Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Tur-retur Vangen

Etter den lille løpeturen min til Sandbakken, hvor jeg klarte å løpe feil ganske mange ganger, tenkte jeg det var en god ide å prøve å løpe turen motsatt vei sånn at jeg kunne finne ut av hvor jeg løp feil sist.

Løper en liten tur. Hjemme om om noen få timer...

Det var tidlig på morgenen, veiene var snødekte og det var tåkete. Denne gangen løp jeg forbi Grønmo og fulgte skiltene mot Sanbakken og her var det supert skiltet så allerede etter 7 km fant jeg ut av hvor jeg hadde løpt feil sist gang. Full av energi og løpelyst så var jeg ikke klar for å løpe hjem igjen etter bare 7km, og da jeg stod i krysset med skilt pekende til mange fine steder i Øst og Sørmarka fristet skiltet mot Vangen mest og jeg bestemte meg for å løpe en tur dit og spise en bolle. For Vangen har verdens beste kanelboller!

Forholdene i marka var nok ikke noe som skientusiaster ville ha jublet over for det var mange isete partier og etter hvert som solen begynte å varme mer så ble det også en del våte partier. Da kommer man seg mye lettere frem med et par gode piggsko enn med ski på beina. Jeg travet avgårde oppover i et jevnt og rolig tempo og nøt hver kilometer med vakker natur. Jeg møtte ikke på så mange andre folk, men noen ivrige syklister tok meg igjen når jeg nærmet meg Skjelbreia.

Da jeg ikke var mer enn 2 kilometer fra Vangen klarte jeg å forville meg inn på en blåmerket sti som sikkert er kjempe fin å løpe om sommeren, men som akkurat den dagen var alt annet en morsom å løpe og det gikk utrolig langsomt noen steder fordi jeg først måtte klatre opp noen skikkelig glatte partier før jeg nesten måtte ake ned noen skråninger igjen. Men da jeg igjen fant frem til grusveien innbilte jeg meg at jeg kunne kjenne lukten av kanelboller og da gikk de siste stigningsmeterne lett som en lek.

Etter 17,8 kilometer med nesten bare oppoverbakke var det skikkelig deilig å helle i seg en liter vann og ta en tur på do. Kanelbollen smakte herlig som alltid. Det ble en kort pause før jeg tok fatt på hjemveien. Samme rute som til, bare uten den litt uheldige avstikkeren jeg hadde tatt på slutten. Nå gikk det jo mest nedover og de 17,8 kilometerne hjemover kjentes absolutt ikke tunge før jeg begynte å nærme meg Grønmo igjen. Først da begynte jeg ha kjenne at beina var slitne og at det skulle bli godt å få av seg løpeskoene. Og at det å løpe over 35 kilometer med piggsko ikke var det beina mine hadde satt aller mest pris på den dagen. Misforstå meg ikke, jeg elsker virkelig piggskoene mine som har gjort det mulig for meg å løpe ute i hele vinter, men de er ikke langdistanse sko og den siste kilometeren gjorde det ganske vondt under føttene.

Men jeg ble ikke skremt av den grunn. Etter en tur på til sammen 35 kilometer var jeg blitt sikker på en ting og det var at jeg kan faktisk løpe et maraton.

Publicerat: 2017-02-28 21:14 Kommentarer (0)



På ville veier i Østmarka

Det var lørdag morgen, været var perfekt, Oslo var dekket av snø og jeg gledet meg helt vilt til å komme meg ut og løpe en tur. Turen skulle gå fra Mortensrud, over Grønliåsen til Sandbakken-sportsstue (med et lite stopp for kaffe og kake) og tilbake over Grønmo. Ruten jeg skulle løpe har jeg hatt lyst til å løpe i flere uker, men det har ikke vært tid til en skikkelig langtur på en stund nå. Så i påvente av en anledning har jeg flere ganger sittet og studert kartet, planlagt turen og kost meg med tanken på at en dag om ikke så alt for lenge så skal jeg løpe den turen.


Og endelig kom det en lørdag med både barne og jobb fri.
Det var godt med snø, minst 5 cm med nysnø, og jeg hadde snørt på meg de ny Icebug skoene mine, kledd på meg godt med klær og følte meg så sikker som det går an på at denne turen skulle bli helt fantastisk. De første 6,5km løp jeg på kjente veier. De første 4 km føles det alltid ut som om jeg bare løper i oppoverbakker og det stemmer jo nesten også for det er ca 200m med stigning på den strekningen. Og å løpe i oppoverbakker i nysnø gir litt ekstra utfordringer så jeg var skikkelig god og varm da jeg beveget meg inn på ukjent terreng etter å ha krysset broen over motorveien. Sandbakken 6,5 km stod det på skiltet fra DNT. "Here we go" tenkte jeg og løp med eventyrlyst inn i det ukjente. Og så begynte orienteringsutfordringene.


Ved neste veiskille var det ikke lenger noe skilt til Sandbakken. Langhus stasjon og Siggerud var valgalternativene jeg fikk. Det ble en kort pause foran skiltet før jeg bestemte meg for å velge Langhus stasjon. Løp en liten stund til og kom til et nytt veiskille. Her var det heller ikke noe skilt som pekte ut riktig retning mot Sandbakken. Tenkte at jeg fikk fortsette å følge skiltet mot Langhus. Så gikk det bratt oppover i noe som føltes som en liten evighet og her var det ingen som hadde tråkket opp noen sti etter snøfallet så da gikk det ganske tregt og det kjentes kanskje litt ekstra tungt ut siden jeg følte meg litt usikker på om jeg var på rett vei. Da det igjen kom et veiskille uten noe skilt til Sandbakken følte jeg meg enda mer motløs, men denne gangen var det i hvert fall et kart som ga meg en liten peiling på hvor jeg befant meg og med friskt mot løp jeg videre. Ved neste veiskille ble jeg lykkelig over å se at det igjen var skiltet mot Sandbakken. Hurra! Kaffe hvert øyeblikk tenkte jeg og løp i vei videre på stien. Det varte ikke lenge før stien sluttet og jeg stod plutselig på en vei, fullstendig desorientert og uten noe som helst skilt som fortalte meg noe som helst. Og om du lurer på hvorfor jeg da ikke bare drar frem telefonen min og sjekker på google maps så skyldes det at iPhonen min mener at alt under 5 grader er en god unnskyldning for å gå i dvale.


Det ble et lite stopp igjen hvor jeg gjorde et lite forsøk på å orientere meg i forhold til hva som var nord og sør, før jeg ga opp og bestemte meg for å prøve lykken igjen. Til venstre er sikkert bra tenkte jeg var kjempe fornøyd da jeg litt lengre fremme fant et nytt skilt å følge. Etter å ha løpt litt frem og tilbake i et boligfelt og så ut på veien igjen kom jeg endelig til et sted jeg kjente igjen. Bensinstasjonen i Enebakk eien. Enebakkveien har jeg kjørt mange ganger, men jeg klarte ikke å huske om avkjørselen til Sandbakken kom før eller etter bensinstasjonen, og siden det heller ikke her var noe skilt var det igjen bare å ta sjansen. Og jeg var heldig igjen. Da det kort tid etterpå stod skilt til Sandbakken med 2,5 km var jeg nok litt trøtt og lei så de siste 2,5 km føltes veldig lange.


Jeg gikk halvparten av den siste bakken mens jeg vurderte muligheten for å ta kollektivtransport hjem igjen.

Men den følelsen det var å sette seg ned på Sandbakken-sportsstue med en kopp kaffe og et stykke gulrotkake etter en sånn tur er herlig! Og det var ikke mer som skulle til for å gi meg påfyll av nok energi og mot til å gjennomføre den planlagte turen.


Så, etter å ha spurt den hyggelige vertinnen på Sandstua om veien til Grønmo, fått en god forklaring og blitt overbevist om at det ikke burde være noe problem å finne veien til dit, tok jeg fatt på hjemveien. Det gikk kjempe fin helt frem til veikryss nummer to. Det hører kanskje med å si at jeg har et korttidsminne som ikke alltid fungerer kjempe bra, så veibeskrivelsen jeg nettopp hadde fått var allerede delvis glemt. Så da fulgte jeg skiltet, som jeg syntes pekte til høyre og løp i vei. Da jeg tre veiskilt senere fortsatt bare så pil mot Vangen og ikke mot Grønmo begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde valgt feil vei, men da dukket det heldigvis opp et skilt som pekte mot Nøklevann. Og kommer jeg til Nøklevann tenkte jeg, da vet jeg hvordan jeg skal komme meg hjem.


Så da løp jeg mot Nøklevann. Og jeg kom til et vann. Men det var Elvåga kunne noen skientusiaster fortelle meg og pekte ut veien min videre mot Mariholtet, for derifra viste jeg i hvert fall veien.


Over Elvåga gikk det, og da jeg kom til midten (ca) dukket det opp et nytt skilt. Mot Østmarkskapellet ja. Det vet jeg hvor er. Så da løp jeg mot Østmarkskapellet forbi Langvatn og videre oppover, mer oppover og så veldig oppover (for andre gang i dag gikk jeg i oppoverbakke). Og da jeg kom til neste skilt kjente jeg meg igjen og så gikk det bare nedover et godt stykke før siste lille bakke opp mot Mortensrud.

Jeg hadde kanskje trodd at jeg ville være helt utslitt og at den siste bakken ville bli en skikkelig prøvelse, men på vei oppover kjente jeg egentlig bare ekte lykkefølelse og hadde det ikke vært fordi at løpepartneren min var helt utslitt og måtte ta det rolig opp bakken så hadde jeg gitt på skikkelig det siste stykket hjem. Og kanskje hadde jeg løpt meg en liten ekstra runde i lysløypa, for følelsen jeg hadde da jeg var 100 meter hjemmefra var at jeg bare kunne ha fortsatt å løpe resten av dagen.


Hele turen kom på til sammen 24,8km. Ca 7 km mer en jeg hadde regnet ut at det ville bli.


Konklusjonen min er enkel: orientering er ikke min sterkeste side.


Men det gjør ingen ting, for det morsomme med å være så flink til å løpe seg vill er at man får løpt mange nye steder og gjerne litt lenger enn hva som var planlagt. Så ja takk til flere løpeturer på ukjente veier med dårlig skilting.

Publicerat: 2017-02-26 14:21 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Blid og positiv jente på 30 år som bor i Oslo. Løper så ofte jeg kan og trives best ute i skog og mark. Løper fordi det er gøy og fordi det gjør meg glad. Det morsomste jeg vet er å løpe på nye stier og oppdage nye steder. Gjerne i teknisk krevende terreng med bratte oppoverbakker og helst med gjørme til langt over knærne. Jeg løper ute hele året uansett vær og du ser meg aldri på en tredemølle. Motto: Det er i motbakke det går oppover Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

MaratonmammaMer


Det startet med en utfordring i oktober: Løp minst 1,6 km hver dag. Så kom november og de fire ... [Läs mer]

Janicke BråtheMer


I en facebook-gruppe for løpere stilte nylig en løpsarrangør spørsmål om nødvendigheten av ... [Läs mer]

Trude HålandMer


Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser