Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Dagen derpå

Mitt første ultra løp var overstått og det føltes ganske uvirkelig da jeg gikk tilbake til Alunbruket lørdag ettermiddag. Kanskje det føltes uvirkelig fordi kroppen min ikke bar preg av å nettopp ha løpt 60 kilometer. Jeg var sliten i kroppen, men ikke så sliten som jeg hadde trodd jeg kom til å bli og jeg hadde ikke pådratt meg noen gnagsår eller blemmer så beina føltes helt fine å gå på. Men jeg tenkte vel at dette var på grunn av endorfiner og andre fine hormoner og forventet at løpeturen ville kjennes veldig virkelig neste morgen når jeg måtte krabbe ned den bratte trappen fra loftsrommet.

Det ble en tidlig kveld på oss denne dagen også. Kanskje ikke så veldig rart etter å ha løpt 60 kilometer. Det som derimot er rart, er at jeg stod opp neste morgen med relativt fine ben og fikk den fantastiske ideen at jeg like gjerne kunne løpe Naturloppet, Österlen Spring Trail sitt 5 kilometer løp, før vi kjørte hjem.

(© @lise.bergmann)

Planen var å ta det som en rolig tur, bare lufte beina litt, få ut litt syre...

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Men selvfølgelig klarte jeg ikke å la være å gi jernet da starten gikk, det er helt utrolig hvordan det å stå på startstreken trigger konkurranseinstinktet mitt.

(© inov-8 / Matt Brown)

Og jeg ble overasket over hvor bra beina fungerte, selv uten å ha varmet opp på forhånd. Jeg sprang ut med en fart på 3:40. Da jeg oppdaget det bremset jeg opp, for noe fortalte meg at det var et tempo jeg bare kunne glemme å holde i 4 kilometer til. Så da løp flere forbi meg.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Det første stykket gikk på skogsvei og det føltes som om luken mellom meg og de som løp foran bare ble større og større. Men så svingte traseen inn på sti og det var da jeg begynte å ta folk igjen. Jeg trives jo best i kupert terreng og helst på litt tekniske stier. Det føltes som om jeg fløy over stokker og stein de siste 2 kilometerne inn til mål og utrolig nok løp jeg inn til en delt 2.plass i dameklassen.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Ganske kult å få stå på pallen to ganger på under 24 timer.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Etter premieutdelingen sa vi farvel til arrangøren og andre vi hadde blitt kjent med i løpet av turen og så begynte vi på den 8 timer lange bilturen hjem til Norge. Jeg skal ikke lyve å si at det var en behagelig tur, for nå kjentes kroppen mørbanka ut. Musklene var ømme og beina hovnet opp og hver gang vi måtte ut av bilen for å fylle på bensin eller kjøpe mat så føltes det ut som om jeg hadde tømmerstokker til bein. Vi fikk en del rare blikk da vi haltet inn på Nordby senteret rett før stengetid.

Det siste stykket fra svenske grensa og hjem kan sammenlignes litt med hvordan det var å løpe de siste 6 kilometerne på Simris Alg Ultra. Det gikk kun på det mentale. Men med Queen – «We Are The Champions» på høyttalerne og sjokolade og lakris i bøtter og spann klarte jeg det også…

(© @lise.bergmann)

Publicerat: 2018-04-21 20:19 Kommentarer (0)



Ultradebut i Österlen

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Lørdag 14.04.18 gjennomførte jeg mitt første ultra-løp. Da løp jeg Simris Alg Ultra, 60 fantastiske kilometere igjennom noen av de vakreste landskapene i Sverige. Dette er et eventyr jeg sent kommer til å glemme og nå skal jeg prøve å gi et lite innblikk i hvordan det var å løpe mitt første Ultra-løp.

Jeg og Lise, en god løpevenninne, reiste fra Oslo torsdag ettermiddag. Etter 8 timer i bil med Beatles og Bob Dylan på høyttalerne og mange morsomme samtaleevner, (om løping så klart), ankom vi Alunbruket i Österlen der vi skulle sove de neste tre nettene. Det var nærmere midnatt da vi kom frem så vi i stupte i seng så fort vi kom innenfor døra. Da vi våknet neste morgen oppdaget vi at våren var i full gang i Österlen, med hvitveis og blåklokker og tørre, snøfrie stier. En skikkelig kontrast til Oslo hvor vinteren hadde klamret seg fast litt ekstra lenge i år. Etter å ha spist frokost tok vi turen bort til Christinehoff slott, der målområdet skulle være, for å hente startnumrene våre. Der var de i full gang med å gjøre klart til helgens løp. Hele 1400 var påmeldt til helgens fire løp, og det var mye som skulle ordnes, men arrangøren tok seg likevel tid til en liten prat. Resten av dagen brukte vi på å hvile og spise og så tok vi en tidlig kveld. En god natts søvn er nemlig å anbefale før man legger ut på en 60 kilometer lang løpetur.

Det ble en god natt for Lise, som må ha det beste sovehjertet som finnes, jeg derimot fikk omtrent 3 timer med søvn. Jeg sover vist alltid dårlig før løp. Men det er helt utrolig hva en god frokost og en stor kopp kaffe kan gjøre for formen, så jeg følte meg ikke så verst da jeg løp den lille kilometeren fra stedet vi bodde til målområdet hvor bussene som skulle kjøre oss, og de andre 150 løperne som skulle løpe ultra distansen, til Simrishamn der startstreken var. Været var helt perfekt; en lett bris, sol og litt disig. Jeg var litt redd for at jeg hadde tatt på meg for mye klær og hele bussturen gikk med til å prøve å bestemme meg for om jeg skulle bytte til en kort shorts eller ikke. Lise brukte bussturen til å sove litt mer…

Da vi kom frem var jeg glad for at jeg ikke hadde skiftet til shorts, for nede ved sjøen var det mer vind og en god del kjøligere. Etter å ha levert fra oss drop-baggen og gått på do, stelte vi oss opp ved startstreken. Vi regnet ikke med å være blant de raskeste så vi stelte oss langt bak i mengden, men vi skjønte fort at vi ble nødt til å løpe forbi en del folk, for tempoet gikk for langsomt for oss begge.  Derfor ble det en del sikksakk løping til å begynne med.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Etter å ha løpt et kort stykke på asfalt kom vi ned til den fine sandstranden i Simrishamn. Jeg fikk en intens lykkefølelse av å løpe i sanden. Å løpe på sandstrand var det mange måneder siden jeg hadde gjort sist. Samtidig merket også hvor mye tyngre det var å løpe i den myke og tørre sanden, så jeg spurte meg selv hvorfor ingen løp ned til vannkanten hvor sanden måtte være hardere. Den tanken var det flere som hadde og da jeg så noen som løp ned mot vannkanten gjorde jeg det samme.

Grunnen til at folk ikke løp ned til vannkanten på nede stranden forstod jeg med en gang jeg kom ned til vannet, for der var sanden bare enda mykere og tyngre å løpe i. Så vi snudde og løp opp igjen til den tørre sanden. Vi valgte å følge etter løpere som så ut til å ha løpt denne strekningen før, de løp der det var minst energikrevende å løpe. Vi vekslet på å løpe på stranden og på små stier mellom trærne som grenset til stranden.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Nå hadde gruppen med løpere spredt seg sånn at det ikke lenger var trengsel om stiene. Vi kom inn i et boligområde og siden ut på strand igjen og nå var det en helt annen type sand. Denne sanden ble hardpakket og hard nede ved vannkanten og gjorde det mindre energikrevende å løpe på. Innimellom var det partier med rullesteinstrand også, og om du trodde det var tungt å løpe på sandstrand, så kan jeg love deg at rullesteiner er mye mer krevende. Nå fikk jeg god nytte av alle turene mine på tekniske stier! Her var det også mange trær som hadde falt over ende og som sperret veien slik at man måtte krype under eller klatre over. Noen steder var man også nødt til å klatre litt på steiner og opp skrenter. Dette partiet var kjempe morsomt! Det føltes litt som et hinderløp og man fikk bruke hele kroppen.

Etter hvert gikk løypa innover i landet, igjennom et vakkert og grønt skogsområde hvor bakken stedvis var dekket av hvitveis. Her var det første sjekkpunktet og det feiret jeg med en marsipan bit. Nå kom det en lengre strekning med asfalt og stigning. Løperne vi så foran oss gikk, så da gikk vi også. Det passet uansett bra med en liten hvil og litt mat etter ca 20 kilometer.

Så fort det flatet ut begynte vi å løpe vi igjen og nå løp vi langs veien igjennom det svenske bondelandet helt til vi kom ned til sjøen igjen ved Kivik. Der var den første matstasjonen og jeg tok med meg en lakserull i hånden, men stoppet ikke opp. Det var under 10 kilometer igjen til neste mat og drikkestasjon og der ventet også dropp-baggen min. Vann hadde jeg mer enn nok av kjente jeg, noe som også minnet meg på at jeg måtte drikke litt mer. Så jeg fortsatte. Nå gikk det oppover og nedover, Lise hadde løpt litt foran meg, men nå tok jeg igjen Lise og vi løp sammen et lite stykke før jeg løp forbi henne. Jeg tenkte hun ville ta meg igjen ved neste vannstasjon, for der hadde jeg bestemt meg for å ta en pause, spise noe fra drop-baggen, fylle vann og gå på do.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Jeg begynte å glede meg til å komme frem til Bengtemölla, da ville jeg være halvveis i løpet. Kroppen begynte å bli sliten, og jeg kjente at jeg snart trengte å hvile litt. Det siste stykket frem til matstasjonen gikk opp og ned av åskammer og over grønne beitemarker, men plutselig stod det et tok og sperret veien for meg. Og det gikk opp for meg at jeg hadde kommet til det arrangøren kalte en «liten överaskning», for her måtte man klatre opp igjennom et gammelt lokomotiv og så ned igjen på den andre siden. Herlig! Jeg gliste stort da jeg klatret ned stigen på den andre siden og løp det siste lille stykket til Bengtemölla, der drop-baggen og masse god mat og drikke ventet.

Jeg fylte på vann, spiste en banan og litt marsipan og så kom Lise inn. Jeg sa hei og prøvde å signalisere at jeg skulle gå på do, også løp jeg til doen på baksiden for å tømme blæra. Da jeg kom tilbake hadde Lise allerede løpt. Så jeg tok med meg en brødskive fra drop-baggen og gikk av sted. «Ingen vits i å sitte stille, kan like gjerne gå mens jeg spiser», tenkte jeg.

Og så løp jeg igjen og før jeg visste ordet av det tok jeg igjen Lise som ble overrasket over at jeg var bak henne. Hun hadde ikke fått med seg at jeg hadde gått på do og trodde jeg lå langt foran henne. Nå løp vi på flat skogsvei og både Lise og jeg ønsket oss sti og bakker igjen. Det kan høres litt rart ut, men jeg synes det er mer slitsomt å løpe på flata enn å løpe i kupert terreng.

Det tok ikke lang tid før jeg merket at jeg måtte ta turen videre uten Lise, for jeg hadde en god flyt og beina ville holde et høyere tempo. Nå begynte løpet for alvor for min del. Jeg løp forbi andre løpere i oppoverbakkene der folk flest tok det rolig. Hver gang jeg tok igjen en løper smilte jeg pent og hilste og tilbake kom det alltid en hyggelig kommentar som «Grymt jobbat» eller «Snygt». Og dette er noe av det jeg elsker med ultra løpere, de har godt humør, har ikke noe problem med at andre løper forbi dem og slår gjerne av en liten prat på turen også.

Jeg passerte den magiske maraton grensen, min til da lengste løpte distanse, og jeg feiret det med et lite seiers-sprang til jublende heia rop fra to funksjonærer. Kroppen føltes overaskende bra, jeg hadde ikke vondt noen steder og selv om jeg var sliten så føltes det helt overkommelig. Og nå kom det også et parti med fine stier i lett kupert terreng. Stiene var lettløpte og jeg gledet meg over hver oppoverbakke som kom. Jeg løp stadig vekk forbi andre løpere. En av løperne jeg møtte på veien snudde seg rundt og gikk baklengs ned en bakke, han så skikkelig sliten ut og jeg ga ham et oppmuntrende smil. Kommentaren hans var «du ser uforskammet fresh ut», og med disse ordene i hodet løp jeg inn i de siste 15 kilometerne.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Når du løper en ultra har du utrolig mye tid til å tenke. Bare synd jeg ikke husker stort av hva jeg tenkte, for jeg er sikker på at jeg løste noen verdensproblemer der ute på markene mens jeg løp mot siste mat og drikkestasjon. Jeg hadde både vann og mat nok i vesten min så jeg hadde egentlig ikke behov for å fylle på med noe som helst, men jeg hadde planlagt å ta en liten hvilepause når jeg kom frem dit. Da jeg kom frem stoppet jeg så vidt opp, puttet et potetgull i munnen og spurte hvor langt det var igjen til mål. «8-10 kilometer» var svaret, under en time til jeg er i mål altså. Da trengte jeg ingen pause. Så jeg vinket «morna!» og løp av sted til oppmuntrende heiarop fra andre løpere som hadde satt seg ned for å hvile.

(© inov-8 / Matt Brown)

De siste 6 kilometerne var de tøffeste. Nå hadde det begynt å verke i hofter og rygg og beina var lei. Fra nå var det kun det mentale som drev meg fremover. Det var nå jeg satte på «survivor» spillelisten min, og det hjalp. Med musikk som The Beatles- Here comes the sun og Destinys Child- Survivor på øret løp jeg kilometer for kilometer og før jeg visste ordet av det så jeg Christinehoff slott hvor målgangen var. Tårene trillet nedover kinnet da jeg skjønte at jeg hadde klart å gjennomføre løpet. Jeg følte meg super sterk og klarte å legge inn en sprint, (eller, det føltes i hvert fall sånn), det siste lille stykket inn til mål.

Jubel, medalje, bilde og beskjed om at jeg hadde kommet på 3.plass.

(© inov-8 / Matt Brown)

Seriøst? Pallen?! Det måtte de gjenta mange ganger før jeg trodde på.

Etter premieutdelingen spiste jeg litt mat og ventet på at Lise skulle komme i mål. Da jeg så Lise løpe over slottsplassen løp jeg bort for å ta henne imot. Hun var sliten, hadde vondt her og der, men var lykkelig.

Vi gikk tilbake til Alunbruket langs løypa og high-fivet alle løperne som var på vei inn mot mål. Jeg vet hvor mye det har å si når man løper løp at man har folk ute langs banen som heier på deg. Felleskapet etter å ha gjennomført et slikt løp sammen er ganske spesielt, det føles nesten litt som om man har vært på en lang reise sammen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger Lise og jeg sa setningen «Vi er ganske rå» til hverandre den kvelden. Vi følte oss som super helter som kunne klare hva som helst. 100km med 8000høydemetre? Null stress…

(© Jenny Karlsson)

Runners-high på sitt beste.

Jeg er utrolig glad for at jeg valgte Simris Alg Ultra som mitt første ultra løp. Det ble et helt fantastisk eventyr og en opplevelse jeg sent kommer til å glemme. Og flere ultra løp blir det helt klart. Nå som jeg til og med har fått mine 3 første UTMB og ITRA poeng føles det som om det har åpnet seg en hel verden av løps muligheter...

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Publicerat: 2018-04-19 20:58 Kommentarer (0)



Jeg er nesten klar, må bare hvile litt først...

For et halvt år siden bestemte jeg meg for å melde meg på et ultraløp. Etter å ha klart å gjennomføre en maraton hadde jeg behov for å finne et nytt mål å strekke meg etter. Jeg kunne selvfølgelig bare ha bestemt meg for å løpe maraton, eller en hvilken som helst annen distanse jeg har løpt før, enda raskere, men ultra-løping tiltrakk meg. Det at folk kunne løpe utrolig lange distanser i krevende terreng og med flere tusen positive høydemetre var fascinerende. Det beviste at kroppen og hodet kan trenes opp til å klare de mest fantastiske ting. Inne i meg begynte en liten stemme å si at «det vil jeg også, jeg vil også være et sånt supermenneske», og jo mer jeg leste om temaet og jo flere ultraløpere jeg snakket med, jo sterke ble den stemmen og etter hvert begynte jeg også å tro på at jeg var i stand til å løpe ultra. Men veien dit ville kreve mye. Det var jeg klar over. For du løper ikke slike distanser uten å ha lagt ned en god del tid i trening og forberedelser. De siste seks månedene har jeg hatt uker hvor jeg har løpt godt over 100 km i løpet av syv dager, gjerne i tung snø. Jeg har valgt de kronglete stiene fremfor de lettløpte og jeg har jaktet på steder å løpe hvor jeg får så mye oppoverbakke som mulig. Og de dagene jeg ikke har løpt så har jeg brukt tiden min på å trene styrke hjemme på stuegulvet. Det har vært lite tid til andre ting, det er mange andre aktiviteter som har blitt prioritert bort. Men det har ikke gjort meg noe, for det er jo dette jeg har hatt lyst til. Det har aldri vært et problem å finne motivasjon til å ta en lang løpetur tidlig en søndag morgen eller en rask tur rett etter en lang dag på jobb, før jeg henter barn i barnehagen.

Men nå er jeg inne i siste fase av forberedelsene til mitt lengste løp noen gang. Det er under to uker til jeg skal løpe Simris Alg Ultra, 60 km i noe av den vakreste naturen Österlen har å by på. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den delen jeg synes er tøffest å håndtere. Nedtellingen til selve løpsdagen. For nå får jeg ikke gjort stort mer. Jeg kan ikke bli sterkere, raskere eller mer utholdende. Grunnlaget må være der nå og alt som gjenstår før selve løpet er å la kroppen hvile, spise, lese seg opp på alt av løpsinformasjon og forberede meg mentalt på det som venter.

Tapering er et ord som gir meg litt gysninger. De siste 2-3 ukene før et langt løp hvor det anbefales at man reduserer treningsmengden, øker litt på matinntaket og samler overskudd. Jeg husker første gang jeg skulle hvile kroppen før et langt løp. Det var før jeg løp Maraton på Svalbard. Det gikk fint de første to dagene uten løping, tredje dagen begynte jeg å bli rastløs og etter det ble det bare verre og verre. Jeg var nok ikke noen særlig hyggelig kollega siste dag på jobb før jeg reiste til Svalbard. For selv om jeg er overbevist om at løpere generelt sett er en ekstra blid og positiv menneskeart, så er de gjerne det stikk motsatte hvis det går for lang tid mellom de gode løpeturene.

Det siste året har jeg forsøkt litt forskjellige varianter av tapering. Fra å ha nesten to hele uker uten løping før selve løpet til å løpe som normalt frem til løpet med bare et par dager med hvile før selve løpsdagen. Jo tøffere og lengre løp, jo lengre hviletid før løpet. Denne gangen prøver jeg en litt annen variant.

Jeg løp min siste langtur 2. påskedag. Jeg presset meg litt ekstra og løp litt raskere enn jeg pleier å løpe på disse langturene. Det ble 31 km i kupert terreng, på snø. Det føltes godt å gi beina en hard økt. Bli skikkelig sliten. Samtidig så kjente jeg at jeg ble litt nervøs. For det slo meg at om under to uker så skulle jeg løpe dobbelt så lang. Nesten 20 kilometer lengre enn jeg har løpt sammenhengende før. Det e er faktisk ganske langt, tenkte jeg da.

De neste dagene er planen å løpe en eller to korte, men helst litt raske, turer når jeg har tid. Også blir det en tur i rolig tempo på maks 15 km til helgen. Denne gangen skal jeg tillate meg selv å ta en kort løpetur tre dager før selve løpet. Jeg tror det er lurt, både for min og omverdenens sin del.

Deretter skal jeg la beina hvile helt frem til jeg står på startstreken. Det lover jeg…

(Foto: Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Publicerat: 2018-04-03 22:39 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Ecotrail 2019 er over og 50 kilometer er gjennomført. Jeg sitter igjen med så mange fine ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser