Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Over skyene er himmelen alltid blå, målseilet også.


Ny opplevelse i helgen; deltakelse i motbakkeløpet Saudehornet Rett Opp, i Ørsta. Det starter ved havnivå og ender opp på 1303 meter over havet. Løypen er ca 5.7 km lang med en gjennomsnittlig helning på 22.9 %. Det var rått, brutalt, tok på, både fysisk og mentalt og var himmelsk vakkert. Dette må jeg gjøre igjen!

Fire dager tidligere fikk jeg plutselig en henvendelse fra en rå løpevenninne; Linda, som lurte på om jeg ville bli med å løpe Saudehornet Rett Opp, som om det bare var å slenge seg med på et "enkelt" motbakkeløp.... Hadde hørt om løpet, men visste ikke noe konkret om det, ei heller hvor det lå. Det var ingen unnskyldning, jeg skulle få sitte på med henne og hennes heiagjeng; mann og sønn. Tilfeldigvis passet det denne helgen (hadde ingen gode grunner til ikke å delta).

Jeg har ikke trent spesifikt for motbakkedeltakelse, men har gått en del fjellturer i år, så tenkte at jeg skulle ta denne opplevelsen, som en nyttig erfaring, en god treningsøkt og en realitetsorientering i fht egen kondis. Var også mentalt forberedt på å havne i baktroppen denne gangen. Det er noe jeg må forberede meg på ellers kan det gå hardt utover psyken.

Så lørdag morgen bar det innover til Ørsta. Startområdet var lagt til småbåthavnen, der ble det servert gratis frokost til alle som ville ha. Utdeling av bib-nummer og veiing av sekk skjedde også der (konkurranseklassen måtte bære en sekk på 2.5 kg, det holdt ikke å ha lagt på seg 2 kg de siste ukene 😜), alt flettet sammen av en jovial og hyggelig speaker. Det var også satt opp storskjerm, som viste målområdet og som ville vise løpet direkte underveis. Toppen av Saudehornet lå innhyllet i skyer, så ut som om det kunne være skikkelig grått vær der oppe, men bilder fra toppen viste strålende sol, fascinerende kombinasjon.

En rolig km oppvarming nede i havnen med blide løpevenner; Jonas og Linda. Midt i bilde ser vi opp mot Saudehornet, som ligger dekket av skyer.

Starten for konkurranseklassen gikk kl.11.00. Prøvde å holde litt igjen på farten slik at jeg ikke skulle bli full av syre før bakkene begynte. Vi måtte gjennom sentrum, gjennom et byggefelt og så over på grusvei, som ledet bratt oppover. Der var løpingen over for min del, resten av løpet ble utført gående. Måtte kjempe litt med selvfølelsen forbi imponerende heiagjenger mange steder langs løypen, da jeg allerede gikk, peste og hadde en godt synlig begynnende svette på gang, og det før jeg hadde nådd naturstien. På toppen av den laaaange grusbakken ventet første drikkestasjon og Røde Kors. Jeg var allerede svimmel og pulsen var altfor høy, tatt i betraktning at jeg ikke løp. Var på gråten innvendig, oppgitt over et ustabilt hjerte og at jeg ikke klarte å løpe oppover mer (at jeg skulle klare det var jo egentlig en urealistisk idé, har jo ikke trent nok på akkurat den bragden). Var på nippet til å be om å bli sjekket av helsepersonell, men spurte heller om det var flere Røde Kors-stasjoner lenger oppe. Det var det. Jeg bestemte meg derfor for å gå videre og se hvordan det utviklet seg. Ga meg selv samtidig en skjerpings-pepptalk; alvorlig talt, får være måte på selvmedlidenhet og selvhandikapping! Grus gikk over til sti. Skyene hang langt nedover fjellsiden, noe som matchet min mentale tilstand. Temperaturen var bra og nå hadde jeg også min egen, svært lokale regnbyge rennende kontinuerlig fra hode. Det ble aldri lettere, bare brattere. Hadde faktisk trodd at jeg skulle klare å gå raskere, at jeg hadde mer kraft å ta av. Selv da jeg møtte på Kondis sin trofaste fotograf, Helge Fuglseth (70 år og 200 fullførte maraton!) klarte jeg ikke å få opp energien. Normalt sett får jeg alltid energi av å bli tatt løpebilder av. 😅 Nei, du sier ikke det! (ref. instakontoen min....)

Gå sakte aksjon. Hjelper ikke å bli tatt bilde av en gang, da står det ille til! Foto: Helge Fuglset, Kondis.

Ble veldig imponert over barna med medalje om halsen, som jeg passerte langs traseen. De hadde deltatt i barneløpet før oss og var nå på vei videre opp på fjellet med foreldre, full av energi og positive heiarop. For noen motbakkepotensial!

De siste 400 høydemeterne forserte vi gjennom skylaget. "Stien" ble enda brattere og vi måtte tidvis bruke hendene. Det var en surrealistisk opplevelse, plutselig så jeg målseilet høyt der oppe igjennom tåken, i sol 🌞! Rett før mål fikk jeg seriøse motivasjonsrop fra Linda og ektefelle, som begge hadde kommet i mål lenge nok før meg til å klare å opparbeide en brunfargen der de satt på en fjellhylle og ventet. Jammen ikke dårlig å klare å få en motbakkesnegl 🐌 til å føle seg som en tilnærmet proff idrettsutøver rett før målgang!

Siste steg opp, før Perleporten, halleluja! The smile is back! Foto: Martin Hauge-Nilsen, Kondis.

Og vips var all lidelse og blytung følelse fordampet, som dugg for solen. Perleporten, som for anledningen var sponset av Sparebanken Møre, ble krysset, fortsatt i levende live. Jeg ble møtt av fotograf, som ga meg den kjente effekten; fornyet energi og eufori, smilende, bunadskledde(!) medaljeutdelere, medløpere, Røde Korsfrivillige med kald vann å drikke, og til en utsikt, som bare kan erfares etter at du har nådd himmelen.

Har du sett vakrere medaljeutdelere? Nasjonalromantikken båret opp helt til topps, MED bunadsko! Her snakker vi gjennomført. Foto: Martin Hauge-Nilsen

Vi ble værende på toppen, i himmelen en stund. Det var magisk, sol og nydelig temperatur og et uendelig hav av hvit bomull nedenfor oss, som nesten umerkelig bedøvet min underliggende høydeskrekk fra å rive meg tilbake til vissheten om at jeg satt på en topp med stup rett ned, på nesten alle kanter.

Han her døpte jeg raskt Vannmannen. Egenhendig vannbåret drikke til slitne motbakkeløpere.

Alt har en ende og vi måtte ned igjen på jorden, til Ørsta, gjennom skylaget og tilbake til virkeligheten. Nedturen gikk en smule raskere, da vi løp store deler av traseen. Ettervirkningene kan fortsatt kjennes i lårene.

Fornøyd gjeng på vei nedover igjen: Jonas, Linda og meg. Løp hele veien ned med medaljen rundt halsen :) Det kjentes i lårene de påfølgende dagene. Foto: Martin Hauge-Nilsen

Dette var en opplevelse vel verdt å få med seg! Jeg fikk min realitetsorientering og jeg havnet som forventet i "baktroppen" med tiden 1.36.38. Ble nr 3 i min aldersklasse. Som en motiverende støttespiller skrev; 3. plass er 3.plass! Takk Tov! Sykt å tenke på at beste kvinne kom i mål 31 minutter før meg og beste mann bare brukte noen og 50 minutter opp. Jeg utnevner meg selv herved som representant for de vanlige dødelige og anbefaler alle som vil ha en spesiell naturopplevelse å ta turen Saudehornet rett opp.

En stor takk til arrangører, alle frivillige og hyggelige, oppmuntrende heiagjenger, fra stort til smått!

On top of the world. Takk!

Et lite tips til arrangøren og ønske fra flere deltakere; Gjerne samle all nødvendig info på en lett tilgjengelig nettside. Vi vil vite: tid, sted, pris, premier, reglement, krav til deltakere, info om løypen og lett tilgjengelige resultat, kanskje Eq-timing?

 

 

Publicerat: 2019-08-06 13:39 Kommentarer (0)



De positive, små, lokale løpene.

Forrige uke deltok jeg i to små, lokale løp i Ålesund. Det er noe eget med disse løpene. Treffer kjente fjes og medløpere, folk er positive og hyggelige, løypene er fine og overkommelige. Og man får seg en skikkelig god tempoøkt.

Forrige helg var vi i Amsterdam og fikk inn en morgenløpetur rundt i byen. En nydelig by å løpe i, så lenge du passer deg for syklistene.

Vakker og idyllisk by å løpe i.

Mandag, 2. pinsedag, gikk løpet Kleivane Rundt, det løpet har jeg skrevet om tidligere i et eget innlegg se her. I år stilte det flere sterke løpere til start, så denne gangen ble det ingen pokal til meg, men jeg fikk løpt meg tom.

Å være på storbyferie kan tære på; mye god mat og drikke, så tilstanden var ikke ideell for å løpe konkurranse. Dagen etter konkurransen måtte jeg gjenoppta min ukentlige styrketrening. Veldig lett å falle ut av rutinen. Har kjent hvor viktig styrketrening er, så her gjelder det å ikke la det skli ut.

Forrige onsdag startet sommerkarusellen i Ålesund. Den består av 3 løp gjennom sommeren. Man kan velge mellom 5 og 10 km, og løypen er kontrollmålt. Jeg ville derfor sjekke hvor raskt jeg nå kunne løpe en 5 km, selv med stokk stive bein. Trengte en baseline å gå ut fra i fht trening videre. Har lyst å bedre tiden på 5 km, det er et overkommelig mål med den løpemengden kroppen tillater for tiden. Jeg kan ikke løpe like mye som jeg gjorde for 1.5 år siden. Jeg må fortsatt trene mye alternativt for å ikke provosere leggene (benhinnen), derfor er korte løp ideelle for min del nå.

Det var positivt overraskende mange kvinner/jenter som stilte til start. Det gjør det ekstra kjekt når mange stiller. Løypen er fin og lettløpt, så fokuset ble å ikke løpe på en smell i starten. Jeg klarte å unngå akkurat det og følte jeg hadde et greit driv innover til vending etter kun 2.5 km. Turen ut igjen ble tiltagende tyngre, men jeg kom meg helt i mål, som andre kvinne på 5 km.

Alltid godt å nå mållinjen, spesielt når man føler man har tatt ut det man kunne. Foto: Helge Fuglseth, Kondis.

Håper jeg kan delta på de to andre løpene i sommerkarusellen også og forhåpentligvis se en positiv utvikling på 5 km. Kanskje det er flere som vil hive seg med? Man får mye nyttig erfaring ved å delta i løp og er det lettere å gi det lille ekstra, som jeg selv opplever er vanskelig å få til når jeg skal presse meg alene.

Publicerat: 2019-06-17 14:01 Kommentarer (0)



Ecotrail Oslo 2019; en eneste stor opptur.

Når dine antakelser i forkant viser seg å være totalt feile, denne gangen på den positive måten, da kan man ikke annet enn å glise og sveve på en sky et par ekstra timer etter målgang. Det gir samtidig en fornyet selvtillit og mestringsfølelse, som har manglet i noen måneder.

Strålende fornøyd etter målgang på SALT. Her ser vi over til Operaen. Foto: Jarle Mordal

I år bestemte jeg meg for å prøve 21 km. Hadde ikke treningsgrunnlag til noe lengre. To uker tidligere skulle jeg løpe halvmaraton i Ålesund, men ødela ryggen under styrketrening i forkant. Derfor gikk jeg distansen. Det ble en nyttig erfaring og jeg fikk en langtur før Ecotrail.

Ryggtrøbbelet kom snikende tilbake kvelden før start. Begynte å lure på om det var psykisk, men da jeg nesten ikke kom meg ut av sengen på natten innså jeg at det måtte være noe fysisk betinget også. Jeg tok meg en Ibux. Da selve dagen opprant kjente jeg fortsatt ryggen, men ikke verre enn at jeg klarte å ignorere den.

Noe skeptisk på hotellrommet før jeg skal dra til start. Veldig usikker på hvordan dette vil gå, med lite mengdetrening, kun gått 21 km og tilbakevendt ryggtrøbbel.

Start for 21 km er på Fossum. Var heldigvis ikke plaget nevneverdig med nervøsitet, sikkert fordi jeg ikke ante hva jeg skulle forvente av egen prestering.

Alt blir så mye lettere når jeg treffer på medblogger Abelone på T-banen på vei til start. Får alltid energi av å være med henne.

Vi fikk høre fra speakeren at det skulle være puljestart, basert på egen vurdering og samvittighet(!) Det bør være puljestart med over 1000 startende. Jeg sto nesten helt fremme og kjente på en snikende dårlig samvittighet. Jeg skulle vel strengt tatt stått lengre bak, siden jeg ikke trodde jeg ville klare å gjennomføre løpet raskere enn på ca 2 timer og 20 minutter. Jeg snudde meg til to menn rett bak meg og spurte hva de hadde tenkt å løpe på. De håpet på å komme inn på to timer. De spurte så meg hva jeg håpet på. Drømmemålet var jo å klare det på to timer, men det var vel ikke realistisk? Der og da bestemte jeg meg for å prøve og tok dem i hånden på at det var avtale. Samvittigheten forsvant og jeg følte meg bra.

Jeg har løpt Ecotrail Oslo tre ganger tidligere; 46 km og to ganger 31 km. Fossum er en av matstasjonene vi passerer. De andre gangene har jeg vært varierende sliten og matt på dette stadiet, og jeg har alltid tenkt at det var en ganske så seig bakke i starten videre fra Fossum. Det var derfor ekstra interessant å oppleve at det jeg tidligere har betegnet som bakke, egentlig ikke er annet enn en liten svak helning. Starten gikk og jeg bestemte meg for å ikke følge med på fart eller kilometertider i det hele tatt. Jeg skulle kun løpe på feeling og løpe mitt eget løp. Fulgte bare litt med på pulsen. Ikke at det hadde noen betydning, min puls lever sitt eget liv og jeg klarer ikke å regulere den. Ville bare se hvor hysterisk den eventuelt kom til å bli. Det føltes bra og jeg klarte omtrent å henge med der jeg hadde posisjonert meg.

Det var en ny og positiv opplevelse å løpe langs Lysakerelven, til venstre nedover denne gangen. Det var en fordel fordi stien var noe bredere enn på motsatt side. Da terrengdelen var ferdig og vi kom til Lysaker stasjon var drivet fortsatt greit. Nå gjensto bare andre halvdel av løpet. Godt å kjenne at kropp og bein ikke var tunge og slitne, slik de har vært de tidligere årene.

Merket at jeg etter hvert gikk mer og mer inn i en slags hypnotisk boble, lukket meg inne med solbriller og pumpende musikk, fikk tunnelsyn og fokuserte to meter rett fremfor meg, følte meg som en maskin, pga den jevne monotone rytmen jeg holdt. Innover mot Oslo rullet det en fyr opp på siden av meg på scateboard og ble hengende en stund. Enten var han nybegynner eller så holdt jeg et greit tempo, siden han ikke kjørte fra meg. Var et lite sekund innom tanken på å dytte ham av og kapre brettet. Et stykke før Aker brygge kom det løpende opp en mann ved siden av meg. Lurte på om han hadde tenkt å passere, men han ble hengende. Tenkte at dette muligens kunne være fordelaktig. Har gode erfaringer med samløping fra tidligere konkurranser. Det kan hjelpe en å holde tempoet oppe. Jeg hadde fortsatt ingen aning om tid, så da vi passerte Akershus festning spurte jeg ham om han hadde peiling på medgått tid. Da han svarte 1.43, ble jeg en smule euforisk og litt mer tilgjengelig for kontakt. Jeg klarte nesten ikke å forstå hva han nettopp hadde sagt. Hvordan var det mulig? 3 minutter senere spurtet vi inn på sekundet samme tid; 1.46.18! Da jeg i tillegg spottet min snille sportsfotograf i mål var det bare å slippe jubelen løs!

Rett før målgang, høy på endorfiner og lykkehormon. Spurtet det jeg klarte inn til mål (3.19 pace), ville ikke la medløperen min slå meg ;) Foto: Jarle Mordal

Dette gikk over all forventning! Aner ikke hvordan det er mulig. Jeg ble til og med nr 3. av 61 kvinner i aldersklassen. Det ga en god mestringsfølelse og motivasjon til videre utvikling og løpsdeltakelse.

Fikk et kamera i ansiktet rett etter målgang. Beskrivelsen rant ut av meg. Tror egentlig ikke personen stilte meg et eneste spørsmål. Litt sliten, men ser på øynene mine at jeg er ganske så fornøyd med den positive opplevelsen av gjennomføringen. Foto: Jarle Mordal

Resten av dagen ble tilbrakt i målområdet. Ecotrail-helgen ble veldig bra. Startet på fredag kveld med middag sammen med Runners World gjengen. Fikk endelig truffet redaktør, folk i redaksjonen og flere av de andre bloggerne. På hotellet jeg bodde kom jeg i snakk med andre hyggelige løpere. I målområdet fikk jeg endelig møte sponsorer og instavenner "live". Løpemiljøet er suverent, man har alltid noe å snakke om og folk er imøtekommende og veldig sosiale. Ecotrail Oslo er virkelig et løp jeg kan anbefale. Det har en distanse for enhver smak; fra 80 km til 10 km.

Runners World stand i mål på SALT med blide og dyktige ansatte og linselusa meg :)    Foto: Jarle Mordal



Publicerat: 2019-06-04 13:49 Kommentarer (0)



Skal "bare" gå en halvmaraton.

Fire dager før Ålesund Maraton skadet jeg ryggen på styrketrening. Det var vanskelig å gå etterpå, pga smerter. Dagen etter prøvde jeg å løpe, det var helt uaktuelt, men jeg kunne gå, i hvert fall bortover og oppover, nedover var ikke like greit. Jeg lurte veldig på hva jeg skulle gjøre med løpet. Det skulle liksom være testturen min før Ecotrail Oslo, 25. mai. Jeg hadde ikke løpt sammenhengende 21 km på mange måneder og så frem til å teste ut hvordan det føltes.

Jeg tok kontakt med arrangørene og spurte om jeg kunne få starte en time før resten av halvmaratonløperne. Det er trist og demotiverende å komme i mål, lenge etter at alle har fått premier og gått hjem. Folkene bak Ålesund Maraton er en positiv og velvillig gjeng, som ønsker at flest mulig skal delta og få en positiv opplevelse, så de tilrettela for meg.

Da jeg gikk av bussen på Moa, gikk det samtidig av to damer, som tok kontakt og lurte på om jeg også skulle løpe halvmaraton. De var tilreisende fra Østlandet og tok turen ens ærend til Ålesund, bare for å delta og oppleve et nytt sted. Hun som løp, Nancy, fikk en positiv opplevelse, hun slapp unna de verste regnbygene, som jeg gikk inn i under løpet. Hele møte med Ålesund, løpet og befolkningen var visst så positivt at de gjerne kunne tenke seg å delta igjen en annen gang. Da har man klart å skape noe bra!

Sekunder før start, optimistisk i regnet.

Værgudene var ikke helt på min side den dagen. Så jeg fikk en regnfull start. Jeg ble talt ned av sjefen selv, som eneste startende og kunne begynne å gå på sekundet kl.11.00. Sunnmørspostens fotograf var tilstede og dokumenterte starten. Snakk om service! Så var det bare å holde det gående, bokstavelig talt. Jeg begynte å treffe på maratonløperne som startet kl.10. De må løpe gjennom løypen to ganger. Det var litt greit å ha noen å nikke til.

Vinneren av Ålesund maraton i ensom majestet, med egen følgebil. Det er relativt landlig og øde langs ruten, men fint.

Jeg lurte veldig på hvor langt jeg klarte å gå på en time, før resten startet kl.12. Det ble motivasjonen, som drev meg videre. Da jeg snudde ved vending og hadde kommet et stykke på tilbakeveien, begynte halvmaratonløperne å sige på. Løypen går lags Bursdalsvannet i landlige omgivelser. Det er ikke mange som står å heier langs veien, for å si det sånn. Jeg tok derfor på meg den oppgaven, så godt det lot seg gjøre. Det var interessant å se hvordan alle var inne i sin egen løpeboble og gjorde så godt de kunne, ganske rørende å få oppleve, faktisk. Alle har sin egen historie med timer nedlagt trening, alle har sitt eget mål og ønske om hvordan akkurat det løpet skal gjennomføres og ende. Alle ønsker like sterkt som deg selv å få gjennomført løpet på en måte som gir god mestringsfølelse.

Det som slo meg, da jeg fikk tenkt meg litt om, er at i løp yter man sitt beste, uansett, ut fra den forutsetningen man har og ut fra den tilstanden man er i. Så da jeg ikke kunne løpe, skulle jeg i hvert fall gi alt og gå det beste jeg kunne, dermed fikk jeg tatt ut det jeg hadde og det kjentes! Det spiller ingen rolle om du løper, går og løper eller bare går, det viktigste er at du gir det du kan eller utfører ut fra den målsetningen du har satt deg.

Påklistret smil på vei mot mål, prøver å kamuflere tårer som presser på. Foto: Jarle Mordal; Sunnmørsposten

Ca 300 meter fra mål ble jeg plutselig overveldet av følelser og var takknemlig for at jeg gikk med solbriller. Forsto ikke hvor dette kom fra, inntil jeg begynte å tenke litt. Jeg hadde faktisk gått i over 10 km med tiltagende smerter i hoftene. Hofter og ben kjentes ut som etter man har møtt den berømte veggen rundt 30 km i en maraton. Siden jeg gikk lot jeg det liksom ikke gå inn på meg. Når man løper kan man begynne å gå når det gjør for vondt, men når man går er det ikke annet alternativ enn å fortsette å gå. Å stoppe var uaktuelt. Jeg visste at det ikke var farlige smerter, derfor var det bare å bite det i seg og opprettholde tempoet. De siste meterne inn til mål ble nesten pinlige, jeg klarte ikke holde tårene unna. Den stakkars journalisten, som fulgte meg fra start, og sto å fotograferte i mål, ble overrumplende utsatt for min ukontrollerte affekt. Takk for fin håndtering!

Her brister fasaden...ellers står alt bra til ;) Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten

I utgangspunktet hadde jeg håpet å klare å gå 21 km på 3 timer, det innebar en gjennomsnittsfart på 7.03 km/t. Jeg var usikker på om det lot seg gjøre. I 2018 hadde jeg en del økter på tredemølle der jeg gikk intervaller i 7.5 km/t i 6 % helning, men ikke mer enn noen minutter per intervall. Det er noe helt annet å gå i det tempoet over så lang tid. Det viste seg raskt at jeg klarte å holde et høyere tempo enn først antatt. Da jeg kom halvveis og så tiden: 1.22, innså jeg at dette gikk veien(!) Jeg kom i mål på 2.38.04, og det med innlagt tissepause og fotografering underveis! Jeg ble ganske overrasket over dette. Fikk også ny respekt for distansen. Husker da jeg først startet å løpe i 2014 og begynte, passe skremt, på tredemølle i en fart på 7 km/t. Dagen jeg klarte å ende en 20 minutters joggeøkt med den hårreisende farten på hele 9 km/t de siste minuttene, var jeg sprekkeferdig av stolthet! Der igjen, alt handler om perspektiv, erfaring og egne forutsetninger. Vi bør ikke sammenligne oss med noen andre enn oss selv. På den måten kan vi alltid klare å spore fremgang, som kan motivere til videre handling og utvikling.

Da jeg kom hjem var jeg helt tom på alle nivå. Måtte gå rett å legge meg, før jeg klarte noe annet. Dette forteller bare at jeg ikke har hatt lengre, intensive treningsturer på veldig lenge og at nivået mitt ikke er slik det var før skadeåret 2018. Nå to dager etter kjennes det fortsatt godt i kroppen, gangsperre. Blir spennende å se hvordan Ecotrail Oslo 21 km blir gjennomført. Har i utgangspunktet tenkt å løpe distansen. Ryggen ble smertefri dagen etter, nå er det bare muskelverk der.

Jeg hadde en flott dag på Ålesund maraton! Møtte mange superhyggelige folk, som ga mye positivitet og glede, fikk massasje, der inntektene gikk til Kirkens SOS, fikk medalje og ble klassevinner i nisjekategorien: "Kvinne, 45, går en halvmaraton".

Nok en medalje for gjennomført halvmaraton. Da blir man glad, vettu ;) Foto: Jarle Mordal; Sunnmørsposten.

Konklusjonen etter dette eksperimentet er: Kom deg ut, bli med å delta, ikke la deg begrense av at du ikke kan løpe fort eller langt, du kan alltid gå!

Publicerat: 2019-05-13 15:58 Kommentarer (0)



Konkurranse, som tempoøkt.

Første mai gikk Valderløpet av stabelen, et lokalt løp på 8.7 km rundt Valderøya. Det er også kortere distanser her, slik at alle skal ha mulighet til å stille, fra de yngste til de eldste. Dette var 46. gang løpet ble arrangert, altså et tradisjonsrikt og populært løp. Det var 69 personer som fullførte løpet rundt øyen.

Det var meldt regn, noe som gjorde at jeg var skeptisk. Jeg er en typisk finværsløper, men har innsett at jeg må lære meg å takle annet type vær også. Det ble lett duskregn, ikke noe mer, så etter å ha varmet opp var det ingen problem å løpe i det været.

Istedenfor Kreta ble det flere fantastiske turer i nærområdet på Sunnmøre. Her fra siste tur på Frostatind, dagen før løpet.

Vi skulle egentlig vært på Kreta den uken, løpe i fjellene der, men det ble sabotert av pilotstreiken i SAS. Vi tok oss derfor to dager fri fra jobb før 1. mai og dro på fine fjellturer i nærområdet i stedefor. Dagen før løpet fikk vi oss en ganske så mye lengre tur enn tiltenkt fra min side i hvert fall, ved at vi gikk oss vill og havnet i en helt annen dal enn det som var planlagt, etter å ha gått til Frostatind. Vi måtte derfor over nye fjell for å komme tilbake til utgangspunktet. Synes det var nederlag å skulle ta taxi tilbake til bilen. dermed endte det opp med en over 5 timer lang fjelltur med nesten 1000 høydemeter. Egentlig veldig lurt å gå feil av og til, da får man opplevd nye steder, får ekstra utfordringer og spenning på toppen. Men det kjentes i kroppen på løpsdagen. Særlig siden dette bare var den siste av flere større fjellturer de siste dagene. Tenkte likevel at jeg skulle ta løpet som en tempoøkt, ikke noe annet. Ønsket å klare å slå tiden fra 2017, men det var egentlig mer ønsketenkning, ut fra den oppladingen i forkant. Det hadde sikkert gått hadde jeg vært restituert.

Turen ga alt fra tåke, sol, vinter, sommer, høydemeter, mose, ur og uventede ekstra km.

Jeg klarte utrolig nok å holde løpenervene relativt i sjakk før start. Minnet meg stadig på at jeg skulle se på løpet som ukens tempoøkt og så skulle jeg løpe mitt eget løp, uavhengig av alle andre...jadaaa....

Da starten gikk raste jeg ut som en gal i nesten 19 km i timen(!) føltes fantastisk og helt rett, i ca. 100 meter! Snakk om å følge planen, NOT! Den klassiske feilen, la seg rive med av de beste i starten og så smelle rett inn i en litt for tidlig syrefest. Da var det bare å prøve å roe ned, begynne mentalt å forberede neste blogginnlegg om hvordan det er å klare å løpe sitt eget løp, helt avbalansert (finnes ikke snev av panikk å spore) selv om du ser at alle andre løper forbi deg og du med stor sannsynlighet havner godt nede på resultatlisten. For det spiller jo ingen rolle, sant? Resultater er jo ubetydelige, du skulle jo bare ha en tempoøkt med litt ekstra drahjelp. Jeg klarte å leke med tanken og late som om den ga trøst i ca 1 minutt, før ny strategi ble lagt. Løpet var ikke tapt kun etter en km. Nå skulle jeg bare prøve å holde en jevn rytme, ikke løpe på flere smeller og så håpe på at andre foran meg kunne hentes inn igjen etter hvert. Det viste seg å være en fornuftig og realistisk plan. Jeg klarte å plukke 3 damer og noen menn. Det skumle med å plukke løpere er at, løper du forbi, må du passe på å klare å holde posisjonen videre. Heldigvis gikk dette, bortsett fra siste stykke frem til mål. På slutten er det alltid noen menn, som har ligget å lurt bak deg, som plutselig setter inn et forrykende gir og druser forbi deg inn i mål. Men det er kanskje sjarmen og spenningen med en konkurranse? Jeg tok som sagt ut min spurt helt i starten av løpet, så jeg trengte ikke å bekymre meg for den der på slutten.

Man har bare en spurt i løpet av en konkurranse. Det er opp til deg om du bruker den helt i starten, (kan ikke anbefales, selv om det føles fantastisk i noen sekunder) eller du klarer å ha mer is i magen og lagre den til siste strekket inn til mål, slik vinnere og mer erfarne løpere gjør. Det er dette jeg skal prøve på i mitt neste løp, som er halvmaraton i Ålesund, 11. Mai.

Foto: Helge Fuglseth, Kondis. Akkurat kommet i mål, rød som en tomat.

Så hvordan endte det da? Det ble ikke persing, men jeg kom heller ikke sist. Jeg ble nr 4 av 18 kvinner totalt, og vant aldersklassen min. Så alt i alt, en god erfaring og tempoøkt. Dette viser også hvor lite man kan stole på egne oppfattelser og kalkuleringer under et løp når panikken slår inn.

Fikk både medalje og pokal i Valderløpet. Storfornøyd med å kunne utvide samlingen min. Det hjelper ikke å "bli voksen" for min del, dette er like stort hver gang!

Takk til de evig dedikerte arrangørene, ildsjelene og alle hjelperne!

En av ildsjelene lokalt, Kondis sin blide fotograf under løpet; Helge Fuglseth.


Da flyr jeg videre til neste fjelltopp :)

Publicerat: 2019-05-07 11:00 Kommentarer (0)



Vårdilten

I går deltok jeg i mitt første løp siden Ecotrail Oslo i fjor mai. 2018 forsvant i en sammenhengende, frustrerende skadetilstand. Jeg er fortsatt ikke 100 % tilbake, men har klart å lære meg (tok bare et år!), at det finnes alternativ trening, som kan være med på å vedlikeholde formen til en viss grad. I år har jeg løpt 1-2 ganger i uken og trent andre ting de resterende dagene. Tilsammen trener jeg 5-6 dager i uken.

I denne prosessen har jeg også lært meg å endre løpesteget, fra å lande på hel til å lande mer mot forfot. Det var ikke noe jeg bevisst bestemte meg for, men jeg oppdaget at problemet på forsiden av leggene ble mindre da jeg løp på forfot, jeg har derfor fortsatt med det. For meg fører forfotløping til at steget kortes ned og frekvensen lettere økes. Jeg holder uttalelsene veldig subjektive her, for dette er et felt der mange og mye menes. Utfordringen med forfotløping er at det krever sterke leggmuskler og det tar tid å utvikle for min del. Jeg har ikke våget å pushe meg på distanse av frykt for at plagene jeg har hatt skal oppstå igjen. Leggmusklene skal også klare å takle lengre distanser og det må trenes opp.

Klarte å smile til fotografen Martin Hauge-Nilsen, et lite sekund, før det var tilbake til mitt lidende uttrykk. De bildene spares til neste #uglyrunnerfacechallenge :)

Onsdag er min tempoøkt-løpedag, så da passet det bra at det dukket opp et lokalt vårløp på 4.3 km, for det meste på asfalt. På korte løp trenger jeg god oppvarming, derfor tok jeg en løpetur forrige onsdag også, for å finne starten på løpet og sjekke hvor langt det var hjemmefra. Det er ca 5 km fra der jeg bor, altså en god oppvarmingsdistanse. Forrige uke ble jeg grepet av latterlige løpsnerver. En hel uke i forveien! Måtte ha en seriøs skjerpingsprat med meg selv etterpå. Jeg skulle se på løpet som en hurtigøkt, ikke noe mer, bortsett fra muligheten til å få et nytt tilskudd til medaljesamlingen min, selvfølgelig.

Dette var utsikten på deler av løpet, Borgundgavlen ved Sunnmøre museum. Måtte dokumenteres på vei hjem etter løpet.

I går var det en aldeles nydelig dag med vårsol og passelige temperaturer. Det var derfor ekstra mange, som hadde funnet ut at det å ta en ettermiddagstur og få strukket litt på bena var en strålende idè; vi var 81 deltakere til sammen i det tradisjonsrike løpet Vårdilten i Ålesund.

Veddeløpshestene klare til å slippes løs ved start. Det er i hvertfall slik jeg føler det i minuttene og sekundene før start. Foto: Jarle Mordal

Nervøsiteten kom tilbake, men ikke så ille at jeg ikke fikk spist i forkant. Oppvarmingen føltes tung og jeg var skeptisk til hvordan dette skulle gå. Det hjalp å treffe på hyggelige medløpere, fotografer og engasjerte arrangører. Løpemiljøet er svært positivt! Det er noe jeg konstaterer hver eneste gang jeg deltar i arrangement. Det oppstår et usynlig felleskap på tvers av kjønn, alder, løpeform og generell tilstand.

Starten er like nøyaktig, på sekundet, uansett om det er et stort løp eller et lite, lokalt løp, fascinerende! Så var vi i gang og det var tungt. Fikk ikke til løpesteget i starten, ble visst revet med av fart og en smule panikk, men ut i løpet roet det seg. Det er en kjent rute for min del og jeg visste også at det inneholdt "bakker". Klarte å løpe bakkene og endre løpestaget på returen, opp på forfot og øke stegfrekvensen. På den måten klarte jeg å legge noen viktige medløpere bak meg, slik at jeg kom inn som 3. beste kvinne totalt. Yohooo, sååå fornøyd og hostende sliten, en liten stund.

Jadda... leste et sted at blir du venn med smerten, vil du aldri mer føle deg alene. Noe å trøste seg med i et løp. Her rett før målgang og inn til 3. plass av kvinnene. Har kanskje nevnt akkurat det allerede? Foto: Martin Hauge-Nilsen

Så var det nedjogg, altså løpe hjem igjen litt over 5 km. Så ikke helt frem til det, da leggene nå begynte å bli ganske kjørte og ømme. Føltes til slutt som om musklene bak hadde tenkt å ryke og poppe ut av leggene, men jeg kom meg hjem med alt på plass, i nydelig vårluft og lys.

Helt fantastisk kveld! Måtte ta inn omgivelsene vi hadde løpt i, på vei hjem igjen.

Med dette vil jeg slå et slag for lokale løp. Det er en utmerket måte å få inn en rask løpeøkt på, man yter alltid litt ekstra sammen med andre. Også viktig å støtte opp under ildsjelene, som står på og ordner ut slik at vi andre skal få mulighet til å løpe og konkurrere og drive med det vi liker. Takk til alle dere som gjør nettopp det!

Publicerat: 2019-04-04 14:00 Kommentarer (0)



Hvordan gro baller.

Før jeg begynte å løpe i 2014 trodde jeg ikke at jeg eide snev av konkurranseinstinkt. Jeg syntes litt synd på de som hadde det og som måtte streve med denne driven til alltid å vinne og være best og så bli ødelagt de gangene de ble slått av noen andre. Jeg hadde også observert at de som hadde for mye av dette, oftere hadde det emosjonelt tøft og oftere havnet i konflikter. Jeg var veldig glad for å slippe å bli plaget med en slik ekstra byrde.

Men så begynte jeg altså å løpe og noe endret seg. "Enkelte" (les samboer) begynte å påstå at jeg var konkurransepreget. Først var jeg sterkt uenig, for slike, primitive instinkter skulle ikke jeg være bekjent av. Etter som tiden har gått og løpingen har utviklet seg, så skal jeg innrømme at jeg kan kjenne trigging av noe som kan gå under definisjonen konkurranseinstinkt, i sportslige sammenhenger eller på en løpetur i fjellet når jeg oppdager en person foran meg.

a) På denne turen på Godøyfjellet oppdaget jeg raskt at vi hadde en guttegjeng på 4 stykker bak oss. Jeg kjente hvordan konkurranseinstinktet snek seg gradvis mer frem. Målet ble å ikke la dem hente oss inn. Begynte etter hvert å fundere på om det er best å la seg jakte på eller om det faktisk er bedre å være den som jager. Jeg konkluderte med at begge alternativene har sine fordeler og ulemper. Pga noen "helt nødvendige" fotostopp, tok de oss  igjen, kun en liten periode... Historien fortsetter under bilde b)

Det betyr ikke at alle som løper er konkurransemennesker, men jeg tror at personer som løper av de samme grunnene som jeg gjør; ville utvikle potensialet sitt og se hvor god man kan bli, raskt vil oppdage at det medfølger en "viss" grad av konkurranseinstinkt.

Litt konkurranseinstinkt er heller ikke å forakte, så lenge det ikke blir altoppslukende og ødeleggende for relasjoner til andre. Det kan fungere som motivasjon, til å orker å gjøre den treningen, som skal til for å nå de målene man har satt seg. Man trenger ikke konkurrere mot andre. Det er plenty av muligheter bare det å konkurrere mot seg selv. For eksempel det å klare å gjennomføre et løp, holde helt frem til målstreken eller slå sin forrige tid.

Jeg tror ikke det er det å vinne over en annen, som gir meg den største gevinsten, men det å få utløst den fantastiske følelsen i kroppen og hode når jeg har klart det. Det er følelsen jeg jakter på. Kanskje det egentlig er runners high jeg snakker om? Følelsen kan nemlig oppstå i meg uten en potensiell konkurrent i nærheten også, så lenge jeg slipper meg løs, som her.

Det jeg har oppdaget er at trigging av instinktet kan utløse en euforisk tilstand i hjernen, en skikkelig boost. Dette er det som har overrasket meg mest. Det er som å sette bilen i sportsgir og trøkke klampen i bånn! All trøtthet forsvinner, man får uante krefter, frykt avtar, man føler seg sterk og man kan jage på. Det er som en rus. Denne veldig positive effekten har jeg oftest opplevd på løpeturer i fjellet, enten det har gått oppover eller nedover. Ser jeg noen foran meg eller har noen bak meg, så settes dette giret inn, nesten automatisk og tidvis umerkelig, spesielt hvis den (de) andre skulle være av hannkjønn. Det gir en ekstra utfordring, noe å strekke seg etter. Det var da jeg kommenterte til samboer, at jeg følte meg skikkelig maskulin, som en testobombe, etter et slikt inntruffet tilfelle på fjellet, at han svarte tørt at; "Ja, det er rett før du gror ut baller!"

b) Da guttegjengen hadde tatt oss igjen på toppen av fjellet, begynte den ene i gruppen plutselig å rase nedover fjellsiden på dette strekket du ser på bilde. Bare at på den aktuelle dagen var det snø i tillegg. Jeg kjente at det klikket i hode på meg og sportsgiret ble aktivert, jeg bare MÅTTE henge på og ta ham igjen.

c) I bunnen av bakken gikk smilet helt rundt, som her! Kroppen vibrerte av liv og hode føltes euforisk! Jeg ville mer!! Gi meg mer! Det var da jeg fant ut at jeg måtte skrive et innlegg om dette og det var også da jeg fikk den ballegroende setninger fra min lojale samboer, som må holde ut med dette hormonjunkiedyret.

Noen som kjenner seg igjen?

Publicerat: 2019-03-21 14:02 Kommentarer (0)



Gran Canaria, et stiparadis.

Oppe i fjellene på Gran Canaria er det skjult en helt egen fantastisk verden med et utall stier og spektakulær natur, som er vel verdt å utforske, i tillegg til den vanlige solferien man oftest trekkes til på denne øyen.

Visste du at det fantes vulkaner på Gran Canaria?

Julen 2018 valgte vi å tilbringe på Gran Canaria, et veldig bra valg for en som ikke lenger trenger den norske julen for å føle seg lykkelig! Vi fikk 10 dager med perfekt vær, behagelig varme og sol. Vi fikk også oppleve calimaen fra Afrika. Det er sand fra Afrika som blåser over på Canariøyene. Den legger seg som en dis, som kan ligge i dagevis. Jeg syntes det var interessant å få oppleve dette, spesielt siden den ikke ble værende mer enn et par dager.

Når vi besøker Gran Canaria har vi alltid leiebil. Feriene har blitt mer og mer aktive de siste årene. Denne gangen var vi på fjellturer 7 av 10 dager. Nye steder hver dag. Det fine er at det er et hav av andre tur/løpemuligheter også, som ligger å venter til neste gang vi besøker øyen.

Jeg har plukket ut 2 turer, som eksempel på hvor variert og flott det kan være. To steder som var helt nye for meg og gjorde ekstra inntrykk, pga det var annerledes og spennende. Mulig jeg kan skrive om noen av de andre turene også i et annet innlegg, hvis det er av interesse. Det er så mye fint å ta av!

Vulkanen Bandama (Caldera de Bandama) mellom Telde og Las Palmas.

Vi er glad i vin til god mat. Når vi er ute å reiser prøver vi å drikke lokal vin. Vi fikk et tips om å besøke Gran Canaria sin største vulkan, der vinen vi drakk kom fra. Vulkan på Gran Canaria? Det visste jeg faktisk ikke. Kelneren anbefalte sterk at vi besøkte stedet, fordi det skulle være mulig å gå ned i den utdødde vulkanen. Vi fant ut at det var muligheter for løping og turer der, og i område rundt. Det viste seg å være et magisk sted. Det var laget flott til med egen inngang til vulkanen og vei ned i krateret. Porten stenger kl.17.00, så det var viktig at vi var oppe igjen til da. Det ble oss fortalt at det også bodde en person nede i vulkanen.

Fin tillaget og vedlikeholdt vei ned i vulkanen.

Det var en helt egen stemning i vulkanen, det var som å gå ned i en annen verden, helt isolert fra resten av øyen. Jeg fikk tanker om serien "Lost" og om UFO'er, som plutselig dukket opp. På vei nedover kommer det "sneilende" oppover en krokrygget gammel mann med stokk. Det slår meg at det må være han, som bor i bunnen av vulkanen. Det viser seg å stemme. Vi utveksler noen fraser og han er nøye med å påpeke at vi må være oppe igjen til porten stenger. Nede i bunnen er det frodig og vakkert. Vi kommer oss opp igjen i tide. 200 meter fra toppen tar vi igjen den gamle mannen. Jeg forestiller meg at dette er hans daglige tur. Det tok ham minst 3 kvarter å komme opp. Jeg forstår ikke hvordan han klarer å bo der nede uten innlagt vann eller strøm.

Vulkanens vokter og beboer. Humor hadde han og. Han lurte på om jeg hadde tillatelse for hunden vår. Jeg lurte på om jeg kunne få ta et bilde av ham, han svarte ja og gikk videre...

Jeg vurderer å løpe ned igjen og løpe det jeg klarer opp igjen på 20 minutter, men lot det være. Det viser seg nemlig at det er flere Stravasegment der, noe som trigger en primitiv hjerne, som alltid vil se hva som er mulig. Det er ca 250 høydemeter fra kraterbunnen til toppen.

Nede i vulkanen var det frodig med frukt- og svære Eukalyptustrær. Et helt unikt sted, skjermet fra resten av verden.


El Molino de Viento, ved Mogan.

Rett før Mogan ligger El Molino de Viento, vindmøllen. Det er der du passerer en stor vindmølle ved veien(!) Vi parkerte på oversiden av veien og så bar det oppover. Fra start er det umulig å se og forestille seg hvordan man skal klare å gå rett opp fjellveggen. Det er en sånn fjellvegg du finner i cowboy land, meget fascinerende! Fjellsiden lå i skyggen, noe som gjorde at hunden vår for en gang skyld ikke følte at det var for varmt og var den som endte opp med å "dra" oss til topps.

En meget fornøyd liten vovv. Hun trakk oss oppover, som en gjeterhund.

Hun har høydeskrekk, men glemte helt av den frem til vi kom opp i solen på toppen. Det gikk en fin sikk-sakk sti hele veien opp. ca 20 høydemeter fra toppen måtte vi løpe/gå på en smal sti langs med fjellveggen. Jeg var spent på hvordan hode mitt skulle takle dette, jeg har også høydeskrekk. Det gikk bra, pga at jeg løp. Løping trigger adrenalin, som hemmer høydeskrekk hos meg, praktisk oppdagelse. Erfarte dette første gang da jeg deltok i Romsdalseggen-løpet for 3 år siden.

Løping rett under rimmen, normalt sett ganske skummelt, men ikke med adrenalin i kroppen. Man ser ned på Mogan herfra.

Råkult landskap! Ser nesten ut som Gran Canyon.

På toppen ble vi møtt av en kraftig vind og flere sti-muligheter i forskjellige retninger. Vi returnerte ned igjen etter en liten runde på platået og ca 730 høydemeter tilsammen.

Veldig godt å ha ordentlig grep på skoen når man forserer slike steder (Reklame: Hoka Speedgoat 2, bare hvis du lurte)

Det var turen opp til platået, som gjorde denne turen spesiell.

Det var relativt kraftig vind da vi først kom oss opp på platået. Her kunne vi løpt langt innover.

Vi fikk noen fantastiske dager med flotte naturopplevelser, som gjerne kunne vært utvidet.

Ønsker du flere forslag til turmuligheter på Canariøyene, så sjekk ut denne linken her

Publicerat: 2019-02-11 15:09 Kommentarer (0)



Store muligheter for syrefest.

Urørt, nydelig natur. Vi kom oss steder der bare rypen, haren og hjorten tidligere hadde gått.

I helgen prøvde jeg truger for første gang. Etter at Abelone, medblogger, skrev om sin første trugetur, fikk jeg endelig motivasjon nok til å prøve det ut selv. Jeg hadde ingen realistisk  idé om hvordan det skulle føles eller oppleves. Mitt bilde av hvordan det skulle være å gå på truger, viste seg å være ganske avleggs. Tenk tunge, stive tretruger, vaggende og kavende, bredbent, kjempende fremover i ugjestmildt terreng. Ikke særlig fristende, selv om det kunne resultere i stort treningsutbytte.

Vi bestemte oss for et sted, som jeg mange ganger har ønsket å utforske. Det var rikelig med nydelig snø, ingen spor av ski eller annet, bortsett fra mange forskjellige dyre- og fuglespor.

Urørt natur på Ørskogfjellen.

Trugene viste seg å være overraskende lette. Det var også relativt enkelt å få de på. Dette var ikke racertruger, men "vanlige", uten kompliserte bindinger. Samboer foreslo å ta med staver. Jeg protesterte ikke, og tenkte for meg selv at det sikkert var lurt for ham, men at jeg ikke trengte det. Var veldig glad for stavene da vi begynte å gå oppover, nedover, bortover....egentlig uansett hvor vi gikk, for å si det sånn.

Vi brukte Hoka Tor Speed 2 sko med trugene, det ble for kaldt på tærne. Må finne en annen løsning.

Det som slo meg mest var hvor gøy dette var. Det som så slo meg var hvor fascinerende tungt det føltes, spesielt da jeg løp. Det var ikke mindre tungt å løpe nedover. Det føltes nesten like tungt som å løpe i oppoverbakke. Det ble derfor mange, korte intensive intervaller, med deilig syre i bena.

Jeg var forberedt på at det kom til å føles tungt. Syren i bena kom likevel overraskende kjapt. Pulsen føk opp like høyt, som på en løpetur, spesielt nedover. Man trenger ikke oppleve det slik, hvis man har bestemt seg for å gå en rolig trugetur, men jeg har en tendens til å jakte på treningsutbytte i alle fysiske aktiviteter. Vi gikk ikke mer enn 2.5 km, fikk nesten 200 høydemeter, men brukte ca 1 time og 15 minutter på dette. Det var utenom kaffepausen ;)

Stående buffet. Lefse og Nespresso, må vite, what else, liksom??

Erfaring:

For min del ble jeg altfor raskt kald på tærne. Jeg har allerede mottatt flere tips i fht dette problemet, men hvis du også har tips så "feel free" til å dele. Vi måtte avbryte turen, pga disse iskalde tærne.

Trugene slo opp i skinnleggen for hvert skritt nedover, da vi løp. Selv om det bare var en svak berøring, så hadde det etter hvert blitt ganske ømt, hadde vi holdt på lenge nok. Kanskje dette skyldes mangel på riktig teknikk?

Ja, til staver! Det går fint an uten staver også, men i løs, dyp snø vil jeg absolutt anbefale det.

Trugeløping; veldig gøy og akkurat så tungt som du vil. Garantert syre, hvis det er ønskelig.

Det var en befriende følelse å kunne gå akkurat der jeg ville, uten å tenke på at jeg måtte følge stier, spor, unngå myr, hull eller andre hindringer. Dette skal vi gjøre flere ganger og kan absolutt anbefales som effektiv, alternativ trening eller bare for å nyte naturen på en annen måte 😍

Foto: Tbjx og jeg.

Publicerat: 2019-01-29 10:58 Kommentarer (0)



Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket.

Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket startet i parken i Ålesund, som lå nydelig i snø.

I går snek jeg meg ut i vinterlandet. Jeg er fremdeles ikke bra i leggene, men tenkte at en forsiktig løpetur med Hoka Speedgoatsko (veldig god demping og godt grep også på snø, #snikreklame) og tildekte stier ville gjøre at belastningen ble minimal på leggene.

Hoka Speedgoat 1 med løpegamasjer, fungerte veldig bra!

Det å løpe i og på snø er noe helt eget. Det er stille, mykt og tidvis spennende, fordi man ikke alltid vet hva som ligger under snøen. Når det i tillegg løpes i mørke, blir opplevelsen enda mer intens og fantasitriggende.

Jeg løp etter mørkets frembrudd bak fjellet i Ålesund, langs Borgernesvei, sti. Det er en grei rute på til sammen ca 9 km frem og tilbake fra der jeg bor. Det snødde, jeg hadde ikke lys med, fordi jeg liker å utfordre meg i mørket. Snøen bidro til akkurat nok lys slik at jeg kunne se hvor stien gikk. Det å løpe uten å se 100 % klart, øver opp andre sanser, noe jeg ser på som en bonus.

Dette er meg i denne andre dimensjonen jeg snakket om. Jeg er ikke redd, ser bare slik ut.

Jeg kom overraskende lett inn i en fin flyt og kjente hvordan endorfinene ble frigitt. Lykkefølelsen dukket unormalt raskt frem. Det var som å løpe inn i en parallell dimensjon. Det var stille, tåkete og det lavet ned med snø. Innhyllet i dette, kjente og hørte jeg pusten og forsvant inn i denne annerledes tilstanden, ganske så alene. Passerte en annen løper med hodelykt og en person som gikk tur, ellers ingen. Jeg kjente ingenting feil i leggene og ble positivt overrasket over å oppleve en viss form for utholdenhet, som jeg ikke hadde regnet med. Stien opplevdes "lys". Da det plutselig åpenbarte seg totalt svarte partier på stien, pga vann, var det som å skulle hoppe over uendelige avgrunner. Hode mitt er både visuelt styrt og fantasirikt, så det krevde irrasjonelt mot å faktisk trakke ut i denne "avgrunnen" og oppleve at jeg ikke falt ned i den. Jeg klarte å holde en jevn rytme, hørtes ut som trav eller som et gammelt damplokomotiv, det opplevdes nesten hypnotisk etter hvert, noe som ga energi.

På vei tilbake innså og følte jeg at det å være i stand til og få lov til å løpe er en fantastisk aktivitet, som jeg virkelig vil gjøre veldig mye for å klare å beholde og kunne fortsette med i lang tid.

Sprekkeferdig av endorfiner etter en times løpetur i drømmeland.

Har du ikke prøvd å løpe i snøen og i mørket, så kom deg ut når du har muligheten. Ikke gå glipp av en annerledes løpsopplevelse!

PS. Du bør kanskje bruke hodelykt, for sikkerhetsskyld. Å løpe uten lys kan medføre uventede (eller forventede) uønskede konsekvenser, som jeg ikke tar på meg skylden eller ansvaret for. Ikke la deg forlede av den ovenforstående teksten.

Publicerat: 2019-01-17 17:06 Kommentarer (0)



69 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 7 Nästa Sista 

MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Angelika SverdrupMer


Ny opplevelse i helgen; deltakelse i motbakkeløpet Saudehornet Rett Opp, i Ørsta. Det starter ved ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


Del to av Jotunheimeventyret gikk på stier som er mer løpevennlige enn den første. For jovisst ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei kjære løpevenn! Årets lengste løpemål er unnagjort, 17. august sto jeg på startstreken delvis ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser