Abelone Lyng - Ultrabirken 2019; Sol, gjørme, fine stier og ekte løpeglede - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Ultrabirken 2019; Sol, gjørme, fine stier og ekte løpeglede

Ultrabirken i kortversjon? Vått, gjørmete, sol, fantastisk vakker natur, sydentemperaturer, blide folk og moro fra start til slutt.

(Foto: Birken)

Den litt lengre varianten kommer her:

 

Sola varmet allerede godt da jeg gikk av bussen på Sjusjøen. Det var ikke en sky å se på himmelen og jeg gjorde et siste forsøk på å overtale John Aslak til å låne meg solbrillene hans, siden jeg hadde klart å glemme mine egne hjemme. Nei, det var vist ikke aktuelt, så da så jeg for meg at jeg ville bli nødt til å løpe mysende rundt oppe på fjellet de neste kommende timene. Jaja, kunne vært verre tenkte jeg og stilte meg opp i startområdet.

Jeg fiklet med øreplugger og sjekket at alt satt som det skulle mens jeg speidet rundt meg etter kjente fjes og for å se hva slags løpere som stod på startstreken. Det jeg digger med ultraløp er at alle mulige slags folk står sammen på startstreken. Alt fra elite løpere som skal kjempe om plass på pallen til de som planlegger å bruke dobbelt så lang tid, og kanskje enda mer, enn det første mann over målstreken gjør. Her stod det folk i alle aldere, kroppsfasonger og med forskjellig utstyr og erfaringer bak seg.

(Foto: Erik Fostervoll)

Antallet damer kunne godt ha vært litt høyere, men jeg fikk et inntrykk av at det var flere sterke damer som stod på startstreken og jeg tenkte at jeg ville måtte jobbe litt hvis jeg skulle komme på topp10 listen i dag.

Jeg ønsket de rundt meg lykke til og kjente på den herlige spenningen i kroppen som jeg alltid får før løp.

3-2-1- GÅ!

Jeg hadde plassert meg litt midt i flokken av strategiske grunner. Jeg vet nemlig hvor lett jeg har for å henge meg på personen foran meg selv om det kanskje går litt i raskeste laget. Og om det da er gutta i teten som tilfeldigvis er rett foran meg så går det raskt, i hvert fall en liten stund før jeg har brent ut kruttet på kilometer 3 eller noe…

(Foto: Erik Fostervoll)

Men nå holdt jeg et behagelig tempo. Jeg så et par legger som jeg kjente igjen og løp opp på siden av Henriette som jeg skravlet litt med mens vi løp det første stykket på vei til der stien begynte. Jeg kjente at beina hadde lyst til å løpe raskere da vi kom inn på sti og jeg flyttet meg sakte men sikkert fremover i rekka der vi beveget oss opp mot første topp. Dypt konsentrert passerte jeg tydeligvis flere jeg kjenner på strekningen over Lunkefjell uten å hilse, sorry folkens! Jeg var vist helt inne i løpsbobla og fikk ikke med meg stort annet enn naturen rundt meg og hvor jeg skulle plassere føttene mine.

(Foto: Birken)

Det var allerede litt for varmt for hva jeg regner som behagelig løpetemperatur og jeg tenkte at i dag var det lurt å komme seg over fjellet så fort som mulig og ned i lavlandet hvor mye av traseen går igjennom skog som skjermer litt for solen. Jeg bestemte meg også tidlig for å gå for strategien «Get wet, stay wet» i dag, så der alle andre gjorde sitt beste for å løpe rundt sølepyttene siktet jeg på de våteste flekkene. Derfor tok det ikke lang tid før jeg hadde gjørme og møkk opp til låra, for det var ikke så rent få vanndammer, våte myrpartier og gjørmehøl der oppe på fjellet.

Jeg løp forbi første drikkestasjon uten å stanse. Hadde mer enn nok vann og sportsdrikk i flaskene mine og valgte heller å gå for en gel. Jeg viste at det ikke var langt igjen til neste drikkestasjon og at jeg fint ville kunne vente med lefse og påfyll av flaskene til da. Det er en av de beste tingene med Ultrabirken, det er kort avstand mellom matstasjonene og liten fare for å gå tom i mellom.

Jeg holdt en god fart og begynte å ta igjen en og annen dame. Jeg ankom neste matstasjon, fikk hjelp til å fylle opp flaskene mine mens jeg dyttet i meg et par lefser. Lefser er forresten helt genial lultraøpermat! Det glir lett ned uten at man må bruke mye energi på å tygge og med smør og sukker på får man godt med energipåfyll. Både raske og litt langsommere karbohydrater og fett (som er super fuel på ultraløp hvor folk flest går på fettforbrenning store deler av tiden).

Jeg tok igjen en til jente, hun holdt et tempo som passet meg bra så vi løp forbi hverandre flere ganger på strekningen over Hitfjellet til Pellestova. Hun hadde god fart, men falt hele tre ganger på strekningen og da hun falt for 3 gang på vei opp mot Pellestova klarte ikke sykepleieren i meg å være stille mer og jeg tipset henne om å få i seg mer salt og drikke. Dette ble ikke eneste gangen i løpet av Birken at jeg ble bekymret for folk som viste tegn til dehydrering. Det som er skummelt med dehydrering og ubalanse i elektrolyttnivået er at den som er dehydrert ikke selv alltid tenker klart. Tidlige tegn er at man blir ufokusert, sliten, svimmel, har lettere for å snuble og man mister litt dømmekraft. Ofte skjønner man det ikke selv og da er det fint at andre som ser at det er noe i veien minner en på det.

Så hvis du skulle oppleve under et løp at jeg stikker nesa mi borti ditt inntak av drikke og næring, tenk på det som kjærlig ultraløper omtanke. Det er nemlig det det er ment som og det håper jeg også andre vil minne meg på om de ser at jeg begynner å vise tegn til dehydrering.

(Foto: Erik Fostervoll)

Jeg tror jenta tok det på alvor for hun virket mye mer fokusert etter matstasjonen på Pellestova. Vi skravlet litt på vei opp over Nevelfjell. Det er alltid moro å bli kjent med nye folk på løp og denne jenta hadde nettopp fått øynene opp for ultraløping. Og hun digga det. God var hun også, og jeg tenkte med meg selv at dette var en jeg kom til å treffe på i flere løp fremover.

På matstasjonen ved Nevelvatnet stod John Aslak og ventet på meg. Han hadde bestemt seg for at jeg kunne få låne solbrillene hans likevel, sånn siden knærne hans hadde sagt stopp på vei ned fra Nevelfjell. Nå var jeg blitt så vandt til sola at jeg egentlig syntes det gikk ganske greit, så jeg løp videre uten. Jeg hadde ikke tid til å skravle så mye der, for nå følte jeg at jeg hadde en god driv og var klar for å komme meg over siste topp og begynne nedfarten mot Lillehammer.

(Foto: Erik Fostervoll)

Det gikk lett over siste fjelltopp og jeg løp forbi mange av maraton løperne og jeg stusset over hvor rene bein de hadde. Enten hadde de jobbet hardt for å unngå alt av sølepytter, eller så var maraton traseen veldig mye tørrere enn ultra traseen. Det slo meg også at mange av maraton løperne ikke hadde hverken vest eller ekstra drikke med seg og jeg tenkte at selv om drikkestasjonene kommer hyppig på Birken så er det lurt å ha med seg litt ekstra drikk og en nød rasjon med gels over fjellet. Sånn selv om det ikke er påbudt…

Jeg var spent på de siste 20 kilometerne av Ultrabirken. De første 40 hadde jeg jo løpt igjennom uken før , (den turen kan du lese om her), så de kjente jeg, men den siste strekningen ned mot lillehammer hadde jeg hørt flere skrekkhistorier om. Jeg hadde forberedt meg på at det ville bli hardt for låra med nedoverbakke nesten hele veien og mye grusvei. Men sannheten er at jeg koste meg hele veien ned til Lillehammer. Strekningene med grusvei og asfalt var rett og slett behagelige og nedoverbakkene var herlig morsomme og krevde ingen ting av meg. Jeg kunne bare la beina gå fritt uten at det kostet meg stort.

Og gleden var stor da jeg oppdaget at det var flere partier med teknisk sti, myr og gjørme også her.

I motsetning til hva jeg er vant til når jeg løper ultraløp løp jeg sjeldent alene på Ultrabirken. Det er hyggelig å skravle litt med folk underveis og her var det mange å si hei til. Da jeg kom inn i løypa til Birken 21km ble det plutselig mange flere folk i løypa, men her var folk flest ikke like pratsomme. Mulig de ikke synes det var like artig å møte på en litt i overkant positiv ultraløper som løp oppover de små bakkene og sa «nå blir det snart is og cola, is og cola, is og cola!» .For nå var det fri flyt av endorfiner i blodbanen, eller «happy hour» som jeg gjerne kaller det.

Ute i Birken trassen så jeg flere løpere som virket som om de trengte å få orden på væskebalansen sin. Jeg så en mann som ramlet 3 ganger på noe som ikke kan ha vært mer enn en kilometer, men her gikk alt så mye raskere enn i ultraløper traseen også tenkte jeg at her var det uansett ikke langt igjen til mål, bare 10 kilometer. Man blir litt rar av å løpe ultraløp. Det skjer noe med hvordan man tenker på avstander nemlig. For når jeg sitter her og skriver dette så skjønner jeg jo at 10 kilometer ikke er «bare» når man er ute og løper en rask halvmaraton…

Men heldigvis var de som stod på drikkestasjonene utrolig flinke til å sørge for at folk fikk i seg drikke. Noe av det jeg husker som varmet hjertet mitt aller mest på denne turen var da jeg passerte en drikkestasjon omtrent 6 kilometer fra mål. Jeg hadde fremdeles drikke i en av flaskene mine og viste at det ville holde inn til mål. Derfor tok jeg meg ikke bryet med å stanse for påfyll. Jeg fikk tilbud om både sportsdrikk og vann da jeg løp forbi, men da jeg takket nei kom det et kollektivt rop fra alle de frivillige som stod på drikkestasjonen «DU MÅ DRIKKE!!». Den omsorgen varmet virkelig og jeg smilte fra øre til øre og forklarte mens jeg løp at jeg hadde vann i flasken min og at det holdt til mål.

Jeg husker også den siste bitte lille kneika omtrent 1 kilometer fra mål, der stod noen med musikk og heiet på løperne. Og om humøret mitt ikke var på topp fra før, så nådde jeg i hvert fall toppen der jeg danset forbi (bokstavelig talt). Det føltes som om jeg hadde 03.30 fart den siste kilometeren inn mot mål. Det var nok noe nærmere 5min/km, men da jeg spurtet ned bakken og inn i målområdet og løp rett på Matt som stod og ventet på meg føltes det som om jeg fint kunne har fortsatt videre i minst 60 kilometer (og dette er det er altså det man kaller for runner’s high om du skulle lure).


Og om jeg ble møkkete på beina?


Så takk Birken, for møkkete bein og for at dere står på og lager et så utrolig fint arrangement. Og takk til alle de fantastiske frivillige som gjorde at jeg gledet meg til hver gang jeg kom til en matstasjon. Takk til alle de som stod ute langs løypa og heiet og, ikke minst, takk til alle de kule løperne jeg møtte på underveis.

Denne løpsopplevelsen kommer jeg til å huske lenge!

Kategorier:
Løp 
2019-06-21 20:26, visad 4457 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp og multi stage løp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely Facebook: Abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Målene for 2019 er nådd! Det har vært et fantastisk løpeår! Året er imidlertid ikke over enda. Det ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser