Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

TSS 2019: hvor man får det beste av Sardinia på 42,8 km (og nesten 3000 høydemeter)

Se for deg en dramatisk kystlinje med stupbratte klipper i spennene formasjoner, vakre paradisstrender med krystallklart vann som veksler mellom dyp blått og turkis, frodige skoger med et rikt plante og dyreliv. Klimaet er stabilt med sommertemperaturer til langt ut i oktober. Med andre ord; et paradis for terrengløping.

(Foto: Ian Corless)

Stedet jeg nettopp har beskrevet er Supramonte di Baunei, en av Middelhavets siste ekte villmarker, som ligger på østkysten av den Italienske øya Sardinia.

I midten av oktober fylles dette området opp av mange hundre terrengløpere som skal utfordre seg selv med å løpe en av de fire distansene (20km, 30km, 42km eller 100km) i løpet Ultratrack Supramonte Seaside Baunei. Samtlige av løpene har en bratt profil og byr på til tider krevende terreng. Og nå skal du få høre litt om mine opplevelser fra høstens store terrengløpefest på Sardinia.

Lange løpeturer, god mat, vin og sene kvelder

Etter å ha surret rundt i fjellene i Baunei i 5 dager og brukt tiden på å bli bedre kjent i området hvor løpet UTSS går stod jeg på igjen på startstreken nede ved havet i den lille byen Santa Maria Navaresse på østsiden av Sardinia, den nest største øya i Middelhavet. Et år tidligere hadde jeg stått nøyaktig samme sted, klar for å begi meg av sted ut på UTSS 90km, min til da lengste distanse noen gang. (Den historien kan du lese om her). I år hadde jeg valgt å løpe maraton distansen; 42,8km med hele 2800 høydemeter. Ikke en rask maraton med andre ord.

På startstreken sammen med meg stod det flere gode løpere; Pau Capell (som har UTMB rekorden), Martina Valmassoi, Francesco Rigodanza, Gaelle Decorse og Federica Zuccollo bare for å nevne noen. Selv hadde jeg ikke de helt store forventningene til meg selv. Med til sammen 120km i beina de siste 6 dagene inkludert mye vin og sene kvelder var målet mitt å ha det moro, nyte Sardinia og ikke ta det så seriøst. Distansen skulle jeg komme meg igjennom uansett.

Brutal start

Men så er det nå en gang sånn at det skjer noe med meg når jeg har startnummer på og starten går. Jeg klarer ikke helt å ta det piano. Dessuten visste jeg at den første stigningen ville komme brått på, du får over 400 høydemeter allerede i løpet av de første 3 kilometerne, og i frykt for å måtte gå i kø i lavt tempo opp til første topp ville jeg heller gi på litt ut fra start. Jeg hang meg på Martina, Federica og Gaelle, men da vi kom inn på den smale stien opp mot korset mistet jeg synet av Martina, jeg hadde noen menn mellom meg og Gaelle men vi holdt et bra tempo opp bakken og derfor hadde jeg ikke noe behov for å løpe forbi.

(Foto: Ian Corless)

Jeg kjente at jeg hadde pushet i overkant hardt da jeg kom opp til korset på toppen, og veien ned til havet var ingen hvilepute. Denne første delen av løpet var omgjort fra i fjor. Den nye ruten var brutal i forhold til fjorårets, da man startet med relativt lettløpt kyststi som bølget seg bortover og ga løperne en fin oppvarming før den første lange stigningen.

Jeg hadde løpt igjennom de første kilometerne dagen før og gruet meg litt til det som ventet. Det første stykket ned fra korset er nemlig ikke av det lettløpte slaget og her blir man for første gang under dette løpet kjent med det som Sardinierne kaller «pedra nascendo», som kan oversettes til «sten som gror». Navnet har de fått fordi de ser ut som om de vokser rett opp fra bakken. Disse stenene gjør det krevende å løpe og om man ikke har fullt fokus på hvor man plasserer føttene er faren for overtråkk stor. Veien ned mot havet byr også på mange andre former for stein. Store steiner og små steiner, glatte steiner og skarpe steiner. Og flere steder går det bratt nedover. Jeg hadde et par nesten fall på vei nedover, tok det rolig og ble forbiløpt av et par jenter med staver som hadde god fart i de tekniske nedoverbakkene. Men når man har kommet seg forbi det første steinete partier venter en herlig morsom strekke med bølgende jord og stein sti som veksler mellom å gå igjennom skog og kratt og åpne strekninger hvor du kan hvile blikket på den vakre kystlinjen med krystallblått vann, Pedra Longa og de vakre fjellene i Baunei. Der fikk jeg fart på beina igjen og da jeg kom til første matstasjon ved Pedra Longa så jeg jentene stå og fylle vann på flaskene sine. Selv fortsatte jeg bare videre for jeg hadde både nok vann og mat til CP2, som ville komme ca 5 kilometer og en 600m stigning senere.

Temperaturen stiger og motivasjonen synker

(Foto: Ian Corless)

Temperaturen var allerede langt over det jeg regner som komfortabel løpetemperatur da jeg begynte på den bratte stigningen opp etter Pedra longa. Dette er den lengste og bratteste bakken, men også den mest spektakulære strekningen. Med utsikt ned mot den ikoniske klippen Pedra Longa kravlet vi oppover bakken. Da jeg møtte på Ian etter å ha unnagjort litt over halvparten av stigningen svarte jeg «good, just a litlle bit hot», da han spurte hvordan det gikk. Han fortalte meg at jeg var dame nummer 3, og det overasket meg for jeg kunne ikke huske å ha løpt forbi noen flere jenter enn de som hadde passert meg i nedoverbakken etter korset. Men det ga påfyll til konkuranse instinktet mitt og jeg fortet meg ut fra CP 2 da jeg oppdaget at en av damene hadde tatt meg igjen. Med påfyll av sportsdrikk og vann i flaskene og et stort stykke honningmelon i hendene gikk jeg rapende ut fra matstasjonen etter å ha slukt en liter cola.

(Foto: Ian Corless)

Etter CP2 er det grusvei et lite stykke. Det er en tung strekning, for selv om det er løpbart går det hele tiden svakt oppover, men jeg holdt tempoet oppe for damen som hadde tatt meg igjen lå ikke mer enn 100 meter bak meg. Fra i fjor husket jeg nedoverbakken som ventet meg som herlig lettløpt og et sted jeg bare kunne la beina gå av seg selv uten å bruke noe nevneverdig energi. Men ruten var gjort om slik at løperne ble ført i på den ville kyststien «Selvaggio Blu», som omtales som Sardinias tøffeste. Veien ned var noe av det mest tekniske jeg har vært borte i på et fjelløp. Bratt og steinete og skarpt. Et skilt midt i bakken som informerte om «technical part» fikk meg til å le. Det skiltet kunne de ha satt opp på toppen av bakken, for jeg hadde allerede rukket å snuble et titalls ganger, sparket borti minst 40 steiner og kuttet meg opp i hendene da jeg var nedi med hendene et sted. Bakken så ut til å aldri ta slutt og selv om utsikten var spektakulær klarte jeg ikke å nyte den for jeg måtte holde øynene på bakken hele tiden. Her var det ingen tydelig sti og flere steder slet jeg med å se merkingen. Jeg kavet rundt i busker og kratt, kuttet meg opp skikkelig på låret og bannet minst en gang hver 50m. To damer hadde allerede tatt igjen meg og jeg hadde mistet all motivasjon for å konkurrere. Det slo meg nemlig at om stien fortsatte å være så teknisk ville jeg rissikere å måtte gå mesteparten av løpet. Og jeg var ikke engang halvveis.

(Foto: Ian Corless)

Da jeg endelig kom ned til havet var jeg bare lei og demotivert. Med dette tempoet ville jeg bruke 8-9 timer på løpet og jeg var på nippet til å DNF. I ettertid har jeg kommet frem til at dette nok i stor grad skyltes mine forventninger. Jeg var innstilt på en herlig lettløpt nedoverbakke, men fikk i stedet en super teknisk strekke som krevde utrolig mye av meg. Om jeg hadde forberedt meg bedre og visste hva som ventet meg tror jeg ikke jeg ville ha følt deg på samme måte.

Men så går det oppover igjen

Når jeg hadde kommet til bunnen og begynte på neste store stigning surret jeg litt med å finne veien, det til tross for at jeg hadde vært her noen dager tidligere og tatt bilder. Men da jeg først kom ordentlig i gang med oppoverbakken tok jeg igjen flere løpere. For det meste 100km løpere tror jeg, og jeg husker jeg tenkte at dette var folk som virkelig hadde en lang dag foran seg, for de hadde startet 2 timer tidligere enn meg og hadde fremdeles over ¾ igjen av løpet. Jeg passerte et skilt hvor det stod «Goodbye Selvaggio Blu» og kjente at jeg trakk et lettelsens sukk, terrenget var fortsatt krevende en stund til, men det var merkbart lettere å ta seg frem nå.

(Foto: Ian Corless)

Selv om jeg følte at jeg gikk i sneglefart begynte jeg å få motivasjonen min tilbake og da jeg kom til CP4 på toppen av den tredje store stigningen dyttet jeg i meg chips og ost, drakk en halvliter Cola, fylte flaskene med sportsdrikk, fikk noen oppmuntrende kommentarer (på italiensk vell og merke) av de frivillige og la av sted med nytt mot. Og nå kom den bakken jeg husket fra i fjor. Beina fikk gå fritt, humøret steg og kroppen hadde det fint. Det at «Selvaggio Blu» partiet hadde gått i sneglefart gjorde at jeg ikke følte meg så sliten i beina. Nå som det gikk an å løpe litt igjen fikk jeg opp tempoet og jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle gjøre en innsats for å komme innenfor topp 10 og helst på under 7 timer. Det så ut som om det skulle være mulig.

(Foto: Ian Corless)

En 10km (ultra) sprint

På matstasjonen ved den hvite kirken som kunne ha vært tatt rett ut fra en scene i Kill Bill fylte jeg på med mer energi i form av nydelig italiensk ost (nei, ikke den med larver) og Cola før jeg løp ut på en slette hvor kuer, esler, geiter og griser ruslet rundt i det fri. Jeg løp forbi det store steinansiktet og her møtte jeg på Ian igjen som kom med noen oppmuntrende ord i det jeg passerte. Nå var det bare 10 kilometer igjen og det meste av stigning var unnagjort. Klokka viste at jeg hadde vært ute i 6 timer. Kunne jeg klare å komme i mål på under 7 timer? Da måtte jeg i så fall gi gass hele veien inn til mål.

(Foto: Ian Corless)

Jeg husket at det var noen tekniske partier på de siste 5 kilometerne inn mot mål, jeg husket også en litt seig bakke, men så oppdaget jeg at jeg hadde fortrengt et par andre seige oppoverbakker og lengden på de tekniske partiene. Så selv om jeg hadde en god driv og passerte flere løpere det siste stykket inn mot Baunei og fikk til en real spurt ned igjennom Bauneis smale gater, klarte jeg ikke å komme i mål på under 7 timer. Den offisielle tiden min ble 07:01:26. Og overaskende nok hadde jeg løpt inn til en 4 plass blant damene og som nummer 15 totalt. I et så sterkt startfelt var jeg godt fornøyd med det. Jeg var heller ikke mer enn 10 minutter bak dame nummer 2 og 3. Premie og kubjelle vanket også til både nummer 4 og 5, og det var utrolig gøy å få stå på scenen med disse damene.

Pau Capell hadde løpt inn på tiden 04:51:38, og hadde vært i mål i litt over to timer da jeg passerte målstreken. Da jeg pratet med ham etter løpet fortalte han at han syntes det hadde vært en veldig krevende trase. Og som Ian senere kommenterte; hvis Pau bruker nesten 5 timer på et maraton, da er det ikke en lett løype.

Martina hadde kommet i mål som dame nummer 2. Hun hadde fått problemer halvveis ute i løpet med en gammel skade som har plaget henne igjennom sesongen, hun synes også det hadde vært mye krevende terreng, men det er jo hennes sterke side og hadde passet henne bra.

Reisefølget mitt, Karin, hadde løpt inn til klasseseier på 30 kilometeren og var strålende fornøyd med løpet. Men hun hadde slitt med varmen det første stykket og hadde følt seg døden nær da hun møtte på Ian opp stigningen fra Pedra Longa, men hadde fått det mye bedre den siste halvdelen av løpet.

«It was technical, very very technical»

Et par dager senere snakket jeg med Franco Colle og kjæresten hans Giudy Turini som begge vant UTSS 100kmk. Franco har blant annet vunnet Tor des Geants (et 330km løp med ca 24000 høydemeter) og trives godt med å løpe i teknisk terreng. Franco passerte målstreken på UTSS Baunei på den utrolige tiden12:35:11 uten å se sliten ut i det hele tatt. Men selv Franco matte innrømme at «it was technical, very very technical».

Og en droppout rate på 50% på UTSS 100km kan understreke den kommentaren. Skal du løpe UTSS 100km må du være forberedt på en skikkelig krevende tur, den er absolutt gjennomførbar, men den passer nok best for de som er ute etter å utfordre seg selv litt ekstra og som er godt vant med å bevege seg i krevende terreng. For folk flest er nok maraton distansen mer enn krevende nok.

Et helt spesielt løp

For meg forblir UTSS fortsatt på «løp som bør oppleves» -listen. Jeg vet ikke om noen andre løp man kan sammenligne det med, for kombinasjonen hav og fjell, vakkert, men krevende terreng og et rikt plante og dyreliv, for ikke å snakke om den enorme gjestfriheten man blir møtt med, gjør at dette er et løpe jeg gjerne kommer tilbake til igjen og igjen.

(Foto: Ian Corless)

Publicerat: 2019-10-17 23:07 Kommentarer (0)



Oslos Bratteste 2019

Hva får over 3000 folk til å frivillig løpe, gå, krabbe og krype fra bunnen av Wyller-løypa og hele veien opp til Tryvannstårnet en kald, våt og særdeles gjørmete lørdag i slutten av september?

Hva er motbakkeløp?

Motbakkeløp. Smak litt på det ordet. Et løp som i all hovedsak går oppover. Gjerne i et bratt og ulendt terreng. Et løp som vil få deg til å hive etter pusten, sende pulsen til himmels og gi deg syre i låra. Rett og slett et ganske brutalt løps konsept. Høres det fristende ut? Enten så nikker du energisk på hodet nå, kanskje med mange «gode» motbakkeløp i minne, eller så setter du opp en grimase og tenker noe i duren «ikke om du hadde gitt meg en million kroner». Eller kanskje du tenker litt som meg, at dette høres ut som en real utfordring, en utfordring som både skremmer og frister på samme tid og som det er vanskelig å si nei til. 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Du skulle kanskje ikke tro at et løp på 2,7km med 407 høydemeter skulle by på noen problemer for en fjellgeit-wannabe som meg som gjerne deltar på lange fjelløp med flere tusen høydemeter. Og det stemmer jo. Jeg har flere ganger tatt turen fra Bogstadvannet og opp til Tryvannstårnet på blåsti, alltid med mange kilometer i beina fra før, og kan ikke si annet enn at jeg koser meg med dette siste bratte partiet. For jeg er jo litt sær når det kommer til dette med bakker. Jeg synes bakker er helt topp. I motbakkene gå tempoet ned og jeg bruker andre deler av kroppen slik at de musklene jeg bruker mest når jeg løper flatt får hvile. Jeg har også en evne til å kunne gi fart i oppoverbakke, for selv om jeg ikke helt skjønner hvordan, så har jeg stukket av med seier i bakkesprinten til løpet Nøklevann Rundt (det løpet er forresten rett rundt hjørnet og anbefales varmt du kan lese om mine opplevelser fra det løpet her). Bakken som går under navnet «Dreperen» og «den onde søstra» kommer helt på slutten av løpet og har knekt mange løpere opp igjennom tidene. Men dette er en kort bakkesprint som kommer på slutten av et 9,8km langt kupert løp og kan på ingen måte sammenlignes med en 2,7km lang oppoverbakke med til sammen 407 høydemeter.

Det er en første gang for alt

Så å gi alt jeg kan fra bunnen av en veldig lang og bratt bakke, det var noe jeg aldri hadde gjort før og helt ærlig ante jeg ikke hva jeg skulle forvente å bruke av tid, hvordan det ville føles eller hvordan jeg skulle angripe denne utfordringen. Så klart, jeg hadde en viss anelse om at dette ville gjøre vondt og jeg skjønte vel at det å gi alt opp den første bratte kneika ikke ville være kjempe lurt og jeg har kommet meg opp fra bunnen av Oslo vinterpark til toppen på under 30 minutter før, så et sted mellom 20 og 30 minutter var reelt. Men siden dette var mitt første motbakkeløp bestemte jeg meg for å ta det som en god trenings og lærings økt. Ikke ha noe spesifikt mål annet enn å komme meg opp bakken så bort som mulig og ta med meg lærdom på veien.

Så, lørdag ettermiddag trasket jeg altså oppover veien fra Voksenkollen T-banestasjon til Tryvannstårnet. Tåka lå tett og det var regn i lufta. Jeg var spent på hvordan traseen så ut etter fredagens heftige regnskurer. Folk som hadde startet i de tidligste puljene kom gående nedover mens jeg gikk oppover. De så svette, slitne, møkkete og fornøyde ut. Godt tegn.

Jeg plukket opp startnummeret mitt, svippet innom sponsor teltene for å sjekke hva de hadde av tilbud før jeg begynte å bevege meg nedover i retning start. Turen ned skulle jeg bruke til å varme opp litt samtidig som jeg skulle gjøre meg kjent med traseen og forholdene. Og heie på løperne så klart.

Jeg var i en av de siste puljene. Oslos Bratteste er organisert med puljestart som er lagt opp delvis slik at de raskeste starter til slutt og delvis etter hvor mange som er i de forskjellige puljene for å forhindre propp på de smale partiene. Lurt.

Derfor kom det stadig vekk en jevn strøm av løpere oppover mens jeg løp nedover. Traseen var våt og gjørmete, men samtidig ikke så ille som jeg hadde vært redd for. Jeg hadde sett for meg partier hvor man måtte krabbe oppover i gjørme, men selv om dette ikke var dagen å løpe opp Wyller i vanlige asfaltsko så tenke jeg at dette ikke skulle by på problemer så lenge man hadde de riktige skoene på seg. Noe jeg visste at jeg hadde.

Jeg vekslet mellom å småjogge og å slippe beina helt på vei nedover bakken samtidig som jeg fikk med meg navnene og utfordringene på de forskjellige partiene og kneikene. Det er tre mellomtider i Oslos Bratteste; Helveteskneika (den bratteste delen av løypa som kommer ganske så brutalt helt i starten av løpet), Platået (midt partiet som består av 500m med flatmark og, utrolig nok, en bitteliten nedoverbakke) og Svingen (som er en lang oppoverbakke som, ja du gjettet riktig, inneholder en stor sving). Så er det bare sjarmøretappen igjen. De siste 200m bratt opp til målstreken der folk står og heier deg inn mens kommentatoren leser opp resultater og nytt fra ute i løypa.

På vei ned til mål så jeg mange slitne folk, noen gikk andre prøvde å småløpe. På de bratteste partiene var det ikke mange som smilte. Ansiktsutrykkene viste at dette krevde en skikkelig innsats. Krokryggede og fokuserte jobbet folk seg oppover Helveteskneika, og da de passerte mellomtiden på toppen av kneika kunne man se lettelsen i blikkene deres. Den følelsen av å ha kommet seg opp den bratteste kneika, nå var det verste gjort på en måte.

Den så heldigvis ikke så lang ut denne «helveteskneika» men jeg tenkte at det ikke ville være spesielt lurt å gi alt opp her. Da ville jeg få svi skikkelig hele resten av løpet. Så jeg skrev meg bak øret at jeg ikke skulle la meg rive med i starten.

Fra bunnen av Wyller til Tryvannstårnet på 24 minutter og 30 sekunder

Nede i startområdet tok jeg et par turer på do før jeg vrengte av meg overtrekks klærne og leverte posen min til bilen som skulle sørge for at tingene mine ville ligge i mål området når jeg nådde Tryvannstårnet om en liten halvtime. Så tok jeg noen korte og raske drag for å få beina i gang og forberede kroppen på max-puls før jeg ble sluset inn til start. Jeg så meg rundt på de andre damene på startstreken. Her var det flere raske damer så det ut som. Stemningen var god, latteren satt løst samtidig som man kunne merke en lett nervøs spenning. Om litt var det vær tur til å pese opp bakken og vi ønsket hverandre lykke til.

Startsignalet gikk og på et blunk var alle tankene om å beherske seg opp den første kneika forduftet. Jeg prøvde å holde følge med de raskeste jentene i puljen min, for det kjentes ikke så ille ut. Så Helveteskneika var unnagjort før jeg visste ordet av det. Men så begynte jeg å slite. Nå som det ble en slakere oppoverbakke klarte jeg ikke å få beina ordentlig i gang og komme opp i et raskere tempo. Beina kjentes allerede fryktelig tunge ut og jeg merket hvor rask pulsen min var og at den neppe kom til å bli roligere før toppen var nådd.

Og det var enda «langt» igjen.

Da jeg passerte drikkestasjonen halvveis i bakken stoppet jeg ikke for påfyll. Nå var det ikke stort mer enn 10-15 minutter til mål tenkte jeg, og i målområdet har jeg mer enn nok tid til å få i meg både vått og tørt. Jeg visste at så fort jeg kom meg over kneika ved drikkestasjonen ventet det en nedoverbakke og et flatt parti. Det ville gi beina litt hvile, men jeg hadde ingen planer om å ta det rolig der, for det er en strekning man kan vinne mye tid på hvis man vil. Så jeg slapp beina i nedoverbakken og prøvde å holde tempoet oppe helt frem til oppoverbakken begynte igjen.  

(Foto: Sylvain Cavatz)

Jeg følte meg knekt da jeg begynte på siste mellomtid. Beina ville ikke mer, og lårene skrek om nåde da jeg så et kjent fjes midt i Svingen. Sylvain gliste bak kameraet. «Smil Abelone! Du elsker jo bakker…»

 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Ansiktsuttrykket mitt sier vel mer enn tusen ord. Jeg hadde vondt, jeg var sliten og jeg hadde allerede spurt meg selv minst 100 ganger hva i all verdens land og rike som er galt med meg siden jeg utsetter meg selv for slik pinsel.

Men å møte på Sylvain der var nok det som ga meg vilje til å ta meg sammen og gi på det siste lille stykket inn til mål. «The end is near» sa han og jeg lurte litt på om han snakket om et nærliggende hjerteinfarkt eller noe, for det føltes som om jeg var døden nær akkurat da. Men han fulgte meg et lite stykke, fortalte meg at jeg ville klare det, at det bare var litt mer enn 200 meter igjen til mål.

Og det var det som skulle til. Jeg ignorerte alle signaler fra lår og legger om å gi opp og satte opp farten den siste lille kneika opp og inn over målstreken, med et smil om munnen. Det tok ikke mange minuttene før alt det vonde var glemt. Kroppen hadde det helt fint, lårene var litt slitne, men ikke stive som jeg hadde trodd de kom til å bli. Faktisk så slo det meg at jeg fint kunne tatt turen opp en et par ganger til, ikke i samme hastighet selvfølgelig, men i mitt normale tempo hadde det gått bra. Og det fortalte meg to ting:

1.      Jeg hadde ikke gikk alt, selv om det føltes slik underveis.

2.      Jeg har mye å lære når det kommer til det å ta kroppen helt ut.

 

Vondt og godt på samme tid

Du har kanskje lest innlegget og tenkt at nei, dette høres bare vondt ut, ikke snakk om at jeg skal betale en krone for å utsette meg selv for noe sånt. Men saken er at det å utfordre seg selv på denne måten, virkelig kjente på at man må gjøre en innsats for å nå mål, det er en utrolig god følelse.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og her kommer greia med motbakkeløp; det er du selv som bestemmer hvor hardt det skal være.

(Foto: Sylvain Cavatz)

For dette er en bakke de fleste kan klare å komme seg opp uten å føle at man er nær et hjerteinfarkt. Folk i alle aldre, fra barn helt ned i barnehagealder til godt voksne damer og menn stabbet seg opp til toppen av Oslo på lørdag. De gjorde det i det tempoet som passet for dem. Noen brukte over en time, andre spurtet opp på 15 minutter. Du velger selv hvor ubehagelig det skal være. Og selv om det gjør vondt, så velger altså folk å gjøre dette om og om igjen. I år var det Oslos Bratteste 10-års jubileum, og flere av deltagerne jeg snakket med hadde løpt Oslos Bratteste flere ganger før. Det er et treningsmål for mange. En test av formen. Og det er et løp som er lett tilgjengelig for folk som bor i og rundt Oslo.

Klarer jeg å komme meg opp bakken litt raskere neste år?

Dette blir nok ikke siste gang jeg løper Oslos Bratteste heller og nå som jeg har en tid å forholde meg til så er det også morsomt å se om jeg kan slå min egen pers neste år. Og det skulle ikke være umulig. Men det krever nok at jeg tar et par økter opp og ned Wyller i forkant. 

 


 

Utstyrsliste:

Jeg så mange som hadde kledd veldig godt på seg opp bakken. Mitt tips på et så kort løp som bare går rett opp er å heller kle litt mindre på seg for du blir fort varm på vei opp Wyller. Her er hva jeg brukte på lørdag, en våt og kjølig dag i oktober. Og jeg frøs ikke et øyeblikk.

Sko: X-talon 210 (ble også brukt av vinner i herreklassen og flere av løperne i topp 10)

Klær: Base elite t-skjorte, racer shorts, buff og race elite pro sokker fra Inov-8

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-10-03 14:23 Kommentarer (0)



Rondane på langs (og litt tvers) på 2 dager i september

«Hei Liss! Har du lyst til å være med på tur til helgen? Det er meldt knallvær i Rondane og dette er siste helgen med betjente hytter denne sommeren».

Liss var ikke vond å be og et par dager senere møttes vi på perrongen der nattoget til Trondheim stod og ventet på oss. Konseptet var enkelt; ta nattoget fredag kveld, gå av toget på Hjerkinn klokken 4 om morgenen for så å løpe i mørket oppover fjellet og forhåpentligvis belønnes med en vakker soloppgang på vei til Grimsdalshytta hvor en bedre frokost ventet oss. Derifra skulle turen gå videre til Øvre Dørålseter DNT-hytte som skulle huse oss for natten før vi tok turen videre til Rondvassbu med et selvfølgelig vaffelstopp for så å avslutte turen på Mysuseter søndag ettermiddag og ta buss som korresponderer med toget til Oslo. Vi ville være tilbake i Oslo søndag klokken 21. Kort sagt et stort eventyr komprimert på litt under 48 timer og uten behov for å ta noe ekstra fri fra jobben.
Reisefølget mitt sov som en stein hele veien til Hjerkinn, selv halvsov jeg med lydbok på øret, men siden jeg hadde halvsovet helt fra jeg kom hjem fra jobb til jeg dro nedover mot sentrum kl 22 hadde kroppen fått hvilt nok og etter en stor kopp kruttsterk VY-kaffe, noen polarbrød og en energibar var jeg mer en klar for en lang dag ute i fjellheimen.

Gjennom nattens mulm og mørke inn i en ny dag

Vi gikk av toget i Hjerkinn godt påkledd med polvotter på hendene og hodelykt på hodet. Himmelen var bekmørk og så fort vi kom bort fra den godt opplyste togstasjonen og ut på stien åpenbarte det seg en himmel full av stjerner med en vakker gul fullmåne som hang lavt. Det var kjølig, rundt 0 grader og det snødde lett, men det tok ikke lang tid fra vi begynte å løpe til vi måtte åpne glidelåsen på jakka og regulere kroppstemperaturen ved å ta av og på votter og buffer.

Det første partiet gikk igjennom skog. Det var spennende, men krevende å løpe på ukjente stier i mørket etter en lang sommer uten hodelykt. Vi skremte opp noen sauer som hadde lagt seg til rette på stien og et par fugler i noen buskas, men bortsett fra det bød ikke de første kilometerne på mye action.

Vi løp litt nedover, krysset en bilvei og en bro før vi så konturene av noen store fjell foran oss. En lang og slak oppoverbakke ventet oss. Det var av den typen bakke som er så slake at man føler at man bør løpe den, men samtidig er den så lang og trekker så mye energi at vi endte opp med å gå raskt oppover. Vi hadde uansett ikke dårlig tid. Himmelen gikk fra å være svart til å få den dype blå fargen som er det første tegnet på at solen nærmer seg horisonten. Det var likevel fortsatt så mørkt at vi mistet stien der vi skulle krysse en masse steiner og neste T var så langt borte at det var vanskelig å få øye på i lyset fra hodelyktene.
Men så gikk himmelen over til å bli lys rosa og i øst åpenbarte de første solstrålene seg og da var det ikke lenger nødvendig med hodelykt. Selv om det blåste friskt og var enda kaldere her oppe enn det hadde vært nede ved togstasjonen dro vi frem mobil og GoPro omtrent hver 100m, for himmelen, lyset og fargene ble bare vakrere og vakrere for hvert minutt som gikk. Men så kom det til et punkt der vi begge var så kalde på hendene at vi bare måtte løpe videre uten å ta bilder. Helt til vi bikket toppen og så ut over et helt magisk høstfarget fjellandskap som lå badet i det gyllende lyset fra solen som akkurat hadde kommet over horisonten. Her måtte vi bare ta et bilde. Og da oppdaget Liss at mobilen var borte. Vi var nå på det kaldeste stedet hittil på turen. Vinden var iskald og det føltes som om fingrene mine frøs til is da jeg forsøkte å ringe mobilen til Liss mens vi løp tilbake samme vei vi hadde kommet på jakt etter den forvunnede mobiltelefonen. Jeg bestemte meg for å stoppe og få på meg mer klær, men oppdaget at jeg hadde rukket å bli så kald på høyrehånden min at fingrene hadde sluttet å virke, men jeg fikk tak i det ekstra paret med ullsokker som lå lett tilgjengelig i sekken og brukte tennene til å dra en sokk over høyre hånden før jeg gjentok taktikken med polvotten. Liss lo godt da hun litt etter kom jublende mot meg med telefonen i hånden og jeg ba henne hjelpe meg med å få buffen ordentlig plassert på hodet for det klarte jeg ikke selv nå som jeg hadde sokk og polvott på hånda.

Nå bar det videre i retning Grimsdalshytta gjennom et landskap som fikk oss begge til å tenke på prærien vi hadde sett på cowboyfilmer som barn. Stien var herlig lettløpt, rene «autostradaen» som Liss sa, og den gikk for det meste slakt nedover.
Det tok heldigvis ikke lang tid før høyrehånden fikk tilbake bevegeligheten sin sånn at sokken kunne komme tilbake i sekken og hånden var i stand til å håndtere både kamera og mobil igjen. For de vakre høstfargene ble bare mer og mer tydelige jo høyere sola kom på himmelen og da Liss og jeg stod og så ned mot Grimsdalen ved 7-tiden på morgenen ga landskapet oss nesten tårer i øynene. Men nå fristet det med frokost, og vi hadde god fart på beina det siste stykket ned mot hytta.


Frokost og nye planer


Dørene inn til frokosten ble åpnet klokken 08.00 og vertskapet var visst ikke vant til at det kom gjester løpende til hytta som ville ha frokost uten å ha overnattet, men DNT-hyttene er aldri vanskelige og vi fikk en helt nydelig frokost servert til den vakre utsikten over Grimsdalen. Mens vi drakk kaffe og spiste sveler slo det oss at dagen enda var lang og at vi ville nå frem til Øvre Dørålseter allerede ved lunsjtider. Da ville ettermiddagen bli veldig lang. Og hvorfor ikke få så mye som mulig ut av dagen nå som vi først var i fjellet? Vertskapet på Grimsdalshytta tipset oss om å legge turen om Haverdal, der kunne vi spise vaffel på turisthytta på Haverdalseter før vi fulgte elva nedover dalen og så videre opp igjennom Dørålglupen, selveste inngangsporten til Rondane nasjonalpark.


Turen over til Haverdal gikk først opp et fjell hvor vi fikk vid utsikt over Grimsdalen igjen, videre igjennom et fjellpass og deretter åpenbarte det seg et spektakulært fjellandskap som fra noen vinkler fikk oss til å tenke på Grand Canyon. Deretter kom vi til et lite fjellvann med noen små seterhytter spredt rundt. Nasjonalromantikk på sitt aller beste.
Fargene i fjellet var duse. «Pastellhøst» var et ord som dukket opp der jeg løp på de lettløpte jord stiene nedover mot Haverdalen, og Liss var enig. Pastellhøst var et veldig beskrivende ord for landskapet vi fløy over på lette ben på jakt etter rømmevafler.
Haverdalseter bød på noen skikkelig gode, (men også utrolig tynne) rømmevafler. Med en stor kladd rømme (produsert på seteren) og jordbærsyltetøy, en solo og noen sjokoladebiter var likevel nok for å fylle opp kalorilageret og energinivået før vi la i vei på dagen siste etappe.

Gjennom Døråglupen med et snev klaustrofobi


Nede i dalen var temperaturen noe helt annet enn den hadde vært oppe på fjellet og jakkene kom fort av. Nå var det en overaskende lang strekning i skog, kun avbrutt av en og annen myr. Det var fint med litt variasjon, men etter noen kilometere begynte vi å bli rastløse og gledet oss til å komme ut i åpent landskap igjen. Vi ville oppe på fjellet, ha utsikt.

Vi kom omsider til broen hvor vi kunne krysse elven før vi begynte på stigningen opp mot Døråglupen. Det var en bratt stigning og vi fikk raskt den utsikten vi hadde ønsket oss. Stien var smal og det gikk bratt ned mot et fossefall til venstre for oss. Litt luftig, men absolutt ikke ubehagelig. Og etter et kort stykke smalnet stien enda mer og til slutt befant vi oss i en steinrøys jeg aldri har sett maken til. Her var det absolutt ikke luftig. Tvert imot var det nesten litt klaustrofobisk da jeg så oppover de bratte fjellsidene på hver side av meg med noen enorme mengder stein. Og det gikk opp for meg at om det gikk et skred her nå, så var det ferdig med meg.


Om du planlegger å ta denne turen så vær litt ekstra oppmerksom akkurat her. For her har DNT merket på litt rare måter. Det var en rød T et lite stykke oppover til høyre i passet som fulgte noe som kunne se ut som en sti, men som vi etter en liten stund forstod ikke var en sti. Steinene her var løse og vi var nok litt småstressa da vi innså at vi måtte kravle oss ned igjen etter at vi oppdaget noen andre røde T-er som viste at stien gikk midt i steinrøysa (dette virket ærlig talt heller ikke kjempe logisk). Kilometertiden deiset ned og etter å ha løpt ca 40 kilometer i fjellet med start klokken 04 om morgenen begynte både bein og hode å bli slitne, men her krevde terrenget fult fokus og at jeg mobiliserte alt jeg hadde av balanse skills. Det føltes til tider som om det aldri ble noen ende på dette steinete partiet, men da Rondane til slutt åpenbarte seg på den andre siden og stiene gikk over til å være løpbare igjen var alt slit gjennom steinrøysa glemt og jeg smilte stort da vi gikk inn døra til Øvre Dørålseter turisthytte akkurat samtidig med at det regnet som var meldt ut på ettermiddagen kom.

Rømmegrøt, spekemat, ørret, karamellpudding og fruktsalat stod på menyen den siste dagen som Øvre Dørålseter var åpen for sommeren. Så vi gikk i hvert fall ikke sultne til sengs. Jeg elsker maten på DNT-hyttene. Kortreist og tradisjonsrik. Og mat smaker nå engang alltid best etter en lang dag ute i aktivitet. Mett og trett sovnet jeg på et blunk etter å ha krøpet ned i lakenposen min og sagt god natt til Liss før klokken var blitt halv ni.


Ny dag, nytt vær, nye planer

At vi klarte å sove til klokken var over 7 nesten morgen sier nok litt om hvor trøtte vi hadde vært dagen før. Men nå var vi klare for en ny lang dag i fjellet. Vi hadde sett litt på kartet og syntes turen over til Mysuseter var litt vel kort. Samtidig hadde vi en tidsramme, for bussen gikk fra Mysusteter klokken 15:45. Vi vurderte å legge turen opp et ekstra fjell på veien over til Rondvassbu, men da vi gikk ut av døra møtte vi på en helt formidabel vind. Yr.no meldte om vind på opp mot 17 m/sek og det hadde snødd i løpet av natten så fjellene var helt hvite. 

Men ved en tilfeldighet kom vi i snakk med en annen løper som fortalte at han hadde bilen sin stående på Høvringen og at han skulle løpe dit og så kjøre hjem til Oslo. Så vi bestemte oss for å gjøre turen ekstra miljøvennlig og trivelig og dermed var vi tre i det glade løpefølget; Eirik, Liss og Abelone.


Og dette er noe av det morsomste med fastpacking, det blir sjeldent helt slik du har planlagt. Man har en plan også justerer man planen underveis etter vær og vind, lyst og energi eller sånn som nå når nye muligheter for transport hjem og dermed også et friere tidsskjema og flere kilometere dukker opp.

Vinden blåste heftig da vi forlot hytta og jeg hadde kledd godt på meg for vinden hadde kjentes så isende kald ut til å starte med, men etter bare en kilometer måtte jeg dra av meg det ekstra laget med klær som jeg hadde pakket meg inn i. Nede i dalen mellom trærne var det mulig å snakke litt, der var vi litt i le for vinden, men så fort vi kom opp og ut i åpent landskap hadde vi nok med å holde oss på beina.

Har du noen gang forsøkt å løpe i motvind på opp mot 17 m/sek? Hvis ikke kan jeg fortelle at det er sabla god trening. Jeg forsøkte meg for moroskyld på en liten sprint der oppe i vinden, men til tross for at jeg ga alt føltes det som om jeg stod bom stille. Artig opplevelse.
Vi var nødt til å leke litt med vinden samtidig som vi beundret det eventyrlig vakre landskapet rundt oss.

Ikke rart at DNT har valgt å kalde turen som går fra Lillehammer til Snøhetta gjennom Rondane og Dovre for SAGA. Nå som fjellene var dekket av snø samtidig som dalsidene var farget vakker av høsten var det som å løpe igjennom et eventyr.


En liten smak av vinter, vafler og sjokoladekake


Vi så stien som gikk oppover mot Rondhalsen på lang avstand. «Det er oppoverbakken sin det» sa jeg til Liss som fremdeles hadde et lite håp om at det skulle være mulig å komme seg over til Rondvassbu nede langs vannet. (Om du skulle lure så er det mulig, men da med båt eller etter at isen har lagt seg over vannet). Det gikk nesten loddrett oppover fjellet og på ett eller annet tidspunkt gikk bakken fra å være bar til å være dekket av nærmere 20cm snø. Jeg frydet meg over å tråkke meg oppover i årets første nysnø samtidig som utsikten bare ble bedre og bedre jo høyere vi kom. Det blåste fremdeles friskt, men ikke like ille som det hadde gjort tidligere på dagen. Da vi kom til topps og så den slake nedoverbakken som ventet oss ned mot Rondvassbu var det bare å slippe beina fritt, men selv om Rondvassbu så ut til å være bare noen få minutters løpetur unna føltes det ut som om det tok en liten evighet å komme seg dit. Vi måtte på en måte ned og så rundt vannet for å komme frem til hytta og vaflene.


Da vi endelig kom frem til hytta var vi så sultne at alle tre gikk for både sjokoladekake og vaffel. Turen over fjellet med motvind hele veien hadde tatt på både fysisk og mentalt, men det var altså ikke mer enn et stykke nybakt sjokoladekake, en vaffel toppet med rømme og en varm kopp kakao som skulle til for å gjøre meg klar for siste del av dette eventyret.


Over fjellet til Peer Gynt og Høvringen


Turen skulle nå gå over til Peer Gynt-hytta og derifra videre til Høvringen. Det hadde begynt å regne lett da vi kom ut av hytta og det kjentes ordentlig friskt ut der vi løp over fjellet med utsikt både mot Mysuseter og Peer Gynt-hytta. Stien her oppe på fjellet vekslet mellom nesten helt steinfrie jord stier til ur hvor man balanserte fra stein til stein og det siste stykket ned mot Pergynt-hytta kom vi også innom noen våte myrpartier. Et av høydepunktene på denne strekningen, (i tillegg til utsikten så klart), var en liten hytte i stein midt oppe på fjellet.
Peer Gynt-hytta var stengt, men vi stoppet likevel og spiste litt av matpakken vår der. Nå var det ikke mer enn 10 kilometer igjen til Høvringen og ingen flere fjell skulle bestiges. Stiene som ventet, var så lettløpte som det er mulig å få dem og de eneste utfordringene var en og annen passering av små bekker. Fargene her var enda tydeligere, som om høsten hadde kommet ett skritt lenger her. Det er utrolig morsomt å se hvor stor forskjell det kan være på vegetasjon og terreng bare du flytter deg noen få kilometer i den ene eller den andre retningen.


Garmin viste 38km da de tre glade løperne nådde frem til bilen som stod parkert på Høvringen. Etter en lang og vindfull dag i fjellet føltes det ekstra godt å krype inn i baksetet på en varm bil og bare kunne lene hodet bakover og slappe av mens alle inntrykkene fra helgen fikk synke inn. Etter hvert tok jeg meg tid til å gå igjennom bildene fra helgen og da slo det meg hvor enormt mye jeg hadde opplevd de siste 40 timene og det føltes mer ut som om jeg hadde vært ute på tur i 3-4 dager. Kanskje ikke så rart, for dette er en tur som folk normalt bruker 4-5 dager på å gå. Med andre ord føltes det virkelig ut som om jeg hadde fått så mye som overhodet mulig ut av denne helgen.

Utstyrsliste for høstens fastpackingseventyr i fjellet:

Jeg har tidligere skrevet en utstyrsliste for fastpacking i fjellet sommerstid. Nå som høsten har kommet for fullt og du kan forvente vintertemperaturer oppe i høyden ser pakkelisten min litt annerledes ut, men sekken er fremdeles like lett (ca 3kg).

  • Inov-8 Roclite 275 G-grip. Skoen er lett, behagelig, gir god beskyttelse mot spisse steine og har et supert grep i alt slags terreng. På lange turer trenger jeg sko som gir føttene mine plass til å vie seg ut litt, som drenerer vann raskt, ikke gir meg mer vekt enn nødvendig å drasse rundt på og ikke minst så trenger jeg sko som tåler tøft terreng og har en uslitelig såle som sørger for like bra grep selv etter mange mil i fjellet.
  •  Inov-8 Race Ultra Pro 2in1. Den er veier veldig lite (345gr), sitter godt og har gode løsninger som gjør det enkelt å pakke sekken fornuftig og med tilgang til det man trenger å ta ut under turen. Kan også enkelt bli fra til en 5L sekk med plass til det mest nødvendige for kortere turer.
  •  1 stk Inov-8 race elite tights. (Sesongens første tur med fullengde tights).
  •  1 stk lang merino baselayer fra Inov-8.
  •  2 par Inov-8 merino sokker
  •  1 stk Inov-8 Winter tights. (Mer bukse enn tights, og fungerer bra med både et og to lag under om det skulle bli nødvendig og har vindstopper foran. Disse var med som nødbukser, om det skulle bli veldig kaldt, men fungerte også som bukse til camp).
  •  1 stk Inov-8 Stormshell jakke (Ett av mine favorittplagg og er like fin å bruke sommer som vinter)
  •  1 par Inov-8 Extreme Thermo Mitt (Just face it, sommeren er forbi og på fjellet er det allerede minusgrader på natten)
  •  1 par Swix Racex longs (Disse fungerer også som et camp plagg)
  •  1 Inov-8 Thermoshell (gammel variant, beste isoleringsplagg ever!)
  •  To buffer, en i merino en vanlig
  •  Ull-bh fra Brynje
  •  Inov8 t-skjorte (base elite, super lett, til bruk på camp)
  •  Sov i ro ørepropper
  •  Lakenpose i silke
  •  Elektrisk tannbørstehode og en liten tube tannkrem
  •  Hodelykt (SILVA scout XT) og ekstra sett litium batterier
  •  Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  •  Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag, space blanket, et sett varmepads, vannsikre fyrstikker og et par tamponger (hvis man må fyre bål)
  •  Mobiltelefon (med appene Norgeskart, Hjelp 113, ut.no og DNT medlem installert)
  •  GoPro og Garmin-klokke (så klart)
  •  Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  •  Bankkort
  •  1 stk Inov-8 500ml soft botlle
  •  2 stk Energy Cake, 1 stk Snickers og 3 stk små konfekt sjokolader

Publicerat: 2019-09-23 19:50 Kommentarer (0)



Icebug Xperience West Coast Trail 2019

I sammarbeid med Visit Sweden og Västsverige

For straks to uker siden hadde jeg en herlig innholdsrik (løpe) lang(t)helg i Bohuslän. Fra fredag til søndag tilbakela jeg 74 kilometer på noen helt magiske stier langs den svenske vestkysten. Jeg løp over svaberg og stein mens Kattegatts salte vind blåste friskt. Jeg løp gjennom idylliske fiskelandsbyer og sommerhus-kolonier, gjennom skog, over lyng, stokk og sten og opp på berg hvor utsikten fikk meg til å juble høyt. Og her kommer race reporten fra dette noe utenom det vanlige løpet.

(Foto: Icebug)

Men først; hva går Icebug Xperience West Coast Trail egentlig ut på?

Icebug Xperience West Coast Trail er et etappeløp som går over 3 dager med en total distanse på 74 kilometer. Du velger selv om du vil løpe, gå og løpe eller bare gå og løpet er delt opp i puljer slik at de som ønsker å gå eller gå og løpe starter tidligere enn de som ønsker å løpe. Derfor er det et løp som passer for alle. Både de som ønsker å presse kroppen max tre dager på rad og konkurrere om en god plassering på startlisten og for de som bare er ute etter å nyte den vakre naturen i Bohusän med godt selskap og i et roligere tempo. I motsetning til de fleste andre løp jeg har løpt er det noen flere kvinner enn menn med på dette løpet. Hvorfor det er sånn er bare gjetning fra min side, men jeg har en teori om at det har mye å gjøre med at dette løpet er tilrettelagt for at hele familien skal kunne være med, med egen kids camp og mulighet for svært familievennlige overnattingssteder. Dessuten så jeg flere venninne-gjenger som gjorde denne helgen til en kombinert spa og løpe-helg. De bodde på Spa hotellet Vann hvor de nøt ettermiddagen i spaet og en bedre middag også løp eller gikk de på dagtid, noe som for meg fremstår som en helt perfekt oppskrift på en vellykket venninnetur. Nå må du ikke misforstå meg og tro at dette er et «dame-løp», for det er det absolutt ikke. Det er nesten like mange menn med på løpet totalt, men i klassen Løp er det flere menn enn damer.  Men også blant herrene er det alt fra de som velger å gå hele distansen til eliteløpere og ski-stjerner som løper alle etappene tilsammen på under 5 ½ time. 

Kids Camp

Som jeg allerede har nevt er en av de tingene som gjør Icebug Xperience så unikt at det er lagt til rette for at hele familien kan være med og ha det gøy. På Ramsvik camping har Icebug et opplegg for barn mellom 6 og 14 år med lek, turer både til lands og til havs, is og mye moro. Helgen avsluttes med et eget løp for barna med målgang på stranden til full jubel og heiarop. Så mor og far trenger ikke å ha dårlig samvittighet når de løper rundt i den flotte naturen som vest Sverige har å by på 3 dager på rad for barna er i god varetekt og har det alle tiders. Da jeg så hvor fornøyde ungene var angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med sønnen min på dette. Han hadde nok stortrivdes og neste gang skal han helt klart få lov til å være med.

Terrenget

(Foto: Icebug)

Bohuslän byr på fantastisk vakker kyst natur og i løpet av de tre dagene for man oppleve litt av alt. For meg er det umulig å si hva jeg likte aller best, for jeg hadde det like morsomt da jeg løp igjennom frodige skoger, over luftige berg og nede langs kysten på svabergene. Det varierer mellom å være lettløpt sti, planker og vei til å være i kategorien teknisk krevende terreng, men som samtidig er løpbart. (Altså ikke behov for å ta med seg tau og hjelm på turen). Fordelt på antall kilometer totalt er det en nokså snill trase med tanke på antall høydemetre som kommer på til sammen 1400m i løpet av de 3 dagene, (les at det er en wanabe fjellgeit som skriver dette). Dette er med andre ord et løp det er mulig å løpe raskt på.

God trening for etappeløp newbes og som oppkjøring til Oslo Maraton

Er du en av dem som synes det høres spennende ut med et av disse lange etappeløpene sånn som Marathon des sables, The coastal challenge Costa-Rica eller et av Beyond the Ultimate  løpene, men som ikke helt vet hvordan kroppen ville takle det? Icebug Xperience kan absolutt ikke sammenlignes med noen av disse ekstrem-løpene, hverken når det gjelder distanse, temperatur eller behovet for å bære med seg utstyr dag etter dag, men det er likevel en god måte å teste ut hvordan kroppen trives med å presse seg selv flere dager på rad. I motsetning til de kjempe lange og ekstreme etappeløpene krever Icebug Xperience svært lite planlegging fra deltagernes side. Så lenge du bor på Ramsvik camping eller Hotell Vann trenger du bare å ha med deg klær og sko å løpe i, de få tingene som står på listen over obligatorisk utstyr og godt humør, så fikser Icebug resten. Også er ikke dette et løp du bruker 6 måneder på å restituere deg etter heller. Line Caliskaner har løpt Icebug Xperience flere år på rad og fortalte meg at hun bruker Icebug Xperience som oppkjøring til Oslo Maraton. Da får hun en skikkelig mengde helg 3 uker før maraton og med tidene hun har fått til på Oslo maraton de siste årene tror jeg på henne når hun sier at dette funker.

(Det obligatoriske utstyret)

Men nok «reklame», her kommer altså løpsrapport fra Icebug Xperience West Coast Trail 2019.


Etappe 1: Over Ramsviks steiner

Klokken var nesten lunsj tid da jeg endelig stod klar på startstreken på Ramsvik camping sammen med godt over 200 andre løpere i klassen «Run». Jeg hadde derfor rukket å dytte i meg både en tidlig og en sen frokost, varmet opp lett og i tillegg fått heiet av gårde deltagerne i «walk» og «walk/run» klassene som hadde startet tidligere på dagen. Temperaturen var så perfekt som den kunne bli med en lett bris som jeg ville glede meg over etter hvert som pulsen steg og kroppstemperaturen økte. Jeg både gledet og gruet meg til turen jeg skulle ut på. Gledet meg fordi jeg visste at naturen jeg skulle få oppleve var i verdensklasse og at dette ville bli en fantastisk opplevelse, men jeg gruet meg litt, for nå skulle det løpes fort.

Etappen var ikke lenger enn 23km, rett over halvmaraton distanse altså, og for dere som har fulgt meg en stund vet dere at det er den distansen jeg synes er aller tøffest. Kort nok til å holde et bra tempo hele veien, men langt nok til at du rekker å lure på hvorfor i all verden du utsetter deg selv for noe sånt (for min del) i godt over 90 minutter. Jeg fikk mange kommentarer i forkant av dette løpet om at dette ville være «peanuts» for meg. Distanser på under 30km hver dag og nesten flat løype i forhold til hva jeg har deltatt på tidligere burde vel ikke by på noen store utfordringer.

For meg var det nettopp det at distansene var relativt korte og at traseen var løpbar som var den store utfordringen. Nå skulle det gå fort. Og det skulle helst gå fort alle tre dagene.

Starten gikk og jeg løp som vanlig for hardt ut. Beina føltes lette, og jeg gjorde et forsøk på å holde følge med noen av jentene lenger fremme. Men det var litt taktikk også, for dagen før hadde vi løpt igjennom de første 3 kilometerne av løpet og da hadde jeg bitt meg merke i noen partier med smal sti hvor det garantert ville bli litt kø hvis man havnet for langt bak, derfor ville jeg holde tempoet oppe og heller roe ned så fort vi kom ut i det åpne landskapet hvor det ventet flere kilometer på stein og svaberg langsmed havet.

Jeg hadde rett i mine antagelser, for selv om jeg hadde gitt litt på ved start ble det lavere tempo når vi kom inn på den smale stien. Lang, lang rekke… Da jeg kom ut fra skogen og ut på svaberget hadde jeg glemt alt om å roe ned tempoet på denne strekningen. Nå tok jeg opp jakten på jentene litt lenger fremme. De hadde god fart og beveget seg lett også der terrenget var ekstra utfordrende. Jeg hadde fremdeles følelsen av at det gikk overaskende lett, på tross av at Garmin fortalte meg at dette gikk alt for fort. Fortsatte jeg sånn ville det bli ny pers på halvmaraton distanse, og dette var ikke lettløpt terreng. Alt av varsellamper burde egentlig begynne å lyse allerede etter 5 kilometer i denne farten, men jeg var for opptatt av jakten, naturen og å fokusere på hvor jeg plasserte føttene mine.

(Foto: Icebug)

Du skulle kanskje tro at et naturreservat som bærer navnet «Klippornas Rike» er et grått og livløst sted, men her hvor den salte vinden stryker over et bølgende landskap fult av sten, for det meste granitt, som ble formet av isen den gangen Sverige var dekket av is, vokser det her og der vakre blomster og busker opp mellom stenene. 

Det var til og med et stort beiteområde hvor store kuer lå og koste seg på det grønne gresset med en laber interesse for flokken med løpere som rushet forbi.

(Foto: Icebug)

Etter 7-8 kilometer kjente jeg at det begynte å bli litt tungt og jeg kom på at det nå kanskje var på tide å få i seg noe næring. Den første drikkestasjonen hadde jeg løpt rett forbi, jeg hadde hverken hatt behov for vått eller tørt, men den dalende energien fortalte meg at jeg ikke burde ha ventet så lenge med å fylle på med karbohydrater. Jeg dyttet i meg en gel og kjente straks at energinivået steg igjen, inntil magen plutselig begynte å krangle. Det var til å begynne med bare en vag murring og da jeg stoppet opp på matstasjon nummer to ved broen som går over Sotekanalen, klarte jeg å dytte i meg litt banan og noen energikuler før jeg hastet videre. Hadde jeg fått med meg at tiden ble stoppet på denne matstasjonen hadde jeg kanskje tatt meg tid til å gå en tur på do her, men det hadde jeg altså ikke.

Murringen økte på og ble etter hvert mer uttalt enn jeg satte pris på, men jeg var nå halvveis i løpet og regnet med at det ikke var stort mer enn en time igjen før jeg var i mål på bryggen i Smögen. Og en time med litt vondt i magen skulle jeg klare. Men tempoet gikk helt klart ned nå, men det skyltes nok like mye at jeg hadde holdt en alt for høy fart den første halvdelen av løpet.

En ting som jeg likte veldig godt med Icebug Xperience West Coast Trail var at jeg hele tiden tok igjen folk på veien fra walk og walk/run klassene. Og hver gang jeg løp forbi noen ga det mulighet for å heie litt på de jeg løp forbi og jeg fikk en minst like god support tilbake. Løpere er fine folk altså!

Løypa gikk nå innover i landet og opp igjennom skog og åpne områder med sten og lyng. Litt gjørme var det også å finne og jeg plumpa godt nedi et par gjørmehull. Herlig morsomt terreng med andre ord. Jeg følte ikke at jeg hadde tid til å stoppe opp, for på tross av magen hadde jeg nå en god flyt igjen. I hvert fall en liten stund. Og nå var det ikke mer enn 5 kilometer igjen til mål.

Så jeg løp altså videre mens magen vekslet mellom å være tålelig ubehagelig og i perioder så vond at jeg vurderte å bare drite i hele løpet. Sånn bokstavelig talt.

Av en eller annen grunn hadde jeg et eller annet sted i løpet av turen begynt å innbille meg at denne etappen var på 22 kilometer, ikke 23. Og for alle som har løpt et løp som var bittelitt lengre enn hva man hadde trodd så er vel følelsen jeg hadde da klokka viste 22km og jeg ikke så snurten til mål veldig gjenkjennelig. «For langt til mål syndromet» kan arte seg på mange måter helt fra en følelse av å være på grensen til et mentalt sammenbrudd (les om opplevelsen jeg hadde på Ice Ultra stage 4 her) til lettere irritasjon og synkende motivasjon. Men jeg hadde en date med toalettet som jeg absolutt ikke ville komme for sent til og derfor klarte jeg å holde både motivasjon og tempo oppe selv da det gikk opp for meg at det var 1 hel kilometer igjen til mål. Kanskje enda mer.

Jeg hadde det så travelt at jeg løp forbi flere i «run» klassen på denne siste strekningen som gikk langs kyststien i Smögen og videre inn på den populære brygga, (og her var jeg virkelig oppe i sprint fart), som er smekkfull av liv og koselige restauranter.

Kan vel ikke si at jeg var veldig mottakelig for små prating og High Fives da jeg passerte målstreken denne dagen, for jeg sa vel bare «do» og ble pekt i riktig retning og stengte meg inne en liten stund. Vondt i magen, kvalm og generelt uvell. Ikke den beste målgangsfølelsen jeg har hatt. Men etter en liten stund tok jeg meg sammen, kom meg ut på brygga og bestemte meg for å dytte i meg lunsjen koste hva det koste ville. Kroppen trenger jo mat for å kunne restituere raskt, men selv om maten så god ut og jeg visste at kroppen trengte påfyll eide jeg ikke matlyst. Og denne jenta eier som regel ikke metthetsfølelse…

(Men et smil til selfien i mål klarer jeg alltid å trylle frem)

Noe var ikke helt som det skulle og etter hvert som tiden gikk ble det bare verre og verre og jeg var nok et stusselig syn der jeg krøket meg sammen, blek som et laken, der vi ventet på bussene tilbake til Ramsvik Camping og Vann hotell. Jeg var booket inn på sistnevnte, for selv om jeg stortrives med å bo i både hytte, telt og campingvogn så fristet det litt ekstra å bo på et hotell med en 1000 kvadratmeter stor spa avdeling og å få servert en bedre 3-retters middag hver kveld. (Jada, I hear you, «Abelone goes full diva»). Men slik som formen var nå fristet det ikke en gang med en tur på spa. Ville jeg i det hele tatt klare å starte på morgendagens etappe? Og hvorfor hadde jeg blitt så dårlig egentlig? Jo visst har jeg vært uggen og kvalm under løp før og at matlysten har vært borte noen timer, for ikke å snakke om dager, etter lange løp har jo hendt. Men dette kunne ikke sammenlignes med noen av de episodene.

Uansett ga det seg heldigvis sakte men sikkert etter noen timer med å bare ligge flatt ut på sengen, og utpå kvelden kom både matlysten, spalysten og løpelysten tilbake.

Etappe 2: Skog, øy, bakker og stein

Lørdag stod løpets lengste etappe for tur. I løpet av dagen skulle det løpes 29 kilometer, noe som er en distanse jeg trives bedre med. Magen føltes grei ut, men jeg tok ingen sjanser og spiste bare loff med smør og en kopp urtete til frokost selv om hotellet bød på en stor og appetittlig frokostbuffet.

(Foto: Icebug)

Dagen var delt opp i to, for man starter dagen med å løpe en runde på den bittelille øya Malmön. Øya har ikke mer enn ca 250 inbyggere og frem til 1977 var eksport av granitt hovedinntektskilden til øyboerne. Det er kanskje unødvendig å si at det er en god del stein på denne øya…

Vi fulgte den omtrent 10 kilometer lange Kuststigen rundt øya, først langs brygga, mellom små koselige hus ved kaien og på lettløpt sti og vei. Jeg hadde hengt meg på en av jentene som hadde pustet meg i nakken nesten helt frem til mål dagen i forveien. Det gikk egentlig i et litt for raskt tempo fra start denne dagen også, men igjen var dette litt taktikk fra min side, for som sagt var denne dagen delt opp i to og når man når fergekaia etter å ha løpt runden ute på Malmön stopper klokka og man får en god pause ved drikkestasjonen før fergen som går hvert 30 minutt frakter løperne tilbake til fastlandet.

(Foto: Icebug)

Så jeg ville ha god tid til å få igjen pusten, fylle på med næring og ny energi. Da vi kom ut på svabergene og etter hvert også stenbruddet gikk tempoet uansett ned. Her krevde det at man holdt fokuset for det var nok av steder å vrikke ankelen eller hva som verre er hvis man ikke fulgte med. Jeg likte denne strekningen godt og selv om jeg løp langsommere tok jeg nå innpå jentene foran meg og etter 10 kilometer løp vi inn i tidsfri sone side om side.

På kaia møtte jeg John Aslak og Kim fra Löplabbet igjen, dissa gutta klarer jeg aldri å holde følge med under løp og jeg ser dem som regel bare på startstreken og etter målgang. Og nettopp det at det her ble en liten oppsamling av løpere var utrolig morsomt. Man fikk tid til å skravle litt, høre hvordan det gikk for de andre og da vi begynte å løpe igjen på fastlandet ble det på en måte som en ny fellesstart.

Da vi gikk av fergen på fastlandet møtte vi på Steffen som løp Icebug Xperience ultra 50 miles (eller litt over 80km på norsk). Steffen lå som nummer 1, ( og obs, spoiler: han vant også løpet), av ultraløperne og var den første av mange blide, slitne, tøffe og trivelige ultraløpere vi skulle møte videre på ferden. For herifra fulgte vi samme trase som ultraløperne, bare motsatt vei. Du skulle kanskje tro at det ville føre til trangt om plassen på stiene? Men nei, det var over hode ikke noe problem. Det har vel noe å gjøre med at det er så stor spredning på sånne lange ultraløp at det var langt mellom hver ultraløper. Og hver gang man møtte på en av ultraløperne som kom i motsatt retning fikk man en fin mulighet til å heie litt og gi en high five. Og du, har du prøvd det noen gang? Å gi high five til andre løpere? Det er få ting som gir så effektiv positiv energi påfyll som løper high fives! Not kidding. Så jeg fikk fylt positiv energi banken min til topps denne dagen.

Jeg var nøye med å fylle på med næring i form av gels, bloks med elektrolytter og vann regelmessig og helt fra start Og jeg kan ikke huske at jeg følte meg ordentlig tom noen gang i løpet av turen. Det har mye å si for opplevelsen at man opplever at kroppen har nk drivstoff på tanken.

(Foto: Icebug)

Denne dagen var nesten mere variert enn dagen før, og det skulle man nesten ikke tro gikk an. Vi løp på herlig morsomme stier i skogen, langs kyststier og på svaberg, over mark og eng og gjennom små tettsteder langs sjøen. Og best av alt var det at det var en god del bakker på denne etappen. Jeg trives jo best når det går litt opp og ned og her gikk det mye opp og ned. Det var aldri ordentlig lange bakker og det var for det meste bakker det var mulig å løpe i, men de kjentes godt i lår og rumpe. Utfra løypeprofilen hadde jeg forstått at det var et par bratte stigninger før dagen ble avsluttet med 2 kilometer slak nedoverbakke ned mot Kungshamn hvor målgang for dagen befant seg. Da jeg trodde jeg var på nest siste stigning holdt jeg litt igjen og dermed hadde jeg krefter nok til å nyte utsikten som møtte meg på toppen av berget jeg nettopp hadde løpt opp. Her var utsikten vid over hav og kyst og på vei ned kunne jeg se Kungshamn. Nå gjenstod det bare en bratt kneik og så en herlig lett avslutning. Den bratte kneika kom aldri, det var litt slak oppoverbakke et lite stykke, men plutselig forstod jeg at jeg var på vei ned de siste 2 kilometerne. Jeg hadde mer å gi og nå satt jeg opp farten og løp forbi flere løpere på vei inn til mål. Det er helt utrolig hvilken effekt lukten av målgang har på meg, for da klarer jeg (nesten) alltid å hente frem ekstra krefter.

I mål var det god stemning. Løpere satt strødd ut over brygga og nøt en nydelig lunsj i solsteiken. Jeg kom plutselig på at jeg hadde glemt å smøre meg med solkrem og et raskt blikk ned på skulderen min fortalte meg at det burde jeg ha gjort. Flere hoppet i sjøen fra brygga, selv droppet jeg det for jeg oppdaget at beina begynte å bli nokså stive da jeg satte meg ned på brygga og en liten stemme fortalte meg at det å komme seg opp på land igjen ville kunne by på problemer. Så jeg tenkte dagens svømmetur fikk vente til jeg var tilbake på hotellet. Jeg hadde tross alt 1000 kvadratmeter med spa å boltre meg på også denne ettermiddagen.

Ut fra startlisten hadde jeg forstått at det var mange nordmenn som deltok på løpet, det er jo tross alt bare en kort kjøretur over fra Oslo og et svært tilgjengelig løp for folk flest på Østlandet. Nå satt jeg og skravlet med flere av de norske løperne på brygga, både folk jeg kjente fra før og folk jeg ikke kjente fra før. Jeg kommer alltid hjem fra slike løp med flere nye venner og bekjente fra løpsmiljøet, og det synes jeg er noe av det triveligste med slike løp, for løpere er så fine folk!

 

(Denne jenta pustet meg i nakken både på dag 1 og 2 og sørget for at jeg holdt tempoet oppe)

Etappe 3: En fantastisk avslutning på herlig våte og gjørmete stier

«Du blir jo bare i bedre og bedre form for hver dag som går du!». Kommentaren kom fra Kim etter at jeg hadde spurt om han ikke skulle varme opp. Beina mine hadde begynt å bli litt stive og det var en kort («bare» 22,2km), og dermed også rask etappe vi hadde foran oss, så for meg hørtes en aldri så liten oppvarming lurt ut. Dessuten hadde jeg sett på løypeprofilen at det ventet en bratt stigning etter bare noen få kilometere og tenkte at sjansen var stor for å gå på en liten smell der om ikke hjertet, beina og resten av kroppen var litt forberedt.

Men det var likevel også noe i det Kim hadde sagt, for det rare var at jeg hadde følt meg bedre og bedre for hver dag som gikk. Man skulle tro jeg ville være mer sliten og at det ville kjennes tyngre på dag 3 i et slikt løp, men for meg føltes det nå ut som om jeg endelig var ordentlig i gang. Og jeg gledet meg til å sette av sted.

Regn og torden hadde preget de tidlige morgentimene, men nå var det bare vannpytter og et lite hint av regn i luften som vitnet om det. Denne dagen ville vi tilbakelegge flere kilometer på fine skogsstier og jeg hadde en følelse av at jeg ikke ville være ren på leggene ved målgang.

Og det passet meg helt perfekt.

Da starten gikk føltes det ut som om jeg ble forbiløpt av alle. For en gangs skyld rushet jeg ikke ut fra mål i et hodeløst tempo. Nå løp jeg kontrollert, for snart skulle jeg opp. Og min styrke ligger i partiene med mye bakker, ikke der det er flatt slik som det var nede ved havna. Da vi forlot Hunnebostrand havn og kom ut på en smal kyststi ble det litt kø, men det gikk fortsatt raskt nok og så fort kyststien var over og jeg så den første stigningen satte jeg opp tempoet og passerte den ene løperen etter den andre. Det var en kort, men bratt stigning og her måtte jeg flere ganger nedi med begge hender for å komme meg videre. Pulsen skjøt i været og lårene brant. Med andre ord en helt herlig følelse.

(Foto: Icebug)

På vei ned fra toppen kom vi inn på noen herlig morsomme stier. Mistanken min om at det ville være litt gjørme på stiene i dag ble nå bekreftet og etter bare noen få minutter hadde jeg gjørme til langt opp over låra. Her koste jeg meg virkelig og jeg tok igjen en av de jentene jeg ikke hadde hatt sjans til å holde følge med første dagen, men nå vekslet vi på å løpe foran hverandre. Hun skjøt fart på de strekningene de gikk rett frem, jeg løp forbi der det gikk oppover eller nedover.

De morsomme stiene ble innimellom avbrutt av korte strekninger på grus og asfalt og til min overraskelse oppdaget en kjent rygg et stykke foran oss og da bestemte meg for å prøve å henge meg på John Aslak som så ut til å ha en tung dag og dermed et tempo som jeg kunne klare å henge med på.

Vi kom opp på en ny høyde og jeg nøt utsikten fra toppen samtidig som jeg skrev meg bak øret at det lønnet seg å holde balansen og ikke skli utfor her for det var bratt og det var et langt stykke ned. Selv om jeg nå hadde løpt fra jenta jeg hadde løpt med tidligere klarte jeg aldri helt å komme frem til John Aslak for hver gang vi kom ut på en lettløpt strekning økte gapet mellom oss, og jeg tok aldri nok innpå på de tekniske partiene selv om det føltes som om jeg hadde en god fart. Det eneste stedet jeg følte jeg måtte bremse ned ordentlig var da vi passerte igjennom en lang og smal sprekk i berget. «For et fantastisk sted å løpe» tenkte jeg, for antageligvis femtiende gang denne dagen. Og så kom vi ut på flata og da forsvant ryggen til John Aslak helt.

Nå stupte både farten og motivasjonen min en kort stund, for på flata kjentes alt så mye tyngre, men noen oppmuntrende kommentarer fra en av løperne som passerte meg var alt jeg trengte for å finne tilbake til løpegleden.

Vi løp over en lang flytebrygge og krysset en liten øy og så ble jeg overasket over å se en bro jeg syntes jeg kjente igjen. Hadde jeg ikke vært her før? Jo, her var broen over Sotekanalen og også løpets aller siste matstasjon. Også her stoppes tiden og man kan ta seg tid til å fylle på vann og få i seg næring. Nå dyttet jeg i meg noen punsjeboller og en banan, magen hadde oppført seg eksemplarisk hele dagen og jeg stresset ikke med å løpe videre. Dessuten kunne jeg ikke løpe videre, for rett etter at jeg kom inn på matstasjonen senket bommene seg og broen åpnet seg for en større seilbåt som skulle passere. Jeg smilte litt av minnene jeg hadde fra da jeg var liten og seilte nedover langs svenskekysten. Turen gjennom den smale Sotekanalen hadde vært et av høydepunktene hver sommer. Nå stod jeg altså på land og så en annen seilbåt passere forbi mens jeg gjorde meg klar for siste innspurt.

Du skulle kanskje tro at man begynner å glede seg til å se målstreken etter 3 dager og nesten 75 kilometer, men det var blandede følelser jeg hadde da jeg igjen løp i terrenget på Ramsvik. Jeg gledet meg jo, for det er alltid godt å passere målstreken med en følelse av at man har presset egne grenser og løpt et bra løp. Samtidig var det litt trist at det snart var over. For det føltes ut som om både hodet og kroppen var klar for et par dager til, (minst), med løping i vakre Bohuslän.

Men siden jeg visste at løpet snart var over ga jeg på skikkelig de siste våte kilometerne inn til mål. For om jeg hadde tenkt på stiene vi hadde løpt tidligere på dagen som våte og gjørmete var det ingenting når man sammenlignet med de siste 3 kilometerne før mål. Jeg frydet meg over hver vannpytt jeg plasket igjennom slik at vannet stod til alle kanter. Benytter samtidig anledningen til å si unnskyld til alle de jeg muligens kan ha kommet til å sprute sølevann på under denne siste ville sprinten inn mot mål.

(Foto: Icebug)

Gjør jeg det igjen?

Kort oppsummert var Icebug Xperience West Coast Trail en helt fantastisk opplevelse. Icebug vet hvordan de skal arrangere bra løp og Bohuslän er som skapt for terrengløping. Vil jeg gjøre det igjen? Helt klart! Jeg forstår veldig godt at flere har dette løpet som et fast innslag på løpsagendaen hvert år...

(Foto: Icebug)

Publicerat: 2019-09-12 22:28 Kommentarer (0)



På (for det meste) løpbare stier i Jotunheimen

Del to av Jotunheimeventyret gikk på stier som er mer løpevennlige enn den første. For jovisst består Jotunheimen av mest stein, men den som leter vil finne noen fantastiske stier for løping også midt i hjertet av Jotunheimen.

 

Etter 4 lange og fine dager i Jotunheimen var jeg på langt nær ferdig med eventyret. Jeg var sulten på mer og hadde fri og alt annet jeg trengte for å fortsette ferden. Så jeg satte meg ned med kartet og rådførte meg med vertskapet på Gjendesheim og så ble runde nummer to i Jotunheimen planlagt.

Området jeg nå skulle utforske var en litt mer løpbar del av Jotunheimen. Mindre stigning, mindre ur, lengre strekninger med lettløpt sti. Nå har ikke jeg noe imot litt bakker, så jeg plottet inn et par små fjell som skulle bestiges på turen og startet tirsdag morgen med å ta bussen til Bygdin, løpe opp Bitihorn, (på toppen av Bitihorn så jeg ikke stort, for da jeg var der oppe var fjellet midt inne i en stor sky),

og løpe ned igjen til Bygdin hotell hvor jeg nøt en Cappuccino og en nystekt kanelbolle. (Utrolig nok turens første og eneste kanelbolle).

Så satte jeg av sted langs den vakre innsjøen Bygdin, først på vei og senere på herlig lettløpt sti hvor både beina og tankene fikk løpe fritt.

Noen steder løp jeg helt nede ved vannkanten og over små strender, andre steder litt lenger opp i terrenget. Jeg koste meg skikkelig og den første etappen som gikk fra Bygdin til Torfinnsbu var over før jeg viste ordet av det. På Torfinnsbu, som er en ubemannet DNT hytte, spiste jeg matpakken min helt alene ute på tunet og så satte jeg av sted videre. Jeg var klar over at dagens etappe ville bli en av de lengste mellom 35 og 40km, men terrenget var lett å bevege seg i og det var enda lenge til kvelden.

Og beina hadde det fint. Det eneste jeg bekymret meg for var noen uværsskyer på værmeldingen. Opp på flere topper skulle jeg i hvert fall ikke i dag.

Fra Torfinnsbu gikk det bratt oppover inn i Svartdalen. Jeg kan forstå hvorfor dalen har fått det navnet, for noen av fjellene der ser helt svarte ut, men dalen var vakker med fjellvann og elver. Og stein da, så klart. Du kommer deg vel ikke igjennom en dal i Jotunheimen uten å måtte krysse noen steinrøyser. Men selv om det var noen steinete partier her og der var det mulig å holde farten oppe. Jeg løp forbi en gruppe med turfolk som heiet meg av sted med noen kommentarer om at de syntes det var godt gjort å løpe her. De skulle bare ha sett de stedene jeg hadde løpt noen dager tidligere, for her føltes det som rene jordveien i forhold til Uradalen og Galdhøpiggen …

Det var så lett å løpe at det tok litt tid før det gikk opp for meg at jeg ikke hadde sett noen røde T-er på en stund. Foran meg så det ut som om bakken bare forsvant ut i ingenting et lite stykke lenger fremme. «Er det virkelig mulig å gå seg bort i en dal?!» tenkte jeg for meg selv der jeg vimset hit og dit på leting etter noe som så ut som en sti eller en rød T. Men så så jeg et par som beveget seg et godt stykke lengre fremme, på den andre siden av elva og da skjønte jeg at jeg måtte ha gått glipp av der stien gikk over til den andre siden. Elva der jeg stod var ikke mulig å krysse. Den var bred, og strømmen var sterk og noe sa meg at det var en foss ikke alt for langt unna. Så jeg flyttet meg bakover langs elva for å finne et trygt sted å krysse elva. Jeg måtte et godt stykke tilbake før jeg fant et sted hvor jeg tok sjansen på å krysse elva, men da jeg var over på den andre siden kom jeg rett ut på en fin og lettløpt sti igjen. I hvert fall en liten stund. For så forsvant stien ut i løse luften. Bokstavelig talt. Der nede lå Gjendebu, dagens mål. Og her oppe stod jeg.

Jeg hadde løpt nærmere 36km så lårene mine begynte å bli slitne, magen var sulten og hodet var klar for å ta kvelden. Mentalt var jeg forberedt på en lettløpt nedstigning til Gjendebu, kanskje bare 10-15 minutter unna. Så da jeg tittet ned over kanten og så nedoverbakken fra helvete åpenbare seg fikk jeg mest lyst å gråte. Skal jeg ned der?! Det der kan vel ikke kalles en sti!?! Men joda, der var det røde T-er. Og jeg begynte den langsomme ferden nedover, noen ganger ikke fult så langsom når de løse steinene fikk meg til å skli nedover de bratteste partiene. Da bakken endelig gikk over til å bli litt mindre skummel satte jeg farten opp og fløy forbi paret jeg hadde sett da jeg surret rundt på feil side av elva litt tidligere. Og det siste stykket ned til Gjendebu gikk igjennom litt skog og lett vegetasjon, over et par elver og forbi noen kyr og vips så var jeg innenfor porten til Gjendebu, den eldste turisthytta til DNT og som ligger helt i bunnen av den vakre fjellsjøen Gjende.

Det var godt å komme i hus og enda bedre å få servert en smakfull treretters middag mens regnet pøste ned utenfor vinduet før det åpenbarte seg en fantastisk regnbue der ute.

 

Først opp og ned Gjendetunga og så over til Olavsbu

Etter frokost gjorde jeg meg klar for turen over til Olavsbu. Jeg syntes etappen var litt i korteste laget, 15-16km bare og hadde derfor bestemt meg for å ta en liten tur opp til toppen av Gjendetunga før jeg fortsatte turen videre.

Gjendetunga er ikke så høy, 1516moh er en liten topp i Jotunheimen, 2000 meter toppenes rike. Men en topp trenger ikke alltid å være veldig høy for at utsikten skal være spektakulær og utsikten fra Gjendetunga er virkelig verdt turen.

Bortsett fra et par partier med litt lett klyving bød ikke Gjendetunga på de store utfordringene, sånn annet en at det til tider var vanskelig å komme seg videre fordi det var så fint og jeg «bare måtte ta et bilde til» veldig mange ganger både på veien opp og på veien ned. Det at skyene lå lavt og fikk det til å føles ut som om jeg løp i en forhekset eventyrverden var også med på å gjøre denne toppturen til en av de mest minneverdige øyeblikkene mine fra Jotunheimen.

Etter at jeg hadde klart å rive meg løs fra fotobobla gikk turen ned mot Gjendebu igjen og så videre i retning Rauddalen og Olavsbu. Det gikk for det meste an å løpe denne dagen også. Litt lett stigning i starten, men for det meste lettløpt terreng. Joa, en steinrøys her og der i ekte Jotunheimen-stil kommer man ikke unna, men for det meste helt perfekt for løping.

Likevel klarte jeg å snuble i en av steinrøysene, men rakk å ta meg for før det gikk galt. Smerten i den ene hånden skjøt gjennom armen og et øyeblikk ble jeg redd for at jeg hadde skadet meg skikkelig. Heldigvis går det som regel bra, og etter en liten stund var håndleddet bare litt ømt og plaget meg ikke nevneverdig. Jeg kom over en liten knaus og der åpenbarte Olavsbu seg for meg. For et sted å bygge hytte! Hyttene så knøttsmå ut der de lå midt i dalen med de høye 2000m toppene på alle kanter. Mjølkedalstiden, Raudalseggi, Snøhøltinden, Raudalstinden…. Høye og majestetiske fjell som fikk meg til å føle meg så liten der jeg stod.

Sola skinte og det var mye igjen av dagen, så etter å ha spist matpakken min la jeg meg på en benk utenfor hytta og solte meg mens jeg hørte på lydbok og beundret de massive fjellene rundt meg.

Selv om Olavsbu er en selvbetjent hytte, så er det hytteverter der i høysesong. De passer på at folk har det bra og informerer om hvordan ting fungerer på hytta. Jeg hadde blitt bortskjemt etter de siste 5 dagene på betjente hytter hvor jeg hadde fått middag og frokost servert og for å slippe så mye oppvask som mulig tok jeg til noen veldig enkle løsninger når det kom til næring på Olavsbu.

Selv den gladeste vandrer kan gå lei av stein

At jeg ikke fikk i meg den mengden kalorier som jeg burde ha fått i meg den kvelden og påfølgende morgen fikk jeg kjenne på neste formiddag da jeg møtte veggen allerede 10 minutter etter at jeg la av sted fra Olavsbu. Jeg hadde planer om å ta en liten svipptur opp Mjølkedalstinden, men da jeg nærmet meg stedet hvor jeg skulle begynne på oppoverbakken på den gigantiske steinhaugen oppdaget jeg at jeg manglet alt av motivasjon, lyst og vilje til å i det hele tatt starte på turen oppover. Der og da kjente jeg bare at jeg var lei av stein. Så jeg snudde og løp tilbake til hytta og et lite stykke tilbake den veien jeg hadde kommet dagen før frem til stiskillet hvor jeg tok av i retning Fondsbu.

Og kjære DNT, strekningen Olavsbu-Fondsbu trenger sårt besøk av et dugnadslag med rød maling. For her var det ikke lett å navigere seg gjennom et av de mest steinete områdene jeg fikk oppleve i Jotunheimen. Det er mulig det hadde med at jeg var i energiunderskudd der jeg hoppet, krabbet, snublet og sukket igjennom en strekning som føltes uendelig lang at jeg bestemte meg for å gjøre meg ferdig med Jotunheimen i dag. Men det at jeg brukte minst like mye energi på å finne ut av hvor stien gikk som å faktisk forflytte meg fremover hadde også litt å si. Det var overskyet, og noen ganger drev det tåke igjennom dalen og så begynte det å regne. Jeg har vanligvis ikke noe imot regn, men akkurat da syntes jeg litt synd på meg selv.

Men jeg fant veien til Fondsbu, selv om mange av de røde T-ene hadde blitt nesten visket bort av snø, vind og vær og da jeg møtte på et par menn som var på vei oppover når jeg endelig var kommet ut på en løpbar sti igjen og så Eidsbugarden og Fondsbu nede i dalen, ja da gjorde kommentaren «ja her kommer du løpende i full fart over fra Olavsbu» godt, for var det noe jeg ikke hadde følt de siste timene så var det at jeg hadde «løpt i full fart».

På Fondsbu har de gode kanelboller. Sies det. Klokken var ikke 11 en gang da jeg kom frem og de hadde ikke åpnet kjøkkenet enda og kanelbollene var ikke klare for heving. Men kaffe og vaffel hadde de, så da ble det det. Og da klokken ble litt over 11 fikk jeg servert en stor hamburger som jeg glupsk kastet i meg. Med påfyll av næring ble alt fort mye bedre og jeg la av sted på turens aller siste etappe over tilbake til Gjendebu med nytt pågangsmot. Jeg ville rekke den siste fergen som gikk fra Gjendebu til Gjendesheim og derifra ta bussen tilbake til Oslo. Strekningen er ikke så lang, 15 km omtrent og den er lettløpt og med veldig lite stigning.

Regnet kom etter at jeg hadde kommet opp den eneste bakken på turen over, men regnet gjorde meg ingen ting nå og jeg løp uten regnjakke og nøt følelsen av moder naturs søte sommerregn på kroppen. Det var først det siste stykket ned mot Gjendebu at jeg kjente behov for å ta på meg jakken, da ble det nemlig i overkant kjølig på hender og armer.

Da jeg nådde Gjendebu oppdaget jeg til min store ergrelse at Garmin viste at jeg hadde løpt 197km de siste 7 dagene. Vanligvis bryr jeg meg ikke om antall kilometere og jeg er ikke en person som pleier å løpe en ekstra runde rundt huset for å runde opp til nærmeste hele tall, men 197km? Noe måtte gjøres. Så da løp jeg først et stykke i retning Memurubu før jeg snudde og løp et stykke i retning Spiterstulen til jeg nådde 200km sammenlagt siste 7 dagene. Og da var jeg fornøyd.

Jeg dusjet og kledde på meg alt jeg hadde av varme klær før jeg satte meg godt til rette i en av sofaene på Gjendebu med en kopp varm kakao med masse krem på. Følelsen av å være ferdig med dette eventyret var både god og trist på samme tid. God fordi jeg hadde fått oppleve så utrolig mye fint de siste 7 dagene, trist fordi det var over. Selv om jeg var bittelitt lei av stein der og da og tenkte at det ville bli deilig å ta en tur på fine skogstier i Østmarka når jeg kom tilbake til Oslo var jeg helt sikker på at jeg skulle tilbake til Jotunheimen så fort jeg hadde mulighet til det. For det er mange flere steder i Jotunheimen jeg vil se, flere fjell jeg vil bestige og flere hytter jeg vil sove over på. Jeg la allerede nye planer der jeg satt i bussen på vei hjem mot Oslo.

Nå kan jeg også endelig fortelle at skoene jeg løp med var Inov8 Trailroc 280, en helt ny Inov8 sko, (herremodellen lanseres i dag 15.08.19 faktisk, så løp og prøv den ut på nærmeste Løplabbet), som jeg har fått testet ut et par måneder nå. Grunnen til at jeg valgte disse til denne turen var nettopp det at jeg hadde blitt tipset om at Jotunheimen består av mye stein. Der trengs det sko som har en såle som tåler røff behandling og som har et godt grep på glatt og våt stein. Vanligvis trenger jeg ikke så mye demping på terrengsko, men jeg er veldig glad for at jeg hadde sko med ekstra demping på denne turen, for selv etter 200km på 7 dager opp og ned fjell og igjennom den ene steinrøysen etter den andre kjentes både føtter, tær og knær helt fine ut etter turen. Ingen vondter i det hele tatt, bare en god og sliten kropp. Så jeg har altså fått en ny favoritt sko til steinete fjelløping.

Jeg håper innleggene mine fra Jotunheimen har gitt inspirasjon til fastpacking eventyr. Jeg har prøvd ut 2 runder i Jotunheimen som passer godt for turer på 3-4 dager, men Jotunheimen byr på et bra utviklet stinett og det er bare å sette seg ned med kart eller Ut.no og planlegge ditt helt eget eventyr. Og benytt sjansen til å bestige en 2000 meter topp eller to. Det vil du ikke angre på.

Du kan lese om del en av eventyret i Jotunheimen her og om generelle tips til fastpacking og hvordan jeg pakker for et slikt eventyr her.

Publicerat: 2019-08-15 06:00 Kommentarer (0)



Fra hytte til hytte gjennom Jotunheimen med løpesko på beina

Den første uka i August la jeg ut på et eventyr jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre allerede i Juli i fjor. Da jeg kjørte gjennom Valdresflya på vei hjem fra Hornindal og så det mektige fjellandskapet forstod jeg at dette var et sted jeg måtte tilbake til, og da med løpesko på beina. Når jeg snakket med folk jeg kjenner om ideen var det flere enn en som kommenterte at «Jotunheimen er vel ikke akkurat det best egnede stedet for løping?».

Stein og ur og generelt sett lite løpbare stier var det folk forbandt Jotunheimen med. Vakkert ja, og fint for fotvandring igjennom fantastisk natur, men løping? Nei… Da ble jeg i stedet anbefalt andre steder. Men jeg ville oppleve Jotunheimen og disse «må oppleves» stedene som Besseggen, Galdhøpiggen og Glittertind. Og har jeg først bestemt meg for noe er det lite som kan få meg til å endre retning.

Jeg dro av sted en torsdag etter jobb. Bussturen fra Oslo til Gjendesheim var en behagelig start på ferien. Med lydbok på øret og vakker natur som føk forbi vindusruta var det bare å slappe av og nyte turen. Det lønner seg å kjøre kollektivt når man drar på slike eventyr. Ikke bare av miljøhensyn, men også fordi det gjør at du står friere til å avslutte turen et annet sted enn du starter. Dessuten er det greit å slippe å være sjåfør når du skal hjem etter et langt løpeeventyr, for det er en liten mulighet for at du er sliten i beina da…

Jeg kom altså frem til Gjendesheim i strålende solskinn. Det var meldt knallvær hele helgen og jeg gledet meg til å begynne turen, men først ble det en overnatting på Gjendesheim med en skikkelig god treretters middag. For uten mat og drikke, duger løperen ikke…

Fra Gjendesheim til Glitterheim

(Normalt 22km og ca 1000 høydemeter, med litt surr 24km og litt flere høydemetre)

Så fort frokosten var spist og matpakken var smurt dro jeg av sted i retning Glitterheim. Dette ville bli en av turens korteste etapper på bare 22km, men jeg syntes det var en fin start og dessuten hadde jeg hårete planer for neste dag og tenkte det var greit å la beina få en mild start.

Starten på turen bød på godt med stigning, og selv om jeg hadde startet med både buff og jakke på ut fra Gjendesheim var disse av før jeg hadde løpt en kilometer. Den fine utsikten hadde jeg helt fra første bakke opp fra Gjendesheim. Det var bare å snu seg rundt og nyte det vakre turkisfargede Gjende vannet som er omkranset av majestetiske fjell. Folk flest legger turen over Besseggen når de er på Gjendesheim så jeg hadde stien for meg selv. Det tok ikke lang tid før jeg forstod hva folk mente med at «det er mye stein i Jotunheimen», for jeg måtte ta meg forbi steinrøyser stadig vekk. Likevel var mesteparten av strekningen mellom Gjendesheim og Glitterheim løpbar selv med de mer enn 1000 høydemetrene som strekningen serverer. Her var det lange flate strekninger, løping langs to flotte vann og kryssing av flere elver over fine hengebroer.

Jeg møtte på en og annen fjellvandrer underveis og noen flere sauer, men for det meste løp jeg for meg selv. Jeg nøt utsikten på strekningen langs Russvatnet så mye at jeg plutselig oppdaget at det ikke lenger var noen røde T-er på stien. Jeg løp litt tilbake, men å løpe motsatt vei av dit man skal er så demotiverende, og så jeg ikke en litt mer tydelig sti der fremme? Jo, det var vel bare å fortsette den veien. Jeg surret litt opp og ned, for plutselig var ikke «stien» noen sti mer, men mer det en optimist vil kalle et svakt dyretråkk. Jeg så en bro et stykke nede ved vannet, men stusset litt over at stien gikk så langt ned, for skulle ikke jeg egentlig den andre veien? Et blikk på kartet fortalte meg at jeg ikke skulle over den broen, men fant jeg stien til broen ville jeg kunne følge denne i motsatt retning og komme inn på den riktige stien igjen. Og det var det jeg gjorde. Noen ekstra kilometer her gjorde meg uansett ingen ting.

Den eneste strekningen jeg syntes var litt kronglete denne dagen var da jeg skulle opp igjennom Hestlægerhøe. For nå snakker vi steinete. Her var det bare stein så langt jeg kunne se og det ble ikke stort til løping her, men mer en utøvelse av balansekunst fra sten til sten. Her møtte jeg tre litt eldre, men veldig spreke damer som lo godt da jeg kommenterte at det var litt mye stein her. «Dette er ingenting i forhold til hvordan det er borte ved Spiterstulen» svarte de lattermildt. Jeg hadde altså mye stein å se frem til neste dag…

Men da jeg kom opp på toppen kunne jeg se enden på steinura og Glitterheim i det fjerne og kort tid etterpå satt jeg på en stein utenfor Glitterheim i solsteika og spiste matpakken min.

Siden jeg fremdeles hadde mange timer å slå ihjel før middag tok jeg en liten tur bort til en fin foss som ligger rett ved Glitterheim også brukte jeg resten av dagen på å planlegge neste dag, lese i Norges fjelltopper over 2000m, høre lydbok og spise masse god mat. Og etter en god natts søvn i sovesalen, (jada, det er mulig å sove godt på sovesal når man har med ørepropper og buff), var jeg klar for en av turens lengste og definitivt bratteste etapper.

Opp og ned Norges to høyeste fjell

(30km og 2500 høydemeter)

Lørdag morgen spiste jeg en god frokost og pakket med meg en stor niste, for planen var å bestige både Glittertind (2457moh.) og Galdhøpiggen (2469moh.) på en og samme dag. Værmeldingen viste strålende sol og selv om klokken ikke var mer enn 8 da jeg løp av sted kunne jeg starte turen i bare t-skjorte og shorts. Turen opp til Glittertind gikk lett. Joda, det er litt steinete der og noen steder ble det litt hopping fra stein til stein, men det var godt merket og jeg nådde overaskende fort partiet med snø. Til min overraskelse var jeg ikke alene der oppe denne lørdag morgenen; tre reinsdyr hadde kommet opp før meg…

Jeg hadde fått høre at det var lett å finne veien opp og at snøen var lett å gå i nå sånn at man ikke trengte stegjern og isøks. Så jeg fulgte et tydelig tråkk som gikk omtrent midt på breen. Det gikk greit helt til sporet bare stoppet midt på. Jeg stusset. Forsøkte å ta noen skritt videre, men uten tråkket var det isete og glatt og det fristet lite med en uønsket aketur ned til steinene et godt stykke lengre ned. Jeg begynte å virre litt frem og tilbake. Var det et annet tråkk jeg skulle ha fulgt? Jeg så ingen andre tydelige tråkk, var det meningen at man skulle gå lengre opp mot kanten? Jeg beveget meg litt opp og ned, kjente meg ikke helt komfortabel der jeg vimset rundt oppe på toppen. Jeg bestemte meg til slutt for å fortsette der sporet sluttet, brukte tid på å lage dype nok spor til at jeg ikke ville skli og etter hvert kom jeg opp til et parti uten snø hvor jeg kunne nyte utsikten. Reinsdyrene hadde forsvunnet og jeg var nå helt alene oppe på Norges nest høyeste fjell. Og selv om klokka ikke var 10 en gang så jeg meg fortjent til en sjokolade.

Nå fortsatte turen nedover mot Spiterstulen. Utsikten jeg hadde foran meg var fantastisk og jeg kunne se Galdhøpiggen, som var neste mål for turen i det fjere. Her var det også mye stein, men det gikk brattere nedover enn det hadde gjort oppover og etter hvert ble det mer klyving enn løping. Jeg er ikke så glad i å klatre nedover og det var helt nydelig å nå bunnen hvor jeg ble møtt av en lettløpt flat jordsti hvor bena fikk gå av seg selv. Jeg møtte på en annen løper her, han var bare på en dagstur fra Spiterstulen og hadde ikke med seg noe ekstra stæsj. Jeg slo av en liten prat med ham og han så storøyd på meg da jeg fortalte at jeg skulle videre opp på Galdhøpiggen i dag. «Du får litt stigning på turen i dag da» sa han bare.

Jeg løp videre mot Spiterstulen, fylte vann i flaska i elver og bekker på veien. Det var godt og varmt og jeg var konstant tørst. Det siste stykket ned mot Spiterstulen var en artig nedoverbakke for løping. Løpbar, men ikke enkel. Ved enden av stien ventet en kort strekning på asfalt og jeg ga på litt ekstra for nå var jeg klar for å spise matpakken min på Spiterstulen.

«Hva er forventet tid opp og ned Galdhøpiggen?». Jeg mente jeg hadde lest 7 timer, men ville dobbeltsjekke før jeg la av sted. Klokka nærmet seg 13.00 og jeg ville være sikker på at jeg rakk å være tilbake før middagsserveringen stengte.

«7-8 timer» var svaret, og etter en og en halv dag med løping i Jotunheimen hadde jeg laget en formel for forventet tid pr etappe etter hva DNT regnet som normal tid uten pauser. Det ville for meg ta omtrent halve tiden, også plusset jeg på noen minutter til fotostopp og kanskje en sjokoladepause på en fjelltopp. Så jeg regnet med at jeg burde nå middagen før kjøkkenet stengte klokka 21.

Jeg begynte turen klokka 13 nøyaktig og følt at det gikk i sneglefart opp fra Spiterstulen. Det var en lang og bratt bakke, men lett å gå og jeg så ikke noe til alle disse steinene som damene jeg hadde møtt dagen før hadde advart meg om. Temperaturen var nå på topp og jeg merket at behovet for vann var stort så det ble en del stopp for å fylle vann. Jeg hadde spurt hvordan muligheten for å fylle vann var på veien oppover, og var blitt fortalt at jeg burde fylle vann der jeg mistet Spiterstulen av syne. Etter det var det ikke vann å finne før nærmere toppen av fjellet.

Og så kom steinene. Det var store steiner som man måtte balansere over, men det var ikke så ille som jeg hadde fryktet. Nå skal det sies at det var en varm sommerdag og at steinene var helt tørre, det er ikke sikkert jeg ville ha syntes det var like morsomt om det regnet og var surt og vått og steinene i tillegg blir sleipe og glatte. Problemet er egentlig ikke våt stein, har man sko med godt grep så spiller det ingen rolle, men noen av steinene i Jotunheimen hadde et grønt skjer, en type mose. Da hjelper det lite om skoene har gått grep, for våt mose biter ingen ting på.

Jeg var forberedt på at jeg skulle over to topper før jeg kom til den virkelige toppen. Når man starter turen nede fra Spiterstulen ser man ingen av dem, men så kommer man opp over den første kneika og da ser man Svelnose (2272moh.) Er man ikke forberedt på at dette bare er første av tre topper man skal opp på denne turen kan man fort gå på en liten mental smell når man oppdager at man skal over enda en topp. Først på vei opp Keilhaus topp kunne jeg se hytta på selve Galdhøpiggen. Og den var mye lengre borte enn jeg hadde forventet. Jeg begynte å bli lei av stein. Det hadde vært noen fine partier med lett klyving og vakker utsikt på bandet, det som betegnes som det mest luftige partiet på vei opp til Galhøpiggen, men nå var jeg gira på å nå toppen og drikke en brus. Jeg var tom for vann og her var det ingen muligheter for påfyll fra bekker. Det hadde vært noen partier hvor det var mulig å gå i snø oppover, men snøen var mer kronglete å gå i oppover, litt for glatt. Så jeg klatret heller i steinene det siste stykket opp til topps. Det ilte i magen da jeg så de få personene som valgte å ta veien ned de snødekte partiene og jeg gledet meg til å gjøre det samme når jeg skulle ned igjen.

Kontrasten fra å stå på Glittertind helt alene tidlig på morgenen var enorm til det folkehavet jeg møtte på toppen av Galdhøpiggen. Her var det trangt om plassen, men jeg fikk tatt de obligatoriske bildene, spist en sjokolade, skrevet meg inn i boka og drukket en boks Fanta til 50kr før jeg satte kursen nedover igjen. Og nå styrte jeg meg konsekvent mot de snødekte partiene. Det er få ting som slår opplevelsen av å løpe ned et fjell i snø. Jeg lo som en liten unge der jeg løp og skled om hverandre nedover. Jeg ramlet på baken mer enn en gang, noe som resulterte i brannsår på rumpe og lår og iskalde hender, men det stoppet ikke den barnslige gleden min. Latteren min smittet over på flere av de jeg passerte og flere bestemte seg for å prøve å skli på snøen. Der det ikke var snø var det bare å hoppe fra sten til sten og det siste partiet ned til Spiterstulen fikk jeg selskap av en liten gutt som ikke kan ha vært mer enn 8-9 år, men som var helt rå på å løpe nedover. Han skrenset nedover og ga meg hjerte i halsen inntil jeg forstod at han hadde stålkontroll på det han drev med.

Da jeg ankom Spiterstulen var jeg skrubbsulten, men til min fortvilelse oppdaget jeg at det ikke var mat før om 45 minutter. Så da fikk jeg tid til en iskald dusj før mat og å planlegge neste dag.

Værmeldingen viste at det gode været ville holde seg frem til mandag ettermiddag. Så ville det bli regn og muligheter for torden. Jeg hadde en fleksibel plan hvor jeg hadde mulighet til å gjøre turen lengre og kortere alt etter som hva jeg følte for. For meg var det viktigst å komme meg over Besseggen mens været var bra og jeg bestemte meg for å velge et alternativ der jeg kortet ned ruten og tok en lengre etappe enn planlagt neste dag sånn at jeg kunne komme meg over Besseggen mandag formiddag før de mulige tordenbygene kom.

Jeg rådførte meg med betjeningen på Spiterstulen som advarte mot at det både var en lang og krevende tur jeg planla. Turen over fra Spiterstulen til Gjendebu regnes som en lang dagsmarsj. Terrenget igjennom Uradalen er, som navnet kanskje vitner om, veldig steinete og kronglete. Der ville det bli lite løping. Når jeg i tillegg sa at jeg planla å fortsette over til Memurubu via Bukkelæget ristet de bare på hodet, men sa at jeg så ut som om jeg var sprek nok til å få det til. Jeg var ikke så bekymret. Skulle jeg merke at det ble for langt var det bare å ta en natt på Gjendebu. Dessuten virket ikke 38km på en dag så ille. Jeg tok det jo i et behagelig tempo.

Gjennom steinete Uradalen og opp luftige Bukkelægeret

(Ca 38kmog 1500 høydemetre. Klokka gikk tom for strøm etter 32km og jeg rotet meg bort etter Bukkelæget og navigerte med kart og kompass igjennom lyng og kronglete terreng)

Jeg kastet i meg frokosten og smurte meg en real matpakke før jeg satte av sted i retning Gjendebu. Stien langs elva fra Spiterstulen var våt og jeg måtte krysse flere bekker små. Jeg gjorde mitt beste for å holde beina tørre, hadde en lang dag foran meg og jeg ville helst holde sokkene tørre så lenge som mulig. Så fort jeg begynte stigningen opp mot Uradalen ble stien tørrere før den ganske raskt gikk over til å kun bestå av stein. La meg bare si at turen opp til Galdhøpiggen ikke kan måle seg med turen igjennom Uradalen når det kommer til steinete terreng. Jeg har aldri sett så mye stein før og her var det bare å smøre seg med tålmodighet. Jeg holdt likevel et greit tempo, for i Uradalen fikk jeg selskap av en billion sultne knott. Men jeg meg tid til en liten fotostopp der uansett, for dalen var så vakker med de små blå vannene som speilet fjellene.

Jeg tok igjen en mann som var på dagstur fra Spiterstulen til Gjendebu og som også holdt et bra tempo for å unngå å bli spist opp av Knotten. Dessuten skulle han rekke siste ferga over til Gjendesheim og var avhengig av å holde farten oppe. Det var hyggelig å ha noen å skravle med her hvor terrenget krevde en mye lavere km fart enn ellers, men etter at det mest kronglete partiet var passert sa jeg farvel til følget og fortsatte videre alene.

Etterhvert gikk steinene over til å bli løpbare jord-stier i en frodig dal med store vann, fosser og beitende kuer. Nå snakker vi ekte nasjonalromantikk og Freia melkesjokolade nostalgi. Det siste stykket ned mot Gjendebu ble likevel litt langtrukkent og jeg var veldig glad da jeg kom igjennom porten på Gjendebu og kunne sette meg ned med matpakka, en flaske Cola og en nystekt vaffel på en benk utenfor hytta.

Jeg hadde mer å gå på og var ikke i tvil om at det ville gå greit å ta seg over til Memurubu samme dag. Turen opp Bukkelæget, en bratt og luftig tur med fantastisk utsikt, hadde jeg gledet meg skikkelig til. Jeg viste ikke helt hva som ventet meg for noen beskrev dette som en mye mer luftig opplevelse enn Besseggen, så det ga meg litt sommerfugler i magen da jeg la av sted fra Gjendebu.

Ut fra Gjendebu gikk det først på grusvei, videre inn på sti langs vannet og så begynte stigningen. Det tok ikke lang tid før pulsen føk i været og svetten rant der jeg peste oppover fjellsiden i varmen. Etter hvert kom det partier med enkel klyving og steder hvor stien ikke var bredere enn 20cm, men der var det kjetting og jeg følte meg ikke utrygg på noe som helst tidspunkt. Dette var en utrolig morsom strekning og jeg koste meg skikkelig der jeg kravlet og klatret oppover og utsikten jeg ble belønnet med var helt fantastisk. Man så utover det turkisgrønne Gjende-vannet og jeg var nesten i ekstase da jeg nådde toppen og så en herlig lettløpt sti som fulgte kanten av fjellsiden sånn at jeg kunne fortsette  nyte denne herlige utsikten. Men stien ble etter hvert mindre og mindre tydelig og jeg begynte å lure på hvorfor det ikke var noen røde T-er her. Og når stien ble helt borte forstod jeg at jeg måtte ha gått feil et sted. Det fristet ikke å løpe tilbake, så jeg dro frem kartet og så at det burde være mulig å fortsette videre i samme retning og at jeg da ville komme inn på rød T-stien igjen. Før eller senere…

Jeg hadde glemt hvor tungt det er å traske utenfor sti i fjellet. Lyng og fjellvegetasjon er energityver og dessuten måtte jeg flere ganger klyve litt eller vimse litt hit og dit for å finne en vei videre. Og nå så jeg mørke skyer trekke mot meg, lett buldring kunne høres i det fjerne og jeg begynte å bli litt småpanisk for at jeg skulle gå meg fast her oppe å få uvær med på kjøpet. Garmin hadde sagt takk for seg etter 32 kilometer, jeg hadde glemt å lade den før jeg dro ut fra Spiterstulen, så nå visste jeg ikke hvor langt jeg kunne forvente å ha igjen av turen heller. Men så kom jeg plutselig inn på stien igjen og fortet meg over den siste toppen før nedstigningen til Memurubu. Buldringen kom nærmere og jeg ble ivrig etter å komme meg ned fra fjellet. Det siste partiet ned fra Memurubu er bratt og med mye løs stein og jord. Jeg skled og tok meg for med baken og venstre hånd. Ikke spesielt behagelig, men jeg spratt opp på beina igjen og pilte nedover så fort det lot seg gjøre. Jeg var sliten da jeg nådde Memurubu og spiste en velfortjent is før jeg tok en kattevask i Gjende og tørket på en benk utenfor hytta men jeg kunne høre buldringen fra små lokale tordenbyger rundt om kring mens jeg ventet sultent på middagen.

Besseggen på sitt aller beste

(ca.14 km og 1100 høydemeter)

Jeg hadde ikke noe ønske om å oppleve køgåing over Besseggen, dessuten var det meldt fare for tordenbyger utover dagen og jeg bestemte meg for å starte tidlig og ikke bruke alt for lang tid over fjellet. Så fort frokosten var spist og matpakke var smurt satte jeg av sted oppover bakken fra Memurubu. Klokka var litt over 8 og flere hadde droppet frokosten på Memurubu og lagt av sted tidlig, sikkert av samme årsak som jeg ville nå Besseggen så tidlig som mulig, men jeg passerte dem raskt og hadde stien for meg selv da jeg nådde første skilt hvor beskjeden er «Om du har brukt over 2 timer for å komme hit, snu». Jeg hadde brukt 30 minutter og tenkte at dette skulle gå bra.

Jeg kom over en liten topp og så ned på et blått vann og stusset og tenkte at det jeg så foran meg var Besseggen. Ikke helt som jeg hadde forestilt meg og sånn det så ut på bilder, men jaja, det var vel her jeg skulle begynne å klatre da?...

Det krever et visst talent for å gå seg bort på vei opp Besseggen, men denne jenta er en mester i å miste stien, så da jeg stod på toppen av en knaus etter en liten klatreøkt og stusset over at det verken var noen røde T-er eller fotspor her hvor 40 000 mennesker tar seg over hvert eneste år, så jeg plutselig en løper langt der nede på en veldig tydelig sti. Da var det bare å klatre ned igjen og følge den veldig tydelig merkede T-stien videre over en ny topp og der så jeg Besseggen. Jeg hadde tatt igjen løperen som jeg hadde sett, han fylte vann i en flaske og tok seg en hvil også bestemte vi oss for å fortsette videre sammen. Han var fra Sverige og skulle løpe Stranda Fjord Trail til helgen og tok dette som en liten treningsøkt før løpet. Han fortalte at det var vanskelig å få trent i slikt terreng i Sverige og at fjell som dette ikke var hverdagskost for ham. Ikke for meg heller tenkte jeg da vi kravlet oppover Besseggen som bare ble brattere og vakrere jo høyere vi kom. Da vi var forbi det bratteste partiet var vi nødt til å sette oss ned et øyeblikk og bare nyte utsikten. For et fantastisk sted! Og vi hadde Besseggen helt for oss selv i strålende solskinn! Det er ikke mange forunt.

Etter det fortsatte vi opp til topps, og der venter ett flatt, steinete og ganske kjedelig parti i forhold til det man nettopp har fått oppleve. Det var først da vi begynte nedstigningen mot Gjendesheim at den ordentlig fine utsikten kom tilbake. Det var herlig å la beina gå av seg selv ned fra Veslefjellet. I hvert fall det første stykket. Så kom det noen mer bratte partier med litt klyving og løse steiner, men etter det var det bare å sette beina fri igjen og i løpet av kort tid stod jeg på samme sted som jeg hadde startet 4 dager tidligere.

Det var enda lenge igjen av dagen og etter å ha spist en velfortjent iskrem var jeg klar for en ny tur. Knutshøe fristet, men før jeg rakk å dra av sted begynte det å buldre lett. Jeg er glad jeg valgte å stå over turen til Knutshøe, for det ble skikkelig uvær med både lyn, torden og styrtregn noen få timer senere. Dessuten tror jeg beina hadde godt av å få hvile litt, for selv om jeg var tilbake på Gjendesheim var turen min i Jotunheimen på langt nær ferdig. Jeg hadde enda 3-4 dager med løping i fjellheimen foran meg. Nå måtte jeg bare bestemme meg for hvor eventyret skulle gå videre…

Epilog; Om å løpe alene

Du skulle kanskje tro at det å dra av sted på en slik tur helt alene er ensomt, men på turen møtte jeg mange trivelige folk på hyttene og innimellom også på stiene. To svenske jenter som jeg møtte allerede første kvelden på Gjendesheim og som fulgte deler av samme rute som meg møtte jeg på tre av hyttene og da spiste vi middag og frokost sammen. De gangene jeg ikke spiste med dem hadde jeg alltid trivelig selskap til middag og frokost og hyggelige folk på sovesalene. Stemningen på hyttene er utrolig koselig, og det er lett å prate med folk. Jeg trives godt med å løpe på egenhånd, selv om det er hyggelig å ha selskap også, men jeg følte meg altså aldri ensom (i hvert fall ikke på en negativ måte. Noen ganger er det ganske godt å føle på det å være helt alene på toppen av et fjell)…

Men det finnes organiserte turer for de som ønsker seg en mer sosial variant. Se for eksempel turen Runner’s World og DNT arrangerer i september her.

Og hvis du lurer på hvordan jeg forberedte meg til denne turen og hva jeg pakket med meg kan du lese innlegget mitt om Fastpacking for Dummies her.

 

 

Publicerat: 2019-08-12 21:35 Kommentarer (0)



Fastpacking for dummies

Kunsten å forflytte seg lett og raskt på sti og i terreng over flere dager.


 

Etter 7 dager, 200 kilometer, godt over 9000 høydemeter og utrolig mange «WOW!»-øyeblikk når Jotunheimen har vist seg fra sin aller vakreste side og utsiktene har vært helt magiske, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har blitt bitt av fastpacking basillen.

Men hva er egentlig fastpacking? Kort fortalt er fastpacking en blanding av løping og gåing med lett oppakning over flere dager. Ved å ha en lett sekk som inneholder alt man trenger for å kunne være på farten i flere dager åpner man opp for muligheten til å forflytte seg langt raskt og på denne måten kan man oppleve mer enn om man må tilbake til samme base hver kveld.

Jeg har jo gjort lignende ting før, den litt mer ekstreme varianten Beyond the Ultimate Ice Ultra som jeg gjennomførte i Februar i år hvor temperaturen var nede i -38 kuldegrader på det kaldeste (det eventyret kan du lese om her) og en 2 ½ dags tur rundt Lysefjorden i begynnelsen av Mai (og det kan du lese om her).

Men 7 dager på egenhånd fra hytte til hytte i den Norske fjellheimen sommerstid kan ikke sammenlignes helt med noe av det jeg har gjort før. Dette var en ren oppdagelsesferd med fokus på opplevelsen. Jeg ville se så mye som mulig på de 7 dagene jeg hadde til rådighet, samtidig løp jeg ikke løp og kunne derfor ta meg tid til å nyte omgivelsene, stoppe opp der jeg hadde lyst til å ta bilder, slå av en prat med folk og fe jeg møtte på stien. Jeg kunne styre etappene litt etter som hvordan kroppen føltes og ta avstikkere hvis jeg fikk lyst til å bestige ett ekstra fjell eller to på veien.

Den norske fjellheimen har et veldig godt utviklet stinett med mange overnattingsmuligheter takket være DNT. Det er mulig å drive med fastpacking uten å sove på hytter, men selv med ultralett telt og sovepose vil sekken bli betydelig tyngre, spesielt hvis du i tillegg skal ha med alt du trenger av mat. På denne turen la jeg opp til å ha så lett som mulig pakning ved at jeg sov på hytter hvor det enten var servering av mat eller hvor det var matlager sånn at jeg ikke trengte å bære med meg mer mat enn jeg trengte for hver etappe. For er det noe Ice Ultra lærte meg så er det at det er maten som veier mest. Da jeg løp det 5 dager lange selvforsynte løpet veide maten halvparten av den totale vekten av sekken. Nå bar jeg bare med meg en 3-4 skivers matpakke og en god del sjokolade mellom hyttene. Ofte var jeg innom en betjent hytte i løpet av etappen og nøt en vaffel overlastet med rømme og syltetøy og en Cola før jeg fortsatte videre. For det å få i seg nok næring når man er på farten flere dager i strekk er alfa omega.

«Du har jo ikke med deg noen ting!»

Jeg husker en episode den første dagen jeg løp i Jotunheimen. I et fjellpass med veldig mye stein møtte jeg på tre spreke damer godt oppe i årene. Jeg hilste og sa at «ja, her var det mye stein» og da lo de godt og sa at «dette er ingenting i forhold til hva det er borte ved Spiterstulen», før den ene damen sa forferdet at «men jenta mi! Du har jo ikke med deg noen ting!». Det var en varm dag og jeg hadde bare på meg shorts og t-skjorte og jeg kan forstå at de ble bekymret, for den bittelille 10L løpevesten min vitnet ikke om at jeg hadde med meg rare greiene på tur. Sannheten var at denne lille sekken, (som veide mellom 4 og 5kg gjennom turen ettersom hvor mye vann og hvor stor matpakke jeg hadde), inneholdt alt jeg trengte for et 7 dagers (eller enda lengre) hytte til hytte eventyr i fjellet selv om været skulle snu om og det ble vintertemperaturer eller om uhellet skulle være ute slik at jeg ville måtte plastre meg selv eller noen andre sammen.

4-5kg altså. Ja, det er helt sant.

Så hva hadde jeg med meg i sekken?

Når man fastpacker har hvert minste gram noe å si. Du tenker kanskje at 100gr fra eller til ikke spiller så stor rolle, men det er summen av alle disse 10, 20 50 grammene som gir utslag. For å kunne få til en så lett oppakning må man ha utstyr som veier så lite som mulig. Vesten min veier kun 345g. Og nesten alle klærne jeg hadde med meg var super lettvekts klær. Og jeg har bare med en av hver ting, bortsett fra sokker, da har jeg med et ekstra sett. Jeg bruker ull, ikke bare fordi det regulerer temperaturen best og er det helt klart tryggeste alternativet i fjellet hvor man kan bli overasket av snøstorm midt i juli måned, men også fordi ull holder seg rent og ikke lukter så ille selv om du bruker plaggene flere dager på rad. Løpeshortsen er ikke ull, men den var det bare å skylle opp ved behov. Den tørket jo raskt inne på DNT hyttene hvor det ofte er egne tørkerom.

 

Pakkeliste:

  • Inov-8 Race Ultra Pro 2in1 vest
  • Inov-8 softflaske a 500ml (1 stk)
  • Inov-8 Stormshell jakke (Vind, vanntett og superlett)
  • Inov-8 Merino langermet og kortermet (Jeg brukte den kortermede hver dag, den langermede brukte jeg bare på kveldene i hyttene)
  • Ull sports BH fra Brynje
  • Inov-8 Race elite shorts (denne ble brukt hver dag)
  • Inov-8 All terrain pro mitt (superlette vind og vanntette votter)
  • To buffer, en i merino en vanlig (Den vanlige brukte jeg for det meste som bind for øynene for å stenge lyset ute om natten)
  • Inov-8 Winter tights (jeg kunne godt ha byttet denne ut med Inov-8 watherproof race pants og spart noen ekstra gram, men denne buksa var fin og behagelig å bruke på hyttene om kvelden og ville ha holdt meg varm selv i en snøstorm)
  • Den gamle varianten av Inov-8 thermoshell som veier nada og likevel har en fantastisk isoleringsevne (sorry folkens, denne får man ikke tak i på markedet lenger, men med denne under Stormshell jakka i kombinasjon med langermet merinoull holder man fint varmen i temperaturer ned mot -20 kuldegrader. Jeg har prøvd.)
  • Inov-8 merino sokker (et par light, to par vanlig, brukte light når jeg løp og byttet til vanlig når jeg kom i hus)
  • Swix superundertøy bukse (just in case, denne ble ikke brukt en eneste gang)
  • Inov-8 Base elite t-skjorte (til camp, super lett)
  • Ull underbukse fra Lindex (til camp)
  • Lakenpose i silke (lakenpose må man ha med når man sover på DNT hytter)
  • Elektrisk tannbørstehode (veier enda mindre enn en halv tannbørste) og en liten tube tannkrem (selvfølgelig ikke full, trenger ikke bære mer tannkrem enn nødvendig)
  • Sov i ro ørepropper (Et ord: Sovesal, you get the point)
  • Mini hodelykt fra Petzel og ekstra sett batterier (litium batterier så klart. Og dette var kun til nødstilfelle om det skulle bli tåke eller om jeg trengte å kunne gi lyssignal i en nødsituasjon, altså ikke en hodelykt som gir flombelysning midt på vinteren og som sitter som støpt på hodet)
  • Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  • Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag (vindpose, engangs fordi det veier minst), space blanket, et sett varmepads (life saving hvis man blir overasket av kaldt vær eller blir skadet og ikke kan holde tempoet oppe), vannsikre fyrstikker og et par tamponger (om man må fyre opp bål).
  • Mobiltelefon (med appene Hjelp123, Norgeskart, DNT medlem og DNT hyttebetaling installert)
  • Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  • Bankkort
  • Liten tube med solfaktor 30
  • Kart over Jotunheimen (jeg fikk utrolig nok bruk for det et par ganger, hvem skulle ha trodd det liksom…?)
  • Ørepropper så jeg kunne høre på musikk og lydbok (gammeldags type med ledning, øretelefoner som må lades er ikke så praktisk på slike turer)
  • GoPro og selfiestick (ja, på en sånn tur tar jeg med meg team GoPro, selv om det fører til litt ekstra vekt)
  • Sjokolade (6stk, jeg handlet inn på tilbud før avreise og valgte å ha alle med meg i sekken fra start som nødproviant og ekstra motivasjon)
  • Matpakke som jeg smurte på hyttene hver morgen.

Ja, alt dette fikk jeg altså stappet ned i min 10L løpesekk med en vekt på 4-5kg (den ble lettere etter hvert som sjokoladen ble spist opp).

I tillegg hadde jeg en sekk stående på Gjendesheim med litt ekstra stæsj. Et ultralett turhåndkle, sjampo og et sett med klær til å reise i. Denne sekken kunne jeg klart meg uten, men det var samtidig deilig å kunne reise i andre klær til og fra Jotunheimen. Dessuten fikk jeg tatt en dusj da jeg var ferdig med runde nummer en og det var utrolig deilig. Men om jeg skulle gjort dette igjen hadde jeg droppet denne sekken fordi jeg da hadde stått friere til å avslutte på et annet sted enn Gjendesheim.

Det eneste jeg i ettertid har tenkt at jeg burde hatt med som jeg ikke hadde med var en dry-bag til å pakke klærne i. Det var ikke noe problem denne gangen siden regnet ikke kom før siste dagen, men om det hadde regnet hver dag hadde det vært tungvint å måtte tørke alle klær i sekken ved ankomst hver kveld. Og det å legge seg i en fuktig lakenpose om kvelden frister ikke veldig.

Bli en pro-pakker

Man blir ikke født med pakkeskills. Det er noe man lærer seg. For meg ble det en bratt læringskurve da jeg forberedte meg til Beyond the Ultimate Ice Ultra. For om det var noe jeg visste at jeg ikke var spesielt god til så var det nettopp det å pakke. Jeg hadde alltid med meg for mye av alt mulig og glemte viktige ting. Dessuten ble det bare stappet tilfeldig ned i sekken eller kofferten og om jeg skulle finne frem noe jeg trengte endte det gjerne med at jeg måtte ha alt ut av sekken i et virvar på gulvet for å finne det jeg lette etter.

En av de tingene jeg lærte av Ice Ultra var å ha kontroll på utstyret. Det å vite hva du har med og hvor du har det og det å pakke ting på en måte som sparer plass gjør alt mye enklere. Derfor har jeg to gjennomsiktige vanntett plast poser med zipp-lås med førstehjelpsutstyr og sikkerhetsutstyr liggende nederst i sekken. Det er lite sannsynlig at jeg får bruk for det, men skulle jeg trenge det vil det gå fort å dra det frem fra sekken selv om jeg har litt klær og mat liggende over. I en nødsituasjon vil jeg uansett begynne å kle på meg raskt for å unngå å bli kald, så det er logisk at klærne ligger over.

Over disse to posene har jeg lakenpose (tannbørste og ørepropper har jeg i mini plast poser inni lakenposebagen) og klær til camp. Og en gjennomsiktig pose med ladere. Dette er ting jeg ikke vil få bruk for når jeg løper. Over har jeg de klærne det er minst sannsynlig at jeg vil måtte ha på meg underveis og øverst ligger vind/vanntett jakke og dagens matpakke. Votter og buff har jeg i utvendige side-lommer på vesten. Det samme med vannflaske, kart, hodelykt og sjokolade. GoPro har jeg festet elegant i strikkene utenpå sekken. Jeg merker ikke at den er der, men den er likevel lett å ta frem og å feste på plass igjen når jeg kommer forbi et sted som bare skriker etter å bli fotografert.

Mitt tips er å alltid skrive liste over hva som må være med og hake av etter hvert som dette er lagt i sekken. Jeg synes også det hjelper å ta et bilde av alt som skal være med på turen, da ser jeg ofte lettere om det er noe som mangler eller noe som er unødvendig.

 

(Som du ser er det staver på dette bildet. De bestemte jeg meg for å droppe å ta med like vel og jeg savnet dem ikke et eneste øyeblikk).

Planlegging og fleksibilitet

Det lønner seg å ha en ide om hvor man skal løpe når man skal fastpacke. Det man i hvert fall er nødt til er å vite hvor man skal sove fra dag til dag og hvordan man kommer seg dit. Man kan godt dra på tur og ta ting litt på sparket, planlegge neste etappe fra dag til dag, men at man har bestemt seg før man drar ut om morgenen hva første delmål blir er lurt. Spesielt når man løper alene er det å si ifra hvor man har tenkt seg viktig. Om noe skulle skje underveis vil det gjøre det enklere hvis folk må ut å lete etter deg. Så si ifra hvor du skal og gjerne også om det er dekning eller ikke stedet du skal (om du vet det, eller spør de på DNT hyttene, de vet).

Under mitt 7 dager lange eventyr i Jotunheimen hadde jeg lagt opp flere alternativer som jeg kunne sjonglere mellom etter hvordan værmeldingen så ut. Jeg valgte å korte ned den første runden og å ta noen lengre etapper enn planlagt de første dagene for å komme over Besseggen på en finværs dag. Derfor fikk jeg tid til en runde nummer to i Jotunheimen og denne tok jeg litt mer på sparket med planlegging av neste dag først da jeg kom frem til hytten jeg skulle sove på den natten. Da satt jeg med kart og rådførte meg med vertskapet på hyttene og værmeldinga. Begge variantene var morsomme, men uansett hva man går for så er det lurt å ha gjort seg litt kjent med området på forhånd. Hva slags terreng venter? Er det betjente eller ubetjente hytter på ruten? Hvilke distanser er det snakk om? Har man noen alternativer om været plutselig skulle snu om eller man går på en smell og ikke er klar for den planlagte 30km etappen akkurat den dagen? Finnes det noen kule steder man bør stikke innom på veien? En fjelltopp man har lyst til å bestige? Om du skal opp på noen av fjelltoppene på veien anbefaler jeg at man har sjekket litt ut hvordan det er å bestige det aktuelle fjellet før du setter i gang. Det kan nemlig se mye lettere ut enn det er og før du vet ordet av det kan du ha gått deg fast.  På hyttene i Jotunheimen er det en bok som heter Norges Fjelltopper over 2000 meter, i denne finner du beskrivelse av hvordan de forskjellige fjellene nås og vanskelighetsgrad. Les i den før du begir deg av sted opp en høy topp.

 

Fjellvettregel 3 og 4

Været i fjellet skal man ha respekt for. På kort tid kan en blå sommerhimmel med temperaturer opp mot 25 varmegrader skifte til uvær. Snø og slutt midt på sommeren forekommer også og tåke kan gjøre en ellers enkel strekning til et mareritt. Så sjekk værmeldingen før du legger av sted og sjekk gjerne flere ganger om dagen hvis du har dekning. Jeg er opplært til at hvis man har to forskjellige værmeldinger så skal man alltid ta utgangspunkt i den dårligste. Men lytt til kjentfolk på hyttene. Vertskapet på DNT hyttene har mye erfaring fra området og de var klare på at de kun fulgte yr.no og ikke storm.no sin værmelding rett og slett fordi de etter flere års erfaring hadde sett at det var yr.no som var best på å spå været i dette aktuelle området. Men selv om værmeldingen virker lovende så er været i fjellet ofte veldig lokalt og du kan bli overasket av en regnbyge eller tordenvær selv om det ikke har stått noe om det på yr.no. Så bruk øynene og se på skyene. Ser det ut som om det er skumle skyer på vei og du skal over en fjelltopp akkurat da er det kanskje en ide å følge litt ekstra godt med.

 

Sko deg for eventyr

Hvilke sko man bør velge henger sammen med hva man selv foretrekker og hvilket terreng man skal igjennom. Et tips er likevel å sørge for at skoene har litt ekstra plass for føttene hovner gjerne litt opp etter hvert på en slik tur. At skoene er behagelige er viktig og du bør ikke gå for sko som tidligere har gitt deg gnagsår. Jeg løp med noen sko jeg har testet som lanseres i Norge 15.august. Jeg kan røpe at disse var helt perfekte for å løpe mange dager i strekk i det terrenget Jotunheimen har å by på og selv etter 200 kilometer på steinete stier og steinur hadde føttene det helt bra. Ingen gnagsår, ingen ømme tær eller knær. Men uansett hva du går for så bør det være sko du er komfortabel med og som du vet at du kan løpe med over lengre perioder uten å gi deg vondter. Løp ikke av sted i helt nye og ukjente sko på en tur som dette.

Og sjekk føttene hver kveld. Skyll føttene i dusjen eller ta et iskaldt fotbad i nærmeste bekk eller fjellvann og se etter tegn på begynnende gnagsår. Det er lettere å forebygge enn å behandle.

Hva venter du på…?

Norge er fult av eventyrlige fastpacking destinasjoner. UT.no har mange spennende turforslag og ofte kan man slå sammen to eller tre etapper når man fastpacker. Om du ikke føler deg trygg på å legge ut på egenhånd, eller om du ønsker deg en mer sosial variant så ha DNT og Runner’s World Norge organiserte fastpackingturer hvor alt er tilrettelagt for en løpetur utenom det vanlige i fantastisk norsk natur. Dette er kanskje det tryggeste hvis du er newbie fastpacker for da har man med folk som er godt kjent i området og man vil nok kunne samle mye erfaring fra en slik tur. Du kan lese mer om disse turene her.

Jeg for min del er sulten på flere slike turer og har allerede begynt å planlegge mitt neste fastpacking eventyr som jeg legger ut på ganske snart.

Og folkens, dette var et generelt innlegg om fastpacking så det vil komme to til innlegg om turen min i Jotunheimen. Da vil jeg beskrive ruten og dele noen av opplevelsene mine. Så stay tuned.

 

 

 

 

Publicerat: 2019-08-11 10:07 Kommentarer (0)



Ultrabirken 2019; Sol, gjørme, fine stier og ekte løpeglede

Ultrabirken i kortversjon? Vått, gjørmete, sol, fantastisk vakker natur, sydentemperaturer, blide folk og moro fra start til slutt.

(Foto: Birken)

Den litt lengre varianten kommer her:

 

Sola varmet allerede godt da jeg gikk av bussen på Sjusjøen. Det var ikke en sky å se på himmelen og jeg gjorde et siste forsøk på å overtale John Aslak til å låne meg solbrillene hans, siden jeg hadde klart å glemme mine egne hjemme. Nei, det var vist ikke aktuelt, så da så jeg for meg at jeg ville bli nødt til å løpe mysende rundt oppe på fjellet de neste kommende timene. Jaja, kunne vært verre tenkte jeg og stilte meg opp i startområdet.

Jeg fiklet med øreplugger og sjekket at alt satt som det skulle mens jeg speidet rundt meg etter kjente fjes og for å se hva slags løpere som stod på startstreken. Det jeg digger med ultraløp er at alle mulige slags folk står sammen på startstreken. Alt fra elite løpere som skal kjempe om plass på pallen til de som planlegger å bruke dobbelt så lang tid, og kanskje enda mer, enn det første mann over målstreken gjør. Her stod det folk i alle aldere, kroppsfasonger og med forskjellig utstyr og erfaringer bak seg.

(Foto: Erik Fostervoll)

Antallet damer kunne godt ha vært litt høyere, men jeg fikk et inntrykk av at det var flere sterke damer som stod på startstreken og jeg tenkte at jeg ville måtte jobbe litt hvis jeg skulle komme på topp10 listen i dag.

Jeg ønsket de rundt meg lykke til og kjente på den herlige spenningen i kroppen som jeg alltid får før løp.

3-2-1- GÅ!

Jeg hadde plassert meg litt midt i flokken av strategiske grunner. Jeg vet nemlig hvor lett jeg har for å henge meg på personen foran meg selv om det kanskje går litt i raskeste laget. Og om det da er gutta i teten som tilfeldigvis er rett foran meg så går det raskt, i hvert fall en liten stund før jeg har brent ut kruttet på kilometer 3 eller noe…

(Foto: Erik Fostervoll)

Men nå holdt jeg et behagelig tempo. Jeg så et par legger som jeg kjente igjen og løp opp på siden av Henriette som jeg skravlet litt med mens vi løp det første stykket på vei til der stien begynte. Jeg kjente at beina hadde lyst til å løpe raskere da vi kom inn på sti og jeg flyttet meg sakte men sikkert fremover i rekka der vi beveget oss opp mot første topp. Dypt konsentrert passerte jeg tydeligvis flere jeg kjenner på strekningen over Lunkefjell uten å hilse, sorry folkens! Jeg var vist helt inne i løpsbobla og fikk ikke med meg stort annet enn naturen rundt meg og hvor jeg skulle plassere føttene mine.

(Foto: Birken)

Det var allerede litt for varmt for hva jeg regner som behagelig løpetemperatur og jeg tenkte at i dag var det lurt å komme seg over fjellet så fort som mulig og ned i lavlandet hvor mye av traseen går igjennom skog som skjermer litt for solen. Jeg bestemte meg også tidlig for å gå for strategien «Get wet, stay wet» i dag, så der alle andre gjorde sitt beste for å løpe rundt sølepyttene siktet jeg på de våteste flekkene. Derfor tok det ikke lang tid før jeg hadde gjørme og møkk opp til låra, for det var ikke så rent få vanndammer, våte myrpartier og gjørmehøl der oppe på fjellet.

Jeg løp forbi første drikkestasjon uten å stanse. Hadde mer enn nok vann og sportsdrikk i flaskene mine og valgte heller å gå for en gel. Jeg viste at det ikke var langt igjen til neste drikkestasjon og at jeg fint ville kunne vente med lefse og påfyll av flaskene til da. Det er en av de beste tingene med Ultrabirken, det er kort avstand mellom matstasjonene og liten fare for å gå tom i mellom.

Jeg holdt en god fart og begynte å ta igjen en og annen dame. Jeg ankom neste matstasjon, fikk hjelp til å fylle opp flaskene mine mens jeg dyttet i meg et par lefser. Lefser er forresten helt genial lultraøpermat! Det glir lett ned uten at man må bruke mye energi på å tygge og med smør og sukker på får man godt med energipåfyll. Både raske og litt langsommere karbohydrater og fett (som er super fuel på ultraløp hvor folk flest går på fettforbrenning store deler av tiden).

Jeg tok igjen en til jente, hun holdt et tempo som passet meg bra så vi løp forbi hverandre flere ganger på strekningen over Hitfjellet til Pellestova. Hun hadde god fart, men falt hele tre ganger på strekningen og da hun falt for 3 gang på vei opp mot Pellestova klarte ikke sykepleieren i meg å være stille mer og jeg tipset henne om å få i seg mer salt og drikke. Dette ble ikke eneste gangen i løpet av Birken at jeg ble bekymret for folk som viste tegn til dehydrering. Det som er skummelt med dehydrering og ubalanse i elektrolyttnivået er at den som er dehydrert ikke selv alltid tenker klart. Tidlige tegn er at man blir ufokusert, sliten, svimmel, har lettere for å snuble og man mister litt dømmekraft. Ofte skjønner man det ikke selv og da er det fint at andre som ser at det er noe i veien minner en på det.

Så hvis du skulle oppleve under et løp at jeg stikker nesa mi borti ditt inntak av drikke og næring, tenk på det som kjærlig ultraløper omtanke. Det er nemlig det det er ment som og det håper jeg også andre vil minne meg på om de ser at jeg begynner å vise tegn til dehydrering.

(Foto: Erik Fostervoll)

Jeg tror jenta tok det på alvor for hun virket mye mer fokusert etter matstasjonen på Pellestova. Vi skravlet litt på vei opp over Nevelfjell. Det er alltid moro å bli kjent med nye folk på løp og denne jenta hadde nettopp fått øynene opp for ultraløping. Og hun digga det. God var hun også, og jeg tenkte med meg selv at dette var en jeg kom til å treffe på i flere løp fremover.

På matstasjonen ved Nevelvatnet stod John Aslak og ventet på meg. Han hadde bestemt seg for at jeg kunne få låne solbrillene hans likevel, sånn siden knærne hans hadde sagt stopp på vei ned fra Nevelfjell. Nå var jeg blitt så vandt til sola at jeg egentlig syntes det gikk ganske greit, så jeg løp videre uten. Jeg hadde ikke tid til å skravle så mye der, for nå følte jeg at jeg hadde en god driv og var klar for å komme meg over siste topp og begynne nedfarten mot Lillehammer.

(Foto: Erik Fostervoll)

Det gikk lett over siste fjelltopp og jeg løp forbi mange av maraton løperne og jeg stusset over hvor rene bein de hadde. Enten hadde de jobbet hardt for å unngå alt av sølepytter, eller så var maraton traseen veldig mye tørrere enn ultra traseen. Det slo meg også at mange av maraton løperne ikke hadde hverken vest eller ekstra drikke med seg og jeg tenkte at selv om drikkestasjonene kommer hyppig på Birken så er det lurt å ha med seg litt ekstra drikk og en nød rasjon med gels over fjellet. Sånn selv om det ikke er påbudt…

Jeg var spent på de siste 20 kilometerne av Ultrabirken. De første 40 hadde jeg jo løpt igjennom uken før , (den turen kan du lese om her), så de kjente jeg, men den siste strekningen ned mot lillehammer hadde jeg hørt flere skrekkhistorier om. Jeg hadde forberedt meg på at det ville bli hardt for låra med nedoverbakke nesten hele veien og mye grusvei. Men sannheten er at jeg koste meg hele veien ned til Lillehammer. Strekningene med grusvei og asfalt var rett og slett behagelige og nedoverbakkene var herlig morsomme og krevde ingen ting av meg. Jeg kunne bare la beina gå fritt uten at det kostet meg stort.

Og gleden var stor da jeg oppdaget at det var flere partier med teknisk sti, myr og gjørme også her.

I motsetning til hva jeg er vant til når jeg løper ultraløp løp jeg sjeldent alene på Ultrabirken. Det er hyggelig å skravle litt med folk underveis og her var det mange å si hei til. Da jeg kom inn i løypa til Birken 21km ble det plutselig mange flere folk i løypa, men her var folk flest ikke like pratsomme. Mulig de ikke synes det var like artig å møte på en litt i overkant positiv ultraløper som løp oppover de små bakkene og sa «nå blir det snart is og cola, is og cola, is og cola!» .For nå var det fri flyt av endorfiner i blodbanen, eller «happy hour» som jeg gjerne kaller det.

Ute i Birken trassen så jeg flere løpere som virket som om de trengte å få orden på væskebalansen sin. Jeg så en mann som ramlet 3 ganger på noe som ikke kan ha vært mer enn en kilometer, men her gikk alt så mye raskere enn i ultraløper traseen også tenkte jeg at her var det uansett ikke langt igjen til mål, bare 10 kilometer. Man blir litt rar av å løpe ultraløp. Det skjer noe med hvordan man tenker på avstander nemlig. For når jeg sitter her og skriver dette så skjønner jeg jo at 10 kilometer ikke er «bare» når man er ute og løper en rask halvmaraton…

Men heldigvis var de som stod på drikkestasjonene utrolig flinke til å sørge for at folk fikk i seg drikke. Noe av det jeg husker som varmet hjertet mitt aller mest på denne turen var da jeg passerte en drikkestasjon omtrent 6 kilometer fra mål. Jeg hadde fremdeles drikke i en av flaskene mine og viste at det ville holde inn til mål. Derfor tok jeg meg ikke bryet med å stanse for påfyll. Jeg fikk tilbud om både sportsdrikk og vann da jeg løp forbi, men da jeg takket nei kom det et kollektivt rop fra alle de frivillige som stod på drikkestasjonen «DU MÅ DRIKKE!!». Den omsorgen varmet virkelig og jeg smilte fra øre til øre og forklarte mens jeg løp at jeg hadde vann i flasken min og at det holdt til mål.

Jeg husker også den siste bitte lille kneika omtrent 1 kilometer fra mål, der stod noen med musikk og heiet på løperne. Og om humøret mitt ikke var på topp fra før, så nådde jeg i hvert fall toppen der jeg danset forbi (bokstavelig talt). Det føltes som om jeg hadde 03.30 fart den siste kilometeren inn mot mål. Det var nok noe nærmere 5min/km, men da jeg spurtet ned bakken og inn i målområdet og løp rett på Matt som stod og ventet på meg føltes det som om jeg fint kunne har fortsatt videre i minst 60 kilometer (og dette er det er altså det man kaller for runner’s high om du skulle lure).


Og om jeg ble møkkete på beina?


Så takk Birken, for møkkete bein og for at dere står på og lager et så utrolig fint arrangement. Og takk til alle de fantastiske frivillige som gjorde at jeg gledet meg til hver gang jeg kom til en matstasjon. Takk til alle de som stod ute langs løypa og heiet og, ikke minst, takk til alle de kule løperne jeg møtte på underveis.

Denne løpsopplevelsen kommer jeg til å huske lenge!

Publicerat: 2019-06-21 20:26 Kommentarer (0)



Siste forberedelser før Ultra Birken

Skal du løpe Ultra Birken i år? Jeg har nettopp kommet hjem etter noen fine dager med løping i fjellene ved Sjusjøen. Hvis jeg har mulighet til det, løper jeg gjerne hele eller deler av traseen før et løp. Det å være kjent med løypa og terrenget gjør det lettere å velge riktig utstyr og det hjelper på de mentale forberedelsene før et løp. Man vet hva man kan vente seg, hvor man kan forvente at man blir sliten, men også hvor man kan vente seg en lett strekning. Jeg synes det for eksempel alltid er lettere å løpe opp en lang bakke som jeg kjenner, for da vet jeg når den slutter og hva som venter etterpå og på den måten tilpasser jeg intensiviteten etter det.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er ikke alltid man har mulighet til å løpe igjennom traseen før et løp. Spesielt ikke de lange ultra løpene som du kanskje er nødt til å reise et stykke for å komme til. Og da tyr jeg til å studere løypeprofil og til å lese andres opplevelser av tidligere løp og å prate med folk som har løpt det aktuelle løpet før. Siden jeg nå har de første 40 kilometerne av Ultra Birken traseen friskt i minne skal jeg skrive ned noen av tankene mine rundt de siste forberedelsene til løpet og kanskje jeg kan gi noen tips videre til dere som skal løpe Ultra Birken for første gang.

Ultra Birken starter klokka 07.30 på Sjusjøen. I sekken/vesten som du har på ryggen skal man ha følgende obligatorisk utstyr: mat, drikke, klær, refleksvest og mobiltelefon. Hvor mye du må ha med av mat og drikke eller hva slags klær du skal ha med står det ingen ting om, så her må man kjenne seg selv litt når det kommer til behov for næring og man bør absolutt ta en titt på værmeldingen for dagen. Er det meldt kraftig regn, vind og lav temperatur har man med seg mer og varmere klær enn om det meldes 20 grader og skyfri himmel. Slik som været ser ut til å bli nå (14 grader og overskyet, helt perfekt løpevær), kommer jeg bare til å ha en super lett Inov-8 windshell jakke og en buff (just in case) med i sekken. Så kan jeg ha en langermet trøye og et par tørre sokker i droppbaggen som jeg planlegger å sende til Pellestova. Jeg blir veldig varm når jeg løper og regner med å starte i shorts og t-skjorte. Og solkrem. Sola tar mye mer oppe på fjellet, og ja, det går an å bli solbrent når det er overskyet. Jeg klarte å få en hudfarge som matcher stjernetegnet mitt, (jeg er kreps om du skulle lure), i løpet av et par timer oppe på fjellet den første dagen.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Av mat og drikke kommer jeg til å starte med to flasker med 400-500ml med vann og sportsdrikk. Jeg kunne ha klart meg med en flaske, for det er tett mellom matstasjonene. 10 kilometer på det meste. Men jeg vil unngå å stoppe på hver matstasjon, dessuten liker jeg å veksle mellom sportsdrikk og vann. Maten som serveres på matstasjonene varierer, men jeg kommer langt på banan, lefse og en brødskive i ny og ne så jeg kommer ikke til å ta med meg de store mengdene mat i sekken. Et par gels er likevel kjekt å ha og noen energi gums med koffein. Da fyller jeg kravet om «mat» i sekken.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Så der har du sekken min. (Den nye Inov-8 Race Ultra Pro 5 om du skulle lure). Slik som det ser ut nå vil den veie mindre enn 1,5kg. Det er en herlig lett sekk å starte med på et ultraløp.

Så over til løypa:

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Jeg kommer til å løpe alt for hardt ut fra start. Det er vanskelig å ikke la seg rive med når starten går og alle løper av sted og du på grunn av et eller annet tullete instinkt har lyst til å holde følge med de aller raskeste løperne. Dessuten gjør det faktumet at det er lettløpt grus/jord/asfalt vei det første stykket at det er lett å løpe fort. Hvis du, som meg, ikke har planer om å varme opp før du setter av sted på dette 60km lange løpet anbefaler jeg at du ikke legger ut i 3.30min/km fart den første kilometeren av Ultra Birken. Det er kjedelig å starte første oppoverbakke med sure bein. Just saying.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

De første 40 kilometerne av Ultrabirken er en blanding av brede fjellstier, smale stier (singel tracks) og korte perioder med grus og asfalt. Det er ingen ordentlig bratte og lange bakker, stigningene opp til hver fjelltopp er løpbare og det er ikke nødvendig å ta med klatreutstyr. Det betyr ikke at du MÅ løpe alle bakkene. Er du ny i ultraløper gamet så kan du skrive deg dette bak øret først som sist: det er lov å gå. Jeg har aldri gjennomført et ultraløp uten perioder med gåing. Og jeg kommer nok til å gå i noen partier av bakkene på Ultrabirken også.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Stiene på Ultra Birken er generelt lettløpte og jeg går for en hybrid sko, Inov-8 Parkclaw275, den samme som jeg brukte på Ecotrail i år. For selv om de første 40 kilometerne går mest på sti er det få steder jeg savnet å ha en rendyrket terrengsko. Så her går jeg for en sko som gir maks komfort både på sti og vei og som samtidig gir meg beskyttelse og bra grep.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er et og annet vått parti på Ultra Birken. Litt gjørme må man regne med og sannsynligvis også våte sokker. Og det er jo noe av moroa med terrengløping.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Arrangøren lover super merking av traseen, så jeg tviler på at det skal gå an å løp seg vill der på løpsdagen, men man må holde litt fokus i stiskiller og huske på at man i perioder løper samme trase som maraton løperne. Altså, ikke følg blindt personen som løper foran deg.

Jeg kommer til å ha musikk på det ene øret de første 47 kilometerne. Etter det har man ikke lov til å ha musikk på øret lenger. For meg gir musikken en god rytme på løpingen. Den hjelper meg å holde en jevn fart og til å ha noe annet å fokusere på når ting blir tungt under et løp. Men jeg har som regel bare musikk på det ene øret, for jeg trenger å kunne høre om det kommer noen bak meg eller om det skjer noe spesielt rundt meg.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Sekken som skal vente på meg i mål skal inneholde et varmt klesskift. Jeg har lett for å fryse etter løp. Kroppen er sliten og har ikke overskudd til å opprettholde kroppstemperaturen så godt som til vanlig. Og det er fint å kunne henge i målområdet etter sånne løp, nyte følelsen av at man har kommet i mål og heie de som enda er ute å løper inn til mål. Der, på målstreken på ultraløp, har jeg blitt kjent med mange fine folk, så nyt tiden i målområdet og vær litt sosial så får du garantert noen nye løpevenner med på kjøpet.

Nå gjennstår bare den vanskeligste delen før slike ultraløp, nemlig å hvile. Kroppen skal få slappe av og samle krefter til den store dagen. Det kommer til å bli et par korte økter bare for å riste litt løs på beina, men bortsett fra de skal jeg ta det med ro og drikke rødbetjuice. Det funker for meg.

Så til alle dere som skal løpe et av Birken løpene neste helg, lykke til! Og kanskje vi sees på startstreken, i løypa eller i mål. Jeg gleder meg, for dette kommer til å bli utrolig bra!

 

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Publicerat: 2019-06-09 21:40 Kommentarer (0)



På jakt etter høydemetre og eventyr i Zillertal

Sponset innlegg i sammarbeid med www.zillertal.at


Etter turen min rundt Lysefjorden skulle man kanskje tro at jeg hadde fått nok påfyll av fjell for en liten stund, men for meg var turen rundt Lysefjorden bare en påminnelse om hvor moro det er å løpe i fjellet og lengselen etter å komme meg opp i høyden igjen ga seg til kjenne allerede på togturen hjem til Oslo. Det å løpe oppover lange bakker, klatre litt her og der for så å kunne hive etter pusten på toppen av et fjell mens man tar innover seg den fantastiske utsikten tar løpetreningen til noen helt andre nivåer. Sånn helt bokstavelig talt. Men hva gjør man når man bor i Oslo og vil løpe i fjell? Oslo har faktisk noen fjell, men jeg kan ikke si at det å løpe opp og ned bakkene på Tryvann gir meg den helt store gleden. Derfor pakket jeg baggen og satte kurs mot Østerrike, nærmere bestemt Zillertal, en dal som ligger en times kjøretur fra Innsbruck.

Om vinteren er Zillertal stappfull av skientusiaster som leker seg ned de utallige mange skibakkene som omringer Zillertal. På sommeren forvandles dalen til et paradis for folk som vil ut å gå, eller i mitt tilfelle, løpe i fjellet.


Jeg dro ned i midten av mai, før sommersesongen hadde startet skikkelig og møtte et herlig stille Zillertal hvor jeg hadde stiene nesten helt for meg selv. Normalt er temperaturen perfekt for løping på denne tiden av året, litt som en mild norsk sommer, men i år hadde værgudene bestemt seg for å slippe en halvmeter med snø uken før jeg dro. Så nå var det full vinter alle steder på over 1400m høyde. Men været får man ikke gjort noe med, og selv om nysnøen satte en stoppe for planene mine om å komme ordentlig opp i høyden så hadde jeg mer en nok stier å leke meg rundt på under snøgrensen.


Jeg hadde fått rom på Hotel Edenlehen i Mayrhofen. Mayrhofen er den største kommunen og mest kjente turiststedet i Zillertal. Det bor sånn omtrent 4000 innbyggere der fast, så stedet er ikke overbefolket. I tilegg til turistnæringen (som helt klart er størst på dette stedet) finner man små gårder med dyr som løper rundt i store inngjerdinger. På sommeren, normal allerede tidlig i mai, flyttes dyrene opp i fjellet hvor de går rundt og beiter friskt fjellgress. Dalen er selvforsynt med meieriprodukter, egg og kjøtt. Så her får du skikkelig kortreist mat.


Jeg merket fort at Zillertalerne var et vennlig folkeslag og veldig på tilbudsiden. Da jeg ankom hotellet og spurte om tips til hvor jeg kunne løpe meg en tur var de raske med å finne frem et kart med mange fine turmuligheter rundt dalen. «Hvis du skal løpe er det best å løpe her langs elva», sa resepsjonisten mens hun pekte på kartet, «veldig fint for løping, for det er nesten helt flatt og veldig fin grusvei». Annsiktsuttrykket hun satte opp da jeg spurte om hvilke stier hun kunne anbefale en som ville løpe så mye som mulig i oppoverbakke var ganske festlig og jeg forklarte henne med et smil at jeg hadde kommet til Zillertal for å løpe opp og ned så mange fjell som mulig. Denne gangen kom hun med noen turforslag som passet bedre for meg og jeg la av sted med kartet i sekken på tur opp mot en turisthytte som ruget høyt over Mayrhofen.


3,5 km med oppoverbakke og 640 høydemetre senere stod jeg og skuet ut over Zillertal. Jeg gledet meg vilt til 5 dager i dette fjellparadiset, for herifra så dalen bare enda mer spennende ut.


Jeg hadde en avtale om å løpe en tur med Markus Kröll på ettermiddagen. Han skulle gi meg noen flere tips om hvor jeg kunne løpe i løpet av oppholdet mitt i Zillertal. Ikke hørt om Markus Kröll? Her har du en kort intro til hvem denne mannen er:


Redbull og Salomon atlet som har konkurrert i fjelløp i over 25 år og innehar blant annet en junior verdensmester tittel, hele 32 seire i det Tyrolske mesterskapet og syv seiere i det legendariske Dolomite Man løpet (et løp hvor man deltar i lag på 4 personer i fjelløp, paragliding, terrengsykling og kajakk padling i heftige elvestryk. Hands up hvis du fikk lyst til å melde deg på dette løpet til neste år). Han har en form for heltestatus i det Østeriske terrengløpermiljøet og er ambassadør for en hel haug med store løp. Men i år er hovedfokuset hans Mayrhofen Ultraks, et løp som arrangeres for første gang i år og som han selv er med å arrangere. Så Markus tok meg med på tur igjennom mesteparten av den korteste varianten av løpet (14km og 990 høydemeter). Bratt opp, flatt på toppen, herlig morsom nedoverbakke og selvfølgelig mange fine utsiktspunkter. Markus hadde ikke vanskelig for å overtale meg til å sette dette løpet opp på «must run» listen min. Men da helst en av de lengre distansene på 30km eller 54km og 3830 høydemetre.


Markus ga meg noen tips om hvor jeg kunne løpe, (og hvor jeg absolutt ikke burde løpe nå), også avtalte vi en lengre tur noen dager senere med flere glimt fra Mayrhofen Ultraks løypa. Så, altså, over til de stedene jeg IKKE kunne løpe;


- Isbreene (nysnøen som hadde kommet de siste dagene kunne ha dekket til eventuelle sprekker pluss at det var iskaldt der oppe for tiden), synd, for normalt på denne tiden av året vil man kunne løpe rundt på breen i shorts og t-skjorte fortalte Markus.


og


- Toppene over 1400m høyde, (for mye snø og fare for skred på de bratteste partiene), igjen, veldig synd, for jeg hadde jo håpet på å komme skikkelig opp i høyden.


Derimot hadde han mange gode tips til stier og steder å utforske under snøgrensen. Små landsbyer, fine utsiktspunkt, spektakulære fosser og «Klattersteig» eller Via Ferrata som mange kjenner det som. Jeg skulle i hvert fall ikke mangle ting å gjøre de neste dagene.


Neste dag la jeg av sted med kart, eventyrlyst og matpakke i sekken. Selv om det gjerne ikke er mer enn 5 kilometer mellom hver hytte med mulighet for servering var de aller fleste hyttene stengt på denne tiden av året. Jeg hadde studert kartet og plukket meg ut noen topper jeg hadde lyst til å besøke. De var litt over 1400m (+/- 200m, spiller det så stor rolle?), men jeg tenkte at denne jenta har vært ute en vinternatt før, (har du ikke lest om Ice Ultra eventyret mitt så kan du gjøre det her), dessuten hadde jeg med brodder og ekstra varme klær i sekken. Det at jeg løp rett inn i en snøstorm allerede på 800m høyde lovet kanskje ikke så alt for godt, men jeg fortsatte oppover. Men så, etter å ha trasket i snø en god stund i brattere og brattere bakker hvor jeg etter hvert ikke var helt sikker på at det egentlig gikk noen sti slo fornuften inn, jeg løp/skled ned til under snøgrensen og holdt meg der resten av dagen.


Dag tre jaktet jeg på fosser på formiddagen og klatret i Klattersteig på ettermiddagen. Dette ble en form for restitusjonsdag. Etter nærmere 4000 høydemeter og bra med kilometere de siste to dagene gjorde det godt med en roligere dag.


Dag fire var viet til en morsom langtur med Marks Kröll igjen. Han viste meg mer av Mayrhofen Ultraks. Været var perfekt og nå fikk jeg se Zillertal i solskinn med skyfri himmel. Og for en utsikt jeg fikk! Det gjør noe med deg å være omringet av slike massive fjell og jeg opplevde flere ganger at jeg bare ble stående å glane utover det fantastiske landskapet. Vi forsøkte å komme litt mer opp i høyden, men ble som jeg hadde blitt et par dager før, lei av å traske i snø opp til leggene. Men vi fikk oss til gjengjeld en herlig morsom nedoverbakke økt i snø etterpå!


På dag fem tok jeg meg en liten morgentur før frokost før jeg pakket sakene mine og dro av sted mot Innsbruck og en løpetur i fjellene der sammen med Michael Geisler som jeg møtte på Sardinia i fjor da vi løp UTSS. Den turen var helt vill, og får ikke plass her på dette blogginnlegget, (men hvis du har lyst til å få noen glimt av den turen kan du ta en titt på Instagram profilen min @abelonely og se storyen jeg laget i Innsbruck).


Kort oppsummert ble det over 100km og ca 6000 høydemeter på de 5 dagene jeg lekte meg rundt i Zillertal (og Innsbruck). Frister det å dra tilbake? Helt klart! Men neste gang satser jeg på å reise ned når sommeren har slått til for fullt, for da vil jeg oppleve til høye fjelltoppene Zillertal har å by på.

Publicerat: 2019-05-31 20:56 Kommentarer (0)



55 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Løpere er verken normale eller unormale folk, vi er bare en egen rase som stammer fra forskjellige ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser