Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Etappe 1 (52km) - Eventyret starter

40 optimistiske og spente løpere stod klare på startstreken tirsdag morgen den 19. februar 2019. Foran oss ventet et fem dager langt arktisk eventyr. Noen hadde prøvd seg på løpet tidligere uten å klare å gjennomføre, eller hadde deltatt på andre lignende løp og viste hva de kunne forvente, andre hadde aldri opplevd kaldere temperaturer enn -5 kuldegrader.

Foto: Mikkel Beisner

Ved siden av meg på startstrek stod Amerikanske Jax Mariash som holder på med et ganske kult prosjekt for tiden. Hun forsøker nemlig å bli den første kvinnen til å vinne et etappeløp på alle kontinenter. De eneste kontinentene hun mangler er Europa og Australia. En sterk og erfaren ultraløper med andre ord.

Danske Simon Grimstrup som tidligere har vunnet blant annet Beyond the Ultimate Jungel sto også klar. Han er en heftig god fjelløper med supre tider fra store løp som UTMB, UTMF og UTMS. (Også holder han på med et skikkelig bra konsept, nemlig et grønt og miljøbevist reisebyrå som tilbyr løpsreiser. Kudos for det!).

Jeg regnet med at disse to kom til å bli årets Beyond the Ultimate Ice Ultra-vinnere.

Foto: Mikkel Beisner

Da vi satte av sted var det først en 10 kilometer lang strekning på isete vei, jeg holdt følge med Jax og vi lå som nummer 3 og 4 helt til første sjekkpunkt. Jax hadde allerede begynt å bli kald og ble nødt til å stoppe opp for å kle på seg mer på første sjekkpunkt, jeg trengte bare å fylle på litt vann og dytte i meg litt mat før jeg la av sted videre ut på den første innsjøen før jeg begynte å klatre oppover mot den vær og vindutsatte tundraen. Jeg ble nødt til å ta på meg trugene og de neste kilometerne ble det uendelig mange stopp for å ta av og på truger. Kraftig vind tidligere i uken hadde gjort at mye av snøen var blåst bort fra fjellet, likevel var det strekninger hvor man sank ned med snø til knærne om man ikke hadde truger på. Jeg lå nå som nummer tre og lurte på hvor Jax var blitt av, mannen bak meg, Wim, holdt følge med meg i perioder og vi ga hverandre tips og oppmuntring. Da jeg nærmet meg sjekkpunkt 2 kjørte en snøscooter forbi meg og jeg oppdaget at det var Jax som satt bakpå og forstod at hun dessverre hadde brutt.

Foto: Mikkel Beisner

Kroppen min føltes bra og jeg hadde en god flyt og nøt den friske vinden og heftige og vidstrakte naturen, men ved kilometer 25, kort tid etter at jeg for tyvende gang eller noe hadde måttet ta på meg trugene igjen, kjente jeg en plagsom smerte på venstre hæl og etter hvert også på høyre hæl. Jeg forstod til min store skrekk at jeg begynte å få gnagsår. Jeg er ikke vant til å få gnagsår, men det konstante draget fra trugene hadde i løpet av kort tid gitt meg noen store og smertefulle sår. Jeg kunne ikke stoppe opp og plastre skaden som var skjedd, det var det alt for kaldt til, og det var ikke mulig å gå uten truger heller. Den sterke vinden kjølte meg raskt ned nå som tempoet mitt gikk ned. Jeg måtte bare holde meg gående til neste sjekkpunkt hvor jeg visste jeg ville kunne få hjelp. Nå passerte Wim meg, og jeg ønsket ham lykke til videre for jeg forventet ikke å klare å ta ham igjen før mål.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Da jeg endelig kom frem til sjekkpunkt 3 ble jeg tatt imot godt og fikk hjelp til å plastre sammen gnagsårene. Jeg skalv på hele kroppen, var kald og hadde vondt. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan jeg skulle klare de resterende 22 kilometerne av dagens etappe, for ikke å snakke om de neste 190 kilometerne totalt sett.

Jeg dyttet i meg mat, fikk på meg et ekstra lag med klær og tok to Paracet som jeg ble anbefalt, og så la jeg av sted. Jeg hadde mistet fjerdeplassen min i løpet av oppholdet på tredje sjekkpunkt og forstod at jeg ikke kunne forvente å løpe stort mer denne dagen. Men jeg gikk fort og til min store overraskelse tok jeg etter hvert igjen fjerdeplassen og fortsatte jevnt og trutt med godt humør nå som effekten av Paracet og endorfinene hadde begynt å sette inn. Jeg krysset enda et par innsjøer, møtte på et hundespann og en skigåer som heiet meg av sted. Det hadde begynt å snø og verden rundt meg var stille. Jeg begynte å glede meg til sjekkpunkt fire, og når Garmin viste at jeg hadde passert 40 kilometer forventet jeg å se teltet og flaggene hvert øyeblikk. Det er rart hvor lange to kilometer kan føles noen ganger. Jeg forventet å se teltet på kilometer 40, men klokka mi viste 42 kilometer før jeg kom inn i varmen i teltet på fjerde sjekkpunkt og fikk fylt opp vannflaska og hivd i meg litt fleskesvor og nøtter.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Nå var det ikke flere sjekkpunkt før jeg var i mål for dagen og jeg visste at det bare var 10 kilometer igjen til en varm hytte hvor jeg kunne spise maten min og pleie bena mine og få en god natts søvn. Det ga meg det lille ekstra motet som skulle til før dagens siste stigning. Da jeg begynte på klatringen opp mot toppen hadde sikten begynt å bli dårligere. Det snødde og alt rundt meg var bare hvitt. Det eneste jeg så var en rad med røde kryss som gikk oppover og ble borte i intet. Uten mulighet til å se hvor denne bakken endte, trasket jeg bare oppover i et jevnt tempo, fast bestemt på å være over toppen før det ble mørkt. Jeg bikket toppen i skumringen og oppdaget at det ventet meg en bratt, men løpbar, nedoverbakke på den andre siden. Jeg slapp beina løs der jeg sprang av sted så fort det var mulig nedover snaufjellet og siden på ett smalt spor som snirklet seg nedover mellom hvitkledde trær i en eventyrskog.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Kort tid etter at det var blitt mørkt var jeg i mål og ble ønsket velkommen inn i en varm hytte av Simon, Andre og Wim, de tre gutta som alltid kom til å være de tre første i mål resten av løpet og som jeg etter hvert satte mer og mer pris på å møte på målstreken. Da jeg kom inn merket jeg at vinden økte i styrke og jeg sendte noen varme tanker til alle løperne bak meg som ble nødt til å krysse den siste toppen i mye dårligere værforhold enn jeg hadde vært nødt til.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Inne i hytta var det varmt og godt. Simon, Andre og Wim hadde gjort hytta god og varm og jeg trengte bare å få hengt klærne til tørk og hive innpå en pose med Expedition food før jeg trasket bort til hytta hvor medicsene holdt til slik at jeg kunne få hjelp til å plastre sammen gnagsårene mine skikkelig. Jeg var nesten på gråten da jeg oppdaget hvor store sårene var og hadde vanskelig for å forestille meg hvordan jeg skulle klare de 170 kilometerne som gjenstod før målgang i Jokkmokk. Men jeg var ikke klar for å bryte, og neste dag ventet den etappen jeg hadde gledet meg mest til, nemlig etappen hvor man krysser fjellet Kabla.

Publicerat: 2019-03-05 18:19 Kommentarer (0)



Klar for Icebug Frozen Lake Marathon?

Reklame:

Du er midt ute på en stor innsjø. Mellom deg og det iskalde vannet er det et lag med 80cm tykk is. Mer en tykk nok til å tåle en vekt på 30 tonn, men likevel, tanken på å løpe over is gir en følelse av å gjøre noe litt utenom det vanlige. Fjellene rundt og det faktum at du står midt ute på isen får deg til å føle deg bitte liten. Målbuen kan skimtes i det fjerne, men det føles som om du aldri kommer nærmere, selv om du holder et jevnt tempo på den flateste maraton traseen du kan få. Mentalt utfordrende sier du? Å ja, dette er mind game!

Du skulle kanskje tro at jeg hadde fått nok av «lake running» etter forrige ukes 220km løpetur i Lappland, Sverige. Da løp jeg nemlig veldig mange kilometer over både store og små innsjøer. Men det er noe jeg aldri går lei, det å løpe på is. Det gir meg en helt spesiell følelse av frihet; det store åpne landskapet og det å se ting fra et annet perspektiv enn jeg vanligvis gjør når jeg er ute og løper på sommerhalvåret. Jeg rett og slett digger det. Så da jeg hørte om Icebug Frozen Lake Marathon visste jeg at dette var et løp jeg ikke ville gå glipp av. Verdens første mesterskap i is-løping er det også. Kan man si nei til noe sånt?

Formen min er ikke helt på topp etter det lille arktiske eventyret mitt i uke 8. Anklene mine er fremdeles ustabile etter å ha tråkket over sånn omtrent en billion ganger og jeg har noen gnagsår som skal få lov til å leges før løpeskoene tas på beina igjen. Så det blir ikke et løp jeg løper for å perse. Dette gjør jeg for opplevelsen. Jeg regner med at dette blir siste løpetur over islagt innsjø denne vinteren. Kanskje har allerede mye av vinteren forlatt Oslo den 16 mars slik at dette blir siste ordentlige vinterløpetur for i år. Så denne turen skal nytes maks.

Vil du være med? Registreringen stenger 03.03.19 kl.23.59, så om du ikke allerede har meldt deg på så må du være rask. Link til påmelding finner du HER.

Ps. Jeg vet at mange venter på løps rapport fra Beyond the ultimate Ice Ultra, den kommer! Jeg venter bare på litt bildemateriale. Spoiler alert: Den inneholder en god del «lake running» skildringer og bildene er verdt å vente på.

Publicerat: 2019-03-02 22:19 Kommentarer (0)



Når du har vært hinsides det ultimate – og savner det

Bena høyt og blikket vendt bakover: Hvordan er det mulig å savne en uke med smertefull isløping?

Jeg sitter i sofaen.  

De hovne beina mine ligger høyt hevet på puter som er dandert slik at områdene med gnagsår ikke kommer i kontakt med underlaget.  

Kroppen er sliten og hodet har peilet seg inn på å gjøre så lite som overhodet mulig de kommende dagene.  

Likevel tar jeg meg selv i å la tankene gå til hva mitt neste stage running-eventyr skal være. For selv om Beyond the Ultimate Ice Ultra har kostet mer av meg, både fysisk og mentalt, enn noe annet jeg har utsatt meg selv for, så er dette også det mest fantastiske eventyret jeg har opplevd. Det er også det løpet jeg er aller mest stolt av å ha gjennomført.  

Nye utfordringer 
Omtrent 220 kilometer på 5 dager gjennom en arktisk ødemark i det svenske Lappland hvor temperaturen noen dager var nede i under 35 kuldegrader. Med truger på beina store deler av turen og en sekk som ved start veide rett under 8 kilo – men som likevel ikke var i nærheten av å romme så mye mat som kroppen min burde ha fått i seg med tanke på aktivitetsmengde og lite søvn var dette et løp som utfordret meg på mange nye områder.

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ensomhet og fellesskap 
Dette eventyret har gitt meg mye ny kunnskap om hvordan kroppen reagerer på kulde, utmattelse, smerte og underskudd av næring. Jeg har sett noen helt fantastiske landskap, krysset hvitkledde fjell og enorme islagte innsjøer som til tider laget buldrende og skremmende lyder. Jeg har kjent på ensomheten, for flesteparten av de 220 kilometerne løp jeg alene, uten å se hverken løpere foran meg eller bak meg, samtidig har jeg blitt kjent med mange fantastiske mennesker. Det felleskapet som oppstod kan jeg ikke sammenligne med noe annet.  

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ultra-savn 
For tenk, jeg kjente ingen av de 40 løperne som deltok på dette løpet, men nå savner jeg allerede å ha dem rundt meg. Jeg savner å ligge å høre på den vennskapelige kjeklingen mellom Andre Hook og Simon Grimstrup, de to løperne som ledet, og de fantastisk morsomme og alltid like blide irske gutta Brian Keane og Simon Halpin som alltid var like positive og morsomme. Jeg savner alle samene som sørget for sikkerheten og som jeg møtte både på check points og når de passerte meg på snøscooter innimellom. De oppmuntrende kommentarene de kom med og evnen de hadde til alltid å få meg til å føle meg trygg selv i de mest ekstreme forhold. Jeg savner å møte på mediateamet Mikkel og Ryan som alltid fikk meg til å smile på grunn av deres uendelige optimistiske og blide personligheter (og fordi de alltid fikk meg til å ta meg best mulig ut, selv når jeg følte at jeg så ut som et troll). Og Will, som på målstreken alltid fikk meg til å føle som om jeg hadde fløyet som en vind over snøen selv om jeg i realiteten hadde kavet meg igjennom snø og tråkket igjennom områder med overvann i et tempo som føltes som alt annet enn raskt. Selv brølet fra Kris hver morgen «Good morning! Get your nightbags ready in 15 minutes!» skulle jeg gjerne har hørt igjen. Jeg kunne fortsatt slik en lang stund, men jeg tror jeg har fått frem poenget; det var en fin gjeng og sammensveiset gjeng. 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Back to basics 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Men det jeg kanskje savner aller mest fra dagene på Ice Ultra er hvor enkelt livet føltes. Det høres kanskje rart ut at jeg sier at det å skulle løpe 220 kilometer på 5 dager gjennom et iskaldt arktisk landskap er enkelt, men livet ble redusert til noen helt enkle oppgaver. På kveldene var vi noen ganger i hytter uten elektrisitet. Det var ikke alltid dekning på telefonen og batteriet måtte man uansett spare på. Det eneste man trengte å gjøre var å sørge for å holde liv i vedovnen, tørke klærne sine, spise mat, drikke, gå på do, stelle med føttene, gjøre alt klart til neste dag og sove. Og på morgenen var det bare å kle på seg, spise, gjøre nattbaggen klar, gå på do og så legge ut på dagens etappe. Alt annet ble uviktig. Back to basic på en måte. Jeg klarte å logge helt av og bare leve i nuet uten å tenke på verden utenfor og de hverdagslige bekymringene man gjerne går og grubler på.

(Foto: Simon Grimstrup)

Stay tuned 
Jeg kommer til å skrive om alle etappene etter hvert. Det vil nok ta litt tid, for det var mange opplevelser på disse 220 kilometerne som fortjener å få være med i en løpsrapport. Men det kommer! Så stay tuned.

Publicerat: 2019-02-27 14:35 Kommentarer (0)



Hvordan unngå å fryse til is under Ice Ultra

(Sponset innlegg: Inov-8)

For tiden er det tettstedet Jokkmokk langt oppe i det svenske Lappland som ligger øverst på Yr.no-listen min. Langtidsvarselet har svingt fra å tyde på rekordlave temperaturer ned mot under 40 blå til nå å ligge et sted mellom 5 og 10 kuldegrader. Jeg vet hva jeg foretrekker av de to alternativene. Å løpe i -40 håper jeg at jeg slipper.

På det lukkede forumet for deltagerne på Beyond the Ultimate Ice Ultra spøkes det nå om at det nærmer seg shorts- og flippflopp-temperaturer og om det er flere som kommer til å ta med seg badetøy på turen. Men det er også de som kommer med mer seriøse kommentarer om at de vurderer å droppe ett av de ekstra lagene med klær de hadde planlagt å ta med. Lurt? Kanskje ikke. Værmeldingen kan endre seg drastisk fra den ene dagen til den andre og selv om været i Jokkmokk er -10 grader kan været over de vindutsatte viddene og fjelltoppene og over de store innsjøene være mye kaldere og med til tider kraftig vind som kan gjøre at de effektive kuldegradene er -20.

Så hva skal man ha på seg når man skal løpe 230 kilometer på 5 dager i temperaturer på mellom -5 og -40 kuldegrader?

(Foto: Sylvain Cavatz)

Varm det ene sekundet, iskald det neste

Vi som lever i Norge kjenner til "lag på lag-prinsippet". Dette å kle på seg i flere lag gir flere fordeler, men de to viktigste er at det å ha litt luft mellom lagene virker isolerende og at det gir mulighet for å kle av og på seg ettersom man blir varm eller kald. Når vi løper produserer kroppen varme. Blir vi for varme vil kroppen begynne å svette og da blir klærne våte. Og våte klær blir kalde. Faktisk så blir de iskalde. Jeg har testet ut thermovotter og tynne ullvanter når jeg har vært ute på tur i kulda, og de holder godt på varmen. Jeg går kanskje opp et fjell og har høyt tempo og så blir hendene mine svette. På toppen tar jeg av thermovotten et øyeblikk for å finne frem en sjokolade eller for å ta et bilde og når jeg tar på meg votten igjen har den fryst til is og jeg får ikke varme igjen i hendene mine på lang tid. Derfor er det å kunne regulere varmen så viktig sånn at man ikke blir svett og så iskald med en gang man stopper opp en liten stund for å finne frem mat og drikke eller gå på do.

Utstyr til å stole på

Det høres kanskje rart ut, siden jeg er en person som er over middels glad i vinteren og gjerne bruker mange timer på å traske rundt i dyp snø, men jeg har lett for å fryse. Polvottene er på så fort gradestokken bikker over mot det blå og favorittplagget mitt på vinterstid er en kembo dun-parka som sikkert hadde dugd om man skulle krysse Antarktis. Og likevel skal jeg legge ut på en 230 kilometer lang løpetur hvor det kan bli kaldere enn jeg noen gang har opplevd før. Det sier seg selv at jeg ikke hadde kunne gjøre det om jeg ikke hadde følt meg trygg på klærne og utstyret mitt.

(Foto: Sylvain Cavatz)

På overkroppen

Jeg bruker alltid merinoull innerst mot kroppen på de kaldeste dagene. Både truse og sports-bh er i ull. Ull transporterer fuktighet bort fra huden og holder godt på varmen selv når den er våt. På overkroppen har jeg så på meg en langermet tynn merino base layer og utenpå der har jeg et av favorittplaggene mine fra Inov8; Merino mid layer med hette og ermer som kan gjøres om til votter om man skulle trenge det. Deretter har jeg ett eller to isolerende lag avhengig hvor kaldt det er. Jeg er så heldig å eie den gamle versjonen av Inov8 thermoshell som er så tynn, men samtidig veldig varm, at den kan brukes under den nye Inov8 thermoshell pro jakken om det skulle være veldig kaldt. Hvis temperaturen er på -5 grader og det ikke er veldig mye vind, vil det være nok med disse tre lagene. Er det -20 grader, eller jeg blir nødt til å senke tempoet en periode, vil jeg trenge Thermoshell pro som et fjerde lag.

Er det mye vind eller snø trenger jeg et vind- og vanntett lag på toppen. Selv om Inov-8 Stormshell er en veldig lett jakke som hverken tar opp plass eller vekt så gir den utrolig bra beskyttelse mot snø og vind (og regn om du skulle lure).

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

På beina

På beina har jeg ikke like mange lag siden de gjør mesteparten av jobben holder de seg også varmere. Et lag med ull-longs og Inov8 winter-tights over. Navnet er egentlig litt misvisende, for dette er ikke noen tights, det er mer som en bukse og den gir rom for at man kan ha et lag eller to under. Det jeg liker med disse buksene er at de er laget av softshell-materiale og at de er vindtette foran. De gir meg full bevegelsesfrihet samtidig som de beskytter godt mot vær og vind. Men om det skulle bli veldig mye vind eller veldig kaldt vil jeg trenge et ekstra beskyttende lag øverst og da bruker jeg en vind og vanntette buksen fra Inov-8.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hender og føtter

Hender og føtter er det som for meg er vanskeligst å holde varme. Jeg blir veldig fort kald på tærne. Ned mot -10 grader holder det som regel med et par merinoullsokker på føttene så lenge jeg ikke stopper opp for mye og jeg ikke er ute i mange timer. Til Ice Ultra holder ikke det. På føttene har jeg da et par tynne ullsokker og så et par Sealskinz (dette er en vann og vindtett sokk som produseres i England). Jeg kommer til å løpe med Articclaw 300 thermo. Det er en ekstra varm piggsko med primaloft. Det kommer jeg til å trenge. I tillegg til den vanlige sålen har jeg en isolerende ullsåle. Altså, et tynt lag ull, en veldig tykk vind og vanntett sokk og ekstra innersåle. Og ja, skoen er en hel størrelse større enn det jeg til vanlig bruker.

På hendene bruker jeg tynne merino liners og Inov-8 extreme thermomitt utenpå. Som jeg allerede har sagt opplever jeg at hender og føtter er det jeg har vanskeligst for å holde varme og har de først blitt kalde får jeg dem ikke riktig varme igjen før jeg kommer innendørs. Jeg har kommet frem til at det viktigste er å unngå å bli våt på hendene og at det er verdt å bære på 200 gram ekstra for å ha varmepads til hendene om det skulle bli ille. I tillegg har jeg med et par «krise» votter. Dette er en stor vott som jeg kan dra over termovotten om det blir for kaldt.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

På toppen

På hodet har jeg først en ansiktsmaske i neopren om det er veldig kaldt eller blåser mye. Videre har jeg en tynn merino balaklava, en thermo lue fra Inov-8, pannebånd over den igjen og eventuelt hetten fra merino mid layer, Thermoshell pro og Stormshell jakken hvis det trengs. Og selvfølgelig har jeg også på meg en merino buff som også kan dras opp over hodet. Som kronen på verket har jeg på meg et par superkule alpin-briller som dekker de siste delene av huden min som ikke er dekket av klær.

Om jeg får litt rare blikk når jeg er ute og tester klær og utstyr i Østmarka for tiden? Gjett om. Men det fine er at det ikke er noen som tør å spøke med hvorfor jeg ikke har ski på beina...

(Foto: Sylvain Cavatz)

NB! Jeg er ambassadør for utstyrsleverandøren inov8. Selv om jeg uavhengig av det antakelig ville valgt de samme plaggene, må dette innlegget merkes som reklame.

Publicerat: 2019-02-11 20:43 Kommentarer (0)



Pakking av "stage run-sekken" for dummies

Hvordan pakker man når man skal løpe 230 kilometer i temperaturer som kan bli helt ned mot -40 kuldgrader?

(Foto: Sylvain Cavatz)

For de som har fulgt meg en liten stund kommer det vel ikke som noen overraskelse at pakking ikke er mitt største talent. Det er faktisk den delen av forberedelsene til ultraløp som jeg synes er vanskeligst. Og om jeg trodde at det å pakke til et 90 kilometers løp var vanskelig så er det å pakke til et etappeløp som foregår på vinteren i mellom -5 og -40 kuldegrader sånn omtrent 100 ganger vanskeligere. La meg først ta deg igjennom den obligatoriske utstyrslisten:

Medisinsk utstyr (sånn i tilfelle du skulle bli nødt til å amputere en tå eller to på turen):

  • Paracetamol 500mg (15 stk)
  • Diarolyte (preparat man bruker ved dehydrering for å tilføre viktige salter og elektrolytter) (3stk)
  • Antiseptisk krem (1 tube)
  • Antiseptiske wipes (10 stk)
  • Trauma dressing (En type bandage)(1 stk)
  • Plaster (5 stk i forskjellige størrelser)
  • Støttebandasje (1 stk)
  • Latex hansker (2 par)
  • Compeed plaster (4 stk)
  • K-tape (har ikke blitt helt klok på hva det er enda)(1 rull)
  • Sprøytenåler (grønn 21g) (2stk)
  • Pinsett (1 stk)
  • Skalpell (Jeg har veldig lite lyst til å tanke på hva vi skal få bruk for dem til) (2 stk)
  • Solkrem min. faktor 30 (jeg går for en kombinert kulde og solkrem med faktor 50).
  • Alkoholbasert håndesinfeksjon (eks. antibac)

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt nervøs da jeg leste denne listen første gang. Jeg jobber jo som sykepleier og alt dette er utstyr som jeg håper jeg vil slippe å måtte bruker på noe som helst tidspunkt under løpet. Men det er jo positivt at de krever at alle deltagerne er så godt forberedt slik at man har det utstyret man trenger om det skulle være nødvendig.

«Vanlig» utstyr (helt normalt å ha med i sekken):

  • Blizzard bag (en nød «sovepose» som du kan legge deg inn i om du skulle skade deg sånn at du ikke kan bevege deg og må vente på hjelp. Sånn for å unngå at du blir omgjort til en ispinne i løpet av 5 minutter).
  • Space blanket (nødteppe).
  • Vannsikre fyrstikker (10stk)
  • Tamponger (De skal brukes til båltenning hvis du skulle lure) (3stk)
  • Salter og elektrolytter til hele løpet (tabletter eller pulver du heller i vannet. Det er viktig når man svetter og er i aktivitet dessuten gjør det at vannet ikke fryser så fort til is)
  • Noe å bære til sammen 1,5L med vann i (insulatet) Jeg har valgt meg noen flasker fra Camelback som er lette og som jeg vet at folk som har løpt løpet tidligere har vært fornøyd med.
  • 2000 Kalorier pr dag (minimum, de anbefaler 3000+, ta en titt på innlegget mitt om hvilken mat jeg pakker med meg til turen her).
  • Hodelykt og 5 sett med ekstra batterier (jeg går for en liten Petzl Zipka for det skal være fullmåne den uken løpet går, noe som gjør at jeg ikke trenger en kjempe sterk lykt. Når det gjelder valg av batterier velger jeg litiumbatterier som er mye lettere enn vanlige batterier og tåler mer kulde).
  • Goggles (føler meg kjempe kul når jeg løper rundt i Østmarka med slalombriller på for tiden)
  • Glowsticks med 8 timers lystid (8 stk)
  • Mobiltelefon (må være ladet hele turen)
  • Nødfløyte
  • Sikkerhetsnåler (8stk)
  • Ryggsekk til å ha alt i (klarer jeg å stappe alt dette ned i en 25L sekk? Ja, så det blir d Inov8 all terrain 25L som blir med meg på turen)
  • Reiseforsikring med evakuering ved sykdom/skade inkludert.

Ok, dette er helt klart ikke noen spøk. Listen vitner om at man risikerer å komme utfor mange ekstreme situasjoner og at dette er et løp der man må ha utstyret i orden. Dette skal bli en morsom handletur…

Klær til å stole på:

  • Egnede sko (de må være store i størrelsen sånn at det er plass til tykke sokker)
  • Innersokker
  • Tykke yttersokker
  • Isolerende såler
  • Truger
  • Tre lag til overkroppen (ytterste må være isolerende og egnet for veldig kalde temperaturer)
  • To lag til underkroppen (ytterlaget må være egnet for veldig lave temperaturer)
  • Tynne innervotter (Liners)
  • Thermo votter (ja, du gjettet riktig, de må også være egnet for veldig lave temperaturer)
  • Isolerende lue
  • Ansiktsmaske (nei, vi snakker ikke om de du kjøper på Vita og som inneholder advokade, vitamin-E og andre magiske ting som gjør huden din silkemyk)
  • Buff eller skjerf
  • Skibriller

Det er fare for at det blir litt kalde temperaturer om du skulle lure… Og jeg som er livredd for å fryse kommer nok til å ha med litt mer enn det som står som obligatorisk. Det kommer et eget lite innlegg om hvilke klær jeg kommer til å pakke med til dette arktiske løpeeventyret.

Til slutt er det «natt-baggen»:

  • Sovepose (siden vi noen netter skal sove i små lavvoer med bare et reinsdyrskinn som skiller oss mellom den iskalde bakken tror jeg at jeg går får det varmeste slaget av soveposer som går ned til -40 grader og en innerpose).
  • Ett sett varme klær til å ha på camp (Stikkord er ull og dun)
  • Ett par varme sko til å bruke på camp (Og de skal være veldig komfortable å ha på beina så dunfotposer av noe slag er nok det jeg kommer til å gå for).

Baggen kan veie max 6kg (heldigvis fraktes denne for deg fra camp til camp), og kan kun inneholde det som står over. Alt dette pakker jeg i den letteste vanntette pakksekken på 90L som jeg kunne få tak i. Pakksekken fra Sea to summit veier ikke mer enn 126gr og da får jeg plass til klær som varmer mer og veier mer.

Ja, dette er da bare det som er obligatorisk å ha med, så må jeg finne ut hva jeg tror er nødvendig og hvor mye ekstra vekt jeg er villig til å bære med meg. Bytte undertøy? Har jeg virkelig lyst til å bære de ekstra grammene? Tannbørste? Et tannbørstehode fra en elektrisk tannbørste og en liten tannkremtube med tannkrem nok til 5 dager skal helt klart med. Varmepads som kan legges i skoene og vottene hvis det blir krise? Mulig jeg skal finne plass til et par sånne. Powerbank og kabel til å holde garmin klokka i live? Vil jeg risikere å ikke få logget denne turen? Hell no! GoPro? Nei. (Ble du overasket nå? GoPro tåler kulda dårlig og batteriet tappes utrolig raskt i minusgrader. Dessuten tar jeg aldri bilder og film under løp uansett). Staver? Tja, jeg må øve litt med truger før jeg bestemmer meg. Jeg har aldri klart å bli ordentlig venn med stavene mine, så det er ikke sikkert at de blir med meg på tur. Ekstra par sokker? Ja. Ekstra par votter? Ja. Øreplugger? 230km uten musikk? No way… Trenger jeg den stive platen i ryggen på sekken? Tar jeg den ut blir sekken mer enn 300gr lettere. Skal jeg ta ut den frysetørkede maten fra Expedition Food og ha maten over i mindre plastposer med zipp? hvis man sparer 30gr pr måltid så er det helt klart verdt det. Maten pakker jeg dessuten i dags rasjoner som er merket med dag, distanse som skal løpes og mengde kalorier sånn at jeg ikke behøver å tenke over hva jeg skal spise de forskjellige dagene og kan holde styr på at jeg får i meg riktig mengde kalorier hver dag.

Og flere slike spørsmål kommer jeg til å måtte ta stilling til de nærmeste dagene. For jeg har ikke lyst til å bære ett gram for mye, samtidig som jeg ikke vil risikere å stå uten klær eller utstyr som jeg vil trenge. Hvis du har noen gode forslag til hva jeg bør ta med meg, eller ikke ta med på tur; fyr løs! Jeg trenger alle de rådene jeg kan få nå som det er under 2 uker igjen til starten for Beyond the Ultimate Ice Ultra går.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-02-06 22:01 Kommentarer (0)



Ekspedisjonsmat fra A til Å

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hvordan overleve 230 kilometer i svært kalde temperaturer? Vel, du må være i fysisk god form – og så må du ha nok næring. Og det er et studium i seg selv.

Hvis du i løpet av fem dager skulle løpe 230 kilometer gjennom ett iskaldt arktisk landskap, hva ville du ha tatt med deg av mat? Det er et spørsmål jeg har brukt mye tid på å tenke igjennom de siste ukene. Med bare noen få uker igjen til starten går for Beyond the Ultimate Ice Ultra har jeg for alvor måtte begynne å planlegge hva som skal stå på menyen. Ice ultra er et løp hvor du må bære med deg alt av mat og utstyr for hele løpet. Det eneste du får er varmt vann på camp og på drikkestasjonene underveis. Da sier det seg selv at vekten og energitettheten på maten betyr mye.

Mat som skal holde liv i en som løper 230 kilometer på fem dager kan fort bli i tyngste laget. Minimum mengde mat er satt til 2000 kcal pr dag, men det er jo omtrent det jeg trenger å få i meg av mat på en helt vanlig dag uten trening og vil være alt for lite når jeg skal løpe langt fem dager i strekk. Folk jeg har snakket med som har løpt løpet før anbefaler 3000 kcal pr dag. Minimum. Men det er menn jeg har snakket med, så jeg satser på at 3000 kcal vil holde for min del.

En kalori er en kalori – eller…?

Jeg har aldri før i mitt liv vært så opptatt av å vite hva forskjellige matvarer inneholder av energi per 100 gram. For meg handler det om å finne de matvarene som har så høyt kaloriinnhold som mulig på så liten vekt som mulig. For kroppen min fungerer dårlig uten mat, og i kulda vet jeg at jeg trenger enda mer mat enn vanlig. Fett inneholder over dobbelt så mye energi som karbohydrater og proteiner.

De matvarene jeg går for har for det meste et høyt fettinnhold.

«Ja, men hva med de superviktige karbohydratene?»

«Er du ikke redd for å møte veggen fordi karbohydratlagrene dine går tomt?»

Vel, det er en stor forskjell på å løpe et maraton raskt og på å løpe 230 kilometer med tung sekk på ryggen i snø og kulde. Forskjellen er i hovedsak at 230 kilometer går mye langsommere. Kroppen kommer til å gå på fettforbrenning mesteparten av tiden i motsetning til de kortere løpene hvor kroppen benytter seg av de lett tilgjengelige karbohydratene så lenge de er å finne.

Det blir som når jeg er ute på mine lange rolige turer, da fungerer det aller best med et par brødskiver med et godt lag smør og ost. Jeg skulle gjerne ha tatt med meg brødskiver og gulost opp til Jokkmokk (ja, det heter faktisk det der Ice Ultra har målgang), men det ville både veie for mye og ta alt for mye plass. Dessuten vet jeg ikke om jeg hadde satt like mye pris på favoritturmaten min om den var gjennomfrosset.

Hvordan smaker det frossent?

De siste ukene har fryseren min vært fylt med alt mulig rart som vanligvis ikke er å finne i en fryser. Forskjellige protein og energibarer, nøtter, de fleste sjokolader man finner i dagligvarebutikken (og noen litt mer eksklusive), samtlige av Sætres kjeksvarianter, fleskesvor og mere til. For det holder ikke at maten er energitett når man legger ut på tur i temperaturer ned mot -40 kuldegrader. Da må det også være matvarer som kan spises selv om de er frosne. Alt av energi og proteinbarer har jeg strøket fra listen. Det samme med sjokolade som New Energy og Snickers. Det krever jo mer energi å tygge en frossen proteinbar eller en stivfrossen Snickers enn det gir næring. Gullvaffler, kvikk lunsj, kjeks, nøtteblanding med tørket frukt og sjokolade, sjokoladetrøfler og fleskesvor derimot, det er mat som fint kan spises rett fra en fryser som holder -20 grader.

Frysetørket mat, kjeks, flesk og biff

Jeg har valgt å ta med frysetørket mat fra Expedition Food til frokost og middag. Grunnen er at de har porsjoner på 800 kilokalorier, veier lite og har et godt utvalg av retter å velge mellom. Da har jeg sluppet unna mye styr med å lage mat og tørke selv, samtidig som jeg vet nøyaktig hva jeg får i meg av næring per porsjon. Til frokost vil det gå i havregrøt med ekstra mye næring. Av middagsretter har jeg valgt meg ut Spagetti Bolognese, Chicken Tikka med ris, Thai Green Chicken curry, Spagetti Carbonara og Kyllinggryte med ris og grønnsaker. Og på den måten har jeg allerede dekket 1600 av de 3000 kaloriene som jeg skal ha i meg hver dag.

Matvarer med høy energitetthet og som har fått plass på listen over mat som jeg skal ha med i tillegg og som skal spises når jeg er ute og løper, er fleskesvor (671 kcal/100gr), nøtteblanding (536 kcal/100gr), diverse kjeks (Gjendekjeks har for eksempel 480 kcal/100gr), gullvaffler (540 kcal/100gr) og mørk sjokolade (570 kcal/100gr). Ikke de sunneste matvarene kanskje, men for fem dager skal det nok gå. Dette er matvarer som vil gi meg energi og det er jo det viktigste.

Ja, også er det viktig at jeg fyller på med proteiner da. For det kommer kroppen min til å trenge for å restituere seg. Å løpe 230 kilometer på fem dager vil tære på det meste av meg og ikke minst kroppsproteinet. Jeg kommer til å utsette kroppen min for en veldig stor belastning og resultatet vil være at muskelvev skades og brytes ned. Protein er nødvendig for å reparere skadet muskelvev og bygge det opp igjen. Derfor har jeg vært nøye med å velge frokost og middag med høyt innhold proteiner og tar også med biff nacks fra real turmat som har hele 53 gram protein per 100 gram. Godt smaker det også, så da har jeg noe å glede meg til når jeg ligger i soveposen min om kvelden og kjenner på sulten.

I drikkeflaska

Jeg hadde tenkt til å kjøre på med Maurten 320 i drikkeflaska på dette løpet. Tenkte at det ville være en grei måte å få i seg næring på, for Maurten har fungert supert på ultraløp i normale til varme temperaturer. Men så fikk jeg tenkt meg litt om og kom frem til at på vinteren foretrekker jeg å drikke mye av gangen, ikke små slurker hele tiden. Dessuten er det fare for at vannet fryser til is (selv om jeg har insulated drikkeflasker og energidrikker med salter og elektrolytter gjør at vannet fryser tregere). Derfor vil jeg prøve å drikke godt på hver drikkestasjon og heller ha med meg en flaske med NUUN mellom drikkestasjonene. Å skulle styrte 700 ml varm Maurten frister ikke. Kakao og solbærtoddi kan jeg derimot drikke uendelige mengder av om vinteren uten at jeg går lei. Så porsjonspakker med Freia drikkekakao og solbærtoddi skal helt klart få være med meg på turen.

Dag 4; bli venn med noen som har tatt med seg for mye mat

Men jeg vet at selv med 3000 kcal per døgn så vil jeg føle meg sulten. Men noen kommer nok til å ta med seg mer mat enn nødvendig. Så på dag 4, når magen roper på mer, så er det disse «noen» som kommer til å være mest populære når man er samlet i hytta eller lavvoen på kvelden. Derfor er min plan er å sørge for å bli god venn med alle som har en sekk som veier over 8 kilo ved start…

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-01-29 22:07 Kommentarer (0)



Trugeløping for dummies

Prøvd å løpe på truger noen gang? Ikke? Det hadde ikke jeg heller før for litt over en uke siden da jeg la av sted på tur i Østmarka med et par helt nye Atlas racing truger. I Norge hører vi ikke så mye om trugeløping, her sverger vi til ski på vinteren når vi vil ut i det vakre vinterlandskapet som Norge har å by på. Men om man skal legge ut på et 230 kilometer langt løpeeventyr på vinteren i arktiske strøk, er truger ganske essensielt. Og derfor la jeg av sted for å trene på trugeløping i fjellet. For med under 4 uker igjen til Beyond the Ultimate Ice Ultra var det behov for et aldri så lite lynkurs i trugeløping.

Foto: Sylvain Cavatz

«Bare å ta dem på og løpe av sted»

På den første turen med truger forstod jeg at det å få på og av trugene krevde litt øvelse. De første gangene brukte jeg over 15 minutter på denne prosessen og for alle som er vant til å være i aktivitet ute om vinteren, vet at det å stå stille for lenge er den rette oppskriften på å bli iskald. Spesielt om du har vært i litt aktivitet allerede og har rukket å bli svett. På de 15 minuttene rakk jeg å bli så gjennomfrossen at jeg, etter å ha måttet ta av trugene på et parti hvor det ikke var mulig å bruke dem, kviet meg for å ta trugene på igjen. Jeg tok trugene av og på så lite som mulig på den første turen og skrev meg bak øret at det nok hadde vært en god ide å teste dette inne i varmen før man la ut på langtur i kulda.

Heldigvis kom jeg raskt inn i det når jeg først fikk satt meg ned og studert trugebindingen litt. Og etter tre dager meg bare trugeløping i fjellet kan jeg nesten kalle meg en proff på truger. Både når det gjelder å ta dem på, av og å løpe med dem. For det er egentlig ikke så vanskelig.

Foto: Sylvain Cavatz

Bra trening

Å løpe med truger er egentlig ikke noe hokus pokus. Du løper med litt bredere ben og må løfte beina litt høyere, men fortsett fra det er det ikke noe annerledes enn å løpe som vanlig.

Ja, bortsett fra at det føles fire ganger tyngre og at du forbrenner minst dobbelt så mange kalorier.

For selv om dette er superlette racingtruger som veier under én kilo til sammen, så er kombinasjonen 450 gram ekstra på hvert ben og snø noe som gjør at det å løpe 5 kilometer kjennes mer ut som 20 kilometer. Eller mer. Og tempoet går naturligvis drastisk ned. (Hvis du nå har gjort regnestykket 230 kilometer x 4 så forstår du kanskje at jeg plutselig ble litt nervøs da jeg forstod hvor langt 230 kilometer med truger og en syvkilos sekk vil føles ut som).

Trugeløping øker belastningen en del på samtlige av musklene som brukes til løping og om jeg hadde valgt å bruke staver i tillegg hadde jeg fått en fullkroppsøkt. Jeg merket også at spesielt akilles ble utsatt for mer belastning enn til vanlig, ikke vondt, bare uvant. Den økte belastningen på akillessenene kan også komme av at det ble en del trasking i bratte oppoverbakker. For veien til toppen av fjellet går jo som kjent oppover.

Foto: Sylvain Cavatz

Morsom trening

Og når vi først er inne på truger og oppoverbakker så kan jeg trekke frem hvor utrolig mye enklere det er å gå opp et fjell med truger enn med ski. Trugene gir så godt grep at det bare er å spasere rett opp selv der det er nokså bratt. Passer perfekt for sånne som meg som synes det å gå oppover er det morsomste i hele verden. Nesten. For trugeløping ned et fjell tar førsteplassen. I starten føltes det litt skummelt men så gikk det av seg selv. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles å løpe med truger ned en snødekt fjellside, det må rett og slett bare oppleves.

Det jeg nok liker aller best med trugekonseptet er at trugene gir meg mulighet til å løpe fritt i naturen selv om det er mye snø. I fjor ble det mange lange turer med snø opp til over knærne, noe som også er genial trening, men som begrenser løpingen en del. (Det sier seg selv at det ikke går kjempe fort når man er nødt til å grave frem beinet igjen for hvert steg man tar).

For meg er det selve eventyret og oppdagelseslysten som gir motivasjon til å legge ut på de lange turene. Å kunne løpe over vidda, opp et fjell og dypt inn i skogen hvor snøen ligger tungt på trærne gir en frihet og lyst til å komme seg ut på oppdagelsesferd i vinterland.

Foto: Sylvain Cavatz

Tommel opp

Så tommel opp for mer trugeløping i vinter. Og trugeløping vil det bli en hel del av under Beyond the Ultimate Ice Ultra. Selv om jeg helt ærlig må si at jeg krysser alt jeg har av fingre og tær for at årets Ice Ultra blir som i fjor hvor truger bare var nødvendig ca. 30 prosent av tiden. For om 70 kilometer av 230 kilometer i løpet av 5 dager blir på truger vil det være mer enn tungt nok for min del.

Foto: Sylvain Cavatz

Publicerat: 2019-01-22 21:44 Kommentarer (0)



Hvordan (i huleste) forbereder man seg til 230 kilometer?

Beyond the Ultimate Ice Ultra, ca. 230 km i et arktisk vinterland. Hvordan forbereder man seg til noe sånt når man bare har litt under seks uker igjen og du aldri før har gjort noe lignende?

(foto: Mikkel Beisner)

Jeg gjør alltid research før lange løp. Setter meg inn i hvordan traseen er, hva slags terreng jeg kan vente meg, hvilket utstyr jeg må ha med, hvordan sikkerheten er og om det er andre ting som det er lurt å vite om på forhånd. Jeg sjekker løpets hjemmeside, jeg googler, ser på Youtube-filmer og helst snakker jeg med andre som har deltatt på selve løpet eller lignende løp.

Allerede i fjor høst vekslet jeg noen meldinger med Damian Hall, fjorårets vinner av Beyond Ultimate Ice Ultra. Han fortalte at han hadde følt seg trygg hele veien og at det hadde vært en fantastisk opplevelse. Han anbefalte løpet sterkt og ga meg litt tips til utstyr. Problemet med et løp som dette er at det er veldig væravhengig. Det ene året kan du risikere at temperaturen ligger på rundt -5 grader, at det er mye overvann på innsjøene og tung og våt snø. Neste år kan temperaturen være på nærmere -40 grader, men til gjengjeld er snøen fast og du kommer tørrskodd over vannene. Det kan være så kraftig snøstorm en dag at det å ta seg over fjellet ikke er trygt slik at man er nødt til å flytte en etappe – den lange etappen du hadde forventet på dag fire når sekken er halvparten så tung som ved start, må kanskje flyttes til dag to. Været og naturen råder man ikke over, så man må heller forberede seg på alle muligheter. Både når det gjelder utstyr og når det kommer til det mentale.

Dette er etappene

Den 230 kilometer lange traseen til Beyond the Ultimate Ice Ultra er delt opp i fem etapper. Første etappe er Kungsleden. En etappe på 60 kilometer hvor du starter 300 moh. Og på det høyeste vil være 930 moh. En innsjø skal krysses, to bratte stigninger og en værutsatt tundra skal krysses før man avslutter med å løpe nedover gjennom skog inn til kveldens camp: noen jakthytter uten elektrisitet hvor vedovnen må holdes i gang av deltagerne selv.

Andre etappe er Kabla, løpets fjelletappe. Her skal løperne i hovedsak bare løpe opp et fjell og ned igjen på den andre siden. 44 kilometer. Her er løpets lengste stigning og du belønnes med en lang nedoverbakke i tung snø som gjennom en snøkledd eventyrskog. Men når du når kveldens camp vil du få mulighet til å tørke klærne og bruke kjøkkenet på Turisthytten Arrenjarka.

Tredje etappe kalles The Lakes. Den går som du kanskje allerede har gjettet over innsjøer. Etappen er bare på 42 kilometer, men er du uheldig er dette en lang og våt etappe hvor overvann gjør at du løper i dyp slush. Hvis du har prøvd det så vet du at det ikke går fort. Eller du kan oppleve en ekstrem kulde, og frisk vind ute på isen, noe som vil kreve mye av kroppen og hodet når man løper over en innsjø som aldri ser ut til å ta slutt. Hyttene ved Laxholmen hvor kveldens camp er blir nok et fantastisk syn etter denne maraton etappen.

Sami er løpets fjerde og lengste etappe. 64 kilometer skal løpes fra tidlig før solen stiger opp til solen går ned. Flere innsjøer skal krysses og man løper igjennom kupert og vakkert skoglandskap med dyp og tung snø. Forhåpentligvis vil nordlyset danse over himmelen og ta bort fokuset fra de slitne bena det siste stykket inn mot kveldens camp som ligger nøyaktig på polarsirkelen.

Løpets siste etappe er en sprint på bare 12-15 kilometer. Men det tror jeg holder i massevis etter fire dager med nesten 220 kilometer med løping i snø og ekstrem kulde.

Så hvordan kommer man seg igjennom noe slikt? For å være helt ærlig, dette høres ikke ut som et enkelt oppdrag. Men det er ikke mission impossible for det.

Lytt til erfarne fjellfolk, sa folk

Siden jeg ikke har vært borti noe lignende før, har jeg snakket en del med folk som har mye erfaring med de utfordringene jeg kommer til å stå overfor i februar. Noen har løpt løpet tidligere, andre har løpt andre etappeløp, men i varmere strøk. Noen har god erfaring med å være på lange ekspedisjoner i kulda og noen er født og oppvokst i områder med lik natur og tilsvarende klima som det er i innlandet langt nord i Sverige. Jeg har plukket med meg tips om bekledning både for dag og natt, mat, utstyr, hvordan man pakker sekken og ikke minst hvordan det er lurt å legge opp løpet. Dette blir garantert ikke en sprint, nøkkelordet på et sånt løp er nemlig å holde et så jevnt tempo som mulig og unngå stillestående pauser. Jeg har bestemt meg for å tenke på dette som et eventyr, nyte omgivelsene og ta tiden til hjelp. Dette blir et eventyr hvor fokuset er å oppdage og oppleve. (Og å komme seg igjennom med både fingre og tær i behold). Mange (rare) spørsmål melder seg… Jeg leter frem det jeg har av utstyr fra før og skriver lister over alt som må kjøpes inn eller lånes. Jeg putter ekstra vekt i sekken for hver lange løpetur jeg tar, for å venne meg til å løpe med en tung sekk. Jeg leser igjennom tråder på forum, spør om alt som dukker opp av spørsmål: dopapir, må man ha med det? Kan man helle varmt vann i plastposer med zip fra IKEA? Hvor mange par sokker? Hvor stor skostørrelse? Bytter man ikke undertøy i det heletatt i løpet av fem dager? Rekker klærne å tørke i løpet av natten? Hva er Dioralite og Blizzardbag og hvor får man tak i det…

Prosjekt Abelone går beyond the ultimate

Og jo mer research jeg gjør på temaene etappeløping og løping i ekstrem kulde, jo mer går det opp for meg at dette går innunder betegnelsen risikosport og ikke noe folk flest ville utsatt seg for. Men det gjør også at jeg gleder meg mer og mer. I ukene som kommer blir det fullt fokus på å få alt av utstyr klart og å bli vant til å løpe med truger og sekk. Jeg skal bli bedre kjent med oppfinnelsen frysetørket mat, og utstyr jeg skal løpe med skal testes ut. Og jeg vil dele alt dette med dere både her på bloggen og på Instagram og IG-tv. Så det er bare å følge med om du vil få et lite innblikk i prosjekt «Abelone går beyond the ultimate».

Publicerat: 2019-01-10 21:47 Kommentarer (0)



Beyond the ultimate Ice Ultra – bortenfor det ultimate

Ultimate, definisjon: implies the last stage of a long process beyond which further progress is impossible.

Se for deg et arktisk landskap dekket av snø. Hvite fjell, ville nordiske skoger og store islagte innsjøer. Datoen er 19. februar 2019 og temperaturen på dagtid er et sted mellom -5 og -40 grader. Du står pakket inn i lag på lag med ull og vindtette klær. På ryggen har du en sekk som veier mellom 6 og 7 kilo – hvis du har pakket lett. Sekken er full av vann, mat, truger, medisinsk utstyr, lykt, fyrstikker og annet sikkerhetsutstyr som du kan komme til å trenge. Foran deg venter et 230 kilometer langt eventyr på 5 dager. Du skal løpe fra daggry til mørket har senket seg og nordlyset danser over himmelen. Du er ikke alene, men dere er likevel ikke mange som står på startstreken. Det er bare plass til 40 løpere på dette løpet. 40 personer som ikke kjenner hverandre, men som i løpet av de neste 5 dagene kommer til å dele på oppgaven med å holde ilden i gang i ovnen på de små hyttene hvor man skal overnatte i løpet av turen. Fra og med i dag blir det ikke noe luksus. Ingen dusj, ingen mulighet til å bytte klær annet enn det som blir fraktet fra camp til camp av sovepose og et sett varme klær å bruke når du er ferdig med å løpe for dagen. Klar, ferdig gå: Beyond the Ultimate Ice Ultra er i gang.

(Foto: Mikkel Beisner)

Er du klar for eventyret?

Da jeg hørte om Beyond the Ultimate Ice Ultra første gang i høst ble jeg sikker på en ting; dette var noe jeg måtte oppleve. Selv om tanken på å løpe et etappeløp i et arktisk vintereventyrland gjorde at jeg jublet innvendig, skremte distansen meg, for ikke å snakke om temperaturen. Jeg har aldri vært i nærheten av å løpe 230 kilometer i løpet av 5 dager. Og selv om jeg trives i snø og kulde har jeg aldri løpt i temperaturer under -20 grader. I tillegg må man bære med seg all maten man skal spise i løpet av de 5 dagene, 1,5 liter vann og en god del annet utstyr. En sekk som vil veie rundt 6 kilo ved start. Det er over dobbelt så mye som det jeg er vant til å løpe med når jeg er ute på rolige langturer. Men jeg begynte å snakke litt med folk, høre med erfarne ultraløpere, en venninne av meg som er lege og andre folk som kunne gi meg en pekepinn på om dette var galskap eller noe jeg burde gå for.

Tilbakemeldingene var ganske like: dette er galskap.

Frostskader med amputasjon til følge, lungeskade og død om det gikk riktig ille. Hvorfor ville jeg utsette meg for noe slikt? 230 km i ishelvete? Hadde jeg ikke livet kjært?

Jo, jeg har livet kjært. Det er kanskje nettopp derfor jeg hadde lyst til å gjøre dette. For er det ikke når vi står helt på ytterpunktene at man virkelig kjenner at man lever?

Derfor la jeg ikke ideen helt fra meg.

Og om du leter vil du før eller senere finne noen som er like gal som deg selv og som forteller deg at dette er noe du kan klare. Ian Corless fortalte meg historier fra Marathon de Sables og andre ekstreme etappeløp. Han fortale om folk som ikke hadde løpt stort lengre enn en maraton, men som kom seg igjennom det 250 kilometer lange ørkenløpet. Og etter å ha sett meg løpe UTSS 90km på Sardinia med relativt spreke ben de følgende dagene sa han det jeg ønsket å høre: Dette klarer du!

Så jeg bestemte meg for å gjøre det. Om ikke i 2019, så i 2020.

Men jeg liker ikke å utsette ting. Og imens jeg fremdeles var høy på opplevelsen jeg hadde i Cape Town under UTCT 65km i desember begynte jeg å la snøballen rulle. Den har nå nådd det punktet at jeg kan fortelle at jeg om bare en og en halv måned skal stå på startstreken i Laponia, langt nord i Sverige, klar for å begi meg ut på mitt tøffeste eventyr til nå. Bak meg har jeg Inov8 som sørger for at jeg har det utstyret jeg trenger på ferden. Og det er bra, for jeg kommer til å trenge det beste.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-01-08 19:32 Kommentarer (0)



Takk 2018, du har vært helt fantastisk!

Å skrive et sammendrag av løpsåret 2018 er ikke enkelt, for det har vært et innholdsrikt år med store variasjoner. Jeg har løpt alt fra helt flate og superraske 5 kilometere i Oslos gater til 90 kilometers ultraløp i fjellene på Sardinia. Jeg har løpt i snøstorm på Senja og i stekende hete i Sør-Afrika, med bare en ukes mellomrom. Når jeg tenker tilbake på alt jeg har opplevd dette året har jeg vanskelig for å forstå at året bare har 365 dager. For jeg har klart å dytte inn utrolig mange eventyr inn i det som populært kalles for «tidsklemma» med jobb, barn og alt det som følger med.

Foto: Sylvain Cavatz

Så hvor starter jeg? La meg ta deg tilbake til November 2017 da jeg ble invitert til å løpe Österlen Spring Trail i Sverige. Et 60km langt terrengløp som gikk gjennom noe av den vakreste naturen syd Sverige har å by på. Til da var det lengste jeg noen gang hadde løpt 42 kilometer og tanken på å løpe 60 kilometer både skremte og fristet. Men man kan jo ikke si nei til en slik mulighet og jeg kastet meg inn i år 2018 med et hårete mål om å bli ultraløper.

Og etter en lang vinter og mange timer med rolig løping i skogen på iskalde dager (og netter) med snø til knærne, bortsett fra en rask 5km runde på glatta i årets Winter Run, stod jeg på startstreken i Simris Hamn sammen med Lise Bergman, klare til å løpe vår første ultra. Det ble starten på et nytt kapitel i livet mitt, for jeg visket ut noen grenser den dagen. Jeg oppdaget at jeg var i stand til å gjøre så mye mer enn jeg trodde var mulig. Og at det er mulig å løpe en rask 5 km dagen etter å ha løpt et ultraløp. Mestringsfølelsen og selvtilliten jeg tok med meg fra denne opplevelsen åpnet dørene for løp jeg aldri hadde drømt om å delta på selv.

© inov-8 / Matt Brown

Jeg løp Ecotrail 31km i stekende hete i mai og perset med noen sekunder på 5km på Sommernattsløpet i Juni. Jeg fikk min første DNF og en skikkelig lærepenge oppe i fjellene på Senja på Sankthansaften. Respekten for fjellet og den mentale knekken jeg fikk etter å for første gang ikke ha klart å gjennomføre et løp gjorde at jeg senket mine egne forventninger en del og valgte å gå for halv distanse på Hornindal Rundt i Juli. Hornindal ble den oppturen jeg trengte for å få trua på meg selv igjen og etter enda en opptur på Blefjells Beste tok jeg mot til meg og meldte meg på NM i terreng ultra i Meråker hvor jeg karret meg til en 5 plass i august.

Foto: Arne Brunes

September gikk slag i slag med KK mila (for 3 året på rad), Trysilrypa (hvor jeg satt ny løyperekord) og selvfølgelig Oslo Maraton hvor jeg i år tok 10 for Grete på et par ganske slitne ben.

I Oktober løp jeg mitt lengste løp til nå. 90 kilometer og 4500 høydemetre i fjellene langs sjøen på Sardinia. UTSS var et eventyr jeg sent kommer til å glemme og her forsvant også resten av «kan ikke» grensene mine når det kommer til løping. Det ble når klart for meg at det ikke er hva jeg kan få til, men hva jeg vil få til som er avgjørende. Og mindre enn 7 døgn senere løp jeg Nøklevann Rundt og kapret bekkesprinten (for tredje året på rad).

Foto: Ian Corless

November fylte jeg opp med tre morsomme hodelyktsløp; Østmarka Trail Challenge hodelyktløpet, Silva Night Run og Sans Senja Aurora Run (som også ble vinterens første løpetur i snø).

Foto: Sylvain Cavatz

Jeg avsluttet årets konkurransesesong i Sør-Afrika 1 desember da jeg løp Ultra Trail Cape Town 65km. Å løpe over Signal Hill og Table Mountain, gjennom vinranker og jungel og rundt Devil’s Peak i et løp som samle så mange gode løpere fra hele verden var den beste avslutningen på løpsåret 2018 jeg kan tenke meg.

Med 18 løp på tilsammen 450km, 8 ganger på pallen, topp 10 plassering i 16 av 18 løp, en ny løyperekord, en ny 5 km pers, ny distanse og høydemeter pers, mange nye venner fra hele verden og utrolig mange fantastiske opplevelser sier jeg tusen takk til år 2018 og ønsker år 2019 velkommen med en liten bønn om at også det vil bli et år fylt med mange nye eventyr og fine løpsopplevelser.

Så, til alle dere som har fulgt med meg, både her på bloggen og på Instagram, takk for at dere er med meg på reisen! Jeg blir like glad hver gang jeg møter noen av dere ute på en løpetur eller på et løp og får høre at det jeg skriver gir inspirasjon og lyst til å dra på eventyr med løpesko på beina. Det synes jeg er utrolig gøy. Så jeg håper dere vil følge med videre inn i 2019, jeg har allerede begynt å legge store planer om spennende eventyr, og det kommer nok en post om planene for 2019 ganske snart.

Jeg ønsker dere alle et fantastisk nytt år! Fyll det opp med eventyr og opplevelser som ikke blir glemt med det første. Og du, sett deg et mål som gjør at du må flytte komfort sonen litt. Bevis for deg selv at du kan få til mer enn du trodde var mulig. Jeg synes Thor Heyerdahl sitt sitat er så bra at det fortjener å avslutte årets siste bloggpost fra meg:

“Borders I have never seen one. But I have heard they exist in the minds of some people.”


― Thor Heyerdahl

Foto: Sylvain Cavatz

Publicerat: 2018-12-26 18:48 Kommentarer (0)



79 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 7 8 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv



Mest lest





Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Det var fredag, og jeg var på vei til byen med mannen. Vi skulle på teater og kose oss med et glass ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

Reklame:   Lørdag 11. mai var det duket for Holmenkollstafetten og jeg skulle ned til hovedstanden ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Forrige uke deltok jeg i to små, lokale løp i Ålesund. Det er noe eget med disse løpene. Treffer ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser