Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Ut og bli kjent med nye stier i Østmarka

Etter at terrengskoene mine hadde stått urørt i nesten 4 uker var det helt magisk å komme seg ut på en skikkelig langtur i skog og mark. Jeg hadde gledet meg hele dagen på jobb og klarte nesten ikke å vente på å bytte ut sykepleieruniformen med shorts og løpe sko. Det å måtte være inne når sola skinner og skogen kaller er ikke lett. Så når klokka ble 15.30 og jeg endelig kom meg ut i sommerværet var jeg nærmest euforisk. Kort tid etterpå var jeg klar til å løpe og satte kursen mot Østmarka. Jeg er så utrolig heldig som har Østmarka en kort løpetur fra der jeg bor, for Østmarka er et av de fineste stedene i byen for folk som er glad i å løpe på sti.

Som vanlig hadde jeg en liten ide om hvor jeg skulle løpe. Flykning ruta mellom Skullerud og Øyeren må testes ut mange ganger i sommer for jeg har klart å melde meg på Østmarka Trail Challenge – Flyktningeruta, som er et terrengløp på 37km som går på blåmerket sti. Løypa er ikke sånn alt for godt merket, og tilbakemeldingene jeg har fått fra andre som har løpt ruten er at det krever litt orienteringsferdigheter, noe jeg ikke eier i det hele tatt. Men tanken er at jeg skal gjøre meg litt kjent med ruta på forhånd for da har jeg kanskje en mulighet til å komme meg fra Øyeren til Skullerud uten at det må sendes ut en letepatrulje.

Jeg fulgte først Ljanselva et stykke mot Skullerud og så løp jeg opp til vannverket hvor det er skilt som peker ut flykning ruta. Jeg tror jeg klarte å følge den opp til Rundvann, men så datt jeg nok av for jeg oppdaget at det gikk en sti rundt Rundvann og den måtte jeg neste prøve ut. Etter en runde så jeg en ny sti som så morsom ut og da forsvant planen om å bli kjent med første del, (eller det som vil være siste del når jeg skal løpe Østmarka Trail Challenge), av Flykning ruta.

Det var en smal sti som bare ble smalere og smalere før jeg plutselig oppdaget at det ikke var noen sti hverken foran eller bak meg lenger. Jeg sto midt i skogen med blåbærbusker opp til knærne og fikk en litt bedre forståelse av hvorfor terrengløpere ofte har knelange strømper. Og dyrevenn som jeg er ble jeg en smule engstelig for at jeg kunne komme til å tråkke en huggorm på halen. I tilegg oppdaget jeg at det foran meg gikk veldig bratt nedover og å satse på å løpe utenfor sti var litt vel vågalt. Men det er jo nettopp det at det føles litt som å dra ut på eventyr når jeg løper på nye stier som gjør at jeg har blitt så glad i å løpe i terreng.

Det ble litt leting før jeg oppdaget en ny sti, (som faktisk var en ordentlig sti), og som jeg kunne klare å kravle nedover uten å brekke noen. Da jeg hadde kommet meg helt ned så jeg at den veggen jeg nettopp hadde klart å kravle ned faktisk var en del av flykning ruta. Det skal nok litt mental trening til før jeg kan bli venn med tanken på at etter ca. 30 kilometer med løping på blåmerket sti i til dels veldig krevende terreng, så skal jeg opp en monsterbakke, som man nesten burde hatt brattkort for å ha lov til å ferdes i.

Hvor flykning ruta gikk videre skjønte jeg ikke helt, og siden jeg ikke er en veldig tålmodig person ga jeg opp det prosjektet litt.

Videre gikk turen i stedet på kjent sti innover mot Dølerud, og etter Dølerud prøvde jeg meg igjen på en sti jeg aldri har løpt før og som jeg litt for sent oppdaget var rødmerket og før jeg visste ordet av det var begge beina plantet godt nede i en myr. Har man ikke gjørme opp til knærne har det ikke vært en skikkelig tur…

Men jeg kom meg etter hvert inn på en blå sti som førte meg til Askvann. En av de litt gjemte perlene i marka.

Jeg begynte å tenke at det var på tide å peile seg inn på en sti som kunne føre meg hjemover og tok av på en sti som gikk mot høyre og som var merket som «skogsti». Det hender at skiltene i Østmarka og Sørmarka ikke er så alt for mye til hjelp… Jeg valgte høyre i hvert veiskille videre og etter noen kilometer med løping, kryping, klatring og hinderpasseringer i form av trær og busker som hadde falt over stien var jeg tilbake ved Dølerud og så var det bare kjent sti og skogsvei resten av veien hjem.

Det ble en 20km lang tur, med flere små stopp og veldig rolige partier. Fokuset mitt var å komme meg ut og ha det gøy og farten var ikke så viktig. Med til sammen nesten 500 meter med stigning så var dette en tur som lot lår og rumpe jobbe skikkelig.

Etter slike turer kommer jeg alltid hjem med et stort smil rundt munnen. Jeg elsker å løpe i terreng og jeg gleder meg til hver eneste tur. Nå som jeg har løpt Spitsbergen marathon kan jeg igjen begynne å fokusere på å bli skikkelig flink til å løpe i terreng. Nå er de neste store målene min Østmarka Trail Challenge og Trysilrypa. Det blir to helt forskjellige løp. Jeg gleder meg veldig til å løpe Trysilrypa i høst, for det å løpe i fjellet er noe jeg ikke har mulighet til å gjøre så mye av til vanlig også er løypa litt snillere enn den som venter meg når jeg skal løpe flykning ruta. Også blir det jo et skikkelig jentetreff med mange spreke damer så jeg tror jeg kommer til å få en helt super helg med et vakkert løp, bra underholdning og masse god mat. Det blir litt luksus rett og slett.

Er du med 09.09.17?

Publicerat: 2017-06-15 23:40 Kommentarer (0)



Det spiller en rolle hva man har på beina

Jeg trodde ikke terrengløping kunne bli enda morsommere enn det allerede var. Å løpe i skog og mark på grusvei, skogsvei og mer eller mindre merkede stier er det jeg synes er aller morsomst når det gjelder løping. Det gjør meg ingen ting at det krevende terrenget fører til at hastigheten blir betraktelig redusert og at jeg ikke klarer å løpe like langt som jeg kanskje ville kunnet om jeg valgte litt enklere veier. For det er utfordringene terrenget gir, opplevelsen av å løpe steder folk flest ikke løper og det å klare å finne gode stier å løpe selv der det ser umulig ut som er målet mitt med disse løpeturene. Jeg har det utrolig morsomt der jeg spretter opp bratte bakker, følger stier som plutselig ikke lenger er der, hopper over veltede stammer og kryper under grener mens endorfinene strømmer rundt i blodet og gir meg ekte lykkefølelse.

Men det kunne faktisk bli bedre.

Til nå har jeg løpt med en nøytral mengdetrening sko med en god del demping, men med bedre grep en mange andre sko som er beregnet for litt lengre turer. De har egnet seg helt supert til å løpe på grusveier og skogsveier, og jeg har da også kommet meg frem i terrenget med dem. I vinter har jeg løpt med piggsko og da klarte jeg også fint å ta meg frem i krevende terreng selv om det var både is og snø. Men jeg tråkket ofte over og spesielt med mengdetrening skoene mine følte jeg at jeg støtt og stadig hang fast i kvister og at skoene var for store og klumpete for terrenget.

Så i går tok jeg turen til Løplabbet og kjøpte meg et par terreng sko. Det ble Inov8 Mudclaw300 og de var verdt hver eneste krone.

Jeg gledet meg som et barn til å få på meg de nye skoene og løpe en tur i skogen. At det var kjølig, rått og skikkelig vått i skogen var ikke noe hinder. Ut på tur skulle jeg.

Sa jeg at det var vått i skogen forresten? Det var som å løpe i en sump noen steder. Og det gikk i sneglefart. For der det var som våtest var det, om man ikke ville bli gjørmete opp til knærne, ikke mulig å komme seg forbi hvis man ikke tok seg igjennom tette kratt. Og da jeg endelig kom meg oppover i høyden hvor det var mindre vått, men mer fjell og stein oppdaget jeg at fjell kan bli mye glattere en våt vårdag en de kan bli av is på vinteren.  Men løpsopplevelsen på de strekningene det gikk an å løpe var magisk. Jeg opplevde kontakt med underlaget på en helt annen måte enn jeg har gjort tidligere og jeg følte at det var mye lettere å tråkke riktig. Og skoene holdt hva de lovet når det gjaldt grep. Våte røtter og gjørmete stier var ikke noe problem.

Turen kom på nesten 14km og over 10 av dem var på sti og utenfor sti. Gjennomvåt og gjørmete på bein og legger ble jeg, men det er jo en del av moroa. Nå gleder jeg meg bare veldig til å legge ut på tur igjen og jeg er helt sikker på at jeg og de nye terrengskoene mine kommer til å få mange morsomme turer i terrenget i månedene fram mot Trysilrypa 2017.

 

 

Publicerat: 2017-03-31 18:11 Kommentarer (0)



Det gjør ingen ting å bli litt våt på beina...

Noe av det jeg synes er aller morsomst med terrengløping er at jeg får uendelig med muligheter når det gjelder steder å løpe. Jeg kan alltid løpe på en ny sti, oppleve nye steder og få nye utfordringer. De dagene jeg har tid til å løpe langt synes jeg det er utrolig gøy å bare løpe avgårde uten å tenke for mye på hvor jeg ender. I dag hadde jeg fri på dagtid og etter 2 asfaltturer denne uken hadde jeg skikkelig lyst til å løpe en tur i skogen igjen. Grunnen til at jeg har holdt meg til asfalt de siste gangene er at det har vært bart på fortauene og is og slaps i skogen. Men i morges tok jeg med meg piggskoene og kjørte avsted til Grønmo. Jeg hadde litt vanskelig for å bestemme meg for om jeg skulle løpe til Østmarkskapellet eller til Sandbakken, men valgte å løpe mot Sandbakken. Etter et par hundre meter oppdaget jeg en sti jeg ikke hadde løpt før og da fikk jeg lyst til å dra på oppdagelsesferd. Det var ikke skiltet, men stien var godt tråkket opp. Oppover gikk det og det var litt ekstra krevende siden det var en del snø som gjorde det vanskelig å se steiner, røtter og bekker. Bekkene oppdaget jeg først etter å ha tråkket igjennom isen, så allerede etter en liten kilometer var jeg våt opp til anklene. Den godt opptråkkede stien ble etter hvert til en mindre opptråkket sti og noen ganger var jeg ikke lenger sikker på at det var noen sti der.

Det ble også etter hvert brattere og brattere og noen steder føltes det mer som om jeg var på klatretur en på løpetur. Men man kommer jo alltids til toppen en eller annen gang, og plutselig gikk det nedover igjen før jeg havnet på en skogsvei ved et vann. Og etter en liten kilometer var jeg kommet frem til Østmarkskapellet. Hm. Det var jo egentlig Sanbakken jeg hadde bestemt meg for... Ja takk begge deler? Så da fulgte jeg skiltene fra Østmarkskapellet til Sandbakken. Det er jo ikke så lenge siden jeg løp dit så jeg trodde ikke jeg ville ha noe problem med å finne frem i dag, men om det var fordi jeg måtte konsentrere meg litt ekstra om hvor jeg plasserte føttene mine på grunn av det krevende føret eller om det bare er min utrolig dårlige orienteringsevne så var jeg plutselig inne på en ny sti som jeg var helt sikker på at jeg aldri hadde løpt før. Her var det mange trestammer som lå over stien og jeg måtte klatre over dem og noen ganger krype under dem så da gikk det ikke så veldig fort.

Dessuten var det mange våte partier der hvor jeg tråkket igjennom is og jeg ble bare våtere og våtere på beina. Heldigvis førte også denne veien til Sandbakken. Ved Sandbakken styrte jeg inn på stien jeg kjenner og løp tilbake mot Grønmo. Denne veien var ikke mindre våt en den jeg hadde løpt til og noen partier var det bare å gi opp å unngå å løpe i vann.

Det sier seg selv at jeg var gjennomvåt på beina da jeg endelig var fremme ved bilen igjen, og jeg var sliten i beina etter å ha løpt nesten 14 kilometer i tung og våt snø. Men en ting som aldri slutter å overaske meg er evnen et par gode ullsokker har til å holde deg varm selv om de er klissvåte. Selv om jeg har løpt flere turer i løpet av høsten og vinteren som har resultert i gjennomvåte sko og sokker så har jeg enda ikke opplevd at det har ødelagt for turen så lenge jeg har hatt på meg gode løpesokker i ull.

Publicerat: 2017-03-08 13:48 Kommentarer (0)



Tur-retur Vangen

Etter den lille løpeturen min til Sandbakken, hvor jeg klarte å løpe feil ganske mange ganger, tenkte jeg det var en god ide å prøve å løpe turen motsatt vei sånn at jeg kunne finne ut av hvor jeg løp feil sist.

Løper en liten tur. Hjemme om om noen få timer...

Det var tidlig på morgenen, veiene var snødekte og det var tåkete. Denne gangen løp jeg forbi Grønmo og fulgte skiltene mot Sanbakken og her var det supert skiltet så allerede etter 7 km fant jeg ut av hvor jeg hadde løpt feil sist gang. Full av energi og løpelyst så var jeg ikke klar for å løpe hjem igjen etter bare 7km, og da jeg stod i krysset med skilt pekende til mange fine steder i Øst og Sørmarka fristet skiltet mot Vangen mest og jeg bestemte meg for å løpe en tur dit og spise en bolle. For Vangen har verdens beste kanelboller!

Forholdene i marka var nok ikke noe som skientusiaster ville ha jublet over for det var mange isete partier og etter hvert som solen begynte å varme mer så ble det også en del våte partier. Da kommer man seg mye lettere frem med et par gode piggsko enn med ski på beina. Jeg travet avgårde oppover i et jevnt og rolig tempo og nøt hver kilometer med vakker natur. Jeg møtte ikke på så mange andre folk, men noen ivrige syklister tok meg igjen når jeg nærmet meg Skjelbreia.

Da jeg ikke var mer enn 2 kilometer fra Vangen klarte jeg å forville meg inn på en blåmerket sti som sikkert er kjempe fin å løpe om sommeren, men som akkurat den dagen var alt annet en morsom å løpe og det gikk utrolig langsomt noen steder fordi jeg først måtte klatre opp noen skikkelig glatte partier før jeg nesten måtte ake ned noen skråninger igjen. Men da jeg igjen fant frem til grusveien innbilte jeg meg at jeg kunne kjenne lukten av kanelboller og da gikk de siste stigningsmeterne lett som en lek.

Etter 17,8 kilometer med nesten bare oppoverbakke var det skikkelig deilig å helle i seg en liter vann og ta en tur på do. Kanelbollen smakte herlig som alltid. Det ble en kort pause før jeg tok fatt på hjemveien. Samme rute som til, bare uten den litt uheldige avstikkeren jeg hadde tatt på slutten. Nå gikk det jo mest nedover og de 17,8 kilometerne hjemover kjentes absolutt ikke tunge før jeg begynte å nærme meg Grønmo igjen. Først da begynte jeg ha kjenne at beina var slitne og at det skulle bli godt å få av seg løpeskoene. Og at det å løpe over 35 kilometer med piggsko ikke var det beina mine hadde satt aller mest pris på den dagen. Misforstå meg ikke, jeg elsker virkelig piggskoene mine som har gjort det mulig for meg å løpe ute i hele vinter, men de er ikke langdistanse sko og den siste kilometeren gjorde det ganske vondt under føttene.

Men jeg ble ikke skremt av den grunn. Etter en tur på til sammen 35 kilometer var jeg blitt sikker på en ting og det var at jeg kan faktisk løpe et maraton.

Publicerat: 2017-02-28 21:14 Kommentarer (0)



Tur retur Østmarkskapellet på glattisen

Etter å ha tilbrakt et par dager under dyna med feber, snørr og masse Paracet var jeg veldig klar for å komme meg ut og løpe. Hodet var i hvert fall klar for en skikkelig løpe økt, kroppen derimot var nok ikke helt enig. Det tar ikke mange dagene med inaktivitet før det føles som om det er et par måneder siden forrige treningsøkt og med en god del slim i de øvre luftveiene som kroppen fortsatt jobben hardt med å bli kvitt var nok ikke oksygenopptaket helt på topp heller. Motivasjonen var likevel på topp da jeg la i vei på den etterlengtede turen opp til Østmarkskapellet. Turen hadde jeg planlagt siden sist søndag da jeg var ute og trillet minstemann og kom over en sti med skilt som pekte mot Østmarkskapellet og jeg bestemte meg for at neste gang jeg hadde turnusfri og barnefri så skulle jeg følge skiltet, løpe stien og komme meg opp til Østmarkskapellet. Og når jeg har bestemt meg for noe er det få ting som kan stoppe meg fra å gjennomføre.

Turen til Østmarkskapellet fra meg startet med oppoverbakker. Mange oppoverbakker. Etter 1 km gikk pusten tung allerede, etter 2 km begynte jeg å vurdere mulighetene for å korte ned turen en smule, etter 2,5km begynte jeg å innse at dette kanskje ikke var en veldig god ide men så kom det en nedoverbakke og kroppen fikk litt tid til å hente seg inn igjen og da jeg så neste skilt til Østmarkskapellet og at det bare var 3km igjen så jeg ingen god grunn til å snu. For 3km er jo ingen sak tenkte jeg.


Sånn bortsett fra at det var 3 km med oppoverbakke, krevende terreng og is, is og mye mer is.


Så flere steder gikk det i sneglefart, for her var det glatt selv med piggsko.


Da jeg endelig nådde toppen var jeg så sliten at jeg surret litt rundt foran neste skilt som dukket opp fordi det ikke stod Østmarkskapellet på skiltet og da visste jeg jo ikke om jeg skulle ta til høyre eller venstre. Jeg løp først litt til venstre før jeg kom til å huske at Østmarkskapellet jo ligger rett bak det skiltet. Så da løp jeg tilbake og fant veien opp til Kapellet.

Knipset et par bilder og satte kursen hjemover. Denne ganger valgte jeg skogsveien som førte meg ned til Grønmo uten noen større problemer. Men jeg kan skrive under på at beina var ganske tunge de siste 3 km hjem.


1 time og 20 minutter etter start var jeg hjemme igjen. Pakken med lommetørklær som jeg hadde tatt med var nesten brukt opp og kroppen føltes nokså mørbanket ut etter 13,7km med tøffe løpeforhold og nesten 300m stigning. Men den godfølelsen jeg hadde etter å ha klart å gjennomføre selv om forholdene ikke var helt optimale var ubeskrivelig. Det føltes som om jeg kunne få til hva som helst. Som å løpe Trysilrypa 13km på under 1:20 for eksempel. Lykkefølelsen holdt seg hele dagen og utrolig nok virker det som om løpeturen hjalp meg å kvitte meg med siste rest av snørr og gørr for bruken av lommetørklær har gått ned drastisk etter turen.


Turen skal helt klart gjentas, for jeg tror dette er super trening til Trysilrypa. Lengden var perfekt og det er mye stigning selv om det ikke er fult like mye stigning som løypa i Trysilrypa. Og det skal bli spennende å se hvor fort jeg kan løpe denne runden en dag jeg er i bedre form og når det ikke er is på bakken lenger.

Publicerat: 2017-01-20 20:41 Kommentarer (0)



Årets første løpetur og mål for 2017

Årets første løpetur ble gjennomført søndag 1. januar kl 09.00 med start fra Haraløkka og gikk rundt Nøklevann. Nøklevann rundt er min favorittrunde av flere grunner. For det første er det et av de vakreste stedene jeg vet om i Oslo, for det andre så er det en utfordrende runde med mange lange og bratte bakker og for det tredje så er det mange Strava-segmenter på runden. Så har jeg god tid til å løpe er det som regel dit jeg legger turen. Disse turene blir litt som meditasjon for min del. Jeg løper ikke veldig raskt, men jeg løper i et jevnt tempo. Også jeg gir på litt ekstra i alle oppoverbakkene sånn at jeg virkelig kjenner at lår og rumpe får jobbet ordentlig. Jeg blir nesten så sliten at jeg tenker at jeg ikke kommer til å ha nok energi til å komme opp bakken. Mestringsfølelsen jeg får hver gang jeg har kommet på toppen er bare herlig. Også nyter jeg de vakre omgivelsene og løper i min egen lille lykkeboble på alle rettstrekkene og i nedoverbakkene.

 Det varierer litt hvor mange andre spreke folk jeg møter ute i løypa. Det er jo et populært sted for både tur, løping og sykling og jeg har aldri løpt en runde uten å møte på noen. Men akkurat mellom 09.00 og 10.30 på årets første dag var det ikke veldig mange andre jeg møtte på i skogen. Det føltes nesten som om jeg hadde hele skogen for meg selv. Så når jeg da løp i min egen lille boble, med musikk på ørene, og plutselig oppdaget at det stod et rådyr 5 meter foran meg på veien ble jeg litt satt ut. Så da ble det en liten uplanlagt pause, men det gjør jo ikke noe at tiden ble litt dårligere en planlagt for det er ikke akkurat noe jeg opplever hver dag og sånne hendelser er jo virkelig med på å gjøre løpeturen ekstra bra synes jeg. Audiensen var dessverre over før jeg klarte å somle meg til å dra frem telefonen for å knipse et bilde.

Akkurat i dag var også Nøklevann på sitt vakreste, så det ble et par små bildestopp. Egentlig så liker jeg ikke å ødelegge løpeturen med pauser for å ta bilder, men noen ganger klarer jeg ikke å la være. 

Fordi turen var så utrolig fin, og fordi jeg hadde litt ekstra tid til å løpe lot jeg det ikke være med en runde, jeg vurderte faktisk å løpe en runde til rundt Nøklevann, men da jeg kom til Ulsrudvannet fikk jeg mer lyst til å løpe en runde rundt Ulsrudvannet i stedet. Jeg elsker å løpe i terreng og Ulsrudvannet rundt er en kjempe fin runde å løpe da. Terrenget er akkurat passe utfordrende, runden er kort (bare litt under 3 km) og man går seg ikke bort. Jeg har aldri løpt rundt Ulsrudvannet før, bare gått turer, men jeg har lenge hatt lyst til å løpe den runden. Så da var det en fin start på det nye året å gjøre nettopp det. For er det noe jeg har bestemt meg for å gjøre mer av i år 2017 så er det nettopp å gjøre mange nye ting og å utfordre meg selv til å nå nye høyder. 

Siden jeg har løpt veldig få løp før og egentlig er en ganske fersk løpeentusiast så er det ikke vanskelig å finne nye utfordringer innenfor løping. Problemet er kanskje heller å velge blant alle de spennende utfordringene som finnes. For meg er hovedmålene for løpeåret 2017 å delta i minst et halvmaraton med en tid jeg kan være stolt av, gjennomføre et maraton og løpe Trysilrypa så klart.

Jeg gleder meg i alle fall veldig til å blogge om veien min frem mot Trysilrypa 2017 og håper at jeg kan være med på å motivere andre spreke jenter til å sette Trysilrypa på agendaen i år. For jeg er helt sikker på at dette blir en utrolig bra helg og et løp man ikke kommer til å glemme!

Publicerat: 2017-01-16 21:08 Kommentarer (0)



56 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Målene for 2019 er nådd! Det har vært et fantastisk løpeår! Året er imidlertid ikke over enda. Det ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser