Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

TSS 2019: hvor man får det beste av Sardinia på 42,8 km (og nesten 3000 høydemeter)

Se for deg en dramatisk kystlinje med stupbratte klipper i spennene formasjoner, vakre paradisstrender med krystallklart vann som veksler mellom dyp blått og turkis, frodige skoger med et rikt plante og dyreliv. Klimaet er stabilt med sommertemperaturer til langt ut i oktober. Med andre ord; et paradis for terrengløping.

(Foto: Ian Corless)

Stedet jeg nettopp har beskrevet er Supramonte di Baunei, en av Middelhavets siste ekte villmarker, som ligger på østkysten av den Italienske øya Sardinia.

I midten av oktober fylles dette området opp av mange hundre terrengløpere som skal utfordre seg selv med å løpe en av de fire distansene (20km, 30km, 42km eller 100km) i løpet Ultratrack Supramonte Seaside Baunei. Samtlige av løpene har en bratt profil og byr på til tider krevende terreng. Og nå skal du få høre litt om mine opplevelser fra høstens store terrengløpefest på Sardinia.

Lange løpeturer, god mat, vin og sene kvelder

Etter å ha surret rundt i fjellene i Baunei i 5 dager og brukt tiden på å bli bedre kjent i området hvor løpet UTSS går stod jeg på igjen på startstreken nede ved havet i den lille byen Santa Maria Navaresse på østsiden av Sardinia, den nest største øya i Middelhavet. Et år tidligere hadde jeg stått nøyaktig samme sted, klar for å begi meg av sted ut på UTSS 90km, min til da lengste distanse noen gang. (Den historien kan du lese om her). I år hadde jeg valgt å løpe maraton distansen; 42,8km med hele 2800 høydemeter. Ikke en rask maraton med andre ord.

På startstreken sammen med meg stod det flere gode løpere; Pau Capell (som har UTMB rekorden), Martina Valmassoi, Francesco Rigodanza, Gaelle Decorse og Federica Zuccollo bare for å nevne noen. Selv hadde jeg ikke de helt store forventningene til meg selv. Med til sammen 120km i beina de siste 6 dagene inkludert mye vin og sene kvelder var målet mitt å ha det moro, nyte Sardinia og ikke ta det så seriøst. Distansen skulle jeg komme meg igjennom uansett.

Brutal start

Men så er det nå en gang sånn at det skjer noe med meg når jeg har startnummer på og starten går. Jeg klarer ikke helt å ta det piano. Dessuten visste jeg at den første stigningen ville komme brått på, du får over 400 høydemeter allerede i løpet av de første 3 kilometerne, og i frykt for å måtte gå i kø i lavt tempo opp til første topp ville jeg heller gi på litt ut fra start. Jeg hang meg på Martina, Federica og Gaelle, men da vi kom inn på den smale stien opp mot korset mistet jeg synet av Martina, jeg hadde noen menn mellom meg og Gaelle men vi holdt et bra tempo opp bakken og derfor hadde jeg ikke noe behov for å løpe forbi.

(Foto: Ian Corless)

Jeg kjente at jeg hadde pushet i overkant hardt da jeg kom opp til korset på toppen, og veien ned til havet var ingen hvilepute. Denne første delen av løpet var omgjort fra i fjor. Den nye ruten var brutal i forhold til fjorårets, da man startet med relativt lettløpt kyststi som bølget seg bortover og ga løperne en fin oppvarming før den første lange stigningen.

Jeg hadde løpt igjennom de første kilometerne dagen før og gruet meg litt til det som ventet. Det første stykket ned fra korset er nemlig ikke av det lettløpte slaget og her blir man for første gang under dette løpet kjent med det som Sardinierne kaller «pedra nascendo», som kan oversettes til «sten som gror». Navnet har de fått fordi de ser ut som om de vokser rett opp fra bakken. Disse stenene gjør det krevende å løpe og om man ikke har fullt fokus på hvor man plasserer føttene er faren for overtråkk stor. Veien ned mot havet byr også på mange andre former for stein. Store steiner og små steiner, glatte steiner og skarpe steiner. Og flere steder går det bratt nedover. Jeg hadde et par nesten fall på vei nedover, tok det rolig og ble forbiløpt av et par jenter med staver som hadde god fart i de tekniske nedoverbakkene. Men når man har kommet seg forbi det første steinete partier venter en herlig morsom strekke med bølgende jord og stein sti som veksler mellom å gå igjennom skog og kratt og åpne strekninger hvor du kan hvile blikket på den vakre kystlinjen med krystallblått vann, Pedra Longa og de vakre fjellene i Baunei. Der fikk jeg fart på beina igjen og da jeg kom til første matstasjon ved Pedra Longa så jeg jentene stå og fylle vann på flaskene sine. Selv fortsatte jeg bare videre for jeg hadde både nok vann og mat til CP2, som ville komme ca 5 kilometer og en 600m stigning senere.

Temperaturen stiger og motivasjonen synker

(Foto: Ian Corless)

Temperaturen var allerede langt over det jeg regner som komfortabel løpetemperatur da jeg begynte på den bratte stigningen opp etter Pedra longa. Dette er den lengste og bratteste bakken, men også den mest spektakulære strekningen. Med utsikt ned mot den ikoniske klippen Pedra Longa kravlet vi oppover bakken. Da jeg møtte på Ian etter å ha unnagjort litt over halvparten av stigningen svarte jeg «good, just a litlle bit hot», da han spurte hvordan det gikk. Han fortalte meg at jeg var dame nummer 3, og det overasket meg for jeg kunne ikke huske å ha løpt forbi noen flere jenter enn de som hadde passert meg i nedoverbakken etter korset. Men det ga påfyll til konkuranse instinktet mitt og jeg fortet meg ut fra CP 2 da jeg oppdaget at en av damene hadde tatt meg igjen. Med påfyll av sportsdrikk og vann i flaskene og et stort stykke honningmelon i hendene gikk jeg rapende ut fra matstasjonen etter å ha slukt en liter cola.

(Foto: Ian Corless)

Etter CP2 er det grusvei et lite stykke. Det er en tung strekning, for selv om det er løpbart går det hele tiden svakt oppover, men jeg holdt tempoet oppe for damen som hadde tatt meg igjen lå ikke mer enn 100 meter bak meg. Fra i fjor husket jeg nedoverbakken som ventet meg som herlig lettløpt og et sted jeg bare kunne la beina gå av seg selv uten å bruke noe nevneverdig energi. Men ruten var gjort om slik at løperne ble ført i på den ville kyststien «Selvaggio Blu», som omtales som Sardinias tøffeste. Veien ned var noe av det mest tekniske jeg har vært borte i på et fjelløp. Bratt og steinete og skarpt. Et skilt midt i bakken som informerte om «technical part» fikk meg til å le. Det skiltet kunne de ha satt opp på toppen av bakken, for jeg hadde allerede rukket å snuble et titalls ganger, sparket borti minst 40 steiner og kuttet meg opp i hendene da jeg var nedi med hendene et sted. Bakken så ut til å aldri ta slutt og selv om utsikten var spektakulær klarte jeg ikke å nyte den for jeg måtte holde øynene på bakken hele tiden. Her var det ingen tydelig sti og flere steder slet jeg med å se merkingen. Jeg kavet rundt i busker og kratt, kuttet meg opp skikkelig på låret og bannet minst en gang hver 50m. To damer hadde allerede tatt igjen meg og jeg hadde mistet all motivasjon for å konkurrere. Det slo meg nemlig at om stien fortsatte å være så teknisk ville jeg rissikere å måtte gå mesteparten av løpet. Og jeg var ikke engang halvveis.

(Foto: Ian Corless)

Da jeg endelig kom ned til havet var jeg bare lei og demotivert. Med dette tempoet ville jeg bruke 8-9 timer på løpet og jeg var på nippet til å DNF. I ettertid har jeg kommet frem til at dette nok i stor grad skyltes mine forventninger. Jeg var innstilt på en herlig lettløpt nedoverbakke, men fikk i stedet en super teknisk strekke som krevde utrolig mye av meg. Om jeg hadde forberedt meg bedre og visste hva som ventet meg tror jeg ikke jeg ville ha følt deg på samme måte.

Men så går det oppover igjen

Når jeg hadde kommet til bunnen og begynte på neste store stigning surret jeg litt med å finne veien, det til tross for at jeg hadde vært her noen dager tidligere og tatt bilder. Men da jeg først kom ordentlig i gang med oppoverbakken tok jeg igjen flere løpere. For det meste 100km løpere tror jeg, og jeg husker jeg tenkte at dette var folk som virkelig hadde en lang dag foran seg, for de hadde startet 2 timer tidligere enn meg og hadde fremdeles over ¾ igjen av løpet. Jeg passerte et skilt hvor det stod «Goodbye Selvaggio Blu» og kjente at jeg trakk et lettelsens sukk, terrenget var fortsatt krevende en stund til, men det var merkbart lettere å ta seg frem nå.

(Foto: Ian Corless)

Selv om jeg følte at jeg gikk i sneglefart begynte jeg å få motivasjonen min tilbake og da jeg kom til CP4 på toppen av den tredje store stigningen dyttet jeg i meg chips og ost, drakk en halvliter Cola, fylte flaskene med sportsdrikk, fikk noen oppmuntrende kommentarer (på italiensk vell og merke) av de frivillige og la av sted med nytt mot. Og nå kom den bakken jeg husket fra i fjor. Beina fikk gå fritt, humøret steg og kroppen hadde det fint. Det at «Selvaggio Blu» partiet hadde gått i sneglefart gjorde at jeg ikke følte meg så sliten i beina. Nå som det gikk an å løpe litt igjen fikk jeg opp tempoet og jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle gjøre en innsats for å komme innenfor topp 10 og helst på under 7 timer. Det så ut som om det skulle være mulig.

(Foto: Ian Corless)

En 10km (ultra) sprint

På matstasjonen ved den hvite kirken som kunne ha vært tatt rett ut fra en scene i Kill Bill fylte jeg på med mer energi i form av nydelig italiensk ost (nei, ikke den med larver) og Cola før jeg løp ut på en slette hvor kuer, esler, geiter og griser ruslet rundt i det fri. Jeg løp forbi det store steinansiktet og her møtte jeg på Ian igjen som kom med noen oppmuntrende ord i det jeg passerte. Nå var det bare 10 kilometer igjen og det meste av stigning var unnagjort. Klokka viste at jeg hadde vært ute i 6 timer. Kunne jeg klare å komme i mål på under 7 timer? Da måtte jeg i så fall gi gass hele veien inn til mål.

(Foto: Ian Corless)

Jeg husket at det var noen tekniske partier på de siste 5 kilometerne inn mot mål, jeg husket også en litt seig bakke, men så oppdaget jeg at jeg hadde fortrengt et par andre seige oppoverbakker og lengden på de tekniske partiene. Så selv om jeg hadde en god driv og passerte flere løpere det siste stykket inn mot Baunei og fikk til en real spurt ned igjennom Bauneis smale gater, klarte jeg ikke å komme i mål på under 7 timer. Den offisielle tiden min ble 07:01:26. Og overaskende nok hadde jeg løpt inn til en 4 plass blant damene og som nummer 15 totalt. I et så sterkt startfelt var jeg godt fornøyd med det. Jeg var heller ikke mer enn 10 minutter bak dame nummer 2 og 3. Premie og kubjelle vanket også til både nummer 4 og 5, og det var utrolig gøy å få stå på scenen med disse damene.

Pau Capell hadde løpt inn på tiden 04:51:38, og hadde vært i mål i litt over to timer da jeg passerte målstreken. Da jeg pratet med ham etter løpet fortalte han at han syntes det hadde vært en veldig krevende trase. Og som Ian senere kommenterte; hvis Pau bruker nesten 5 timer på et maraton, da er det ikke en lett løype.

Martina hadde kommet i mål som dame nummer 2. Hun hadde fått problemer halvveis ute i løpet med en gammel skade som har plaget henne igjennom sesongen, hun synes også det hadde vært mye krevende terreng, men det er jo hennes sterke side og hadde passet henne bra.

Reisefølget mitt, Karin, hadde løpt inn til klasseseier på 30 kilometeren og var strålende fornøyd med løpet. Men hun hadde slitt med varmen det første stykket og hadde følt seg døden nær da hun møtte på Ian opp stigningen fra Pedra Longa, men hadde fått det mye bedre den siste halvdelen av løpet.

«It was technical, very very technical»

Et par dager senere snakket jeg med Franco Colle og kjæresten hans Giudy Turini som begge vant UTSS 100kmk. Franco har blant annet vunnet Tor des Geants (et 330km løp med ca 24000 høydemeter) og trives godt med å løpe i teknisk terreng. Franco passerte målstreken på UTSS Baunei på den utrolige tiden12:35:11 uten å se sliten ut i det hele tatt. Men selv Franco matte innrømme at «it was technical, very very technical».

Og en droppout rate på 50% på UTSS 100km kan understreke den kommentaren. Skal du løpe UTSS 100km må du være forberedt på en skikkelig krevende tur, den er absolutt gjennomførbar, men den passer nok best for de som er ute etter å utfordre seg selv litt ekstra og som er godt vant med å bevege seg i krevende terreng. For folk flest er nok maraton distansen mer enn krevende nok.

Et helt spesielt løp

For meg forblir UTSS fortsatt på «løp som bør oppleves» -listen. Jeg vet ikke om noen andre løp man kan sammenligne det med, for kombinasjonen hav og fjell, vakkert, men krevende terreng og et rikt plante og dyreliv, for ikke å snakke om den enorme gjestfriheten man blir møtt med, gjør at dette er et løpe jeg gjerne kommer tilbake til igjen og igjen.

(Foto: Ian Corless)

Publicerat: 2019-10-17 23:07 Kommentarer (0)



Rondane på langs (og litt tvers) på 2 dager i september

«Hei Liss! Har du lyst til å være med på tur til helgen? Det er meldt knallvær i Rondane og dette er siste helgen med betjente hytter denne sommeren».

Liss var ikke vond å be og et par dager senere møttes vi på perrongen der nattoget til Trondheim stod og ventet på oss. Konseptet var enkelt; ta nattoget fredag kveld, gå av toget på Hjerkinn klokken 4 om morgenen for så å løpe i mørket oppover fjellet og forhåpentligvis belønnes med en vakker soloppgang på vei til Grimsdalshytta hvor en bedre frokost ventet oss. Derifra skulle turen gå videre til Øvre Dørålseter DNT-hytte som skulle huse oss for natten før vi tok turen videre til Rondvassbu med et selvfølgelig vaffelstopp for så å avslutte turen på Mysuseter søndag ettermiddag og ta buss som korresponderer med toget til Oslo. Vi ville være tilbake i Oslo søndag klokken 21. Kort sagt et stort eventyr komprimert på litt under 48 timer og uten behov for å ta noe ekstra fri fra jobben.
Reisefølget mitt sov som en stein hele veien til Hjerkinn, selv halvsov jeg med lydbok på øret, men siden jeg hadde halvsovet helt fra jeg kom hjem fra jobb til jeg dro nedover mot sentrum kl 22 hadde kroppen fått hvilt nok og etter en stor kopp kruttsterk VY-kaffe, noen polarbrød og en energibar var jeg mer en klar for en lang dag ute i fjellheimen.

Gjennom nattens mulm og mørke inn i en ny dag

Vi gikk av toget i Hjerkinn godt påkledd med polvotter på hendene og hodelykt på hodet. Himmelen var bekmørk og så fort vi kom bort fra den godt opplyste togstasjonen og ut på stien åpenbarte det seg en himmel full av stjerner med en vakker gul fullmåne som hang lavt. Det var kjølig, rundt 0 grader og det snødde lett, men det tok ikke lang tid fra vi begynte å løpe til vi måtte åpne glidelåsen på jakka og regulere kroppstemperaturen ved å ta av og på votter og buffer.

Det første partiet gikk igjennom skog. Det var spennende, men krevende å løpe på ukjente stier i mørket etter en lang sommer uten hodelykt. Vi skremte opp noen sauer som hadde lagt seg til rette på stien og et par fugler i noen buskas, men bortsett fra det bød ikke de første kilometerne på mye action.

Vi løp litt nedover, krysset en bilvei og en bro før vi så konturene av noen store fjell foran oss. En lang og slak oppoverbakke ventet oss. Det var av den typen bakke som er så slake at man føler at man bør løpe den, men samtidig er den så lang og trekker så mye energi at vi endte opp med å gå raskt oppover. Vi hadde uansett ikke dårlig tid. Himmelen gikk fra å være svart til å få den dype blå fargen som er det første tegnet på at solen nærmer seg horisonten. Det var likevel fortsatt så mørkt at vi mistet stien der vi skulle krysse en masse steiner og neste T var så langt borte at det var vanskelig å få øye på i lyset fra hodelyktene.
Men så gikk himmelen over til å bli lys rosa og i øst åpenbarte de første solstrålene seg og da var det ikke lenger nødvendig med hodelykt. Selv om det blåste friskt og var enda kaldere her oppe enn det hadde vært nede ved togstasjonen dro vi frem mobil og GoPro omtrent hver 100m, for himmelen, lyset og fargene ble bare vakrere og vakrere for hvert minutt som gikk. Men så kom det til et punkt der vi begge var så kalde på hendene at vi bare måtte løpe videre uten å ta bilder. Helt til vi bikket toppen og så ut over et helt magisk høstfarget fjellandskap som lå badet i det gyllende lyset fra solen som akkurat hadde kommet over horisonten. Her måtte vi bare ta et bilde. Og da oppdaget Liss at mobilen var borte. Vi var nå på det kaldeste stedet hittil på turen. Vinden var iskald og det føltes som om fingrene mine frøs til is da jeg forsøkte å ringe mobilen til Liss mens vi løp tilbake samme vei vi hadde kommet på jakt etter den forvunnede mobiltelefonen. Jeg bestemte meg for å stoppe og få på meg mer klær, men oppdaget at jeg hadde rukket å bli så kald på høyrehånden min at fingrene hadde sluttet å virke, men jeg fikk tak i det ekstra paret med ullsokker som lå lett tilgjengelig i sekken og brukte tennene til å dra en sokk over høyre hånden før jeg gjentok taktikken med polvotten. Liss lo godt da hun litt etter kom jublende mot meg med telefonen i hånden og jeg ba henne hjelpe meg med å få buffen ordentlig plassert på hodet for det klarte jeg ikke selv nå som jeg hadde sokk og polvott på hånda.

Nå bar det videre i retning Grimsdalshytta gjennom et landskap som fikk oss begge til å tenke på prærien vi hadde sett på cowboyfilmer som barn. Stien var herlig lettløpt, rene «autostradaen» som Liss sa, og den gikk for det meste slakt nedover.
Det tok heldigvis ikke lang tid før høyrehånden fikk tilbake bevegeligheten sin sånn at sokken kunne komme tilbake i sekken og hånden var i stand til å håndtere både kamera og mobil igjen. For de vakre høstfargene ble bare mer og mer tydelige jo høyere sola kom på himmelen og da Liss og jeg stod og så ned mot Grimsdalen ved 7-tiden på morgenen ga landskapet oss nesten tårer i øynene. Men nå fristet det med frokost, og vi hadde god fart på beina det siste stykket ned mot hytta.


Frokost og nye planer


Dørene inn til frokosten ble åpnet klokken 08.00 og vertskapet var visst ikke vant til at det kom gjester løpende til hytta som ville ha frokost uten å ha overnattet, men DNT-hyttene er aldri vanskelige og vi fikk en helt nydelig frokost servert til den vakre utsikten over Grimsdalen. Mens vi drakk kaffe og spiste sveler slo det oss at dagen enda var lang og at vi ville nå frem til Øvre Dørålseter allerede ved lunsjtider. Da ville ettermiddagen bli veldig lang. Og hvorfor ikke få så mye som mulig ut av dagen nå som vi først var i fjellet? Vertskapet på Grimsdalshytta tipset oss om å legge turen om Haverdal, der kunne vi spise vaffel på turisthytta på Haverdalseter før vi fulgte elva nedover dalen og så videre opp igjennom Dørålglupen, selveste inngangsporten til Rondane nasjonalpark.


Turen over til Haverdal gikk først opp et fjell hvor vi fikk vid utsikt over Grimsdalen igjen, videre igjennom et fjellpass og deretter åpenbarte det seg et spektakulært fjellandskap som fra noen vinkler fikk oss til å tenke på Grand Canyon. Deretter kom vi til et lite fjellvann med noen små seterhytter spredt rundt. Nasjonalromantikk på sitt aller beste.
Fargene i fjellet var duse. «Pastellhøst» var et ord som dukket opp der jeg løp på de lettløpte jord stiene nedover mot Haverdalen, og Liss var enig. Pastellhøst var et veldig beskrivende ord for landskapet vi fløy over på lette ben på jakt etter rømmevafler.
Haverdalseter bød på noen skikkelig gode, (men også utrolig tynne) rømmevafler. Med en stor kladd rømme (produsert på seteren) og jordbærsyltetøy, en solo og noen sjokoladebiter var likevel nok for å fylle opp kalorilageret og energinivået før vi la i vei på dagen siste etappe.

Gjennom Døråglupen med et snev klaustrofobi


Nede i dalen var temperaturen noe helt annet enn den hadde vært oppe på fjellet og jakkene kom fort av. Nå var det en overaskende lang strekning i skog, kun avbrutt av en og annen myr. Det var fint med litt variasjon, men etter noen kilometere begynte vi å bli rastløse og gledet oss til å komme ut i åpent landskap igjen. Vi ville oppe på fjellet, ha utsikt.

Vi kom omsider til broen hvor vi kunne krysse elven før vi begynte på stigningen opp mot Døråglupen. Det var en bratt stigning og vi fikk raskt den utsikten vi hadde ønsket oss. Stien var smal og det gikk bratt ned mot et fossefall til venstre for oss. Litt luftig, men absolutt ikke ubehagelig. Og etter et kort stykke smalnet stien enda mer og til slutt befant vi oss i en steinrøys jeg aldri har sett maken til. Her var det absolutt ikke luftig. Tvert imot var det nesten litt klaustrofobisk da jeg så oppover de bratte fjellsidene på hver side av meg med noen enorme mengder stein. Og det gikk opp for meg at om det gikk et skred her nå, så var det ferdig med meg.


Om du planlegger å ta denne turen så vær litt ekstra oppmerksom akkurat her. For her har DNT merket på litt rare måter. Det var en rød T et lite stykke oppover til høyre i passet som fulgte noe som kunne se ut som en sti, men som vi etter en liten stund forstod ikke var en sti. Steinene her var løse og vi var nok litt småstressa da vi innså at vi måtte kravle oss ned igjen etter at vi oppdaget noen andre røde T-er som viste at stien gikk midt i steinrøysa (dette virket ærlig talt heller ikke kjempe logisk). Kilometertiden deiset ned og etter å ha løpt ca 40 kilometer i fjellet med start klokken 04 om morgenen begynte både bein og hode å bli slitne, men her krevde terrenget fult fokus og at jeg mobiliserte alt jeg hadde av balanse skills. Det føltes til tider som om det aldri ble noen ende på dette steinete partiet, men da Rondane til slutt åpenbarte seg på den andre siden og stiene gikk over til å være løpbare igjen var alt slit gjennom steinrøysa glemt og jeg smilte stort da vi gikk inn døra til Øvre Dørålseter turisthytte akkurat samtidig med at det regnet som var meldt ut på ettermiddagen kom.

Rømmegrøt, spekemat, ørret, karamellpudding og fruktsalat stod på menyen den siste dagen som Øvre Dørålseter var åpen for sommeren. Så vi gikk i hvert fall ikke sultne til sengs. Jeg elsker maten på DNT-hyttene. Kortreist og tradisjonsrik. Og mat smaker nå engang alltid best etter en lang dag ute i aktivitet. Mett og trett sovnet jeg på et blunk etter å ha krøpet ned i lakenposen min og sagt god natt til Liss før klokken var blitt halv ni.


Ny dag, nytt vær, nye planer

At vi klarte å sove til klokken var over 7 nesten morgen sier nok litt om hvor trøtte vi hadde vært dagen før. Men nå var vi klare for en ny lang dag i fjellet. Vi hadde sett litt på kartet og syntes turen over til Mysuseter var litt vel kort. Samtidig hadde vi en tidsramme, for bussen gikk fra Mysusteter klokken 15:45. Vi vurderte å legge turen opp et ekstra fjell på veien over til Rondvassbu, men da vi gikk ut av døra møtte vi på en helt formidabel vind. Yr.no meldte om vind på opp mot 17 m/sek og det hadde snødd i løpet av natten så fjellene var helt hvite. 

Men ved en tilfeldighet kom vi i snakk med en annen løper som fortalte at han hadde bilen sin stående på Høvringen og at han skulle løpe dit og så kjøre hjem til Oslo. Så vi bestemte oss for å gjøre turen ekstra miljøvennlig og trivelig og dermed var vi tre i det glade løpefølget; Eirik, Liss og Abelone.


Og dette er noe av det morsomste med fastpacking, det blir sjeldent helt slik du har planlagt. Man har en plan også justerer man planen underveis etter vær og vind, lyst og energi eller sånn som nå når nye muligheter for transport hjem og dermed også et friere tidsskjema og flere kilometere dukker opp.

Vinden blåste heftig da vi forlot hytta og jeg hadde kledd godt på meg for vinden hadde kjentes så isende kald ut til å starte med, men etter bare en kilometer måtte jeg dra av meg det ekstra laget med klær som jeg hadde pakket meg inn i. Nede i dalen mellom trærne var det mulig å snakke litt, der var vi litt i le for vinden, men så fort vi kom opp og ut i åpent landskap hadde vi nok med å holde oss på beina.

Har du noen gang forsøkt å løpe i motvind på opp mot 17 m/sek? Hvis ikke kan jeg fortelle at det er sabla god trening. Jeg forsøkte meg for moroskyld på en liten sprint der oppe i vinden, men til tross for at jeg ga alt føltes det som om jeg stod bom stille. Artig opplevelse.
Vi var nødt til å leke litt med vinden samtidig som vi beundret det eventyrlig vakre landskapet rundt oss.

Ikke rart at DNT har valgt å kalde turen som går fra Lillehammer til Snøhetta gjennom Rondane og Dovre for SAGA. Nå som fjellene var dekket av snø samtidig som dalsidene var farget vakker av høsten var det som å løpe igjennom et eventyr.


En liten smak av vinter, vafler og sjokoladekake


Vi så stien som gikk oppover mot Rondhalsen på lang avstand. «Det er oppoverbakken sin det» sa jeg til Liss som fremdeles hadde et lite håp om at det skulle være mulig å komme seg over til Rondvassbu nede langs vannet. (Om du skulle lure så er det mulig, men da med båt eller etter at isen har lagt seg over vannet). Det gikk nesten loddrett oppover fjellet og på ett eller annet tidspunkt gikk bakken fra å være bar til å være dekket av nærmere 20cm snø. Jeg frydet meg over å tråkke meg oppover i årets første nysnø samtidig som utsikten bare ble bedre og bedre jo høyere vi kom. Det blåste fremdeles friskt, men ikke like ille som det hadde gjort tidligere på dagen. Da vi kom til topps og så den slake nedoverbakken som ventet oss ned mot Rondvassbu var det bare å slippe beina fritt, men selv om Rondvassbu så ut til å være bare noen få minutters løpetur unna føltes det ut som om det tok en liten evighet å komme seg dit. Vi måtte på en måte ned og så rundt vannet for å komme frem til hytta og vaflene.


Da vi endelig kom frem til hytta var vi så sultne at alle tre gikk for både sjokoladekake og vaffel. Turen over fjellet med motvind hele veien hadde tatt på både fysisk og mentalt, men det var altså ikke mer enn et stykke nybakt sjokoladekake, en vaffel toppet med rømme og en varm kopp kakao som skulle til for å gjøre meg klar for siste del av dette eventyret.


Over fjellet til Peer Gynt og Høvringen


Turen skulle nå gå over til Peer Gynt-hytta og derifra videre til Høvringen. Det hadde begynt å regne lett da vi kom ut av hytta og det kjentes ordentlig friskt ut der vi løp over fjellet med utsikt både mot Mysuseter og Peer Gynt-hytta. Stien her oppe på fjellet vekslet mellom nesten helt steinfrie jord stier til ur hvor man balanserte fra stein til stein og det siste stykket ned mot Pergynt-hytta kom vi også innom noen våte myrpartier. Et av høydepunktene på denne strekningen, (i tillegg til utsikten så klart), var en liten hytte i stein midt oppe på fjellet.
Peer Gynt-hytta var stengt, men vi stoppet likevel og spiste litt av matpakken vår der. Nå var det ikke mer enn 10 kilometer igjen til Høvringen og ingen flere fjell skulle bestiges. Stiene som ventet, var så lettløpte som det er mulig å få dem og de eneste utfordringene var en og annen passering av små bekker. Fargene her var enda tydeligere, som om høsten hadde kommet ett skritt lenger her. Det er utrolig morsomt å se hvor stor forskjell det kan være på vegetasjon og terreng bare du flytter deg noen få kilometer i den ene eller den andre retningen.


Garmin viste 38km da de tre glade løperne nådde frem til bilen som stod parkert på Høvringen. Etter en lang og vindfull dag i fjellet føltes det ekstra godt å krype inn i baksetet på en varm bil og bare kunne lene hodet bakover og slappe av mens alle inntrykkene fra helgen fikk synke inn. Etter hvert tok jeg meg tid til å gå igjennom bildene fra helgen og da slo det meg hvor enormt mye jeg hadde opplevd de siste 40 timene og det føltes mer ut som om jeg hadde vært ute på tur i 3-4 dager. Kanskje ikke så rart, for dette er en tur som folk normalt bruker 4-5 dager på å gå. Med andre ord føltes det virkelig ut som om jeg hadde fått så mye som overhodet mulig ut av denne helgen.

Utstyrsliste for høstens fastpackingseventyr i fjellet:

Jeg har tidligere skrevet en utstyrsliste for fastpacking i fjellet sommerstid. Nå som høsten har kommet for fullt og du kan forvente vintertemperaturer oppe i høyden ser pakkelisten min litt annerledes ut, men sekken er fremdeles like lett (ca 3kg).

  • Inov-8 Roclite 275 G-grip. Skoen er lett, behagelig, gir god beskyttelse mot spisse steine og har et supert grep i alt slags terreng. På lange turer trenger jeg sko som gir føttene mine plass til å vie seg ut litt, som drenerer vann raskt, ikke gir meg mer vekt enn nødvendig å drasse rundt på og ikke minst så trenger jeg sko som tåler tøft terreng og har en uslitelig såle som sørger for like bra grep selv etter mange mil i fjellet.
  •  Inov-8 Race Ultra Pro 2in1. Den er veier veldig lite (345gr), sitter godt og har gode løsninger som gjør det enkelt å pakke sekken fornuftig og med tilgang til det man trenger å ta ut under turen. Kan også enkelt bli fra til en 5L sekk med plass til det mest nødvendige for kortere turer.
  •  1 stk Inov-8 race elite tights. (Sesongens første tur med fullengde tights).
  •  1 stk lang merino baselayer fra Inov-8.
  •  2 par Inov-8 merino sokker
  •  1 stk Inov-8 Winter tights. (Mer bukse enn tights, og fungerer bra med både et og to lag under om det skulle bli nødvendig og har vindstopper foran. Disse var med som nødbukser, om det skulle bli veldig kaldt, men fungerte også som bukse til camp).
  •  1 stk Inov-8 Stormshell jakke (Ett av mine favorittplagg og er like fin å bruke sommer som vinter)
  •  1 par Inov-8 Extreme Thermo Mitt (Just face it, sommeren er forbi og på fjellet er det allerede minusgrader på natten)
  •  1 par Swix Racex longs (Disse fungerer også som et camp plagg)
  •  1 Inov-8 Thermoshell (gammel variant, beste isoleringsplagg ever!)
  •  To buffer, en i merino en vanlig
  •  Ull-bh fra Brynje
  •  Inov8 t-skjorte (base elite, super lett, til bruk på camp)
  •  Sov i ro ørepropper
  •  Lakenpose i silke
  •  Elektrisk tannbørstehode og en liten tube tannkrem
  •  Hodelykt (SILVA scout XT) og ekstra sett litium batterier
  •  Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  •  Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag, space blanket, et sett varmepads, vannsikre fyrstikker og et par tamponger (hvis man må fyre bål)
  •  Mobiltelefon (med appene Norgeskart, Hjelp 113, ut.no og DNT medlem installert)
  •  GoPro og Garmin-klokke (så klart)
  •  Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  •  Bankkort
  •  1 stk Inov-8 500ml soft botlle
  •  2 stk Energy Cake, 1 stk Snickers og 3 stk små konfekt sjokolader

Publicerat: 2019-09-23 19:50 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser