Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Østmarka Trail Challenge Flyktningruta; mitt første terrengløp

Jeg meldte meg på Østmarka Trail Challenge Flykningruta i mars måned i år. Siden da har jeg hatt ganske ambivalente følelser knyttet til den avgjørelsen. Jeg har gledet meg vilt den ene dagen og tenkt at dette er galskap den neste dagen. Og i perioder fortrengte jeg det fullstendig. For dette løpet er ikke for pingler. Dette er et løp som går over stokk og stein på noen av Østmarkas tøffeste stier. Det er 37km med teknisk krevende terreng og nesten 1000 høydemeter og hadde du foreslått at jeg skulle løpe et slikt løp i fjor på denne tiden hadde jeg sett veldig rart på deg.


Men etter mange timer med løping på kryss og tvers av Østmarka, en gjennomløpning av løypa og noen timer med mentale forberedelser og kartstudier så begynte jeg å føle meg klar for løpet.


Jeg våknet klokka 05.30 på løpsdagen til lyden av regn. Ikke litt smådrypping, men skikkelig øse pøse regn. Og da visste jeg at dette kom til å bli en gjørmete affære. Om jeg ble motløs av det? Ikke i det hele tatt. Litt gjørme skader ingen. Så da jeg stod opp en time senere og nøt havregrøten, rødbet-juicen og kaffen min var jeg i strålende humør og gledet meg skikkelig til å komme meg avgårde.


Det verste jeg vet er å stresse, så jeg var ute i god tid for å hente startnummer og GPS brikke. Og da rakk jeg også å hilse på litt folk før jeg gikk på bussen som skulle kjøre oss ut til Skøyen gård i Enebakk der løpet starter.


Da jeg hadde funnet meg en god plass på bussen, hilst på sidemannen og oppdatert diverse sosiale medier lente jeg meg godt tilbake i setet og kjente litt på hvilke forventninger jeg hadde til løpet og til mine egne prestasjoner. Jeg kom frem til at det viktigste for meg var å ha en god løpsopplevelse, men jeg skulle ikke ta det som en rolig langtur. Også ville jeg være i stand til å løpe i mål med stil. Spare litt på kreftene. For det er morsommere å klare å ta igjen folk helt mot slutten av et løp enn det er å ta igjen folk i begynnelsen synes jeg.


Jeg rakk å skravle litt med de som satt rundt meg i løpet av den 45 min lange bussturen ut til Skøyen gård. Det var både folk som hadde løpt løpet før og folk som ikke hadde løpt noe særlig i Østmarka før. Jeg forstod at det var en god blanding av løpere med i dag og det varierte veldig hvilke forventninger folk hadde. Noen skulle ta det som en fin tur, andre skulle gi alt. Og stemningen var herlig avslappet og munter. Det er noe av det jeg elsker med terrengløpere! De er så blide og trivelige bestandig. Bortsett fra når de ikke har løpt på en stund, da er de kanskje ikke like trivelige. Jeg har en teori om at terrengløpere flest er litt mer lykkelige en andre folk. For det gjør noe bra med humøret å løpe rundt i skog og mark.


Vel fremme ved Skøyen gård ble det litt venting før start, men det gjør jo ingen ting når det er så mange trivelige folk å prate med. Vi gikk nedover mot vannet og startstreken og jeg møtte stadig nye hyggelige folk som jeg slo av en prat med. Jeg var så utrolig sosial at jeg faktisk glemte å gjøre noen av de siste viktige tingene før et løp; stramme lisser og feste dem godt og sette på musikk. Du får ikke meg til å løpe så langt uten musikk på øret. No way! Så da startskuddet gikk og vi begynte å løpe oppover løpets aller første bakke og jeg oppdaget at jeg ikke hadde musikk på øret var det bare å få løs floken på øreproppledningen og finne frem spillelisten på telefonen. Ikke verdens beste start på et løp, men jeg stresset ikke så mye med det. Planen var jo uansett å ta det rolig i begynnelsen.


Etter den første litt brutale bakken opp fra vannet var det et lite stykke med grusvei før vi kom over hovedveien og inn i skog og mark. Jeg hadde jo forberedt meg mentalt på at det kom til å bli en våt tur så jeg gjorde ikke noen særlige forsøk på å komme meg tørrskodd over sølepyttene og bekkene som møtte meg og jeg var gjennomvåt på beina allerede etter 2 km. Det er egentlig ganske greit, for når man først har blitt skikkelig våt så er det ikke lenger noe ubehagelig å plumpe. Det er klart jeg prøvde å unngå å plumpe ut i de verste gjørmehullene, for de stjeler jo både mye tid og krefter, men småpyttene løp jeg bare lett igjennom uten å bry meg.


Sa jeg forresten at jeg skulle ta det rolig til å begynne med? Det hadde jeg glemt etter de første 300 meterne så de første 5 kilometerne fløy jeg av sted i et mye raskere tempo enn jeg hadde planlagt. Jeg merket det først da vi for alvor kom inn i skogen og inn på blåmerket sti. Da begynte jeg å forstå at turen opp til Vangen kom til å bli tung.
Etter litt forvirring og feilløping, (jeg diltet bare etter de som lå foran meg), kom vi inn på en sti som jeg husker som en herlig og lettløpt sti fra da jeg løp igjennom løypa tidligere i sommer. Nå var det en våt, gjørmete og glatt sti og det var ikke like lett å holde farten oppe. Da jeg begynte å nærme meg stedet hvor jeg skled og plumpet sist så minnet jeg meg selv på at jeg ikke skulle løpe på de plankene. Så da løp jeg i stedet rett ut i gjørmehullet og stod for første gang denne dagen med gjørme opp til knærne. Det krevde litt innsats å komme opp igjen, og plutselig var mange av de jeg hadde ligget rett bak kommet et godt stykke lenger frem, men jeg tok dem igjen i neste bakke. For i dette løpet må man nesten gå i oppoverbakkene hvis man ikke innehar overjordiske superkrefter.


Men så kom det et stykke med våte og glatte partier igjen også fikk jeg problemer med lissene på den ene skoen og da mistet jeg igjen de jeg løp bak av syne. Det gjorde meg ikke så mye, jeg satset på at jeg ville klare å ta igjen noen senere i løpet.
Da jeg kom til klokkeplassen der hvor jeg nesten ramlet uti bekken sist krabbet jeg veldig uelegant over og da ble jeg overaskende nok tatt igjen av Espen Bago fra Bøler. Jeg ble overasket fordi jeg hadde vært sikker på at han lå langt foran meg og jeg hadde ikke sett at jeg løp forbi ham, men han hadde vist løpt litt feil og fått noen kilometer ekstra på kjøpet. Så da var jeg så heldig å få følge av ham et lite stykke, men det tok ikke lang tid før han forsvant på stien foran meg.


Etter en liten stund kom jeg til et åpent område der det var hugget mye trær. Derifra så jeg grusveien jeg skulle ned til, men jeg fulgte blåmerket sti og karet meg igjennom busker og kratt og sklei nedover bratte gjørmepartier. Da jeg kom meg ned til veien, ble jeg tatt igjen av en som hadde vært litt lurere enn meg og bare løpt tvers over hogstfeltet og ned til veien. Så da fikk jeg hyggelig følge et lite stykke igjen. Det er utrolig hyggelig å løpe sånne løp hvor folk har tid til å hilse og kanskje til og med prate litt under løpet. For selv om dette er et utrolig hardt og krevende løp, så er det ikke så intensivt hele tiden. Man må ta det litt med ro noen steder.


Men da vi kom til den første skikkelig bratte nedoverbakken forsvant han foran meg. Jeg må øve på å bli litt tøffere i nedoverbakker skjønner jeg.


Etter denne nedoverbakken kom jeg til en av de stiene jeg hadde gledet meg til og som jeg husket som en fin flytsti. Denne gangen var det ikke like mye flyt på denne stien på grunn av gjørme og glatte røtter, men fint var det uansett, for her var det utrolig grønt og frodig.


Jeg hadde gruet meg litt til partiet langs Børtevann. Der er stien veldig smal noen steder og man går helt på kanten ut mot vannet. Her risikerer man å sli rett uti vannet om man ikke er forsiktig. Dessuten er det et stykke hvor man må gå på steiner langs vannet og disse forestilte jeg meg kom til å være veldig glatte etter nattens regnskur. Jeg tok det forsiktig dette stykket, men det var mindre glatt en jeg hadde fryktet og jeg var snart inne på fin sti igjen. Når jeg kom til Bøvelstad hytta ble jeg igjen tatt igjen av noen menn. Stien videre mot Vangen er smal og bratt mange steder og jeg liker ikke å ha folk bak meg, så jeg gikk til side og slapp dem forbi. Jeg vil heller ligge bak og bli dratt enn å ligge foran og være redd for å sinke de bak. Sikkert ikke en kjempe positiv egenskap i konkurranser.


Jeg måtte også stoppe en gang til for å ordne med lissene mine igjen. Jeg kommer i hvert fall aldri til å glemme å gjøre en siste sjekk av sko og lisser før et løp igjenn...
Fra Bøvelstad vet jeg at veien til Vangen er kort og det var bra, for nå kjente jeg at jeg var skikkelig sliten. Jeg gledet meg til et glass saft på Vangen og kanskje en bollebit. Omtrent 2 kilometer fra Vangen begynte jeg å kjente at det stakk i siden, og den siste kneika opp til Vangen var ordentlig smertefull. Da var det ikke snakk om å løpe. Men så kom jeg opp til Vangen og der stod det folk og heiet og det gjør utrolig mye for motivasjonen. Og da jeg fikk beskjed om at jeg var nummer 4 av damene droppet jeg bollen, hev i meg et glass saft og løp videre. Plutselig så jeg en mulighet til å få plass på pallen og jeg fikk lyst til å gi litt ekstra.


Nå gikk det lett et stykke igjen. Etter Vangen var det flere steder ganske tørt og lett å løpe. Dessuten går det mye nedover. Jeg møtte også på flere turgåere på veien som heiet på meg da jeg løp forbi. Og sånt blir jeg så glad av! Flere ganger fikk jeg også beskjed om at dame nummer 3 var rett foran meg og det motiverte meg til å holde farten oppe. Jeg ble kanskje litt for fokusert på å ta igjen damen foran meg for plutselig stod jeg med gjørme til langt opp over begge knærne. Og denne gangen måtte jeg grave meg ut av gjørmehullet. Her gikk det mange dyrebare minutter og jeg mistet litt troa på at jeg ville klare å få plass på pallen. Men nå var det godt under 10 km igjen og jeg visste at det ikke var så langt igjen til Rundvann. Og stien fra Rundvann til Skullerud er kjempe morsom å løpe så det gledet jeg meg til. Men først måtte jeg bare komme meg ned Østmarkas bratteste bakke og opp noen nesten like bratte bakker. Nå kjente at jeg begynte å tappes for energi og selv det å tygge Clif bar shots bloksene jeg hadde med som fuel var tungt. Det ble ikke bedre av at jeg plutselig oppdaget at jeg hadde gått helt tom for vann 6 km fra mål. Men det var kanskje også en av de tingene som gjorde at jeg klarte å holde farten oppe. Jeg var så utrolig tørst og jo fortere jeg løp, jo fortere ville jeg komme i mål og få meg noe å drikke. Da jeg kom til siste bakken før Rundvann tok jeg for første gang siden Vangen igjen en løper. Nå følte jeg meg helt klar for å sette opp farten inn til mål og jeg samlet sammen alt jeg hadde igjen av energi og ga alt. Jeg tok igjen et par løpere til på vei nedover mot Sagstua og da jeg så muligheten til å ta igjen enda en løper på de siste 100 meterne før mål la jeg inn en skikkelig sprint og klarte det.

Jeg løp opp den siste lille kneika til mål med stil, akkurat som jeg hadde planlagt. Og så gikk jeg rett opp til drikkestasjonen og drakk masse vann. Det var først etter at jeg hadde fylt opp væskelageret skikkelig at jeg kom på å spørre arrangørene hvilken plass jeg hadde kommet på. Og jeg ble skikkelig overasket da jeg fikk vite at jeg hadde kommet inn som nummer 3 av damene, for jeg hadde ikke fått med meg at jeg hadde løpt forbi noen damer etter Vangen.


Og det er ganske kult å komme på pallen på sitt første terrengløp synes jeg.


Dette løpet var helt utrolig morsomt. Jeg elsker å bli utfordret, og Østmarka Trail Challenge utfordret meg virkelig. Jeg kan leve lenge på denne opplevelsen, i hvert fall frem til 9. september. For da skal jeg løpe Trysilrypa og det gleder jeg meg bare enda mer til nå. Dessuten har jeg nå satt et nytt løp opp på lista over løp som skal løpes i 2017. I november skal jeg løpe Østmarka Trail Challenge –Hodelyktløpet. Må jo nesten prøve meg på å kapre tittelen ¨Dronninga av blåmerka¨ nå...

Publicerat: 2017-08-22 20:32 Kommentarer (0)



Litt om sko, klær og utstyr til Trysilrypa

Da jeg løp igjennom løypene til Trysilrypa gjorde jeg meg noen tanker om hva jeg skulle pakke med meg i baggen når jeg skal tilbake for å løpe Trysilrypa 9 september. Det er noe annet å løpe på fjellet en å løpe i skog og mark. Underlaget er annerledes og været er ofte mye mer skiftende. I september måned kan man oppleve alle årstidene i løpet av noen få timer oppe på fjellet. Da kan det være rim på bakken på morgenen og bikini temperaturer utpå dagen. Det kan være sol og strålende sikt det ene øyeblikket og så regn og tåke i det neste. Så det krever at man er litt forberedt og har med seg riktig klær og utstyr.

I løpet av de løpene jeg har løpt til nå har jeg bommet på klesvalget flere ganger. Og hver gang har jeg kledd på meg for mye klær. Jeg er livredd for å fryse, for det er ikke noe morsomt å løpe hvis man er stivfrossen av kulde etter å ha løpt noen få kilometer. Og når man er ute på treningsturer hvor man ikke presser kroppen til det fulle kan man bli kald ganske fort om temperaturen ligger under 10 plussgrader og det blåser eller er fuktig i luften. Men skal man løpe et løp og har planer om å gi alt kan man ikke sammenligne det med en rolig joggetur. Da blir man fort varm og det vil være plagsomt å ha på seg for mye klær. Heller litt kald de første 3 kilometerne enn glovarm de siste 10.

Når jeg har løpt de lange turene mine ute i skogen i sommer og det har vært litt kaldt og rått på morgenen, men jeg har vist at temperaturen kom til å stige utover dagen har jeg gjerne valgt å løpe med en shorts og en tynn ull t-skjorte. For ull har en så fin egenskap at den holder deg varm når det er kaldt og virker kjølende når det er varm også transporterer ull fuktighet så godt sånn at det ikke gjør noe at man blir svett. Men om det blåser friskt og temperaturen er lav 9 september vil jeg nok satse på å løpe med tights som går litt over kneet, teknisk singlet eller t-skjorte og en lett løpejakke som holder vinden ute samtidig som den slipper ut overskuddsvarmen. Jeg har testet Trysilrypa kolleksjonen i år og jeg vet at dette blir noen av mine favoritt plagg nå som høsten kommer. Lette, freshe løpeklær som jeg føler meg skikkelig bra i og som er behagelige å løpe i. De har også en foret lang tights og den kommer til å bli mye brukt på de rolige turene mine i høst og vinter.

Hvis det er kaldt må du ikke glemme å ha noe på hodet. Jeg løper alltid med buff eller pannebånd når det er litt kjølig ute. De tar ikke så mye plass og det er enkelt å regulere temperaturen med å ta på og av buffen eller pannebåndet i løpet av turen. Et par tynne hansker kan også være lurt å ha med i baggen om du har lett for å fryse på hendene.

Og glem for all del ikke gode sokker! Dropp bomullsokkene og ta på noen gode ull eller tekniske sokker som er beregnet for løping. Jeg sverger til tynne ullsokker når jeg skal løpe i terreng på litt kjøligere dager og spesielt hvis jeg vet at det er stor sannsynlighet for at jeg vil bli våt på beina. Det er helt utrolig hvor bra et par ullsokker holder på varmen selv om både sko og sokker er dryppende våte! Ellers kan jeg anbefale Steigen sokkene. De er både fukttransporterende, kule og de reduserer faren for gnagsår veldig.

For meg var det eneste jeg så at jeg manglet til Trysilrypa et par nye terreng sko. Jeg har løpt mye i skog og mark de siste 9 månedene, men lite på fjell og jeg merket at terrengskoene mine ikke hadde godt nok grep på våt og glatt stein. Og er det noe du risikerer når du skal løpe Trysilrypa lang løype så er det å måtte løpe på våte og glatte steiner. Det kan hende man er super heldig med været og at det har vært sol og tørt i flere dager sånn at løypa er helt tørr. Eller det kan ha regnet de siste 4 dagene sånn at noen partier av løypa er skikkelig glatte. Da har du lyst til å ha på deg sko med godt grep.

Jeg brukte noen dager på å google, lese tester og snakke med folk jeg kjenner som har mye erfaring fra å løpe i terreng. Og jeg syntes bare det ble vanskeligere og vanskeligere for når det gjelder løpe sko er det mange forskjellige meninger. Det jeg ville ha var sko som ga meg god kontakt med underlaget, satt bra på foten, var smidige og som hadde et supert grep selv på våte og glatte steiner.

Med noen tanker om 4-5 modeller jeg skulle se på tok jeg meg en tur til byen for å kjøpe sko. Jeg hadde sørget for å ha god tid, for å finne riktige løpe sko er ikke alltid så enkelt.

I butikken fikk jeg først hjelp av en kjempe søt jente som prøvde seg på å selge meg sko som jeg viste var helt uaktuelle. Ingen av skoene hun nevnte var de jeg hadde fått tips om og som hadde gjort det bra på tester. Dessuten hadde hun ikke personlig erfaring med noen av dem. Og da jeg gjorde noe jeg nesten aldri tør å gjøre; jeg spurte om de hadde en på jobb den dagen som var litt ekstra god på terreng sko. På en hyggelig måte altså. Men det er greit å få hjelp av noen som kan terreng sko når man skal kjøpe terreng sko. Og da fikk jeg en annen til å hjelpe meg og hun plukket raskt ut flere av modellene jeg hadde tenkt på. Også visste hun litt om tester som var gjort.

Skoene jeg prøvde var VJ Irock 2, Salomon S-Lab Sens Ultra, VJ Amas og Inov8 X-talton 212.

Alle disse skal ha et godt grep på våt og glatt stein og skal være gode å bruke når man skal løpe i fjellet så det var bare å finne skoene som satt best på foten min og som ga meg en god følelse. VJ Iroc 2 hadde helt feil fasong for meg og VJ Amas var jeg litt usikker på om satt helt bra. Salomon skoene satt helt perfekt på foten og kjentes ut som sko jeg kunne løpe mange mil i uten å få vondt, men det føltes ikke ut som om kontakten med underlaget var så god som jeg er vant til. Inov8 skoene kjentes mest trygge ut, for de kjentes akkurat ut som de terrengskoene jeg har fra før og de vet jeg jo at føttene mine trives i. De ga meg også god kontakt akkurat som skoene jeg har fra før gjør.

Etter å ha brukt en liten evighet på å prøve å bestemme meg for om jeg skulle ta med meg Salomon eller Inov8 skoene hjem endte jeg opp med å forlate butikken med begge to. Så nå blir det spennende å se hvilke av dem jeg ender opp med å bruke når jeg skal løpe Trysilrypa. For skoene må testes noen ganger i lignende terreng før jeg vet det helt sikkert.

Når det gjelder sko til Trysilrypa kan jeg jo forresten nevne at det ikke er nødvendig å løpe med terreng sko om du skal løpe den korte løypa. Jeg ville valgt terreng sko hvis jeg ønsket å løpe den veldig fort, men om du ikke har terreng sko fra før og ikke har løpt så mye i terreng så trenger man ikke å kjøpe nye sko for å komme seg igjennom løypa. For den korte løypa har mest lettløpt grus og jordvei og stien man løper på slutten er overkommelig også med vanlige løpe sko. Løper du den lange løypa bør du helt klart ha terreng sko med godt grep, for denne løypa har krevende terreng og faren for å skli eller tråkke over blir stor hvis du ikke har gode sko.

 

Denne uken kjører Trysilrypa i gang en konkurranse på Face book hvor du kan vinne super fine klær fra Trysilrypa kolleksjonen. Gå inn på Trysilrypa sin Facebook side og bli med på konkurransen!

Og damer, hvis dere melder dere på Trysilrypa før 20 August og bruker koden RYPEBLOGGER får du en skikkelig god deal!

Publicerat: 2017-08-18 16:03 Kommentarer (0)



Gjennomløping av flykningruta


En gang i våres, det var en dag jeg var syk med feber og jeg husker at jeg syntes skikkelig synd på meg selv, meldte jeg meg på Østmarka Trail Challenge- Flykningruta. Det er et lite løp med litt over 100 deltagere som går fra Øyeren ved Enebakk, gjennom Østmarka på blåmerket sti, til Skullerud i Oslo. Sånn ca 37 kilometer med teknisk krevende terreng, mange bratte bakker og dårlig merking. Hørtes ut som en helt super ide da jeg lå med 38+ i feber og hadde lyst til å gi meg selv noe å glede meg til.


Det tok et par dager, feberen forsvant og jeg begynte å lure på hva som hadde fått meg til å melde meg på dette løpet. Jeg hadde googlet og etter hvert forstått at dette var et løp hvor man helst burde ha litt orienteringsferdigheter for her var det mange muligheter for å løpe feil. Og men mine evner til å finne frem skjønte jeg at faren var stor for at det ville ende med leteaksjon hvis jeg ikke forberedte meg litt på forhånd. Dessuten hadde jeg nok ikke tenkt på hvor langt 37 kilometer er når man skal løpe/klatre veldig mye opp og ned og løpe på steinurer, smale stier og stier som kanskje ikke lenger er så mye sti. Men jeg kom frem til at det var eventyret jeg ønsket meg, og en løpsopplevelse litt utenom det vanlige. Og tiden betydde ikke så mye. Jeg skulle klare å gjennomføre om jeg så måtte gå i mål.


Jeg begynte med å studere kartet over flykningruta og løp ofte i området mellom Skullerudstua og Vangen. Flere ganger prøvde jeg også å løpe deler av flykningruta fra Skullerud, men jeg endte alltid opp på en eller annen liten sti som så fristende ut og da glemte jeg hele planen om å bli kjent med flykningruta.


Men en dag før den 19 august skulle jeg løpe igjennom hele ruta. Det var jeg bare nødt til.


Og den siste helgen i Juli fikk jeg endelig mulighet til å teste løypa.
Tilfeldigheter gjorde at jeg var så heldig å få selskap av Trond Olav fra Bøler IF og Sam som er ultraløper. Trond Olav har løpt dette løpet to ganger før og Sam hadde lagt ruta inn på klokka si så jeg tenkte at dette kom til å gå lekende lett.


Vi tok buss ut til Enebakk også løp vi et lite stykke langs veien før vi kom til skiltet som viste oss hvor flykningruta gikk. Vi løp på fin grusvei i landlige omgivelser og føttene gikk av seg selv mens skravla gikk om løpemat, løpesko, løpestæsj, ja du vet, sånne ting som løpere snakker om.


Været var helt perfekt. Overskyet, men ikke regn, og en temperatur på rundt 20 grader.


Vi løp helt til vi kom til grusveiens ende. Det var et gårdstun og etter å ha surret litt rundt forstod vi at stien gikk gjennom hagen til gårdshuset.
Så kom vi inn på en kjerrevei og løp et stykke mens vi lette etter en sti til venstre og når vi hadde løpt så lenge at vi forstod at vi måtte ha løpt forbi den stien så snudde vi og løp tilbake.


Jeg lot gutta ta jobben med å lese kartet. Jeg hadde funnet et skilt som pekte mot Vangen, men det pekte skrått mot høyre, og Trond Olav mente vi skulle til venstre. Men etter litt om og men fant vi ut at det nok var den blåmerkede stien som gikk skrått mot høyre vi skulle følge også løp vi på den.


Jeg først.


Vi løp forbi mengder av blåbær og kantareller. Stien her var helt herlig å løpe på. En sånn sti som gir deg lyst til å løpe fort. Så jeg løp fort og rett før vi kom ut på en ny grusvei sklei jeg på en planke som var lagt over et gjørmehull og fikk min første plump på denne turen.


Fint for gutta at jeg løp først så slapp de å bli møkkete.
Stien videre var enkel å finne og ting gikk lett, denne gangen løp jeg bakerst helt til vi kom til Klokke-plassen.


Der skal man igjennom et gjerde og over en liten bekk. Før måtte man vist over dette gjerdet og det var også mange som løp feil fordi stien kommer litt brått på, men nå har noen klippet hull i gjerdet så det er bare å krype igjennom. Jeg var ivrig etter å komme videre og tok ledelsen igjen. Tok to forsiktige skritt ut på plankene som var lagt over bekken og sklei rett uti bekken. Eller det vil si, på mirakuløst vis klarte jeg å unngå å havne i bekken ved å klamre meg fast til plankene og kaste meg inn på land.Hvis du har løpt litt på sti så har du kanskje oppdaget hvor glatte sånne planker kan bli. Disse plankene heller også litt så det var helt umulig å stå på dem. De andre prøvde også, men det endte med at de hoppet over og jeg ålte meg over plankene. Det så sikkert 100% uelegant ut, men denne bekken var for dyp til at jeg hadde lyst til å plumpe og for bred til at jeg tok sjansen på å hoppe over.


Da vi hadde kommet over elven tok det ikke lang tid før vi lurte på om vi hadde løpt feil igjen, for det vi nå hadde foran oss så ikke mye ut som en sti, men det var altså en sti. Bare veldig igjengrodd.


Denne strekningen var ganske krevende å løpe på, for det var veldig ujevnt terreng, men på grunn av alt gresset var det vanskelig å se hvor det var steiner og søkk.
Så ble det oppoverbakke, sti og senere en grusvei hvor vi igjen var litt usikre på om vi skulle til venstre eller til høyre. Klokka til Sam viste til høyre, så da satset vi på at det var riktig. Trond Olav husket at det et eller annet sted skulle komme en sti litt brått på som vi skulle ta av på. Heldigvis for meg at jeg hadde med meg to som var litt mer observante en meg, for jeg hadde nok løpt rett forbi dette skiltet her.


Så gikk det oppover igjen før vi kom til en veldig bratt nedoverbakke. ¨Oi sann, her var det bratt¨ sa jeg, ¨bare vent¨ sa Trond Olav, ¨denne er ingen ting i forhold til hva som kommer¨. Dette blir det en bra tur tenkte jeg.


Da vi hadde kommet oss ned sa Trond Olav at det var her han syntes løpet startet for alvor. Nå var det et godt stykke med deilig sti og jeg smilte fra øre til øre da vi spratt av sted bortover.


Så kom vi til Børtevann og da ble stien veldig kronglete og etter hvert måtte vi gå på steinene langs vannet. Her løp vi ikke. Her gikk vi ganske forsiktig.


Men det var bare et veldig kort stykke, og så kom vi inn på fin sti igjen. Herifra tok det ikke lang tid før vi kom inn på tunet til Bøvelstad hytta. Og her ble det et litt lengre stopp, for buskene her var fulle av modne rips og solbær.


Fra Bøvelstad til Vangen syntes jeg det gikk lekende lett, selv om det var en god del stigning på dette stykket. Og før jeg visste ordet av det kjente jeg lukten av nystekte Vangen boller. Det er helt klart de beste bollene i Østmarka! Og man kan ikke løpe forbi Vangen uten å spise bolle. Så da ble det en liten pause her også.


Selv om Trond Olav hadde advart meg om at stykket fra Vangen til Skullerud var det tyngste partiet så var det dette partiet jeg gledet meg mest til. Fra Vangen vet man jo at man har lagt halve turen bak seg men her synes jeg også stiene blir morsommere og for meg føles det alltid ut som om det går mest nedover fra Vangen. Vi løp over Pølseberget, langs fine små vann, over myrer med multer og på terreng som jeg har blitt godt kjent med det siste året og som jeg bare blir mer og mer glad i. Vi kom til det som mange mener er Østmarkas bratteste bakke, denne bakken er virkelig bratt og den er lang. Og jeg skulle ønske vi skulle opp den og ikke ned...


Men så kom det igjen et stykke med lettløpt sti før vi kom til det Tron Olav kalte turens ¨berg og dal bane¨. Her var det noen få korte, men bratte opp og nedoverbakker som kom tett etter hverandre før vi fikk den siste bakken opp forbi Østmarkskapellet.

Og fra Østmarkskapellet til Skullerudstua er det bare moro. Her går det nedover på berg og steinete sti.


Det her ble en utrolig bra tur og jeg gleder meg skikkelig til å løpe denne turen igjen 19 august. Jeg er veldig glad for at jeg har løpt igjennom mesteparten av ruta nå, både fordi jeg nå kanskje klarer å unngå å løpe meg bort og fordi jeg har fått muligheten til å løpe denne turen med flere små stopp sånn at jeg kunne glede meg skikkelig over alle de fine stedene vi passerte. Det blir nok ikke mange slike stopp neste gang jeg skal løpe denne ruta.

Publicerat: 2017-08-08 21:01 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Blid og positiv jente på 30 år som bor i Oslo. Løper så ofte jeg kan og trives best ute i skog og mark. Løper fordi det er gøy og fordi det gjør meg glad. Det morsomste jeg vet er å løpe på nye stier og oppdage nye steder. Gjerne i teknisk krevende terreng med bratte oppoverbakker og helst med gjørme til langt over knærne. Jeg løper ute hele året uansett vær og du ser meg aldri på en tredemølle. Motto: Det er i motbakke det går oppover Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

MaratonmammaMer


Det startet med en utfordring i oktober: Løp minst 1,6 km hver dag. Så kom november og de fire ... [Läs mer]

Janicke BråtheMer


I en facebook-gruppe for løpere stilte nylig en løpsarrangør spørsmål om nødvendigheten av ... [Läs mer]

Trude HålandMer


Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser