Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Vinterløping


Er du en av dem som trekker inn på treningssentret eller tar løpetreningen inne på Bislet i vinterhalvåret? I så fall går du glipp av alle de fordelene som vinterløping gir. Jeg løper ute året rundt og du ser meg aldri på en tredemølle. Å løpe innendørs på Bislet er også helt uaktuelt. Jeg har prøvd begge deler og det er noe av det kjedeligste jeg vet om. Og bare så det er sagt, jeg tenker ikke vondt om dere som løper innendørs altså, og de som holder ut med å løpe rundt i ring inne på Bislet i 24 timer er supermennesker i mine øyne. Men for meg handler ikke løping bare om trening. Jeg løper for å få frisk luft, se vakker natur, få nye inntrykk og for å oppleve nye steder. Jeg har det rett og slett best når jeg er ute i det fri.

Å løpe utendørs hele året gir flere fordeler:

Det er mer skånsomt for kroppen

Mølleløping og Bisletløping gir ikke noe variasjon av underlaget og faren for belastningskader øker. Når man løper ute vil man kunne variere underlaget og er man ekstra heldig og det ligger snø på bakken så får man en myk og skånsom løpetur. Å løpe i snø kan være tungt og fort går det ikke, men det er helt genial trening og hvis man lar være å tenke på farten og heller fokuserer på å ha en fin løpetur så er snøløping kjempe morsomt. Og når våren kommer og snøen er borte vil du oppleve at det å løpe på bar vei eller sti er utrolig mye lettere.

Du holder motivasjonen oppe

Det er mye morsommere å løpe ute i det fri i et vakkert vinterlandskap med snødekte trær som glitrer i sola. Og alt ser annerledes ut om vinteren. Alle veiene og stiene du har blitt så vant til å løpe på i løpet av sommerhalvåret kan bli nesten ugjenkjennelige og det føles som om du løper nye steder selv om du har løpt der mange ganger før. Da blir ikke løpeturene kjedelige og monotone og det blir lettere å holde motivasjonen oppe.

Du blir mentalt sterk

Ja, for det er jo ikke alltid vakker vinteridyll. Noen dager kan det være skikkelig møkkavær med iskaldt regn, sur vind og speilblanke veier. Den vakre hvite snøen kan ha blitt forvandlet til en kald, grå sørpe som gjør at du er gjennomvåt på beina før du har løpt en kilometer. Men vet du hva? De løpeturene man gjennomfører under slike forhold er gull verdt, for de får alle andre løpeturer til å virke så mye lettere. Dessuten så er det å bli vant til å løpe i dårlig vær noe som vil gi en fordel når man løper løp. Da vil man ikke bli så påvirket av om det blåser litt eller om det regner på løpsdagen.

Du blir gladere

Det å trene ute gir en stor psykisk helseeffekt. Og dette er det forsket på altså. Faren for depresjon minsker, det gjør deg mindre stresset og det reduserer negativ tankevirksomhet. Dessuten gjør dagslys underverker for søvnen og døgnrytmen. For dagslys er med på å påvirke hormonene i kroppen som gjør at vi blir trøtte på kvelden.

Du blir friskere

For du produserer d-vitaminer når du er ute i dagslys og d-vitaminer er viktige for immunforsvaret. Dessuten så minsker faren for å bli smittet av andre når du løper ute. Bakteriene elsker treningssentre. Der er temperaturen perfekt for bakterier, luften er relativt stillestående og det er ofte mange mennesker samlet på samme sted. Du har ikke lyst til å vite hvor mange forskjellige skumle bakterier som finnes på knappene på en tredemølle…

Jeg kunne fortsatt å argumentere for det å løpe ute hele året en god stund til, men jeg tror jeg har fått frem de viktigste fordelene med å løpe ute selv når det er vinter. Og trenger du fortsatt mer motivasjon? Da kan jeg anbefale å melde deg på WinterRun i Oslo, Trondheim eller Bergen i februar 2018. Det er et løp som det virkelig er verdt å få med seg. Det er ikke ofte du får mulighet til å løpe midt i byen på en trase som er lyst opp av lykter, fakler og bål sammen med hundrevis av andre løpere. Noen av løperne er rene lys-show i seg selv, med diverse juletrebelysning snodd rundt hele kroppen. For på dette løpet premieres også den som lyser opp vinternatten mest. Dette løpet gleder jeg meg virkelig til og jeg er sikker på at dette er et løp som passer alle uansett om du løper for å vinne eller om du løper bare for å ha det gøy sammen med venner.

Bli med å løpe 5 eller 10 kilometer i Oslo 3 februar, eller klikk her for å se når du kan løpe i Trondheim eller Bergen. Og du, er du fortsatt ikke overbevist så kan du bli med å teste løypa i Oslo 8 januar. Info finner du her.

Vinterløping er gøy!

Publicerat: 2017-12-26 22:15 Kommentarer (0)



Parrizal de Beceite og Pas del Romeret

Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde blitt hver eneste dag i Spania, servert en nydelig frokost slik at vi fikk fylt opp energilagrene helt før vi skulle ut på den siste løpeturen for denne gangen.

I dag gikk turen til Parrizal de Beceite og Pas del Romeret, og igjen fikk vi oppleve helt spektakulær natur og fjellformasjoner. Dessverre var det ikke tid til en lang løpetur i dag, for vi hadde et fly å rekke ut på ettermiddagen og for å komme til flyplassen måtte vi først kjøre i 3 timer. Men en kort løpetur er bedre enn ingen løpetur og vi hadde satt vekkeklokken på tidlig så vi skulle få så mye som mulig ut av dagen.

Vi kjørte et litte stykke for å komme til utfartsstedet. Herifra løp vi et kort stykke på grusvei før vi kom inn på sti. Vi fulgte en liten elv og etter hvert løp vi inn i en ravine.

Deler av stien gikk på oppbyggede plankestier og noen ganger løp vi igjennom naturlige tuneller i fjellet.

Vi lekte oss innover i dette enorme landskapet, som egentlig bare var en diger lekeplass for folk som liker å løpe på sti, helt til guiden vår førte oss inn i en kløft og gjorde dagen vår enda litt bedre. For her var det en liten Via Ferrata og veien videre gikk oppover. Vertikalt.

Vi klatret oppover fjellveggen og fikk bedre og bedre utsikt for hvert platå vi kom til. På toppen blåste det også ganske friskt og det ga et ganske bra adrenalin kick å være så høyt oppe, uten sikring og å kjenne vinden rive i håret. Og når vi nådde toppen? Da fikk vi en helt utrolig utsikt over et spektakulært landskap. Her oppe kunne jeg fint blitt værende en stund, men som jeg tidligere har nevnt så hadde vi ett fly å rekke og guiden vår begynte å bli litt små stresset, for selv om det nå ventet så å si bare nedoverbakke, så betyr ikke det at det vil gå fort. For bratt opp betyr veldig ofte også bratt ned…

Og jeg er ingen nedoverbakke løper.

Det var ingen Via Ferrata på veien nedover, men det var veldig bratt og noen steder måtte man snu seg rundt og klatre baklengs ned. Det tok altså litt tid dette her.

Så da vi var nede ved elven igjen så var det bare å løpe så fort man kunne tilbake til bilen.

Turen kom på litt over 9 km og 472 høydemetre. Jeg fikk til og med en ny krone på Strava og da er jeg fornøyd.

Men jeg skulle gjerne hatt litt mer tid her. Eller, jeg skulle helst hatt mye mer tid her. Sånn en ukes tid kanskje. For de sier at man kan løpe rundt her i dagevis uten å måtte løpe samme sti en eneste gang.

Vi ble kjørt tilbake til hotellet og etter å ha tatt det som må ha vært tidenes raskeste dusj og presset all bagasje ned i en sprengfull koffert, satte vi oss i bilen igjen og begynte på hjemreisen. Det var en gjeng med slitne, men lykkelige løpere som satt i bilen og så ut på det vakre fjellandskapet mens vi kjørte mot flyplassen i Barcelona. Mye av tiden var vi stille og jeg tror alle kjente på den følelsen at vi ikke var helt klare for å forlate dette stedet allerede. Og når vi snakket, så var det om planene vi hadde om å komme tilbake. Hvilke løp vi hadde lyst til å delta på og hva vi hadde lyst til å oppleve mer av. Og jeg skal tilbake neste år. Minst to ganger. For jeg har lyst til å bli bedre kjent med Pyreneene også har jeg fått veldig sansen for det spanske ultratrail-miljøet. Så neste år vil jeg delta på et løp eller to i Spania. Jeg vet bare ikke helt hvilke jeg skal velge, for det er så utrolig mange spennende løp å velge mellom!

 

Publicerat: 2017-12-12 20:25 Kommentarer (0)



Langs sjøen i L’Ampolla

På lørdag morgen satte vi oss i bilen og kjørte av sted mot havet. Noe av det som gjorde denne reisen så spesiell var at vi fikk oppleve mange forskjellige steder på kort tid. Det gjorde også at det ble en veldig intensiv reise og det gikk i ett fra klokka 7 om morgenen til klokka 10 på kvelden alle dagene. Og det passet meg perfekt, for jeg er en person som trives med at det skjer noe.

Kontrasten mellom fredagens løpetur i høyfjellsområdet Canfranc og lørdagens løpetur på stier langs kysten av L’Ampolla kunne ikke vært større. Denne dagen var det over 18 varmegrader og bare en mild bris fra havet som gjorde at jeg kunne løpe i korte shorts og sports-bh. Helt nydelig å kunne løpe så lettkledd i slutten av november!

Kyststien vi løp på var som en berg og dalbane med hele 23 oppover og nedover bakker på de 14 kilometerne vi løp. Stien varierte også veldig og vi løp både på vei, lettløpt sti, mindre lettløpt sti, sandstrand, rullesteinstrand og trapper. Noen partier måtte man også klatre litt. Flere steder løp vi på smale stier langs stupbratte klipper hvor det var langt ned til det turkise havet under oss, utrolig vakkert og heftig.

Vi lekte oss av sted og nøt det gode været og den fantastisk vakre naturen da Angelika plutselig bestemmer seg for å ta et skikkelig supermann stup rett foran meg på stien. På ett av de letteste partiene. Etter å ha forsikret meg om at hun var i live og ikke livstruende skadd og fått henne på beina dro jeg frem mobilen og knipset et bilde av henne. Sånt må jo dokumenteres.

Så fikk vi skylt sårene litt og forbundet de som blødde verst med litt papir og en buff, (jeg finner stadig flere gode grunner til å ha med buff på tur), før vi fortsatte videre. Terrengløping er risikosport. Angelika tok det litt roligere etter fallet så jeg løp forbi henne. Denne dagen løp vi ganske spredt. Det var tydelig forskjell på energinivået i gruppen og etter noen netter med litt lite søvn var jeg ikke den som lå i tet. Men det gjør ingen ting at man ikke alltid løper veldig tett sammen i en gruppe, noen ganger er det fint å kunne løpe litt i for seg selv i sin egen lille boble, nyte omgivelsene og så dele gleden med de andre i gruppa når man innimellom stopper opp på de litt ekstra fine stedene for å knipse bilder og få i seg litt energi i form av sjokolade, gels og bananer.

Vi tok mange slike små pauser og koste oss skikkelig, men likevel føltes det som om turen var over så alt for fort for plutselig var vi fremme ved destinasjons stedet. Der ventet en bil som kjørte oss tilbake til start. Nå fikk Angelika renset sårene sine skikkelig. Mens vi ventet på førstehjelpsutstyret måtte jeg og Sanna benytte oss av muligheten til å løpe fra oss på stranden. Barfot. Det var så deilig å ta noen raske drag langs vannkanten i den myke sanden. Strandløping er noe jeg får gjort alt for sjeldent.

Da førstehjelpsutstyret var hentet fikk jeg oppgaven med å stelle sårene til Angelika. I Spania bruker de helt andre produkter enn jeg er vant til å bruke, men prinsippet er jo det samme. Skylle sårene godt med noe som tar knekken på bakterier og så plastre og stripse de sårene som er åpne og der man ser at bakterier lett kan komme til. Skrubbsår som ikke blør har det best uten plaster på. Og jo mer det svir, jo mer effektivt er det sies det. I følge Angelika svidde oxydert vann og jod noe innmari.

Jeg synes selv jeg gjorde en helt tipptopp innsats med sårstellet. Kanskje ikke sånn veldig mye empati å hente fra meg, men altså Angelika; sånn går det når man ikke ser seg for…

Litt moro skal man jo ha.

Etter at dagens gode gjerning var gjennomført tok vi oss litt å drikke på en lokal strandbar og nøt en vakker solnedgang før vi satte oss i bilen og kjørte til hotellet i Beceite som vi skulle sove på den siste natten i Spania. Der ventet det oss litt snacks og god vin før vi ble servert en nydelig 3-retters middag med enda mere god vin. Og så var det rett i seng, for neste morgen måtte vi tidlig opp om vi skulle rekke å løpe før vi begynte på hjemreisen.

Og løpe ville vi!

 

 

 

Publicerat: 2017-12-03 20:17 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Thea Foss BækkevoldMer

September er her og høstens mange herlige løpe nærmer seg. Før den tid vil jeg imidlertid ta dere ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser