Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Ultratrening

 

I april skal jeg løpe min hittil lengste distanse noen sinne. Da skal jeg løpe Österlen Springtrail, Simris Alg Ultra. Et 60 kilometer langt terrengløp som går gjennom flere vakre naturreservater på sti, sandstrand, rullesteinstrand, skogsvei, vei, over sletter og gjennom gamle bygninger. Dette løpet gleder jeg meg helt vilt til, for bildene fra områdene jeg skal løpe i viser et utrolig vakkert og spennende landskap. Dessuten sier alle som har deltatt på dette løpet før at det er et utrolig bra arrangement og ultra distansen var utsolgt i løpet av få timer etter at påmeldingen åpnet. Så jeg vet at dette kommer til å bli en opplevelse for livet.

Men 60 kilometer er langt. Det kommer til å kreve noe av meg. Både fysisk og mentalt. Og det krever mye forberedelse. Og jeg er godt i gang.

Så, hvordan gjør man seg klar til å løpe en ultra distanse? Her er det nok mange forskjellige meninger, tanker og teorier. Folk er forskjellige og folk har forskjellige livssituasjoner. Selv er jeg alene med to barn og jobber fulltid som sykepleier. Det sier seg selv at jeg ikke har frihet til å trene når jeg vil og så mye jeg vil.

Men det betyr bare at jeg er nødt til å disponere tiden min bra og følge en plan som er skreddersydd meg og min livssituasjon. Og planen min er enkel: Løpe så mye som mulig. Med andre ord, har jeg tid og barnefri, så løper jeg.

For det handler jo i stor grad om å bli god på å løpe langt, og da må man gjøre nettopp det. Løpe langt og løpe mye, sånn at kroppen venner seg til å tåle den påkjenningen det vil være å skulle løpe en ultra distanse. Og siden det er et terrengløp jeg skal løpe er det en selvfølge at det er i terrenget jeg trener. Å løpe 35 kilometer på mølle eller asfalt gir meg ikke stort. (Bortsett fra vondt i knær, rygg, hofter, legger og kanskje mest av alt i sjela). Kroppen må være vant til å løpe i krevende terreng før man kan legge ut på et slikt eventyr som Österlen Springtrail er.

Så altså, løpe mye, løpe langt, løpe i terreng… Også gjøre litt styrkeøvelser i form av tåhev, knebøy og planken da, kommer jo ikke unna det, men gjør man alt dette så skulle det gå greit å løpe en ultra trail eller? Vel, ikke helt… Dette er sånn ca 10% av treningen.

Det sies at 90% av det å løpe en ultra handler om det mentale. Det er ikke nok å ha en kropp som er fysisk i stand til å løpe langt. Skal du løpe ultra distanser må du også være mentalt i stand til å tåle å løpe i flere timer i strekk, kanskje i surt regn og med gjørme til langt over knærne. Du må være i stand til å fortsette å løpe selv om kroppen trygler om at du bare skal legge deg rett ned på bakken og aldri noen sinne løpe en eneste meter igjen fordi alt gjør vondt, du er sliten og lei og den oppoverbakken du møter etter 35 kilometer ser uendelig lang ut.

Og hvordan trener man på det?

Mentaltrening er et kjempe stort felt og det finnes mange teorier og forskjellige teknikker for hvordan man kan trene på å bli mentalt sterk. Jeg skal ikke sette i gang å skrive om alle teknikkene jeg bruker nå. Da ville dette bli et veldig langt blogginnlegg. Men jeg tror at det å trene på å være ute å løpe i all slags vær, fra tidlig morgen til sent på kvelden, er en viktig del av forberedelsene før et slik løp. Det handler om å flytte komfortsonen sin. Lære seg å ikke la ting som vær og vind eller tid på døgnet påvirke prestasjonsevnen. Man må på en måte gjøre det til en hverdagslig ting.

En annen ting jeg alltid gjør før et løp, uansett hvor kort eller langt, er å bli kjent med traseen. Det å ha lest seg god opp på løpsmanualen i forkant eller, om jeg har mulighet til det, løpt igjennom traseen eller deler av den, gjør meg mentalt forberedt på de utfordringene som venter meg. Jeg synes alltid det er mye tyngre å løpe opp en bakke første gangen. For da vet jeg ikke hvor lang den er og hva som venter meg på toppen. Når jeg vet hva jeg skal igjennom klarer jeg å disponere kreftene bedre.

Også tror jeg det er lurt å snakke med folk som har løpt ultra distanser før. Det er gull verdt å ha noen ultra løpere å spørre om alt fra hva man skal spise til hvilket utstyr som trengs. For mat og utstyr til et slikt løp er en hel vitenskap i seg selv.

(Dette er Sanna, hun har gitt meg mange gode tips!)

Løpsrapporter er også en god måte å forberede seg. Det er mange som har skrevet om opplevelsene sine fra ekstremt lange løp og på den måten kan man få et innblikk i hvordan det påvirker hodet og kroppen å løpe ultra.

Til slutt skal jeg vise et lite klipp fra en av turene mine med løpevenninnen min Lise denne vinteren. For dere som følger meg på Instagram har dere kanskje fått med dere at vi har omtrent like gode orienteringsevner, noe som gjør at vi innimellom havner litt på villspor. Men når man klarer å ikke miste motet og tenker at «det er bare 20 kilometer igjen» selv om du har snø opp til rumpa og bruker omtrent 40 minutter pr kilometer, ja, da tror jeg man er på god vei til å klare å løpe en ultra.

Publicerat: 2018-02-12 21:09 Kommentarer (0)



Oslo Winterrun 2018: 5 kjappe kilometer på glatta i midt i byen

Foto: Eivind Bye

Oslo Winterrun ble årets første løp for min del og etter to måneder uten løp var det deilig å kjenne litt på den følelsen jeg alltid får før løp. Den fine blandingen av forventninger, nervøsitet, spenning og litt sommerfugler i magen. Jeg gledet meg skikkelig selv om jeg ikke hadde spesielt høye forventninger til meg selv denne gangen. Det har blitt lite fartstrening denne vinteren og fokuset har vært på å løpe langt, ultratrening kan man vel kalle det, for jeg forbereder meg til et langt løp i April. Så målet mitt med Oslo Winterrun var å ta det som en kvalitetsøkt samtidig som jeg hadde det moro.

Gradestokken viste -8 grader da jeg gjorde meg klar for å dra inn til byen. Jeg visste at det ville bli en lang dag ute i kulda, så jeg hadde kledd meg godt. Du kunne nok fint ha forvekslet meg med en polfarer på vei til Nordpolen.

Da jeg kom frem til Rådhuskaia var det allerede bra med liv i start og mål området. Funksjonærer rigget til og løpere som hadde kommet tidlig sjekket ut løypa. Jeg kledde av meg et lag og så var jeg klar for å løpe igjennom løypa. Det fine med 5 kilometers løp er at det ikke er noe problem å ta en tur igjennom traseen før løpet. Da vet du hva som venter deg og det er lettere å vite hvordan man skal disponere kreftene sine og hvor man må være ekstra oppmerksom på for eksempel brostein, glatt føre eller krappe svinger. Dessuten så gjør det noe med det mentale. Du orker å gi litt mer i den siste oppoverbakken når du vet at det etter den bare er slak nedoverbakke inn til mål.

Helt i starten av runden møtte jeg på Geir Jarle, Winterrun sjefen selv, med ett lass av kilometer-skilt  i armene. «Skal du ha hjelp med di der kanskje?» spurte jeg. Jeg skulle jo uansett løpe samme runde som ham, så da kunne jeg jo like gjerne ta med meg noen skilt jeg også. Også fikk jeg trivelig selskap i samme slengen. Vinnvinn.

Jeg skjønte fort at dette kom til å bli en glatt opplevelse. «Hei og hå, håper ingen finner på å løpe uten pigger i dag» kommenterte jeg da vi passerte et spesielt glatt parti inne på festningen. Ja, for om du ikke allerede visste det, Oslo Winterrun går rundt omkring i akershusfestning; gjennom porter, opp trapper, forbi kanoner. Og i skumringen, med fakler, bål og lykter som lyser opp hele løypa, blir det en helt spesiell løpsopplevelse.

Da vi hadde kommet igjennom hele runden og satt fra oss kilometer-skiltene på de riktige stedene gjorde jeg de siste forberedelsene, (banan, do, av med overtrekks buksa) før jeg begynte med del to av oppvarmingen. Det var 10 minutter igjen til start og mens mesteparten av løperne sto og hadde aerobic oppvarming i startområdet tok jeg noen stigningsløp frem og tilbake på kaia før jeg smøg meg frem til startstreken. Jeg tok en liten vurdering av de andre løperne som hadde plassert seg fremst og gjorde meg noen tanker om hvem som kom til å havne på pallen. Det er en liten lek jeg har med meg selv, gjette på hvem som kommer til å komme først i mål. Det er som regel muskulaturen, klærne, skoene og den fokuserte holdningen som forteller noe om innsatsen personen kommer til å legge i løpet. Og denne gangen var det lett å plukke ut favoritten blant damene. For Karoline Holsen Kyte stod rett ved siden av meg.

Starten gikk og jeg sprang av sted. Det første partiet langs kaia er litt trangt og der var det mange glatte partier, så jeg visste det var lurt å gi litt ekstra i starten for å unngå å havne i en propp.

Foto: Sylvain Cavatz

Etter de første 100 meterne ble det bra med plass igjen. Jeg hang meg på en av de andre damene jeg hadde sett kom til å løpe raskt og selv om hun hadde litt forsprang tok jeg henne igjen litt etter litt. Jeg hadde regnet meg frem til at jeg lå som dame nummer 3 eller 4 så motivasjonen for å ta igjen damen foran meg var stor. Tempoet var ikke så verst, men det var ikke så lett å få en god flyt for noen partier var det så glatt at selv Icebugsene slet med å få feste. Det var spesielt vanskelig i noen av de krappe og islagte svingene inne på festningen. Likevel tok jeg igjen damen foran meg omtrent halvveis i løpet. Noe som ikke var sånn kjempe bra, for jeg er helt klart en person som foretrekke å bli dratt fremfor å ligge foran og dra. Så da jeg hadde fått en liten luke til hun jeg hadde løpt forbi gikk tempoet mitt litt ned. Motivasjonen til å gi det lille ekstra forsvant for det var ingen foran meg som jeg kunne jakte på. Og samtidig var jeg akkurat der i løpet hvor man begynner å kjenne hvor vondt det faktisk gjør å løpe 5 kilometers løp. For det er noe av det vondeste jeg vet. Tro det eller ei, det kan være like smertefullt og slitsomt som å løpe et maraton. Forskjellen er bare at det går fortere over.

Og da det var litt over 1 kilometer igjen og damen jeg hadde løpt forbi plutselig tok meg igjen måtte jeg virkelig ta meg sammen for å holde følge med henne. Da det var 400 meter igjen til mål forstod jeg at jeg ikke hadde noen sjanse til å ta henne igjen, men heia ropene fra tilskuerne i målområdet ga meg i hvert fall litt påfyll av energi så jeg klarte å få minsket mellomrommet som hadde dannet seg mellom oss.

Foto: Eivind Bye

Og da jeg kom i mål var jeg fullstendig utslitt. Jeg var helt stiv i ansiktet av kulda og innsatsen. Det å prate var vanskelig, hodet var helt tomt og beina var som gele. Jeg knipset den obligatoriske «etter løp selfien» før jeg kledde på meg polfarer outfitet igjen. Og først da fikk jeg beskjed over høyttaleren at jeg var kommet inn som nummer 3.

Plass på pallen er gøy. Spesielt når man får premie. Gavekort på Icebugs og klær fra Craft kommer godt med.

Etter å ha fått premien min tok jeg turen opp til afterrun på Skyggesiden og fikk i meg en matbit før jeg trasket ned igjen til målområdet. På vei ned heiet jeg inn løpere som var på vei inn til mål etter å ha løpt 10 kilometeren. Jeg vet hvor mye slike heiarop betyr når du løper den siste kilometeren inn mot mål. Det gir deg lyst til å gi det lille ekstra selv om du er nesten tom for krefter.

Også stelte jeg meg i medalje teltet og delte ut medaljer. Og folkens; arrangementer som dette hadde ikke vært mulig om man ikke hadde funksjonærer som gjorde slike ting. Det hadde ikke blitt noe Winterrun uten folk til å rigge opp, tenne lykter, løypevakter, folk til å dele ut medaljer og folk som rigger ned og rydder opp etter løpet. Så jeg anbefaler alle dere som setter pris på å delta på disse løpene til å stille opp som funksjonær en gang imellom. Jeg var med på nedriggingen i år, supert å få mulighet til både å delta i løpet og å være funksjonær.

I dagene fremover er det løpere i Trondheim og Bergen som får mulighet til å løpe tidenes vinterløp. Lykke til hvis du er en av dem som skal delta! Det er bare å glede seg til en helt fantastisk løpsopplevelse…

(Og har du ikke meldt deg på enda? her finner du mer informasjon om løpet)

Foto: Sylvain Cavatz

Publicerat: 2018-02-04 22:36 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Søndag 13. oktober gikk endelig Rosa sløyfe-løpet av stabelen i Ålesund. Været var strålende ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser