Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

På (for det meste) løpbare stier i Jotunheimen

Del to av Jotunheimeventyret gikk på stier som er mer løpevennlige enn den første. For jovisst består Jotunheimen av mest stein, men den som leter vil finne noen fantastiske stier for løping også midt i hjertet av Jotunheimen.

 

Etter 4 lange og fine dager i Jotunheimen var jeg på langt nær ferdig med eventyret. Jeg var sulten på mer og hadde fri og alt annet jeg trengte for å fortsette ferden. Så jeg satte meg ned med kartet og rådførte meg med vertskapet på Gjendesheim og så ble runde nummer to i Jotunheimen planlagt.

Området jeg nå skulle utforske var en litt mer løpbar del av Jotunheimen. Mindre stigning, mindre ur, lengre strekninger med lettløpt sti. Nå har ikke jeg noe imot litt bakker, så jeg plottet inn et par små fjell som skulle bestiges på turen og startet tirsdag morgen med å ta bussen til Bygdin, løpe opp Bitihorn, (på toppen av Bitihorn så jeg ikke stort, for da jeg var der oppe var fjellet midt inne i en stor sky),

og løpe ned igjen til Bygdin hotell hvor jeg nøt en Cappuccino og en nystekt kanelbolle. (Utrolig nok turens første og eneste kanelbolle).

Så satte jeg av sted langs den vakre innsjøen Bygdin, først på vei og senere på herlig lettløpt sti hvor både beina og tankene fikk løpe fritt.

Noen steder løp jeg helt nede ved vannkanten og over små strender, andre steder litt lenger opp i terrenget. Jeg koste meg skikkelig og den første etappen som gikk fra Bygdin til Torfinnsbu var over før jeg viste ordet av det. På Torfinnsbu, som er en ubemannet DNT hytte, spiste jeg matpakken min helt alene ute på tunet og så satte jeg av sted videre. Jeg var klar over at dagens etappe ville bli en av de lengste mellom 35 og 40km, men terrenget var lett å bevege seg i og det var enda lenge til kvelden.

Og beina hadde det fint. Det eneste jeg bekymret meg for var noen uværsskyer på værmeldingen. Opp på flere topper skulle jeg i hvert fall ikke i dag.

Fra Torfinnsbu gikk det bratt oppover inn i Svartdalen. Jeg kan forstå hvorfor dalen har fått det navnet, for noen av fjellene der ser helt svarte ut, men dalen var vakker med fjellvann og elver. Og stein da, så klart. Du kommer deg vel ikke igjennom en dal i Jotunheimen uten å måtte krysse noen steinrøyser. Men selv om det var noen steinete partier her og der var det mulig å holde farten oppe. Jeg løp forbi en gruppe med turfolk som heiet meg av sted med noen kommentarer om at de syntes det var godt gjort å løpe her. De skulle bare ha sett de stedene jeg hadde løpt noen dager tidligere, for her føltes det som rene jordveien i forhold til Uradalen og Galdhøpiggen …

Det var så lett å løpe at det tok litt tid før det gikk opp for meg at jeg ikke hadde sett noen røde T-er på en stund. Foran meg så det ut som om bakken bare forsvant ut i ingenting et lite stykke lenger fremme. «Er det virkelig mulig å gå seg bort i en dal?!» tenkte jeg for meg selv der jeg vimset hit og dit på leting etter noe som så ut som en sti eller en rød T. Men så så jeg et par som beveget seg et godt stykke lengre fremme, på den andre siden av elva og da skjønte jeg at jeg måtte ha gått glipp av der stien gikk over til den andre siden. Elva der jeg stod var ikke mulig å krysse. Den var bred, og strømmen var sterk og noe sa meg at det var en foss ikke alt for langt unna. Så jeg flyttet meg bakover langs elva for å finne et trygt sted å krysse elva. Jeg måtte et godt stykke tilbake før jeg fant et sted hvor jeg tok sjansen på å krysse elva, men da jeg var over på den andre siden kom jeg rett ut på en fin og lettløpt sti igjen. I hvert fall en liten stund. For så forsvant stien ut i løse luften. Bokstavelig talt. Der nede lå Gjendebu, dagens mål. Og her oppe stod jeg.

Jeg hadde løpt nærmere 36km så lårene mine begynte å bli slitne, magen var sulten og hodet var klar for å ta kvelden. Mentalt var jeg forberedt på en lettløpt nedstigning til Gjendebu, kanskje bare 10-15 minutter unna. Så da jeg tittet ned over kanten og så nedoverbakken fra helvete åpenbare seg fikk jeg mest lyst å gråte. Skal jeg ned der?! Det der kan vel ikke kalles en sti!?! Men joda, der var det røde T-er. Og jeg begynte den langsomme ferden nedover, noen ganger ikke fult så langsom når de løse steinene fikk meg til å skli nedover de bratteste partiene. Da bakken endelig gikk over til å bli litt mindre skummel satte jeg farten opp og fløy forbi paret jeg hadde sett da jeg surret rundt på feil side av elva litt tidligere. Og det siste stykket ned til Gjendebu gikk igjennom litt skog og lett vegetasjon, over et par elver og forbi noen kyr og vips så var jeg innenfor porten til Gjendebu, den eldste turisthytta til DNT og som ligger helt i bunnen av den vakre fjellsjøen Gjende.

Det var godt å komme i hus og enda bedre å få servert en smakfull treretters middag mens regnet pøste ned utenfor vinduet før det åpenbarte seg en fantastisk regnbue der ute.

 

Først opp og ned Gjendetunga og så over til Olavsbu

Etter frokost gjorde jeg meg klar for turen over til Olavsbu. Jeg syntes etappen var litt i korteste laget, 15-16km bare og hadde derfor bestemt meg for å ta en liten tur opp til toppen av Gjendetunga før jeg fortsatte turen videre.

Gjendetunga er ikke så høy, 1516moh er en liten topp i Jotunheimen, 2000 meter toppenes rike. Men en topp trenger ikke alltid å være veldig høy for at utsikten skal være spektakulær og utsikten fra Gjendetunga er virkelig verdt turen.

Bortsett fra et par partier med litt lett klyving bød ikke Gjendetunga på de store utfordringene, sånn annet en at det til tider var vanskelig å komme seg videre fordi det var så fint og jeg «bare måtte ta et bilde til» veldig mange ganger både på veien opp og på veien ned. Det at skyene lå lavt og fikk det til å føles ut som om jeg løp i en forhekset eventyrverden var også med på å gjøre denne toppturen til en av de mest minneverdige øyeblikkene mine fra Jotunheimen.

Etter at jeg hadde klart å rive meg løs fra fotobobla gikk turen ned mot Gjendebu igjen og så videre i retning Rauddalen og Olavsbu. Det gikk for det meste an å løpe denne dagen også. Litt lett stigning i starten, men for det meste lettløpt terreng. Joa, en steinrøys her og der i ekte Jotunheimen-stil kommer man ikke unna, men for det meste helt perfekt for løping.

Likevel klarte jeg å snuble i en av steinrøysene, men rakk å ta meg for før det gikk galt. Smerten i den ene hånden skjøt gjennom armen og et øyeblikk ble jeg redd for at jeg hadde skadet meg skikkelig. Heldigvis går det som regel bra, og etter en liten stund var håndleddet bare litt ømt og plaget meg ikke nevneverdig. Jeg kom over en liten knaus og der åpenbarte Olavsbu seg for meg. For et sted å bygge hytte! Hyttene så knøttsmå ut der de lå midt i dalen med de høye 2000m toppene på alle kanter. Mjølkedalstiden, Raudalseggi, Snøhøltinden, Raudalstinden…. Høye og majestetiske fjell som fikk meg til å føle meg så liten der jeg stod.

Sola skinte og det var mye igjen av dagen, så etter å ha spist matpakken min la jeg meg på en benk utenfor hytta og solte meg mens jeg hørte på lydbok og beundret de massive fjellene rundt meg.

Selv om Olavsbu er en selvbetjent hytte, så er det hytteverter der i høysesong. De passer på at folk har det bra og informerer om hvordan ting fungerer på hytta. Jeg hadde blitt bortskjemt etter de siste 5 dagene på betjente hytter hvor jeg hadde fått middag og frokost servert og for å slippe så mye oppvask som mulig tok jeg til noen veldig enkle løsninger når det kom til næring på Olavsbu.

Selv den gladeste vandrer kan gå lei av stein

At jeg ikke fikk i meg den mengden kalorier som jeg burde ha fått i meg den kvelden og påfølgende morgen fikk jeg kjenne på neste formiddag da jeg møtte veggen allerede 10 minutter etter at jeg la av sted fra Olavsbu. Jeg hadde planer om å ta en liten svipptur opp Mjølkedalstinden, men da jeg nærmet meg stedet hvor jeg skulle begynne på oppoverbakken på den gigantiske steinhaugen oppdaget jeg at jeg manglet alt av motivasjon, lyst og vilje til å i det hele tatt starte på turen oppover. Der og da kjente jeg bare at jeg var lei av stein. Så jeg snudde og løp tilbake til hytta og et lite stykke tilbake den veien jeg hadde kommet dagen før frem til stiskillet hvor jeg tok av i retning Fondsbu.

Og kjære DNT, strekningen Olavsbu-Fondsbu trenger sårt besøk av et dugnadslag med rød maling. For her var det ikke lett å navigere seg gjennom et av de mest steinete områdene jeg fikk oppleve i Jotunheimen. Det er mulig det hadde med at jeg var i energiunderskudd der jeg hoppet, krabbet, snublet og sukket igjennom en strekning som føltes uendelig lang at jeg bestemte meg for å gjøre meg ferdig med Jotunheimen i dag. Men det at jeg brukte minst like mye energi på å finne ut av hvor stien gikk som å faktisk forflytte meg fremover hadde også litt å si. Det var overskyet, og noen ganger drev det tåke igjennom dalen og så begynte det å regne. Jeg har vanligvis ikke noe imot regn, men akkurat da syntes jeg litt synd på meg selv.

Men jeg fant veien til Fondsbu, selv om mange av de røde T-ene hadde blitt nesten visket bort av snø, vind og vær og da jeg møtte på et par menn som var på vei oppover når jeg endelig var kommet ut på en løpbar sti igjen og så Eidsbugarden og Fondsbu nede i dalen, ja da gjorde kommentaren «ja her kommer du løpende i full fart over fra Olavsbu» godt, for var det noe jeg ikke hadde følt de siste timene så var det at jeg hadde «løpt i full fart».

På Fondsbu har de gode kanelboller. Sies det. Klokken var ikke 11 en gang da jeg kom frem og de hadde ikke åpnet kjøkkenet enda og kanelbollene var ikke klare for heving. Men kaffe og vaffel hadde de, så da ble det det. Og da klokken ble litt over 11 fikk jeg servert en stor hamburger som jeg glupsk kastet i meg. Med påfyll av næring ble alt fort mye bedre og jeg la av sted på turens aller siste etappe over tilbake til Gjendebu med nytt pågangsmot. Jeg ville rekke den siste fergen som gikk fra Gjendebu til Gjendesheim og derifra ta bussen tilbake til Oslo. Strekningen er ikke så lang, 15 km omtrent og den er lettløpt og med veldig lite stigning.

Regnet kom etter at jeg hadde kommet opp den eneste bakken på turen over, men regnet gjorde meg ingen ting nå og jeg løp uten regnjakke og nøt følelsen av moder naturs søte sommerregn på kroppen. Det var først det siste stykket ned mot Gjendebu at jeg kjente behov for å ta på meg jakken, da ble det nemlig i overkant kjølig på hender og armer.

Da jeg nådde Gjendebu oppdaget jeg til min store ergrelse at Garmin viste at jeg hadde løpt 197km de siste 7 dagene. Vanligvis bryr jeg meg ikke om antall kilometere og jeg er ikke en person som pleier å løpe en ekstra runde rundt huset for å runde opp til nærmeste hele tall, men 197km? Noe måtte gjøres. Så da løp jeg først et stykke i retning Memurubu før jeg snudde og løp et stykke i retning Spiterstulen til jeg nådde 200km sammenlagt siste 7 dagene. Og da var jeg fornøyd.

Jeg dusjet og kledde på meg alt jeg hadde av varme klær før jeg satte meg godt til rette i en av sofaene på Gjendebu med en kopp varm kakao med masse krem på. Følelsen av å være ferdig med dette eventyret var både god og trist på samme tid. God fordi jeg hadde fått oppleve så utrolig mye fint de siste 7 dagene, trist fordi det var over. Selv om jeg var bittelitt lei av stein der og da og tenkte at det ville bli deilig å ta en tur på fine skogstier i Østmarka når jeg kom tilbake til Oslo var jeg helt sikker på at jeg skulle tilbake til Jotunheimen så fort jeg hadde mulighet til det. For det er mange flere steder i Jotunheimen jeg vil se, flere fjell jeg vil bestige og flere hytter jeg vil sove over på. Jeg la allerede nye planer der jeg satt i bussen på vei hjem mot Oslo.

Nå kan jeg også endelig fortelle at skoene jeg løp med var Inov8 Trailroc 280, en helt ny Inov8 sko, (herremodellen lanseres i dag 15.08.19 faktisk, så løp og prøv den ut på nærmeste Løplabbet), som jeg har fått testet ut et par måneder nå. Grunnen til at jeg valgte disse til denne turen var nettopp det at jeg hadde blitt tipset om at Jotunheimen består av mye stein. Der trengs det sko som har en såle som tåler røff behandling og som har et godt grep på glatt og våt stein. Vanligvis trenger jeg ikke så mye demping på terrengsko, men jeg er veldig glad for at jeg hadde sko med ekstra demping på denne turen, for selv etter 200km på 7 dager opp og ned fjell og igjennom den ene steinrøysen etter den andre kjentes både føtter, tær og knær helt fine ut etter turen. Ingen vondter i det hele tatt, bare en god og sliten kropp. Så jeg har altså fått en ny favoritt sko til steinete fjelløping.

Jeg håper innleggene mine fra Jotunheimen har gitt inspirasjon til fastpacking eventyr. Jeg har prøvd ut 2 runder i Jotunheimen som passer godt for turer på 3-4 dager, men Jotunheimen byr på et bra utviklet stinett og det er bare å sette seg ned med kart eller Ut.no og planlegge ditt helt eget eventyr. Og benytt sjansen til å bestige en 2000 meter topp eller to. Det vil du ikke angre på.

Du kan lese om del en av eventyret i Jotunheimen her og om generelle tips til fastpacking og hvordan jeg pakker for et slikt eventyr her.

Publicerat: 2019-08-15 06:00 Kommentarer (0)



Fra hytte til hytte gjennom Jotunheimen med løpesko på beina

Den første uka i August la jeg ut på et eventyr jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre allerede i Juli i fjor. Da jeg kjørte gjennom Valdresflya på vei hjem fra Hornindal og så det mektige fjellandskapet forstod jeg at dette var et sted jeg måtte tilbake til, og da med løpesko på beina. Når jeg snakket med folk jeg kjenner om ideen var det flere enn en som kommenterte at «Jotunheimen er vel ikke akkurat det best egnede stedet for løping?».

Stein og ur og generelt sett lite løpbare stier var det folk forbandt Jotunheimen med. Vakkert ja, og fint for fotvandring igjennom fantastisk natur, men løping? Nei… Da ble jeg i stedet anbefalt andre steder. Men jeg ville oppleve Jotunheimen og disse «må oppleves» stedene som Besseggen, Galdhøpiggen og Glittertind. Og har jeg først bestemt meg for noe er det lite som kan få meg til å endre retning.

Jeg dro av sted en torsdag etter jobb. Bussturen fra Oslo til Gjendesheim var en behagelig start på ferien. Med lydbok på øret og vakker natur som føk forbi vindusruta var det bare å slappe av og nyte turen. Det lønner seg å kjøre kollektivt når man drar på slike eventyr. Ikke bare av miljøhensyn, men også fordi det gjør at du står friere til å avslutte turen et annet sted enn du starter. Dessuten er det greit å slippe å være sjåfør når du skal hjem etter et langt løpeeventyr, for det er en liten mulighet for at du er sliten i beina da…

Jeg kom altså frem til Gjendesheim i strålende solskinn. Det var meldt knallvær hele helgen og jeg gledet meg til å begynne turen, men først ble det en overnatting på Gjendesheim med en skikkelig god treretters middag. For uten mat og drikke, duger løperen ikke…

Fra Gjendesheim til Glitterheim

(Normalt 22km og ca 1000 høydemeter, med litt surr 24km og litt flere høydemetre)

Så fort frokosten var spist og matpakken var smurt dro jeg av sted i retning Glitterheim. Dette ville bli en av turens korteste etapper på bare 22km, men jeg syntes det var en fin start og dessuten hadde jeg hårete planer for neste dag og tenkte det var greit å la beina få en mild start.

Starten på turen bød på godt med stigning, og selv om jeg hadde startet med både buff og jakke på ut fra Gjendesheim var disse av før jeg hadde løpt en kilometer. Den fine utsikten hadde jeg helt fra første bakke opp fra Gjendesheim. Det var bare å snu seg rundt og nyte det vakre turkisfargede Gjende vannet som er omkranset av majestetiske fjell. Folk flest legger turen over Besseggen når de er på Gjendesheim så jeg hadde stien for meg selv. Det tok ikke lang tid før jeg forstod hva folk mente med at «det er mye stein i Jotunheimen», for jeg måtte ta meg forbi steinrøyser stadig vekk. Likevel var mesteparten av strekningen mellom Gjendesheim og Glitterheim løpbar selv med de mer enn 1000 høydemetrene som strekningen serverer. Her var det lange flate strekninger, løping langs to flotte vann og kryssing av flere elver over fine hengebroer.

Jeg møtte på en og annen fjellvandrer underveis og noen flere sauer, men for det meste løp jeg for meg selv. Jeg nøt utsikten på strekningen langs Russvatnet så mye at jeg plutselig oppdaget at det ikke lenger var noen røde T-er på stien. Jeg løp litt tilbake, men å løpe motsatt vei av dit man skal er så demotiverende, og så jeg ikke en litt mer tydelig sti der fremme? Jo, det var vel bare å fortsette den veien. Jeg surret litt opp og ned, for plutselig var ikke «stien» noen sti mer, men mer det en optimist vil kalle et svakt dyretråkk. Jeg så en bro et stykke nede ved vannet, men stusset litt over at stien gikk så langt ned, for skulle ikke jeg egentlig den andre veien? Et blikk på kartet fortalte meg at jeg ikke skulle over den broen, men fant jeg stien til broen ville jeg kunne følge denne i motsatt retning og komme inn på den riktige stien igjen. Og det var det jeg gjorde. Noen ekstra kilometer her gjorde meg uansett ingen ting.

Den eneste strekningen jeg syntes var litt kronglete denne dagen var da jeg skulle opp igjennom Hestlægerhøe. For nå snakker vi steinete. Her var det bare stein så langt jeg kunne se og det ble ikke stort til løping her, men mer en utøvelse av balansekunst fra sten til sten. Her møtte jeg tre litt eldre, men veldig spreke damer som lo godt da jeg kommenterte at det var litt mye stein her. «Dette er ingenting i forhold til hvordan det er borte ved Spiterstulen» svarte de lattermildt. Jeg hadde altså mye stein å se frem til neste dag…

Men da jeg kom opp på toppen kunne jeg se enden på steinura og Glitterheim i det fjerne og kort tid etterpå satt jeg på en stein utenfor Glitterheim i solsteika og spiste matpakken min.

Siden jeg fremdeles hadde mange timer å slå ihjel før middag tok jeg en liten tur bort til en fin foss som ligger rett ved Glitterheim også brukte jeg resten av dagen på å planlegge neste dag, lese i Norges fjelltopper over 2000m, høre lydbok og spise masse god mat. Og etter en god natts søvn i sovesalen, (jada, det er mulig å sove godt på sovesal når man har med ørepropper og buff), var jeg klar for en av turens lengste og definitivt bratteste etapper.

Opp og ned Norges to høyeste fjell

(30km og 2500 høydemeter)

Lørdag morgen spiste jeg en god frokost og pakket med meg en stor niste, for planen var å bestige både Glittertind (2457moh.) og Galdhøpiggen (2469moh.) på en og samme dag. Værmeldingen viste strålende sol og selv om klokken ikke var mer enn 8 da jeg løp av sted kunne jeg starte turen i bare t-skjorte og shorts. Turen opp til Glittertind gikk lett. Joda, det er litt steinete der og noen steder ble det litt hopping fra stein til stein, men det var godt merket og jeg nådde overaskende fort partiet med snø. Til min overraskelse var jeg ikke alene der oppe denne lørdag morgenen; tre reinsdyr hadde kommet opp før meg…

Jeg hadde fått høre at det var lett å finne veien opp og at snøen var lett å gå i nå sånn at man ikke trengte stegjern og isøks. Så jeg fulgte et tydelig tråkk som gikk omtrent midt på breen. Det gikk greit helt til sporet bare stoppet midt på. Jeg stusset. Forsøkte å ta noen skritt videre, men uten tråkket var det isete og glatt og det fristet lite med en uønsket aketur ned til steinene et godt stykke lengre ned. Jeg begynte å virre litt frem og tilbake. Var det et annet tråkk jeg skulle ha fulgt? Jeg så ingen andre tydelige tråkk, var det meningen at man skulle gå lengre opp mot kanten? Jeg beveget meg litt opp og ned, kjente meg ikke helt komfortabel der jeg vimset rundt oppe på toppen. Jeg bestemte meg til slutt for å fortsette der sporet sluttet, brukte tid på å lage dype nok spor til at jeg ikke ville skli og etter hvert kom jeg opp til et parti uten snø hvor jeg kunne nyte utsikten. Reinsdyrene hadde forsvunnet og jeg var nå helt alene oppe på Norges nest høyeste fjell. Og selv om klokka ikke var 10 en gang så jeg meg fortjent til en sjokolade.

Nå fortsatte turen nedover mot Spiterstulen. Utsikten jeg hadde foran meg var fantastisk og jeg kunne se Galdhøpiggen, som var neste mål for turen i det fjere. Her var det også mye stein, men det gikk brattere nedover enn det hadde gjort oppover og etter hvert ble det mer klyving enn løping. Jeg er ikke så glad i å klatre nedover og det var helt nydelig å nå bunnen hvor jeg ble møtt av en lettløpt flat jordsti hvor bena fikk gå av seg selv. Jeg møtte på en annen løper her, han var bare på en dagstur fra Spiterstulen og hadde ikke med seg noe ekstra stæsj. Jeg slo av en liten prat med ham og han så storøyd på meg da jeg fortalte at jeg skulle videre opp på Galdhøpiggen i dag. «Du får litt stigning på turen i dag da» sa han bare.

Jeg løp videre mot Spiterstulen, fylte vann i flaska i elver og bekker på veien. Det var godt og varmt og jeg var konstant tørst. Det siste stykket ned mot Spiterstulen var en artig nedoverbakke for løping. Løpbar, men ikke enkel. Ved enden av stien ventet en kort strekning på asfalt og jeg ga på litt ekstra for nå var jeg klar for å spise matpakken min på Spiterstulen.

«Hva er forventet tid opp og ned Galdhøpiggen?». Jeg mente jeg hadde lest 7 timer, men ville dobbeltsjekke før jeg la av sted. Klokka nærmet seg 13.00 og jeg ville være sikker på at jeg rakk å være tilbake før middagsserveringen stengte.

«7-8 timer» var svaret, og etter en og en halv dag med løping i Jotunheimen hadde jeg laget en formel for forventet tid pr etappe etter hva DNT regnet som normal tid uten pauser. Det ville for meg ta omtrent halve tiden, også plusset jeg på noen minutter til fotostopp og kanskje en sjokoladepause på en fjelltopp. Så jeg regnet med at jeg burde nå middagen før kjøkkenet stengte klokka 21.

Jeg begynte turen klokka 13 nøyaktig og følt at det gikk i sneglefart opp fra Spiterstulen. Det var en lang og bratt bakke, men lett å gå og jeg så ikke noe til alle disse steinene som damene jeg hadde møtt dagen før hadde advart meg om. Temperaturen var nå på topp og jeg merket at behovet for vann var stort så det ble en del stopp for å fylle vann. Jeg hadde spurt hvordan muligheten for å fylle vann var på veien oppover, og var blitt fortalt at jeg burde fylle vann der jeg mistet Spiterstulen av syne. Etter det var det ikke vann å finne før nærmere toppen av fjellet.

Og så kom steinene. Det var store steiner som man måtte balansere over, men det var ikke så ille som jeg hadde fryktet. Nå skal det sies at det var en varm sommerdag og at steinene var helt tørre, det er ikke sikkert jeg ville ha syntes det var like morsomt om det regnet og var surt og vått og steinene i tillegg blir sleipe og glatte. Problemet er egentlig ikke våt stein, har man sko med godt grep så spiller det ingen rolle, men noen av steinene i Jotunheimen hadde et grønt skjer, en type mose. Da hjelper det lite om skoene har gått grep, for våt mose biter ingen ting på.

Jeg var forberedt på at jeg skulle over to topper før jeg kom til den virkelige toppen. Når man starter turen nede fra Spiterstulen ser man ingen av dem, men så kommer man opp over den første kneika og da ser man Svelnose (2272moh.) Er man ikke forberedt på at dette bare er første av tre topper man skal opp på denne turen kan man fort gå på en liten mental smell når man oppdager at man skal over enda en topp. Først på vei opp Keilhaus topp kunne jeg se hytta på selve Galdhøpiggen. Og den var mye lengre borte enn jeg hadde forventet. Jeg begynte å bli lei av stein. Det hadde vært noen fine partier med lett klyving og vakker utsikt på bandet, det som betegnes som det mest luftige partiet på vei opp til Galhøpiggen, men nå var jeg gira på å nå toppen og drikke en brus. Jeg var tom for vann og her var det ingen muligheter for påfyll fra bekker. Det hadde vært noen partier hvor det var mulig å gå i snø oppover, men snøen var mer kronglete å gå i oppover, litt for glatt. Så jeg klatret heller i steinene det siste stykket opp til topps. Det ilte i magen da jeg så de få personene som valgte å ta veien ned de snødekte partiene og jeg gledet meg til å gjøre det samme når jeg skulle ned igjen.

Kontrasten fra å stå på Glittertind helt alene tidlig på morgenen var enorm til det folkehavet jeg møtte på toppen av Galdhøpiggen. Her var det trangt om plassen, men jeg fikk tatt de obligatoriske bildene, spist en sjokolade, skrevet meg inn i boka og drukket en boks Fanta til 50kr før jeg satte kursen nedover igjen. Og nå styrte jeg meg konsekvent mot de snødekte partiene. Det er få ting som slår opplevelsen av å løpe ned et fjell i snø. Jeg lo som en liten unge der jeg løp og skled om hverandre nedover. Jeg ramlet på baken mer enn en gang, noe som resulterte i brannsår på rumpe og lår og iskalde hender, men det stoppet ikke den barnslige gleden min. Latteren min smittet over på flere av de jeg passerte og flere bestemte seg for å prøve å skli på snøen. Der det ikke var snø var det bare å hoppe fra sten til sten og det siste partiet ned til Spiterstulen fikk jeg selskap av en liten gutt som ikke kan ha vært mer enn 8-9 år, men som var helt rå på å løpe nedover. Han skrenset nedover og ga meg hjerte i halsen inntil jeg forstod at han hadde stålkontroll på det han drev med.

Da jeg ankom Spiterstulen var jeg skrubbsulten, men til min fortvilelse oppdaget jeg at det ikke var mat før om 45 minutter. Så da fikk jeg tid til en iskald dusj før mat og å planlegge neste dag.

Værmeldingen viste at det gode været ville holde seg frem til mandag ettermiddag. Så ville det bli regn og muligheter for torden. Jeg hadde en fleksibel plan hvor jeg hadde mulighet til å gjøre turen lengre og kortere alt etter som hva jeg følte for. For meg var det viktigst å komme meg over Besseggen mens været var bra og jeg bestemte meg for å velge et alternativ der jeg kortet ned ruten og tok en lengre etappe enn planlagt neste dag sånn at jeg kunne komme meg over Besseggen mandag formiddag før de mulige tordenbygene kom.

Jeg rådførte meg med betjeningen på Spiterstulen som advarte mot at det både var en lang og krevende tur jeg planla. Turen over fra Spiterstulen til Gjendebu regnes som en lang dagsmarsj. Terrenget igjennom Uradalen er, som navnet kanskje vitner om, veldig steinete og kronglete. Der ville det bli lite løping. Når jeg i tillegg sa at jeg planla å fortsette over til Memurubu via Bukkelæget ristet de bare på hodet, men sa at jeg så ut som om jeg var sprek nok til å få det til. Jeg var ikke så bekymret. Skulle jeg merke at det ble for langt var det bare å ta en natt på Gjendebu. Dessuten virket ikke 38km på en dag så ille. Jeg tok det jo i et behagelig tempo.

Gjennom steinete Uradalen og opp luftige Bukkelægeret

(Ca 38kmog 1500 høydemetre. Klokka gikk tom for strøm etter 32km og jeg rotet meg bort etter Bukkelæget og navigerte med kart og kompass igjennom lyng og kronglete terreng)

Jeg kastet i meg frokosten og smurte meg en real matpakke før jeg satte av sted i retning Gjendebu. Stien langs elva fra Spiterstulen var våt og jeg måtte krysse flere bekker små. Jeg gjorde mitt beste for å holde beina tørre, hadde en lang dag foran meg og jeg ville helst holde sokkene tørre så lenge som mulig. Så fort jeg begynte stigningen opp mot Uradalen ble stien tørrere før den ganske raskt gikk over til å kun bestå av stein. La meg bare si at turen opp til Galdhøpiggen ikke kan måle seg med turen igjennom Uradalen når det kommer til steinete terreng. Jeg har aldri sett så mye stein før og her var det bare å smøre seg med tålmodighet. Jeg holdt likevel et greit tempo, for i Uradalen fikk jeg selskap av en billion sultne knott. Men jeg meg tid til en liten fotostopp der uansett, for dalen var så vakker med de små blå vannene som speilet fjellene.

Jeg tok igjen en mann som var på dagstur fra Spiterstulen til Gjendebu og som også holdt et bra tempo for å unngå å bli spist opp av Knotten. Dessuten skulle han rekke siste ferga over til Gjendesheim og var avhengig av å holde farten oppe. Det var hyggelig å ha noen å skravle med her hvor terrenget krevde en mye lavere km fart enn ellers, men etter at det mest kronglete partiet var passert sa jeg farvel til følget og fortsatte videre alene.

Etterhvert gikk steinene over til å bli løpbare jord-stier i en frodig dal med store vann, fosser og beitende kuer. Nå snakker vi ekte nasjonalromantikk og Freia melkesjokolade nostalgi. Det siste stykket ned mot Gjendebu ble likevel litt langtrukkent og jeg var veldig glad da jeg kom igjennom porten på Gjendebu og kunne sette meg ned med matpakka, en flaske Cola og en nystekt vaffel på en benk utenfor hytta.

Jeg hadde mer å gå på og var ikke i tvil om at det ville gå greit å ta seg over til Memurubu samme dag. Turen opp Bukkelæget, en bratt og luftig tur med fantastisk utsikt, hadde jeg gledet meg skikkelig til. Jeg viste ikke helt hva som ventet meg for noen beskrev dette som en mye mer luftig opplevelse enn Besseggen, så det ga meg litt sommerfugler i magen da jeg la av sted fra Gjendebu.

Ut fra Gjendebu gikk det først på grusvei, videre inn på sti langs vannet og så begynte stigningen. Det tok ikke lang tid før pulsen føk i været og svetten rant der jeg peste oppover fjellsiden i varmen. Etter hvert kom det partier med enkel klyving og steder hvor stien ikke var bredere enn 20cm, men der var det kjetting og jeg følte meg ikke utrygg på noe som helst tidspunkt. Dette var en utrolig morsom strekning og jeg koste meg skikkelig der jeg kravlet og klatret oppover og utsikten jeg ble belønnet med var helt fantastisk. Man så utover det turkisgrønne Gjende-vannet og jeg var nesten i ekstase da jeg nådde toppen og så en herlig lettløpt sti som fulgte kanten av fjellsiden sånn at jeg kunne fortsette  nyte denne herlige utsikten. Men stien ble etter hvert mindre og mindre tydelig og jeg begynte å lure på hvorfor det ikke var noen røde T-er her. Og når stien ble helt borte forstod jeg at jeg måtte ha gått feil et sted. Det fristet ikke å løpe tilbake, så jeg dro frem kartet og så at det burde være mulig å fortsette videre i samme retning og at jeg da ville komme inn på rød T-stien igjen. Før eller senere…

Jeg hadde glemt hvor tungt det er å traske utenfor sti i fjellet. Lyng og fjellvegetasjon er energityver og dessuten måtte jeg flere ganger klyve litt eller vimse litt hit og dit for å finne en vei videre. Og nå så jeg mørke skyer trekke mot meg, lett buldring kunne høres i det fjerne og jeg begynte å bli litt småpanisk for at jeg skulle gå meg fast her oppe å få uvær med på kjøpet. Garmin hadde sagt takk for seg etter 32 kilometer, jeg hadde glemt å lade den før jeg dro ut fra Spiterstulen, så nå visste jeg ikke hvor langt jeg kunne forvente å ha igjen av turen heller. Men så kom jeg plutselig inn på stien igjen og fortet meg over den siste toppen før nedstigningen til Memurubu. Buldringen kom nærmere og jeg ble ivrig etter å komme meg ned fra fjellet. Det siste partiet ned fra Memurubu er bratt og med mye løs stein og jord. Jeg skled og tok meg for med baken og venstre hånd. Ikke spesielt behagelig, men jeg spratt opp på beina igjen og pilte nedover så fort det lot seg gjøre. Jeg var sliten da jeg nådde Memurubu og spiste en velfortjent is før jeg tok en kattevask i Gjende og tørket på en benk utenfor hytta men jeg kunne høre buldringen fra små lokale tordenbyger rundt om kring mens jeg ventet sultent på middagen.

Besseggen på sitt aller beste

(ca.14 km og 1100 høydemeter)

Jeg hadde ikke noe ønske om å oppleve køgåing over Besseggen, dessuten var det meldt fare for tordenbyger utover dagen og jeg bestemte meg for å starte tidlig og ikke bruke alt for lang tid over fjellet. Så fort frokosten var spist og matpakke var smurt satte jeg av sted oppover bakken fra Memurubu. Klokka var litt over 8 og flere hadde droppet frokosten på Memurubu og lagt av sted tidlig, sikkert av samme årsak som jeg ville nå Besseggen så tidlig som mulig, men jeg passerte dem raskt og hadde stien for meg selv da jeg nådde første skilt hvor beskjeden er «Om du har brukt over 2 timer for å komme hit, snu». Jeg hadde brukt 30 minutter og tenkte at dette skulle gå bra.

Jeg kom over en liten topp og så ned på et blått vann og stusset og tenkte at det jeg så foran meg var Besseggen. Ikke helt som jeg hadde forestilt meg og sånn det så ut på bilder, men jaja, det var vel her jeg skulle begynne å klatre da?...

Det krever et visst talent for å gå seg bort på vei opp Besseggen, men denne jenta er en mester i å miste stien, så da jeg stod på toppen av en knaus etter en liten klatreøkt og stusset over at det verken var noen røde T-er eller fotspor her hvor 40 000 mennesker tar seg over hvert eneste år, så jeg plutselig en løper langt der nede på en veldig tydelig sti. Da var det bare å klatre ned igjen og følge den veldig tydelig merkede T-stien videre over en ny topp og der så jeg Besseggen. Jeg hadde tatt igjen løperen som jeg hadde sett, han fylte vann i en flaske og tok seg en hvil også bestemte vi oss for å fortsette videre sammen. Han var fra Sverige og skulle løpe Stranda Fjord Trail til helgen og tok dette som en liten treningsøkt før løpet. Han fortalte at det var vanskelig å få trent i slikt terreng i Sverige og at fjell som dette ikke var hverdagskost for ham. Ikke for meg heller tenkte jeg da vi kravlet oppover Besseggen som bare ble brattere og vakrere jo høyere vi kom. Da vi var forbi det bratteste partiet var vi nødt til å sette oss ned et øyeblikk og bare nyte utsikten. For et fantastisk sted! Og vi hadde Besseggen helt for oss selv i strålende solskinn! Det er ikke mange forunt.

Etter det fortsatte vi opp til topps, og der venter ett flatt, steinete og ganske kjedelig parti i forhold til det man nettopp har fått oppleve. Det var først da vi begynte nedstigningen mot Gjendesheim at den ordentlig fine utsikten kom tilbake. Det var herlig å la beina gå av seg selv ned fra Veslefjellet. I hvert fall det første stykket. Så kom det noen mer bratte partier med litt klyving og løse steiner, men etter det var det bare å sette beina fri igjen og i løpet av kort tid stod jeg på samme sted som jeg hadde startet 4 dager tidligere.

Det var enda lenge igjen av dagen og etter å ha spist en velfortjent iskrem var jeg klar for en ny tur. Knutshøe fristet, men før jeg rakk å dra av sted begynte det å buldre lett. Jeg er glad jeg valgte å stå over turen til Knutshøe, for det ble skikkelig uvær med både lyn, torden og styrtregn noen få timer senere. Dessuten tror jeg beina hadde godt av å få hvile litt, for selv om jeg var tilbake på Gjendesheim var turen min i Jotunheimen på langt nær ferdig. Jeg hadde enda 3-4 dager med løping i fjellheimen foran meg. Nå måtte jeg bare bestemme meg for hvor eventyret skulle gå videre…

Epilog; Om å løpe alene

Du skulle kanskje tro at det å dra av sted på en slik tur helt alene er ensomt, men på turen møtte jeg mange trivelige folk på hyttene og innimellom også på stiene. To svenske jenter som jeg møtte allerede første kvelden på Gjendesheim og som fulgte deler av samme rute som meg møtte jeg på tre av hyttene og da spiste vi middag og frokost sammen. De gangene jeg ikke spiste med dem hadde jeg alltid trivelig selskap til middag og frokost og hyggelige folk på sovesalene. Stemningen på hyttene er utrolig koselig, og det er lett å prate med folk. Jeg trives godt med å løpe på egenhånd, selv om det er hyggelig å ha selskap også, men jeg følte meg altså aldri ensom (i hvert fall ikke på en negativ måte. Noen ganger er det ganske godt å føle på det å være helt alene på toppen av et fjell)…

Men det finnes organiserte turer for de som ønsker seg en mer sosial variant. Se for eksempel turen Runner’s World og DNT arrangerer i september her.

Og hvis du lurer på hvordan jeg forberedte meg til denne turen og hva jeg pakket med meg kan du lese innlegget mitt om Fastpacking for Dummies her.

 

 

Publicerat: 2019-08-12 21:35 Kommentarer (0)



Fastpacking for dummies

Kunsten å forflytte seg lett og raskt på sti og i terreng over flere dager.


 

Etter 7 dager, 200 kilometer, godt over 9000 høydemeter og utrolig mange «WOW!»-øyeblikk når Jotunheimen har vist seg fra sin aller vakreste side og utsiktene har vært helt magiske, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har blitt bitt av fastpacking basillen.

Men hva er egentlig fastpacking? Kort fortalt er fastpacking en blanding av løping og gåing med lett oppakning over flere dager. Ved å ha en lett sekk som inneholder alt man trenger for å kunne være på farten i flere dager åpner man opp for muligheten til å forflytte seg langt raskt og på denne måten kan man oppleve mer enn om man må tilbake til samme base hver kveld.

Jeg har jo gjort lignende ting før, den litt mer ekstreme varianten Beyond the Ultimate Ice Ultra som jeg gjennomførte i Februar i år hvor temperaturen var nede i -38 kuldegrader på det kaldeste (det eventyret kan du lese om her) og en 2 ½ dags tur rundt Lysefjorden i begynnelsen av Mai (og det kan du lese om her).

Men 7 dager på egenhånd fra hytte til hytte i den Norske fjellheimen sommerstid kan ikke sammenlignes helt med noe av det jeg har gjort før. Dette var en ren oppdagelsesferd med fokus på opplevelsen. Jeg ville se så mye som mulig på de 7 dagene jeg hadde til rådighet, samtidig løp jeg ikke løp og kunne derfor ta meg tid til å nyte omgivelsene, stoppe opp der jeg hadde lyst til å ta bilder, slå av en prat med folk og fe jeg møtte på stien. Jeg kunne styre etappene litt etter som hvordan kroppen føltes og ta avstikkere hvis jeg fikk lyst til å bestige ett ekstra fjell eller to på veien.

Den norske fjellheimen har et veldig godt utviklet stinett med mange overnattingsmuligheter takket være DNT. Det er mulig å drive med fastpacking uten å sove på hytter, men selv med ultralett telt og sovepose vil sekken bli betydelig tyngre, spesielt hvis du i tillegg skal ha med alt du trenger av mat. På denne turen la jeg opp til å ha så lett som mulig pakning ved at jeg sov på hytter hvor det enten var servering av mat eller hvor det var matlager sånn at jeg ikke trengte å bære med meg mer mat enn jeg trengte for hver etappe. For er det noe Ice Ultra lærte meg så er det at det er maten som veier mest. Da jeg løp det 5 dager lange selvforsynte løpet veide maten halvparten av den totale vekten av sekken. Nå bar jeg bare med meg en 3-4 skivers matpakke og en god del sjokolade mellom hyttene. Ofte var jeg innom en betjent hytte i løpet av etappen og nøt en vaffel overlastet med rømme og syltetøy og en Cola før jeg fortsatte videre. For det å få i seg nok næring når man er på farten flere dager i strekk er alfa omega.

«Du har jo ikke med deg noen ting!»

Jeg husker en episode den første dagen jeg løp i Jotunheimen. I et fjellpass med veldig mye stein møtte jeg på tre spreke damer godt oppe i årene. Jeg hilste og sa at «ja, her var det mye stein» og da lo de godt og sa at «dette er ingenting i forhold til hva det er borte ved Spiterstulen», før den ene damen sa forferdet at «men jenta mi! Du har jo ikke med deg noen ting!». Det var en varm dag og jeg hadde bare på meg shorts og t-skjorte og jeg kan forstå at de ble bekymret, for den bittelille 10L løpevesten min vitnet ikke om at jeg hadde med meg rare greiene på tur. Sannheten var at denne lille sekken, (som veide mellom 4 og 5kg gjennom turen ettersom hvor mye vann og hvor stor matpakke jeg hadde), inneholdt alt jeg trengte for et 7 dagers (eller enda lengre) hytte til hytte eventyr i fjellet selv om været skulle snu om og det ble vintertemperaturer eller om uhellet skulle være ute slik at jeg ville måtte plastre meg selv eller noen andre sammen.

4-5kg altså. Ja, det er helt sant.

Så hva hadde jeg med meg i sekken?

Når man fastpacker har hvert minste gram noe å si. Du tenker kanskje at 100gr fra eller til ikke spiller så stor rolle, men det er summen av alle disse 10, 20 50 grammene som gir utslag. For å kunne få til en så lett oppakning må man ha utstyr som veier så lite som mulig. Vesten min veier kun 345g. Og nesten alle klærne jeg hadde med meg var super lettvekts klær. Og jeg har bare med en av hver ting, bortsett fra sokker, da har jeg med et ekstra sett. Jeg bruker ull, ikke bare fordi det regulerer temperaturen best og er det helt klart tryggeste alternativet i fjellet hvor man kan bli overasket av snøstorm midt i juli måned, men også fordi ull holder seg rent og ikke lukter så ille selv om du bruker plaggene flere dager på rad. Løpeshortsen er ikke ull, men den var det bare å skylle opp ved behov. Den tørket jo raskt inne på DNT hyttene hvor det ofte er egne tørkerom.

 

Pakkeliste:

  • Inov-8 Race Ultra Pro 2in1 vest
  • Inov-8 softflaske a 500ml (1 stk)
  • Inov-8 Stormshell jakke (Vind, vanntett og superlett)
  • Inov-8 Merino langermet og kortermet (Jeg brukte den kortermede hver dag, den langermede brukte jeg bare på kveldene i hyttene)
  • Ull sports BH fra Brynje
  • Inov-8 Race elite shorts (denne ble brukt hver dag)
  • Inov-8 All terrain pro mitt (superlette vind og vanntette votter)
  • To buffer, en i merino en vanlig (Den vanlige brukte jeg for det meste som bind for øynene for å stenge lyset ute om natten)
  • Inov-8 Winter tights (jeg kunne godt ha byttet denne ut med Inov-8 watherproof race pants og spart noen ekstra gram, men denne buksa var fin og behagelig å bruke på hyttene om kvelden og ville ha holdt meg varm selv i en snøstorm)
  • Den gamle varianten av Inov-8 thermoshell som veier nada og likevel har en fantastisk isoleringsevne (sorry folkens, denne får man ikke tak i på markedet lenger, men med denne under Stormshell jakka i kombinasjon med langermet merinoull holder man fint varmen i temperaturer ned mot -20 kuldegrader. Jeg har prøvd.)
  • Inov-8 merino sokker (et par light, to par vanlig, brukte light når jeg løp og byttet til vanlig når jeg kom i hus)
  • Swix superundertøy bukse (just in case, denne ble ikke brukt en eneste gang)
  • Inov-8 Base elite t-skjorte (til camp, super lett)
  • Ull underbukse fra Lindex (til camp)
  • Lakenpose i silke (lakenpose må man ha med når man sover på DNT hytter)
  • Elektrisk tannbørstehode (veier enda mindre enn en halv tannbørste) og en liten tube tannkrem (selvfølgelig ikke full, trenger ikke bære mer tannkrem enn nødvendig)
  • Sov i ro ørepropper (Et ord: Sovesal, you get the point)
  • Mini hodelykt fra Petzel og ekstra sett batterier (litium batterier så klart. Og dette var kun til nødstilfelle om det skulle bli tåke eller om jeg trengte å kunne gi lyssignal i en nødsituasjon, altså ikke en hodelykt som gir flombelysning midt på vinteren og som sitter som støpt på hodet)
  • Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  • Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag (vindpose, engangs fordi det veier minst), space blanket, et sett varmepads (life saving hvis man blir overasket av kaldt vær eller blir skadet og ikke kan holde tempoet oppe), vannsikre fyrstikker og et par tamponger (om man må fyre opp bål).
  • Mobiltelefon (med appene Hjelp123, Norgeskart, DNT medlem og DNT hyttebetaling installert)
  • Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  • Bankkort
  • Liten tube med solfaktor 30
  • Kart over Jotunheimen (jeg fikk utrolig nok bruk for det et par ganger, hvem skulle ha trodd det liksom…?)
  • Ørepropper så jeg kunne høre på musikk og lydbok (gammeldags type med ledning, øretelefoner som må lades er ikke så praktisk på slike turer)
  • GoPro og selfiestick (ja, på en sånn tur tar jeg med meg team GoPro, selv om det fører til litt ekstra vekt)
  • Sjokolade (6stk, jeg handlet inn på tilbud før avreise og valgte å ha alle med meg i sekken fra start som nødproviant og ekstra motivasjon)
  • Matpakke som jeg smurte på hyttene hver morgen.

Ja, alt dette fikk jeg altså stappet ned i min 10L løpesekk med en vekt på 4-5kg (den ble lettere etter hvert som sjokoladen ble spist opp).

I tillegg hadde jeg en sekk stående på Gjendesheim med litt ekstra stæsj. Et ultralett turhåndkle, sjampo og et sett med klær til å reise i. Denne sekken kunne jeg klart meg uten, men det var samtidig deilig å kunne reise i andre klær til og fra Jotunheimen. Dessuten fikk jeg tatt en dusj da jeg var ferdig med runde nummer en og det var utrolig deilig. Men om jeg skulle gjort dette igjen hadde jeg droppet denne sekken fordi jeg da hadde stått friere til å avslutte på et annet sted enn Gjendesheim.

Det eneste jeg i ettertid har tenkt at jeg burde hatt med som jeg ikke hadde med var en dry-bag til å pakke klærne i. Det var ikke noe problem denne gangen siden regnet ikke kom før siste dagen, men om det hadde regnet hver dag hadde det vært tungvint å måtte tørke alle klær i sekken ved ankomst hver kveld. Og det å legge seg i en fuktig lakenpose om kvelden frister ikke veldig.

Bli en pro-pakker

Man blir ikke født med pakkeskills. Det er noe man lærer seg. For meg ble det en bratt læringskurve da jeg forberedte meg til Beyond the Ultimate Ice Ultra. For om det var noe jeg visste at jeg ikke var spesielt god til så var det nettopp det å pakke. Jeg hadde alltid med meg for mye av alt mulig og glemte viktige ting. Dessuten ble det bare stappet tilfeldig ned i sekken eller kofferten og om jeg skulle finne frem noe jeg trengte endte det gjerne med at jeg måtte ha alt ut av sekken i et virvar på gulvet for å finne det jeg lette etter.

En av de tingene jeg lærte av Ice Ultra var å ha kontroll på utstyret. Det å vite hva du har med og hvor du har det og det å pakke ting på en måte som sparer plass gjør alt mye enklere. Derfor har jeg to gjennomsiktige vanntett plast poser med zipp-lås med førstehjelpsutstyr og sikkerhetsutstyr liggende nederst i sekken. Det er lite sannsynlig at jeg får bruk for det, men skulle jeg trenge det vil det gå fort å dra det frem fra sekken selv om jeg har litt klær og mat liggende over. I en nødsituasjon vil jeg uansett begynne å kle på meg raskt for å unngå å bli kald, så det er logisk at klærne ligger over.

Over disse to posene har jeg lakenpose (tannbørste og ørepropper har jeg i mini plast poser inni lakenposebagen) og klær til camp. Og en gjennomsiktig pose med ladere. Dette er ting jeg ikke vil få bruk for når jeg løper. Over har jeg de klærne det er minst sannsynlig at jeg vil måtte ha på meg underveis og øverst ligger vind/vanntett jakke og dagens matpakke. Votter og buff har jeg i utvendige side-lommer på vesten. Det samme med vannflaske, kart, hodelykt og sjokolade. GoPro har jeg festet elegant i strikkene utenpå sekken. Jeg merker ikke at den er der, men den er likevel lett å ta frem og å feste på plass igjen når jeg kommer forbi et sted som bare skriker etter å bli fotografert.

Mitt tips er å alltid skrive liste over hva som må være med og hake av etter hvert som dette er lagt i sekken. Jeg synes også det hjelper å ta et bilde av alt som skal være med på turen, da ser jeg ofte lettere om det er noe som mangler eller noe som er unødvendig.

 

(Som du ser er det staver på dette bildet. De bestemte jeg meg for å droppe å ta med like vel og jeg savnet dem ikke et eneste øyeblikk).

Planlegging og fleksibilitet

Det lønner seg å ha en ide om hvor man skal løpe når man skal fastpacke. Det man i hvert fall er nødt til er å vite hvor man skal sove fra dag til dag og hvordan man kommer seg dit. Man kan godt dra på tur og ta ting litt på sparket, planlegge neste etappe fra dag til dag, men at man har bestemt seg før man drar ut om morgenen hva første delmål blir er lurt. Spesielt når man løper alene er det å si ifra hvor man har tenkt seg viktig. Om noe skulle skje underveis vil det gjøre det enklere hvis folk må ut å lete etter deg. Så si ifra hvor du skal og gjerne også om det er dekning eller ikke stedet du skal (om du vet det, eller spør de på DNT hyttene, de vet).

Under mitt 7 dager lange eventyr i Jotunheimen hadde jeg lagt opp flere alternativer som jeg kunne sjonglere mellom etter hvordan værmeldingen så ut. Jeg valgte å korte ned den første runden og å ta noen lengre etapper enn planlagt de første dagene for å komme over Besseggen på en finværs dag. Derfor fikk jeg tid til en runde nummer to i Jotunheimen og denne tok jeg litt mer på sparket med planlegging av neste dag først da jeg kom frem til hytten jeg skulle sove på den natten. Da satt jeg med kart og rådførte meg med vertskapet på hyttene og værmeldinga. Begge variantene var morsomme, men uansett hva man går for så er det lurt å ha gjort seg litt kjent med området på forhånd. Hva slags terreng venter? Er det betjente eller ubetjente hytter på ruten? Hvilke distanser er det snakk om? Har man noen alternativer om været plutselig skulle snu om eller man går på en smell og ikke er klar for den planlagte 30km etappen akkurat den dagen? Finnes det noen kule steder man bør stikke innom på veien? En fjelltopp man har lyst til å bestige? Om du skal opp på noen av fjelltoppene på veien anbefaler jeg at man har sjekket litt ut hvordan det er å bestige det aktuelle fjellet før du setter i gang. Det kan nemlig se mye lettere ut enn det er og før du vet ordet av det kan du ha gått deg fast.  På hyttene i Jotunheimen er det en bok som heter Norges Fjelltopper over 2000 meter, i denne finner du beskrivelse av hvordan de forskjellige fjellene nås og vanskelighetsgrad. Les i den før du begir deg av sted opp en høy topp.

 

Fjellvettregel 3 og 4

Været i fjellet skal man ha respekt for. På kort tid kan en blå sommerhimmel med temperaturer opp mot 25 varmegrader skifte til uvær. Snø og slutt midt på sommeren forekommer også og tåke kan gjøre en ellers enkel strekning til et mareritt. Så sjekk værmeldingen før du legger av sted og sjekk gjerne flere ganger om dagen hvis du har dekning. Jeg er opplært til at hvis man har to forskjellige værmeldinger så skal man alltid ta utgangspunkt i den dårligste. Men lytt til kjentfolk på hyttene. Vertskapet på DNT hyttene har mye erfaring fra området og de var klare på at de kun fulgte yr.no og ikke storm.no sin værmelding rett og slett fordi de etter flere års erfaring hadde sett at det var yr.no som var best på å spå været i dette aktuelle området. Men selv om værmeldingen virker lovende så er været i fjellet ofte veldig lokalt og du kan bli overasket av en regnbyge eller tordenvær selv om det ikke har stått noe om det på yr.no. Så bruk øynene og se på skyene. Ser det ut som om det er skumle skyer på vei og du skal over en fjelltopp akkurat da er det kanskje en ide å følge litt ekstra godt med.

 

Sko deg for eventyr

Hvilke sko man bør velge henger sammen med hva man selv foretrekker og hvilket terreng man skal igjennom. Et tips er likevel å sørge for at skoene har litt ekstra plass for føttene hovner gjerne litt opp etter hvert på en slik tur. At skoene er behagelige er viktig og du bør ikke gå for sko som tidligere har gitt deg gnagsår. Jeg løp med noen sko jeg har testet som lanseres i Norge 15.august. Jeg kan røpe at disse var helt perfekte for å løpe mange dager i strekk i det terrenget Jotunheimen har å by på og selv etter 200 kilometer på steinete stier og steinur hadde føttene det helt bra. Ingen gnagsår, ingen ømme tær eller knær. Men uansett hva du går for så bør det være sko du er komfortabel med og som du vet at du kan løpe med over lengre perioder uten å gi deg vondter. Løp ikke av sted i helt nye og ukjente sko på en tur som dette.

Og sjekk føttene hver kveld. Skyll føttene i dusjen eller ta et iskaldt fotbad i nærmeste bekk eller fjellvann og se etter tegn på begynnende gnagsår. Det er lettere å forebygge enn å behandle.

Hva venter du på…?

Norge er fult av eventyrlige fastpacking destinasjoner. UT.no har mange spennende turforslag og ofte kan man slå sammen to eller tre etapper når man fastpacker. Om du ikke føler deg trygg på å legge ut på egenhånd, eller om du ønsker deg en mer sosial variant så ha DNT og Runner’s World Norge organiserte fastpackingturer hvor alt er tilrettelagt for en løpetur utenom det vanlige i fantastisk norsk natur. Dette er kanskje det tryggeste hvis du er newbie fastpacker for da har man med folk som er godt kjent i området og man vil nok kunne samle mye erfaring fra en slik tur. Du kan lese mer om disse turene her.

Jeg for min del er sulten på flere slike turer og har allerede begynt å planlegge mitt neste fastpacking eventyr som jeg legger ut på ganske snart.

Og folkens, dette var et generelt innlegg om fastpacking så det vil komme to til innlegg om turen min i Jotunheimen. Da vil jeg beskrive ruten og dele noen av opplevelsene mine. Så stay tuned.

 

 

 

 

Publicerat: 2019-08-11 10:07 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Hver sommer arrangeres det et løp her i nærheten av hytta vår. Egebergløpet. I år ble det arrangert ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser