Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

TCC Costa Rica 2020? Jeg er med!

(Foto: Ian Corless)

Velkommen til Costa Rica. Et frodig paradis som ligger på den tynne armen som forbinder Sør-Amerika med Nord-Amerika og deler Det karibiske hav fra Stillehavet. Landet er kjent for sitt rike dyre og planteliv, for selv om landet er et av de minste i hele verden befinner hele 5% av alle verdens arter seg i dette landet som består av både jungel og regnskog, lange og vakre strender, fantastiske fossefall, ville elver og mange høye fjell og vulkaner. Kombinert med tropiske temperaturer og et folk som lever etter filosofien «Pura vida», (det rene eller det enkle livet), er dette den sanne oppskriften på hva et tropisk ferieparadis er. Eller løpeparadis da. For dette må jo være det perfekte stedet å ta på seg løpeskoene og dra på oppdagelsesferd!

TCC Costa Rica

Forkortelsen står for The Coastal Challenge Costa Rica og er et etappeløp på 236km med hele 10000 høydemeter som går over 6 dager. Det finnes også en kortere variant på 155km hvis man ønsker det. Løpet går i februar måned, nærmere bestemt 9-15 februar, og tar deg med på et løpeeventyr utenom det vanlige langs Costa Ricas vestkyst. I løpet av 6 dager får man oppleve å løpe på vakre strender langs stillehavskysten, gjennom frodig jungel og regnskog, opp i høylandet og på vakre fjellstier. Du vil krysse elver, løpe forbi vakre tropiske vannfall og se eksotiske dyr og planter på din vei.

(Foto: Ian Corless)

TCC Costa Rica regnes som et av de beste terrengløpene i verden og tidligere deltagere beskriver løpet som en komplett løpeferie hvor du løper i en fantastisk natur på dagtid for så å nyte et avslappet og behagelig all inklusive camp liv på kvelden. For i motsetning av mange andre etappeløp er ikke TCC Costa Rica et løp hvor du må drasse med deg alt av klær, mat og utstyr når du er ute og løper. For all del, det er moro med self sufficient løp også, men helt ærlig, det er ganske deilig med et løp hvor du slipper å ha med deg alt fra fem dagsrasjoner med mat til nok medisinsk utstyr for å kunne utføre en aldri så liten tå amputasjon.

(Foto: Ian Corless)

TCC Costa Rica får du servert alle måltider gjennom døgnet på camp og snacks og fuel på drikkestasjonene. De har et team som flytter campen og all bagasjen din til neste camp-område og du kan ha med deg så mange sko og forskjellige sett med klær som du bare vil. Det er både dusj og toalett fasiliteter på camp så du slipper å gå helt «back to basic». Og har du familie som har sett seg lei av at du stikker av gårde på løpe-egotrip flere ganger i året så har TCC Costa Rica løst det problemet med å gjøre det mulig for familie å være med på turen, nyte camp-livet og ikke minst; være med på skreddersydde opplevelsesturer på dagtid mens du er ute og løper.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes i hvert fall at dette høres ut som en drømme løpeferien.

 

(Foto: Ian Corless)

"Queen of the ice" meets the heat

Jeg kaller det «løpe ferie», men når det er sagt så skal det også sies at dette ikke kommer til å bli en enkel match. For selv om distansen virker overkommelig med dagsetapper på mellom 32 og 52km, foregår dette løpet i et tropisk klima hvor temperaturen på dagen når opp mot 35 varmegrader og en luftfuktighet på opp til 75%.

La sykepleier Abelone, (aka Queen of the Ice), gi deg en rask innføring i problemstillingen varme + høy luftfuktighet + høyt aktivitetsnivå:

Svette er en av kroppens viktigste måter å regulere kroppstemperaturen på. Når kroppen blir varm og begynner å svette vil svettelaget som ligger på huden etter hvert fordampe og denne prosessen virker kjølende. Jo høyere luftfuktigheten er, jo lenger tid vil det ta for svetten å fordampe, og jo vanskeligere blir det for kroppen å kjøle seg ned. Siden kroppen ikke oppnår en kjølende effekt øker svetteproduksjonen som igjen øker faren for dehydrering og overopphetning.

(Foto: Ian Corless)

Ved overopphetning stiger kroppstemperaturen opp til 40 grader, (stiger den ytterligere kaller vi det heteslag). Så forestill deg nå at du har høy feber og legger av sted på et aldri så lite maraton… Du skjønner tegninga?

Nå har jeg løpt noen løp i varme omgivelser tidligere og jeg husker både UTCT og UTSS, for ikke å snakke om fjorårets Ecotrail Oslo som i overkant varme løpeturer. Jeg har overlevd dem, kanskje attpåtil håndtert varmen bedre enn mange andre, men likevel er det noe som sier meg at 6 dager med løping i slike temperaturer vil være noe av det tøffeste jeg har gjort. Eller, i hvert fall like tøft som da jeg løp Beyond the Ultimate Ice Ultra i Februar 2019 hvor temperaturen var nede i -38 grader på det kaldeste.

Over 70 grader i temperaturforskjell mellom de to løpene altså.

(Foto: Ian Corless)

Planen videre

Jeg har i underkant av 3 måneder til å forberede meg til TCC Costa Rica. Og siden det ikke krever mye innkjøp og planlegging i forhold til utstyr kan jeg bruke tiden min på å finne ut av hvordan man overlever 236 kilometer i fuktig hete, bli godt kjent med løypeprofilen og finne ut av hvilke sko og klær som egne seg best til dette løpet. Siden jeg bor i Norge vil det by på utfordringer å trene på å løpe i heten nå som temperaturen synker lenger og lenger ned på gradestokken. Jeg har ingen intensjon om å jakte på en plass på pallen. Den jobben kan gjengen med eliteløpere som er påmeldt TCC Costa Rica 2020 få ta seg av. Og det er en sterk gjeng som stiller til start; Brittany Peterson, Kelly Wolf, Katlyn Gerbin, Julien Chorier, Jordi Gamito og Andy Symonds for å nevne noen.

Men for meg handler dette løpet om å oppleve Costa Rica og «Pura Vida», og derfor gleder jeg meg til februar uten for mye bekymringer for distansen, temperaturen og luftfuktigheten. Det skal jeg nok klare å overleve og jeg vet at TCC Costa Rica har et fantastisk team som vil gjøre alt de kan for at jeg fullfører løpet og får en opplevelse for livet.

(Foto: Ian Corless)

 

Publicerat: 2019-11-04 12:00 Kommentarer (0)



TSS 2019: hvor man får det beste av Sardinia på 42,8 km (og nesten 3000 høydemeter)

Se for deg en dramatisk kystlinje med stupbratte klipper i spennene formasjoner, vakre paradisstrender med krystallklart vann som veksler mellom dyp blått og turkis, frodige skoger med et rikt plante og dyreliv. Klimaet er stabilt med sommertemperaturer til langt ut i oktober. Med andre ord; et paradis for terrengløping.

(Foto: Ian Corless)

Stedet jeg nettopp har beskrevet er Supramonte di Baunei, en av Middelhavets siste ekte villmarker, som ligger på østkysten av den Italienske øya Sardinia.

I midten av oktober fylles dette området opp av mange hundre terrengløpere som skal utfordre seg selv med å løpe en av de fire distansene (20km, 30km, 42km eller 100km) i løpet Ultratrack Supramonte Seaside Baunei. Samtlige av løpene har en bratt profil og byr på til tider krevende terreng. Og nå skal du få høre litt om mine opplevelser fra høstens store terrengløpefest på Sardinia.

Lange løpeturer, god mat, vin og sene kvelder

Etter å ha surret rundt i fjellene i Baunei i 5 dager og brukt tiden på å bli bedre kjent i området hvor løpet UTSS går stod jeg på igjen på startstreken nede ved havet i den lille byen Santa Maria Navaresse på østsiden av Sardinia, den nest største øya i Middelhavet. Et år tidligere hadde jeg stått nøyaktig samme sted, klar for å begi meg av sted ut på UTSS 90km, min til da lengste distanse noen gang. (Den historien kan du lese om her). I år hadde jeg valgt å løpe maraton distansen; 42,8km med hele 2800 høydemeter. Ikke en rask maraton med andre ord.

På startstreken sammen med meg stod det flere gode løpere; Pau Capell (som har UTMB rekorden), Martina Valmassoi, Francesco Rigodanza, Gaelle Decorse og Federica Zuccollo bare for å nevne noen. Selv hadde jeg ikke de helt store forventningene til meg selv. Med til sammen 120km i beina de siste 6 dagene inkludert mye vin og sene kvelder var målet mitt å ha det moro, nyte Sardinia og ikke ta det så seriøst. Distansen skulle jeg komme meg igjennom uansett.

Brutal start

Men så er det nå en gang sånn at det skjer noe med meg når jeg har startnummer på og starten går. Jeg klarer ikke helt å ta det piano. Dessuten visste jeg at den første stigningen ville komme brått på, du får over 400 høydemeter allerede i løpet av de første 3 kilometerne, og i frykt for å måtte gå i kø i lavt tempo opp til første topp ville jeg heller gi på litt ut fra start. Jeg hang meg på Martina, Federica og Gaelle, men da vi kom inn på den smale stien opp mot korset mistet jeg synet av Martina, jeg hadde noen menn mellom meg og Gaelle men vi holdt et bra tempo opp bakken og derfor hadde jeg ikke noe behov for å løpe forbi.

(Foto: Ian Corless)

Jeg kjente at jeg hadde pushet i overkant hardt da jeg kom opp til korset på toppen, og veien ned til havet var ingen hvilepute. Denne første delen av løpet var omgjort fra i fjor. Den nye ruten var brutal i forhold til fjorårets, da man startet med relativt lettløpt kyststi som bølget seg bortover og ga løperne en fin oppvarming før den første lange stigningen.

Jeg hadde løpt igjennom de første kilometerne dagen før og gruet meg litt til det som ventet. Det første stykket ned fra korset er nemlig ikke av det lettløpte slaget og her blir man for første gang under dette løpet kjent med det som Sardinierne kaller «pedra nascendo», som kan oversettes til «sten som gror». Navnet har de fått fordi de ser ut som om de vokser rett opp fra bakken. Disse stenene gjør det krevende å løpe og om man ikke har fullt fokus på hvor man plasserer føttene er faren for overtråkk stor. Veien ned mot havet byr også på mange andre former for stein. Store steiner og små steiner, glatte steiner og skarpe steiner. Og flere steder går det bratt nedover. Jeg hadde et par nesten fall på vei nedover, tok det rolig og ble forbiløpt av et par jenter med staver som hadde god fart i de tekniske nedoverbakkene. Men når man har kommet seg forbi det første steinete partier venter en herlig morsom strekke med bølgende jord og stein sti som veksler mellom å gå igjennom skog og kratt og åpne strekninger hvor du kan hvile blikket på den vakre kystlinjen med krystallblått vann, Pedra Longa og de vakre fjellene i Baunei. Der fikk jeg fart på beina igjen og da jeg kom til første matstasjon ved Pedra Longa så jeg jentene stå og fylle vann på flaskene sine. Selv fortsatte jeg bare videre for jeg hadde både nok vann og mat til CP2, som ville komme ca 5 kilometer og en 600m stigning senere.

Temperaturen stiger og motivasjonen synker

(Foto: Ian Corless)

Temperaturen var allerede langt over det jeg regner som komfortabel løpetemperatur da jeg begynte på den bratte stigningen opp etter Pedra longa. Dette er den lengste og bratteste bakken, men også den mest spektakulære strekningen. Med utsikt ned mot den ikoniske klippen Pedra Longa kravlet vi oppover bakken. Da jeg møtte på Ian etter å ha unnagjort litt over halvparten av stigningen svarte jeg «good, just a litlle bit hot», da han spurte hvordan det gikk. Han fortalte meg at jeg var dame nummer 3, og det overasket meg for jeg kunne ikke huske å ha løpt forbi noen flere jenter enn de som hadde passert meg i nedoverbakken etter korset. Men det ga påfyll til konkuranse instinktet mitt og jeg fortet meg ut fra CP 2 da jeg oppdaget at en av damene hadde tatt meg igjen. Med påfyll av sportsdrikk og vann i flaskene og et stort stykke honningmelon i hendene gikk jeg rapende ut fra matstasjonen etter å ha slukt en liter cola.

(Foto: Ian Corless)

Etter CP2 er det grusvei et lite stykke. Det er en tung strekning, for selv om det er løpbart går det hele tiden svakt oppover, men jeg holdt tempoet oppe for damen som hadde tatt meg igjen lå ikke mer enn 100 meter bak meg. Fra i fjor husket jeg nedoverbakken som ventet meg som herlig lettløpt og et sted jeg bare kunne la beina gå av seg selv uten å bruke noe nevneverdig energi. Men ruten var gjort om slik at løperne ble ført i på den ville kyststien «Selvaggio Blu», som omtales som Sardinias tøffeste. Veien ned var noe av det mest tekniske jeg har vært borte i på et fjelløp. Bratt og steinete og skarpt. Et skilt midt i bakken som informerte om «technical part» fikk meg til å le. Det skiltet kunne de ha satt opp på toppen av bakken, for jeg hadde allerede rukket å snuble et titalls ganger, sparket borti minst 40 steiner og kuttet meg opp i hendene da jeg var nedi med hendene et sted. Bakken så ut til å aldri ta slutt og selv om utsikten var spektakulær klarte jeg ikke å nyte den for jeg måtte holde øynene på bakken hele tiden. Her var det ingen tydelig sti og flere steder slet jeg med å se merkingen. Jeg kavet rundt i busker og kratt, kuttet meg opp skikkelig på låret og bannet minst en gang hver 50m. To damer hadde allerede tatt igjen meg og jeg hadde mistet all motivasjon for å konkurrere. Det slo meg nemlig at om stien fortsatte å være så teknisk ville jeg rissikere å måtte gå mesteparten av løpet. Og jeg var ikke engang halvveis.

(Foto: Ian Corless)

Da jeg endelig kom ned til havet var jeg bare lei og demotivert. Med dette tempoet ville jeg bruke 8-9 timer på løpet og jeg var på nippet til å DNF. I ettertid har jeg kommet frem til at dette nok i stor grad skyltes mine forventninger. Jeg var innstilt på en herlig lettløpt nedoverbakke, men fikk i stedet en super teknisk strekke som krevde utrolig mye av meg. Om jeg hadde forberedt meg bedre og visste hva som ventet meg tror jeg ikke jeg ville ha følt deg på samme måte.

Men så går det oppover igjen

Når jeg hadde kommet til bunnen og begynte på neste store stigning surret jeg litt med å finne veien, det til tross for at jeg hadde vært her noen dager tidligere og tatt bilder. Men da jeg først kom ordentlig i gang med oppoverbakken tok jeg igjen flere løpere. For det meste 100km løpere tror jeg, og jeg husker jeg tenkte at dette var folk som virkelig hadde en lang dag foran seg, for de hadde startet 2 timer tidligere enn meg og hadde fremdeles over ¾ igjen av løpet. Jeg passerte et skilt hvor det stod «Goodbye Selvaggio Blu» og kjente at jeg trakk et lettelsens sukk, terrenget var fortsatt krevende en stund til, men det var merkbart lettere å ta seg frem nå.

(Foto: Ian Corless)

Selv om jeg følte at jeg gikk i sneglefart begynte jeg å få motivasjonen min tilbake og da jeg kom til CP4 på toppen av den tredje store stigningen dyttet jeg i meg chips og ost, drakk en halvliter Cola, fylte flaskene med sportsdrikk, fikk noen oppmuntrende kommentarer (på italiensk vell og merke) av de frivillige og la av sted med nytt mot. Og nå kom den bakken jeg husket fra i fjor. Beina fikk gå fritt, humøret steg og kroppen hadde det fint. Det at «Selvaggio Blu» partiet hadde gått i sneglefart gjorde at jeg ikke følte meg så sliten i beina. Nå som det gikk an å løpe litt igjen fikk jeg opp tempoet og jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle gjøre en innsats for å komme innenfor topp 10 og helst på under 7 timer. Det så ut som om det skulle være mulig.

(Foto: Ian Corless)

En 10km (ultra) sprint

På matstasjonen ved den hvite kirken som kunne ha vært tatt rett ut fra en scene i Kill Bill fylte jeg på med mer energi i form av nydelig italiensk ost (nei, ikke den med larver) og Cola før jeg løp ut på en slette hvor kuer, esler, geiter og griser ruslet rundt i det fri. Jeg løp forbi det store steinansiktet og her møtte jeg på Ian igjen som kom med noen oppmuntrende ord i det jeg passerte. Nå var det bare 10 kilometer igjen og det meste av stigning var unnagjort. Klokka viste at jeg hadde vært ute i 6 timer. Kunne jeg klare å komme i mål på under 7 timer? Da måtte jeg i så fall gi gass hele veien inn til mål.

(Foto: Ian Corless)

Jeg husket at det var noen tekniske partier på de siste 5 kilometerne inn mot mål, jeg husket også en litt seig bakke, men så oppdaget jeg at jeg hadde fortrengt et par andre seige oppoverbakker og lengden på de tekniske partiene. Så selv om jeg hadde en god driv og passerte flere løpere det siste stykket inn mot Baunei og fikk til en real spurt ned igjennom Bauneis smale gater, klarte jeg ikke å komme i mål på under 7 timer. Den offisielle tiden min ble 07:01:26. Og overaskende nok hadde jeg løpt inn til en 4 plass blant damene og som nummer 15 totalt. I et så sterkt startfelt var jeg godt fornøyd med det. Jeg var heller ikke mer enn 10 minutter bak dame nummer 2 og 3. Premie og kubjelle vanket også til både nummer 4 og 5, og det var utrolig gøy å få stå på scenen med disse damene.

Pau Capell hadde løpt inn på tiden 04:51:38, og hadde vært i mål i litt over to timer da jeg passerte målstreken. Da jeg pratet med ham etter løpet fortalte han at han syntes det hadde vært en veldig krevende trase. Og som Ian senere kommenterte; hvis Pau bruker nesten 5 timer på et maraton, da er det ikke en lett løype.

Martina hadde kommet i mål som dame nummer 2. Hun hadde fått problemer halvveis ute i løpet med en gammel skade som har plaget henne igjennom sesongen, hun synes også det hadde vært mye krevende terreng, men det er jo hennes sterke side og hadde passet henne bra.

Reisefølget mitt, Karin, hadde løpt inn til klasseseier på 30 kilometeren og var strålende fornøyd med løpet. Men hun hadde slitt med varmen det første stykket og hadde følt seg døden nær da hun møtte på Ian opp stigningen fra Pedra Longa, men hadde fått det mye bedre den siste halvdelen av løpet.

«It was technical, very very technical»

Et par dager senere snakket jeg med Franco Colle og kjæresten hans Giudy Turini som begge vant UTSS 100kmk. Franco har blant annet vunnet Tor des Geants (et 330km løp med ca 24000 høydemeter) og trives godt med å løpe i teknisk terreng. Franco passerte målstreken på UTSS Baunei på den utrolige tiden12:35:11 uten å se sliten ut i det hele tatt. Men selv Franco matte innrømme at «it was technical, very very technical».

Og en droppout rate på 50% på UTSS 100km kan understreke den kommentaren. Skal du løpe UTSS 100km må du være forberedt på en skikkelig krevende tur, den er absolutt gjennomførbar, men den passer nok best for de som er ute etter å utfordre seg selv litt ekstra og som er godt vant med å bevege seg i krevende terreng. For folk flest er nok maraton distansen mer enn krevende nok.

Et helt spesielt løp

For meg forblir UTSS fortsatt på «løp som bør oppleves» -listen. Jeg vet ikke om noen andre løp man kan sammenligne det med, for kombinasjonen hav og fjell, vakkert, men krevende terreng og et rikt plante og dyreliv, for ikke å snakke om den enorme gjestfriheten man blir møtt med, gjør at dette er et løpe jeg gjerne kommer tilbake til igjen og igjen.

(Foto: Ian Corless)

Publicerat: 2019-10-17 23:07 Kommentarer (0)



Oslos Bratteste 2019

Hva får over 3000 folk til å frivillig løpe, gå, krabbe og krype fra bunnen av Wyller-løypa og hele veien opp til Tryvannstårnet en kald, våt og særdeles gjørmete lørdag i slutten av september?

Hva er motbakkeløp?

Motbakkeløp. Smak litt på det ordet. Et løp som i all hovedsak går oppover. Gjerne i et bratt og ulendt terreng. Et løp som vil få deg til å hive etter pusten, sende pulsen til himmels og gi deg syre i låra. Rett og slett et ganske brutalt løps konsept. Høres det fristende ut? Enten så nikker du energisk på hodet nå, kanskje med mange «gode» motbakkeløp i minne, eller så setter du opp en grimase og tenker noe i duren «ikke om du hadde gitt meg en million kroner». Eller kanskje du tenker litt som meg, at dette høres ut som en real utfordring, en utfordring som både skremmer og frister på samme tid og som det er vanskelig å si nei til. 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Du skulle kanskje ikke tro at et løp på 2,7km med 407 høydemeter skulle by på noen problemer for en fjellgeit-wannabe som meg som gjerne deltar på lange fjelløp med flere tusen høydemeter. Og det stemmer jo. Jeg har flere ganger tatt turen fra Bogstadvannet og opp til Tryvannstårnet på blåsti, alltid med mange kilometer i beina fra før, og kan ikke si annet enn at jeg koser meg med dette siste bratte partiet. For jeg er jo litt sær når det kommer til dette med bakker. Jeg synes bakker er helt topp. I motbakkene gå tempoet ned og jeg bruker andre deler av kroppen slik at de musklene jeg bruker mest når jeg løper flatt får hvile. Jeg har også en evne til å kunne gi fart i oppoverbakke, for selv om jeg ikke helt skjønner hvordan, så har jeg stukket av med seier i bakkesprinten til løpet Nøklevann Rundt (det løpet er forresten rett rundt hjørnet og anbefales varmt du kan lese om mine opplevelser fra det løpet her). Bakken som går under navnet «Dreperen» og «den onde søstra» kommer helt på slutten av løpet og har knekt mange løpere opp igjennom tidene. Men dette er en kort bakkesprint som kommer på slutten av et 9,8km langt kupert løp og kan på ingen måte sammenlignes med en 2,7km lang oppoverbakke med til sammen 407 høydemeter.

Det er en første gang for alt

Så å gi alt jeg kan fra bunnen av en veldig lang og bratt bakke, det var noe jeg aldri hadde gjort før og helt ærlig ante jeg ikke hva jeg skulle forvente å bruke av tid, hvordan det ville føles eller hvordan jeg skulle angripe denne utfordringen. Så klart, jeg hadde en viss anelse om at dette ville gjøre vondt og jeg skjønte vel at det å gi alt opp den første bratte kneika ikke ville være kjempe lurt og jeg har kommet meg opp fra bunnen av Oslo vinterpark til toppen på under 30 minutter før, så et sted mellom 20 og 30 minutter var reelt. Men siden dette var mitt første motbakkeløp bestemte jeg meg for å ta det som en god trenings og lærings økt. Ikke ha noe spesifikt mål annet enn å komme meg opp bakken så bort som mulig og ta med meg lærdom på veien.

Så, lørdag ettermiddag trasket jeg altså oppover veien fra Voksenkollen T-banestasjon til Tryvannstårnet. Tåka lå tett og det var regn i lufta. Jeg var spent på hvordan traseen så ut etter fredagens heftige regnskurer. Folk som hadde startet i de tidligste puljene kom gående nedover mens jeg gikk oppover. De så svette, slitne, møkkete og fornøyde ut. Godt tegn.

Jeg plukket opp startnummeret mitt, svippet innom sponsor teltene for å sjekke hva de hadde av tilbud før jeg begynte å bevege meg nedover i retning start. Turen ned skulle jeg bruke til å varme opp litt samtidig som jeg skulle gjøre meg kjent med traseen og forholdene. Og heie på løperne så klart.

Jeg var i en av de siste puljene. Oslos Bratteste er organisert med puljestart som er lagt opp delvis slik at de raskeste starter til slutt og delvis etter hvor mange som er i de forskjellige puljene for å forhindre propp på de smale partiene. Lurt.

Derfor kom det stadig vekk en jevn strøm av løpere oppover mens jeg løp nedover. Traseen var våt og gjørmete, men samtidig ikke så ille som jeg hadde vært redd for. Jeg hadde sett for meg partier hvor man måtte krabbe oppover i gjørme, men selv om dette ikke var dagen å løpe opp Wyller i vanlige asfaltsko så tenke jeg at dette ikke skulle by på problemer så lenge man hadde de riktige skoene på seg. Noe jeg visste at jeg hadde.

Jeg vekslet mellom å småjogge og å slippe beina helt på vei nedover bakken samtidig som jeg fikk med meg navnene og utfordringene på de forskjellige partiene og kneikene. Det er tre mellomtider i Oslos Bratteste; Helveteskneika (den bratteste delen av løypa som kommer ganske så brutalt helt i starten av løpet), Platået (midt partiet som består av 500m med flatmark og, utrolig nok, en bitteliten nedoverbakke) og Svingen (som er en lang oppoverbakke som, ja du gjettet riktig, inneholder en stor sving). Så er det bare sjarmøretappen igjen. De siste 200m bratt opp til målstreken der folk står og heier deg inn mens kommentatoren leser opp resultater og nytt fra ute i løypa.

På vei ned til mål så jeg mange slitne folk, noen gikk andre prøvde å småløpe. På de bratteste partiene var det ikke mange som smilte. Ansiktsutrykkene viste at dette krevde en skikkelig innsats. Krokryggede og fokuserte jobbet folk seg oppover Helveteskneika, og da de passerte mellomtiden på toppen av kneika kunne man se lettelsen i blikkene deres. Den følelsen av å ha kommet seg opp den bratteste kneika, nå var det verste gjort på en måte.

Den så heldigvis ikke så lang ut denne «helveteskneika» men jeg tenkte at det ikke ville være spesielt lurt å gi alt opp her. Da ville jeg få svi skikkelig hele resten av løpet. Så jeg skrev meg bak øret at jeg ikke skulle la meg rive med i starten.

Fra bunnen av Wyller til Tryvannstårnet på 24 minutter og 30 sekunder

Nede i startområdet tok jeg et par turer på do før jeg vrengte av meg overtrekks klærne og leverte posen min til bilen som skulle sørge for at tingene mine ville ligge i mål området når jeg nådde Tryvannstårnet om en liten halvtime. Så tok jeg noen korte og raske drag for å få beina i gang og forberede kroppen på max-puls før jeg ble sluset inn til start. Jeg så meg rundt på de andre damene på startstreken. Her var det flere raske damer så det ut som. Stemningen var god, latteren satt løst samtidig som man kunne merke en lett nervøs spenning. Om litt var det vær tur til å pese opp bakken og vi ønsket hverandre lykke til.

Startsignalet gikk og på et blunk var alle tankene om å beherske seg opp den første kneika forduftet. Jeg prøvde å holde følge med de raskeste jentene i puljen min, for det kjentes ikke så ille ut. Så Helveteskneika var unnagjort før jeg visste ordet av det. Men så begynte jeg å slite. Nå som det ble en slakere oppoverbakke klarte jeg ikke å få beina ordentlig i gang og komme opp i et raskere tempo. Beina kjentes allerede fryktelig tunge ut og jeg merket hvor rask pulsen min var og at den neppe kom til å bli roligere før toppen var nådd.

Og det var enda «langt» igjen.

Da jeg passerte drikkestasjonen halvveis i bakken stoppet jeg ikke for påfyll. Nå var det ikke stort mer enn 10-15 minutter til mål tenkte jeg, og i målområdet har jeg mer enn nok tid til å få i meg både vått og tørt. Jeg visste at så fort jeg kom meg over kneika ved drikkestasjonen ventet det en nedoverbakke og et flatt parti. Det ville gi beina litt hvile, men jeg hadde ingen planer om å ta det rolig der, for det er en strekning man kan vinne mye tid på hvis man vil. Så jeg slapp beina i nedoverbakken og prøvde å holde tempoet oppe helt frem til oppoverbakken begynte igjen.  

(Foto: Sylvain Cavatz)

Jeg følte meg knekt da jeg begynte på siste mellomtid. Beina ville ikke mer, og lårene skrek om nåde da jeg så et kjent fjes midt i Svingen. Sylvain gliste bak kameraet. «Smil Abelone! Du elsker jo bakker…»

 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Ansiktsuttrykket mitt sier vel mer enn tusen ord. Jeg hadde vondt, jeg var sliten og jeg hadde allerede spurt meg selv minst 100 ganger hva i all verdens land og rike som er galt med meg siden jeg utsetter meg selv for slik pinsel.

Men å møte på Sylvain der var nok det som ga meg vilje til å ta meg sammen og gi på det siste lille stykket inn til mål. «The end is near» sa han og jeg lurte litt på om han snakket om et nærliggende hjerteinfarkt eller noe, for det føltes som om jeg var døden nær akkurat da. Men han fulgte meg et lite stykke, fortalte meg at jeg ville klare det, at det bare var litt mer enn 200 meter igjen til mål.

Og det var det som skulle til. Jeg ignorerte alle signaler fra lår og legger om å gi opp og satte opp farten den siste lille kneika opp og inn over målstreken, med et smil om munnen. Det tok ikke mange minuttene før alt det vonde var glemt. Kroppen hadde det helt fint, lårene var litt slitne, men ikke stive som jeg hadde trodd de kom til å bli. Faktisk så slo det meg at jeg fint kunne tatt turen opp en et par ganger til, ikke i samme hastighet selvfølgelig, men i mitt normale tempo hadde det gått bra. Og det fortalte meg to ting:

1.      Jeg hadde ikke gikk alt, selv om det føltes slik underveis.

2.      Jeg har mye å lære når det kommer til det å ta kroppen helt ut.

 

Vondt og godt på samme tid

Du har kanskje lest innlegget og tenkt at nei, dette høres bare vondt ut, ikke snakk om at jeg skal betale en krone for å utsette meg selv for noe sånt. Men saken er at det å utfordre seg selv på denne måten, virkelig kjente på at man må gjøre en innsats for å nå mål, det er en utrolig god følelse.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og her kommer greia med motbakkeløp; det er du selv som bestemmer hvor hardt det skal være.

(Foto: Sylvain Cavatz)

For dette er en bakke de fleste kan klare å komme seg opp uten å føle at man er nær et hjerteinfarkt. Folk i alle aldre, fra barn helt ned i barnehagealder til godt voksne damer og menn stabbet seg opp til toppen av Oslo på lørdag. De gjorde det i det tempoet som passet for dem. Noen brukte over en time, andre spurtet opp på 15 minutter. Du velger selv hvor ubehagelig det skal være. Og selv om det gjør vondt, så velger altså folk å gjøre dette om og om igjen. I år var det Oslos Bratteste 10-års jubileum, og flere av deltagerne jeg snakket med hadde løpt Oslos Bratteste flere ganger før. Det er et treningsmål for mange. En test av formen. Og det er et løp som er lett tilgjengelig for folk som bor i og rundt Oslo.

Klarer jeg å komme meg opp bakken litt raskere neste år?

Dette blir nok ikke siste gang jeg løper Oslos Bratteste heller og nå som jeg har en tid å forholde meg til så er det også morsomt å se om jeg kan slå min egen pers neste år. Og det skulle ikke være umulig. Men det krever nok at jeg tar et par økter opp og ned Wyller i forkant. 

 


 

Utstyrsliste:

Jeg så mange som hadde kledd veldig godt på seg opp bakken. Mitt tips på et så kort løp som bare går rett opp er å heller kle litt mindre på seg for du blir fort varm på vei opp Wyller. Her er hva jeg brukte på lørdag, en våt og kjølig dag i oktober. Og jeg frøs ikke et øyeblikk.

Sko: X-talon 210 (ble også brukt av vinner i herreklassen og flere av løperne i topp 10)

Klær: Base elite t-skjorte, racer shorts, buff og race elite pro sokker fra Inov-8

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-10-03 14:23 Kommentarer (0)



Icebug Xperience West Coast Trail 2019

I sammarbeid med Visit Sweden og Västsverige

For straks to uker siden hadde jeg en herlig innholdsrik (løpe) lang(t)helg i Bohuslän. Fra fredag til søndag tilbakela jeg 74 kilometer på noen helt magiske stier langs den svenske vestkysten. Jeg løp over svaberg og stein mens Kattegatts salte vind blåste friskt. Jeg løp gjennom idylliske fiskelandsbyer og sommerhus-kolonier, gjennom skog, over lyng, stokk og sten og opp på berg hvor utsikten fikk meg til å juble høyt. Og her kommer race reporten fra dette noe utenom det vanlige løpet.

(Foto: Icebug)

Men først; hva går Icebug Xperience West Coast Trail egentlig ut på?

Icebug Xperience West Coast Trail er et etappeløp som går over 3 dager med en total distanse på 74 kilometer. Du velger selv om du vil løpe, gå og løpe eller bare gå og løpet er delt opp i puljer slik at de som ønsker å gå eller gå og løpe starter tidligere enn de som ønsker å løpe. Derfor er det et løp som passer for alle. Både de som ønsker å presse kroppen max tre dager på rad og konkurrere om en god plassering på startlisten og for de som bare er ute etter å nyte den vakre naturen i Bohusän med godt selskap og i et roligere tempo. I motsetning til de fleste andre løp jeg har løpt er det noen flere kvinner enn menn med på dette løpet. Hvorfor det er sånn er bare gjetning fra min side, men jeg har en teori om at det har mye å gjøre med at dette løpet er tilrettelagt for at hele familien skal kunne være med, med egen kids camp og mulighet for svært familievennlige overnattingssteder. Dessuten så jeg flere venninne-gjenger som gjorde denne helgen til en kombinert spa og løpe-helg. De bodde på Spa hotellet Vann hvor de nøt ettermiddagen i spaet og en bedre middag også løp eller gikk de på dagtid, noe som for meg fremstår som en helt perfekt oppskrift på en vellykket venninnetur. Nå må du ikke misforstå meg og tro at dette er et «dame-løp», for det er det absolutt ikke. Det er nesten like mange menn med på løpet totalt, men i klassen Løp er det flere menn enn damer.  Men også blant herrene er det alt fra de som velger å gå hele distansen til eliteløpere og ski-stjerner som løper alle etappene tilsammen på under 5 ½ time. 

Kids Camp

Som jeg allerede har nevt er en av de tingene som gjør Icebug Xperience så unikt at det er lagt til rette for at hele familien kan være med og ha det gøy. På Ramsvik camping har Icebug et opplegg for barn mellom 6 og 14 år med lek, turer både til lands og til havs, is og mye moro. Helgen avsluttes med et eget løp for barna med målgang på stranden til full jubel og heiarop. Så mor og far trenger ikke å ha dårlig samvittighet når de løper rundt i den flotte naturen som vest Sverige har å by på 3 dager på rad for barna er i god varetekt og har det alle tiders. Da jeg så hvor fornøyde ungene var angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med sønnen min på dette. Han hadde nok stortrivdes og neste gang skal han helt klart få lov til å være med.

Terrenget

(Foto: Icebug)

Bohuslän byr på fantastisk vakker kyst natur og i løpet av de tre dagene for man oppleve litt av alt. For meg er det umulig å si hva jeg likte aller best, for jeg hadde det like morsomt da jeg løp igjennom frodige skoger, over luftige berg og nede langs kysten på svabergene. Det varierer mellom å være lettløpt sti, planker og vei til å være i kategorien teknisk krevende terreng, men som samtidig er løpbart. (Altså ikke behov for å ta med seg tau og hjelm på turen). Fordelt på antall kilometer totalt er det en nokså snill trase med tanke på antall høydemetre som kommer på til sammen 1400m i løpet av de 3 dagene, (les at det er en wanabe fjellgeit som skriver dette). Dette er med andre ord et løp det er mulig å løpe raskt på.

God trening for etappeløp newbes og som oppkjøring til Oslo Maraton

Er du en av dem som synes det høres spennende ut med et av disse lange etappeløpene sånn som Marathon des sables, The coastal challenge Costa-Rica eller et av Beyond the Ultimate  løpene, men som ikke helt vet hvordan kroppen ville takle det? Icebug Xperience kan absolutt ikke sammenlignes med noen av disse ekstrem-løpene, hverken når det gjelder distanse, temperatur eller behovet for å bære med seg utstyr dag etter dag, men det er likevel en god måte å teste ut hvordan kroppen trives med å presse seg selv flere dager på rad. I motsetning til de kjempe lange og ekstreme etappeløpene krever Icebug Xperience svært lite planlegging fra deltagernes side. Så lenge du bor på Ramsvik camping eller Hotell Vann trenger du bare å ha med deg klær og sko å løpe i, de få tingene som står på listen over obligatorisk utstyr og godt humør, så fikser Icebug resten. Også er ikke dette et løp du bruker 6 måneder på å restituere deg etter heller. Line Caliskaner har løpt Icebug Xperience flere år på rad og fortalte meg at hun bruker Icebug Xperience som oppkjøring til Oslo Maraton. Da får hun en skikkelig mengde helg 3 uker før maraton og med tidene hun har fått til på Oslo maraton de siste årene tror jeg på henne når hun sier at dette funker.

(Det obligatoriske utstyret)

Men nok «reklame», her kommer altså løpsrapport fra Icebug Xperience West Coast Trail 2019.


Etappe 1: Over Ramsviks steiner

Klokken var nesten lunsj tid da jeg endelig stod klar på startstreken på Ramsvik camping sammen med godt over 200 andre løpere i klassen «Run». Jeg hadde derfor rukket å dytte i meg både en tidlig og en sen frokost, varmet opp lett og i tillegg fått heiet av gårde deltagerne i «walk» og «walk/run» klassene som hadde startet tidligere på dagen. Temperaturen var så perfekt som den kunne bli med en lett bris som jeg ville glede meg over etter hvert som pulsen steg og kroppstemperaturen økte. Jeg både gledet og gruet meg til turen jeg skulle ut på. Gledet meg fordi jeg visste at naturen jeg skulle få oppleve var i verdensklasse og at dette ville bli en fantastisk opplevelse, men jeg gruet meg litt, for nå skulle det løpes fort.

Etappen var ikke lenger enn 23km, rett over halvmaraton distanse altså, og for dere som har fulgt meg en stund vet dere at det er den distansen jeg synes er aller tøffest. Kort nok til å holde et bra tempo hele veien, men langt nok til at du rekker å lure på hvorfor i all verden du utsetter deg selv for noe sånt (for min del) i godt over 90 minutter. Jeg fikk mange kommentarer i forkant av dette løpet om at dette ville være «peanuts» for meg. Distanser på under 30km hver dag og nesten flat løype i forhold til hva jeg har deltatt på tidligere burde vel ikke by på noen store utfordringer.

For meg var det nettopp det at distansene var relativt korte og at traseen var løpbar som var den store utfordringen. Nå skulle det gå fort. Og det skulle helst gå fort alle tre dagene.

Starten gikk og jeg løp som vanlig for hardt ut. Beina føltes lette, og jeg gjorde et forsøk på å holde følge med noen av jentene lenger fremme. Men det var litt taktikk også, for dagen før hadde vi løpt igjennom de første 3 kilometerne av løpet og da hadde jeg bitt meg merke i noen partier med smal sti hvor det garantert ville bli litt kø hvis man havnet for langt bak, derfor ville jeg holde tempoet oppe og heller roe ned så fort vi kom ut i det åpne landskapet hvor det ventet flere kilometer på stein og svaberg langsmed havet.

Jeg hadde rett i mine antagelser, for selv om jeg hadde gitt litt på ved start ble det lavere tempo når vi kom inn på den smale stien. Lang, lang rekke… Da jeg kom ut fra skogen og ut på svaberget hadde jeg glemt alt om å roe ned tempoet på denne strekningen. Nå tok jeg opp jakten på jentene litt lenger fremme. De hadde god fart og beveget seg lett også der terrenget var ekstra utfordrende. Jeg hadde fremdeles følelsen av at det gikk overaskende lett, på tross av at Garmin fortalte meg at dette gikk alt for fort. Fortsatte jeg sånn ville det bli ny pers på halvmaraton distanse, og dette var ikke lettløpt terreng. Alt av varsellamper burde egentlig begynne å lyse allerede etter 5 kilometer i denne farten, men jeg var for opptatt av jakten, naturen og å fokusere på hvor jeg plasserte føttene mine.

(Foto: Icebug)

Du skulle kanskje tro at et naturreservat som bærer navnet «Klippornas Rike» er et grått og livløst sted, men her hvor den salte vinden stryker over et bølgende landskap fult av sten, for det meste granitt, som ble formet av isen den gangen Sverige var dekket av is, vokser det her og der vakre blomster og busker opp mellom stenene. 

Det var til og med et stort beiteområde hvor store kuer lå og koste seg på det grønne gresset med en laber interesse for flokken med løpere som rushet forbi.

(Foto: Icebug)

Etter 7-8 kilometer kjente jeg at det begynte å bli litt tungt og jeg kom på at det nå kanskje var på tide å få i seg noe næring. Den første drikkestasjonen hadde jeg løpt rett forbi, jeg hadde hverken hatt behov for vått eller tørt, men den dalende energien fortalte meg at jeg ikke burde ha ventet så lenge med å fylle på med karbohydrater. Jeg dyttet i meg en gel og kjente straks at energinivået steg igjen, inntil magen plutselig begynte å krangle. Det var til å begynne med bare en vag murring og da jeg stoppet opp på matstasjon nummer to ved broen som går over Sotekanalen, klarte jeg å dytte i meg litt banan og noen energikuler før jeg hastet videre. Hadde jeg fått med meg at tiden ble stoppet på denne matstasjonen hadde jeg kanskje tatt meg tid til å gå en tur på do her, men det hadde jeg altså ikke.

Murringen økte på og ble etter hvert mer uttalt enn jeg satte pris på, men jeg var nå halvveis i løpet og regnet med at det ikke var stort mer enn en time igjen før jeg var i mål på bryggen i Smögen. Og en time med litt vondt i magen skulle jeg klare. Men tempoet gikk helt klart ned nå, men det skyltes nok like mye at jeg hadde holdt en alt for høy fart den første halvdelen av løpet.

En ting som jeg likte veldig godt med Icebug Xperience West Coast Trail var at jeg hele tiden tok igjen folk på veien fra walk og walk/run klassene. Og hver gang jeg løp forbi noen ga det mulighet for å heie litt på de jeg løp forbi og jeg fikk en minst like god support tilbake. Løpere er fine folk altså!

Løypa gikk nå innover i landet og opp igjennom skog og åpne områder med sten og lyng. Litt gjørme var det også å finne og jeg plumpa godt nedi et par gjørmehull. Herlig morsomt terreng med andre ord. Jeg følte ikke at jeg hadde tid til å stoppe opp, for på tross av magen hadde jeg nå en god flyt igjen. I hvert fall en liten stund. Og nå var det ikke mer enn 5 kilometer igjen til mål.

Så jeg løp altså videre mens magen vekslet mellom å være tålelig ubehagelig og i perioder så vond at jeg vurderte å bare drite i hele løpet. Sånn bokstavelig talt.

Av en eller annen grunn hadde jeg et eller annet sted i løpet av turen begynt å innbille meg at denne etappen var på 22 kilometer, ikke 23. Og for alle som har løpt et løp som var bittelitt lengre enn hva man hadde trodd så er vel følelsen jeg hadde da klokka viste 22km og jeg ikke så snurten til mål veldig gjenkjennelig. «For langt til mål syndromet» kan arte seg på mange måter helt fra en følelse av å være på grensen til et mentalt sammenbrudd (les om opplevelsen jeg hadde på Ice Ultra stage 4 her) til lettere irritasjon og synkende motivasjon. Men jeg hadde en date med toalettet som jeg absolutt ikke ville komme for sent til og derfor klarte jeg å holde både motivasjon og tempo oppe selv da det gikk opp for meg at det var 1 hel kilometer igjen til mål. Kanskje enda mer.

Jeg hadde det så travelt at jeg løp forbi flere i «run» klassen på denne siste strekningen som gikk langs kyststien i Smögen og videre inn på den populære brygga, (og her var jeg virkelig oppe i sprint fart), som er smekkfull av liv og koselige restauranter.

Kan vel ikke si at jeg var veldig mottakelig for små prating og High Fives da jeg passerte målstreken denne dagen, for jeg sa vel bare «do» og ble pekt i riktig retning og stengte meg inne en liten stund. Vondt i magen, kvalm og generelt uvell. Ikke den beste målgangsfølelsen jeg har hatt. Men etter en liten stund tok jeg meg sammen, kom meg ut på brygga og bestemte meg for å dytte i meg lunsjen koste hva det koste ville. Kroppen trenger jo mat for å kunne restituere raskt, men selv om maten så god ut og jeg visste at kroppen trengte påfyll eide jeg ikke matlyst. Og denne jenta eier som regel ikke metthetsfølelse…

(Men et smil til selfien i mål klarer jeg alltid å trylle frem)

Noe var ikke helt som det skulle og etter hvert som tiden gikk ble det bare verre og verre og jeg var nok et stusselig syn der jeg krøket meg sammen, blek som et laken, der vi ventet på bussene tilbake til Ramsvik Camping og Vann hotell. Jeg var booket inn på sistnevnte, for selv om jeg stortrives med å bo i både hytte, telt og campingvogn så fristet det litt ekstra å bo på et hotell med en 1000 kvadratmeter stor spa avdeling og å få servert en bedre 3-retters middag hver kveld. (Jada, I hear you, «Abelone goes full diva»). Men slik som formen var nå fristet det ikke en gang med en tur på spa. Ville jeg i det hele tatt klare å starte på morgendagens etappe? Og hvorfor hadde jeg blitt så dårlig egentlig? Jo visst har jeg vært uggen og kvalm under løp før og at matlysten har vært borte noen timer, for ikke å snakke om dager, etter lange løp har jo hendt. Men dette kunne ikke sammenlignes med noen av de episodene.

Uansett ga det seg heldigvis sakte men sikkert etter noen timer med å bare ligge flatt ut på sengen, og utpå kvelden kom både matlysten, spalysten og løpelysten tilbake.

Etappe 2: Skog, øy, bakker og stein

Lørdag stod løpets lengste etappe for tur. I løpet av dagen skulle det løpes 29 kilometer, noe som er en distanse jeg trives bedre med. Magen føltes grei ut, men jeg tok ingen sjanser og spiste bare loff med smør og en kopp urtete til frokost selv om hotellet bød på en stor og appetittlig frokostbuffet.

(Foto: Icebug)

Dagen var delt opp i to, for man starter dagen med å løpe en runde på den bittelille øya Malmön. Øya har ikke mer enn ca 250 inbyggere og frem til 1977 var eksport av granitt hovedinntektskilden til øyboerne. Det er kanskje unødvendig å si at det er en god del stein på denne øya…

Vi fulgte den omtrent 10 kilometer lange Kuststigen rundt øya, først langs brygga, mellom små koselige hus ved kaien og på lettløpt sti og vei. Jeg hadde hengt meg på en av jentene som hadde pustet meg i nakken nesten helt frem til mål dagen i forveien. Det gikk egentlig i et litt for raskt tempo fra start denne dagen også, men igjen var dette litt taktikk fra min side, for som sagt var denne dagen delt opp i to og når man når fergekaia etter å ha løpt runden ute på Malmön stopper klokka og man får en god pause ved drikkestasjonen før fergen som går hvert 30 minutt frakter løperne tilbake til fastlandet.

(Foto: Icebug)

Så jeg ville ha god tid til å få igjen pusten, fylle på med næring og ny energi. Da vi kom ut på svabergene og etter hvert også stenbruddet gikk tempoet uansett ned. Her krevde det at man holdt fokuset for det var nok av steder å vrikke ankelen eller hva som verre er hvis man ikke fulgte med. Jeg likte denne strekningen godt og selv om jeg løp langsommere tok jeg nå innpå jentene foran meg og etter 10 kilometer løp vi inn i tidsfri sone side om side.

På kaia møtte jeg John Aslak og Kim fra Löplabbet igjen, dissa gutta klarer jeg aldri å holde følge med under løp og jeg ser dem som regel bare på startstreken og etter målgang. Og nettopp det at det her ble en liten oppsamling av løpere var utrolig morsomt. Man fikk tid til å skravle litt, høre hvordan det gikk for de andre og da vi begynte å løpe igjen på fastlandet ble det på en måte som en ny fellesstart.

Da vi gikk av fergen på fastlandet møtte vi på Steffen som løp Icebug Xperience ultra 50 miles (eller litt over 80km på norsk). Steffen lå som nummer 1, ( og obs, spoiler: han vant også løpet), av ultraløperne og var den første av mange blide, slitne, tøffe og trivelige ultraløpere vi skulle møte videre på ferden. For herifra fulgte vi samme trase som ultraløperne, bare motsatt vei. Du skulle kanskje tro at det ville føre til trangt om plassen på stiene? Men nei, det var over hode ikke noe problem. Det har vel noe å gjøre med at det er så stor spredning på sånne lange ultraløp at det var langt mellom hver ultraløper. Og hver gang man møtte på en av ultraløperne som kom i motsatt retning fikk man en fin mulighet til å heie litt og gi en high five. Og du, har du prøvd det noen gang? Å gi high five til andre løpere? Det er få ting som gir så effektiv positiv energi påfyll som løper high fives! Not kidding. Så jeg fikk fylt positiv energi banken min til topps denne dagen.

Jeg var nøye med å fylle på med næring i form av gels, bloks med elektrolytter og vann regelmessig og helt fra start Og jeg kan ikke huske at jeg følte meg ordentlig tom noen gang i løpet av turen. Det har mye å si for opplevelsen at man opplever at kroppen har nk drivstoff på tanken.

(Foto: Icebug)

Denne dagen var nesten mere variert enn dagen før, og det skulle man nesten ikke tro gikk an. Vi løp på herlig morsomme stier i skogen, langs kyststier og på svaberg, over mark og eng og gjennom små tettsteder langs sjøen. Og best av alt var det at det var en god del bakker på denne etappen. Jeg trives jo best når det går litt opp og ned og her gikk det mye opp og ned. Det var aldri ordentlig lange bakker og det var for det meste bakker det var mulig å løpe i, men de kjentes godt i lår og rumpe. Utfra løypeprofilen hadde jeg forstått at det var et par bratte stigninger før dagen ble avsluttet med 2 kilometer slak nedoverbakke ned mot Kungshamn hvor målgang for dagen befant seg. Da jeg trodde jeg var på nest siste stigning holdt jeg litt igjen og dermed hadde jeg krefter nok til å nyte utsikten som møtte meg på toppen av berget jeg nettopp hadde løpt opp. Her var utsikten vid over hav og kyst og på vei ned kunne jeg se Kungshamn. Nå gjenstod det bare en bratt kneik og så en herlig lett avslutning. Den bratte kneika kom aldri, det var litt slak oppoverbakke et lite stykke, men plutselig forstod jeg at jeg var på vei ned de siste 2 kilometerne. Jeg hadde mer å gi og nå satt jeg opp farten og løp forbi flere løpere på vei inn til mål. Det er helt utrolig hvilken effekt lukten av målgang har på meg, for da klarer jeg (nesten) alltid å hente frem ekstra krefter.

I mål var det god stemning. Løpere satt strødd ut over brygga og nøt en nydelig lunsj i solsteiken. Jeg kom plutselig på at jeg hadde glemt å smøre meg med solkrem og et raskt blikk ned på skulderen min fortalte meg at det burde jeg ha gjort. Flere hoppet i sjøen fra brygga, selv droppet jeg det for jeg oppdaget at beina begynte å bli nokså stive da jeg satte meg ned på brygga og en liten stemme fortalte meg at det å komme seg opp på land igjen ville kunne by på problemer. Så jeg tenkte dagens svømmetur fikk vente til jeg var tilbake på hotellet. Jeg hadde tross alt 1000 kvadratmeter med spa å boltre meg på også denne ettermiddagen.

Ut fra startlisten hadde jeg forstått at det var mange nordmenn som deltok på løpet, det er jo tross alt bare en kort kjøretur over fra Oslo og et svært tilgjengelig løp for folk flest på Østlandet. Nå satt jeg og skravlet med flere av de norske løperne på brygga, både folk jeg kjente fra før og folk jeg ikke kjente fra før. Jeg kommer alltid hjem fra slike løp med flere nye venner og bekjente fra løpsmiljøet, og det synes jeg er noe av det triveligste med slike løp, for løpere er så fine folk!

 

(Denne jenta pustet meg i nakken både på dag 1 og 2 og sørget for at jeg holdt tempoet oppe)

Etappe 3: En fantastisk avslutning på herlig våte og gjørmete stier

«Du blir jo bare i bedre og bedre form for hver dag som går du!». Kommentaren kom fra Kim etter at jeg hadde spurt om han ikke skulle varme opp. Beina mine hadde begynt å bli litt stive og det var en kort («bare» 22,2km), og dermed også rask etappe vi hadde foran oss, så for meg hørtes en aldri så liten oppvarming lurt ut. Dessuten hadde jeg sett på løypeprofilen at det ventet en bratt stigning etter bare noen få kilometere og tenkte at sjansen var stor for å gå på en liten smell der om ikke hjertet, beina og resten av kroppen var litt forberedt.

Men det var likevel også noe i det Kim hadde sagt, for det rare var at jeg hadde følt meg bedre og bedre for hver dag som gikk. Man skulle tro jeg ville være mer sliten og at det ville kjennes tyngre på dag 3 i et slikt løp, men for meg føltes det nå ut som om jeg endelig var ordentlig i gang. Og jeg gledet meg til å sette av sted.

Regn og torden hadde preget de tidlige morgentimene, men nå var det bare vannpytter og et lite hint av regn i luften som vitnet om det. Denne dagen ville vi tilbakelegge flere kilometer på fine skogsstier og jeg hadde en følelse av at jeg ikke ville være ren på leggene ved målgang.

Og det passet meg helt perfekt.

Da starten gikk føltes det ut som om jeg ble forbiløpt av alle. For en gangs skyld rushet jeg ikke ut fra mål i et hodeløst tempo. Nå løp jeg kontrollert, for snart skulle jeg opp. Og min styrke ligger i partiene med mye bakker, ikke der det er flatt slik som det var nede ved havna. Da vi forlot Hunnebostrand havn og kom ut på en smal kyststi ble det litt kø, men det gikk fortsatt raskt nok og så fort kyststien var over og jeg så den første stigningen satte jeg opp tempoet og passerte den ene løperen etter den andre. Det var en kort, men bratt stigning og her måtte jeg flere ganger nedi med begge hender for å komme meg videre. Pulsen skjøt i været og lårene brant. Med andre ord en helt herlig følelse.

(Foto: Icebug)

På vei ned fra toppen kom vi inn på noen herlig morsomme stier. Mistanken min om at det ville være litt gjørme på stiene i dag ble nå bekreftet og etter bare noen få minutter hadde jeg gjørme til langt opp over låra. Her koste jeg meg virkelig og jeg tok igjen en av de jentene jeg ikke hadde hatt sjans til å holde følge med første dagen, men nå vekslet vi på å løpe foran hverandre. Hun skjøt fart på de strekningene de gikk rett frem, jeg løp forbi der det gikk oppover eller nedover.

De morsomme stiene ble innimellom avbrutt av korte strekninger på grus og asfalt og til min overraskelse oppdaget en kjent rygg et stykke foran oss og da bestemte meg for å prøve å henge meg på John Aslak som så ut til å ha en tung dag og dermed et tempo som jeg kunne klare å henge med på.

Vi kom opp på en ny høyde og jeg nøt utsikten fra toppen samtidig som jeg skrev meg bak øret at det lønnet seg å holde balansen og ikke skli utfor her for det var bratt og det var et langt stykke ned. Selv om jeg nå hadde løpt fra jenta jeg hadde løpt med tidligere klarte jeg aldri helt å komme frem til John Aslak for hver gang vi kom ut på en lettløpt strekning økte gapet mellom oss, og jeg tok aldri nok innpå på de tekniske partiene selv om det føltes som om jeg hadde en god fart. Det eneste stedet jeg følte jeg måtte bremse ned ordentlig var da vi passerte igjennom en lang og smal sprekk i berget. «For et fantastisk sted å løpe» tenkte jeg, for antageligvis femtiende gang denne dagen. Og så kom vi ut på flata og da forsvant ryggen til John Aslak helt.

Nå stupte både farten og motivasjonen min en kort stund, for på flata kjentes alt så mye tyngre, men noen oppmuntrende kommentarer fra en av løperne som passerte meg var alt jeg trengte for å finne tilbake til løpegleden.

Vi løp over en lang flytebrygge og krysset en liten øy og så ble jeg overasket over å se en bro jeg syntes jeg kjente igjen. Hadde jeg ikke vært her før? Jo, her var broen over Sotekanalen og også løpets aller siste matstasjon. Også her stoppes tiden og man kan ta seg tid til å fylle på vann og få i seg næring. Nå dyttet jeg i meg noen punsjeboller og en banan, magen hadde oppført seg eksemplarisk hele dagen og jeg stresset ikke med å løpe videre. Dessuten kunne jeg ikke løpe videre, for rett etter at jeg kom inn på matstasjonen senket bommene seg og broen åpnet seg for en større seilbåt som skulle passere. Jeg smilte litt av minnene jeg hadde fra da jeg var liten og seilte nedover langs svenskekysten. Turen gjennom den smale Sotekanalen hadde vært et av høydepunktene hver sommer. Nå stod jeg altså på land og så en annen seilbåt passere forbi mens jeg gjorde meg klar for siste innspurt.

Du skulle kanskje tro at man begynner å glede seg til å se målstreken etter 3 dager og nesten 75 kilometer, men det var blandede følelser jeg hadde da jeg igjen løp i terrenget på Ramsvik. Jeg gledet meg jo, for det er alltid godt å passere målstreken med en følelse av at man har presset egne grenser og løpt et bra løp. Samtidig var det litt trist at det snart var over. For det føltes ut som om både hodet og kroppen var klar for et par dager til, (minst), med løping i vakre Bohuslän.

Men siden jeg visste at løpet snart var over ga jeg på skikkelig de siste våte kilometerne inn til mål. For om jeg hadde tenkt på stiene vi hadde løpt tidligere på dagen som våte og gjørmete var det ingenting når man sammenlignet med de siste 3 kilometerne før mål. Jeg frydet meg over hver vannpytt jeg plasket igjennom slik at vannet stod til alle kanter. Benytter samtidig anledningen til å si unnskyld til alle de jeg muligens kan ha kommet til å sprute sølevann på under denne siste ville sprinten inn mot mål.

(Foto: Icebug)

Gjør jeg det igjen?

Kort oppsummert var Icebug Xperience West Coast Trail en helt fantastisk opplevelse. Icebug vet hvordan de skal arrangere bra løp og Bohuslän er som skapt for terrengløping. Vil jeg gjøre det igjen? Helt klart! Jeg forstår veldig godt at flere har dette løpet som et fast innslag på løpsagendaen hvert år...

(Foto: Icebug)

Publicerat: 2019-09-12 22:28 Kommentarer (0)



Blefjells Beste: tøffere enn man skulle tro

Da jeg løp Blefjells beste 21km i fjor lovet jeg meg selv å komme tilbake for å løpe den 57km Troll-løypa. Den vakre naturen og den utrolig trivelige stemningen på løpet i kombinasjon med at løpet er utrolig bra organisert gjorde at dette var et løp jeg ville tilbake til.

Jeg var ute litt i siste liten denne gangen også. Hadde avventet fordi jeg var usikker på om kroppen var helt klar for et nytt ultraløp enda, men etter to nesten helt løpefrie uker kjentes det ut som om kroppen hadde hentet seg litt inn igjen og Blefjells Beste er jo tross alt «bare» 57 kilometer. Og 2000 høydemeter. Det burde gå greit tenkte jeg. Selv om jeg hadde vært litt plaget av en lett sommerforkjølelse de siste dagene.

Om jeg var blitt litt blind for distanser? Å ja, det kan jeg skrive under på! Og det fikk jeg merke veldig godt på dette løpet.

For siden jeg nå tenkte på dette som et ganske snilt ultraløp, ikke kjempe langt og med en relativt snill mengde høydemetre så tok jeg rett og slett litt lett på det. Det høres kanskje litt blærete ut at jeg tenker «bare» om en slik distanse, men det er en helt naturlig psykisk reaksjon og noe jeg vet mange ultraløpere sliter litt med. For etterhvert som man har klart å gjennomføre lengre og lengre løp får man nye referanser og når man sammenligner med andre lengre og brattere løp man har klart å gjennomføre er det lett å gå i den fella hvor man tenker at «det er jo bare».

Så jeg tok altså litt lett på det. Pakket sekken min to dager før, rasket sammen det jeg hadde av gels og annen næring liggende. Elektrolytter, koffein, karbohydrater. Sjekket værmeldingen og var litt i stuss om hva jeg skulle ha på meg (for været i fjellet har jeg fremdeles stor respekt for etter lærepengen jeg fikk under Sans Senja skyrace i fjor).

Men sånn bortsett fra det så jeg ikke så nøye på løypeprofilen. Jeg hadde jo løpt omtrent 1/3 av løypa før og hadde en viss peiling på hva som ventet meg og tenkte at jeg burde være i mål på en sånn ca 7,5t da jeg sammenlignet med hva jeg løp Ultra Birken på tidligere i år.

Heldigvis hadde Heidi og Sylvain tatt ut kart, løypeprofil og fjorårets vinnertider og da vi satt fredag kveld og gjorde noen siste forberedelser gikk det opp for meg at jeg måtte forvente en mye lengre dag ute i fjellet enn hva jeg hadde forestilt meg. For vinnertiden i dameklassen i fjor var på litt over 8t og det var et par særdeles gode løpere som kom inn som nummer 1 og 2 i fjor. Det tydet på en mye mer krevende løype enn jeg hadde forventet og at jeg trolig ville bruke nærmere 9 timer på turen.

Jeg smurte meg i hvert fall en litt større niste enn jeg hadde planlagt og da jeg stod på startstreken morgenen etterpå lovet jeg meg selv at jeg skulle ta det rolig i starten. Ikke la meg rive med av de raskeste løperne, men spare litt på kruttet.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Det løftet brøt jeg så fort starten gikk og jeg la i vei i en, som vanlig, alt for høy fart over stokk og stein og myr og allerede etter 3 kilometer var jeg skikkelig andpusten. Jeg følte meg rett og slett utslitt. Det lover kanskje ikke så veldig godt når du har 54 kilometer igjen og ikke en gang har begynt på den første skikkelige stigningen.

Fra å ha ligget som dame nummer to ble jeg nå forbiløpt av tre damer ganske raskt. Og jeg skjønte at jeg ikke kom til å ha sjans til å holde følge med noen av dem i dag. For i dag kom til å bli en sånn dag hvor det viktigste var å klare å gjennomføre. Jeg peste meg opp på de første toppene. Utsikten var ikke noe å skryte av på dette tidspunktet på grunn av tåke.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Men tåke trenger ikke å være negativt, for denne tåken gjorde landskapet jeg løp i ekstra spennende. Litt mystisk på en måte. Og da jeg kom opp på toppen hvor jeg vet at utsikten er helt fantastisk så ble jeg ikke skuffet over å ikke få oppleve samme utsikten som jeg hadde fått der året før. For her oppe skinte solen igjennom tåka på en måte som ga et helt spesielt vakkert lys. Nesten overnaturlig vakkert. Her oppe på toppen føltes kroppen litt bedre ut en den hadde gjort etter de første 3 kilometerne. Første stigning var gjennomført og beina kunne løpe fritt over fjellet. Litt kronglete terreng her og der, men det gikk an å løpe og det utnyttet jeg. Det blåste friskt oppe på fjellet, herlig kjølende etter en lang og slitsom motbakke som hadde fått temperaturen til å stige godt. Jeg kom på at jeg burde få i meg litt næring, kanskje litt sent, men jeg synes ofte det er mer krevende å få i meg mat i oppoverbakker.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

På vei ned fra fjellet fylte jeg vann i en av bekkene. Siden dette var et løp helt uten drikkestasjoner var jeg redd for å gå tom for vann underveis. Jeg vurderte å stramme skolissene litt, for jeg hadde kjent litt på at foten gled i skoen, men så løp det noen forbi meg og da våknet konkurranseinstinktet mitt litt og jeg tok opp jakten. Det gikk bratt nedover på teknisk sti og på vei ned klarte jeg å tråkke skikkelig over. Jeg var nedi med armene og det gjorde så vondt at jeg et øyeblitt var usikker på om jeg ville bli nødt til å bryte løpet. Men jeg gjorde som jeg pleier på løp, fortsatte bare videre uten å kjenne for mye etter. For jeg har erfart at det som regel går seg til etter en liten stund. Det gjorde det også denne gangen, men nå stoppet jeg opp og tok meg tid til å knytte lissene skikkelig.

Og her er et lite tips: løper man et ultraløp og kjenner at det er noe som ikke kjennes helt riktig ut (stein i skoen, for stramt eller for løst knyttede skolisser, truger som er festet litt feil…) så ta deg tid til å stoppe opp å fikse det før skaden har skjedd. Helt basic ultraløperkunnskap som tydeligvis har litt vanskelig for å sette seg skikkelig hos meg.

Jeg tok meg samtidig tid til å dytte i meg litt næring og så fortsatte jeg ferden nedover fjellet.

Jeg skal innrømme at jeg vurderte å bryte da jeg kom dit hvor 21 kilometeren og 57 kilometeren skiller lag. For jeg viste at det ikke ville komme noen muligheter til å bryte senere i løpet. Ankelen min kjentes ikke helt super ut, men det var heller ikke så ille at jeg ikke kunne løpe. Jeg måtte bare ta det litt ekstra forsiktig der det var litt kronglete terreng.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Noe som jeg etter hvert forstod var nesten hele tiden. Det var få partier som jeg kan definere som lettløpte på i dette løpet.

Selv om det føltes ut som om jeg gikk i sneglefart opp mot neste topp så tok jeg til min overraskelse igjen noen løpere på veien. Motivasjonen min for å holde tempoet var likevel ikke å løpe forbi folk denne dagen, nei, det var nok heller å løpe så fort at jeg unngikk å løpe for lenge i regnværet som var meldt utover ettermiddagen. Jeg bryr meg ellers lite om regn, for regn er jo egentlig ganske fint løpevær, men det kan gjøre løping i fjellet litt mer krevende. Det blir glatt og gjørmete og her var det flere bratte partier som jeg så for meg kom til å være mindre hyggelige å ta seg igjennom etter noen timer med regn. I tillegg kjente jeg at jeg var redd for at det skulle bli tordenvær. Noen av skyene rundt meg på vei opp mot det høyeste punktet var faretruende mørke. Kall meg gjerne pinglete, men jeg trives best innendørs når det lyner og tordner.

Jeg kom forbi de to steinene. Historien bak dem husket jeg ikke, men jeg husket at det var noe med å gå imellom dem. Så det gjorde jeg da. Det er forresten ikke ofte jeg tar meg tid til å ta bilder underveis i løp, men denne dagen gikk det uansett så langsomt at jeg like gjerne kunne ta meg tid til å knipse et bilde.

Før jeg nådde toppen møtte jeg på en annen løper som så sliten ut. Etter å ha løpt alene en stund i fjellet var det hyggelig å ha litt selskap igjen. Vi var begge enige om at dette fjellet var seigt. Han fortalte meg at han sleit litt med å få ned maten nå og det minnet meg på at jeg ikke hadde spist så alt for mye selv heller. Jeg fant frem noen koffein-jellybeans og delte med ham. De er kanskje litt lettere å få ned sa jeg. En halv brødskive gikk også ned med tvang. Jeg visste at jeg hadde fått i meg alt for lite mat og at dette sikkert hadde noe av skylden for at det føltes ekstra tung nå.

Men litt mat fikk beina i gang igjen og når jeg kom i gang så forsvant min nye løpekamerat bak meg.

På toppen av fjellet ventet en fantastisk panoramautsikt på meg. Nå som tåken var borte kunne Gaustadtoppen og en drøss av andre topper som jeg ikke vet navnet på sees i det fjerne. Det blåste friskt og det var rett før jeg vurderte å dra på meg jakken min, men så begynte nedoverbakken og da kom jeg litt i le igjen. Det føltes ut som om det tok like lang tid å komme ned den bakken som det hadde gjort å komme opp på den andre siden av fjellet. Jeg var redd for å tråkke over igjen og tok ingen sjanser og ikke lenge etter at jeg hadde kommet meg ned det bratte partiet ble jeg tatt igjen av han jeg hadde løpt sammen med tidligere så da fikk jeg litt selskap igjen.

Det var ikke mye hvile å få i disse nedoverbakkene og jeg beklaget meg for følget mitt at jeg kanskje virket litt mutt i dag siden jeg hele tiden måtte konsentrere meg om hvor jeg plasserte føttene mine.  Han svarte at han hadde det på samme måte, så da gjorde det ikke så mye. Og så var vi plutselig tre løpere, for nå hadde en av gutta jeg hadde blitt kjent med kvelden før på Solum gård tatt oss igjen. Vi holdt følge hele veien ned til der det ble mer løpbart igjen rundt kilometer 40. Her var det en av gutta som nevnte at det vistnokk var dette partiet som kunne oppleves som litt tungt, men det var det siste jeg hørte av praten deres før jeg så dem i mål et par timer senere.

For nå fikk beina mine liv igjen og nå gikk det lettere enn det hadde gjort noen gang tidligere denne dagen. Først litt oppover på sti før det bar ut i terrenget. Det gikk jevnt nedover og mange steder kunne jeg bare la beina gå av seg selv igjennom lyng og myr. Det myke terrenget føltes helt nydelig å løpe i og det vakre myrlandskapet dro fokuset mitt vekk fra at jeg følte meg sliten og lei. Med den farten jeg hadde nå virket ikke mål så langt unna og jeg øynet en mulighet for å komme i mål på under 9 timer.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Selv om det hadde regnet en del det siste døgnet var myrene lette å løpe i. Litt våt på sokkene ble jeg jo, men det gjorde meg ingen ting.

Sånn inntil jeg plutselig stod med myr opp til rumpa. Jeg hadde løpt rett oppi et myrhull og da jeg prøvde å løfte det ene beinet merket jeg at jeg ble sugd enda lengre ned. Lettere panisk grep jeg tak i en busk ved siden av meg og dro meg selv opp mens jeg ba en stille bønn om at begge skoene ble med opp. Da jeg hadde kommet meg opp av hullet smilte jeg litt av hele situasjone. Det må ha sett fryktelig komisk ut. Og hvor er fotografen når man virkelig trenger ham?

De siste 10 kilometerne var tunge. Nå begynte det å regne skikkelig og jeg var sulten, sliten og lei. Gels fristet ikke, det gjorde heller ikke den halvspiste og våte brødskiven som var igjen. Jeg ville bare i mål hvor jeg kunne spise pølser og chips og drikke mengder med cola. Jeg hadde fremdeles litt fart i beina og så for meg at det ikke ville ta stort mer enn en time før jeg var i mål, så jeg brydde meg ikke om å få i meg noe mer mat.

Da jeg kom ut på veien det siste stykket inn mot mål ble jeg tatt igjen av to løpere. De sa at jeg fikk henge på om jeg ville inn på under 9 timer. Jeg tenkte at det var greit med litt drahjel og prøvde å holde følge med dem et stykke.

Men så, da det var 3 kilometer igjen møtte jeg den berømte veggen hardere enn et magaplask fra 10 meter'n.

Det sa bare helt stopp. Jeg sjanglet videre. En fot foran den andre. Plutselig føltes mål uendelig langt borte. Da det var en kilometer igjen hørte jeg en bil som tutet og ut av bilen spratt Øyvind og Heidi fra Bøler. Jeg ble så glad for å se dem, men hadde ikke overskudd til å vise dem det. Jeg subbet fremover, (det må ha sett skikkelig stusselig ut), men med disse to sprudlende og blide klubbvennene mine som motivatorer klarte jeg å karre meg i mål med et smil rundt munnen.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Etter noen pølser, litt buljong, sjokolade, chips og mange glass med Cola følte jeg meg ikke så verst.

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Jeg fikk pratet litt med noen av de andre løperne, men siden været i år ikke innbød like mye til å henge i målområdet for å heie inn de andre løperne som det hadde gjort året før så tok det ikke lang tid før jeg satt i bilen på vei tilbake til Solum gård. Heidi hadde satt ny løyperekord på 21 kilometeren og Øyvind som aldri har løpt noe terrengløp før kom på 4 plass i et sterkt startfelt. Så det er håp for de som er hardbarka asfaltløpere også…

Så takk til arrangøren for et helt supert velorganisert løp på dette fantastiske stedet. At Blefjells Beste arrangeres med start og mål på Monas (Løpsleders) hytte er også med på å gjøre dette løpet til noe helt eget. Og et lite tips er å ikke drøye så lenge med å melde seg på, for det er begrenset med plasser på dette løpet. Jeg kan også anbefale overnatting på Solum gård fra fredag til søndag. Det er så hyggelig å spise middag med de andre løperne der og man blir kjent med mange nye trivelige folk. Hans Ole og Kine sørger for at alle har det tipptopp under oppholdet og maten er ordentlig god og garantert kortreist (du får sannsynligvis servert elg som er skutt fra kjøkkenvinduet neste år også).

(Foto: Sylvain CAVATZ)

Også kan du bruke søndagen på å ta en restitusjonstur til Juvfossen... 100% verdt det!

Publicerat: 2019-07-23 19:01 Kommentarer (0)



Ultrabirken 2019; Sol, gjørme, fine stier og ekte løpeglede

Ultrabirken i kortversjon? Vått, gjørmete, sol, fantastisk vakker natur, sydentemperaturer, blide folk og moro fra start til slutt.

(Foto: Birken)

Den litt lengre varianten kommer her:

 

Sola varmet allerede godt da jeg gikk av bussen på Sjusjøen. Det var ikke en sky å se på himmelen og jeg gjorde et siste forsøk på å overtale John Aslak til å låne meg solbrillene hans, siden jeg hadde klart å glemme mine egne hjemme. Nei, det var vist ikke aktuelt, så da så jeg for meg at jeg ville bli nødt til å løpe mysende rundt oppe på fjellet de neste kommende timene. Jaja, kunne vært verre tenkte jeg og stilte meg opp i startområdet.

Jeg fiklet med øreplugger og sjekket at alt satt som det skulle mens jeg speidet rundt meg etter kjente fjes og for å se hva slags løpere som stod på startstreken. Det jeg digger med ultraløp er at alle mulige slags folk står sammen på startstreken. Alt fra elite løpere som skal kjempe om plass på pallen til de som planlegger å bruke dobbelt så lang tid, og kanskje enda mer, enn det første mann over målstreken gjør. Her stod det folk i alle aldere, kroppsfasonger og med forskjellig utstyr og erfaringer bak seg.

(Foto: Erik Fostervoll)

Antallet damer kunne godt ha vært litt høyere, men jeg fikk et inntrykk av at det var flere sterke damer som stod på startstreken og jeg tenkte at jeg ville måtte jobbe litt hvis jeg skulle komme på topp10 listen i dag.

Jeg ønsket de rundt meg lykke til og kjente på den herlige spenningen i kroppen som jeg alltid får før løp.

3-2-1- GÅ!

Jeg hadde plassert meg litt midt i flokken av strategiske grunner. Jeg vet nemlig hvor lett jeg har for å henge meg på personen foran meg selv om det kanskje går litt i raskeste laget. Og om det da er gutta i teten som tilfeldigvis er rett foran meg så går det raskt, i hvert fall en liten stund før jeg har brent ut kruttet på kilometer 3 eller noe…

(Foto: Erik Fostervoll)

Men nå holdt jeg et behagelig tempo. Jeg så et par legger som jeg kjente igjen og løp opp på siden av Henriette som jeg skravlet litt med mens vi løp det første stykket på vei til der stien begynte. Jeg kjente at beina hadde lyst til å løpe raskere da vi kom inn på sti og jeg flyttet meg sakte men sikkert fremover i rekka der vi beveget oss opp mot første topp. Dypt konsentrert passerte jeg tydeligvis flere jeg kjenner på strekningen over Lunkefjell uten å hilse, sorry folkens! Jeg var vist helt inne i løpsbobla og fikk ikke med meg stort annet enn naturen rundt meg og hvor jeg skulle plassere føttene mine.

(Foto: Birken)

Det var allerede litt for varmt for hva jeg regner som behagelig løpetemperatur og jeg tenkte at i dag var det lurt å komme seg over fjellet så fort som mulig og ned i lavlandet hvor mye av traseen går igjennom skog som skjermer litt for solen. Jeg bestemte meg også tidlig for å gå for strategien «Get wet, stay wet» i dag, så der alle andre gjorde sitt beste for å løpe rundt sølepyttene siktet jeg på de våteste flekkene. Derfor tok det ikke lang tid før jeg hadde gjørme og møkk opp til låra, for det var ikke så rent få vanndammer, våte myrpartier og gjørmehøl der oppe på fjellet.

Jeg løp forbi første drikkestasjon uten å stanse. Hadde mer enn nok vann og sportsdrikk i flaskene mine og valgte heller å gå for en gel. Jeg viste at det ikke var langt igjen til neste drikkestasjon og at jeg fint ville kunne vente med lefse og påfyll av flaskene til da. Det er en av de beste tingene med Ultrabirken, det er kort avstand mellom matstasjonene og liten fare for å gå tom i mellom.

Jeg holdt en god fart og begynte å ta igjen en og annen dame. Jeg ankom neste matstasjon, fikk hjelp til å fylle opp flaskene mine mens jeg dyttet i meg et par lefser. Lefser er forresten helt genial lultraøpermat! Det glir lett ned uten at man må bruke mye energi på å tygge og med smør og sukker på får man godt med energipåfyll. Både raske og litt langsommere karbohydrater og fett (som er super fuel på ultraløp hvor folk flest går på fettforbrenning store deler av tiden).

Jeg tok igjen en til jente, hun holdt et tempo som passet meg bra så vi løp forbi hverandre flere ganger på strekningen over Hitfjellet til Pellestova. Hun hadde god fart, men falt hele tre ganger på strekningen og da hun falt for 3 gang på vei opp mot Pellestova klarte ikke sykepleieren i meg å være stille mer og jeg tipset henne om å få i seg mer salt og drikke. Dette ble ikke eneste gangen i løpet av Birken at jeg ble bekymret for folk som viste tegn til dehydrering. Det som er skummelt med dehydrering og ubalanse i elektrolyttnivået er at den som er dehydrert ikke selv alltid tenker klart. Tidlige tegn er at man blir ufokusert, sliten, svimmel, har lettere for å snuble og man mister litt dømmekraft. Ofte skjønner man det ikke selv og da er det fint at andre som ser at det er noe i veien minner en på det.

Så hvis du skulle oppleve under et løp at jeg stikker nesa mi borti ditt inntak av drikke og næring, tenk på det som kjærlig ultraløper omtanke. Det er nemlig det det er ment som og det håper jeg også andre vil minne meg på om de ser at jeg begynner å vise tegn til dehydrering.

(Foto: Erik Fostervoll)

Jeg tror jenta tok det på alvor for hun virket mye mer fokusert etter matstasjonen på Pellestova. Vi skravlet litt på vei opp over Nevelfjell. Det er alltid moro å bli kjent med nye folk på løp og denne jenta hadde nettopp fått øynene opp for ultraløping. Og hun digga det. God var hun også, og jeg tenkte med meg selv at dette var en jeg kom til å treffe på i flere løp fremover.

På matstasjonen ved Nevelvatnet stod John Aslak og ventet på meg. Han hadde bestemt seg for at jeg kunne få låne solbrillene hans likevel, sånn siden knærne hans hadde sagt stopp på vei ned fra Nevelfjell. Nå var jeg blitt så vandt til sola at jeg egentlig syntes det gikk ganske greit, så jeg løp videre uten. Jeg hadde ikke tid til å skravle så mye der, for nå følte jeg at jeg hadde en god driv og var klar for å komme meg over siste topp og begynne nedfarten mot Lillehammer.

(Foto: Erik Fostervoll)

Det gikk lett over siste fjelltopp og jeg løp forbi mange av maraton løperne og jeg stusset over hvor rene bein de hadde. Enten hadde de jobbet hardt for å unngå alt av sølepytter, eller så var maraton traseen veldig mye tørrere enn ultra traseen. Det slo meg også at mange av maraton løperne ikke hadde hverken vest eller ekstra drikke med seg og jeg tenkte at selv om drikkestasjonene kommer hyppig på Birken så er det lurt å ha med seg litt ekstra drikk og en nød rasjon med gels over fjellet. Sånn selv om det ikke er påbudt…

Jeg var spent på de siste 20 kilometerne av Ultrabirken. De første 40 hadde jeg jo løpt igjennom uken før , (den turen kan du lese om her), så de kjente jeg, men den siste strekningen ned mot lillehammer hadde jeg hørt flere skrekkhistorier om. Jeg hadde forberedt meg på at det ville bli hardt for låra med nedoverbakke nesten hele veien og mye grusvei. Men sannheten er at jeg koste meg hele veien ned til Lillehammer. Strekningene med grusvei og asfalt var rett og slett behagelige og nedoverbakkene var herlig morsomme og krevde ingen ting av meg. Jeg kunne bare la beina gå fritt uten at det kostet meg stort.

Og gleden var stor da jeg oppdaget at det var flere partier med teknisk sti, myr og gjørme også her.

I motsetning til hva jeg er vant til når jeg løper ultraløp løp jeg sjeldent alene på Ultrabirken. Det er hyggelig å skravle litt med folk underveis og her var det mange å si hei til. Da jeg kom inn i løypa til Birken 21km ble det plutselig mange flere folk i løypa, men her var folk flest ikke like pratsomme. Mulig de ikke synes det var like artig å møte på en litt i overkant positiv ultraløper som løp oppover de små bakkene og sa «nå blir det snart is og cola, is og cola, is og cola!» .For nå var det fri flyt av endorfiner i blodbanen, eller «happy hour» som jeg gjerne kaller det.

Ute i Birken trassen så jeg flere løpere som virket som om de trengte å få orden på væskebalansen sin. Jeg så en mann som ramlet 3 ganger på noe som ikke kan ha vært mer enn en kilometer, men her gikk alt så mye raskere enn i ultraløper traseen også tenkte jeg at her var det uansett ikke langt igjen til mål, bare 10 kilometer. Man blir litt rar av å løpe ultraløp. Det skjer noe med hvordan man tenker på avstander nemlig. For når jeg sitter her og skriver dette så skjønner jeg jo at 10 kilometer ikke er «bare» når man er ute og løper en rask halvmaraton…

Men heldigvis var de som stod på drikkestasjonene utrolig flinke til å sørge for at folk fikk i seg drikke. Noe av det jeg husker som varmet hjertet mitt aller mest på denne turen var da jeg passerte en drikkestasjon omtrent 6 kilometer fra mål. Jeg hadde fremdeles drikke i en av flaskene mine og viste at det ville holde inn til mål. Derfor tok jeg meg ikke bryet med å stanse for påfyll. Jeg fikk tilbud om både sportsdrikk og vann da jeg løp forbi, men da jeg takket nei kom det et kollektivt rop fra alle de frivillige som stod på drikkestasjonen «DU MÅ DRIKKE!!». Den omsorgen varmet virkelig og jeg smilte fra øre til øre og forklarte mens jeg løp at jeg hadde vann i flasken min og at det holdt til mål.

Jeg husker også den siste bitte lille kneika omtrent 1 kilometer fra mål, der stod noen med musikk og heiet på løperne. Og om humøret mitt ikke var på topp fra før, så nådde jeg i hvert fall toppen der jeg danset forbi (bokstavelig talt). Det føltes som om jeg hadde 03.30 fart den siste kilometeren inn mot mål. Det var nok noe nærmere 5min/km, men da jeg spurtet ned bakken og inn i målområdet og løp rett på Matt som stod og ventet på meg føltes det som om jeg fint kunne har fortsatt videre i minst 60 kilometer (og dette er det er altså det man kaller for runner’s high om du skulle lure).


Og om jeg ble møkkete på beina?


Så takk Birken, for møkkete bein og for at dere står på og lager et så utrolig fint arrangement. Og takk til alle de fantastiske frivillige som gjorde at jeg gledet meg til hver gang jeg kom til en matstasjon. Takk til alle de som stod ute langs løypa og heiet og, ikke minst, takk til alle de kule løperne jeg møtte på underveis.

Denne løpsopplevelsen kommer jeg til å huske lenge!

Publicerat: 2019-06-21 20:26 Kommentarer (0)



Siste forberedelser før Ultra Birken

Skal du løpe Ultra Birken i år? Jeg har nettopp kommet hjem etter noen fine dager med løping i fjellene ved Sjusjøen. Hvis jeg har mulighet til det, løper jeg gjerne hele eller deler av traseen før et løp. Det å være kjent med løypa og terrenget gjør det lettere å velge riktig utstyr og det hjelper på de mentale forberedelsene før et løp. Man vet hva man kan vente seg, hvor man kan forvente at man blir sliten, men også hvor man kan vente seg en lett strekning. Jeg synes det for eksempel alltid er lettere å løpe opp en lang bakke som jeg kjenner, for da vet jeg når den slutter og hva som venter etterpå og på den måten tilpasser jeg intensiviteten etter det.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er ikke alltid man har mulighet til å løpe igjennom traseen før et løp. Spesielt ikke de lange ultra løpene som du kanskje er nødt til å reise et stykke for å komme til. Og da tyr jeg til å studere løypeprofil og til å lese andres opplevelser av tidligere løp og å prate med folk som har løpt det aktuelle løpet før. Siden jeg nå har de første 40 kilometerne av Ultra Birken traseen friskt i minne skal jeg skrive ned noen av tankene mine rundt de siste forberedelsene til løpet og kanskje jeg kan gi noen tips videre til dere som skal løpe Ultra Birken for første gang.

Ultra Birken starter klokka 07.30 på Sjusjøen. I sekken/vesten som du har på ryggen skal man ha følgende obligatorisk utstyr: mat, drikke, klær, refleksvest og mobiltelefon. Hvor mye du må ha med av mat og drikke eller hva slags klær du skal ha med står det ingen ting om, så her må man kjenne seg selv litt når det kommer til behov for næring og man bør absolutt ta en titt på værmeldingen for dagen. Er det meldt kraftig regn, vind og lav temperatur har man med seg mer og varmere klær enn om det meldes 20 grader og skyfri himmel. Slik som været ser ut til å bli nå (14 grader og overskyet, helt perfekt løpevær), kommer jeg bare til å ha en super lett Inov-8 windshell jakke og en buff (just in case) med i sekken. Så kan jeg ha en langermet trøye og et par tørre sokker i droppbaggen som jeg planlegger å sende til Pellestova. Jeg blir veldig varm når jeg løper og regner med å starte i shorts og t-skjorte. Og solkrem. Sola tar mye mer oppe på fjellet, og ja, det går an å bli solbrent når det er overskyet. Jeg klarte å få en hudfarge som matcher stjernetegnet mitt, (jeg er kreps om du skulle lure), i løpet av et par timer oppe på fjellet den første dagen.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Av mat og drikke kommer jeg til å starte med to flasker med 400-500ml med vann og sportsdrikk. Jeg kunne ha klart meg med en flaske, for det er tett mellom matstasjonene. 10 kilometer på det meste. Men jeg vil unngå å stoppe på hver matstasjon, dessuten liker jeg å veksle mellom sportsdrikk og vann. Maten som serveres på matstasjonene varierer, men jeg kommer langt på banan, lefse og en brødskive i ny og ne så jeg kommer ikke til å ta med meg de store mengdene mat i sekken. Et par gels er likevel kjekt å ha og noen energi gums med koffein. Da fyller jeg kravet om «mat» i sekken.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Så der har du sekken min. (Den nye Inov-8 Race Ultra Pro 5 om du skulle lure). Slik som det ser ut nå vil den veie mindre enn 1,5kg. Det er en herlig lett sekk å starte med på et ultraløp.

Så over til løypa:

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Jeg kommer til å løpe alt for hardt ut fra start. Det er vanskelig å ikke la seg rive med når starten går og alle løper av sted og du på grunn av et eller annet tullete instinkt har lyst til å holde følge med de aller raskeste løperne. Dessuten gjør det faktumet at det er lettløpt grus/jord/asfalt vei det første stykket at det er lett å løpe fort. Hvis du, som meg, ikke har planer om å varme opp før du setter av sted på dette 60km lange løpet anbefaler jeg at du ikke legger ut i 3.30min/km fart den første kilometeren av Ultra Birken. Det er kjedelig å starte første oppoverbakke med sure bein. Just saying.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

De første 40 kilometerne av Ultrabirken er en blanding av brede fjellstier, smale stier (singel tracks) og korte perioder med grus og asfalt. Det er ingen ordentlig bratte og lange bakker, stigningene opp til hver fjelltopp er løpbare og det er ikke nødvendig å ta med klatreutstyr. Det betyr ikke at du MÅ løpe alle bakkene. Er du ny i ultraløper gamet så kan du skrive deg dette bak øret først som sist: det er lov å gå. Jeg har aldri gjennomført et ultraløp uten perioder med gåing. Og jeg kommer nok til å gå i noen partier av bakkene på Ultrabirken også.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Stiene på Ultra Birken er generelt lettløpte og jeg går for en hybrid sko, Inov-8 Parkclaw275, den samme som jeg brukte på Ecotrail i år. For selv om de første 40 kilometerne går mest på sti er det få steder jeg savnet å ha en rendyrket terrengsko. Så her går jeg for en sko som gir maks komfort både på sti og vei og som samtidig gir meg beskyttelse og bra grep.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er et og annet vått parti på Ultra Birken. Litt gjørme må man regne med og sannsynligvis også våte sokker. Og det er jo noe av moroa med terrengløping.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Arrangøren lover super merking av traseen, så jeg tviler på at det skal gå an å løp seg vill der på løpsdagen, men man må holde litt fokus i stiskiller og huske på at man i perioder løper samme trase som maraton løperne. Altså, ikke følg blindt personen som løper foran deg.

Jeg kommer til å ha musikk på det ene øret de første 47 kilometerne. Etter det har man ikke lov til å ha musikk på øret lenger. For meg gir musikken en god rytme på løpingen. Den hjelper meg å holde en jevn fart og til å ha noe annet å fokusere på når ting blir tungt under et løp. Men jeg har som regel bare musikk på det ene øret, for jeg trenger å kunne høre om det kommer noen bak meg eller om det skjer noe spesielt rundt meg.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Sekken som skal vente på meg i mål skal inneholde et varmt klesskift. Jeg har lett for å fryse etter løp. Kroppen er sliten og har ikke overskudd til å opprettholde kroppstemperaturen så godt som til vanlig. Og det er fint å kunne henge i målområdet etter sånne løp, nyte følelsen av at man har kommet i mål og heie de som enda er ute å løper inn til mål. Der, på målstreken på ultraløp, har jeg blitt kjent med mange fine folk, så nyt tiden i målområdet og vær litt sosial så får du garantert noen nye løpevenner med på kjøpet.

Nå gjennstår bare den vanskeligste delen før slike ultraløp, nemlig å hvile. Kroppen skal få slappe av og samle krefter til den store dagen. Det kommer til å bli et par korte økter bare for å riste litt løs på beina, men bortsett fra de skal jeg ta det med ro og drikke rødbetjuice. Det funker for meg.

Så til alle dere som skal løpe et av Birken løpene neste helg, lykke til! Og kanskje vi sees på startstreken, i løypa eller i mål. Jeg gleder meg, for dette kommer til å bli utrolig bra!

 

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Publicerat: 2019-06-09 21:40 Kommentarer (0)



Kunsten å DNF

Har du kjent på følelsen av å reise fra et løp du har gledet deg til uten å ha krysset målstreken, uten å få en medalje rundt halsen og uten å kjenne på den fantastiske lykkefølelsen som kommer når du forstår at du faktisk har klart det? Det er ikke akkurat den beste følelsen man sitter igjen med etter å ha DNF, for man har jo startet løpet med et mål om å komme seg igjennom og gjerne også på en så rask tid som mulig. Men ting går ikke alltid på skinner og det er kanskje bra, for om det alltid gikk lekende lett og man aldri møtte skikkelig motgang, ville det da fortsette å være gøy?

Ice Ultra-eventyret mitt langt oppe i Nord-Sverige i februar tok hardere på meg enn jeg hadde forventet. Jeg hadde gnagsår som kunne få selv den mest hardbarka kirurgen til å rynke på nesa og anklene mine var så hovne og ustabile at selv den minste lille stein på asfalten kunne være nok til et overtråkk. Hofteleddsbøyerene mine var så slitne at det å gå opp en vanlig trapp virket ubeskrivelig tungt og generelt sett var kroppen min utslitt. Alt gikk tungt og trått og det føltes som om kroppen var i en nedbrytningsprosess.

(Foto: Eivind Bye)

Kroppen skrek etter hvile, men jeg ga den i stedet en halvmaraton på is, for når verdens første VM i isløping, Frozen Lake Marathon på Tisleiefjorden skulle arrangeres, klarte jeg ikke å si nei. Det er jo ikke hver dag du får mulighet til å delta på noe sånt! Og jeg gjennomførte, med en kropp som egentlig ikke hadde lyst, men et hode som hadde bestemt seg for å gjennomføre.

(Foto: Eivind Bye)

Betalingen ble et par uker med enda stivere og vondere ankler og verst av alt; jeg merket at lysten til å løpe ble borte.

Jeg begynte å stresse, for jeg hadde et nytt løp på agendaen litt under en måned frem i tid. Österlen Spring Trail 60 km var et løp jeg hadde gledet meg til et helt år, minnene fra fjorårets løp og følelsen jeg hadde da jeg krysset målstreken ved Christinehofs slott etter å ha løpt mitt aller første ulraløp i fantastiske naturomgivelser var noe jeg ville gjenta. Men jeg senket forventningene mine, for såpass forstod jeg, at det å løpe like raskt som året før var urealistisk.

Jeg begynte å trene meg opp igjen, korte turer og bare på asfalt. Anklene ble sterkere og kroppen begynte å føles som normal igjen. Litt vondter her og der, en legg som kranglet litt innimellom og en ankel som hovnet opp selv etter lette gåturer, men ellers gikk ting fremover. Og lysten til å løpe langt ute i naturen kom tilbake litt etter litt. Så da det nærmet seg løpsdagen kjente jeg på den gode følelsen av å virkelig glede seg til å løpe igjen. Jeg gledet meg til en lang tur i fint terreng. Terrenget var ikke så skummelt. Sånn bortsett fra at de første 20 kilometerne for det meste går på sandstrand og rullesteinstrand. Det korte partiet med rullesteinstrand var det partiet jeg var mest engstelig for og som jeg viste at jeg måtte ta det rolig forbi. Men bortsett fra det ville ikke terrenget by på de største utfordringene, tenkte jeg.

(Foto: Snikkelbecker)

Løpet startet bra. Så bra at jeg klarte å holde en mye bedre fart enn jeg hadde trodd jeg skulle klare, men allerede etter 8 kilometer begynte jeg å merke en irriterende smerte i venstre legg. Jeg nøt de fantastiske omgivelsene, men merket samtidig at jeg måtte konsentrere meg mer og mer om hvor jeg plasserte beina mine, for sanden var mer krevende å løpe i enn jeg hadde forestilt meg. Og da jeg kom til rullesteinstranden gikk det uendelig langsomt og jeg tråkket feil om og om igjen. Flashbacks fra 4. etappe på Ice Ultra. Men jeg kom meg, om en ikke så veldig elegant, gjennom på et vis og da stranden tok slutt ble jeg for første gang jeg kan huske glad for å komme inn på en strekning med asfalt.

Her gikk det lettere igjen. Jeg trengte ikke å fokusere på hvor jeg satte beina og anklene gjorde mindre vondt nå som de kunne bevege seg på flatt underlag.

Men den venstre leggen ble vondere og vondere og jeg begynte å forstå at det kanskje ble en DNF denne gangen. Men jeg kunne jo like gjerne få en fin tur ut av det, også fikk jeg se hvor langt jeg kom.

Etter et stykke med asfalt var det tilbake på sti og sand og nå merket jeg at anklene mine var lei. Det krevde mye konsentrasjon å komme seg gjennom noen partier og jeg merket at jeg fikk mindre og mindre glede av den fine naturen jeg løp igjennom. Jeg nærmet meg Bengtemölla, matstasjonen midt i løpet. Kanskje jeg like gjerne skulle gi meg der? Der var det jo greit med sitteplasser og muligheter til å kunne vente innendørs på transport til målstreken. Ja, det var en god ide. La oss gjøre det...

Inn på check-punktet, finne dropbag, bytte drikkevest, og ut igjen. Hva skjedde med den gode ideen om å hoppe av på Bengtemölla egentlig?

Det hele gikk ganske så automatisk og jeg tror ikke det gikk helt opp for meg hva jeg drev med før jeg var kommet et lite stykke videre. Hvorfor stoppet jeg ikke? Nå hadde jeg jo bare vondt. Vondt i leggen, vondt i anklene, vondt i hofta, vondt i ryggen. Skulle jeg snu og gå tilbake? Nei, den funksjonen finnes ikke hos meg tydeligvis. Så jeg fortsatte å løpe, men jeg kom ikke mer en 2 kilometer før det venstre beinet sa helt stopp. Det ville bare ikke løpe mer. Akkurat det samme skjedde på Ice Ultra dag 4, så følelsen var ikke helt ny for meg. Jeg bestemte meg for å gi beina en sjanse, gå et stykke og se om de fant ut av hvordan man løp etter hvert. Jeg gikk i omtrent 7 kilometer, da hadde jeg en maraton distanse (nesten) på klokka, og det betydde at jeg hadde nesten 20 kilometer igjen til mål. Det var ikke verdt å skulle fortsette å gå i 20 kilometer nå bare for å øke faren for flere skader og forlenge behovet for restitusjon.

Jeg ble plukket opp av en bil fylt opp med andre «Did Not Finishere». Jeg skal ikke si at det var den mest lystige stemningen der i bilen, men likevel var fokuset mer rettet mot hva som skulle løpes neste gang og hvilke andre mål som skulle nås. Og jeg kjente at det ikke gjorde så mye at jeg nå satt i en bil og ble kjørt det siste stykket til mål. Jeg hadde jo gjort en skikkelig innsats, jeg hadde fått en fin tur og jeg hadde klart å stoppe før jeg ødela for mye. Nå så jeg frem til et par måneder med bare rolige turer i skog og mark og ikke noe jag mot et nytt løp.

Epilog:

Jeg stoppet i tide. DU skulle kanskje tro at jeg hadde pådratt meg nye skader, men utrolig nok fikk jeg allerede noen få dager senere merke at kroppen hadde hentet seg inn igjen nok til å nyte en lengre tur i skogen. Og i løpet av påsken fikk jeg mange fine turer i Østmarka, veldig rolig, mange pauser og mye kos, men det viktigste var at jeg hadde det gøy hele veien og at kroppen kjentes bra.

Nå er jeg tilbake der at jeg bare gleder meg til å kunne komme ut på tur igjen og jeg har allerede lagt mange spennende planer for turer denne våren.

Publicerat: 2019-04-24 22:08 Kommentarer (0)



Etappe 5 (15km): «Sprinten»

«Good mo… Oh my, You’re a smelly bunch of people…». Kris sin morgenhilsen fikk de rundt regnet 40 løperne som lå tett i tett på hemsen til å le. Luktet det virkelig så ille her? Når du har samlet 40 løpere som har løpt tilsammen over 200 kilometer i løpet av de siste 4 dagene uten å dusje og uten å skifte klær bortsett fra mellom løpeklær og camp klær kan du ikke forvente at det lukter blomster. Men vi som lå der oppe, vi var ikke plaget av lukten. Det er rart med det, hvordan vi venner oss til det primitive livet hvis vi utsettes for det. Men jeg kan love deg at hver eneste en oppe på det loftet gledet seg til å ta en lang og varm dusj etter målgang i Jokkmokk.

For første gang denne uken hadde vi bra med tid til å kle på oss, spise, drikke og gjøre oss klare til å løpe. Den siste etappen var å regne som barnemat i forhold til de etappene vi hadde lagt bak oss. Bare 15 kilometer, rene sprinten. Yeah right. Etter over 200 kilometer på snø og is, over fjell, med og uten truger de siste 4 dagene hørtes ikke 15 kilometer ut som barnemat. De fleste av løperne hadde gnagsår og vondt både her og der og det var nok et artig syn å se oss kravle ned fra hemsen den morgenen.

Jeg var en av dem som brukte lengst tid på å komme meg ned fra hemsen. Jeg brukte lang tid på å overtale meg selv om at det var mulig å komme seg ned fra hemsen, for ikke å snakke om å gjennomføre de siste 15 kilometerne som gjenstod før målgang i Jokkmokk.

Da jeg endelig hadde klart å krabbe ned fra hemsen var neste prosjekt å få i seg frokost. Den søte havregrøten som jeg hadde elsket de første 3 dagene vokste nå i munnen min og fikk meg til å brekke meg. Søtt var det siste jeg hadde lyst på nå. «Do anyone want Chicken Tikka?»  En av de belgiske guttene jobbet hardt med å få tømt sekken for så mye som mulig og delte ut overskuddsmat. «Yes please!», en salt og litt sterk Tikka fra Expedition food fristet tusen ganger mer enn den søte grøten jeg prøvde å få i meg. Rundt bordet var løperne i full gang med å dele broderlig restene av snacks, mat og pulver til varm drikke. Ingen ønsket å bære med seg mer enn nødvendig det siste stykket inn til mål. Noen som har lyst til å bli kvitt litt Paracet og gjerne Ibux også? Nå var beina mine så vonde at jeg ikke brydde meg en døyt om regelen jeg har om å aldri bruke Ibux under løp (google Ibux og Rabdomyolyse hvis du lurer på hvorfor). Det var helt uaktuelt å bryte løpet nå. Jeg skulle i mål om jeg så måtte krabbe de siste 15 kilometerne. Jeg fikk i meg et gram Paracet og 400mg Ibux og så begynte jeg sakte å bevege meg ned mot startstreken. De andre hadde samlet seg foran skiltet hvor det stod at vi var på polarsirkelen for å ta et gruppebilde. Jeg kom ikke frem i tide, så jeg fikk ikke vært med på bildet. Det sier kanskje litt om hvilken fart jeg beveget meg i på dette tidspunktet.

(Foto: Mikkel Beisner)

Denne etappen var litt spesiell, for nå var det åpent for at også lokale løpere kunne være med på den siste strekningen inn mot Jokkmokk. Vi var derfor mange flere som stod på startstreken denne morgenen. Det hadde også samlet seg en liten gjeng med supportere, lokale folk som hadde tatt turen for å heie oss av sted.

Jeg stilte meg forrest sammen med de Simon, Andre og Wim. Jeg håpet fremdeles at jeg skulle få bena i gang bare startskuddet gikk slik som jeg hadde gjort de andre dagene. Men denne gangen gikk det ikke. Jeg klarte å løpe noen få skritt, men så gikk det ikke mer og jeg stabbet av sted mens tårene rant og alt rundt meg ble tåkete. Jeg ble forbiløpt av den ene løperen etter den andre og en av de siste løperne ga meg stavene sine, for han så at det var så vidt jeg klarte å stå på beina. I ettertid forstår jeg ikke helt at jeg klarte å fortsette. Det var så vondt at jeg ikke klarte å tenke klart. En fot foran den andre. En fot foran den andre. En fot foran den andre….

(Foto: Mikkel Beisner)

Denne etappen hadde en eneste oppoverbakke, men den var til gjengjeld bratt og kom brått på etter start. Men nå begynte jeg å merke at beina hadde kommet litt i gang. Og da jeg tok igjen løperen som hadde lånt meg stavene sine takket jeg pent og leverte stavene tilbake. Jeg trengte dem ikke lenger. Jeg begynte på oppoverbakken, vondt ja, men ikke lenger uholdbart. Og da jeg begynte på nedoverbakken på den andre siden oppdaget jeg at beina klarte å løpe. Det gikk ikke fort, men det gikk fremover og jeg kjente at den fantastiske kombinasjonen av Paracet, Ibux og endorfiner begynte å virke så jeg tenkte at jeg måtte komme meg så langt som mulig mens denne happy hour’en stod på. Nå så jeg for meg målgang i Jokkmokk. Der ventet det ordentlig mat, en medalje og en varm dusj. Bare 12 kilometer igjen, så hadde jeg gjennomført Beyond the Ultimate Ice Ultra.

Jeg begynte å ta igjen løpere og da jeg kom til etappens eneste sjekkpunkt løp jeg bare rett forbi. Å stoppe opp nå var ingen god ide, jeg hadde fått en viss flyt og da var det bare å holde på flyten. Det gikk rett frem og nedover og over innsjøer. Sola varmet, og jeg kjente at jeg hadde alt for mye klær på meg. Kontrasten mellom torsdagens løpetur i ned mot -40 kuldegrader og denne dagen som nå serverte 6 varmegrader var enorm. Ute på innsjøene var det umulig å komme seg tørrskodd over og jeg oppdaget at det var like greit å gå de stedene det bare var vann over isen. Så jeg vasset med isvann opp til knærne. Det var i bunn og grunn ikke så verst med tanke på de vonde anklene mine som satte pris på det kalde vannet.

Opp på land igjen og løpe videre. Jo nærmere Jokkmokk jeg kom jo mer aktivitet ble det på sporet. Det kjørte stadig snøscootere forbi, det kom folk med hundespann og her og der hadde folk stelt seg opp for å heie på løperne. Etter de siste 4 dagene med løping i villmarken hvor man knapt hadde sett andre folk enn de andre deltagerne og teamet som jobbet med løpet fikk jeg nesten følelsen av å løpe maraton i en storby nå.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Jeg fortsatte å ta igjen folk og jeg telte meg ned til at jeg snart måtte ha tatt igjen de fleste jentene. De siste 5 kilometerne inn mot mål gikk lekende lett og i hodet mitt hadde jeg nå en samtale med meg selv om hvorvidt jeg skulle løpe etappeløp i jungelen eller på savannen neste gang. Eventuelt om jeg rett og slett skulle gå for ørken. For nå var alt vondt glemt og det eneste jeg stod igjen med var at jeg nå snart hadde gjennomført et helt fantastisk vilt eventyr. Jeg hadde satt kroppen min på den ultimate testen og bestått. Jeg hadde opplevd fantastiske landskap, blitt kjent med mange fine folk som alltid kommer til å ha en plass i hjertet mitt og lært så utrolig mye om meg selv i løpet av de siste dagene. Det var nesten så jeg begynte å grue meg til det skulle ta slutt.

Men slutt tok det, for jeg løp inn over målstreken i Jokkmokk og rett inn i armene til Kris og så Simon. Jeg trengte noen gode klemmer av folk som viste hva jeg hadde vært igjennom.

Du kan se meg løpe i mål her.

Og så kastet jeg meg over de samiske delikatessene og kanelbullane vi fikk servert.

Det tok mange dager før det gikk ordentlig opp for meg hva jeg faktisk gjennomførte der oppe i det svenske Lapland i februar 2019. Jeg vet egentlig ikke om det har gått helt opp for meg enda, for det føles fremdeles litt uvirkelig. Nå, 5 uker etter at jeg løp i mål i Jokkmokk har gnagsårene grodd nok til at de ikke plager meg når jeg løper. Det har krevd en del egeninnsats (og noen gode behandlinger fra Kenneth på Access Rehab), men anklene begynner nå å bli sterke igjen og kroppen kjennes nesten normal ut. Etter dette løpet har jeg flere ganger fått spørsmål om hvorfor jeg utsetter meg selv for noe slikt og om jeg ikke angrer på at jeg valgte å delta. Og svaret mitt er hver gang at jeg ville gjort dette igjen og at jeg kommer til å utsette meg selv for slikt igjen og at jeg allerede gleder meg til neste gang jeg skal løpe et Beyond the Ultimate løp.

(Foto: Mikkel Beisner)

Publicerat: 2019-03-31 20:45 Kommentarer (0)



Etappe 3 (42km): Queen of the Ice/ It's a mind game


Målestokken viste -35 grader da vi stod på startstreken, klare for dagens etappe som i hovedsak ville gå over islagte innsjøer. Vi ble forberedt på at temperaturen ute på innsjøene kunne være enda kaldere. Jeg er vant til dette fra turene mine over isen i Østmarka. Der ute på innsjøene føles det fort mye kaldere og man er også mer utsatt for vind. Jeg var spent på hvordan jeg ville håndtere å løpe i temperaturer på mellom 35 og 40 blå. I hodet gikk jeg igjennom det viktigste: Hold deg tørr, unngå å bli svett, sørg for å holde deg godt hydrert, spis godt på hvert sjekkpunkt, ikke stopp utenom sjekkpunkt og kom deg så fort som overhode mulig i mål. Det siste kunne bli et lite problem tenkte jeg, for gnagsårene mine gjorde nå at bare det å ta på seg skoene var et prosjekt i seg selv.


Lengden på etappen var ikke avskrekkende, det var bare et maraton og etappen var helt flat, altså barnemat i forhold til de to siste dagene. Og til tross for at føttene gjorde vondt kjentes musklene mine overaskende bra ut og kroppen var klar for dagens løpetur. Men likevel visste jeg at dette ville være en av de mest krevende etappene mentalt sett. For når du er ute på disse store innsjøene så føles det i perioder ut som om du løper uten å rikke deg av flekken. For de store åpne flatene skaper en illusjon av at ting er nærmere enn de faktisk er. Du ser fjellet klart og tydelig, men det ser ikke ut som om du kommer noe nærmere.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg valgte å starte hardt denne dagen. For jeg forventet at temperaturen ville stige utover dagen og at det var bedre å holde varmen fra start ved å gi på ekstra og så heller ta det litt roligere mot slutten når temperaturen forhåpentligvis hadde steget noen grader.
Uten trugene på beina føltes det ut som om jeg fløy av sted over isen. Sekken var også blitt adskillig lettere og veide nå omtrent 6kg. De første kilometerne varierte løypa mellom mindre og mellomstore innsjøer og skog. Landskapet fikk et litt tåkete og underlig utseende, for i øyevippene mine hang det nå store isklumper som hindret meg i å se klart, men jeg fikk med meg det vakre gyllne lyset som noen ganger oppstår når sola er på vei opp og finner veien inn mellom trestammene. Som en elv av gull.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg var overasket over å løpe inn til første sjekkpunkt før Wim denne dagen. Jeg fylte opp med varmt vann og noen tabletter med NUUN i den ene flasken og solbærtoddi i den andre og dyttet i meg så mye fleskesvor jeg klarte. Om det var en dag jeg ikke ønsket å gå tom for energi så var det denne. I slik ekstremkulde bruker kroppen ekstra mye energi bare på å holde varmen. Går kroppen tom for brennstoff og det er -35 grader er veien kort til å bli hypoterm. Jeg merket at fingrene mine godt kunne være litt varmere, de var ikke kalde, men jeg visste at om jeg ble nødt til å senke tempoet litt i løpet av de neste 10 kilometerne ville jeg risikere å begynne å fryse på hendene. Derfor åpnet jeg en pakke med varmepads og la en i hver vott. Bedre å være føre var tenkte jeg, for å stoppe opp i denne kulda for å begynne å åpne pakken med varmepads utenfor et telt fristet ikke.


Jeg mintes også rådet jeg hadde fått av den finske fjellklatreren Veikka Gustafsson da jeg møtte ham i Åre en uke tidligere;
«Drikk mer enn du tror du trenger! Det er når du blir dehydrert at du blir kald på fingre og tær».


Så jeg drakk så mye jeg orket mens jeg stod inne i teltet mens drikken fremdeles var varm. Selv om drikkeflaskene var isolerte tok det ikke lang tid før det ble nedkjølt og så frøs til is.
Mens jeg stod inne i teltet kom Wim. Han brukte kortere tid enn meg på sjekkpunktet og vi forlot sjekkpunktet nesten samtidig, men Wim kom snart et stykke foran meg etter at vi forlot sjekkpunktet. Vi løp over flere innsjøer og gjennom mer skog. På noen av innsjøene var det overvann, men for det meste var det hardt underlag og lett å løpe. Jeg tok det rolig på partiene hvor jeg så at løperne foran meg hadde tråkket igjennom. Var det noe jeg ikke hadde lyst til så var det å bli våt på beina når temperaturen var på under 30 minusgrader. Jeg trippet forbi og kjente at jeg var glad for å være en lettvekter i forhold til gutta foran meg, for jeg kom meg tørrskodd over alle stedene med overvann.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg så flere elgespor ute på innsjøene. De så ferske ut og jeg speidet rundt meg for å se etter dyr. Men jeg så ingen. Jeg hadde ikke sett Wim eller noen andre mennesker på en stund og følte at jeg var helt alene i denne vakre villmarken, men plutselig hørte jeg lyden av mennesker; «HeiaHeia!» ropte en mann mens han smilte og vinket og jeg oppdaget til min forbløffelse at jeg hadde løpt inn i et boligfelt. Det stod en og annen utenfor husene og måkte snø og alle jeg passerte heiet og vinket. På et løp som dette kan du ikke forvente å møte på de store hordene med tilskuere som heier, men det gjør også at de få du møter på veien er verdt utrolig mye. Det varmet skikkelig og jeg kjente at beina satte opp farten litt. Jeg forventet også å se neste sjekkpunkt hvert øyeblikk. Jeg gledet meg til å få i meg litt varm kakao, kjeks og nøtter.


Litt mer skog, rundt en sving og der så jeg teltet. Og ut av teltet kom Wim! Jeg hadde trodd jeg lå mye lengre bak ham en jeg faktisk gjorde. Wim smilte og vi vinket til hverandre før han snudde seg og la av sted ut på dagens siste innsjø. Jeg entret sjekkpunkt nummer 2 og svarte på det obligatoriske spørsmålet om hvordan fingrene og tærne mine hadde det. Og jeg svarte at de hadde det overraskende bra. Merino ullsokker, Sealskinz og Inov-8 Arctic Claw 300 thermo med en ekstra isolerende såle hadde vært nok til å holde føttene mine behagelig varme og hendene mine kjentes helt fine ut med tynne merino ull liners, varmepads og Inov-8 extreme thermo mitts. Selv i 35 blå. Nå merket jeg imidlertid at temperaturen hadde steget noe. Sola stod høyt og varmet godt, da jeg spurte om temperaturen mener jeg å huske at det bare var snakk om -25 grader. Jeg hadde begynt å bli plaget av gnagsårene igjen og valgte å ta to paracet. 21 kilometer igjen nå og bare et sjekkpunkt før jeg var i mål for i dag, men 21km med smerter er langt og selv om det hadde blitt mye varmere visste jeg at om jeg måtte redusere tempoet fordi jeg hadde for vondt i gnagsårene til å løpe, ja da ville jeg fort bli kald.


Og så la jeg av sted ut på den store innsjøen som jeg skulle løpe på resten av etappen. Jeg var kommet halvveis og den følelsen gir meg alltid litt ekstra overskudd, så jeg hadde godt mot da jeg la i vei. Jeg så Wim og gjorde en innsats for å holde følge med ham, men det virket aldri som om jeg kom nærmere. Faktisk så føltes det ikke som om noen ting kom nærmere. Jeg syntes jeg kunne skimte et telt langt der fremme og begynte å glede meg til å nå siste sjekkpunkt. Kjeks og sjokolade og så bare 10 kilometer til mål. Hvor langt kunne det være dit? Jeg så det jo, men likevel ble ikke teltet større. Det var alt for kaldt til å følge med på klokka hvor langt jeg hadde løpt. Det var merket med trepinner der vi skulle løpe og jeg regnet ut at det måtte være omtrent 100 meter mellom hver pinne så jeg valgte å fokusere på å nå en og en pinne. Den ekstra energien jeg hadde løpt ut fra sjekkpunkt 2 med var nå forduftet og jeg savnet å ha musikk på øret, noe som kunne gi meg noe annet å tenke på. For jo vist var naturen rundt fantastisk vakker, men altså, DEN FLYTTET JO IKKE PÅ SEG! Jeg snudde meg og så tilbake, og så det ikke ut som om det var løpere der bak som nærmet seg? Eller var det pinner? Jeg kunne ikke se forskjellen. Gikk det så tregt nå at jeg skulle miste fjerdeplassen min i dag også?

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


«Jeg må tenke på noe annet, flytte fokus, for ellers går jeg mentalt i kjelleren snart» tenkte jeg og da begynte jeg å leke en lek som gikk ut på å veksle mellom å løpe og å gå fort fra pinne til pinne. Pinne løp. Ny pinne gå. Pinne løp. Og det fungerte. Jeg tenkte ikke lenger på hvor langt unna sjekkpunktet var, jeg tenkte bare på neste pinne og om det var tid for å gå eller å løpe, og nå kom siste sjekkpunkt nesten overaskende på meg. Inn, spise og drikke, ja, jeg har følelse i alle fingre og tær, gnagsårene? Vell, de er der fremdeles og vi sees i mål. Så var jeg ute igjen. Bare 10 kilometer igjen til jeg var inne i varmen. 10 kilometer, bare så vidt litt mer enn en runde rundt Nøklevann. Og her var det ingen bakker.
Dette skulle gå greit.


Jeg fortsatte pinneleken, prøvde i begynnelsen å tele pinner også for å holde litt oversikt over hvor langt jeg hadde kommet, men kom ut av telling før jeg hadde telt 20 pinner. Jeg nærmet meg en odde og observerte at pinnene forsvant bak odden. «Endelig litt variasjon» tenkte jeg, nå skulle jeg få noe annet å hvile blikket på en stund. Jeg gledet meg til å runde odden, til å se hva som var på den andre siden. Ville jeg se noe som lignet målstreken? To vimpler? En hytte? Nei. Bare innsjø, et par øyer og en rad med pinner som så ut til å fortsette i evigheten.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Hvor langt kunne det være igjen? Jeg merket at jeg var sliten og at kroppen begynte å bli kald. I tillegg begynte det nå å blåse. Ikke mye, men nok til at at det ble kjøligere. Det kunne være alt mellom 6 og 1 kilometer igjen; tids og distanseperspektivet mitt var helt borte. Jeg merket at jeg var kald rund halsen. Hvorfor det? Jeg skulle til å dra ansiktsmasken som jeg hadde latt gli ned under haka da jeg hadde løpt ut på den siste store innsjøen, (da jeg følte at jeg hadde ekstra energi og nesten ble litt for varm), opp foran munn og nese da jeg oppdaget at denne nå bare var en stor isklump. Ikke rart det kjentes litt kaldt ut i halsen da. Jeg visste at jeg ville slite med å få gjort noe med denne nå og bestemte meg heller for å bruke et minutt på å finne frem bufferen min; Thermoshell pro jakka mi, som nå ble lag nummer fem, og komme meg i mål så fort som mulig.


Jeg hadde ikke sett noen på snøscooter på lenge, vanligvis gikk det ikke mer enn en time mellom hver gang jeg så folk. Nå føltes det ut som om det hadde gått en evighet. Faktisk kunne jeg ikke huske å ha sett en eneste scooter passere siden jeg løp ut på den store innsjøen. Nå som jeg kjente at jeg begynte å bli sliten og ikke visste hvor langt det var igjen til mål merket jeg at jeg begynte å bli litt engstelig. Her ute var jeg alene og jeg var sliten. Jeg trodde jeg måtte nærme meg målstreken, men jeg så den jo ikke? Kanskje den var mye lengre borte enn jeg trodde? Tanken på det gjorde meg litt motløs. Men så så jeg en snøscooter komme imot meg, og for første (og eneste) gang i dette løpet benyttet jeg meg av tegnet på at de skulle stoppe. Eller, det vil si, jeg benyttet meg ikke av tegnet (strekk en hånd i været) for å si «alt er i orden, bare fortsett videre». Hvis man ikke vinket tilbake til personen på scooteren ville scooteren stoppe og de ville spørre hvordan det gikk.


Jeg spurte om hvor langt det var igjen, han på snøscooteren visste ikke helt i kilometer, men han sa at det ikke var langt igjen, jeg skulle bare runde en odde og så ville jeg se to øyer og på en av de øyene var det. 2 kilometer kanskje? Jeg så odden, det var ikke langt dit. Jeg takket og fortsatte med pinne til pinne leken min. 20 pinner bare. Jeg kunne begynne å telle igjen.


Da jeg rundet odden så jeg ganske riktig øyene. Jeg fokuserte på pinnene, men da jeg nærmet meg så det ikke ut som om pinnene ville føre meg til noen av dem. Hvor er målstreken? Må jeg rundt øya? Jeg hadde telt og kommet frem til at jeg burde være i mål hvert øyeblikk. Det var først da jeg var en 30-40 meter fra øya at jeg så at det var satt opp merker som førte oss bort fra pinnene jeg hadde vært så fokusert på å følge de siste 18-19 kilometerne og inn mot øya og der så jeg flaggene og jeg hørte lyden av folk.

(Foto: Simon Grimstrup)


Jeg ble tatt imot på målstreken av de tre raskeste gutta og ble ønsket velkommen inn i den bitte lille hytta som de hadde sørget for å varme opp godt. Selv om jeg var 4 mann, (eller dame da), og den eneste ledige senga var en overkøye, så Andre hvordan motet mitt dalte da jeg skjønte at jeg måtte klatre opp og ned en stige. Altså, jeg er for likestilling og vil helst behandles likt som gutta, men heder og ære til Andre Hook for å gi meg sengen sin og ta overkøya selv. Mulig det bare var fordi han skjønte at jeg kom til å vekke hele hytta om jeg måtte ut å tisse på natten, for nå gjorde beina mine så vondt at tanken på morgendagens etappe, ca 64 kilometer, gjorde meg kvalm slik at selv det å få i seg middagsmaten min var på grensen til hva jeg klarte. Heldigvis klarte gutta å holde motet mitt oppe. Stemningen var så god og vi pratet så mye tull at jeg klarte å glemme morgendagen litt. Og etter å ha fått stelt føttene krøp jeg ned i soveposen og gikk glipp av det fantastiske nordlyset som ønsket de siste løperne inn over målstreken.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Publicerat: 2019-03-11 19:48 Kommentarer (0)



47 träffar Sida: 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser