Abelone Lyng - Trysilrypa 2017 - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Trysilrypa 2017

Lørdag 9 september 2017 var jeg i Trysil sammen med 5231 andre spreke jenter og damer for å løpe Trysilrypa. Været var kanskje ikke det mest ideelle med 7 grader, vind og regn, men stemningen var det ikke noe å si på.  

For meg var Trysilrypa 13km et av årets store mål og det er et løp jeg har trent målrettet mot og forberedt meg på siden desember 2016. Så jeg følte meg helt klar da jeg sto på startstreken, godt kledd med vindjakke, lange tights, pannebånd og ullsokker. Så mye klær tror jeg ikke jeg har hatt på meg på en løpetur siden jeg løp Spitsbergen maraton i juni.

Det var ganske lett å se hvilke av løperne som kom til å plassere seg bra i løpet. Stiller du i shorts i slikt vær så har du planer om å komme deg fort i mål.

Jeg var forberedt på at dette ville bli en våt, glatt og gjørmete tur. Noe plankekjøring ville det ikke bli. Og det er akkurat det jeg liker best. Å løpe i utfordrende terreng under utfordrende forhold synes jeg er utrolig morsomt og jeg har ikke noe imot å bli litt møkkete. Jeg forstod at målet mitt, som var å løpe under 1.20:00 kunne bli vanskelig å få til, men å ta sorgene på forskudd er ikke noe vits i et løp. Da må man jo bare gjøre det beste man kan uansett.

Jeg oppdaget fort at jeg hadde varmet opp litt for lite før løpet, for starten av løpet ble fryktelig tung. Da jeg løp opp denne bakken i juli i år spratt jeg oppover så lett som bare det, men denne gangen peste jeg allerede halvveis i bakken. Gjørmete og glatt var det også. Men jeg ga på opp den bakken for alt det var verdt, for jeg visste at det var viktig å få en god plassering før vi kom inn på de smale stiene. For der er det mye vanskeligere å løpe forbi folk.

Jeg havnet likevel bak en dame da vi kom inn på stien. Og tempoet hennes var akkurat rolig nok til at det føltes litt for behagelig og akkurat fort nok til at jeg ikke turte å løpe forbi henne utenfor sti, men etter en liten stund fikk jeg mulighet til å løpe forbi henne og da merket jeg at jeg hadde ligget i et alt for behagelig tempo frem til da. Nå fikk jeg satt opp farten ganske mye. Stien her var ikke så alt for glatt og gjørmete heller så her var det en lett strekning og jeg syntes at alt gikk helt utrolig bra og følte meg helt fantastisk. Inntil jeg plutselig sto på alle fire midt i gjørma. Å løpe på gjørmete sti som skråner kan være litt vrient. Jeg rakk så vidt å tenke at dette kom det til å bli blåmerker av, før jeg kom meg opp på beina igjen og løp videre. Det jeg syntes var verst med å falle var at jeg mistet det gode drivet jeg hadde fått. Også ble jeg litt mer usikker i steget og redd for å skli på nytt. Jeg begynte å forberede meg på steinrøysen som snart ville komme. Der forventet jeg at det ville være skikkelig glatt og at jeg måtte sette ned farten til gangfart for å komme meg over uten å risikere å brekke noe. Men steinrøysen var mye mindre glatt enn jeg hadde fryktet, så jeg klarte å komme meg over uten noe knall og fall.

Etter steinrøysen var det et stykke med mye vann, gjørme og store steiner. En perfekt kombinasjon hvis man har lyst til å tråkke over. Jeg tråkket feil en gang og det kjentes ikke godt ut i det hele tatt, men den herlige kombinasjonen av adrenalin og endorfiner gjør at man tåler litt mer. Så smerten var fort glemt.

Nå begynte jeg å nærme meg den siste bratte bakken opp mot løpets høyeste punkt. Den kneika er virkelig tøff og jeg gikk halve bakken. Akkurat på dette punktet føltes ingen ting lett. Jeg var gjennomvåt, kald, hadde vondt både her og der og følte meg helt tom for energi. Men jeg visste jo at med en gang jeg kom til toppen så ville det være et langt stykke med nedoverbakke og lettløpt sti sånn at jeg ville kunne hente meg litt inn igjen. Så jeg holdt farten ganske greit selv om jeg ikke løp hele bakken.

Jeg hadde ingen forventninger om å få den utsikten jeg fikk fra denne toppen da jeg løp igjennom løypa i sommer. Og jeg regnet med at det ville blåse friskt der oppe. Og frisk blåste det, for da jeg nådde toppen var det nesten ikke mulig å puste og det føltes som å løpe i motbakke da jeg løp nedover på den andre siden. Vinden og regnet gjorde at det var vanskelig å se. Og nå kom også fall nummer to. Denne gangen føltes det litt som å fly og jeg rakk å tenke ganske mange tanker før jeg landet midt i en blanding av lyng og stein. Jeg er glad det var lyng der, for ellers hadde det nok ikke gått så kjempe bra.

Lyngen på fjellet har forresten utrolig fine farger på denne årstiden…

Men jeg ble ikke liggende lenge å se på vegetasjonen altså. Det tok ikke mange sekundene før jeg var på beina igjen og satte avgårde nedover mot et av de våteste partiene i Trysilrypa. Jeg brydde meg ikke så mye om jeg ble våt, for jeg var tross alt gjennomvåt fra før, men nå hadde jeg fått litt mer respekt for gjørme/stein kombinasjonen så nå var jeg litt mer forsiktig. Jeg løp forbi en vannstasjon med mange blide folk som stod klare med vann og kaffe. De heiet og kom med oppmuntrende ord da jeg løp forbi. Og sånt blir jeg så glad av! Så da ga jeg på litt ekstra.

Så kom jeg til steinrøys nummer to. Heller ikke her var det så glatt som jeg hadde fryktet, men over disse steinrøysene går det ikke fort uansett.

Nå var jeg blitt skikkelig kald på hendene og selv om det var litt mindre regn og vinden hadde stilnet litt så var øynene såre og sikten var ikke veldig bra. Men nå var det jo ikke så veldig langt igjen og da jeg løp forbi fotografen ca 3 kilometer før mål smilte jeg faktisk.

Det siste stykket inn mot mål var bare morsomt, for nå var alle de spreke damene som skulle gå Trysilrypa på vei ut fra start og de heiet meg inn de siste kilometerne. Og det gjør noe med deg når hundrevis av damer heier og kommer med oppmuntrende kommentarer. Det varmer virkelig, og man får lyst til å gi litt ekstra så jeg ga alt jeg hadde det siste stykket inn mot mål.

Og følelsen jeg hadde da jeg løp over målstreken var helt magisk. Jeg kom i mål som nummer 7 totalt og nummer 2 i min klasse, og det er jeg veldig fornøyd med.

Nå var det rett inn og vrenge av seg alle de våte klærne og få litt varme i kroppen. Og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg hadde gjørme helt opp til rumpa. Under klærne. Dessuten så jeg fort at jeg kom til å få noen skikkelige blåmerker de påfølgende dagene og jeg følte meg en smule mørbanka.

Du vet det har vært et morsomt løp når du til og med har vondt i en skulder. Men det er bare bevis på at jeg ga alt og gjorde en skikkelig innsats. Og jeg kan love deg at jeg følte meg litt ekstra tøff resten av dagen.

Fire dager etter Trysilrypa går jeg fortsatt rundt og lever på minnene fra lørdagens løp. Nå gleder jeg meg allerede til neste år og jeg forstår godt at Trysilrypa er tradisjon for mange damer.

Så bli med til Trysil i september neste år!

Kategorier:
Løp 
2017-09-13 21:32, visad 5407 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Lidingöloppet 2019Mer

Hei kjære løpevenn! Årets lengste løpemål er unnagjort, 17. august sto jeg på startstreken delvis ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


| innholder sponsede produkter fra ASICS | Ny og hemmelig fødsel Jeg har tidligere sammenlignet ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser