Abelone Lyng - Østmarka Trail Challenge Flyktningruta; mitt første terrengløp - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Østmarka Trail Challenge Flyktningruta; mitt første terrengløp

Jeg meldte meg på Østmarka Trail Challenge Flykningruta i mars måned i år. Siden da har jeg hatt ganske ambivalente følelser knyttet til den avgjørelsen. Jeg har gledet meg vilt den ene dagen og tenkt at dette er galskap den neste dagen. Og i perioder fortrengte jeg det fullstendig. For dette løpet er ikke for pingler. Dette er et løp som går over stokk og stein på noen av Østmarkas tøffeste stier. Det er 37km med teknisk krevende terreng og nesten 1000 høydemeter og hadde du foreslått at jeg skulle løpe et slikt løp i fjor på denne tiden hadde jeg sett veldig rart på deg.


Men etter mange timer med løping på kryss og tvers av Østmarka, en gjennomløpning av løypa og noen timer med mentale forberedelser og kartstudier så begynte jeg å føle meg klar for løpet.


Jeg våknet klokka 05.30 på løpsdagen til lyden av regn. Ikke litt smådrypping, men skikkelig øse pøse regn. Og da visste jeg at dette kom til å bli en gjørmete affære. Om jeg ble motløs av det? Ikke i det hele tatt. Litt gjørme skader ingen. Så da jeg stod opp en time senere og nøt havregrøten, rødbet-juicen og kaffen min var jeg i strålende humør og gledet meg skikkelig til å komme meg avgårde.


Det verste jeg vet er å stresse, så jeg var ute i god tid for å hente startnummer og GPS brikke. Og da rakk jeg også å hilse på litt folk før jeg gikk på bussen som skulle kjøre oss ut til Skøyen gård i Enebakk der løpet starter.


Da jeg hadde funnet meg en god plass på bussen, hilst på sidemannen og oppdatert diverse sosiale medier lente jeg meg godt tilbake i setet og kjente litt på hvilke forventninger jeg hadde til løpet og til mine egne prestasjoner. Jeg kom frem til at det viktigste for meg var å ha en god løpsopplevelse, men jeg skulle ikke ta det som en rolig langtur. Også ville jeg være i stand til å løpe i mål med stil. Spare litt på kreftene. For det er morsommere å klare å ta igjen folk helt mot slutten av et løp enn det er å ta igjen folk i begynnelsen synes jeg.


Jeg rakk å skravle litt med de som satt rundt meg i løpet av den 45 min lange bussturen ut til Skøyen gård. Det var både folk som hadde løpt løpet før og folk som ikke hadde løpt noe særlig i Østmarka før. Jeg forstod at det var en god blanding av løpere med i dag og det varierte veldig hvilke forventninger folk hadde. Noen skulle ta det som en fin tur, andre skulle gi alt. Og stemningen var herlig avslappet og munter. Det er noe av det jeg elsker med terrengløpere! De er så blide og trivelige bestandig. Bortsett fra når de ikke har løpt på en stund, da er de kanskje ikke like trivelige. Jeg har en teori om at terrengløpere flest er litt mer lykkelige en andre folk. For det gjør noe bra med humøret å løpe rundt i skog og mark.


Vel fremme ved Skøyen gård ble det litt venting før start, men det gjør jo ingen ting når det er så mange trivelige folk å prate med. Vi gikk nedover mot vannet og startstreken og jeg møtte stadig nye hyggelige folk som jeg slo av en prat med. Jeg var så utrolig sosial at jeg faktisk glemte å gjøre noen av de siste viktige tingene før et løp; stramme lisser og feste dem godt og sette på musikk. Du får ikke meg til å løpe så langt uten musikk på øret. No way! Så da startskuddet gikk og vi begynte å løpe oppover løpets aller første bakke og jeg oppdaget at jeg ikke hadde musikk på øret var det bare å få løs floken på øreproppledningen og finne frem spillelisten på telefonen. Ikke verdens beste start på et løp, men jeg stresset ikke så mye med det. Planen var jo uansett å ta det rolig i begynnelsen.


Etter den første litt brutale bakken opp fra vannet var det et lite stykke med grusvei før vi kom over hovedveien og inn i skog og mark. Jeg hadde jo forberedt meg mentalt på at det kom til å bli en våt tur så jeg gjorde ikke noen særlige forsøk på å komme meg tørrskodd over sølepyttene og bekkene som møtte meg og jeg var gjennomvåt på beina allerede etter 2 km. Det er egentlig ganske greit, for når man først har blitt skikkelig våt så er det ikke lenger noe ubehagelig å plumpe. Det er klart jeg prøvde å unngå å plumpe ut i de verste gjørmehullene, for de stjeler jo både mye tid og krefter, men småpyttene løp jeg bare lett igjennom uten å bry meg.


Sa jeg forresten at jeg skulle ta det rolig til å begynne med? Det hadde jeg glemt etter de første 300 meterne så de første 5 kilometerne fløy jeg av sted i et mye raskere tempo enn jeg hadde planlagt. Jeg merket det først da vi for alvor kom inn i skogen og inn på blåmerket sti. Da begynte jeg å forstå at turen opp til Vangen kom til å bli tung.
Etter litt forvirring og feilløping, (jeg diltet bare etter de som lå foran meg), kom vi inn på en sti som jeg husker som en herlig og lettløpt sti fra da jeg løp igjennom løypa tidligere i sommer. Nå var det en våt, gjørmete og glatt sti og det var ikke like lett å holde farten oppe. Da jeg begynte å nærme meg stedet hvor jeg skled og plumpet sist så minnet jeg meg selv på at jeg ikke skulle løpe på de plankene. Så da løp jeg i stedet rett ut i gjørmehullet og stod for første gang denne dagen med gjørme opp til knærne. Det krevde litt innsats å komme opp igjen, og plutselig var mange av de jeg hadde ligget rett bak kommet et godt stykke lenger frem, men jeg tok dem igjen i neste bakke. For i dette løpet må man nesten gå i oppoverbakkene hvis man ikke innehar overjordiske superkrefter.


Men så kom det et stykke med våte og glatte partier igjen også fikk jeg problemer med lissene på den ene skoen og da mistet jeg igjen de jeg løp bak av syne. Det gjorde meg ikke så mye, jeg satset på at jeg ville klare å ta igjen noen senere i løpet.
Da jeg kom til klokkeplassen der hvor jeg nesten ramlet uti bekken sist krabbet jeg veldig uelegant over og da ble jeg overaskende nok tatt igjen av Espen Bago fra Bøler. Jeg ble overasket fordi jeg hadde vært sikker på at han lå langt foran meg og jeg hadde ikke sett at jeg løp forbi ham, men han hadde vist løpt litt feil og fått noen kilometer ekstra på kjøpet. Så da var jeg så heldig å få følge av ham et lite stykke, men det tok ikke lang tid før han forsvant på stien foran meg.


Etter en liten stund kom jeg til et åpent område der det var hugget mye trær. Derifra så jeg grusveien jeg skulle ned til, men jeg fulgte blåmerket sti og karet meg igjennom busker og kratt og sklei nedover bratte gjørmepartier. Da jeg kom meg ned til veien, ble jeg tatt igjen av en som hadde vært litt lurere enn meg og bare løpt tvers over hogstfeltet og ned til veien. Så da fikk jeg hyggelig følge et lite stykke igjen. Det er utrolig hyggelig å løpe sånne løp hvor folk har tid til å hilse og kanskje til og med prate litt under løpet. For selv om dette er et utrolig hardt og krevende løp, så er det ikke så intensivt hele tiden. Man må ta det litt med ro noen steder.


Men da vi kom til den første skikkelig bratte nedoverbakken forsvant han foran meg. Jeg må øve på å bli litt tøffere i nedoverbakker skjønner jeg.


Etter denne nedoverbakken kom jeg til en av de stiene jeg hadde gledet meg til og som jeg husket som en fin flytsti. Denne gangen var det ikke like mye flyt på denne stien på grunn av gjørme og glatte røtter, men fint var det uansett, for her var det utrolig grønt og frodig.


Jeg hadde gruet meg litt til partiet langs Børtevann. Der er stien veldig smal noen steder og man går helt på kanten ut mot vannet. Her risikerer man å sli rett uti vannet om man ikke er forsiktig. Dessuten er det et stykke hvor man må gå på steiner langs vannet og disse forestilte jeg meg kom til å være veldig glatte etter nattens regnskur. Jeg tok det forsiktig dette stykket, men det var mindre glatt en jeg hadde fryktet og jeg var snart inne på fin sti igjen. Når jeg kom til Bøvelstad hytta ble jeg igjen tatt igjen av noen menn. Stien videre mot Vangen er smal og bratt mange steder og jeg liker ikke å ha folk bak meg, så jeg gikk til side og slapp dem forbi. Jeg vil heller ligge bak og bli dratt enn å ligge foran og være redd for å sinke de bak. Sikkert ikke en kjempe positiv egenskap i konkurranser.


Jeg måtte også stoppe en gang til for å ordne med lissene mine igjen. Jeg kommer i hvert fall aldri til å glemme å gjøre en siste sjekk av sko og lisser før et løp igjenn...
Fra Bøvelstad vet jeg at veien til Vangen er kort og det var bra, for nå kjente jeg at jeg var skikkelig sliten. Jeg gledet meg til et glass saft på Vangen og kanskje en bollebit. Omtrent 2 kilometer fra Vangen begynte jeg å kjente at det stakk i siden, og den siste kneika opp til Vangen var ordentlig smertefull. Da var det ikke snakk om å løpe. Men så kom jeg opp til Vangen og der stod det folk og heiet og det gjør utrolig mye for motivasjonen. Og da jeg fikk beskjed om at jeg var nummer 4 av damene droppet jeg bollen, hev i meg et glass saft og løp videre. Plutselig så jeg en mulighet til å få plass på pallen og jeg fikk lyst til å gi litt ekstra.


Nå gikk det lett et stykke igjen. Etter Vangen var det flere steder ganske tørt og lett å løpe. Dessuten går det mye nedover. Jeg møtte også på flere turgåere på veien som heiet på meg da jeg løp forbi. Og sånt blir jeg så glad av! Flere ganger fikk jeg også beskjed om at dame nummer 3 var rett foran meg og det motiverte meg til å holde farten oppe. Jeg ble kanskje litt for fokusert på å ta igjen damen foran meg for plutselig stod jeg med gjørme til langt opp over begge knærne. Og denne gangen måtte jeg grave meg ut av gjørmehullet. Her gikk det mange dyrebare minutter og jeg mistet litt troa på at jeg ville klare å få plass på pallen. Men nå var det godt under 10 km igjen og jeg visste at det ikke var så langt igjen til Rundvann. Og stien fra Rundvann til Skullerud er kjempe morsom å løpe så det gledet jeg meg til. Men først måtte jeg bare komme meg ned Østmarkas bratteste bakke og opp noen nesten like bratte bakker. Nå kjente at jeg begynte å tappes for energi og selv det å tygge Clif bar shots bloksene jeg hadde med som fuel var tungt. Det ble ikke bedre av at jeg plutselig oppdaget at jeg hadde gått helt tom for vann 6 km fra mål. Men det var kanskje også en av de tingene som gjorde at jeg klarte å holde farten oppe. Jeg var så utrolig tørst og jo fortere jeg løp, jo fortere ville jeg komme i mål og få meg noe å drikke. Da jeg kom til siste bakken før Rundvann tok jeg for første gang siden Vangen igjen en løper. Nå følte jeg meg helt klar for å sette opp farten inn til mål og jeg samlet sammen alt jeg hadde igjen av energi og ga alt. Jeg tok igjen et par løpere til på vei nedover mot Sagstua og da jeg så muligheten til å ta igjen enda en løper på de siste 100 meterne før mål la jeg inn en skikkelig sprint og klarte det.

Jeg løp opp den siste lille kneika til mål med stil, akkurat som jeg hadde planlagt. Og så gikk jeg rett opp til drikkestasjonen og drakk masse vann. Det var først etter at jeg hadde fylt opp væskelageret skikkelig at jeg kom på å spørre arrangørene hvilken plass jeg hadde kommet på. Og jeg ble skikkelig overasket da jeg fikk vite at jeg hadde kommet inn som nummer 3 av damene, for jeg hadde ikke fått med meg at jeg hadde løpt forbi noen damer etter Vangen.


Og det er ganske kult å komme på pallen på sitt første terrengløp synes jeg.


Dette løpet var helt utrolig morsomt. Jeg elsker å bli utfordret, og Østmarka Trail Challenge utfordret meg virkelig. Jeg kan leve lenge på denne opplevelsen, i hvert fall frem til 9. september. For da skal jeg løpe Trysilrypa og det gleder jeg meg bare enda mer til nå. Dessuten har jeg nå satt et nytt løp opp på lista over løp som skal løpes i 2017. I november skal jeg løpe Østmarka Trail Challenge –Hodelyktløpet. Må jo nesten prøve meg på å kapre tittelen ¨Dronninga av blåmerka¨ nå...

Kategorier:
Løp 
2017-08-22 20:32, visad 6023 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser