Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Tur-retur Vangen

Etter den lille løpeturen min til Sandbakken, hvor jeg klarte å løpe feil ganske mange ganger, tenkte jeg det var en god ide å prøve å løpe turen motsatt vei sånn at jeg kunne finne ut av hvor jeg løp feil sist.

Løper en liten tur. Hjemme om om noen få timer...

Det var tidlig på morgenen, veiene var snødekte og det var tåkete. Denne gangen løp jeg forbi Grønmo og fulgte skiltene mot Sanbakken og her var det supert skiltet så allerede etter 7 km fant jeg ut av hvor jeg hadde løpt feil sist gang. Full av energi og løpelyst så var jeg ikke klar for å løpe hjem igjen etter bare 7km, og da jeg stod i krysset med skilt pekende til mange fine steder i Øst og Sørmarka fristet skiltet mot Vangen mest og jeg bestemte meg for å løpe en tur dit og spise en bolle. For Vangen har verdens beste kanelboller!

Forholdene i marka var nok ikke noe som skientusiaster ville ha jublet over for det var mange isete partier og etter hvert som solen begynte å varme mer så ble det også en del våte partier. Da kommer man seg mye lettere frem med et par gode piggsko enn med ski på beina. Jeg travet avgårde oppover i et jevnt og rolig tempo og nøt hver kilometer med vakker natur. Jeg møtte ikke på så mange andre folk, men noen ivrige syklister tok meg igjen når jeg nærmet meg Skjelbreia.

Da jeg ikke var mer enn 2 kilometer fra Vangen klarte jeg å forville meg inn på en blåmerket sti som sikkert er kjempe fin å løpe om sommeren, men som akkurat den dagen var alt annet en morsom å løpe og det gikk utrolig langsomt noen steder fordi jeg først måtte klatre opp noen skikkelig glatte partier før jeg nesten måtte ake ned noen skråninger igjen. Men da jeg igjen fant frem til grusveien innbilte jeg meg at jeg kunne kjenne lukten av kanelboller og da gikk de siste stigningsmeterne lett som en lek.

Etter 17,8 kilometer med nesten bare oppoverbakke var det skikkelig deilig å helle i seg en liter vann og ta en tur på do. Kanelbollen smakte herlig som alltid. Det ble en kort pause før jeg tok fatt på hjemveien. Samme rute som til, bare uten den litt uheldige avstikkeren jeg hadde tatt på slutten. Nå gikk det jo mest nedover og de 17,8 kilometerne hjemover kjentes absolutt ikke tunge før jeg begynte å nærme meg Grønmo igjen. Først da begynte jeg ha kjenne at beina var slitne og at det skulle bli godt å få av seg løpeskoene. Og at det å løpe over 35 kilometer med piggsko ikke var det beina mine hadde satt aller mest pris på den dagen. Misforstå meg ikke, jeg elsker virkelig piggskoene mine som har gjort det mulig for meg å løpe ute i hele vinter, men de er ikke langdistanse sko og den siste kilometeren gjorde det ganske vondt under føttene.

Men jeg ble ikke skremt av den grunn. Etter en tur på til sammen 35 kilometer var jeg blitt sikker på en ting og det var at jeg kan faktisk løpe et maraton.

Publicerat: 2017-02-28 21:14 Kommentarer (0)



På ville veier i Østmarka

Det var lørdag morgen, været var perfekt, Oslo var dekket av snø og jeg gledet meg helt vilt til å komme meg ut og løpe en tur. Turen skulle gå fra Mortensrud, over Grønliåsen til Sandbakken-sportsstue (med et lite stopp for kaffe og kake) og tilbake over Grønmo. Ruten jeg skulle løpe har jeg hatt lyst til å løpe i flere uker, men det har ikke vært tid til en skikkelig langtur på en stund nå. Så i påvente av en anledning har jeg flere ganger sittet og studert kartet, planlagt turen og kost meg med tanken på at en dag om ikke så alt for lenge så skal jeg løpe den turen.


Og endelig kom det en lørdag med både barne og jobb fri.
Det var godt med snø, minst 5 cm med nysnø, og jeg hadde snørt på meg de ny Icebug skoene mine, kledd på meg godt med klær og følte meg så sikker som det går an på at denne turen skulle bli helt fantastisk. De første 6,5km løp jeg på kjente veier. De første 4 km føles det alltid ut som om jeg bare løper i oppoverbakker og det stemmer jo nesten også for det er ca 200m med stigning på den strekningen. Og å løpe i oppoverbakker i nysnø gir litt ekstra utfordringer så jeg var skikkelig god og varm da jeg beveget meg inn på ukjent terreng etter å ha krysset broen over motorveien. Sandbakken 6,5 km stod det på skiltet fra DNT. "Here we go" tenkte jeg og løp med eventyrlyst inn i det ukjente. Og så begynte orienteringsutfordringene.


Ved neste veiskille var det ikke lenger noe skilt til Sandbakken. Langhus stasjon og Siggerud var valgalternativene jeg fikk. Det ble en kort pause foran skiltet før jeg bestemte meg for å velge Langhus stasjon. Løp en liten stund til og kom til et nytt veiskille. Her var det heller ikke noe skilt som pekte ut riktig retning mot Sandbakken. Tenkte at jeg fikk fortsette å følge skiltet mot Langhus. Så gikk det bratt oppover i noe som føltes som en liten evighet og her var det ingen som hadde tråkket opp noen sti etter snøfallet så da gikk det ganske tregt og det kjentes kanskje litt ekstra tungt ut siden jeg følte meg litt usikker på om jeg var på rett vei. Da det igjen kom et veiskille uten noe skilt til Sandbakken følte jeg meg enda mer motløs, men denne gangen var det i hvert fall et kart som ga meg en liten peiling på hvor jeg befant meg og med friskt mot løp jeg videre. Ved neste veiskille ble jeg lykkelig over å se at det igjen var skiltet mot Sandbakken. Hurra! Kaffe hvert øyeblikk tenkte jeg og løp i vei videre på stien. Det varte ikke lenge før stien sluttet og jeg stod plutselig på en vei, fullstendig desorientert og uten noe som helst skilt som fortalte meg noe som helst. Og om du lurer på hvorfor jeg da ikke bare drar frem telefonen min og sjekker på google maps så skyldes det at iPhonen min mener at alt under 5 grader er en god unnskyldning for å gå i dvale.


Det ble et lite stopp igjen hvor jeg gjorde et lite forsøk på å orientere meg i forhold til hva som var nord og sør, før jeg ga opp og bestemte meg for å prøve lykken igjen. Til venstre er sikkert bra tenkte jeg var kjempe fornøyd da jeg litt lengre fremme fant et nytt skilt å følge. Etter å ha løpt litt frem og tilbake i et boligfelt og så ut på veien igjen kom jeg endelig til et sted jeg kjente igjen. Bensinstasjonen i Enebakk eien. Enebakkveien har jeg kjørt mange ganger, men jeg klarte ikke å huske om avkjørselen til Sandbakken kom før eller etter bensinstasjonen, og siden det heller ikke her var noe skilt var det igjen bare å ta sjansen. Og jeg var heldig igjen. Da det kort tid etterpå stod skilt til Sandbakken med 2,5 km var jeg nok litt trøtt og lei så de siste 2,5 km føltes veldig lange.


Jeg gikk halvparten av den siste bakken mens jeg vurderte muligheten for å ta kollektivtransport hjem igjen.

Men den følelsen det var å sette seg ned på Sandbakken-sportsstue med en kopp kaffe og et stykke gulrotkake etter en sånn tur er herlig! Og det var ikke mer som skulle til for å gi meg påfyll av nok energi og mot til å gjennomføre den planlagte turen.


Så, etter å ha spurt den hyggelige vertinnen på Sandstua om veien til Grønmo, fått en god forklaring og blitt overbevist om at det ikke burde være noe problem å finne veien til dit, tok jeg fatt på hjemveien. Det gikk kjempe fin helt frem til veikryss nummer to. Det hører kanskje med å si at jeg har et korttidsminne som ikke alltid fungerer kjempe bra, så veibeskrivelsen jeg nettopp hadde fått var allerede delvis glemt. Så da fulgte jeg skiltet, som jeg syntes pekte til høyre og løp i vei. Da jeg tre veiskilt senere fortsatt bare så pil mot Vangen og ikke mot Grønmo begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde valgt feil vei, men da dukket det heldigvis opp et skilt som pekte mot Nøklevann. Og kommer jeg til Nøklevann tenkte jeg, da vet jeg hvordan jeg skal komme meg hjem.


Så da løp jeg mot Nøklevann. Og jeg kom til et vann. Men det var Elvåga kunne noen skientusiaster fortelle meg og pekte ut veien min videre mot Mariholtet, for derifra viste jeg i hvert fall veien.


Over Elvåga gikk det, og da jeg kom til midten (ca) dukket det opp et nytt skilt. Mot Østmarkskapellet ja. Det vet jeg hvor er. Så da løp jeg mot Østmarkskapellet forbi Langvatn og videre oppover, mer oppover og så veldig oppover (for andre gang i dag gikk jeg i oppoverbakke). Og da jeg kom til neste skilt kjente jeg meg igjen og så gikk det bare nedover et godt stykke før siste lille bakke opp mot Mortensrud.

Jeg hadde kanskje trodd at jeg ville være helt utslitt og at den siste bakken ville bli en skikkelig prøvelse, men på vei oppover kjente jeg egentlig bare ekte lykkefølelse og hadde det ikke vært fordi at løpepartneren min var helt utslitt og måtte ta det rolig opp bakken så hadde jeg gitt på skikkelig det siste stykket hjem. Og kanskje hadde jeg løpt meg en liten ekstra runde i lysløypa, for følelsen jeg hadde da jeg var 100 meter hjemmefra var at jeg bare kunne ha fortsatt å løpe resten av dagen.


Hele turen kom på til sammen 24,8km. Ca 7 km mer en jeg hadde regnet ut at det ville bli.


Konklusjonen min er enkel: orientering er ikke min sterkeste side.


Men det gjør ingen ting, for det morsomme med å være så flink til å løpe seg vill er at man får løpt mange nye steder og gjerne litt lenger enn hva som var planlagt. Så ja takk til flere løpeturer på ukjente veier med dårlig skilting.

Publicerat: 2017-02-26 14:21 Kommentarer (0)



Tur retur Østmarkskapellet på glattisen

Etter å ha tilbrakt et par dager under dyna med feber, snørr og masse Paracet var jeg veldig klar for å komme meg ut og løpe. Hodet var i hvert fall klar for en skikkelig løpe økt, kroppen derimot var nok ikke helt enig. Det tar ikke mange dagene med inaktivitet før det føles som om det er et par måneder siden forrige treningsøkt og med en god del slim i de øvre luftveiene som kroppen fortsatt jobben hardt med å bli kvitt var nok ikke oksygenopptaket helt på topp heller. Motivasjonen var likevel på topp da jeg la i vei på den etterlengtede turen opp til Østmarkskapellet. Turen hadde jeg planlagt siden sist søndag da jeg var ute og trillet minstemann og kom over en sti med skilt som pekte mot Østmarkskapellet og jeg bestemte meg for at neste gang jeg hadde turnusfri og barnefri så skulle jeg følge skiltet, løpe stien og komme meg opp til Østmarkskapellet. Og når jeg har bestemt meg for noe er det få ting som kan stoppe meg fra å gjennomføre.

Turen til Østmarkskapellet fra meg startet med oppoverbakker. Mange oppoverbakker. Etter 1 km gikk pusten tung allerede, etter 2 km begynte jeg å vurdere mulighetene for å korte ned turen en smule, etter 2,5km begynte jeg å innse at dette kanskje ikke var en veldig god ide men så kom det en nedoverbakke og kroppen fikk litt tid til å hente seg inn igjen og da jeg så neste skilt til Østmarkskapellet og at det bare var 3km igjen så jeg ingen god grunn til å snu. For 3km er jo ingen sak tenkte jeg.


Sånn bortsett fra at det var 3 km med oppoverbakke, krevende terreng og is, is og mye mer is.


Så flere steder gikk det i sneglefart, for her var det glatt selv med piggsko.


Da jeg endelig nådde toppen var jeg så sliten at jeg surret litt rundt foran neste skilt som dukket opp fordi det ikke stod Østmarkskapellet på skiltet og da visste jeg jo ikke om jeg skulle ta til høyre eller venstre. Jeg løp først litt til venstre før jeg kom til å huske at Østmarkskapellet jo ligger rett bak det skiltet. Så da løp jeg tilbake og fant veien opp til Kapellet.

Knipset et par bilder og satte kursen hjemover. Denne ganger valgte jeg skogsveien som førte meg ned til Grønmo uten noen større problemer. Men jeg kan skrive under på at beina var ganske tunge de siste 3 km hjem.


1 time og 20 minutter etter start var jeg hjemme igjen. Pakken med lommetørklær som jeg hadde tatt med var nesten brukt opp og kroppen føltes nokså mørbanket ut etter 13,7km med tøffe løpeforhold og nesten 300m stigning. Men den godfølelsen jeg hadde etter å ha klart å gjennomføre selv om forholdene ikke var helt optimale var ubeskrivelig. Det føltes som om jeg kunne få til hva som helst. Som å løpe Trysilrypa 13km på under 1:20 for eksempel. Lykkefølelsen holdt seg hele dagen og utrolig nok virker det som om løpeturen hjalp meg å kvitte meg med siste rest av snørr og gørr for bruken av lommetørklær har gått ned drastisk etter turen.


Turen skal helt klart gjentas, for jeg tror dette er super trening til Trysilrypa. Lengden var perfekt og det er mye stigning selv om det ikke er fult like mye stigning som løypa i Trysilrypa. Og det skal bli spennende å se hvor fort jeg kan løpe denne runden en dag jeg er i bedre form og når det ikke er is på bakken lenger.

Publicerat: 2017-01-20 20:41 Kommentarer (0)



Årets første løpetur og mål for 2017

Årets første løpetur ble gjennomført søndag 1. januar kl 09.00 med start fra Haraløkka og gikk rundt Nøklevann. Nøklevann rundt er min favorittrunde av flere grunner. For det første er det et av de vakreste stedene jeg vet om i Oslo, for det andre så er det en utfordrende runde med mange lange og bratte bakker og for det tredje så er det mange Strava-segmenter på runden. Så har jeg god tid til å løpe er det som regel dit jeg legger turen. Disse turene blir litt som meditasjon for min del. Jeg løper ikke veldig raskt, men jeg løper i et jevnt tempo. Også jeg gir på litt ekstra i alle oppoverbakkene sånn at jeg virkelig kjenner at lår og rumpe får jobbet ordentlig. Jeg blir nesten så sliten at jeg tenker at jeg ikke kommer til å ha nok energi til å komme opp bakken. Mestringsfølelsen jeg får hver gang jeg har kommet på toppen er bare herlig. Også nyter jeg de vakre omgivelsene og løper i min egen lille lykkeboble på alle rettstrekkene og i nedoverbakkene.

 Det varierer litt hvor mange andre spreke folk jeg møter ute i løypa. Det er jo et populært sted for både tur, løping og sykling og jeg har aldri løpt en runde uten å møte på noen. Men akkurat mellom 09.00 og 10.30 på årets første dag var det ikke veldig mange andre jeg møtte på i skogen. Det føltes nesten som om jeg hadde hele skogen for meg selv. Så når jeg da løp i min egen lille boble, med musikk på ørene, og plutselig oppdaget at det stod et rådyr 5 meter foran meg på veien ble jeg litt satt ut. Så da ble det en liten uplanlagt pause, men det gjør jo ikke noe at tiden ble litt dårligere en planlagt for det er ikke akkurat noe jeg opplever hver dag og sånne hendelser er jo virkelig med på å gjøre løpeturen ekstra bra synes jeg. Audiensen var dessverre over før jeg klarte å somle meg til å dra frem telefonen for å knipse et bilde.

Akkurat i dag var også Nøklevann på sitt vakreste, så det ble et par små bildestopp. Egentlig så liker jeg ikke å ødelegge løpeturen med pauser for å ta bilder, men noen ganger klarer jeg ikke å la være. 

Fordi turen var så utrolig fin, og fordi jeg hadde litt ekstra tid til å løpe lot jeg det ikke være med en runde, jeg vurderte faktisk å løpe en runde til rundt Nøklevann, men da jeg kom til Ulsrudvannet fikk jeg mer lyst til å løpe en runde rundt Ulsrudvannet i stedet. Jeg elsker å løpe i terreng og Ulsrudvannet rundt er en kjempe fin runde å løpe da. Terrenget er akkurat passe utfordrende, runden er kort (bare litt under 3 km) og man går seg ikke bort. Jeg har aldri løpt rundt Ulsrudvannet før, bare gått turer, men jeg har lenge hatt lyst til å løpe den runden. Så da var det en fin start på det nye året å gjøre nettopp det. For er det noe jeg har bestemt meg for å gjøre mer av i år 2017 så er det nettopp å gjøre mange nye ting og å utfordre meg selv til å nå nye høyder. 

Siden jeg har løpt veldig få løp før og egentlig er en ganske fersk løpeentusiast så er det ikke vanskelig å finne nye utfordringer innenfor løping. Problemet er kanskje heller å velge blant alle de spennende utfordringene som finnes. For meg er hovedmålene for løpeåret 2017 å delta i minst et halvmaraton med en tid jeg kan være stolt av, gjennomføre et maraton og løpe Trysilrypa så klart.

Jeg gleder meg i alle fall veldig til å blogge om veien min frem mot Trysilrypa 2017 og håper at jeg kan være med på å motivere andre spreke jenter til å sette Trysilrypa på agendaen i år. For jeg er helt sikker på at dette blir en utrolig bra helg og et løp man ikke kommer til å glemme!

Publicerat: 2017-01-16 21:08 Kommentarer (0)



Jeg skal løpe Trysilrypa Terrengløp

Da jeg fikk beskjed om at jeg var så heldig å skulle få være ambassadør for Trysilrypa 2017 gikk jeg i gang med forberedelsene med en gang. For meg er halve morroa med å delta i et løp selve veien til løpet. Planleggingen, researchen, det å sette seg mål og all treningen som skal til for å oppnå et resultat jeg vil bli fornøyd med er ting som gjør at jeg går rundt og gleder meg i tiden frem til selve løpet.

For meg starter all planlegging med en liste. Det er foresten en yrkesskade. De fleste sykepleierne jeg kjenner er avhengige av lister... uansett, min liste for Trysilrypa 2017 ser sånn ut:

- research (løypeprofil, vinnertider, vær og temperatur, hva sier andre som har deltatt før?, hvilke spesielle utfordringer byr dette løpet på?)
- mål (hvilket resultat ønsker jeg å oppnå? Hva kan jeg forvente av meg selv og hvilken tid ønsker jeg å komme i mål på?)
- treningsplan (hvordan bør jeg trene frem mot akkurat dette løpet?)
- utstyr (hvilket utstyr bør jeg ha for å være best rustet til dette løpet? Sko, klær og andre ting)
- praktiske ting (påmelding til løpet, barnevakt, transport til/fra, overnattingsalternativer osv)
- få med venninner, kollegaer og andre løpeglade jenter.

Som regel får listene mine flere og flere punkter etter hvert. Det kan jeg nesten garantere at vil skje med denne listen også etterhvert som jeg nærmer meg løpet. Men nå har jeg i hvert fall en plan klar sånn at jeg kan begynne.

Publicerat: 2017-01-14 08:24 Kommentarer (0)



85 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Som en forberedning til Lidingøloppet så har jeg nå vært til Løplabbet og har fått tatt en ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser