Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Overtrening

Du er inne i en super treningsperiode. Alt går lekende lett og du føler deg som en konge (eller dronning). Du tar nye rekorder på Strava, løper lengre og mer og forventningene dine til løp som ligger i nær fremtid er skyhøye. For med denne formen er du sikret å gjøre ditt beste løp noen sinne. Også skjer det noe rart. For plutselig er alt et ork og selv en kort løpetur i rolig tempo kjennes ut som å løpe et maraton. Og du spør deg selv om hvor i alle dager den toppformen du nylig hadde har blitt av.

Har du opplevd det noen gang? Det har jeg. Og jeg er der igjen nå.

Overtrening er et begrep som mange forbinder med noe negativt. Du har trent for hardt og for mye uten å la kroppen restituere skikkelig. Istedenfor å bygge opp kroppen har du brutt den ned og som om ikke det var ille nok har både psyken og egoet fått en skikkelig knekk også. For det finnes vel lite som er mer demotiverende enn å oppleve at du etter å ha lagt masse tid og energi i å ta løpeformen til nye høyder plutselig har rykket tilbake til start. Du husker kanskje de brettspillene med stiger? Den følelsen du fikk da du hadde 9 felt igjen til mål og så klarte å havne på det feltet med den lengste nedover stigen i spillet. Det er litt sånn det føles. Bare kanskje enda litt verre…

Den fysiske kapasiteten vil alltid variere noe. Det vet alle som trener regelmessig. Formen varierer fra dag til dag og uke til uke. Det kan være forskjell på vinter og sommer, om det er pollen i luften, om du har en ekstra stressende periode på jobben eller mye på privaten som tar både tid og nattesøvn. Det går alltid litt opp og ned og det at man har en dårlig treningsøkt eller to betyr ikke at man er overtrent eller at hele sesongen er ødelagt. Slike små svingninger har jeg blitt så vant til at jeg ikke registrerer dem ordentlig lenger. Jeg tenker kanskje at «i dag var det litt ekstra tungt i bakkene», men det er glemt så fort jeg har kommet inn av døra og fått tatt meg en varm dusj. Jeg tenker at det sannsynligvis vil føles mye lettere neste gang. For jeg har sjeldent mer enn to dårlige økter på rad.

Jeg husker godt sist jeg opplevde en skikkelig tung periode. Det var i mai 2017. Jeg hadde trent jevnt og trutt hele vinteren og økte både lengden på løpeturene mine og antall kilometer per uke. Jeg skulle løpe maraton i juni og trente målrettet mot det. 29 april perset jeg skikkelig på Sentrumsløpet og uken etter løp jeg til sammen 93 kilometer da jeg var på ferie i Hellas. Jeg følte meg 100 % klar for å løpe maraton i juni, men da jeg kom hjem fra ferien opplevde jeg tidenes nedtur. Hver eneste løpetur føltes blytung og jeg begynte gradvis å miste troen på at jeg ville være i stand til å løpe maraton på Svalbard den første helgen i juni. Motivasjonen sank, det samme gjorde humøret. Jeg var ikke lenger i stand til å løpe så langt som før og jeg følte meg som en snegle. Selv om jeg fortsatte å trene så begrenset kroppen mengde og fart helt av seg selv. Det virket som om kroppen tvang meg til å restituere. Men helt løpefri tok jeg først siste uken før maraton.

I løpet av den uken fikk kroppen samlet nok energi og da jeg stilte på startstreken 3 juni gjennomførte jeg maraton distansen med stil.

For saken er at det å trene hardt i perioder kan være veldig effektivt. Man presser kroppen litt ekstra en periode og opplever å bli bedre. Men etter en hard treningsperiode er det også naturlig at kroppen trenger hvile for å bygge seg opp igjen, hente seg litt inn.

Så denne gangen var jeg forberedt på at det ville komme en tung periode. Jeg ventet faktisk på den og er glad for at den kom nå og ikke om to uker. For jeg vet det vil ta litt tid før jeg opplever å være tilbake på topp. Og denne gangen tar det ikke motet fra meg for jeg vet at det bare er for en periode. Og når perioden er over er det en sterkere, raskere og mer utholdende versjon av meg selv som skal løpe Österlen Spring Trail.

(Alle bilder er tatt av Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Publicerat: 2018-03-15 20:13 Kommentarer (0)



Lei av snø og vinter?

Jeg vet at mange begynner å gå lei snø og vinter og at det å motivere seg selv til å komme seg ut på langtur i kulda med snø opp til knærne kan være en utfordring, men i år har vist vinteren bestemt seg for å bli værende litt ekstra lenge. I hvert fall her på Østlandet. For selv om vi er godt inne i Mars måned er det snø nok til å stå Randonee i Maridalsalpene og jeg har ikke de store forhåpningene om å kunne løpe ute i shorts før i midten av april en gang. Men så lenge det er hvit og vakkert ute gjør det meg ingen ting om snøen blir liggende til April. Jeg går faktisk og gruer meg litt til den perioden jeg vet kommer før eller senere hvor all denne snøen skal smelte. Jeg ser for meg at det blir et par uker hvor det å løpe i skogen blir så godt som umulig, selv om du har piggsko av prima klasse. Så jeg fortsetter å glede meg over minusgrader og snø en liten stund til. Også satser jeg på snøfrie stier og bare bein når jeg skal løpe Österlen Spring Trail om litt over 5 uker. Eller kanskje ikke. For når jeg tenker over det, så ville jeg jo ha en skikkelig fordel om det var full vinter og snø til knærne i Österlen 14 april. Det at jeg har løpt ute hele vinteren har gjort meg i stand til å løpe langt, selv i dyp snø. Det har gitt meg sterke ankler, sørget for at jeg har fått aktivisert lår og setemuskler og ikke minst gjort at jeg ikke lar små detaljer som vær og vind påvirke meg mentalt.

Men uansett, det hjelper lite å gå og lengte etter sol og snøfrie stier. Snøen smelter jo ikke noe raskere av den grunn. Jeg ville i hvert fall bare bli fryktelig demotivert og mistet gleden ved å løpe ute i det friske vinterværet fullstendig om jeg begynte å fokusere på hvor deilig det skal bli å kunne løpe i shorts og uten piggsko i et frodig og grønt landskap. Derfor velger jeg i stedet å fokusere på alle de positive tingene med vinterløping i stedet. Og dem er det mange av. Også vet jeg at den dagen snøen er borte vil det føles som om jeg flyr av sted på stiene. Det blir litt som om jeg har løpt rundt med en 3kg tung sekk i flere måneder som jeg plutselig tar av. Og det er en av de tingene som motiverer meg til å løpe ute nå selv om det er litt ekstra tungt.

Og trenger du litt motivasjon for å komme deg ut og løpe i vinter-land så har jeg laget en liten film til dere her fra en av turene mine med Lise i vinter som viser hvor moro det er å løpe i snø…

(Får du ikke opp filmen så klikk her)

Enjoy!

Publicerat: 2018-03-10 21:10 Kommentarer (0)



Blir du med å løpe Runner's World Trysilrypa terrengløp?

For litt over et år siden postet jeg min aller første post på Runner’s World bloggen min. Blogginnlegget handlet om at jeg hadde blitt valgt til ambassadør for terrengløpet Trysilrypa og fortalte kort om planen min for å gjøre meg klar til dette løpet. Mitt første, trodde jeg da, terrengløp noen sinne. Løpets lengde og høydeprofil skremte meg litt og forventningene jeg hadde til meg selv var bare å gjennomføre løpet løpende og med relativt god stil. Også skulle jeg ha det gøy!

Jeg var ganske ny når det kom til terrengløping, og det var faktisk Trysilrypa som fikk meg til å ta det første skumle steget bort fra den vante runden min i lysløypa og ut på ukjente stier. Jeg hadde lest om løpet på Runner’s World sin nettside og bestemte meg for at dette var et løp jeg hadde lyst til å delta på. Det var selve opplevelsen, det å skulle løpe i naturskjønne omgivelser oppe på fjellet i Trysil sammen med mange andre spreke damer som gjorde at dette var et løp som tiltrakk meg. Bilder fra løpet og beskrivelser fra tidligere deltagere fortalte om en jentehelg fylt med god stemning og mye moro. Så da Runner’s World annonserte at de søkte etter ambassadører for løpet var jeg ikke sen om å sende inn en søknad. Lite visste jeg da om hvilke muligheter denne søknaden skulle bringe med seg.

Nå, ett år og 37 blogposter senere, kan jeg igjen annonsere at jeg også i år skal være ambassadør for Trysilrypa. Og jeg er, om mulig, enda mer glad for å få være ambassadør for Trysilrypa i år enn jeg var i fjor. For i løpet av det siste året har jeg fått et skikkelig hjerte for Trysil og Trysilrypa. Fageråsen, området hvor Trysilrypa foregår, er et sted jeg alltid gleder meg til å komme tilbake til, sommer som vinter, for landskapet og utsikten der kan jeg aldri få nok av. Og i september er kanskje Fageråsen på sitt aller vakreste. Da har vegetasjonen fått vakre høstfarger, men samtidig kan du finne blåbær og bringebærbusker fulle av modne bær.

Trysilrypa er et løp jeg gjerne deltar på år etter år. For stemningen der oppe på fjellet i Trysil den første helgen i september kan ikke sammenlignes med noe annet. Det skjer noe når du samler tusenvis av spreke damer i alle aldre oppe på et fjell en hel helg. Alle prater med alle. Damene heier hverandre frem og kommer med oppmuntrende kommentarer og hilsener. For mange er denne helgen en fast jentehelg hvor venninnegjengen drar til fjels for å kose seg. Aktivitet ute i frisk fjelluft kombinert med god mat og drikke blir aldri feil. Legger du til bra underholdning og mulighet for spa og shopping blir det en alle tiders jentehelg.

Noe av det jeg liker best med Trysilrypa er at det er et løp som passer for alle damer uansett om man er vant til å løpe langt og ute i terreng eller ikke. Den lange løypa på 13 kilometer passer nok best for dem som har løpt litt, og planlegger du å løpe denne løypa fort bør du være vant til å løpe i terreng. For Trysilrypa sin 13 kilometer byr på noen tekniske utfordringer. Og noen helt fantastiske utsikter! Den korte løypa, som er på 6 kilometer, kan alle klare. Den går i lettere terreng og har færre høydemetre, men er like vakker og morsom som den lange. Trysilrypa sin 6 kilometer passer også veldig bra for dem som har lyst til å løpe kort og raskt i terreng. Så uansett om du har mye eller lite erfaring med terrengløping så er Trysilrypa et perfekt løp.

I år er Runner’s World stolt tittelsponsor av løpsklassene og tilbyr en løpepakke som inneholder alt en terrengløper jente kan ønske seg. Pakken inneholder startplass til valgfri distanse i Runner’s World Trysilrypa, racebrief med gjennomgang av løypa og tips, pastaparty, tilgang på dusj på Kulpen SPA etter løpet, festfylt premieseremoni og bankettlunsj.

Årets rypehotell er Radisson Blue Mountain Ressort Fageråsen. Hotellet ligger i gangavstand fra startområdet og har tilrettelagt litt ekstra for at løperne skal få det så komfortabelt som mulig. Sånn som mulighet for ekstra tidlig frokost på løpsdagen, løpsvennlig frokost, (les havregrøt og veganske alternativer) og på fredagen kan startnummer og goodiebag hentes på hotellet. Det er også på dette hotellet pastaparty, racebrief, premieseremoni og bankettlunsjen holdes. Men det gjelder å være tidlig ute med reservasjonen, for Rypehotellet blir fort fult.

Og har du mulighet så anbefaler jeg å ta en langhelg fra torsdag til søndag. Ta noen timer i SPA avdelingen, gå en liten tur i Fageråsen og nyte høsten på fjellet.

Runner’s World sin Trysilrypa pakke kan du lese mer om og kjøpe her.

Ses vi i Trysil den første helgen i september? Jeg er sikker på at dette blir en opplevelse du aldri vil glemme!

Publicerat: 2018-01-31 21:31 Kommentarer (0)



Tips til vinterløping

Med mitt forrige blogginnlegg har jeg kanskje klart å overbevise deg om at det er lurt å løpe ute på vinteren så nå skal jeg komme med noen gode tips til hva som skal til for å få gode løpeopplevelser ute selv om det er kaldt og mørkt.

Gode klær

Det å være kledd riktig når man løper på vinteren har utrolig mye å si. Både det å kle seg for varmt eller å kle seg for kaldt vil kunne ødelegge en løpetur. Jeg har investert litt i vintertreningsgarderoben min nettopp fordi jeg vet hvor mye klærne har å si. Hva jeg tar på meg er avhengig at hvor kaldt det er, om det er vind eller om det regner. Men hovedregelen er å kle på seg i lag. Lag med litt luft i mellom isolerer godt samtidig som det er lettere å regulere temperaturen om det skulle bli for varmt. Da kan man jo bare ta av seg et lag. På de kaldeste dagene, når gradestokken er under -5, sverger jeg til superundertøy eller ullundertøy under vinterløpetightsen og vinterløpejakken. Er det ekstra kaldt eller om jeg skal være ute i mange timer har jeg på meg en t-skjorte i ull under den langermede trøya. På dager med mye vind har jeg superundertøy med vindstopper. På føttene bruker jeg alltid ull, men tykkelsen på sokkene varierer. Er det veldig kaldt har jeg tykke sokker, men når temperaturen ligger på litt over 0 grader bruker jeg tynne. Det fine med ullsokker er at de holder deg varm på beina selv om du blir våt. Så selv om du må løpe 10 kilometer i slush vil du fortsatt holde føttene varme. På hendene bruker jeg vanter eller votter. Jeg fryser lett på hendene, så favorittløpevottene mine er et par polvotter fra Kari Traa. Men ligger temperaturen på rundt 0 grader har jeg på meg fleece vanter eller litt tykkere løpevanter. På hodet foretrekker jeg å bruke pannebånd. Dette har kanskje mest å gjøre med at det er praktisk fordi jeg har så mye hår. Men jeg bruker også hetten på jakka til å regulere temperaturen. Når det er kaldt har jeg hetten på i tillegg til pannebåndet. Blir det varmt tar jeg av hetten. Veldig enkelt. Dessuten har jeg alltid på buff. Buff er et helt genialt plagg som kan brukes på mange forskjellige måter.

Riktige sko

På vinteren løper jeg nesten alltid med piggsko. Jeg har to par som jeg bytter på å bruke, litt etter hva slags løpetur jeg skal ut på og hvordan føret er. Jeg bruker også piggsko når jeg løper i snø selv om jeg sikkert kunne brukt noen av terrengskoene mine, men jeg opplever jeg at jeg får bedre grep også i snøen når jeg løper med pigg. Jeg har forsøkt å løpe med brodder, tenkte at det var en litt billigere løsning, men det kan virkelig ikke sammenlignes med et par gode piggsko. Og følelsen jeg får inni meg når jeg løper lett og uanstrengt forbi folk som står og prøver å finne fotfeste på glatta er verdt alle penga. Det finnes mange forskjellige piggsko på markedet og en del merker har også piggfrie vintersko. Jeg trives best med Icebug, de har supert grep selv på speilblank is også har de god demping til å være piggsko. Om du ikke er vant til å løpe med pigg så har jeg forresten et lite råd; stol på skoene. På de glatteste partiene gjelder det å tørre å løpe litt ekstra på for da får skoen best feste. Tenk at piggene skal ned i isen og for å få til det må det en del kraft til.

Hodelykt og refleks

Let’s face it; det er mørkt mesteparten av døgnet på vinteren her til lands. Og jobber du fra 8-16 så er faren stor for at det er mørkt ute når du har mulighet til å løpe. En god hodelykt løser det problemet. Hodelykter er ikke billige, men se på det som en investering. En god hodelykt vil du ha glede av i mange år. Og en refleksvest eller løpeklær med masse refleks mønster er et must i mørket om du skal løpe steder det kjører biler.

 

Det finnes en hel haug med vinterløpingstæsj som du kan bruke penger på hvis du vil. Men har du det jeg har listet opp over her så er du godt rustet til både lange og korte turer i vinter. Til slutt kan jeg bare komme med noen praktiske tips:

  • Tapper telefonen seg fort for strøm når du er ute i kulda? Dagens mobiltelefoner liker ikke fukt og kulde… Pakk inn smarttelefonen i plastpose og et varmt plagg. En ullsokk funker supert.
  • Skal du på langtur i kulda? Ta med ekstra ullundertøy og pakk det inn i plastposer. Du har ikke lyst til å finne ut av at du hadde tatt på deg litt for lite klær når du er midt ute i skogen. Dessuten, skulle du være uheldig å skade deg på en langtur sånn at du må redusere tempoet vil du fort bli kald om du ikke har ekstra klær å ta på.
  • Væskebehovet er ikke like stort når du løper i kulda, men det er viktig å huske på å drikke likevel. Og dropp drikkeblære med slange når det er kaldt. Vannet i slanget fryser nemlig til is har jeg funnet ut...

 

Så da gjenstår det bare å ønske alle en god tur ut i vinter! Og om du blir like glad i vinterløping som meg, så ses vi kanskje på WinterRun i Oslo 3 februar…

Publicerat: 2018-01-04 19:23 Kommentarer (0)



Parrizal de Beceite og Pas del Romeret

Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde blitt hver eneste dag i Spania, servert en nydelig frokost slik at vi fikk fylt opp energilagrene helt før vi skulle ut på den siste løpeturen for denne gangen.

I dag gikk turen til Parrizal de Beceite og Pas del Romeret, og igjen fikk vi oppleve helt spektakulær natur og fjellformasjoner. Dessverre var det ikke tid til en lang løpetur i dag, for vi hadde et fly å rekke ut på ettermiddagen og for å komme til flyplassen måtte vi først kjøre i 3 timer. Men en kort løpetur er bedre enn ingen løpetur og vi hadde satt vekkeklokken på tidlig så vi skulle få så mye som mulig ut av dagen.

Vi kjørte et litte stykke for å komme til utfartsstedet. Herifra løp vi et kort stykke på grusvei før vi kom inn på sti. Vi fulgte en liten elv og etter hvert løp vi inn i en ravine.

Deler av stien gikk på oppbyggede plankestier og noen ganger løp vi igjennom naturlige tuneller i fjellet.

Vi lekte oss innover i dette enorme landskapet, som egentlig bare var en diger lekeplass for folk som liker å løpe på sti, helt til guiden vår førte oss inn i en kløft og gjorde dagen vår enda litt bedre. For her var det en liten Via Ferrata og veien videre gikk oppover. Vertikalt.

Vi klatret oppover fjellveggen og fikk bedre og bedre utsikt for hvert platå vi kom til. På toppen blåste det også ganske friskt og det ga et ganske bra adrenalin kick å være så høyt oppe, uten sikring og å kjenne vinden rive i håret. Og når vi nådde toppen? Da fikk vi en helt utrolig utsikt over et spektakulært landskap. Her oppe kunne jeg fint blitt værende en stund, men som jeg tidligere har nevnt så hadde vi ett fly å rekke og guiden vår begynte å bli litt små stresset, for selv om det nå ventet så å si bare nedoverbakke, så betyr ikke det at det vil gå fort. For bratt opp betyr veldig ofte også bratt ned…

Og jeg er ingen nedoverbakke løper.

Det var ingen Via Ferrata på veien nedover, men det var veldig bratt og noen steder måtte man snu seg rundt og klatre baklengs ned. Det tok altså litt tid dette her.

Så da vi var nede ved elven igjen så var det bare å løpe så fort man kunne tilbake til bilen.

Turen kom på litt over 9 km og 472 høydemetre. Jeg fikk til og med en ny krone på Strava og da er jeg fornøyd.

Men jeg skulle gjerne hatt litt mer tid her. Eller, jeg skulle helst hatt mye mer tid her. Sånn en ukes tid kanskje. For de sier at man kan løpe rundt her i dagevis uten å måtte løpe samme sti en eneste gang.

Vi ble kjørt tilbake til hotellet og etter å ha tatt det som må ha vært tidenes raskeste dusj og presset all bagasje ned i en sprengfull koffert, satte vi oss i bilen igjen og begynte på hjemreisen. Det var en gjeng med slitne, men lykkelige løpere som satt i bilen og så ut på det vakre fjellandskapet mens vi kjørte mot flyplassen i Barcelona. Mye av tiden var vi stille og jeg tror alle kjente på den følelsen at vi ikke var helt klare for å forlate dette stedet allerede. Og når vi snakket, så var det om planene vi hadde om å komme tilbake. Hvilke løp vi hadde lyst til å delta på og hva vi hadde lyst til å oppleve mer av. Og jeg skal tilbake neste år. Minst to ganger. For jeg har lyst til å bli bedre kjent med Pyreneene også har jeg fått veldig sansen for det spanske ultratrail-miljøet. Så neste år vil jeg delta på et løp eller to i Spania. Jeg vet bare ikke helt hvilke jeg skal velge, for det er så utrolig mange spennende løp å velge mellom!

 

Publicerat: 2017-12-12 20:25 Kommentarer (0)



Langs sjøen i L’Ampolla

På lørdag morgen satte vi oss i bilen og kjørte av sted mot havet. Noe av det som gjorde denne reisen så spesiell var at vi fikk oppleve mange forskjellige steder på kort tid. Det gjorde også at det ble en veldig intensiv reise og det gikk i ett fra klokka 7 om morgenen til klokka 10 på kvelden alle dagene. Og det passet meg perfekt, for jeg er en person som trives med at det skjer noe.

Kontrasten mellom fredagens løpetur i høyfjellsområdet Canfranc og lørdagens løpetur på stier langs kysten av L’Ampolla kunne ikke vært større. Denne dagen var det over 18 varmegrader og bare en mild bris fra havet som gjorde at jeg kunne løpe i korte shorts og sports-bh. Helt nydelig å kunne løpe så lettkledd i slutten av november!

Kyststien vi løp på var som en berg og dalbane med hele 23 oppover og nedover bakker på de 14 kilometerne vi løp. Stien varierte også veldig og vi løp både på vei, lettløpt sti, mindre lettløpt sti, sandstrand, rullesteinstrand og trapper. Noen partier måtte man også klatre litt. Flere steder løp vi på smale stier langs stupbratte klipper hvor det var langt ned til det turkise havet under oss, utrolig vakkert og heftig.

Vi lekte oss av sted og nøt det gode været og den fantastisk vakre naturen da Angelika plutselig bestemmer seg for å ta et skikkelig supermann stup rett foran meg på stien. På ett av de letteste partiene. Etter å ha forsikret meg om at hun var i live og ikke livstruende skadd og fått henne på beina dro jeg frem mobilen og knipset et bilde av henne. Sånt må jo dokumenteres.

Så fikk vi skylt sårene litt og forbundet de som blødde verst med litt papir og en buff, (jeg finner stadig flere gode grunner til å ha med buff på tur), før vi fortsatte videre. Terrengløping er risikosport. Angelika tok det litt roligere etter fallet så jeg løp forbi henne. Denne dagen løp vi ganske spredt. Det var tydelig forskjell på energinivået i gruppen og etter noen netter med litt lite søvn var jeg ikke den som lå i tet. Men det gjør ingen ting at man ikke alltid løper veldig tett sammen i en gruppe, noen ganger er det fint å kunne løpe litt i for seg selv i sin egen lille boble, nyte omgivelsene og så dele gleden med de andre i gruppa når man innimellom stopper opp på de litt ekstra fine stedene for å knipse bilder og få i seg litt energi i form av sjokolade, gels og bananer.

Vi tok mange slike små pauser og koste oss skikkelig, men likevel føltes det som om turen var over så alt for fort for plutselig var vi fremme ved destinasjons stedet. Der ventet en bil som kjørte oss tilbake til start. Nå fikk Angelika renset sårene sine skikkelig. Mens vi ventet på førstehjelpsutstyret måtte jeg og Sanna benytte oss av muligheten til å løpe fra oss på stranden. Barfot. Det var så deilig å ta noen raske drag langs vannkanten i den myke sanden. Strandløping er noe jeg får gjort alt for sjeldent.

Da førstehjelpsutstyret var hentet fikk jeg oppgaven med å stelle sårene til Angelika. I Spania bruker de helt andre produkter enn jeg er vant til å bruke, men prinsippet er jo det samme. Skylle sårene godt med noe som tar knekken på bakterier og så plastre og stripse de sårene som er åpne og der man ser at bakterier lett kan komme til. Skrubbsår som ikke blør har det best uten plaster på. Og jo mer det svir, jo mer effektivt er det sies det. I følge Angelika svidde oxydert vann og jod noe innmari.

Jeg synes selv jeg gjorde en helt tipptopp innsats med sårstellet. Kanskje ikke sånn veldig mye empati å hente fra meg, men altså Angelika; sånn går det når man ikke ser seg for…

Litt moro skal man jo ha.

Etter at dagens gode gjerning var gjennomført tok vi oss litt å drikke på en lokal strandbar og nøt en vakker solnedgang før vi satte oss i bilen og kjørte til hotellet i Beceite som vi skulle sove på den siste natten i Spania. Der ventet det oss litt snacks og god vin før vi ble servert en nydelig 3-retters middag med enda mere god vin. Og så var det rett i seng, for neste morgen måtte vi tidlig opp om vi skulle rekke å løpe før vi begynte på hjemreisen.

Og løpe ville vi!

 

 

 

Publicerat: 2017-12-03 20:17 Kommentarer (0)



Canfranc-Canfranc

Etter en natt i Rodellar gikk turen videre til Canfranc, helt på grensen til Frankrike. Området her var helt annerledes enn Rodellar og Alquézar. Her lignet det mer på alpene og norske fjell. Vi var på 1600 høyde og temperaturen var mye lavere her oppe. Her lå det flekker av snø og fjelltoppene var hvite. Uansett hvilken vei jeg så var utsikten fantastisk. Vi løp litt oppover i høyden langs den Spansk-Franske grensen. Over oss svevde store fugler som den spanske guiden vår prøvde å forklare oss hva het. Jeg tror vi kom frem til at det var Falker.

Flotte var de i hvert fall. Dagens guide, Alex, fortalte oss om ultraløpet som arrangeres her hvert år. Canfranc-Canfranc er et av Spanias tøffeste løp. Den lengste distansen er på 100 kilometer og med 8848 høydemetre. Vi snakker opp Mount Everest faktisk. Og plutselig hadde jeg et nytt langsiktig mål. For her var det så vakkert og det guiden fortalte om løpet gjorde at jeg bestemte meg for at denne utfordringen skulle jeg ta. Men det blir nok ikke neste år, jeg trenger litt mer tid på å bli klar for et slikt løp. Dessuten så er ikke dette et løp hvem som helst kan melde seg på. Her må man faktisk søke om å få være med. Du må legge ved en form for løps CV som viser at du er i stand til å gjennomføre et slikt løp.

Men en dag så skal jeg.

Etter å ha løpt litt på den Fransk-Spanske grensen tok vi bilen til en annen del av løypa til Canfranc-Canfranc. Og nå ble det mye oppoverbakkeløping. Lykke!

Temperaturen hadde nå steget så mye at jeg måtte bytte ut de lange tightsene med korte shorts. Jakka trengte jeg heller ikke lenger. Solen varmen godt selv gjennom skylaget og vi var for det meste i le for vinden. Jo høyere opp jeg kom jo finere ble utsikten. For hver sving stien gjorde ble jeg overasket over at det var enda vakrere enn det hadde vært for et øyeblikk siden. Her kunne jeg ha løpt hele dagen. I mange dager.

Tiden gikk så alt for fort og vi måtte starte på nedturen lenge før jeg følte meg ferdig med løpeturen. For når jeg løper sånne steder har jeg ikke lyst til at løpeturen skal ta slutt.

Så ble det nedoverbakkeløping. Og det er noe jeg forstår at jeg må øve mer på, for om jeg skal løpe lange løp i fjellet så vet jeg hvor jeg kommer til å tape mest tid.

Men vi hadde det gøy og lekte oss nedover stiene, tok litt bilder og lo masse. Denne gjengen her vet virkelig hva løpeglede vil si!

Etter litt energi påfyll, brød med spansk skinke og god ost ble favoritt matpakken og det vi tok med oss på tur hver dag, tok vi turen til jernbanestasjonen i Canfranc. Den er ikke i bruk lenger, men som du kanskje forstår så er dette en av Canfrancs stoltheter.

Så ble det kaffe, øl, Cola, vann og varm kakao på den lokale baren i Canfranc før turen gikk videre til kveldens hotell.

Og selv om det hadde vært shortsvær og fin temperatur midt på dagen så hadde kulda kommet utover ettermiddagen og satt seg i alle sammen, så da vi kom til hotellet løp alle jentene ned i hotellets spa og satte seg i badstuen. Det var helt nydelig. Og da vi satte oss i hotellets restaurant litt senere så var det en veldig blid gjeng som spiste en bedre 3-retters middag med god spansk vin til.

Og om det ikke hadde vært for at vi skulle opp grytidlig neste morgen for å dra videre til neste eventyr så hadde vi sikkert sittet der til langt på natt og hygget oss.

 

 

Publicerat: 2017-11-30 19:26 Kommentarer (0)



På eventyr i Pyreneene

Tidlig en onsdag morgen i slutten av november dro jeg en tung koffert etter meg ned til togstasjonen på Hauketo. Snøen dalte ned og jeg var glad for at jeg hadde valgt å ta et tidlig tog, for jeg så for meg at det snart ville bli det vanlige trafikk-kaoset som det blir hver vinter når den første snøen faller. Det kjentes ut som det helt perfekt tidspunktet å reise av sted på oppdagelsesferd til de spanske Pyreneene.  Kofferten var fullastet med løpeklær beregnet på alle årstider, for selv om jeg hadde googlet og gjort litt research hadde jeg ikke blitt helt klok på hvilke værforhold som ventet meg. Oppe i høyfjellene var det allerede en del snø og temperaturer på rundt 0 grader på morgenen mens temperaturen nede ved sjøen lå på rundt 18 grader. Og jeg skulle løpe begge steder og midt i mellom.

Jeg skulle reise til Spania alene og møte resten av reisefølget mitt der. For selv om jeg ikke har noe imot å løpe alene så er det alltid morsommere å dele slike opplevelser med andre likesinnede og løpeglade folk. Denne gangen skulle jeg være så heldig å få tilbringe noen dager sammen med blant annet Angelika, Sanna og Sofia som alle sammen blogger for RunnersWorld.

Da jeg hadde kommet frem til flyplassen, sjekket inn bagasjen og var på vei igjennom sikkerhetskontrollen fikk jeg inn en gruppe-melding på telefonen fra en av de andre i reisefølget med den ikke fult så trivelige beskjeden om at flyet deres var blitt innstilt og at det flyet de måtte ta i stedet først ville lande i Barcelona nærmere kl 21 på kvelden. Sofia svarte at hun stod fast i trafikk-kaos, Sverige blir vist like overrasket som Norge når det begynner å snø, så hun var usikker på om hun ville rekke flyet sitt. Så jeg forstod at dette ville bli en lang dag. Heldigvis tikket det inn en melding fra Sofia rett før jeg skulle gå om bord på flyet om at hun hadde rukket flyet sitt i siste liten.

Det føltes litt uvirkelig da jeg gikk av flyet i Barcelona og kjente solen varme. Her var det sommer og jeg hadde bare lyst til å få på meg shorts og løpesko og løpe av sted.

Jeg plukket opp bagasjen min og gikk ut i ankomsthallen hvor Angelika stod og ventet på meg med et stort smil rundt munnen. Hun hadde løpt Valencia Marathon noen dager tidligere og hadde tatt toget derifra til Barcelona for å møte oss. Etter en kopp kaffe og litt mat dukket også Sofia opp og tiden går heldigvis mye raskere når man er flere sammen som deler interesser.

En god del kaffe, litt mat, en veskenapping, en tur til politistasjonen og fire turer med transterminal bussen senere, kunne vi endelig ta imot resten av reisefølget og så kunne del to av reisen starte. For nå ventet det noen timer med bilkjøring opp til byen Alquézar.

Det var mørkt hele bilturen og vi kom ikke frem til hotellet før langt på natt så da vekkeklokken ringte neste morgen klokken 07.00 ble jeg helt målløs av den fantastiske utsikten som møtte meg da jeg gikk ut på balkongen.

For et sted å få oppleve en soloppgang!

Dagens program var tett; først frokost og litt informasjon fra guidene våre, så fikk vi en liten omvisning i Alquézar før vi reiste av sted til Rodellar.

På veien til Rodellar ble jeg bare mer og mer gira på å komme meg ut og løpe. For nå som det var dagslys kunne jeg se hvor fint område vi var i.

Vi sjekket inn på hotellet i Rodellar og skulle løpe derifra. Hotellet befant seg på omtrent 750 meters høyde og vi skulle opp på over 1120m. Jeg har aldri løpt så høyt før, så jeg ble litt overasket over hvor mye høyden påvirket meg. Pulsen løp løpsk og det føltes som om jeg fikk alt for lite oksygen. Bakkene oppover var utrolig tunge og det føltes som om jeg var i elendig form. Det at det hadde blitt minimalt med søvn i løpet av natten bidro heller ikke på noen positiv måte.

Heldigvis ble det mange bildestopp og filming så det ble nok pauser på vei oppover. Men da vi nærmet oss den første toppen skjedde det en endring som gjorde at ting føltes mye lettere. Det var lettere å pust og det føltes som om energinivået økte. Etter det gikk løpeturen som en drøm og jeg løp rundt med et stort smil om munnen for uansett hvor jeg snudde hodet så var det noe vakkert å se på. Underlaget varierte mellom fast fjell, løs stein og mer eller mindre myk jord. Solen varmet godt og jeg angret nesten litt på at jeg ikke hadde tatt på meg en kortere shorts.

Det var først da vi skulle begynne å løpe nedover igjen at jeg syntes ting gikk litt trått. Jeg er ikke så veldig glad i å løpe nedover og har ikke noen god teknikk i nedoverbakker. Så da føler jeg meg alltid som en snegle.

Og veien nedover var bratt, gikk langs høye stup og hadde masse løse steiner. Så jeg tok det rolig. Men jeg kjente nedoverbakken godt i lårene så jeg var utrolig glad da det endelig kom en oppoverbakke igjen etter all nedoverbakke løpingen.

I løpet av løpeturen fikk vi mye tid til å bli bedre kjent med hverandre og for hver time som gikk ble jeg mer og mer sikker på at dette ville bli en morsom reise. For samtalene gikk lett og latteren satt løst. Da vi sent på ettermiddagen kom tilbake til hotellet og ble servert tapas var det en gjeng med slitne, men veldig lykkelige løpere som satt rundt bordet og delte bilder og minner fra dagens løpetur.

Og da jeg gikk til sengs den kvelden gledet jeg meg skikkelig til neste dags løpetur.

To be continued…

Publicerat: 2017-11-27 22:14 Kommentarer (0)



Det handler om å ha det gøy

For meg har løping blitt en livsstil. Jeg ser ikke lenger på det som trening, noe jeg gjør for å være i god form og for å holde vekta. Det er noe jeg gjør fordi det gjør meg glad og det beriker livet mitt med så utrolig mange gode opplevelser. Selvfølgelig er det et pluss at all løpingen gjør at jeg har en sunn og frisk kropp som tåler en aktiv hverdag, men det er ikke det som får meg til å snøre på meg løpeskoene og løpe av sted ut i det fri så fort jeg har en mulighet.

Det som driver meg er at jeg føler meg så bra når jeg løper. Fri på en måte. Også har jeg det så gøy! Det varierer jo litt fra løpetur til løpetur, alle løpeturer er jo ikke like morsomme, men de aller fleste turene mine kan jeg definere som moro-turer. Turer som kan få meg til å smile når jeg tenker på dem i flere uker etter på.

Og hva er det som gjør disse turene så morsomme? Det er blant annet alle de rare situasjonene jeg havner i, løpefølget jeg innimellom har og tankene og logikken jeg får når jeg løper.

For eksempel har jeg løpt meg mye vill i skogen det siste året. Altså, ikke sånn kjempe vill, men sånn at jeg har fått en del ekstra kilometere på turen. Men det er når jeg løper meg bort jeg ofte oppdager de fineste stiene og de mest spennende stedene. Det blir som å være ute på oppdagelsesferd. Og takket være min supre orienteringsevne skal det ikke mye til for at jeg surrer meg litt bort. Som forrige helg da jeg skulle løpe igjennom traseen til Østmarka Trail Challenge- Hodelyktløpet sammen med en venninne. Det skulle testes ut i mørket selvfølgelig og selv om dette er det området i Østmarka jeg er aller mest kjent i så tok det meg lang tid å forstå at vannet jeg nesten hadde løpt ut i var Rundvann oppe ved Østmarkskapellet. Det ble enda en nesten svømmetur på meg den kvelden for vi løp selvfølgelig feil i et kryss og fulgte feil rødmerka. En løype som tydeligvis går tvers over et tjern. Så jeg var bare noen få skritt fra å plumpe uti Svartkulp. Heldigvis lå det en kano der som fikk meg til å stoppe opp for jeg forstod jo ikke helt hva en kano gjorde der sånn midt ute i skogen.

Venninnen min Marte er en herlig positiv sjel som ser det morsomme selv i de mørkeste situasjoner så hun var like blid og glad da vi kom tilbake til bilen, gjennomvåte etter å ha surret rundt i myr og gjørme i 3 timer. Sånne turer er kanskje ikke så veldig effektive hvis du tenker treningsutbytte, men herlighet så mye vi lo på den turen!

Noen ganger er det den ikke alltid like logiske tankegangen min som kan føre meg til steder og inn i gøyale situasjoner. For det skjer noe med hodet når man løper. Det er når jeg løper at jeg er på mitt mest kreative, men det er også da jeg er mest impulsiv. Da jeg var ute og løp i dag for eksempel hadde jeg ingen planer da jeg løp ut av døren. Jeg hadde utrustet meg selv med vann og mat så jeg ville være i stand til å være på farten i noen timer, men jeg så for meg å løpe rundt i nærområdet. Beina var ikke helt med, hadde de fått bestemme så hadde de ligget på sofaen hele dagen, så det gikk ganske så trått, men da jeg kom til Elvåga og krysset hvor det står skiltet mot Losby tenkte jeg at det måtte være en perfekt dag å besøke Ramstadslottet. Sikten var god så i dag ville jeg sikkert se langt. Derfor bestemte jeg meg for å svippe bortom dit en tur. Om du ikke er kjent i området så ligger altså Ramstadslottet i Rælingen kommune, nesten ved Lillestrøm. Og jeg hadde startet turen min på Mortensrud. Noe som egentlig ikke gikk ordentlig opp for meg før jeg stod på toppen etter å ha løpt 25 kilometer. Heldigvis var det ikke så langt til Lillestrøm, så da løp jeg dit og tok toget hjem. Du kan tro jeg satt og flirte godt av min manglende evne til å tenke rasjonelt når det gjelder avstander på turen hjem. Det er sånne turer det blir bra historier ut av.

Som du kanskje forstår mangler jeg aldri motivasjon for å komme meg ut på løpetur. For jeg gleder meg alltid til å kunne dra ut på nye eventyr.

Et av mine favoritt mottoer er at «man kommer langt med litt humor». Og det mener jeg helt bokstavelig når det gjelder løping.

Publicerat: 2017-11-04 22:55 Kommentarer (0)



Nye mål? Det må vel nesten bli…

Selv om det fortsatt gjenstår et par måneder av år 2017 så er konkurranseåret 2017 straks over. Det gjenstår enda et par hodelyktløp som jeg gleder meg veldig til, men etter det blir det noen rolige måneder med tid til å bygge grunnlaget for neste års sesong. Jeg har tenkt mye på hvilke mål jeg skal ha for neste år og hvilke løp jeg skal delta i. Og det er utrolig mye jeg har lyst til å gjøre. For det er så mange spennende løp rundt omkring i verden! Alt fra raske 5 kilometers gateløp på brygga i Oslo til 7 dagers løp med hårreisende mange kilometer og høydemetre på tvers av Alpene frister. Så neste år blir nok også et år med mange forskjellige løp, for jeg trives godt med variasjon.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Men hvilke nye mål skal jeg sette for neste år? Selvfølgelig har jeg lyst til å bli raskere i de distansene jeg allerede har løpt. Det er jo veldig morsomt å se en positiv utvikling fra år til år. Så det å sette ny pers på alle de distansene jeg har løpt i løpet av år 2017 er et av målene jeg har.

Men sånn ellers da? Jeg vil gjøre noe nytt…

Jo mer jeg løper, jo mer kjenner jeg at jeg har en liten ultra-løper inni meg. For har jeg muligheten til å løpe rundt i skogen eller på fjellet hele dagen lang, så er det nettopp det jeg gjør. Jeg vil oppleve vakker natur med løpesko på beina og jeg vil løpe langt. Flytte grenser. Imponere meg selv med å løpe lengre enn det jeg trodde jeg var i stand til. Nå nye høyder i teknisk krevende terreng.

Så neste år står det minst ett ultraløp på planen.

Det er så mange ultraløp rundt om i verden som jeg har lyst til å delta i, men da noen fortalte meg om Österlen Spring Trail forstod jeg at dette var et løp som passet meg perfekt. Løpet har fire distanser (5km, 13km, 21km og 60km) og går igjennom flere naturreservater helt syd i Sverige. Dessuten er det et lite løp. De har bare plass til 150 deltakere på ultradistansen fordi det skal løpes igjennom vernede områder. Og da føler man seg litt eksklusiv. Det er litt ekstra tøft å vite at man er en av de få. Også blir det litt mer personlig. Min erfaring er at jo mindre løpene er, jo mer sosiale er de som deltar og man kommer lett i prat med folk. Likevel er det mange deltagere på løpet totalt, for jo kortere distansene er jo flere deltagere har de tillatelse til å la starte. Så man får litt i pose og sekk kan man si.

Jo mer jeg ser på bilder fra området løpet går i, jo mer gleder jeg meg til å løpe dette løpet. For det er så mange flotte steder og vakre stier! Løpet går på sti og strand, gjennom gamle vernede bygninger, litt på skogsvei og grusvei og innimellom på litt asfalt også. Noen steder løper man igjennom små landsbyer også. God blanding altså. Og med 1290 høydemetre tror jeg dette blir en helt fantastisk fin tur.

En annen ting som jeg liker med dette løpet er at start og mål er to forskjellige steder. Jeg elsker det å løpe mot et sted, ha en destinasjon jeg skal komme frem til. Det gir meg på en måte litt mer mening.

Jeg har, som du kanskje allerede har gjettet, meldt meg på 60 kilometeren. For et år siden hadde jeg tenkt at det å løpe 60 kilometer ville være umulig. Galskap rett og slett. I dag virker ikke den distansen skremmende lenger. Jeg vet jeg kan, men hvor fort jeg kan er en annen sak. Men det gleder jeg meg til å finne ut av i april 2018!

 

 

Publicerat: 2017-10-30 22:03 Kommentarer (0)



56 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp og multi stage løp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely Facebook: Abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Løpere er verken normale eller unormale folk, vi er bare en egen rase som stammer fra forskjellige ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser