Abelone Lyng - Ultradebut i Österlen - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Ultradebut i Österlen

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Lørdag 14.04.18 gjennomførte jeg mitt første ultra-løp. Da løp jeg Simris Alg Ultra, 60 fantastiske kilometere igjennom noen av de vakreste landskapene i Sverige. Dette er et eventyr jeg sent kommer til å glemme og nå skal jeg prøve å gi et lite innblikk i hvordan det var å løpe mitt første Ultra-løp.

Jeg og Lise, en god løpevenninne, reiste fra Oslo torsdag ettermiddag. Etter 8 timer i bil med Beatles og Bob Dylan på høyttalerne og mange morsomme samtaleevner, (om løping så klart), ankom vi Alunbruket i Österlen der vi skulle sove de neste tre nettene. Det var nærmere midnatt da vi kom frem så vi i stupte i seng så fort vi kom innenfor døra. Da vi våknet neste morgen oppdaget vi at våren var i full gang i Österlen, med hvitveis og blåklokker og tørre, snøfrie stier. En skikkelig kontrast til Oslo hvor vinteren hadde klamret seg fast litt ekstra lenge i år. Etter å ha spist frokost tok vi turen bort til Christinehoff slott, der målområdet skulle være, for å hente startnumrene våre. Der var de i full gang med å gjøre klart til helgens løp. Hele 1400 var påmeldt til helgens fire løp, og det var mye som skulle ordnes, men arrangøren tok seg likevel tid til en liten prat. Resten av dagen brukte vi på å hvile og spise og så tok vi en tidlig kveld. En god natts søvn er nemlig å anbefale før man legger ut på en 60 kilometer lang løpetur.

Det ble en god natt for Lise, som må ha det beste sovehjertet som finnes, jeg derimot fikk omtrent 3 timer med søvn. Jeg sover vist alltid dårlig før løp. Men det er helt utrolig hva en god frokost og en stor kopp kaffe kan gjøre for formen, så jeg følte meg ikke så verst da jeg løp den lille kilometeren fra stedet vi bodde til målområdet hvor bussene som skulle kjøre oss, og de andre 150 løperne som skulle løpe ultra distansen, til Simrishamn der startstreken var. Været var helt perfekt; en lett bris, sol og litt disig. Jeg var litt redd for at jeg hadde tatt på meg for mye klær og hele bussturen gikk med til å prøve å bestemme meg for om jeg skulle bytte til en kort shorts eller ikke. Lise brukte bussturen til å sove litt mer…

Da vi kom frem var jeg glad for at jeg ikke hadde skiftet til shorts, for nede ved sjøen var det mer vind og en god del kjøligere. Etter å ha levert fra oss drop-baggen og gått på do, stelte vi oss opp ved startstreken. Vi regnet ikke med å være blant de raskeste så vi stelte oss langt bak i mengden, men vi skjønte fort at vi ble nødt til å løpe forbi en del folk, for tempoet gikk for langsomt for oss begge.  Derfor ble det en del sikksakk løping til å begynne med.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Etter å ha løpt et kort stykke på asfalt kom vi ned til den fine sandstranden i Simrishamn. Jeg fikk en intens lykkefølelse av å løpe i sanden. Å løpe på sandstrand var det mange måneder siden jeg hadde gjort sist. Samtidig merket også hvor mye tyngre det var å løpe i den myke og tørre sanden, så jeg spurte meg selv hvorfor ingen løp ned til vannkanten hvor sanden måtte være hardere. Den tanken var det flere som hadde og da jeg så noen som løp ned mot vannkanten gjorde jeg det samme.

Grunnen til at folk ikke løp ned til vannkanten på nede stranden forstod jeg med en gang jeg kom ned til vannet, for der var sanden bare enda mykere og tyngre å løpe i. Så vi snudde og løp opp igjen til den tørre sanden. Vi valgte å følge etter løpere som så ut til å ha løpt denne strekningen før, de løp der det var minst energikrevende å løpe. Vi vekslet på å løpe på stranden og på små stier mellom trærne som grenset til stranden.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Nå hadde gruppen med løpere spredt seg sånn at det ikke lenger var trengsel om stiene. Vi kom inn i et boligområde og siden ut på strand igjen og nå var det en helt annen type sand. Denne sanden ble hardpakket og hard nede ved vannkanten og gjorde det mindre energikrevende å løpe på. Innimellom var det partier med rullesteinstrand også, og om du trodde det var tungt å løpe på sandstrand, så kan jeg love deg at rullesteiner er mye mer krevende. Nå fikk jeg god nytte av alle turene mine på tekniske stier! Her var det også mange trær som hadde falt over ende og som sperret veien slik at man måtte krype under eller klatre over. Noen steder var man også nødt til å klatre litt på steiner og opp skrenter. Dette partiet var kjempe morsomt! Det føltes litt som et hinderløp og man fikk bruke hele kroppen.

Etter hvert gikk løypa innover i landet, igjennom et vakkert og grønt skogsområde hvor bakken stedvis var dekket av hvitveis. Her var det første sjekkpunktet og det feiret jeg med en marsipan bit. Nå kom det en lengre strekning med asfalt og stigning. Løperne vi så foran oss gikk, så da gikk vi også. Det passet uansett bra med en liten hvil og litt mat etter ca 20 kilometer.

Så fort det flatet ut begynte vi å løpe vi igjen og nå løp vi langs veien igjennom det svenske bondelandet helt til vi kom ned til sjøen igjen ved Kivik. Der var den første matstasjonen og jeg tok med meg en lakserull i hånden, men stoppet ikke opp. Det var under 10 kilometer igjen til neste mat og drikkestasjon og der ventet også dropp-baggen min. Vann hadde jeg mer enn nok av kjente jeg, noe som også minnet meg på at jeg måtte drikke litt mer. Så jeg fortsatte. Nå gikk det oppover og nedover, Lise hadde løpt litt foran meg, men nå tok jeg igjen Lise og vi løp sammen et lite stykke før jeg løp forbi henne. Jeg tenkte hun ville ta meg igjen ved neste vannstasjon, for der hadde jeg bestemt meg for å ta en pause, spise noe fra drop-baggen, fylle vann og gå på do.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Jeg begynte å glede meg til å komme frem til Bengtemölla, da ville jeg være halvveis i løpet. Kroppen begynte å bli sliten, og jeg kjente at jeg snart trengte å hvile litt. Det siste stykket frem til matstasjonen gikk opp og ned av åskammer og over grønne beitemarker, men plutselig stod det et tok og sperret veien for meg. Og det gikk opp for meg at jeg hadde kommet til det arrangøren kalte en «liten överaskning», for her måtte man klatre opp igjennom et gammelt lokomotiv og så ned igjen på den andre siden. Herlig! Jeg gliste stort da jeg klatret ned stigen på den andre siden og løp det siste lille stykket til Bengtemölla, der drop-baggen og masse god mat og drikke ventet.

Jeg fylte på vann, spiste en banan og litt marsipan og så kom Lise inn. Jeg sa hei og prøvde å signalisere at jeg skulle gå på do, også løp jeg til doen på baksiden for å tømme blæra. Da jeg kom tilbake hadde Lise allerede løpt. Så jeg tok med meg en brødskive fra drop-baggen og gikk av sted. «Ingen vits i å sitte stille, kan like gjerne gå mens jeg spiser», tenkte jeg.

Og så løp jeg igjen og før jeg visste ordet av det tok jeg igjen Lise som ble overrasket over at jeg var bak henne. Hun hadde ikke fått med seg at jeg hadde gått på do og trodde jeg lå langt foran henne. Nå løp vi på flat skogsvei og både Lise og jeg ønsket oss sti og bakker igjen. Det kan høres litt rart ut, men jeg synes det er mer slitsomt å løpe på flata enn å løpe i kupert terreng.

Det tok ikke lang tid før jeg merket at jeg måtte ta turen videre uten Lise, for jeg hadde en god flyt og beina ville holde et høyere tempo. Nå begynte løpet for alvor for min del. Jeg løp forbi andre løpere i oppoverbakkene der folk flest tok det rolig. Hver gang jeg tok igjen en løper smilte jeg pent og hilste og tilbake kom det alltid en hyggelig kommentar som «Grymt jobbat» eller «Snygt». Og dette er noe av det jeg elsker med ultra løpere, de har godt humør, har ikke noe problem med at andre løper forbi dem og slår gjerne av en liten prat på turen også.

Jeg passerte den magiske maraton grensen, min til da lengste løpte distanse, og jeg feiret det med et lite seiers-sprang til jublende heia rop fra to funksjonærer. Kroppen føltes overaskende bra, jeg hadde ikke vondt noen steder og selv om jeg var sliten så føltes det helt overkommelig. Og nå kom det også et parti med fine stier i lett kupert terreng. Stiene var lettløpte og jeg gledet meg over hver oppoverbakke som kom. Jeg løp stadig vekk forbi andre løpere. En av løperne jeg møtte på veien snudde seg rundt og gikk baklengs ned en bakke, han så skikkelig sliten ut og jeg ga ham et oppmuntrende smil. Kommentaren hans var «du ser uforskammet fresh ut», og med disse ordene i hodet løp jeg inn i de siste 15 kilometerne.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Når du løper en ultra har du utrolig mye tid til å tenke. Bare synd jeg ikke husker stort av hva jeg tenkte, for jeg er sikker på at jeg løste noen verdensproblemer der ute på markene mens jeg løp mot siste mat og drikkestasjon. Jeg hadde både vann og mat nok i vesten min så jeg hadde egentlig ikke behov for å fylle på med noe som helst, men jeg hadde planlagt å ta en liten hvilepause når jeg kom frem dit. Da jeg kom frem stoppet jeg så vidt opp, puttet et potetgull i munnen og spurte hvor langt det var igjen til mål. «8-10 kilometer» var svaret, under en time til jeg er i mål altså. Da trengte jeg ingen pause. Så jeg vinket «morna!» og løp av sted til oppmuntrende heiarop fra andre løpere som hadde satt seg ned for å hvile.

(© inov-8 / Matt Brown)

De siste 6 kilometerne var de tøffeste. Nå hadde det begynt å verke i hofter og rygg og beina var lei. Fra nå var det kun det mentale som drev meg fremover. Det var nå jeg satte på «survivor» spillelisten min, og det hjalp. Med musikk som The Beatles- Here comes the sun og Destinys Child- Survivor på øret løp jeg kilometer for kilometer og før jeg visste ordet av det så jeg Christinehoff slott hvor målgangen var. Tårene trillet nedover kinnet da jeg skjønte at jeg hadde klart å gjennomføre løpet. Jeg følte meg super sterk og klarte å legge inn en sprint, (eller, det føltes i hvert fall sånn), det siste lille stykket inn til mål.

Jubel, medalje, bilde og beskjed om at jeg hadde kommet på 3.plass.

(© inov-8 / Matt Brown)

Seriøst? Pallen?! Det måtte de gjenta mange ganger før jeg trodde på.

Etter premieutdelingen spiste jeg litt mat og ventet på at Lise skulle komme i mål. Da jeg så Lise løpe over slottsplassen løp jeg bort for å ta henne imot. Hun var sliten, hadde vondt her og der, men var lykkelig.

Vi gikk tilbake til Alunbruket langs løypa og high-fivet alle løperne som var på vei inn mot mål. Jeg vet hvor mye det har å si når man løper løp at man har folk ute langs banen som heier på deg. Felleskapet etter å ha gjennomført et slikt løp sammen er ganske spesielt, det føles nesten litt som om man har vært på en lang reise sammen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger Lise og jeg sa setningen «Vi er ganske rå» til hverandre den kvelden. Vi følte oss som super helter som kunne klare hva som helst. 100km med 8000høydemetre? Null stress…

(© Jenny Karlsson)

Runners-high på sitt beste.

Jeg er utrolig glad for at jeg valgte Simris Alg Ultra som mitt første ultra løp. Det ble et helt fantastisk eventyr og en opplevelse jeg sent kommer til å glemme. Og flere ultra løp blir det helt klart. Nå som jeg til og med har fått mine 3 første UTMB og ITRA poeng føles det som om det har åpnet seg en hel verden av løps muligheter...

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Kategorier:
Løp 
2018-04-19 20:58, visad 6260 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig kom helgen jeg hadde gledet meg til i nesten et helt år. I fjor fikk jeg den sprekeste og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser