Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Rundt Lysefjorden med løpesko på beina

Med noen dager sammenhengende fri i månedsskiftet april-mail og et helt fantastisk fint vær i store deler av landet var lysten til å dra på eventyr stor. Det er mange steder i Norge som står på bucket listen min, og et av stedene jeg har hatt lyst til å oppleve lenge var Lysefjorden. Den naturskjønne og fargerike fjorden har flere verdenskjente attraksjoner som Flørlitrappene, Kjerag og Preikestolen. Hit kommer turister fra både fjernt og nært og turistsesongen begynner i slutten av mai og slutter i september. Jeg forhørte meg litt om føret i området og fikk bekreftet at det for det meste var bra føre og lite snø igjen i området, hvordan de høyeste partiene rundt Kjerag som ruver 1132 meter over havet var litt mer usikkert. Der var det ingen som hadde vært på en stund, men med en lengre periode med varmt vært mente flere at det burde være mulig å løpe der allerede nå.
Så jeg så på kartet og la opp en modifisert variant av DNT's SignaTUR Lysefjorden rundt på 116km som normalt går over 6 dager. Selv hadde jeg tenkt meg å gjennomføre turen på 3-4 dager og om mulig unngå strekningene med asfalt.


Planen var å starte mandag ettermiddag med en kort tur på 3,5km opp til den nye DNT hytta Skåpet som er en hytte litt utenom det vanlige og så starte den ordentlige turen tidlig tirsdag morgen. En venninne av meg ville være med på første etappe av turen sånn at hun kunne gå Flørlitrappene og så løpe ned til fjorden og ta fergen hjem.


Det krever litt organisering å komme seg til Vinddalen som DNT anbefaler som utgangspunkt, men et alternativ er å ta ferge fra Stavanger til Forsand og derifra ta taxi eller haike videre til Vinddalen. Da vi kom til Forsand spurte jeg en bussjåfør om hvordan jeg kunne komme meg videre til Vinddalen og det viste seg at han skulle kjøre i den retningen om kort tid og at han hadde litt ekstra tid slik at han kunne kjøre oss helt frem til Vinddalen selv om bussen egentlig ikke stopper der. Så tusen takk den til den snille bussjåføren i Forsand.

Turen opp til Skåpet var unnagjort på kort tid og kvelden ble brukt til å nyte en middag med utsikt over et vakkert fjellandskap før vi gjorde klar sekken for morgendagens lange tur. Og så sovnet vi til lyden av ingenting mens vi kunne nyte det vakre landskapet gjennom vinduet som dekker hele den ene veggen av hytta.


Tirsdag skulle turen gå på merket sti over fjellet til Flørli nede ved Lysefjorden, spise lunsj der og så gå de 4444 trappetrinnene i Flørlitrappene før jeg skulle fortsette over til DNT hytta Langavatn, eventuelt ta turen rett over til Kjerag og ned til Lyebotn, det ville ikke bli en mye lengre tur så jeg på kartet.

 Turen over til Flørli var på omtrent 10km, men en del partier var dekket med snø og der hadde vi vanskelig for å finne merking videre og det ble en del vimsing hit og dit for å finne ut av hvor stien gikk. Dessuten var det en og annen steinur som måtte passeres og det siste stykket ned mot Flørli var så bratt at forsiden av lårene mine føltes mørbanket ut da jeg endelig var nede ved fjorden.


Det ble en liten pause med påfyll av energi, en liten prat med Flørli mannen etterfulgt av en kort telefonsamtale med Turistforeningen i Stavanger, før vi begynte turen opp de 4444 trappetrinnene til Troppekosnuten i det som regnes som verdens lengste tretrapp. Om du trenger noe å sammenligne med så har Empire state building 1576 trappetrinn. Get the picture?


Trappa er smal og i noen partier er den skikkelig bratt. Det ser rett og slett ut som om den går loddrett opp noen ganger, men utsikten du får hvis du tør å se deg tilbake, er helt fantastisk. Aldri før har jeg syntes at det å gå opp trapper har vært morsommere en denne dagen! (Kall meg gjerne rar, men jeg liker faktisk å gå opp trapper).


Her og der var det avsatser hvor man kunne trekke pusten og nyte utsikten uten at det ble for nervepirrende. På turen opp trappene fikk jeg tid til å tenke igjennom telefonsamtalen jeg hadde hatt med Turistforeningen i Stavanger mens jeg spiste lunsj nede ved vannet. Da jeg løp over fra Skåpet til Flørli hadde jeg nemlig begynt å tenke på noe som kunne bli et problem, nemlig det at snøen dekket til de røde T'ene. Og når det fremdeles lå en del snø på 600 meters høyde, hvordan ville det da være på 1000 meters høyde?


Turistforeningen i Stavanger hadde gitt klart svar; har du ikke ski på beina så er det ikke noen god ide å ta turen over til Langavatn og Kjerag før uti juni. Og nei, det var ikke kvistet, så å finne veien over fjellet måtte gjøres uten hjelp fra turistforeningens merking.
Derfor bestemte jeg meg for å endre på planen min og heller ta turen tilbake til Flørli, (jepp, samme bratte nedoverbakke som jeg hadde pinet meg ned tidligere på dagen), og hoppe på fergen inn til Lysebotn og se om det var mulig å komme seg opp til Kjerag fra den siden av fjellet i stedet.


Stien ned fra Troppekosnuten bød på mye moro; nedoverbakkeløping i steinrøys, kryssing av elver, skog og igjen, den veldig bratte nedoverbakken som sørget for at jeg hadde lår som kjentes ut som gele da jeg nådde fergekaia akkurat i tide til å rekke dagens siste ferge inn til Lysebotn.


På fergen hev jeg innpå med nøtteblanding og mørk sjokolade, (det koster nemlig noen kalorier å gå 4444 trappetrinn), mens jeg nøt synet av Lysefjorden, et fossefall og noen seler som lekte seg i fjorden. Så gjorde fergepersonalet meg oppmerksom på noe som jeg ikke hadde tenkt på; alt av overnatting var stengt i Lysebotn for sesongen startet ikke før 20 mai. Ups...


Men fergemannskapet ba meg ta en prat med Postmann Kjell som skulle hente posten fra ferja, for postmann Kjell driver Hauane bed and breakfast, det var riktig nok også stengt for sesongen, men det gikk jo an å høre.


Så da spurte jeg postmann Kjell, og etter litt nøling ringte han kona og ba henne gjøre klart et rom til en halvsprø løpedame som løp rundt Lysefjorden, før han kjørte meg opp de 27 hårnålsvingene til Øygårdstøl sånn at jeg kunne løpe over Kjerag. Ting ordner seg som regel...


Fra Øygårdstøl klatret jeg opp de tre toppene opp til Kjerag platået. Her var det glatte og bratte svaberg hvor det heldigvis lå kjetting, for her hadde jeg ikke lyst til å skli utfor. Jeg liker å klatre oppover, men denne gangen klarte jeg ikke helt å nyte klatringen, for jeg hadde hele tiden i tankene at jeg skulle ned samme vei.

Men utsikten fra Kjerag platået var verdt både oppover og nedover turen, dessverre var det for mye snø det siste stykket til Kjerag bolten til at jeg kom meg helt frem, noen juv og partier der man tråkket langt igjennom gjorde at det ikke føltes helt trygt, så den opplevelsen har jeg til gode til neste tur rundt Lysefjorden


Jeg kom meg ned til Øygårdstøl uten for mange skrammer og derifra løp jeg ned den 7km lange nedoverbakken med 27 hårnålsvinger og gjennom den 1,1km lange tunellen til Lysebotn og videre til Hauane bed and breakfast hvor postmann Kjell og kona hadde gjort i stand et helt nydelig rom, varmet opp badstuen og satt frem hjemmelagde havrekjeks og varmt å drikke.


Neste morgen ble jeg servert det som ble kalt «en enkel frokost» siden de egentlig ikke hadde åpnet for sesongen. Jeg lurer på hva en «vanlig frokost» er for noe, for dette var en hotellfrokost verdig i mine øyne.


Deretter ble jeg kjørt til starten av stien ved Fyljesdalen. På veien dit var det så tett tåke at det ikke var annet enn hvitt å se rundt oss. Synd, for denne veistrekningen byr på helt fantastisk utsikt på klarværsdager ble jeg fortalt. Jeg ble nå litt engstelig for at det ville være for dårlig sikt til å ta seg over fjellet, men det første partiet var uansett igjennom lavlandet og langs fjorden, så fikk jeg heller se om tåka lettet utover dagen.


Kjell stoppet bilen der stien startet og så fikk jeg et hjertelig farvel før turen bar videre på stien gjennom Fyljesdalen. Jeg møtte ikke på noen andre mennesker og skyene som hang nesten helt nede på bakken ga dalen et trolsk preg. Her og der måtte jeg krysse små bekker og elver og det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt på beina. Denne strekningen var en fin blanding av sti og kjerrevei; noen steder veldig lettløpt, andre steder var det fult av røtter å snuble i eller partier der man var nødt til å hoppe fra stein til stein over større elvepartier. Jeg stoppet et øyeblikk og spiste noen nøtter og en sjokolade da jeg kom til en gammel seter hvor det tydeligvis går beitedyr på sommeren, nå var det ingen dyr å se, det var nok for tidlig på året enda.


Videre gikk turen opp og ned igjennom skog før jeg plutselig befant meg på en bilvei. Her løp jeg litt frem og tilbake og rundt i ring, for jeg forstod ikke hvor stien gikk videre. Jeg dro opp kartet mitt og så at jeg nå var kommet til den siste strekningen ned mot Sognesand og at det ventet meg omtrent 5 kilometer på asfalt før jeg kom inn på sti igjen. Og akkurat da jeg pakket kartet ned i sekken kom det en bobil kjørende i riktig retning. Jeg rakte ut hånden og det unge Sveitsiske paret som var på en måneds Norgesferie stanset bilen og lot meg sitte på ned til Sognesand.


Fra Sognesand gikk turen videre langs fjorden. Her var det kronglete med mange steinurer, klyving rundt store steiner og noen steder var det vanskelig å se hvor stien gikk. På et av disse stedene hvor jeg stod og funderte på hvor neste røde T-merke hadde tatt veien hørte jeg plutselig noen plask fra vannet og da jeg snudde meg så jeg en sel som svømte forbi bare et par meter fra der jeg stod. Magisk!

Jeg fant neste merke og så at stien nå begynte å gå bratt oppover fjellsiden. Her og der var det kjetting og jeg husker at jeg tenkte på hvor glad jeg var for at jeg skulle opp disse bakkene og ikke ned. Og forresten, er du en av dem som planlegger å løpe Lysefjorden inn? Spoiler alert: du har mange artige nedoverbakker i vente....


Videre opp og opp, en liten matpause et sted der det var ekstra fint og så inn på Bakken gård. Bakken gård er under renovering denne sommeren, så her så det ut som en skikkelig byggeplass og jeg løp bare rett forbi.


Videre gjennom skog, her og der åpne partier med utsikt, litt opp, litt ned og så veldig mye opp igjen. Det er ikke for ingenting at det heter Bratteli.
Jeg kom til partiet som kalles «Wall of death», hvor man klatrer rundt et svært bratt og smalt parti av fjellveggen Her var jeg veldig glad for at jeg hadde kjetting å holde meg i, men partiet var likevel ikke så skummelt som jeg hadde fryktet ut ifra beskrivelsene jeg hadde lest.

(Beklager få bilder fra denne strekningen, det var 1: for bratt til at jeg hadde lyst til å miste mobiltelefonen, eller meg selv, ned skråningen og 2: batteriet på telefonen min var nå så lavt at jeg valgte å spare det i tilfelle en nødsituasjon)


Jeg kom opp på fjellet, sikten var dårligere her oppe og jeg så bare deler av fjorden, men oppdaget nå at jeg hadde vann både på venstre og høyre side. Her oppe må det være fantastisk på en solskinnsdag med god sikt! Men selv om det ikke var kjempe god sikt i dag så jeg det jeg forstod måtte være Hengjanenibbå, den litt mindre varianten av Preikestolen.


Etter hvert kom jeg ned mot et lite fjellvann, stien tok nå en annen retning enn det jeg trodde var retningen Preikestolen var i. Jeg begynte å stusse og da jeg møtte på to glade løpere som kom i motsatt retning av meg spurte jeg om jeg var på riktig sti for å komme meg til Preikestolen. «Ja, jo, Preikestolen... Preikestolen? Nei, da løper du feil vei». Hæ? Hvor er jeg på vei nå da?! «Sognesand...» sa mannen, før han brast ut i latter av ansiktsuttrykket jeg satte opp. «Beklager, jeg kunne ikke dy meg, joda, du er på riktig sti og du løper i riktig retning». Dagens dårligste spøk der altså. Jeg slo av en kort prat med gutta som var ute og trente til Lysefjorden inn. De mente jeg hadde omtrent en time igjen før jeg var fremme.


Jeg nærmet meg Preikestolen og håpet på at sikten skulle bli bedre før jeg nådde det som skulle bli turens store finale. Men det at jeg klarte å løpe meg bort på vei opp på den veldig godt merkede stien til Preikestolen sier vel litt om utsikten jeg fikk da jeg endelig stod på kanten og tittet ned. Ikke akkurat den beste dagen å besøke Preikestolen, men uansett, #beentheredonethat


Så gjenstod bare 3 raske kilometer ned til Preikestolen turisthytte der jeg hoppet på en buss til Tau hvor fergen tok meg videre tilbake til Stavanger.

Publicerat: 2019-05-19 20:09 Kommentarer (0)



Ultra Trail Cape Town

Årets siste løp ble en aldri så liten spontantur til Sør-Afrika. Jeg følte meg ikke ferdig med løps sesongen og etter det fantastiske UTSS-eventyret i oktober var jeg sulten på mer og da Liv Richter spurte om jeg ville være med til Cape Town var jeg ikke sen om å takke ja. 

Planen var å løpe 100km, men med et kranglete venstreben fikk naprapaten min meg til å innse at det kanskje var lurere å løpe en kortere distanse. Så da ble det 65km i stedet. Det er forresten en distanse som jeg begynner å bli komfortabel med, misforstå meg rett, det er ikke komfortabelt siste halvdel av et løp uansett om det er en 5 kilometer eller en 90 kilometer som løpes, men nå vet jeg hvordan kroppen føles når jeg løper denne distansen og vet hvordan jeg skal legge opp løpet etter det. 

Men altså, Ultra Trail Cape Town skulle løpes bare 2 måneder etter mitt første 90 kilometers løp og med en kropp som ikke føltes helt på topp. Dessuten tok jeg en liten svipptur opp til Senja for å løpe Sans Senja Aurora Run, (som i år ble en tilsammen 10 km lang løpetur opp ett og ett halvt fjell og ned igjen i herlig vinterføre), helgen før. Noe som av mange kanskje ikke betegnes som den lureste å gjøre helgen før et ultraløp. Målet mitt var ikke noen super tid eller pallplass, dette er et løp som samler eliteløpere fra hele verden og det er mange sterke løpere, men jeg skulle ta det som en opplevelse, nyte og ha det moro. Deja Vu tenker du kanskje nå, for akkurat det har jeg vel sagt om absolutt alle løpene jeg har deltatt på. Men faktum er at det er det som er målet mitt med hvert eneste løp. Jeg skal ha det gøy og jeg skal kunne smile når jeg kommer over målstreken hver eneste gang. Også gir jeg det kroppen har å gi akkurat den dagen. 

Jeg hadde gått igjennom løypeprofilen på forhånd og visste følgende om det som ventet meg: 

65km, 3100 høydemetre, 5 matstasjoner og cut-off tid på 15t og 30min. Løpet ville gi 4 UTMB poeng og det tilsier at det er et nokså krevende løp, men flere av bildene jeg så på fra tidligere år viste løpbare stier og litt tekniske partier innimellom. Dette bekreftet også andre løpere som har løpt UTCT tidligere. De fortalte også om et veldig variert løp; fjell, jungel, asfalt, trapper, lettløpte partier og ikke fult så lettløpte partier. 

Selv om jeg hadde gjort researchen min var det veldig fint at Liv og jeg fikk en guidet tur på onsdagen av Lance og Luke som driver Runcation i Sørafrika og kjenner løpet ut og inn.

Sammen tok vi turen over Table Mountain og fikk mange gode tips til løpsdagen. Den dagen blåste det friskt og var iskaldt på toppen av «bordet» og jeg bestemte meg for at jeg skulle kle meg skikkelig godt på løpsdagen med to buffer og vanter og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg t-skjorte av ull. Dessuten forstod jeg at jeg måtte øve meg på å løpe ned trapper, for i dette løpet ville jeg måtte løpe både opp og ned utallige trappetrinn. 

Jeg fikk også se en del av 100km løypa som de som løper 65km går glipp av. Disse partiene fikk meg til å angre på avgjørelsen om å løpe 65km, for dette var en fantastisk vakker strekning som gikk langs havet over noen av de vakreste strendene jeg har sett. Men det var også den tøffeste delen av UTCT løypa og det sies at matstasjonen ved Hout Bay er der mesteparten av de som bryter av 100km løperne bryter. «Eiter you make it or you break it» som Lance sa. 

Resten av dagene før løpet tok vi det for det meste med ro og kjørte rundt på sightseeing til Cape Point, Boulders beach og den botaniske hagen I Cape Town. Bortsett fra en rolig 5km tur i Kirstenbosch (for å øve litt på løping i trapper), fikk beina hvile. For det er greit å stille med uthvilte bein før man legger ut på et slikt løp. 

Likevel kjentes kroppen utrolig tung. Jeg ble sliten bare jeg gikk opp en trapp i rolig tempo og jeg spurte meg selv flere ganger om hvor lurt dette egentlig var. Kanskje kroppen min ikke var klar for dette nå? 

Det ble ikke mye søvn på hverken Liv eller meg torsdag-lørdag. Sørafrikanere liker å feste og vi bodde rett ved en nattklubb som holdt det gående hele natten torsdag til mandag (ja, de fester på søndager også). 

Så da vekkeklokken ringte klokken 02.30 natt til lørdag hadde ingen av oss fått noe særlig med søvn. 

Takk og pris for kaffe sier jeg! Etter noen kopper espresso var vi nesten helt oppegående og bortsett fra at vi klarte å hoppe inn i feil Uber og endte med å få Airbnb verten vår til å kjøre oss til startområdet kl. 03.00 så gikk det meste på skinner og da starten for UTCT 100km gikk stod jeg og heiet Liv, Mimmi Kotka, Ryan Sandes og alle de andre tøffe 100km løperne ut i mørket. 

(Foto: Nick Muzik)

Og så var det tid for å gjøre meg klar til 65km starten som gikk klokken 05.00. 

Det var mange som stilte til start og siden jeg tok en siste tur på do rett før startskuddet gikk havnet jeg langt bak i startfeltet. Jeg tenkte at det ikke var noe poeng i å presse meg frem i folkemengden, det var mange gode løpere der og jeg regnet ikke med å være en av de raskeste. 

(Foto: Andrew King)

Ut fra startområdet ble det litt kø gåing før vi kom ut på de store gatene. Stemningen var helt super, folk hoppet og spratt rundt og det var mye latter og moro de første kilometerne. Jeg slo av en liten prat med en mann som var godt oppe i årene og som hadde løpt dette løpet flere ganger. «You’ll love it!» sa han, før han la til at «and you’re looking strong, so go on and don’t let an old man waste your time». Jeg ønsket ham lykke til og så løp jeg videre i et litt raskere tempo for jeg tenkte at det var lurt å ikke havne for langt bak før vi kom inn på sti. 

Det var fortsatt litt mørkt da vi startet, så jeg hadde på meg hodelykten, noe jeg kort tid etter start forstod var helt unødvendig for før vi var kommet ut av byen var det lyst nok til å løpe uten hodelykt. Solen var på vei opp da vi begynte klatringen opp Signal Hill. Det var smal sti det første stykket opp og nå ble det for alvor kø. Jeg forstod at jeg hadde plassert meg alt for langt bak for her gikk det mye langsommere enn jeg skulle ønske. Så med en gang det kom partier hvor det var mulig å løpe forbi ga jeg litt ekstra for å komme meg fremover i rekken. Jeg synes det er mye mer krevende å løpe i terreng når farten må styres etter personen som ligger foran meg og dessuten blir det mer uoversiktlig når man bare ser en til to meter av stien foran. Da kommer steiner og røtter så brått på. 

Heldigvis kom det et stykke med stigning og bred sti hvor jeg kunne løpe forbi mange og etter det ble det mye bedre plass. Signal Hill var et skikkelig morsomt parti, lettløpt og åpent og den vakre soloppgangen gjorde hele opplevelsen perfekt. 

Vi kom inn til første vannstasjon. Her brukte jeg ikke lang tid, jeg hadde fortsatt mer enn nok vann i sekken og beina var i god flyt. Nå gikk det nedover før vi skulle et stykke opp Signal hill igjen. Signal hill stod for nesten 20 kilometer av løpet, men da jeg løp inn på vannstasjonen som markerte slutten av Signal hill og starten på Table Mountain føltes beina helt supre og jeg var klar for litt seriøs klatring. 

Jeg fylte sekken full av vann, vel vitende om at turen over Table Mountain ville ta tid så det ville være en stund før jeg nådde neste vannstasjon som lå på den andre siden av fjellet. Så dyttet jeg i meg litt vannmelon før jeg løp av sted, til jubel fra alle de som stod ved vannstasjonen for å heie på løperne, mot den biten av turen jeg gledet meg mest til; klatringen opp Table Mountain, som jeg nå så var tullet inn i en tåkesky. 

Gleden tok brått slutt da jeg oppdaget køen av løpere som hadde dannet seg på stien opp mot Platteklip. For nå hadde alle de som skulle løpe 35km og dermed ikke hadde tatt turen oppom Signal Hill, begynt på stigningen opp mot Table Mountain. De raskeste 35km løperne hadde nådd toppen for lengst, så de som jeg nå havnet bak var nok av dem som ikke planla å sette en verdensrekord i oppoverbakkeløping denne dagen. 

Det gikk tregt, jeg prøvde forsiktig å se om det var mulighet for å komme seg forbi på noen måte, men det var først da en av 65km løperne som lå litt bak meg banet seg vei fremover ved å si «65k comming through» at jeg forstod at dette var nøkkelen til litt fortgang. Jeg begynte å si dette selv og oppdaget at folk for det meste var veldig hyggelige og slapp meg forbi så fort det var mulig. Jeg mistenker at arrangøren hadde bedt dem pent om å gi 65km løperne mulighet til å løpe forbi siden de nok var klar over trafikk-korken som ville oppstå på dette stykket. 

Selv om det nå gikk mye raskere gikk det fortsatt ikke fult så fort som jeg skulle ønske.  Jeg vet at det verste jeg kan gjøre i en sånn bratt og lang oppoverbakke er å stanse. Jo lenger tid jeg bruker opp jo mer sliten blir jeg. I hvert fall mentalt sett. Så jeg satser alltid på å komme meg raskt opp. 

Etter hvert som jeg kom høyere opp ble det mer og mer tåkete rundt meg og så hørte jeg lyden av musikk. Og tror du ikke det stod en mann og spilte på sekkepipe på det bratteste partiet? Lyden av sekkepipe sammen med tåke ga meg følelsen av at jeg var i det skotske høylandet, langt fra den sydligste delen av Afrika. 

Jeg nådde toppen av Platteklip. Tungpustet sa du? Vel, forsøk å si setningen «65k comming through, please, thank you» over hundre ganger samtidig som du klatrer opp en skikkelig lang og bratt bakke. Og til den halen av 65k løpere som hadde hengt seg på meg opp Platteklip og derfor ikke trengte å si et eneste ord; You’re welcome.

(Foto: Nick Muzik)

Jeg så ikke stort på turen min over «Bordet» denne dagen. Heldigvis hadde jeg hatt mulighet til å nyte den fantastiske utsikten tidligere i uken så nå syntes jeg ikke det gjorde noe at det var tåkete. Det ga et preg av mystikk å løpe i det tåkete landskapet i vinden som eliminerte alle andre lyder. Men så fort jeg begynte på nedstigningen forsvant tåken og det ble strålende sol. Det er utrolig hvordan været kan skifte på fjellet! 

Stien ned fra Table Mountain er til tider ganske teknisk. Her må man ha fult fokus for å unngå overtråkk, fall og det som verre er. Også her tok jeg igjen en del 35km løpere som slapp meg forbi så fort jeg spurte. Denne strekningen var utrolig vakker og beina kjentes lette så jeg koste meg skikkelig. Da jeg kom til neste vannstasjon fylte jeg på med vann og bestemte meg for å gå på do når det først var mulighet for det. Det var ingen foran meg i dokøen og jeg regnet med at det ikke kunne ta så lang tid før den som brukte doen nå var ferdig. Men det viste seg at fyren der inne hadde skikkelig magetrøbbel, så dette tok en liten evighet. Derfor ble det en mye lengre stopp en planlagt på denne matstasjonen som markerte at vi hadde kommet ca halveis i løpet. 

(Foto: Andrew King)

Men jeg kom meg av sted og nå løp jeg over en stor demning. Nå begynte jeg å merke varmen. Oppe på toppen hadde vinden blåst forfriskende. Her var det ikke mye vind og det var enda noen timer til sola stod på sitt høyeste og temperaturen ville være på topp. Dette blir en varm opplevelse tenkte jeg og minnet meg selv på å hive i meg ekstra mye salter. 

Jeg visste at det ventet meg en strekning med asfaltløping nå. Det er ikke det jeg synes er morsomst, men nå fikk jeg følge av George, en trivelig fyr som jeg rakk å bli godt kjent med de neste 12 kilometerne. George hadde planer om å komme i mål på under 10 timer og da jeg så på klokka oppdaget jeg at det ville være mulig for meg å nå i mål på den tiden også. George og jeg løp sammen nedover de uendelig mange trappetrinnene ned til Constantia og senere gjennom Cape Wine Estates hvor vi løp imellom vinranker og senere inn i skogen. Her nede var det virkelig varmt. Vi passerte flere løpere som var tydelig plaget av varmen, og som George sa; det kommer til å bli enda varmere. 

(Foto: Sam Clark)

Det smilet jeg hadde da jeg sprintet inn til matstasjonen ved Alphen gikk nok fra øre til øre. Denne matstasjonen var full av liv, den var under tak og her serverte de alt en ultraløper måtte ønske seg. Nesten. Nystekte pannekaker, smågodt, frukt, brødskiver, sportsdrikk, kaker og isbiter! Jeg fylte vannblæra med vann og isbiter og puttet oppi noen sportsdrikk brusetabletter og tok en pannekake mens sekken min ble sjekket for det obligatoriske utstyret. Her møtte jeg også Marie (som jeg hadde blitt kjent med tidligere i uken da vi løp sammen med Runcation), hun forsikret seg om at jeg hadde det bra før hun knipset et bilde av meg, ønsket meg lykke til og sendte meg videre ut i løypa. Jeg hadde mistet George i virvaret på matstasjonen. Og jeg møtte ham heller ikke igjen, så om han kom seg i mål på under 10 timer vet jeg ikke. 

(Foto: Marie Sammons)

Jeg løp nå inn Newlands forest, det man kan beskrive som en jungel med uendelig mange trappetrinn. Det gikk opp og det gikk ned i trappetrinn, små trappetrinn, brede trappetrinn, ujevne trappetrinn. Og var det ikke trappetrinn man måtte følge med på så var det røtter og steiner. Ikke et lettløpt parti altså. Selv om trærne skygget for solen var det plagsomt varmt her inne og fuktig. Jeg tok igjen folk hele veien gjennom Newlands forest og selv om jeg kjente at jeg begynte å bli sliten merket jeg at jeg fortsatt hadde en del å gi og at George mål, som nå også hadde blitt mitt mål, om å komme i mål på under 10 timer var oppnåelig. 

Da jeg endelig kom ut av det tekniske trappepartiet i Newlands forest og ut på den mest lettløpte stien som var på hele denne turen klarte jeg å tryne skikkelig. Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men plutselig lå jeg langflat med jord i munn og nese og noen forskrekkede tilskuere sprang til og lurte på om alt hadde gått bra. Men før de nådde frem hadde jeg kommet meg på beina, børstet av meg det verste og spyttet jord ut av munnen sånn at jeg kunne si at alt stod bra til før jeg løp av sted videre. Nå var det ikke langt igjen til Universitetet hvor den siste, og det som etter ryktene også var den beste, matstasjonen var. 

Jeg klarte å løpe litt feil rett før jeg kom inn på universitetsområdet og surret litt for å finne riktig vei, og da jeg kom inn på universitetsområdet var jeg så klar for å komme inn på matstasjonen at de siste 500 meterne virket uendelig lange. Det kan muligens også komme av at disse 500 meterne for det meste gikk i trapper. Oppover. 

Men da jeg kom opp den siste trappen og ble møtt av jublende folk og en matstasjon hvor det var full fest med tilbud om massasje, frukt, godteri, Cola og Redbull var humøret mitt på topp og etter å ha fylt på med litt vann, drukket noen glass med Cola og spist en banan var jeg klar for de siste 11 kilometerne inn til mål. 

Nå ventet siste store stigning opp mot Devils Peak. I denne bakken føltes det som om jeg befant meg i en ovn. Solen stekte og bakken ga fra seg minst like mye varme. Det var helt vindstille og her lå løperne strødd. Folk satte seg bare rett ned og på uttrykket i ansiktene deres kunne det se ut som om at det ikke var 10 men 100 kilometer igjen til mål.

(Foto: Andrew King)

Jeg var like plaget av varmen som de andre, men for meg var det eneste logiske å komme i mål så fort som mulig så jeg ga det siste jeg hadde opp den bakken og vet du hva? Det som møtte meg på toppen var noe av det deiligste jeg har opplevd noen gang. Det var en kjølende bris fra havet som gjorde temperaturen nesten behagelig og på slitne bein karet jeg meg de siste kilometerne rundt Devils Peak, forbi Dead mans tree og inn til mål. 

(Foto: Andrew King)

Og utrolig nok fikk jeg til en sprint inn mot mål og kom inn på tiden 09:57:45 som dame nummer 9. Det hadde jeg ikke forventet på et så stort løp og etter en periode med skade og lite løping etter UTSS 90km i oktober. 

Jeg ble møtt av Marie, Luke og Lance i mål. Nå var det bare å fylle på med litt mat og vann og vente på at de første 100km damene kom i mål. Jeg fulgte spent med på hvordan det gikk med Liv. Hun kom til å komme i mål som en av topp 10 damer så det ut som. 

(Foto:

Så kom de første damene. Emily Hawgood, Kerry-Ann Marshall og Mimmi Kotka kom alle i mål på under 12 timer. Og Liv kom i mål på en sterk 7. plass. Det er ikke dårlig i et løp som samler flere av verdens beste ultraløpere. 

Dagen etter deltok vi som «mottakskomite» for de som løp 21km, og det var premieutdeling og som vanlig var det god stemning ved avslutningsseremonien 

Jeg kan kort oppsummere Ultra Trail Cape Town slik: Fantastisk natur, spennende og variert, flotte mennesker, fantastiske matstasjoner og veldig bra arrangert. Og Cape Town som by er heller ikke noe dårlig trekkplaster! 

Om jeg ville gjort det igjen? Helt klart! Men da ville jeg gått for 100 kilometer. 

Ta en titt på årets UTCT film her Den filmen sier mer enn 1000 ord.

https://www.facebook.com/ultratrailcapetown/videos/360102604750082/

Publicerat: 2018-12-10 13:04 Kommentarer (0)



UTSS: Et 90 kilometer langt, vakkert og krevende eventyr

«Frister det å delta i et terreng-ultra løp langs kysten og i fjellene på Sardina?» Spørsmålet fikk jeg i april i år. Dette hørtes ut som et eventyr jeg ikke kunne si nei til, men etter å ha gjort litt research og funnet ut av følgende fakta; 

90 kilometer langt, 4500 høydemetre, krevende terreng, luftige partier, temperatur på mellom 20 og 25 grader så stilte jeg meg litt tvilende til om jeg ville være klar for noe slikt Det var bare 6 måneder etter å ha løpt min første ultra, Østerlen Spring Trail. Det lengste jeg hadde løpt var 60 kilometer og jeg hadde aldri vært i nærheten av så mange høydemetre på en tur. Dessuten var jeg bekymret for temperaturen. 25 varmegrader er varmt når man skal løpe langt og fort. Så jeg bestemte meg for å legge det hele litt på is og bruke sommeren på å teste ut hvordan det var å løpe flere tusen høydemetre på en og samme dag. 

(Photo: Ian Corless)

Bratte og lange bakker fikk jeg testet ut i Sans Senja, Hornindal Rundt (halv) og Meråker Mountain Challenge. Og da september kom følte jeg meg klar for å melde meg på UTSS. 

Selv om jeg følte meg klar for å melde meg på betyr ikke det at jeg var sikker på at dette kom til å gå bra, men jeg ville gjøre et forsøk. Målet mitt var å gjennomføre på under 20 timer, (som er max tiden på dette løpet), og jeg så på det som en opplevelse.

Jeg reiste ned onsdagen før løpet. Ville ha tid til å komme i orden, bli litt kjent med området og nyte noen rolige dager med masse god mat på Sardinia før lørdagen. 

På fredagen var jeg så heldig at jeg fikk bli med opp i fjellene for å se på deler av løypa. Ian Corless skulle planlegge hvor han skulle ta bilder under løpet (vet du ikke hvem han er så sjekk ut siden hans her). Det å ta gode bilder under et så langt terrengløp hvor store deler av traseen er ufremkommelig med bil er en skikkelig utfordring og krever en del forberedelser. Med på turen var også Michael Geisler, fjorårets vinner av UTSS maraton distanse. Dette skulle også bli hans første 90 kilometer, men siden han hadde løpt maraton distansen, (som i stor grad følger de samme partiene som 90 km første og siste del), i fjor, hadde han en del nyttig informasjon å komme med når det gjaldt terrenget. «Det er mye stein. All mulig type stein. Spiss lavasteind, runde store steiner i dalene, grus, flate steiner som sklir, steinurer med store steiner, steinurer med små steiner…». 

 

(Foto: Ian Corless)

Fredag kveld hentet vi startnumrene, sjekket sekkene og fikk med oss race briefen som ble gitt på Italiensk og da oversettelsen endelig kom satt jeg i min egen verden og det var først da jeg hørte «….. you can slip and fall into the water» at jeg begynte å følge med. Heldigvis hadde Michael fulgt bedre med enn meg og gjentok det viktigste.

Så var det bare å få i seg litt middag og kjøpe inn mat til morgendagen. Jeg er av den typen som trenger ordentlig mat. Å bare spise gels, bloks (gel i godteriform) og sportsdrikk en hel dag er ikke aktuelt. Det jeg pleier å ha med meg på tur er et par brødskiver med gulost. Og siden jeg skulle være ute også ved middagstider tok jeg like gjerne med meg en liten ferdigstekt pizza også. 

Og så tok jeg en tidlig kveld. Og vet du hva? Jeg sov godt! Og jeg våknet ikke før alarmen gikk av klokken 04.00.

Havregrøt, kaffe, flette hår, feste startnummer. Jeg var klar.

Det er noe helt eget med stemningen i startområdet før ultraløp. Folk er litt i sin egen boble. Alle forbereder seg vel mentalt til det som ligger foran dem; 90 kilometer, 4500 høydemetre, vanskelig terreng.  Kommer man til å klare det? Hvor tøft kommer det til å bli? Hvordan kjennes kroppen? Men samtidig er folk blide, de smiler og ønsker hverandre lykke til. 

Klokken 06.00 gikk starten og hovedgaten i den lille havnebyen Santa Maria Navaresse ble lyst opp av et tog med ultraløpere med hodelykt.

(Pedra Longa i dagslys)

Det var under en kilometer med asfalt før vi kom inn på Pedra Longa, den første delen av UTSS. Her løp vi på en smal sti som vekslet mellom å gå helt ute langs kanten hvor man så havet langt under seg og litt innover i landet igjennom skog og kratt. Stien varierte mellom å være lettløpt og å ikke være løpbar i det hele tatt. Det var mye stein og i mørket måtte man følge godt med på hvor man satt føttene sine. Et sted var det også en elv vi måtte over. Her stod det folk med tau slik at man skulle komme trygt over. Det hadde kommet mye regn de siste dagene. Faktisk så mye vann at arrangøren hadde vurdert å avlyse løpet fordi de så på det som en risiko, og vi var blitt advart mot at det kom til å være en del vann på deler av traseen.

(Å løpe her i mørket krever fokus)

Jeg oppdaget fort at hodelykten jeg hadde valgt ikke var noe supert kjøp, for selv om den lyst godt opp så falt lykten ned i øynene på meg hvis jeg beveget hodet for mye når den var vinklet skrått nedover. Og prøv å ikke bevege hodet når du løper i terreng. Mission impossible. 

Men det gikk når jeg holdt på lykten de stedene det var mest kronglete og heldigvis ble himmelen lysere og lysere for hvert minutt. Nå hadde himmelen fått den dype blå fargen den får rett før solen stikker opp fra horisonten. Jeg klarte ikke å la være å ta konsentrasjonen bort fra stien et øyeblikk og se utover havet. Og da snublet jeg selvfølgelig. Jeg var på beina igjen på et blunk, men hadde fått den påminnelsen jeg trengte når det gjaldt å fokusere på stien.

Etter ca 10 kilometer med lett kupert terreng begynte den første ordentlige stigningen. Jeg gledet meg til å komme opp på toppen, der visste jeg at det ventet en fantastisk utsikt og også det første sjekkpunktet og matstasjon. Jeg klatret fort og tok igjen folk på vei oppover og var overrasket over hvor fort det hadde gått. Dette er et av de vakreste partiene i UTSS, her løper mann på en smal sti langs en stupbratt fjellvegg. Jeg hadde vært her dagen før og viste at dette ikke var et sted man hadde lyst til å snuble, for her er det virkelig langt ned. Men det rare er at når jeg løp der oppe virket det ikke så skummelt. Det er først når du snur deg tilbake et stykke lenger borte at du ser hvor bratt og smalt det faktisk er. 

(Foto: Ian Corless)

Her lå Ian i buskene og knipset bilder. Og da jeg passerte ham spurte han meg «How do you feel så var svaret mitt «Never been better». Og jeg mente det. Beina gikk lett, kroppen føltes fin og da jeg kom frem til sjekkpunktet fikk jeg beskjed om at jeg var dame nummer to. 

Så fort jeg hadde fylt opp drikkeblæren med vann løp jeg videre på lette ben. Nå var det en litt kjedelig strekning med grus og jord vei og lite utsikt. Sola hadde kommet opp og jeg kjente at det begynte å bli varmt. Så begynte den første nedoverbakken. Vi skulle nesten helt ned til havet igjen. Nå gikk veien over til sti og det var en lettløpt nedoverbakke hvor jeg bare kunne la beina gå av seg selv og jeg, som ikke er en nedoverbakkeløper i det heletatt tok igjen to menn! Mens jeg fløy av sted nedover tenkte jeg at om det var sånne nedoverbakker jeg kunne vente meg fremover så ville dette gå som en drøm. Jeg ville være i mål lenge før jeg hadde forventet. Ja, kanskje til og med før solnedgang! 

Selv om nedoverbakken var lettløpt og morsom var det litt godt å kunne begynne på neste klatring igjen. Her var det bratt og her tok jeg også igjen folk. Jeg kan vel si det med en gang, jeg tok igjen folk i hver eneste oppoverbakke i dette løpet, så oppoverbakkene er der jeg føler meg sterkest og hvor kroppen min har det best. 

(Foto: Ian Corless)

Det gikk igjen mye lettere enn forventet å komme seg opp, selv om det etter hvert ble veldig mye stein også her og man måtte følge godt med på hvor man satt beina sine. På toppen ventet et helt fantastisk vakkert og grønt landskap. Her var det mye vann og noe av det som gjorde landskapet vakkert, de mosekledde steinene, gjorde det også vanskelig å løpe. Stein+mose+vann=GLATT. Det var altså bare å ta det med ro. Men det var ikke langt og så kom jeg ut på grus og jordvei igjen. Her møtte jeg på noen dyr. Esler og griser gikk fritt omkring. Jeg så neste sjekkpunkt, en hvit kirke i et landskap som fikk meg til å tenke på Mexico.

Jeg løp inn til sjekkpunktet til jubel og oppmuntrende heiarop fra funksjonærene. Jeg ble tilbudt en øl, men jeg fylte i stedet opp drikkeblæren min med vann og tok med meg en ostebit og litt pølse før jeg ble heiet av sted videre. Ut og tilbake på veien. Det var lettløpt en liten stund før jeg kom inn i noe som ikke var løpbart i det hele tatt. Her var det vulkansk spis stein. Det var som å bevege seg på knivspisser. Faller du her får du vondt. Det gikk i sneglefart. I tillegg kjente jeg at varmen begynte å plage meg litt. Det var lite skygge her og heller ikke noe vind. 

Jeg kom meg til neste sjekkpunkt og der møtte jeg Isaac Riera. Han hadde ikke tatt det like rolig som meg og hadde tråkket over stygt. Han ønsket meg lykke til videre mens jeg fylte opp med vann og så vinket han meg av sted mot neste stigning. 

Nå skulle jeg opp og løpe på toppen av noen 6-700 meter høye klipper. Det går virkelig rett ned i havet der. Her oppe hadde jeg følelsen av å være fri som en fugl. Vinden blåste behagelig og det var bare blått hav så langt øyet kunne se. 

Og nå skulle jeg ned til det blå havet.

Drømmen min om at nedoverbakkene i dette løpet skulle være like lettløpte som den første ble knust ganske fort da jeg begynte på nedstigningen. For dette var nedoverbakken fra helvete. Det var bratt og bare stein. Stein som skled. Jeg brukte lengre tid på å komme meg ned her enn jeg hadde brukt på å komme meg opp den forrige oppoverbakken og jeg var overlykkelig da stein gikk over til sand og jeg skjønte at jeg hadde kommet ned til stranden. 

Det ble feiret med en brødskive.

Jeg kom til et sjekkpunkt, fylte på med vann og nå begynte jeg også å drikke Cola. Jeg tok et eple i hånden og trasket videre. 

Her nede på stranden var det noen våte partier som jeg måtte vade over, men det var bare deilig for nå hadde temperaturen steget til godt over min komfortsone. 

Det tok ikke lang tid før jeg var på vei oppover igjen. Nå skulle jeg til Cala Luna og da visste jeg at jeg var omtrent halvveis. Men for å komme dit måtte jeg opp et fjell og ned til havet igjen. Det var varmt og svetten rant og jeg kjente at jeg var litt svimmel og ustø. Salt svette rant ned i øynene mine og minnet meg på noe viktig: SALT! Jeg hadde helt glemt å få i meg salt. Jeg åpnet en pakke med bloks som er tilsatt salt og dyttet innpå. Saltmangel kan være kritisk. Nå føltes det virkelig som om jeg gikk i sneglefart og jeg gjorde en revurdering av hvor lang tid jeg forventet å bruke på å komme meg i mål. 16 timer. Minst. 

Men så jeg en rygg foran meg og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt igjen enda en løper og det fikk meg til å skjønne at det ikke gikk så tregt som jeg trodde og da kom opp på toppen og kjente den svale vinden følte jeg meg mye bedre. Jeg var klar for neste nedoverbakke og denne gangen var det en lettløpt nedoverbakke hvor jeg bare kunne la beina gå av seg selv. I hvert fall 2/3 av nedoverbakken. Det siste stykket ned til stranden på Cala Luna var det mer kronglete, men det var løpbart. 

Til jubel og heiarop entret jeg matstasjonen på Cala Luna. For noen fantastiske mennesker som stod på disse sjekkpunktene! De gjorde alt de kunne for å sørge for at jeg hadde det bra. De fylte opp drikke blæren, de løp etter iskald cola og de ga meg oppmuntrende kommentarer. Nå var jeg klar for den siste lange klatringen på denne turen. Men først var det noen kilometer i sanden på Cala Luna. «It’s not so easy» sa de da de sendte meg av sted. Noen kilometer på flata i myk sand, hvor vanskelig kan det være? 

Det var ikke sanden som var noe problem. Det var vannet. 

(Foto: Michael Geisler)

Etter de siste dagenes regnskyll var traseen her nede blitt omgjort til en bred elv hvor vannet gikk til langt over knærne. Jeg vurderte faktisk å svømme noen av partiene for det var vanskelig å holde seg på beina på de glatte runde steinene. Jeg gikk ut av telling over hvor mange ganger jeg måtte krysse denne elven, men jeg vet at jeg var veldig glad da jeg kom meg frem til neste oppoverbakke. 

Her møtte jeg et par menn som satt og tok på seg tørre sokker og sko. Mine sko og sokker var gjennomvåte, jeg hadde ikke tatt meg bryet med å ta av meg på beina før jeg gikk ut i vannet. Heldigvis har jeg ikke noe problem med å være våt på beina… 

Jeg begynte klatringen og dette var en av de mest tekniske oppoverbakkene så langt. Her var det bare stein og noen partier ble det litt klyving. Jeg tok igjen et par løpere til og koste meg skikkelig der jeg klatret oppover mens utsikten bare ble bedre og bedre. Men så gikk stien over til kjedelig grusvei. Her var det løpbart, men motivasjonen min var nå på bunn. Jeg hadde bare ikke lyst til å løpe. 

Så jeg gikk. Og jeg gikk. Og jeg gikk. 

Men jeg gikk fort. Og da jeg kom inn på neste sjekkpunkt ble jeg igjen møtt av jubel. Denne gangen var det Michael som heiet meg inn. Han hadde måtte bryte på grunn av magetrøbbel og satt nå på en felt seng og så ganske så pjusk ut. 

(Foto: Michael Geisler)

Jeg løp av sted videre med ny motivasjon og det siste stykket opp til det høyeste punktet på denne turen gikk helt greit. Bortsett fra at skyene rundt meg begynte å bli skummelt mørke. 

Jeg hadde opplevd tordenvær flere ganger de siste dagene på Sardinia og viste at jeg ikke hadde lyst til å være oppe på toppen av fjellet da. 

Det var motivasjon nok til å få opp tempoet litt. Regnet kom da jeg var på toppen, men det ble heldigvis ikke noe tordenvær som jeg hadde fryktet. Og regnet varte heller ikke lenge, og jeg kan ikke huske at jeg var våt da jeg kom frem til neste sjekkpunkt. 

Nå kjente jeg at det var middagstid og funksjonærene ved dette sjekkpunktet lo godt da jeg dro frem pizzaen min fra sekken og begynte å spise. Jeg ble tilbudt både vin og øl og stol, men takket pent nei til alle tre. Derimot tok jeg imot noe deilig grillet svinekjøtt fra en helstekt gris. Det smakte helt nydelig og ga meg påfyll av ny energi og beina gikk av seg selv i nedoverbakken som fulgte. 

Nå løp jeg på vei og jeg var inne i en god flyt. Det gikk lett nedover og landskapet gikk over til noe mer landlig. Hodet mitt var fylt med fine tanker om at det kanskje ville være mulig å komme i mål før solen gikk ned like vel nå som det ikke var stort mer enn 20 kilometer igjen. Med god fart på beina rundet jeg en sving og alle fine tanker forsvant veldig fort for der stod det en stor ku. Som nok var blitt like skremt som meg. Men i stedet for å snu seg rundt og løpe vekk kom den rett mot meg. 

Min reaksjon var å kaste meg til siden. Hvor det selvfølgelig var et tornekratt. 

Også lå jeg der da. Med torner over det hele og kua hadde stoppet opp litt lengre borte og sto og så på meg som om jeg var falt ned fra månen. Jeg slet litt med å komme meg ut av tornekrattet, men havnet til slutt på baksiden hvor jeg klarte bane meg vei gjennom enda mer tornekratt for å komme meg litt bort fra kua før jeg kom ut på veien igjen. Jeg kom meg til slutt ut på veien igjen, bare for å oppdage at veien foran meg var full av store kuer. 

Jeg bestemte meg for å gå forbi kuene veldig rolig, livredd for å skremme noen flere kuer. Jeg kom meg forbi og ut på en stor åpen slette som var full av dyr. Kuer med kalver, griser med søte små grisunger og esler. Dette var husdyrhold slik det burde være! Dyrene gikk helt fritt og i stedet for å gjerde inn dyrene var det husene som hadde gjerde rundt seg. 

Og merkene førte meg over denne vakre sletten med alle dyrene. Her var det koselig å løpe! 

Nå begynte jeg å bli sliten. Og for første gang på denne turen var jeg glad for at det ikke var mye stigning igjen. Jeg håpet på at resten av løpet skulle være like lettløpt som dette. Nå gikk jeg oftere og oftere og merket at jeg manglet næring, men også appetitt. Jeg prøvde likevel å dytte i meg en Sardinsk småkake på det neste sjekkpunktet, men ga opp å prøve å få den ned. I stedet fikk jeg i meg mer Cola og noen bloks med koffein.

Jeg klarte likevel å løpe inn til sjekkpunktet som kom bare noen få kilometer etter og ble igjen tatt imot av en helt fantastisk gjeng. Her fikk jeg servert buljong suppe og det var helt nydelig å få noe varmt, salt og flytende nå som appetitten hadde forsvunnet helt. 

Da jeg løp videre, til jubel, heiarop og kubjelle, klarte jeg å overse et merke og havnet nede på en bilvei. Jeg stod og klødde meg litt i hodet før jeg så merket og måtte løpe opp den samme bakken jeg nettopp hadde løpt ned. Et par høydemetre fra eller til spiller ingen rolle når du likevel skal løpe 4500 høydemetre…

Nå ventet det bare to små oppoverbakker og to små nedoverbakker før jeg var i mål og det var under 15 kilometer igjen. Og nå visste jeg at jeg ville klare det. Om jeg så skulle være nødt til å gå hele resten av veien. 

Jeg løp nedover og inn i et dalføre. Her fulgte merkene en elv og elven ble krysset flere ganger. Jo lenger oppover elven jeg kom jo vanskeligere ble det å ta seg frem. Noen steder var det dype kulper og jeg måtte klatre opp store kampesteiner. Jeg stusset etter hvert på at jeg ikke så noen merker foran meg, men på hver side av elven var det bratte skråninger og jeg så ingen andre muligheter til å komme meg frem enn å følge elven. Dessuten sa klokka mi at jeg var på riktig spor, så jeg klatret, krabbet og vadet videre. Og en ting var jeg sikker på: dette stedet hadde jeg ikke lyst til å være når det ble mørkt. 

Jeg brukte nok 30 minutter på de 100 meterne. Det skal nevnes at jeg nå hadde løpt neste 80 kilometer og begynte å kjenne det skikkelig på kroppen. Men til slutt så jeg et merke foran meg og da jeg kom frem til merket så jeg at stien jeg skulle ha fulgt gikk på oversiden av skråningen. Men som Ian sa da jeg fortalte ham det; «Din sti høres mye morsommere ut».

Sjekkpunktet ved 80 kilometer var en stor seier. Nå var det skumring og på tide å finne frem hodelykten igjen. 10 kilometer i mørket skulle jeg klare. Og sånn som veien var nå så det lovende ut. Nå var jeg lykkelig over at det var grusvei jeg løp på og håpet bare på at det ville være grusvei resten av veien inn til mål.

Det var det ikke!

Det siste stykket var i stedet fylt med mye stein. Bratte steinrøyser hvor det var laget en smal sti på tvers av. Jeg kastet et blikk nedover og forstod at her ville jeg ikke skli utfor. Og den siste nedoverbakken var rett og slett ned en slik steinrøys. Her var det bare å holde seg fast i det man hadde å ta tak i for det var virkelig glatt og i mørket føltes denne bakken uendelig lang og skummel. Det var i et av disse partiene at jeg ble tatt igjen av noen for første gang i dette løpet, men det var faktisk litt godt å ikke være alene her. 

De siste kilometerne inn mot mål fokuserte jeg bare på å sette den ene foten foran den andre. Jeg var trøtt og lei, men samtidig hadde jeg lyst til å komme i mål på under 15 timer. Og da jeg kom inn på grusvei som etter hvert gikk over til asfalt og jeg var inne i byen fikk jeg til noe som føltes som en sprint. 

Det er ikke mulig å beskrive den lykkefølelsen jeg hadde da jeg løp over målstreken i Baunei etter 14:45:11 timer ute i de Sardinske fjellene. Jeg hadde gjennomført mitt lengste løp noen sinne, flyttet mine egne grenser langt og satt igjen med en enorm mestringsfølelse. 

(Kjempe fin premiesermoni med flotte premier)

Ultratrack Supramonte Seaside er et eventyr jeg sent kommer til å glemme og som jeg gjerne opplever en gang til. 

(NB: Jeg tar aldri bilder når jeg løper løp, derfor er det få bilder fra selve løpet i denne blogposten. En del av bildene er fra foto sessionen med Ian Corless på fredagen, de er tatt på litt forskjellige steder i løypa og er tatt med for å vise frem hva slags terreng man løper i og den fantastiske naturen. Bare til info om du skulle lure på hvorfor jeg veksler mellom å ha lilla og orange t-skjorte. Bildene fra Pedra Longa er tatt da jeg var ute og gikk tur et par dager etter løpet. Flere fantastiske bilder fra selve løpet finner du her).

Og helt til slutt: Jeg har allerede fått en del spørsmål om hvilket utstyr jeg brukte under dette løpet. Så her kommer sko og utstyrsfakta.

Sko: Inov-8 Trailtalon 290

Klær: Inov-8 Base Elite singlet og shorts, All terrain sokker

Vest: Inov-8 Race elite vest 10L

Klokke: Garmin Forerunner 935

Hodelykt: Silva Scout XT

Jeg byttet hverken sko eller klær i løpet av turen. Stavene hadde jeg ikke med og savnet dem heller ikke et øyeblikk. Nesten. Eller, kanskje litt de siste kilometerne i steinuren... Obligatorsik vann og vinntett jakke var med i sekken, men ble ikke brukt ( Inov-8 AT/C Ultrashell waterproof jacket).


 


Publicerat: 2018-10-14 20:35 Kommentarer (0)



Sans Senja, mitt første møte med skyracing

Tidlig fredag morgen før Sankthansaften dro jeg av sted mot Gardermoen med en koffert fullpakket av løpeutstyr. Denne gangen gikk turen nordover til Senja, en øy jeg hadde hatt lyst til å oppleve lenge på grunn av den vakre naturen; stupbratte klipper som strekker seg flere hundre meter rett opp i været, høye fjelltopper med spektakulær utsikt, sandstrender med kritthvit sand og glassklart vann. En ekte eventyrøy. Og da jeg fant ut at det gikk et løp Skyrace på Senja tok det ikke lang tid før jeg meldte meg på.

Skyracing hadde jeg lest en del om. Løp som gikk i fjellet med utrolig mange lange og bratte partier, hvor løpingen i perioder bestod av å klatre litt på fjell og stein og hvor man måtte regne med en del luftige partier. Sans Senja Skyrace var ikke lengre en 25 kilometer, men med 2800 høydemetre. Det var ikke et av de lengste løpene og jeg tenkte at dette skulle jeg klare lett, bare jeg tok tiden til hjelp og så på det som en fin løpetur i vakkert terreng.

Jeg hadde virkelig ingen anelse om hva jeg bega meg ut på…

Jeg møtte på Sara, redaktør i Runner’s World, på Gardermoen. «Klar for en skikkelig kul løps opplevelse?» Spurte jeg. Sara, som var litt mindre sikker på at dette løpet var gjennomførbart for de fleste var litt mer skeptisk. Og jeg skjønner at 2800 høydemetre kan virke skremmende, spesielt for folk som trives best på flatmark. Dessuten hadde Sara sjekket værmeldingen for Senja, sånn omtrent en gang i timen de siste dagen. «Har du sett værmeldingen eller?» var Saras svar.

Og det hadde jeg; 7 grader og regn på løpsdagen. «Det går så bra Sara, for vi har vanntette klær og litt regn skader ingen. Så lenge det går an å se noe er jeg fornøyd». Det blir liksom litt kjedelig å løpe opp mange bratte bakker og vite at du er på topper hvor utsikten er helt magisk også ser du ikke lengre enn to meter fremfor deg…

Det var oppholdsvær da vi landet på Bardufoss og turen fra Bardufoss til Finnsnes ga litt forsmak på den flotte naturen som ventet oss på Senja. Vakre snødekte fjell og grønne daler.

Vi troppet opp på Brageklinikken hvor startnummerutdelingen foregikk. Så tok vi en liten tur ut i den lokale slalåmbakken og testet ut noen Inov8 sko før vi dro tilbake til Brageklinikken for å delta på pastaparty. Og så kjørte vi til Mefjordvær brygge hvor vi skulle bo denne helgen. Vi var begge interessert i å komme tidlig i seng sånn at vi var uthvilte til neste dags utfordring oppe i fjellene.

Vi stod tidlig opp neste morgen, spiste frokost og dro av sted mot Husøy der målområdet var. Derifra skulle vi fraktes over med sjarktaxi til Fjordgård hvor starten gikk. Sans Senja hadde fire klasser; Mosjon uten tid, Mosjon med tid, Rekrutt klasse og Aktiv klasse. Sara skulle løpe i mosjon med tid som startet klokken 10.00, jeg var meldt opp i Aktiv klassen med start klokken 11.30. Så jeg vinket Sara av sted da hun dro av sted i sjarktaxien.

Været var ikke så verst. Det var opphold og man så faktisk noen av fjelltoppene. Så et sted inni meg var det et lite håp om at yr.no tok feil og at det ville bli mulig å se litt på turen.

Men regnet kom, og da jeg satt i sjarktaxien en time senere var det blitt nokså surt og kaldt og skydekket hadde tettet seg ganske godt til. Og da forstod jeg at jeg hadde gjort et dårlig valg når det kom til sokker…

Heldigvis ble jeg reddet av Matt i Inov8 som hadde et par ullsokker liggende i bilen og noen gode tips til hvordan jeg skulle komme meg igjennom løpet som jeg nå begynte å forstå kom til å bli alt annet enn en hyggelig løpetur i fjellet. For nå ble det annonsert at det snødde og blåste liten kuling på Grytetippen.

Men litt snø skal vel gå bra. Jeg er jo ikke helt ukjent for å løpe i snø og vintervær, selv om jeg da alltid har hatt mye mer klær på meg. Men nå skulle jeg jo holde et høyt aktivitetsnivå hele veien, jeg planla ikke akkurat noen rastepauser oppe på fjelltoppene for å nyte utsikten…

Og virkelig, hvor ille kunne det egentlig bli i slutten av juni måned?

Men jeg merket at jeg ble mer og mer nervøs, for det ble også meldt om skikkelig dårlig sikt, men samtidig lovet arrangøren at det var bra merket hele veien og så lenge man fulgte merkene skulle det gå bra.

Jeg hadde kanskje mest vondt av Sara, for hun hadde begitt seg ut på dette eventyret helt uvitende om at hun skulle igjennom en snøstorm.

Men så gikk startsignalet og fokuset flyttet seg over til oppgaven som lå foran meg. Jeg hadde delt opp løpet i delmål, hver topp var et delmål og første topp som skulle bestiges var Segla, 640 moh. Å holde seg tørr på beina var det bare å glemme, så jeg brydde meg ikke stort om å løpe rundt vanndammene og gjørmepyttene.

Det gikk oppover helt fra start, men det var sånn at man kunne holde et greit tempo og jeg ble fort varm.

Stien opp var gjørmete og glatt og bar preg av at noen hundre løpere og turgåere allerede hadde passert. Men det var ikke noe problem. Enda. Det var først da vi begynte på det virkelig bratte partiet opp mot toppen av Segla at det begynte å gå opp for meg at dette kom til å bli skikkelig hardt. Det brant i baken, lårene fikk virkelig jobbe, men det gjorde egentlig ingen ting, det som derimot etter hvert gjorde at jeg hadde mest lyst til å begynne å gråte var at det gikk opp for meg at jeg var nødt til å løpe ned igjen samme vei. Og det var bratt, og det var glatt og det var store steiner som løsnet. Nordlendingene var godt rutinert og ropte ut «stein» da de ble vare på steinene som fløy nedover bakken. Frykten min for nedover turen ble ytterligere forsterket da de første gutta løp nedover og mange av dem falt flere ganger. Det så ikke behagelig ut og selv en del av de tøffeste gutta tok det med ro noen av partiene. Jeg kom til toppen og begynte på nedstigningen. Jeg hadde bestemt meg for å ta det pent og rolig ned, klatre baklengs om jeg måtte. For om du ikke har vært på Segla før så kan jeg fortelle deg at om du skulle være så uheldig å skli utfor så har du sånn ca 600 meter rett ned i havet foran deg.

Men jeg kom meg faktisk ned. Og jeg tenkte at verre enn dette kan det vel ikke bli så jeg la i vei med friskt mot i retning Barden, neste delmål. Og nå var det faktisk løpbart et lite stykke og innimellom var det små åpninger i skydekket som gjorde at jeg kunne se rett ned på sjøen noen hundre meter nedenfor.

Og så begynte klatringen mot neste topp. Og da mener jeg klatring. Jeg husker et parti hvor jeg slet litt med å komme meg opp, det eneste stedet jeg kunne plassere foten min var gjørmete og glatt og det samme var det eneste stedet jeg fant som kunne gripe om med fingrene mine. Og da jeg så bakover forstod jeg at dette var et sted jeg ikke hadde lyst til å miste grepet. Men jeg kom meg opp. Og ikke lenge etter var jeg på sjekkpunkt nummer to; Barden. Jeg hadde begynt å bli kald på vei oppover og kjente at jeg trengte å ta på meg de vind og vanntette buksene mine før jeg fortsatte videre. Her oppe var det skikkelig tåkete og dårlig sikt. Her var det bare å lete etter merker. Som jeg ikke fant… Jeg surret rundt i sirkel i noen minutter inntil en annen løper tok meg igjen og så gikk vi sammen i sirkel litt til vi plutselig oppdaget neste merke. Her var det gjørmete, men ikke så glatt, så det gikk at å løpe litt igjen. Inntil det begynte å bli steinete og bratt igjen. Jeg husker at jeg skled og slo kneet i en stein og at det gjorde vondt, men ikke verre enn at jeg kunne fortsette å løpe og etter en liten stund var smerten helt glemt.

Og så så jeg første matstasjon som var plassert før stigningen opp til Grytetippen. Det stod noen folk der, men jeg var ganske bestemt på å ikke stoppe opp her. Jeg hadde vann og gels nok og ville ikke risikere å bli kald. Men da jeg nærmet meg matstasjonen ble jeg stoppet av en funksjonær som bad meg vente sammen med de andre borte ved matstasjonen. De var nemlig ikke sikre på at de ville sende flere løpere over fjellet på grunn av det dårlige været. Så det var bare å vente til han hadde funnet ut av det. Og da stod jeg der sammen med noen damer som hadde gått mosjonsklassen med tid og startet samtidig med Sara. Og da jeg tenkte på Sara fikk jeg litt vondt inni meg, for hun var antageligvis midt oppe i snøstormen som jeg akkurat nå ble nektet å løpe inn i fordi de mente det var for farlig.

Mens jeg stod og ventet kom det flere løpere fra aktivklassen. Noen av dem valgte å trosse vakten og løp videre, de hadde løpt løpet før og nektet å bli stående å fryse. Det var kanskje lurt av dem.

Jeg derimot dro frem telefonen for å ta noen bilder. Men for å få det til tok jeg av meg vottene og vantene på den ene hånden også knipset jeg et par bilder. Det tok ikke lang tid før jeg kjente at jeg var blitt kald og jeg begynte å skjelve og jeg begynte å bli utålmodig etter å få svar på om vi kunne fortsette videre. Vakten hadde imidlertid vanskelig for å få kontakt med de han prøvde å få kontakt med. Etter noe som føltes som en evighet fikk jeg og den lille gjengen med løpere som hadde kommet etter meg lov til å fortsette videre. «På eget ansvar».

Nå var jeg rukket å bli både kald og demotivert så jeg gledet meg ikke spesielt til turen oppover mot Grytetippen hvor det snødde og blåste liten kuling. Men jeg la i vei sammen med de andre og løp igjennom et veldig vått myrparti samtidig som jeg forsøkte å få på meg vanter og votter på noen nå veldig kalde og våte hender. Noe jeg etter en kort stund forstod at jeg kunne gi opp. For jeg hadde ingen bevegelse i fingrene mine lengre og selv om jeg prøvde å bruke tennene til å dra på meg vottene så forstod jeg at det å løpe opp på et fjell, hvor jeg visste at det både snødde, blåste og var dårlig sikt og jeg allerede nå var så kald at jeg ikke klarte å få på meg vottene mine var en skikkelig dårlig ide.

Og jeg bestemte meg for å la dette bli min aller første DNF. Heller bryte nå enn å måtte bli hentet ned av luftambulanse. Så jeg snudde og løp tilbake til matstasjonen og fikk pekt ut veien ned fra fjellet som i praksis var en myr hvor jeg hadde vann opp til midt på leggen mesteparten av tiden. På vei ned møtte jeg på flere andre som hadde valgt å bryte og jeg kjente at det var litt godt å vite at jeg ikke var alene om å ikke fullføre.

Jeg kom ned til veien og der stod det flere kalde løpere. Dekning var det ikke, og uansett så var jeg så kald på fingrene at jeg ikke klarte å dra telefonen ut av lommen på løpevesten en gang. Redningen ble Truls og Ilka, de fylte opp minibussen sin med kalde og våte løpere og kjørte oss til Husøy, selv om de egentlig skulle i motsatt retning. (Jeg lovet dem at de skulle nevnes og aldri glemmes).

I Husøy ble vi tatt godt imot. Vi fikk varm fiskesuppe og jeg ble pakket inn i det de hadde av duker, (jeg tror jeg så litt bleik og pjusk ut da jeg kom inn), også fikk jeg meg en varm dusj. Og etter den dusjen føltes alt veldig mye bedre. Nå var det bare å vente på Sara.

Jeg fulgte Sara på RaceONE appen, men noen steder var det ikke dekning og da så det ut som om hun ikke flyttet på seg. Noe som ga meg katastrofetanker som; Hun har falt ned fra en klippe, hun ligger og fryser i hjel et eller annet sted oppå en fjelltopp, hun har brukket beinet, hun har gått seg vill…

Men så beveget prikket hennes på seg igjen og nå gikk det plutselig veldig fort og vips så var hun i målområdet.

Det var en kald og våt Sara jeg løp ned for å møte. Hun vekslet mellom å gråte og le og rundt halsen hennes var det en medalje som viste at hun hadde gjennomført (nesten) hele Sanssenja. Arrangøren avbrøt løpet, det var rett og slett blitt for glatt og farlig ned den siste bakken.

Så da stilte mesteparten av Senjas befolkning opp for å kjøre kalde løpere det siste stykke inn til mål.

Dagen derpå tok Sara det rolig. Det forstår jeg godt etter å ha gjennomført et slikt løp. Jeg derimot hadde alt for mye energi i kroppen og så ingen grunn til å sitte inne selv om det regnet litt. Nå var sikten bra så jeg fikk mulighet til å se litt av Senja før turen gikk videre mot Finnsnes.

På vei mot Finnsnes fikk jeg en strålende ide om å ta meg en liten tur opp til Segla for å se hvordan Segla så ut. Sara syntes ikke det var en kjempe god ide og valgte å stå over.

Og Segla var virkelig verdt en tur. Men at jeg kom meg ned Segla på lørdagen når alt bare var stein, gjørme og tåke er et skikkelig mysterium for meg…

Denne Sankthans helgen ble en skikkelig heftig opplevelse og det skal gjentas neste år. Men da prøver jeg meg kanskje heller på ultra distansen deres. Så får jeg mulighet til å se enda mer av Senja. 

Publicerat: 2018-06-28 20:11 Kommentarer (0)



Runner’s Worlds løpeweekend på Norefjell

 

Sist helg var jeg så heldig å få lov til å delta på Runner’s World løpeweekend på Norefjell sammen med en herlig gjeng med glade løpere.

Da Eivind Bye, ansvarlig redaktør i Runner's World spurte om jeg kunne tenke meg å være med på Løpeweeken på Norefjell Ski og Spa mot at jeg tok med meg noen av deltagerne på en langtur i terrenget trengte jeg ikke mye betenkningstid. Endelig fikk jeg en mulighet til å løpe litt i fjellene igjen og jeg synes jo det er kjempe morsomt å ta med meg andre ut på tur og spre litt terrengløpeglede.

Jeg kjørte opp til Norefjell tidlig fredag morgen. Jeg kan ikke skryte på meg å være kjent på Norefjell, så jeg ville ta meg en liten tur på egenhånd for å sjekke forholdene før jeg dro med meg noen andre på tur. Jeg hadde gjort litt Research og hadde en viss plan for hvor jeg skulle løpe, men jeg spurte damen i resepsjonen også om det var bra merket oppover i fjellet. Noe hun lovet at det var.

Været var helt strålende og t-skjorta kom av etter bare noen få minutter med oppoverbakke. Turen startet med en lang og bratt oppoverbakke og det passet meg helt perfekt. Jeg tok det ganske rolig oppover, for jeg visste at jeg hadde 3 dager fullpakket med løping og trening foran meg og da er det greit å spare litt krefter. Da jeg kom til toppen av bakken tok jeg meg tid til å nyte den flotte utsikten før jeg fulgte skiltet mot Høgevarde. Utsikten var fantastisk uansett hvilken retning jeg så og jeg var så opptatt av å se på utsikten at jeg skatt til da jeg plutselig oppdaget at det stod noen reinsdyr på en snøflekk noen få meter fra meg. De tittet nysgjerrig på meg og virket ikke spesielt redd for at jeg skulle gjøre dem noe galt så jeg knipset noen bilder og fortsatte oppover kneika jeg hadde foran meg. Da jeg kom til toppen av kneika åpenbarte det seg et fantastisk vakkert fjellandskap med terreng som er helt perfekt for løping. Her koste jeg meg skikkelig og det føltes som om jeg fløy av sted. Noen steder fant jeg flekker av snø som jeg kunne løpe i og før jeg visste ordet av det stod jeg på toppen av det jeg trodde var Høgevarde. (Litt bedre skilting etter Høgevarde turisthytte hadde ikke gjort noe). Der tok jeg meg en matbit og nøt en fantastisk utsikt, sjekket klokka og så at jeg hadde bra med tid. Rekker å være tilbake til klokka 14.30 tenkte jeg. Også la jeg i vei nedover mot Tempelseter.

Resten av turen ble mye lengre en planlagt og her kommer kortversjonen:

Ved Tempelseter var det ikke bra merket videre, men hei, dette er jo fjellet, ingen skog å gå seg bort i og jeg vet hvilken retning hotellet ligger. Sånn omtrent i hvert fall. Så la oss bare følge denne sti(ish)en som ser ut som om den går i riktig retning. Oi, her var det myr ja. Jaja, er varmt, gjør ingen ting om jeg blir litt våt på beina. En time senere: fortsatt myr ja…. Litt senere: En STI! Haleluja! Og ser jeg ikke det lille vannet som ligger ved hotellet rett der borte? Da rekker jeg heldigvis å være fremme ca 10 minutter før første økt starter. Ellers blir det nok siste gang Eivind tar meg med på noe sånt… 30 minutter senere: Hm, her er det en bilvei og et vann, men ikke noe hotell. Google maps, hvor er jeg? Norefjell Ski og Spa 8,5km… Okai… Nå har jeg et lite problem… Bil! Skru på sjarmen og spør veldig pent om det eldre ekteparet i bilen kan være super snille å svippe bortom hotellet med et stykk løper på villspor. Og det gjorde de. Samtidig ringer Eivind som er litt bekymret for at jeg har løpt meg vill. Nei da, hva får deg til å tro det? Jeg kommer straks!

Løp opp det siste stykket til hotellet og entret løpeweekenden med stil klokken 16.05. Møkkete og opprisset på leggene var jeg klar for å være med på første økta på Runner’s World løpeweekend.

Heldigvis fikk jeg mulighet til å ta følge med og bli litt kjent med de som ønsket en rolig start på løpeweekenden så deler av turen gikk i gå fart. Om du ikke har prøvd å traske i myr før så kan jeg fortelle at det er tungt, så beina mine var ganske gående etter de 24km og 1100 høydemetre med et langt parti i myr og utenfor sti tidligere på dagen.

Etter økta tok jeg meg en dusj og spiste en banan før det var utdeling av sko (alle deltagerne på løpeweekenden fikk et par Columbia terreng sko) og forelesning om ernæring for løpere. Og så var det endelig middag. Nå fikk jeg mulighet til å bli kjent med enda flere herlige løpeglade folk og praten gikk, (gjett om hva), lett helt fra start og helt til vi i Runners World teamet trakk oss tilbake for å gå igjennom litt praktiske ting før vi tok kvelden.

Neste dag startet vi med en kort løpetur før vi hev innpå en deilig frokost ute på terrassen i solskinn. Jeg er ikke vant til å løpe på tom mage, men en kort tur i godt selskap før temperaturen hadde kommet over 17 varmegrader var ikke så verst.

Og så var det en time med løpsteknikk.

Altså, hvis du har lyst på litt god underholdning så er det bare å stille som tilskuer når folk som ikke er vant til å trene løpsteknikk skal prøve seg på slike driller for første gang. For det var veldig mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Og jeg som aldri helt fikk til dette med aerobic og Zumba og derfor syntes løping var en ypperlig form for trening fordi man ikke trengte så fryktelig mye koordinasjons egenskaper… WRONG!

Men moro var det og jeg lærte noen øvelser som jeg skal øve på i smug.

Så var det lunsj ute på terrassen og masse herlig løpesnakk igjen før økt nummer 3 begynte.

Intervaller. Smak på det ordet. For meg er det et ord som får meg til å grøsse skikkelig. Jeg kjører bare intervaller når jeg løper på mølle og det skjer ca. en gang i året. Så dette var ikke økten jeg hadde gledet meg mest til. Men skepsisen min forsvant i løpet av 9 minutter, for etter første sett med 1-2-3 pyramideintervall så oppdaget jeg at jeg hadde det utrolig morsomt. Det var moro å få litt fart i beina og kjenne at jeg ble skikkelig sliten i løpet av korte intense arbeidsperioder. Og best av alt; jeg hadde det beste selskapet du kan tenke deg! Vi løp rundt det lille vannet ved hotellet så man løp hele tiden sammen med noen og små oppmuntrende ord og tilbakemeldinger fra de du løper sammen med gjør utrolig mye for motivasjonen og treningsgleden. Økta avsluttet jeg med å kapre et nytt Strava-segment som gikk rundt vannet. Og det å få en ny krone i samlingen min på Strava er alltid like morsomt.

Etter en økt som dette føles det ikke feil å ta seg en tur i Spa avdelingen, så jeg hev i meg en banan og la meg ut i varmekulpen sammen med flere av de andre løperne. Og der gikk praten selvfølgelig om løping. Hvilke løp skulle folk løpe i år? Når hadde man begynt å løpe? Hvilke mål har man satt seg for fremtiden? Jeg elsker å høre folk fortelle om slikt og det var så moro å høre hvor forskjellige folk er og samtidig så like. For mange hadde de samme målene som jeg hadde for 1-2 år siden og selv om mange syntes mine mål var ganske ekstreme så tenkte jeg for meg selv at det var akkurat det jeg tenkte også for bare et år siden. Dessuten så får man inspirasjon til å delta på mange løp man kanskje ikke har hørt om før når man prater med løpere fra hele landet. For de fleste hadde noen skikkelig fine løpsopplevelser å fortelle om så listen min over løp jeg skal løpe ble mye lengre i løpet av denne helgen.

Før middag holdt Martin Lager, Performance Coach og RWs egen trener, et inspirerende foredrag om hvordan man kan bli en bedre løper. Her var det mye bra og nyttig inspirasjon å hente og jeg gikk ut fra forelesningen med masse ny kunnskap om løping.

Og så var det middag igjen. Like hyggelig som kvelden før, men nå kjente vi hverandre så godt at praten gikk enda lettere en kvelden før. Og gjett hva vi pratet om da… Det ble en litt senere kveld på meg denne dagen, for neste morgen trengte vi ikke å stå opp like tidlig. Jeg hadde overtalt Eivind til å sette av mer tid til langturen i terreng søndag formiddag. Jeg er nemlig helt overbevist om at det blir en bedre tur hvis man setter av god tid til å ta pauser underveis og at man ikke trenger å stresse med å nå tilbake. Derfor startet vi turen tidligere enn planlagt og alle tok med seg matpakke på turen.

Ole Kristian, en lokal løper skulle være med oss på turen som Guide. Eivind stoler tilsynelatende ikke på mine evner til å finne veien… Men det gjør jo ingen ting, for jo flere jo bedre og Ole Kristian er lommekjent i området og har dessuten ansvaret for å merke løypa til Norefjell marsjen, (som forresten har en egen løpsklasse også), så han kunne fortelle om området vi løp i og tipse om flere fine steder å løpe når man er i Norefjell.

Turen ble helt fantastisk. Jeg er ganske sikker på at alle hadde en fin opplevelse også mistet vi bare 3 løpere på veien. Men 10% svinn er innafor synes jeg, så skal ikke klage på det. Og siden vi hadde med oss Team GoPro så fikk vi dokumentert turen og her ser du resultatet:

(Får du ikke opp filmen kan du klikke på denne linken https://youtu.be/hoKI2sbrXrs )

Og om du ble bekymret for de 3 vi mistet på veien så gikk de sammen med Geir løpeinstruktør, og nøt naturen i et litt roligere tempo enn vi andre gjorde, så de kom trygt tilbake til hotellet, bare litt senere enn oss andre.

Vi avsluttet løpe wekeenden med en styrkeøkt ute i sola. Etter en helg med mye løping og en god del høydemetre i beina etter formiddagens langtur var det tungt å få lår og legger med på en real styrkeøkt. Men vi lærte noen øvelser vi kunne ta med oss videre også fokuserte vi på mage og rygg. Etter denne økta var folk helt kjørt. Men fy Søren så imponert jeg ble da Martin spurte om vi var ferdige eller om vi ville ha et sett til før vi dro, for da var alle enige om å ta en runde til.

På vei hjem fra løpeweekenden kjente jeg hvor sliten jeg var i kroppen, men samtidig hvor mye energi denne helgen hadde gitt meg. Mye ny input og mange nye løpevenner gjorde at jeg bare var enda mer motivert for å løpe og trene mer.

Så takk til alle dere som var med på løpe weekend, dere er helt fantastiske alle sammen!

Publicerat: 2018-06-15 22:56 Kommentarer (0)



Litt forsinket reisebrev fra Gran Canaria

Den siste uken i april, når snøsmeltingen stod på for fult i Oslomarka, pakket jeg løpeskoene mine og reiste av sted til sol, sommer og tørre stier på Gran Canaria.

Kanariøyene har lenge stått på listen over steder jeg har lyst til å løpe. Grunnen til det er det spennende og varierte vulkanske landskapet med høye fjell og klipper. Så planen for ferieuken min var ikke å ligge på stranda i Playa del Ingles å grille, men å oppleve så mye som mulig av det Gran Canaria hadde å by på av vakker natur og fine løpestier.

Det ble hele 125km med løping i løpet av den uken jeg tilbrakte på Gran Canaria, og skulle jeg ha blogget detaljert om alle turene mine måtte det ha blitt minst 7 blogginnlegg, så i dette innlegget får dere bare høydepunktene fra de beste turene.

«La Ruta Noruega»

Den første turen min på Gran Canaria måtte nesten bli det som omtales som nordmennenes favoritt på Gran Canaria. Lett å komme seg dit var det også. Måtte bare vente 30 minutter på bussen til Puerto Rico først, (bussene på Gran Canaria går når de føler for det og ikke når rutetabellen sier de skal gå), og så spørre 10-12 personer om veien videre til Motor Grande. Og så løp jeg litt rundt og opp og ned i Motor Grande før jeg til slutt oppdaget en sti med hvite T’er på og forstod at jeg hadde funnet rett sti å følge. Og så begynte jeg på klatreturen. Og bare for at det skal være sagt, det er veldig mye tyngre å løpe opp en bakke når det er 23 grader enn når det er -10 grader, så da jeg hadde kommet meg opp på 500 meters høyde begynte jeg å revurdere planene mine om å løpe et 100 kilometersløp med over 8000 høydemetre i Spania et av de nærmeste årene. Men det ble fort glemt da jeg fikk første skikkelige utsikt over det fantastiske fjellandskapet, de dype dalene og havet i syd.

Turen gikk fra topp til topp og på hver topp var det en bok å skrive i.

Jeg møtte ikke mange på turen, bortsett fra noen geiter og en gjeng hyggelige folk fra Ringerike som var godt kjent i området og som ga meg tips om beste stivalg tilbake til sivilisasjonen.

Jeg klarte selvfølgelig å rote meg litt bort likevel, så deler av turen ble mer en kamp mot kaktus og buskas og klatring i steinrøysa. Men moro var det.

Roque Nublo

Dagen etter var jeg klar for å komme meg lengre opp i høyden, så jeg leide meg en bil og kjørte inn til midten av øya. Bare kjøreturen i seg selv var en flott opplevelse og da jeg parkerte bilen ved utfartsstedet ved Roque Nublo tenkte jeg at jeg hadde sett så mye fin utsikt på turen opp dit at det ikke var mulig å toppe det. Men det var det. For da jeg kom opp til den kjente vulkanske klippen så ble jeg helt satt ut av den fantastiske utsikten.

Vinden rev i håret og det føltes som om jeg var på toppen av verden der jeg stod, over skyene, og så ut over et mektig fjellandskap.

Videre gikk turen litt rundt omkring i området, rotet meg selvfølgelig litt bort igjen og det ble ikke den turen jeg hadde planlagt. Men det gjør jo ingen ting når man løper i landskap som dette.

Maspalomas

Jeg kunne ikke komme hjem fra Gran Canaria og risikere at folk spurte meg om hvordan stranda var også ville jeg svare «hvilken strand?», så den tredje dagen utforsket jeg stranda og sanddynene på Maspalomas. Og bare så det er helt klart; du kommer neppe til å se meg løpe Marathon des sables. Jeg som trodde at det å løpe i ørken ville være lett som bare det etter en lang vinter med mye snøløping fikk en real oppvåkning på det området. For det var tungt, det var varmt og det var veldig mye sand i skoene.

Men god trening var det og om du vil øve på å løpe nedover kan jeg absolutt anbefale å finne deg en høy og bratt sanddyne og løpe opp og ned 20 ganger.

Soloppgang

Soloppgangen fra stranda ville jeg få med meg, så på hviledagen min tok jeg meg en rask 10 kilometer før frokost. Helt klart verdt det.

På jakt etter Transgrancanaria traseen

Jeg hadde pratet litt med noen syklister som tipset meg om en fin runde som ble mye brukt av de som driver med mountain biking. Kart over ruten fikk jeg også. Det som fristet med denne turen var at jeg ville komme forbi siste del av løypa til Transgrancanaria, så planen var å løpe halve sykkelruta også løpe ned Transgrancanaria traseen tilbake til Maspalomas. Jeg hadde blitt lovet at det var kjempe lett å finne frem, bare mulig å gå feil ett sted, men når man allerede før man forlater byen klarer å rote seg bort lover det kanskje ikke så veldig bra.

Kort fortalt så løp jeg feil det eneste stedet jeg kunne løpe feil og oppdaget det ikke før jeg hadde løpt 6 kilometer i feil retning. Møtte noen Tyskere som heller ikke visste hvor de var, så de kunne ikke hjelpe. Så møtte jeg et lokalt eldre ektepar i en bil som lo godt og fortalte meg at jeg var helt på bærtur, men at de skulle samme vei som meg så jeg kunne sitte på dit jeg hadde løpt feil. Jeg pleier ikke å sette meg inn i bilen til fremmede folk altså, men etter en rask risikovurdering kom jeg frem til at det var mer sannsynlig at jeg løp meg mer bort enn at disse folkene ville gjøre meg noe galt. Så da fikk jeg en jeep safari tur (de kjørte over steinrøys og helt på kanten av bratte stup) tilbake til der jeg hadde løpt feil. Jeg vinket farvel til det hyggelige paret og de smilte, ristet litt på hodet og informerte meg om at jeg var «loco». Jeg fortsatte oppover og innover i fjellene på jakt etter Transgrancanaria traseen, men fant den ikke. Til slutt, etter å ha løpt i til sammen nesten 30 kilometer, så jeg noe som kunne være stien jeg lette etter, men da oppdaget jeg noe som var litt urovekkende. Jeg hadde nesten ikke mer vann igjen. Og det var varmt. Og nå slo faktisk fornuften inn og fortalte meg at å løpe inn på ukjent sti hvor det var lite sannsynlig at jeg ville møte andre folk med nesten ikke noe vann igjen ville være en dårlig ide.

Så jeg snudde og løp tilbake samme vei jeg hadde kommet. Jeg møtte heldigvis på noen trivelige spanjoler som tilbød meg vann (etter å ha fortalt meg at jeg var «loco»). Denne 47kilometer lange turen kommer jeg neppe til å glemme med det første. Men moro var det.

Bahia Feliz

Den siste dagen på Gran Canaria hadde jeg tenkt meg til Montaña de Tauro, men så oppdaget jeg at det var søndag og at det å komme seg til Mogan med kollektivtransport ville by på problemer. I stedet anbefalte resepsjonisten meg å ta en tur nærområdet i Bahia Feliz. Igjen ble jeg lovet at det var lett å finne frem. Og selvfølgelig rotet jeg meg bort igjen. Jeg tror kanskje jeg har en tendens til å tro at alt er sti så lenge man kan løpe, krabbe eller klatre der. Og denne gangen ble det bare klatring og lite løping. Jeg ga opp til slutt, for det kom til et punkt da jeg forstod at dette nok ikke var den stien resepsjonisten hadde snakket om, men bare en samling av store steiner.

Stien så jeg forresten veldig godt da jeg satt i bussen dagen etter på vei tilbake til flyplassen. Og at jeg klarte å blingse på den forstår jeg ikke i det hele tatt.

Ultraløpene Transgrancanaria, Haría Extreme Lanzarote og Transvulcania er alle løp som står på «To do» listen min så jeg skal tilbake til Kanarieøyene og løpe mer i fremtiden. Garantert. Og jeg gleder meg allerede! Nå skal jeg bare bruke sommeren på å bli litt mer vant til å løpe i varmen og i høyden…

Publicerat: 2018-05-09 22:53 Kommentarer (0)



Blir du med å løpe Runner's World Trysilrypa terrengløp?

For litt over et år siden postet jeg min aller første post på Runner’s World bloggen min. Blogginnlegget handlet om at jeg hadde blitt valgt til ambassadør for terrengløpet Trysilrypa og fortalte kort om planen min for å gjøre meg klar til dette løpet. Mitt første, trodde jeg da, terrengløp noen sinne. Løpets lengde og høydeprofil skremte meg litt og forventningene jeg hadde til meg selv var bare å gjennomføre løpet løpende og med relativt god stil. Også skulle jeg ha det gøy!

Jeg var ganske ny når det kom til terrengløping, og det var faktisk Trysilrypa som fikk meg til å ta det første skumle steget bort fra den vante runden min i lysløypa og ut på ukjente stier. Jeg hadde lest om løpet på Runner’s World sin nettside og bestemte meg for at dette var et løp jeg hadde lyst til å delta på. Det var selve opplevelsen, det å skulle løpe i naturskjønne omgivelser oppe på fjellet i Trysil sammen med mange andre spreke damer som gjorde at dette var et løp som tiltrakk meg. Bilder fra løpet og beskrivelser fra tidligere deltagere fortalte om en jentehelg fylt med god stemning og mye moro. Så da Runner’s World annonserte at de søkte etter ambassadører for løpet var jeg ikke sen om å sende inn en søknad. Lite visste jeg da om hvilke muligheter denne søknaden skulle bringe med seg.

Nå, ett år og 37 blogposter senere, kan jeg igjen annonsere at jeg også i år skal være ambassadør for Trysilrypa. Og jeg er, om mulig, enda mer glad for å få være ambassadør for Trysilrypa i år enn jeg var i fjor. For i løpet av det siste året har jeg fått et skikkelig hjerte for Trysil og Trysilrypa. Fageråsen, området hvor Trysilrypa foregår, er et sted jeg alltid gleder meg til å komme tilbake til, sommer som vinter, for landskapet og utsikten der kan jeg aldri få nok av. Og i september er kanskje Fageråsen på sitt aller vakreste. Da har vegetasjonen fått vakre høstfarger, men samtidig kan du finne blåbær og bringebærbusker fulle av modne bær.

Trysilrypa er et løp jeg gjerne deltar på år etter år. For stemningen der oppe på fjellet i Trysil den første helgen i september kan ikke sammenlignes med noe annet. Det skjer noe når du samler tusenvis av spreke damer i alle aldre oppe på et fjell en hel helg. Alle prater med alle. Damene heier hverandre frem og kommer med oppmuntrende kommentarer og hilsener. For mange er denne helgen en fast jentehelg hvor venninnegjengen drar til fjels for å kose seg. Aktivitet ute i frisk fjelluft kombinert med god mat og drikke blir aldri feil. Legger du til bra underholdning og mulighet for spa og shopping blir det en alle tiders jentehelg.

Noe av det jeg liker best med Trysilrypa er at det er et løp som passer for alle damer uansett om man er vant til å løpe langt og ute i terreng eller ikke. Den lange løypa på 13 kilometer passer nok best for dem som har løpt litt, og planlegger du å løpe denne løypa fort bør du være vant til å løpe i terreng. For Trysilrypa sin 13 kilometer byr på noen tekniske utfordringer. Og noen helt fantastiske utsikter! Den korte løypa, som er på 6 kilometer, kan alle klare. Den går i lettere terreng og har færre høydemetre, men er like vakker og morsom som den lange. Trysilrypa sin 6 kilometer passer også veldig bra for dem som har lyst til å løpe kort og raskt i terreng. Så uansett om du har mye eller lite erfaring med terrengløping så er Trysilrypa et perfekt løp.

I år er Runner’s World stolt tittelsponsor av løpsklassene og tilbyr en løpepakke som inneholder alt en terrengløper jente kan ønske seg. Pakken inneholder startplass til valgfri distanse i Runner’s World Trysilrypa, racebrief med gjennomgang av løypa og tips, pastaparty, tilgang på dusj på Kulpen SPA etter løpet, festfylt premieseremoni og bankettlunsj.

Årets rypehotell er Radisson Blue Mountain Ressort Fageråsen. Hotellet ligger i gangavstand fra startområdet og har tilrettelagt litt ekstra for at løperne skal få det så komfortabelt som mulig. Sånn som mulighet for ekstra tidlig frokost på løpsdagen, løpsvennlig frokost, (les havregrøt og veganske alternativer) og på fredagen kan startnummer og goodiebag hentes på hotellet. Det er også på dette hotellet pastaparty, racebrief, premieseremoni og bankettlunsjen holdes. Men det gjelder å være tidlig ute med reservasjonen, for Rypehotellet blir fort fult.

Og har du mulighet så anbefaler jeg å ta en langhelg fra torsdag til søndag. Ta noen timer i SPA avdelingen, gå en liten tur i Fageråsen og nyte høsten på fjellet.

Runner’s World sin Trysilrypa pakke kan du lese mer om og kjøpe her.

Ses vi i Trysil den første helgen i september? Jeg er sikker på at dette blir en opplevelse du aldri vil glemme!

Publicerat: 2018-01-31 21:31 Kommentarer (0)



Parrizal de Beceite og Pas del Romeret

Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde blitt hver eneste dag i Spania, servert en nydelig frokost slik at vi fikk fylt opp energilagrene helt før vi skulle ut på den siste løpeturen for denne gangen.

I dag gikk turen til Parrizal de Beceite og Pas del Romeret, og igjen fikk vi oppleve helt spektakulær natur og fjellformasjoner. Dessverre var det ikke tid til en lang løpetur i dag, for vi hadde et fly å rekke ut på ettermiddagen og for å komme til flyplassen måtte vi først kjøre i 3 timer. Men en kort løpetur er bedre enn ingen løpetur og vi hadde satt vekkeklokken på tidlig så vi skulle få så mye som mulig ut av dagen.

Vi kjørte et litte stykke for å komme til utfartsstedet. Herifra løp vi et kort stykke på grusvei før vi kom inn på sti. Vi fulgte en liten elv og etter hvert løp vi inn i en ravine.

Deler av stien gikk på oppbyggede plankestier og noen ganger løp vi igjennom naturlige tuneller i fjellet.

Vi lekte oss innover i dette enorme landskapet, som egentlig bare var en diger lekeplass for folk som liker å løpe på sti, helt til guiden vår førte oss inn i en kløft og gjorde dagen vår enda litt bedre. For her var det en liten Via Ferrata og veien videre gikk oppover. Vertikalt.

Vi klatret oppover fjellveggen og fikk bedre og bedre utsikt for hvert platå vi kom til. På toppen blåste det også ganske friskt og det ga et ganske bra adrenalin kick å være så høyt oppe, uten sikring og å kjenne vinden rive i håret. Og når vi nådde toppen? Da fikk vi en helt utrolig utsikt over et spektakulært landskap. Her oppe kunne jeg fint blitt værende en stund, men som jeg tidligere har nevnt så hadde vi ett fly å rekke og guiden vår begynte å bli litt små stresset, for selv om det nå ventet så å si bare nedoverbakke, så betyr ikke det at det vil gå fort. For bratt opp betyr veldig ofte også bratt ned…

Og jeg er ingen nedoverbakke løper.

Det var ingen Via Ferrata på veien nedover, men det var veldig bratt og noen steder måtte man snu seg rundt og klatre baklengs ned. Det tok altså litt tid dette her.

Så da vi var nede ved elven igjen så var det bare å løpe så fort man kunne tilbake til bilen.

Turen kom på litt over 9 km og 472 høydemetre. Jeg fikk til og med en ny krone på Strava og da er jeg fornøyd.

Men jeg skulle gjerne hatt litt mer tid her. Eller, jeg skulle helst hatt mye mer tid her. Sånn en ukes tid kanskje. For de sier at man kan løpe rundt her i dagevis uten å måtte løpe samme sti en eneste gang.

Vi ble kjørt tilbake til hotellet og etter å ha tatt det som må ha vært tidenes raskeste dusj og presset all bagasje ned i en sprengfull koffert, satte vi oss i bilen igjen og begynte på hjemreisen. Det var en gjeng med slitne, men lykkelige løpere som satt i bilen og så ut på det vakre fjellandskapet mens vi kjørte mot flyplassen i Barcelona. Mye av tiden var vi stille og jeg tror alle kjente på den følelsen at vi ikke var helt klare for å forlate dette stedet allerede. Og når vi snakket, så var det om planene vi hadde om å komme tilbake. Hvilke løp vi hadde lyst til å delta på og hva vi hadde lyst til å oppleve mer av. Og jeg skal tilbake neste år. Minst to ganger. For jeg har lyst til å bli bedre kjent med Pyreneene også har jeg fått veldig sansen for det spanske ultratrail-miljøet. Så neste år vil jeg delta på et løp eller to i Spania. Jeg vet bare ikke helt hvilke jeg skal velge, for det er så utrolig mange spennende løp å velge mellom!

 

Publicerat: 2017-12-12 20:25 Kommentarer (0)



Canfranc-Canfranc

Etter en natt i Rodellar gikk turen videre til Canfranc, helt på grensen til Frankrike. Området her var helt annerledes enn Rodellar og Alquézar. Her lignet det mer på alpene og norske fjell. Vi var på 1600 høyde og temperaturen var mye lavere her oppe. Her lå det flekker av snø og fjelltoppene var hvite. Uansett hvilken vei jeg så var utsikten fantastisk. Vi løp litt oppover i høyden langs den Spansk-Franske grensen. Over oss svevde store fugler som den spanske guiden vår prøvde å forklare oss hva het. Jeg tror vi kom frem til at det var Falker.

Flotte var de i hvert fall. Dagens guide, Alex, fortalte oss om ultraløpet som arrangeres her hvert år. Canfranc-Canfranc er et av Spanias tøffeste løp. Den lengste distansen er på 100 kilometer og med 8848 høydemetre. Vi snakker opp Mount Everest faktisk. Og plutselig hadde jeg et nytt langsiktig mål. For her var det så vakkert og det guiden fortalte om løpet gjorde at jeg bestemte meg for at denne utfordringen skulle jeg ta. Men det blir nok ikke neste år, jeg trenger litt mer tid på å bli klar for et slikt løp. Dessuten så er ikke dette et løp hvem som helst kan melde seg på. Her må man faktisk søke om å få være med. Du må legge ved en form for løps CV som viser at du er i stand til å gjennomføre et slikt løp.

Men en dag så skal jeg.

Etter å ha løpt litt på den Fransk-Spanske grensen tok vi bilen til en annen del av løypa til Canfranc-Canfranc. Og nå ble det mye oppoverbakkeløping. Lykke!

Temperaturen hadde nå steget så mye at jeg måtte bytte ut de lange tightsene med korte shorts. Jakka trengte jeg heller ikke lenger. Solen varmen godt selv gjennom skylaget og vi var for det meste i le for vinden. Jo høyere opp jeg kom jo finere ble utsikten. For hver sving stien gjorde ble jeg overasket over at det var enda vakrere enn det hadde vært for et øyeblikk siden. Her kunne jeg ha løpt hele dagen. I mange dager.

Tiden gikk så alt for fort og vi måtte starte på nedturen lenge før jeg følte meg ferdig med løpeturen. For når jeg løper sånne steder har jeg ikke lyst til at løpeturen skal ta slutt.

Så ble det nedoverbakkeløping. Og det er noe jeg forstår at jeg må øve mer på, for om jeg skal løpe lange løp i fjellet så vet jeg hvor jeg kommer til å tape mest tid.

Men vi hadde det gøy og lekte oss nedover stiene, tok litt bilder og lo masse. Denne gjengen her vet virkelig hva løpeglede vil si!

Etter litt energi påfyll, brød med spansk skinke og god ost ble favoritt matpakken og det vi tok med oss på tur hver dag, tok vi turen til jernbanestasjonen i Canfranc. Den er ikke i bruk lenger, men som du kanskje forstår så er dette en av Canfrancs stoltheter.

Så ble det kaffe, øl, Cola, vann og varm kakao på den lokale baren i Canfranc før turen gikk videre til kveldens hotell.

Og selv om det hadde vært shortsvær og fin temperatur midt på dagen så hadde kulda kommet utover ettermiddagen og satt seg i alle sammen, så da vi kom til hotellet løp alle jentene ned i hotellets spa og satte seg i badstuen. Det var helt nydelig. Og da vi satte oss i hotellets restaurant litt senere så var det en veldig blid gjeng som spiste en bedre 3-retters middag med god spansk vin til.

Og om det ikke hadde vært for at vi skulle opp grytidlig neste morgen for å dra videre til neste eventyr så hadde vi sikkert sittet der til langt på natt og hygget oss.

 

 

Publicerat: 2017-11-30 19:26 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Det handler om tid, det handler om overskudd, det handler om prioriteringer og det handler om mål ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser