Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Nye mål? Det må vel nesten bli…

Selv om det fortsatt gjenstår et par måneder av år 2017 så er konkurranseåret 2017 straks over. Det gjenstår enda et par hodelyktløp som jeg gleder meg veldig til, men etter det blir det noen rolige måneder med tid til å bygge grunnlaget for neste års sesong. Jeg har tenkt mye på hvilke mål jeg skal ha for neste år og hvilke løp jeg skal delta i. Og det er utrolig mye jeg har lyst til å gjøre. For det er så mange spennende løp rundt omkring i verden! Alt fra raske 5 kilometers gateløp på brygga i Oslo til 7 dagers løp med hårreisende mange kilometer og høydemetre på tvers av Alpene frister. Så neste år blir nok også et år med mange forskjellige løp, for jeg trives godt med variasjon.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Men hvilke nye mål skal jeg sette for neste år? Selvfølgelig har jeg lyst til å bli raskere i de distansene jeg allerede har løpt. Det er jo veldig morsomt å se en positiv utvikling fra år til år. Så det å sette ny pers på alle de distansene jeg har løpt i løpet av år 2017 er et av målene jeg har.

Men sånn ellers da? Jeg vil gjøre noe nytt…

Jo mer jeg løper, jo mer kjenner jeg at jeg har en liten ultra-løper inni meg. For har jeg muligheten til å løpe rundt i skogen eller på fjellet hele dagen lang, så er det nettopp det jeg gjør. Jeg vil oppleve vakker natur med løpesko på beina og jeg vil løpe langt. Flytte grenser. Imponere meg selv med å løpe lengre enn det jeg trodde jeg var i stand til. Nå nye høyder i teknisk krevende terreng.

Så neste år står det minst ett ultraløp på planen.

Det er så mange ultraløp rundt om i verden som jeg har lyst til å delta i, men da noen fortalte meg om Österlen Spring Trail forstod jeg at dette var et løp som passet meg perfekt. Løpet har fire distanser (5km, 13km, 21km og 60km) og går igjennom flere naturreservater helt syd i Sverige. Dessuten er det et lite løp. De har bare plass til 150 deltakere på ultradistansen fordi det skal løpes igjennom vernede områder. Og da føler man seg litt eksklusiv. Det er litt ekstra tøft å vite at man er en av de få. Også blir det litt mer personlig. Min erfaring er at jo mindre løpene er, jo mer sosiale er de som deltar og man kommer lett i prat med folk. Likevel er det mange deltagere på løpet totalt, for jo kortere distansene er jo flere deltagere har de tillatelse til å la starte. Så man får litt i pose og sekk kan man si.

Jo mer jeg ser på bilder fra området løpet går i, jo mer gleder jeg meg til å løpe dette løpet. For det er så mange flotte steder og vakre stier! Løpet går på sti og strand, gjennom gamle vernede bygninger, litt på skogsvei og grusvei og innimellom på litt asfalt også. Noen steder løper man igjennom små landsbyer også. God blanding altså. Og med 1290 høydemetre tror jeg dette blir en helt fantastisk fin tur.

En annen ting som jeg liker med dette løpet er at start og mål er to forskjellige steder. Jeg elsker det å løpe mot et sted, ha en destinasjon jeg skal komme frem til. Det gir meg på en måte litt mer mening.

Jeg har, som du kanskje allerede har gjettet, meldt meg på 60 kilometeren. For et år siden hadde jeg tenkt at det å løpe 60 kilometer ville være umulig. Galskap rett og slett. I dag virker ikke den distansen skremmende lenger. Jeg vet jeg kan, men hvor fort jeg kan er en annen sak. Men det gleder jeg meg til å finne ut av i april 2018!

 

 

Publicerat: 2017-10-30 22:03 Kommentarer (0)



Pers på Europas raskeste 10km

Planen var egentlig at jeg bare skulle løpe to løp i oktober. September hadde vært proppfull av løp, jobb og litt av hvert på hjemmefronten. Så jeg følte meg veldig klar for en litt roligere måned med bare en konkurranse helg og mye mer tid til løping i skog og mark. I stedet ble det tre løp på to helger. For da jeg fikk tilbud om å være med å løpe Hytteplanmila kunne jeg bare ikke la sjansen gå fra meg.

Hytteplanmila er kjent for sin raske trase. Det er et skikkelig perse løp og det tiltrekker både eliten og den vanlige mosjonisten fra både fjernt og nært. Mange deltar på dette løpet fordi de ønsker å avslutte sesongen sin med en ny 10 kilometers pers. Dessuten er løpet kjent for å være veldig bra organisert og for at det alltid er super stemning. Så løpet var fulltegnet med over 2800 allerede i september.

Jeg gledet meg skikkelig da jeg kjørte oppover mot Røyse sammen med Øyvind, Tony og Per-Inge fra Bøler. Jeg fikk, som jeg alltid får før løp, spørsmål om hva målet mitt var. Og jeg svarte, som jeg alltid svarer, at målet var å ha det gøy. Også la jeg til at det jo hadde vært moro med en ny pers og at jeg skulle prøve å komme i mål på under 43 minutter.

Turen oppover gikk fint helt til vi kom til Sollihøgda, 100 meter foran oss hadde noen vært uheldige å kjørt i autovernet så da ble det en god del forsinkelse. Jeg tipper det var mange småstressa løpere i bilkøen som dannet seg bakover. Heldigvis hadde arrangøren fått beskjed så da utsatte de løpet med en halvtime sånn at folk skulle rekke å komme frem i tide.

Foto: Hans Edgard Rakeie

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Vi kom frem i god tid og fikk hentet startnummer, lagt fra oss ting og hilst på litt folk før vi startet å varme opp. Oppvarmingen gikk unna med godt humør og mange hilsninger underveis for vi møtte på kjentfolk over alt. Også fikk man hele tiden noen glimt av forskjellige elite løpere sånn som Karoline Bjerkeli Grøvdal, Meraf Bahta og Awet Kibrab.

Etter oppvarmingen var det bare å stelle seg i do kø for å tømme blæren og vrenge av seg overtrekks buksen før jeg måtte finne riktig plass i startområdet. Her var det ingen puljer, man måtte stelle seg der man følte at man hørte hjemme. Startfeltene gikk fra 35min og oppover og det var godt synlige fartsholdere fra 40min og helt opp til 80min, så derfor var det ikke vanskelig å finne ut av hvor man skulle stå så lenge man visste sånn omtrent hvor fort man ville løpe. Siden jeg hadde tenkt til å prøve å løpe på under 43min valgte jeg å stelle meg bak 42:30 fartsholderne. Jeg elsker konseptet med fartsholdere. Det er helt utrolig hvor mye hjelp det kan være i å følge en som holder et jevnt tempo som du vet vil løpe inn til den tiden du ønsker deg.

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Startskuddet gikk og løpet var i gang. Jeg fløy avgårde og alt føltes lett. Kanskje ikke så rart siden løpet starter med nedoverbakke. Etter den første kilometeren, når det begynte å flate litt av føltes det fortsatt veldig lett og jeg klarte å nyte landskapet rundt meg. Bondeland på sitt beste; åker, skog og åser i det fjerne.

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Etter en bitte liten oppoverbakke og så litt nedoverbakke var vi ute på Steinsletta. Her går det slakt nedover i 1,4 kilometer. Løpets letteste kilometer sier de. For meg begynte den tøffe delen av løpet her. Nå måtte jeg jobbe for å holde farten oppe og det begynte å gjøre vondt bak i leggene. Og da jeg svingte inn på Selteveien er jeg ikke sikker på at jeg smilte så veldig uanstrengt lenger. Nå ble luken mellom meg og fartsholderen jeg fulgte større og større og jeg så at 42:30 toget hadde gått. Men under 43 min skulle jeg klare uansett. Inne i hodet mitt gikk setningen «i dag løper du fort, dette blir pers» på repeat, og da jeg passert 8 kilometer hadde jeg klart å hente frem smilet igjen. Den nest siste kilometeren begynte jeg å fortelle meg selv at nå var det bare 9 minutter igjen med vondt, 7 minutter, 5 minutter, snart 4 minutter…

Hytteplanmila har gjort noe helt genialt, de har merket hver 100 meter den siste kilometeren inn til mål. Det hjelper veldig på motivasjonen. Jeg telte meg nedover og gledet meg til å se 2-tallet. Og da jeg passerte tidtakingsmatten til bakkesprinten tok jeg ut det siste jeg hadde av krefter. Bakkesprint er så gøy!

(Foto: Per-Inge Østmoen)

Jeg kom i mål på tiden 42:45 og havnet på topp 100 listen og det er jeg fornøyd med.

Så var det bare å få fin medalje rundt halsen, fylle på med vann, banan og bolle og nyte lykkefølelsen som kommer etter at man har klart å perse. For den følelsen er skikkelig god!

Dette var årets siste gateløp for min del. Det har blitt mange flere løp denne høsten enn jeg hadde planlagt og det har gått litt på bekostning av løping i skog og mark. Men jeg er utrolig glad for at jeg valgte å bli med på Hytteplanmila, for selv om det er terreng løping jeg trives best med så er det moro å få testet ut hvor fort jeg egentlig er i stand til å løpe innimellom. Og da er Hytteplanmila perfekt, for det er faktisk Europas raskeste 10 kilometer.

Det blir helt klart Hytteplanmila på meg neste år også og jeg gleder meg allerede til å sette ny pers!

 

Publicerat: 2017-10-24 20:50 Kommentarer (0)



Rosa sløyfe-løpet, et løp med mening

Dagen etter Nøklevann Rund var jeg klar for Rosa sløyfe-løpet i Oslo. Eller, sånn kjempe klar følte jeg meg vel egentlig ikke, for det hadde ikke blitt mange timer meg søvn den natten og for å være helt ærlig var jeg ikke veldig lysten på å skulle gjøre noe som helst den dagen. Heldigvis finnes det kaffe. Og etter noen kruttsterke kopper med denne vidunderdrikken og en del støttende og oppmuntrende ord til meg selv var jeg klar for å løpe årets viktigste løp.

(foto: Runners World)

Jeg surret litt rundt i startområdet før jeg varmet opp med å løpe litt rundt på Grønland-torg. Ikke mye til oppvarming, men litt er bedre enn ingen ting og jeg følte meg i hvert fall litt mer klar da jeg stilte meg opp på startstreken sammen med over 2000 andre sprekinger. En herlig blanding av rosakledde damer, menn, barn og hunder. Stemningen var super og det var umulig å ikke smile da vi stod og telte ned til start.

Jeg hadde egentlig tenkt til å ta det rolig. Ta det som en restitusjonstur. Man kjenner det litt i beina etter å ha løpt Nøklevann Rundt nemlig. Men så skjer det som gjerne skjer når jeg står på startstreken; jeg får skikkelig lyst til å løpe fort. Så da gjorde jeg det.

(Foto: Kondis.no)

Jeg løp oppover langs Akerselva i følge med noen spreke damer, men etter noen av de bratteste partiene var jeg plutselig ganske alene i løypa. Flere steder stod det folk og heiet, og sånt gjør meg skikkelig glad så da smilte jeg litt ekstra. Løpets 5,3 kilometere gikk utrolig raskt og før jeg visste ordet av det var målområdet i sikte. Jeg løp i mål med et smil rundt munnen og ble møtt av god stemning, fin medalje, skyr og bananer.

Stemningen i målområdet ble bare bedre og bedre etter hvert som flere og flere løpere kom i mål. Med mange hyggelige folk, bra stands, uttrekkspremier og selfievegg glemte jeg helt å tenke på hva resultatet hadde blitt. Men på vei hjem sjekket jeg for moro skyldt og ble overasket over at jeg hadde blitt nummer 4 av damene og vunnet min klasse. Jaja, sånn kan det altså gå, selv på en dårlig dag.

Men for meg var det ikke viktig å få en god plassering eller bli best på noen måte i akkurat dette løpet. Det viktigste var å delta på et løp til støtte for Rosa sløyfe-aksjonen og alle som er rammet av brystkreft.

 

Publicerat: 2017-10-21 22:05 Kommentarer (0)



Nøklevann Rundt 2017

Da startskuddet gikk for Nøklevann Rundt 2017 gledet jeg meg til å løpe en av favoritt rundene mine sammen med mange andre blide og spreke folk. Målet mitt var å være raskere enn i fjor. Både rundt vannet og i bakkesprinten. Men noen kjempe pers forventet jeg ikke og hovedfokuset mitt var å ha det gøy.

Sola skinte og det var varmt nok til å løpe i shorts og t-skjorte. At folk orket å løpe i lange tights og jakke den dagen er et mysterium for meg.

Foto: Sylvain Cavatz

(foto: Sylvain Cavatz)

Jeg løp bakke opp og bakke ned i godt selskap og syntes drikkestasjonen etter 5 kilometer kom overaskende fort. Beina føltes fortsatt bra og jeg hadde det fortsatt gøy. Det er klart det gjorde litt vondt, man skal jo kjenne at man har brukt musklene etter 5-6 kilometer, men jeg hadde enda en del krefter igjen da jeg løp opp den nest siste skikkelige bakken.

Da jeg nådde toppen av den begynte jeg å fokusere på det jeg gledet meg mest til; bakkesprinten opp fra Rustasaga. Jeg gledet meg fordi det er en bakke jeg synes er utrolig morsom å løpe opp og jeg vet at jeg klarer å mobilisere litt ekstra krefter når jeg løper løp så jeg var spent på om jeg ville klare å løpe den raskere enn i fjor. Jeg så for meg bakken og lot beina løpe lett, presset ikke på, men lot dem heller hente seg inn litt før den siste bakken kom. Og da jeg løp over tidtakingsmatten ved bakkestart følte jeg meg full av energi og klar til å gi det jeg hadde opp den bakken. I hodet mitt var det bare en tanke: JEG KAN!

Bakkesprinten

(Foto: kondis.no)

Problemet var bare at det var fryktelig mange andre folk som også var på vei opp bakken, så jeg måtte løpe litt i sikksakk oppover. Men jeg kom meg jo frem på et vis og da jeg nådde toppen av bakken var det fri flyt av endorfiner og adrenalin i blodbanen. Runners high på sitt beste.

Jeg skal ikke si at jeg spurtet inn den siste kilometeren til mål. For det gjorde jeg ikke i det hele tatt. Det tok litt tid før beina føltes i stand til å yte skikkelig igjen, men de siste 300 meterne fikk jeg inn en liten spurt og jeg passerte målstreken med stil på tiden 46:48. Omtrent et halvt minutt raskere enn i fjor. Bakkesprinten hadde jeg løpt 8 sekunder raskere enn i fjor og det holdt til en 1. plass blant damene i år også. Stolt? Gjett om!

(Foto: Per Inge Østmoen)

Da jeg dro hjem fra Haraløkka etter at alt var rigget ned etter løpet gledet jeg meg allerede til neste års Nøklevann Rundt, for dette er et av de fineste og morsomste løpene jeg vet om. Dessuten har jeg fått skikkelig hjerte for Bøler If friidrett, klubben som arrangerer løpet. Det er skikkelige ildsjeler som virkelig står på for å gjøre dette arrangementet så bra som det er.

 

 (Foto: Per Inge Østmoen)

 

 

Publicerat: 2017-10-18 21:57 Kommentarer (0)



Tør du å løpe ute i mørket?

Høsten er her og det er den årstiden jeg er aller mest glad i. Fargene ute i naturen er helt fantastiske og temperaturen er perfekt for løping. Men med høsten så følger også kortere dager og det blir tidligere mørkt om kvelden. På denne tiden i fjor gjorde mørket at jeg følte meg litt mer utrygg da jeg var ute og løp. Jeg løp for det meste i lysløypa like ved der jeg bor og selv om det er en lysløype så er det alltid noen partier som er mørklagte. Jeg kan ikke huske å ha løpt en hel runde uten å oppleve at minst en lyspære har gått. Dessuten er det ikke lys på den strekningen hvor jeg løper inn og ut av lysløypa. På disse partiene gikk farten drastisk ned og jeg var redd for å snuble i noe og falle å slå meg. Også må jeg ærlig innrømme at jeg syntes det var litt ekkelt å ikke kunne se litt innover i skogen, jeg er egentlig ikke så lettskremt av meg, men mørket gir fantasien litt ekstra spillerom og skogens naturlige lyder ble til alle mulige farlige ting som lusket rundt der lyset fra lyktestolpene ikke nådde inn.

Jeg møtte innimellom på andre løpere og noen av dem hadde hodelykt på hodet. Og jeg forstod at om jeg skulle fortsette å løpe utendørs utover høsten og kanskje til og med på vinteren, så måtte jeg skaffe meg en hodelykt jeg også.

Jeg gjorde litt Research, leste litt tester og spurte folk jeg kjente som hadde hodelykt, men svarene jeg fikk sprikte veldig. Dessuten var det stor forskjell på prisene på de forskjellige hodelyktene og jeg regnet med at pris og kvalitet hang litt sammen, men å skulle bruke mellom 2000 og 3000 kroner på et produkt jeg ikke var helt sikker på at jeg kom til å like var ikke aktuelt.

Da SILVA sammen med Löplabbet og Runner’s World inviterte til Girls night out, hvor man kunne få gode tips til løping i mørket, bli med på en løpetur og få testet ut SILVA hodelykter fant jeg ut at dette var noe jeg måtte få med meg.

Derfor meldte jeg meg på og tok turen til Löplabbet på Ullevål Stadion en torsdag kveld i oktober. Der fikk jeg med meg et inspirerende foredrag av en av Norges beste orienteringsløpere som ga meg masse tips om både lykt, klær og sko for løping utover høst og vinter. Etter det skulle vi ta t-banen opp til Sognsvann og løpe derifra, men jeg og en venninne bestemte oss for å løpe opp i stedet for å ta t-banen sånn at vi fikk en lengre løpetur.

Med SILVA lykter på hodet stod vi klare og ventet på Sognsvann T-banestasjon da resten av de spreke damen strømmet ut at t-banen med lykter på hodet. Tøff gjeng synes jeg.

Så løp vi på grusvei, sti og gress nedover mot Ullevål stadion hvor det ventet drikke, boller og frukt.

Jeg likte hodelykten jeg hadde prøvd utrolig godt og det ble den modellen jeg gikk til innkjøp av og som ble min uunnværlige følgesvenn på alle mine løpeturer i mørket utover høsten og vinteren. For med hodelykt på hodet (og etter hvert også piggsko på beina) var det ingen ting som stoppet meg fra å løpe ute selv om det var mørkt.

Etter hvert som jeg ble tryggere på å løpe ute i mørket turte jeg å løpe på mørke stier og andre steder hvor det ikke var lys. Hodelykten min lyste opp så bra at jeg ikke trengte andre lyskilder for å kunne løpe trygt også på sti. Og etter hvert ble jeg også utrolig glad i å løpe i mørket. Alt så helt annerledes ut og løpeturene ble litt mer spennende. Også følte jeg meg litt ekstra tøff hver gang jeg gikk ut av huset med hodelykt på hodet. For jeg fikk ofte spørsmål om jeg virkelig turte å løpe rundt i skogen alene når det var mørkt.

Men jeg husker en gang hvor jeg ikke følte meg fult så tøff. Og det var når jeg var ute og løp rundt Semsvannet en kveld i slutten av Januar. Jeg hadde aldri løpt der før og veien var bekmørk. Resepsjonisten jeg spurte om tips til en fin løpetur i området og som anbefalte Semsvannet sa helt tydelig at jeg ikke burde løpe der på kvelden. For det var jo helt mørkt der. Det avfeide jeg med å si at «jeg har en skikkelig god hodelykt skjønner du, så dette går så fint så».

Jeg fant frem til Semsvannet og fulgte veien som gikk rundt vannet. Det snødde ganske tett og da er det ekstra stilig med hodelykt. Snøen reflekterer lyset og det gir en helt spesiell opplevelse, men sikten ble etter hvert ganske dårlig på grunn av at det snødde tett og hvert snøflak var på størrelsen med en femmer. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde hodelykt på hodet for uten den hadde jeg ikke kunnet se noen ting.

Da jeg kom inn på en liten sti sånn omtrent halvveis på turen rundt vannet begynte det å komme noen blink fra hodelykten og plutselig begynte jeg å lure på når jeg hadde ladet opp lykta sist. Jeg kom frem til at det var litt for lenge siden og da fikk jeg fart på beina, for jeg ante ikke hvor langt jeg ville måtte løpe i stummende mørke om lykta gikk tom for batteri. Med sparemodusen på lykta kom jeg meg rundt vannet og ut på opplyst vei før lykta slukket. Men den opplevelsen sørget for at jeg aldri slurvet med å lade batteriet igjen. For å stå ute i skogen en kald vinterkveld helt uten lys anbefaler jeg ingen å utsette seg for.

I år arrangerer SILVA Girls night out igjen. Jeg har bestemt meg for å bli med i år også, for det kan jo hende jeg får plukket opp noen nye gode tips. Dessuten frister det å prøve ut flere SILVA lykter. Også er det jo veldig hyggelig å møte mange andre spreke jenter som er interessert i å løpe ute i mørket. For selv om jeg ikke har noe imot å løpe alene så er det alltid hyggelig å få selskap på løpeturene innimellom og kanskje spesielt når man skal løpe i mørket på nye steder hvor man ikke er så godt kjent. Det føles jo litt tryggere når man er flere.

(Vil du vite mer om arrangementet? Klikk her for å få mer informasjon om tid og sted).

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at jeg også skal delta på et par hodelyktløp før jeg avslutter dette årets konkurransesesong. I november deltar jeg både i Østmarka Trail Challenge –hodelyktsløpet (ca.12km på teknisk krevende sti) og SILVA nightrun (ca.7km på sti og grusvei). Dette er løp jeg gleder meg skikkelig til og de kommer til å utfordre meg på litt forskjellige måter. Da jeg meldte meg på Østmarka Trail Challenge så måtte jeg hake av for at jeg forstod at dette var «på eget ansvar». Jeg er jo litt kjent i det området dette løpet går i og vet at man skal løpe ned stupbratte bakker, (en av dem kalles faktisk for Dødsbakken), over myr og stiene man løper på er alt annet enn lettløpte.

SILVA Nightrun blir årets siste løp for min del, (tror jeg i hvert fall). Dette løpet har jeg gledet meg til lenge. Løpet foregår på sti og grusvei i skogen ved Sognsvann, et område jeg er veldig lite kjent i. Det som er moro med SILVA Nightrun er at det passer for alle, uansett om man deltar for å vinne eller om man bare ønsker en skikkelig tøff løpsopplevelse. Det å løpe i mørket sammen med flere hundre andre løpere med hodelykter som lyser opp refleksene rundt om i løypa er utrolig kult.

I mål møtes man med varm suppe, god stemning og selvfølgelig medalje. Dessuten er det bra premier både til de tre raskeste totalt og klassevinnerne i tillegg til uttrekkspremier.

Og har du ikke hodelykt? SILVA har noen hodelykter til utlån.

Tar du utfordringen og blir med på et av høstens mest spennende løp torsdag 9. november kl 18?

Publicerat: 2017-10-05 22:30 Kommentarer (0)



Det er oktober; Let’s Go Pink!

Etter en utrolig innholdsrik september måned med tre løp, (KK-mila 5km, Trysilrypa 13km og Oslo maraton 21km), og mange morsomme turer i skog og mark så føltes det litt godt å si farvel til september og hallo til oktober. Denne måneden skal jeg nyte høsten i skog og mark og sørge for å hente meg inn igjen etter forrige måneds heftige program. For meg kjennes det ut som om formen har blitt litt dårligere for hvert løp jeg har deltatt i denne høsten. Jeg rakk ikke å bli helt restituert mellom hvert løp og det har blitt mye hvile og alt for lite av de viktige treningsøktene jeg vanligvis fyller ukene mine med. Så oktober har jeg bestemt meg for skal bli en måned med fokus på de gode øktene. Men det blir et par løp denne måneden også. For noen løp er det ekstra viktige å delta på.

Søndag 15 oktober skal jeg løpe Rosa sløyfe-løpet. Det er dagen etter Nøklevann Rundt, og jeg satser ikke på noen pers akkurat når jeg skal løpe de 7ish kilometerne oppover langs Akerselva. Det blir nok en svært rolig tur i pratetempo for min del og med noen ben som sikkert føles ut som tømmerstokker etter Nøklevann Rundt. Men det spiller ingen rolle, for noen løp deltar man ikke på for å perse eller vinne. Noen løp deltar man på for å støtte en god sak. Og Rosa sløyfe-løpet er et slikt løp hvor det viktigste er å delta for å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon og øke kunnskapen om brystkreft. Altså et skikkelig «feel-good» løp hvor du deltar for en god sak. Det kommer selvfølgelig til å være noen som vil løpe veldig fort og som vil kjempe om en plass på pallen. Det er bra, for det skaper litt spenning. Men det vil også være folk som går igjennom hele løypa og folk som tar det som en rask treningsøkt eller, som for min del, en rolig restitusjonstur etter å ha løpt løp på lørdagen.

Løpet er for både damer og menn, med eller uten barn og hund. Og bor du ikke i Oslo så arrangeres løpet også i Tromsø 7/10, Haugesund 18/10, Bergen 19/10 og Kristiansand 26/10 (se https://www.rosasloyfelopet.no/ for mer informasjon). Så her er det ingen unnskyldning for ikke å delta.

Og du, selv om startkontigenten er på 400kr, hvor 200 av dem går til Rosa sløyfe-aksjonen så er det lov å donere mer hvis man ønsker. Alt som doneres ekstra går selvfølgelig til Rosa sløyfe-aksjonen.

Bli med da vel!

(Og du, jeg gir bort et startkontigent fredag 6/10-17. Gå inn på instagram kontoen min @abelonely og se)

 

Publicerat: 2017-10-01 22:20 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


Ultrabirken i kortversjon? Vått, gjørmete, sol, fantastisk vakker natur, sydentemperaturer, blide ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser