Anders Heen - Runner's World
Annonse

Anders Heen

Berlin Marathon 2016 - på to forskjellige måter

Kort oppsummert dreier dette seg om at man kan forberede seg på ulike måter til lengre løp. Jeg meldte meg på Berlin Marathon 11 måneder før, og satset i tre måneder med fullt fokus og resultatmål på minst 2:59:59. Kona mi, Eli, skulle være med for å heie, men 6 dager før avreise utbrøt hun “Det hadde jo vært litt gøy å løpe maraton da, når jeg først er der nede!” Jeg så ikke den komme! Etter intens lobbyvirksomhet fra min side ble startplassen hennes klar kvelden før avreise, det vil si 3 dager før start. Målet til Eli ble å fullføre, og hun var nysgjerrig på utfordringen.

Jeg har alltid beundret folk som har løpt maraton under den “magiske” tretimers- grensen og har for min egen del sett på det som et uoppnåelig mål. 4:15 i snitt per km i 42,2 km har hørtes så heftig ut. Men det betyr vel ikke at man ikke kan prøve? Man må jo sette seg litt hårete mål for å ha noe å strekke seg etter, synes jeg. På den måten kan man pushe grenser, bli bedre, og kanskje overraske seg selv. Og går det skeis på veien, så kan man lære av det, og være bedre rustet til et nytt forsøk neste gang. Vet du hvor dine grenser går? Neppe! Med mindre du lever som toppidrettsutøver og maxer hver dag, så tror jeg ikke det. Men selv vi A4- mennesker med jobb, unger og alt som følger med, har mer eller mindre spillerom til å bli ganske så spreke.

Etter flere år med nysgjerrighet omkring tretimersgrensen i maraton, bestemte jeg meg i oktober 2015 for at jeg skulle gjøre et reelt forsøk på å klare drømmetiden i Berlin. Planen min var å fokusere på løpetrening i seks måneder. Jeg har aldri vært så motivert for en konkurranse noen gang. Overivrigheten i starten av april endte selvsagt med en leggskade og fem uker uten løping og ytterliggere fem uker med rolig opptrening. Plan B ble et faktum: Tre måneder med skikkelig løping fikk forhåpentligvis holde.

Opplegget besto delvis i vektreduksjon, som jeg oppnådde ved å spise mindre porsjoner til middag og kutte ut snacks. Hovedfokuset var mye løping. Jeg økte fra 1- 3 mil i uka med impulsstyrt løping, til strukturerte økter etter en maratonplan med ca 6- 9 mil per uke siste 12 ukene. Mesteparten av treningen ble gjort til og fra jobb, før og i lunsjen på jobb, samt i ferien. De lengste turene gjorde jeg unna tidlig på morgenene og sene kvelder for at det ikke skulle gå utover familielivet. I disse månedene løp jeg ca 7 timer i uka. Det er jo endel, men når man tenker og regner over hvor mye tid man bruker på andre nyttige og unyttige ting så er det ikke ekstremt i mine øyne. Jeg tror de fleste kan få til det om motivasjonen og helsa er på plass.

Drømmen om 2:59:59 ble fort realistisk. Når det nærmet seg fikk jeg følelsen av at det kom til å bli lett basert på intervallene og de harde lange turene. Det må jo være et tegn på at man er i form? Eller bare en ivrig mann som overvurderer seg selv, åpner for hardt og møter veggen? Etter at jeg løp løp Drammen halvmaraton på 1:21:15 i en løype som pga feilmerking var 300 meter for lang ifølge arrangøren økte selvtilliten ytterligere. Man kan estimere maratontid ved å doble halvmaratontiden og legge til 5-10 minutter. Derfor følte jeg at jeg hadde kapasitet til å nå målet.

Rett før mål under Drammen halvmaraton

Før løpet fikk jeg mange tips, men det er særlig ett - myntet på å disponere kreftene jevnt i maratonet- jeg har bitt meg merke i: “Be a woman. If that’s not possible, think like one!”

Damer er visst flinkere til å løpe jevnt og ikke overvurdere seg selv så mye…

De siste ukene begynte jeg nemlig å tenke på hvor mye raskere enn tre timer jeg kunne løpe. Farlig! Mann.

Og så kommer vi til kona.

Eli er sprek, trener styrke og løper endel. Men hun har ikke trent og konkurrert siden barndommen som meg. Tvert imot har hun unngått konkurranse i frykt for å ikke og prestere bra nok. Etterhvert har hun blitt tilstrekkelig trygg på seg selv til ikke å bry seg så mye om eventuelle nederlag, men hun ser allikevel ikke helt poenget med startnummer og styret som følger med, både på konkurransedagen og i forberedelsene før. For henne er trening fri tid, den tiden på døgnet hvor hun kan koble ut, og hvor ingen kan kreve noe av henne. Hun pleier å logge treningsøktene sine, men det er mest fordi jeg ber henne om det og syns det er morsomt å følge med på hva hun har gjort. Gleden ved å løpe for henne er på sitt maksimale når hun kan løpe på stier i marka uten stress, bare fokusere på øyeblikket. Hun ser i hvertfall ikke poenget med maraton på asfalt. Når det er sagt så syntes hun mitt prosjekt og ønsket om å oppnå et resultat var positivt og støttet meg i det. Likevel liret hun av seg kommentaren øverst i innlegget seks dager før løpet, så noe nysgjerrighet for maratondistansen var visst der likevel...

Skulle hun spontant bare hive seg med på en maraton? Hallo? Går det ann? Hva med de 32- 36 km lange turene med maratonfart siste 20 km, med test av gel, drikke og utstyr? Lange intervaller i sone 3? Rooolige restitusjonsturer etter harde tempoøkter? De tre siste ukene med nedtrapping for å toppe formen? Mentale forberedelser gjennom mååååneder? Neida, hun hadde jo løpt jevnt og trutt og følte seg jo i veldig bra form. 2-3 mil i uka i snitt fant vi ut. Ofte de vanlige 7 km fra jobben, på fredager av og til lenger, samt en økt før frokost i helgene. Endel mer løping ble det i ferien i juli. Og hun hadde jo en tretimers løpetur i fjellet noen uker før som sin “maratonøkt”. Så hvorfor ikke? Var ikke det bra nok da? Ved å melde seg på rett før start slapp hun at maratonet la seg som en klam hånd omkring alle treningsøktene i forkant.

Selv om jeg syntes det var helt sprøtt og totalt overraskende, digget jeg det. Eli er en tøffing, elsker en utfordring og hun er seig. Jeg visste derfor at hun kom til å løpe skikkelig bra. I sånn ca 30-32 km! Så ville den siste milen bli et helvete. Og det fikk hun høre også:-) Det der visste jeg alt om fra min debut.

At jeg skulle ta så feil…

Uansett; vi klarte å få tak i en startplass til henne tre dager før løpet og plutselig skulle mann og kone løpe maraton sammen!

Fra da av ble jeg mest nervøs på Elis vegne. Dagen før maratonet prøvde jeg å psyke henne opp og forberede henne på hva som ventet. For meg sto en lett løpetur uansett på programmet, så vi brukte 5-6 km på å tune inn Elis fart før vi fant en Biergarten der vi kunne slenge oss ned i sofa og fylle på med karbohydrater og væske. Ettersom alle Elis løpeturer stort sett hadde vært i kupert terreng var det jammen ikke lett å finne en snittfart vi trodde hun kunne holde. All loggføringen hennes kom virkelig til sin rett, jeg gikk gjennom historikken og sammenlignet med farten vi holdt på dagens økt. 5 minutter per km var antakelig passe fart, hvilket vil si en sluttid på 3:30. Hjelpes, det er fort! Men planen var klar og vi slappet av resten av dagen, spiste pasta på kvelden og la oss tidlig. Dødskjedelig oppladning for Eli som egentlig ville på byen for å danse! Haha..

I heisen på vei til start.

Stemningen føltes helt spesiell på løpsmorgenen der vi gikk hånd i hånd med hundrevis av andre de to km til startområdet, forbi Brandenburger Tour og inn i parken. Jeg kjente på en stor glede over at vi gjorde dette sammen, og merket min egen og andres nervøsitet. Men ikke Eli sin, for hun var helt som hun pleier, det veide tydeligvis ikke så tungt på hennes skuldre. Det var en nydelig soloppgang og passe løpstemperatur. Vi ønsket hverandre lykke til og gikk til hver vår pulje, B og E. Jeg gjentok til Eli hvor vondt det ville bli den siste milen, men at hvis noen skulle fikse det så var det henne!

Nå skulle jeg endelig få ut det jeg var god for etter tre måneders fokus på løpetrening. Jeg varmet opp ca 2 km, med noen innlagte korte stigningsløp i 4:00- fart, gikk inn i startbåsen og følte meg klar! Eli varmet opp med noen spensthopp, gikk inn i sin startbås og fant en fyr med en ballong som annonserte at han hadde planer om å løpe på 3:30, da gjaldt det bare å holde seg i nærheten av han.

Startskuddet kom, en haug med ballonger fløy til værs og vi var i gang. Ingen trengsel å snakke om og jeg la meg i 4:05- fart som planlagt for de første 3 km, som gir en estimert sluttid på 2:55. Planen var deretter å se om dagsformen var bra nok til å legge meg i 4:00/km, eller bare holde stabil fart, kanskje til og med skru ned tempoet et hakk. I starten følte jeg meg tung og tenkte at dette kom til å bli seigt, men da jeg passerte 3 km på tidsplanen var kroppen varm og løpssteget merkbart lettere, så jeg valgte å øke farten bittelitt (lenge leve GPS-klokka!). Jeg løp slavisk etter den blå idealinjen, fikk i meg drikke og medbragte gels jevnt og trutt og klokket inn hver femte km på rett under 20 minutter veldig lett. Passerte halvveis på 1:24 og følte jeg knapt hadde begynt. Faktisk så kjente jeg meg skikkelig bra! Tanken på å øke farten allerede nå dukket opp, det kunne jo gi en enda bedre tid. Klarte å overbevise meg selv en stund om at det var bare idioti, og at ingenting skulle skje med farten før tidligst etter 35km- om jeg hadde noe igjen på tanken. Da jeg passerte 25- 26 km hadde jeg så mye selvtillit og krefter igjen at jeg tenkte at hvis jeg ikke økte farten nå så ville jeg ikke få ut alt. Over i gamblingmodus med andre ord. Det ble en vanvittig digg følelse fysisk og mentalt, jeg løp resten av løpet hver 5 km raskere og raskere. Jeg følte meg tidvis som supermann, strekket mellom 25- 40km er ga meg den beste opplevelsen jeg har hatt i noen konkurranse. De siste 2km ble beina stive, jeg grein på nesa, men klarte samtidig å nyte stemningen. Da jeg løp gjennom Brandenburger Tour visste jeg at det bare var 300m igjen, “spurtet” det jeg kunne, knyttet neven som om jeg hadde vunnet og jublet høyt til og med da jeg jeg krysset målstreken på 2:46:20! Herregud, så bra! Vant over meg selv i hvertfall, og det holder i massevis!

Men hva med Eli da? Det skulle vise seg at hun hadde hengt seg på ballongmannen inntil det var 3- 4 km igjen, og dermed løpt på 5 min pr km hele veien, inntil de siste km, hvor viljen ble satt på prøve. Med andre ord et imponerende jevnt løp.

Lite visste jeg om dette. Jeg hadde fokus på å komme meg raskest mulig til bagen med mobilen og få med meg live- oppdateringen på fruen. Fikk meg meg en alkoholfri øl på veien og aldri har det smakt så bra! Da jeg sjekket mobilen så jeg at Eli hadde passert 30 km etter planen, men at hun for lengst burde passert 35 km. Oh no! #veggen. Ventet og ventet, oppdaterte jevnt og trutt, men intet nytt… Ble litt bekymra. Men endelig kom det nyheter, drømmedama hadde ikke bare passert 35 km, men også 40 km!! Helt etter skjemaet fortsatt. Det var bare livetrackingen som hang etter... Kjente jeg jeg ble skikkelig gira, 3:29 kunne gå!! Og ca 10 minutter senere kommer hun inn på 3:29:28 og det kom et nytt jubelbrøl fra meg: Denne gangen mens jeg sto alene med en mobil i hånden et stykke inn i målområdet. Jeg ble så sinnsykt imponert! Eli ble møtt med åpne armer og jeg kunne se at hun var strålende fornøyd, men mest opptatt av hvordan det hadde gått med meg. Alltid gøy å imponere kona så det ble store øyne og jubel fra henne også da jeg fortalte om resultatet. Vi tok noen bilder, skravla om opplevelsen og gikk hånd i hånd tilbake til hotellet, ikke fullt så elegante og lette i beina som på morgenen..

Resten av dagen fristet det mest å ligge i sengen. Men vi hadde lagt planer om å oppleve Berlin. Så vi trosset utmattelse, kvalme, møre muskler og vondter og fikk både i oss lunsj og middag. Dagene etter var formen litt bedre, vi nøt Berlin på sykkel før vi dro hjem etter en litt annerledes kjærestetur. Anbefales!

Berlin på sykkel var bra!

Åssen gikk det med helsa vår i etterkant etter vår totalt ulike trening?
Jeg fikk en overbelastning i venstre kne og løp ikke på mange uker.
Eli derimot gikk på høye hæler etter to dager og begynte å løpe uken etter!

Uansett nivå og ambisjoner: Forsøk noe nytt! Man kan nå ambisiøse mål uansett om man trener målrettet og strukturert, eller lystbetont og mer impulsivt slenger seg med. Det trenger jo ikke være maraton det er snakk om. Kanskje et av løpene i Runners World Challenge? I såfall sees vi.

Og ta gjerne med gubben, kona, eller en venn. Det er ekstra gøy når sporty opplevelser deles! Lykke til med treningen.

I morgen reiser jeg til Ungarn og Europeisk Ungdoms- OLsom Olympiatoppens lege for den norske troppen på 43. Jeg gleder meg til å representere Norge og følge den spreke, norske ungdommen i konkurranse mot hele Europa. Neste innlegg blir en reiserapport derfra. 

Publicerat: 2017-07-21 22:02 Kommentarer (0)



Ambassadør for Runners World Challenge (RWC)

Jeg er en 36 år gammel lykkelig gift mann og pappa til fire barn på 4, 6, 8 og 10 år. Ble ferdig utdannet lege i 2008, og jeg spesialiserer meg innenfor allmenn- og idrettsmedisin.

Det har vært motiverende for meg å bli valgt til å være en av ambassadørene for Runners World Challenge 2017. Konseptet er spennende og variert, og består av en pakke ulike typer løp gjennom året, samt jevnlige treninger/seminarer med ulikt fokus.

De gjenstående løpene er:
Drammen Halvmaraton 3.9
Kollen Opp -trappeløp 9.9
Silva Night Run- hodelyktsløp 10.11


I oppveksten var jeg veldig aktiv og drev mest med langrenn og fotball. Jeg løp jevnlig som ledd i treningen til disse aktivitetene. I voksen alder har jeg gått endel turrenn på ski og Vasaloppet mange år på rad. Fordi jeg liker å et mål med treningen har jeg også stilt opp på noen 10 km- løp, et par halvmaraton og to maraton:

1. Stockholm Marathon 2012. Klassisk debut i den forstand at jeg møtte veggen. Jeg var dårlig forberedt og fikk beinhinnebetennelse i oppkjøringen. Det endte med at bena kjentes som tømmerstokker siste 12 km, etter at jeg frem til det tross manglende forberedelser hadde finfin flyt! Hørt det før? :-) Løp på 3:21 og var strålende fornøyd. Fire grader, kuling i kastene, pissregn og den kaldeste junihelgen i Stockholm på 80 år gjorde det ikke til en fantastisk totalopplevelse, men-men. Hadde fullført mitt første maraton og var stolt av det!

2. Berlin Marathon 2016. Det var under oppkjøringen og etter dette løpet jeg virkelig ble bitt av løpebasillen. Etter et tre måneders magadrag med strukturert løpetrening for første gang i livet smadret jeg mitt eget “livsmål” om å løpe under tre timer. Det var en dag da alt stemte og jeg følte meg helt rå! Jeg var stolt og lettere sjokkert over å løpe på 2:46:20.

Løpeåret 2017 begynte bra for min del. Motivasjonen var god etter resultatet i Berlin og enda bedre etter at jeg ble valgt ut til Team RWC. Nå skulle det bli mange løp på meg i tillegg til årets hovedmål, Berlin Marathon 2017! Gjennom vinteren gikk jeg en del på ski, men jeg prøvde i større grad enn tidligere å holde løpeformen vedlike. Etter å ha vært bortreist under Winterrun (første løp i RWC) fikk jeg trent bra i april, deltatt på to RWC- treninger som var veldig inspirerende, og var i rute til Råskinnet i begynnelsen av mai. Uken før fikk jeg dessverre en betennelse i høyre ankel som gjorde at det ble syv uker uten løping og mange DNS (did not start). Ingen særlig god RWC- ambassadør akkurat… Jeg er jo en ganske fersk løper, så det blir litt prøving og feiling. Og selv om jeg er lege og superinteressert i idrettsmedisin (og antageligvis burde visst bedre), betyr ikke det at jeg alltid er så smart med egen kropp. Det er fort gjort å bli ivrig og glemme medisinske råd. Hehe.. Innser i ettertid at jeg burde tatt mer hensyn til den sårheten jeg kjente i ankelen i to-tre uker før det ble vondt.

Lærdom: Ta konsekvensen av det dersom du kjenner du på en sideulikhet i beina, eller andre steder, som ikke gir seg etter to-tre dagers hvile og som er tilstede under eller etter løping. Ikke gjør som meg og løp med ubehaget, tenk heller at det er en grunn til at det er der. Tren alternativt eller hvil noen dager. Hvis kroppen gir signaler om at noe er galt er det mye bedre med noen få dagers hvile enn lange skadeavbrekk. Gir det seg ikke når du begynner å løpe igjen og du begynner å bli utålmodig; få en vurdering av en lege eller fysioterapeut. Hvis det ikke er så nøye og du er tålmodig; tren alternativt enda lenger og ha det gøy med det! Kanskje det går over av seg selv etterhvert?

Nå er jeg så smått i gang igjen, men ikke helt friskmeldt. Det er i skrivende stund drøye 11 uker til Berlin Marathon og jeg innser at jeg er langt bak skjema. Beina må herdes og det er ikke gjort på en dag. Målet mitt er å perse og løpe under 2:45, men det skal holde hardt nå. Under oppkjøringen venter neste løp i RWC, Drammen halvmaraton 3. september. Løypa er relativt lettløpt og dermed et bra sted for å debutere på distansen, og det er absolutt muligheter for pers for de som har ambisjoner om det. Bare å bli med! Jeg stiller i år som i fjor.

Neste innlegg blir en mer detaljert beskrivelse av treningen og gjennomføringen av Berlin marathon 2016, løpet der jeg overrasket meg selv og kjente gleden inn utfordre grenser. Kanskje er vi for pysete når vi setter egne mål? Har vi egentlig peiling på hvor grensene våre går før vi virkelig har prøvd? Og har vi egentlig noen grenser for hva vi kan få til?

Men kanskje viktigst: Innlegget blir også en hyllest til kona som skulle være med som heiagjeng i Berlin, men som heiv seg med og løp maraton etter å ha fått startplass bare tre dager før. Hun løp et utrolig jevnt og bra løp etter null spesifikk oppladning. Ekteparet Heen er dermed et strålende eksempel på at to ulike måter å forberede seg på kan gi gode opplevelser under maraton og andre lange løp. Jeg fulgte et spesifikt program med nøye planlagte treningsøkter i flere måneder og mange økter spesielt rettet mot maratonløp. Eli er derimot den spontane livsnyteren som trener det hun føler for og har tid til der og da og som spontant melder seg noe nytt på bare for å prøve, men også det for å teste grenser. Hvilken type er du?

Begge deler kan funke, så jeg håper neste innlegg kan være en inspirasjon. Både for dere mosjonister som drømmer om et spesifikt- og gjerne litt hårete- tidsmål som dere er usikre på om er realistisk. Men også for dere som vil delta for første gang uavhengig av ambisjoner og nivå og føler at maraton er en stor greie og virker vanskelig, krevende, kanskje til og med uoppnåelig. Det er det ikke! For selv om hverken Eli eller jeg har noe særlig erfaring med maraton må vi ha gjort noe riktig siden vi fikk så gode opplevelser på første og andre forsøk. Er man brukbart forberedt er maraton skikkelig gøy! Og det å fullføre ett gir en sjeldent bra følelse. Lover.

Følg med og ha en god og sprek sommer!!

Anders

Publicerat: 2017-07-14 09:46 Kommentarer (0)



MerAnders Heen

Ambassadør for Runners World Challenge 2017. 36 år gammel godt gift firebarnspappa og bor på Blommenholm i Bærum. Vært lege siden 2008 og er under spesialisering i allmen- og idrettsmedisin. Jobber for tiden på Oslo. Skadelegevakt og skal reise med Olympiatoppen som lege for den norske troppen til europeisk ungdoms-OL (EYOF) i slutten av juli 2017. Aktiv langrennsløper og fotballspiller i oppveksten. Har aldri sett på meg selv som en løper, men fant ut i 2016 at jeg jeg har litt krutt i beina likevel da jeg etter tre måneders solid treningsinnsats løp mitt andre maraton på 2:46:20. Livsmålet mitt om å løpe under tre timer var visst ikke så uoppnåelig likevel. Så hva er målet nå? Raskere hvert fall! Kanskje lenger og brattere etterhvert også? Jeg kommer til å skrive om resten av Runners World Challenge, trening/helse, litt om legelivet og hvordan klare å være aktiv samtidig som man skal sjonglere på kone, unger og jobb med hell! Jeg er stor fan og forkjemper for transporttrening som er å utnytte veien og tiden til/fra jobb og andre steder til trening. Instagram @andersheen Strava: Anders S. Heen

RSS-flöde

Arkiv






I bloggen

Hilde BuflodMer


Nydelig på Amager strand. Man behøver ikke ta treningsfri selv om det er ferietid, men den ene uken ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


GOD SOMMER!! Mye har skjedd siden sist og det har blitt løpt noen konkurranser. Heldigvis har de ... [Läs mer]

Carina ØglændMer


Som løper støter man forholdvis ofte på skadeproblematikk. For min del har det vært få klassiske ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser