Abelone Lyng - Spitsbergen Marathon 2017, en helt uforglemmelig opplevelse - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Spitsbergen Marathon 2017, en helt uforglemmelig opplevelse

Seks måneder etter at jeg begynte å leke med tanken på å løpe et helt maraton kan jeg endelig si at jeg er en ekte maratoner. For 3. juni 2017 løp jeg 42.195m på Svalbard da jeg deltok på Spitsbergen Marathon. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig fornøyd med maratondebuten min. Målet mitt var å gjennomføre løpet på under 4 timer, med stil og godt humør. Og nå skal du høre hvordan det gikk…

Reisen min startet tidlig fredag morgen. Leverte minstemann i barnehagen og hev meg på et tog til Gardermoen. Etter en 3 timers flyreise til Svalbard, en rask tur innom hotellet og så videre ut på 3 timers hundesledetur var det tid for karbobuffet, (les 3 store tallerkener med pasta og en stor porsjon med dessert og kaker), før jeg trasket tilbake til hotellet for å få meg en god natts søvn før neste dags store løp. For det er jo lurt å stille uthvilt på startstreken når men skal løpe sitt aller første maraton har jeg hørt. Jeg har absolutt ikke noe vondt å si om hotellet jeg bodde på, bortsett fra at det hadde vært supert om det var lystette gardiner. For i juni måned står solen høyt på himmelen hele døgnet, så det ble bare 4 timers søvn den natten og det var ikke sammenhengende søvn akkurat. Men med kaffe, godt humør og en 30 minutters powernap før løpet følte jeg meg likevel ganske opplagt da jeg stod på startstreken klokka 09.55.

Sånn bortsett fra at jeg veldig fort skjønte at jeg hadde kledd alt for godt på meg, så gikk de første 21 km som en drøm. Jeg kastet fra meg vanter og pannebånd etter ca 5 km. Det var litt utfordrende å holde riktig temperatur, for når jeg løp inne i byen var det vindstille og sterk sol. Da var det av med buff, åpne jakken og ut med hendene. På strekningene langs fjorden var det på med buff, lukke jakken og hendene inn i jakkeermene - for der var det litt kjølig vind. Men jeg kunne nok fint ha gjennomført løpet med mindre klær. Vanlig løpetights, tynn buff og vindjakke med en lang trøye under hadde nok vært mer behagelig å løpe i.

Strategien min for løpet var å finne en stor person som hadde riktig tempo for min del som jeg kunne henge meg på og som ville skjerme for vinden jeg visste ville komme når jeg løp langs fjorden. En av de jeg løper med innimellom fortalte meg en gang at det alltid finnes en stor tysker man kan legge seg bak. Det tok litt tid før jeg fant riktig rygg, for de første jeg la meg bak løp for langsomt eller var for lave. Men da jeg plassert meg bak to svære karer som løp i et tempo som jeg trivdes med, og som jeg ved første vannstasjon hørte ba om ¨wasser¨, forstod jeg at jeg hadde funnet riktig rygg og bak disse ryggene holdt jeg meg i nærmere 20 km.

Spitsbergen marathon er et løp hvor du løper 2 like runder på 21 km. Det synes jeg var fint, for jeg synes det er lettere å komme seg igjennom en tung løpetur hvis jeg kjenner løypen. Selv om jeg hadde studert løypekartet, høydeprofilen og viste sånn omtrent hvor langt det var mellom hver matstasjon så er jeg sikker på at noe av det som hjalp meg igjennom runde nummer to var at jeg visste hva som kom. Jeg var forberedt på underlaget, bakkene og jeg kunne motivere meg selv med å si at nå kan jeg straks se neste matstasjon. Så etter å ha holdt et greit tempo med hjelp av to store tyskere på runde nummer en følte jeg meg klar for å løpe solo da jeg merket at tyskerne begynte å bli slitne og tempoet gikk langsommere.

Det gikk fint å løpe alene. Nå som jeg ikke løp bak en rygg fikk jeg se mye mer av den storslåtte naturen rundt Longyearbyen. Flere steder føles det som om man er på vei inn i et maleri. Spitsbergen marathon må være et av verdens vakreste maraton! Landskapet var nok til å holde meg i gang de neste 10 kilometerne. Det var først etter å ha løpt 32km at jeg for alvor måtte begynne å måtte jobbe med psyken. Jeg begynte å forberede meg på ¨35km krisen¨ som jeg har hørt så mye om. Du vet, der alle får krampe, motivasjonen er i bånn og man begynner å lure på hvorfor man egentlig gjør dette mot seg selv. Mitt våpen var å smile (jeg er nesten helt sikker på at jeg smiler på hvert eneste bilde som ble tatt av meg under løpet), lage små delmål og fortelle meg selv hvor tøff, rå, sterk, utholden og viljesterk jeg var. Jeg tillot ikke negative tanker å komme frem. Jeg tenkte ikke en eneste gang at jeg var sliten eller at beina gjorde vondt og da jeg merket at det var en krampe på vei overtalte jeg meg selv til å nå frem til neste matstasjon og at der skulle jeg stoppe helt opp og faktisk drikke et helt kopp vann og et kopp energidrikk. Det fungerte, beinet tok seg sammen og jeg løp de siste 5 tunge kilometerne problemfritt, sånn bortsett fra at jeg klarte å tryne bigtime da jeg løp over en palle som var lagt over et litt vått parti. Mistet sikkert et lite minutt der, men jeg kom meg fort på beina igjen og løp videre med møkkete bukser, et kne som gjorde litt vondt og såre håndflater. Egentlig var det litt godt å kunne fokusere på at det gjorde vondt i hendene. Da var det lettere å ignorere smertene i beina.

Jeg løp i mål på tiden 3:49:13 og ble nr 22 totalt, nr 4 av alle kvinner og nr 2 i min klasse. Å havne på pallen etter sitt aller første maraton synes jeg er skikkelig kult. Vi trenger ikke å snakke om hvor mange det var i min klasse. Får jeg premie så er jeg fornøyd.

Selv om jeg var sliten og bare måtte gå tilbake til hotellrommet og legge meg i badekaret etter løpet, føltes beina egentlig ganske bra. Bortsett fra noen enorme blemmer på føttene og et svært blåmerke på kneet så var det ikke noe problem å gå normalt, eller å være i aktivitet resten av turen. Jeg fikk med meg både en båttur og en ridetur før jeg måtte reise hjem på mandagen.

Etter 4 fantastiske dager på Svalbard sitter jeg igjen med en følelse av å ha fått oppleve et av verdens vakreste steder. Forelsket meg helt klart i stedet, og Svalbard har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg skal tilbake! Helst veldig snart. Svalbard Spacerun 26. august frister enormt. Men inntil jeg får mulighet til å dra tilbake skal jeg leve på minnene jeg har etter mitt aller første maraton og mitt første møte med Svalbard.

Kategorier:
Løp 
2017-06-06 22:17, visad 7649 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


| innholder sponsede produkter fra ASICS | Ny og hemmelig fødsel Jeg har tidligere sammenlignet ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Sen sommerferie på 3 uker ble spontan, fantastisk og styrt av værappen Yr. Vi tok Urkeegga, ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser