Abelone Lyng - UTSS: Et 90 kilometer langt, vakkert og krevende eventyr - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

UTSS: Et 90 kilometer langt, vakkert og krevende eventyr

«Frister det å delta i et terreng-ultra løp langs kysten og i fjellene på Sardina?» Spørsmålet fikk jeg i april i år. Dette hørtes ut som et eventyr jeg ikke kunne si nei til, men etter å ha gjort litt research og funnet ut av følgende fakta; 

90 kilometer langt, 4500 høydemetre, krevende terreng, luftige partier, temperatur på mellom 20 og 25 grader så stilte jeg meg litt tvilende til om jeg ville være klar for noe slikt Det var bare 6 måneder etter å ha løpt min første ultra, Østerlen Spring Trail. Det lengste jeg hadde løpt var 60 kilometer og jeg hadde aldri vært i nærheten av så mange høydemetre på en tur. Dessuten var jeg bekymret for temperaturen. 25 varmegrader er varmt når man skal løpe langt og fort. Så jeg bestemte meg for å legge det hele litt på is og bruke sommeren på å teste ut hvordan det var å løpe flere tusen høydemetre på en og samme dag. 

(Photo: Ian Corless)

Bratte og lange bakker fikk jeg testet ut i Sans Senja, Hornindal Rundt (halv) og Meråker Mountain Challenge. Og da september kom følte jeg meg klar for å melde meg på UTSS. 

Selv om jeg følte meg klar for å melde meg på betyr ikke det at jeg var sikker på at dette kom til å gå bra, men jeg ville gjøre et forsøk. Målet mitt var å gjennomføre på under 20 timer, (som er max tiden på dette løpet), og jeg så på det som en opplevelse.

Jeg reiste ned onsdagen før løpet. Ville ha tid til å komme i orden, bli litt kjent med området og nyte noen rolige dager med masse god mat på Sardinia før lørdagen. 

På fredagen var jeg så heldig at jeg fikk bli med opp i fjellene for å se på deler av løypa. Ian Corless skulle planlegge hvor han skulle ta bilder under løpet (vet du ikke hvem han er så sjekk ut siden hans her). Det å ta gode bilder under et så langt terrengløp hvor store deler av traseen er ufremkommelig med bil er en skikkelig utfordring og krever en del forberedelser. Med på turen var også Michael Geisler, fjorårets vinner av UTSS maraton distanse. Dette skulle også bli hans første 90 kilometer, men siden han hadde løpt maraton distansen, (som i stor grad følger de samme partiene som 90 km første og siste del), i fjor, hadde han en del nyttig informasjon å komme med når det gjaldt terrenget. «Det er mye stein. All mulig type stein. Spiss lavasteind, runde store steiner i dalene, grus, flate steiner som sklir, steinurer med store steiner, steinurer med små steiner…». 

 

(Foto: Ian Corless)

Fredag kveld hentet vi startnumrene, sjekket sekkene og fikk med oss race briefen som ble gitt på Italiensk og da oversettelsen endelig kom satt jeg i min egen verden og det var først da jeg hørte «….. you can slip and fall into the water» at jeg begynte å følge med. Heldigvis hadde Michael fulgt bedre med enn meg og gjentok det viktigste.

Så var det bare å få i seg litt middag og kjøpe inn mat til morgendagen. Jeg er av den typen som trenger ordentlig mat. Å bare spise gels, bloks (gel i godteriform) og sportsdrikk en hel dag er ikke aktuelt. Det jeg pleier å ha med meg på tur er et par brødskiver med gulost. Og siden jeg skulle være ute også ved middagstider tok jeg like gjerne med meg en liten ferdigstekt pizza også. 

Og så tok jeg en tidlig kveld. Og vet du hva? Jeg sov godt! Og jeg våknet ikke før alarmen gikk av klokken 04.00.

Havregrøt, kaffe, flette hår, feste startnummer. Jeg var klar.

Det er noe helt eget med stemningen i startområdet før ultraløp. Folk er litt i sin egen boble. Alle forbereder seg vel mentalt til det som ligger foran dem; 90 kilometer, 4500 høydemetre, vanskelig terreng.  Kommer man til å klare det? Hvor tøft kommer det til å bli? Hvordan kjennes kroppen? Men samtidig er folk blide, de smiler og ønsker hverandre lykke til. 

Klokken 06.00 gikk starten og hovedgaten i den lille havnebyen Santa Maria Navaresse ble lyst opp av et tog med ultraløpere med hodelykt.

(Pedra Longa i dagslys)

Det var under en kilometer med asfalt før vi kom inn på Pedra Longa, den første delen av UTSS. Her løp vi på en smal sti som vekslet mellom å gå helt ute langs kanten hvor man så havet langt under seg og litt innover i landet igjennom skog og kratt. Stien varierte mellom å være lettløpt og å ikke være løpbar i det hele tatt. Det var mye stein og i mørket måtte man følge godt med på hvor man satt føttene sine. Et sted var det også en elv vi måtte over. Her stod det folk med tau slik at man skulle komme trygt over. Det hadde kommet mye regn de siste dagene. Faktisk så mye vann at arrangøren hadde vurdert å avlyse løpet fordi de så på det som en risiko, og vi var blitt advart mot at det kom til å være en del vann på deler av traseen.

(Å løpe her i mørket krever fokus)

Jeg oppdaget fort at hodelykten jeg hadde valgt ikke var noe supert kjøp, for selv om den lyst godt opp så falt lykten ned i øynene på meg hvis jeg beveget hodet for mye når den var vinklet skrått nedover. Og prøv å ikke bevege hodet når du løper i terreng. Mission impossible. 

Men det gikk når jeg holdt på lykten de stedene det var mest kronglete og heldigvis ble himmelen lysere og lysere for hvert minutt. Nå hadde himmelen fått den dype blå fargen den får rett før solen stikker opp fra horisonten. Jeg klarte ikke å la være å ta konsentrasjonen bort fra stien et øyeblikk og se utover havet. Og da snublet jeg selvfølgelig. Jeg var på beina igjen på et blunk, men hadde fått den påminnelsen jeg trengte når det gjaldt å fokusere på stien.

Etter ca 10 kilometer med lett kupert terreng begynte den første ordentlige stigningen. Jeg gledet meg til å komme opp på toppen, der visste jeg at det ventet en fantastisk utsikt og også det første sjekkpunktet og matstasjon. Jeg klatret fort og tok igjen folk på vei oppover og var overrasket over hvor fort det hadde gått. Dette er et av de vakreste partiene i UTSS, her løper mann på en smal sti langs en stupbratt fjellvegg. Jeg hadde vært her dagen før og viste at dette ikke var et sted man hadde lyst til å snuble, for her er det virkelig langt ned. Men det rare er at når jeg løp der oppe virket det ikke så skummelt. Det er først når du snur deg tilbake et stykke lenger borte at du ser hvor bratt og smalt det faktisk er. 

(Foto: Ian Corless)

Her lå Ian i buskene og knipset bilder. Og da jeg passerte ham spurte han meg «How do you feel så var svaret mitt «Never been better». Og jeg mente det. Beina gikk lett, kroppen føltes fin og da jeg kom frem til sjekkpunktet fikk jeg beskjed om at jeg var dame nummer to. 

Så fort jeg hadde fylt opp drikkeblæren med vann løp jeg videre på lette ben. Nå var det en litt kjedelig strekning med grus og jord vei og lite utsikt. Sola hadde kommet opp og jeg kjente at det begynte å bli varmt. Så begynte den første nedoverbakken. Vi skulle nesten helt ned til havet igjen. Nå gikk veien over til sti og det var en lettløpt nedoverbakke hvor jeg bare kunne la beina gå av seg selv og jeg, som ikke er en nedoverbakkeløper i det heletatt tok igjen to menn! Mens jeg fløy av sted nedover tenkte jeg at om det var sånne nedoverbakker jeg kunne vente meg fremover så ville dette gå som en drøm. Jeg ville være i mål lenge før jeg hadde forventet. Ja, kanskje til og med før solnedgang! 

Selv om nedoverbakken var lettløpt og morsom var det litt godt å kunne begynne på neste klatring igjen. Her var det bratt og her tok jeg også igjen folk. Jeg kan vel si det med en gang, jeg tok igjen folk i hver eneste oppoverbakke i dette løpet, så oppoverbakkene er der jeg føler meg sterkest og hvor kroppen min har det best. 

(Foto: Ian Corless)

Det gikk igjen mye lettere enn forventet å komme seg opp, selv om det etter hvert ble veldig mye stein også her og man måtte følge godt med på hvor man satt beina sine. På toppen ventet et helt fantastisk vakkert og grønt landskap. Her var det mye vann og noe av det som gjorde landskapet vakkert, de mosekledde steinene, gjorde det også vanskelig å løpe. Stein+mose+vann=GLATT. Det var altså bare å ta det med ro. Men det var ikke langt og så kom jeg ut på grus og jordvei igjen. Her møtte jeg på noen dyr. Esler og griser gikk fritt omkring. Jeg så neste sjekkpunkt, en hvit kirke i et landskap som fikk meg til å tenke på Mexico.

Jeg løp inn til sjekkpunktet til jubel og oppmuntrende heiarop fra funksjonærene. Jeg ble tilbudt en øl, men jeg fylte i stedet opp drikkeblæren min med vann og tok med meg en ostebit og litt pølse før jeg ble heiet av sted videre. Ut og tilbake på veien. Det var lettløpt en liten stund før jeg kom inn i noe som ikke var løpbart i det hele tatt. Her var det vulkansk spis stein. Det var som å bevege seg på knivspisser. Faller du her får du vondt. Det gikk i sneglefart. I tillegg kjente jeg at varmen begynte å plage meg litt. Det var lite skygge her og heller ikke noe vind. 

Jeg kom meg til neste sjekkpunkt og der møtte jeg Isaac Riera. Han hadde ikke tatt det like rolig som meg og hadde tråkket over stygt. Han ønsket meg lykke til videre mens jeg fylte opp med vann og så vinket han meg av sted mot neste stigning. 

Nå skulle jeg opp og løpe på toppen av noen 6-700 meter høye klipper. Det går virkelig rett ned i havet der. Her oppe hadde jeg følelsen av å være fri som en fugl. Vinden blåste behagelig og det var bare blått hav så langt øyet kunne se. 

Og nå skulle jeg ned til det blå havet.

Drømmen min om at nedoverbakkene i dette løpet skulle være like lettløpte som den første ble knust ganske fort da jeg begynte på nedstigningen. For dette var nedoverbakken fra helvete. Det var bratt og bare stein. Stein som skled. Jeg brukte lengre tid på å komme meg ned her enn jeg hadde brukt på å komme meg opp den forrige oppoverbakken og jeg var overlykkelig da stein gikk over til sand og jeg skjønte at jeg hadde kommet ned til stranden. 

Det ble feiret med en brødskive.

Jeg kom til et sjekkpunkt, fylte på med vann og nå begynte jeg også å drikke Cola. Jeg tok et eple i hånden og trasket videre. 

Her nede på stranden var det noen våte partier som jeg måtte vade over, men det var bare deilig for nå hadde temperaturen steget til godt over min komfortsone. 

Det tok ikke lang tid før jeg var på vei oppover igjen. Nå skulle jeg til Cala Luna og da visste jeg at jeg var omtrent halvveis. Men for å komme dit måtte jeg opp et fjell og ned til havet igjen. Det var varmt og svetten rant og jeg kjente at jeg var litt svimmel og ustø. Salt svette rant ned i øynene mine og minnet meg på noe viktig: SALT! Jeg hadde helt glemt å få i meg salt. Jeg åpnet en pakke med bloks som er tilsatt salt og dyttet innpå. Saltmangel kan være kritisk. Nå føltes det virkelig som om jeg gikk i sneglefart og jeg gjorde en revurdering av hvor lang tid jeg forventet å bruke på å komme meg i mål. 16 timer. Minst. 

Men så jeg en rygg foran meg og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt igjen enda en løper og det fikk meg til å skjønne at det ikke gikk så tregt som jeg trodde og da kom opp på toppen og kjente den svale vinden følte jeg meg mye bedre. Jeg var klar for neste nedoverbakke og denne gangen var det en lettløpt nedoverbakke hvor jeg bare kunne la beina gå av seg selv. I hvert fall 2/3 av nedoverbakken. Det siste stykket ned til stranden på Cala Luna var det mer kronglete, men det var løpbart. 

Til jubel og heiarop entret jeg matstasjonen på Cala Luna. For noen fantastiske mennesker som stod på disse sjekkpunktene! De gjorde alt de kunne for å sørge for at jeg hadde det bra. De fylte opp drikke blæren, de løp etter iskald cola og de ga meg oppmuntrende kommentarer. Nå var jeg klar for den siste lange klatringen på denne turen. Men først var det noen kilometer i sanden på Cala Luna. «It’s not so easy» sa de da de sendte meg av sted. Noen kilometer på flata i myk sand, hvor vanskelig kan det være? 

Det var ikke sanden som var noe problem. Det var vannet. 

(Foto: Michael Geisler)

Etter de siste dagenes regnskyll var traseen her nede blitt omgjort til en bred elv hvor vannet gikk til langt over knærne. Jeg vurderte faktisk å svømme noen av partiene for det var vanskelig å holde seg på beina på de glatte runde steinene. Jeg gikk ut av telling over hvor mange ganger jeg måtte krysse denne elven, men jeg vet at jeg var veldig glad da jeg kom meg frem til neste oppoverbakke. 

Her møtte jeg et par menn som satt og tok på seg tørre sokker og sko. Mine sko og sokker var gjennomvåte, jeg hadde ikke tatt meg bryet med å ta av meg på beina før jeg gikk ut i vannet. Heldigvis har jeg ikke noe problem med å være våt på beina… 

Jeg begynte klatringen og dette var en av de mest tekniske oppoverbakkene så langt. Her var det bare stein og noen partier ble det litt klyving. Jeg tok igjen et par løpere til og koste meg skikkelig der jeg klatret oppover mens utsikten bare ble bedre og bedre. Men så gikk stien over til kjedelig grusvei. Her var det løpbart, men motivasjonen min var nå på bunn. Jeg hadde bare ikke lyst til å løpe. 

Så jeg gikk. Og jeg gikk. Og jeg gikk. 

Men jeg gikk fort. Og da jeg kom inn på neste sjekkpunkt ble jeg igjen møtt av jubel. Denne gangen var det Michael som heiet meg inn. Han hadde måtte bryte på grunn av magetrøbbel og satt nå på en felt seng og så ganske så pjusk ut. 

(Foto: Michael Geisler)

Jeg løp av sted videre med ny motivasjon og det siste stykket opp til det høyeste punktet på denne turen gikk helt greit. Bortsett fra at skyene rundt meg begynte å bli skummelt mørke. 

Jeg hadde opplevd tordenvær flere ganger de siste dagene på Sardinia og viste at jeg ikke hadde lyst til å være oppe på toppen av fjellet da. 

Det var motivasjon nok til å få opp tempoet litt. Regnet kom da jeg var på toppen, men det ble heldigvis ikke noe tordenvær som jeg hadde fryktet. Og regnet varte heller ikke lenge, og jeg kan ikke huske at jeg var våt da jeg kom frem til neste sjekkpunkt. 

Nå kjente jeg at det var middagstid og funksjonærene ved dette sjekkpunktet lo godt da jeg dro frem pizzaen min fra sekken og begynte å spise. Jeg ble tilbudt både vin og øl og stol, men takket pent nei til alle tre. Derimot tok jeg imot noe deilig grillet svinekjøtt fra en helstekt gris. Det smakte helt nydelig og ga meg påfyll av ny energi og beina gikk av seg selv i nedoverbakken som fulgte. 

Nå løp jeg på vei og jeg var inne i en god flyt. Det gikk lett nedover og landskapet gikk over til noe mer landlig. Hodet mitt var fylt med fine tanker om at det kanskje ville være mulig å komme i mål før solen gikk ned like vel nå som det ikke var stort mer enn 20 kilometer igjen. Med god fart på beina rundet jeg en sving og alle fine tanker forsvant veldig fort for der stod det en stor ku. Som nok var blitt like skremt som meg. Men i stedet for å snu seg rundt og løpe vekk kom den rett mot meg. 

Min reaksjon var å kaste meg til siden. Hvor det selvfølgelig var et tornekratt. 

Også lå jeg der da. Med torner over det hele og kua hadde stoppet opp litt lengre borte og sto og så på meg som om jeg var falt ned fra månen. Jeg slet litt med å komme meg ut av tornekrattet, men havnet til slutt på baksiden hvor jeg klarte bane meg vei gjennom enda mer tornekratt for å komme meg litt bort fra kua før jeg kom ut på veien igjen. Jeg kom meg til slutt ut på veien igjen, bare for å oppdage at veien foran meg var full av store kuer. 

Jeg bestemte meg for å gå forbi kuene veldig rolig, livredd for å skremme noen flere kuer. Jeg kom meg forbi og ut på en stor åpen slette som var full av dyr. Kuer med kalver, griser med søte små grisunger og esler. Dette var husdyrhold slik det burde være! Dyrene gikk helt fritt og i stedet for å gjerde inn dyrene var det husene som hadde gjerde rundt seg. 

Og merkene førte meg over denne vakre sletten med alle dyrene. Her var det koselig å løpe! 

Nå begynte jeg å bli sliten. Og for første gang på denne turen var jeg glad for at det ikke var mye stigning igjen. Jeg håpet på at resten av løpet skulle være like lettløpt som dette. Nå gikk jeg oftere og oftere og merket at jeg manglet næring, men også appetitt. Jeg prøvde likevel å dytte i meg en Sardinsk småkake på det neste sjekkpunktet, men ga opp å prøve å få den ned. I stedet fikk jeg i meg mer Cola og noen bloks med koffein.

Jeg klarte likevel å løpe inn til sjekkpunktet som kom bare noen få kilometer etter og ble igjen tatt imot av en helt fantastisk gjeng. Her fikk jeg servert buljong suppe og det var helt nydelig å få noe varmt, salt og flytende nå som appetitten hadde forsvunnet helt. 

Da jeg løp videre, til jubel, heiarop og kubjelle, klarte jeg å overse et merke og havnet nede på en bilvei. Jeg stod og klødde meg litt i hodet før jeg så merket og måtte løpe opp den samme bakken jeg nettopp hadde løpt ned. Et par høydemetre fra eller til spiller ingen rolle når du likevel skal løpe 4500 høydemetre…

Nå ventet det bare to små oppoverbakker og to små nedoverbakker før jeg var i mål og det var under 15 kilometer igjen. Og nå visste jeg at jeg ville klare det. Om jeg så skulle være nødt til å gå hele resten av veien. 

Jeg løp nedover og inn i et dalføre. Her fulgte merkene en elv og elven ble krysset flere ganger. Jo lenger oppover elven jeg kom jo vanskeligere ble det å ta seg frem. Noen steder var det dype kulper og jeg måtte klatre opp store kampesteiner. Jeg stusset etter hvert på at jeg ikke så noen merker foran meg, men på hver side av elven var det bratte skråninger og jeg så ingen andre muligheter til å komme meg frem enn å følge elven. Dessuten sa klokka mi at jeg var på riktig spor, så jeg klatret, krabbet og vadet videre. Og en ting var jeg sikker på: dette stedet hadde jeg ikke lyst til å være når det ble mørkt. 

Jeg brukte nok 30 minutter på de 100 meterne. Det skal nevnes at jeg nå hadde løpt neste 80 kilometer og begynte å kjenne det skikkelig på kroppen. Men til slutt så jeg et merke foran meg og da jeg kom frem til merket så jeg at stien jeg skulle ha fulgt gikk på oversiden av skråningen. Men som Ian sa da jeg fortalte ham det; «Din sti høres mye morsommere ut».

Sjekkpunktet ved 80 kilometer var en stor seier. Nå var det skumring og på tide å finne frem hodelykten igjen. 10 kilometer i mørket skulle jeg klare. Og sånn som veien var nå så det lovende ut. Nå var jeg lykkelig over at det var grusvei jeg løp på og håpet bare på at det ville være grusvei resten av veien inn til mål.

Det var det ikke!

Det siste stykket var i stedet fylt med mye stein. Bratte steinrøyser hvor det var laget en smal sti på tvers av. Jeg kastet et blikk nedover og forstod at her ville jeg ikke skli utfor. Og den siste nedoverbakken var rett og slett ned en slik steinrøys. Her var det bare å holde seg fast i det man hadde å ta tak i for det var virkelig glatt og i mørket føltes denne bakken uendelig lang og skummel. Det var i et av disse partiene at jeg ble tatt igjen av noen for første gang i dette løpet, men det var faktisk litt godt å ikke være alene her. 

De siste kilometerne inn mot mål fokuserte jeg bare på å sette den ene foten foran den andre. Jeg var trøtt og lei, men samtidig hadde jeg lyst til å komme i mål på under 15 timer. Og da jeg kom inn på grusvei som etter hvert gikk over til asfalt og jeg var inne i byen fikk jeg til noe som føltes som en sprint. 

Det er ikke mulig å beskrive den lykkefølelsen jeg hadde da jeg løp over målstreken i Baunei etter 14:45:11 timer ute i de Sardinske fjellene. Jeg hadde gjennomført mitt lengste løp noen sinne, flyttet mine egne grenser langt og satt igjen med en enorm mestringsfølelse. 

(Kjempe fin premiesermoni med flotte premier)

Ultratrack Supramonte Seaside er et eventyr jeg sent kommer til å glemme og som jeg gjerne opplever en gang til. 

(NB: Jeg tar aldri bilder når jeg løper løp, derfor er det få bilder fra selve løpet i denne blogposten. En del av bildene er fra foto sessionen med Ian Corless på fredagen, de er tatt på litt forskjellige steder i løypa og er tatt med for å vise frem hva slags terreng man løper i og den fantastiske naturen. Bare til info om du skulle lure på hvorfor jeg veksler mellom å ha lilla og orange t-skjorte. Bildene fra Pedra Longa er tatt da jeg var ute og gikk tur et par dager etter løpet. Flere fantastiske bilder fra selve løpet finner du her).

Og helt til slutt: Jeg har allerede fått en del spørsmål om hvilket utstyr jeg brukte under dette løpet. Så her kommer sko og utstyrsfakta.

Sko: Inov-8 Trailtalon 290

Klær: Inov-8 Base Elite singlet og shorts, All terrain sokker

Vest: Inov-8 Race elite vest 10L

Klokke: Garmin Forerunner 935

Hodelykt: Silva Scout XT

Jeg byttet hverken sko eller klær i løpet av turen. Stavene hadde jeg ikke med og savnet dem heller ikke et øyeblikk. Nesten. Eller, kanskje litt de siste kilometerne i steinuren... Obligatorsik vann og vinntett jakke var med i sekken, men ble ikke brukt ( Inov-8 AT/C Ultrashell waterproof jacket).


 


Kategorier:
Løp 
2018-10-14 20:35, visad 1968 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Hei dere! Søndag 30. september deltok jeg på rosasløyfe-løpet i Tromsø sammen med mange andre ... [Läs mer]

Wenche WikstrømMer

For 6 år siden var det helt utenkelig at jeg skulle løpe en 10 km, etter å ha gått rett i veggen ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


2 måneder siden sist blogginnlegg her. 2 Toughestløp 2 VM - et i Lake Tahoe og et i England 2 ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser