Abelone Lyng - Jeg er snart klar for Nøklevann Rundt igjen - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Jeg er snart klar for Nøklevann Rundt igjen

I begynnelsen av september i fjor begynte jeg å trene mot mitt andre løp. Jeg hørte litt rundt med folk som liker å løpe og googlet litt og det løpet som virket mest fristende var Nøklevann rundt. Jeg hadde hørt så mye fint om løpet, men også at det var et tøft og utfordrende løp, og siden det var nærmere 20 år siden jeg hadde gått rundt Nøklevann sist så bestemte jeg meg for å ta meg en gåtur rundt vannet for å se hvor tøff denne runden egentlig var før jeg bestemte meg for om jeg skulle tørre å melde meg på.

Det tok ikke lang tid før jeg forstod at det måtte litt bakketrening til før jeg ville være klar for å løpe Nøklevann rundt, for rundt Nøklevann er det kupert. Det er så mange lange og bratte bakker at jeg har hørt flere omtale det som et av de tøffeste 10 kilometers løpene på Østlandet. Og det, sammen med den utrolig fine naturen var grunnen til at jeg falt for nettopp dette løpet.

Jeg begynte å løpe rundt Nøklevann så ofte jeg hadde mulighet til det, og for hver gang jeg løp rundt vannet ble jeg litt mer forelsket i området, for hver gang jeg løp runden oppdaget jeg nye vakre steder og fine utsiktspunkter. Til og med bakkene ble jeg glad i. De var skikkelig utfordrende og det ga meg mestringsfølelse hver gang jeg kom til toppen av dem.

Da jeg leste at Bøler IF friidrett skulle ha gjennomløp av traseen til Nøklevann rundt bestemte jeg meg med en gang for å bli med på det. Jeg tenkte jeg kanskje kunne få litt gode tips og at jeg kunne få svar på noen spørsmål jeg hadde.

Gjennomløpet ble en skikkelig god opplevelse, de fra Bøler IF var utrolig trivelige og hadde mange gode råd å komme med og da jeg dro hjem etter den runden var jeg motivert og følte jeg meg helt klar for å melde meg på løpet.

Den 15 Oktober 2016 gjorde jeg meg klar for mitt andre løp noen sinne. Jeg hadde sommerfugler i magen og jeg både gledet og gruet meg. Jeg husker at jeg syntes det var vanskelig å bestemme seg for hva jeg skulle ha på meg, for det var litt kjølig og rått i luften. Dessuten hadde jeg ikke mye erfaring med å løpe løp så jeg hadde ikke lært meg det at man ikke bør ha på seg like mye klær når man løper løp som når man løper en rolig tur i skogen. Jeg endte opp med lange tights, langermet trening skjorte, jakke og buff både i halsen og på hodet. Jeg kjørte til Haraløkka i god tid så jeg skulle være sikker på å finne parkeringsplass og for å få tid til å hente startnummer.

Da jeg kom til klubbhuset husker jeg at jeg tenkte at her var det utrolig mange spreke folk. For her var det mange som så ut til å ha drevet med løping lenge. Mange gikk i klubbklær og jeg tenkte et lite øyeblikk at jeg ikke hørte hjemme på et løp der det føltes som om hele Østlandets løpeelite var samlet. Den følelsen gikk fort over, for jo mer jeg så meg rundt, jo mer så jeg at her var det en god blanding av alt. Både damer og menn, unge og gamle, folk med mye løpeerfaring og den vanlige mosjonisten. Også var alle så utrolig blide og hyggelige og det var en herlig avslappet atmosfære. Først surret jeg litt rundt, hentet startnummer og tok meg en kopp kaffe. Så møtte jeg på noen av de som hadde vært med på gjennomløp av traseen uken før og så ble jeg med dem og varmet opp litt før jeg stelte meg i pulje 3 ved start og gjorde mine siste viktige forberedelser: satte på musikk og gjorde klar Strava.

Starten gikk og jeg løp av sted sammen med puljen min. Det var litt trangt til å starte med, men det var bare noen få hundre meter hvor det føltes som å løpe i en stim, resten av løpet var det godt med plass og man trengte ikke å løpe sikksakk mellom folk.

Som jeg har nevnt tidligere så er Nøklevann rundt sin 9,7km trase kupert. Og første bakken kommer nesten med en gang du løper ut fra Haraløkka. Den bakken som møter deg her er peanøtter i forhold til de som kommer senere, så jeg passet på å ta det litt rolig her. Jeg ville jo ikke bruke opp alt kruttet før jeg hadde løpt en kilometer.

Det første vannet som møter deg er Ulsrudvannet. Ulsrudvannet er så vakkert og her tok jeg meg tid til å kaste et lite blikk utover det blikkstille vannet som var omkranset av høstfarger. Sånne små vann er noe av det fineste jeg vet.

Opp mot parkeringsplassen ved Østmarksetra er det en bitte liten bakke, men den er skikkelig bratt. Og jeg elsker den! Jeg synes rett og slett den er kjempe morsom.  Og etter den blir det et godt stykke med nesten bare nedover og bortover løping. Ok da, det er en liten slakk oppoverbakke her også, men den er overkommelig for etter den så går det nedover mot Nøklevann. Først behagelig slakt nedover sånn at jeg fikk skikkelig fart på beina og så går det veldig bratt nedover sånn at jeg nesten måtte bremse opp litt. Og så var jeg nede ved Nøklevann.

Her er det en fin og flat strekning og dette er et av favorittstedene mine. Her er det så utrolig fint!

Og så kom jeg til den første skikkelig tøffe bakken i løpet. Bakken opp til Sarabråten starter ganske slakt, men så blir den bare brattere og brattere opp mot toppen. Og jeg liker det. Jeg husker at en fra Bøler tipset meg om at det var lurt å ta det litt med ro i oppoverbakkene og så heller gi på i nedoverbakkene og der det var flatt. Men når jeg ser denne bakken får jeg alltid lyst til å gi på litt ekstra. Og jeg ga på oppover og tok igjen noen folk. Jeg har aldri nådd toppen av denne bakken uten å måtte hive etter pusten. Men det gjør ikke noe, for når du når toppen av denne bakken er det flatt en liten stund før det går nedover igjen. Og så er det flatt igjen. Så da jeg løp forbi drikkestasjonen ved 5 km begynte jeg å bli mentalt klar for den neste skikkelige bakken jeg viste ventet meg. Den bakken som kommer når du har løpt ca 6 kilometer ser nesten ut som en vegg. Og jeg elsker den. Den får lårene mine til å svi, lungene til å skrike etter mere luft og når jeg når toppen så smiler jeg alltid. I hvert fall inni meg. Kall meg gjerne rar, men jeg blir skikkelig glad når jeg møter på sånne bakker i et løp. For da løper jeg forbi folk. Det spiller ingen rolle at noen av dem jeg hadde løpt forbi på vei opp løp forbi meg i nedoverbakken etter toppen.

Hele bakken ned og så hele den slakke bakken oppover mot Rustasaga brukte jeg på å samle meg før løpets siste og heftigste bakke som kalles Dreper’n. Navnet sier vel egentlig nok. I følge Strava har bakken en stigning på 9,5% og om du kommer deg opp denne uten å få åndenød så blir jeg imponert. Det er egen tidtaking i denne bakken og de tre beste i bakkesprinten premieres. Så i denne bakken sparte jeg ikke på kreftene i det hele tatt. Jeg gjorde som jeg pleier, fant en god og jevn rytme og tråkket meg oppover mens jeg fortalte meg selv at «jeg kan og jeg vil» om og om igjen. Og da jeg nådde toppen var jeg lykkelig. Det var bare å gi på det siste jeg hadde inn til mål. Jeg klarte til og med og legge inn en sprint de siste 100 meterne.

Det ble seier i dameklassen på bakkesprinten og det var mitt første møte med pallen. Jeg hadde ikke peiling på hva man gjorde oppe på en pall og følte meg mildt sagt veldig utilpass oppå der. Følelsen av at det måtte ha vært noe galt med tidtakingen eller datasystemet hang over meg og har vel kanskje ikke sluppet taket helt enda.

Den 14. oktober er det igjen klart for Nøklevann Rundt. Denne gangen stiller jeg i Bølers klubbklær og blir en av dem jeg selv syntes så ut som proffe løpere for et år siden. Men proff er jeg ikke og denne gangen kommer jeg nok til å stille med enda flere sommerfugler i magen en i fjor. For jeg forventer mer av meg selv denne gangen, og når man har gjort noe veldig bra første gang så har man satt lista høyt.

Og om du lurer på hva jeg har satt meg for mål for årets Nøklevann Rundt så må jeg være ærlig og si at jeg ikke vet det enda. For nå er det en stund siden jeg løp runden sist. Jeg får kanskje en ide om hva jeg kan forvente når jeg er med på gjennomløp av traseen onsdag 27. september. (Gjennomløpet er forresten åpent for alle, så det er bare å møte opp foran klubbhuset til Bøler på Haraløkka kl. 18 og bli med).

 

 

Kategorier:
Løp 
2017-09-25 20:24, visad 2774 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Blid og positiv jente på 30 år som bor i Oslo. Løper så ofte jeg kan og trives best ute i skog og mark. Løper fordi det er gøy og fordi det gjør meg glad. Det morsomste jeg vet er å løpe på nye stier og oppdage nye steder. Gjerne i teknisk krevende terreng med bratte oppoverbakker og helst med gjørme til langt over knærne. Jeg løper ute hele året uansett vær og du ser meg aldri på en tredemølle. Motto: Det er i motbakke det går oppover Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

MaratonmammaMer


Det startet med en utfordring i oktober: Løp minst 1,6 km hver dag. Så kom november og de fire ... [Läs mer]

Janicke BråtheMer


I en facebook-gruppe for løpere stilte nylig en løpsarrangør spørsmål om nødvendigheten av ... [Läs mer]

Trude HålandMer


Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser