Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Jeg er snart klar for Nøklevann Rundt igjen

I begynnelsen av september i fjor begynte jeg å trene mot mitt andre løp. Jeg hørte litt rundt med folk som liker å løpe og googlet litt og det løpet som virket mest fristende var Nøklevann rundt. Jeg hadde hørt så mye fint om løpet, men også at det var et tøft og utfordrende løp, og siden det var nærmere 20 år siden jeg hadde gått rundt Nøklevann sist så bestemte jeg meg for å ta meg en gåtur rundt vannet for å se hvor tøff denne runden egentlig var før jeg bestemte meg for om jeg skulle tørre å melde meg på.

Det tok ikke lang tid før jeg forstod at det måtte litt bakketrening til før jeg ville være klar for å løpe Nøklevann rundt, for rundt Nøklevann er det kupert. Det er så mange lange og bratte bakker at jeg har hørt flere omtale det som et av de tøffeste 10 kilometers løpene på Østlandet. Og det, sammen med den utrolig fine naturen var grunnen til at jeg falt for nettopp dette løpet.

Jeg begynte å løpe rundt Nøklevann så ofte jeg hadde mulighet til det, og for hver gang jeg løp rundt vannet ble jeg litt mer forelsket i området, for hver gang jeg løp runden oppdaget jeg nye vakre steder og fine utsiktspunkter. Til og med bakkene ble jeg glad i. De var skikkelig utfordrende og det ga meg mestringsfølelse hver gang jeg kom til toppen av dem.

Da jeg leste at Bøler IF friidrett skulle ha gjennomløp av traseen til Nøklevann rundt bestemte jeg meg med en gang for å bli med på det. Jeg tenkte jeg kanskje kunne få litt gode tips og at jeg kunne få svar på noen spørsmål jeg hadde.

Gjennomløpet ble en skikkelig god opplevelse, de fra Bøler IF var utrolig trivelige og hadde mange gode råd å komme med og da jeg dro hjem etter den runden var jeg motivert og følte jeg meg helt klar for å melde meg på løpet.

Den 15 Oktober 2016 gjorde jeg meg klar for mitt andre løp noen sinne. Jeg hadde sommerfugler i magen og jeg både gledet og gruet meg. Jeg husker at jeg syntes det var vanskelig å bestemme seg for hva jeg skulle ha på meg, for det var litt kjølig og rått i luften. Dessuten hadde jeg ikke mye erfaring med å løpe løp så jeg hadde ikke lært meg det at man ikke bør ha på seg like mye klær når man løper løp som når man løper en rolig tur i skogen. Jeg endte opp med lange tights, langermet trening skjorte, jakke og buff både i halsen og på hodet. Jeg kjørte til Haraløkka i god tid så jeg skulle være sikker på å finne parkeringsplass og for å få tid til å hente startnummer.

Da jeg kom til klubbhuset husker jeg at jeg tenkte at her var det utrolig mange spreke folk. For her var det mange som så ut til å ha drevet med løping lenge. Mange gikk i klubbklær og jeg tenkte et lite øyeblikk at jeg ikke hørte hjemme på et løp der det føltes som om hele Østlandets løpeelite var samlet. Den følelsen gikk fort over, for jo mer jeg så meg rundt, jo mer så jeg at her var det en god blanding av alt. Både damer og menn, unge og gamle, folk med mye løpeerfaring og den vanlige mosjonisten. Også var alle så utrolig blide og hyggelige og det var en herlig avslappet atmosfære. Først surret jeg litt rundt, hentet startnummer og tok meg en kopp kaffe. Så møtte jeg på noen av de som hadde vært med på gjennomløp av traseen uken før og så ble jeg med dem og varmet opp litt før jeg stelte meg i pulje 3 ved start og gjorde mine siste viktige forberedelser: satte på musikk og gjorde klar Strava.

Starten gikk og jeg løp av sted sammen med puljen min. Det var litt trangt til å starte med, men det var bare noen få hundre meter hvor det føltes som å løpe i en stim, resten av løpet var det godt med plass og man trengte ikke å løpe sikksakk mellom folk.

Som jeg har nevnt tidligere så er Nøklevann rundt sin 9,7km trase kupert. Og første bakken kommer nesten med en gang du løper ut fra Haraløkka. Den bakken som møter deg her er peanøtter i forhold til de som kommer senere, så jeg passet på å ta det litt rolig her. Jeg ville jo ikke bruke opp alt kruttet før jeg hadde løpt en kilometer.

Det første vannet som møter deg er Ulsrudvannet. Ulsrudvannet er så vakkert og her tok jeg meg tid til å kaste et lite blikk utover det blikkstille vannet som var omkranset av høstfarger. Sånne små vann er noe av det fineste jeg vet.

Opp mot parkeringsplassen ved Østmarksetra er det en bitte liten bakke, men den er skikkelig bratt. Og jeg elsker den! Jeg synes rett og slett den er kjempe morsom.  Og etter den blir det et godt stykke med nesten bare nedover og bortover løping. Ok da, det er en liten slakk oppoverbakke her også, men den er overkommelig for etter den så går det nedover mot Nøklevann. Først behagelig slakt nedover sånn at jeg fikk skikkelig fart på beina og så går det veldig bratt nedover sånn at jeg nesten måtte bremse opp litt. Og så var jeg nede ved Nøklevann.

Her er det en fin og flat strekning og dette er et av favorittstedene mine. Her er det så utrolig fint!

Og så kom jeg til den første skikkelig tøffe bakken i løpet. Bakken opp til Sarabråten starter ganske slakt, men så blir den bare brattere og brattere opp mot toppen. Og jeg liker det. Jeg husker at en fra Bøler tipset meg om at det var lurt å ta det litt med ro i oppoverbakkene og så heller gi på i nedoverbakkene og der det var flatt. Men når jeg ser denne bakken får jeg alltid lyst til å gi på litt ekstra. Og jeg ga på oppover og tok igjen noen folk. Jeg har aldri nådd toppen av denne bakken uten å måtte hive etter pusten. Men det gjør ikke noe, for når du når toppen av denne bakken er det flatt en liten stund før det går nedover igjen. Og så er det flatt igjen. Så da jeg løp forbi drikkestasjonen ved 5 km begynte jeg å bli mentalt klar for den neste skikkelige bakken jeg viste ventet meg. Den bakken som kommer når du har løpt ca 6 kilometer ser nesten ut som en vegg. Og jeg elsker den. Den får lårene mine til å svi, lungene til å skrike etter mere luft og når jeg når toppen så smiler jeg alltid. I hvert fall inni meg. Kall meg gjerne rar, men jeg blir skikkelig glad når jeg møter på sånne bakker i et løp. For da løper jeg forbi folk. Det spiller ingen rolle at noen av dem jeg hadde løpt forbi på vei opp løp forbi meg i nedoverbakken etter toppen.

Hele bakken ned og så hele den slakke bakken oppover mot Rustasaga brukte jeg på å samle meg før løpets siste og heftigste bakke som kalles Dreper’n. Navnet sier vel egentlig nok. I følge Strava har bakken en stigning på 9,5% og om du kommer deg opp denne uten å få åndenød så blir jeg imponert. Det er egen tidtaking i denne bakken og de tre beste i bakkesprinten premieres. Så i denne bakken sparte jeg ikke på kreftene i det hele tatt. Jeg gjorde som jeg pleier, fant en god og jevn rytme og tråkket meg oppover mens jeg fortalte meg selv at «jeg kan og jeg vil» om og om igjen. Og da jeg nådde toppen var jeg lykkelig. Det var bare å gi på det siste jeg hadde inn til mål. Jeg klarte til og med og legge inn en sprint de siste 100 meterne.

Det ble seier i dameklassen på bakkesprinten og det var mitt første møte med pallen. Jeg hadde ikke peiling på hva man gjorde oppe på en pall og følte meg mildt sagt veldig utilpass oppå der. Følelsen av at det måtte ha vært noe galt med tidtakingen eller datasystemet hang over meg og har vel kanskje ikke sluppet taket helt enda.

Den 14. oktober er det igjen klart for Nøklevann Rundt. Denne gangen stiller jeg i Bølers klubbklær og blir en av dem jeg selv syntes så ut som proffe løpere for et år siden. Men proff er jeg ikke og denne gangen kommer jeg nok til å stille med enda flere sommerfugler i magen en i fjor. For jeg forventer mer av meg selv denne gangen, og når man har gjort noe veldig bra første gang så har man satt lista høyt.

Og om du lurer på hva jeg har satt meg for mål for årets Nøklevann Rundt så må jeg være ærlig og si at jeg ikke vet det enda. For nå er det en stund siden jeg løp runden sist. Jeg får kanskje en ide om hva jeg kan forvente når jeg er med på gjennomløp av traseen onsdag 27. september. (Gjennomløpet er forresten åpent for alle, så det er bare å møte opp foran klubbhuset til Bøler på Haraløkka kl. 18 og bli med).

 

 

Publicerat: 2017-09-25 20:24 Kommentarer (0)



Oslo maraton, en folkefest

Da jeg ble spurt om jeg ville være med å løpe Oslo maraton 21km i september 2016 lo jeg godt. For 21 kilometer virket som en utrolig lang distanse for meg som da nettopp hadde løpt mitt aller første 10 kilometers løp. Men jeg sa at jeg skulle tenke på det til neste år. For kanskje jeg faktisk kunne trene meg opp til å klare å løpe 21 kilometer til da.

Ideen om å bli i stand til å løpe halvmaraton i 2017 bet seg fast. Jeg så på det som en utfordring, og bestemte meg for å gjøre et forsøk.

Noe av det aller morsomste med løping er at det er lett å bli bedre. I hvert fall i begynnelsen. For da handler det bare om å løpe. Jo mere du løper, jo bedre kondisjon får du og jo raskere blir du. Så enkelt er det. Det spiller ikke så stor rolle om du løper intervaller eller bare løper lange rolige turer. Så lenge du løper blir du bedre. Og flytter du grensene dine litt etter litt ved å løpe litt lengre eller litt fortere på noen av turene dine vil man kunne flytte på sin egen komfort sone. Og de 5 kilometerne du sleit deg igjennom da du startet blir etter hvert det du kaller for «lett oppvarming».

Det tok under 2 måneder før jeg var overbevist om at et halvmaraton var mulig. Og i januar bestemte jeg meg for å løpe et helmaraton i løpet av året også.

Litt bakvendt kanskje, men jeg løp altså mitt første maraton før jeg løp mitt første halvmaraton.

(Og hvis du vil kan du lese om maraton debuten min på Svalbard i juni her).

Du skulle kanskje tro at det ble litt mindre spennende å skulle løpe et halvmaraton etter å ha løpt et maraton. For nå hadde jeg jo bevist for meg selv at jeg var i stand til å løpe dobbelt så langt. Men det fine med løping er at det alltid er mulig å bli litt bedre, og om målet ikke er å løpe lengre så kan man alltid bli litt raskere. Nå var ikke spørsmålet lenger om jeg kunne løpe 21 kilometer, men hvor fort jeg kunne løpe 21 kilometer.

I juli fikk jeg en overaskende beskjed. Jeg hadde blitt plukket ut til å være ambassadør for Oslo maraton. Det å få lov til å fronte et så stort og bra arrangement som Oslo maraton er utrolig morsomt. Å skulle være med å motivere andre til å løpe Oslo maraton gjorde også at jeg selv ble mer motivert. Det som ikke alltid var like enkelt var at jeg hadde flere forskjellige løp å trene mot i august og september. Det var to terrengløp på 13 og 37 kilometer, et 5 kilometers løp og til slutt halvmaraton på asfalt. Så å skulle prøve å følge et bestemt program var ikke mulig. Derfor fortsatte jeg bare å trene som vanlig, mest lange turer i terreng og asfalt bare når jeg måtte. Og ukene gikk utrolig fort.

Med løp både 2 og 9 september kan jeg ikke si at jeg fikk den beste oppkjøringen før Oslo maraton 16 september. Det ble mye hvile før løpene og lite kvalitetstrening. For meg føltes det som om formen ble litt dårligere for hvert løp jeg deltok på. Så den siste uka før Oslo maraton var jeg litt usikker på hvordan det ville gå. Det føltes nesten ut som om kroppen ikke hadde lyst til å løpe enda et løp. Men da jeg dro ned for å hente startnummer og besøke Expo på torsdagen kjente jeg at lysten kom tilbake for fult. Det var så mange blide løpefolk og så mye bra løpe-stæsj samlet på et sted så da jeg forlot Expo med tre fulle poser med masse fint og godt følte jeg meg helt klar for å gi jernet på lørdagen.

Jeg sørget for å være ute i god tid på lørdagen sånn at jeg skulle få tid til å hilse på noen av de andre ambassadørene og falle litt til ro før start. Men som vanlig gikk tiden utrolig fort frem til start, og før jeg visste ordet av det stod jeg på startstreken sammen med alle de andre sprekingene som skulle løpe halvmaraton. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å holde følge med 1:40:00 fartsholderne så jeg passet på å plassere meg så nærme dem som mulig. Når startmusikken begynte og man flyttet seg nærmere startstreken kunne man nesten ta på spenningen blant deltagerne. Og da starten gikk føltes det ut som om jeg hadde overnaturlige krefter og at jeg ville være i stand til å løpe dette løpet i en rekordfart.

Og hadde det ikke vært for at det var fryktelig mange folk foran meg så hadde jeg nok satt av sted i en så høy fart at alt kruttet hadde vært brent av før jeg nådde Frognerparken…

Foto: Eivind Bye

(Foto: Eivind Bye)

En av de tingene jeg hadde gruet meg litt til med dette løpet er at det er veldig mange folk som løper samtidig, og for meg som helst løper ute i skogen for meg selv så er det litt uvant. Jeg løper gjerne sikksakk mellom trær, men å løpe sikksakk mellom folk synes jeg er mer utfordrende. Heldigvis var det mest helt i begynnelsen at det var veldig tett med folk, etter hvert ble det mer spredning sånn at det var mulig å løpe uten å måtte passe på at man ikke tråkket personen foran på hælene. Jeg holdt meg så tett til fartsholderen min som det var mulig, men jeg fulgte også med på pulsklokken min og jeg syntes det virket som om vi holdt en for lav fart så da vi var ute av Frognerparken bestemte jeg meg for å løpe i den farten jeg følte var riktig og løp forbi fartsholderen. Det var rett frem og nedoverbakke så farten var høy og alt føltes lett.

Da jeg passerte denne blide heiagjengen ved Sjølyst følte jeg meg helt fantastisk bra.

Og denne følelsen holdt seg helt til jeg nærmet meg Aker brygge hvor det ble litt folksomt igjen. Plutselig føltes ikke alt like lett mer og da fartsholderen jeg tidligere hadde fulgt plutselig løp forbi meg og jeg etter hvert så at gapet mellom oss ble større og større mistet jeg litt motet. Og da jeg kom til kilometer nummer 15 føltes det ut som om jeg møtte en vegg. Energien var borte og jeg så for meg at de neste 6 kilometerne kom til å bli blytunge. Så da helte jeg i meg tredje og siste Maxim gel og gjentok inni meg «jeg kan og jeg vil» helt til jeg hadde overbevist meg selv om at dette skulle jeg klare. Jeg klarte å komme meg opp Ullevålsveien, jeg løp til og med forbi noen folk, og jeg kom meg til toppen av Sankthanshaugen med hjelp av noen oppmuntrende heia rop fra noen barn som stod ved den siste kneika. Og følelsen jeg hadde da jeg kom til toppen var herlig. Det meste i kroppen min gjorde vondt, men nå var det bare nedoverbakke og rett frem som ventet meg. Dette ville jeg klare.

Jeg klarte å øke farten litt igjen og da det bare var 1,5 kilometer igjen klarte jeg å mobilisere det siste jeg hadde av krefter sånn at jeg klarte å gi litt ekstra inn mot mål. Målstreken passerte jeg med et smil rundt munnen til tiden 1:41:28

Og jeg var lykkelig og i endorfin-rus.

For løpet hadde vært fantastisk. Alt vondt var glemt og alt jeg tenke var at løpet hadde vært som en folkefest hele veien igjennom, med blide folk, god underholdning, bra vær og at dette hadde vært en fin løpetur gjennom Oslos gater.

Men sliten var jeg så klart og beina var såre. Og det er akkurat sånn jeg vil det skal føles etter et løp. Da vet jeg at jeg har gjort en skikkelig innsats og at medaljen jeg får er vell fortjent.

Så da gjenstår det bare å si #jegermed neste år!

Er du?

Publicerat: 2017-09-21 22:22 Kommentarer (0)



Trysilrypa 2017

Lørdag 9 september 2017 var jeg i Trysil sammen med 5231 andre spreke jenter og damer for å løpe Trysilrypa. Været var kanskje ikke det mest ideelle med 7 grader, vind og regn, men stemningen var det ikke noe å si på.  

For meg var Trysilrypa 13km et av årets store mål og det er et løp jeg har trent målrettet mot og forberedt meg på siden desember 2016. Så jeg følte meg helt klar da jeg sto på startstreken, godt kledd med vindjakke, lange tights, pannebånd og ullsokker. Så mye klær tror jeg ikke jeg har hatt på meg på en løpetur siden jeg løp Spitsbergen maraton i juni.

Det var ganske lett å se hvilke av løperne som kom til å plassere seg bra i løpet. Stiller du i shorts i slikt vær så har du planer om å komme deg fort i mål.

Jeg var forberedt på at dette ville bli en våt, glatt og gjørmete tur. Noe plankekjøring ville det ikke bli. Og det er akkurat det jeg liker best. Å løpe i utfordrende terreng under utfordrende forhold synes jeg er utrolig morsomt og jeg har ikke noe imot å bli litt møkkete. Jeg forstod at målet mitt, som var å løpe under 1.20:00 kunne bli vanskelig å få til, men å ta sorgene på forskudd er ikke noe vits i et løp. Da må man jo bare gjøre det beste man kan uansett.

Jeg oppdaget fort at jeg hadde varmet opp litt for lite før løpet, for starten av løpet ble fryktelig tung. Da jeg løp opp denne bakken i juli i år spratt jeg oppover så lett som bare det, men denne gangen peste jeg allerede halvveis i bakken. Gjørmete og glatt var det også. Men jeg ga på opp den bakken for alt det var verdt, for jeg visste at det var viktig å få en god plassering før vi kom inn på de smale stiene. For der er det mye vanskeligere å løpe forbi folk.

Jeg havnet likevel bak en dame da vi kom inn på stien. Og tempoet hennes var akkurat rolig nok til at det føltes litt for behagelig og akkurat fort nok til at jeg ikke turte å løpe forbi henne utenfor sti, men etter en liten stund fikk jeg mulighet til å løpe forbi henne og da merket jeg at jeg hadde ligget i et alt for behagelig tempo frem til da. Nå fikk jeg satt opp farten ganske mye. Stien her var ikke så alt for glatt og gjørmete heller så her var det en lett strekning og jeg syntes at alt gikk helt utrolig bra og følte meg helt fantastisk. Inntil jeg plutselig sto på alle fire midt i gjørma. Å løpe på gjørmete sti som skråner kan være litt vrient. Jeg rakk så vidt å tenke at dette kom det til å bli blåmerker av, før jeg kom meg opp på beina igjen og løp videre. Det jeg syntes var verst med å falle var at jeg mistet det gode drivet jeg hadde fått. Også ble jeg litt mer usikker i steget og redd for å skli på nytt. Jeg begynte å forberede meg på steinrøysen som snart ville komme. Der forventet jeg at det ville være skikkelig glatt og at jeg måtte sette ned farten til gangfart for å komme meg over uten å risikere å brekke noe. Men steinrøysen var mye mindre glatt enn jeg hadde fryktet, så jeg klarte å komme meg over uten noe knall og fall.

Etter steinrøysen var det et stykke med mye vann, gjørme og store steiner. En perfekt kombinasjon hvis man har lyst til å tråkke over. Jeg tråkket feil en gang og det kjentes ikke godt ut i det hele tatt, men den herlige kombinasjonen av adrenalin og endorfiner gjør at man tåler litt mer. Så smerten var fort glemt.

Nå begynte jeg å nærme meg den siste bratte bakken opp mot løpets høyeste punkt. Den kneika er virkelig tøff og jeg gikk halve bakken. Akkurat på dette punktet føltes ingen ting lett. Jeg var gjennomvåt, kald, hadde vondt både her og der og følte meg helt tom for energi. Men jeg visste jo at med en gang jeg kom til toppen så ville det være et langt stykke med nedoverbakke og lettløpt sti sånn at jeg ville kunne hente meg litt inn igjen. Så jeg holdt farten ganske greit selv om jeg ikke løp hele bakken.

Jeg hadde ingen forventninger om å få den utsikten jeg fikk fra denne toppen da jeg løp igjennom løypa i sommer. Og jeg regnet med at det ville blåse friskt der oppe. Og frisk blåste det, for da jeg nådde toppen var det nesten ikke mulig å puste og det føltes som å løpe i motbakke da jeg løp nedover på den andre siden. Vinden og regnet gjorde at det var vanskelig å se. Og nå kom også fall nummer to. Denne gangen føltes det litt som å fly og jeg rakk å tenke ganske mange tanker før jeg landet midt i en blanding av lyng og stein. Jeg er glad det var lyng der, for ellers hadde det nok ikke gått så kjempe bra.

Lyngen på fjellet har forresten utrolig fine farger på denne årstiden…

Men jeg ble ikke liggende lenge å se på vegetasjonen altså. Det tok ikke mange sekundene før jeg var på beina igjen og satte avgårde nedover mot et av de våteste partiene i Trysilrypa. Jeg brydde meg ikke så mye om jeg ble våt, for jeg var tross alt gjennomvåt fra før, men nå hadde jeg fått litt mer respekt for gjørme/stein kombinasjonen så nå var jeg litt mer forsiktig. Jeg løp forbi en vannstasjon med mange blide folk som stod klare med vann og kaffe. De heiet og kom med oppmuntrende ord da jeg løp forbi. Og sånt blir jeg så glad av! Så da ga jeg på litt ekstra.

Så kom jeg til steinrøys nummer to. Heller ikke her var det så glatt som jeg hadde fryktet, men over disse steinrøysene går det ikke fort uansett.

Nå var jeg blitt skikkelig kald på hendene og selv om det var litt mindre regn og vinden hadde stilnet litt så var øynene såre og sikten var ikke veldig bra. Men nå var det jo ikke så veldig langt igjen og da jeg løp forbi fotografen ca 3 kilometer før mål smilte jeg faktisk.

Det siste stykket inn mot mål var bare morsomt, for nå var alle de spreke damene som skulle gå Trysilrypa på vei ut fra start og de heiet meg inn de siste kilometerne. Og det gjør noe med deg når hundrevis av damer heier og kommer med oppmuntrende kommentarer. Det varmer virkelig, og man får lyst til å gi litt ekstra så jeg ga alt jeg hadde det siste stykket inn mot mål.

Og følelsen jeg hadde da jeg løp over målstreken var helt magisk. Jeg kom i mål som nummer 7 totalt og nummer 2 i min klasse, og det er jeg veldig fornøyd med.

Nå var det rett inn og vrenge av seg alle de våte klærne og få litt varme i kroppen. Og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg hadde gjørme helt opp til rumpa. Under klærne. Dessuten så jeg fort at jeg kom til å få noen skikkelige blåmerker de påfølgende dagene og jeg følte meg en smule mørbanka.

Du vet det har vært et morsomt løp når du til og med har vondt i en skulder. Men det er bare bevis på at jeg ga alt og gjorde en skikkelig innsats. Og jeg kan love deg at jeg følte meg litt ekstra tøff resten av dagen.

Fire dager etter Trysilrypa går jeg fortsatt rundt og lever på minnene fra lørdagens løp. Nå gleder jeg meg allerede til neste år og jeg forstår godt at Trysilrypa er tradisjon for mange damer.

Så bli med til Trysil i september neste år!

Publicerat: 2017-09-13 21:32 Kommentarer (0)



Noen siste tips før Trysilrypa

Nå nærmer Trysilrypa seg med stormskritt og om under en uke drar jeg tilbake til Trysil sammen med mange andre spreke damer for å løpe det løpet som jeg har trent mot og gledet meg til i snart et år. Det er ganske rart at jeg nå går inn i den siste uken med forberedelser, det har hele tiden føltes så langt frem i tid, men nå vet jeg at dagene kommer til å gå fryktelig fort.

Treningsgrunnlaget er lagt, jeg får ikke gjort noe mer til eller fra når det gjelder å forbedre teknikk eller øke utholdenhet. Jeg går inn i en rolig uke med lite løping og jeg skal la kroppen hvile sånn at jeg på lørdag står klar på startstreken med en kropp som bare gleder seg til å ta fatt på de 13 kilometerne med vakkert, krevende og morsomt terreng.

Så hvordan ser de siste 6 dagene før Trysilrypa ut for min del? Det blir en gåtur i skogen i morgen og så blir det en eller to korte og relativt rolige løpeturer når jeg finner tid til det. Men torsdag og fredag blir helt løpefrie.

Tiden jeg ikke bruker på løping vil i stedet gå til de siste små forberedelsene som gjenstår. Alt jeg skal ha med meg til Trysil skal pakkes i god tid sånn at jeg slipper å få noen dårlige overraskelser kvelden før avreise. Klærne jeg planlegger å bruke, skoene jeg skal løpe i, pulsklokka og eventuelt annet stæsj som jeg tenker vil være lurt å ha med skal ses over.

Men sånn bortsett fra det skal jeg ikke gjøre så mye annerledes enn jeg gjør til vanlig. Kostholdet mitt er som det pleier. Jeg er vel over middel interessert i kosthold og spiser sunn og næringsrik mat hver dag og siden dette ikke er et veldig langt løp så trenger jeg ikke å gjøre noen endringer sånn som å fylle på ekstra med karbohydrater sånn som man gjør før ordentlig lange løp. Men et pastamåltid fredag kveld skader jo ikke.

Og til sist skal jeg sørge for å få nok søvn og hvile de siste dagene før Trysilrypa. Det er utrolig hvor mye det å møte uthvilt på startstreken har å si.

Her kommer et lite knippe med tips til selve løpsdagen:

Pass på å ha god tid. Det er ikke morsomt å stresse før et løp. Sørg for at du har tid til å nyte en god, (men ikke for kraftig), frokost. Og frokost er viktig damer! Uansett om du er av den typen som ikke har matlyst på morgenen så trenger man frokost før et slikt løp. Trysilrypa starter allerede kl 09 så jeg kommer til å spise frokost senest klokka 07.00. Å løpe løp på full mage er ikke behagelig.

Fyll på væskelageret, men ikke overdriv. Du har ikke lyst til å løpe tissetrengt 13 kilometer i fjellet. En kopp kaffe eller to er også fint. Koffein kvikker opp og har vist seg å ha positiv effekt på utholdenhet til løpere.

Kle på deg etter været, men husk at du blir varm av å løpe. Det er bedre å fryse litt de første 2 kilometerne enn å være glovarm de siste 11 kilometerne.

Dra til startområdet i god tid. Du skal ha tid til å hente startnummer, feste startnummer, legge fra deg ting, gå på do, drikke litt vann, falle til ro og hilse på folk. Og viktigst av alt; du skal ha tid til å varme opp.

Trysilrypa har felles oppvarming før start. Bli med på den eller varm opp med litt lett jogging og kanskje noen stigningsløp før start. Jeg er sånn at jo kortere løp jeg skal løpe, jo lengere tid bruker jeg på å varme opp. Skal jeg løpe 6 km så varmer jeg opp med 5 kilometer. Jeg kommer nok til å varme opp med 3-4 kilometer med lett jogging før Trysilrypa 13 kilometer. Også tar jeg noen stigningsløp rett før start.

Og knyt skolissene godt. Senest i dag opplevde jeg å løpe et løp hvor den ene skolissen gikk opp halvveis i løpet og det var utrolig demotiverende. Man mister masse tid og fart og man mister den gode flyten man får i et løp. Jeg har pleid å løpe med dobbelt knute, men selv dobbelt knuter kan gå opp. Så i dag lærte jeg meg en ny knute. Det var en som har drevet med orientering før som lærte meg den og hun kalte den bare for O-knuten. Mitt tips er å google litt og teste ut litt knuter for å finne en knute som ikke går opp.

Om du skal løpe med musikk er det lurt å ha spillelisten klar og øreproppene på plass i ørene i god tid før startskuddet går. Jeg pleier å løpe med musikk på det ene øret bare, det er viktig å kunne få med seg hva som skjer i løypa.

Og hvis du først har telefonen fremme, så ta en selfie. Det er utrolig morsomt å ha før og etter bilder fra sånne løp. Knips litt bilder av de du løper sammen med også for dette blir en opplevelse du kommer til å ha lyst til å ha minner i fra.

Ønsk de du står sammen med på startstreken lykke til, fortell deg selv at du skal gjøre ditt beste i dag, pust inn og ut. Og løp!

Forresten så kan jeg nevne at Trysilrypa har pengepremie til de 3 beste i hver klasse.

  1. premie: 2500
  2. premie 1500
  3. premie 1000

Det gir kanskje en liten ekstra motivasjon til å gi det lille ekstra i årets Trysilrypa?

Masse lykke til alle dere spreke damer som skal være med å løpe Trysilrypa! Jeg gleder meg til å løpe sammen med dere!

Publicerat: 2017-09-02 22:21 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

September er her og høstens mange herlige løpe nærmer seg. Før den tid vil jeg imidlertid ta dere ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


Vinteren har meldt sin ankomst med minus grader, snø og is. Dagene blir stadig kortere og hodelykta ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser