Angelika Sverdrup - Hvordan det hele startet - Runner's World
Annonse

Angelika Sverdrup

Hvordan det hele startet

Det hele startet i mai 2014, for 1 år og 5 måneder siden. Jeg bestemte meg for å lære å løpe. Man skulle tro at det var noe man automatisk kunne, jeg trodde i hvert fall det. Nå har det seg slik at jeg allerede var blitt 41 år før min tenkning endret seg og interessen for den aktiviteten våknet.
 
"Løpskarriæren" før det besto av to joggeturer totalt i gymmen på videregående. Jeg hadde en god evne til å komme meg unna gym og da især løping. De få gangene jeg prøvde meg på noe som kan minne om den aktiviteten, endte jeg opp med relativt hemmende smerter i begge hofter og vaggende gange dagen derpå. Jeg konkluderte med at jeg faktisk ikke tålte å løpe. Den antakelsen kan henge sammen med at jeg fikk operert begge bena da jeg var 12 år gammel. Det ble utført en rotasjonsosteotomi. Jeg hadde innoverrotert lårhals og føttene pekte innover, den klassiske sjenerte ”looken”. Begge bein ble kappet og rotert utover.
 
Jeg var alltid undrende og småimponert over personer som jogget og som faktisk kunne drive på med det og fant det givende.
 
Jeg hadde noen få joggeturer sammen med min forlovede, sommeren 2013 da vi var på ferie. Jeg husker at jeg var overveldet og svært stolt da jeg endte opp i en fart på "hele" 9 km i timen de siste 5 minuttene, av en total joggetur på tredemøllen på 20 minutter. Etter dette ble forsøket lagt på hyllen, inntil den skjebnesvangre dagen i mai i fjor da jeg endelig bestemte meg for å lese "Born to run". Det var etter å ha lest et intervju med en person, som forlate at den mest inspirerende boken hun hadde lest var nettopp denne. Jeg visste at boken hadde endret mange personers syn på løping rundt om i verden. Det endte med at den klarte å inspirere meg til å prøve å lære meg å løpe, på tross av overbevisning om at jeg ikke egnet meg for slikt. Jeg er født med gode gener, andre har antatt at jeg har løpt i mange år, tatt i betraktning kroppsfasongen, men skinnet bedro. Jeg begynte forsiktig; løp noen meter, før jeg måtte gå like lenge. Alle nedoverbakker (les svak helning) gikk jeg, av frykt for smerter i knær (reell eller innbilt, husker ikke riktig). Det ble fort klart at smertene i hoftene ikke var strukturelle feil i konstruksjonen, men dårlig trente muskler i hoftene. Da jeg bare jogget forsiktig og tok lange nok pauser med restitusjon, forsvant smertene etter hvert. Det var en åpenbaring som ble veldig motiverende!
 
Av en eller annen grunn så appellerte dette med løping veldig. Treningskarrieren har tidligere bestått av litt sykling, spinning og perioder med sporadisk styrketrening. Jeg trente karate et år da jeg var 14 år, jeg har aldri deltatt i felles idrett eller ballspill. Det interesserte meg ikke, det var heller ingen tradisjon i familien for sport og idrett.
 
Det som undret og irriterte meg mest da jeg startet i fjor, var at jeg ikke klarte å løpe oftere enn hver 3. dag. Jeg måtte altså ha 2 dager med restitusjon mellom hver treningsøkt. Det var ganske frustrerende, fordi jeg ønsket fort å bli god. Jeg tenkte at det kanskje hadde noe med alderen å gjøre, ikke noe populær forklaring i mitt hode, men fant ingen annen. Nå vet jeg at det hadde med at kroppen ikke var vant til den aktiviteten og trengte tid til å integrere belastningen. Det tar opp til to år for kroppen å bygge opp en god løpsbase (har altså ca et halvt år igjen av basebyggingen). Med andre ord så er løping en tålmodighetsidrett, hvis man vil bygge seg opp til å tåle løping. Dette gjelder både for lengre og kortere distanser.

 
Jeg følte meg ganske alene og fersk (i mitt miljø) med den nyoppdagete interesse, derfor søkte jeg "støtte" gjennom å lese bøker om løping, abonnere på Kondis og Runners world og å sjekke innom de respektive nettstedene. Oppdaget fort at det var veldig mye synsing ute å gikk, rundt temaet løping. Det siste året har jeg derfor lest ca 30 løperelaterte bøker og lest et utall artikler om temaet, uten at jeg anser meg selv som nerd av den grunn(?!). Jeg må vel medgi at jeg har en tendens til å gå fullt inn for ting, som fanger interessen. Det har vært en veldig interessant, lærerikt og spennende reise hittil. Det er vel ikke selve løpingen som fascinerer mest, men den mentale biten, som man utfordres på. Hva skal til for å holde motivasjonen oppe gjennom motgang, skader og manglende kapasitet? Hva er det som gjør at noen velger å utsette seg for det mange vil anse som personlig tortur (maraton, ultraløp) og hva gjør mestringsfølelsen med oss? Dette er noe av det jeg er nysgjerrig på og vil skrive litt om i denne bloggen som er sponset av Rehband.

2015-10-09 13:44, visad 5402 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAngelika Sverdrup

Startet å løpe i 2014, helt nybegynner. Oppdaget raskt at dette var noe for meg. Har blitt veldig glad i terrengløping, men liker også asfalt, snø og sand. Det å jobbe mot et løp motiverer meg, både korte og litt lengre løp. Hele 2018 forsvant i skade og jeg mistet både løpemotivasjon og gleden, men nå er jeg klar igjen til å fortsette utviklingen og bygge meg sakte opp igjen. Målet er å oppleve mest mulig av verden med løpeskoene på. Har allerede rukket en del på de 4 årene jeg har holdt på. Jeg jobber til daglig som klinisk voksenpsykolog i Ålesund, har en liten hund og en mann, som fungerer som min løpende fotograf ;) Jeg redigerer.

Nå ser jeg frem til å blogge på RW igjen og forhåpentligvis klare å inspirere noen underveis!

Personlig blogg: www.angelikasverdrup.com
Instagram: @angelikasverdrup
Strava: Angelika Sverdrup

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser