Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Ultrabirken 2019; Sol, gjørme, fine stier og ekte løpeglede

Ultrabirken i kortversjon? Vått, gjørmete, sol, fantastisk vakker natur, sydentemperaturer, blide folk og moro fra start til slutt.

(Foto: Birken)

Den litt lengre varianten kommer her:

 

Sola varmet allerede godt da jeg gikk av bussen på Sjusjøen. Det var ikke en sky å se på himmelen og jeg gjorde et siste forsøk på å overtale John Aslak til å låne meg solbrillene hans, siden jeg hadde klart å glemme mine egne hjemme. Nei, det var vist ikke aktuelt, så da så jeg for meg at jeg ville bli nødt til å løpe mysende rundt oppe på fjellet de neste kommende timene. Jaja, kunne vært verre tenkte jeg og stilte meg opp i startområdet.

Jeg fiklet med øreplugger og sjekket at alt satt som det skulle mens jeg speidet rundt meg etter kjente fjes og for å se hva slags løpere som stod på startstreken. Det jeg digger med ultraløp er at alle mulige slags folk står sammen på startstreken. Alt fra elite løpere som skal kjempe om plass på pallen til de som planlegger å bruke dobbelt så lang tid, og kanskje enda mer, enn det første mann over målstreken gjør. Her stod det folk i alle aldere, kroppsfasonger og med forskjellig utstyr og erfaringer bak seg.

(Foto: Erik Fostervoll)

Antallet damer kunne godt ha vært litt høyere, men jeg fikk et inntrykk av at det var flere sterke damer som stod på startstreken og jeg tenkte at jeg ville måtte jobbe litt hvis jeg skulle komme på topp10 listen i dag.

Jeg ønsket de rundt meg lykke til og kjente på den herlige spenningen i kroppen som jeg alltid får før løp.

3-2-1- GÅ!

Jeg hadde plassert meg litt midt i flokken av strategiske grunner. Jeg vet nemlig hvor lett jeg har for å henge meg på personen foran meg selv om det kanskje går litt i raskeste laget. Og om det da er gutta i teten som tilfeldigvis er rett foran meg så går det raskt, i hvert fall en liten stund før jeg har brent ut kruttet på kilometer 3 eller noe…

(Foto: Erik Fostervoll)

Men nå holdt jeg et behagelig tempo. Jeg så et par legger som jeg kjente igjen og løp opp på siden av Henriette som jeg skravlet litt med mens vi løp det første stykket på vei til der stien begynte. Jeg kjente at beina hadde lyst til å løpe raskere da vi kom inn på sti og jeg flyttet meg sakte men sikkert fremover i rekka der vi beveget oss opp mot første topp. Dypt konsentrert passerte jeg tydeligvis flere jeg kjenner på strekningen over Lunkefjell uten å hilse, sorry folkens! Jeg var vist helt inne i løpsbobla og fikk ikke med meg stort annet enn naturen rundt meg og hvor jeg skulle plassere føttene mine.

(Foto: Birken)

Det var allerede litt for varmt for hva jeg regner som behagelig løpetemperatur og jeg tenkte at i dag var det lurt å komme seg over fjellet så fort som mulig og ned i lavlandet hvor mye av traseen går igjennom skog som skjermer litt for solen. Jeg bestemte meg også tidlig for å gå for strategien «Get wet, stay wet» i dag, så der alle andre gjorde sitt beste for å løpe rundt sølepyttene siktet jeg på de våteste flekkene. Derfor tok det ikke lang tid før jeg hadde gjørme og møkk opp til låra, for det var ikke så rent få vanndammer, våte myrpartier og gjørmehøl der oppe på fjellet.

Jeg løp forbi første drikkestasjon uten å stanse. Hadde mer enn nok vann og sportsdrikk i flaskene mine og valgte heller å gå for en gel. Jeg viste at det ikke var langt igjen til neste drikkestasjon og at jeg fint ville kunne vente med lefse og påfyll av flaskene til da. Det er en av de beste tingene med Ultrabirken, det er kort avstand mellom matstasjonene og liten fare for å gå tom i mellom.

Jeg holdt en god fart og begynte å ta igjen en og annen dame. Jeg ankom neste matstasjon, fikk hjelp til å fylle opp flaskene mine mens jeg dyttet i meg et par lefser. Lefser er forresten helt genial lultraøpermat! Det glir lett ned uten at man må bruke mye energi på å tygge og med smør og sukker på får man godt med energipåfyll. Både raske og litt langsommere karbohydrater og fett (som er super fuel på ultraløp hvor folk flest går på fettforbrenning store deler av tiden).

Jeg tok igjen en til jente, hun holdt et tempo som passet meg bra så vi løp forbi hverandre flere ganger på strekningen over Hitfjellet til Pellestova. Hun hadde god fart, men falt hele tre ganger på strekningen og da hun falt for 3 gang på vei opp mot Pellestova klarte ikke sykepleieren i meg å være stille mer og jeg tipset henne om å få i seg mer salt og drikke. Dette ble ikke eneste gangen i løpet av Birken at jeg ble bekymret for folk som viste tegn til dehydrering. Det som er skummelt med dehydrering og ubalanse i elektrolyttnivået er at den som er dehydrert ikke selv alltid tenker klart. Tidlige tegn er at man blir ufokusert, sliten, svimmel, har lettere for å snuble og man mister litt dømmekraft. Ofte skjønner man det ikke selv og da er det fint at andre som ser at det er noe i veien minner en på det.

Så hvis du skulle oppleve under et løp at jeg stikker nesa mi borti ditt inntak av drikke og næring, tenk på det som kjærlig ultraløper omtanke. Det er nemlig det det er ment som og det håper jeg også andre vil minne meg på om de ser at jeg begynner å vise tegn til dehydrering.

(Foto: Erik Fostervoll)

Jeg tror jenta tok det på alvor for hun virket mye mer fokusert etter matstasjonen på Pellestova. Vi skravlet litt på vei opp over Nevelfjell. Det er alltid moro å bli kjent med nye folk på løp og denne jenta hadde nettopp fått øynene opp for ultraløping. Og hun digga det. God var hun også, og jeg tenkte med meg selv at dette var en jeg kom til å treffe på i flere løp fremover.

På matstasjonen ved Nevelvatnet stod John Aslak og ventet på meg. Han hadde bestemt seg for at jeg kunne få låne solbrillene hans likevel, sånn siden knærne hans hadde sagt stopp på vei ned fra Nevelfjell. Nå var jeg blitt så vandt til sola at jeg egentlig syntes det gikk ganske greit, så jeg løp videre uten. Jeg hadde ikke tid til å skravle så mye der, for nå følte jeg at jeg hadde en god driv og var klar for å komme meg over siste topp og begynne nedfarten mot Lillehammer.

(Foto: Erik Fostervoll)

Det gikk lett over siste fjelltopp og jeg løp forbi mange av maraton løperne og jeg stusset over hvor rene bein de hadde. Enten hadde de jobbet hardt for å unngå alt av sølepytter, eller så var maraton traseen veldig mye tørrere enn ultra traseen. Det slo meg også at mange av maraton løperne ikke hadde hverken vest eller ekstra drikke med seg og jeg tenkte at selv om drikkestasjonene kommer hyppig på Birken så er det lurt å ha med seg litt ekstra drikk og en nød rasjon med gels over fjellet. Sånn selv om det ikke er påbudt…

Jeg var spent på de siste 20 kilometerne av Ultrabirken. De første 40 hadde jeg jo løpt igjennom uken før , (den turen kan du lese om her), så de kjente jeg, men den siste strekningen ned mot lillehammer hadde jeg hørt flere skrekkhistorier om. Jeg hadde forberedt meg på at det ville bli hardt for låra med nedoverbakke nesten hele veien og mye grusvei. Men sannheten er at jeg koste meg hele veien ned til Lillehammer. Strekningene med grusvei og asfalt var rett og slett behagelige og nedoverbakkene var herlig morsomme og krevde ingen ting av meg. Jeg kunne bare la beina gå fritt uten at det kostet meg stort.

Og gleden var stor da jeg oppdaget at det var flere partier med teknisk sti, myr og gjørme også her.

I motsetning til hva jeg er vant til når jeg løper ultraløp løp jeg sjeldent alene på Ultrabirken. Det er hyggelig å skravle litt med folk underveis og her var det mange å si hei til. Da jeg kom inn i løypa til Birken 21km ble det plutselig mange flere folk i løypa, men her var folk flest ikke like pratsomme. Mulig de ikke synes det var like artig å møte på en litt i overkant positiv ultraløper som løp oppover de små bakkene og sa «nå blir det snart is og cola, is og cola, is og cola!» .For nå var det fri flyt av endorfiner i blodbanen, eller «happy hour» som jeg gjerne kaller det.

Ute i Birken trassen så jeg flere løpere som virket som om de trengte å få orden på væskebalansen sin. Jeg så en mann som ramlet 3 ganger på noe som ikke kan ha vært mer enn en kilometer, men her gikk alt så mye raskere enn i ultraløper traseen også tenkte jeg at her var det uansett ikke langt igjen til mål, bare 10 kilometer. Man blir litt rar av å løpe ultraløp. Det skjer noe med hvordan man tenker på avstander nemlig. For når jeg sitter her og skriver dette så skjønner jeg jo at 10 kilometer ikke er «bare» når man er ute og løper en rask halvmaraton…

Men heldigvis var de som stod på drikkestasjonene utrolig flinke til å sørge for at folk fikk i seg drikke. Noe av det jeg husker som varmet hjertet mitt aller mest på denne turen var da jeg passerte en drikkestasjon omtrent 6 kilometer fra mål. Jeg hadde fremdeles drikke i en av flaskene mine og viste at det ville holde inn til mål. Derfor tok jeg meg ikke bryet med å stanse for påfyll. Jeg fikk tilbud om både sportsdrikk og vann da jeg løp forbi, men da jeg takket nei kom det et kollektivt rop fra alle de frivillige som stod på drikkestasjonen «DU MÅ DRIKKE!!». Den omsorgen varmet virkelig og jeg smilte fra øre til øre og forklarte mens jeg løp at jeg hadde vann i flasken min og at det holdt til mål.

Jeg husker også den siste bitte lille kneika omtrent 1 kilometer fra mål, der stod noen med musikk og heiet på løperne. Og om humøret mitt ikke var på topp fra før, så nådde jeg i hvert fall toppen der jeg danset forbi (bokstavelig talt). Det føltes som om jeg hadde 03.30 fart den siste kilometeren inn mot mål. Det var nok noe nærmere 5min/km, men da jeg spurtet ned bakken og inn i målområdet og løp rett på Matt som stod og ventet på meg føltes det som om jeg fint kunne har fortsatt videre i minst 60 kilometer (og dette er det er altså det man kaller for runner’s high om du skulle lure).


Og om jeg ble møkkete på beina?


Så takk Birken, for møkkete bein og for at dere står på og lager et så utrolig fint arrangement. Og takk til alle de fantastiske frivillige som gjorde at jeg gledet meg til hver gang jeg kom til en matstasjon. Takk til alle de som stod ute langs løypa og heiet og, ikke minst, takk til alle de kule løperne jeg møtte på underveis.

Denne løpsopplevelsen kommer jeg til å huske lenge!

Publicerat: 2019-06-21 20:26 Kommentarer (0)



Siste forberedelser før Ultra Birken

Skal du løpe Ultra Birken i år? Jeg har nettopp kommet hjem etter noen fine dager med løping i fjellene ved Sjusjøen. Hvis jeg har mulighet til det, løper jeg gjerne hele eller deler av traseen før et løp. Det å være kjent med løypa og terrenget gjør det lettere å velge riktig utstyr og det hjelper på de mentale forberedelsene før et løp. Man vet hva man kan vente seg, hvor man kan forvente at man blir sliten, men også hvor man kan vente seg en lett strekning. Jeg synes det for eksempel alltid er lettere å løpe opp en lang bakke som jeg kjenner, for da vet jeg når den slutter og hva som venter etterpå og på den måten tilpasser jeg intensiviteten etter det.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er ikke alltid man har mulighet til å løpe igjennom traseen før et løp. Spesielt ikke de lange ultra løpene som du kanskje er nødt til å reise et stykke for å komme til. Og da tyr jeg til å studere løypeprofil og til å lese andres opplevelser av tidligere løp og å prate med folk som har løpt det aktuelle løpet før. Siden jeg nå har de første 40 kilometerne av Ultra Birken traseen friskt i minne skal jeg skrive ned noen av tankene mine rundt de siste forberedelsene til løpet og kanskje jeg kan gi noen tips videre til dere som skal løpe Ultra Birken for første gang.

Ultra Birken starter klokka 07.30 på Sjusjøen. I sekken/vesten som du har på ryggen skal man ha følgende obligatorisk utstyr: mat, drikke, klær, refleksvest og mobiltelefon. Hvor mye du må ha med av mat og drikke eller hva slags klær du skal ha med står det ingen ting om, så her må man kjenne seg selv litt når det kommer til behov for næring og man bør absolutt ta en titt på værmeldingen for dagen. Er det meldt kraftig regn, vind og lav temperatur har man med seg mer og varmere klær enn om det meldes 20 grader og skyfri himmel. Slik som været ser ut til å bli nå (14 grader og overskyet, helt perfekt løpevær), kommer jeg bare til å ha en super lett Inov-8 windshell jakke og en buff (just in case) med i sekken. Så kan jeg ha en langermet trøye og et par tørre sokker i droppbaggen som jeg planlegger å sende til Pellestova. Jeg blir veldig varm når jeg løper og regner med å starte i shorts og t-skjorte. Og solkrem. Sola tar mye mer oppe på fjellet, og ja, det går an å bli solbrent når det er overskyet. Jeg klarte å få en hudfarge som matcher stjernetegnet mitt, (jeg er kreps om du skulle lure), i løpet av et par timer oppe på fjellet den første dagen.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Av mat og drikke kommer jeg til å starte med to flasker med 400-500ml med vann og sportsdrikk. Jeg kunne ha klart meg med en flaske, for det er tett mellom matstasjonene. 10 kilometer på det meste. Men jeg vil unngå å stoppe på hver matstasjon, dessuten liker jeg å veksle mellom sportsdrikk og vann. Maten som serveres på matstasjonene varierer, men jeg kommer langt på banan, lefse og en brødskive i ny og ne så jeg kommer ikke til å ta med meg de store mengdene mat i sekken. Et par gels er likevel kjekt å ha og noen energi gums med koffein. Da fyller jeg kravet om «mat» i sekken.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Så der har du sekken min. (Den nye Inov-8 Race Ultra Pro 5 om du skulle lure). Slik som det ser ut nå vil den veie mindre enn 1,5kg. Det er en herlig lett sekk å starte med på et ultraløp.

Så over til løypa:

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Jeg kommer til å løpe alt for hardt ut fra start. Det er vanskelig å ikke la seg rive med når starten går og alle løper av sted og du på grunn av et eller annet tullete instinkt har lyst til å holde følge med de aller raskeste løperne. Dessuten gjør det faktumet at det er lettløpt grus/jord/asfalt vei det første stykket at det er lett å løpe fort. Hvis du, som meg, ikke har planer om å varme opp før du setter av sted på dette 60km lange løpet anbefaler jeg at du ikke legger ut i 3.30min/km fart den første kilometeren av Ultra Birken. Det er kjedelig å starte første oppoverbakke med sure bein. Just saying.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

De første 40 kilometerne av Ultrabirken er en blanding av brede fjellstier, smale stier (singel tracks) og korte perioder med grus og asfalt. Det er ingen ordentlig bratte og lange bakker, stigningene opp til hver fjelltopp er løpbare og det er ikke nødvendig å ta med klatreutstyr. Det betyr ikke at du MÅ løpe alle bakkene. Er du ny i ultraløper gamet så kan du skrive deg dette bak øret først som sist: det er lov å gå. Jeg har aldri gjennomført et ultraløp uten perioder med gåing. Og jeg kommer nok til å gå i noen partier av bakkene på Ultrabirken også.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Stiene på Ultra Birken er generelt lettløpte og jeg går for en hybrid sko, Inov-8 Parkclaw275, den samme som jeg brukte på Ecotrail i år. For selv om de første 40 kilometerne går mest på sti er det få steder jeg savnet å ha en rendyrket terrengsko. Så her går jeg for en sko som gir maks komfort både på sti og vei og som samtidig gir meg beskyttelse og bra grep.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er et og annet vått parti på Ultra Birken. Litt gjørme må man regne med og sannsynligvis også våte sokker. Og det er jo noe av moroa med terrengløping.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Arrangøren lover super merking av traseen, så jeg tviler på at det skal gå an å løp seg vill der på løpsdagen, men man må holde litt fokus i stiskiller og huske på at man i perioder løper samme trase som maraton løperne. Altså, ikke følg blindt personen som løper foran deg.

Jeg kommer til å ha musikk på det ene øret de første 47 kilometerne. Etter det har man ikke lov til å ha musikk på øret lenger. For meg gir musikken en god rytme på løpingen. Den hjelper meg å holde en jevn fart og til å ha noe annet å fokusere på når ting blir tungt under et løp. Men jeg har som regel bare musikk på det ene øret, for jeg trenger å kunne høre om det kommer noen bak meg eller om det skjer noe spesielt rundt meg.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Sekken som skal vente på meg i mål skal inneholde et varmt klesskift. Jeg har lett for å fryse etter løp. Kroppen er sliten og har ikke overskudd til å opprettholde kroppstemperaturen så godt som til vanlig. Og det er fint å kunne henge i målområdet etter sånne løp, nyte følelsen av at man har kommet i mål og heie de som enda er ute å løper inn til mål. Der, på målstreken på ultraløp, har jeg blitt kjent med mange fine folk, så nyt tiden i målområdet og vær litt sosial så får du garantert noen nye løpevenner med på kjøpet.

Nå gjennstår bare den vanskeligste delen før slike ultraløp, nemlig å hvile. Kroppen skal få slappe av og samle krefter til den store dagen. Det kommer til å bli et par korte økter bare for å riste litt løs på beina, men bortsett fra de skal jeg ta det med ro og drikke rødbetjuice. Det funker for meg.

Så til alle dere som skal løpe et av Birken løpene neste helg, lykke til! Og kanskje vi sees på startstreken, i løypa eller i mål. Jeg gleder meg, for dette kommer til å bli utrolig bra!

 

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Publicerat: 2019-06-09 21:40 Kommentarer (0)



På jakt etter høydemetre og eventyr i Zillertal

Sponset innlegg i sammarbeid med www.zillertal.at


Etter turen min rundt Lysefjorden skulle man kanskje tro at jeg hadde fått nok påfyll av fjell for en liten stund, men for meg var turen rundt Lysefjorden bare en påminnelse om hvor moro det er å løpe i fjellet og lengselen etter å komme meg opp i høyden igjen ga seg til kjenne allerede på togturen hjem til Oslo. Det å løpe oppover lange bakker, klatre litt her og der for så å kunne hive etter pusten på toppen av et fjell mens man tar innover seg den fantastiske utsikten tar løpetreningen til noen helt andre nivåer. Sånn helt bokstavelig talt. Men hva gjør man når man bor i Oslo og vil løpe i fjell? Oslo har faktisk noen fjell, men jeg kan ikke si at det å løpe opp og ned bakkene på Tryvann gir meg den helt store gleden. Derfor pakket jeg baggen og satte kurs mot Østerrike, nærmere bestemt Zillertal, en dal som ligger en times kjøretur fra Innsbruck.

Om vinteren er Zillertal stappfull av skientusiaster som leker seg ned de utallige mange skibakkene som omringer Zillertal. På sommeren forvandles dalen til et paradis for folk som vil ut å gå, eller i mitt tilfelle, løpe i fjellet.


Jeg dro ned i midten av mai, før sommersesongen hadde startet skikkelig og møtte et herlig stille Zillertal hvor jeg hadde stiene nesten helt for meg selv. Normalt er temperaturen perfekt for løping på denne tiden av året, litt som en mild norsk sommer, men i år hadde værgudene bestemt seg for å slippe en halvmeter med snø uken før jeg dro. Så nå var det full vinter alle steder på over 1400m høyde. Men været får man ikke gjort noe med, og selv om nysnøen satte en stoppe for planene mine om å komme ordentlig opp i høyden så hadde jeg mer en nok stier å leke meg rundt på under snøgrensen.


Jeg hadde fått rom på Hotel Edenlehen i Mayrhofen. Mayrhofen er den største kommunen og mest kjente turiststedet i Zillertal. Det bor sånn omtrent 4000 innbyggere der fast, så stedet er ikke overbefolket. I tilegg til turistnæringen (som helt klart er størst på dette stedet) finner man små gårder med dyr som løper rundt i store inngjerdinger. På sommeren, normal allerede tidlig i mai, flyttes dyrene opp i fjellet hvor de går rundt og beiter friskt fjellgress. Dalen er selvforsynt med meieriprodukter, egg og kjøtt. Så her får du skikkelig kortreist mat.


Jeg merket fort at Zillertalerne var et vennlig folkeslag og veldig på tilbudsiden. Da jeg ankom hotellet og spurte om tips til hvor jeg kunne løpe meg en tur var de raske med å finne frem et kart med mange fine turmuligheter rundt dalen. «Hvis du skal løpe er det best å løpe her langs elva», sa resepsjonisten mens hun pekte på kartet, «veldig fint for løping, for det er nesten helt flatt og veldig fin grusvei». Annsiktsuttrykket hun satte opp da jeg spurte om hvilke stier hun kunne anbefale en som ville løpe så mye som mulig i oppoverbakke var ganske festlig og jeg forklarte henne med et smil at jeg hadde kommet til Zillertal for å løpe opp og ned så mange fjell som mulig. Denne gangen kom hun med noen turforslag som passet bedre for meg og jeg la av sted med kartet i sekken på tur opp mot en turisthytte som ruget høyt over Mayrhofen.


3,5 km med oppoverbakke og 640 høydemetre senere stod jeg og skuet ut over Zillertal. Jeg gledet meg vilt til 5 dager i dette fjellparadiset, for herifra så dalen bare enda mer spennende ut.


Jeg hadde en avtale om å løpe en tur med Markus Kröll på ettermiddagen. Han skulle gi meg noen flere tips om hvor jeg kunne løpe i løpet av oppholdet mitt i Zillertal. Ikke hørt om Markus Kröll? Her har du en kort intro til hvem denne mannen er:


Redbull og Salomon atlet som har konkurrert i fjelløp i over 25 år og innehar blant annet en junior verdensmester tittel, hele 32 seire i det Tyrolske mesterskapet og syv seiere i det legendariske Dolomite Man løpet (et løp hvor man deltar i lag på 4 personer i fjelløp, paragliding, terrengsykling og kajakk padling i heftige elvestryk. Hands up hvis du fikk lyst til å melde deg på dette løpet til neste år). Han har en form for heltestatus i det Østeriske terrengløpermiljøet og er ambassadør for en hel haug med store løp. Men i år er hovedfokuset hans Mayrhofen Ultraks, et løp som arrangeres for første gang i år og som han selv er med å arrangere. Så Markus tok meg med på tur igjennom mesteparten av den korteste varianten av løpet (14km og 990 høydemeter). Bratt opp, flatt på toppen, herlig morsom nedoverbakke og selvfølgelig mange fine utsiktspunkter. Markus hadde ikke vanskelig for å overtale meg til å sette dette løpet opp på «must run» listen min. Men da helst en av de lengre distansene på 30km eller 54km og 3830 høydemetre.


Markus ga meg noen tips om hvor jeg kunne løpe, (og hvor jeg absolutt ikke burde løpe nå), også avtalte vi en lengre tur noen dager senere med flere glimt fra Mayrhofen Ultraks løypa. Så, altså, over til de stedene jeg IKKE kunne løpe;


- Isbreene (nysnøen som hadde kommet de siste dagene kunne ha dekket til eventuelle sprekker pluss at det var iskaldt der oppe for tiden), synd, for normalt på denne tiden av året vil man kunne løpe rundt på breen i shorts og t-skjorte fortalte Markus.


og


- Toppene over 1400m høyde, (for mye snø og fare for skred på de bratteste partiene), igjen, veldig synd, for jeg hadde jo håpet på å komme skikkelig opp i høyden.


Derimot hadde han mange gode tips til stier og steder å utforske under snøgrensen. Små landsbyer, fine utsiktspunkt, spektakulære fosser og «Klattersteig» eller Via Ferrata som mange kjenner det som. Jeg skulle i hvert fall ikke mangle ting å gjøre de neste dagene.


Neste dag la jeg av sted med kart, eventyrlyst og matpakke i sekken. Selv om det gjerne ikke er mer enn 5 kilometer mellom hver hytte med mulighet for servering var de aller fleste hyttene stengt på denne tiden av året. Jeg hadde studert kartet og plukket meg ut noen topper jeg hadde lyst til å besøke. De var litt over 1400m (+/- 200m, spiller det så stor rolle?), men jeg tenkte at denne jenta har vært ute en vinternatt før, (har du ikke lest om Ice Ultra eventyret mitt så kan du gjøre det her), dessuten hadde jeg med brodder og ekstra varme klær i sekken. Det at jeg løp rett inn i en snøstorm allerede på 800m høyde lovet kanskje ikke så alt for godt, men jeg fortsatte oppover. Men så, etter å ha trasket i snø en god stund i brattere og brattere bakker hvor jeg etter hvert ikke var helt sikker på at det egentlig gikk noen sti slo fornuften inn, jeg løp/skled ned til under snøgrensen og holdt meg der resten av dagen.


Dag tre jaktet jeg på fosser på formiddagen og klatret i Klattersteig på ettermiddagen. Dette ble en form for restitusjonsdag. Etter nærmere 4000 høydemeter og bra med kilometere de siste to dagene gjorde det godt med en roligere dag.


Dag fire var viet til en morsom langtur med Marks Kröll igjen. Han viste meg mer av Mayrhofen Ultraks. Været var perfekt og nå fikk jeg se Zillertal i solskinn med skyfri himmel. Og for en utsikt jeg fikk! Det gjør noe med deg å være omringet av slike massive fjell og jeg opplevde flere ganger at jeg bare ble stående å glane utover det fantastiske landskapet. Vi forsøkte å komme litt mer opp i høyden, men ble som jeg hadde blitt et par dager før, lei av å traske i snø opp til leggene. Men vi fikk oss til gjengjeld en herlig morsom nedoverbakke økt i snø etterpå!


På dag fem tok jeg meg en liten morgentur før frokost før jeg pakket sakene mine og dro av sted mot Innsbruck og en løpetur i fjellene der sammen med Michael Geisler som jeg møtte på Sardinia i fjor da vi løp UTSS. Den turen var helt vill, og får ikke plass her på dette blogginnlegget, (men hvis du har lyst til å få noen glimt av den turen kan du ta en titt på Instagram profilen min @abelonely og se storyen jeg laget i Innsbruck).


Kort oppsummert ble det over 100km og ca 6000 høydemeter på de 5 dagene jeg lekte meg rundt i Zillertal (og Innsbruck). Frister det å dra tilbake? Helt klart! Men neste gang satser jeg på å reise ned når sommeren har slått til for fullt, for da vil jeg oppleve til høye fjelltoppene Zillertal har å by på.

Publicerat: 2019-05-31 20:56 Kommentarer (0)



Rundt Lysefjorden med løpesko på beina

Med noen dager sammenhengende fri i månedsskiftet april-mail og et helt fantastisk fint vær i store deler av landet var lysten til å dra på eventyr stor. Det er mange steder i Norge som står på bucket listen min, og et av stedene jeg har hatt lyst til å oppleve lenge var Lysefjorden. Den naturskjønne og fargerike fjorden har flere verdenskjente attraksjoner som Flørlitrappene, Kjerag og Preikestolen. Hit kommer turister fra både fjernt og nært og turistsesongen begynner i slutten av mai og slutter i september. Jeg forhørte meg litt om føret i området og fikk bekreftet at det for det meste var bra føre og lite snø igjen i området, hvordan de høyeste partiene rundt Kjerag som ruver 1132 meter over havet var litt mer usikkert. Der var det ingen som hadde vært på en stund, men med en lengre periode med varmt vært mente flere at det burde være mulig å løpe der allerede nå.
Så jeg så på kartet og la opp en modifisert variant av DNT's SignaTUR Lysefjorden rundt på 116km som normalt går over 6 dager. Selv hadde jeg tenkt meg å gjennomføre turen på 3-4 dager og om mulig unngå strekningene med asfalt.


Planen var å starte mandag ettermiddag med en kort tur på 3,5km opp til den nye DNT hytta Skåpet som er en hytte litt utenom det vanlige og så starte den ordentlige turen tidlig tirsdag morgen. En venninne av meg ville være med på første etappe av turen sånn at hun kunne gå Flørlitrappene og så løpe ned til fjorden og ta fergen hjem.


Det krever litt organisering å komme seg til Vinddalen som DNT anbefaler som utgangspunkt, men et alternativ er å ta ferge fra Stavanger til Forsand og derifra ta taxi eller haike videre til Vinddalen. Da vi kom til Forsand spurte jeg en bussjåfør om hvordan jeg kunne komme meg videre til Vinddalen og det viste seg at han skulle kjøre i den retningen om kort tid og at han hadde litt ekstra tid slik at han kunne kjøre oss helt frem til Vinddalen selv om bussen egentlig ikke stopper der. Så tusen takk den til den snille bussjåføren i Forsand.

Turen opp til Skåpet var unnagjort på kort tid og kvelden ble brukt til å nyte en middag med utsikt over et vakkert fjellandskap før vi gjorde klar sekken for morgendagens lange tur. Og så sovnet vi til lyden av ingenting mens vi kunne nyte det vakre landskapet gjennom vinduet som dekker hele den ene veggen av hytta.


Tirsdag skulle turen gå på merket sti over fjellet til Flørli nede ved Lysefjorden, spise lunsj der og så gå de 4444 trappetrinnene i Flørlitrappene før jeg skulle fortsette over til DNT hytta Langavatn, eventuelt ta turen rett over til Kjerag og ned til Lyebotn, det ville ikke bli en mye lengre tur så jeg på kartet.

 Turen over til Flørli var på omtrent 10km, men en del partier var dekket med snø og der hadde vi vanskelig for å finne merking videre og det ble en del vimsing hit og dit for å finne ut av hvor stien gikk. Dessuten var det en og annen steinur som måtte passeres og det siste stykket ned mot Flørli var så bratt at forsiden av lårene mine føltes mørbanket ut da jeg endelig var nede ved fjorden.


Det ble en liten pause med påfyll av energi, en liten prat med Flørli mannen etterfulgt av en kort telefonsamtale med Turistforeningen i Stavanger, før vi begynte turen opp de 4444 trappetrinnene til Troppekosnuten i det som regnes som verdens lengste tretrapp. Om du trenger noe å sammenligne med så har Empire state building 1576 trappetrinn. Get the picture?


Trappa er smal og i noen partier er den skikkelig bratt. Det ser rett og slett ut som om den går loddrett opp noen ganger, men utsikten du får hvis du tør å se deg tilbake, er helt fantastisk. Aldri før har jeg syntes at det å gå opp trapper har vært morsommere en denne dagen! (Kall meg gjerne rar, men jeg liker faktisk å gå opp trapper).


Her og der var det avsatser hvor man kunne trekke pusten og nyte utsikten uten at det ble for nervepirrende. På turen opp trappene fikk jeg tid til å tenke igjennom telefonsamtalen jeg hadde hatt med Turistforeningen i Stavanger mens jeg spiste lunsj nede ved vannet. Da jeg løp over fra Skåpet til Flørli hadde jeg nemlig begynt å tenke på noe som kunne bli et problem, nemlig det at snøen dekket til de røde T'ene. Og når det fremdeles lå en del snø på 600 meters høyde, hvordan ville det da være på 1000 meters høyde?


Turistforeningen i Stavanger hadde gitt klart svar; har du ikke ski på beina så er det ikke noen god ide å ta turen over til Langavatn og Kjerag før uti juni. Og nei, det var ikke kvistet, så å finne veien over fjellet måtte gjøres uten hjelp fra turistforeningens merking.
Derfor bestemte jeg meg for å endre på planen min og heller ta turen tilbake til Flørli, (jepp, samme bratte nedoverbakke som jeg hadde pinet meg ned tidligere på dagen), og hoppe på fergen inn til Lysebotn og se om det var mulig å komme seg opp til Kjerag fra den siden av fjellet i stedet.


Stien ned fra Troppekosnuten bød på mye moro; nedoverbakkeløping i steinrøys, kryssing av elver, skog og igjen, den veldig bratte nedoverbakken som sørget for at jeg hadde lår som kjentes ut som gele da jeg nådde fergekaia akkurat i tide til å rekke dagens siste ferge inn til Lysebotn.


På fergen hev jeg innpå med nøtteblanding og mørk sjokolade, (det koster nemlig noen kalorier å gå 4444 trappetrinn), mens jeg nøt synet av Lysefjorden, et fossefall og noen seler som lekte seg i fjorden. Så gjorde fergepersonalet meg oppmerksom på noe som jeg ikke hadde tenkt på; alt av overnatting var stengt i Lysebotn for sesongen startet ikke før 20 mai. Ups...


Men fergemannskapet ba meg ta en prat med Postmann Kjell som skulle hente posten fra ferja, for postmann Kjell driver Hauane bed and breakfast, det var riktig nok også stengt for sesongen, men det gikk jo an å høre.


Så da spurte jeg postmann Kjell, og etter litt nøling ringte han kona og ba henne gjøre klart et rom til en halvsprø løpedame som løp rundt Lysefjorden, før han kjørte meg opp de 27 hårnålsvingene til Øygårdstøl sånn at jeg kunne løpe over Kjerag. Ting ordner seg som regel...


Fra Øygårdstøl klatret jeg opp de tre toppene opp til Kjerag platået. Her var det glatte og bratte svaberg hvor det heldigvis lå kjetting, for her hadde jeg ikke lyst til å skli utfor. Jeg liker å klatre oppover, men denne gangen klarte jeg ikke helt å nyte klatringen, for jeg hadde hele tiden i tankene at jeg skulle ned samme vei.

Men utsikten fra Kjerag platået var verdt både oppover og nedover turen, dessverre var det for mye snø det siste stykket til Kjerag bolten til at jeg kom meg helt frem, noen juv og partier der man tråkket langt igjennom gjorde at det ikke føltes helt trygt, så den opplevelsen har jeg til gode til neste tur rundt Lysefjorden


Jeg kom meg ned til Øygårdstøl uten for mange skrammer og derifra løp jeg ned den 7km lange nedoverbakken med 27 hårnålsvinger og gjennom den 1,1km lange tunellen til Lysebotn og videre til Hauane bed and breakfast hvor postmann Kjell og kona hadde gjort i stand et helt nydelig rom, varmet opp badstuen og satt frem hjemmelagde havrekjeks og varmt å drikke.


Neste morgen ble jeg servert det som ble kalt «en enkel frokost» siden de egentlig ikke hadde åpnet for sesongen. Jeg lurer på hva en «vanlig frokost» er for noe, for dette var en hotellfrokost verdig i mine øyne.


Deretter ble jeg kjørt til starten av stien ved Fyljesdalen. På veien dit var det så tett tåke at det ikke var annet enn hvitt å se rundt oss. Synd, for denne veistrekningen byr på helt fantastisk utsikt på klarværsdager ble jeg fortalt. Jeg ble nå litt engstelig for at det ville være for dårlig sikt til å ta seg over fjellet, men det første partiet var uansett igjennom lavlandet og langs fjorden, så fikk jeg heller se om tåka lettet utover dagen.


Kjell stoppet bilen der stien startet og så fikk jeg et hjertelig farvel før turen bar videre på stien gjennom Fyljesdalen. Jeg møtte ikke på noen andre mennesker og skyene som hang nesten helt nede på bakken ga dalen et trolsk preg. Her og der måtte jeg krysse små bekker og elver og det tok ikke lang tid før jeg var gjennomvåt på beina. Denne strekningen var en fin blanding av sti og kjerrevei; noen steder veldig lettløpt, andre steder var det fult av røtter å snuble i eller partier der man var nødt til å hoppe fra stein til stein over større elvepartier. Jeg stoppet et øyeblikk og spiste noen nøtter og en sjokolade da jeg kom til en gammel seter hvor det tydeligvis går beitedyr på sommeren, nå var det ingen dyr å se, det var nok for tidlig på året enda.


Videre gikk turen opp og ned igjennom skog før jeg plutselig befant meg på en bilvei. Her løp jeg litt frem og tilbake og rundt i ring, for jeg forstod ikke hvor stien gikk videre. Jeg dro opp kartet mitt og så at jeg nå var kommet til den siste strekningen ned mot Sognesand og at det ventet meg omtrent 5 kilometer på asfalt før jeg kom inn på sti igjen. Og akkurat da jeg pakket kartet ned i sekken kom det en bobil kjørende i riktig retning. Jeg rakte ut hånden og det unge Sveitsiske paret som var på en måneds Norgesferie stanset bilen og lot meg sitte på ned til Sognesand.


Fra Sognesand gikk turen videre langs fjorden. Her var det kronglete med mange steinurer, klyving rundt store steiner og noen steder var det vanskelig å se hvor stien gikk. På et av disse stedene hvor jeg stod og funderte på hvor neste røde T-merke hadde tatt veien hørte jeg plutselig noen plask fra vannet og da jeg snudde meg så jeg en sel som svømte forbi bare et par meter fra der jeg stod. Magisk!

Jeg fant neste merke og så at stien nå begynte å gå bratt oppover fjellsiden. Her og der var det kjetting og jeg husker at jeg tenkte på hvor glad jeg var for at jeg skulle opp disse bakkene og ikke ned. Og forresten, er du en av dem som planlegger å løpe Lysefjorden inn? Spoiler alert: du har mange artige nedoverbakker i vente....


Videre opp og opp, en liten matpause et sted der det var ekstra fint og så inn på Bakken gård. Bakken gård er under renovering denne sommeren, så her så det ut som en skikkelig byggeplass og jeg løp bare rett forbi.


Videre gjennom skog, her og der åpne partier med utsikt, litt opp, litt ned og så veldig mye opp igjen. Det er ikke for ingenting at det heter Bratteli.
Jeg kom til partiet som kalles «Wall of death», hvor man klatrer rundt et svært bratt og smalt parti av fjellveggen Her var jeg veldig glad for at jeg hadde kjetting å holde meg i, men partiet var likevel ikke så skummelt som jeg hadde fryktet ut ifra beskrivelsene jeg hadde lest.

(Beklager få bilder fra denne strekningen, det var 1: for bratt til at jeg hadde lyst til å miste mobiltelefonen, eller meg selv, ned skråningen og 2: batteriet på telefonen min var nå så lavt at jeg valgte å spare det i tilfelle en nødsituasjon)


Jeg kom opp på fjellet, sikten var dårligere her oppe og jeg så bare deler av fjorden, men oppdaget nå at jeg hadde vann både på venstre og høyre side. Her oppe må det være fantastisk på en solskinnsdag med god sikt! Men selv om det ikke var kjempe god sikt i dag så jeg det jeg forstod måtte være Hengjanenibbå, den litt mindre varianten av Preikestolen.


Etter hvert kom jeg ned mot et lite fjellvann, stien tok nå en annen retning enn det jeg trodde var retningen Preikestolen var i. Jeg begynte å stusse og da jeg møtte på to glade løpere som kom i motsatt retning av meg spurte jeg om jeg var på riktig sti for å komme meg til Preikestolen. «Ja, jo, Preikestolen... Preikestolen? Nei, da løper du feil vei». Hæ? Hvor er jeg på vei nå da?! «Sognesand...» sa mannen, før han brast ut i latter av ansiktsuttrykket jeg satte opp. «Beklager, jeg kunne ikke dy meg, joda, du er på riktig sti og du løper i riktig retning». Dagens dårligste spøk der altså. Jeg slo av en kort prat med gutta som var ute og trente til Lysefjorden inn. De mente jeg hadde omtrent en time igjen før jeg var fremme.


Jeg nærmet meg Preikestolen og håpet på at sikten skulle bli bedre før jeg nådde det som skulle bli turens store finale. Men det at jeg klarte å løpe meg bort på vei opp på den veldig godt merkede stien til Preikestolen sier vel litt om utsikten jeg fikk da jeg endelig stod på kanten og tittet ned. Ikke akkurat den beste dagen å besøke Preikestolen, men uansett, #beentheredonethat


Så gjenstod bare 3 raske kilometer ned til Preikestolen turisthytte der jeg hoppet på en buss til Tau hvor fergen tok meg videre tilbake til Stavanger.

Publicerat: 2019-05-19 20:09 Kommentarer (0)



Kunsten å DNF

Har du kjent på følelsen av å reise fra et løp du har gledet deg til uten å ha krysset målstreken, uten å få en medalje rundt halsen og uten å kjenne på den fantastiske lykkefølelsen som kommer når du forstår at du faktisk har klart det? Det er ikke akkurat den beste følelsen man sitter igjen med etter å ha DNF, for man har jo startet løpet med et mål om å komme seg igjennom og gjerne også på en så rask tid som mulig. Men ting går ikke alltid på skinner og det er kanskje bra, for om det alltid gikk lekende lett og man aldri møtte skikkelig motgang, ville det da fortsette å være gøy?

Ice Ultra-eventyret mitt langt oppe i Nord-Sverige i februar tok hardere på meg enn jeg hadde forventet. Jeg hadde gnagsår som kunne få selv den mest hardbarka kirurgen til å rynke på nesa og anklene mine var så hovne og ustabile at selv den minste lille stein på asfalten kunne være nok til et overtråkk. Hofteleddsbøyerene mine var så slitne at det å gå opp en vanlig trapp virket ubeskrivelig tungt og generelt sett var kroppen min utslitt. Alt gikk tungt og trått og det føltes som om kroppen var i en nedbrytningsprosess.

(Foto: Eivind Bye)

Kroppen skrek etter hvile, men jeg ga den i stedet en halvmaraton på is, for når verdens første VM i isløping, Frozen Lake Marathon på Tisleiefjorden skulle arrangeres, klarte jeg ikke å si nei. Det er jo ikke hver dag du får mulighet til å delta på noe sånt! Og jeg gjennomførte, med en kropp som egentlig ikke hadde lyst, men et hode som hadde bestemt seg for å gjennomføre.

(Foto: Eivind Bye)

Betalingen ble et par uker med enda stivere og vondere ankler og verst av alt; jeg merket at lysten til å løpe ble borte.

Jeg begynte å stresse, for jeg hadde et nytt løp på agendaen litt under en måned frem i tid. Österlen Spring Trail 60 km var et løp jeg hadde gledet meg til et helt år, minnene fra fjorårets løp og følelsen jeg hadde da jeg krysset målstreken ved Christinehofs slott etter å ha løpt mitt aller første ulraløp i fantastiske naturomgivelser var noe jeg ville gjenta. Men jeg senket forventningene mine, for såpass forstod jeg, at det å løpe like raskt som året før var urealistisk.

Jeg begynte å trene meg opp igjen, korte turer og bare på asfalt. Anklene ble sterkere og kroppen begynte å føles som normal igjen. Litt vondter her og der, en legg som kranglet litt innimellom og en ankel som hovnet opp selv etter lette gåturer, men ellers gikk ting fremover. Og lysten til å løpe langt ute i naturen kom tilbake litt etter litt. Så da det nærmet seg løpsdagen kjente jeg på den gode følelsen av å virkelig glede seg til å løpe igjen. Jeg gledet meg til en lang tur i fint terreng. Terrenget var ikke så skummelt. Sånn bortsett fra at de første 20 kilometerne for det meste går på sandstrand og rullesteinstrand. Det korte partiet med rullesteinstrand var det partiet jeg var mest engstelig for og som jeg viste at jeg måtte ta det rolig forbi. Men bortsett fra det ville ikke terrenget by på de største utfordringene, tenkte jeg.

(Foto: Snikkelbecker)

Løpet startet bra. Så bra at jeg klarte å holde en mye bedre fart enn jeg hadde trodd jeg skulle klare, men allerede etter 8 kilometer begynte jeg å merke en irriterende smerte i venstre legg. Jeg nøt de fantastiske omgivelsene, men merket samtidig at jeg måtte konsentrere meg mer og mer om hvor jeg plasserte beina mine, for sanden var mer krevende å løpe i enn jeg hadde forestilt meg. Og da jeg kom til rullesteinstranden gikk det uendelig langsomt og jeg tråkket feil om og om igjen. Flashbacks fra 4. etappe på Ice Ultra. Men jeg kom meg, om en ikke så veldig elegant, gjennom på et vis og da stranden tok slutt ble jeg for første gang jeg kan huske glad for å komme inn på en strekning med asfalt.

Her gikk det lettere igjen. Jeg trengte ikke å fokusere på hvor jeg satte beina og anklene gjorde mindre vondt nå som de kunne bevege seg på flatt underlag.

Men den venstre leggen ble vondere og vondere og jeg begynte å forstå at det kanskje ble en DNF denne gangen. Men jeg kunne jo like gjerne få en fin tur ut av det, også fikk jeg se hvor langt jeg kom.

Etter et stykke med asfalt var det tilbake på sti og sand og nå merket jeg at anklene mine var lei. Det krevde mye konsentrasjon å komme seg gjennom noen partier og jeg merket at jeg fikk mindre og mindre glede av den fine naturen jeg løp igjennom. Jeg nærmet meg Bengtemölla, matstasjonen midt i løpet. Kanskje jeg like gjerne skulle gi meg der? Der var det jo greit med sitteplasser og muligheter til å kunne vente innendørs på transport til målstreken. Ja, det var en god ide. La oss gjøre det...

Inn på check-punktet, finne dropbag, bytte drikkevest, og ut igjen. Hva skjedde med den gode ideen om å hoppe av på Bengtemölla egentlig?

Det hele gikk ganske så automatisk og jeg tror ikke det gikk helt opp for meg hva jeg drev med før jeg var kommet et lite stykke videre. Hvorfor stoppet jeg ikke? Nå hadde jeg jo bare vondt. Vondt i leggen, vondt i anklene, vondt i hofta, vondt i ryggen. Skulle jeg snu og gå tilbake? Nei, den funksjonen finnes ikke hos meg tydeligvis. Så jeg fortsatte å løpe, men jeg kom ikke mer en 2 kilometer før det venstre beinet sa helt stopp. Det ville bare ikke løpe mer. Akkurat det samme skjedde på Ice Ultra dag 4, så følelsen var ikke helt ny for meg. Jeg bestemte meg for å gi beina en sjanse, gå et stykke og se om de fant ut av hvordan man løp etter hvert. Jeg gikk i omtrent 7 kilometer, da hadde jeg en maraton distanse (nesten) på klokka, og det betydde at jeg hadde nesten 20 kilometer igjen til mål. Det var ikke verdt å skulle fortsette å gå i 20 kilometer nå bare for å øke faren for flere skader og forlenge behovet for restitusjon.

Jeg ble plukket opp av en bil fylt opp med andre «Did Not Finishere». Jeg skal ikke si at det var den mest lystige stemningen der i bilen, men likevel var fokuset mer rettet mot hva som skulle løpes neste gang og hvilke andre mål som skulle nås. Og jeg kjente at det ikke gjorde så mye at jeg nå satt i en bil og ble kjørt det siste stykket til mål. Jeg hadde jo gjort en skikkelig innsats, jeg hadde fått en fin tur og jeg hadde klart å stoppe før jeg ødela for mye. Nå så jeg frem til et par måneder med bare rolige turer i skog og mark og ikke noe jag mot et nytt løp.

Epilog:

Jeg stoppet i tide. DU skulle kanskje tro at jeg hadde pådratt meg nye skader, men utrolig nok fikk jeg allerede noen få dager senere merke at kroppen hadde hentet seg inn igjen nok til å nyte en lengre tur i skogen. Og i løpet av påsken fikk jeg mange fine turer i Østmarka, veldig rolig, mange pauser og mye kos, men det viktigste var at jeg hadde det gøy hele veien og at kroppen kjentes bra.

Nå er jeg tilbake der at jeg bare gleder meg til å kunne komme ut på tur igjen og jeg har allerede lagt mange spennende planer for turer denne våren.

Publicerat: 2019-04-24 22:08 Kommentarer (0)



Når du har vært hinsides det ultimate – og savner det

Bena høyt og blikket vendt bakover: Hvordan er det mulig å savne en uke med smertefull isløping?

Jeg sitter i sofaen.  

De hovne beina mine ligger høyt hevet på puter som er dandert slik at områdene med gnagsår ikke kommer i kontakt med underlaget.  

Kroppen er sliten og hodet har peilet seg inn på å gjøre så lite som overhodet mulig de kommende dagene.  

Likevel tar jeg meg selv i å la tankene gå til hva mitt neste stage running-eventyr skal være. For selv om Beyond the Ultimate Ice Ultra har kostet mer av meg, både fysisk og mentalt, enn noe annet jeg har utsatt meg selv for, så er dette også det mest fantastiske eventyret jeg har opplevd. Det er også det løpet jeg er aller mest stolt av å ha gjennomført.  

Nye utfordringer 
Omtrent 220 kilometer på 5 dager gjennom en arktisk ødemark i det svenske Lappland hvor temperaturen noen dager var nede i under 35 kuldegrader. Med truger på beina store deler av turen og en sekk som ved start veide rett under 8 kilo – men som likevel ikke var i nærheten av å romme så mye mat som kroppen min burde ha fått i seg med tanke på aktivitetsmengde og lite søvn var dette et løp som utfordret meg på mange nye områder.

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ensomhet og fellesskap 
Dette eventyret har gitt meg mye ny kunnskap om hvordan kroppen reagerer på kulde, utmattelse, smerte og underskudd av næring. Jeg har sett noen helt fantastiske landskap, krysset hvitkledde fjell og enorme islagte innsjøer som til tider laget buldrende og skremmende lyder. Jeg har kjent på ensomheten, for flesteparten av de 220 kilometerne løp jeg alene, uten å se hverken løpere foran meg eller bak meg, samtidig har jeg blitt kjent med mange fantastiske mennesker. Det felleskapet som oppstod kan jeg ikke sammenligne med noe annet.  

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ultra-savn 
For tenk, jeg kjente ingen av de 40 løperne som deltok på dette løpet, men nå savner jeg allerede å ha dem rundt meg. Jeg savner å ligge å høre på den vennskapelige kjeklingen mellom Andre Hook og Simon Grimstrup, de to løperne som ledet, og de fantastisk morsomme og alltid like blide irske gutta Brian Keane og Simon Halpin som alltid var like positive og morsomme. Jeg savner alle samene som sørget for sikkerheten og som jeg møtte både på check points og når de passerte meg på snøscooter innimellom. De oppmuntrende kommentarene de kom med og evnen de hadde til alltid å få meg til å føle meg trygg selv i de mest ekstreme forhold. Jeg savner å møte på mediateamet Mikkel og Ryan som alltid fikk meg til å smile på grunn av deres uendelige optimistiske og blide personligheter (og fordi de alltid fikk meg til å ta meg best mulig ut, selv når jeg følte at jeg så ut som et troll). Og Will, som på målstreken alltid fikk meg til å føle som om jeg hadde fløyet som en vind over snøen selv om jeg i realiteten hadde kavet meg igjennom snø og tråkket igjennom områder med overvann i et tempo som føltes som alt annet enn raskt. Selv brølet fra Kris hver morgen «Good morning! Get your nightbags ready in 15 minutes!» skulle jeg gjerne har hørt igjen. Jeg kunne fortsatt slik en lang stund, men jeg tror jeg har fått frem poenget; det var en fin gjeng og sammensveiset gjeng. 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Back to basics 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Men det jeg kanskje savner aller mest fra dagene på Ice Ultra er hvor enkelt livet føltes. Det høres kanskje rart ut at jeg sier at det å skulle løpe 220 kilometer på 5 dager gjennom et iskaldt arktisk landskap er enkelt, men livet ble redusert til noen helt enkle oppgaver. På kveldene var vi noen ganger i hytter uten elektrisitet. Det var ikke alltid dekning på telefonen og batteriet måtte man uansett spare på. Det eneste man trengte å gjøre var å sørge for å holde liv i vedovnen, tørke klærne sine, spise mat, drikke, gå på do, stelle med føttene, gjøre alt klart til neste dag og sove. Og på morgenen var det bare å kle på seg, spise, gjøre nattbaggen klar, gå på do og så legge ut på dagens etappe. Alt annet ble uviktig. Back to basic på en måte. Jeg klarte å logge helt av og bare leve i nuet uten å tenke på verden utenfor og de hverdagslige bekymringene man gjerne går og grubler på.

(Foto: Simon Grimstrup)

Stay tuned 
Jeg kommer til å skrive om alle etappene etter hvert. Det vil nok ta litt tid, for det var mange opplevelser på disse 220 kilometerne som fortjener å få være med i en løpsrapport. Men det kommer! Så stay tuned.

Publicerat: 2019-02-27 14:35 Kommentarer (0)



Trugeløping for dummies

Prøvd å løpe på truger noen gang? Ikke? Det hadde ikke jeg heller før for litt over en uke siden da jeg la av sted på tur i Østmarka med et par helt nye Atlas racing truger. I Norge hører vi ikke så mye om trugeløping, her sverger vi til ski på vinteren når vi vil ut i det vakre vinterlandskapet som Norge har å by på. Men om man skal legge ut på et 230 kilometer langt løpeeventyr på vinteren i arktiske strøk, er truger ganske essensielt. Og derfor la jeg av sted for å trene på trugeløping i fjellet. For med under 4 uker igjen til Beyond the Ultimate Ice Ultra var det behov for et aldri så lite lynkurs i trugeløping.

Foto: Sylvain Cavatz

«Bare å ta dem på og løpe av sted»

På den første turen med truger forstod jeg at det å få på og av trugene krevde litt øvelse. De første gangene brukte jeg over 15 minutter på denne prosessen og for alle som er vant til å være i aktivitet ute om vinteren, vet at det å stå stille for lenge er den rette oppskriften på å bli iskald. Spesielt om du har vært i litt aktivitet allerede og har rukket å bli svett. På de 15 minuttene rakk jeg å bli så gjennomfrossen at jeg, etter å ha måttet ta av trugene på et parti hvor det ikke var mulig å bruke dem, kviet meg for å ta trugene på igjen. Jeg tok trugene av og på så lite som mulig på den første turen og skrev meg bak øret at det nok hadde vært en god ide å teste dette inne i varmen før man la ut på langtur i kulda.

Heldigvis kom jeg raskt inn i det når jeg først fikk satt meg ned og studert trugebindingen litt. Og etter tre dager meg bare trugeløping i fjellet kan jeg nesten kalle meg en proff på truger. Både når det gjelder å ta dem på, av og å løpe med dem. For det er egentlig ikke så vanskelig.

Foto: Sylvain Cavatz

Bra trening

Å løpe med truger er egentlig ikke noe hokus pokus. Du løper med litt bredere ben og må løfte beina litt høyere, men fortsett fra det er det ikke noe annerledes enn å løpe som vanlig.

Ja, bortsett fra at det føles fire ganger tyngre og at du forbrenner minst dobbelt så mange kalorier.

For selv om dette er superlette racingtruger som veier under én kilo til sammen, så er kombinasjonen 450 gram ekstra på hvert ben og snø noe som gjør at det å løpe 5 kilometer kjennes mer ut som 20 kilometer. Eller mer. Og tempoet går naturligvis drastisk ned. (Hvis du nå har gjort regnestykket 230 kilometer x 4 så forstår du kanskje at jeg plutselig ble litt nervøs da jeg forstod hvor langt 230 kilometer med truger og en syvkilos sekk vil føles ut som).

Trugeløping øker belastningen en del på samtlige av musklene som brukes til løping og om jeg hadde valgt å bruke staver i tillegg hadde jeg fått en fullkroppsøkt. Jeg merket også at spesielt akilles ble utsatt for mer belastning enn til vanlig, ikke vondt, bare uvant. Den økte belastningen på akillessenene kan også komme av at det ble en del trasking i bratte oppoverbakker. For veien til toppen av fjellet går jo som kjent oppover.

Foto: Sylvain Cavatz

Morsom trening

Og når vi først er inne på truger og oppoverbakker så kan jeg trekke frem hvor utrolig mye enklere det er å gå opp et fjell med truger enn med ski. Trugene gir så godt grep at det bare er å spasere rett opp selv der det er nokså bratt. Passer perfekt for sånne som meg som synes det å gå oppover er det morsomste i hele verden. Nesten. For trugeløping ned et fjell tar førsteplassen. I starten føltes det litt skummelt men så gikk det av seg selv. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles å løpe med truger ned en snødekt fjellside, det må rett og slett bare oppleves.

Det jeg nok liker aller best med trugekonseptet er at trugene gir meg mulighet til å løpe fritt i naturen selv om det er mye snø. I fjor ble det mange lange turer med snø opp til over knærne, noe som også er genial trening, men som begrenser løpingen en del. (Det sier seg selv at det ikke går kjempe fort når man er nødt til å grave frem beinet igjen for hvert steg man tar).

For meg er det selve eventyret og oppdagelseslysten som gir motivasjon til å legge ut på de lange turene. Å kunne løpe over vidda, opp et fjell og dypt inn i skogen hvor snøen ligger tungt på trærne gir en frihet og lyst til å komme seg ut på oppdagelsesferd i vinterland.

Foto: Sylvain Cavatz

Tommel opp

Så tommel opp for mer trugeløping i vinter. Og trugeløping vil det bli en hel del av under Beyond the Ultimate Ice Ultra. Selv om jeg helt ærlig må si at jeg krysser alt jeg har av fingre og tær for at årets Ice Ultra blir som i fjor hvor truger bare var nødvendig ca. 30 prosent av tiden. For om 70 kilometer av 230 kilometer i løpet av 5 dager blir på truger vil det være mer enn tungt nok for min del.

Foto: Sylvain Cavatz

Publicerat: 2019-01-22 21:44 Kommentarer (0)



Hvordan (i huleste) forbereder man seg til 230 kilometer?

Beyond the Ultimate Ice Ultra, ca. 230 km i et arktisk vinterland. Hvordan forbereder man seg til noe sånt når man bare har litt under seks uker igjen og du aldri før har gjort noe lignende?

(foto: Mikkel Beisner)

Jeg gjør alltid research før lange løp. Setter meg inn i hvordan traseen er, hva slags terreng jeg kan vente meg, hvilket utstyr jeg må ha med, hvordan sikkerheten er og om det er andre ting som det er lurt å vite om på forhånd. Jeg sjekker løpets hjemmeside, jeg googler, ser på Youtube-filmer og helst snakker jeg med andre som har deltatt på selve løpet eller lignende løp.

Allerede i fjor høst vekslet jeg noen meldinger med Damian Hall, fjorårets vinner av Beyond Ultimate Ice Ultra. Han fortalte at han hadde følt seg trygg hele veien og at det hadde vært en fantastisk opplevelse. Han anbefalte løpet sterkt og ga meg litt tips til utstyr. Problemet med et løp som dette er at det er veldig væravhengig. Det ene året kan du risikere at temperaturen ligger på rundt -5 grader, at det er mye overvann på innsjøene og tung og våt snø. Neste år kan temperaturen være på nærmere -40 grader, men til gjengjeld er snøen fast og du kommer tørrskodd over vannene. Det kan være så kraftig snøstorm en dag at det å ta seg over fjellet ikke er trygt slik at man er nødt til å flytte en etappe – den lange etappen du hadde forventet på dag fire når sekken er halvparten så tung som ved start, må kanskje flyttes til dag to. Været og naturen råder man ikke over, så man må heller forberede seg på alle muligheter. Både når det gjelder utstyr og når det kommer til det mentale.

Dette er etappene

Den 230 kilometer lange traseen til Beyond the Ultimate Ice Ultra er delt opp i fem etapper. Første etappe er Kungsleden. En etappe på 60 kilometer hvor du starter 300 moh. Og på det høyeste vil være 930 moh. En innsjø skal krysses, to bratte stigninger og en værutsatt tundra skal krysses før man avslutter med å løpe nedover gjennom skog inn til kveldens camp: noen jakthytter uten elektrisitet hvor vedovnen må holdes i gang av deltagerne selv.

Andre etappe er Kabla, løpets fjelletappe. Her skal løperne i hovedsak bare løpe opp et fjell og ned igjen på den andre siden. 44 kilometer. Her er løpets lengste stigning og du belønnes med en lang nedoverbakke i tung snø som gjennom en snøkledd eventyrskog. Men når du når kveldens camp vil du få mulighet til å tørke klærne og bruke kjøkkenet på Turisthytten Arrenjarka.

Tredje etappe kalles The Lakes. Den går som du kanskje allerede har gjettet over innsjøer. Etappen er bare på 42 kilometer, men er du uheldig er dette en lang og våt etappe hvor overvann gjør at du løper i dyp slush. Hvis du har prøvd det så vet du at det ikke går fort. Eller du kan oppleve en ekstrem kulde, og frisk vind ute på isen, noe som vil kreve mye av kroppen og hodet når man løper over en innsjø som aldri ser ut til å ta slutt. Hyttene ved Laxholmen hvor kveldens camp er blir nok et fantastisk syn etter denne maraton etappen.

Sami er løpets fjerde og lengste etappe. 64 kilometer skal løpes fra tidlig før solen stiger opp til solen går ned. Flere innsjøer skal krysses og man løper igjennom kupert og vakkert skoglandskap med dyp og tung snø. Forhåpentligvis vil nordlyset danse over himmelen og ta bort fokuset fra de slitne bena det siste stykket inn mot kveldens camp som ligger nøyaktig på polarsirkelen.

Løpets siste etappe er en sprint på bare 12-15 kilometer. Men det tror jeg holder i massevis etter fire dager med nesten 220 kilometer med løping i snø og ekstrem kulde.

Så hvordan kommer man seg igjennom noe slikt? For å være helt ærlig, dette høres ikke ut som et enkelt oppdrag. Men det er ikke mission impossible for det.

Lytt til erfarne fjellfolk, sa folk

Siden jeg ikke har vært borti noe lignende før, har jeg snakket en del med folk som har mye erfaring med de utfordringene jeg kommer til å stå overfor i februar. Noen har løpt løpet tidligere, andre har løpt andre etappeløp, men i varmere strøk. Noen har god erfaring med å være på lange ekspedisjoner i kulda og noen er født og oppvokst i områder med lik natur og tilsvarende klima som det er i innlandet langt nord i Sverige. Jeg har plukket med meg tips om bekledning både for dag og natt, mat, utstyr, hvordan man pakker sekken og ikke minst hvordan det er lurt å legge opp løpet. Dette blir garantert ikke en sprint, nøkkelordet på et sånt løp er nemlig å holde et så jevnt tempo som mulig og unngå stillestående pauser. Jeg har bestemt meg for å tenke på dette som et eventyr, nyte omgivelsene og ta tiden til hjelp. Dette blir et eventyr hvor fokuset er å oppdage og oppleve. (Og å komme seg igjennom med både fingre og tær i behold). Mange (rare) spørsmål melder seg… Jeg leter frem det jeg har av utstyr fra før og skriver lister over alt som må kjøpes inn eller lånes. Jeg putter ekstra vekt i sekken for hver lange løpetur jeg tar, for å venne meg til å løpe med en tung sekk. Jeg leser igjennom tråder på forum, spør om alt som dukker opp av spørsmål: dopapir, må man ha med det? Kan man helle varmt vann i plastposer med zip fra IKEA? Hvor mange par sokker? Hvor stor skostørrelse? Bytter man ikke undertøy i det heletatt i løpet av fem dager? Rekker klærne å tørke i løpet av natten? Hva er Dioralite og Blizzardbag og hvor får man tak i det…

Prosjekt Abelone går beyond the ultimate

Og jo mer research jeg gjør på temaene etappeløping og løping i ekstrem kulde, jo mer går det opp for meg at dette går innunder betegnelsen risikosport og ikke noe folk flest ville utsatt seg for. Men det gjør også at jeg gleder meg mer og mer. I ukene som kommer blir det fullt fokus på å få alt av utstyr klart og å bli vant til å løpe med truger og sekk. Jeg skal bli bedre kjent med oppfinnelsen frysetørket mat, og utstyr jeg skal løpe med skal testes ut. Og jeg vil dele alt dette med dere både her på bloggen og på Instagram og IG-tv. Så det er bare å følge med om du vil få et lite innblikk i prosjekt «Abelone går beyond the ultimate».

Publicerat: 2019-01-10 21:47 Kommentarer (0)



Beyond the ultimate Ice Ultra – bortenfor det ultimate

Ultimate, definisjon: implies the last stage of a long process beyond which further progress is impossible.

Se for deg et arktisk landskap dekket av snø. Hvite fjell, ville nordiske skoger og store islagte innsjøer. Datoen er 19. februar 2019 og temperaturen på dagtid er et sted mellom -5 og -40 grader. Du står pakket inn i lag på lag med ull og vindtette klær. På ryggen har du en sekk som veier mellom 6 og 7 kilo – hvis du har pakket lett. Sekken er full av vann, mat, truger, medisinsk utstyr, lykt, fyrstikker og annet sikkerhetsutstyr som du kan komme til å trenge. Foran deg venter et 230 kilometer langt eventyr på 5 dager. Du skal løpe fra daggry til mørket har senket seg og nordlyset danser over himmelen. Du er ikke alene, men dere er likevel ikke mange som står på startstreken. Det er bare plass til 40 løpere på dette løpet. 40 personer som ikke kjenner hverandre, men som i løpet av de neste 5 dagene kommer til å dele på oppgaven med å holde ilden i gang i ovnen på de små hyttene hvor man skal overnatte i løpet av turen. Fra og med i dag blir det ikke noe luksus. Ingen dusj, ingen mulighet til å bytte klær annet enn det som blir fraktet fra camp til camp av sovepose og et sett varme klær å bruke når du er ferdig med å løpe for dagen. Klar, ferdig gå: Beyond the Ultimate Ice Ultra er i gang.

(Foto: Mikkel Beisner)

Er du klar for eventyret?

Da jeg hørte om Beyond the Ultimate Ice Ultra første gang i høst ble jeg sikker på en ting; dette var noe jeg måtte oppleve. Selv om tanken på å løpe et etappeløp i et arktisk vintereventyrland gjorde at jeg jublet innvendig, skremte distansen meg, for ikke å snakke om temperaturen. Jeg har aldri vært i nærheten av å løpe 230 kilometer i løpet av 5 dager. Og selv om jeg trives i snø og kulde har jeg aldri løpt i temperaturer under -20 grader. I tillegg må man bære med seg all maten man skal spise i løpet av de 5 dagene, 1,5 liter vann og en god del annet utstyr. En sekk som vil veie rundt 6 kilo ved start. Det er over dobbelt så mye som det jeg er vant til å løpe med når jeg er ute på rolige langturer. Men jeg begynte å snakke litt med folk, høre med erfarne ultraløpere, en venninne av meg som er lege og andre folk som kunne gi meg en pekepinn på om dette var galskap eller noe jeg burde gå for.

Tilbakemeldingene var ganske like: dette er galskap.

Frostskader med amputasjon til følge, lungeskade og død om det gikk riktig ille. Hvorfor ville jeg utsette meg for noe slikt? 230 km i ishelvete? Hadde jeg ikke livet kjært?

Jo, jeg har livet kjært. Det er kanskje nettopp derfor jeg hadde lyst til å gjøre dette. For er det ikke når vi står helt på ytterpunktene at man virkelig kjenner at man lever?

Derfor la jeg ikke ideen helt fra meg.

Og om du leter vil du før eller senere finne noen som er like gal som deg selv og som forteller deg at dette er noe du kan klare. Ian Corless fortalte meg historier fra Marathon de Sables og andre ekstreme etappeløp. Han fortale om folk som ikke hadde løpt stort lengre enn en maraton, men som kom seg igjennom det 250 kilometer lange ørkenløpet. Og etter å ha sett meg løpe UTSS 90km på Sardinia med relativt spreke ben de følgende dagene sa han det jeg ønsket å høre: Dette klarer du!

Så jeg bestemte meg for å gjøre det. Om ikke i 2019, så i 2020.

Men jeg liker ikke å utsette ting. Og imens jeg fremdeles var høy på opplevelsen jeg hadde i Cape Town under UTCT 65km i desember begynte jeg å la snøballen rulle. Den har nå nådd det punktet at jeg kan fortelle at jeg om bare en og en halv måned skal stå på startstreken i Laponia, langt nord i Sverige, klar for å begi meg ut på mitt tøffeste eventyr til nå. Bak meg har jeg Inov8 som sørger for at jeg har det utstyret jeg trenger på ferden. Og det er bra, for jeg kommer til å trenge det beste.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-01-08 19:32 Kommentarer (0)



Ultra Trail Cape Town

Årets siste løp ble en aldri så liten spontantur til Sør-Afrika. Jeg følte meg ikke ferdig med løps sesongen og etter det fantastiske UTSS-eventyret i oktober var jeg sulten på mer og da Liv Richter spurte om jeg ville være med til Cape Town var jeg ikke sen om å takke ja. 

Planen var å løpe 100km, men med et kranglete venstreben fikk naprapaten min meg til å innse at det kanskje var lurere å løpe en kortere distanse. Så da ble det 65km i stedet. Det er forresten en distanse som jeg begynner å bli komfortabel med, misforstå meg rett, det er ikke komfortabelt siste halvdel av et løp uansett om det er en 5 kilometer eller en 90 kilometer som løpes, men nå vet jeg hvordan kroppen føles når jeg løper denne distansen og vet hvordan jeg skal legge opp løpet etter det. 

Men altså, Ultra Trail Cape Town skulle løpes bare 2 måneder etter mitt første 90 kilometers løp og med en kropp som ikke føltes helt på topp. Dessuten tok jeg en liten svipptur opp til Senja for å løpe Sans Senja Aurora Run, (som i år ble en tilsammen 10 km lang løpetur opp ett og ett halvt fjell og ned igjen i herlig vinterføre), helgen før. Noe som av mange kanskje ikke betegnes som den lureste å gjøre helgen før et ultraløp. Målet mitt var ikke noen super tid eller pallplass, dette er et løp som samler eliteløpere fra hele verden og det er mange sterke løpere, men jeg skulle ta det som en opplevelse, nyte og ha det moro. Deja Vu tenker du kanskje nå, for akkurat det har jeg vel sagt om absolutt alle løpene jeg har deltatt på. Men faktum er at det er det som er målet mitt med hvert eneste løp. Jeg skal ha det gøy og jeg skal kunne smile når jeg kommer over målstreken hver eneste gang. Også gir jeg det kroppen har å gi akkurat den dagen. 

Jeg hadde gått igjennom løypeprofilen på forhånd og visste følgende om det som ventet meg: 

65km, 3100 høydemetre, 5 matstasjoner og cut-off tid på 15t og 30min. Løpet ville gi 4 UTMB poeng og det tilsier at det er et nokså krevende løp, men flere av bildene jeg så på fra tidligere år viste løpbare stier og litt tekniske partier innimellom. Dette bekreftet også andre løpere som har løpt UTCT tidligere. De fortalte også om et veldig variert løp; fjell, jungel, asfalt, trapper, lettløpte partier og ikke fult så lettløpte partier. 

Selv om jeg hadde gjort researchen min var det veldig fint at Liv og jeg fikk en guidet tur på onsdagen av Lance og Luke som driver Runcation i Sørafrika og kjenner løpet ut og inn.

Sammen tok vi turen over Table Mountain og fikk mange gode tips til løpsdagen. Den dagen blåste det friskt og var iskaldt på toppen av «bordet» og jeg bestemte meg for at jeg skulle kle meg skikkelig godt på løpsdagen med to buffer og vanter og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg t-skjorte av ull. Dessuten forstod jeg at jeg måtte øve meg på å løpe ned trapper, for i dette løpet ville jeg måtte løpe både opp og ned utallige trappetrinn. 

Jeg fikk også se en del av 100km løypa som de som løper 65km går glipp av. Disse partiene fikk meg til å angre på avgjørelsen om å løpe 65km, for dette var en fantastisk vakker strekning som gikk langs havet over noen av de vakreste strendene jeg har sett. Men det var også den tøffeste delen av UTCT løypa og det sies at matstasjonen ved Hout Bay er der mesteparten av de som bryter av 100km løperne bryter. «Eiter you make it or you break it» som Lance sa. 

Resten av dagene før løpet tok vi det for det meste med ro og kjørte rundt på sightseeing til Cape Point, Boulders beach og den botaniske hagen I Cape Town. Bortsett fra en rolig 5km tur i Kirstenbosch (for å øve litt på løping i trapper), fikk beina hvile. For det er greit å stille med uthvilte bein før man legger ut på et slikt løp. 

Likevel kjentes kroppen utrolig tung. Jeg ble sliten bare jeg gikk opp en trapp i rolig tempo og jeg spurte meg selv flere ganger om hvor lurt dette egentlig var. Kanskje kroppen min ikke var klar for dette nå? 

Det ble ikke mye søvn på hverken Liv eller meg torsdag-lørdag. Sørafrikanere liker å feste og vi bodde rett ved en nattklubb som holdt det gående hele natten torsdag til mandag (ja, de fester på søndager også). 

Så da vekkeklokken ringte klokken 02.30 natt til lørdag hadde ingen av oss fått noe særlig med søvn. 

Takk og pris for kaffe sier jeg! Etter noen kopper espresso var vi nesten helt oppegående og bortsett fra at vi klarte å hoppe inn i feil Uber og endte med å få Airbnb verten vår til å kjøre oss til startområdet kl. 03.00 så gikk det meste på skinner og da starten for UTCT 100km gikk stod jeg og heiet Liv, Mimmi Kotka, Ryan Sandes og alle de andre tøffe 100km løperne ut i mørket. 

(Foto: Nick Muzik)

Og så var det tid for å gjøre meg klar til 65km starten som gikk klokken 05.00. 

Det var mange som stilte til start og siden jeg tok en siste tur på do rett før startskuddet gikk havnet jeg langt bak i startfeltet. Jeg tenkte at det ikke var noe poeng i å presse meg frem i folkemengden, det var mange gode løpere der og jeg regnet ikke med å være en av de raskeste. 

(Foto: Andrew King)

Ut fra startområdet ble det litt kø gåing før vi kom ut på de store gatene. Stemningen var helt super, folk hoppet og spratt rundt og det var mye latter og moro de første kilometerne. Jeg slo av en liten prat med en mann som var godt oppe i årene og som hadde løpt dette løpet flere ganger. «You’ll love it!» sa han, før han la til at «and you’re looking strong, so go on and don’t let an old man waste your time». Jeg ønsket ham lykke til og så løp jeg videre i et litt raskere tempo for jeg tenkte at det var lurt å ikke havne for langt bak før vi kom inn på sti. 

Det var fortsatt litt mørkt da vi startet, så jeg hadde på meg hodelykten, noe jeg kort tid etter start forstod var helt unødvendig for før vi var kommet ut av byen var det lyst nok til å løpe uten hodelykt. Solen var på vei opp da vi begynte klatringen opp Signal Hill. Det var smal sti det første stykket opp og nå ble det for alvor kø. Jeg forstod at jeg hadde plassert meg alt for langt bak for her gikk det mye langsommere enn jeg skulle ønske. Så med en gang det kom partier hvor det var mulig å løpe forbi ga jeg litt ekstra for å komme meg fremover i rekken. Jeg synes det er mye mer krevende å løpe i terreng når farten må styres etter personen som ligger foran meg og dessuten blir det mer uoversiktlig når man bare ser en til to meter av stien foran. Da kommer steiner og røtter så brått på. 

Heldigvis kom det et stykke med stigning og bred sti hvor jeg kunne løpe forbi mange og etter det ble det mye bedre plass. Signal Hill var et skikkelig morsomt parti, lettløpt og åpent og den vakre soloppgangen gjorde hele opplevelsen perfekt. 

Vi kom inn til første vannstasjon. Her brukte jeg ikke lang tid, jeg hadde fortsatt mer enn nok vann i sekken og beina var i god flyt. Nå gikk det nedover før vi skulle et stykke opp Signal hill igjen. Signal hill stod for nesten 20 kilometer av løpet, men da jeg løp inn på vannstasjonen som markerte slutten av Signal hill og starten på Table Mountain føltes beina helt supre og jeg var klar for litt seriøs klatring. 

Jeg fylte sekken full av vann, vel vitende om at turen over Table Mountain ville ta tid så det ville være en stund før jeg nådde neste vannstasjon som lå på den andre siden av fjellet. Så dyttet jeg i meg litt vannmelon før jeg løp av sted, til jubel fra alle de som stod ved vannstasjonen for å heie på løperne, mot den biten av turen jeg gledet meg mest til; klatringen opp Table Mountain, som jeg nå så var tullet inn i en tåkesky. 

Gleden tok brått slutt da jeg oppdaget køen av løpere som hadde dannet seg på stien opp mot Platteklip. For nå hadde alle de som skulle løpe 35km og dermed ikke hadde tatt turen oppom Signal Hill, begynt på stigningen opp mot Table Mountain. De raskeste 35km løperne hadde nådd toppen for lengst, så de som jeg nå havnet bak var nok av dem som ikke planla å sette en verdensrekord i oppoverbakkeløping denne dagen. 

Det gikk tregt, jeg prøvde forsiktig å se om det var mulighet for å komme seg forbi på noen måte, men det var først da en av 65km løperne som lå litt bak meg banet seg vei fremover ved å si «65k comming through» at jeg forstod at dette var nøkkelen til litt fortgang. Jeg begynte å si dette selv og oppdaget at folk for det meste var veldig hyggelige og slapp meg forbi så fort det var mulig. Jeg mistenker at arrangøren hadde bedt dem pent om å gi 65km løperne mulighet til å løpe forbi siden de nok var klar over trafikk-korken som ville oppstå på dette stykket. 

Selv om det nå gikk mye raskere gikk det fortsatt ikke fult så fort som jeg skulle ønske.  Jeg vet at det verste jeg kan gjøre i en sånn bratt og lang oppoverbakke er å stanse. Jo lenger tid jeg bruker opp jo mer sliten blir jeg. I hvert fall mentalt sett. Så jeg satser alltid på å komme meg raskt opp. 

Etter hvert som jeg kom høyere opp ble det mer og mer tåkete rundt meg og så hørte jeg lyden av musikk. Og tror du ikke det stod en mann og spilte på sekkepipe på det bratteste partiet? Lyden av sekkepipe sammen med tåke ga meg følelsen av at jeg var i det skotske høylandet, langt fra den sydligste delen av Afrika. 

Jeg nådde toppen av Platteklip. Tungpustet sa du? Vel, forsøk å si setningen «65k comming through, please, thank you» over hundre ganger samtidig som du klatrer opp en skikkelig lang og bratt bakke. Og til den halen av 65k løpere som hadde hengt seg på meg opp Platteklip og derfor ikke trengte å si et eneste ord; You’re welcome.

(Foto: Nick Muzik)

Jeg så ikke stort på turen min over «Bordet» denne dagen. Heldigvis hadde jeg hatt mulighet til å nyte den fantastiske utsikten tidligere i uken så nå syntes jeg ikke det gjorde noe at det var tåkete. Det ga et preg av mystikk å løpe i det tåkete landskapet i vinden som eliminerte alle andre lyder. Men så fort jeg begynte på nedstigningen forsvant tåken og det ble strålende sol. Det er utrolig hvordan været kan skifte på fjellet! 

Stien ned fra Table Mountain er til tider ganske teknisk. Her må man ha fult fokus for å unngå overtråkk, fall og det som verre er. Også her tok jeg igjen en del 35km løpere som slapp meg forbi så fort jeg spurte. Denne strekningen var utrolig vakker og beina kjentes lette så jeg koste meg skikkelig. Da jeg kom til neste vannstasjon fylte jeg på med vann og bestemte meg for å gå på do når det først var mulighet for det. Det var ingen foran meg i dokøen og jeg regnet med at det ikke kunne ta så lang tid før den som brukte doen nå var ferdig. Men det viste seg at fyren der inne hadde skikkelig magetrøbbel, så dette tok en liten evighet. Derfor ble det en mye lengre stopp en planlagt på denne matstasjonen som markerte at vi hadde kommet ca halveis i løpet. 

(Foto: Andrew King)

Men jeg kom meg av sted og nå løp jeg over en stor demning. Nå begynte jeg å merke varmen. Oppe på toppen hadde vinden blåst forfriskende. Her var det ikke mye vind og det var enda noen timer til sola stod på sitt høyeste og temperaturen ville være på topp. Dette blir en varm opplevelse tenkte jeg og minnet meg selv på å hive i meg ekstra mye salter. 

Jeg visste at det ventet meg en strekning med asfaltløping nå. Det er ikke det jeg synes er morsomst, men nå fikk jeg følge av George, en trivelig fyr som jeg rakk å bli godt kjent med de neste 12 kilometerne. George hadde planer om å komme i mål på under 10 timer og da jeg så på klokka oppdaget jeg at det ville være mulig for meg å nå i mål på den tiden også. George og jeg løp sammen nedover de uendelig mange trappetrinnene ned til Constantia og senere gjennom Cape Wine Estates hvor vi løp imellom vinranker og senere inn i skogen. Her nede var det virkelig varmt. Vi passerte flere løpere som var tydelig plaget av varmen, og som George sa; det kommer til å bli enda varmere. 

(Foto: Sam Clark)

Det smilet jeg hadde da jeg sprintet inn til matstasjonen ved Alphen gikk nok fra øre til øre. Denne matstasjonen var full av liv, den var under tak og her serverte de alt en ultraløper måtte ønske seg. Nesten. Nystekte pannekaker, smågodt, frukt, brødskiver, sportsdrikk, kaker og isbiter! Jeg fylte vannblæra med vann og isbiter og puttet oppi noen sportsdrikk brusetabletter og tok en pannekake mens sekken min ble sjekket for det obligatoriske utstyret. Her møtte jeg også Marie (som jeg hadde blitt kjent med tidligere i uken da vi løp sammen med Runcation), hun forsikret seg om at jeg hadde det bra før hun knipset et bilde av meg, ønsket meg lykke til og sendte meg videre ut i løypa. Jeg hadde mistet George i virvaret på matstasjonen. Og jeg møtte ham heller ikke igjen, så om han kom seg i mål på under 10 timer vet jeg ikke. 

(Foto: Marie Sammons)

Jeg løp nå inn Newlands forest, det man kan beskrive som en jungel med uendelig mange trappetrinn. Det gikk opp og det gikk ned i trappetrinn, små trappetrinn, brede trappetrinn, ujevne trappetrinn. Og var det ikke trappetrinn man måtte følge med på så var det røtter og steiner. Ikke et lettløpt parti altså. Selv om trærne skygget for solen var det plagsomt varmt her inne og fuktig. Jeg tok igjen folk hele veien gjennom Newlands forest og selv om jeg kjente at jeg begynte å bli sliten merket jeg at jeg fortsatt hadde en del å gi og at George mål, som nå også hadde blitt mitt mål, om å komme i mål på under 10 timer var oppnåelig. 

Da jeg endelig kom ut av det tekniske trappepartiet i Newlands forest og ut på den mest lettløpte stien som var på hele denne turen klarte jeg å tryne skikkelig. Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men plutselig lå jeg langflat med jord i munn og nese og noen forskrekkede tilskuere sprang til og lurte på om alt hadde gått bra. Men før de nådde frem hadde jeg kommet meg på beina, børstet av meg det verste og spyttet jord ut av munnen sånn at jeg kunne si at alt stod bra til før jeg løp av sted videre. Nå var det ikke langt igjen til Universitetet hvor den siste, og det som etter ryktene også var den beste, matstasjonen var. 

Jeg klarte å løpe litt feil rett før jeg kom inn på universitetsområdet og surret litt for å finne riktig vei, og da jeg kom inn på universitetsområdet var jeg så klar for å komme inn på matstasjonen at de siste 500 meterne virket uendelig lange. Det kan muligens også komme av at disse 500 meterne for det meste gikk i trapper. Oppover. 

Men da jeg kom opp den siste trappen og ble møtt av jublende folk og en matstasjon hvor det var full fest med tilbud om massasje, frukt, godteri, Cola og Redbull var humøret mitt på topp og etter å ha fylt på med litt vann, drukket noen glass med Cola og spist en banan var jeg klar for de siste 11 kilometerne inn til mål. 

Nå ventet siste store stigning opp mot Devils Peak. I denne bakken føltes det som om jeg befant meg i en ovn. Solen stekte og bakken ga fra seg minst like mye varme. Det var helt vindstille og her lå løperne strødd. Folk satte seg bare rett ned og på uttrykket i ansiktene deres kunne det se ut som om at det ikke var 10 men 100 kilometer igjen til mål.

(Foto: Andrew King)

Jeg var like plaget av varmen som de andre, men for meg var det eneste logiske å komme i mål så fort som mulig så jeg ga det siste jeg hadde opp den bakken og vet du hva? Det som møtte meg på toppen var noe av det deiligste jeg har opplevd noen gang. Det var en kjølende bris fra havet som gjorde temperaturen nesten behagelig og på slitne bein karet jeg meg de siste kilometerne rundt Devils Peak, forbi Dead mans tree og inn til mål. 

(Foto: Andrew King)

Og utrolig nok fikk jeg til en sprint inn mot mål og kom inn på tiden 09:57:45 som dame nummer 9. Det hadde jeg ikke forventet på et så stort løp og etter en periode med skade og lite løping etter UTSS 90km i oktober. 

Jeg ble møtt av Marie, Luke og Lance i mål. Nå var det bare å fylle på med litt mat og vann og vente på at de første 100km damene kom i mål. Jeg fulgte spent med på hvordan det gikk med Liv. Hun kom til å komme i mål som en av topp 10 damer så det ut som. 

(Foto:

Så kom de første damene. Emily Hawgood, Kerry-Ann Marshall og Mimmi Kotka kom alle i mål på under 12 timer. Og Liv kom i mål på en sterk 7. plass. Det er ikke dårlig i et løp som samler flere av verdens beste ultraløpere. 

Dagen etter deltok vi som «mottakskomite» for de som løp 21km, og det var premieutdeling og som vanlig var det god stemning ved avslutningsseremonien 

Jeg kan kort oppsummere Ultra Trail Cape Town slik: Fantastisk natur, spennende og variert, flotte mennesker, fantastiske matstasjoner og veldig bra arrangert. Og Cape Town som by er heller ikke noe dårlig trekkplaster! 

Om jeg ville gjort det igjen? Helt klart! Men da ville jeg gått for 100 kilometer. 

Ta en titt på årets UTCT film her Den filmen sier mer enn 1000 ord.

https://www.facebook.com/ultratrailcapetown/videos/360102604750082/

Publicerat: 2018-12-10 13:04 Kommentarer (0)



48 träffar Sida: 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Det var fredag, og jeg var på vei til byen med mannen. Vi skulle på teater og kose oss med et glass ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


| innholder sponsede produkter fra ASICS | Ny og hemmelig fødsel Jeg har tidligere sammenlignet ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser