Anders Heen - Runner's World
Annonse

Anders Heen

Fra drømmeløpet i Berlin i fjor til å være skadet, men ivrig støttespiller i år

Jeg har lest boka Born to Run av Christopher McDougall , en inspirerende bok om løping, som tematiserer at vi mennesker er født til å løpe. Det er jeg generelt sett enig i, men sjelden har jeg følt meg så langt unna det å være født til å løpe som nå.

Jeg har vært skadet siden slutten av august. Venstre kne denne gangen, en liknende belastningsskade jeg hadde noen uker etter Berlin maraton i fjor. Ultralydundersøkelse viste i september en slimposebetennelse foran kneskåla. Vi forsøkte oss med en kortisonsprøyte og ro, men liten bedring gjorde at to nye løp i Runners World Challenge gikk uten meg, Drammen halvmaraton og Kollen Opp. Det var selvsagt en skikkelig nedtur, jeg hadde jo gledet meg til å løpe mange løp i år. Ikke lett å være ambassadør når kroppen krangler som aldri før under løping.

I tillegg innså jeg noen uker før Berlin maraton at det ville være idioti å forsøke og rekke årets mål. Jeg bestemte meg likevel for å være med og bidra best mulig fra sidelinjen: tre kompiser skulle løpe og alle med ambisiøse tidsmål. Jeg håper opplevelsen for to av de tre kan være til inspirasjon: 

Pål og André hadde et mål om å løpe under tre timer, og Joakim hadde som mål å løpe ned mot 3:10. Pål har løpt to maraton tidligere, 3:45 og 3:27. Denne gangen var han bedre trent enn de to foregående, men mangelen på langturer over 25km var hans store usikkerhetsmoment. André, som har drevet mest med alpint, hadde ved inngangen til 2017 aldri løpt lenger enn 21,1 km. Han lot seg inspirere av mitt løp i fjor og utover senhøsten kom det frem en drøm om å løpe maraton under tre timer. Han var da langt unna nivået han trengte, men har i 2017 løpt ca 200 mil, mange kvalitetsøkter og forbedret seg masse. I mine øyne en perfekt oppkjøring. Joakim har løpt tre maraton, alle tre med leggsmerter underveis. Han løp på solide 3:23 i Stockholm for noen år siden med masse problemer. De siste to ukene hadde hans venstre kne vært smertefullt under løping så han var usikker på om det ville holde hele veien.

Jeg ble utnevnt som laglege, mentor og trener; et ærefullt oppdrag jeg kunne leve godt med når jeg ikke kunne løpe selv. I og med at valget mitt om å stå over løpet ble tatt to uker før avreise, hadde jeg “sørget” ferdig og gledet meg til å følge gutta, bidra med det jeg kunne og følge maratonen fra sidelinjen.

Fra expo der vi hentet startnummer

Startnummer hentet. Fra ve: Pål Werdenhoff, meg, Joakim Florentinsson og André Waller Weiss

Gutta var selvsagt nervøse, så det ble mye prat om løpsopplegg og forberedelser under pastamiddagen på lørdag. På løpsdagen ble jeg med til start og hjalp til med bagasje og ønsket gutta lykke til.

På vei til start! Nervøøøøst.

Selv gikk jeg og satte meg på en kafé som lå langs løypa på rundt 8 km, og kjøpte meg en espresso. Ganske behagelig å være skadet da egentlig.

Espresso og venting...

Teten kom i et helsikes tempo. Fascinerende å se hvor fort det går. Så kom det flere og flere løpere på rekke og rad. Etterhvert kom de så tett at det var vrient å følge med. Det endte med at André så meg og ikke omvendt, ropte til meg, smilte og sa han følte seg bra. Han fikk noen solide heiarop på veien videre. Pål og Jocke så jeg ikke noe til, men jeg fulgte med på nett og så at også deres åpning var etter skjema. Jeg tok snarveien og løp ca 4 km gjennom ellers folketomme og avsperrede gater. Selv det gjorde vondt i kneet.

Jeg tok oppstilling ved halvmaraton-markeringen. André passerte på 1:27:30, Pål kom minuttet bak, tett inntil tretimersballongen. Begge så bra ut. Jocke så jeg ikke, men han passerte på 1:31, godt foran skjema og faktisk halvmaratonpers. Derfor er det utrolig synd at han få kilometre senere måtte bryte pga kneet sitt. Han hadde virkelig en supertid på gang, og har allerede sagt at han vil tilbake for et nytt forsøk.

Jeg gikk så til 37,5 km, på en lang slette i forkant av den kanskje seigeste kilometeren underveis. En falsk flate som føles ille så sent i løpet. Pål hadde såvidt sluppet ballongen, og sa han hadde “fått det”. Han fikk cola, en gel, sekundering og en god porsjon heiarop. Ved passering 35km var hans estimerte slutt-tid 2:58:30, så hvis han holdt trøkket inn kunne det holde. André lå inne i en klynge så han så jeg dessverre ikke. Han var i etterkant glad til, for han følte han løp så dårlig at han ikke ville bli sett. Hehe.. Han hadde ikke gått tom næringsmessig, men muskulært sett sa lårene klart fra at det var på tide å gi seg og han fikk krampetrendenser ved det minste forsøk på å opprettholde ønsket fart. Han lå likevel rett foran Pål tidsmessig.

Cola! Favorittdrikken til de fleste på slutten av lange løp tør jeg påstå. 

Jeg løp det jeg kunne til Brandenburger Tor for å rekke målgangen der jeg skrek meg hes for å sørge for at de ga alt, og forsto at for særlig Pål så kunne det stå om sekunder. Han hadde mistet noe tid til ballongen de siste fem kilometerne, men klarte virkelig å ta seg sammen på slutten og løp inn til 2:59:54! Rått kjempet. André holdt koken imponerende tross kjipe bein, og endte på 2:58:42. En helt rå prestasjon og suveren maratondebut.

Denne følelsen bør oppleves og kommer etter et vellykket maraton! Grattis, gutta!

Jeg var helt gira selv, og veldig glad på guttas vegne. Utrolig moro at de lyktes, jeg visste de hadde godfølelsen, og kjente at jeg fikk et snev av lykkefølelsen jeg hadde med kona i målområdet etter fjorårets maraton.

Her kan dere lese den løpsrapporten:

http://www.runnersworld.no/blogs/anders/berlin-marathon-2016-pa-to-forskjellige.htm

Standardfraser som “aldri mer”, “helt knust”, “jeg fikk det så sinnsykt” kom om hverandre på vei til hotellet. Og jeg må innrømme at jeg humret godt når vi på vei til hotellet måtte ned trappen til U-bahn og gutta ble forbipassert av to damer på 80 år mens de “gikk” baklengs ned.

Jeg ble litt verre etter Berlin, løpingen der var ikke så lurt selvsagt, men definitivt verdt det. Nå er det Silva Nightrun 9. November, det siste løpet i Runners World Challenge. Et hodelyktløp i fantastiske Nordmarka. Det hadde vært så gøy å løpe det, men kneet lystrer foreløpig ikke. Jeg anbefaler å løpe det for dere som kan, jeg tror det blir et bra og annerledes løp, kun hjulpet av hodelykter der man må være våken og konsentrert hele veien.

Jeg har etter Berlin fått påvist benmargsødem nederst i venstre lårben (“blåmerke” i beinet) på MR som tegn på overbelastning, samt veldig stram muskulatur i lår og hofte som drar for mye på kneskålen og gir meg knesmerter. Så nå blir det behandling, styrketrening, rulleski og forhåpentligvis litt løping igjen mot slutten av året. Jeg må ta tiden til hjelp og trene alternativt. 

Ha en fin treningshøst! Husk godt humør og refleksvest i mørket;-) Så blir målet for meg å løpe mye og fort igjen i 2018. I'll be back!



Publicerat: 2017-11-02 13:38 Kommentarer (0)



Sommeren 2017- med tidenes kuleste arbeidsuke og kranglete løpekropp. Hvordan trene seg opp etter skade?

Jeg er for tiden med i en rekrutteringsgruppe til idrettsmedisin for leger og fysioterapeuter i regi av Olympiatoppen. Opplegget består primært av seminarer med ulike foredrag fra nåværende og tidligere toppidrettsutøvere, Olympiatoppens ansatte og andre erfarne personer innenfor idretten. For min del har noen av høydepunktene vært Petter Northug, Vebjørn Rodal, Johan Kaggestad og Kjetil André Aamodt. Vi får rett og slett kunnskap og erfaring som ikke kan leses om i fagbøker, det er spennende.

Medlemmene i gruppen får anledning til å søke på oppdrag gjennom Olympiatoppen. I slutten av juli fikk jeg muligheten til å representere Norge for første gang under EYOF (Europesisk Ungdomsfestival) for 15-18-åringer i Györ i Ungarn. Dette er det største arrangementet for ungdom i Europa og regnes som et europeisk OL og sånn sett noe av det største disse unge utøverne kan være med på. Det var 2600 deltagere fra 50 nasjoner, mange kommende stjerner. Vi reiste ned med en tropp på 60, 43 utøvere og resten trenere og ledere fra Olympiatoppen. I det medisinske teamet var det to fysioterapeuter og meg- som lege og medisinsk ansvarlig. Min jobb besto i å ha fokus på hygiene og smittevern, få oversikt over den medisinske beredskapen på arenaene og på sykehuset, og krysse fingrene for at alle holdt seg friske. Vi hadde med et jentehåndballag og utøvere i friidrett, turn, judo og svømming. Dette ble en veldig lærerik uke for meg, jeg fikk masse erfaring i det å være idrettslege i et stort mesterskap og jeg ble kjent med mange flotte folk innenfor Olympiatoppen og idrettene.

Den norske troppen på vei til åpningsseremonien. 


Det ble ikke spart på noe under åpningen for å si det sånn... Skikkelig show!

Foruten to sykehusbesøk med utøvere som skadet seg, ble det heldigvis små og få medisinske utfordringer. Da kunne jeg heller bidra på andre områder der det var behov. Mange av utøverne satte personlige rekorder og vi reiste vi hjem med ett gull, seks sølv og to bronse. Imponerende innsats og god stemning i troppen.

Alle arenaene lå svært nært hverandre og deltagerlandsbyen, og det gjorde at jeg fikk vært mye på arenaene og sett på konkurransene. Hele mesterskapet og opplegget rundt var fantastisk moro å få være med på, jeg storkoste meg både faglig og sosialt- den morsomste arbeidsuka jeg har hatt. Håper det kommer flere muligheter i fremtiden.

En annen bonus var at jeg fikk jeg tid til daglige løpeturer på morgenkvisten. Rett ved deltagerlandsbyen lå det en skog med flotte grusveier.

Siden april har jeg slitt med en overbelastning i høyre ankel som har vært vanskelig å bli kvitt. Jeg har fått innleggssåler, nåler i leggen, drevet med taping, øvelser og i mange uker unngått å løpe og trent alternativt styrke og sykling. Jeg må innrømme at det har vært en tålmodighetsprøve.

Det er vrient å komme tilbake etter skade, synes jeg. Marginene er små for tilbakefall om man er for ivrig. På en måte liker jeg utfordringen også, kroppen krever at man er smart og kjenner på signalene. De av dere som har lest mine tidligere innlegg vet at jeg hadde lignende problemer i fjor. Strategien min har vært å trappe opp langsomt og evaluere underveis. Når vanlig gange fungerer normalt har jeg forsøkt rolige og korte turer, i starten bare 2 - 5 km. Jeg er spesielt opptatt av hvordan kroppen responderer etterpå, både umiddelbart og neste dag. Dersom skaden ikke blir mer ubehagelig eller smertefull vurderer jeg forrige tur som ok og neste tur kan da være lik eller noe lenger. I noen uker trapper jeg opp med omtrent en kilometer av gangen, løper tre-fire dager i uken og aldri to dager på rad. Etter tre uker med opptrening kan den fjerde uken være en stabiliseringsuke i forhold til antall kilometer løpt, før man begynner å øke igjen. Når jeg føler at kroppen svarer relativt normalt, og dette varierer fra skade til skade, så kan jeg begynne å øke farten på enkelte eller deler av turene. Om kroppen føles bra kan man gradvis begynne å dra på mer og regne seg som skadefri. Et tips for de første ukene kan være å legge de rolige turene i kupert terreng og på mykt underlag. Da får hjertet jobbet litt ekstra uten at beina nødvendigvis belastes mer. Vær imidlertid forsiktig med dette om du sliter med akilles/nedre del av legg da motbakkeløping er ekstra belastende for leggene. Snakk med din behandler om hva som er best for deg. I tillegg til løpingen kan det være fornuftig å gjøre spesifikke øvelser som er anbefalt for skaden du har. Akkurat der er ikke jeg noen verdensmester selv, og har mye å hente.

Det er lett å bli for ivrig når kroppen funker. Oppholdet i Ungarn ble ikke noe unntak...

Etter å ha løpt gradvis mer hver uke på forsommeren føltes ankelen mye bedre. I Ungarn ble det 11 mil med løping på åtte dager, hvilket er langt over gjennomsnittlig belastning for meg, selv i skadefrie perioder. Jeg avsluttet med en “kort” maratonøkt på 23 km, med 10 km litt over maratonfart og de siste 10 km i maratonfart. Det kjentes helt ok. I tillegg til løpingen ble det mye gåing til og fra arenaene, og vi bodde i 9. etasje hvor heis ikke var et alternativ, så totalbelastningen på beina ble for høy. Når jeg i tillegg ble utfordret til trappeløp over 9 etasjer og 180 trinn av sjefen for den norske delegasjonen, ble det litt mye for beina. Venstre legg var som en tømmerstokk i mange dager etterpå, vond å gå på og umulig å løpe med. Da ble det en mager trøst at jeg vant trappeløpet siste kvelden! Uansett bra trening før Kollen Opp 9. september. 

Alle medaljører fikk en gratulasjon på døren til rommet, meg selv inkludert!

Heldigvis var det bare muskulær overbelastning, så med noen dagers hvile, egenmassasje og litt løping/svømming i basseng ble leggen bedre igjen. Det lot seg fint kombinere med familieferie i Frankrike. Etterhvert ble det endel rolig løping, samt 10 + 16 km i maratonfart som jeg mener er en sentral del av treningen mot maraton. Leggproblemene kom og gikk litt, det må jeg innrømme, så jeg løp på følelsen og tok en dag av gangen. Jeg fikk lagt ned en tredjedel av treningsmengden jeg ønsket, så selvom formen er bra, mangler jeg mengde og særlig de lange turene som herder beina før lange løp.

I helgen avsluttet jeg sommerferien med å løpe Ringeriksmaraton som stafett med storfamilien, vi har løpt 11 år på rad og stiller årlig ett eller to 8-mannslag. I år løp jeg første etappe selv (5,3 km), andre etappe med tiåringen og siste etappen med åtteåringen. Utrolig kult å løpe med barna. Kroppen svarte ganske bra på første etappe, det gjorde godt.

Målgang under Ringeriksmaraton i hælene på mine tre døtre. 

For å få litt sprut i beina og øke terskelfarten til neste utfordring i Runners World Challenge, Drammen halvmaraton 3. september, trenger jeg intervaller i tempoet jeg vanligvis holder på 5-10 km distanse, samt endel tid i halvmaratonfarten. Det er viktig å trene mye i den farten du skal bli god i, og gjerne litt raskere. Langturene jeg legger ned ved å trene mot Berlin maraton kommer også godt med som forberedelser til Drammen.

Jeg gleder meg veldig og håper å komme i god nok form til å perse og kanskje løpe ned mot 1:20. Et tips til treningen siste uken er å redusere lengden på turene noe, samt ha kortere intervaller med lengre pauser. Man trenger ikke nødvendigvis flere hviledager. Jeg tenker å kjøre tre-fire 1000-metere i terskelfart uten å løpe meg stiv fire dager før. Dagen før konkurranse liker jeg å løpe noen kilometer med få, korte drag i ønsket konkurransefart.

Bli med da, så sees vi, dette er et fint løp for alle: Debutanter eller deltagere med mål om pers! Lykke til!


Publicerat: 2017-08-23 15:22 Kommentarer (0)



Berlin Marathon 2016 - på to forskjellige måter

Berlin Marathon 2016- på to forskjellige måter

Kort oppsummert dreier dette seg om at man kan forberede seg på ulike måter til lengre løp. Jeg meldte meg på Berlin Marathon 11 måneder før, og satset i tre måneder med fullt fokus og resultatmål på minst 2:59:59. Kona mi, Eli, skulle være med for å heie, men 6 dager før avreise utbrøt hun “Det hadde jo vært litt gøy å løpe maraton da, når jeg først er der nede!” Jeg så ikke den komme! Etter intens lobbyvirksomhet fra min side ble startplassen hennes klar kvelden før avreise, det vil si 3 dager før start. Målet til Eli ble å fullføre, og hun var nysgjerrig på utfordringen.

Jeg har alltid beundret folk som har løpt maraton under den “magiske” tretimers- grensen og har for min egen del sett på det som et uoppnåelig mål. 4:15 i snitt per km i 42,2 km har hørtes så heftig ut. Men det betyr vel ikke at man ikke kan prøve? Man må jo sette seg litt hårete mål for å ha noe å strekke seg etter, synes jeg. På den måten kan man pushe grenser, bli bedre, og kanskje overraske seg selv. Og går det skeis på veien, så kan man lære av det, og være bedre rustet til et nytt forsøk neste gang. Vet du hvor dine grenser går? Neppe! Med mindre du lever som toppidrettsutøver og maxer hver dag, så tror jeg ikke det. Men selv vi A4- mennesker med jobb, unger og alt som følger med, har mer eller mindre spillerom til å bli ganske så spreke.

Etter flere år med nysgjerrighet omkring tretimersgrensen i maraton, bestemte jeg meg i oktober 2015 for at jeg skulle gjøre et reelt forsøk på å klare drømmetiden i Berlin. Planen min var å fokusere på løpetrening i seks måneder. Jeg har aldri vært så motivert for en konkurranse noen gang. Overivrigheten i starten av april endte selvsagt med en leggskade og fem uker uten løping og ytterliggere fem uker med rolig opptrening. Plan B ble et faktum: Tre måneder med skikkelig løping fikk forhåpentligvis holde.

Opplegget besto delvis i vektreduksjon, som jeg oppnådde ved å spise mindre porsjoner til middag og kutte ut snacks. Hovedfokuset var mye løping. Jeg økte fra 1- 3 mil i uka med impulsstyrt løping, til strukturerte økter etter en maratonplan med ca 6- 9 mil per uke siste 12 ukene. Mesteparten av treningen ble gjort til og fra jobb, før og i lunsjen på jobb, samt i ferien. De lengste turene gjorde jeg unna tidlig på morgenene og sene kvelder for at det ikke skulle gå utover familielivet. I disse månedene løp jeg ca 7 timer i uka. Det er jo endel, men når man tenker og regner over hvor mye tid man bruker på andre nyttige og unyttige ting så er det ikke ekstremt i mine øyne. Jeg tror de fleste kan få til det om motivasjonen og helsa er på plass.

Drømmen om 2:59:59 ble fort realistisk. Når det nærmet seg fikk jeg følelsen av at det kom til å bli lett basert på intervallene og de harde lange turene. Det må jo være et tegn på at man er i form? Eller bare en ivrig mann som overvurderer seg selv, åpner for hardt og møter veggen? Etter at jeg løp løp Drammen halvmaraton på 1:21:15 i en løype som pga feilmerking var 300 meter for lang ifølge arrangøren økte selvtilliten ytterligere. Man kan estimere maratontid ved å doble halvmaratontiden og legge til 5-10 minutter. Derfor følte jeg at jeg hadde kapasitet til å nå målet.

Rett før mål under Drammen halvmaraton 2016

Før løpet fikk jeg mange tips, men det er særlig ett - myntet på å disponere kreftene jevnt i maratonet- jeg har bitt meg merke i: “Be a woman. If that’s not possible, think like one!”

Damer er visst flinkere til å løpe jevnt og ikke overvurdere seg selv så mye…

De siste ukene begynte jeg nemlig å tenke på hvor mye raskere enn tre timer jeg kunne løpe. Farlig! Mann.

Og så kommer vi til kona.

Eli er sprek, trener styrke og løper endel. Men hun har ikke trent og konkurrert siden barndommen som meg. Tvert imot har hun unngått konkurranse i frykt for å ikke og prestere bra nok. Etterhvert har hun blitt tilstrekkelig trygg på seg selv til ikke å bry seg så mye om eventuelle nederlag, men hun ser allikevel ikke helt poenget med startnummer og styret som følger med, både på konkurransedagen og i forberedelsene før. For henne er trening fri tid, den tiden på døgnet hvor hun kan koble ut, og hvor ingen kan kreve noe av henne. Hun pleier å logge treningsøktene sine, men det er mest fordi jeg ber henne om det og syns det er morsomt å følge med på hva hun har gjort. Gleden ved å løpe for henne er på sitt maksimale når hun kan løpe på stier i marka uten stress, bare fokusere på øyeblikket. Hun ser i hvertfall ikke poenget med maraton på asfalt. Når det er sagt så syntes hun mitt prosjekt og ønsket om å oppnå et resultat var positivt og støttet meg i det. Likevel liret hun av seg kommentaren øverst i innlegget seks dager før løpet, så noe nysgjerrighet for maratondistansen var visst der likevel...

Skulle hun spontant bare hive seg med på en maraton? Hallo? Går det ann? Hva med de 32- 36 km lange turene med maratonfart siste 20 km, med test av gel, drikke og utstyr? Lange intervaller i sone 3? Rooolige restitusjonsturer etter harde tempoøkter? De tre siste ukene med nedtrapping for å toppe formen? Mentale forberedelser gjennom mååååneder? Neida, hun hadde jo løpt jevnt og trutt og følte seg jo i veldig bra form. 2-3 mil i uka i snitt fant vi ut. Ofte de vanlige 7 km fra jobben, på fredager av og til lenger, samt en økt før frokost i helgene. Endel mer løping ble det i ferien i juli. Og hun hadde jo en tretimers løpetur i fjellet noen uker før som sin “maratonøkt”. Så hvorfor ikke? Var ikke det bra nok da? Ved å melde seg på rett før start slapp hun at maratonet la seg som en klam hånd omkring alle treningsøktene i forkant.

Selv om jeg syntes det var helt sprøtt og totalt overraskende, digget jeg det. Eli er en tøffing, elsker en utfordring og hun er seig. Jeg visste derfor at hun kom til å løpe skikkelig bra. I sånn ca 30-32 km! Så ville den siste milen bli et helvete. Og det fikk hun høre også:-) Det der visste jeg alt om fra min debut.

At jeg skulle ta så feil…

Uansett; vi klarte å få tak i en startplass til henne tre dager før løpet og plutselig skulle mann og kone løpe maraton sammen!

Fra da av ble jeg mest nervøs på Elis vegne. Dagen før maratonet prøvde jeg å psyke henne opp og forberede henne på hva som ventet. For meg sto en lett løpetur uansett på programmet, så vi brukte 5-6 km på å tune inn Elis fart før vi fant en Biergarten der vi kunne slenge oss ned i sofa og fylle på med karbohydrater og væske. Ettersom alle Elis løpeturer stort sett hadde vært i kupert terreng var det jammen ikke lett å finne en snittfart vi trodde hun kunne holde. All loggføringen hennes kom virkelig til sin rett, jeg gikk gjennom historikken og sammenlignet med farten vi holdt på dagens økt. 5 minutter per km var antakelig passe fart, hvilket vil si en sluttid på 3:30. Hjelpes, det er fort! Men planen var klar og vi slappet av resten av dagen, spiste pasta på kvelden og la oss tidlig. Dødskjedelig oppladning for Eli som egentlig ville på byen for å danse! Haha..

På vei til start..

Stemningen føltes helt spesiell på løpsmorgenen der vi gikk hånd i hånd med hundrevis av andre de to km til startområdet, forbi Brandenburger Tour og inn i parken. Jeg kjente på en stor glede over at vi gjorde dette sammen, og merket min egen og andres nervøsitet. Men ikke Eli sin, for hun var helt som hun pleier, det veide tydeligvis ikke så tungt på hennes skuldre. Det var en nydelig soloppgang og passe løpstemperatur. Vi ønsket hverandre lykke til og gikk til hver vår pulje, B og E. Jeg gjentok til Eli hvor vondt det ville bli den siste milen, men at hvis noen skulle fikse det så var det henne!

Nå skulle jeg endelig få ut det jeg var god for etter tre måneders fokus på løpetrening. Jeg varmet opp ca 2 km, med noen innlagte korte stigningsløp i 4:00- fart, gikk inn i startbåsen og følte meg klar! Eli varmet opp med noen spensthopp, gikk inn i sin startbås og fant en fyr med en ballong som annonserte at han hadde planer om å løpe på 3:30, da gjaldt det bare å holde seg i nærheten av han.

Startskuddet kom, en haug med ballonger fløy til værs og vi var i gang. Ingen trengsel å snakke om og jeg la meg i 4:05- fart som planlagt for de første 3 km, som gir en estimert sluttid på 2:55. Planen var deretter å se om dagsformen var bra nok til å legge meg i 4:00/km, eller bare holde stabil fart, kanskje til og med skru ned tempoet et hakk. I starten følte jeg meg tung og tenkte at dette kom til å bli seigt, men da jeg passerte 3 km på tidsplanen var kroppen varm og løpssteget merkbart lettere, så jeg valgte å øke farten bittelitt (lenge leve GPS-klokka!). Jeg løp slavisk etter den blå idealinjen, fikk i meg drikke og medbragte gels jevnt og trutt og klokket inn hver femte km på rett under 20 minutter veldig lett. Passerte halvveis på 1:24 og følte jeg knapt hadde begynt. Faktisk så kjente jeg meg skikkelig bra! Tanken på å øke farten allerede nå dukket opp, det kunne jo gi en enda bedre tid. Klarte å overbevise meg selv en stund om at det var bare idioti, og at ingenting skulle skje med farten før tidligst etter 35km- om jeg hadde noe igjen på tanken. Da jeg passerte 25- 26 km hadde jeg så mye selvtillit og krefter igjen at jeg tenkte at hvis jeg ikke økte farten nå så ville jeg ikke få ut alt. Over i gamblingmodus med andre ord. Det ble en vanvittig digg følelse fysisk og mentalt, jeg løp resten av løpet hver 5 km raskere og raskere. Jeg følte meg tidvis som supermann, strekket mellom 25- 40km er ga meg den beste opplevelsen jeg har hatt i noen konkurranse. De siste 2km ble beina stive, jeg grein på nesa, men klarte samtidig å nyte stemningen. Da jeg løp gjennom Brandenburger Tour visste jeg at det bare var 300m igjen, “spurtet” det jeg kunne, knyttet neven som om jeg hadde vunnet og jublet høyt til og med da jeg jeg krysset målstreken på 2:46:20! Herregud, så bra! Vant over meg selv i hvertfall, og det holder i massevis!

Men hva med Eli da? Det skulle vise seg at hun hadde hengt seg på ballongmannen inntil det var 3- 4 km igjen, og dermed løpt på 5 min pr km hele veien, inntil de siste km, hvor viljen ble satt på prøve. Med andre ord et imponerende jevnt løp.

Lite visste jeg om dette. Jeg hadde fokus på å komme meg raskest mulig til bagen med mobilen og få med meg live- oppdateringen på fruen. Fikk meg meg en alkoholfri øl på veien og aldri har det smakt så bra! Da jeg sjekket mobilen så jeg at Eli hadde passert 30 km etter planen, men at hun for lengst burde passert 35 km. Oh no! #veggen. Ventet og ventet, oppdaterte jevnt og trutt, men intet nytt… Ble litt bekymra. Men endelig kom det nyheter, drømmedama hadde ikke bare passert 35 km, men også 40 km!! Helt etter skjemaet fortsatt. Det var bare livetrackingen som hang etter... Kjente jeg jeg ble skikkelig gira, 3:29 kunne gå!! Og ca 10 minutter senere kommer hun inn på 3:29:28 og det kom et nytt jubelbrøl fra meg: Denne gangen mens jeg sto alene med en mobil i hånden et stykke inn i målområdet. Jeg ble så sinnsykt imponert! Eli ble møtt med åpne armer og jeg kunne se at hun var strålende fornøyd, men mest opptatt av hvordan det hadde gått med meg. Alltid gøy å imponere kona så det ble store øyne og jubel fra henne også da jeg fortalte om resultatet. Vi tok noen bilder, skravla om opplevelsen og gikk hånd i hånd tilbake til hotellet, ikke fullt så elegante og lette i beina som på morgenen..

Resten av dagen fristet det mest å ligge i sengen. Men vi hadde lagt planer om å oppleve Berlin. Så vi trosset utmattelse, kvalme, møre muskler og vondter og fikk både i oss lunsj og middag. Dagene etter var formen litt bedre, vi nøt Berlin på sykkel før vi dro hjem etter en litt annerledes kjærestetur. Anbefales!

Åssen gikk det med helsa vår i etterkant etter vår totalt ulike trening?
Jeg fikk en overbelastning i venstre kne og løp ikke på mange uker.
Eli derimot gikk på høye hæler etter to dager og begynte å løpe uken etter!

Uansett nivå og ambisjoner: Forsøk noe nytt! Man kan nå ambisiøse mål uansett om man trener målrettet og strukturert, eller lystbetont og mer impulsivt slenger seg med. Det trenger jo ikke være maraton det er snakk om. Kanskje et av løpene i Runners World Challenge? I såfall sees vi.

Og ta gjerne med gubben, kona, eller en venn. Det er ekstra gøy når sporty opplevelser deles! Lykke til med treningen.

Publicerat: 2017-07-21 22:02 Kommentarer (0)



Ambassadør for Runners World Challenge (RWC)

Jeg er en 36 år gammel lykkelig gift mann og pappa til fire barn på 4, 6, 8 og 10 år. Ble ferdig utdannet lege i 2008, og jeg spesialiserer meg innenfor allmenn- og idrettsmedisin.

Det har vært motiverende for meg å bli valgt til å være en av ambassadørene for Runners World Challenge 2017. Konseptet er spennende og variert, og består av en pakke ulike typer løp gjennom året, samt jevnlige treninger/seminarer med ulikt fokus.

De gjenstående løpene er:
Drammen Halvmaraton 3.9
Kollen Opp -trappeløp 9.9
Silva Night Run- hodelyktsløp 10.11


I oppveksten var jeg veldig aktiv og drev mest med langrenn og fotball. Jeg løp jevnlig som ledd i treningen til disse aktivitetene. I voksen alder har jeg gått endel turrenn på ski og Vasaloppet mange år på rad. Fordi jeg liker å et mål med treningen har jeg også stilt opp på noen 10 km- løp, et par halvmaraton og to maraton:

1. Stockholm Marathon 2012. Klassisk debut i den forstand at jeg møtte veggen. Jeg var dårlig forberedt og fikk beinhinnebetennelse i oppkjøringen. Det endte med at bena kjentes som tømmerstokker siste 12 km, etter at jeg frem til det tross manglende forberedelser hadde finfin flyt! Hørt det før? :-) Løp på 3:21 og var strålende fornøyd. Fire grader, kuling i kastene, pissregn og den kaldeste junihelgen i Stockholm på 80 år gjorde det ikke til en fantastisk totalopplevelse, men-men. Hadde fullført mitt første maraton og var stolt av det!

2. Berlin Marathon 2016. Det var under oppkjøringen og etter dette løpet jeg virkelig ble bitt av løpebasillen. Etter et tre måneders magadrag med strukturert løpetrening for første gang i livet smadret jeg mitt eget “livsmål” om å løpe under tre timer. Det var en dag da alt stemte og jeg følte meg helt rå! Jeg var stolt og lettere sjokkert over å løpe på 2:46:20.

Løpeåret 2017 begynte bra for min del. Motivasjonen var god etter resultatet i Berlin og enda bedre etter at jeg ble valgt ut til Team RWC. Nå skulle det bli mange løp på meg i tillegg til årets hovedmål, Berlin Marathon 2017! Gjennom vinteren gikk jeg en del på ski, men jeg prøvde i større grad enn tidligere å holde løpeformen vedlike. Etter å ha vært bortreist under Winterrun (første løp i RWC) fikk jeg trent bra i april, deltatt på to RWC- treninger som var veldig inspirerende, og var i rute til Råskinnet i begynnelsen av mai. Uken før fikk jeg dessverre en betennelse i høyre ankel som gjorde at det ble syv uker uten løping og mange DNS (did not start). Ingen særlig god RWC- ambassadør akkurat… Jeg er jo en ganske fersk løper, så det blir litt prøving og feiling. Og selv om jeg er lege og superinteressert i idrettsmedisin (og antageligvis burde visst bedre), betyr ikke det at jeg alltid er så smart med egen kropp. Det er fort gjort å bli ivrig og glemme medisinske råd. Hehe.. Innser i ettertid at jeg burde tatt mer hensyn til den sårheten jeg kjente i ankelen i to-tre uker før det ble vondt.

Lærdom: Ta konsekvensen av det dersom du kjenner du på en sideulikhet i beina, eller andre steder, som ikke gir seg etter to-tre dagers hvile og som er tilstede under eller etter løping. Ikke gjør som meg og løp med ubehaget, tenk heller at det er en grunn til at det er der. Tren alternativt eller hvil noen dager. Hvis kroppen gir signaler om at noe er galt er det mye bedre med noen få dagers hvile enn lange skadeavbrekk. Gir det seg ikke når du begynner å løpe igjen og du begynner å bli utålmodig; få en vurdering av en lege eller fysioterapeut. Hvis det ikke er så nøye og du er tålmodig; tren alternativt enda lenger og ha det gøy med det! Kanskje det går over av seg selv etterhvert?

Nå er jeg så smått i gang igjen, men ikke helt friskmeldt. Det er i skrivende stund drøye 11 uker til Berlin Marathon og jeg innser at jeg er langt bak skjema. Beina må herdes og det er ikke gjort på en dag. Målet mitt er å perse og løpe under 2:45, men det skal holde hardt nå. Under oppkjøringen venter neste løp i RWC, Drammen halvmaraton 3. september. Løypa er relativt lettløpt og dermed et bra sted for å debutere på distansen, og det er absolutt muligheter for pers for de som har ambisjoner om det. Bare å bli med! Jeg stiller i år som i fjor.

Neste innlegg blir en mer detaljert beskrivelse av treningen og gjennomføringen av Berlin marathon 2016, løpet der jeg overrasket meg selv og kjente gleden inn utfordre grenser. Kanskje er vi for pysete når vi setter egne mål? Har vi egentlig peiling på hvor grensene våre går før vi virkelig har prøvd? Og har vi egentlig noen grenser for hva vi kan få til?

Men kanskje viktigst: Innlegget blir også en hyllest til kona som skulle være med som heiagjeng i Berlin, men som heiv seg med og løp maraton etter å ha fått startplass bare tre dager før. Hun løp et utrolig jevnt og bra løp etter null spesifikk oppladning. Ekteparet Heen er dermed et strålende eksempel på at to ulike måter å forberede seg på kan gi gode opplevelser under maraton og andre lange løp. Jeg fulgte et spesifikt program med nøye planlagte treningsøkter i flere måneder og mange økter spesielt rettet mot maratonløp. Eli er derimot den spontane livsnyteren som trener det hun føler for og har tid til der og da og som spontant melder seg noe nytt på bare for å prøve, men også det for å teste grenser. Hvilken type er du?

Begge deler kan funke, så jeg håper neste innlegg kan være en inspirasjon. Både for dere mosjonister som drømmer om et spesifikt- og gjerne litt hårete- tidsmål som dere er usikre på om er realistisk. Men også for dere som vil delta for første gang uavhengig av ambisjoner og nivå og føler at maraton er en stor greie og virker vanskelig, krevende, kanskje til og med uoppnåelig. Det er det ikke! For selv om hverken Eli eller jeg har noe særlig erfaring med maraton må vi ha gjort noe riktig siden vi fikk så gode opplevelser på første og andre forsøk. Er man brukbart forberedt er maraton skikkelig gøy! Og det å fullføre ett gir en sjeldent bra følelse. Lover.

Følg med og ha en god og sprek sommer!!

Anders

Publicerat: 2017-07-14 09:46 Kommentarer (0)



MerAnders Heen

Ambassadør for Runners World Challenge 2017. 36 år gammel godt gift firebarnspappa og bor på Blommenholm i Bærum. Vært lege siden 2008 og er under spesialisering i allmen- og idrettsmedisin. Jobber for tiden på Oslo Skadelegevakt. Var lege for den norske troppen til europeisk ungdoms-OL (EYOF) i slutten av juli 2017 og er med i en lege/fysiogruppe i regi av Olympiatoppen. Aktiv langrennsløper og fotballspiller i oppveksten. Har aldri sett på meg selv som en løper, men fant ut i 2016 at jeg jeg har litt krutt i beina likevel da jeg etter tre måneders solid treningsinnsats løp mitt andre maraton på 2:46:20. Livsmålet mitt om å løpe under tre timer var visst ikke så uoppnåelig likevel. Så hva er målet nå? Raskere hvert fall! Kanskje lenger og brattere etterhvert også? Jeg kommer til å skrive om resten av Runners World Challenge, trening/helse, litt om legelivet og hvordan klare å være aktiv samtidig som man skal sjonglere på kone, unger og jobb med hell! Jeg er stor fan og forkjemper for transporttrening som er å utnytte veien og tiden til/fra jobb og andre steder til trening. Instagram @andersheen Strava: Anders S. Heen

RSS-flöde

Arkiv






I bloggen

MaratonmammaMer


Det startet med en utfordring i oktober: Løp minst 1,6 km hver dag. Så kom november og de fire ... [Läs mer]

Janicke BråtheMer


I en facebook-gruppe for løpere stilte nylig en løpsarrangør spørsmål om nødvendigheten av ... [Läs mer]

Trude HålandMer


Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser