Angelika Sverdrup - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Kvantefysikk, nullpunktsenergi, Devold sin løpekolleksjon, migrene og motbakkeløp.

Hva har nullpunktsenergi egentlig å gjøre med motbakkeløp? Spoiler alert, ikke særlig mye tydeligvis.

Mitt første motbakkeløp. Ganske fornøyd!

Det var bare det at på fredag ettermiddag, dagen før mitt første motbakkeløp satt jeg å leste litt om kvantefysikk og hvordan man i teorien kan hente ut utømmelige mengder energi fra nullpunktsfeltet og så begynte hjernen å spekulere på om jeg liksom kunne visualisere at jeg trakk ut denne energien fra omgivelsene og anvende den for å løpe opp fjellet. Egentlig en sabla god idè, hvis det hadde vært mulig eller jeg hadde klart det. For mer info om  nullpunktsenergi, sjekk google, dette er tross alt en løpeblogg ;)

Jeg var så heldig å bli kontaktet av Devold og forespurt om jeg ville teste ut deres løpekolleksjon. Devold holder til i Langevåg der motbakkeløpet skulle starte og det er et merke jeg allerede er veldig glad i og bruker mye av, så det ville jeg veldig gjerne. Jeg informerte om at klærne ville bli brukt under Varden Opp. Kolleksjonen kom i hus dagen før løpet, fikk akkurat prøvd klærne på og satset på at det ville fungere i løpet, selv om jeg ikke hadde løpt i de.

Tester ut Devold sin nye løpekolleksjon. Endte opp med en kortermet topp på løpet. Hunden Phiona er trent opp til å tåle lange terrengløp, kjekt selskap å ha med på løpeturer.                                                                                                               Foto: @tbjx

Varden Opp var mitt første motbakkeløp og det var med skrekkblandet fryd at påmeldingen ble sendt av gårde. Jeg som hittil har ansett meg for å være en elendig motbakkeløper, fikk plutselig et innfall av lyst til å teste denne antakelsen. Hadde ingen formening om hvor lang tid jeg ville bruke på dette prosjektet. Løypen er litt over 8 km lang og starter 2 meter over havet ved Devoldfabrikken og har 791 høydemeter innlagt, i følge Strava, før man når Varden på toppen av Sulafjellet.

Lørdag morgen opprant med monstermigrene. Følte meg så dårlig at jeg til og med var innom tanken på å droppe løpet, dog kun et flyktig øyeblikk, men så slo tanken inn på alt det jeg hadde bygget opp av forventninger og lovnader og innså at jeg bare måtte stille. En god måte å sikre at man ikke trekker seg fra noe er å kringkaste det "til hele verden" på sosiale medier i forkant og fortelle leverandører at man har tenkt å teste deres produkt i løpet, et tips der altså. Medisiner og en god frokost fikset hode, igjen var bare den voksende nervøsiteten.

På vei oppover, fortsatt var været bra.                                                                     Foto: Tone S. Andersen

Været var fint, dvs ikke regn og iskaldt, slik at jeg fikk en behagelig oppvarming og fikk roet ned nervene litt. At konkurransefeltet var tøft, ble konstatert etter å ha observert et utvalg deltakere. Det gjelder å holde tankegangen realistisk i slike situasjoner når man står der på startstreken ved siden av Emelie Forsberg. Måtte minne meg på at: Nei, jeg skal ikke prøve å konkurrere mot henne. Oppgaven er å komme seg helt i mål, uansett hvor lang tid det tar, få en "base-line" til senere bakkeløp, ingenting annet.

Startskuddet kom like overraskende og kjapt som deltakerne satte av gårde. Jeg skulle liksom ikke holde for mye igjen, men skulle heller ikke krepere i et syrebad før vi nådde frem til bakkene. Det jeg anså som fort, ble i dette selskapet baktropp-fart. Igjen måtte jeg minne meg på å løpe mitt eget løp, ikke la meg påvirke av andre, lettere sagt enn gjort. Bakkene startet og det ble løpt, men måtte etter hvert begynne å gå i de bratteste partiene. Da folk gikk fortere enn jeg klarte å løpe, gikk jeg over til å gå. Det ble regelen. Om å gjøre å spare energi der man kan. Det gikk etter forholdene greit nok frem til Vonhytta. Der fikk vi vann og sportsdrikke av de mest sympatiske frivillige, som var å oppdrive på fjellet. Vi ble også servert drikke av to flinke, unge gutter litt lengre nede i bakkene. Tusen takk alle frivillige, dere gjorde en kjempejobb! Når man sliter og presser seg selv så er alle smil, oppmuntrende ord og øyne med bekymringsfull sympati gull verdt!

Etter Vonhytta gikk det over i sti og fritt terreng, været skiftet, det begynte å regne og blåse tiltagende jo høyere vi kom. Jeg kjent at nå var det dags å prøve å koble seg på denne nullpunktsenergien, som jeg hadde lest om dagen før. Det ble med den ene tanken. Hvis du ikke har erfart det selv enda så kan jeg fortelle deg at den mentale kapasiteten reduseres proporsjonalt med hvor sliten du er og hvor mye du tar deg ut fysisk. Du kan bare glemme kvantefysikk. Jeg hadde mer enn nok med å klare å få på meg jakken i "fart" (det begynte å bli kjølig og vått), og få knotet startnummeret først av meg fra devoldtoppen og så på meg igjen utenpå jakken, og så puste samtidig. Den siste ganske så bratte bakke før man når toppen ble forsert mens de som allerede var kommet i mål, var på vei ned igjen. Det var ikke party-vær på toppen, for å si det sånn. Da jeg kom opp ble jeg møtt av en rasende vind som nesten slo meg over ende. Da gjensto det noen par hundre meter frem til den egentlige Varden og mål. Det var bare å lene seg mot sidevinden holde stø kurs mot mål, ikke snuble i det tekniske terrenget og late som man ikke merket pissevinkelregnet som som pisket inn i øret på deg.

Kun ett fokus her; komme seg i mål uten å snuble eller bli blåst over ende. Bib-nummeret flagret som en smekke på brystet. Mistet den ene sikkerhetsnålen da lappen skiftet plass fra kortermet til jakke.                                                                                                 Foto: Venke Hustoft Aaland

Endelig ble Varden nådd, jeg fant balansen igjen og ble klokket inn på 1.03 time! Halleluja! Jeg kom inn på en meget overraskende positiv tid. Hadde fryktet at jeg skulle bruke betraktelig lengre tid. Vi fikk medalje og drikke der oppe! For en jobb de har gjort, båret opp all den drikken til oss. Det er alltid en fantastisk følelse og komme i mål, man blir rett og slett litt høy på seg selv, slik som resten av løperne rundt deg. Det er alltid veldig kjekt å snakke med andre sympatiske løpevenner og bekjentskaper.

En svært fornøyd trio; meg, Linda Hovde og Kari-Anne Tryggestad Ryste

Etter fotosesjon bar det ned igjen. Været tillot ikke noen større utskeielser akkurat ved målgang. Det var selvfølgelig ingen transport ned igjen til Devold, det var helt greit for meg, som elsker nedoverløping, helt til jeg våkner dagen etter med helt stive lår. Jeg hadde godt selskap i Linda hele veien ned, et svært sympatisk løpebekjentskap, vi treffes i konkurranser. Det var premieutdeling og loddtrekning med fine gevinster i Kølbua, et flott gammelt bygg med god atmosfære og dedikerte arrangører.

I år var det deltakerrekord, 145 oppmøtte. Kanskje løpet vil vokse enda mer etterhvert? Da tror jeg det med fordel kan innføres tidtaking med chip.

Dette er et motbakkeløp som kan anbefales på det sterkeste. Det har et perfekt utgangspunkt i Devoldfakrikken med alle dens gode butikker og kafeer og man føler seg ivaretatt fra begynnelse til slutt.

Publicerat: 2017-06-19 16:14 Kommentarer (0)



Kleivane rundt, løpet som fortjener å løftes frem, mer enn bare i sollyset.

Hvert år 2. pinsedag, helt siden 1985, har dette lokale løpet på Sunnmøre, nærmere bestemt på Stette, funnet sted. Løpet arrangeres av Stettevik Sportsklubb.

Blir glad av slikt vær, et så godt gjennomført arrangement og det å vite at jeg klarte å holde 3. plassen gjennom hele løpet. Det er noe helt eget å krysse mållinjen, det er verdt all nervøsiitet og idiotiske tanker i forkant. Foto: Martin Hauge-Nilsen

Jeg ble gjort oppmerksom på løpet av et nytt, hyggelig løpebekjentskap, Elise. Hun solgte det fint inn ;)

Elise Stette, som fikk meg med på dette løpet, og jeg før start.

Dette er som sagt et lokalt løp der "hele bygda" er med å stelle i stand og delta. De har først en trimklasse/familieklasse, som går løypen før løperne gjennomfører runden sin. Folk går ikke hjem etter endt tur, da er de med å heie, kose seg i solen og spise noe av alt dedikerte sjeler har vært med på å bake og stille opp med. Etter løpet er det også loddtrekning med mange fine premier. Jeg vant et gavekort på G-max. Som indikert i tittelen så ble det flott vær under løpet i år også, senere på dagen skyet det over og vinden økte på.

Løypen på nærmere 10 km med ca 170 positive høydemeter og tilsvarende ned igjen, minnet om en mikro versjon av Ecotrailløypen jeg løp i Oslo for et par uker siden (kan leses om her). Den har asfalt, grus, skogsvei og et lite stykke teknisk sti innlagt, alt passelig fordelt rundt i et vakkert sunnmørslandskap med utsikt til fjell og fjord, fine hus og gamle gårdsbruk, blomstrende enger, fuglekvitter og fersk kumøkklukt (det må nevnes for å gjøre bilde komplett). Løypen var godt oppmerket og vi ble ivaretatt av det lokale Røde Kors der vi måtte løpe langs veien og krysse mulig trafikk. Det ble også utdelt vann to steder, det siste stedet sikkert ut fra ren sympati med løperne, som hadde dratt seg opp en ganske så bratt og opplevd seig og lang bakke.

Et lite stykke langst lett trafikkert riksvei, på vei ned mot Tennfjorden etter hvert, med alltid innlagt motvind visstnok. Foto: Helge Fugleseth

Det skjer noe rart med meg før løp, spesielt i kortere løp, jeg blir uforholdsmessig nervøs og denne gangen også ganske så negativ i tenkningen. Jeg blir stille og innesluttet, mister matlysten, lurer på hva jeg egentlig driver med, hvorfor jeg må konkurrere, hvorfor jeg har som mål om å bli en bedre løper, er det så viktig egentlig, sett opp mot de større eksistensielle temaene i livet? Disse tankene er renspikka tull og noe jeg ikke mener eller står for i det hele tatt, bortsett fra tvilsmessig litt akkurat der og da. All denne negative tenkningen trigger adrenalin og andre stresshormon, som jeg innbiller meg formelig tapper cellene mine for energi som jeg trenger i løpet, dette fører til enda mere stress. Og jeg skal liksom være psykolog. Det er muligens et område jeg bør søke mer kunnskap om her....

Det var første gang jeg løp dette løpet og jeg hadde ingen idè om hvordan løypen gikk. Jeg fikk etterhvert noen beskrivelser om hva jeg kunne vente meg, slik at jeg hadde en viss formening om hvordan jeg måtte disponere kreftene. Det var om å gjøre ikke starte for hardt. Erfaringsmessig er det å løpe på en syresmell svært uheldig og høyst oppskrytt. Jeg klarte på forhånd å plukke ut de to jentene, som kom til å påvirke min posisjon. Da de satte av gårde i racerfart ble målet å ikke tillate noen andre damer forbi meg, på den måten kunne jeg få en lokal pallplassering ;) Gruppen ble godt spredt etterhvert, det var passelig varmt og solen skinte. I de siste løpene nå har jeg opplevd å mestre det å yte jevnt hele veien, også opp alle bakker, uansett hvor bratt det går, det er en veldig tilfredsstillende følelse. Traseen ble løpt uten negative innspill fra min tidligere så destruktive hjerne, det ble en positiv opplevelse!

Alle klassevinnerne med hver sin pokal og de to hovedvinnerne; Viktoria Tolaas og Jan Ketil Vinnes med hver sin vandrepokal. Det var også en person som gjorde seg fortjent til en pokal for 30 års deltakelse, sier litt om hele arrangementet. Foto: Martin Hauge-Nilsen.

Jeg endte på 3. plass av kvinnene og ble aldersklassevinner.

Konklusjonen er at dette er et løp som virkelig fortjener mer oppmerksomhet og deltakelse enn det det har fått hittil. Kan virkelig anbefale løpet til alle. Det er en morsom og akkurat passe utfordrende løype i flotte omgivelser og som oftest i fint vær, sies det. At det i tillegg er mange positive lokale frivillige, som stiller opp på alle mulige måter gjør det ikke mindre attraktivt. Så sett av neste års 2. pinsedag og få med en god løpsopplevelse, hvis du er på Sunnmøre akkurat da.

Publicerat: 2017-06-06 13:52 Kommentarer (0)



Gjennomført Ecotrail Oslo 30 km

Ecotrail 30 km ble gjennomført for snart to uker siden. Det måtte synke litt inn. Jeg skulle egentlig løpe 45 km, for å prøve å komme igjennom på en ordentlig måte. I fjor ble den distansen omgjort til en søndagstur, kan leses om her. Pga en mindre skade i høyre fot 2 uker før løpet omgjorde jeg distansen til 30 km og håpet at det ville gå fint.

På vei langs Kystleden fra Lysaker, fortsatt godt driv. Foto: Sportograf

Vi var flere instagramvenner som hadde valgt den distansen i år, så jeg ble ikke alene til start. Denne gangen var intensjonen å gjøre mitt beste, prøve å gjennomføre løpet på den måten jeg ideelt sett skulle gjennomført det, noe jeg ikke har klart tidligere, bortsett fra siste løpet i april, Valderløpet kan leses om her.

Starten gikk fra Sørkedalen.  Det begynner med en ca 3 km lang og seig oppoverbakke. I fjor ble hele bakken gått. Målet var å unngå å løpe på en syresmell, hva det innebar visste jeg ikke helt, men håpet at jeg kunne løpe rolig, i hvert fall deler av bakken. Diskuterte litt med trener Sondre på forhånd hva som var lurest. Det krever bevissthet og planlegging det å klare å ikke la seg rive med av de ivrigste fra start. Temperaturen var bra, det lekket litt fra et grått skylag, men det var meldt lettere vær etter hvert, så det bekymret meg ikke.

Det fine med løpingen er at jeg har blitt kjent med noen virkelig flotte mennesker underveis, her er to eksemplarer; Mariann og Marit. Her er vi underveis til start. De to andre skulle løpe 45 km, som ble 48!

Jeg løp med Heidi (blitt kjent med gjennom instagram) det første stykket, hun slet fortsatt med en luftveisinfeksjon og måtte ta det litt rolig, det gjorde at jeg klarte å holde planlagt tempo. Det viste seg at treningen endelig har begynt å gi resultater, jeg klarte å løpe opp hele bakken, uten å gå eller ta pauser, eller krepere på toppen. Jeg var rett og slett en smule imponert og veldig glad over denne oppdagelsen. Det ga meg en skikkelig opptur, så da det bar nedover var det bare å druse på. Begrensningene i nedoverbakker etter fallet på Gran Canaria i januar var også borte, enda en opptur, turen kan leses om her. Da traseen gikk over på blåsti og teknisk terreng, fikk jeg et skikkelig gledeskick. Rakk å tenke at det var fantastisk å kunne ha det så gøy i et løp. Bakken var gjennombløt og gjørmete, selv det ble snudd til noe positivt. Det var deilig å bli litt våt og det var enda mer utfordrende på stien da. Hode trives med utfordrende underlag, det blir som et spill som skal mestres og jeg kjenner mindre til at jeg blir sliten. Dette løpet ble gjennomført uten en eneste negativ, saboterende tanke underveis, fantastisk!

Følte meg som en del av en ulveflokk som føk gjennom skogen. Jeg løp vekselvis i en liten gruppe med 3-4 andre menn, ingen kø eller hindringer.  Jeg spurtet ned til drikkestasjonen i Fossum. Den var mindre og lengre nede enn i fjor. Der ble jeg møtt av engelen Elisabeth (medblogger i Runners World). Hun hadde steppet inn som frivillig og skulle gi meg drikke. Jeg fant ikke koppen min og ble en smule stresset inntil jeg fant ut at jeg kunne bruke plastposen, som mobilen lå i (bare i tilfelle jeg skulle falle i Lysakerelven).  Tok sjansen på at jeg ikke skulle rafte senere i løpet og fikk cola i flyposen (den som rommer en liter). Kastet bort et par minutter på den forsvunne koppen, som senere viste seg å ligge i en annen lomme enn antatt (lenge leve systemfreaken, tror jeg har mistet ting når det ikke ligger på sin vante plass, fordi jeg legger jo ikke ting feil...) Jeg løp videre mens jeg prøvde å fortære en daddel, ja dadler kan gi mye bra energi. Mestrer virkelig ikke teknikken med å tygge og løpe samtidig enda, tok vel nærmere 15 minutter før jeg klarte å få ned den ene daddelen, seriøst altså, her må det praktiseres. Målet var å klare å løpe hele distansen, kunne derfor ikke stoppe å spise. Jeg inntok i tillegg cola fra pose på Fossum og en pose vann på siste stopp, resten av energien kom fra Maurten energidrikk, utblandet i en liter vann, fungerte veldig bra. Takk til Maurten for dette! Kan anbefales på det sterkeste.

Maurten er med i Sub2hour prosjektet og har utviklet en sportsdrikk som er mild mot magen og ikke etser på tennene, fungerer veldig bra, synes jeg, etter å ha testet den ut på lengre løpeturer og nå i konkurranse.

Traseen fra Fossum til Lysakerelven var lettløpt, denne dagen opplevde jeg meg sterk bortover også. Det er rart hvordan kroppen enkelte dager fungerer optimalt og andre dager ikke i det hele tatt. Det dumme er at man ikke kan vite på forhånd hvilken dag man har før man har begynt å løpe. I Transgrancanarialøpet følte jeg meg dårlig både oppover, bortover og nedover (leses her), mens på Ecotrail fungerte alt.

Jeg hadde gledet meg til Lysakerelven, det var det mest underholdende partiet i fjor. I år ble ikke opplevelsen like bra. Det var leire og gjørme og man måtte passe på for ikke å falle, jeg begynte dessuten å bli sliten og fikk ikke det store kicket ut av å løpe der. Jeg falt ikke i elven. Det var mange rykter på forhånd om hvordan stien hadde falt ut og at vi kom til å ende i elven og at løpet ble omgjort til en swim/run konkurranse. Oppdaget Jon Almaas langs Lysakerelven, merkelig og rar situasjon, følte at jeg kjente mannen, men hadde jo aldri snakket med ham. Jeg tok en bergensk intro og slo av en liten løpeprat før jeg løp videre. I år hadde Ecotrail lagt inn en sløyfe ut til Bygdøy, for å få nok km til de kortere distansene. Tror ikke dette strekket var særlig populært blant de som løp de lengre distansene. Jeg hadde heldigvis forberedt meg godt mentalt på denne ekstra sløyfen, derfor gikk det bra. Tror det var en del som "slapp unna" denne delen også. Det var enkelt å bare løpe rett frem. Noe å tenke på for arrangørene til neste år, hvis denne delen skal være med. Plutselig så jeg Almaas igjen og lurte sterkt på om jeg turde å passere ham enda en gang eller om han da kom til å guffe på å løpe forbi meg. Jeg bestemte meg for å holde mitt tempo og se hva som skjedde. Det endte med at jeg løp forbi ham. Da jeg først hadde gjort det, lovet jeg meg selv at han ikke skulle få ta meg igjen, det ble motivasjonen inn til mål. Takk for det Jon! Det fungerte ;)

Må få lov å glise litt, han ser jo unektelig veldig sprek ut, likevel tok han meg ikke igjen.

Siste stykket inn til mål var noe uoversiktlig bak Aker brygge, jeg var redd for å ikke finne frem så jeg tviholdt på en blå rygg som løp foran meg.  Langs Akershus festning fikk jeg hilse på fotograf og sjef i http://www.kondis.no/ Olav Engen, det ga ekstra energi de siste meterne før målgang. Han er også leder i Romerike Ultraløperklubb, eller klubben jeg står oppført under; Romerriket Ultraløperklubb (ubevisste storhetstanker om meg selv?)

Blir jo automatisk i godt humør når man treffer på sympatiske folk (Olav Engen). Foto: Kondis, Olav Engen.

Det var deilig å komme i mål og kjenne at jeg hadde løpt slik jeg ideelt sett hadde ønsket det. Det ga mestringsfølelse og tro på videre utvikling. Det manglet likevel litt "futt" i målområdet. Etter å ha opplevd Transgrancanaria sin målgang så ble dette nesten et antiklimaks, men mål er mål og de hadde laget det stilig til i området. Jeg fikk raskt tikkende inn meldinger om plassering, det ble en opptur; nr 2 av 54 i min aldersklasse og nr 14 totalt av kvinnene på 31 km distansen, jeg var fornøyd. Jeg var også veldig glad for at jeg hadde gått ned til 30 km og fikk oppleve det å mestre et løp, ikke bare gjennomføre. Det tar tid å bli flink på lengre distanser, jeg vil bruke den tiden det tar å bygge meg opp til det, har tross alt bare løpt 3 år til sammen nå.

Heidi, min ledsager i starten av løpet, alltid like blid, jeg og Lena Britt, sprekingen fra nord, som ble nr 2 totalt av kvinnene, imponerende!

En stor takk til arrangørene av Ecotrail Oslo og alle de frivillige! Også en stor takk for koselig samvær med alle løpevenner! Jeg hadde en kjempe bra dag i løypen!

Jeg kommer ikke med tilbakemeldinger her på ting jeg observerte kunne vært gjort bedre, Ecotrail har fått en mail allerede med alle forbedringspotensialene som jeg noterte meg. Jeg håper at dette er et løp som kommer til å bli godt etablert og likt, både av norske og utenlandske løpere med tiden.

Publicerat: 2017-05-30 12:03 Kommentarer (0)



Værsyk April og Valderløpet 2017

Denne helgen levde april virkelig opp til sitt rykte; lunefull og ustabil. Haggel, storm, sluddbyger, opplett, blå himmel strålende sol og så sludd- og regnbyger rett etterpå igjen.

Innimellom dette skulle Valderløpet gå av stabelen for 44. gang. Hovedløpet 8.7 km rundt Valderøya, trakk vinnerloddet med tanke på denne værrulletten. Akkurat tidsnok til en liten oppvarming forsvant uværet som dugg for solen, bokstavelig talt, det dampet fra asfalten og vi fikk gjennomført et fint løp under nesten "perfekte" forhold. 10 minutter etter min målgang "klikket" det for April igjen og værgardinen gikk ned. Stakkars de små (fremtidens løpeglade unge) som skulle ut å løpe sine par hundre meter.

I år visste jeg hva jeg gikk til siden dette var 2. gang jeg deltok. Trodde derfor at nervøsiteten i forkant skulle være minimal, det viste seg å ikke stemme. Jeg jobber som psykolog og har hatt klienter som opplever så sterk stressreaksjon at de blir kvalm og kaster opp i forskjellige sammenhenger, jeg har aldri opplevd dette selv, inntil nå på lørdag. Nervøsiteten var så sterk at jeg ble kvalm. Denne opplevelsen går under kategorien: nyttig erfaring, men komisk overdrevet. Styrken på nervøsiteten har ikke vært i nærheten av dette på andre, større løp.

Egentlig det første seriøse bilde av meg under et løp. Fotografen klarte å ta et bilde før jeg oppdaget han. Ser en smule skeptisk ut, busted!

Nervøsiteten slapp taket da løpet begynte. Jeg var veldig spent på om jeg ville klare å løpe fortere enn i fjor. Forventningene var høye, men tvilen lurte i bakhode. Treningen har gått relativt bra det siste året og skuffelsen hadde blitt stor hvis det viste seg at det ikke hadde gitt noen form for resultater.

Det var en avslappet og god atmosfære i startfeltet blant de 66 deltakerne. Været var fint og temperaturen perfekt. Denne gangen traff jeg helt med bekledningen, deilig! Det er egentlig ikke så mye å si om selve løpingen annet enn at jeg følte det fungerte og for første gang var den mentale biten på plass hele veien, ingen forsøk på sabotering denne gangen. Lurer jo alltid på i ettertid om jeg hadde hatt mer å gi, spesielt da en mann, som jeg hadde fulgt mer eller mindre rundt hele løypen plutselig spurtet forbi meg i den siste bakken. Kommentaren hans etterpå var: "Jeg hadde ikke kondisjon, det gikk på ren vilje!" Her er en kode jeg ikke har knekket enda og noe jeg fremdeles ikke helt forstår, men som jeg har sterkt tro på vil gå opp for meg en dag.

Fornøyd på vei inn til mål. Viktig at antrekket matcher litt med omgivelsene :)

Løpet ble en fin erfaring og opplevelse; hyggelige medløpere, positive tilbakemeldinger, imøtekommende funksjonærer, tilstedeværende fotografer og løpeglede, som kunne spores fra det miste barnet på sikkert ikke mer enn 3 år til den eldste deltakeren på over 80 år! (I tillegg til hovedløpet rundt øyen var det mange kortere distanser for de yngre deltakerne)

Og resultatet? Jo, jeg klarte å forbedre tiden med 2.34 minutter, ble klassevinner og 4. kvinne totalt sett med tiden 39.16.

Alltid like kjekt å få medalje og ekstra stas å få klassevinnertrofè. Jeg konstaterte at jeg var helt enig og følte meg like glad som en av 5-åringene, som gledestrålende løp bort til sin funksjonærmor med medalje rundt halsen og ropte: "Vi vant"  (Ikke la de små gledene passere ubemerket hen i hverdagen, uansett hvilken alder du har)

Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten

Publicerat: 2017-04-24 15:40 Kommentarer (0)



"En utrolig digg hobby!"


Etter kommentaren på Strava; "Utrolig digg hobby vi har!" fra en god løpevenninne og etter egne refleksjoner gjort i påsken på terrengløpeturene jeg, min samboer og lille hund hadde, så fikk jeg lyst å skrive et innlegg om hvor fantastisk hobby løping faktisk er.

Å dele gleden over å løpe med en hund , gir en ekstra dimensjon til opplevelsen. Man kan ikke annet enn å bli glad når hun piler som en rakett i forveien med store, trillrunde øyne fulle av liv. Her på vei over Haramsøya.

Takk og lov for at jeg ble bitt av løpebasillen! Jeg var en av dem som ikke bare var likegyldig til løping for 3 år siden, man kunne nesten beskrevet meg som fiendtlig innstilt til aktiviteten.

Det er stort å tenke på alt jeg har rukket å oppleve på denne korte tiden som løper, det får frem følelser av takknemlighet og glede. En helt ny verden har åpnet seg. Også parforholdet har fått en ny dimensjon, vi har allerede rukket å oppleve mange flotte turer rundt omkring. Kondisjonen har aldri vært bedre, på tross av alder. Løpingen har åpnet for nye, gode vennskap og jeg har fått oppleve steder på en helt ny måte, både i Norge og i utlandet.

Rett utenfor Ålesund ligger fantastiske øyer som perler på en snor, klare til å erobres. Her fra Godøya.

Det som slo meg i påsken da vi "erobret" to nye øyer i nærheten av Ålesund; Lepsøy og Haramsøy, var at jeg aldri ville ha klart eller prøvd å rekke over og rundt en hel øy, hvis jeg ikke hadde løpt.

Løpingen gjør at du kommer langt på relativt kort tid, du får oppleve og se mer. Det er ikke det samme å kjøre rundt. Du "eier" stedet på en annen måte når du har løpt der, kommet nærmere, fått terrenget og stedet under huden.

Det er viktig å ta seg tid til å nyte været og utsikten også. Her fra toppen av Lepsøya.

Du har svettet og pest deg opp på fjellet (gratis bakkeintervaller), for så å nyte en fantastisk utsikt, du har løpt på fine stier, gjennom gjørmete myrlandskap, hoppet over steiner, bekker og røtter og rast nedover fjellskråningen igjen, helt på grensen av hva du kunne kontrollere. Du stopper opp nede ved havet på andre siden av øyen ut mot et nytt fyr, snur deg og ser tilbake på fjellet du nettopp var på og kjenner at livet er bra (og lurer på, langt bak i hode, om du skulle løpt opp igjen bare for å sanke et par hundre høydemeter til...by the way, det er slike tanker som viser at du er infisert.)

Nedoverløping er gøy og utfordrende, her testes grenser på Leøspøya.

Spørsmålet om man skal ta taxi tilbake etter 16 km forsvinner når vi finner ut at det "bare" er 8 km tilbake til bilen, sjekker at kroppene holder og det fortsatt er glede og gnist i øynene til hunden. Før jeg begynte å løpe var 8 km uendelig langt, og det VAR langt, regnet i gå-tid, i løpe-tid er det bare transportetappen tilbake til bilen etter timer ute i naturen.

Så ja, løping er definitivt en utrolig digg hobby!

Foto: Tbjx

Publicerat: 2017-04-18 14:04 Kommentarer (0)



Transgrancanaria 42 km.

Så var den store dagen endelig kommet. Jeg skulle delta i Transgrancanaria, på maratondistansen. Jeg meldte meg på i fjor juli og håpet på at jeg skulle bli klar nok til å gjennomføre på en grei måte.

Løpegruppen fra i fjor var på ny treningstur til Gran Canaria i januar i år for 5 uker siden. Det endte som beskrevet i forrige innlegg "Hodestups over Gran Canaria" med et alvorlig fall og inspisering av legevakt og sykehus. De første to ukene etterpå kunne jeg ikke løpe, jeg fikk derfor inn knappe 3 uker med forsiktig trening før løpet.

Nytt av året var at maratondistansen skulle få sin egen dag før de andre distansene gikk av stabelen på lørdagen. Det var nærmere 1000 påmeldte til maraton. Starten gikk kl.09.00 på 1500 meters høyde i Garañón opp til øyens høyeste punkt El Pico de las Nieves på 1950 meters høyde.

To spente deltakere ved start.

Vi var to damer fra Norge som deltok på distansen, jeg og Monika, som jeg ble kjent med på første løpetur over Gran Canaria for 1 år siden. Vi posisjonerte oss i første pulje slik at vi ikke skulle bli stående fast i kø for lenge da det bar bratt oppover nesten med en gang.

Været var kaldt, 5 grader og tåken hang så tjukt nedover oss at dråpene på pinjenålene dryppet som regn. Stemningen ved start var god og høylytt. Spanjoler vet å få i gang stemning, godt hjulpet av en speaker som snakket som en mitraljøse og en lokal rapper, som raste gjennom ruten vi skulle begi oss ut på. Jeg kan heldigvis spansk, slik at støyen ga mening, det var verre for de som ikke forsto annet enn ordene "Gran Canaria". Det er en spesiell følelse å stå i første pulje sammen med eliteløpere fra flere land, spente og rastløse deltakere tett rundt deg, musikken på full guffe, en speaker som høres ut som han går på mer enn bare kaffe og adrenalinet pumpende på full styrke. Nedtelling; diez, nueve, ocho......dos, uno y VAMOOOOOOS!

Vi kunne ikke bruke de medbragte stavene før 3 km ut i løpet, dermed fikk vi ikke avlastning på de første 400 meterne oppover, det ble merkbart for min del! Været lettet relativt raskt da vi kom opp og bort fra startområdet.

Traseen er fantastisk, man får oppleve veldig variert natur, flott utsikt og forskjellig underlag. Maratondistansen har 1200 positive høydemeter og ca 2400 negative høydemeter. Det vil si at man får god mulighet til å mørne alt av legger og lår underveis. Jeg er vanligvis relativt fri i nedoverbakker, men oppdaget til min skuffelse at ulykken i januar gjorde at jeg holdt igjen. Kilometertiden nedover var frustrerende dårlig, selv om jeg løp forbi mange i hver nedoverbakke. Check punktene (CP) var godt laget til med speaker, som fikk opp energien til løperne, drikke, lett mat og veldig hjelpsomme frivillige. Det ble fort varmt for meg den dagen. Bakken opp fra Tunte ble tung, selv med staver, såpass tung at den negative sabotøren så sitt snitt til å stikke innom å foreslå fornuftsmessig at jeg kanskje burde tenke på å legge opp denne hobbyen. Jeg takket for forslaget, vurderte ideen et par minutter før jeg slo den fra meg. Jeg klarte etterhvert å tenke logisk, minnet meg selv på en ikke optimal oppkjøring, at jeg burde være glad for at jeg faktisk kunne løpe igjen og at den tunge følelsen indikerte at jeg hadde mer treningspotensial og mer å jobbe med fremover.

Fra et fascinerende parti: El camino de Santiago, brosteinslagt vei midt i bratteste fjellet ned mot Tunte.

Da bakken var forsert og det bar nedover til neste CP i Ayaguares, klarte jeg å velte da jeg skulle passere et par løpere, ikke noe alvorlig denne gangen. Jeg ble nok tiltagende anspent jo nærmere jeg kom ulykkesstedet fra turen i januar, for jeg rakk også å tråkke over med høyre fot for sikkerhets skyld på den strekningen. Det tok noen sekunder med smerteutligning, før jeg løp videre og opplevde at overtråkken forsvant (det viste seg senere på dagen at overtråkket ikke hadde forsvunnet). Rart og meget interessant å observere hvilken tilstand man kommer inn i på løp, smerten forsvinner og man får ikke noe reelt forhold til det man utsettes for underveis. Kroppen er i alarmberedskap og vil ha oss i sikkerhet. Sikkerhet er i løperes tilfelle; mål. Derfor bedøves vi ganske så bra inntil vi har kommet i mål.

I Ayaguares serverte de til og med paella, det hadde jeg ikke tid til å tygge meg igjennom, men jeg likte ideen. Opplever det vanskelig og tidkrevende å få ned fast føde i løp. Det kan forklares evolusjonistisk og biologisk; kroppen prioriterer ikke å sende blod til fordøyelsessystemet når den har nok med å få armer og ben til å prestere optimalt, få oss i sikkerhet. Mer faglig forklart; det sympatiske systemet har tatt styringen og det parasympatiske systemet er satt på vent. Vi ble fulgt av en drone et stykke på vei over demningen, før det igjen bar oppover den siste bakken på ca 2.5 km, før nedfarten til elveleiet og et flatere parti før mål. Da bakken var forsert måtte jeg innom sympatikrampe i leggen. En løper foran meg fikk krampe, rett etter fikk jeg det samme. Jeg måtte omprogrammere hjernen til å tro at det var ren sympati som var årsaken og at jeg ikke hadde tid til slik empatisk oppførsel akkurat der og da. Foran meg gjennom en ravine, lå over 6 km med "deilig" (not!) uttørket elveleie å ventet, før man så kommer ut til Maspalomas. Elveleie består av rullestein, litt grus og tørket sand. Solen var kommet ordentlig frem, temperaturen var på vei opp og flere løpere hadde konvertert til turgåing. Ingen menn brydde seg om å bli passert av meg på det stadiet der, den latinske machomentaliteten var svettet bort som dugg for solen. Det gjensto ca 10 km. Jeg vekslet mellom å løpe og gå. Hver gang jeg gikk måtte jeg tenke på coachen min Sondre Amdahl, og en løpevenninne, sterk og med god vinnervilje. Jeg spurte meg selv: "hva ville Margrethe gjort?". Fungerte hver gang, hun ville selvfølgelig løpt, så da var det bare å begynne å løpe igjen.

Det siste stykket opplevdes en smule uendelig, for å si det mildt. Jeg klarte fortsatt å passere noen menn. Det var sterke kvinner med i dette løpet så jeg ble forbiløpt av flere på slutten, jeg klarte ikke gjøre noe med det. Det er bra at de ikke gir poeng for løpestil den siste kilometeren, det hadde blitt et trist lite tall. Da målområdet endelig ble synlig, ikke bare hørbart (man hørte "festen fra mål" flere kilometer fra avstand) ble siste rest av energi hentet frem og jeg fikk en kjempe opplevelse på den "grønne løperen", godt heiet frem av snille løpevenner og svigerfamilie, som hadde ofret et par timer av ferien sin på å ta imot meg i mål.

Yes, klarte det! Fikk løpe i mål med flagg og fanfare! Løpere nesten i mål bak meg. Foto: Monika Kransvik

Denne gangen tok jeg meg skikkelig ut i løpet, jeg kastet ikke bort tid på stasjonene og jeg stoppet ikke for å ta bilder eller snakke med folk, annet enn da jeg løp forbi andre deltakere. Lærdommen fra turen er at jeg må bli sterkere oppover, raskere bortover, ha flere langturer og trene mer på nedoverløping i teknisk terreng, altså bli bedre på det meste ;)

Både Monika og jeg måtte si oss fornøyde med tiden og plasseringene våre, tatt oppkjøringen vi hadde hatt i betraktning. Vi ble suverene vinnere av de norske kvinnene på maratondistansen, gull og sølv hentet hjem (og igjen, ikke spør hvor mange norske kvinner som deltok, det er uvesentlig :) )

To norske fornøyde damer. Cavadrikking next  ;)                                                       Foto: Tor Gunnar Kransvik

Transgrancanaria er en fantastisk tilstelning og opplevelse, med 6 forskjellige distanser, totalt 3800 deltakere fra 70 forskjellige nasjoner. Det er et arrangement som tiltrekker seg verdensstjerner innen ultra- og terrengløping i tillegg til vanlige dødelige. Løpet er en super måte å oppleve et annerledes Gran Canaria på, men ikke undervurder løypen og terrenget, man må ha trent i teknisk terreng for å kunne få ordentlig glede av dette løpet. Link til nettstedet Transgrancanaria.

Monika og jeg dagen derpå med kompresjonsstrømper på. Vi lignet mer gjess der vi vagget rundt og heiet de andre distansene i mål på lørdagen. Alle som fullførte distansne fra maraton og oppover fikk en god løpevest, som faktisk kunne brukes! Vi var imponerte over innholdet i posen vi fikk på dette løpet. Den tekniske løpetrøyen, som jeg brukte på løpet, var også veldig god! Foto: Tor Gunnar Kransvik

Publicerat: 2017-02-28 20:34 Kommentarer (0)



Hodestups over Gran Canaria

Hvordan gjenta en suksess? Kan man egentlig det?

18. januar møtte jeg på nytt opp på Gran Canaria for å løpe over øyen på 3 dager, denne gangen med en utvidet gruppe og en ekstra løpeleder, norges beste terrengløper Didrik Hermansen, i tillegg til Sondre Amdahl, sjefen selv, og eventyreren; danske Moses Lovstad. (Jeg skrev 3 blogginnlegg på Runners world om løpeturen over Gran Canaria i fjor)

Fantastisk gjeng med løpeglade og eventyrlystne mennesker. Her i Agaete starter løpet Transgrancanaria for de som løper hele 127 km. Foto: Moses Lovstad

Gruppen besto av rundt 20 glade, svært spreke og ivrige løpere. Dagen vi kom frem til hotellet i Agaete var det mulighet for en liten, men ganske så bratt, løpetur opp i fjellene med hodelykt. Det ble en ren testosterontur. Tilbakemeldingen fra en av deltakerne var at det hadde hjulpet å ha en jente med i gruppen.... Vi andre, som ikke løp i fjellet eller tok en gåtur, tilnærmet oss på en mer bedagelig måte med et glass vin på en av strandrestaurantene mens vi betraktet hodelyktene, som beveget seg nedover langs fjellsiden.

Etter felles middag og tips om pakking av sekk for de neste 3 dagene, bar det i seng. Morgenen etter var alle klare og spente. Vi delte oss naturlig inn i grupper etterhvert som høydemeterne tikket inn på klokken, noen klarte å gjøre dette litt raskere enn andre. Disse fjellgeitene ble ledet an av Didrik og tok transgrancanariaruten den første dagen, ca 40 km og rundt 3000? positive høydemeter, det tror jeg at de kjente etterpå, for å si det sånn.    Jeg og noen andre endte opp med ca 28 km og ca 2300 positive høydemeter. Det irriterte flere av oss at vi ikke fikk klokket inn 30 km den dagen, så vi la fra oss sekkene på hotellet og løp ut å sanket de siste nødvendige kilometerne for å få det runde tallet 30. Dette er en greie eller tvangspreget idè, som en del løpere "lider" av, men som gjør seg veldig fint på løpstatistikken ;) Vi som "lider" av dette tall- og kilometertyranniet opplever det ikke som en lidelse, men som en varmende, indre tilfredsstillelse å se runde tall på klokken, som så kan analyseres og beundres flere ganger utover en kveld, for ikke å snakke om sammenlagt etter en 3 dagers tur!

Været i år var kaldere og våtere enn i fjor, det førte automatisk til raskere tempo og kortere og færre pauser den første dagen. Det var kanskje ikke helt slik vi hadde forespeilet de nye i gruppen at det skulle bli, men alle kom seg vel i "mål".

Akkurat sett gruppen løpe av gårde videre uten meg ved Artenara, ordentlig sippe-kjipt!!

Dag to startet ikke helt som forventet for min del. Siste nedoverløping til hotellet dagen før trigget en smerte under høyre fot på et isolert lite sted, dette medførte at det ble tiltagende ubehagelig å løpe, det bekymret meg en del og gjorde at jeg ble veldig usikker på om jeg kunne gjennomføre dagens 40 kilometer-etappe. Etter å ha løpt 6,5 km til Artenara måtte jeg ta det ultrakjipe valget om å avbryte løpingen. Det var overraskende trist og tungt å se de andre løpe videre uten at jeg kunne følge med. Sondre prøvde å trøste meg med at "Det er bare løping", men akkurat der og da betydde gruppen og løpingen alt, jeg så ikke hva ellers som kunne bety noe. Jeg snudde og gikk slukøret alene i tåkehavet tilbake til hotellet. Underveis innså jeg at det var et riktig valg, fordi ubehaget økte på, både i oppover- og nedoverbakkene. Jeg endte opp med 13 km og 750 positive høydemeter. Rart hvor skuffende lite det opplevdes der og da. Prøvde å bruke resten av dagen på å restituere meg og få en massasje i SPA-avdelingen.

Vakker utsikt fra hotellet El Parador i Cruz de Tejeda. Vi fikk med oss en solnedgang.

Morgenen etter, siste dag, var jeg veldig spent på hvordan foten var og hvordan jeg skulle komme meg til Maspalomas, 46 km med løping ventet. Smerten var ikke forsvunnet. En kjapp prat med Didrik, som også er naprapat når han ikke flyr rundt i fjellene og vinner løp, endte med at jeg bestemte meg for å ta sjansen på å prøve å løpe, etter inntak av Ibux, og så heller avbryte underveis og ta en taxi til mål, hvis det ikke gikk bra. Vi fordelte oss i 3 grupper, alle med forskjellige tempo og behov. Jeg ble plassert i den roligere gruppen ledet av Moses, siden det var usikkert om jeg klarte å løpe i det hele tatt. Det viste seg å være et helt riktig valg, på alle måter. Vi startet ut i nydelig morgenlys, jeg kjente at denne dagen kom til å bli fin! I gruppen min hadde vi tid til å nyte landskapet, ta bilder, skifte klær og få i oss energi. Moses ledet oss på en veldig god måte, slik at vi fikk opplevd alt, samtidig som vi fikk løpt det vi skulle, når vi skulle. Vi ble ikke hengende etter. Smerten i foten holdt seg borte og når den begynte å snike seg tilbake tok jeg mer Ibux.

Superoptimistisk og boblende glad for å kunne løpe i så flott landskap og fint vær den siste dagen. Ikonet El Roque Nublo i bakgrunnen til venstre. Foto: Neil Dryland

Humøret var på topp, etterhvert nærmest euforisk, jeg var så glad. Jeg elsker nedoverløping og denne dagen fikk jeg ca 2000 høydemeter med akkurat det. Følelsen av å mestre teknisk terreng i stor fart gir nærmest øyeblikkelig kick av endorfiner og adrenalin. I fjor kunne jeg ikke løpe de delene jeg fikk oppleve i år, pga hemmende gangsperre, gleden var desto større i år, da jeg klarte å løpe akkurat som ønsket. Humøret i gruppen var også upåklagelig.

Høy på livet, full av endorfiner og adrenalin jodlende nedover El Camino de Santiago. Foto: Neil Dryland

Jeg svevde nedover i gul trøye og blafrende skjørt i front. De andre kommenterte at de fulgte "den gule ledertrøyen", helt til det ble bråstopp etter 27 km.

Noen av de utsøkte løpevennene, som var med på turen og ble mine reddende engler litt lenger nede i dalen; Kari, Mariann, meg og Monika. Foto: Neil Dryland

Plutselig trynte jeg så inni h...... nedover! Et sånn fall som jeg bare har forestilt meg i et skrekkscenario tidligere, når jeg har holdt på å miste balansen. Jeg har flere ganger lurt på hvordan det er å falle og knalle hode rett i en sten. Vel, denne gangen fikk jeg testet ut akkurat det. Jeg husker absolutt ingenting av hvorfor jeg falt eller hva jeg snublet i, før jeg hørte kakket i hode da jeg traff steinen. Jeg fikk vridd meg rundt og lagt meg på rygg, måtte ligge å holde på kuttet i pannen og la smertene rundt om på kroppen spre seg. Senere viste det seg at 11 forskjellige steder på kroppen hadde fått juling. Jeg var utrolig heldig som løp med en så fantastisk gruppe, de handlet raskt og gjorde alt riktig på alle måter. Vår gruppe lå først, de to andre gruppene hentet oss inn etterhvert da jeg lå "strødd" på stien. Sondre dukket opp og ringte ambulanse. Jeg klarte heldigvis å reise meg opp etter hvert og gå med støtte ned til veien og til ventende bil.

Skal skal spare dere for det verste blod-og kuttbilde. Her har jeg blitt lappet sammen så godt det lot seg gjøre og kommet meg på bena, godt hulpet av coach Sondre og leder av turen.

Ingenting er så gale at det ikke er godt for noe, vi fikk oss alle noen viktige erfaringer og noe å tenke på. Jeg fikk oppleve spansk legevakt og sykehus, ikke dårlig standard. Vennskap ble dypere, tusen takk til Monika, som stilte opp hele veien fra fallet og frem til Oslo dagen etter! Helsekort var lurt å ha med og reiseforsikringen stilte opp da jeg trengte det. Man bør også ha med det mest nødvendige av førstehjelpsutstyr når man løper i naturen. Nå er det gått to uker siden dette skjedde. MR-bilder konstaterte at ingenting ble alvorlig skadet, brukket eller røket, hverken i hode eller i kroppen. Jeg sitter igjen med et evig minne i pannen, et trail runner arr, 5 sting :) Det som er spennende nå er om jeg klarer å få meg i form igjen til å konkurrere i Transgrancanaria 42 km, om mindre enn 3 uker....

Alt i alt en annerledes tur, ikke helt som forespeilet, men likevel en kjempeopplevelse med flott natur, stier, landskap, mennesker/løpevenner, opplevelser og minner! Tusen takk til alle som var med!!

Publicerat: 2017-02-03 15:39 Kommentarer (0)



Ålesund Nyttårsmaraton 2016

Det skjedde i de dager da stormen Urd herjet Vestlandet fra syd til nord, rev med seg både takstein og trær, at jeg skulle prøve å løpe mitt første maraton på asfalt. Løpet var satt til 28. desember og værgudene var nådige. Dagen opprant med de mest fantastiske skyer, tørre veier og perfekte 8 varmegrader. Stormen hadde løyet og ga alle løpeglade mennesker i Ålesund mulighet og et åpent tidsvindu til å teste formen noen timer før stormen begynte å ta seg opp igjen. På kvelden ulte vinden og regnet pisket mot ruten. Dette var liksom "ment to be".

En nydelig morgen for en maraton, med fantastiske stormskyer, som så ut som UFO'er. Foto: meg.

Jeg hadde forberedt meg mentalt på maraton. Da jeg løp halvmaraton i Ålesund i mai 2015 tenkte jeg at jeg aldri i livet kom til å prøve å løpe den traseen som helmaraton. Løypen går "straka vegen" innover i Brusdalen 10.5 km, så snur du og løper ut igjen til start. Skal du løpe helmaraton må du gjenta dette en gang til, drepen tenkte jeg den gang. Det er "alltid" innlagt motvind på tilbaketuren, bare for å utfordre deg ekstra fysisk og mentalt. Denne gangen kom motvinden også i utfordrende kast helt mot slutten, slik at jeg enkelte ganger måtte stoppe helt opp og møte naturkreftene. Nå i ettertid synes jeg ikke traseen er så ille likevel. Med litt ekstra godvilje kan man se på den som en intervalltrening, 10.5 km x 4 UTEN pause imellom, vel å merke, bare for å variere den vanlige intervalltreningen litt ;)

Jeg meldte meg på to dager i forveien, ville ikke løpe hvis det blåste og regnet i pissevinkel, så masochistisk har jeg ikke blitt enda...Jeg hadde derfor ikke den optimale forberedelsen til løpet restitusjonsmessig sett og valgte å se på løpet som en langtur. Jeg pakket drikkesekken slik jeg pleier, hadde regnet ut at jeg kunne holde et tempo jeg var vant til, jeg skulle bare løpe 13 km lenger enn vanlig(!) Hadde også et stille håp og ønske om å klare å løpe distansen på under 4 timer.

Det var en mer avslappet stemning blant de 27 løpere, som skulle ut på maratondistansen kl.10, to timer før halvmaraton skulle starte, enn det jeg har opplevd tidligere på kortere løp. Dette var noe jeg kunne like. Det var også lettere å holde igjen på farten, jeg ble ikke like revet med som jeg pleier av de andre som satt ut i et friskere tempo. Klarte å tenke riktige tanker. 42 km er ganske langt å løpe og man får god mulighet til å kjenne etter og tenke både på det ene og det andre underveis. Man er tjent med å prøve å løpe et jevnt løp og ikke tømme seg på første milen. Så hva fyller man tiden med når man vet at man mest sannsynlig skal løpe 4 timer i strekk? Jo, man kan observere de andre løperne, ta inn den flotte naturen i Ålesund, spekulere på hvilke folk som bor i de få husene man passerer, lure på om man burde prøvd å få tisset underveis før neste bøling (halvmaraton) kommer løpende, passe på å få med seg all positiv energi fra de frivillige, andre medløpere og fotografer. Kondis og Sunnmørsposten var tilstede. Jeg valgte å høre lydbok de første 21 km, da hadde jeg noe annet å fokusere på. Halvmaraton ble unnagjort på 1.54 time. Andre halvdel ble brukt til musikk, helt til mobilen varslet at nå ga den opp og at jeg måtte klare meg på egen hånd de siste 7 km.

Etter 28 km begynte venstre lår i murre, krampe seg opp, det er noe jeg ikke har opplevd tidligere, krampen kom også krypende ut i tærne, deilig, NOT! Jeg klarte å lirke og lure meg videre. Vinden økte på, så de siste 5 km ble en ordentlig kamp mellom meg selv, vinden og klokken. Jeg tok meg selv i å snakke høyt: "Kom igjen nå!", da har det gått langt for mitt vedkommende. Et par sekunder ble jeg også ganske så emosjonell av meg og bilder av andre som løp gråtende over mål på helmaraton dukket opp. Jeg endte ikke helt der, men var innom tanken...

Rett før mål, klarer å smile, forblåst og en smule sliten. Ser ikke mye ut som løping dette her, men det er faktisk det, det går under stilarten "klassisk subbing". Foto: Martin Hauge-Nilsen, Kondis.

Jeg vant over meg selv, vinden og smertene, jeg kom i mål på under 4 timer, 3.57! Veldig inspirerende og god følelse! Det eneste jeg lurte på, bortsett fra pallplassering, var hvordan jeg skulle trene for å få dette til på en enda bedre måte. Maratonopplevelsen ga ingen aversjonsfølelse.

Løp gjennomført, medaljen sanket. Veldig fornøyd! Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

Jeg ble nr.3 av damene på helmaraton og jeg vant min aldersklasse. Man skal verken spørre om en kvinnes alder eller hvor mange det var i aldersklassen, men siden jeg har et nesten tvangspreget behov for ærlighet, så må jeg innrømme at jeg var eneste i min aldersklasse 40-44 år. Uansett, jeg fikk stå på pallen to ganger, yohoo!

Kvinner 2., 1. og 3. plass helmaraton; Kari-Anne Ryste, Linda Hovde og meg. Endelig pallplassering, vi må begynne i det små ;)  Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

En stor takk til de utrettelige og engasjerte personene bak Ålesundløpene og de frivillige, flott jobbet alle sammen!

Publicerat: 2016-12-30 15:06 Kommentarer (0)



Den terrengløpende versjonen av Tenerife

Jeg er en av de som ikke er storfan av den materielle konsumerjulen og opplevde da at det å reise bort en uke i julestria, få lys og varme, var en helt glimrende løsning i fht å korte ned på denne perioden.

Valget falt på Tenerife. Det var første gang vi besøkte denne øyen. Vanligvis reiser vi en uke til Gran Canaria i februar. Denne gangen blir ikke det noe av, pga at jeg reiser ned dit noen dager i januar, for igjen å løpe over øyen fra nord til syd på 3 dager, med Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Lovstad, og så ned igjen i slutten av februar for å delta i Transgrancanaria for første gang. Jeg skal løpe maratondistansen og er VELDIG spent! Blogginnlegg fra forrige Gran Canaria kryssing kan leses her: http://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm?date=2016-02-01

Ferieuken endte opp som den rene løpecampen. Vi har aldri vært så aktive på en ferie før. Tenerife er en fantastisk øy for terrengløping. Den har det meste, fra strandpromenadeløping, ravineopplevelser, ordentlig utfordrende vertikalklatring i lavastein, kullsort lavasand å spinne oppover i og så "seile" nedover igjen, og høydetrening opp i 3700 meter over havet.

Nasjonalparken Teide er på UNESCO's verdensarvliste. Det er laget stier, som man må holde seg på for å beskytte miljøet. Nasjonalparken besøkes av ca 3.5 millioner personer årlig. Kun vulkanen Fuji i Japan har flere besøkende. Vulkanen Teide er verdens 3. høyeste vulkan, 3718 moh. Krateret i bakgrunnen er den eldre vulkanen El Pico Viejo.  Etter 30 meters løping måtte jeg ha pause for å roe svimmelheten og få pusten igjen. Det måtte også etterfylles meg gelèbamser for å stagge sukkerbehovet, som raskt dukket opp.

Vi startet hardt ut allerede andre dagen på ferien. Vi tok banen opp til Teide, fra parkeringsplassen på 2300 meter og opp til 3500 meters høyde. Vi kom ikke helt opp på toppen, pga begrenset tilgang og nødvendigheten av innvilget tillatelse på forhånd, noe vi ikke rakk å få i stand før avreise. Det var interessant å oppleve effekten av lite oksygen og løping. Det gikk ikke mange meterne med løping før jeg måtte stoppe opp, pga svimmelhet. Behovet for sukker ble også presserende, så skal du opp i høyden så husk å ta med deg glukose i en eller annen form.

Landskapet vi løp i var helt annet enn det jeg tidligere har opplevd, svært fascinerende! Det var ugjestmildt, hardt, bratt, høyt og spennende, det ga ekstra mestring å klare å løpe i slike omgivelser. Etter å ha løpt ned Teide, 1300 høydemeter, var lårene ganske kjørt i et par dager. Det ble derfor løping før frokost langs strandpromenaden neste gang vi var i stand til det. Det er en grei og kjapp måte å få oversikt over nærmiljøet på.

Restitusjonsløping på strandpromenaden. Lårene foretrakk flat løype.

Jeg var ikke mettet på vulkaner og kratere, derfor dro vi opp igjen til El Pico Viejo på 3135 høydemeter, det gamle store krateret rett nedenfor Teide. Der kunne vi gå helt opp til krateret uten å måtte ha tillatelse. Tenerife har laget et godt nummerert stisystem på øyen, med beskrivelse av hva som kan vente deg. Vi endte opp med sti nr 28 opp til El Pico Viejo, den er regnet som ganske hard. Det viste seg etterhvert at det skulle stemme. Løpeturen endte raskt opp med ca 1000 meter vertikalklartring i løs, svart lavasand. Her skulle vi absolutt hatt staver! Turen opp er verdt alt slitet; fantastisk utsikt, svært krater og tynn luft ventet. Akkurat det siste kan i lengden oppleves noe oppskrytt, samboeren min forsto plutselig hvordan det må føles å være alvorlig hjertesyk. Jeg var selv spent på hvordan jeg ville takle høyden. Det viste seg å gå bedre enn fryktet, det lover bra for utforsking av andre spennende løpesteder i verden. Vi tok sti nr 9 ned igjen. Den ble anbefalt av andre møtende turgåere. Det viste seg å bli en veldig kjekk nedfart, der vi seilte nedover i svart, fin lavasand. Lærdom; ta med løpegamasjer, så slipper du å tømme skoen med jevne mellomrom for sand. Vi brukte Hoka Speedgoatsko, de var perfekte til det harde og skarpe underlaget.

Helt spesiell opplevelse å løpe i dette mektige utenomjordiske landskapet.

Den siste fantastiske terrengløpeturen vi fikk med oss var ned og opp ravinen fra den tidligere bortgjemte og isolerte landsbyen Masca. Ønsker man seg skikkelig teknisk løpeterreng så er dette definitivt stedet. Ravinen hadde alt! Jeg elsker teknisk terreng, da har hjernen noe å være opptatt av og jeg merker ikke at jeg blir sliten på samme måte som på jevnere underlag. Turen ned ravinen er beskrevet som utfordrende og krevende for turgåere, normal tidsbruk ned er regnet fra 3 til 5 timer på ca 4.5 km. Vi brukte 1 time og 20 minutter ned, inkludert fotosesjon. Det er verdt å stoppe opp å ta inn omgivelsene. Man kan IKKE løpe og se rundt seg samtidig. Vi brukte 1 time og 40 minutter opp igjen, vi mistet stien, pga vi ikke så pilen som markerte hvor vi skulle tatt av. Dermed ble det en litt lengre tur på oss, til vi fant ut av feilen.

Den beste og mest endorfintriggende løpeturen jeg noen gang har hatt. Her fra et litt "flatere" og åpnere parti i ravinen. Det var like gøy å løpe opp som ned, det er noe jeg aldri har opplevd tidligere. Kan det være fremgang å spore??

Det endte opp med å bli en aktiv, utforskende og fantastisk ferie. På flyet hjem sovnet jeg mens samboer holdt på å fortelle meg noe, hadde trengt en ferie å hvile ut på i etterkant ;)

Vi rakk bare å utforske noen deler av øyen. Tenerife har enda mer å by på av varierende natur og terreng. Kan anbefales på det varmeste!

Foto: Tbjx

Publicerat: 2016-12-19 13:19 Kommentarer (0)



Intervjuet av Trail & Kale, på engelsk denne gangen.

Runner Interview: Angelika Sverdrup

Intervjuet kan leses her http://www.trailandkale.com/interviews/runner-interview-angelika-sverdrup-angelikasverdrup/

Running in Gran Canaria last February, a fantastic 3 day run with ultra runner Sondre Amdahl

When and why did you start running?

I started to run May 2014, 41 years old, after reading the book: Born to Run: The Hidden Tribe. I had never liked running before. I didn't see the point and were absolutely not interested in the topic. I started out as a completely naive runner and had to learn everything from zero. I started to read everything I came over, from books to blog posts and got more and more interested and hooked. I have been running for 2.5 years now. I run not because I need to stay fit, but to see how far I can come and how good I can become. I like to race and to explore new places and areas. Running is an excellent way to reach longer distances and areas in a short time. I love to run in new places, it's like I own a bit of the place afterwards, it has become a part of me, a fantastic feeling!

Describe your ideal race or adventure challenge

I have several dream races I would love to run because of the nature and location. Bagan Temple Marathon, Australian Outback Marathon are some. I also long for the Himalayas, because of the incredible beautiful mountains and nature, and I would love to run in Grand Canyon. One day I would like to try a stage race in the desert, Oman... I love the desert. I know the heat will be a challenge, but I would like to try anyway. I also have to mention beautiful trail races in Norway, with ridges, fjords and spectacular nature, like Stranda Fjord Trail Race and Romsdalseggen race.

Taken during my running camp week in Morzine last June. Great running in rainy weather with ultra runner Charlie Sharpe.

Tell us about your favourite trail

I love technical terrain and downhill running. This year I experienced that I also love ridges and a bit of elevation gain. I also love smooth, soft trails in the woods or in the mountains.

I have several dream races I would love to run because of the nature and location.

What has been your biggest running / adventure challenge to date?

My biggest adventure so far has been to run across Gran Canaria from north to south in 3 days with a group led by ultra runner Sondre Amdahl last February. We are going to repeat that trip again in January 2017. This time it will be my preparation for Transgrancanaria 42 km in February 2017.

Taken during the Romsdalseggen race in September. Ridge running with a stunning view. I'm a bit scared of heights so did not dare to look down.

Tell us about your greatest running fail, we've all had – or will have – them at some point!

My biggest failure so far (I have not been running many years yet) is to think/hope I am better that I am and starting out too fast. That makes me very disillusioned before I manage to change my thinking during the race. It helps to become more experienced.

What advice would you give to a new trail runner?

Don't forget to enjoy the trails and the scenery.

Taken during a trail run at Sula Mountain near Ålesund where I live. Fantastic views and place to run. Here with my little trail runner dog Phiona.

What is your favourite bit of running kit, and why?

For trail running; my Salomon S-lab running vest.

What challenges / races / adventures are you planning for the coming year?

My first race is Transgrancanaria 42 km in February then Ecotrail Oslo 45 km in May, and Oslo Marathon in September. I have some more races I want to participate in also, but I have not decided yet which one.

Finally, what do you get up to when you're not running or adventuring?

I work full time as a clinical psychologist in a private medical center in Ålesund. I love my work. I also have a dog, that I have turned into a trail runner. She loves soft trails. I am blogging for Norwegian Runners World www.runnersworld.no and I love reading books, doing some yoga, eating good food and relaxing.

Thanks Angelika for the really interesting interview, happy trails!

Social media links:

Instagram: http://www.instagram.com/angelikasverdrup

Blog: http://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm

Thanks @trailandkale for this interview!

Følg dem gjerne på instagram @trailandkale og tag løpebildene #trailandkale

Sjekk nettstedet for gode tips for løpeturene: http://www.trailandkale.com/

Publicerat: 2016-11-25 09:47 Kommentarer (0)



42 träffar Sida: 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerAngelika Sverdrup

Interessen for løping våknet i mai 2014. Aldri drevet med løping tidligere. Jeg er født og oppvokst i Bergen og har bodd i Ålesund siden 2006. Jobber som psykolog på Medi 3 AS, et privat medisinsk senter og stortrives. Løping har blitt den store hobbyen både når det gjelder trening, løp, og å lese om temaet, gjennom bøker, artikler, blogger og annet. Det har åpnet seg en helt ny verden for meg, som jeg håper jeg kan inspirere og formidle litt av til andre også. Instagram: @angelikasverdrup Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Hilde BuflodMer


Nydelig på Amager strand. Man behøver ikke ta treningsfri selv om det er ferietid, men den ene uken ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


GOD SOMMER!! Mye har skjedd siden sist og det har blitt løpt noen konkurranser. Heldigvis har de ... [Läs mer]

Carina ØglændMer


Som løper støter man forholdvis ofte på skadeproblematikk. For min del har det vært få klassiske ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser