Abelone Lyng - På ville veier i Østmarka - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

På ville veier i Østmarka

Det var lørdag morgen, været var perfekt, Oslo var dekket av snø og jeg gledet meg helt vilt til å komme meg ut og løpe en tur. Turen skulle gå fra Mortensrud, over Grønliåsen til Sandbakken-sportsstue (med et lite stopp for kaffe og kake) og tilbake over Grønmo. Ruten jeg skulle løpe har jeg hatt lyst til å løpe i flere uker, men det har ikke vært tid til en skikkelig langtur på en stund nå. Så i påvente av en anledning har jeg flere ganger sittet og studert kartet, planlagt turen og kost meg med tanken på at en dag om ikke så alt for lenge så skal jeg løpe den turen.


Og endelig kom det en lørdag med både barne og jobb fri.
Det var godt med snø, minst 5 cm med nysnø, og jeg hadde snørt på meg de ny Icebug skoene mine, kledd på meg godt med klær og følte meg så sikker som det går an på at denne turen skulle bli helt fantastisk. De første 6,5km løp jeg på kjente veier. De første 4 km føles det alltid ut som om jeg bare løper i oppoverbakker og det stemmer jo nesten også for det er ca 200m med stigning på den strekningen. Og å løpe i oppoverbakker i nysnø gir litt ekstra utfordringer så jeg var skikkelig god og varm da jeg beveget meg inn på ukjent terreng etter å ha krysset broen over motorveien. Sandbakken 6,5 km stod det på skiltet fra DNT. "Here we go" tenkte jeg og løp med eventyrlyst inn i det ukjente. Og så begynte orienteringsutfordringene.


Ved neste veiskille var det ikke lenger noe skilt til Sandbakken. Langhus stasjon og Siggerud var valgalternativene jeg fikk. Det ble en kort pause foran skiltet før jeg bestemte meg for å velge Langhus stasjon. Løp en liten stund til og kom til et nytt veiskille. Her var det heller ikke noe skilt som pekte ut riktig retning mot Sandbakken. Tenkte at jeg fikk fortsette å følge skiltet mot Langhus. Så gikk det bratt oppover i noe som føltes som en liten evighet og her var det ingen som hadde tråkket opp noen sti etter snøfallet så da gikk det ganske tregt og det kjentes kanskje litt ekstra tungt ut siden jeg følte meg litt usikker på om jeg var på rett vei. Da det igjen kom et veiskille uten noe skilt til Sandbakken følte jeg meg enda mer motløs, men denne gangen var det i hvert fall et kart som ga meg en liten peiling på hvor jeg befant meg og med friskt mot løp jeg videre. Ved neste veiskille ble jeg lykkelig over å se at det igjen var skiltet mot Sandbakken. Hurra! Kaffe hvert øyeblikk tenkte jeg og løp i vei videre på stien. Det varte ikke lenge før stien sluttet og jeg stod plutselig på en vei, fullstendig desorientert og uten noe som helst skilt som fortalte meg noe som helst. Og om du lurer på hvorfor jeg da ikke bare drar frem telefonen min og sjekker på google maps så skyldes det at iPhonen min mener at alt under 5 grader er en god unnskyldning for å gå i dvale.


Det ble et lite stopp igjen hvor jeg gjorde et lite forsøk på å orientere meg i forhold til hva som var nord og sør, før jeg ga opp og bestemte meg for å prøve lykken igjen. Til venstre er sikkert bra tenkte jeg var kjempe fornøyd da jeg litt lengre fremme fant et nytt skilt å følge. Etter å ha løpt litt frem og tilbake i et boligfelt og så ut på veien igjen kom jeg endelig til et sted jeg kjente igjen. Bensinstasjonen i Enebakk eien. Enebakkveien har jeg kjørt mange ganger, men jeg klarte ikke å huske om avkjørselen til Sandbakken kom før eller etter bensinstasjonen, og siden det heller ikke her var noe skilt var det igjen bare å ta sjansen. Og jeg var heldig igjen. Da det kort tid etterpå stod skilt til Sandbakken med 2,5 km var jeg nok litt trøtt og lei så de siste 2,5 km føltes veldig lange.


Jeg gikk halvparten av den siste bakken mens jeg vurderte muligheten for å ta kollektivtransport hjem igjen.

Men den følelsen det var å sette seg ned på Sandbakken-sportsstue med en kopp kaffe og et stykke gulrotkake etter en sånn tur er herlig! Og det var ikke mer som skulle til for å gi meg påfyll av nok energi og mot til å gjennomføre den planlagte turen.


Så, etter å ha spurt den hyggelige vertinnen på Sandstua om veien til Grønmo, fått en god forklaring og blitt overbevist om at det ikke burde være noe problem å finne veien til dit, tok jeg fatt på hjemveien. Det gikk kjempe fin helt frem til veikryss nummer to. Det hører kanskje med å si at jeg har et korttidsminne som ikke alltid fungerer kjempe bra, så veibeskrivelsen jeg nettopp hadde fått var allerede delvis glemt. Så da fulgte jeg skiltet, som jeg syntes pekte til høyre og løp i vei. Da jeg tre veiskilt senere fortsatt bare så pil mot Vangen og ikke mot Grønmo begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde valgt feil vei, men da dukket det heldigvis opp et skilt som pekte mot Nøklevann. Og kommer jeg til Nøklevann tenkte jeg, da vet jeg hvordan jeg skal komme meg hjem.


Så da løp jeg mot Nøklevann. Og jeg kom til et vann. Men det var Elvåga kunne noen skientusiaster fortelle meg og pekte ut veien min videre mot Mariholtet, for derifra viste jeg i hvert fall veien.


Over Elvåga gikk det, og da jeg kom til midten (ca) dukket det opp et nytt skilt. Mot Østmarkskapellet ja. Det vet jeg hvor er. Så da løp jeg mot Østmarkskapellet forbi Langvatn og videre oppover, mer oppover og så veldig oppover (for andre gang i dag gikk jeg i oppoverbakke). Og da jeg kom til neste skilt kjente jeg meg igjen og så gikk det bare nedover et godt stykke før siste lille bakke opp mot Mortensrud.

Jeg hadde kanskje trodd at jeg ville være helt utslitt og at den siste bakken ville bli en skikkelig prøvelse, men på vei oppover kjente jeg egentlig bare ekte lykkefølelse og hadde det ikke vært fordi at løpepartneren min var helt utslitt og måtte ta det rolig opp bakken så hadde jeg gitt på skikkelig det siste stykket hjem. Og kanskje hadde jeg løpt meg en liten ekstra runde i lysløypa, for følelsen jeg hadde da jeg var 100 meter hjemmefra var at jeg bare kunne ha fortsatt å løpe resten av dagen.


Hele turen kom på til sammen 24,8km. Ca 7 km mer en jeg hadde regnet ut at det ville bli.


Konklusjonen min er enkel: orientering er ikke min sterkeste side.


Men det gjør ingen ting, for det morsomme med å være så flink til å løpe seg vill er at man får løpt mange nye steder og gjerne litt lenger enn hva som var planlagt. Så ja takk til flere løpeturer på ukjente veier med dårlig skilting.


2017-02-26 14:21, visad 4976 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerEivind Bye

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Hver sommer arrangeres det et løp her i nærheten av hytta vår. Egebergløpet. I år ble det arrangert ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser