Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Etappe 5 (15km): «Sprinten»

«Good mo… Oh my, You’re a smelly bunch of people…». Kris sin morgenhilsen fikk de rundt regnet 40 løperne som lå tett i tett på hemsen til å le. Luktet det virkelig så ille her? Når du har samlet 40 løpere som har løpt tilsammen over 200 kilometer i løpet av de siste 4 dagene uten å dusje og uten å skifte klær bortsett fra mellom løpeklær og camp klær kan du ikke forvente at det lukter blomster. Men vi som lå der oppe, vi var ikke plaget av lukten. Det er rart med det, hvordan vi venner oss til det primitive livet hvis vi utsettes for det. Men jeg kan love deg at hver eneste en oppe på det loftet gledet seg til å ta en lang og varm dusj etter målgang i Jokkmokk.

For første gang denne uken hadde vi bra med tid til å kle på oss, spise, drikke og gjøre oss klare til å løpe. Den siste etappen var å regne som barnemat i forhold til de etappene vi hadde lagt bak oss. Bare 15 kilometer, rene sprinten. Yeah right. Etter over 200 kilometer på snø og is, over fjell, med og uten truger de siste 4 dagene hørtes ikke 15 kilometer ut som barnemat. De fleste av løperne hadde gnagsår og vondt både her og der og det var nok et artig syn å se oss kravle ned fra hemsen den morgenen.

Jeg var en av dem som brukte lengst tid på å komme meg ned fra hemsen. Jeg brukte lang tid på å overtale meg selv om at det var mulig å komme seg ned fra hemsen, for ikke å snakke om å gjennomføre de siste 15 kilometerne som gjenstod før målgang i Jokkmokk.

Da jeg endelig hadde klart å krabbe ned fra hemsen var neste prosjekt å få i seg frokost. Den søte havregrøten som jeg hadde elsket de første 3 dagene vokste nå i munnen min og fikk meg til å brekke meg. Søtt var det siste jeg hadde lyst på nå. «Do anyone want Chicken Tikka?»  En av de belgiske guttene jobbet hardt med å få tømt sekken for så mye som mulig og delte ut overskuddsmat. «Yes please!», en salt og litt sterk Tikka fra Expedition food fristet tusen ganger mer enn den søte grøten jeg prøvde å få i meg. Rundt bordet var løperne i full gang med å dele broderlig restene av snacks, mat og pulver til varm drikke. Ingen ønsket å bære med seg mer enn nødvendig det siste stykket inn til mål. Noen som har lyst til å bli kvitt litt Paracet og gjerne Ibux også? Nå var beina mine så vonde at jeg ikke brydde meg en døyt om regelen jeg har om å aldri bruke Ibux under løp (google Ibux og Rabdomyolyse hvis du lurer på hvorfor). Det var helt uaktuelt å bryte løpet nå. Jeg skulle i mål om jeg så måtte krabbe de siste 15 kilometerne. Jeg fikk i meg et gram Paracet og 400mg Ibux og så begynte jeg sakte å bevege meg ned mot startstreken. De andre hadde samlet seg foran skiltet hvor det stod at vi var på polarsirkelen for å ta et gruppebilde. Jeg kom ikke frem i tide, så jeg fikk ikke vært med på bildet. Det sier kanskje litt om hvilken fart jeg beveget meg i på dette tidspunktet.

(Foto: Mikkel Beisner)

Denne etappen var litt spesiell, for nå var det åpent for at også lokale løpere kunne være med på den siste strekningen inn mot Jokkmokk. Vi var derfor mange flere som stod på startstreken denne morgenen. Det hadde også samlet seg en liten gjeng med supportere, lokale folk som hadde tatt turen for å heie oss av sted.

Jeg stilte meg forrest sammen med de Simon, Andre og Wim. Jeg håpet fremdeles at jeg skulle få bena i gang bare startskuddet gikk slik som jeg hadde gjort de andre dagene. Men denne gangen gikk det ikke. Jeg klarte å løpe noen få skritt, men så gikk det ikke mer og jeg stabbet av sted mens tårene rant og alt rundt meg ble tåkete. Jeg ble forbiløpt av den ene løperen etter den andre og en av de siste løperne ga meg stavene sine, for han så at det var så vidt jeg klarte å stå på beina. I ettertid forstår jeg ikke helt at jeg klarte å fortsette. Det var så vondt at jeg ikke klarte å tenke klart. En fot foran den andre. En fot foran den andre. En fot foran den andre….

(Foto: Mikkel Beisner)

Denne etappen hadde en eneste oppoverbakke, men den var til gjengjeld bratt og kom brått på etter start. Men nå begynte jeg å merke at beina hadde kommet litt i gang. Og da jeg tok igjen løperen som hadde lånt meg stavene sine takket jeg pent og leverte stavene tilbake. Jeg trengte dem ikke lenger. Jeg begynte på oppoverbakken, vondt ja, men ikke lenger uholdbart. Og da jeg begynte på nedoverbakken på den andre siden oppdaget jeg at beina klarte å løpe. Det gikk ikke fort, men det gikk fremover og jeg kjente at den fantastiske kombinasjonen av Paracet, Ibux og endorfiner begynte å virke så jeg tenkte at jeg måtte komme meg så langt som mulig mens denne happy hour’en stod på. Nå så jeg for meg målgang i Jokkmokk. Der ventet det ordentlig mat, en medalje og en varm dusj. Bare 12 kilometer igjen, så hadde jeg gjennomført Beyond the Ultimate Ice Ultra.

Jeg begynte å ta igjen løpere og da jeg kom til etappens eneste sjekkpunkt løp jeg bare rett forbi. Å stoppe opp nå var ingen god ide, jeg hadde fått en viss flyt og da var det bare å holde på flyten. Det gikk rett frem og nedover og over innsjøer. Sola varmet, og jeg kjente at jeg hadde alt for mye klær på meg. Kontrasten mellom torsdagens løpetur i ned mot -40 kuldegrader og denne dagen som nå serverte 6 varmegrader var enorm. Ute på innsjøene var det umulig å komme seg tørrskodd over og jeg oppdaget at det var like greit å gå de stedene det bare var vann over isen. Så jeg vasset med isvann opp til knærne. Det var i bunn og grunn ikke så verst med tanke på de vonde anklene mine som satte pris på det kalde vannet.

Opp på land igjen og løpe videre. Jo nærmere Jokkmokk jeg kom jo mer aktivitet ble det på sporet. Det kjørte stadig snøscootere forbi, det kom folk med hundespann og her og der hadde folk stelt seg opp for å heie på løperne. Etter de siste 4 dagene med løping i villmarken hvor man knapt hadde sett andre folk enn de andre deltagerne og teamet som jobbet med løpet fikk jeg nesten følelsen av å løpe maraton i en storby nå.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Jeg fortsatte å ta igjen folk og jeg telte meg ned til at jeg snart måtte ha tatt igjen de fleste jentene. De siste 5 kilometerne inn mot mål gikk lekende lett og i hodet mitt hadde jeg nå en samtale med meg selv om hvorvidt jeg skulle løpe etappeløp i jungelen eller på savannen neste gang. Eventuelt om jeg rett og slett skulle gå for ørken. For nå var alt vondt glemt og det eneste jeg stod igjen med var at jeg nå snart hadde gjennomført et helt fantastisk vilt eventyr. Jeg hadde satt kroppen min på den ultimate testen og bestått. Jeg hadde opplevd fantastiske landskap, blitt kjent med mange fine folk som alltid kommer til å ha en plass i hjertet mitt og lært så utrolig mye om meg selv i løpet av de siste dagene. Det var nesten så jeg begynte å grue meg til det skulle ta slutt.

Men slutt tok det, for jeg løp inn over målstreken i Jokkmokk og rett inn i armene til Kris og så Simon. Jeg trengte noen gode klemmer av folk som viste hva jeg hadde vært igjennom.

Du kan se meg løpe i mål her.

Og så kastet jeg meg over de samiske delikatessene og kanelbullane vi fikk servert.

Det tok mange dager før det gikk ordentlig opp for meg hva jeg faktisk gjennomførte der oppe i det svenske Lapland i februar 2019. Jeg vet egentlig ikke om det har gått helt opp for meg enda, for det føles fremdeles litt uvirkelig. Nå, 5 uker etter at jeg løp i mål i Jokkmokk har gnagsårene grodd nok til at de ikke plager meg når jeg løper. Det har krevd en del egeninnsats (og noen gode behandlinger fra Kenneth på Access Rehab), men anklene begynner nå å bli sterke igjen og kroppen kjennes nesten normal ut. Etter dette løpet har jeg flere ganger fått spørsmål om hvorfor jeg utsetter meg selv for noe slikt og om jeg ikke angrer på at jeg valgte å delta. Og svaret mitt er hver gang at jeg ville gjort dette igjen og at jeg kommer til å utsette meg selv for slikt igjen og at jeg allerede gleder meg til neste gang jeg skal løpe et Beyond the Ultimate løp.

(Foto: Mikkel Beisner)

Publicerat: 2019-03-31 20:45 Kommentarer (0)



Etappe 4 (65km): På grensen til et mentalt sammenbrudd


«Knock Knock, it's 5 o'clock». Tid for å stå opp, kle på seg, spise mat, gå på do, stille seg opp på startstreken og så løpe den lengste etappen i dette løpet. Klarte jeg denne etappen var jeg så godt som i mål. Den siste etappen var ikke lengre enn 15 kilometer. Men ville jeg klare å løpe 65 kilometer i dag? Hele natten hadde jeg bare ligget og vridd meg. Kroppen gjorde så vondt og hver gang hælene kom borti noe gjorde det forferdelig vondt. Jeg fylte vann på posen med havregrøt som jeg skulle spise til frokost. Appetitten var helt fraværende og jeg ble kvalm bare av tanken på at jeg skulle spise alle de 800 kcal jeg visste at jeg trengte så sårt. Jeg skalv. «Dette klarer jeg ikke. Hvordan skal jeg klare å løpe 65 kilometer når jeg ikke klarer å spise frokosten min en gang?». Simon oppfattet det jeg ikke selv var i stand til å forstå; «Salt!» sa han, «du må få i deg salt og elektrolytter». Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, puttet en NUUN i vannflasken og drakk og gjorde så klar en til NUUN tablett til første sjekkpunkt. Jeg hadde tårer i øynene da jeg lot føttene gli ned i skoene, knyttet skolissene og gikk ned til startstreken. Dette kom til å bli en lang dag.


På startstreken kom Kris med dagens gladmelding. På grunn av overvann hadde de vært nødt til å gjøre etappen 3 kilometer kortere. Det ville derfor bare bli 62 kilometer i dag. Det var nok ingen av løperne som ble spesielt lei seg for den beskjeden.


Sola hadde ikke stått opp enda og det var så mørkt at det var nødvendig å bruke hodelykt. Jeg og Wim løp up først, jeg mistet ham fort, brydde meg ikke om å gjøre et forsøk en gang på å holde følge med ham. Jeg skulle bare komme meg igjennom.


Da soloppgangen kom glemte jeg de vonde beina fullstendig. Dette var helt klart en av de vakreste soloppgangene jeg noen gang har opplevd. Det er ingen ting som kan sammenlignes med det å være midt ute på en stor islagt innsjø, langt vekk fra elektrisk lys og lyden av by og mennesker og så oppleve det magiske lyset og fargene som bare er å se i arktiske strøk på vinterstid.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg tok igjen noen av løperne som hadde startet ekstra tidlig. Fordi etappen var så lang var de avhengig av å unngå for mye spredning av løperne for å kunne sørge for sikkerheten. Derfor startet de tregeste løperne klokken 05.00, flesteparten av løperne klokken 06.00 og de to raskeste (Simon og Andre) klokken 07.00. Da jeg løp forbi folk ga jeg dem et klapp på skulderen og en tommel opp. Jeg visste at dette var folk som kom til å bruke mye lengre tid ute enn meg og at de hadde hatt færre timer med søvn og mulighet til å hente seg inn igjen fordi de ikke hadde kommet i mål før langt på kveld dagen før. Dette var de virkelige utholdenhetsheltene.


Jeg trodde jeg holdt et godt tempo, for jeg hadde ikke sette noen av løperne som hadde startet klokken 06.00 bak meg på en stund, men da jeg gikk inn i teltet på sjekkpunkt 1 ble jeg overasket over at en av Dave'sene (som Dave og Dave ble kalt) entret teltet rett etter meg. Jeg jobbet med å få i meg mer NUUN og fleskesvor. Kvalmen hadde gitt seg litt og appetitten var begynt å komme tilbake. Simon hadde hatt rett. Jeg trengte salt.
Dave forlot teltet før meg, han hadde hastverk. Jeg fikk beina i gang, jeg vet at jeg fungerer bedre når jeg har noen å henge meg på. Vi løp sammen en god stund, noen ganger var jeg foran, andre ganger løp han foran. Dave stoppet for å ta på truger, jeg klarte å løpe uten å synke ned for dypt. Dessuten skulle det mye til for at jeg i det heletatt skulle vurdere å ta på meg truger igjen. En av gangene Dave tok meg igjen ba han meg om hjelp til å bytte om vannflaskene for ham og så løp vi videre, men nå som Dave hadde fått på seg trugene fikk han fart på beina og det var tydelig at han hadde planer om å få unna dagens etappe så fort som mulig. Jeg klarte ikke å presse mer, jeg skulle bare i mål, så fikk det heller være det samme om jeg ble nummer 4 eller 5 i dag.


Det var mye varmere denne dagen. På morgenen hadde det vært nede i -26 grader, men etter hvert som solen begynte å varme kunne jeg merke at temperaturen steg betraktelig. Jeg kom til et nytt sjekkpunkt. Varm solbærtoddy, nøtter, sjokolade, kjeks, paracet, ut.

Fire sjekkpunkter igjen. Dette skulle jeg klare.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Ut på en ny innsjø. Denne etappen hadde til nå bestått av innsjøer og skog. Foran meg ventet et stykke på innsjø og jeg begynte å merke at jeg måtte tisse. Flott. Her er det jo ikke så lett å gjemme seg akkurat. Men jeg kunne ikke se Dave foran meg og heller ingen løpere bak meg så da dro jeg buksa ned og satte meg på huk så langt til siden på skutersporet som jeg klarte.


Har du noen gang prøvd å sette deg på huk på bein som har løpt nesten 200 kilometer de siste 3-4 dagene? Og så skulle holde balansen? Prøv selv før du ler for høyt nå, for før jeg visste ordet av det lå jeg på ryggen med beina i været og rumpa bar. Først sjekke om noen hadde sett det, nei, ingen mennesker i sikte og så fikk jeg skikkelig latterkrampe, noe som ikke gjorde det spesielt enkelt å komme opp igjen. Jeg kom meg til slutt på beina og ble nødt til å støtte meg på hendene for å få til å tisse sittende på huk før jeg dro buksa over rumpa som nå var kald og våt.
Jeg løp videre. Flirte litt for meg selv, det var fint å ha noe å le av. Jeg savnet å ha musikk på øret. Ett eller annet som kunne ta tankene mine bort ifra at jeg var sliten, hadde vondt og at jeg enda hadde langt igjen til mål. Her ute på innsjøene var det flere områder hvor man måtte gå varsomt på grunn av overvann og i skogen og ute på det jeg tror må ha vært myr var det i perioder så løs og tung snø at jeg sank ned til midt på leggen. Det var tungt. Jeg skled rundt i snøen. Skjønte at jeg burde bruke truger, men drøyde og drøyde. Ville ikke. Men til slutt ga jeg etter, bannet litt fordi det var så vanskelig å få dem på, men klarte det etter noen forsøk. Bare for å oppdage etter 5 skritt at trugene gjorde det så smertefult å gå at det bare var å få dem av igjen.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg vil heller kave igjennom dyp snø og bruke litt lengre tid enn å ta på trugene igjen tenkte jeg og så var den saken avgjort.


Sjekkpunkt tre var en seier. Nå hadde jeg kommet halvveis. Nesten. Jeg kjente at jeg var sliten og det sa jeg også til sykepleieren på sjekkpunktet. Det hadde bekymret meg litt at jeg ikke hadde sett snøscootere side jeg hadde forlatt sjekkpunkt 2, hva om jeg kollapset mellom sjekkpunktene? Ville noen finne meg? Katastrofetankene begynte å spøke for alvor. Jeg fikk i meg varm kakao og kjeks og det var først nå jeg merket at jeg hadde spist for lite i løpet av dagen. Og med ny energi inn forsvant katastrofetankene ut. Kjør på. Tre sjekkpunkt igjen bare.


Det gikk tregt i snøen og jeg begynte å merke at det murret i knærne, men jeg klarte fortsatt å løpe. Så begynte jeg å merke det i hoftene også. Og leggene. Tretthetsbrudd? Hei katastrofetanker, der var dere igjen. Jeg vekslet mellom å løpe og gå og pratet høyt med meg selv for å få tankene over på noe annet. Sang litt for meg selv. Løste et og annet verdensproblem.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Skog, åpent landskap, hus? Lyden av en bil? Asfalt! Inn i skog igjen og så; sjekkpunkt nummer 4. Der inne luktet det helt nydelig for de laget reisndyrgryte til crewet. Jeg fikk vann i munnen. Hva hadde jeg ikke gjort for litt ordentlig mat nå? Etter fire døgn med ikke noe annet enn frysetørket mat, sjokolade, kjeks, nøtter og fleskesvor hørtes reinsdyrkjøtt himmelsk ut. Jeg ble tilbudt en sitteplass, men takket nei for jeg visste at jeg aldri ville klare å komme meg videre om jeg satte meg ned nå.


Jeg kom meg videre. Skog igjen, men nå var vi på en løype som tydeligvis ble brukt en del, for det var mer tettpakket snø og man sank ikke så mye ned. Jeg var trøtt og bestemte meg for å bruke posen med power gum, godteri med koffein, nå. Dette var første gang under dette løpet at jeg brukte koffein, og det holdt meg gående. Ja, gående. For nå klarte jeg ikke lenger å løpe. Det var som om begge beina hadde gitt opp. Men gå, det kunne jeg fremdeles. Jeg gikk og gikk, hadde ikke noe hastverk før jeg plutselig enset en person bak meg. Nå dukket konkurranseinnstinktet mitt opp igjen. Jeg giret opp, gikk så raskt jeg kunne. Ut på innsjø med overvann, trippet forbi og klarte å holde meg tørr. Og oppdaget skikkelsen til Dave et stykke utpå isen. Han merket nok at jeg tok innpå, for nå økte han farten. Jeg gjorde noen forsøk på å løpe, ville så gjerne ta igjen Dave og ville ikke bli tatt igjen av personen bak meg. Men det gikk ikke å løpe. Jeg hadde bare to sjekkpunkt igjen nå og disse sjekkpunktene hadde kunn 6-7 kilometer mellom seg. Og fra siste sjekkpunkt var det ikke mer enn 6 kilometer til mål.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Da jeg så sjekkpunkt 5 hadde jeg så dårlig tid at jeg bare ropte på dem og ba dem kom ut for å registrere nummeret, jeg hadde ikke tid til å stoppe. Nå så jeg at solen var på vei ned også og selv om solnedgangen var omtrent like vakker som soloppgangen hadde vært, var jeg ikke glad for å se solnedgangen. For jeg hadde fremdeles litt over 10 kilometer igjen, og det fristet ikke å løpe for lenge i mørket.
Jeg holdt tempoet oppe, men var ikke rask nok, for etter en lang oppoverbakke tok løperen bak meg igjen. Det var den andre Dave. Vi hilste og ønsket hverandre lykke til og så forsvant Dave av sted foran meg.


Nå var det flere små innsjøer som ble krysset, snøen her var løs og vanskelig å gå i. Dessuten var det mye overvann og det føltes som å trå på et minefelt. Jeg tråkket over flere ganger, skled i sporene til de som hadde gått der før meg, klarte så vidt å holde meg på beina. Solen hadde gått ned og det var begynt å bli grått. Jeg så endelig det siste sjekkpunktet, ropte på dem, hadde ikke tid til å stoppe. Ville bare i mål. De kom ut, tok nummeret mitt og bekreftet at distansen herifra var på 6-7 kilometer. Omtrent. Så gikk jeg videre. Nå ble det mørkt og hodelykte kom på igjen. Hodelykten, som ikke akkurat var av det kraftigste slaget, lyste kun opp noen få meter fremover. Det var vanskelig å gå i mørket over innsjøene med overvann og jeg følte meg helt alene, men klokka viste heldigvis at jeg snart var i mål. To kilometer igjen. Det klarer du Abelone! En kilometer igjen, nå ser du snart mål! Jeg tråkket stadig oftere over og det gjorde mer og mer vondt i anklene. Men nå ville jeg se mål, bare jeg kom rundt den svingen der, 100 meter igjen, jeg ser mål straks, må bare runde svingen og... Der var det en ny innsjø. Jeg hadde lyst til å begynne å gråte. Hvor var mål? Klokka mi viste at jeg hadde løpt over 62 kilometer! Og her var det bare enda en innsjø og ingen tegn til mål. Ta deg sammen Abelone! Det hjelper ikke å få et mentalt sammenbrudd nå. Innsjøen er ikke så stor og mål er sikkert rett borti der. Du ser det bare ikke på grunn av trærne.


Jeg tråkket over, fortalte meg selv at jeg straks var i mål og at dette klarte jeg bra. Kom meg over innsjøen og inn i den mørke skogen. Jeg ventet hele tiden å se lys og to vimpler, men skogen virket uendelig. Men så hørte jeg lyden av en bil! Det kan ikke være langt unna nå tenkte jeg. Klokka viste 64 kilometer. Jeg ante en ende på skogen. "Der er mål Abelone, der er mål! Bare et lite stykke til!" Jeg kom ut og der... Der var det enda en innsjø! Men jeg kunne se et svakt lys langt der borte. Mål. Men det så uendelig langt borte ut. Og nå kom tårene. Jeg har aldri grått før under et løp, men nå gråt jeg. Jeg har aldri vært så langt nede under et løp, men nå vurderte jeg å legge meg ned for å dø. De 500-600 meterne virket uoverkommelige og føret her var forferdelig. Jeg tråkket over på annet hvert steg. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg hadde en alvorlig samtale med djevelen den siste halve kilometeren inn mot mål og for første gang på dette løpet klarte ikke Mikkel og Ryan, som kjørte jublende forbi meg, å få frem et smil på fjeset mitt.

(Foto: Will Roberts)


Men jeg klarte det. Jeg kom i mål. Og ble tatt imot av Will, Ryan og Mikkel. Da Will spurte meg hvordan jeg hadde det var svaret mitt «I'm on the edge of a mental breakdown. And that was not 62k! It was 65k!!! BIG difference!»
Og da jeg oppdaget at jeg måtte gå ytterligere 100 meter for å komme inn I hytta begynte jeg nesten å gråte igjen. Ryan fikk meg opp på snøscooteren og kjørte meg det siste stykket, hjalp meg av og inn i varmen. Kall meg gjerne en diva, men ikke snakk om at jeg skulle gå en meter mer enn nødvendig nå.


Etter å ha fått av meg de våte klærne og hengt dem til tørk fikk jeg i meg litt mat. Beina gjorde utrolig vondt. Jeg oppdaget at anklene var hovne og at den høyre leggen min hadde hovnet opp helt til kneet. Nå ble jeg redd. Hadde jeg brukket noe? Hvordan skulle jeg klare å komme meg i mål neste dag da? Jeg kunne ikke gi meg nå, etter alt dette, etter over 200 kilometer. Skulle jeg ha skadet meg sånn at jeg ikke ville klare de siste 15 kilometerne til Jokkmokk?


Medicsene hadde kjørt seg fast med snøscooteren, så jeg måtte vente en stund før jeg ble undersøkt. Og selv om beina lå høyt og med is på fortsatte de å øke i omfavn. Jeg var glad da jeg ble undersøkt og fikk beskjed om at det var lite sannsynlig at jeg hadde brukket noe, samtidig følte jeg meg ikke helt trygg på det, for det å komme seg opp trappen til hemsen der vi skulle sove var så vondt at jeg nesten krabbet opp.


Og om noen skulle finne på å arrangere et etappeløp en gang i fremtiden, her kommer et tips:


Ikke la 40 løpere som har løpt over 200 kilometer de siste fire dagene sove på en hems med doen nede... Det er bare slemt...


Og for de som har lyst til å se hvordan det så ut da jeg gikk den kvelden så har jeg lagt ut et lite klipp på Youtube her. Enjoy!

Publicerat: 2019-03-25 22:15 Kommentarer (0)



Etappe 3 (42km): Queen of the Ice/ It's a mind game


Målestokken viste -35 grader da vi stod på startstreken, klare for dagens etappe som i hovedsak ville gå over islagte innsjøer. Vi ble forberedt på at temperaturen ute på innsjøene kunne være enda kaldere. Jeg er vant til dette fra turene mine over isen i Østmarka. Der ute på innsjøene føles det fort mye kaldere og man er også mer utsatt for vind. Jeg var spent på hvordan jeg ville håndtere å løpe i temperaturer på mellom 35 og 40 blå. I hodet gikk jeg igjennom det viktigste: Hold deg tørr, unngå å bli svett, sørg for å holde deg godt hydrert, spis godt på hvert sjekkpunkt, ikke stopp utenom sjekkpunkt og kom deg så fort som overhode mulig i mål. Det siste kunne bli et lite problem tenkte jeg, for gnagsårene mine gjorde nå at bare det å ta på seg skoene var et prosjekt i seg selv.


Lengden på etappen var ikke avskrekkende, det var bare et maraton og etappen var helt flat, altså barnemat i forhold til de to siste dagene. Og til tross for at føttene gjorde vondt kjentes musklene mine overaskende bra ut og kroppen var klar for dagens løpetur. Men likevel visste jeg at dette ville være en av de mest krevende etappene mentalt sett. For når du er ute på disse store innsjøene så føles det i perioder ut som om du løper uten å rikke deg av flekken. For de store åpne flatene skaper en illusjon av at ting er nærmere enn de faktisk er. Du ser fjellet klart og tydelig, men det ser ikke ut som om du kommer noe nærmere.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg valgte å starte hardt denne dagen. For jeg forventet at temperaturen ville stige utover dagen og at det var bedre å holde varmen fra start ved å gi på ekstra og så heller ta det litt roligere mot slutten når temperaturen forhåpentligvis hadde steget noen grader.
Uten trugene på beina føltes det ut som om jeg fløy av sted over isen. Sekken var også blitt adskillig lettere og veide nå omtrent 6kg. De første kilometerne varierte løypa mellom mindre og mellomstore innsjøer og skog. Landskapet fikk et litt tåkete og underlig utseende, for i øyevippene mine hang det nå store isklumper som hindret meg i å se klart, men jeg fikk med meg det vakre gyllne lyset som noen ganger oppstår når sola er på vei opp og finner veien inn mellom trestammene. Som en elv av gull.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg var overasket over å løpe inn til første sjekkpunkt før Wim denne dagen. Jeg fylte opp med varmt vann og noen tabletter med NUUN i den ene flasken og solbærtoddi i den andre og dyttet i meg så mye fleskesvor jeg klarte. Om det var en dag jeg ikke ønsket å gå tom for energi så var det denne. I slik ekstremkulde bruker kroppen ekstra mye energi bare på å holde varmen. Går kroppen tom for brennstoff og det er -35 grader er veien kort til å bli hypoterm. Jeg merket at fingrene mine godt kunne være litt varmere, de var ikke kalde, men jeg visste at om jeg ble nødt til å senke tempoet litt i løpet av de neste 10 kilometerne ville jeg risikere å begynne å fryse på hendene. Derfor åpnet jeg en pakke med varmepads og la en i hver vott. Bedre å være føre var tenkte jeg, for å stoppe opp i denne kulda for å begynne å åpne pakken med varmepads utenfor et telt fristet ikke.


Jeg mintes også rådet jeg hadde fått av den finske fjellklatreren Veikka Gustafsson da jeg møtte ham i Åre en uke tidligere;
«Drikk mer enn du tror du trenger! Det er når du blir dehydrert at du blir kald på fingre og tær».


Så jeg drakk så mye jeg orket mens jeg stod inne i teltet mens drikken fremdeles var varm. Selv om drikkeflaskene var isolerte tok det ikke lang tid før det ble nedkjølt og så frøs til is.
Mens jeg stod inne i teltet kom Wim. Han brukte kortere tid enn meg på sjekkpunktet og vi forlot sjekkpunktet nesten samtidig, men Wim kom snart et stykke foran meg etter at vi forlot sjekkpunktet. Vi løp over flere innsjøer og gjennom mer skog. På noen av innsjøene var det overvann, men for det meste var det hardt underlag og lett å løpe. Jeg tok det rolig på partiene hvor jeg så at løperne foran meg hadde tråkket igjennom. Var det noe jeg ikke hadde lyst til så var det å bli våt på beina når temperaturen var på under 30 minusgrader. Jeg trippet forbi og kjente at jeg var glad for å være en lettvekter i forhold til gutta foran meg, for jeg kom meg tørrskodd over alle stedene med overvann.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg så flere elgespor ute på innsjøene. De så ferske ut og jeg speidet rundt meg for å se etter dyr. Men jeg så ingen. Jeg hadde ikke sett Wim eller noen andre mennesker på en stund og følte at jeg var helt alene i denne vakre villmarken, men plutselig hørte jeg lyden av mennesker; «HeiaHeia!» ropte en mann mens han smilte og vinket og jeg oppdaget til min forbløffelse at jeg hadde løpt inn i et boligfelt. Det stod en og annen utenfor husene og måkte snø og alle jeg passerte heiet og vinket. På et løp som dette kan du ikke forvente å møte på de store hordene med tilskuere som heier, men det gjør også at de få du møter på veien er verdt utrolig mye. Det varmet skikkelig og jeg kjente at beina satte opp farten litt. Jeg forventet også å se neste sjekkpunkt hvert øyeblikk. Jeg gledet meg til å få i meg litt varm kakao, kjeks og nøtter.


Litt mer skog, rundt en sving og der så jeg teltet. Og ut av teltet kom Wim! Jeg hadde trodd jeg lå mye lengre bak ham en jeg faktisk gjorde. Wim smilte og vi vinket til hverandre før han snudde seg og la av sted ut på dagens siste innsjø. Jeg entret sjekkpunkt nummer 2 og svarte på det obligatoriske spørsmålet om hvordan fingrene og tærne mine hadde det. Og jeg svarte at de hadde det overraskende bra. Merino ullsokker, Sealskinz og Inov-8 Arctic Claw 300 thermo med en ekstra isolerende såle hadde vært nok til å holde føttene mine behagelig varme og hendene mine kjentes helt fine ut med tynne merino ull liners, varmepads og Inov-8 extreme thermo mitts. Selv i 35 blå. Nå merket jeg imidlertid at temperaturen hadde steget noe. Sola stod høyt og varmet godt, da jeg spurte om temperaturen mener jeg å huske at det bare var snakk om -25 grader. Jeg hadde begynt å bli plaget av gnagsårene igjen og valgte å ta to paracet. 21 kilometer igjen nå og bare et sjekkpunkt før jeg var i mål for i dag, men 21km med smerter er langt og selv om det hadde blitt mye varmere visste jeg at om jeg måtte redusere tempoet fordi jeg hadde for vondt i gnagsårene til å løpe, ja da ville jeg fort bli kald.


Og så la jeg av sted ut på den store innsjøen som jeg skulle løpe på resten av etappen. Jeg var kommet halvveis og den følelsen gir meg alltid litt ekstra overskudd, så jeg hadde godt mot da jeg la i vei. Jeg så Wim og gjorde en innsats for å holde følge med ham, men det virket aldri som om jeg kom nærmere. Faktisk så føltes det ikke som om noen ting kom nærmere. Jeg syntes jeg kunne skimte et telt langt der fremme og begynte å glede meg til å nå siste sjekkpunkt. Kjeks og sjokolade og så bare 10 kilometer til mål. Hvor langt kunne det være dit? Jeg så det jo, men likevel ble ikke teltet større. Det var alt for kaldt til å følge med på klokka hvor langt jeg hadde løpt. Det var merket med trepinner der vi skulle løpe og jeg regnet ut at det måtte være omtrent 100 meter mellom hver pinne så jeg valgte å fokusere på å nå en og en pinne. Den ekstra energien jeg hadde løpt ut fra sjekkpunkt 2 med var nå forduftet og jeg savnet å ha musikk på øret, noe som kunne gi meg noe annet å tenke på. For jo vist var naturen rundt fantastisk vakker, men altså, DEN FLYTTET JO IKKE PÅ SEG! Jeg snudde meg og så tilbake, og så det ikke ut som om det var løpere der bak som nærmet seg? Eller var det pinner? Jeg kunne ikke se forskjellen. Gikk det så tregt nå at jeg skulle miste fjerdeplassen min i dag også?

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


«Jeg må tenke på noe annet, flytte fokus, for ellers går jeg mentalt i kjelleren snart» tenkte jeg og da begynte jeg å leke en lek som gikk ut på å veksle mellom å løpe og å gå fort fra pinne til pinne. Pinne løp. Ny pinne gå. Pinne løp. Og det fungerte. Jeg tenkte ikke lenger på hvor langt unna sjekkpunktet var, jeg tenkte bare på neste pinne og om det var tid for å gå eller å løpe, og nå kom siste sjekkpunkt nesten overaskende på meg. Inn, spise og drikke, ja, jeg har følelse i alle fingre og tær, gnagsårene? Vell, de er der fremdeles og vi sees i mål. Så var jeg ute igjen. Bare 10 kilometer igjen til jeg var inne i varmen. 10 kilometer, bare så vidt litt mer enn en runde rundt Nøklevann. Og her var det ingen bakker.
Dette skulle gå greit.


Jeg fortsatte pinneleken, prøvde i begynnelsen å tele pinner også for å holde litt oversikt over hvor langt jeg hadde kommet, men kom ut av telling før jeg hadde telt 20 pinner. Jeg nærmet meg en odde og observerte at pinnene forsvant bak odden. «Endelig litt variasjon» tenkte jeg, nå skulle jeg få noe annet å hvile blikket på en stund. Jeg gledet meg til å runde odden, til å se hva som var på den andre siden. Ville jeg se noe som lignet målstreken? To vimpler? En hytte? Nei. Bare innsjø, et par øyer og en rad med pinner som så ut til å fortsette i evigheten.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Hvor langt kunne det være igjen? Jeg merket at jeg var sliten og at kroppen begynte å bli kald. I tillegg begynte det nå å blåse. Ikke mye, men nok til at at det ble kjøligere. Det kunne være alt mellom 6 og 1 kilometer igjen; tids og distanseperspektivet mitt var helt borte. Jeg merket at jeg var kald rund halsen. Hvorfor det? Jeg skulle til å dra ansiktsmasken som jeg hadde latt gli ned under haka da jeg hadde løpt ut på den siste store innsjøen, (da jeg følte at jeg hadde ekstra energi og nesten ble litt for varm), opp foran munn og nese da jeg oppdaget at denne nå bare var en stor isklump. Ikke rart det kjentes litt kaldt ut i halsen da. Jeg visste at jeg ville slite med å få gjort noe med denne nå og bestemte meg heller for å bruke et minutt på å finne frem bufferen min; Thermoshell pro jakka mi, som nå ble lag nummer fem, og komme meg i mål så fort som mulig.


Jeg hadde ikke sett noen på snøscooter på lenge, vanligvis gikk det ikke mer enn en time mellom hver gang jeg så folk. Nå føltes det ut som om det hadde gått en evighet. Faktisk kunne jeg ikke huske å ha sett en eneste scooter passere siden jeg løp ut på den store innsjøen. Nå som jeg kjente at jeg begynte å bli sliten og ikke visste hvor langt det var igjen til mål merket jeg at jeg begynte å bli litt engstelig. Her ute var jeg alene og jeg var sliten. Jeg trodde jeg måtte nærme meg målstreken, men jeg så den jo ikke? Kanskje den var mye lengre borte enn jeg trodde? Tanken på det gjorde meg litt motløs. Men så så jeg en snøscooter komme imot meg, og for første (og eneste) gang i dette løpet benyttet jeg meg av tegnet på at de skulle stoppe. Eller, det vil si, jeg benyttet meg ikke av tegnet (strekk en hånd i været) for å si «alt er i orden, bare fortsett videre». Hvis man ikke vinket tilbake til personen på scooteren ville scooteren stoppe og de ville spørre hvordan det gikk.


Jeg spurte om hvor langt det var igjen, han på snøscooteren visste ikke helt i kilometer, men han sa at det ikke var langt igjen, jeg skulle bare runde en odde og så ville jeg se to øyer og på en av de øyene var det. 2 kilometer kanskje? Jeg så odden, det var ikke langt dit. Jeg takket og fortsatte med pinne til pinne leken min. 20 pinner bare. Jeg kunne begynne å telle igjen.


Da jeg rundet odden så jeg ganske riktig øyene. Jeg fokuserte på pinnene, men da jeg nærmet meg så det ikke ut som om pinnene ville føre meg til noen av dem. Hvor er målstreken? Må jeg rundt øya? Jeg hadde telt og kommet frem til at jeg burde være i mål hvert øyeblikk. Det var først da jeg var en 30-40 meter fra øya at jeg så at det var satt opp merker som førte oss bort fra pinnene jeg hadde vært så fokusert på å følge de siste 18-19 kilometerne og inn mot øya og der så jeg flaggene og jeg hørte lyden av folk.

(Foto: Simon Grimstrup)


Jeg ble tatt imot på målstreken av de tre raskeste gutta og ble ønsket velkommen inn i den bitte lille hytta som de hadde sørget for å varme opp godt. Selv om jeg var 4 mann, (eller dame da), og den eneste ledige senga var en overkøye, så Andre hvordan motet mitt dalte da jeg skjønte at jeg måtte klatre opp og ned en stige. Altså, jeg er for likestilling og vil helst behandles likt som gutta, men heder og ære til Andre Hook for å gi meg sengen sin og ta overkøya selv. Mulig det bare var fordi han skjønte at jeg kom til å vekke hele hytta om jeg måtte ut å tisse på natten, for nå gjorde beina mine så vondt at tanken på morgendagens etappe, ca 64 kilometer, gjorde meg kvalm slik at selv det å få i seg middagsmaten min var på grensen til hva jeg klarte. Heldigvis klarte gutta å holde motet mitt oppe. Stemningen var så god og vi pratet så mye tull at jeg klarte å glemme morgendagen litt. Og etter å ha fått stelt føttene krøp jeg ned i soveposen og gikk glipp av det fantastiske nordlyset som ønsket de siste løperne inn over målstreken.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Publicerat: 2019-03-11 19:48 Kommentarer (0)



Etappe 2 (44km) Opp fjellet Kabla og ned igjen


For de som har fulgt meg en liten stund kommer det ikke som noen overraskelse at det var kryssingen av fjellet Kabla som var den etappen jeg hadde gledet meg mest til. Jeg trives godt med oppoverbakker og elsker fjell. Nå hadde jeg en hel dag i fjellet foran meg. Men selv om føttene mine hadde blitt godt teipet kvelden i forveien var hvert skritt jeg tok ned mot startstreken i den bitende kulda smertefulle og jeg klarte ikke helt å se for meg hvordan det skulle gå å i det heletatt komme seg over innsjøen og fram til der klatringen av Kabla startet.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Men det er utrolig hva det å stå på startstreken gjør med meg og så fort starten gikk lot jeg beina fly av sted og så fort jeg hadde kommet ordentlig i gang og kroppen var blitt varm glemte jeg smertene for en stund. Jeg prøvde å holde følge med Wim de første kilometerne som gikk gjennom skog og over noen store innsjøer hvor isen var blitt presset opp og det hadde dannet seg ett bulkete måneaktig landskap. Jeg har aldri sett noe lignende og jeg løpe med skrekkblandet fryd over isen som laget knirkende og buldrende lyder. Da den siste innsjøen var passert og jeg begynte på den bratte stigningen opp Kabla merket jeg hvor vondt det gjorde i beina igjen. Det gikk bratt oppover og med truger på beina ble det en stor belastning på hælene mine. Jeg hadde mistet Wim av syne for lengst og skjønte at jeg ikke ville klare å ta ham igjen i dag.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Det gikk trått, først gjennom skog, senere snaufjell. På veien oppover hadde jeg blitt passert av Mikkel og Ryan, fotograf og film teamet som alltid fikk frem et smil hos meg, på snøscooter. Men litt senere passerte jeg dem igjen og da stod de begge og gravde snø med hendene for harde livet for å få løs snøscooteren som hadde kjørt seg fast og stod i så dyp snø at jeg forstod at det nok ikke ville bli mange bilder og filmer fra denne dagen. Jeg måtte le litt da jeg møtte på dem, for selv om det så ut som om de hadde flere timer med gravearbeid foran seg så var de i like godt humør som vanlig og ga meg verdens største smil. Det var nok til at jeg tok meg litt sammen og fortsatte med friskt mot opp til neste sjekkpunkt. Varm kakao, paracet, kjeks og en kort gjennomgang av hva jeg kunne forvente de neste 10 kilometerne over Kabla var det jeg tok meg tid til på sjekkpunktet for nå ble jeg tatt igjen av nummer 5, David Sage som hadde en god fart oppover fjellet.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Jeg fikk følge av David det siste stykket opp mot toppen, der blåste det friskt og selv om det var sol og skyfri himmel merket jeg at temperaturen gikk drastisk ned oppe på toppen og jeg ble nødt til å ta på meg et ekstra lag på overkroppen. David hjalp meg med å få på meg jakka, det er nemlig ikke super enkelt å ta på seg jakke når det blåser friskt og man har votter på hendene og så tok vi oss tid til å nyte den fantastiske utsikten et øyeblikk og å ta en super kul selfie sammen. Dette er noe av det jeg digger med ultraløping. Det at man kan ta seg tid til litt moro og at man hjelper de man konkurrerer mot og drar hverandre fremover.


David hadde staver og jeg så at det var en fordel denne dagen. Han hadde god flyt over fjellet og forsvant snart fra meg. Jeg løp der jeg kunne, men for det meste gikk jeg raskt. Trugene ga meg større og større gnagsår og motet mitt begynte å dale og jeg merket at jeg ikke klarte å nyte det fantastiske hvitkledde fjellandskapet så mye som jeg ville ha gjort til vanlig. Fokuset mitt ble flyttet mer og mer over på hvor vondt det gjorde og på hvorfor i alle dager jeg hadde valgt å ta med meg disse trugene. Og som om ikke det var ille nok så hadde ørepluggene mine nå tatt kvelden, og jeg som er vant til å ha musikk på øret når jeg løper var nå helt overlatt til meg selv og tankene. Men så kom jeg til 3. sjekkpunkt og fikk beskjed om at nå ventet det meg bare rett frem og nedoverbakke hele veien til neste sjekkpunkt. Med litt solbærtoddi, sjokolade, nøtter og en god dose varme og omtanke fra medic Beth kom jeg meg videre.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Det bar nedover snaufjellet, men jeg fikk ikke noe flyt for her og der gikk jeg gjennom skaren og ble bremset opp. Så kom jeg ned i skog igjen og det ble kryssinger av mindre innsjøer. Det gikk jevnt og trutt nedover, rett frem og nedover, og innimellom en bitte liten «bulk» som der og da føltes som et fjell, for nå begynte kroppen min å bli sliten. Jeg merket hvor utmattet jeg var da jeg kom til det siste sjekkpunktet på denne etappen. Det hadde vært en kald dag, -18 ved start og en god del kaldere oppe på Kabla, og kulda sammen med den konstante smerten hadde tømt meg fullstendig for energi. Beina mine skalv som aspeløv og tanken på at det var 10 kilometer igjen til mål virket helt uoverkommelig. Det var en av samene som reddet meg, han overtalte meg til å ta av meg trugene og ga meg en bitteliten kanelsnurr bit (ja, det er et self-sufficient løp, men som han sa, alle vet jo at det vokser kanelbullar på fjellet i Lappland). Og det var det som skulle til. Nå løp jeg de siste kilometerne inn til mål, uten truger og fast bestemt på å tilbringe så lite tid ute i mørket som mulig.

(Foto: Will Roberts)

Jeg kom i mål som dame nummer 1 og nummer 5 totalt og ble ønsket velkommen i en varm peisstue hvor klær og utstyr fikk tørke mens jeg spiste og fikk hjelp til å lege gnagsårene mine. Og ja, skalpellen ble brukt. Og mens kirurg Tim gjorde et realt arbeid for å plastre meg sammen mens jeg hylte og tårene rant, lovet jeg meg selv å aldri noen gang ta på meg disse trugene igjen. Jeg skulle fullføre løpet uten, om jeg så ble nødt til å traske med snø opp til knærne de resterende 125 kilometerne til Jokkmokk.

Publicerat: 2019-03-07 21:59 Kommentarer (0)



Etappe 1 (52km) - Eventyret starter

40 optimistiske og spente løpere stod klare på startstreken tirsdag morgen den 19. februar 2019. Foran oss ventet et fem dager langt arktisk eventyr. Noen hadde prøvd seg på løpet tidligere uten å klare å gjennomføre, eller hadde deltatt på andre lignende løp og viste hva de kunne forvente, andre hadde aldri opplevd kaldere temperaturer enn -5 kuldegrader.

Foto: Mikkel Beisner

Ved siden av meg på startstrek stod Amerikanske Jax Mariash som holder på med et ganske kult prosjekt for tiden. Hun forsøker nemlig å bli den første kvinnen til å vinne et etappeløp på alle kontinenter. De eneste kontinentene hun mangler er Europa og Australia. En sterk og erfaren ultraløper med andre ord.

Danske Simon Grimstrup som tidligere har vunnet blant annet Beyond the Ultimate Jungel sto også klar. Han er en heftig god fjelløper med supre tider fra store løp som UTMB, UTMF og UTMS. (Også holder han på med et skikkelig bra konsept, nemlig et grønt og miljøbevist reisebyrå som tilbyr løpsreiser. Kudos for det!).

Jeg regnet med at disse to kom til å bli årets Beyond the Ultimate Ice Ultra-vinnere.

Foto: Mikkel Beisner

Da vi satte av sted var det først en 10 kilometer lang strekning på isete vei, jeg holdt følge med Jax og vi lå som nummer 3 og 4 helt til første sjekkpunkt. Jax hadde allerede begynt å bli kald og ble nødt til å stoppe opp for å kle på seg mer på første sjekkpunkt, jeg trengte bare å fylle på litt vann og dytte i meg litt mat før jeg la av sted videre ut på den første innsjøen før jeg begynte å klatre oppover mot den vær og vindutsatte tundraen. Jeg ble nødt til å ta på meg trugene og de neste kilometerne ble det uendelig mange stopp for å ta av og på truger. Kraftig vind tidligere i uken hadde gjort at mye av snøen var blåst bort fra fjellet, likevel var det strekninger hvor man sank ned med snø til knærne om man ikke hadde truger på. Jeg lå nå som nummer tre og lurte på hvor Jax var blitt av, mannen bak meg, Wim, holdt følge med meg i perioder og vi ga hverandre tips og oppmuntring. Da jeg nærmet meg sjekkpunkt 2 kjørte en snøscooter forbi meg og jeg oppdaget at det var Jax som satt bakpå og forstod at hun dessverre hadde brutt.

Foto: Mikkel Beisner

Kroppen min føltes bra og jeg hadde en god flyt og nøt den friske vinden og heftige og vidstrakte naturen, men ved kilometer 25, kort tid etter at jeg for tyvende gang eller noe hadde måttet ta på meg trugene igjen, kjente jeg en plagsom smerte på venstre hæl og etter hvert også på høyre hæl. Jeg forstod til min store skrekk at jeg begynte å få gnagsår. Jeg er ikke vant til å få gnagsår, men det konstante draget fra trugene hadde i løpet av kort tid gitt meg noen store og smertefulle sår. Jeg kunne ikke stoppe opp og plastre skaden som var skjedd, det var det alt for kaldt til, og det var ikke mulig å gå uten truger heller. Den sterke vinden kjølte meg raskt ned nå som tempoet mitt gikk ned. Jeg måtte bare holde meg gående til neste sjekkpunkt hvor jeg visste jeg ville kunne få hjelp. Nå passerte Wim meg, og jeg ønsket ham lykke til videre for jeg forventet ikke å klare å ta ham igjen før mål.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Da jeg endelig kom frem til sjekkpunkt 3 ble jeg tatt imot godt og fikk hjelp til å plastre sammen gnagsårene. Jeg skalv på hele kroppen, var kald og hadde vondt. Det var vanskelig for meg å forstå hvordan jeg skulle klare de resterende 22 kilometerne av dagens etappe, for ikke å snakke om de neste 190 kilometerne totalt sett.

Jeg dyttet i meg mat, fikk på meg et ekstra lag med klær og tok to Paracet som jeg ble anbefalt, og så la jeg av sted. Jeg hadde mistet fjerdeplassen min i løpet av oppholdet på tredje sjekkpunkt og forstod at jeg ikke kunne forvente å løpe stort mer denne dagen. Men jeg gikk fort og til min store overraskelse tok jeg etter hvert igjen fjerdeplassen og fortsatte jevnt og trutt med godt humør nå som effekten av Paracet og endorfinene hadde begynt å sette inn. Jeg krysset enda et par innsjøer, møtte på et hundespann og en skigåer som heiet meg av sted. Det hadde begynt å snø og verden rundt meg var stille. Jeg begynte å glede meg til sjekkpunkt fire, og når Garmin viste at jeg hadde passert 40 kilometer forventet jeg å se teltet og flaggene hvert øyeblikk. Det er rart hvor lange to kilometer kan føles noen ganger. Jeg forventet å se teltet på kilometer 40, men klokka mi viste 42 kilometer før jeg kom inn i varmen i teltet på fjerde sjekkpunkt og fikk fylt opp vannflaska og hivd i meg litt fleskesvor og nøtter.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Nå var det ikke flere sjekkpunkt før jeg var i mål for dagen og jeg visste at det bare var 10 kilometer igjen til en varm hytte hvor jeg kunne spise maten min og pleie bena mine og få en god natts søvn. Det ga meg det lille ekstra motet som skulle til før dagens siste stigning. Da jeg begynte på klatringen opp mot toppen hadde sikten begynt å bli dårligere. Det snødde og alt rundt meg var bare hvitt. Det eneste jeg så var en rad med røde kryss som gikk oppover og ble borte i intet. Uten mulighet til å se hvor denne bakken endte, trasket jeg bare oppover i et jevnt tempo, fast bestemt på å være over toppen før det ble mørkt. Jeg bikket toppen i skumringen og oppdaget at det ventet meg en bratt, men løpbar, nedoverbakke på den andre siden. Jeg slapp beina løs der jeg sprang av sted så fort det var mulig nedover snaufjellet og siden på ett smalt spor som snirklet seg nedover mellom hvitkledde trær i en eventyrskog.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Kort tid etter at det var blitt mørkt var jeg i mål og ble ønsket velkommen inn i en varm hytte av Simon, Andre og Wim, de tre gutta som alltid kom til å være de tre første i mål resten av løpet og som jeg etter hvert satte mer og mer pris på å møte på målstreken. Da jeg kom inn merket jeg at vinden økte i styrke og jeg sendte noen varme tanker til alle løperne bak meg som ble nødt til å krysse den siste toppen i mye dårligere værforhold enn jeg hadde vært nødt til.

BTU Ice Ultra 2019

Foto: Mikkel Beisner

Inne i hytta var det varmt og godt. Simon, Andre og Wim hadde gjort hytta god og varm og jeg trengte bare å få hengt klærne til tørk og hive innpå en pose med Expedition food før jeg trasket bort til hytta hvor medicsene holdt til slik at jeg kunne få hjelp til å plastre sammen gnagsårene mine skikkelig. Jeg var nesten på gråten da jeg oppdaget hvor store sårene var og hadde vanskelig for å forestille meg hvordan jeg skulle klare de 170 kilometerne som gjenstod før målgang i Jokkmokk. Men jeg var ikke klar for å bryte, og neste dag ventet den etappen jeg hadde gledet meg mest til, nemlig etappen hvor man krysser fjellet Kabla.

Publicerat: 2019-03-05 18:19 Kommentarer (0)



Klar for Icebug Frozen Lake Marathon?

Reklame:

Du er midt ute på en stor innsjø. Mellom deg og det iskalde vannet er det et lag med 80cm tykk is. Mer en tykk nok til å tåle en vekt på 30 tonn, men likevel, tanken på å løpe over is gir en følelse av å gjøre noe litt utenom det vanlige. Fjellene rundt og det faktum at du står midt ute på isen får deg til å føle deg bitte liten. Målbuen kan skimtes i det fjerne, men det føles som om du aldri kommer nærmere, selv om du holder et jevnt tempo på den flateste maraton traseen du kan få. Mentalt utfordrende sier du? Å ja, dette er mind game!

Du skulle kanskje tro at jeg hadde fått nok av «lake running» etter forrige ukes 220km løpetur i Lappland, Sverige. Da løp jeg nemlig veldig mange kilometer over både store og små innsjøer. Men det er noe jeg aldri går lei, det å løpe på is. Det gir meg en helt spesiell følelse av frihet; det store åpne landskapet og det å se ting fra et annet perspektiv enn jeg vanligvis gjør når jeg er ute og løper på sommerhalvåret. Jeg rett og slett digger det. Så da jeg hørte om Icebug Frozen Lake Marathon visste jeg at dette var et løp jeg ikke ville gå glipp av. Verdens første mesterskap i is-løping er det også. Kan man si nei til noe sånt?

Formen min er ikke helt på topp etter det lille arktiske eventyret mitt i uke 8. Anklene mine er fremdeles ustabile etter å ha tråkket over sånn omtrent en billion ganger og jeg har noen gnagsår som skal få lov til å leges før løpeskoene tas på beina igjen. Så det blir ikke et løp jeg løper for å perse. Dette gjør jeg for opplevelsen. Jeg regner med at dette blir siste løpetur over islagt innsjø denne vinteren. Kanskje har allerede mye av vinteren forlatt Oslo den 16 mars slik at dette blir siste ordentlige vinterløpetur for i år. Så denne turen skal nytes maks.

Vil du være med? Registreringen stenger 03.03.19 kl.23.59, så om du ikke allerede har meldt deg på så må du være rask. Link til påmelding finner du HER.

Ps. Jeg vet at mange venter på løps rapport fra Beyond the ultimate Ice Ultra, den kommer! Jeg venter bare på litt bildemateriale. Spoiler alert: Den inneholder en god del «lake running» skildringer og bildene er verdt å vente på.

Publicerat: 2019-03-02 22:19 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Løpere er verken normale eller unormale folk, vi er bare en egen rase som stammer fra forskjellige ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser