Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

På jakt etter høydemetre og eventyr i Zillertal

Sponset innlegg i sammarbeid med www.zillertal.at


Etter turen min rundt Lysefjorden skulle man kanskje tro at jeg hadde fått nok påfyll av fjell for en liten stund, men for meg var turen rundt Lysefjorden bare en påminnelse om hvor moro det er å løpe i fjellet og lengselen etter å komme meg opp i høyden igjen ga seg til kjenne allerede på togturen hjem til Oslo. Det å løpe oppover lange bakker, klatre litt her og der for så å kunne hive etter pusten på toppen av et fjell mens man tar innover seg den fantastiske utsikten tar løpetreningen til noen helt andre nivåer. Sånn helt bokstavelig talt. Men hva gjør man når man bor i Oslo og vil løpe i fjell? Oslo har faktisk noen fjell, men jeg kan ikke si at det å løpe opp og ned bakkene på Tryvann gir meg den helt store gleden. Derfor pakket jeg baggen og satte kurs mot Østerrike, nærmere bestemt Zillertal, en dal som ligger en times kjøretur fra Innsbruck.

Om vinteren er Zillertal stappfull av skientusiaster som leker seg ned de utallige mange skibakkene som omringer Zillertal. På sommeren forvandles dalen til et paradis for folk som vil ut å gå, eller i mitt tilfelle, løpe i fjellet.


Jeg dro ned i midten av mai, før sommersesongen hadde startet skikkelig og møtte et herlig stille Zillertal hvor jeg hadde stiene nesten helt for meg selv. Normalt er temperaturen perfekt for løping på denne tiden av året, litt som en mild norsk sommer, men i år hadde værgudene bestemt seg for å slippe en halvmeter med snø uken før jeg dro. Så nå var det full vinter alle steder på over 1400m høyde. Men været får man ikke gjort noe med, og selv om nysnøen satte en stoppe for planene mine om å komme ordentlig opp i høyden så hadde jeg mer en nok stier å leke meg rundt på under snøgrensen.


Jeg hadde fått rom på Hotel Edenlehen i Mayrhofen. Mayrhofen er den største kommunen og mest kjente turiststedet i Zillertal. Det bor sånn omtrent 4000 innbyggere der fast, så stedet er ikke overbefolket. I tilegg til turistnæringen (som helt klart er størst på dette stedet) finner man små gårder med dyr som løper rundt i store inngjerdinger. På sommeren, normal allerede tidlig i mai, flyttes dyrene opp i fjellet hvor de går rundt og beiter friskt fjellgress. Dalen er selvforsynt med meieriprodukter, egg og kjøtt. Så her får du skikkelig kortreist mat.


Jeg merket fort at Zillertalerne var et vennlig folkeslag og veldig på tilbudsiden. Da jeg ankom hotellet og spurte om tips til hvor jeg kunne løpe meg en tur var de raske med å finne frem et kart med mange fine turmuligheter rundt dalen. «Hvis du skal løpe er det best å løpe her langs elva», sa resepsjonisten mens hun pekte på kartet, «veldig fint for løping, for det er nesten helt flatt og veldig fin grusvei». Annsiktsuttrykket hun satte opp da jeg spurte om hvilke stier hun kunne anbefale en som ville løpe så mye som mulig i oppoverbakke var ganske festlig og jeg forklarte henne med et smil at jeg hadde kommet til Zillertal for å løpe opp og ned så mange fjell som mulig. Denne gangen kom hun med noen turforslag som passet bedre for meg og jeg la av sted med kartet i sekken på tur opp mot en turisthytte som ruget høyt over Mayrhofen.


3,5 km med oppoverbakke og 640 høydemetre senere stod jeg og skuet ut over Zillertal. Jeg gledet meg vilt til 5 dager i dette fjellparadiset, for herifra så dalen bare enda mer spennende ut.


Jeg hadde en avtale om å løpe en tur med Markus Kröll på ettermiddagen. Han skulle gi meg noen flere tips om hvor jeg kunne løpe i løpet av oppholdet mitt i Zillertal. Ikke hørt om Markus Kröll? Her har du en kort intro til hvem denne mannen er:


Redbull og Salomon atlet som har konkurrert i fjelløp i over 25 år og innehar blant annet en junior verdensmester tittel, hele 32 seire i det Tyrolske mesterskapet og syv seiere i det legendariske Dolomite Man løpet (et løp hvor man deltar i lag på 4 personer i fjelløp, paragliding, terrengsykling og kajakk padling i heftige elvestryk. Hands up hvis du fikk lyst til å melde deg på dette løpet til neste år). Han har en form for heltestatus i det Østeriske terrengløpermiljøet og er ambassadør for en hel haug med store løp. Men i år er hovedfokuset hans Mayrhofen Ultraks, et løp som arrangeres for første gang i år og som han selv er med å arrangere. Så Markus tok meg med på tur igjennom mesteparten av den korteste varianten av løpet (14km og 990 høydemeter). Bratt opp, flatt på toppen, herlig morsom nedoverbakke og selvfølgelig mange fine utsiktspunkter. Markus hadde ikke vanskelig for å overtale meg til å sette dette løpet opp på «must run» listen min. Men da helst en av de lengre distansene på 30km eller 54km og 3830 høydemetre.


Markus ga meg noen tips om hvor jeg kunne løpe, (og hvor jeg absolutt ikke burde løpe nå), også avtalte vi en lengre tur noen dager senere med flere glimt fra Mayrhofen Ultraks løypa. Så, altså, over til de stedene jeg IKKE kunne løpe;


- Isbreene (nysnøen som hadde kommet de siste dagene kunne ha dekket til eventuelle sprekker pluss at det var iskaldt der oppe for tiden), synd, for normalt på denne tiden av året vil man kunne løpe rundt på breen i shorts og t-skjorte fortalte Markus.


og


- Toppene over 1400m høyde, (for mye snø og fare for skred på de bratteste partiene), igjen, veldig synd, for jeg hadde jo håpet på å komme skikkelig opp i høyden.


Derimot hadde han mange gode tips til stier og steder å utforske under snøgrensen. Små landsbyer, fine utsiktspunkt, spektakulære fosser og «Klattersteig» eller Via Ferrata som mange kjenner det som. Jeg skulle i hvert fall ikke mangle ting å gjøre de neste dagene.


Neste dag la jeg av sted med kart, eventyrlyst og matpakke i sekken. Selv om det gjerne ikke er mer enn 5 kilometer mellom hver hytte med mulighet for servering var de aller fleste hyttene stengt på denne tiden av året. Jeg hadde studert kartet og plukket meg ut noen topper jeg hadde lyst til å besøke. De var litt over 1400m (+/- 200m, spiller det så stor rolle?), men jeg tenkte at denne jenta har vært ute en vinternatt før, (har du ikke lest om Ice Ultra eventyret mitt så kan du gjøre det her), dessuten hadde jeg med brodder og ekstra varme klær i sekken. Det at jeg løp rett inn i en snøstorm allerede på 800m høyde lovet kanskje ikke så alt for godt, men jeg fortsatte oppover. Men så, etter å ha trasket i snø en god stund i brattere og brattere bakker hvor jeg etter hvert ikke var helt sikker på at det egentlig gikk noen sti slo fornuften inn, jeg løp/skled ned til under snøgrensen og holdt meg der resten av dagen.


Dag tre jaktet jeg på fosser på formiddagen og klatret i Klattersteig på ettermiddagen. Dette ble en form for restitusjonsdag. Etter nærmere 4000 høydemeter og bra med kilometere de siste to dagene gjorde det godt med en roligere dag.


Dag fire var viet til en morsom langtur med Marks Kröll igjen. Han viste meg mer av Mayrhofen Ultraks. Været var perfekt og nå fikk jeg se Zillertal i solskinn med skyfri himmel. Og for en utsikt jeg fikk! Det gjør noe med deg å være omringet av slike massive fjell og jeg opplevde flere ganger at jeg bare ble stående å glane utover det fantastiske landskapet. Vi forsøkte å komme litt mer opp i høyden, men ble som jeg hadde blitt et par dager før, lei av å traske i snø opp til leggene. Men vi fikk oss til gjengjeld en herlig morsom nedoverbakke økt i snø etterpå!


På dag fem tok jeg meg en liten morgentur før frokost før jeg pakket sakene mine og dro av sted mot Innsbruck og en løpetur i fjellene der sammen med Michael Geisler som jeg møtte på Sardinia i fjor da vi løp UTSS. Den turen var helt vill, og får ikke plass her på dette blogginnlegget, (men hvis du har lyst til å få noen glimt av den turen kan du ta en titt på Instagram profilen min @abelonely og se storyen jeg laget i Innsbruck).


Kort oppsummert ble det over 100km og ca 6000 høydemeter på de 5 dagene jeg lekte meg rundt i Zillertal (og Innsbruck). Frister det å dra tilbake? Helt klart! Men neste gang satser jeg på å reise ned når sommeren har slått til for fullt, for da vil jeg oppleve til høye fjelltoppene Zillertal har å by på.

Publicerat: 2019-05-31 20:56 Kommentarer (0)



Rundt Lysefjorden med løpesko på beina

Med noen dager sammenhengende fri i månedsskiftet april-mail og et helt fantastisk fint vær i store deler av landet var lysten til å dra på eventyr stor. Det er mange steder i Norge som står på bucket listen min, og et av stedene jeg har hatt lyst til å oppleve lenge var Lysefjorden. Den naturskjønne og fargerike fjorden har flere verdenskjente attraksjoner som Flørlitrappene, Kjerag og Preikestolen. Hit kommer turister fra både fjernt og nært og turistsesongen begynner i slutten av mai og slutter i september. Jeg forhørte meg litt om føret i området og fikk bekreftet at det for det meste var bra føre og lite snø igjen i området, hvordan de høyeste partiene rundt Kjerag som ruver 1132 meter over havet var litt mer usikkert. Der var det ingen som hadde vært på en stund, men med en lengre periode med varmt vært mente flere at det burde være mulig å løpe der allerede nå.
Så jeg så på kartet og la opp en modifisert variant av DNT's SignaTUR Lysefjorden rundt på 116km som normalt går over 6 dager. Selv hadde jeg tenkt meg å gjennomføre turen på 3-4 dager og om mulig unngå strekningene med asfalt.


Planen var å starte mandag ettermiddag med en kort tur på 3,5km opp til den nye DNT hytta Skåpet som er en hytte litt utenom det vanlige og så starte den ordentlige turen tidlig tirsdag morgen. En venninne av meg ville være med på første etappe av turen sånn at hun kunne gå Flørlitrappene og så løpe ned til fjorden og ta fergen hjem.


Det krever litt organisering å komme seg til Vinddalen som DNT anbefaler som utgangspunkt, men et alternativ er å ta ferge fra Stavanger til Forsand og derifra ta taxi eller haike videre til Vinddalen. Da vi kom til Forsand spurte jeg en bussjåfør om hvordan jeg kunne komme meg videre til Vinddalen og det viste seg at han skulle kjøre i den retningen om kort tid og at han hadde litt ekstra tid slik at han kunne kjøre oss helt frem til Vinddalen selv om bussen egentlig ikke stopper der. Så tusen takk den til den snille bussjåføren i Forsand.

Turen opp til Skåpet var unnagjort på kort tid og kvelden ble brukt til å nyte en middag med utsikt over et vakkert fjellandskap før vi gjorde klar sekken for morgendagens lange tur. Og så sovnet vi til lyden av ingenting mens vi kunne nyte det vakre landskapet gjennom vinduet som dekker hele den ene veggen av hytta.


Tirsdag skulle turen gå på merket sti over fjellet til Flørli nede ved Lysefjorden, spise lunsj der og så gå de 4444 trappetrinnene i Flørlitrappene før jeg skulle fortsette over til DNT hytta Langavatn, eventuelt ta turen rett over til Kjerag og ned til Lyebotn, det ville ikke bli en mye lengre tur så jeg på kartet.

 Turen over til Flørli var på omtrent 10km, men en del partier var dekket med snø og der hadde vi vanskelig for å finne merking videre og det ble en del vimsing hit og dit for å finne ut av hvor stien gikk. Dessuten var det en og annen steinur som måtte passeres og det siste stykket ned mot Flørli var så bratt at forsiden av lårene mine føltes mørbanket ut da jeg endelig var nede ved fjorden.


Det ble en liten pause med påfyll av energi, en liten prat med Flørli mannen etterfulgt av en kort telefonsamtale med Turistforeningen i Stavanger, før vi begynte turen opp de 4444 trappetrinnene til Troppekosnuten i det som regnes som verdens lengste tretrapp. Om du trenger noe å sammenligne med så har Empire state building 1576 trappetrinn. Get the picture?


Trappa er smal og i noen partier er den skikkelig bratt. Det ser rett og slett ut som om den går loddrett opp noen ganger, men utsikten du får hvis du tør å se deg tilbake, er helt fantastisk. Aldri før har jeg syntes at det å gå opp trapper har vært morsommere en denne dagen! (Kall meg gjerne rar, men jeg liker faktisk å gå opp trapper).


Her og der var det avsatser hvor man kunne trekke pusten og nyte utsikten uten at det ble for nervepirrende. På turen opp trappene fikk jeg tid til å tenke igjennom telefonsamtalen jeg hadde hatt med Turistforeningen i Stavanger mens jeg spiste lunsj nede ved vannet. Da jeg løp over fra Skåpet til Flørli hadde jeg nemlig begynt å tenke på noe som kunne bli et problem, nemlig det at snøen dekket til de røde T'ene. Og når det fremdeles lå en del snø på 600 meters høyde, hvordan ville det da være på 1000 meters høyde?


Turistforeningen i Stavanger hadde gitt klart svar; har du ikke ski på beina så er det ikke noen god ide å ta turen over til Langavatn og Kjerag før uti juni. Og nei, det var ikke kvistet, så å finne veien over fjellet måtte gjøres uten hjelp fra turistforeningens merking.
Derfor bestemte jeg meg for å endre på planen min og heller ta turen tilbake til Flørli, (jepp, samme bratte nedoverbakke som jeg hadde pinet meg ned tidligere på dagen), og hoppe på fergen inn til Lysebotn og se om det var mulig å komme seg opp til Kjerag fra den siden av fjellet i stedet.


Stien ned fra Troppekosnuten bød på mye moro; nedoverbakkeløping i steinrøys, kryssing av elver, skog og igjen, den veldig bratte nedoverbakken som sørget for at jeg hadde lår som kjentes ut som gele da jeg nådde fergekaia akkurat i tide til å rekke dagens siste ferge inn til Lysebotn.


På fergen hev jeg innpå med nøtteblanding og mørk sjokolade, (det koster nemlig noen kalorier å gå 4444 trappetrinn), mens jeg nøt synet av Lysefjorden, et fossefall og noen seler som lekte seg i fjorden. Så gjorde fergepersonalet meg oppmerksom på noe som jeg ikke hadde tenkt på; alt av overnatting var stengt i Lysebotn for sesongen startet ikke før 20 mai. Ups...


Men fergemannskapet ba meg ta en prat med Postmann Kjell som skulle hente posten fra ferja, for postmann Kjell driver Hauane bed and breakfast, det var riktig nok også stengt for sesongen, men det gikk jo an å høre.


Så da spurte jeg postmann Kjell, og etter litt nøling ringte han kona og ba henne gjøre klart et rom til en halvsprø løpedame som løp rundt Lysefjorden, før han kjørte meg opp de 27 hårnålsvingene til Øygårdstøl sånn at jeg kunne løpe over Kjerag. Ting ordner seg som regel...


Fra Øygårdstøl klatret jeg opp de tre toppene opp til Kjerag platået. Her var det glatte og bratte svaberg hvor det heldigvis lå kjetting, for her hadde jeg ikke lyst til å skli utfor. Jeg liker å klatre oppover, men denne gangen klarte jeg ikke helt å nyte klatringen, for jeg hadde hele tiden i tankene at jeg skulle ned samme vei.

Men utsikten fra Kjerag platået var verdt både oppover og nedover turen, dessverre var det for mye snø det siste stykket til Kjerag bolten til at jeg kom meg helt frem, noen juv og partier der man tråkket langt igjennom gjorde at det ikke føltes helt trygt, så den opplevelsen har jeg til gode til neste tur rundt Lysefjorden


Jeg kom meg ned til Øygårdstøl uten for mange skrammer og derifra løp jeg ned den 7km lange nedoverbakken med 27 hårnålsvinger og gjennom den 1,1km lange tunellen til Lysebotn og videre til Hauane bed and breakfast hvor postmann Kjell og kona hadde gjort i stand et helt nydelig rom, varmet opp badstuen og satt frem hjemmelagde havrekjeks og varmt å drikke.


Neste morgen ble jeg servert det som ble kalt «en enkel frokost» siden de egentlig ikke hadde åpnet for sesongen. Jeg lurer på hva en «vanlig frokost» er for noe, for dette var en hotellfrokost verdig i mine øyne.


Deretter ble jeg kjørt til starten av stien ved Fyljesdalen. På veien dit var det så tett tåke at det ikke var annet enn hvitt å se rundt oss. Synd, for denne veistrekningen byr på helt fantastisk utsikt på klarværsdager ble jeg fortalt. Jeg ble nå litt engstelig for at det ville være for dårlig sikt til å ta seg over fjellet, men det første partiet var uansett igjennom lavlandet og langs fjorden, så fikk jeg heller se om tåka lettet utover dagen.


Kjell stoppet bilen der stien startet og så fikk jeg et hjertelig farvel før turen bar videre på stien gjennom Fyljesdalen. Jeg møtte ikke på noen andre mennesker og skyene som hang nesten helt nede på bakken ga dalen et trolsk preg. Her og der måtte jeg krysse små bekker og elver og det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt på beina. Denne strekningen var en fin blanding av sti og kjerrevei; noen steder veldig lettløpt, andre steder var det fult av røtter å snuble i eller partier der man var nødt til å hoppe fra stein til stein over større elvepartier. Jeg stoppet et øyeblikk og spiste noen nøtter og en sjokolade da jeg kom til en gammel seter hvor det tydeligvis går beitedyr på sommeren, nå var det ingen dyr å se, det var nok for tidlig på året enda.


Videre gikk turen opp og ned igjennom skog før jeg plutselig befant meg på en bilvei. Her løp jeg litt frem og tilbake og rundt i ring, for jeg forstod ikke hvor stien gikk videre. Jeg dro opp kartet mitt og så at jeg nå var kommet til den siste strekningen ned mot Sognesand og at det ventet meg omtrent 5 kilometer på asfalt før jeg kom inn på sti igjen. Og akkurat da jeg pakket kartet ned i sekken kom det en bobil kjørende i riktig retning. Jeg rakte ut hånden og det unge Sveitsiske paret som var på en måneds Norgesferie stanset bilen og lot meg sitte på ned til Sognesand.


Fra Sognesand gikk turen videre langs fjorden. Her var det kronglete med mange steinurer, klyving rundt store steiner og noen steder var det vanskelig å se hvor stien gikk. På et av disse stedene hvor jeg stod og funderte på hvor neste røde T-merke hadde tatt veien hørte jeg plutselig noen plask fra vannet og da jeg snudde meg så jeg en sel som svømte forbi bare et par meter fra der jeg stod. Magisk!

Jeg fant neste merke og så at stien nå begynte å gå bratt oppover fjellsiden. Her og der var det kjetting og jeg husker at jeg tenkte på hvor glad jeg var for at jeg skulle opp disse bakkene og ikke ned. Og forresten, er du en av dem som planlegger å løpe Lysefjorden inn? Spoiler alert: du har mange artige nedoverbakker i vente....


Videre opp og opp, en liten matpause et sted der det var ekstra fint og så inn på Bakken gård. Bakken gård er under renovering denne sommeren, så her så det ut som en skikkelig byggeplass og jeg løp bare rett forbi.


Videre gjennom skog, her og der åpne partier med utsikt, litt opp, litt ned og så veldig mye opp igjen. Det er ikke for ingenting at det heter Bratteli.
Jeg kom til partiet som kalles «Wall of death», hvor man klatrer rundt et svært bratt og smalt parti av fjellveggen Her var jeg veldig glad for at jeg hadde kjetting å holde meg i, men partiet var likevel ikke så skummelt som jeg hadde fryktet ut ifra beskrivelsene jeg hadde lest.

(Beklager få bilder fra denne strekningen, det var 1: for bratt til at jeg hadde lyst til å miste mobiltelefonen, eller meg selv, ned skråningen og 2: batteriet på telefonen min var nå så lavt at jeg valgte å spare det i tilfelle en nødsituasjon)


Jeg kom opp på fjellet, sikten var dårligere her oppe og jeg så bare deler av fjorden, men oppdaget nå at jeg hadde vann både på venstre og høyre side. Her oppe må det være fantastisk på en solskinnsdag med god sikt! Men selv om det ikke var kjempe god sikt i dag så jeg det jeg forstod måtte være Hengjanenibbå, den litt mindre varianten av Preikestolen.


Etter hvert kom jeg ned mot et lite fjellvann, stien tok nå en annen retning enn det jeg trodde var retningen Preikestolen var i. Jeg begynte å stusse og da jeg møtte på to glade løpere som kom i motsatt retning av meg spurte jeg om jeg var på riktig sti for å komme meg til Preikestolen. «Ja, jo, Preikestolen... Preikestolen? Nei, da løper du feil vei». Hæ? Hvor er jeg på vei nå da?! «Sognesand...» sa mannen, før han brast ut i latter av ansiktsuttrykket jeg satte opp. «Beklager, jeg kunne ikke dy meg, joda, du er på riktig sti og du løper i riktig retning». Dagens dårligste spøk der altså. Jeg slo av en kort prat med gutta som var ute og trente til Lysefjorden inn. De mente jeg hadde omtrent en time igjen før jeg var fremme.


Jeg nærmet meg Preikestolen og håpet på at sikten skulle bli bedre før jeg nådde det som skulle bli turens store finale. Men det at jeg klarte å løpe meg bort på vei opp på den veldig godt merkede stien til Preikestolen sier vel litt om utsikten jeg fikk da jeg endelig stod på kanten og tittet ned. Ikke akkurat den beste dagen å besøke Preikestolen, men uansett, #beentheredonethat


Så gjenstod bare 3 raske kilometer ned til Preikestolen turisthytte der jeg hoppet på en buss til Tau hvor fergen tok meg videre tilbake til Stavanger.

Publicerat: 2019-05-19 20:09 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Forrige uke deltok jeg i to små, lokale løp i Ålesund. Det er noe eget med disse løpene. Treffer ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Ofte får jeg spørsmålet - Hvilket hinderløp synes du er best? Det er jo strengt tatt nesten umulig ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser