Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Pakking av ultraløpersekken

Jeg gjør meg i skrivende stund klar for et nytt ultra løp. Denne gangen skal jeg flytte egne grenser på Sardinia i UTSS, Ultratrack Supramonte Seaside, et 90 kilometer langt løp med ikke mindre enn 4500 høydemetre som går langs høye klipper i et vilt, vakkert og stupbratt landskap.


Jeg ser på det som et eventyr, forventer ingen store resultater. Skal bare komme meg igjennom. Helst helskinnet og med et smil om munnen.


Det er mange forberedelser som må gjøres før et ultraløp. Noen av forberedelsene er enkle, andre litt mer kompliserte. Pakking av sekk er kanskje noe av det jeg synes er aller vanskeligst når det kommer til ultraløp forberedelser. For hva trenger man egentlig når man skal løpe et veldig veldig langt løp?


Ingen terreng-ultraløp er like. Distanse, antall høydemetre, underlag og hvor teknisk traseen er vil variere fra løp til løp. I tillegg spiller været en stor rolle. Regn, vind, kulde eller varme er ting som påvirker hvor krevende et løp blir og ikke minst; hva du må ha i sekken.
Da jeg pakket sekken til Hornindal rundt (halv distanse) pakket jeg med meg utrolig mye rart som jeg absolutt ikke hadde behov for under løpet. To par votter, ullsokker og veldig mye næring var noen av de tingene jeg hadde i sekken og som jeg ikke fikk bruk for på det løpet. Jeg mistenker at jeg tok en del ekstra sikkerhets vurderinger etter Sans Senja, løpet som jeg endte opp med å måtte bryte fordi jeg ble for kald. Det skulle i hvert fall ikke gjenta seg i Hornindal. (Hvor det var så varmt at jeg ente med å løpe over målstreken i bare shorts og sports-bh, så der var det i hvert fall ikke kaldt).

(Dette hadde jeg i sekken da jeg løp i Horningdal)

(Hva jeg hadde med med på Sans Senja...)


På de fleste ultraløpene har arrangøren en liste over ting som er obligatorisk i sekken. Hvor lang denne listen er varierer. Et av løpene jeg sikler litt på har en pakkeliste som sier noe om at løpet er å regne som et ekstrem løp. I tillegg til mye av standard utstyret er blant annet følgende gjenstander obligatoriske; sprøytespisser g21, skalpell, latekshansker, sprit, 15stk paracet 500mg...


Men på de «vanlige» ultraløpene er det vanligste som står på den obligatoriske pakkelisten vind og vanntett jakke (ofte også bukse), nød folie, en bestemt mengde vann og kalorier i form av gels eller barer, hodeplagg eller buff, fulladet mobiltelefon, fløyte, refleksvest og enkelt førstehjelpsutstyr. Er det løp som går igjennom natten vil gjerne hodelykt med ekstra batterier også stå på listen. Og om det er et løp hvor man må navigere selv meste parten av tiden kan det være påbudt med GPS eller i hvert fall kart og kompass.


Det sier seg selv at det som står på den obligatoriske pakkelisten er ting som MÅ være med. Enkelt og greit. Men så kommer vi til det vanskelige, nemlig alt det andre som bør eller ikke bør være med. For det er verken morsomt å bære med seg for mye eller å mangle ting underveis når du er ute på et langt løp.


For å kunne pakke sekken riktig må man ha satt seg inn i løps manualen. Hvor langt er det mellom matstasjonene? Er det lov med dropbag? Er det mulig å fylle vann fra bekker og elver mellom drikkestasjonene? Hva har de på mat/drikkestasjonene? Er det behov for staver? Er det forventet at du kommer til å bli våt underveis fordi du må passere elver eller våte myrpartier? Når blir det mørkt og forventer du å være ute og løpe når det begynner å skumre/blir mørkt? (Om du kjenner historien om Jim Walmsley, så vet du at det er lurt å ha med seg hodelykt uansett om du tror at du kommer til å bruke så kort tid at du rekker å komme i mål før det blir mørkt).


Selv om det er bra å pakke så lett som mulig er det veldig lurt å ha litt å gå på om det plutselig skulle ta litt lenger tid enn man hadde tenkt. For er det noe som er sikkert når det gjelder ultraløp så er det at du må forvente at ting ikke går helt som planlagt. Selv om det kanskje bare er 5 kilometer mellom to drikkestasjoner kan det hende at du ender opp med å bruke dobbelt så lang tid som du hadde tenkt fordi det viser seg å være et parti som er veldig lite fremkommelig eller du kan skade deg og måtte vente på hjelp en stund. Så å ha med mer vann enn du tror du trenger og litt ekstra næring er heller ikke dumt.

Når det gjelder å velge mellom drikkeblære og flasker har jeg to ganger opplevd å ha valgt feil. Jeg foretrekker å løpe med vannet på ryggen og bruker nesten alltid drikkeblære når jeg er ute på tur. Men på løp hvor du må fylle vann fra elver og bekker er det en dårlig løsning. Da må du nemlig ta ut hele reservoaret fra sekken, fylle på og få den tilbake i en sekk som er full av mat og klær og andre lure ting. Dette tar mye lengre tid enn å ha noen flasker som du har lett tilgjengelig i lommene foran på løpevesten og som det bare er å skru av korken på og dyppe nedi vannet. Men om det er nok av drikkestasjoner hvor du kan fylle på vann fra en vanndunk eller en kran så fungerer det fint med drikkeblære.

(Foto: Sylvain Cavatz)


Og næring da? Der er folk forskjellige. Noen sverger til å bare ta til seg flytende næring på løp, andre (sånn som meg) må ha i seg noe ordentlig mat. Det viktigste er at man har testet ut hva som fungerer på forhånd. Er man vant til å dytte i seg en bestemt type gels når man er ute på langturer til vanlig så tåler antageligvis kroppen å ta til seg det under en konkurranse også. Jeg vet at det kroppen min trives best med på langtur er et par grove brødskiver med gulost, litt nøtter, tørket frukt og kanskje litt sjokolade. På konkurranser bruker jeg Blocks med salt og koffein i tillegg. Også har jeg med en gel eller to om jeg blir lei av ting som må tygges. Dette vet jeg fungerer for meg og da er det det jeg fortsetter med. Jeg eksperimenterer ikke med ny næring på et sånt løp, for det frister lite å sitte i lyngen oppe på et fjell med mageknip... (apropos, det kan være lurt å ha med litt dopapir, sånn just in case).


Alt som skal være med bør være så lett som mulig. Det har kommet veldig mye bra på markedet av vind og vanntette klær som er beregnet på løping, men på lange løp hvor klærne kanskje skal være pakket i sekken mesteparten av løpet er det en stor fordel om klærne også er så lette som mulig og at de enkelt kan pakkes sammen så smått som mulig. Jeg har et sett fra inov8, Ultrashell waterproof jakke og bukse, som jeg er super fornøyd med. Veier nesten ingen ting og pakkes lett sammen til en liten ball i løpet av noen sekunder. Noe av det beste med dette settet er at det er gjennomsiktig sånn at du kan ha startnummer på innsiden. Du har nemlig ikke lyst til å lage hull i en dyr vind og vanntett jakke fordi du må feste startnummeret med sikkerhetsnåler, og dessuten kan du regne med at startnummeret i papir er fullstendig uleselig etter noen timer ute i regnvær hvis den sitter på utsiden av jakken...


Det samme gjelder ekstra klær generelt. En t-skjorte er ikke en t-skjorte. Jeg har noen lange og korte t-skjorter som er super lette (de veier ¼ av de fleste andre t-skjortene jeg bruker til løping). Det høres kanskje litt overdrevent ut å skulle spare inn noen få gram her og der, men saken er at de få grammene her og der utgjør en stor forskjell hvis du legger alt sammen til slutt.


Buff bør alltid være med. Det er et av de mest geniale plaggene som finnes. Uansett om du bruker den for å holde ørene varme, som hals eller gjør den om til en lue som du dynker den med vann og legger isbiter oppi for å kjøle deg ned på en varm dag.


Noe av det verste jeg vet er å fryse på hendene, så jeg har heller med meg et par vanter som jeg kanskje ikke får bruk for enn å bli nødt til å løpe en hel dag med kalde hender. En annen ting som er fint med vanter er at de beskytter hendene i klatrepartier hvor du må ta hendene til hjelp for å komme deg opp eller ned. Men så klart, er det 25 varmegrader og strålende sol så kan det hende at jeg lar vantene ligge igjen hjemme.


Og når vi først snakker om sol og varme; ta med deg en solkremstift med høy faktor på turen om du løper på sommeren og uansett hvilken tid på året på fjellet. Det er ikke kult å være solbrent i tillegg til super støl dagen etter et ultraløp. Og ikke glem solbriller og caps på solrike dager. Caps er forresten også et supert plagg når det regner for den holder vannet bort fra ansiktet.


Hodelykt er en fin ting å ha med i sekken. Det finnes mange lykter på markedet og selv har jeg 4 forskjellige hodelykter. To av dem er til trening. De har bra lys, er oppladbare og sitter godt på hodet. Men de veier en del. Jeg har ikke lyst til å bære med meg en tung lykt gjennom hele dagen på et løp. Derfor har jeg to lykter til løp, en super lettvekter som er bitte liten og som er en nødlykt, den tar jeg med hvis jeg regner med å være i mål før det blir mørkt, men trenger å ha med en i tilfelle noe skulle skje. Også har jeg nå skaffet meg en lett lykt med bra lys som har vanlige batterier. Det er denne lykten (med ekstra batterier så klart) som blir med meg på tur til Sardinia. Jeg er usikker på hvor mange timer jeg kommer til å løpe i mørket, men jeg er veldig sikker på at jeg ikke har lyst til å risikere at hodelykten går tom for batteri mens jeg er ute og løper, for på dette løpet er det mange bratte partier hvor jeg ikke har lyst til å blingse på stien.


Og så kommer vi til selve pakkingen av sekken. Her gjelder det kort og godt å legge det tyngste og det du tror du mest sannsynlig ikke kommer til å få bruk for nederst. Nød folien kan for eksempel legges lengst nederst og inntil ryggen. Det samme kan førstehjelpsutstyr og hodelykt dersom du ikke regner med at du kommer til å få bruk for den på turen. En av de tingene jeg liker med Inov8 Race Elite 10L vesten min er at den har glidelås som gjør at også det som ligger lengst nede i sekken er lett tilgjengelig. De tingene du regner med å få bruk for å ta ut av sekken tidlig i løpet bør ligge så langt oppe som mulig. Alt av klær bør pakkes i plastposer for skulle du trenge å kle på deg ekstra under løpet fordi det regner og er surt så er det ikke noe morsomt å dra frem en klissvåt langermet t-skjorte fra sekken. Poser er også lurt for å holde orden på ting generelt. En pose til å ha næringen samlet i gjør det både lettere for deg å finne det du vil ha av næring raskt og du unngår søl på resten av innholdet i sekken om det skulle gå hull på en pakke med gel.


I lommene foran på sekken har jeg det jeg vet jeg kommer til å bruke; næring for en bestemt tid, eventuelt vannflasker om jeg løper med det og mobiltelefon.

(Jeg tar med et sett med tenner, bare sånn i tilfelle...)


Jeg merker selv at jeg blir litt svett bare av å skrive om pakkingen, for jo lenger jeg skiver, jo fullere og tyngre blir sekken, men faktisk så er sekken min mye lettere, (og det er mye mer system i den), på en dag jeg løper løp enn de dagene jeg er ute på kosetur i skogen. Jeg drasser ofte med på mye rart og det fine med det er at jeg er vant til å løpe med litt vekt i sekken.


Jeg har helt sikkert glemt et eller annet som mange andre tenker er viktig, men jeg tror at jeg har fått med alt det jeg selv synes er viktig. Og helt til sist; det er lov å spørre andre om råd. Skal du løpe et spesielt ultraløp og vil forsikre deg om at du har med det du trenger i sekken så spør noen som har løpt løpet eller noe som ligner før.


Lykke til med pakkingen!


(Og om du har lyst til å følge med på hvordan det går med pakkingen min og andre forberedelser frem mot UTSS så kan du følge med på storyen min på Instagram i dagene fremover).

Publicerat: 2018-09-26 22:13 Kommentarer (0)



Trysilrypa 2018; Da jeg satte ny løyperekord på årets fineste terrengløp for damer

(Foto: Ola Matsson)

Årets Trysilrypa ble en skikkelig opptur etter noen uker med dårlig form. Jeg hadde slitt med vondt i både en skulder og et kne og etter å ha fjernet en visdomstann ble det ytterligere noen dager med lite trening og en følelse av at ingen ting gikk min vei. På KK-Mila løp jeg et sekund saktere enn i 2017 (og i fjor måtte jeg faktisk stoppe opp halvveis for å knyte skolissene mine), så forventningene til meg selv før Trysilrypa var ikke veldig høye. Det gjorde også utfordringen med å skulle bestemme meg for om jeg skulle løpe Trysilrypa 6 eller 13 km mye enklere. Nå hadde jeg en god unnskyldning for å velge den korte løypa som går over en av de vakreste plankestiene jeg vet om. Dessuten så jeg frem til å løpe et raskt terrengløp, ingen av terrengløpene jeg har løpt i år har vært kortere enn 21 kilometer og de har som regel hatt strekninger hvor det føles som om man beveger seg i skillpaddefart. Nå ville jeg kunne gi alt fra start, ikke holde igjen eller trenge å planlegge hvordan jeg skulle disponere kreftene.

Jeg har løpt traseen til Trysilrypa kort 2 ganger, likevel hadde jeg ingen tanker om hvor fort jeg ville kunne klare å løpe runden under et løp. For de gangene har jeg jo tatt bilder, kost meg med det vakre fjellandskapet og ikke brydd meg om tiden. Denne gangen ville jeg gi alt, teste meg selv skikkelig. Jeg følte at kroppen hadde hentet seg litt inn igjen og at kneet ikke føltes så aller verst, men da Sara begynte å snakke om at hun hadde troen på at jeg kunne slå den gamle løyperekorden på litt over 30 minutter Hadde jeg mine tvil. For selv om trysilrypa 6 km har en ganske snill høydeprofil og mesteparten av tiden går på grusvei har den noen seige partier som stjeler mye energi. Det har også noe å si hvor vått det er for den siste delen av Trysilrypa kort kan bli gjørmete og krevende om det har regnet mye.

Lørdag morgen lå tåken tykt over fjellet. Det blåste, men var på ingen måter så kjølig som i 2017 og jeg bestemte meg for at det var shorts vær. Vi dro tidlig opp til Rypeteltet på Fageråsen. Jeg liker å ha god tid når jeg skal løpe løp, kunne varme opp, skifte og knyte skolissene mine uten å føle at jeg stresser. Jeg trenger også godt med tid til å varme opp før et så kort løp. Vanligvis løper jeg igjennom traseen i et veldig rolig tempo før jeg skal løpe et 5 km løp. Da får jeg både et bilde av hvordan forholdene er og det gjør at jeg blir mentalt forberedt på løpet. Denne gangen valgte jeg å bare løpe opp til plankestien før jeg snudde og løp ned igjen. Jeg møtte på flere løpere som varmet opp, alltid smilende fjes og vennlige hilsninger.

Tilbake i startområdet var stemningen stigende. Det strømmet på med ryper som skulle ut og løpe, gå raskt eller langsomt over fjellet. Jeg dro av meg overtrekks klærne og dyttet i meg en banan. Næring er ikke noe mindre viktig fordi man skal løpe et kort løp.

Nå gjenstod det bare å gå på do en siste gang, sjekke at skolissene var knytt og festet så godt at man nesten måtte bruke knipetang for å løsne dem igjen og å ta noen få stigningsløp for å forberede kroppen på den litt brutale starten av Trysilrypa. Også stelte jeg meg sammen med alle de andre spreke damene på startstreken.

Ved siden av meg på startreken stod fjorårets vinner av Trysilrypa 6 km. En ung og energisk lokal langrennsløper som fortalte meg at hun hadde kommet i mål på litt over 31 minutter året før. Ja, da skal det godt gjøres at jeg kommer inn på 30 tenkte jeg for meg selv.

(Foto: Ola Matsson)

Starten gikk og jeg så at flere jenter løp forbi meg. Jeg hadde bestemt meg for å ikke brenne av kruttet på de første 300 meterne som jeg alltid klarer å gjøre, foran meg hadde jeg en lang bakke som ville kreve sitt og jeg satset på å ta igjen folk på vei oppover. Det gjorde jeg også. Det tok ikke lang tid før jeg tok ledelsen og da jeg nådde toppen av den over 1 kilometer lange bakken hadde jeg fått et godt forsprang. Så ventet det en lang og lettløpt strekning på grusvei og planker og bare rett frem og nedover. Altså ikke det jeg er best på. Jeg visste at jeg måtte holde tempoet oppe, for det er som regel på disse strekningene de jeg har løpt forbi i oppoverbakkene tar meg igjen. Det var vanskelig å se hvor langt bak løper nummer to var, for sikten var dårlig. Plankestien så ut til å ende i ingenting og jeg fikk følelsen av å være helt alene oppe på fjellet, midt i tåka og med vind som dekket over alle andre lyder. Nå hadde det begynt å regne også og det var skikkelig motvind der jeg løp over myren som jeg vet er utrolig vakker. Jeg så ingen andre mennesker, hverken foran meg eller bak meg og jeg siden alt jeg så var hvit tåke var det bare klokken min som ga meg en pekepinn på hvor langt jeg hadde løpt og hvor langt jeg hadde igjen.

Selv om jeg har løpt denne traseen tidligere ble jeg nå mer og mer usikker på om jeg var på riktig vei, for plutselig syntes jeg at jeg hadde løpt nedover så lenge og at det var lenge siden jeg hadde sett noen merker. «Har jeg løpt forbi stedet hvor jeg skal ta av på sti inn til venstre?» spurte jeg meg selv panisk. Men jeg kom frem til at jeg ikke kunne ha klart å løpe forbi merkingen, det måtte jo stå noen folk der eller være skikkelig godt merket når det var løp. Og plutselig senset jeg at jeg hadde en løper bak meg. Så jeg fortsatte nedover og endelig dukket det opp både mennesker, merking og drikkestasjon. Her ble jeg heiet forbi og straks etterpå løp jeg inn på stien. Dette partiet hadde jeg både gruet og gledet meg til. Stien er morsom å løpe på, akkurat passe teknisk med både stein, gjørme og lyng. Men her går det først oppover en lang stund, og dette er en oppoverbakke som ser helt harmløs ut, men som i realiteten suger kreftene ut av deg. Nå som det var tåkete klarte jeg heller ikke å se hvor langt det var igjen til toppen og det var stunder da jeg hadde mest lyst til å gå. Men når jeg så på klokken og oppdaget at en løyperekord var innenfor rekkevidde bet jeg tennene sammen og ga det jeg hadde opp bakken og før jeg visste ordet av det var jeg på vei nedover mot målområdet. Dette er helt klart det morsomste partiet av Trysilrypa kort, det føltes som om jeg fløy nedover og jeg nøt hver meter det siste stykket inn til mål.

(Foto: Ola Matsson)

Det ble ny løyperekord med tiden 29:42. Damen som jeg så vidt hadde sett på vei ned mot drikkestasjonen hadde jeg løpt ifra igjen i den siste oppoverbakken, men hun kom inn under et minutt etter meg. Jeg heiet henne og dame nummer 3 inn over målstreken.

Så kom Sara løpende og ga meg en god klem. Det er så utrolig fint å bli møtt på den måten når man kommer i mål! Og siden jeg vet hvor viktig det er å bli tatt imot når man kommer i mål ble jeg stående å heie inn resten av rypene som løp 6 kilometeren og etter hvert kom også de første damene som hadde løpt Trysilrypa 13 km i mål.

Men man blir fort kald når man har løpt raskt, er svett og været er litt kjølig så etter hvert kjente jeg behovet for å få meg en dusj og kle på meg varmere klær. Jeg var super fornøyd med egen innsats og svevde vel litt på en sky da jeg gikk av sted til garderoben. Jeg fikk varmen i meg igjen og kledde godt på meg før jeg gikk tilbake til målstreken og heiet inn resten av løperne. Etter fjorårets Trysilrypa hadde jeg lært viktigheten av å ha med gode og varme klær til etter løpet.

Så var det premieutdeling, og Trysilrypa er kjent for å ha fine premier så jeg gledet meg til både premie for klasse seier og pengepremier for 1.plass og løyperekord. For meg er ikke det å vinne løpet jeg løper som er viktigst, men jeg skal ikke nekte for at det er utrolig morsomt å stå på pallen og motta en fin premie.

Trysilrypa var, kort oppsummert, et like fint arrangement i år som i fjor og er et løp jeg anbefaler varmt til alle jenter som liker å løpe i terreng. Og til alle de som tror at de ikke er terrengløpere, men som tør å utfordre seg selv litt.

Bli med på moroa neste år! Meld deg på HER – rabattert pris ut oktober!

Publicerat: 2018-09-20 22:49 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


Ultrabirken i kortversjon? Vått, gjørmete, sol, fantastisk vakker natur, sydentemperaturer, blide ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser