Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Etappe 3 (42km): Queen of the Ice/ It's a mind game


Målestokken viste -35 grader da vi stod på startstreken, klare for dagens etappe som i hovedsak ville gå over islagte innsjøer. Vi ble forberedt på at temperaturen ute på innsjøene kunne være enda kaldere. Jeg er vant til dette fra turene mine over isen i Østmarka. Der ute på innsjøene føles det fort mye kaldere og man er også mer utsatt for vind. Jeg var spent på hvordan jeg ville håndtere å løpe i temperaturer på mellom 35 og 40 blå. I hodet gikk jeg igjennom det viktigste: Hold deg tørr, unngå å bli svett, sørg for å holde deg godt hydrert, spis godt på hvert sjekkpunkt, ikke stopp utenom sjekkpunkt og kom deg så fort som overhode mulig i mål. Det siste kunne bli et lite problem tenkte jeg, for gnagsårene mine gjorde nå at bare det å ta på seg skoene var et prosjekt i seg selv.


Lengden på etappen var ikke avskrekkende, det var bare et maraton og etappen var helt flat, altså barnemat i forhold til de to siste dagene. Og til tross for at føttene gjorde vondt kjentes musklene mine overaskende bra ut og kroppen var klar for dagens løpetur. Men likevel visste jeg at dette ville være en av de mest krevende etappene mentalt sett. For når du er ute på disse store innsjøene så føles det i perioder ut som om du løper uten å rikke deg av flekken. For de store åpne flatene skaper en illusjon av at ting er nærmere enn de faktisk er. Du ser fjellet klart og tydelig, men det ser ikke ut som om du kommer noe nærmere.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg valgte å starte hardt denne dagen. For jeg forventet at temperaturen ville stige utover dagen og at det var bedre å holde varmen fra start ved å gi på ekstra og så heller ta det litt roligere mot slutten når temperaturen forhåpentligvis hadde steget noen grader.
Uten trugene på beina føltes det ut som om jeg fløy av sted over isen. Sekken var også blitt adskillig lettere og veide nå omtrent 6kg. De første kilometerne varierte løypa mellom mindre og mellomstore innsjøer og skog. Landskapet fikk et litt tåkete og underlig utseende, for i øyevippene mine hang det nå store isklumper som hindret meg i å se klart, men jeg fikk med meg det vakre gyllne lyset som noen ganger oppstår når sola er på vei opp og finner veien inn mellom trestammene. Som en elv av gull.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg var overasket over å løpe inn til første sjekkpunkt før Wim denne dagen. Jeg fylte opp med varmt vann og noen tabletter med NUUN i den ene flasken og solbærtoddi i den andre og dyttet i meg så mye fleskesvor jeg klarte. Om det var en dag jeg ikke ønsket å gå tom for energi så var det denne. I slik ekstremkulde bruker kroppen ekstra mye energi bare på å holde varmen. Går kroppen tom for brennstoff og det er -35 grader er veien kort til å bli hypoterm. Jeg merket at fingrene mine godt kunne være litt varmere, de var ikke kalde, men jeg visste at om jeg ble nødt til å senke tempoet litt i løpet av de neste 10 kilometerne ville jeg risikere å begynne å fryse på hendene. Derfor åpnet jeg en pakke med varmepads og la en i hver vott. Bedre å være føre var tenkte jeg, for å stoppe opp i denne kulda for å begynne å åpne pakken med varmepads utenfor et telt fristet ikke.


Jeg mintes også rådet jeg hadde fått av den finske fjellklatreren Veikka Gustafsson da jeg møtte ham i Åre en uke tidligere;
«Drikk mer enn du tror du trenger! Det er når du blir dehydrert at du blir kald på fingre og tær».


Så jeg drakk så mye jeg orket mens jeg stod inne i teltet mens drikken fremdeles var varm. Selv om drikkeflaskene var isolerte tok det ikke lang tid før det ble nedkjølt og så frøs til is.
Mens jeg stod inne i teltet kom Wim. Han brukte kortere tid enn meg på sjekkpunktet og vi forlot sjekkpunktet nesten samtidig, men Wim kom snart et stykke foran meg etter at vi forlot sjekkpunktet. Vi løp over flere innsjøer og gjennom mer skog. På noen av innsjøene var det overvann, men for det meste var det hardt underlag og lett å løpe. Jeg tok det rolig på partiene hvor jeg så at løperne foran meg hadde tråkket igjennom. Var det noe jeg ikke hadde lyst til så var det å bli våt på beina når temperaturen var på under 30 minusgrader. Jeg trippet forbi og kjente at jeg var glad for å være en lettvekter i forhold til gutta foran meg, for jeg kom meg tørrskodd over alle stedene med overvann.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg så flere elgespor ute på innsjøene. De så ferske ut og jeg speidet rundt meg for å se etter dyr. Men jeg så ingen. Jeg hadde ikke sett Wim eller noen andre mennesker på en stund og følte at jeg var helt alene i denne vakre villmarken, men plutselig hørte jeg lyden av mennesker; «HeiaHeia!» ropte en mann mens han smilte og vinket og jeg oppdaget til min forbløffelse at jeg hadde løpt inn i et boligfelt. Det stod en og annen utenfor husene og måkte snø og alle jeg passerte heiet og vinket. På et løp som dette kan du ikke forvente å møte på de store hordene med tilskuere som heier, men det gjør også at de få du møter på veien er verdt utrolig mye. Det varmet skikkelig og jeg kjente at beina satte opp farten litt. Jeg forventet også å se neste sjekkpunkt hvert øyeblikk. Jeg gledet meg til å få i meg litt varm kakao, kjeks og nøtter.


Litt mer skog, rundt en sving og der så jeg teltet. Og ut av teltet kom Wim! Jeg hadde trodd jeg lå mye lengre bak ham en jeg faktisk gjorde. Wim smilte og vi vinket til hverandre før han snudde seg og la av sted ut på dagens siste innsjø. Jeg entret sjekkpunkt nummer 2 og svarte på det obligatoriske spørsmålet om hvordan fingrene og tærne mine hadde det. Og jeg svarte at de hadde det overraskende bra. Merino ullsokker, Sealskinz og Inov-8 Arctic Claw 300 thermo med en ekstra isolerende såle hadde vært nok til å holde føttene mine behagelig varme og hendene mine kjentes helt fine ut med tynne merino ull liners, varmepads og Inov-8 extreme thermo mitts. Selv i 35 blå. Nå merket jeg imidlertid at temperaturen hadde steget noe. Sola stod høyt og varmet godt, da jeg spurte om temperaturen mener jeg å huske at det bare var snakk om -25 grader. Jeg hadde begynt å bli plaget av gnagsårene igjen og valgte å ta to paracet. 21 kilometer igjen nå og bare et sjekkpunkt før jeg var i mål for i dag, men 21km med smerter er langt og selv om det hadde blitt mye varmere visste jeg at om jeg måtte redusere tempoet fordi jeg hadde for vondt i gnagsårene til å løpe, ja da ville jeg fort bli kald.


Og så la jeg av sted ut på den store innsjøen som jeg skulle løpe på resten av etappen. Jeg var kommet halvveis og den følelsen gir meg alltid litt ekstra overskudd, så jeg hadde godt mot da jeg la i vei. Jeg så Wim og gjorde en innsats for å holde følge med ham, men det virket aldri som om jeg kom nærmere. Faktisk så føltes det ikke som om noen ting kom nærmere. Jeg syntes jeg kunne skimte et telt langt der fremme og begynte å glede meg til å nå siste sjekkpunkt. Kjeks og sjokolade og så bare 10 kilometer til mål. Hvor langt kunne det være dit? Jeg så det jo, men likevel ble ikke teltet større. Det var alt for kaldt til å følge med på klokka hvor langt jeg hadde løpt. Det var merket med trepinner der vi skulle løpe og jeg regnet ut at det måtte være omtrent 100 meter mellom hver pinne så jeg valgte å fokusere på å nå en og en pinne. Den ekstra energien jeg hadde løpt ut fra sjekkpunkt 2 med var nå forduftet og jeg savnet å ha musikk på øret, noe som kunne gi meg noe annet å tenke på. For jo vist var naturen rundt fantastisk vakker, men altså, DEN FLYTTET JO IKKE PÅ SEG! Jeg snudde meg og så tilbake, og så det ikke ut som om det var løpere der bak som nærmet seg? Eller var det pinner? Jeg kunne ikke se forskjellen. Gikk det så tregt nå at jeg skulle miste fjerdeplassen min i dag også?

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


«Jeg må tenke på noe annet, flytte fokus, for ellers går jeg mentalt i kjelleren snart» tenkte jeg og da begynte jeg å leke en lek som gikk ut på å veksle mellom å løpe og å gå fort fra pinne til pinne. Pinne løp. Ny pinne gå. Pinne løp. Og det fungerte. Jeg tenkte ikke lenger på hvor langt unna sjekkpunktet var, jeg tenkte bare på neste pinne og om det var tid for å gå eller å løpe, og nå kom siste sjekkpunkt nesten overaskende på meg. Inn, spise og drikke, ja, jeg har følelse i alle fingre og tær, gnagsårene? Vell, de er der fremdeles og vi sees i mål. Så var jeg ute igjen. Bare 10 kilometer igjen til jeg var inne i varmen. 10 kilometer, bare så vidt litt mer enn en runde rundt Nøklevann. Og her var det ingen bakker.
Dette skulle gå greit.


Jeg fortsatte pinneleken, prøvde i begynnelsen å tele pinner også for å holde litt oversikt over hvor langt jeg hadde kommet, men kom ut av telling før jeg hadde telt 20 pinner. Jeg nærmet meg en odde og observerte at pinnene forsvant bak odden. «Endelig litt variasjon» tenkte jeg, nå skulle jeg få noe annet å hvile blikket på en stund. Jeg gledet meg til å runde odden, til å se hva som var på den andre siden. Ville jeg se noe som lignet målstreken? To vimpler? En hytte? Nei. Bare innsjø, et par øyer og en rad med pinner som så ut til å fortsette i evigheten.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Hvor langt kunne det være igjen? Jeg merket at jeg var sliten og at kroppen begynte å bli kald. I tillegg begynte det nå å blåse. Ikke mye, men nok til at at det ble kjøligere. Det kunne være alt mellom 6 og 1 kilometer igjen; tids og distanseperspektivet mitt var helt borte. Jeg merket at jeg var kald rund halsen. Hvorfor det? Jeg skulle til å dra ansiktsmasken som jeg hadde latt gli ned under haka da jeg hadde løpt ut på den siste store innsjøen, (da jeg følte at jeg hadde ekstra energi og nesten ble litt for varm), opp foran munn og nese da jeg oppdaget at denne nå bare var en stor isklump. Ikke rart det kjentes litt kaldt ut i halsen da. Jeg visste at jeg ville slite med å få gjort noe med denne nå og bestemte meg heller for å bruke et minutt på å finne frem bufferen min; Thermoshell pro jakka mi, som nå ble lag nummer fem, og komme meg i mål så fort som mulig.


Jeg hadde ikke sett noen på snøscooter på lenge, vanligvis gikk det ikke mer enn en time mellom hver gang jeg så folk. Nå føltes det ut som om det hadde gått en evighet. Faktisk kunne jeg ikke huske å ha sett en eneste scooter passere siden jeg løp ut på den store innsjøen. Nå som jeg kjente at jeg begynte å bli sliten og ikke visste hvor langt det var igjen til mål merket jeg at jeg begynte å bli litt engstelig. Her ute var jeg alene og jeg var sliten. Jeg trodde jeg måtte nærme meg målstreken, men jeg så den jo ikke? Kanskje den var mye lengre borte enn jeg trodde? Tanken på det gjorde meg litt motløs. Men så så jeg en snøscooter komme imot meg, og for første (og eneste) gang i dette løpet benyttet jeg meg av tegnet på at de skulle stoppe. Eller, det vil si, jeg benyttet meg ikke av tegnet (strekk en hånd i været) for å si «alt er i orden, bare fortsett videre». Hvis man ikke vinket tilbake til personen på scooteren ville scooteren stoppe og de ville spørre hvordan det gikk.


Jeg spurte om hvor langt det var igjen, han på snøscooteren visste ikke helt i kilometer, men han sa at det ikke var langt igjen, jeg skulle bare runde en odde og så ville jeg se to øyer og på en av de øyene var det. 2 kilometer kanskje? Jeg så odden, det var ikke langt dit. Jeg takket og fortsatte med pinne til pinne leken min. 20 pinner bare. Jeg kunne begynne å telle igjen.


Da jeg rundet odden så jeg ganske riktig øyene. Jeg fokuserte på pinnene, men da jeg nærmet meg så det ikke ut som om pinnene ville føre meg til noen av dem. Hvor er målstreken? Må jeg rundt øya? Jeg hadde telt og kommet frem til at jeg burde være i mål hvert øyeblikk. Det var først da jeg var en 30-40 meter fra øya at jeg så at det var satt opp merker som førte oss bort fra pinnene jeg hadde vært så fokusert på å følge de siste 18-19 kilometerne og inn mot øya og der så jeg flaggene og jeg hørte lyden av folk.

(Foto: Simon Grimstrup)


Jeg ble tatt imot på målstreken av de tre raskeste gutta og ble ønsket velkommen inn i den bitte lille hytta som de hadde sørget for å varme opp godt. Selv om jeg var 4 mann, (eller dame da), og den eneste ledige senga var en overkøye, så Andre hvordan motet mitt dalte da jeg skjønte at jeg måtte klatre opp og ned en stige. Altså, jeg er for likestilling og vil helst behandles likt som gutta, men heder og ære til Andre Hook for å gi meg sengen sin og ta overkøya selv. Mulig det bare var fordi han skjønte at jeg kom til å vekke hele hytta om jeg måtte ut å tisse på natten, for nå gjorde beina mine så vondt at tanken på morgendagens etappe, ca 64 kilometer, gjorde meg kvalm slik at selv det å få i seg middagsmaten min var på grensen til hva jeg klarte. Heldigvis klarte gutta å holde motet mitt oppe. Stemningen var så god og vi pratet så mye tull at jeg klarte å glemme morgendagen litt. Og etter å ha fått stelt føttene krøp jeg ned i soveposen og gikk glipp av det fantastiske nordlyset som ønsket de siste løperne inn over målstreken.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Publicerat: 2019-03-11 19:48 Kommentarer (0)



Etappe 2 (44km) Opp fjellet Kabla og ned igjen


For de som har fulgt meg en liten stund kommer det ikke som noen overraskelse at det var kryssingen av fjellet Kabla som var den etappen jeg hadde gledet meg mest til. Jeg trives godt med oppoverbakker og elsker fjell. Nå hadde jeg en hel dag i fjellet foran meg. Men selv om føttene mine hadde blitt godt teipet kvelden i forveien var hvert skritt jeg tok ned mot startstreken i den bitende kulda smertefulle og jeg klarte ikke helt å se for meg hvordan det skulle gå å i det heletatt komme seg over innsjøen og fram til der klatringen av Kabla startet.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Men det er utrolig hva det å stå på startstreken gjør med meg og så fort starten gikk lot jeg beina fly av sted og så fort jeg hadde kommet ordentlig i gang og kroppen var blitt varm glemte jeg smertene for en stund. Jeg prøvde å holde følge med Wim de første kilometerne som gikk gjennom skog og over noen store innsjøer hvor isen var blitt presset opp og det hadde dannet seg ett bulkete måneaktig landskap. Jeg har aldri sett noe lignende og jeg løpe med skrekkblandet fryd over isen som laget knirkende og buldrende lyder. Da den siste innsjøen var passert og jeg begynte på den bratte stigningen opp Kabla merket jeg hvor vondt det gjorde i beina igjen. Det gikk bratt oppover og med truger på beina ble det en stor belastning på hælene mine. Jeg hadde mistet Wim av syne for lengst og skjønte at jeg ikke ville klare å ta ham igjen i dag.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Det gikk trått, først gjennom skog, senere snaufjell. På veien oppover hadde jeg blitt passert av Mikkel og Ryan, fotograf og film teamet som alltid fikk frem et smil hos meg, på snøscooter. Men litt senere passerte jeg dem igjen og da stod de begge og gravde snø med hendene for harde livet for å få løs snøscooteren som hadde kjørt seg fast og stod i så dyp snø at jeg forstod at det nok ikke ville bli mange bilder og filmer fra denne dagen. Jeg måtte le litt da jeg møtte på dem, for selv om det så ut som om de hadde flere timer med gravearbeid foran seg så var de i like godt humør som vanlig og ga meg verdens største smil. Det var nok til at jeg tok meg litt sammen og fortsatte med friskt mot opp til neste sjekkpunkt. Varm kakao, paracet, kjeks og en kort gjennomgang av hva jeg kunne forvente de neste 10 kilometerne over Kabla var det jeg tok meg tid til på sjekkpunktet for nå ble jeg tatt igjen av nummer 5, David Sage som hadde en god fart oppover fjellet.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Jeg fikk følge av David det siste stykket opp mot toppen, der blåste det friskt og selv om det var sol og skyfri himmel merket jeg at temperaturen gikk drastisk ned oppe på toppen og jeg ble nødt til å ta på meg et ekstra lag på overkroppen. David hjalp meg med å få på meg jakka, det er nemlig ikke super enkelt å ta på seg jakke når det blåser friskt og man har votter på hendene og så tok vi oss tid til å nyte den fantastiske utsikten et øyeblikk og å ta en super kul selfie sammen. Dette er noe av det jeg digger med ultraløping. Det at man kan ta seg tid til litt moro og at man hjelper de man konkurrerer mot og drar hverandre fremover.


David hadde staver og jeg så at det var en fordel denne dagen. Han hadde god flyt over fjellet og forsvant snart fra meg. Jeg løp der jeg kunne, men for det meste gikk jeg raskt. Trugene ga meg større og større gnagsår og motet mitt begynte å dale og jeg merket at jeg ikke klarte å nyte det fantastiske hvitkledde fjellandskapet så mye som jeg ville ha gjort til vanlig. Fokuset mitt ble flyttet mer og mer over på hvor vondt det gjorde og på hvorfor i alle dager jeg hadde valgt å ta med meg disse trugene. Og som om ikke det var ille nok så hadde ørepluggene mine nå tatt kvelden, og jeg som er vant til å ha musikk på øret når jeg løper var nå helt overlatt til meg selv og tankene. Men så kom jeg til 3. sjekkpunkt og fikk beskjed om at nå ventet det meg bare rett frem og nedoverbakke hele veien til neste sjekkpunkt. Med litt solbærtoddi, sjokolade, nøtter og en god dose varme og omtanke fra medic Beth kom jeg meg videre.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Det bar nedover snaufjellet, men jeg fikk ikke noe flyt for her og der gikk jeg gjennom skaren og ble bremset opp. Så kom jeg ned i skog igjen og det ble kryssinger av mindre innsjøer. Det gikk jevnt og trutt nedover, rett frem og nedover, og innimellom en bitte liten «bulk» som der og da føltes som et fjell, for nå begynte kroppen min å bli sliten. Jeg merket hvor utmattet jeg var da jeg kom til det siste sjekkpunktet på denne etappen. Det hadde vært en kald dag, -18 ved start og en god del kaldere oppe på Kabla, og kulda sammen med den konstante smerten hadde tømt meg fullstendig for energi. Beina mine skalv som aspeløv og tanken på at det var 10 kilometer igjen til mål virket helt uoverkommelig. Det var en av samene som reddet meg, han overtalte meg til å ta av meg trugene og ga meg en bitteliten kanelsnurr bit (ja, det er et self-sufficient løp, men som han sa, alle vet jo at det vokser kanelbullar på fjellet i Lappland). Og det var det som skulle til. Nå løp jeg de siste kilometerne inn til mål, uten truger og fast bestemt på å tilbringe så lite tid ute i mørket som mulig.

(Foto: Will Roberts)

Jeg kom i mål som dame nummer 1 og nummer 5 totalt og ble ønsket velkommen i en varm peisstue hvor klær og utstyr fikk tørke mens jeg spiste og fikk hjelp til å lege gnagsårene mine. Og ja, skalpellen ble brukt. Og mens kirurg Tim gjorde et realt arbeid for å plastre meg sammen mens jeg hylte og tårene rant, lovet jeg meg selv å aldri noen gang ta på meg disse trugene igjen. Jeg skulle fullføre løpet uten, om jeg så ble nødt til å traske med snø opp til knærne de resterende 125 kilometerne til Jokkmokk.

Publicerat: 2019-03-07 21:59 Kommentarer (0)



Klar for Icebug Frozen Lake Marathon?

Reklame:

Du er midt ute på en stor innsjø. Mellom deg og det iskalde vannet er det et lag med 80cm tykk is. Mer en tykk nok til å tåle en vekt på 30 tonn, men likevel, tanken på å løpe over is gir en følelse av å gjøre noe litt utenom det vanlige. Fjellene rundt og det faktum at du står midt ute på isen får deg til å føle deg bitte liten. Målbuen kan skimtes i det fjerne, men det føles som om du aldri kommer nærmere, selv om du holder et jevnt tempo på den flateste maraton traseen du kan få. Mentalt utfordrende sier du? Å ja, dette er mind game!

Du skulle kanskje tro at jeg hadde fått nok av «lake running» etter forrige ukes 220km løpetur i Lappland, Sverige. Da løp jeg nemlig veldig mange kilometer over både store og små innsjøer. Men det er noe jeg aldri går lei, det å løpe på is. Det gir meg en helt spesiell følelse av frihet; det store åpne landskapet og det å se ting fra et annet perspektiv enn jeg vanligvis gjør når jeg er ute og løper på sommerhalvåret. Jeg rett og slett digger det. Så da jeg hørte om Icebug Frozen Lake Marathon visste jeg at dette var et løp jeg ikke ville gå glipp av. Verdens første mesterskap i is-løping er det også. Kan man si nei til noe sånt?

Formen min er ikke helt på topp etter det lille arktiske eventyret mitt i uke 8. Anklene mine er fremdeles ustabile etter å ha tråkket over sånn omtrent en billion ganger og jeg har noen gnagsår som skal få lov til å leges før løpeskoene tas på beina igjen. Så det blir ikke et løp jeg løper for å perse. Dette gjør jeg for opplevelsen. Jeg regner med at dette blir siste løpetur over islagt innsjø denne vinteren. Kanskje har allerede mye av vinteren forlatt Oslo den 16 mars slik at dette blir siste ordentlige vinterløpetur for i år. Så denne turen skal nytes maks.

Vil du være med? Registreringen stenger 03.03.19 kl.23.59, så om du ikke allerede har meldt deg på så må du være rask. Link til påmelding finner du HER.

Ps. Jeg vet at mange venter på løps rapport fra Beyond the ultimate Ice Ultra, den kommer! Jeg venter bare på litt bildemateriale. Spoiler alert: Den inneholder en god del «lake running» skildringer og bildene er verdt å vente på.

Publicerat: 2019-03-02 22:19 Kommentarer (0)



Når du har vært hinsides det ultimate – og savner det

Bena høyt og blikket vendt bakover: Hvordan er det mulig å savne en uke med smertefull isløping?

Jeg sitter i sofaen.  

De hovne beina mine ligger høyt hevet på puter som er dandert slik at områdene med gnagsår ikke kommer i kontakt med underlaget.  

Kroppen er sliten og hodet har peilet seg inn på å gjøre så lite som overhodet mulig de kommende dagene.  

Likevel tar jeg meg selv i å la tankene gå til hva mitt neste stage running-eventyr skal være. For selv om Beyond the Ultimate Ice Ultra har kostet mer av meg, både fysisk og mentalt, enn noe annet jeg har utsatt meg selv for, så er dette også det mest fantastiske eventyret jeg har opplevd. Det er også det løpet jeg er aller mest stolt av å ha gjennomført.  

Nye utfordringer 
Omtrent 220 kilometer på 5 dager gjennom en arktisk ødemark i det svenske Lappland hvor temperaturen noen dager var nede i under 35 kuldegrader. Med truger på beina store deler av turen og en sekk som ved start veide rett under 8 kilo – men som likevel ikke var i nærheten av å romme så mye mat som kroppen min burde ha fått i seg med tanke på aktivitetsmengde og lite søvn var dette et løp som utfordret meg på mange nye områder.

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ensomhet og fellesskap 
Dette eventyret har gitt meg mye ny kunnskap om hvordan kroppen reagerer på kulde, utmattelse, smerte og underskudd av næring. Jeg har sett noen helt fantastiske landskap, krysset hvitkledde fjell og enorme islagte innsjøer som til tider laget buldrende og skremmende lyder. Jeg har kjent på ensomheten, for flesteparten av de 220 kilometerne løp jeg alene, uten å se hverken løpere foran meg eller bak meg, samtidig har jeg blitt kjent med mange fantastiske mennesker. Det felleskapet som oppstod kan jeg ikke sammenligne med noe annet.  

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ultra-savn 
For tenk, jeg kjente ingen av de 40 løperne som deltok på dette løpet, men nå savner jeg allerede å ha dem rundt meg. Jeg savner å ligge å høre på den vennskapelige kjeklingen mellom Andre Hook og Simon Grimstrup, de to løperne som ledet, og de fantastisk morsomme og alltid like blide irske gutta Brian Keane og Simon Halpin som alltid var like positive og morsomme. Jeg savner alle samene som sørget for sikkerheten og som jeg møtte både på check points og når de passerte meg på snøscooter innimellom. De oppmuntrende kommentarene de kom med og evnen de hadde til alltid å få meg til å føle meg trygg selv i de mest ekstreme forhold. Jeg savner å møte på mediateamet Mikkel og Ryan som alltid fikk meg til å smile på grunn av deres uendelige optimistiske og blide personligheter (og fordi de alltid fikk meg til å ta meg best mulig ut, selv når jeg følte at jeg så ut som et troll). Og Will, som på målstreken alltid fikk meg til å føle som om jeg hadde fløyet som en vind over snøen selv om jeg i realiteten hadde kavet meg igjennom snø og tråkket igjennom områder med overvann i et tempo som føltes som alt annet enn raskt. Selv brølet fra Kris hver morgen «Good morning! Get your nightbags ready in 15 minutes!» skulle jeg gjerne har hørt igjen. Jeg kunne fortsatt slik en lang stund, men jeg tror jeg har fått frem poenget; det var en fin gjeng og sammensveiset gjeng. 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Back to basics 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Men det jeg kanskje savner aller mest fra dagene på Ice Ultra er hvor enkelt livet føltes. Det høres kanskje rart ut at jeg sier at det å skulle løpe 220 kilometer på 5 dager gjennom et iskaldt arktisk landskap er enkelt, men livet ble redusert til noen helt enkle oppgaver. På kveldene var vi noen ganger i hytter uten elektrisitet. Det var ikke alltid dekning på telefonen og batteriet måtte man uansett spare på. Det eneste man trengte å gjøre var å sørge for å holde liv i vedovnen, tørke klærne sine, spise mat, drikke, gå på do, stelle med føttene, gjøre alt klart til neste dag og sove. Og på morgenen var det bare å kle på seg, spise, gjøre nattbaggen klar, gå på do og så legge ut på dagens etappe. Alt annet ble uviktig. Back to basic på en måte. Jeg klarte å logge helt av og bare leve i nuet uten å tenke på verden utenfor og de hverdagslige bekymringene man gjerne går og grubler på.

(Foto: Simon Grimstrup)

Stay tuned 
Jeg kommer til å skrive om alle etappene etter hvert. Det vil nok ta litt tid, for det var mange opplevelser på disse 220 kilometerne som fortjener å få være med i en løpsrapport. Men det kommer! Så stay tuned.

Publicerat: 2019-02-27 14:35 Kommentarer (0)



Hvordan (i huleste) forbereder man seg til 230 kilometer?

Beyond the Ultimate Ice Ultra, ca. 230 km i et arktisk vinterland. Hvordan forbereder man seg til noe sånt når man bare har litt under seks uker igjen og du aldri før har gjort noe lignende?

(foto: Mikkel Beisner)

Jeg gjør alltid research før lange løp. Setter meg inn i hvordan traseen er, hva slags terreng jeg kan vente meg, hvilket utstyr jeg må ha med, hvordan sikkerheten er og om det er andre ting som det er lurt å vite om på forhånd. Jeg sjekker løpets hjemmeside, jeg googler, ser på Youtube-filmer og helst snakker jeg med andre som har deltatt på selve løpet eller lignende løp.

Allerede i fjor høst vekslet jeg noen meldinger med Damian Hall, fjorårets vinner av Beyond Ultimate Ice Ultra. Han fortalte at han hadde følt seg trygg hele veien og at det hadde vært en fantastisk opplevelse. Han anbefalte løpet sterkt og ga meg litt tips til utstyr. Problemet med et løp som dette er at det er veldig væravhengig. Det ene året kan du risikere at temperaturen ligger på rundt -5 grader, at det er mye overvann på innsjøene og tung og våt snø. Neste år kan temperaturen være på nærmere -40 grader, men til gjengjeld er snøen fast og du kommer tørrskodd over vannene. Det kan være så kraftig snøstorm en dag at det å ta seg over fjellet ikke er trygt slik at man er nødt til å flytte en etappe – den lange etappen du hadde forventet på dag fire når sekken er halvparten så tung som ved start, må kanskje flyttes til dag to. Været og naturen råder man ikke over, så man må heller forberede seg på alle muligheter. Både når det gjelder utstyr og når det kommer til det mentale.

Dette er etappene

Den 230 kilometer lange traseen til Beyond the Ultimate Ice Ultra er delt opp i fem etapper. Første etappe er Kungsleden. En etappe på 60 kilometer hvor du starter 300 moh. Og på det høyeste vil være 930 moh. En innsjø skal krysses, to bratte stigninger og en værutsatt tundra skal krysses før man avslutter med å løpe nedover gjennom skog inn til kveldens camp: noen jakthytter uten elektrisitet hvor vedovnen må holdes i gang av deltagerne selv.

Andre etappe er Kabla, løpets fjelletappe. Her skal løperne i hovedsak bare løpe opp et fjell og ned igjen på den andre siden. 44 kilometer. Her er løpets lengste stigning og du belønnes med en lang nedoverbakke i tung snø som gjennom en snøkledd eventyrskog. Men når du når kveldens camp vil du få mulighet til å tørke klærne og bruke kjøkkenet på Turisthytten Arrenjarka.

Tredje etappe kalles The Lakes. Den går som du kanskje allerede har gjettet over innsjøer. Etappen er bare på 42 kilometer, men er du uheldig er dette en lang og våt etappe hvor overvann gjør at du løper i dyp slush. Hvis du har prøvd det så vet du at det ikke går fort. Eller du kan oppleve en ekstrem kulde, og frisk vind ute på isen, noe som vil kreve mye av kroppen og hodet når man løper over en innsjø som aldri ser ut til å ta slutt. Hyttene ved Laxholmen hvor kveldens camp er blir nok et fantastisk syn etter denne maraton etappen.

Sami er løpets fjerde og lengste etappe. 64 kilometer skal løpes fra tidlig før solen stiger opp til solen går ned. Flere innsjøer skal krysses og man løper igjennom kupert og vakkert skoglandskap med dyp og tung snø. Forhåpentligvis vil nordlyset danse over himmelen og ta bort fokuset fra de slitne bena det siste stykket inn mot kveldens camp som ligger nøyaktig på polarsirkelen.

Løpets siste etappe er en sprint på bare 12-15 kilometer. Men det tror jeg holder i massevis etter fire dager med nesten 220 kilometer med løping i snø og ekstrem kulde.

Så hvordan kommer man seg igjennom noe slikt? For å være helt ærlig, dette høres ikke ut som et enkelt oppdrag. Men det er ikke mission impossible for det.

Lytt til erfarne fjellfolk, sa folk

Siden jeg ikke har vært borti noe lignende før, har jeg snakket en del med folk som har mye erfaring med de utfordringene jeg kommer til å stå overfor i februar. Noen har løpt løpet tidligere, andre har løpt andre etappeløp, men i varmere strøk. Noen har god erfaring med å være på lange ekspedisjoner i kulda og noen er født og oppvokst i områder med lik natur og tilsvarende klima som det er i innlandet langt nord i Sverige. Jeg har plukket med meg tips om bekledning både for dag og natt, mat, utstyr, hvordan man pakker sekken og ikke minst hvordan det er lurt å legge opp løpet. Dette blir garantert ikke en sprint, nøkkelordet på et sånt løp er nemlig å holde et så jevnt tempo som mulig og unngå stillestående pauser. Jeg har bestemt meg for å tenke på dette som et eventyr, nyte omgivelsene og ta tiden til hjelp. Dette blir et eventyr hvor fokuset er å oppdage og oppleve. (Og å komme seg igjennom med både fingre og tær i behold). Mange (rare) spørsmål melder seg… Jeg leter frem det jeg har av utstyr fra før og skriver lister over alt som må kjøpes inn eller lånes. Jeg putter ekstra vekt i sekken for hver lange løpetur jeg tar, for å venne meg til å løpe med en tung sekk. Jeg leser igjennom tråder på forum, spør om alt som dukker opp av spørsmål: dopapir, må man ha med det? Kan man helle varmt vann i plastposer med zip fra IKEA? Hvor mange par sokker? Hvor stor skostørrelse? Bytter man ikke undertøy i det heletatt i løpet av fem dager? Rekker klærne å tørke i løpet av natten? Hva er Dioralite og Blizzardbag og hvor får man tak i det…

Prosjekt Abelone går beyond the ultimate

Og jo mer research jeg gjør på temaene etappeløping og løping i ekstrem kulde, jo mer går det opp for meg at dette går innunder betegnelsen risikosport og ikke noe folk flest ville utsatt seg for. Men det gjør også at jeg gleder meg mer og mer. I ukene som kommer blir det fullt fokus på å få alt av utstyr klart og å bli vant til å løpe med truger og sekk. Jeg skal bli bedre kjent med oppfinnelsen frysetørket mat, og utstyr jeg skal løpe med skal testes ut. Og jeg vil dele alt dette med dere både her på bloggen og på Instagram og IG-tv. Så det er bare å følge med om du vil få et lite innblikk i prosjekt «Abelone går beyond the ultimate».

Publicerat: 2019-01-10 21:47 Kommentarer (0)



Beyond the ultimate Ice Ultra – bortenfor det ultimate

Ultimate, definisjon: implies the last stage of a long process beyond which further progress is impossible.

Se for deg et arktisk landskap dekket av snø. Hvite fjell, ville nordiske skoger og store islagte innsjøer. Datoen er 19. februar 2019 og temperaturen på dagtid er et sted mellom -5 og -40 grader. Du står pakket inn i lag på lag med ull og vindtette klær. På ryggen har du en sekk som veier mellom 6 og 7 kilo – hvis du har pakket lett. Sekken er full av vann, mat, truger, medisinsk utstyr, lykt, fyrstikker og annet sikkerhetsutstyr som du kan komme til å trenge. Foran deg venter et 230 kilometer langt eventyr på 5 dager. Du skal løpe fra daggry til mørket har senket seg og nordlyset danser over himmelen. Du er ikke alene, men dere er likevel ikke mange som står på startstreken. Det er bare plass til 40 løpere på dette løpet. 40 personer som ikke kjenner hverandre, men som i løpet av de neste 5 dagene kommer til å dele på oppgaven med å holde ilden i gang i ovnen på de små hyttene hvor man skal overnatte i løpet av turen. Fra og med i dag blir det ikke noe luksus. Ingen dusj, ingen mulighet til å bytte klær annet enn det som blir fraktet fra camp til camp av sovepose og et sett varme klær å bruke når du er ferdig med å løpe for dagen. Klar, ferdig gå: Beyond the Ultimate Ice Ultra er i gang.

(Foto: Mikkel Beisner)

Er du klar for eventyret?

Da jeg hørte om Beyond the Ultimate Ice Ultra første gang i høst ble jeg sikker på en ting; dette var noe jeg måtte oppleve. Selv om tanken på å løpe et etappeløp i et arktisk vintereventyrland gjorde at jeg jublet innvendig, skremte distansen meg, for ikke å snakke om temperaturen. Jeg har aldri vært i nærheten av å løpe 230 kilometer i løpet av 5 dager. Og selv om jeg trives i snø og kulde har jeg aldri løpt i temperaturer under -20 grader. I tillegg må man bære med seg all maten man skal spise i løpet av de 5 dagene, 1,5 liter vann og en god del annet utstyr. En sekk som vil veie rundt 6 kilo ved start. Det er over dobbelt så mye som det jeg er vant til å løpe med når jeg er ute på rolige langturer. Men jeg begynte å snakke litt med folk, høre med erfarne ultraløpere, en venninne av meg som er lege og andre folk som kunne gi meg en pekepinn på om dette var galskap eller noe jeg burde gå for.

Tilbakemeldingene var ganske like: dette er galskap.

Frostskader med amputasjon til følge, lungeskade og død om det gikk riktig ille. Hvorfor ville jeg utsette meg for noe slikt? 230 km i ishelvete? Hadde jeg ikke livet kjært?

Jo, jeg har livet kjært. Det er kanskje nettopp derfor jeg hadde lyst til å gjøre dette. For er det ikke når vi står helt på ytterpunktene at man virkelig kjenner at man lever?

Derfor la jeg ikke ideen helt fra meg.

Og om du leter vil du før eller senere finne noen som er like gal som deg selv og som forteller deg at dette er noe du kan klare. Ian Corless fortalte meg historier fra Marathon de Sables og andre ekstreme etappeløp. Han fortale om folk som ikke hadde løpt stort lengre enn en maraton, men som kom seg igjennom det 250 kilometer lange ørkenløpet. Og etter å ha sett meg løpe UTSS 90km på Sardinia med relativt spreke ben de følgende dagene sa han det jeg ønsket å høre: Dette klarer du!

Så jeg bestemte meg for å gjøre det. Om ikke i 2019, så i 2020.

Men jeg liker ikke å utsette ting. Og imens jeg fremdeles var høy på opplevelsen jeg hadde i Cape Town under UTCT 65km i desember begynte jeg å la snøballen rulle. Den har nå nådd det punktet at jeg kan fortelle at jeg om bare en og en halv måned skal stå på startstreken i Laponia, langt nord i Sverige, klar for å begi meg ut på mitt tøffeste eventyr til nå. Bak meg har jeg Inov8 som sørger for at jeg har det utstyret jeg trenger på ferden. Og det er bra, for jeg kommer til å trenge det beste.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-01-08 19:32 Kommentarer (0)



Ultra Trail Cape Town

Årets siste løp ble en aldri så liten spontantur til Sør-Afrika. Jeg følte meg ikke ferdig med løps sesongen og etter det fantastiske UTSS-eventyret i oktober var jeg sulten på mer og da Liv Richter spurte om jeg ville være med til Cape Town var jeg ikke sen om å takke ja. 

Planen var å løpe 100km, men med et kranglete venstreben fikk naprapaten min meg til å innse at det kanskje var lurere å løpe en kortere distanse. Så da ble det 65km i stedet. Det er forresten en distanse som jeg begynner å bli komfortabel med, misforstå meg rett, det er ikke komfortabelt siste halvdel av et løp uansett om det er en 5 kilometer eller en 90 kilometer som løpes, men nå vet jeg hvordan kroppen føles når jeg løper denne distansen og vet hvordan jeg skal legge opp løpet etter det. 

Men altså, Ultra Trail Cape Town skulle løpes bare 2 måneder etter mitt første 90 kilometers løp og med en kropp som ikke føltes helt på topp. Dessuten tok jeg en liten svipptur opp til Senja for å løpe Sans Senja Aurora Run, (som i år ble en tilsammen 10 km lang løpetur opp ett og ett halvt fjell og ned igjen i herlig vinterføre), helgen før. Noe som av mange kanskje ikke betegnes som den lureste å gjøre helgen før et ultraløp. Målet mitt var ikke noen super tid eller pallplass, dette er et løp som samler eliteløpere fra hele verden og det er mange sterke løpere, men jeg skulle ta det som en opplevelse, nyte og ha det moro. Deja Vu tenker du kanskje nå, for akkurat det har jeg vel sagt om absolutt alle løpene jeg har deltatt på. Men faktum er at det er det som er målet mitt med hvert eneste løp. Jeg skal ha det gøy og jeg skal kunne smile når jeg kommer over målstreken hver eneste gang. Også gir jeg det kroppen har å gi akkurat den dagen. 

Jeg hadde gått igjennom løypeprofilen på forhånd og visste følgende om det som ventet meg: 

65km, 3100 høydemetre, 5 matstasjoner og cut-off tid på 15t og 30min. Løpet ville gi 4 UTMB poeng og det tilsier at det er et nokså krevende løp, men flere av bildene jeg så på fra tidligere år viste løpbare stier og litt tekniske partier innimellom. Dette bekreftet også andre løpere som har løpt UTCT tidligere. De fortalte også om et veldig variert løp; fjell, jungel, asfalt, trapper, lettløpte partier og ikke fult så lettløpte partier. 

Selv om jeg hadde gjort researchen min var det veldig fint at Liv og jeg fikk en guidet tur på onsdagen av Lance og Luke som driver Runcation i Sørafrika og kjenner løpet ut og inn.

Sammen tok vi turen over Table Mountain og fikk mange gode tips til løpsdagen. Den dagen blåste det friskt og var iskaldt på toppen av «bordet» og jeg bestemte meg for at jeg skulle kle meg skikkelig godt på løpsdagen med to buffer og vanter og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg t-skjorte av ull. Dessuten forstod jeg at jeg måtte øve meg på å løpe ned trapper, for i dette løpet ville jeg måtte løpe både opp og ned utallige trappetrinn. 

Jeg fikk også se en del av 100km løypa som de som løper 65km går glipp av. Disse partiene fikk meg til å angre på avgjørelsen om å løpe 65km, for dette var en fantastisk vakker strekning som gikk langs havet over noen av de vakreste strendene jeg har sett. Men det var også den tøffeste delen av UTCT løypa og det sies at matstasjonen ved Hout Bay er der mesteparten av de som bryter av 100km løperne bryter. «Eiter you make it or you break it» som Lance sa. 

Resten av dagene før løpet tok vi det for det meste med ro og kjørte rundt på sightseeing til Cape Point, Boulders beach og den botaniske hagen I Cape Town. Bortsett fra en rolig 5km tur i Kirstenbosch (for å øve litt på løping i trapper), fikk beina hvile. For det er greit å stille med uthvilte bein før man legger ut på et slikt løp. 

Likevel kjentes kroppen utrolig tung. Jeg ble sliten bare jeg gikk opp en trapp i rolig tempo og jeg spurte meg selv flere ganger om hvor lurt dette egentlig var. Kanskje kroppen min ikke var klar for dette nå? 

Det ble ikke mye søvn på hverken Liv eller meg torsdag-lørdag. Sørafrikanere liker å feste og vi bodde rett ved en nattklubb som holdt det gående hele natten torsdag til mandag (ja, de fester på søndager også). 

Så da vekkeklokken ringte klokken 02.30 natt til lørdag hadde ingen av oss fått noe særlig med søvn. 

Takk og pris for kaffe sier jeg! Etter noen kopper espresso var vi nesten helt oppegående og bortsett fra at vi klarte å hoppe inn i feil Uber og endte med å få Airbnb verten vår til å kjøre oss til startområdet kl. 03.00 så gikk det meste på skinner og da starten for UTCT 100km gikk stod jeg og heiet Liv, Mimmi Kotka, Ryan Sandes og alle de andre tøffe 100km løperne ut i mørket. 

(Foto: Nick Muzik)

Og så var det tid for å gjøre meg klar til 65km starten som gikk klokken 05.00. 

Det var mange som stilte til start og siden jeg tok en siste tur på do rett før startskuddet gikk havnet jeg langt bak i startfeltet. Jeg tenkte at det ikke var noe poeng i å presse meg frem i folkemengden, det var mange gode løpere der og jeg regnet ikke med å være en av de raskeste. 

(Foto: Andrew King)

Ut fra startområdet ble det litt kø gåing før vi kom ut på de store gatene. Stemningen var helt super, folk hoppet og spratt rundt og det var mye latter og moro de første kilometerne. Jeg slo av en liten prat med en mann som var godt oppe i årene og som hadde løpt dette løpet flere ganger. «You’ll love it!» sa han, før han la til at «and you’re looking strong, so go on and don’t let an old man waste your time». Jeg ønsket ham lykke til og så løp jeg videre i et litt raskere tempo for jeg tenkte at det var lurt å ikke havne for langt bak før vi kom inn på sti. 

Det var fortsatt litt mørkt da vi startet, så jeg hadde på meg hodelykten, noe jeg kort tid etter start forstod var helt unødvendig for før vi var kommet ut av byen var det lyst nok til å løpe uten hodelykt. Solen var på vei opp da vi begynte klatringen opp Signal Hill. Det var smal sti det første stykket opp og nå ble det for alvor kø. Jeg forstod at jeg hadde plassert meg alt for langt bak for her gikk det mye langsommere enn jeg skulle ønske. Så med en gang det kom partier hvor det var mulig å løpe forbi ga jeg litt ekstra for å komme meg fremover i rekken. Jeg synes det er mye mer krevende å løpe i terreng når farten må styres etter personen som ligger foran meg og dessuten blir det mer uoversiktlig når man bare ser en til to meter av stien foran. Da kommer steiner og røtter så brått på. 

Heldigvis kom det et stykke med stigning og bred sti hvor jeg kunne løpe forbi mange og etter det ble det mye bedre plass. Signal Hill var et skikkelig morsomt parti, lettløpt og åpent og den vakre soloppgangen gjorde hele opplevelsen perfekt. 

Vi kom inn til første vannstasjon. Her brukte jeg ikke lang tid, jeg hadde fortsatt mer enn nok vann i sekken og beina var i god flyt. Nå gikk det nedover før vi skulle et stykke opp Signal hill igjen. Signal hill stod for nesten 20 kilometer av løpet, men da jeg løp inn på vannstasjonen som markerte slutten av Signal hill og starten på Table Mountain føltes beina helt supre og jeg var klar for litt seriøs klatring. 

Jeg fylte sekken full av vann, vel vitende om at turen over Table Mountain ville ta tid så det ville være en stund før jeg nådde neste vannstasjon som lå på den andre siden av fjellet. Så dyttet jeg i meg litt vannmelon før jeg løp av sted, til jubel fra alle de som stod ved vannstasjonen for å heie på løperne, mot den biten av turen jeg gledet meg mest til; klatringen opp Table Mountain, som jeg nå så var tullet inn i en tåkesky. 

Gleden tok brått slutt da jeg oppdaget køen av løpere som hadde dannet seg på stien opp mot Platteklip. For nå hadde alle de som skulle løpe 35km og dermed ikke hadde tatt turen oppom Signal Hill, begynt på stigningen opp mot Table Mountain. De raskeste 35km løperne hadde nådd toppen for lengst, så de som jeg nå havnet bak var nok av dem som ikke planla å sette en verdensrekord i oppoverbakkeløping denne dagen. 

Det gikk tregt, jeg prøvde forsiktig å se om det var mulighet for å komme seg forbi på noen måte, men det var først da en av 65km løperne som lå litt bak meg banet seg vei fremover ved å si «65k comming through» at jeg forstod at dette var nøkkelen til litt fortgang. Jeg begynte å si dette selv og oppdaget at folk for det meste var veldig hyggelige og slapp meg forbi så fort det var mulig. Jeg mistenker at arrangøren hadde bedt dem pent om å gi 65km løperne mulighet til å løpe forbi siden de nok var klar over trafikk-korken som ville oppstå på dette stykket. 

Selv om det nå gikk mye raskere gikk det fortsatt ikke fult så fort som jeg skulle ønske.  Jeg vet at det verste jeg kan gjøre i en sånn bratt og lang oppoverbakke er å stanse. Jo lenger tid jeg bruker opp jo mer sliten blir jeg. I hvert fall mentalt sett. Så jeg satser alltid på å komme meg raskt opp. 

Etter hvert som jeg kom høyere opp ble det mer og mer tåkete rundt meg og så hørte jeg lyden av musikk. Og tror du ikke det stod en mann og spilte på sekkepipe på det bratteste partiet? Lyden av sekkepipe sammen med tåke ga meg følelsen av at jeg var i det skotske høylandet, langt fra den sydligste delen av Afrika. 

Jeg nådde toppen av Platteklip. Tungpustet sa du? Vel, forsøk å si setningen «65k comming through, please, thank you» over hundre ganger samtidig som du klatrer opp en skikkelig lang og bratt bakke. Og til den halen av 65k løpere som hadde hengt seg på meg opp Platteklip og derfor ikke trengte å si et eneste ord; You’re welcome.

(Foto: Nick Muzik)

Jeg så ikke stort på turen min over «Bordet» denne dagen. Heldigvis hadde jeg hatt mulighet til å nyte den fantastiske utsikten tidligere i uken så nå syntes jeg ikke det gjorde noe at det var tåkete. Det ga et preg av mystikk å løpe i det tåkete landskapet i vinden som eliminerte alle andre lyder. Men så fort jeg begynte på nedstigningen forsvant tåken og det ble strålende sol. Det er utrolig hvordan været kan skifte på fjellet! 

Stien ned fra Table Mountain er til tider ganske teknisk. Her må man ha fult fokus for å unngå overtråkk, fall og det som verre er. Også her tok jeg igjen en del 35km løpere som slapp meg forbi så fort jeg spurte. Denne strekningen var utrolig vakker og beina kjentes lette så jeg koste meg skikkelig. Da jeg kom til neste vannstasjon fylte jeg på med vann og bestemte meg for å gå på do når det først var mulighet for det. Det var ingen foran meg i dokøen og jeg regnet med at det ikke kunne ta så lang tid før den som brukte doen nå var ferdig. Men det viste seg at fyren der inne hadde skikkelig magetrøbbel, så dette tok en liten evighet. Derfor ble det en mye lengre stopp en planlagt på denne matstasjonen som markerte at vi hadde kommet ca halveis i løpet. 

(Foto: Andrew King)

Men jeg kom meg av sted og nå løp jeg over en stor demning. Nå begynte jeg å merke varmen. Oppe på toppen hadde vinden blåst forfriskende. Her var det ikke mye vind og det var enda noen timer til sola stod på sitt høyeste og temperaturen ville være på topp. Dette blir en varm opplevelse tenkte jeg og minnet meg selv på å hive i meg ekstra mye salter. 

Jeg visste at det ventet meg en strekning med asfaltløping nå. Det er ikke det jeg synes er morsomst, men nå fikk jeg følge av George, en trivelig fyr som jeg rakk å bli godt kjent med de neste 12 kilometerne. George hadde planer om å komme i mål på under 10 timer og da jeg så på klokka oppdaget jeg at det ville være mulig for meg å nå i mål på den tiden også. George og jeg løp sammen nedover de uendelig mange trappetrinnene ned til Constantia og senere gjennom Cape Wine Estates hvor vi løp imellom vinranker og senere inn i skogen. Her nede var det virkelig varmt. Vi passerte flere løpere som var tydelig plaget av varmen, og som George sa; det kommer til å bli enda varmere. 

(Foto: Sam Clark)

Det smilet jeg hadde da jeg sprintet inn til matstasjonen ved Alphen gikk nok fra øre til øre. Denne matstasjonen var full av liv, den var under tak og her serverte de alt en ultraløper måtte ønske seg. Nesten. Nystekte pannekaker, smågodt, frukt, brødskiver, sportsdrikk, kaker og isbiter! Jeg fylte vannblæra med vann og isbiter og puttet oppi noen sportsdrikk brusetabletter og tok en pannekake mens sekken min ble sjekket for det obligatoriske utstyret. Her møtte jeg også Marie (som jeg hadde blitt kjent med tidligere i uken da vi løp sammen med Runcation), hun forsikret seg om at jeg hadde det bra før hun knipset et bilde av meg, ønsket meg lykke til og sendte meg videre ut i løypa. Jeg hadde mistet George i virvaret på matstasjonen. Og jeg møtte ham heller ikke igjen, så om han kom seg i mål på under 10 timer vet jeg ikke. 

(Foto: Marie Sammons)

Jeg løp nå inn Newlands forest, det man kan beskrive som en jungel med uendelig mange trappetrinn. Det gikk opp og det gikk ned i trappetrinn, små trappetrinn, brede trappetrinn, ujevne trappetrinn. Og var det ikke trappetrinn man måtte følge med på så var det røtter og steiner. Ikke et lettløpt parti altså. Selv om trærne skygget for solen var det plagsomt varmt her inne og fuktig. Jeg tok igjen folk hele veien gjennom Newlands forest og selv om jeg kjente at jeg begynte å bli sliten merket jeg at jeg fortsatt hadde en del å gi og at George mål, som nå også hadde blitt mitt mål, om å komme i mål på under 10 timer var oppnåelig. 

Da jeg endelig kom ut av det tekniske trappepartiet i Newlands forest og ut på den mest lettløpte stien som var på hele denne turen klarte jeg å tryne skikkelig. Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men plutselig lå jeg langflat med jord i munn og nese og noen forskrekkede tilskuere sprang til og lurte på om alt hadde gått bra. Men før de nådde frem hadde jeg kommet meg på beina, børstet av meg det verste og spyttet jord ut av munnen sånn at jeg kunne si at alt stod bra til før jeg løp av sted videre. Nå var det ikke langt igjen til Universitetet hvor den siste, og det som etter ryktene også var den beste, matstasjonen var. 

Jeg klarte å løpe litt feil rett før jeg kom inn på universitetsområdet og surret litt for å finne riktig vei, og da jeg kom inn på universitetsområdet var jeg så klar for å komme inn på matstasjonen at de siste 500 meterne virket uendelig lange. Det kan muligens også komme av at disse 500 meterne for det meste gikk i trapper. Oppover. 

Men da jeg kom opp den siste trappen og ble møtt av jublende folk og en matstasjon hvor det var full fest med tilbud om massasje, frukt, godteri, Cola og Redbull var humøret mitt på topp og etter å ha fylt på med litt vann, drukket noen glass med Cola og spist en banan var jeg klar for de siste 11 kilometerne inn til mål. 

Nå ventet siste store stigning opp mot Devils Peak. I denne bakken føltes det som om jeg befant meg i en ovn. Solen stekte og bakken ga fra seg minst like mye varme. Det var helt vindstille og her lå løperne strødd. Folk satte seg bare rett ned og på uttrykket i ansiktene deres kunne det se ut som om at det ikke var 10 men 100 kilometer igjen til mål.

(Foto: Andrew King)

Jeg var like plaget av varmen som de andre, men for meg var det eneste logiske å komme i mål så fort som mulig så jeg ga det siste jeg hadde opp den bakken og vet du hva? Det som møtte meg på toppen var noe av det deiligste jeg har opplevd noen gang. Det var en kjølende bris fra havet som gjorde temperaturen nesten behagelig og på slitne bein karet jeg meg de siste kilometerne rundt Devils Peak, forbi Dead mans tree og inn til mål. 

(Foto: Andrew King)

Og utrolig nok fikk jeg til en sprint inn mot mål og kom inn på tiden 09:57:45 som dame nummer 9. Det hadde jeg ikke forventet på et så stort løp og etter en periode med skade og lite løping etter UTSS 90km i oktober. 

Jeg ble møtt av Marie, Luke og Lance i mål. Nå var det bare å fylle på med litt mat og vann og vente på at de første 100km damene kom i mål. Jeg fulgte spent med på hvordan det gikk med Liv. Hun kom til å komme i mål som en av topp 10 damer så det ut som. 

(Foto:

Så kom de første damene. Emily Hawgood, Kerry-Ann Marshall og Mimmi Kotka kom alle i mål på under 12 timer. Og Liv kom i mål på en sterk 7. plass. Det er ikke dårlig i et løp som samler flere av verdens beste ultraløpere. 

Dagen etter deltok vi som «mottakskomite» for de som løp 21km, og det var premieutdeling og som vanlig var det god stemning ved avslutningsseremonien 

Jeg kan kort oppsummere Ultra Trail Cape Town slik: Fantastisk natur, spennende og variert, flotte mennesker, fantastiske matstasjoner og veldig bra arrangert. Og Cape Town som by er heller ikke noe dårlig trekkplaster! 

Om jeg ville gjort det igjen? Helt klart! Men da ville jeg gått for 100 kilometer. 

Ta en titt på årets UTCT film her Den filmen sier mer enn 1000 ord.

https://www.facebook.com/ultratrailcapetown/videos/360102604750082/

Publicerat: 2018-12-10 13:04 Kommentarer (0)



UTSS: Et 90 kilometer langt, vakkert og krevende eventyr

«Frister det å delta i et terreng-ultra løp langs kysten og i fjellene på Sardina?» Spørsmålet fikk jeg i april i år. Dette hørtes ut som et eventyr jeg ikke kunne si nei til, men etter å ha gjort litt research og funnet ut av følgende fakta; 

90 kilometer langt, 4500 høydemetre, krevende terreng, luftige partier, temperatur på mellom 20 og 25 grader så stilte jeg meg litt tvilende til om jeg ville være klar for noe slikt Det var bare 6 måneder etter å ha løpt min første ultra, Østerlen Spring Trail. Det lengste jeg hadde løpt var 60 kilometer og jeg hadde aldri vært i nærheten av så mange høydemetre på en tur. Dessuten var jeg bekymret for temperaturen. 25 varmegrader er varmt når man skal løpe langt og fort. Så jeg bestemte meg for å legge det hele litt på is og bruke sommeren på å teste ut hvordan det var å løpe flere tusen høydemetre på en og samme dag. 

(Photo: Ian Corless)

Bratte og lange bakker fikk jeg testet ut i Sans Senja, Hornindal Rundt (halv) og Meråker Mountain Challenge. Og da september kom følte jeg meg klar for å melde meg på UTSS. 

Selv om jeg følte meg klar for å melde meg på betyr ikke det at jeg var sikker på at dette kom til å gå bra, men jeg ville gjøre et forsøk. Målet mitt var å gjennomføre på under 20 timer, (som er max tiden på dette løpet), og jeg så på det som en opplevelse.

Jeg reiste ned onsdagen før løpet. Ville ha tid til å komme i orden, bli litt kjent med området og nyte noen rolige dager med masse god mat på Sardinia før lørdagen. 

På fredagen var jeg så heldig at jeg fikk bli med opp i fjellene for å se på deler av løypa. Ian Corless skulle planlegge hvor han skulle ta bilder under løpet (vet du ikke hvem han er så sjekk ut siden hans her). Det å ta gode bilder under et så langt terrengløp hvor store deler av traseen er ufremkommelig med bil er en skikkelig utfordring og krever en del forberedelser. Med på turen var også Michael Geisler, fjorårets vinner av UTSS maraton distanse. Dette skulle også bli hans første 90 kilometer, men siden han hadde løpt maraton distansen, (som i stor grad følger de samme partiene som 90 km første og siste del), i fjor, hadde han en del nyttig informasjon å komme med når det gjaldt terrenget. «Det er mye stein. All mulig type stein. Spiss lavasteind, runde store steiner i dalene, grus, flate steiner som sklir, steinurer med store steiner, steinurer med små steiner…». 

 

(Foto: Ian Corless)

Fredag kveld hentet vi startnumrene, sjekket sekkene og fikk med oss race briefen som ble gitt på Italiensk og da oversettelsen endelig kom satt jeg i min egen verden og det var først da jeg hørte «….. you can slip and fall into the water» at jeg begynte å følge med. Heldigvis hadde Michael fulgt bedre med enn meg og gjentok det viktigste.

Så var det bare å få i seg litt middag og kjøpe inn mat til morgendagen. Jeg er av den typen som trenger ordentlig mat. Å bare spise gels, bloks (gel i godteriform) og sportsdrikk en hel dag er ikke aktuelt. Det jeg pleier å ha med meg på tur er et par brødskiver med gulost. Og siden jeg skulle være ute også ved middagstider tok jeg like gjerne med meg en liten ferdigstekt pizza også. 

Og så tok jeg en tidlig kveld. Og vet du hva? Jeg sov godt! Og jeg våknet ikke før alarmen gikk av klokken 04.00.

Havregrøt, kaffe, flette hår, feste startnummer. Jeg var klar.

Det er noe helt eget med stemningen i startområdet før ultraløp. Folk er litt i sin egen boble. Alle forbereder seg vel mentalt til det som ligger foran dem; 90 kilometer, 4500 høydemetre, vanskelig terreng.  Kommer man til å klare det? Hvor tøft kommer det til å bli? Hvordan kjennes kroppen? Men samtidig er folk blide, de smiler og ønsker hverandre lykke til. 

Klokken 06.00 gikk starten og hovedgaten i den lille havnebyen Santa Maria Navaresse ble lyst opp av et tog med ultraløpere med hodelykt.

(Pedra Longa i dagslys)

Det var under en kilometer med asfalt før vi kom inn på Pedra Longa, den første delen av UTSS. Her løp vi på en smal sti som vekslet mellom å gå helt ute langs kanten hvor man så havet langt under seg og litt innover i landet igjennom skog og kratt. Stien varierte mellom å være lettløpt og å ikke være løpbar i det hele tatt. Det var mye stein og i mørket måtte man følge godt med på hvor man satt føttene sine. Et sted var det også en elv vi måtte over. Her stod det folk med tau slik at man skulle komme trygt over. Det hadde kommet mye regn de siste dagene. Faktisk så mye vann at arrangøren hadde vurdert å avlyse løpet fordi de så på det som en risiko, og vi var blitt advart mot at det kom til å være en del vann på deler av traseen.

(Å løpe her i mørket krever fokus)

Jeg oppdaget fort at hodelykten jeg hadde valgt ikke var noe supert kjøp, for selv om den lyst godt opp så falt lykten ned i øynene på meg hvis jeg beveget hodet for mye når den var vinklet skrått nedover. Og prøv å ikke bevege hodet når du løper i terreng. Mission impossible. 

Men det gikk når jeg holdt på lykten de stedene det var mest kronglete og heldigvis ble himmelen lysere og lysere for hvert minutt. Nå hadde himmelen fått den dype blå fargen den får rett før solen stikker opp fra horisonten. Jeg klarte ikke å la være å ta konsentrasjonen bort fra stien et øyeblikk og se utover havet. Og da snublet jeg selvfølgelig. Jeg var på beina igjen på et blunk, men hadde fått den påminnelsen jeg trengte når det gjaldt å fokusere på stien.

Etter ca 10 kilometer med lett kupert terreng begynte den første ordentlige stigningen. Jeg gledet meg til å komme opp på toppen, der visste jeg at det ventet en fantastisk utsikt og også det første sjekkpunktet og matstasjon. Jeg klatret fort og tok igjen folk på vei oppover og var overrasket over hvor fort det hadde gått. Dette er et av de vakreste partiene i UTSS, her løper mann på en smal sti langs en stupbratt fjellvegg. Jeg hadde vært her dagen før og viste at dette ikke var et sted man hadde lyst til å snuble, for her er det virkelig langt ned. Men det rare er at når jeg løp der oppe virket det ikke så skummelt. Det er først når du snur deg tilbake et stykke lenger borte at du ser hvor bratt og smalt det faktisk er. 

(Foto: Ian Corless)

Her lå Ian i buskene og knipset bilder. Og da jeg passerte ham spurte han meg «How do you feel så var svaret mitt «Never been better». Og jeg mente det. Beina gikk lett, kroppen føltes fin og da jeg kom frem til sjekkpunktet fikk jeg beskjed om at jeg var dame nummer to. 

Så fort jeg hadde fylt opp drikkeblæren med vann løp jeg videre på lette ben. Nå var det en litt kjedelig strekning med grus og jord vei og lite utsikt. Sola hadde kommet opp og jeg kjente at det begynte å bli varmt. Så begynte den første nedoverbakken. Vi skulle nesten helt ned til havet igjen. Nå gikk veien over til sti og det var en lettløpt nedoverbakke hvor jeg bare kunne la beina gå av seg selv og jeg, som ikke er en nedoverbakkeløper i det heletatt tok igjen to menn! Mens jeg fløy av sted nedover tenkte jeg at om det var sånne nedoverbakker jeg kunne vente meg fremover så ville dette gå som en drøm. Jeg ville være i mål lenge før jeg hadde forventet. Ja, kanskje til og med før solnedgang! 

Selv om nedoverbakken var lettløpt og morsom var det litt godt å kunne begynne på neste klatring igjen. Her var det bratt og her tok jeg også igjen folk. Jeg kan vel si det med en gang, jeg tok igjen folk i hver eneste oppoverbakke i dette løpet, så oppoverbakkene er der jeg føler meg sterkest og hvor kroppen min har det best. 

(Foto: Ian Corless)

Det gikk igjen mye lettere enn forventet å komme seg opp, selv om det etter hvert ble veldig mye stein også her og man måtte følge godt med på hvor man satt beina sine. På toppen ventet et helt fantastisk vakkert og grønt landskap. Her var det mye vann og noe av det som gjorde landskapet vakkert, de mosekledde steinene, gjorde det også vanskelig å løpe. Stein+mose+vann=GLATT. Det var altså bare å ta det med ro. Men det var ikke langt og så kom jeg ut på grus og jordvei igjen. Her møtte jeg på noen dyr. Esler og griser gikk fritt omkring. Jeg så neste sjekkpunkt, en hvit kirke i et landskap som fikk meg til å tenke på Mexico.

Jeg løp inn til sjekkpunktet til jubel og oppmuntrende heiarop fra funksjonærene. Jeg ble tilbudt en øl, men jeg fylte i stedet opp drikkeblæren min med vann og tok med meg en ostebit og litt pølse før jeg ble heiet av sted videre. Ut og tilbake på veien. Det var lettløpt en liten stund før jeg kom inn i noe som ikke var løpbart i det hele tatt. Her var det vulkansk spis stein. Det var som å bevege seg på knivspisser. Faller du her får du vondt. Det gikk i sneglefart. I tillegg kjente jeg at varmen begynte å plage meg litt. Det var lite skygge her og heller ikke noe vind. 

Jeg kom meg til neste sjekkpunkt og der møtte jeg Isaac Riera. Han hadde ikke tatt det like rolig som meg og hadde tråkket over stygt. Han ønsket meg lykke til videre mens jeg fylte opp med vann og så vinket han meg av sted mot neste stigning. 

Nå skulle jeg opp og løpe på toppen av noen 6-700 meter høye klipper. Det går virkelig rett ned i havet der. Her oppe hadde jeg følelsen av å være fri som en fugl. Vinden blåste behagelig og det var bare blått hav så langt øyet kunne se. 

Og nå skulle jeg ned til det blå havet.

Drømmen min om at nedoverbakkene i dette løpet skulle være like lettløpte som den første ble knust ganske fort da jeg begynte på nedstigningen. For dette var nedoverbakken fra helvete. Det var bratt og bare stein. Stein som skled. Jeg brukte lengre tid på å komme meg ned her enn jeg hadde brukt på å komme meg opp den forrige oppoverbakken og jeg var overlykkelig da stein gikk over til sand og jeg skjønte at jeg hadde kommet ned til stranden. 

Det ble feiret med en brødskive.

Jeg kom til et sjekkpunkt, fylte på med vann og nå begynte jeg også å drikke Cola. Jeg tok et eple i hånden og trasket videre. 

Her nede på stranden var det noen våte partier som jeg måtte vade over, men det var bare deilig for nå hadde temperaturen steget til godt over min komfortsone. 

Det tok ikke lang tid før jeg var på vei oppover igjen. Nå skulle jeg til Cala Luna og da visste jeg at jeg var omtrent halvveis. Men for å komme dit måtte jeg opp et fjell og ned til havet igjen. Det var varmt og svetten rant og jeg kjente at jeg var litt svimmel og ustø. Salt svette rant ned i øynene mine og minnet meg på noe viktig: SALT! Jeg hadde helt glemt å få i meg salt. Jeg åpnet en pakke med bloks som er tilsatt salt og dyttet innpå. Saltmangel kan være kritisk. Nå føltes det virkelig som om jeg gikk i sneglefart og jeg gjorde en revurdering av hvor lang tid jeg forventet å bruke på å komme meg i mål. 16 timer. Minst. 

Men så jeg en rygg foran meg og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt igjen enda en løper og det fikk meg til å skjønne at det ikke gikk så tregt som jeg trodde og da kom opp på toppen og kjente den svale vinden følte jeg meg mye bedre. Jeg var klar for neste nedoverbakke og denne gangen var det en lettløpt nedoverbakke hvor jeg bare kunne la beina gå av seg selv. I hvert fall 2/3 av nedoverbakken. Det siste stykket ned til stranden på Cala Luna var det mer kronglete, men det var løpbart. 

Til jubel og heiarop entret jeg matstasjonen på Cala Luna. For noen fantastiske mennesker som stod på disse sjekkpunktene! De gjorde alt de kunne for å sørge for at jeg hadde det bra. De fylte opp drikke blæren, de løp etter iskald cola og de ga meg oppmuntrende kommentarer. Nå var jeg klar for den siste lange klatringen på denne turen. Men først var det noen kilometer i sanden på Cala Luna. «It’s not so easy» sa de da de sendte meg av sted. Noen kilometer på flata i myk sand, hvor vanskelig kan det være? 

Det var ikke sanden som var noe problem. Det var vannet. 

(Foto: Michael Geisler)

Etter de siste dagenes regnskyll var traseen her nede blitt omgjort til en bred elv hvor vannet gikk til langt over knærne. Jeg vurderte faktisk å svømme noen av partiene for det var vanskelig å holde seg på beina på de glatte runde steinene. Jeg gikk ut av telling over hvor mange ganger jeg måtte krysse denne elven, men jeg vet at jeg var veldig glad da jeg kom meg frem til neste oppoverbakke. 

Her møtte jeg et par menn som satt og tok på seg tørre sokker og sko. Mine sko og sokker var gjennomvåte, jeg hadde ikke tatt meg bryet med å ta av meg på beina før jeg gikk ut i vannet. Heldigvis har jeg ikke noe problem med å være våt på beina… 

Jeg begynte klatringen og dette var en av de mest tekniske oppoverbakkene så langt. Her var det bare stein og noen partier ble det litt klyving. Jeg tok igjen et par løpere til og koste meg skikkelig der jeg klatret oppover mens utsikten bare ble bedre og bedre. Men så gikk stien over til kjedelig grusvei. Her var det løpbart, men motivasjonen min var nå på bunn. Jeg hadde bare ikke lyst til å løpe. 

Så jeg gikk. Og jeg gikk. Og jeg gikk. 

Men jeg gikk fort. Og da jeg kom inn på neste sjekkpunkt ble jeg igjen møtt av jubel. Denne gangen var det Michael som heiet meg inn. Han hadde måtte bryte på grunn av magetrøbbel og satt nå på en felt seng og så ganske så pjusk ut. 

(Foto: Michael Geisler)

Jeg løp av sted videre med ny motivasjon og det siste stykket opp til det høyeste punktet på denne turen gikk helt greit. Bortsett fra at skyene rundt meg begynte å bli skummelt mørke. 

Jeg hadde opplevd tordenvær flere ganger de siste dagene på Sardinia og viste at jeg ikke hadde lyst til å være oppe på toppen av fjellet da. 

Det var motivasjon nok til å få opp tempoet litt. Regnet kom da jeg var på toppen, men det ble heldigvis ikke noe tordenvær som jeg hadde fryktet. Og regnet varte heller ikke lenge, og jeg kan ikke huske at jeg var våt da jeg kom frem til neste sjekkpunkt. 

Nå kjente jeg at det var middagstid og funksjonærene ved dette sjekkpunktet lo godt da jeg dro frem pizzaen min fra sekken og begynte å spise. Jeg ble tilbudt både vin og øl og stol, men takket pent nei til alle tre. Derimot tok jeg imot noe deilig grillet svinekjøtt fra en helstekt gris. Det smakte helt nydelig og ga meg påfyll av ny energi og beina gikk av seg selv i nedoverbakken som fulgte. 

Nå løp jeg på vei og jeg var inne i en god flyt. Det gikk lett nedover og landskapet gikk over til noe mer landlig. Hodet mitt var fylt med fine tanker om at det kanskje ville være mulig å komme i mål før solen gikk ned like vel nå som det ikke var stort mer enn 20 kilometer igjen. Med god fart på beina rundet jeg en sving og alle fine tanker forsvant veldig fort for der stod det en stor ku. Som nok var blitt like skremt som meg. Men i stedet for å snu seg rundt og løpe vekk kom den rett mot meg. 

Min reaksjon var å kaste meg til siden. Hvor det selvfølgelig var et tornekratt. 

Også lå jeg der da. Med torner over det hele og kua hadde stoppet opp litt lengre borte og sto og så på meg som om jeg var falt ned fra månen. Jeg slet litt med å komme meg ut av tornekrattet, men havnet til slutt på baksiden hvor jeg klarte bane meg vei gjennom enda mer tornekratt for å komme meg litt bort fra kua før jeg kom ut på veien igjen. Jeg kom meg til slutt ut på veien igjen, bare for å oppdage at veien foran meg var full av store kuer. 

Jeg bestemte meg for å gå forbi kuene veldig rolig, livredd for å skremme noen flere kuer. Jeg kom meg forbi og ut på en stor åpen slette som var full av dyr. Kuer med kalver, griser med søte små grisunger og esler. Dette var husdyrhold slik det burde være! Dyrene gikk helt fritt og i stedet for å gjerde inn dyrene var det husene som hadde gjerde rundt seg. 

Og merkene førte meg over denne vakre sletten med alle dyrene. Her var det koselig å løpe! 

Nå begynte jeg å bli sliten. Og for første gang på denne turen var jeg glad for at det ikke var mye stigning igjen. Jeg håpet på at resten av løpet skulle være like lettløpt som dette. Nå gikk jeg oftere og oftere og merket at jeg manglet næring, men også appetitt. Jeg prøvde likevel å dytte i meg en Sardinsk småkake på det neste sjekkpunktet, men ga opp å prøve å få den ned. I stedet fikk jeg i meg mer Cola og noen bloks med koffein.

Jeg klarte likevel å løpe inn til sjekkpunktet som kom bare noen få kilometer etter og ble igjen tatt imot av en helt fantastisk gjeng. Her fikk jeg servert buljong suppe og det var helt nydelig å få noe varmt, salt og flytende nå som appetitten hadde forsvunnet helt. 

Da jeg løp videre, til jubel, heiarop og kubjelle, klarte jeg å overse et merke og havnet nede på en bilvei. Jeg stod og klødde meg litt i hodet før jeg så merket og måtte løpe opp den samme bakken jeg nettopp hadde løpt ned. Et par høydemetre fra eller til spiller ingen rolle når du likevel skal løpe 4500 høydemetre…

Nå ventet det bare to små oppoverbakker og to små nedoverbakker før jeg var i mål og det var under 15 kilometer igjen. Og nå visste jeg at jeg ville klare det. Om jeg så skulle være nødt til å gå hele resten av veien. 

Jeg løp nedover og inn i et dalføre. Her fulgte merkene en elv og elven ble krysset flere ganger. Jo lenger oppover elven jeg kom jo vanskeligere ble det å ta seg frem. Noen steder var det dype kulper og jeg måtte klatre opp store kampesteiner. Jeg stusset etter hvert på at jeg ikke så noen merker foran meg, men på hver side av elven var det bratte skråninger og jeg så ingen andre muligheter til å komme meg frem enn å følge elven. Dessuten sa klokka mi at jeg var på riktig spor, så jeg klatret, krabbet og vadet videre. Og en ting var jeg sikker på: dette stedet hadde jeg ikke lyst til å være når det ble mørkt. 

Jeg brukte nok 30 minutter på de 100 meterne. Det skal nevnes at jeg nå hadde løpt neste 80 kilometer og begynte å kjenne det skikkelig på kroppen. Men til slutt så jeg et merke foran meg og da jeg kom frem til merket så jeg at stien jeg skulle ha fulgt gikk på oversiden av skråningen. Men som Ian sa da jeg fortalte ham det; «Din sti høres mye morsommere ut».

Sjekkpunktet ved 80 kilometer var en stor seier. Nå var det skumring og på tide å finne frem hodelykten igjen. 10 kilometer i mørket skulle jeg klare. Og sånn som veien var nå så det lovende ut. Nå var jeg lykkelig over at det var grusvei jeg løp på og håpet bare på at det ville være grusvei resten av veien inn til mål.

Det var det ikke!

Det siste stykket var i stedet fylt med mye stein. Bratte steinrøyser hvor det var laget en smal sti på tvers av. Jeg kastet et blikk nedover og forstod at her ville jeg ikke skli utfor. Og den siste nedoverbakken var rett og slett ned en slik steinrøys. Her var det bare å holde seg fast i det man hadde å ta tak i for det var virkelig glatt og i mørket føltes denne bakken uendelig lang og skummel. Det var i et av disse partiene at jeg ble tatt igjen av noen for første gang i dette løpet, men det var faktisk litt godt å ikke være alene her. 

De siste kilometerne inn mot mål fokuserte jeg bare på å sette den ene foten foran den andre. Jeg var trøtt og lei, men samtidig hadde jeg lyst til å komme i mål på under 15 timer. Og da jeg kom inn på grusvei som etter hvert gikk over til asfalt og jeg var inne i byen fikk jeg til noe som føltes som en sprint. 

Det er ikke mulig å beskrive den lykkefølelsen jeg hadde da jeg løp over målstreken i Baunei etter 14:45:11 timer ute i de Sardinske fjellene. Jeg hadde gjennomført mitt lengste løp noen sinne, flyttet mine egne grenser langt og satt igjen med en enorm mestringsfølelse. 

(Kjempe fin premiesermoni med flotte premier)

Ultratrack Supramonte Seaside er et eventyr jeg sent kommer til å glemme og som jeg gjerne opplever en gang til. 

(NB: Jeg tar aldri bilder når jeg løper løp, derfor er det få bilder fra selve løpet i denne blogposten. En del av bildene er fra foto sessionen med Ian Corless på fredagen, de er tatt på litt forskjellige steder i løypa og er tatt med for å vise frem hva slags terreng man løper i og den fantastiske naturen. Bare til info om du skulle lure på hvorfor jeg veksler mellom å ha lilla og orange t-skjorte. Bildene fra Pedra Longa er tatt da jeg var ute og gikk tur et par dager etter løpet. Flere fantastiske bilder fra selve løpet finner du her).

Og helt til slutt: Jeg har allerede fått en del spørsmål om hvilket utstyr jeg brukte under dette løpet. Så her kommer sko og utstyrsfakta.

Sko: Inov-8 Trailtalon 290

Klær: Inov-8 Base Elite singlet og shorts, All terrain sokker

Vest: Inov-8 Race elite vest 10L

Klokke: Garmin Forerunner 935

Hodelykt: Silva Scout XT

Jeg byttet hverken sko eller klær i løpet av turen. Stavene hadde jeg ikke med og savnet dem heller ikke et øyeblikk. Nesten. Eller, kanskje litt de siste kilometerne i steinuren... Obligatorsik vann og vinntett jakke var med i sekken, men ble ikke brukt ( Inov-8 AT/C Ultrashell waterproof jacket).


 


Publicerat: 2018-10-14 20:35 Kommentarer (0)



Trysilrypa 2018; Da jeg satte ny løyperekord på årets fineste terrengløp for damer

(Foto: Ola Matsson)

Årets Trysilrypa ble en skikkelig opptur etter noen uker med dårlig form. Jeg hadde slitt med vondt i både en skulder og et kne og etter å ha fjernet en visdomstann ble det ytterligere noen dager med lite trening og en følelse av at ingen ting gikk min vei. På KK-Mila løp jeg et sekund saktere enn i 2017 (og i fjor måtte jeg faktisk stoppe opp halvveis for å knyte skolissene mine), så forventningene til meg selv før Trysilrypa var ikke veldig høye. Det gjorde også utfordringen med å skulle bestemme meg for om jeg skulle løpe Trysilrypa 6 eller 13 km mye enklere. Nå hadde jeg en god unnskyldning for å velge den korte løypa som går over en av de vakreste plankestiene jeg vet om. Dessuten så jeg frem til å løpe et raskt terrengløp, ingen av terrengløpene jeg har løpt i år har vært kortere enn 21 kilometer og de har som regel hatt strekninger hvor det føles som om man beveger seg i skillpaddefart. Nå ville jeg kunne gi alt fra start, ikke holde igjen eller trenge å planlegge hvordan jeg skulle disponere kreftene.

Jeg har løpt traseen til Trysilrypa kort 2 ganger, likevel hadde jeg ingen tanker om hvor fort jeg ville kunne klare å løpe runden under et løp. For de gangene har jeg jo tatt bilder, kost meg med det vakre fjellandskapet og ikke brydd meg om tiden. Denne gangen ville jeg gi alt, teste meg selv skikkelig. Jeg følte at kroppen hadde hentet seg litt inn igjen og at kneet ikke føltes så aller verst, men da Sara begynte å snakke om at hun hadde troen på at jeg kunne slå den gamle løyperekorden på litt over 30 minutter Hadde jeg mine tvil. For selv om trysilrypa 6 km har en ganske snill høydeprofil og mesteparten av tiden går på grusvei har den noen seige partier som stjeler mye energi. Det har også noe å si hvor vått det er for den siste delen av Trysilrypa kort kan bli gjørmete og krevende om det har regnet mye.

Lørdag morgen lå tåken tykt over fjellet. Det blåste, men var på ingen måter så kjølig som i 2017 og jeg bestemte meg for at det var shorts vær. Vi dro tidlig opp til Rypeteltet på Fageråsen. Jeg liker å ha god tid når jeg skal løpe løp, kunne varme opp, skifte og knyte skolissene mine uten å føle at jeg stresser. Jeg trenger også godt med tid til å varme opp før et så kort løp. Vanligvis løper jeg igjennom traseen i et veldig rolig tempo før jeg skal løpe et 5 km løp. Da får jeg både et bilde av hvordan forholdene er og det gjør at jeg blir mentalt forberedt på løpet. Denne gangen valgte jeg å bare løpe opp til plankestien før jeg snudde og løp ned igjen. Jeg møtte på flere løpere som varmet opp, alltid smilende fjes og vennlige hilsninger.

Tilbake i startområdet var stemningen stigende. Det strømmet på med ryper som skulle ut og løpe, gå raskt eller langsomt over fjellet. Jeg dro av meg overtrekks klærne og dyttet i meg en banan. Næring er ikke noe mindre viktig fordi man skal løpe et kort løp.

Nå gjenstod det bare å gå på do en siste gang, sjekke at skolissene var knytt og festet så godt at man nesten måtte bruke knipetang for å løsne dem igjen og å ta noen få stigningsløp for å forberede kroppen på den litt brutale starten av Trysilrypa. Også stelte jeg meg sammen med alle de andre spreke damene på startstreken.

Ved siden av meg på startreken stod fjorårets vinner av Trysilrypa 6 km. En ung og energisk lokal langrennsløper som fortalte meg at hun hadde kommet i mål på litt over 31 minutter året før. Ja, da skal det godt gjøres at jeg kommer inn på 30 tenkte jeg for meg selv.

(Foto: Ola Matsson)

Starten gikk og jeg så at flere jenter løp forbi meg. Jeg hadde bestemt meg for å ikke brenne av kruttet på de første 300 meterne som jeg alltid klarer å gjøre, foran meg hadde jeg en lang bakke som ville kreve sitt og jeg satset på å ta igjen folk på vei oppover. Det gjorde jeg også. Det tok ikke lang tid før jeg tok ledelsen og da jeg nådde toppen av den over 1 kilometer lange bakken hadde jeg fått et godt forsprang. Så ventet det en lang og lettløpt strekning på grusvei og planker og bare rett frem og nedover. Altså ikke det jeg er best på. Jeg visste at jeg måtte holde tempoet oppe, for det er som regel på disse strekningene de jeg har løpt forbi i oppoverbakkene tar meg igjen. Det var vanskelig å se hvor langt bak løper nummer to var, for sikten var dårlig. Plankestien så ut til å ende i ingenting og jeg fikk følelsen av å være helt alene oppe på fjellet, midt i tåka og med vind som dekket over alle andre lyder. Nå hadde det begynt å regne også og det var skikkelig motvind der jeg løp over myren som jeg vet er utrolig vakker. Jeg så ingen andre mennesker, hverken foran meg eller bak meg og jeg siden alt jeg så var hvit tåke var det bare klokken min som ga meg en pekepinn på hvor langt jeg hadde løpt og hvor langt jeg hadde igjen.

Selv om jeg har løpt denne traseen tidligere ble jeg nå mer og mer usikker på om jeg var på riktig vei, for plutselig syntes jeg at jeg hadde løpt nedover så lenge og at det var lenge siden jeg hadde sett noen merker. «Har jeg løpt forbi stedet hvor jeg skal ta av på sti inn til venstre?» spurte jeg meg selv panisk. Men jeg kom frem til at jeg ikke kunne ha klart å løpe forbi merkingen, det måtte jo stå noen folk der eller være skikkelig godt merket når det var løp. Og plutselig senset jeg at jeg hadde en løper bak meg. Så jeg fortsatte nedover og endelig dukket det opp både mennesker, merking og drikkestasjon. Her ble jeg heiet forbi og straks etterpå løp jeg inn på stien. Dette partiet hadde jeg både gruet og gledet meg til. Stien er morsom å løpe på, akkurat passe teknisk med både stein, gjørme og lyng. Men her går det først oppover en lang stund, og dette er en oppoverbakke som ser helt harmløs ut, men som i realiteten suger kreftene ut av deg. Nå som det var tåkete klarte jeg heller ikke å se hvor langt det var igjen til toppen og det var stunder da jeg hadde mest lyst til å gå. Men når jeg så på klokken og oppdaget at en løyperekord var innenfor rekkevidde bet jeg tennene sammen og ga det jeg hadde opp bakken og før jeg visste ordet av det var jeg på vei nedover mot målområdet. Dette er helt klart det morsomste partiet av Trysilrypa kort, det føltes som om jeg fløy nedover og jeg nøt hver meter det siste stykket inn til mål.

(Foto: Ola Matsson)

Det ble ny løyperekord med tiden 29:42. Damen som jeg så vidt hadde sett på vei ned mot drikkestasjonen hadde jeg løpt ifra igjen i den siste oppoverbakken, men hun kom inn under et minutt etter meg. Jeg heiet henne og dame nummer 3 inn over målstreken.

Så kom Sara løpende og ga meg en god klem. Det er så utrolig fint å bli møtt på den måten når man kommer i mål! Og siden jeg vet hvor viktig det er å bli tatt imot når man kommer i mål ble jeg stående å heie inn resten av rypene som løp 6 kilometeren og etter hvert kom også de første damene som hadde løpt Trysilrypa 13 km i mål.

Men man blir fort kald når man har løpt raskt, er svett og været er litt kjølig så etter hvert kjente jeg behovet for å få meg en dusj og kle på meg varmere klær. Jeg var super fornøyd med egen innsats og svevde vel litt på en sky da jeg gikk av sted til garderoben. Jeg fikk varmen i meg igjen og kledde godt på meg før jeg gikk tilbake til målstreken og heiet inn resten av løperne. Etter fjorårets Trysilrypa hadde jeg lært viktigheten av å ha med gode og varme klær til etter løpet.

Så var det premieutdeling, og Trysilrypa er kjent for å ha fine premier så jeg gledet meg til både premie for klasse seier og pengepremier for 1.plass og løyperekord. For meg er ikke det å vinne løpet jeg løper som er viktigst, men jeg skal ikke nekte for at det er utrolig morsomt å stå på pallen og motta en fin premie.

Trysilrypa var, kort oppsummert, et like fint arrangement i år som i fjor og er et løp jeg anbefaler varmt til alle jenter som liker å løpe i terreng. Og til alle de som tror at de ikke er terrengløpere, men som tør å utfordre seg selv litt.

Bli med på moroa neste år! Meld deg på HER – rabattert pris ut oktober!

Publicerat: 2018-09-20 22:49 Kommentarer (0)



Utstyrsguide til høstens terrengløp

Høsten nærmer seg og Runner’s World Trysilrypa terrengløp er rett rundt hjørnet. Og for meg gjennstår det bare noen få treningsturer og å pakke baggen med alt jeg trenger for en helg oppe i det vakre høstfargede Trysilfjellet. Jeg gleder meg skikkelig, for dette kommer til å bli en helg fylt med masse løping, god mat, spa og mye annet moro.

Så hva trenger man egentlig for å løpe et terrengløp på høsten? Dette vil variere veldig ut ifra vær, type terreng og løpets lengde. I dette innlegget vil jeg fokusere på hva man trenger av utstyr for å løpe kortere terrengløp i fjellet, slik som Trysilrypa. (Utstyr og pakking til ultra distanser i terrenget er en liten vitenskap i seg selv som jeg skal ta meg tid til å skrive litt om senere i høst). Noen vil kanskje si at man ikke trenger noe annet for å løpe et terrengløp enn om man skal løpe et vanlig gateløp, men forskjellen på å løpe i terreng og å løpe på asfalt er mange. For det første at underlaget kan være krevende. Ofte er det ujevnt underlag med gjørme, steiner og røtter som kan bli skikkelig glatte på våte dager. I terrengløp, og spesielt de som foregår på fjellet, kan også været være en utfordring. Vær og temperatur kan endre seg raskt på fjellet og kan gå fra strålende solskinn og sommertemperatur til sterk vind og iskaldt regn på kort tid. Selv har jeg erfart å måtte bryte et løp fordi jeg rett og slett ble for kald. Den opplevelsen lærte meg virkelig å ha respekt for været i fjellet.

Her kommer noen tips til klær og utstyr til Runner's World Trysilrypa terrengløp og andre terrengløp som går på høsten, (eller tidlig på våren), hvor man forventer å bruke under 2 timer på løpet.

Sko:

Terrengsko finnes etter hvert i utrolig mange varianter. Man får alt fra de mest minimalistiske barfot skoene til de mest maksimalistiske skoene med veldig tykk såle og masse demping. I de beste løpebutikkene finner du sko for tørre stier, sko for våte stier, sko for myke stier og sko for harde stier. Og selvfølgelig sko for kombinerte stier. Du kan lese mange forskjellige sko tester i magasiner og på internett og spør du rundt om hva som er den perfekte terrengskoen vil du også oppleve å få mange forskjellige svar. Selv har jeg en klar favoritt når det kommer til terrengløp i fjellet hvor jeg kan komme utfor våt og glatt stein, myr og gjørme. Inov8 X-talon230 gir meg god kontakt med underlaget, har et supert grep og beskytter foten min mot spisse steiner og andre ting jeg kan tenkes å tråkke på eller sparke borti.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Det som gjør det litt ekstra vanskelig med terrengsko er at du ikke får testet selve grepet når du er i butikken, så selv om skoen sitter bra på foten og føles grei ut å løpe med er det lurt å spørre de som jobber i butikken om de kan fortelle litt om grepet. Og dropp for all del sko med Goretex. Plumper du uti en vannpytt er det bedre å ha en sko som slipper vannet ut enn å løpe resten av løpet til lyden av skvulping fra skoene dine.

Uansett hvilken sko du velger er del lurt å teste ut skoen på forhånd. Kjøp skoen i god tid før løpet og sørg for å ha fått løpt med dem på en regnværsdag i terreng som ligner på det du skal løpe i når du løper løp. Så slipper du å få en uheldig overraskelse på selve løpsdagen.

Sokker:

Det er mange forskjellige løpesokker på markedet og man får etter hvert noen favoritter. Jeg bruker tekniske sokker eller ull, alt ettersom hvilken temperatur jeg skal løpe i. Bomull sokker anbefaler jeg ikke til løping og spesielt ikke til løping i terreng hvor du risikerer å bli bløt på føttene. Sokkene bør sitte godt på foten og ikke ha sømmer som irriterer på noen måte.

Klær:

Når det gjelder klær er det lurt å være forberedt på det meste. På kortere løp trenger man jo ikke å ha med seg ekstra klær mens man løper, men jeg anbefaler at man har med en bag med tørre klær til å skifte rett etter løpet og gjerne noen overtrekks klær som du kan ha på før løpet som gjør at du holder deg varm og tørr selv om det skulle regne og blåse kaldt.

Det viktigste er å holde seg varm og tørr på overkroppen, har man investert i en god vind og vanntett jakke gjør det ikke så mye om du blir litt kald på beina. Beina er jo de som gjør mest arbeid når man løper og de blir ikke like fort kalde som overkroppen. Selv løper jeg gjerne i shorts til det er en 7-8 grader ute. Jeg begynner å bruke jakke, buff og vanter lenge før shortsen legges bort for vinteren. Men det er lurt å ha et alternativ hvis det skulle bli skikkelig kaldt. For noen dager er det rett og slett for kaldt å bruke shorts, og da er det lurt å ha en god løpetights. Og ja, det finnes gode vann og vindtette løpebukser også, om du virkelig ikke har lyst til å bli våt.

Det er ikke noe morsomt å fryse, men man må samtidig huske på at man blir varm av å løpe, så det er lurt å tenke at det er greit å være litt kald de første 2-3 kilometerne, for det er heller ikke noe godt å være alt for varm når man skal løpe et løp. 

Skal man ha seg en god vind og vanntett jakke til terreng løping så bør man se etter en jakke som er lett og ledig og som puster godt. Du må kunne bevege overkropp og armer fritt når du løper i terrenget og om det er en jakke som puster for dårlig vil du oppleve å bli klam, noe som igjen kan føre til at du blir kald. De dagene det bare blåser holder det med en tynn vindjakke, disse er ofte lettere og puster bedre enn de vanntette jakkene.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Under jakken har jeg en lang eller kortermet t-skjorte i teknisk materiale eller ull. Aldri bomull. (Hvis det er en skikkelig fin og varm høstdag uten vinn og regn trenger man selvfølgelig ikke å løpe med jakke).

Buff er etter min mening et av de mest geniale løpeplaggene som finnes. På de kaldeste dagene har jeg gjerne to buffer, en rundt halsen og en på hodet. Det fine med en buff er at det er lett å ta en buff av og på for å regulere temperaturen. Det skal ofte ikke mer til enn å ta buffen man har i halsen av og feste den på håndleddet for å oppnå en mer behagelig temperatur. Og blir det kjølig igjen på neste fjelltopp er det lett å dra buffen over hodet igjen.

(Foto: Arrangør Österlen Spring Trail)

Det er veldig individuelt hvor kald man blir på hender og føtter. Selv er jeg av typen som løper rundt med polvotter så fort gradestokken bikker over på minussiden. Er det mellom 0 og 7 grader og jeg forventer å bruke mer enn en time på løpet trenger jeg vanter. Og om det i tillegg regner tar jeg i bruk de vanntette løpevottene mine.

(Foto: arrangør Hornindal Rundt)

På løp der man regner med å bruke under to timer på å komme i mål trenger man ikke å ha med seg sekk med mat og drikke. Spesielt ikke på løp hvor det er mat og drikkestasjoner underveis. Det blir bare ekstra vekt å dra med seg. Det samme gjelder for mobiltelefon, den er ikke nødvendig å ha med så lenge ikke det er pålagt fra arrangøren. Og sitter du nå og tenker at «jeg må jo ha med meg mobiltelefon, for ellers får jeg ikke hørt på musikk», så er rådet mitt å droppe musikk på øret. Man får med seg så mye mer av selve løpet, naturen, heiing og oppmuntring fra tilskuere og andre løpere når man løper uten musikk på øret.

Så nå gjenstår det bare å ønske lykke til med høstens terrengløp. Også håper jeg å se så mange spreke damer som mulig i startområdet i Fageråsen lørdag 8 september!

Er du med?

Publicerat: 2018-08-30 22:28 Kommentarer (0)



38 träffar Sida: 1 2 3 4 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

For en tid tilbake fikk jeg dette spørsmålet: Hvorfor gidder du å bli med i de lange løpene når du ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Det modifiserte sitatet stammer fra Runners’s World- redaktør Sara Pedersen i en oppmuntrende ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Da jeg var ferdig løpt på Island, hadde stått øverst på pallen var jeg som sagt sikker på at ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser