Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Tør du å løpe ute i mørket?

Høsten er her og det er den årstiden jeg er aller mest glad i. Fargene ute i naturen er helt fantastiske og temperaturen er perfekt for løping. Men med høsten så følger også kortere dager og det blir tidligere mørkt om kvelden. På denne tiden i fjor gjorde mørket at jeg følte meg litt mer utrygg da jeg var ute og løp. Jeg løp for det meste i lysløypa like ved der jeg bor og selv om det er en lysløype så er det alltid noen partier som er mørklagte. Jeg kan ikke huske å ha løpt en hel runde uten å oppleve at minst en lyspære har gått. Dessuten er det ikke lys på den strekningen hvor jeg løper inn og ut av lysløypa. På disse partiene gikk farten drastisk ned og jeg var redd for å snuble i noe og falle å slå meg. Også må jeg ærlig innrømme at jeg syntes det var litt ekkelt å ikke kunne se litt innover i skogen, jeg er egentlig ikke så lettskremt av meg, men mørket gir fantasien litt ekstra spillerom og skogens naturlige lyder ble til alle mulige farlige ting som lusket rundt der lyset fra lyktestolpene ikke nådde inn.

Jeg møtte innimellom på andre løpere og noen av dem hadde hodelykt på hodet. Og jeg forstod at om jeg skulle fortsette å løpe utendørs utover høsten og kanskje til og med på vinteren, så måtte jeg skaffe meg en hodelykt jeg også.

Jeg gjorde litt Research, leste litt tester og spurte folk jeg kjente som hadde hodelykt, men svarene jeg fikk sprikte veldig. Dessuten var det stor forskjell på prisene på de forskjellige hodelyktene og jeg regnet med at pris og kvalitet hang litt sammen, men å skulle bruke mellom 2000 og 3000 kroner på et produkt jeg ikke var helt sikker på at jeg kom til å like var ikke aktuelt.

Da SILVA sammen med Löplabbet og Runner’s World inviterte til Girls night out, hvor man kunne få gode tips til løping i mørket, bli med på en løpetur og få testet ut SILVA hodelykter fant jeg ut at dette var noe jeg måtte få med meg.

Derfor meldte jeg meg på og tok turen til Löplabbet på Ullevål Stadion en torsdag kveld i oktober. Der fikk jeg med meg et inspirerende foredrag av en av Norges beste orienteringsløpere som ga meg masse tips om både lykt, klær og sko for løping utover høst og vinter. Etter det skulle vi ta t-banen opp til Sognsvann og løpe derifra, men jeg og en venninne bestemte oss for å løpe opp i stedet for å ta t-banen sånn at vi fikk en lengre løpetur.

Med SILVA lykter på hodet stod vi klare og ventet på Sognsvann T-banestasjon da resten av de spreke damen strømmet ut at t-banen med lykter på hodet. Tøff gjeng synes jeg.

Så løp vi på grusvei, sti og gress nedover mot Ullevål stadion hvor det ventet drikke, boller og frukt.

Jeg likte hodelykten jeg hadde prøvd utrolig godt og det ble den modellen jeg gikk til innkjøp av og som ble min uunnværlige følgesvenn på alle mine løpeturer i mørket utover høsten og vinteren. For med hodelykt på hodet (og etter hvert også piggsko på beina) var det ingen ting som stoppet meg fra å løpe ute selv om det var mørkt.

Etter hvert som jeg ble tryggere på å løpe ute i mørket turte jeg å løpe på mørke stier og andre steder hvor det ikke var lys. Hodelykten min lyste opp så bra at jeg ikke trengte andre lyskilder for å kunne løpe trygt også på sti. Og etter hvert ble jeg også utrolig glad i å løpe i mørket. Alt så helt annerledes ut og løpeturene ble litt mer spennende. Også følte jeg meg litt ekstra tøff hver gang jeg gikk ut av huset med hodelykt på hodet. For jeg fikk ofte spørsmål om jeg virkelig turte å løpe rundt i skogen alene når det var mørkt.

Men jeg husker en gang hvor jeg ikke følte meg fult så tøff. Og det var når jeg var ute og løp rundt Semsvannet en kveld i slutten av Januar. Jeg hadde aldri løpt der før og veien var bekmørk. Resepsjonisten jeg spurte om tips til en fin løpetur i området og som anbefalte Semsvannet sa helt tydelig at jeg ikke burde løpe der på kvelden. For det var jo helt mørkt der. Det avfeide jeg med å si at «jeg har en skikkelig god hodelykt skjønner du, så dette går så fint så».

Jeg fant frem til Semsvannet og fulgte veien som gikk rundt vannet. Det snødde ganske tett og da er det ekstra stilig med hodelykt. Snøen reflekterer lyset og det gir en helt spesiell opplevelse, men sikten ble etter hvert ganske dårlig på grunn av at det snødde tett og hvert snøflak var på størrelsen med en femmer. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde hodelykt på hodet for uten den hadde jeg ikke kunnet se noen ting.

Da jeg kom inn på en liten sti sånn omtrent halvveis på turen rundt vannet begynte det å komme noen blink fra hodelykten og plutselig begynte jeg å lure på når jeg hadde ladet opp lykta sist. Jeg kom frem til at det var litt for lenge siden og da fikk jeg fart på beina, for jeg ante ikke hvor langt jeg ville måtte løpe i stummende mørke om lykta gikk tom for batteri. Med sparemodusen på lykta kom jeg meg rundt vannet og ut på opplyst vei før lykta slukket. Men den opplevelsen sørget for at jeg aldri slurvet med å lade batteriet igjen. For å stå ute i skogen en kald vinterkveld helt uten lys anbefaler jeg ingen å utsette seg for.

I år arrangerer SILVA Girls night out igjen. Jeg har bestemt meg for å bli med i år også, for det kan jo hende jeg får plukket opp noen nye gode tips. Dessuten frister det å prøve ut flere SILVA lykter. Også er det jo veldig hyggelig å møte mange andre spreke jenter som er interessert i å løpe ute i mørket. For selv om jeg ikke har noe imot å løpe alene så er det alltid hyggelig å få selskap på løpeturene innimellom og kanskje spesielt når man skal løpe i mørket på nye steder hvor man ikke er så godt kjent. Det føles jo litt tryggere når man er flere.

(Vil du vite mer om arrangementet? Klikk her for å få mer informasjon om tid og sted).

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at jeg også skal delta på et par hodelyktløp før jeg avslutter dette årets konkurransesesong. I november deltar jeg både i Østmarka Trail Challenge –hodelyktsløpet (ca.12km på teknisk krevende sti) og SILVA nightrun (ca.7km på sti og grusvei). Dette er løp jeg gleder meg skikkelig til og de kommer til å utfordre meg på litt forskjellige måter. Da jeg meldte meg på Østmarka Trail Challenge så måtte jeg hake av for at jeg forstod at dette var «på eget ansvar». Jeg er jo litt kjent i det området dette løpet går i og vet at man skal løpe ned stupbratte bakker, (en av dem kalles faktisk for Dødsbakken), over myr og stiene man løper på er alt annet enn lettløpte.

SILVA Nightrun blir årets siste løp for min del, (tror jeg i hvert fall). Dette løpet har jeg gledet meg til lenge. Løpet foregår på sti og grusvei i skogen ved Sognsvann, et område jeg er veldig lite kjent i. Det som er moro med SILVA Nightrun er at det passer for alle, uansett om man deltar for å vinne eller om man bare ønsker en skikkelig tøff løpsopplevelse. Det å løpe i mørket sammen med flere hundre andre løpere med hodelykter som lyser opp refleksene rundt om i løypa er utrolig kult.

I mål møtes man med varm suppe, god stemning og selvfølgelig medalje. Dessuten er det bra premier både til de tre raskeste totalt og klassevinnerne i tillegg til uttrekkspremier.

Og har du ikke hodelykt? SILVA har noen hodelykter til utlån.

Tar du utfordringen og blir med på et av høstens mest spennende løp torsdag 9. november kl 18?

Publicerat: 2017-10-05 22:30 Kommentarer (0)



Det er oktober; Let’s Go Pink!

Etter en utrolig innholdsrik september måned med tre løp, (KK-mila 5km, Trysilrypa 13km og Oslo maraton 21km), og mange morsomme turer i skog og mark så føltes det litt godt å si farvel til september og hallo til oktober. Denne måneden skal jeg nyte høsten i skog og mark og sørge for å hente meg inn igjen etter forrige måneds heftige program. For meg kjennes det ut som om formen har blitt litt dårligere for hvert løp jeg har deltatt i denne høsten. Jeg rakk ikke å bli helt restituert mellom hvert løp og det har blitt mye hvile og alt for lite av de viktige treningsøktene jeg vanligvis fyller ukene mine med. Så oktober har jeg bestemt meg for skal bli en måned med fokus på de gode øktene. Men det blir et par løp denne måneden også. For noen løp er det ekstra viktige å delta på.

Søndag 15 oktober skal jeg løpe Rosa sløyfe-løpet. Det er dagen etter Nøklevann Rundt, og jeg satser ikke på noen pers akkurat når jeg skal løpe de 7ish kilometerne oppover langs Akerselva. Det blir nok en svært rolig tur i pratetempo for min del og med noen ben som sikkert føles ut som tømmerstokker etter Nøklevann Rundt. Men det spiller ingen rolle, for noen løp deltar man ikke på for å perse eller vinne. Noen løp deltar man på for å støtte en god sak. Og Rosa sløyfe-løpet er et slikt løp hvor det viktigste er å delta for å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon og øke kunnskapen om brystkreft. Altså et skikkelig «feel-good» løp hvor du deltar for en god sak. Det kommer selvfølgelig til å være noen som vil løpe veldig fort og som vil kjempe om en plass på pallen. Det er bra, for det skaper litt spenning. Men det vil også være folk som går igjennom hele løypa og folk som tar det som en rask treningsøkt eller, som for min del, en rolig restitusjonstur etter å ha løpt løp på lørdagen.

Løpet er for både damer og menn, med eller uten barn og hund. Og bor du ikke i Oslo så arrangeres løpet også i Tromsø 7/10, Haugesund 18/10, Bergen 19/10 og Kristiansand 26/10 (se https://www.rosasloyfelopet.no/ for mer informasjon). Så her er det ingen unnskyldning for ikke å delta.

Og du, selv om startkontigenten er på 400kr, hvor 200 av dem går til Rosa sløyfe-aksjonen så er det lov å donere mer hvis man ønsker. Alt som doneres ekstra går selvfølgelig til Rosa sløyfe-aksjonen.

Bli med da vel!

(Og du, jeg gir bort et startkontigent fredag 6/10-17. Gå inn på instagram kontoen min @abelonely og se)

 

Publicerat: 2017-10-01 22:20 Kommentarer (0)



Jeg er snart klar for Nøklevann Rundt igjen

I begynnelsen av september i fjor begynte jeg å trene mot mitt andre løp. Jeg hørte litt rundt med folk som liker å løpe og googlet litt og det løpet som virket mest fristende var Nøklevann rundt. Jeg hadde hørt så mye fint om løpet, men også at det var et tøft og utfordrende løp, og siden det var nærmere 20 år siden jeg hadde gått rundt Nøklevann sist så bestemte jeg meg for å ta meg en gåtur rundt vannet for å se hvor tøff denne runden egentlig var før jeg bestemte meg for om jeg skulle tørre å melde meg på.

Det tok ikke lang tid før jeg forstod at det måtte litt bakketrening til før jeg ville være klar for å løpe Nøklevann rundt, for rundt Nøklevann er det kupert. Det er så mange lange og bratte bakker at jeg har hørt flere omtale det som et av de tøffeste 10 kilometers løpene på Østlandet. Og det, sammen med den utrolig fine naturen var grunnen til at jeg falt for nettopp dette løpet.

Jeg begynte å løpe rundt Nøklevann så ofte jeg hadde mulighet til det, og for hver gang jeg løp rundt vannet ble jeg litt mer forelsket i området, for hver gang jeg løp runden oppdaget jeg nye vakre steder og fine utsiktspunkter. Til og med bakkene ble jeg glad i. De var skikkelig utfordrende og det ga meg mestringsfølelse hver gang jeg kom til toppen av dem.

Da jeg leste at Bøler IF friidrett skulle ha gjennomløp av traseen til Nøklevann rundt bestemte jeg meg med en gang for å bli med på det. Jeg tenkte jeg kanskje kunne få litt gode tips og at jeg kunne få svar på noen spørsmål jeg hadde.

Gjennomløpet ble en skikkelig god opplevelse, de fra Bøler IF var utrolig trivelige og hadde mange gode råd å komme med og da jeg dro hjem etter den runden var jeg motivert og følte jeg meg helt klar for å melde meg på løpet.

Den 15 Oktober 2016 gjorde jeg meg klar for mitt andre løp noen sinne. Jeg hadde sommerfugler i magen og jeg både gledet og gruet meg. Jeg husker at jeg syntes det var vanskelig å bestemme seg for hva jeg skulle ha på meg, for det var litt kjølig og rått i luften. Dessuten hadde jeg ikke mye erfaring med å løpe løp så jeg hadde ikke lært meg det at man ikke bør ha på seg like mye klær når man løper løp som når man løper en rolig tur i skogen. Jeg endte opp med lange tights, langermet trening skjorte, jakke og buff både i halsen og på hodet. Jeg kjørte til Haraløkka i god tid så jeg skulle være sikker på å finne parkeringsplass og for å få tid til å hente startnummer.

Da jeg kom til klubbhuset husker jeg at jeg tenkte at her var det utrolig mange spreke folk. For her var det mange som så ut til å ha drevet med løping lenge. Mange gikk i klubbklær og jeg tenkte et lite øyeblikk at jeg ikke hørte hjemme på et løp der det føltes som om hele Østlandets løpeelite var samlet. Den følelsen gikk fort over, for jo mer jeg så meg rundt, jo mer så jeg at her var det en god blanding av alt. Både damer og menn, unge og gamle, folk med mye løpeerfaring og den vanlige mosjonisten. Også var alle så utrolig blide og hyggelige og det var en herlig avslappet atmosfære. Først surret jeg litt rundt, hentet startnummer og tok meg en kopp kaffe. Så møtte jeg på noen av de som hadde vært med på gjennomløp av traseen uken før og så ble jeg med dem og varmet opp litt før jeg stelte meg i pulje 3 ved start og gjorde mine siste viktige forberedelser: satte på musikk og gjorde klar Strava.

Starten gikk og jeg løp av sted sammen med puljen min. Det var litt trangt til å starte med, men det var bare noen få hundre meter hvor det føltes som å løpe i en stim, resten av løpet var det godt med plass og man trengte ikke å løpe sikksakk mellom folk.

Som jeg har nevnt tidligere så er Nøklevann rundt sin 9,7km trase kupert. Og første bakken kommer nesten med en gang du løper ut fra Haraløkka. Den bakken som møter deg her er peanøtter i forhold til de som kommer senere, så jeg passet på å ta det litt rolig her. Jeg ville jo ikke bruke opp alt kruttet før jeg hadde løpt en kilometer.

Det første vannet som møter deg er Ulsrudvannet. Ulsrudvannet er så vakkert og her tok jeg meg tid til å kaste et lite blikk utover det blikkstille vannet som var omkranset av høstfarger. Sånne små vann er noe av det fineste jeg vet.

Opp mot parkeringsplassen ved Østmarksetra er det en bitte liten bakke, men den er skikkelig bratt. Og jeg elsker den! Jeg synes rett og slett den er kjempe morsom.  Og etter den blir det et godt stykke med nesten bare nedover og bortover løping. Ok da, det er en liten slakk oppoverbakke her også, men den er overkommelig for etter den så går det nedover mot Nøklevann. Først behagelig slakt nedover sånn at jeg fikk skikkelig fart på beina og så går det veldig bratt nedover sånn at jeg nesten måtte bremse opp litt. Og så var jeg nede ved Nøklevann.

Her er det en fin og flat strekning og dette er et av favorittstedene mine. Her er det så utrolig fint!

Og så kom jeg til den første skikkelig tøffe bakken i løpet. Bakken opp til Sarabråten starter ganske slakt, men så blir den bare brattere og brattere opp mot toppen. Og jeg liker det. Jeg husker at en fra Bøler tipset meg om at det var lurt å ta det litt med ro i oppoverbakkene og så heller gi på i nedoverbakkene og der det var flatt. Men når jeg ser denne bakken får jeg alltid lyst til å gi på litt ekstra. Og jeg ga på oppover og tok igjen noen folk. Jeg har aldri nådd toppen av denne bakken uten å måtte hive etter pusten. Men det gjør ikke noe, for når du når toppen av denne bakken er det flatt en liten stund før det går nedover igjen. Og så er det flatt igjen. Så da jeg løp forbi drikkestasjonen ved 5 km begynte jeg å bli mentalt klar for den neste skikkelige bakken jeg viste ventet meg. Den bakken som kommer når du har løpt ca 6 kilometer ser nesten ut som en vegg. Og jeg elsker den. Den får lårene mine til å svi, lungene til å skrike etter mere luft og når jeg når toppen så smiler jeg alltid. I hvert fall inni meg. Kall meg gjerne rar, men jeg blir skikkelig glad når jeg møter på sånne bakker i et løp. For da løper jeg forbi folk. Det spiller ingen rolle at noen av dem jeg hadde løpt forbi på vei opp løp forbi meg i nedoverbakken etter toppen.

Hele bakken ned og så hele den slakke bakken oppover mot Rustasaga brukte jeg på å samle meg før løpets siste og heftigste bakke som kalles Dreper’n. Navnet sier vel egentlig nok. I følge Strava har bakken en stigning på 9,5% og om du kommer deg opp denne uten å få åndenød så blir jeg imponert. Det er egen tidtaking i denne bakken og de tre beste i bakkesprinten premieres. Så i denne bakken sparte jeg ikke på kreftene i det hele tatt. Jeg gjorde som jeg pleier, fant en god og jevn rytme og tråkket meg oppover mens jeg fortalte meg selv at «jeg kan og jeg vil» om og om igjen. Og da jeg nådde toppen var jeg lykkelig. Det var bare å gi på det siste jeg hadde inn til mål. Jeg klarte til og med og legge inn en sprint de siste 100 meterne.

Det ble seier i dameklassen på bakkesprinten og det var mitt første møte med pallen. Jeg hadde ikke peiling på hva man gjorde oppe på en pall og følte meg mildt sagt veldig utilpass oppå der. Følelsen av at det måtte ha vært noe galt med tidtakingen eller datasystemet hang over meg og har vel kanskje ikke sluppet taket helt enda.

Den 14. oktober er det igjen klart for Nøklevann Rundt. Denne gangen stiller jeg i Bølers klubbklær og blir en av dem jeg selv syntes så ut som proffe løpere for et år siden. Men proff er jeg ikke og denne gangen kommer jeg nok til å stille med enda flere sommerfugler i magen en i fjor. For jeg forventer mer av meg selv denne gangen, og når man har gjort noe veldig bra første gang så har man satt lista høyt.

Og om du lurer på hva jeg har satt meg for mål for årets Nøklevann Rundt så må jeg være ærlig og si at jeg ikke vet det enda. For nå er det en stund siden jeg løp runden sist. Jeg får kanskje en ide om hva jeg kan forvente når jeg er med på gjennomløp av traseen onsdag 27. september. (Gjennomløpet er forresten åpent for alle, så det er bare å møte opp foran klubbhuset til Bøler på Haraløkka kl. 18 og bli med).

 

 

Publicerat: 2017-09-25 20:24 Kommentarer (0)



Oslo maraton, en folkefest

Da jeg ble spurt om jeg ville være med å løpe Oslo maraton 21km i september 2016 lo jeg godt. For 21 kilometer virket som en utrolig lang distanse for meg som da nettopp hadde løpt mitt aller første 10 kilometers løp. Men jeg sa at jeg skulle tenke på det til neste år. For kanskje jeg faktisk kunne trene meg opp til å klare å løpe 21 kilometer til da.

Ideen om å bli i stand til å løpe halvmaraton i 2017 bet seg fast. Jeg så på det som en utfordring, og bestemte meg for å gjøre et forsøk.

Noe av det aller morsomste med løping er at det er lett å bli bedre. I hvert fall i begynnelsen. For da handler det bare om å løpe. Jo mere du løper, jo bedre kondisjon får du og jo raskere blir du. Så enkelt er det. Det spiller ikke så stor rolle om du løper intervaller eller bare løper lange rolige turer. Så lenge du løper blir du bedre. Og flytter du grensene dine litt etter litt ved å løpe litt lengre eller litt fortere på noen av turene dine vil man kunne flytte på sin egen komfort sone. Og de 5 kilometerne du sleit deg igjennom da du startet blir etter hvert det du kaller for «lett oppvarming».

Det tok under 2 måneder før jeg var overbevist om at et halvmaraton var mulig. Og i januar bestemte jeg meg for å løpe et helmaraton i løpet av året også.

Litt bakvendt kanskje, men jeg løp altså mitt første maraton før jeg løp mitt første halvmaraton.

(Og hvis du vil kan du lese om maraton debuten min på Svalbard i juni her).

Du skulle kanskje tro at det ble litt mindre spennende å skulle løpe et halvmaraton etter å ha løpt et maraton. For nå hadde jeg jo bevist for meg selv at jeg var i stand til å løpe dobbelt så langt. Men det fine med løping er at det alltid er mulig å bli litt bedre, og om målet ikke er å løpe lengre så kan man alltid bli litt raskere. Nå var ikke spørsmålet lenger om jeg kunne løpe 21 kilometer, men hvor fort jeg kunne løpe 21 kilometer.

I juli fikk jeg en overaskende beskjed. Jeg hadde blitt plukket ut til å være ambassadør for Oslo maraton. Det å få lov til å fronte et så stort og bra arrangement som Oslo maraton er utrolig morsomt. Å skulle være med å motivere andre til å løpe Oslo maraton gjorde også at jeg selv ble mer motivert. Det som ikke alltid var like enkelt var at jeg hadde flere forskjellige løp å trene mot i august og september. Det var to terrengløp på 13 og 37 kilometer, et 5 kilometers løp og til slutt halvmaraton på asfalt. Så å skulle prøve å følge et bestemt program var ikke mulig. Derfor fortsatte jeg bare å trene som vanlig, mest lange turer i terreng og asfalt bare når jeg måtte. Og ukene gikk utrolig fort.

Med løp både 2 og 9 september kan jeg ikke si at jeg fikk den beste oppkjøringen før Oslo maraton 16 september. Det ble mye hvile før løpene og lite kvalitetstrening. For meg føltes det som om formen ble litt dårligere for hvert løp jeg deltok på. Så den siste uka før Oslo maraton var jeg litt usikker på hvordan det ville gå. Det føltes nesten ut som om kroppen ikke hadde lyst til å løpe enda et løp. Men da jeg dro ned for å hente startnummer og besøke Expo på torsdagen kjente jeg at lysten kom tilbake for fult. Det var så mange blide løpefolk og så mye bra løpe-stæsj samlet på et sted så da jeg forlot Expo med tre fulle poser med masse fint og godt følte jeg meg helt klar for å gi jernet på lørdagen.

Jeg sørget for å være ute i god tid på lørdagen sånn at jeg skulle få tid til å hilse på noen av de andre ambassadørene og falle litt til ro før start. Men som vanlig gikk tiden utrolig fort frem til start, og før jeg visste ordet av det stod jeg på startstreken sammen med alle de andre sprekingene som skulle løpe halvmaraton. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å holde følge med 1:40:00 fartsholderne så jeg passet på å plassere meg så nærme dem som mulig. Når startmusikken begynte og man flyttet seg nærmere startstreken kunne man nesten ta på spenningen blant deltagerne. Og da starten gikk føltes det ut som om jeg hadde overnaturlige krefter og at jeg ville være i stand til å løpe dette løpet i en rekordfart.

Og hadde det ikke vært for at det var fryktelig mange folk foran meg så hadde jeg nok satt av sted i en så høy fart at alt kruttet hadde vært brent av før jeg nådde Frognerparken…

Foto: Eivind Bye

(Foto: Eivind Bye)

En av de tingene jeg hadde gruet meg litt til med dette løpet er at det er veldig mange folk som løper samtidig, og for meg som helst løper ute i skogen for meg selv så er det litt uvant. Jeg løper gjerne sikksakk mellom trær, men å løpe sikksakk mellom folk synes jeg er mer utfordrende. Heldigvis var det mest helt i begynnelsen at det var veldig tett med folk, etter hvert ble det mer spredning sånn at det var mulig å løpe uten å måtte passe på at man ikke tråkket personen foran på hælene. Jeg holdt meg så tett til fartsholderen min som det var mulig, men jeg fulgte også med på pulsklokken min og jeg syntes det virket som om vi holdt en for lav fart så da vi var ute av Frognerparken bestemte jeg meg for å løpe i den farten jeg følte var riktig og løp forbi fartsholderen. Det var rett frem og nedoverbakke så farten var høy og alt føltes lett.

Da jeg passerte denne blide heiagjengen ved Sjølyst følte jeg meg helt fantastisk bra.

Og denne følelsen holdt seg helt til jeg nærmet meg Aker brygge hvor det ble litt folksomt igjen. Plutselig føltes ikke alt like lett mer og da fartsholderen jeg tidligere hadde fulgt plutselig løp forbi meg og jeg etter hvert så at gapet mellom oss ble større og større mistet jeg litt motet. Og da jeg kom til kilometer nummer 15 føltes det ut som om jeg møtte en vegg. Energien var borte og jeg så for meg at de neste 6 kilometerne kom til å bli blytunge. Så da helte jeg i meg tredje og siste Maxim gel og gjentok inni meg «jeg kan og jeg vil» helt til jeg hadde overbevist meg selv om at dette skulle jeg klare. Jeg klarte å komme meg opp Ullevålsveien, jeg løp til og med forbi noen folk, og jeg kom meg til toppen av Sankthanshaugen med hjelp av noen oppmuntrende heia rop fra noen barn som stod ved den siste kneika. Og følelsen jeg hadde da jeg kom til toppen var herlig. Det meste i kroppen min gjorde vondt, men nå var det bare nedoverbakke og rett frem som ventet meg. Dette ville jeg klare.

Jeg klarte å øke farten litt igjen og da det bare var 1,5 kilometer igjen klarte jeg å mobilisere det siste jeg hadde av krefter sånn at jeg klarte å gi litt ekstra inn mot mål. Målstreken passerte jeg med et smil rundt munnen til tiden 1:41:28

Og jeg var lykkelig og i endorfin-rus.

For løpet hadde vært fantastisk. Alt vondt var glemt og alt jeg tenke var at løpet hadde vært som en folkefest hele veien igjennom, med blide folk, god underholdning, bra vær og at dette hadde vært en fin løpetur gjennom Oslos gater.

Men sliten var jeg så klart og beina var såre. Og det er akkurat sånn jeg vil det skal føles etter et løp. Da vet jeg at jeg har gjort en skikkelig innsats og at medaljen jeg får er vell fortjent.

Så da gjenstår det bare å si #jegermed neste år!

Er du?

Publicerat: 2017-09-21 22:22 Kommentarer (0)



Trysilrypa 2017

Lørdag 9 september 2017 var jeg i Trysil sammen med 5231 andre spreke jenter og damer for å løpe Trysilrypa. Været var kanskje ikke det mest ideelle med 7 grader, vind og regn, men stemningen var det ikke noe å si på.  

For meg var Trysilrypa 13km et av årets store mål og det er et løp jeg har trent målrettet mot og forberedt meg på siden desember 2016. Så jeg følte meg helt klar da jeg sto på startstreken, godt kledd med vindjakke, lange tights, pannebånd og ullsokker. Så mye klær tror jeg ikke jeg har hatt på meg på en løpetur siden jeg løp Spitsbergen maraton i juni.

Det var ganske lett å se hvilke av løperne som kom til å plassere seg bra i løpet. Stiller du i shorts i slikt vær så har du planer om å komme deg fort i mål.

Jeg var forberedt på at dette ville bli en våt, glatt og gjørmete tur. Noe plankekjøring ville det ikke bli. Og det er akkurat det jeg liker best. Å løpe i utfordrende terreng under utfordrende forhold synes jeg er utrolig morsomt og jeg har ikke noe imot å bli litt møkkete. Jeg forstod at målet mitt, som var å løpe under 1.20:00 kunne bli vanskelig å få til, men å ta sorgene på forskudd er ikke noe vits i et løp. Da må man jo bare gjøre det beste man kan uansett.

Jeg oppdaget fort at jeg hadde varmet opp litt for lite før løpet, for starten av løpet ble fryktelig tung. Da jeg løp opp denne bakken i juli i år spratt jeg oppover så lett som bare det, men denne gangen peste jeg allerede halvveis i bakken. Gjørmete og glatt var det også. Men jeg ga på opp den bakken for alt det var verdt, for jeg visste at det var viktig å få en god plassering før vi kom inn på de smale stiene. For der er det mye vanskeligere å løpe forbi folk.

Jeg havnet likevel bak en dame da vi kom inn på stien. Og tempoet hennes var akkurat rolig nok til at det føltes litt for behagelig og akkurat fort nok til at jeg ikke turte å løpe forbi henne utenfor sti, men etter en liten stund fikk jeg mulighet til å løpe forbi henne og da merket jeg at jeg hadde ligget i et alt for behagelig tempo frem til da. Nå fikk jeg satt opp farten ganske mye. Stien her var ikke så alt for glatt og gjørmete heller så her var det en lett strekning og jeg syntes at alt gikk helt utrolig bra og følte meg helt fantastisk. Inntil jeg plutselig sto på alle fire midt i gjørma. Å løpe på gjørmete sti som skråner kan være litt vrient. Jeg rakk så vidt å tenke at dette kom det til å bli blåmerker av, før jeg kom meg opp på beina igjen og løp videre. Det jeg syntes var verst med å falle var at jeg mistet det gode drivet jeg hadde fått. Også ble jeg litt mer usikker i steget og redd for å skli på nytt. Jeg begynte å forberede meg på steinrøysen som snart ville komme. Der forventet jeg at det ville være skikkelig glatt og at jeg måtte sette ned farten til gangfart for å komme meg over uten å risikere å brekke noe. Men steinrøysen var mye mindre glatt enn jeg hadde fryktet, så jeg klarte å komme meg over uten noe knall og fall.

Etter steinrøysen var det et stykke med mye vann, gjørme og store steiner. En perfekt kombinasjon hvis man har lyst til å tråkke over. Jeg tråkket feil en gang og det kjentes ikke godt ut i det hele tatt, men den herlige kombinasjonen av adrenalin og endorfiner gjør at man tåler litt mer. Så smerten var fort glemt.

Nå begynte jeg å nærme meg den siste bratte bakken opp mot løpets høyeste punkt. Den kneika er virkelig tøff og jeg gikk halve bakken. Akkurat på dette punktet føltes ingen ting lett. Jeg var gjennomvåt, kald, hadde vondt både her og der og følte meg helt tom for energi. Men jeg visste jo at med en gang jeg kom til toppen så ville det være et langt stykke med nedoverbakke og lettløpt sti sånn at jeg ville kunne hente meg litt inn igjen. Så jeg holdt farten ganske greit selv om jeg ikke løp hele bakken.

Jeg hadde ingen forventninger om å få den utsikten jeg fikk fra denne toppen da jeg løp igjennom løypa i sommer. Og jeg regnet med at det ville blåse friskt der oppe. Og frisk blåste det, for da jeg nådde toppen var det nesten ikke mulig å puste og det føltes som å løpe i motbakke da jeg løp nedover på den andre siden. Vinden og regnet gjorde at det var vanskelig å se. Og nå kom også fall nummer to. Denne gangen føltes det litt som å fly og jeg rakk å tenke ganske mange tanker før jeg landet midt i en blanding av lyng og stein. Jeg er glad det var lyng der, for ellers hadde det nok ikke gått så kjempe bra.

Lyngen på fjellet har forresten utrolig fine farger på denne årstiden…

Men jeg ble ikke liggende lenge å se på vegetasjonen altså. Det tok ikke mange sekundene før jeg var på beina igjen og satte avgårde nedover mot et av de våteste partiene i Trysilrypa. Jeg brydde meg ikke så mye om jeg ble våt, for jeg var tross alt gjennomvåt fra før, men nå hadde jeg fått litt mer respekt for gjørme/stein kombinasjonen så nå var jeg litt mer forsiktig. Jeg løp forbi en vannstasjon med mange blide folk som stod klare med vann og kaffe. De heiet og kom med oppmuntrende ord da jeg løp forbi. Og sånt blir jeg så glad av! Så da ga jeg på litt ekstra.

Så kom jeg til steinrøys nummer to. Heller ikke her var det så glatt som jeg hadde fryktet, men over disse steinrøysene går det ikke fort uansett.

Nå var jeg blitt skikkelig kald på hendene og selv om det var litt mindre regn og vinden hadde stilnet litt så var øynene såre og sikten var ikke veldig bra. Men nå var det jo ikke så veldig langt igjen og da jeg løp forbi fotografen ca 3 kilometer før mål smilte jeg faktisk.

Det siste stykket inn mot mål var bare morsomt, for nå var alle de spreke damene som skulle gå Trysilrypa på vei ut fra start og de heiet meg inn de siste kilometerne. Og det gjør noe med deg når hundrevis av damer heier og kommer med oppmuntrende kommentarer. Det varmer virkelig, og man får lyst til å gi litt ekstra så jeg ga alt jeg hadde det siste stykket inn mot mål.

Og følelsen jeg hadde da jeg løp over målstreken var helt magisk. Jeg kom i mål som nummer 7 totalt og nummer 2 i min klasse, og det er jeg veldig fornøyd med.

Nå var det rett inn og vrenge av seg alle de våte klærne og få litt varme i kroppen. Og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg hadde gjørme helt opp til rumpa. Under klærne. Dessuten så jeg fort at jeg kom til å få noen skikkelige blåmerker de påfølgende dagene og jeg følte meg en smule mørbanka.

Du vet det har vært et morsomt løp når du til og med har vondt i en skulder. Men det er bare bevis på at jeg ga alt og gjorde en skikkelig innsats. Og jeg kan love deg at jeg følte meg litt ekstra tøff resten av dagen.

Fire dager etter Trysilrypa går jeg fortsatt rundt og lever på minnene fra lørdagens løp. Nå gleder jeg meg allerede til neste år og jeg forstår godt at Trysilrypa er tradisjon for mange damer.

Så bli med til Trysil i september neste år!

Publicerat: 2017-09-13 21:32 Kommentarer (0)



Noen siste tips før Trysilrypa

Nå nærmer Trysilrypa seg med stormskritt og om under en uke drar jeg tilbake til Trysil sammen med mange andre spreke damer for å løpe det løpet som jeg har trent mot og gledet meg til i snart et år. Det er ganske rart at jeg nå går inn i den siste uken med forberedelser, det har hele tiden føltes så langt frem i tid, men nå vet jeg at dagene kommer til å gå fryktelig fort.

Treningsgrunnlaget er lagt, jeg får ikke gjort noe mer til eller fra når det gjelder å forbedre teknikk eller øke utholdenhet. Jeg går inn i en rolig uke med lite løping og jeg skal la kroppen hvile sånn at jeg på lørdag står klar på startstreken med en kropp som bare gleder seg til å ta fatt på de 13 kilometerne med vakkert, krevende og morsomt terreng.

Så hvordan ser de siste 6 dagene før Trysilrypa ut for min del? Det blir en gåtur i skogen i morgen og så blir det en eller to korte og relativt rolige løpeturer når jeg finner tid til det. Men torsdag og fredag blir helt løpefrie.

Tiden jeg ikke bruker på løping vil i stedet gå til de siste små forberedelsene som gjenstår. Alt jeg skal ha med meg til Trysil skal pakkes i god tid sånn at jeg slipper å få noen dårlige overraskelser kvelden før avreise. Klærne jeg planlegger å bruke, skoene jeg skal løpe i, pulsklokka og eventuelt annet stæsj som jeg tenker vil være lurt å ha med skal ses over.

Men sånn bortsett fra det skal jeg ikke gjøre så mye annerledes enn jeg gjør til vanlig. Kostholdet mitt er som det pleier. Jeg er vel over middel interessert i kosthold og spiser sunn og næringsrik mat hver dag og siden dette ikke er et veldig langt løp så trenger jeg ikke å gjøre noen endringer sånn som å fylle på ekstra med karbohydrater sånn som man gjør før ordentlig lange løp. Men et pastamåltid fredag kveld skader jo ikke.

Og til sist skal jeg sørge for å få nok søvn og hvile de siste dagene før Trysilrypa. Det er utrolig hvor mye det å møte uthvilt på startstreken har å si.

Her kommer et lite knippe med tips til selve løpsdagen:

Pass på å ha god tid. Det er ikke morsomt å stresse før et løp. Sørg for at du har tid til å nyte en god, (men ikke for kraftig), frokost. Og frokost er viktig damer! Uansett om du er av den typen som ikke har matlyst på morgenen så trenger man frokost før et slikt løp. Trysilrypa starter allerede kl 09 så jeg kommer til å spise frokost senest klokka 07.00. Å løpe løp på full mage er ikke behagelig.

Fyll på væskelageret, men ikke overdriv. Du har ikke lyst til å løpe tissetrengt 13 kilometer i fjellet. En kopp kaffe eller to er også fint. Koffein kvikker opp og har vist seg å ha positiv effekt på utholdenhet til løpere.

Kle på deg etter været, men husk at du blir varm av å løpe. Det er bedre å fryse litt de første 2 kilometerne enn å være glovarm de siste 11 kilometerne.

Dra til startområdet i god tid. Du skal ha tid til å hente startnummer, feste startnummer, legge fra deg ting, gå på do, drikke litt vann, falle til ro og hilse på folk. Og viktigst av alt; du skal ha tid til å varme opp.

Trysilrypa har felles oppvarming før start. Bli med på den eller varm opp med litt lett jogging og kanskje noen stigningsløp før start. Jeg er sånn at jo kortere løp jeg skal løpe, jo lengere tid bruker jeg på å varme opp. Skal jeg løpe 6 km så varmer jeg opp med 5 kilometer. Jeg kommer nok til å varme opp med 3-4 kilometer med lett jogging før Trysilrypa 13 kilometer. Også tar jeg noen stigningsløp rett før start.

Og knyt skolissene godt. Senest i dag opplevde jeg å løpe et løp hvor den ene skolissen gikk opp halvveis i løpet og det var utrolig demotiverende. Man mister masse tid og fart og man mister den gode flyten man får i et løp. Jeg har pleid å løpe med dobbelt knute, men selv dobbelt knuter kan gå opp. Så i dag lærte jeg meg en ny knute. Det var en som har drevet med orientering før som lærte meg den og hun kalte den bare for O-knuten. Mitt tips er å google litt og teste ut litt knuter for å finne en knute som ikke går opp.

Om du skal løpe med musikk er det lurt å ha spillelisten klar og øreproppene på plass i ørene i god tid før startskuddet går. Jeg pleier å løpe med musikk på det ene øret bare, det er viktig å kunne få med seg hva som skjer i løypa.

Og hvis du først har telefonen fremme, så ta en selfie. Det er utrolig morsomt å ha før og etter bilder fra sånne løp. Knips litt bilder av de du løper sammen med også for dette blir en opplevelse du kommer til å ha lyst til å ha minner i fra.

Ønsk de du står sammen med på startstreken lykke til, fortell deg selv at du skal gjøre ditt beste i dag, pust inn og ut. Og løp!

Forresten så kan jeg nevne at Trysilrypa har pengepremie til de 3 beste i hver klasse.

  1. premie: 2500
  2. premie 1500
  3. premie 1000

Det gir kanskje en liten ekstra motivasjon til å gi det lille ekstra i årets Trysilrypa?

Masse lykke til alle dere spreke damer som skal være med å løpe Trysilrypa! Jeg gleder meg til å løpe sammen med dere!

Publicerat: 2017-09-02 22:21 Kommentarer (0)



Østmarka Trail Challenge Flyktningruta; mitt første terrengløp

Jeg meldte meg på Østmarka Trail Challenge Flykningruta i mars måned i år. Siden da har jeg hatt ganske ambivalente følelser knyttet til den avgjørelsen. Jeg har gledet meg vilt den ene dagen og tenkt at dette er galskap den neste dagen. Og i perioder fortrengte jeg det fullstendig. For dette løpet er ikke for pingler. Dette er et løp som går over stokk og stein på noen av Østmarkas tøffeste stier. Det er 37km med teknisk krevende terreng og nesten 1000 høydemeter og hadde du foreslått at jeg skulle løpe et slikt løp i fjor på denne tiden hadde jeg sett veldig rart på deg.


Men etter mange timer med løping på kryss og tvers av Østmarka, en gjennomløpning av løypa og noen timer med mentale forberedelser og kartstudier så begynte jeg å føle meg klar for løpet.


Jeg våknet klokka 05.30 på løpsdagen til lyden av regn. Ikke litt smådrypping, men skikkelig øse pøse regn. Og da visste jeg at dette kom til å bli en gjørmete affære. Om jeg ble motløs av det? Ikke i det hele tatt. Litt gjørme skader ingen. Så da jeg stod opp en time senere og nøt havregrøten, rødbet-juicen og kaffen min var jeg i strålende humør og gledet meg skikkelig til å komme meg avgårde.


Det verste jeg vet er å stresse, så jeg var ute i god tid for å hente startnummer og GPS brikke. Og da rakk jeg også å hilse på litt folk før jeg gikk på bussen som skulle kjøre oss ut til Skøyen gård i Enebakk der løpet starter.


Da jeg hadde funnet meg en god plass på bussen, hilst på sidemannen og oppdatert diverse sosiale medier lente jeg meg godt tilbake i setet og kjente litt på hvilke forventninger jeg hadde til løpet og til mine egne prestasjoner. Jeg kom frem til at det viktigste for meg var å ha en god løpsopplevelse, men jeg skulle ikke ta det som en rolig langtur. Også ville jeg være i stand til å løpe i mål med stil. Spare litt på kreftene. For det er morsommere å klare å ta igjen folk helt mot slutten av et løp enn det er å ta igjen folk i begynnelsen synes jeg.


Jeg rakk å skravle litt med de som satt rundt meg i løpet av den 45 min lange bussturen ut til Skøyen gård. Det var både folk som hadde løpt løpet før og folk som ikke hadde løpt noe særlig i Østmarka før. Jeg forstod at det var en god blanding av løpere med i dag og det varierte veldig hvilke forventninger folk hadde. Noen skulle ta det som en fin tur, andre skulle gi alt. Og stemningen var herlig avslappet og munter. Det er noe av det jeg elsker med terrengløpere! De er så blide og trivelige bestandig. Bortsett fra når de ikke har løpt på en stund, da er de kanskje ikke like trivelige. Jeg har en teori om at terrengløpere flest er litt mer lykkelige en andre folk. For det gjør noe bra med humøret å løpe rundt i skog og mark.


Vel fremme ved Skøyen gård ble det litt venting før start, men det gjør jo ingen ting når det er så mange trivelige folk å prate med. Vi gikk nedover mot vannet og startstreken og jeg møtte stadig nye hyggelige folk som jeg slo av en prat med. Jeg var så utrolig sosial at jeg faktisk glemte å gjøre noen av de siste viktige tingene før et løp; stramme lisser og feste dem godt og sette på musikk. Du får ikke meg til å løpe så langt uten musikk på øret. No way! Så da startskuddet gikk og vi begynte å løpe oppover løpets aller første bakke og jeg oppdaget at jeg ikke hadde musikk på øret var det bare å få løs floken på øreproppledningen og finne frem spillelisten på telefonen. Ikke verdens beste start på et løp, men jeg stresset ikke så mye med det. Planen var jo uansett å ta det rolig i begynnelsen.


Etter den første litt brutale bakken opp fra vannet var det et lite stykke med grusvei før vi kom over hovedveien og inn i skog og mark. Jeg hadde jo forberedt meg mentalt på at det kom til å bli en våt tur så jeg gjorde ikke noen særlige forsøk på å komme meg tørrskodd over sølepyttene og bekkene som møtte meg og jeg var gjennomvåt på beina allerede etter 2 km. Det er egentlig ganske greit, for når man først har blitt skikkelig våt så er det ikke lenger noe ubehagelig å plumpe. Det er klart jeg prøvde å unngå å plumpe ut i de verste gjørmehullene, for de stjeler jo både mye tid og krefter, men småpyttene løp jeg bare lett igjennom uten å bry meg.


Sa jeg forresten at jeg skulle ta det rolig til å begynne med? Det hadde jeg glemt etter de første 300 meterne så de første 5 kilometerne fløy jeg av sted i et mye raskere tempo enn jeg hadde planlagt. Jeg merket det først da vi for alvor kom inn i skogen og inn på blåmerket sti. Da begynte jeg å forstå at turen opp til Vangen kom til å bli tung.
Etter litt forvirring og feilløping, (jeg diltet bare etter de som lå foran meg), kom vi inn på en sti som jeg husker som en herlig og lettløpt sti fra da jeg løp igjennom løypa tidligere i sommer. Nå var det en våt, gjørmete og glatt sti og det var ikke like lett å holde farten oppe. Da jeg begynte å nærme meg stedet hvor jeg skled og plumpet sist så minnet jeg meg selv på at jeg ikke skulle løpe på de plankene. Så da løp jeg i stedet rett ut i gjørmehullet og stod for første gang denne dagen med gjørme opp til knærne. Det krevde litt innsats å komme opp igjen, og plutselig var mange av de jeg hadde ligget rett bak kommet et godt stykke lenger frem, men jeg tok dem igjen i neste bakke. For i dette løpet må man nesten gå i oppoverbakkene hvis man ikke innehar overjordiske superkrefter.


Men så kom det et stykke med våte og glatte partier igjen også fikk jeg problemer med lissene på den ene skoen og da mistet jeg igjen de jeg løp bak av syne. Det gjorde meg ikke så mye, jeg satset på at jeg ville klare å ta igjen noen senere i løpet.
Da jeg kom til klokkeplassen der hvor jeg nesten ramlet uti bekken sist krabbet jeg veldig uelegant over og da ble jeg overaskende nok tatt igjen av Espen Bago fra Bøler. Jeg ble overasket fordi jeg hadde vært sikker på at han lå langt foran meg og jeg hadde ikke sett at jeg løp forbi ham, men han hadde vist løpt litt feil og fått noen kilometer ekstra på kjøpet. Så da var jeg så heldig å få følge av ham et lite stykke, men det tok ikke lang tid før han forsvant på stien foran meg.


Etter en liten stund kom jeg til et åpent område der det var hugget mye trær. Derifra så jeg grusveien jeg skulle ned til, men jeg fulgte blåmerket sti og karet meg igjennom busker og kratt og sklei nedover bratte gjørmepartier. Da jeg kom meg ned til veien, ble jeg tatt igjen av en som hadde vært litt lurere enn meg og bare løpt tvers over hogstfeltet og ned til veien. Så da fikk jeg hyggelig følge et lite stykke igjen. Det er utrolig hyggelig å løpe sånne løp hvor folk har tid til å hilse og kanskje til og med prate litt under løpet. For selv om dette er et utrolig hardt og krevende løp, så er det ikke så intensivt hele tiden. Man må ta det litt med ro noen steder.


Men da vi kom til den første skikkelig bratte nedoverbakken forsvant han foran meg. Jeg må øve på å bli litt tøffere i nedoverbakker skjønner jeg.


Etter denne nedoverbakken kom jeg til en av de stiene jeg hadde gledet meg til og som jeg husket som en fin flytsti. Denne gangen var det ikke like mye flyt på denne stien på grunn av gjørme og glatte røtter, men fint var det uansett, for her var det utrolig grønt og frodig.


Jeg hadde gruet meg litt til partiet langs Børtevann. Der er stien veldig smal noen steder og man går helt på kanten ut mot vannet. Her risikerer man å sli rett uti vannet om man ikke er forsiktig. Dessuten er det et stykke hvor man må gå på steiner langs vannet og disse forestilte jeg meg kom til å være veldig glatte etter nattens regnskur. Jeg tok det forsiktig dette stykket, men det var mindre glatt en jeg hadde fryktet og jeg var snart inne på fin sti igjen. Når jeg kom til Bøvelstad hytta ble jeg igjen tatt igjen av noen menn. Stien videre mot Vangen er smal og bratt mange steder og jeg liker ikke å ha folk bak meg, så jeg gikk til side og slapp dem forbi. Jeg vil heller ligge bak og bli dratt enn å ligge foran og være redd for å sinke de bak. Sikkert ikke en kjempe positiv egenskap i konkurranser.


Jeg måtte også stoppe en gang til for å ordne med lissene mine igjen. Jeg kommer i hvert fall aldri til å glemme å gjøre en siste sjekk av sko og lisser før et løp igjenn...
Fra Bøvelstad vet jeg at veien til Vangen er kort og det var bra, for nå kjente jeg at jeg var skikkelig sliten. Jeg gledet meg til et glass saft på Vangen og kanskje en bollebit. Omtrent 2 kilometer fra Vangen begynte jeg å kjente at det stakk i siden, og den siste kneika opp til Vangen var ordentlig smertefull. Da var det ikke snakk om å løpe. Men så kom jeg opp til Vangen og der stod det folk og heiet og det gjør utrolig mye for motivasjonen. Og da jeg fikk beskjed om at jeg var nummer 4 av damene droppet jeg bollen, hev i meg et glass saft og løp videre. Plutselig så jeg en mulighet til å få plass på pallen og jeg fikk lyst til å gi litt ekstra.


Nå gikk det lett et stykke igjen. Etter Vangen var det flere steder ganske tørt og lett å løpe. Dessuten går det mye nedover. Jeg møtte også på flere turgåere på veien som heiet på meg da jeg løp forbi. Og sånt blir jeg så glad av! Flere ganger fikk jeg også beskjed om at dame nummer 3 var rett foran meg og det motiverte meg til å holde farten oppe. Jeg ble kanskje litt for fokusert på å ta igjen damen foran meg for plutselig stod jeg med gjørme til langt opp over begge knærne. Og denne gangen måtte jeg grave meg ut av gjørmehullet. Her gikk det mange dyrebare minutter og jeg mistet litt troa på at jeg ville klare å få plass på pallen. Men nå var det godt under 10 km igjen og jeg visste at det ikke var så langt igjen til Rundvann. Og stien fra Rundvann til Skullerud er kjempe morsom å løpe så det gledet jeg meg til. Men først måtte jeg bare komme meg ned Østmarkas bratteste bakke og opp noen nesten like bratte bakker. Nå kjente at jeg begynte å tappes for energi og selv det å tygge Clif bar shots bloksene jeg hadde med som fuel var tungt. Det ble ikke bedre av at jeg plutselig oppdaget at jeg hadde gått helt tom for vann 6 km fra mål. Men det var kanskje også en av de tingene som gjorde at jeg klarte å holde farten oppe. Jeg var så utrolig tørst og jo fortere jeg løp, jo fortere ville jeg komme i mål og få meg noe å drikke. Da jeg kom til siste bakken før Rundvann tok jeg for første gang siden Vangen igjen en løper. Nå følte jeg meg helt klar for å sette opp farten inn til mål og jeg samlet sammen alt jeg hadde igjen av energi og ga alt. Jeg tok igjen et par løpere til på vei nedover mot Sagstua og da jeg så muligheten til å ta igjen enda en løper på de siste 100 meterne før mål la jeg inn en skikkelig sprint og klarte det.

Jeg løp opp den siste lille kneika til mål med stil, akkurat som jeg hadde planlagt. Og så gikk jeg rett opp til drikkestasjonen og drakk masse vann. Det var først etter at jeg hadde fylt opp væskelageret skikkelig at jeg kom på å spørre arrangørene hvilken plass jeg hadde kommet på. Og jeg ble skikkelig overasket da jeg fikk vite at jeg hadde kommet inn som nummer 3 av damene, for jeg hadde ikke fått med meg at jeg hadde løpt forbi noen damer etter Vangen.


Og det er ganske kult å komme på pallen på sitt første terrengløp synes jeg.


Dette løpet var helt utrolig morsomt. Jeg elsker å bli utfordret, og Østmarka Trail Challenge utfordret meg virkelig. Jeg kan leve lenge på denne opplevelsen, i hvert fall frem til 9. september. For da skal jeg løpe Trysilrypa og det gleder jeg meg bare enda mer til nå. Dessuten har jeg nå satt et nytt løp opp på lista over løp som skal løpes i 2017. I november skal jeg løpe Østmarka Trail Challenge –Hodelyktløpet. Må jo nesten prøve meg på å kapre tittelen ¨Dronninga av blåmerka¨ nå...

Publicerat: 2017-08-22 20:32 Kommentarer (0)



Litt om sko, klær og utstyr til Trysilrypa

Da jeg løp igjennom løypene til Trysilrypa gjorde jeg meg noen tanker om hva jeg skulle pakke med meg i baggen når jeg skal tilbake for å løpe Trysilrypa 9 september. Det er noe annet å løpe på fjellet en å løpe i skog og mark. Underlaget er annerledes og været er ofte mye mer skiftende. I september måned kan man oppleve alle årstidene i løpet av noen få timer oppe på fjellet. Da kan det være rim på bakken på morgenen og bikini temperaturer utpå dagen. Det kan være sol og strålende sikt det ene øyeblikket og så regn og tåke i det neste. Så det krever at man er litt forberedt og har med seg riktig klær og utstyr.

I løpet av de løpene jeg har løpt til nå har jeg bommet på klesvalget flere ganger. Og hver gang har jeg kledd på meg for mye klær. Jeg er livredd for å fryse, for det er ikke noe morsomt å løpe hvis man er stivfrossen av kulde etter å ha løpt noen få kilometer. Og når man er ute på treningsturer hvor man ikke presser kroppen til det fulle kan man bli kald ganske fort om temperaturen ligger under 10 plussgrader og det blåser eller er fuktig i luften. Men skal man løpe et løp og har planer om å gi alt kan man ikke sammenligne det med en rolig joggetur. Da blir man fort varm og det vil være plagsomt å ha på seg for mye klær. Heller litt kald de første 3 kilometerne enn glovarm de siste 10.

Når jeg har løpt de lange turene mine ute i skogen i sommer og det har vært litt kaldt og rått på morgenen, men jeg har vist at temperaturen kom til å stige utover dagen har jeg gjerne valgt å løpe med en shorts og en tynn ull t-skjorte. For ull har en så fin egenskap at den holder deg varm når det er kaldt og virker kjølende når det er varm også transporterer ull fuktighet så godt sånn at det ikke gjør noe at man blir svett. Men om det blåser friskt og temperaturen er lav 9 september vil jeg nok satse på å løpe med tights som går litt over kneet, teknisk singlet eller t-skjorte og en lett løpejakke som holder vinden ute samtidig som den slipper ut overskuddsvarmen. Jeg har testet Trysilrypa kolleksjonen i år og jeg vet at dette blir noen av mine favoritt plagg nå som høsten kommer. Lette, freshe løpeklær som jeg føler meg skikkelig bra i og som er behagelige å løpe i. De har også en foret lang tights og den kommer til å bli mye brukt på de rolige turene mine i høst og vinter.

Hvis det er kaldt må du ikke glemme å ha noe på hodet. Jeg løper alltid med buff eller pannebånd når det er litt kjølig ute. De tar ikke så mye plass og det er enkelt å regulere temperaturen med å ta på og av buffen eller pannebåndet i løpet av turen. Et par tynne hansker kan også være lurt å ha med i baggen om du har lett for å fryse på hendene.

Og glem for all del ikke gode sokker! Dropp bomullsokkene og ta på noen gode ull eller tekniske sokker som er beregnet for løping. Jeg sverger til tynne ullsokker når jeg skal løpe i terreng på litt kjøligere dager og spesielt hvis jeg vet at det er stor sannsynlighet for at jeg vil bli våt på beina. Det er helt utrolig hvor bra et par ullsokker holder på varmen selv om både sko og sokker er dryppende våte! Ellers kan jeg anbefale Steigen sokkene. De er både fukttransporterende, kule og de reduserer faren for gnagsår veldig.

For meg var det eneste jeg så at jeg manglet til Trysilrypa et par nye terreng sko. Jeg har løpt mye i skog og mark de siste 9 månedene, men lite på fjell og jeg merket at terrengskoene mine ikke hadde godt nok grep på våt og glatt stein. Og er det noe du risikerer når du skal løpe Trysilrypa lang løype så er det å måtte løpe på våte og glatte steiner. Det kan hende man er super heldig med været og at det har vært sol og tørt i flere dager sånn at løypa er helt tørr. Eller det kan ha regnet de siste 4 dagene sånn at noen partier av løypa er skikkelig glatte. Da har du lyst til å ha på deg sko med godt grep.

Jeg brukte noen dager på å google, lese tester og snakke med folk jeg kjenner som har mye erfaring fra å løpe i terreng. Og jeg syntes bare det ble vanskeligere og vanskeligere for når det gjelder løpe sko er det mange forskjellige meninger. Det jeg ville ha var sko som ga meg god kontakt med underlaget, satt bra på foten, var smidige og som hadde et supert grep selv på våte og glatte steiner.

Med noen tanker om 4-5 modeller jeg skulle se på tok jeg meg en tur til byen for å kjøpe sko. Jeg hadde sørget for å ha god tid, for å finne riktige løpe sko er ikke alltid så enkelt.

I butikken fikk jeg først hjelp av en kjempe søt jente som prøvde seg på å selge meg sko som jeg viste var helt uaktuelle. Ingen av skoene hun nevnte var de jeg hadde fått tips om og som hadde gjort det bra på tester. Dessuten hadde hun ikke personlig erfaring med noen av dem. Og da jeg gjorde noe jeg nesten aldri tør å gjøre; jeg spurte om de hadde en på jobb den dagen som var litt ekstra god på terreng sko. På en hyggelig måte altså. Men det er greit å få hjelp av noen som kan terreng sko når man skal kjøpe terreng sko. Og da fikk jeg en annen til å hjelpe meg og hun plukket raskt ut flere av modellene jeg hadde tenkt på. Også visste hun litt om tester som var gjort.

Skoene jeg prøvde var VJ Irock 2, Salomon S-Lab Sens Ultra, VJ Amas og Inov8 X-talton 212.

Alle disse skal ha et godt grep på våt og glatt stein og skal være gode å bruke når man skal løpe i fjellet så det var bare å finne skoene som satt best på foten min og som ga meg en god følelse. VJ Iroc 2 hadde helt feil fasong for meg og VJ Amas var jeg litt usikker på om satt helt bra. Salomon skoene satt helt perfekt på foten og kjentes ut som sko jeg kunne løpe mange mil i uten å få vondt, men det føltes ikke ut som om kontakten med underlaget var så god som jeg er vant til. Inov8 skoene kjentes mest trygge ut, for de kjentes akkurat ut som de terrengskoene jeg har fra før og de vet jeg jo at føttene mine trives i. De ga meg også god kontakt akkurat som skoene jeg har fra før gjør.

Etter å ha brukt en liten evighet på å prøve å bestemme meg for om jeg skulle ta med meg Salomon eller Inov8 skoene hjem endte jeg opp med å forlate butikken med begge to. Så nå blir det spennende å se hvilke av dem jeg ender opp med å bruke når jeg skal løpe Trysilrypa. For skoene må testes noen ganger i lignende terreng før jeg vet det helt sikkert.

Når det gjelder sko til Trysilrypa kan jeg jo forresten nevne at det ikke er nødvendig å løpe med terreng sko om du skal løpe den korte løypa. Jeg ville valgt terreng sko hvis jeg ønsket å løpe den veldig fort, men om du ikke har terreng sko fra før og ikke har løpt så mye i terreng så trenger man ikke å kjøpe nye sko for å komme seg igjennom løypa. For den korte løypa har mest lettløpt grus og jordvei og stien man løper på slutten er overkommelig også med vanlige løpe sko. Løper du den lange løypa bør du helt klart ha terreng sko med godt grep, for denne løypa har krevende terreng og faren for å skli eller tråkke over blir stor hvis du ikke har gode sko.

 

Denne uken kjører Trysilrypa i gang en konkurranse på Face book hvor du kan vinne super fine klær fra Trysilrypa kolleksjonen. Gå inn på Trysilrypa sin Facebook side og bli med på konkurransen!

Og damer, hvis dere melder dere på Trysilrypa før 20 August og bruker koden RYPEBLOGGER får du en skikkelig god deal!

Publicerat: 2017-08-18 16:03 Kommentarer (0)



Gjennomløping av flykningruta


En gang i våres, det var en dag jeg var syk med feber og jeg husker at jeg syntes skikkelig synd på meg selv, meldte jeg meg på Østmarka Trail Challenge- Flykningruta. Det er et lite løp med litt over 100 deltagere som går fra Øyeren ved Enebakk, gjennom Østmarka på blåmerket sti, til Skullerud i Oslo. Sånn ca 37 kilometer med teknisk krevende terreng, mange bratte bakker og dårlig merking. Hørtes ut som en helt super ide da jeg lå med 38+ i feber og hadde lyst til å gi meg selv noe å glede meg til.


Det tok et par dager, feberen forsvant og jeg begynte å lure på hva som hadde fått meg til å melde meg på dette løpet. Jeg hadde googlet og etter hvert forstått at dette var et løp hvor man helst burde ha litt orienteringsferdigheter for her var det mange muligheter for å løpe feil. Og men mine evner til å finne frem skjønte jeg at faren var stor for at det ville ende med leteaksjon hvis jeg ikke forberedte meg litt på forhånd. Dessuten hadde jeg nok ikke tenkt på hvor langt 37 kilometer er når man skal løpe/klatre veldig mye opp og ned og løpe på steinurer, smale stier og stier som kanskje ikke lenger er så mye sti. Men jeg kom frem til at det var eventyret jeg ønsket meg, og en løpsopplevelse litt utenom det vanlige. Og tiden betydde ikke så mye. Jeg skulle klare å gjennomføre om jeg så måtte gå i mål.


Jeg begynte med å studere kartet over flykningruta og løp ofte i området mellom Skullerudstua og Vangen. Flere ganger prøvde jeg også å løpe deler av flykningruta fra Skullerud, men jeg endte alltid opp på en eller annen liten sti som så fristende ut og da glemte jeg hele planen om å bli kjent med flykningruta.


Men en dag før den 19 august skulle jeg løpe igjennom hele ruta. Det var jeg bare nødt til.


Og den siste helgen i Juli fikk jeg endelig mulighet til å teste løypa.
Tilfeldigheter gjorde at jeg var så heldig å få selskap av Trond Olav fra Bøler IF og Sam som er ultraløper. Trond Olav har løpt dette løpet to ganger før og Sam hadde lagt ruta inn på klokka si så jeg tenkte at dette kom til å gå lekende lett.


Vi tok buss ut til Enebakk også løp vi et lite stykke langs veien før vi kom til skiltet som viste oss hvor flykningruta gikk. Vi løp på fin grusvei i landlige omgivelser og føttene gikk av seg selv mens skravla gikk om løpemat, løpesko, løpestæsj, ja du vet, sånne ting som løpere snakker om.


Været var helt perfekt. Overskyet, men ikke regn, og en temperatur på rundt 20 grader.


Vi løp helt til vi kom til grusveiens ende. Det var et gårdstun og etter å ha surret litt rundt forstod vi at stien gikk gjennom hagen til gårdshuset.
Så kom vi inn på en kjerrevei og løp et stykke mens vi lette etter en sti til venstre og når vi hadde løpt så lenge at vi forstod at vi måtte ha løpt forbi den stien så snudde vi og løp tilbake.


Jeg lot gutta ta jobben med å lese kartet. Jeg hadde funnet et skilt som pekte mot Vangen, men det pekte skrått mot høyre, og Trond Olav mente vi skulle til venstre. Men etter litt om og men fant vi ut at det nok var den blåmerkede stien som gikk skrått mot høyre vi skulle følge også løp vi på den.


Jeg først.


Vi løp forbi mengder av blåbær og kantareller. Stien her var helt herlig å løpe på. En sånn sti som gir deg lyst til å løpe fort. Så jeg løp fort og rett før vi kom ut på en ny grusvei sklei jeg på en planke som var lagt over et gjørmehull og fikk min første plump på denne turen.


Fint for gutta at jeg løp først så slapp de å bli møkkete.
Stien videre var enkel å finne og ting gikk lett, denne gangen løp jeg bakerst helt til vi kom til Klokke-plassen.


Der skal man igjennom et gjerde og over en liten bekk. Før måtte man vist over dette gjerdet og det var også mange som løp feil fordi stien kommer litt brått på, men nå har noen klippet hull i gjerdet så det er bare å krype igjennom. Jeg var ivrig etter å komme videre og tok ledelsen igjen. Tok to forsiktige skritt ut på plankene som var lagt over bekken og sklei rett uti bekken. Eller det vil si, på mirakuløst vis klarte jeg å unngå å havne i bekken ved å klamre meg fast til plankene og kaste meg inn på land.Hvis du har løpt litt på sti så har du kanskje oppdaget hvor glatte sånne planker kan bli. Disse plankene heller også litt så det var helt umulig å stå på dem. De andre prøvde også, men det endte med at de hoppet over og jeg ålte meg over plankene. Det så sikkert 100% uelegant ut, men denne bekken var for dyp til at jeg hadde lyst til å plumpe og for bred til at jeg tok sjansen på å hoppe over.


Da vi hadde kommet over elven tok det ikke lang tid før vi lurte på om vi hadde løpt feil igjen, for det vi nå hadde foran oss så ikke mye ut som en sti, men det var altså en sti. Bare veldig igjengrodd.


Denne strekningen var ganske krevende å løpe på, for det var veldig ujevnt terreng, men på grunn av alt gresset var det vanskelig å se hvor det var steiner og søkk.
Så ble det oppoverbakke, sti og senere en grusvei hvor vi igjen var litt usikre på om vi skulle til venstre eller til høyre. Klokka til Sam viste til høyre, så da satset vi på at det var riktig. Trond Olav husket at det et eller annet sted skulle komme en sti litt brått på som vi skulle ta av på. Heldigvis for meg at jeg hadde med meg to som var litt mer observante en meg, for jeg hadde nok løpt rett forbi dette skiltet her.


Så gikk det oppover igjen før vi kom til en veldig bratt nedoverbakke. ¨Oi sann, her var det bratt¨ sa jeg, ¨bare vent¨ sa Trond Olav, ¨denne er ingen ting i forhold til hva som kommer¨. Dette blir det en bra tur tenkte jeg.


Da vi hadde kommet oss ned sa Trond Olav at det var her han syntes løpet startet for alvor. Nå var det et godt stykke med deilig sti og jeg smilte fra øre til øre da vi spratt av sted bortover.


Så kom vi til Børtevann og da ble stien veldig kronglete og etter hvert måtte vi gå på steinene langs vannet. Her løp vi ikke. Her gikk vi ganske forsiktig.


Men det var bare et veldig kort stykke, og så kom vi inn på fin sti igjen. Herifra tok det ikke lang tid før vi kom inn på tunet til Bøvelstad hytta. Og her ble det et litt lengre stopp, for buskene her var fulle av modne rips og solbær.


Fra Bøvelstad til Vangen syntes jeg det gikk lekende lett, selv om det var en god del stigning på dette stykket. Og før jeg visste ordet av det kjente jeg lukten av nystekte Vangen boller. Det er helt klart de beste bollene i Østmarka! Og man kan ikke løpe forbi Vangen uten å spise bolle. Så da ble det en liten pause her også.


Selv om Trond Olav hadde advart meg om at stykket fra Vangen til Skullerud var det tyngste partiet så var det dette partiet jeg gledet meg mest til. Fra Vangen vet man jo at man har lagt halve turen bak seg men her synes jeg også stiene blir morsommere og for meg føles det alltid ut som om det går mest nedover fra Vangen. Vi løp over Pølseberget, langs fine små vann, over myrer med multer og på terreng som jeg har blitt godt kjent med det siste året og som jeg bare blir mer og mer glad i. Vi kom til det som mange mener er Østmarkas bratteste bakke, denne bakken er virkelig bratt og den er lang. Og jeg skulle ønske vi skulle opp den og ikke ned...


Men så kom det igjen et stykke med lettløpt sti før vi kom til det Tron Olav kalte turens ¨berg og dal bane¨. Her var det noen få korte, men bratte opp og nedoverbakker som kom tett etter hverandre før vi fikk den siste bakken opp forbi Østmarkskapellet.

Og fra Østmarkskapellet til Skullerudstua er det bare moro. Her går det nedover på berg og steinete sti.


Det her ble en utrolig bra tur og jeg gleder meg skikkelig til å løpe denne turen igjen 19 august. Jeg er veldig glad for at jeg har løpt igjennom mesteparten av ruta nå, både fordi jeg nå kanskje klarer å unngå å løpe meg bort og fordi jeg har fått muligheten til å løpe denne turen med flere små stopp sånn at jeg kunne glede meg skikkelig over alle de fine stedene vi passerte. Det blir nok ikke mange slike stopp neste gang jeg skal løpe denne ruta.

Publicerat: 2017-08-08 21:01 Kommentarer (0)



Jeg har testet Trysilrypa lang løype!

Da jeg var i Trysil forrige uke fikk jeg testet både Trysilrypa 6km og Trysilrypa 13km. Det er kanskje ikke rart at det var den lange løypa jeg gledet meg alle mest til å teste ut, for det er jo den løypa jeg skal løpe 9 september, og det er den jeg har forberedt meg til i nesten 9 måneder nå.

På denne tiden i fjor var jeg ikke vant til å løpe i terreng. Jeg løp på skogsvei og jeg hadde ikke noe imot bakker, men å løpe på sti og i terreng som krevde noe mer enn å bare sette den ene foten foran den andre var noe som var helt uvant for meg. I dag er det å løpe i krevende terreng det jeg synes er aller morsomst og det er de turene jeg gleder meg mest til, for de føles ofte mest ut som å være ute på eventyr.

Så denne turen hadde jeg gledet meg til. Og jeg kan love at jeg ikke ble skuffet!

Trysilrypa kort og lang løype starter likt, med en tung og litt kjedelig oppoverbakke på ca 0,8km. Her er det ikke noe spesielt spennende å se på, men jeg tror nok det står noen folk og heier oss oppover 9 september, og heiarop hjelper i hvert fall mye på min motivasjon. Men pass deg så du ikke brenner av alt kruttet i denne bakken, for når du er på toppen av bakken har du enda 12 km igjen til mål.

Når du kommer til toppen av denne bakken er det bare å nyte ett landskap som til tider tok pusten helt fra meg.

Først kommer et parti som er ganske så lettløpt. Det er lite stigning og stien er lett å løpe på. Også er det så utrolig fint her! Nå får du etter hvert veldig fin utsikt ut over et vakkert fjellandskap og denne utsikten blir bare bedre og bedre jo nærmere du kommer løypas høyeste punkt.

Men før du kommer dit skal du passere en stor steinur. Og her må man være forsiktig! Spesielt hvis det har regnet, for da blir steinene nok veldig glatte. Det er merket med blått for å vise hvor det er enklest å trå for å komme seg over til den andre siden. Her måtte jeg benytte meg av sjansen til å leke meg litt med å finne alternative måter å komme forbi steinura, ta litt bilder og nyte utsikten, for jeg vet at når jeg skal tilbake i september så kommer jeg ikke til å kunne ta meg tid til å nyte utsikten akkurat her, for her vil jeg måtte ha fult fokus på hvor jeg plasserer føttene mine.

Etter steinuren er stien litt mer krevende enn den var tidligere. Det er mange steiner her og er det vått må man passe litt på. Men så kommer man til stigningen mot løypas høyeste punkt og da er ikke stien noe vanskelig å løpe på lenger. Men jeg kan garantere deg at du vil merke denne bakken!

Jeg var nesten litt overrasket over hvor tung den føltes, for den så egentlig ikke så ille ut, men de siste 10 meterne opp gikk jeg faktisk.

Vel oppe på toppen må du nesten ta deg tid til å kaste et blikk ut over landskapet du har under deg, for det er det verdt! Og nå, vel vitende om at du er på turens høyeste punkt, er det bare å sette utfor. Nå er det aller mest lettløpt sti som gjenstår og det går for det meste nedover og bortover.

Allerede når du begynner å løpe nedover toppunktet ser du et vakkert lite fjellvann. Sånne små vann er noe av det fineste jeg vet og jeg smilte fra øre til øre hele veien mens jeg løp nedover mot vannet. Nede ved vannet var det litt vått og gjørmete. Men nå mener jo jeg at man helst skal bli litt våt på beina og ha litt gjørme oppover leggene når man har løpt et terrengløp.

Når du har lagt vannet bak deg kan du forberede deg på et nytt parti med steinur. Her er det også markert hvor det er best å trå. Som jeg allerede har nevnt en gang så er det lurt å være litt ekstra forsiktig her.

Når du er forbi dette partiet kommer det igjen litt lett stigning, men det er veldig lite og her er stien nokså lett å løpe på igjen. Du begynner kanskje å kjenne at du er sliten nå, men det siste stykket rundt fjellet er lettløpt sti i vakker natur og det gjør at det kjennes litt mindre tung. Også går det jo mest nedover også nå. Og det er deilig.

Jeg ble nesten litt overasket da jeg plutselig oppdaget at det bare var 1km igjen til mål. For det føltes ikke ut som om jeg hadde løpt 13 km. Og den siste kilometeren inn til mål er en skikkelig deilig strekning med bare nedoverbakke. Du rekker å hente deg litt inn sånn at du kan gi på skikkelig inn til mål. For det er litt kult å kunne sprinte inn til mål. Det ser litt ekstra proft ut også føler man seg skikkelig tøff når man løper over målstreken med lyden av jublende heiarop.

Og når du har kommet deg i mål kan du klappe deg selv på skulderen og være skikkelig fornøyd med deg selv, for da har du gjennomført et 13 km lang terrengløp i til dels veldig krevende terreng. Det står det respekt av uansett hvor lang tid du har brukt.

Så utfordre deg selv litt ekstra og meld deg på Trysilrypa sin lange løype. Det blir en opplevelse du sent vil glemme!

 

Publicerat: 2017-07-31 20:37 Kommentarer (0)



75 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 7 8 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

Reklame:   Lørdag 11. mai var det duket for Holmenkollstafetten og jeg skulle ned til hovedstanden ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Det handler om tid, det handler om overskudd, det handler om prioriteringer og det handler om mål ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser