Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Det spiller en rolle hva man har på beina

Jeg trodde ikke terrengløping kunne bli enda morsommere enn det allerede var. Å løpe i skog og mark på grusvei, skogsvei og mer eller mindre merkede stier er det jeg synes er aller morsomst når det gjelder løping. Det gjør meg ingen ting at det krevende terrenget fører til at hastigheten blir betraktelig redusert og at jeg ikke klarer å løpe like langt som jeg kanskje ville kunnet om jeg valgte litt enklere veier. For det er utfordringene terrenget gir, opplevelsen av å løpe steder folk flest ikke løper og det å klare å finne gode stier å løpe selv der det ser umulig ut som er målet mitt med disse løpeturene. Jeg har det utrolig morsomt der jeg spretter opp bratte bakker, følger stier som plutselig ikke lenger er der, hopper over veltede stammer og kryper under grener mens endorfinene strømmer rundt i blodet og gir meg ekte lykkefølelse.

Men det kunne faktisk bli bedre.

Til nå har jeg løpt med en nøytral mengdetrening sko med en god del demping, men med bedre grep en mange andre sko som er beregnet for litt lengre turer. De har egnet seg helt supert til å løpe på grusveier og skogsveier, og jeg har da også kommet meg frem i terrenget med dem. I vinter har jeg løpt med piggsko og da klarte jeg også fint å ta meg frem i krevende terreng selv om det var både is og snø. Men jeg tråkket ofte over og spesielt med mengdetrening skoene mine følte jeg at jeg støtt og stadig hang fast i kvister og at skoene var for store og klumpete for terrenget.

Så i går tok jeg turen til Løplabbet og kjøpte meg et par terreng sko. Det ble Inov8 Mudclaw300 og de var verdt hver eneste krone.

Jeg gledet meg som et barn til å få på meg de nye skoene og løpe en tur i skogen. At det var kjølig, rått og skikkelig vått i skogen var ikke noe hinder. Ut på tur skulle jeg.

Sa jeg at det var vått i skogen forresten? Det var som å løpe i en sump noen steder. Og det gikk i sneglefart. For der det var som våtest var det, om man ikke ville bli gjørmete opp til knærne, ikke mulig å komme seg forbi hvis man ikke tok seg igjennom tette kratt. Og da jeg endelig kom meg oppover i høyden hvor det var mindre vått, men mer fjell og stein oppdaget jeg at fjell kan bli mye glattere en våt vårdag en de kan bli av is på vinteren.  Men løpsopplevelsen på de strekningene det gikk an å løpe var magisk. Jeg opplevde kontakt med underlaget på en helt annen måte enn jeg har gjort tidligere og jeg følte at det var mye lettere å tråkke riktig. Og skoene holdt hva de lovet når det gjaldt grep. Våte røtter og gjørmete stier var ikke noe problem.

Turen kom på nesten 14km og over 10 av dem var på sti og utenfor sti. Gjennomvåt og gjørmete på bein og legger ble jeg, men det er jo en del av moroa. Nå gleder jeg meg bare veldig til å legge ut på tur igjen og jeg er helt sikker på at jeg og de nye terrengskoene mine kommer til å få mange morsomme turer i terrenget i månedene fram mot Trysilrypa 2017.

 

 

Publicerat: 2017-03-31 18:11 Kommentarer (0)



Det gjør ingen ting å bli litt våt på beina...

Noe av det jeg synes er aller morsomst med terrengløping er at jeg får uendelig med muligheter når det gjelder steder å løpe. Jeg kan alltid løpe på en ny sti, oppleve nye steder og få nye utfordringer. De dagene jeg har tid til å løpe langt synes jeg det er utrolig gøy å bare løpe avgårde uten å tenke for mye på hvor jeg ender. I dag hadde jeg fri på dagtid og etter 2 asfaltturer denne uken hadde jeg skikkelig lyst til å løpe en tur i skogen igjen. Grunnen til at jeg har holdt meg til asfalt de siste gangene er at det har vært bart på fortauene og is og slaps i skogen. Men i morges tok jeg med meg piggskoene og kjørte avsted til Grønmo. Jeg hadde litt vanskelig for å bestemme meg for om jeg skulle løpe til Østmarkskapellet eller til Sandbakken, men valgte å løpe mot Sandbakken. Etter et par hundre meter oppdaget jeg en sti jeg ikke hadde løpt før og da fikk jeg lyst til å dra på oppdagelsesferd. Det var ikke skiltet, men stien var godt tråkket opp. Oppover gikk det og det var litt ekstra krevende siden det var en del snø som gjorde det vanskelig å se steiner, røtter og bekker. Bekkene oppdaget jeg først etter å ha tråkket igjennom isen, så allerede etter en liten kilometer var jeg våt opp til anklene. Den godt opptråkkede stien ble etter hvert til en mindre opptråkket sti og noen ganger var jeg ikke lenger sikker på at det var noen sti der.

Det ble også etter hvert brattere og brattere og noen steder føltes det mer som om jeg var på klatretur en på løpetur. Men man kommer jo alltids til toppen en eller annen gang, og plutselig gikk det nedover igjen før jeg havnet på en skogsvei ved et vann. Og etter en liten kilometer var jeg kommet frem til Østmarkskapellet. Hm. Det var jo egentlig Sanbakken jeg hadde bestemt meg for... Ja takk begge deler? Så da fulgte jeg skiltene fra Østmarkskapellet til Sandbakken. Det er jo ikke så lenge siden jeg løp dit så jeg trodde ikke jeg ville ha noe problem med å finne frem i dag, men om det var fordi jeg måtte konsentrere meg litt ekstra om hvor jeg plasserte føttene mine på grunn av det krevende føret eller om det bare er min utrolig dårlige orienteringsevne så var jeg plutselig inne på en ny sti som jeg var helt sikker på at jeg aldri hadde løpt før. Her var det mange trestammer som lå over stien og jeg måtte klatre over dem og noen ganger krype under dem så da gikk det ikke så veldig fort.

Dessuten var det mange våte partier der hvor jeg tråkket igjennom is og jeg ble bare våtere og våtere på beina. Heldigvis førte også denne veien til Sandbakken. Ved Sandbakken styrte jeg inn på stien jeg kjenner og løp tilbake mot Grønmo. Denne veien var ikke mindre våt en den jeg hadde løpt til og noen partier var det bare å gi opp å unngå å løpe i vann.

Det sier seg selv at jeg var gjennomvåt på beina da jeg endelig var fremme ved bilen igjen, og jeg var sliten i beina etter å ha løpt nesten 14 kilometer i tung og våt snø. Men en ting som aldri slutter å overaske meg er evnen et par gode ullsokker har til å holde deg varm selv om de er klissvåte. Selv om jeg har løpt flere turer i løpet av høsten og vinteren som har resultert i gjennomvåte sko og sokker så har jeg enda ikke opplevd at det har ødelagt for turen så lenge jeg har hatt på meg gode løpesokker i ull.

Publicerat: 2017-03-08 13:48 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Blid og positiv jente på 30 år som bor i Oslo. Løper så ofte jeg kan og trives best ute i skog og mark. Løper fordi det er gøy og fordi det gjør meg glad. Det morsomste jeg vet er å løpe på nye stier og oppdage nye steder. Gjerne i teknisk krevende terreng med bratte oppoverbakker og helst med gjørme til langt over knærne. Jeg løper ute hele året uansett vær og du ser meg aldri på en tredemølle. Motto: Det er i motbakke det går oppover Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Torunn BrandvoldMer


Kan ikke helt skjønne at det bare er tre dager igjen til årets store mål: TRYSILRYPA!  Når jeg fikk ... [Läs mer]

Hilde BuflodMer


En bit av Kalnesskogen. Denne uka hadde jeg planer om å løpe noen lengre turer, men det gikk ikke ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Sjekk denne gjengen her!  Akkurat nå sitter jeg og blogger mens ungen er på turning. Jeg bruker ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser