Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Ultrabirken 2019; Sol, gjørme, fine stier og ekte løpeglede

Ultrabirken i kortversjon? Vått, gjørmete, sol, fantastisk vakker natur, sydentemperaturer, blide folk og moro fra start til slutt.

(Foto: Birken)

Den litt lengre varianten kommer her:

 

Sola varmet allerede godt da jeg gikk av bussen på Sjusjøen. Det var ikke en sky å se på himmelen og jeg gjorde et siste forsøk på å overtale John Aslak til å låne meg solbrillene hans, siden jeg hadde klart å glemme mine egne hjemme. Nei, det var vist ikke aktuelt, så da så jeg for meg at jeg ville bli nødt til å løpe mysende rundt oppe på fjellet de neste kommende timene. Jaja, kunne vært verre tenkte jeg og stilte meg opp i startområdet.

Jeg fiklet med øreplugger og sjekket at alt satt som det skulle mens jeg speidet rundt meg etter kjente fjes og for å se hva slags løpere som stod på startstreken. Det jeg digger med ultraløp er at alle mulige slags folk står sammen på startstreken. Alt fra elite løpere som skal kjempe om plass på pallen til de som planlegger å bruke dobbelt så lang tid, og kanskje enda mer, enn det første mann over målstreken gjør. Her stod det folk i alle aldere, kroppsfasonger og med forskjellig utstyr og erfaringer bak seg.

(Foto: Erik Fostervoll)

Antallet damer kunne godt ha vært litt høyere, men jeg fikk et inntrykk av at det var flere sterke damer som stod på startstreken og jeg tenkte at jeg ville måtte jobbe litt hvis jeg skulle komme på topp10 listen i dag.

Jeg ønsket de rundt meg lykke til og kjente på den herlige spenningen i kroppen som jeg alltid får før løp.

3-2-1- GÅ!

Jeg hadde plassert meg litt midt i flokken av strategiske grunner. Jeg vet nemlig hvor lett jeg har for å henge meg på personen foran meg selv om det kanskje går litt i raskeste laget. Og om det da er gutta i teten som tilfeldigvis er rett foran meg så går det raskt, i hvert fall en liten stund før jeg har brent ut kruttet på kilometer 3 eller noe…

(Foto: Erik Fostervoll)

Men nå holdt jeg et behagelig tempo. Jeg så et par legger som jeg kjente igjen og løp opp på siden av Henriette som jeg skravlet litt med mens vi løp det første stykket på vei til der stien begynte. Jeg kjente at beina hadde lyst til å løpe raskere da vi kom inn på sti og jeg flyttet meg sakte men sikkert fremover i rekka der vi beveget oss opp mot første topp. Dypt konsentrert passerte jeg tydeligvis flere jeg kjenner på strekningen over Lunkefjell uten å hilse, sorry folkens! Jeg var vist helt inne i løpsbobla og fikk ikke med meg stort annet enn naturen rundt meg og hvor jeg skulle plassere føttene mine.

(Foto: Birken)

Det var allerede litt for varmt for hva jeg regner som behagelig løpetemperatur og jeg tenkte at i dag var det lurt å komme seg over fjellet så fort som mulig og ned i lavlandet hvor mye av traseen går igjennom skog som skjermer litt for solen. Jeg bestemte meg også tidlig for å gå for strategien «Get wet, stay wet» i dag, så der alle andre gjorde sitt beste for å løpe rundt sølepyttene siktet jeg på de våteste flekkene. Derfor tok det ikke lang tid før jeg hadde gjørme og møkk opp til låra, for det var ikke så rent få vanndammer, våte myrpartier og gjørmehøl der oppe på fjellet.

Jeg løp forbi første drikkestasjon uten å stanse. Hadde mer enn nok vann og sportsdrikk i flaskene mine og valgte heller å gå for en gel. Jeg viste at det ikke var langt igjen til neste drikkestasjon og at jeg fint ville kunne vente med lefse og påfyll av flaskene til da. Det er en av de beste tingene med Ultrabirken, det er kort avstand mellom matstasjonene og liten fare for å gå tom i mellom.

Jeg holdt en god fart og begynte å ta igjen en og annen dame. Jeg ankom neste matstasjon, fikk hjelp til å fylle opp flaskene mine mens jeg dyttet i meg et par lefser. Lefser er forresten helt genial lultraøpermat! Det glir lett ned uten at man må bruke mye energi på å tygge og med smør og sukker på får man godt med energipåfyll. Både raske og litt langsommere karbohydrater og fett (som er super fuel på ultraløp hvor folk flest går på fettforbrenning store deler av tiden).

Jeg tok igjen en til jente, hun holdt et tempo som passet meg bra så vi løp forbi hverandre flere ganger på strekningen over Hitfjellet til Pellestova. Hun hadde god fart, men falt hele tre ganger på strekningen og da hun falt for 3 gang på vei opp mot Pellestova klarte ikke sykepleieren i meg å være stille mer og jeg tipset henne om å få i seg mer salt og drikke. Dette ble ikke eneste gangen i løpet av Birken at jeg ble bekymret for folk som viste tegn til dehydrering. Det som er skummelt med dehydrering og ubalanse i elektrolyttnivået er at den som er dehydrert ikke selv alltid tenker klart. Tidlige tegn er at man blir ufokusert, sliten, svimmel, har lettere for å snuble og man mister litt dømmekraft. Ofte skjønner man det ikke selv og da er det fint at andre som ser at det er noe i veien minner en på det.

Så hvis du skulle oppleve under et løp at jeg stikker nesa mi borti ditt inntak av drikke og næring, tenk på det som kjærlig ultraløper omtanke. Det er nemlig det det er ment som og det håper jeg også andre vil minne meg på om de ser at jeg begynner å vise tegn til dehydrering.

(Foto: Erik Fostervoll)

Jeg tror jenta tok det på alvor for hun virket mye mer fokusert etter matstasjonen på Pellestova. Vi skravlet litt på vei opp over Nevelfjell. Det er alltid moro å bli kjent med nye folk på løp og denne jenta hadde nettopp fått øynene opp for ultraløping. Og hun digga det. God var hun også, og jeg tenkte med meg selv at dette var en jeg kom til å treffe på i flere løp fremover.

På matstasjonen ved Nevelvatnet stod John Aslak og ventet på meg. Han hadde bestemt seg for at jeg kunne få låne solbrillene hans likevel, sånn siden knærne hans hadde sagt stopp på vei ned fra Nevelfjell. Nå var jeg blitt så vandt til sola at jeg egentlig syntes det gikk ganske greit, så jeg løp videre uten. Jeg hadde ikke tid til å skravle så mye der, for nå følte jeg at jeg hadde en god driv og var klar for å komme meg over siste topp og begynne nedfarten mot Lillehammer.

(Foto: Erik Fostervoll)

Det gikk lett over siste fjelltopp og jeg løp forbi mange av maraton løperne og jeg stusset over hvor rene bein de hadde. Enten hadde de jobbet hardt for å unngå alt av sølepytter, eller så var maraton traseen veldig mye tørrere enn ultra traseen. Det slo meg også at mange av maraton løperne ikke hadde hverken vest eller ekstra drikke med seg og jeg tenkte at selv om drikkestasjonene kommer hyppig på Birken så er det lurt å ha med seg litt ekstra drikk og en nød rasjon med gels over fjellet. Sånn selv om det ikke er påbudt…

Jeg var spent på de siste 20 kilometerne av Ultrabirken. De første 40 hadde jeg jo løpt igjennom uken før , (den turen kan du lese om her), så de kjente jeg, men den siste strekningen ned mot lillehammer hadde jeg hørt flere skrekkhistorier om. Jeg hadde forberedt meg på at det ville bli hardt for låra med nedoverbakke nesten hele veien og mye grusvei. Men sannheten er at jeg koste meg hele veien ned til Lillehammer. Strekningene med grusvei og asfalt var rett og slett behagelige og nedoverbakkene var herlig morsomme og krevde ingen ting av meg. Jeg kunne bare la beina gå fritt uten at det kostet meg stort.

Og gleden var stor da jeg oppdaget at det var flere partier med teknisk sti, myr og gjørme også her.

I motsetning til hva jeg er vant til når jeg løper ultraløp løp jeg sjeldent alene på Ultrabirken. Det er hyggelig å skravle litt med folk underveis og her var det mange å si hei til. Da jeg kom inn i løypa til Birken 21km ble det plutselig mange flere folk i løypa, men her var folk flest ikke like pratsomme. Mulig de ikke synes det var like artig å møte på en litt i overkant positiv ultraløper som løp oppover de små bakkene og sa «nå blir det snart is og cola, is og cola, is og cola!» .For nå var det fri flyt av endorfiner i blodbanen, eller «happy hour» som jeg gjerne kaller det.

Ute i Birken trassen så jeg flere løpere som virket som om de trengte å få orden på væskebalansen sin. Jeg så en mann som ramlet 3 ganger på noe som ikke kan ha vært mer enn en kilometer, men her gikk alt så mye raskere enn i ultraløper traseen også tenkte jeg at her var det uansett ikke langt igjen til mål, bare 10 kilometer. Man blir litt rar av å løpe ultraløp. Det skjer noe med hvordan man tenker på avstander nemlig. For når jeg sitter her og skriver dette så skjønner jeg jo at 10 kilometer ikke er «bare» når man er ute og løper en rask halvmaraton…

Men heldigvis var de som stod på drikkestasjonene utrolig flinke til å sørge for at folk fikk i seg drikke. Noe av det jeg husker som varmet hjertet mitt aller mest på denne turen var da jeg passerte en drikkestasjon omtrent 6 kilometer fra mål. Jeg hadde fremdeles drikke i en av flaskene mine og viste at det ville holde inn til mål. Derfor tok jeg meg ikke bryet med å stanse for påfyll. Jeg fikk tilbud om både sportsdrikk og vann da jeg løp forbi, men da jeg takket nei kom det et kollektivt rop fra alle de frivillige som stod på drikkestasjonen «DU MÅ DRIKKE!!». Den omsorgen varmet virkelig og jeg smilte fra øre til øre og forklarte mens jeg løp at jeg hadde vann i flasken min og at det holdt til mål.

Jeg husker også den siste bitte lille kneika omtrent 1 kilometer fra mål, der stod noen med musikk og heiet på løperne. Og om humøret mitt ikke var på topp fra før, så nådde jeg i hvert fall toppen der jeg danset forbi (bokstavelig talt). Det føltes som om jeg hadde 03.30 fart den siste kilometeren inn mot mål. Det var nok noe nærmere 5min/km, men da jeg spurtet ned bakken og inn i målområdet og løp rett på Matt som stod og ventet på meg føltes det som om jeg fint kunne har fortsatt videre i minst 60 kilometer (og dette er det er altså det man kaller for runner’s high om du skulle lure).


Og om jeg ble møkkete på beina?


Så takk Birken, for møkkete bein og for at dere står på og lager et så utrolig fint arrangement. Og takk til alle de fantastiske frivillige som gjorde at jeg gledet meg til hver gang jeg kom til en matstasjon. Takk til alle de som stod ute langs løypa og heiet og, ikke minst, takk til alle de kule løperne jeg møtte på underveis.

Denne løpsopplevelsen kommer jeg til å huske lenge!

Publicerat: 2019-06-21 20:26 Kommentarer (0)



Siste forberedelser før Ultra Birken

Skal du løpe Ultra Birken i år? Jeg har nettopp kommet hjem etter noen fine dager med løping i fjellene ved Sjusjøen. Hvis jeg har mulighet til det, løper jeg gjerne hele eller deler av traseen før et løp. Det å være kjent med løypa og terrenget gjør det lettere å velge riktig utstyr og det hjelper på de mentale forberedelsene før et løp. Man vet hva man kan vente seg, hvor man kan forvente at man blir sliten, men også hvor man kan vente seg en lett strekning. Jeg synes det for eksempel alltid er lettere å løpe opp en lang bakke som jeg kjenner, for da vet jeg når den slutter og hva som venter etterpå og på den måten tilpasser jeg intensiviteten etter det.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er ikke alltid man har mulighet til å løpe igjennom traseen før et løp. Spesielt ikke de lange ultra løpene som du kanskje er nødt til å reise et stykke for å komme til. Og da tyr jeg til å studere løypeprofil og til å lese andres opplevelser av tidligere løp og å prate med folk som har løpt det aktuelle løpet før. Siden jeg nå har de første 40 kilometerne av Ultra Birken traseen friskt i minne skal jeg skrive ned noen av tankene mine rundt de siste forberedelsene til løpet og kanskje jeg kan gi noen tips videre til dere som skal løpe Ultra Birken for første gang.

Ultra Birken starter klokka 07.30 på Sjusjøen. I sekken/vesten som du har på ryggen skal man ha følgende obligatorisk utstyr: mat, drikke, klær, refleksvest og mobiltelefon. Hvor mye du må ha med av mat og drikke eller hva slags klær du skal ha med står det ingen ting om, så her må man kjenne seg selv litt når det kommer til behov for næring og man bør absolutt ta en titt på værmeldingen for dagen. Er det meldt kraftig regn, vind og lav temperatur har man med seg mer og varmere klær enn om det meldes 20 grader og skyfri himmel. Slik som været ser ut til å bli nå (14 grader og overskyet, helt perfekt løpevær), kommer jeg bare til å ha en super lett Inov-8 windshell jakke og en buff (just in case) med i sekken. Så kan jeg ha en langermet trøye og et par tørre sokker i droppbaggen som jeg planlegger å sende til Pellestova. Jeg blir veldig varm når jeg løper og regner med å starte i shorts og t-skjorte. Og solkrem. Sola tar mye mer oppe på fjellet, og ja, det går an å bli solbrent når det er overskyet. Jeg klarte å få en hudfarge som matcher stjernetegnet mitt, (jeg er kreps om du skulle lure), i løpet av et par timer oppe på fjellet den første dagen.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Av mat og drikke kommer jeg til å starte med to flasker med 400-500ml med vann og sportsdrikk. Jeg kunne ha klart meg med en flaske, for det er tett mellom matstasjonene. 10 kilometer på det meste. Men jeg vil unngå å stoppe på hver matstasjon, dessuten liker jeg å veksle mellom sportsdrikk og vann. Maten som serveres på matstasjonene varierer, men jeg kommer langt på banan, lefse og en brødskive i ny og ne så jeg kommer ikke til å ta med meg de store mengdene mat i sekken. Et par gels er likevel kjekt å ha og noen energi gums med koffein. Da fyller jeg kravet om «mat» i sekken.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Så der har du sekken min. (Den nye Inov-8 Race Ultra Pro 5 om du skulle lure). Slik som det ser ut nå vil den veie mindre enn 1,5kg. Det er en herlig lett sekk å starte med på et ultraløp.

Så over til løypa:

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Jeg kommer til å løpe alt for hardt ut fra start. Det er vanskelig å ikke la seg rive med når starten går og alle løper av sted og du på grunn av et eller annet tullete instinkt har lyst til å holde følge med de aller raskeste løperne. Dessuten gjør det faktumet at det er lettløpt grus/jord/asfalt vei det første stykket at det er lett å løpe fort. Hvis du, som meg, ikke har planer om å varme opp før du setter av sted på dette 60km lange løpet anbefaler jeg at du ikke legger ut i 3.30min/km fart den første kilometeren av Ultra Birken. Det er kjedelig å starte første oppoverbakke med sure bein. Just saying.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

De første 40 kilometerne av Ultrabirken er en blanding av brede fjellstier, smale stier (singel tracks) og korte perioder med grus og asfalt. Det er ingen ordentlig bratte og lange bakker, stigningene opp til hver fjelltopp er løpbare og det er ikke nødvendig å ta med klatreutstyr. Det betyr ikke at du MÅ løpe alle bakkene. Er du ny i ultraløper gamet så kan du skrive deg dette bak øret først som sist: det er lov å gå. Jeg har aldri gjennomført et ultraløp uten perioder med gåing. Og jeg kommer nok til å gå i noen partier av bakkene på Ultrabirken også.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Stiene på Ultra Birken er generelt lettløpte og jeg går for en hybrid sko, Inov-8 Parkclaw275, den samme som jeg brukte på Ecotrail i år. For selv om de første 40 kilometerne går mest på sti er det få steder jeg savnet å ha en rendyrket terrengsko. Så her går jeg for en sko som gir maks komfort både på sti og vei og som samtidig gir meg beskyttelse og bra grep.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Men det er et og annet vått parti på Ultra Birken. Litt gjørme må man regne med og sannsynligvis også våte sokker. Og det er jo noe av moroa med terrengløping.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Arrangøren lover super merking av traseen, så jeg tviler på at det skal gå an å løp seg vill der på løpsdagen, men man må holde litt fokus i stiskiller og huske på at man i perioder løper samme trase som maraton løperne. Altså, ikke følg blindt personen som løper foran deg.

Jeg kommer til å ha musikk på det ene øret de første 47 kilometerne. Etter det har man ikke lov til å ha musikk på øret lenger. For meg gir musikken en god rytme på løpingen. Den hjelper meg å holde en jevn fart og til å ha noe annet å fokusere på når ting blir tungt under et løp. Men jeg har som regel bare musikk på det ene øret, for jeg trenger å kunne høre om det kommer noen bak meg eller om det skjer noe spesielt rundt meg.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Sekken som skal vente på meg i mål skal inneholde et varmt klesskift. Jeg har lett for å fryse etter løp. Kroppen er sliten og har ikke overskudd til å opprettholde kroppstemperaturen så godt som til vanlig. Og det er fint å kunne henge i målområdet etter sånne løp, nyte følelsen av at man har kommet i mål og heie de som enda er ute å løper inn til mål. Der, på målstreken på ultraløp, har jeg blitt kjent med mange fine folk, så nyt tiden i målområdet og vær litt sosial så får du garantert noen nye løpevenner med på kjøpet.

Nå gjennstår bare den vanskeligste delen før slike ultraløp, nemlig å hvile. Kroppen skal få slappe av og samle krefter til den store dagen. Det kommer til å bli et par korte økter bare for å riste litt løs på beina, men bortsett fra de skal jeg ta det med ro og drikke rødbetjuice. Det funker for meg.

Så til alle dere som skal løpe et av Birken løpene neste helg, lykke til! Og kanskje vi sees på startstreken, i løypa eller i mål. Jeg gleder meg, for dette kommer til å bli utrolig bra!

 

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

Publicerat: 2019-06-09 21:40 Kommentarer (0)



Kunsten å DNF

Har du kjent på følelsen av å reise fra et løp du har gledet deg til uten å ha krysset målstreken, uten å få en medalje rundt halsen og uten å kjenne på den fantastiske lykkefølelsen som kommer når du forstår at du faktisk har klart det? Det er ikke akkurat den beste følelsen man sitter igjen med etter å ha DNF, for man har jo startet løpet med et mål om å komme seg igjennom og gjerne også på en så rask tid som mulig. Men ting går ikke alltid på skinner og det er kanskje bra, for om det alltid gikk lekende lett og man aldri møtte skikkelig motgang, ville det da fortsette å være gøy?

Ice Ultra-eventyret mitt langt oppe i Nord-Sverige i februar tok hardere på meg enn jeg hadde forventet. Jeg hadde gnagsår som kunne få selv den mest hardbarka kirurgen til å rynke på nesa og anklene mine var så hovne og ustabile at selv den minste lille stein på asfalten kunne være nok til et overtråkk. Hofteleddsbøyerene mine var så slitne at det å gå opp en vanlig trapp virket ubeskrivelig tungt og generelt sett var kroppen min utslitt. Alt gikk tungt og trått og det føltes som om kroppen var i en nedbrytningsprosess.

(Foto: Eivind Bye)

Kroppen skrek etter hvile, men jeg ga den i stedet en halvmaraton på is, for når verdens første VM i isløping, Frozen Lake Marathon på Tisleiefjorden skulle arrangeres, klarte jeg ikke å si nei. Det er jo ikke hver dag du får mulighet til å delta på noe sånt! Og jeg gjennomførte, med en kropp som egentlig ikke hadde lyst, men et hode som hadde bestemt seg for å gjennomføre.

(Foto: Eivind Bye)

Betalingen ble et par uker med enda stivere og vondere ankler og verst av alt; jeg merket at lysten til å løpe ble borte.

Jeg begynte å stresse, for jeg hadde et nytt løp på agendaen litt under en måned frem i tid. Österlen Spring Trail 60 km var et løp jeg hadde gledet meg til et helt år, minnene fra fjorårets løp og følelsen jeg hadde da jeg krysset målstreken ved Christinehofs slott etter å ha løpt mitt aller første ulraløp i fantastiske naturomgivelser var noe jeg ville gjenta. Men jeg senket forventningene mine, for såpass forstod jeg, at det å løpe like raskt som året før var urealistisk.

Jeg begynte å trene meg opp igjen, korte turer og bare på asfalt. Anklene ble sterkere og kroppen begynte å føles som normal igjen. Litt vondter her og der, en legg som kranglet litt innimellom og en ankel som hovnet opp selv etter lette gåturer, men ellers gikk ting fremover. Og lysten til å løpe langt ute i naturen kom tilbake litt etter litt. Så da det nærmet seg løpsdagen kjente jeg på den gode følelsen av å virkelig glede seg til å løpe igjen. Jeg gledet meg til en lang tur i fint terreng. Terrenget var ikke så skummelt. Sånn bortsett fra at de første 20 kilometerne for det meste går på sandstrand og rullesteinstrand. Det korte partiet med rullesteinstrand var det partiet jeg var mest engstelig for og som jeg viste at jeg måtte ta det rolig forbi. Men bortsett fra det ville ikke terrenget by på de største utfordringene, tenkte jeg.

(Foto: Snikkelbecker)

Løpet startet bra. Så bra at jeg klarte å holde en mye bedre fart enn jeg hadde trodd jeg skulle klare, men allerede etter 8 kilometer begynte jeg å merke en irriterende smerte i venstre legg. Jeg nøt de fantastiske omgivelsene, men merket samtidig at jeg måtte konsentrere meg mer og mer om hvor jeg plasserte beina mine, for sanden var mer krevende å løpe i enn jeg hadde forestilt meg. Og da jeg kom til rullesteinstranden gikk det uendelig langsomt og jeg tråkket feil om og om igjen. Flashbacks fra 4. etappe på Ice Ultra. Men jeg kom meg, om en ikke så veldig elegant, gjennom på et vis og da stranden tok slutt ble jeg for første gang jeg kan huske glad for å komme inn på en strekning med asfalt.

Her gikk det lettere igjen. Jeg trengte ikke å fokusere på hvor jeg satte beina og anklene gjorde mindre vondt nå som de kunne bevege seg på flatt underlag.

Men den venstre leggen ble vondere og vondere og jeg begynte å forstå at det kanskje ble en DNF denne gangen. Men jeg kunne jo like gjerne få en fin tur ut av det, også fikk jeg se hvor langt jeg kom.

Etter et stykke med asfalt var det tilbake på sti og sand og nå merket jeg at anklene mine var lei. Det krevde mye konsentrasjon å komme seg gjennom noen partier og jeg merket at jeg fikk mindre og mindre glede av den fine naturen jeg løp igjennom. Jeg nærmet meg Bengtemölla, matstasjonen midt i løpet. Kanskje jeg like gjerne skulle gi meg der? Der var det jo greit med sitteplasser og muligheter til å kunne vente innendørs på transport til målstreken. Ja, det var en god ide. La oss gjøre det...

Inn på check-punktet, finne dropbag, bytte drikkevest, og ut igjen. Hva skjedde med den gode ideen om å hoppe av på Bengtemölla egentlig?

Det hele gikk ganske så automatisk og jeg tror ikke det gikk helt opp for meg hva jeg drev med før jeg var kommet et lite stykke videre. Hvorfor stoppet jeg ikke? Nå hadde jeg jo bare vondt. Vondt i leggen, vondt i anklene, vondt i hofta, vondt i ryggen. Skulle jeg snu og gå tilbake? Nei, den funksjonen finnes ikke hos meg tydeligvis. Så jeg fortsatte å løpe, men jeg kom ikke mer en 2 kilometer før det venstre beinet sa helt stopp. Det ville bare ikke løpe mer. Akkurat det samme skjedde på Ice Ultra dag 4, så følelsen var ikke helt ny for meg. Jeg bestemte meg for å gi beina en sjanse, gå et stykke og se om de fant ut av hvordan man løp etter hvert. Jeg gikk i omtrent 7 kilometer, da hadde jeg en maraton distanse (nesten) på klokka, og det betydde at jeg hadde nesten 20 kilometer igjen til mål. Det var ikke verdt å skulle fortsette å gå i 20 kilometer nå bare for å øke faren for flere skader og forlenge behovet for restitusjon.

Jeg ble plukket opp av en bil fylt opp med andre «Did Not Finishere». Jeg skal ikke si at det var den mest lystige stemningen der i bilen, men likevel var fokuset mer rettet mot hva som skulle løpes neste gang og hvilke andre mål som skulle nås. Og jeg kjente at det ikke gjorde så mye at jeg nå satt i en bil og ble kjørt det siste stykket til mål. Jeg hadde jo gjort en skikkelig innsats, jeg hadde fått en fin tur og jeg hadde klart å stoppe før jeg ødela for mye. Nå så jeg frem til et par måneder med bare rolige turer i skog og mark og ikke noe jag mot et nytt løp.

Epilog:

Jeg stoppet i tide. DU skulle kanskje tro at jeg hadde pådratt meg nye skader, men utrolig nok fikk jeg allerede noen få dager senere merke at kroppen hadde hentet seg inn igjen nok til å nyte en lengre tur i skogen. Og i løpet av påsken fikk jeg mange fine turer i Østmarka, veldig rolig, mange pauser og mye kos, men det viktigste var at jeg hadde det gøy hele veien og at kroppen kjentes bra.

Nå er jeg tilbake der at jeg bare gleder meg til å kunne komme ut på tur igjen og jeg har allerede lagt mange spennende planer for turer denne våren.

Publicerat: 2019-04-24 22:08 Kommentarer (0)



Etappe 5 (15km): «Sprinten»

«Good mo… Oh my, You’re a smelly bunch of people…». Kris sin morgenhilsen fikk de rundt regnet 40 løperne som lå tett i tett på hemsen til å le. Luktet det virkelig så ille her? Når du har samlet 40 løpere som har løpt tilsammen over 200 kilometer i løpet av de siste 4 dagene uten å dusje og uten å skifte klær bortsett fra mellom løpeklær og camp klær kan du ikke forvente at det lukter blomster. Men vi som lå der oppe, vi var ikke plaget av lukten. Det er rart med det, hvordan vi venner oss til det primitive livet hvis vi utsettes for det. Men jeg kan love deg at hver eneste en oppe på det loftet gledet seg til å ta en lang og varm dusj etter målgang i Jokkmokk.

For første gang denne uken hadde vi bra med tid til å kle på oss, spise, drikke og gjøre oss klare til å løpe. Den siste etappen var å regne som barnemat i forhold til de etappene vi hadde lagt bak oss. Bare 15 kilometer, rene sprinten. Yeah right. Etter over 200 kilometer på snø og is, over fjell, med og uten truger de siste 4 dagene hørtes ikke 15 kilometer ut som barnemat. De fleste av løperne hadde gnagsår og vondt både her og der og det var nok et artig syn å se oss kravle ned fra hemsen den morgenen.

Jeg var en av dem som brukte lengst tid på å komme meg ned fra hemsen. Jeg brukte lang tid på å overtale meg selv om at det var mulig å komme seg ned fra hemsen, for ikke å snakke om å gjennomføre de siste 15 kilometerne som gjenstod før målgang i Jokkmokk.

Da jeg endelig hadde klart å krabbe ned fra hemsen var neste prosjekt å få i seg frokost. Den søte havregrøten som jeg hadde elsket de første 3 dagene vokste nå i munnen min og fikk meg til å brekke meg. Søtt var det siste jeg hadde lyst på nå. «Do anyone want Chicken Tikka?»  En av de belgiske guttene jobbet hardt med å få tømt sekken for så mye som mulig og delte ut overskuddsmat. «Yes please!», en salt og litt sterk Tikka fra Expedition food fristet tusen ganger mer enn den søte grøten jeg prøvde å få i meg. Rundt bordet var løperne i full gang med å dele broderlig restene av snacks, mat og pulver til varm drikke. Ingen ønsket å bære med seg mer enn nødvendig det siste stykket inn til mål. Noen som har lyst til å bli kvitt litt Paracet og gjerne Ibux også? Nå var beina mine så vonde at jeg ikke brydde meg en døyt om regelen jeg har om å aldri bruke Ibux under løp (google Ibux og Rabdomyolyse hvis du lurer på hvorfor). Det var helt uaktuelt å bryte løpet nå. Jeg skulle i mål om jeg så måtte krabbe de siste 15 kilometerne. Jeg fikk i meg et gram Paracet og 400mg Ibux og så begynte jeg sakte å bevege meg ned mot startstreken. De andre hadde samlet seg foran skiltet hvor det stod at vi var på polarsirkelen for å ta et gruppebilde. Jeg kom ikke frem i tide, så jeg fikk ikke vært med på bildet. Det sier kanskje litt om hvilken fart jeg beveget meg i på dette tidspunktet.

(Foto: Mikkel Beisner)

Denne etappen var litt spesiell, for nå var det åpent for at også lokale løpere kunne være med på den siste strekningen inn mot Jokkmokk. Vi var derfor mange flere som stod på startstreken denne morgenen. Det hadde også samlet seg en liten gjeng med supportere, lokale folk som hadde tatt turen for å heie oss av sted.

Jeg stilte meg forrest sammen med de Simon, Andre og Wim. Jeg håpet fremdeles at jeg skulle få bena i gang bare startskuddet gikk slik som jeg hadde gjort de andre dagene. Men denne gangen gikk det ikke. Jeg klarte å løpe noen få skritt, men så gikk det ikke mer og jeg stabbet av sted mens tårene rant og alt rundt meg ble tåkete. Jeg ble forbiløpt av den ene løperen etter den andre og en av de siste løperne ga meg stavene sine, for han så at det var så vidt jeg klarte å stå på beina. I ettertid forstår jeg ikke helt at jeg klarte å fortsette. Det var så vondt at jeg ikke klarte å tenke klart. En fot foran den andre. En fot foran den andre. En fot foran den andre….

(Foto: Mikkel Beisner)

Denne etappen hadde en eneste oppoverbakke, men den var til gjengjeld bratt og kom brått på etter start. Men nå begynte jeg å merke at beina hadde kommet litt i gang. Og da jeg tok igjen løperen som hadde lånt meg stavene sine takket jeg pent og leverte stavene tilbake. Jeg trengte dem ikke lenger. Jeg begynte på oppoverbakken, vondt ja, men ikke lenger uholdbart. Og da jeg begynte på nedoverbakken på den andre siden oppdaget jeg at beina klarte å løpe. Det gikk ikke fort, men det gikk fremover og jeg kjente at den fantastiske kombinasjonen av Paracet, Ibux og endorfiner begynte å virke så jeg tenkte at jeg måtte komme meg så langt som mulig mens denne happy hour’en stod på. Nå så jeg for meg målgang i Jokkmokk. Der ventet det ordentlig mat, en medalje og en varm dusj. Bare 12 kilometer igjen, så hadde jeg gjennomført Beyond the Ultimate Ice Ultra.

Jeg begynte å ta igjen løpere og da jeg kom til etappens eneste sjekkpunkt løp jeg bare rett forbi. Å stoppe opp nå var ingen god ide, jeg hadde fått en viss flyt og da var det bare å holde på flyten. Det gikk rett frem og nedover og over innsjøer. Sola varmet, og jeg kjente at jeg hadde alt for mye klær på meg. Kontrasten mellom torsdagens løpetur i ned mot -40 kuldegrader og denne dagen som nå serverte 6 varmegrader var enorm. Ute på innsjøene var det umulig å komme seg tørrskodd over og jeg oppdaget at det var like greit å gå de stedene det bare var vann over isen. Så jeg vasset med isvann opp til knærne. Det var i bunn og grunn ikke så verst med tanke på de vonde anklene mine som satte pris på det kalde vannet.

Opp på land igjen og løpe videre. Jo nærmere Jokkmokk jeg kom jo mer aktivitet ble det på sporet. Det kjørte stadig snøscootere forbi, det kom folk med hundespann og her og der hadde folk stelt seg opp for å heie på løperne. Etter de siste 4 dagene med løping i villmarken hvor man knapt hadde sett andre folk enn de andre deltagerne og teamet som jobbet med løpet fikk jeg nesten følelsen av å løpe maraton i en storby nå.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Jeg fortsatte å ta igjen folk og jeg telte meg ned til at jeg snart måtte ha tatt igjen de fleste jentene. De siste 5 kilometerne inn mot mål gikk lekende lett og i hodet mitt hadde jeg nå en samtale med meg selv om hvorvidt jeg skulle løpe etappeløp i jungelen eller på savannen neste gang. Eventuelt om jeg rett og slett skulle gå for ørken. For nå var alt vondt glemt og det eneste jeg stod igjen med var at jeg nå snart hadde gjennomført et helt fantastisk vilt eventyr. Jeg hadde satt kroppen min på den ultimate testen og bestått. Jeg hadde opplevd fantastiske landskap, blitt kjent med mange fine folk som alltid kommer til å ha en plass i hjertet mitt og lært så utrolig mye om meg selv i løpet av de siste dagene. Det var nesten så jeg begynte å grue meg til det skulle ta slutt.

Men slutt tok det, for jeg løp inn over målstreken i Jokkmokk og rett inn i armene til Kris og så Simon. Jeg trengte noen gode klemmer av folk som viste hva jeg hadde vært igjennom.

Du kan se meg løpe i mål her.

Og så kastet jeg meg over de samiske delikatessene og kanelbullane vi fikk servert.

Det tok mange dager før det gikk ordentlig opp for meg hva jeg faktisk gjennomførte der oppe i det svenske Lapland i februar 2019. Jeg vet egentlig ikke om det har gått helt opp for meg enda, for det føles fremdeles litt uvirkelig. Nå, 5 uker etter at jeg løp i mål i Jokkmokk har gnagsårene grodd nok til at de ikke plager meg når jeg løper. Det har krevd en del egeninnsats (og noen gode behandlinger fra Kenneth på Access Rehab), men anklene begynner nå å bli sterke igjen og kroppen kjennes nesten normal ut. Etter dette løpet har jeg flere ganger fått spørsmål om hvorfor jeg utsetter meg selv for noe slikt og om jeg ikke angrer på at jeg valgte å delta. Og svaret mitt er hver gang at jeg ville gjort dette igjen og at jeg kommer til å utsette meg selv for slikt igjen og at jeg allerede gleder meg til neste gang jeg skal løpe et Beyond the Ultimate løp.

(Foto: Mikkel Beisner)

Publicerat: 2019-03-31 20:45 Kommentarer (0)



Etappe 3 (42km): Queen of the Ice/ It's a mind game


Målestokken viste -35 grader da vi stod på startstreken, klare for dagens etappe som i hovedsak ville gå over islagte innsjøer. Vi ble forberedt på at temperaturen ute på innsjøene kunne være enda kaldere. Jeg er vant til dette fra turene mine over isen i Østmarka. Der ute på innsjøene føles det fort mye kaldere og man er også mer utsatt for vind. Jeg var spent på hvordan jeg ville håndtere å løpe i temperaturer på mellom 35 og 40 blå. I hodet gikk jeg igjennom det viktigste: Hold deg tørr, unngå å bli svett, sørg for å holde deg godt hydrert, spis godt på hvert sjekkpunkt, ikke stopp utenom sjekkpunkt og kom deg så fort som overhode mulig i mål. Det siste kunne bli et lite problem tenkte jeg, for gnagsårene mine gjorde nå at bare det å ta på seg skoene var et prosjekt i seg selv.


Lengden på etappen var ikke avskrekkende, det var bare et maraton og etappen var helt flat, altså barnemat i forhold til de to siste dagene. Og til tross for at føttene gjorde vondt kjentes musklene mine overaskende bra ut og kroppen var klar for dagens løpetur. Men likevel visste jeg at dette ville være en av de mest krevende etappene mentalt sett. For når du er ute på disse store innsjøene så føles det i perioder ut som om du løper uten å rikke deg av flekken. For de store åpne flatene skaper en illusjon av at ting er nærmere enn de faktisk er. Du ser fjellet klart og tydelig, men det ser ikke ut som om du kommer noe nærmere.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg valgte å starte hardt denne dagen. For jeg forventet at temperaturen ville stige utover dagen og at det var bedre å holde varmen fra start ved å gi på ekstra og så heller ta det litt roligere mot slutten når temperaturen forhåpentligvis hadde steget noen grader.
Uten trugene på beina føltes det ut som om jeg fløy av sted over isen. Sekken var også blitt adskillig lettere og veide nå omtrent 6kg. De første kilometerne varierte løypa mellom mindre og mellomstore innsjøer og skog. Landskapet fikk et litt tåkete og underlig utseende, for i øyevippene mine hang det nå store isklumper som hindret meg i å se klart, men jeg fikk med meg det vakre gyllne lyset som noen ganger oppstår når sola er på vei opp og finner veien inn mellom trestammene. Som en elv av gull.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg var overasket over å løpe inn til første sjekkpunkt før Wim denne dagen. Jeg fylte opp med varmt vann og noen tabletter med NUUN i den ene flasken og solbærtoddi i den andre og dyttet i meg så mye fleskesvor jeg klarte. Om det var en dag jeg ikke ønsket å gå tom for energi så var det denne. I slik ekstremkulde bruker kroppen ekstra mye energi bare på å holde varmen. Går kroppen tom for brennstoff og det er -35 grader er veien kort til å bli hypoterm. Jeg merket at fingrene mine godt kunne være litt varmere, de var ikke kalde, men jeg visste at om jeg ble nødt til å senke tempoet litt i løpet av de neste 10 kilometerne ville jeg risikere å begynne å fryse på hendene. Derfor åpnet jeg en pakke med varmepads og la en i hver vott. Bedre å være føre var tenkte jeg, for å stoppe opp i denne kulda for å begynne å åpne pakken med varmepads utenfor et telt fristet ikke.


Jeg mintes også rådet jeg hadde fått av den finske fjellklatreren Veikka Gustafsson da jeg møtte ham i Åre en uke tidligere;
«Drikk mer enn du tror du trenger! Det er når du blir dehydrert at du blir kald på fingre og tær».


Så jeg drakk så mye jeg orket mens jeg stod inne i teltet mens drikken fremdeles var varm. Selv om drikkeflaskene var isolerte tok det ikke lang tid før det ble nedkjølt og så frøs til is.
Mens jeg stod inne i teltet kom Wim. Han brukte kortere tid enn meg på sjekkpunktet og vi forlot sjekkpunktet nesten samtidig, men Wim kom snart et stykke foran meg etter at vi forlot sjekkpunktet. Vi løp over flere innsjøer og gjennom mer skog. På noen av innsjøene var det overvann, men for det meste var det hardt underlag og lett å løpe. Jeg tok det rolig på partiene hvor jeg så at løperne foran meg hadde tråkket igjennom. Var det noe jeg ikke hadde lyst til så var det å bli våt på beina når temperaturen var på under 30 minusgrader. Jeg trippet forbi og kjente at jeg var glad for å være en lettvekter i forhold til gutta foran meg, for jeg kom meg tørrskodd over alle stedene med overvann.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg så flere elgespor ute på innsjøene. De så ferske ut og jeg speidet rundt meg for å se etter dyr. Men jeg så ingen. Jeg hadde ikke sett Wim eller noen andre mennesker på en stund og følte at jeg var helt alene i denne vakre villmarken, men plutselig hørte jeg lyden av mennesker; «HeiaHeia!» ropte en mann mens han smilte og vinket og jeg oppdaget til min forbløffelse at jeg hadde løpt inn i et boligfelt. Det stod en og annen utenfor husene og måkte snø og alle jeg passerte heiet og vinket. På et løp som dette kan du ikke forvente å møte på de store hordene med tilskuere som heier, men det gjør også at de få du møter på veien er verdt utrolig mye. Det varmet skikkelig og jeg kjente at beina satte opp farten litt. Jeg forventet også å se neste sjekkpunkt hvert øyeblikk. Jeg gledet meg til å få i meg litt varm kakao, kjeks og nøtter.


Litt mer skog, rundt en sving og der så jeg teltet. Og ut av teltet kom Wim! Jeg hadde trodd jeg lå mye lengre bak ham en jeg faktisk gjorde. Wim smilte og vi vinket til hverandre før han snudde seg og la av sted ut på dagens siste innsjø. Jeg entret sjekkpunkt nummer 2 og svarte på det obligatoriske spørsmålet om hvordan fingrene og tærne mine hadde det. Og jeg svarte at de hadde det overraskende bra. Merino ullsokker, Sealskinz og Inov-8 Arctic Claw 300 thermo med en ekstra isolerende såle hadde vært nok til å holde føttene mine behagelig varme og hendene mine kjentes helt fine ut med tynne merino ull liners, varmepads og Inov-8 extreme thermo mitts. Selv i 35 blå. Nå merket jeg imidlertid at temperaturen hadde steget noe. Sola stod høyt og varmet godt, da jeg spurte om temperaturen mener jeg å huske at det bare var snakk om -25 grader. Jeg hadde begynt å bli plaget av gnagsårene igjen og valgte å ta to paracet. 21 kilometer igjen nå og bare et sjekkpunkt før jeg var i mål for i dag, men 21km med smerter er langt og selv om det hadde blitt mye varmere visste jeg at om jeg måtte redusere tempoet fordi jeg hadde for vondt i gnagsårene til å løpe, ja da ville jeg fort bli kald.


Og så la jeg av sted ut på den store innsjøen som jeg skulle løpe på resten av etappen. Jeg var kommet halvveis og den følelsen gir meg alltid litt ekstra overskudd, så jeg hadde godt mot da jeg la i vei. Jeg så Wim og gjorde en innsats for å holde følge med ham, men det virket aldri som om jeg kom nærmere. Faktisk så føltes det ikke som om noen ting kom nærmere. Jeg syntes jeg kunne skimte et telt langt der fremme og begynte å glede meg til å nå siste sjekkpunkt. Kjeks og sjokolade og så bare 10 kilometer til mål. Hvor langt kunne det være dit? Jeg så det jo, men likevel ble ikke teltet større. Det var alt for kaldt til å følge med på klokka hvor langt jeg hadde løpt. Det var merket med trepinner der vi skulle løpe og jeg regnet ut at det måtte være omtrent 100 meter mellom hver pinne så jeg valgte å fokusere på å nå en og en pinne. Den ekstra energien jeg hadde løpt ut fra sjekkpunkt 2 med var nå forduftet og jeg savnet å ha musikk på øret, noe som kunne gi meg noe annet å tenke på. For jo vist var naturen rundt fantastisk vakker, men altså, DEN FLYTTET JO IKKE PÅ SEG! Jeg snudde meg og så tilbake, og så det ikke ut som om det var løpere der bak som nærmet seg? Eller var det pinner? Jeg kunne ikke se forskjellen. Gikk det så tregt nå at jeg skulle miste fjerdeplassen min i dag også?

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


«Jeg må tenke på noe annet, flytte fokus, for ellers går jeg mentalt i kjelleren snart» tenkte jeg og da begynte jeg å leke en lek som gikk ut på å veksle mellom å løpe og å gå fort fra pinne til pinne. Pinne løp. Ny pinne gå. Pinne løp. Og det fungerte. Jeg tenkte ikke lenger på hvor langt unna sjekkpunktet var, jeg tenkte bare på neste pinne og om det var tid for å gå eller å løpe, og nå kom siste sjekkpunkt nesten overaskende på meg. Inn, spise og drikke, ja, jeg har følelse i alle fingre og tær, gnagsårene? Vell, de er der fremdeles og vi sees i mål. Så var jeg ute igjen. Bare 10 kilometer igjen til jeg var inne i varmen. 10 kilometer, bare så vidt litt mer enn en runde rundt Nøklevann. Og her var det ingen bakker.
Dette skulle gå greit.


Jeg fortsatte pinneleken, prøvde i begynnelsen å tele pinner også for å holde litt oversikt over hvor langt jeg hadde kommet, men kom ut av telling før jeg hadde telt 20 pinner. Jeg nærmet meg en odde og observerte at pinnene forsvant bak odden. «Endelig litt variasjon» tenkte jeg, nå skulle jeg få noe annet å hvile blikket på en stund. Jeg gledet meg til å runde odden, til å se hva som var på den andre siden. Ville jeg se noe som lignet målstreken? To vimpler? En hytte? Nei. Bare innsjø, et par øyer og en rad med pinner som så ut til å fortsette i evigheten.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Hvor langt kunne det være igjen? Jeg merket at jeg var sliten og at kroppen begynte å bli kald. I tillegg begynte det nå å blåse. Ikke mye, men nok til at at det ble kjøligere. Det kunne være alt mellom 6 og 1 kilometer igjen; tids og distanseperspektivet mitt var helt borte. Jeg merket at jeg var kald rund halsen. Hvorfor det? Jeg skulle til å dra ansiktsmasken som jeg hadde latt gli ned under haka da jeg hadde løpt ut på den siste store innsjøen, (da jeg følte at jeg hadde ekstra energi og nesten ble litt for varm), opp foran munn og nese da jeg oppdaget at denne nå bare var en stor isklump. Ikke rart det kjentes litt kaldt ut i halsen da. Jeg visste at jeg ville slite med å få gjort noe med denne nå og bestemte meg heller for å bruke et minutt på å finne frem bufferen min; Thermoshell pro jakka mi, som nå ble lag nummer fem, og komme meg i mål så fort som mulig.


Jeg hadde ikke sett noen på snøscooter på lenge, vanligvis gikk det ikke mer enn en time mellom hver gang jeg så folk. Nå føltes det ut som om det hadde gått en evighet. Faktisk kunne jeg ikke huske å ha sett en eneste scooter passere siden jeg løp ut på den store innsjøen. Nå som jeg kjente at jeg begynte å bli sliten og ikke visste hvor langt det var igjen til mål merket jeg at jeg begynte å bli litt engstelig. Her ute var jeg alene og jeg var sliten. Jeg trodde jeg måtte nærme meg målstreken, men jeg så den jo ikke? Kanskje den var mye lengre borte enn jeg trodde? Tanken på det gjorde meg litt motløs. Men så så jeg en snøscooter komme imot meg, og for første (og eneste) gang i dette løpet benyttet jeg meg av tegnet på at de skulle stoppe. Eller, det vil si, jeg benyttet meg ikke av tegnet (strekk en hånd i været) for å si «alt er i orden, bare fortsett videre». Hvis man ikke vinket tilbake til personen på scooteren ville scooteren stoppe og de ville spørre hvordan det gikk.


Jeg spurte om hvor langt det var igjen, han på snøscooteren visste ikke helt i kilometer, men han sa at det ikke var langt igjen, jeg skulle bare runde en odde og så ville jeg se to øyer og på en av de øyene var det. 2 kilometer kanskje? Jeg så odden, det var ikke langt dit. Jeg takket og fortsatte med pinne til pinne leken min. 20 pinner bare. Jeg kunne begynne å telle igjen.


Da jeg rundet odden så jeg ganske riktig øyene. Jeg fokuserte på pinnene, men da jeg nærmet meg så det ikke ut som om pinnene ville føre meg til noen av dem. Hvor er målstreken? Må jeg rundt øya? Jeg hadde telt og kommet frem til at jeg burde være i mål hvert øyeblikk. Det var først da jeg var en 30-40 meter fra øya at jeg så at det var satt opp merker som førte oss bort fra pinnene jeg hadde vært så fokusert på å følge de siste 18-19 kilometerne og inn mot øya og der så jeg flaggene og jeg hørte lyden av folk.

(Foto: Simon Grimstrup)


Jeg ble tatt imot på målstreken av de tre raskeste gutta og ble ønsket velkommen inn i den bitte lille hytta som de hadde sørget for å varme opp godt. Selv om jeg var 4 mann, (eller dame da), og den eneste ledige senga var en overkøye, så Andre hvordan motet mitt dalte da jeg skjønte at jeg måtte klatre opp og ned en stige. Altså, jeg er for likestilling og vil helst behandles likt som gutta, men heder og ære til Andre Hook for å gi meg sengen sin og ta overkøya selv. Mulig det bare var fordi han skjønte at jeg kom til å vekke hele hytta om jeg måtte ut å tisse på natten, for nå gjorde beina mine så vondt at tanken på morgendagens etappe, ca 64 kilometer, gjorde meg kvalm slik at selv det å få i seg middagsmaten min var på grensen til hva jeg klarte. Heldigvis klarte gutta å holde motet mitt oppe. Stemningen var så god og vi pratet så mye tull at jeg klarte å glemme morgendagen litt. Og etter å ha fått stelt føttene krøp jeg ned i soveposen og gikk glipp av det fantastiske nordlyset som ønsket de siste løperne inn over målstreken.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Publicerat: 2019-03-11 19:48 Kommentarer (0)



Etappe 2 (44km) Opp fjellet Kabla og ned igjen


For de som har fulgt meg en liten stund kommer det ikke som noen overraskelse at det var kryssingen av fjellet Kabla som var den etappen jeg hadde gledet meg mest til. Jeg trives godt med oppoverbakker og elsker fjell. Nå hadde jeg en hel dag i fjellet foran meg. Men selv om føttene mine hadde blitt godt teipet kvelden i forveien var hvert skritt jeg tok ned mot startstreken i den bitende kulda smertefulle og jeg klarte ikke helt å se for meg hvordan det skulle gå å i det heletatt komme seg over innsjøen og fram til der klatringen av Kabla startet.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Men det er utrolig hva det å stå på startstreken gjør med meg og så fort starten gikk lot jeg beina fly av sted og så fort jeg hadde kommet ordentlig i gang og kroppen var blitt varm glemte jeg smertene for en stund. Jeg prøvde å holde følge med Wim de første kilometerne som gikk gjennom skog og over noen store innsjøer hvor isen var blitt presset opp og det hadde dannet seg ett bulkete måneaktig landskap. Jeg har aldri sett noe lignende og jeg løpe med skrekkblandet fryd over isen som laget knirkende og buldrende lyder. Da den siste innsjøen var passert og jeg begynte på den bratte stigningen opp Kabla merket jeg hvor vondt det gjorde i beina igjen. Det gikk bratt oppover og med truger på beina ble det en stor belastning på hælene mine. Jeg hadde mistet Wim av syne for lengst og skjønte at jeg ikke ville klare å ta ham igjen i dag.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Det gikk trått, først gjennom skog, senere snaufjell. På veien oppover hadde jeg blitt passert av Mikkel og Ryan, fotograf og film teamet som alltid fikk frem et smil hos meg, på snøscooter. Men litt senere passerte jeg dem igjen og da stod de begge og gravde snø med hendene for harde livet for å få løs snøscooteren som hadde kjørt seg fast og stod i så dyp snø at jeg forstod at det nok ikke ville bli mange bilder og filmer fra denne dagen. Jeg måtte le litt da jeg møtte på dem, for selv om det så ut som om de hadde flere timer med gravearbeid foran seg så var de i like godt humør som vanlig og ga meg verdens største smil. Det var nok til at jeg tok meg litt sammen og fortsatte med friskt mot opp til neste sjekkpunkt. Varm kakao, paracet, kjeks og en kort gjennomgang av hva jeg kunne forvente de neste 10 kilometerne over Kabla var det jeg tok meg tid til på sjekkpunktet for nå ble jeg tatt igjen av nummer 5, David Sage som hadde en god fart oppover fjellet.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Jeg fikk følge av David det siste stykket opp mot toppen, der blåste det friskt og selv om det var sol og skyfri himmel merket jeg at temperaturen gikk drastisk ned oppe på toppen og jeg ble nødt til å ta på meg et ekstra lag på overkroppen. David hjalp meg med å få på meg jakka, det er nemlig ikke super enkelt å ta på seg jakke når det blåser friskt og man har votter på hendene og så tok vi oss tid til å nyte den fantastiske utsikten et øyeblikk og å ta en super kul selfie sammen. Dette er noe av det jeg digger med ultraløping. Det at man kan ta seg tid til litt moro og at man hjelper de man konkurrerer mot og drar hverandre fremover.


David hadde staver og jeg så at det var en fordel denne dagen. Han hadde god flyt over fjellet og forsvant snart fra meg. Jeg løp der jeg kunne, men for det meste gikk jeg raskt. Trugene ga meg større og større gnagsår og motet mitt begynte å dale og jeg merket at jeg ikke klarte å nyte det fantastiske hvitkledde fjellandskapet så mye som jeg ville ha gjort til vanlig. Fokuset mitt ble flyttet mer og mer over på hvor vondt det gjorde og på hvorfor i alle dager jeg hadde valgt å ta med meg disse trugene. Og som om ikke det var ille nok så hadde ørepluggene mine nå tatt kvelden, og jeg som er vant til å ha musikk på øret når jeg løper var nå helt overlatt til meg selv og tankene. Men så kom jeg til 3. sjekkpunkt og fikk beskjed om at nå ventet det meg bare rett frem og nedoverbakke hele veien til neste sjekkpunkt. Med litt solbærtoddi, sjokolade, nøtter og en god dose varme og omtanke fra medic Beth kom jeg meg videre.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Det bar nedover snaufjellet, men jeg fikk ikke noe flyt for her og der gikk jeg gjennom skaren og ble bremset opp. Så kom jeg ned i skog igjen og det ble kryssinger av mindre innsjøer. Det gikk jevnt og trutt nedover, rett frem og nedover, og innimellom en bitte liten «bulk» som der og da føltes som et fjell, for nå begynte kroppen min å bli sliten. Jeg merket hvor utmattet jeg var da jeg kom til det siste sjekkpunktet på denne etappen. Det hadde vært en kald dag, -18 ved start og en god del kaldere oppe på Kabla, og kulda sammen med den konstante smerten hadde tømt meg fullstendig for energi. Beina mine skalv som aspeløv og tanken på at det var 10 kilometer igjen til mål virket helt uoverkommelig. Det var en av samene som reddet meg, han overtalte meg til å ta av meg trugene og ga meg en bitteliten kanelsnurr bit (ja, det er et self-sufficient løp, men som han sa, alle vet jo at det vokser kanelbullar på fjellet i Lappland). Og det var det som skulle til. Nå løp jeg de siste kilometerne inn til mål, uten truger og fast bestemt på å tilbringe så lite tid ute i mørket som mulig.

(Foto: Will Roberts)

Jeg kom i mål som dame nummer 1 og nummer 5 totalt og ble ønsket velkommen i en varm peisstue hvor klær og utstyr fikk tørke mens jeg spiste og fikk hjelp til å lege gnagsårene mine. Og ja, skalpellen ble brukt. Og mens kirurg Tim gjorde et realt arbeid for å plastre meg sammen mens jeg hylte og tårene rant, lovet jeg meg selv å aldri noen gang ta på meg disse trugene igjen. Jeg skulle fullføre løpet uten, om jeg så ble nødt til å traske med snø opp til knærne de resterende 125 kilometerne til Jokkmokk.

Publicerat: 2019-03-07 21:59 Kommentarer (0)



Klar for Icebug Frozen Lake Marathon?

Reklame:

Du er midt ute på en stor innsjø. Mellom deg og det iskalde vannet er det et lag med 80cm tykk is. Mer en tykk nok til å tåle en vekt på 30 tonn, men likevel, tanken på å løpe over is gir en følelse av å gjøre noe litt utenom det vanlige. Fjellene rundt og det faktum at du står midt ute på isen får deg til å føle deg bitte liten. Målbuen kan skimtes i det fjerne, men det føles som om du aldri kommer nærmere, selv om du holder et jevnt tempo på den flateste maraton traseen du kan få. Mentalt utfordrende sier du? Å ja, dette er mind game!

Du skulle kanskje tro at jeg hadde fått nok av «lake running» etter forrige ukes 220km løpetur i Lappland, Sverige. Da løp jeg nemlig veldig mange kilometer over både store og små innsjøer. Men det er noe jeg aldri går lei, det å løpe på is. Det gir meg en helt spesiell følelse av frihet; det store åpne landskapet og det å se ting fra et annet perspektiv enn jeg vanligvis gjør når jeg er ute og løper på sommerhalvåret. Jeg rett og slett digger det. Så da jeg hørte om Icebug Frozen Lake Marathon visste jeg at dette var et løp jeg ikke ville gå glipp av. Verdens første mesterskap i is-løping er det også. Kan man si nei til noe sånt?

Formen min er ikke helt på topp etter det lille arktiske eventyret mitt i uke 8. Anklene mine er fremdeles ustabile etter å ha tråkket over sånn omtrent en billion ganger og jeg har noen gnagsår som skal få lov til å leges før løpeskoene tas på beina igjen. Så det blir ikke et løp jeg løper for å perse. Dette gjør jeg for opplevelsen. Jeg regner med at dette blir siste løpetur over islagt innsjø denne vinteren. Kanskje har allerede mye av vinteren forlatt Oslo den 16 mars slik at dette blir siste ordentlige vinterløpetur for i år. Så denne turen skal nytes maks.

Vil du være med? Registreringen stenger 03.03.19 kl.23.59, så om du ikke allerede har meldt deg på så må du være rask. Link til påmelding finner du HER.

Ps. Jeg vet at mange venter på løps rapport fra Beyond the ultimate Ice Ultra, den kommer! Jeg venter bare på litt bildemateriale. Spoiler alert: Den inneholder en god del «lake running» skildringer og bildene er verdt å vente på.

Publicerat: 2019-03-02 22:19 Kommentarer (0)



Når du har vært hinsides det ultimate – og savner det

Bena høyt og blikket vendt bakover: Hvordan er det mulig å savne en uke med smertefull isløping?

Jeg sitter i sofaen.  

De hovne beina mine ligger høyt hevet på puter som er dandert slik at områdene med gnagsår ikke kommer i kontakt med underlaget.  

Kroppen er sliten og hodet har peilet seg inn på å gjøre så lite som overhodet mulig de kommende dagene.  

Likevel tar jeg meg selv i å la tankene gå til hva mitt neste stage running-eventyr skal være. For selv om Beyond the Ultimate Ice Ultra har kostet mer av meg, både fysisk og mentalt, enn noe annet jeg har utsatt meg selv for, så er dette også det mest fantastiske eventyret jeg har opplevd. Det er også det løpet jeg er aller mest stolt av å ha gjennomført.  

Nye utfordringer 
Omtrent 220 kilometer på 5 dager gjennom en arktisk ødemark i det svenske Lappland hvor temperaturen noen dager var nede i under 35 kuldegrader. Med truger på beina store deler av turen og en sekk som ved start veide rett under 8 kilo – men som likevel ikke var i nærheten av å romme så mye mat som kroppen min burde ha fått i seg med tanke på aktivitetsmengde og lite søvn var dette et løp som utfordret meg på mange nye områder.

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ensomhet og fellesskap 
Dette eventyret har gitt meg mye ny kunnskap om hvordan kroppen reagerer på kulde, utmattelse, smerte og underskudd av næring. Jeg har sett noen helt fantastiske landskap, krysset hvitkledde fjell og enorme islagte innsjøer som til tider laget buldrende og skremmende lyder. Jeg har kjent på ensomheten, for flesteparten av de 220 kilometerne løp jeg alene, uten å se hverken løpere foran meg eller bak meg, samtidig har jeg blitt kjent med mange fantastiske mennesker. Det felleskapet som oppstod kan jeg ikke sammenligne med noe annet.  

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ultra-savn 
For tenk, jeg kjente ingen av de 40 løperne som deltok på dette løpet, men nå savner jeg allerede å ha dem rundt meg. Jeg savner å ligge å høre på den vennskapelige kjeklingen mellom Andre Hook og Simon Grimstrup, de to løperne som ledet, og de fantastisk morsomme og alltid like blide irske gutta Brian Keane og Simon Halpin som alltid var like positive og morsomme. Jeg savner alle samene som sørget for sikkerheten og som jeg møtte både på check points og når de passerte meg på snøscooter innimellom. De oppmuntrende kommentarene de kom med og evnen de hadde til alltid å få meg til å føle meg trygg selv i de mest ekstreme forhold. Jeg savner å møte på mediateamet Mikkel og Ryan som alltid fikk meg til å smile på grunn av deres uendelige optimistiske og blide personligheter (og fordi de alltid fikk meg til å ta meg best mulig ut, selv når jeg følte at jeg så ut som et troll). Og Will, som på målstreken alltid fikk meg til å føle som om jeg hadde fløyet som en vind over snøen selv om jeg i realiteten hadde kavet meg igjennom snø og tråkket igjennom områder med overvann i et tempo som føltes som alt annet enn raskt. Selv brølet fra Kris hver morgen «Good morning! Get your nightbags ready in 15 minutes!» skulle jeg gjerne har hørt igjen. Jeg kunne fortsatt slik en lang stund, men jeg tror jeg har fått frem poenget; det var en fin gjeng og sammensveiset gjeng. 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Back to basics 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Men det jeg kanskje savner aller mest fra dagene på Ice Ultra er hvor enkelt livet føltes. Det høres kanskje rart ut at jeg sier at det å skulle løpe 220 kilometer på 5 dager gjennom et iskaldt arktisk landskap er enkelt, men livet ble redusert til noen helt enkle oppgaver. På kveldene var vi noen ganger i hytter uten elektrisitet. Det var ikke alltid dekning på telefonen og batteriet måtte man uansett spare på. Det eneste man trengte å gjøre var å sørge for å holde liv i vedovnen, tørke klærne sine, spise mat, drikke, gå på do, stelle med føttene, gjøre alt klart til neste dag og sove. Og på morgenen var det bare å kle på seg, spise, gjøre nattbaggen klar, gå på do og så legge ut på dagens etappe. Alt annet ble uviktig. Back to basic på en måte. Jeg klarte å logge helt av og bare leve i nuet uten å tenke på verden utenfor og de hverdagslige bekymringene man gjerne går og grubler på.

(Foto: Simon Grimstrup)

Stay tuned 
Jeg kommer til å skrive om alle etappene etter hvert. Det vil nok ta litt tid, for det var mange opplevelser på disse 220 kilometerne som fortjener å få være med i en løpsrapport. Men det kommer! Så stay tuned.

Publicerat: 2019-02-27 14:35 Kommentarer (0)



Hvordan (i huleste) forbereder man seg til 230 kilometer?

Beyond the Ultimate Ice Ultra, ca. 230 km i et arktisk vinterland. Hvordan forbereder man seg til noe sånt når man bare har litt under seks uker igjen og du aldri før har gjort noe lignende?

(foto: Mikkel Beisner)

Jeg gjør alltid research før lange løp. Setter meg inn i hvordan traseen er, hva slags terreng jeg kan vente meg, hvilket utstyr jeg må ha med, hvordan sikkerheten er og om det er andre ting som det er lurt å vite om på forhånd. Jeg sjekker løpets hjemmeside, jeg googler, ser på Youtube-filmer og helst snakker jeg med andre som har deltatt på selve løpet eller lignende løp.

Allerede i fjor høst vekslet jeg noen meldinger med Damian Hall, fjorårets vinner av Beyond Ultimate Ice Ultra. Han fortalte at han hadde følt seg trygg hele veien og at det hadde vært en fantastisk opplevelse. Han anbefalte løpet sterkt og ga meg litt tips til utstyr. Problemet med et løp som dette er at det er veldig væravhengig. Det ene året kan du risikere at temperaturen ligger på rundt -5 grader, at det er mye overvann på innsjøene og tung og våt snø. Neste år kan temperaturen være på nærmere -40 grader, men til gjengjeld er snøen fast og du kommer tørrskodd over vannene. Det kan være så kraftig snøstorm en dag at det å ta seg over fjellet ikke er trygt slik at man er nødt til å flytte en etappe – den lange etappen du hadde forventet på dag fire når sekken er halvparten så tung som ved start, må kanskje flyttes til dag to. Været og naturen råder man ikke over, så man må heller forberede seg på alle muligheter. Både når det gjelder utstyr og når det kommer til det mentale.

Dette er etappene

Den 230 kilometer lange traseen til Beyond the Ultimate Ice Ultra er delt opp i fem etapper. Første etappe er Kungsleden. En etappe på 60 kilometer hvor du starter 300 moh. Og på det høyeste vil være 930 moh. En innsjø skal krysses, to bratte stigninger og en værutsatt tundra skal krysses før man avslutter med å løpe nedover gjennom skog inn til kveldens camp: noen jakthytter uten elektrisitet hvor vedovnen må holdes i gang av deltagerne selv.

Andre etappe er Kabla, løpets fjelletappe. Her skal løperne i hovedsak bare løpe opp et fjell og ned igjen på den andre siden. 44 kilometer. Her er løpets lengste stigning og du belønnes med en lang nedoverbakke i tung snø som gjennom en snøkledd eventyrskog. Men når du når kveldens camp vil du få mulighet til å tørke klærne og bruke kjøkkenet på Turisthytten Arrenjarka.

Tredje etappe kalles The Lakes. Den går som du kanskje allerede har gjettet over innsjøer. Etappen er bare på 42 kilometer, men er du uheldig er dette en lang og våt etappe hvor overvann gjør at du løper i dyp slush. Hvis du har prøvd det så vet du at det ikke går fort. Eller du kan oppleve en ekstrem kulde, og frisk vind ute på isen, noe som vil kreve mye av kroppen og hodet når man løper over en innsjø som aldri ser ut til å ta slutt. Hyttene ved Laxholmen hvor kveldens camp er blir nok et fantastisk syn etter denne maraton etappen.

Sami er løpets fjerde og lengste etappe. 64 kilometer skal løpes fra tidlig før solen stiger opp til solen går ned. Flere innsjøer skal krysses og man løper igjennom kupert og vakkert skoglandskap med dyp og tung snø. Forhåpentligvis vil nordlyset danse over himmelen og ta bort fokuset fra de slitne bena det siste stykket inn mot kveldens camp som ligger nøyaktig på polarsirkelen.

Løpets siste etappe er en sprint på bare 12-15 kilometer. Men det tror jeg holder i massevis etter fire dager med nesten 220 kilometer med løping i snø og ekstrem kulde.

Så hvordan kommer man seg igjennom noe slikt? For å være helt ærlig, dette høres ikke ut som et enkelt oppdrag. Men det er ikke mission impossible for det.

Lytt til erfarne fjellfolk, sa folk

Siden jeg ikke har vært borti noe lignende før, har jeg snakket en del med folk som har mye erfaring med de utfordringene jeg kommer til å stå overfor i februar. Noen har løpt løpet tidligere, andre har løpt andre etappeløp, men i varmere strøk. Noen har god erfaring med å være på lange ekspedisjoner i kulda og noen er født og oppvokst i områder med lik natur og tilsvarende klima som det er i innlandet langt nord i Sverige. Jeg har plukket med meg tips om bekledning både for dag og natt, mat, utstyr, hvordan man pakker sekken og ikke minst hvordan det er lurt å legge opp løpet. Dette blir garantert ikke en sprint, nøkkelordet på et sånt løp er nemlig å holde et så jevnt tempo som mulig og unngå stillestående pauser. Jeg har bestemt meg for å tenke på dette som et eventyr, nyte omgivelsene og ta tiden til hjelp. Dette blir et eventyr hvor fokuset er å oppdage og oppleve. (Og å komme seg igjennom med både fingre og tær i behold). Mange (rare) spørsmål melder seg… Jeg leter frem det jeg har av utstyr fra før og skriver lister over alt som må kjøpes inn eller lånes. Jeg putter ekstra vekt i sekken for hver lange løpetur jeg tar, for å venne meg til å løpe med en tung sekk. Jeg leser igjennom tråder på forum, spør om alt som dukker opp av spørsmål: dopapir, må man ha med det? Kan man helle varmt vann i plastposer med zip fra IKEA? Hvor mange par sokker? Hvor stor skostørrelse? Bytter man ikke undertøy i det heletatt i løpet av fem dager? Rekker klærne å tørke i løpet av natten? Hva er Dioralite og Blizzardbag og hvor får man tak i det…

Prosjekt Abelone går beyond the ultimate

Og jo mer research jeg gjør på temaene etappeløping og løping i ekstrem kulde, jo mer går det opp for meg at dette går innunder betegnelsen risikosport og ikke noe folk flest ville utsatt seg for. Men det gjør også at jeg gleder meg mer og mer. I ukene som kommer blir det fullt fokus på å få alt av utstyr klart og å bli vant til å løpe med truger og sekk. Jeg skal bli bedre kjent med oppfinnelsen frysetørket mat, og utstyr jeg skal løpe med skal testes ut. Og jeg vil dele alt dette med dere både her på bloggen og på Instagram og IG-tv. Så det er bare å følge med om du vil få et lite innblikk i prosjekt «Abelone går beyond the ultimate».

Publicerat: 2019-01-10 21:47 Kommentarer (0)



Beyond the ultimate Ice Ultra – bortenfor det ultimate

Ultimate, definisjon: implies the last stage of a long process beyond which further progress is impossible.

Se for deg et arktisk landskap dekket av snø. Hvite fjell, ville nordiske skoger og store islagte innsjøer. Datoen er 19. februar 2019 og temperaturen på dagtid er et sted mellom -5 og -40 grader. Du står pakket inn i lag på lag med ull og vindtette klær. På ryggen har du en sekk som veier mellom 6 og 7 kilo – hvis du har pakket lett. Sekken er full av vann, mat, truger, medisinsk utstyr, lykt, fyrstikker og annet sikkerhetsutstyr som du kan komme til å trenge. Foran deg venter et 230 kilometer langt eventyr på 5 dager. Du skal løpe fra daggry til mørket har senket seg og nordlyset danser over himmelen. Du er ikke alene, men dere er likevel ikke mange som står på startstreken. Det er bare plass til 40 løpere på dette løpet. 40 personer som ikke kjenner hverandre, men som i løpet av de neste 5 dagene kommer til å dele på oppgaven med å holde ilden i gang i ovnen på de små hyttene hvor man skal overnatte i løpet av turen. Fra og med i dag blir det ikke noe luksus. Ingen dusj, ingen mulighet til å bytte klær annet enn det som blir fraktet fra camp til camp av sovepose og et sett varme klær å bruke når du er ferdig med å løpe for dagen. Klar, ferdig gå: Beyond the Ultimate Ice Ultra er i gang.

(Foto: Mikkel Beisner)

Er du klar for eventyret?

Da jeg hørte om Beyond the Ultimate Ice Ultra første gang i høst ble jeg sikker på en ting; dette var noe jeg måtte oppleve. Selv om tanken på å løpe et etappeløp i et arktisk vintereventyrland gjorde at jeg jublet innvendig, skremte distansen meg, for ikke å snakke om temperaturen. Jeg har aldri vært i nærheten av å løpe 230 kilometer i løpet av 5 dager. Og selv om jeg trives i snø og kulde har jeg aldri løpt i temperaturer under -20 grader. I tillegg må man bære med seg all maten man skal spise i løpet av de 5 dagene, 1,5 liter vann og en god del annet utstyr. En sekk som vil veie rundt 6 kilo ved start. Det er over dobbelt så mye som det jeg er vant til å løpe med når jeg er ute på rolige langturer. Men jeg begynte å snakke litt med folk, høre med erfarne ultraløpere, en venninne av meg som er lege og andre folk som kunne gi meg en pekepinn på om dette var galskap eller noe jeg burde gå for.

Tilbakemeldingene var ganske like: dette er galskap.

Frostskader med amputasjon til følge, lungeskade og død om det gikk riktig ille. Hvorfor ville jeg utsette meg for noe slikt? 230 km i ishelvete? Hadde jeg ikke livet kjært?

Jo, jeg har livet kjært. Det er kanskje nettopp derfor jeg hadde lyst til å gjøre dette. For er det ikke når vi står helt på ytterpunktene at man virkelig kjenner at man lever?

Derfor la jeg ikke ideen helt fra meg.

Og om du leter vil du før eller senere finne noen som er like gal som deg selv og som forteller deg at dette er noe du kan klare. Ian Corless fortalte meg historier fra Marathon de Sables og andre ekstreme etappeløp. Han fortale om folk som ikke hadde løpt stort lengre enn en maraton, men som kom seg igjennom det 250 kilometer lange ørkenløpet. Og etter å ha sett meg løpe UTSS 90km på Sardinia med relativt spreke ben de følgende dagene sa han det jeg ønsket å høre: Dette klarer du!

Så jeg bestemte meg for å gjøre det. Om ikke i 2019, så i 2020.

Men jeg liker ikke å utsette ting. Og imens jeg fremdeles var høy på opplevelsen jeg hadde i Cape Town under UTCT 65km i desember begynte jeg å la snøballen rulle. Den har nå nådd det punktet at jeg kan fortelle at jeg om bare en og en halv måned skal stå på startstreken i Laponia, langt nord i Sverige, klar for å begi meg ut på mitt tøffeste eventyr til nå. Bak meg har jeg Inov8 som sørger for at jeg har det utstyret jeg trenger på ferden. Og det er bra, for jeg kommer til å trenge det beste.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-01-08 19:32 Kommentarer (0)



42 träffar Sida: 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Ecotrail 2019 er over og 50 kilometer er gjennomført. Jeg sitter igjen med så mange fine ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser