Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Få med deg en venninne og løp Trysilrypa i år!

Trysilrypa er et løp hvor det er ekstra trivelig å delta sammen med en venninne. Det er mange venninnegjenger som har det som tradisjon å dra til Trysil den første helgen i September for å delta på Trysilrypa. De tar det som en aktiv langhelg fylt med løping, god mat, spa og gjerne litt festing på kvelden. Det er jo ikke feil å feire seg selv og venninnene sine etter at man har løpt et skikkelig tøft løp og tatt seg helt ut. Jeg forstår godt hvorfor Trysilrypa er et så populært arrangement for venninnegjenger, for det er et terrengløp som passer alle damer, uansett form. Det at det er mulig å velge mellom lang og kort løype gjør at løpet også passer for de som er ganske ferske når det kommer til løping og for de som har løpt mye i terreng og vil ha en skikkelig tøff utfordring.

Så i dette innlegget vil jeg skrive litt om tankene mine om det å dele løpsopplevelser sammen med andre og om hvorfor det er fint å ha et felles mål. Og kanskje kan jeg inspirere noen spreke jenter til å ta med seg en venninne, søster, mor eller gode kollegaer til Trysil den første helgen i september for å løpe Runner's World Trysilrypa Terrengløp.

De aller fleste turene mine løper jeg solo. Det er bare meg, naturen og tankene mine. Ofte har jeg musikk på det ene øret og lar bare beina gå av seg selv, styrer tempoet etter dagsformen og bestemmer tid, lengde og hvilke stier jeg skal løpe selv. Dette er fine turer og jeg trives godt i eget selskap, for noen ganger er det skikkelig digg å få tid helt for seg selv. Men de aller morsomste turene mine er turer jeg løper sammen med andre. Det er alltid gøy å ha noen å dele de beste øyeblikkene med. Det å kunne glede seg sammen over en skikkelig fin utsikt eller spurte ned en morsom nedoverbakke og le sammen med når man plumper uti et skikkelig gjørmehull gjør løpingen til noe mye mer enn bare trening.

(Foto: Lise Bergmann IG:@lise.bergmann )

En jeg har løpt mye med i vinter er Lise. Jeg og lise er en helt super løpeduo for vi er omtrent på samme nivå når det gjelder løping. Dessuten har vi lik humor, er like eventyrlystne og sånn ca like dårlige på orientering. Noe som fører til at turene våre alltid er fylt av mye latter, morsomme eventyr og «alternative stivalg». Turene med Lise kan jeg gå og glede meg til i flere dager og vi kan le i lang tid av forskjellige morsomme situasjoner vi har havnet i når vi har vært på tur. Så jeg føler meg utrolig heldig som har en «trailsister» som Lise boende i nærheten og som ofte kan bli med ut på tur.

En annen dame som jeg er heldig å få løpe med innimellom er Angelika. Sånn bortsett fra at Angelika bor i Ålesund så er Angelika også en helt perfekt løpepartner for meg. Det blir ikke så mange turer vi får løpt sammen i året, men det fine med å løpe sånne lange rolige turer i terrenget sammen er at man har masse tid til å skravle og etter en dag sammen ute i det fri er vi sånn omtrent 100% oppdatert på hva som har skjedd i livet til den andre personen siden sist vi løp sammen.

Det å ha noen å dele løpeinteressen med er fint. Det er med på å holde motivasjonen oppe. Og enda bedre er det om man har et felles mål som man jobber mot. Jeg har et felles mål med Lise, for om 3 uker skal vi løpe et 60 kilometer langt terrengløp sammen. Det blir ultradebuten til både meg og Lise og jeg er utrolig glad for at jeg ikke skal stå alene på startstreken den 14. april, men at jeg har en som kommer til å fortelle meg at dette kommer vi til å fikse. Og at jeg har en som jeg kan skravle med på kvelden etter at løpet er ferdig og dele opplevelsene mine fra løpet med og som forstår meg, fordi hun nettopp har gått igjennom akkurat det samme som meg.

Vi kommer nok ikke til å løpe alle de 60 kilometerne sammen for det blir noe annet når man løper løp. Vi har begge lyst til å gjøre det så bra som mulig og da gjelder det å få til en god flyt og å løpe i det tempoet som passer deg best. Jeg og Lise har litt forskjellige måter å løpe på. Jeg holder et ganske jevnt tempo uansett om jeg løper oppover eller nedover. Lise er helt rå på nedoverbakkeløping, og tar det heller litt med ro i oppoverbakker. Så det blir nok til at jeg løper forbi Lise i oppoverbakkene også løper hun forbi meg i nedoverbakkene også kommer vi i mål ganske likt. Men det viktigste under et slikt løp er å ha noen der før og etter. Noen å dele nervene med på startstreken og noen å feire med ved målgang.

Angelika og jeg deler to løpsmål i år; Oslo Maraton i september og Trailcamp i de spanske Pyreneene i oktober. Begge deler ligger et godt stykke frem i tid, men når man er to som deler et mål så føles det litt nærmere likevel. I hvert fall når man er flinke til å minne hverandre på hva det er dere jobber mot. Det at man er to om et mål gjør også at man blir litt mer forpliktet. Og forpliktelse er bra når det kommer til det å skulle nå mål, for det vil alltid komme perioder hvor man ikke er like motivert for å bytte sofa kos med en løpetur i regnværet, og da kan det at man føler at man er forpliktet ovenfor en annen person være det som skal til for at du gjennomfører treningen også de dagene det butter litt imot.

Så det er mange gode grunner for hvorfor du skal få deg en løpe partner, eller flere, som du kan nå målene dine sammen med.

Nå synes jeg det passer å nevne at Runner's World kjører en konkurranse hvor du kan vinne en overnatting på Rypehotellet og startplass til Runner's World Trysilrypa Terrengløp for deg og en venninne. Alt du må gjøre for å være med i trekningen er å melde deg på Trysilrypa Terrengløp før 25. mai for da trekker Runner's World en heldig vinner blant alle de som er påmeldt.

Også kan jeg røpe at det blir et Terrengløp-event i Oslo-området sammen med Runner's World 24. mai. Så det er bare å holde av datoen hvis du har lyst til å lære mer om terrengløping og har lyst til å bli kjent med andre jenter som liker å løpe i terreng eller som har lyst til å begynne å løpe i terreng.

Så, hvem har du lyst til å løpe Trysilrypa sammen med?

Publicerat: 2018-03-26 18:23 Kommentarer (0)



Overtrening

Du er inne i en super treningsperiode. Alt går lekende lett og du føler deg som en konge (eller dronning). Du tar nye rekorder på Strava, løper lengre og mer og forventningene dine til løp som ligger i nær fremtid er skyhøye. For med denne formen er du sikret å gjøre ditt beste løp noen sinne. Også skjer det noe rart. For plutselig er alt et ork og selv en kort løpetur i rolig tempo kjennes ut som å løpe et maraton. Og du spør deg selv om hvor i alle dager den toppformen du nylig hadde har blitt av.

Har du opplevd det noen gang? Det har jeg. Og jeg er der igjen nå.

Overtrening er et begrep som mange forbinder med noe negativt. Du har trent for hardt og for mye uten å la kroppen restituere skikkelig. Istedenfor å bygge opp kroppen har du brutt den ned og som om ikke det var ille nok har både psyken og egoet fått en skikkelig knekk også. For det finnes vel lite som er mer demotiverende enn å oppleve at du etter å ha lagt masse tid og energi i å ta løpeformen til nye høyder plutselig har rykket tilbake til start. Du husker kanskje de brettspillene med stiger? Den følelsen du fikk da du hadde 9 felt igjen til mål og så klarte å havne på det feltet med den lengste nedover stigen i spillet. Det er litt sånn det føles. Bare kanskje enda litt verre…

Den fysiske kapasiteten vil alltid variere noe. Det vet alle som trener regelmessig. Formen varierer fra dag til dag og uke til uke. Det kan være forskjell på vinter og sommer, om det er pollen i luften, om du har en ekstra stressende periode på jobben eller mye på privaten som tar både tid og nattesøvn. Det går alltid litt opp og ned og det at man har en dårlig treningsøkt eller to betyr ikke at man er overtrent eller at hele sesongen er ødelagt. Slike små svingninger har jeg blitt så vant til at jeg ikke registrerer dem ordentlig lenger. Jeg tenker kanskje at «i dag var det litt ekstra tungt i bakkene», men det er glemt så fort jeg har kommet inn av døra og fått tatt meg en varm dusj. Jeg tenker at det sannsynligvis vil føles mye lettere neste gang. For jeg har sjeldent mer enn to dårlige økter på rad.

Jeg husker godt sist jeg opplevde en skikkelig tung periode. Det var i mai 2017. Jeg hadde trent jevnt og trutt hele vinteren og økte både lengden på løpeturene mine og antall kilometer per uke. Jeg skulle løpe maraton i juni og trente målrettet mot det. 29 april perset jeg skikkelig på Sentrumsløpet og uken etter løp jeg til sammen 93 kilometer da jeg var på ferie i Hellas. Jeg følte meg 100 % klar for å løpe maraton i juni, men da jeg kom hjem fra ferien opplevde jeg tidenes nedtur. Hver eneste løpetur føltes blytung og jeg begynte gradvis å miste troen på at jeg ville være i stand til å løpe maraton på Svalbard den første helgen i juni. Motivasjonen sank, det samme gjorde humøret. Jeg var ikke lenger i stand til å løpe så langt som før og jeg følte meg som en snegle. Selv om jeg fortsatte å trene så begrenset kroppen mengde og fart helt av seg selv. Det virket som om kroppen tvang meg til å restituere. Men helt løpefri tok jeg først siste uken før maraton.

I løpet av den uken fikk kroppen samlet nok energi og da jeg stilte på startstreken 3 juni gjennomførte jeg maraton distansen med stil.

For saken er at det å trene hardt i perioder kan være veldig effektivt. Man presser kroppen litt ekstra en periode og opplever å bli bedre. Men etter en hard treningsperiode er det også naturlig at kroppen trenger hvile for å bygge seg opp igjen, hente seg litt inn.

Så denne gangen var jeg forberedt på at det ville komme en tung periode. Jeg ventet faktisk på den og er glad for at den kom nå og ikke om to uker. For jeg vet det vil ta litt tid før jeg opplever å være tilbake på topp. Og denne gangen tar det ikke motet fra meg for jeg vet at det bare er for en periode. Og når perioden er over er det en sterkere, raskere og mer utholdende versjon av meg selv som skal løpe Österlen Spring Trail.

(Alle bilder er tatt av Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Publicerat: 2018-03-15 20:13 Kommentarer (0)



Lei av snø og vinter?

Jeg vet at mange begynner å gå lei snø og vinter og at det å motivere seg selv til å komme seg ut på langtur i kulda med snø opp til knærne kan være en utfordring, men i år har vist vinteren bestemt seg for å bli værende litt ekstra lenge. I hvert fall her på Østlandet. For selv om vi er godt inne i Mars måned er det snø nok til å stå Randonee i Maridalsalpene og jeg har ikke de store forhåpningene om å kunne løpe ute i shorts før i midten av april en gang. Men så lenge det er hvit og vakkert ute gjør det meg ingen ting om snøen blir liggende til April. Jeg går faktisk og gruer meg litt til den perioden jeg vet kommer før eller senere hvor all denne snøen skal smelte. Jeg ser for meg at det blir et par uker hvor det å løpe i skogen blir så godt som umulig, selv om du har piggsko av prima klasse. Så jeg fortsetter å glede meg over minusgrader og snø en liten stund til. Også satser jeg på snøfrie stier og bare bein når jeg skal løpe Österlen Spring Trail om litt over 5 uker. Eller kanskje ikke. For når jeg tenker over det, så ville jeg jo ha en skikkelig fordel om det var full vinter og snø til knærne i Österlen 14 april. Det at jeg har løpt ute hele vinteren har gjort meg i stand til å løpe langt, selv i dyp snø. Det har gitt meg sterke ankler, sørget for at jeg har fått aktivisert lår og setemuskler og ikke minst gjort at jeg ikke lar små detaljer som vær og vind påvirke meg mentalt.

Men uansett, det hjelper lite å gå og lengte etter sol og snøfrie stier. Snøen smelter jo ikke noe raskere av den grunn. Jeg ville i hvert fall bare bli fryktelig demotivert og mistet gleden ved å løpe ute i det friske vinterværet fullstendig om jeg begynte å fokusere på hvor deilig det skal bli å kunne løpe i shorts og uten piggsko i et frodig og grønt landskap. Derfor velger jeg i stedet å fokusere på alle de positive tingene med vinterløping i stedet. Og dem er det mange av. Også vet jeg at den dagen snøen er borte vil det føles som om jeg flyr av sted på stiene. Det blir litt som om jeg har løpt rundt med en 3kg tung sekk i flere måneder som jeg plutselig tar av. Og det er en av de tingene som motiverer meg til å løpe ute nå selv om det er litt ekstra tungt.

Og trenger du litt motivasjon for å komme deg ut og løpe i vinter-land så har jeg laget en liten film til dere her fra en av turene mine med Lise i vinter som viser hvor moro det er å løpe i snø…

(Får du ikke opp filmen så klikk her)

Enjoy!

Publicerat: 2018-03-10 21:10 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser