Abelone Lyng - To ny løps distanser på en uke - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

To ny løps distanser på en uke

17 juni fikk jeg litt uventet mulighet til å delta på Sommernattsløpet i Oslo. Jeg oppdaget plutselig fredag kveld at jeg hadde både barnefri og jobb fri samtidig lørdag kveld. En kombinasjon som ikke er veldig vanlig for meg. Så da meldte jeg meg like gjerne på mitt aller første 5km løp. Jeg fikk ganske nøyaktig 24 timer til å forberede meg på løpet og forventningene jeg hadde til meg selv var ikke store. Målet var å ha det gøy, gi det jeg hadde og å øve på det å delta i konkurranse. I år har jeg fokusert på å løpe i terreng og å løpe langt. Jeg har øvd på å porsjonere kreftene mine sånn at jeg kan holde jevn fart over en lang distanse og jeg har trent på å kunne løpe raskt i bakker og i krevende terreng.

5 km på asfalt uten en eneste stigningsmeter er absolutt ikke noe jeg har trent på. Så i løpet av de 24 timene jeg hadde til å forberede meg før løpet tok jeg en titt på Strava resultatene mine fra raske løpeturer med lignende løypeprofiler, (som jeg kom frem til bare var sentrumsløpet og deler av KK-mila), også satte jeg meg et mål om å løpe Sommernattsløpet på mellom 20 og 22 minutter. Jeg måtte jobbe litt med tanke på at jeg i dette løpet ikke skulle holde igjen, men bare gi det jeg hadde fra start. Det er jo det motsatte av det jeg fokusert på i hele år…

Også skulle det varmes opp skikkelig. Oppvarming er noe jeg ikke har vært så god på tidligere. Jeg bruker gjerne 20-30 minutter på å bli ordentlig varm og den gode løpeflyten kommer vanligvis ikke før etter 8 km. Jeg har forstått hvor viktig det er å være ordentlig varm hvis man skal prestere godt på et løp, og jo kortere distanse man skal løpe, jo viktigere er oppvarmingen. Så før sommernattsløpet varmet jeg opp med litt rolig jogging til og fra Oslo S, tok en kort pause og så løp jeg en litt kortere runde med stigningsløp. Til sammen nesten 5km med oppvarming.

Så da jeg stod på startstreken sammen med nesten 850 andre spreke løpere var kroppen helt klar for å løpe min til nå beste 5km.

Jeg hadde jo et mål om å komme i mål på mellom 20 og 22 minutter og jeg bestemte meg derfor for å henge meg på fartsholder Andreas Gossner som skulle holde farten 4min/km. Det gikk helt strålende inntil Andres tok en liten snarvei etter ca. 2 kilometer. Samvittighetsfull som jeg er løp jeg tilbake og fulgte løypa, og det ga meg en god del ekstra sekunder. Skriver meg bak øret at det er noe jeg ikke gjøre neste gang. Konkurranse er konkurranse. Løper alle andre snarveien så skal jeg også gjøre det.

5 km er en utrolig intens distanse. Det er bare å gi 110% helt fra start. Og det kan gjøre like vondt som en 10km.

Og vondt gjorde det virkelig. Men det fine med 5km distansen er at det ikke gjør vondt så lenge. Det er lettere å tåle en smerte som du vet vil være over om 15 minutter, 10 minutter, 5 minutter. Og selv om den siste kilometeren kanskje føles helt uoverkommelig tung, vond og uendelig lang, så er det noe man overlever. Og så fort man er over målstreken føler man seg straks veldig mye bedre.

Følelsen min da jeg kom i mål husker jeg nesten ikke. Sliten? Veldig, men ikke utslitt. Klokka stanset jeg på 20:55, så jeg visste i hvert fall at jeg hadde klart målet mitt om å løpe på under 22 minutter.

Da jeg kom litt til hektene ble jeg skikkelig overasket da jeg oppdaget at jeg hadde løpt inn på tiden 20:46 og at jeg hadde vunnet min klasse. Gjett om jeg var fornøyd med meg selv da! Å stå på pallen to ganger på rad er veldig gøy.

Fredagen etter var det igjen en mulighet til å delta på et løp. Denne gangen var det St.Hansgaloppen som skulle løpes. Et lite, men anerkjent løp som jeg har hørt mye bra om. Løpet har to distanser, kort løype på 8,5km og lang løype på 14,5km. Løypa går rundt vakre Maridalsvannet og går på asfalt, grus, skogsvei og litt sti. Distansen er helt perfekt, underlaget passer meg bra og det er en del stigning (selv om arrangøren kaller det for en nokså lettløpt og flat løype). Akkurat det jeg er vant til og som er naturlig for meg. Dette burde ikke være noe problem i det hele tatt tenkte jeg og jeg hadde bestemt meg for at det viktigste denne gangen var å få en god løpetur, kose meg og ha det gøy. Og jeg skulle spise vafler, for St.Hansgaloppen kalles også for Vaffelgaloppen, og det med god grunn.

Været var som det pleier å være på St.Hans aften. Overskyet, lett duskregn og småkjølig. Perfekt vær for en løpetur med andre ord.

Jeg varmet opp lett ved å jogge rolig i 3 km. Så skiftet jeg til shorts og t-skjorte og da jeg gikk forbi fatet med vafler klarte jeg ikke å la være, jeg måtte bare ta en vaffel før start. Så løpt jeg noen stigningsløp rett før start og følte meg helt klar der jeg stod på startstreken sammen med alle de andre løperne.

Startskuddet gikk og jeg løp av sted og fulgte strømmen. Det gikk fort den første kilometeren. Til å starte med lå jeg på 4:15/km. Jeg skjønte fort at jeg måtte bremse litt. Jeg skulle jo klare å løpe i 13 km til. Så fikk jeg heller la folk løpe forbi meg og håpe på at det var mange som løp for hardt ut og som jeg kunne ta igjen senere. Jeg prøvde å holde et jevnt tempo, men merket godt at den raske starten min hadde slitt litt på kreftene.

Løypa var mye mer kupert en jeg hadde forventet. Det gjør meg ingen ting med litt bakker. Jeg er jo faktisk en person som foretrekker å løpe i bakker, men når jeg løper nye steder synes jeg alltid det er litt vanskelig å vite hvor man skal gi på og hvor det er lurt å spare krefter. Jeg synes det er mye enklere å løpe opp en lang bakke når jeg har løpt bakken før. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til og jeg vet hva som venter meg på toppen av bakken. Nå løp jeg på helt ukjent vei, og jeg hadde ingen mulighet til å vite hva som ventet meg ved neste sving. Så strategien var å løpe jevnt i en fart jeg visste jeg mestret over en slik distanse.

Og det gikk ganske greit helt til jeg plutselig begynte å få vondt etter ca 7km. Skikkelig vondt i øverste del av magen og ut i siden. Og de neste 30 sekundene løp jeg med katastrofetanker om at jeg hadde fått hjerteinfarkt og at dette var slutten.

Men det var jo bare hold. Fy søren så vondt det kan gjøre! Hold er noe jeg ikke er vant til å få. Litt stikking i siden hender jo, men da tar jeg det bare litt rolig noen minutter før det gir seg. Konkurranse instinktet mitt fikk meg til å overstyre lysten til å stoppe opp og gå et lite stykke. Så jeg bet i stedet tennene sammen og løp så fort jeg klarte den neste kilometeren. Heldigvis gikk det over ganske fort, jeg tror ikke jeg løp mer enn en kilometer med skikkelig vondt. Så da de siste bakkene kom var jeg klar for å prøve å ta igjen noen av de jeg så foran meg.

Noe av det aller morsomste jeg vet er å løpe forbi folk i oppoverbakker. Det er så gøy å oppleve at man spretter oppover bakken med et smil rundt munnen mens de man løper forbi peser og sliter.

Jeg tok igjen flere av dem som hadde løpt forbi meg i starten og på toppen av bakken fikk jeg utsikt over et eventyraktig Maridalsvann. Hele vannet var tåkelagt så man så bare de små øyene stikke opp fra tåken. Utrolig vakkert.

Etter litt nedoverbakke løping og så en fin rett strekning forbi en liten gård var det et kort stykke med asfalt før man så Maridalsruinene. Jeg løp jammen meg forbi noen på den strekningen også. Da jeg svingte av inn på stien ved ruinene tok jeg igjen en mann. Jeg løp ved siden av og bak ham nesten frem til mål, men da jeg satte opp farten de siste 100 meterne inn til mål hang han ikke på lenger, så jeg løp alene over målstreken. Jeg løp inn på tiden 01:11:11.

Og så var det rett inn og spise vafler med god samvittighet mens jeg prøvde å finne ut av hvor fort jeg hadde løp og hvilken plassering jeg hadde fått.

Denne gangen ble jeg nummer 7 i min klasse og nummer 10 av alle damene. Ganske midt på treet altså, siden det var ca 30 damer som deltok og 13 i min klasse. Jeg hadde ikke forventet en veldig god plassering på dette løpet, jeg vet jo at det er mange gode og erfarne løpere på de litt mindre løpene som arrangeres av idrettslag og forbund. Men jeg ble veldig overrasket over at det var så tungt å løpe de 14,5km i et tempo som ikke er veldig mye raskere enn det jeg vanligvis løper langturene mine i.

Jeg tror at feilen min var å gå for hardt ut ved start. Jeg brant av mye av kruttet tidlig. Dessuten tror jeg ikke at vaffel er det lureste man putter i seg 10 minutter før start. Men all erfaring er bra erfaring tenker jeg. Da har jeg lært et par ting som jeg kan ta med meg til neste løp.

Og hva neste løp blir vet jeg ikke. Nå skal jeg i hvert fall ha en måned med mye terrengløping og fokusere på det å bli raskere og mer utholdende i terreng. Det trenger jeg nemlig når jeg skal løpe Trysilrypa i september!

 

Kategorier:
Løp 
2017-06-29 20:26, visad 5633 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser