Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Få med deg en venninne og løp Trysilrypa i år!

Trysilrypa er et løp hvor det er ekstra trivelig å delta sammen med en venninne. Det er mange venninnegjenger som har det som tradisjon å dra til Trysil den første helgen i September for å delta på Trysilrypa. De tar det som en aktiv langhelg fylt med løping, god mat, spa og gjerne litt festing på kvelden. Det er jo ikke feil å feire seg selv og venninnene sine etter at man har løpt et skikkelig tøft løp og tatt seg helt ut. Jeg forstår godt hvorfor Trysilrypa er et så populært arrangement for venninnegjenger, for det er et terrengløp som passer alle damer, uansett form. Det at det er mulig å velge mellom lang og kort løype gjør at løpet også passer for de som er ganske ferske når det kommer til løping og for de som har løpt mye i terreng og vil ha en skikkelig tøff utfordring.

Så i dette innlegget vil jeg skrive litt om tankene mine om det å dele løpsopplevelser sammen med andre og om hvorfor det er fint å ha et felles mål. Og kanskje kan jeg inspirere noen spreke jenter til å ta med seg en venninne, søster, mor eller gode kollegaer til Trysil den første helgen i september for å løpe Runner's World Trysilrypa Terrengløp.

De aller fleste turene mine løper jeg solo. Det er bare meg, naturen og tankene mine. Ofte har jeg musikk på det ene øret og lar bare beina gå av seg selv, styrer tempoet etter dagsformen og bestemmer tid, lengde og hvilke stier jeg skal løpe selv. Dette er fine turer og jeg trives godt i eget selskap, for noen ganger er det skikkelig digg å få tid helt for seg selv. Men de aller morsomste turene mine er turer jeg løper sammen med andre. Det er alltid gøy å ha noen å dele de beste øyeblikkene med. Det å kunne glede seg sammen over en skikkelig fin utsikt eller spurte ned en morsom nedoverbakke og le sammen med når man plumper uti et skikkelig gjørmehull gjør løpingen til noe mye mer enn bare trening.

(Foto: Lise Bergmann IG:@lise.bergmann )

En jeg har løpt mye med i vinter er Lise. Jeg og lise er en helt super løpeduo for vi er omtrent på samme nivå når det gjelder løping. Dessuten har vi lik humor, er like eventyrlystne og sånn ca like dårlige på orientering. Noe som fører til at turene våre alltid er fylt av mye latter, morsomme eventyr og «alternative stivalg». Turene med Lise kan jeg gå og glede meg til i flere dager og vi kan le i lang tid av forskjellige morsomme situasjoner vi har havnet i når vi har vært på tur. Så jeg føler meg utrolig heldig som har en «trailsister» som Lise boende i nærheten og som ofte kan bli med ut på tur.

En annen dame som jeg er heldig å få løpe med innimellom er Angelika. Sånn bortsett fra at Angelika bor i Ålesund så er Angelika også en helt perfekt løpepartner for meg. Det blir ikke så mange turer vi får løpt sammen i året, men det fine med å løpe sånne lange rolige turer i terrenget sammen er at man har masse tid til å skravle og etter en dag sammen ute i det fri er vi sånn omtrent 100% oppdatert på hva som har skjedd i livet til den andre personen siden sist vi løp sammen.

Det å ha noen å dele løpeinteressen med er fint. Det er med på å holde motivasjonen oppe. Og enda bedre er det om man har et felles mål som man jobber mot. Jeg har et felles mål med Lise, for om 3 uker skal vi løpe et 60 kilometer langt terrengløp sammen. Det blir ultradebuten til både meg og Lise og jeg er utrolig glad for at jeg ikke skal stå alene på startstreken den 14. april, men at jeg har en som kommer til å fortelle meg at dette kommer vi til å fikse. Og at jeg har en som jeg kan skravle med på kvelden etter at løpet er ferdig og dele opplevelsene mine fra løpet med og som forstår meg, fordi hun nettopp har gått igjennom akkurat det samme som meg.

Vi kommer nok ikke til å løpe alle de 60 kilometerne sammen for det blir noe annet når man løper løp. Vi har begge lyst til å gjøre det så bra som mulig og da gjelder det å få til en god flyt og å løpe i det tempoet som passer deg best. Jeg og Lise har litt forskjellige måter å løpe på. Jeg holder et ganske jevnt tempo uansett om jeg løper oppover eller nedover. Lise er helt rå på nedoverbakkeløping, og tar det heller litt med ro i oppoverbakker. Så det blir nok til at jeg løper forbi Lise i oppoverbakkene også løper hun forbi meg i nedoverbakkene også kommer vi i mål ganske likt. Men det viktigste under et slikt løp er å ha noen der før og etter. Noen å dele nervene med på startstreken og noen å feire med ved målgang.

Angelika og jeg deler to løpsmål i år; Oslo Maraton i september og Trailcamp i de spanske Pyreneene i oktober. Begge deler ligger et godt stykke frem i tid, men når man er to som deler et mål så føles det litt nærmere likevel. I hvert fall når man er flinke til å minne hverandre på hva det er dere jobber mot. Det at man er to om et mål gjør også at man blir litt mer forpliktet. Og forpliktelse er bra når det kommer til det å skulle nå mål, for det vil alltid komme perioder hvor man ikke er like motivert for å bytte sofa kos med en løpetur i regnværet, og da kan det at man føler at man er forpliktet ovenfor en annen person være det som skal til for at du gjennomfører treningen også de dagene det butter litt imot.

Så det er mange gode grunner for hvorfor du skal få deg en løpe partner, eller flere, som du kan nå målene dine sammen med.

Nå synes jeg det passer å nevne at Runner's World kjører en konkurranse hvor du kan vinne en overnatting på Rypehotellet og startplass til Runner's World Trysilrypa Terrengløp for deg og en venninne. Alt du må gjøre for å være med i trekningen er å melde deg på Trysilrypa Terrengløp før 25. mai for da trekker Runner's World en heldig vinner blant alle de som er påmeldt.

Også kan jeg røpe at det blir et Terrengløp-event i Oslo-området sammen med Runner's World 24. mai. Så det er bare å holde av datoen hvis du har lyst til å lære mer om terrengløping og har lyst til å bli kjent med andre jenter som liker å løpe i terreng eller som har lyst til å begynne å løpe i terreng.

Så, hvem har du lyst til å løpe Trysilrypa sammen med?

Publicerat: 2018-03-26 18:23 Kommentarer (0)



Lei av snø og vinter?

Jeg vet at mange begynner å gå lei snø og vinter og at det å motivere seg selv til å komme seg ut på langtur i kulda med snø opp til knærne kan være en utfordring, men i år har vist vinteren bestemt seg for å bli værende litt ekstra lenge. I hvert fall her på Østlandet. For selv om vi er godt inne i Mars måned er det snø nok til å stå Randonee i Maridalsalpene og jeg har ikke de store forhåpningene om å kunne løpe ute i shorts før i midten av april en gang. Men så lenge det er hvit og vakkert ute gjør det meg ingen ting om snøen blir liggende til April. Jeg går faktisk og gruer meg litt til den perioden jeg vet kommer før eller senere hvor all denne snøen skal smelte. Jeg ser for meg at det blir et par uker hvor det å løpe i skogen blir så godt som umulig, selv om du har piggsko av prima klasse. Så jeg fortsetter å glede meg over minusgrader og snø en liten stund til. Også satser jeg på snøfrie stier og bare bein når jeg skal løpe Österlen Spring Trail om litt over 5 uker. Eller kanskje ikke. For når jeg tenker over det, så ville jeg jo ha en skikkelig fordel om det var full vinter og snø til knærne i Österlen 14 april. Det at jeg har løpt ute hele vinteren har gjort meg i stand til å løpe langt, selv i dyp snø. Det har gitt meg sterke ankler, sørget for at jeg har fått aktivisert lår og setemuskler og ikke minst gjort at jeg ikke lar små detaljer som vær og vind påvirke meg mentalt.

Men uansett, det hjelper lite å gå og lengte etter sol og snøfrie stier. Snøen smelter jo ikke noe raskere av den grunn. Jeg ville i hvert fall bare bli fryktelig demotivert og mistet gleden ved å løpe ute i det friske vinterværet fullstendig om jeg begynte å fokusere på hvor deilig det skal bli å kunne løpe i shorts og uten piggsko i et frodig og grønt landskap. Derfor velger jeg i stedet å fokusere på alle de positive tingene med vinterløping i stedet. Og dem er det mange av. Også vet jeg at den dagen snøen er borte vil det føles som om jeg flyr av sted på stiene. Det blir litt som om jeg har løpt rundt med en 3kg tung sekk i flere måneder som jeg plutselig tar av. Og det er en av de tingene som motiverer meg til å løpe ute nå selv om det er litt ekstra tungt.

Og trenger du litt motivasjon for å komme deg ut og løpe i vinter-land så har jeg laget en liten film til dere her fra en av turene mine med Lise i vinter som viser hvor moro det er å løpe i snø…

(Får du ikke opp filmen så klikk her)

Enjoy!

Publicerat: 2018-03-10 21:10 Kommentarer (0)



Tips til vinterløping

Med mitt forrige blogginnlegg har jeg kanskje klart å overbevise deg om at det er lurt å løpe ute på vinteren så nå skal jeg komme med noen gode tips til hva som skal til for å få gode løpeopplevelser ute selv om det er kaldt og mørkt.

Gode klær

Det å være kledd riktig når man løper på vinteren har utrolig mye å si. Både det å kle seg for varmt eller å kle seg for kaldt vil kunne ødelegge en løpetur. Jeg har investert litt i vintertreningsgarderoben min nettopp fordi jeg vet hvor mye klærne har å si. Hva jeg tar på meg er avhengig at hvor kaldt det er, om det er vind eller om det regner. Men hovedregelen er å kle på seg i lag. Lag med litt luft i mellom isolerer godt samtidig som det er lettere å regulere temperaturen om det skulle bli for varmt. Da kan man jo bare ta av seg et lag. På de kaldeste dagene, når gradestokken er under -5, sverger jeg til superundertøy eller ullundertøy under vinterløpetightsen og vinterløpejakken. Er det ekstra kaldt eller om jeg skal være ute i mange timer har jeg på meg en t-skjorte i ull under den langermede trøya. På dager med mye vind har jeg superundertøy med vindstopper. På føttene bruker jeg alltid ull, men tykkelsen på sokkene varierer. Er det veldig kaldt har jeg tykke sokker, men når temperaturen ligger på litt over 0 grader bruker jeg tynne. Det fine med ullsokker er at de holder deg varm på beina selv om du blir våt. Så selv om du må løpe 10 kilometer i slush vil du fortsatt holde føttene varme. På hendene bruker jeg vanter eller votter. Jeg fryser lett på hendene, så favorittløpevottene mine er et par polvotter fra Kari Traa. Men ligger temperaturen på rundt 0 grader har jeg på meg fleece vanter eller litt tykkere løpevanter. På hodet foretrekker jeg å bruke pannebånd. Dette har kanskje mest å gjøre med at det er praktisk fordi jeg har så mye hår. Men jeg bruker også hetten på jakka til å regulere temperaturen. Når det er kaldt har jeg hetten på i tillegg til pannebåndet. Blir det varmt tar jeg av hetten. Veldig enkelt. Dessuten har jeg alltid på buff. Buff er et helt genialt plagg som kan brukes på mange forskjellige måter.

Riktige sko

På vinteren løper jeg nesten alltid med piggsko. Jeg har to par som jeg bytter på å bruke, litt etter hva slags løpetur jeg skal ut på og hvordan føret er. Jeg bruker også piggsko når jeg løper i snø selv om jeg sikkert kunne brukt noen av terrengskoene mine, men jeg opplever jeg at jeg får bedre grep også i snøen når jeg løper med pigg. Jeg har forsøkt å løpe med brodder, tenkte at det var en litt billigere løsning, men det kan virkelig ikke sammenlignes med et par gode piggsko. Og følelsen jeg får inni meg når jeg løper lett og uanstrengt forbi folk som står og prøver å finne fotfeste på glatta er verdt alle penga. Det finnes mange forskjellige piggsko på markedet og en del merker har også piggfrie vintersko. Jeg trives best med Icebug, de har supert grep selv på speilblank is også har de god demping til å være piggsko. Om du ikke er vant til å løpe med pigg så har jeg forresten et lite råd; stol på skoene. På de glatteste partiene gjelder det å tørre å løpe litt ekstra på for da får skoen best feste. Tenk at piggene skal ned i isen og for å få til det må det en del kraft til.

Hodelykt og refleks

Let’s face it; det er mørkt mesteparten av døgnet på vinteren her til lands. Og jobber du fra 8-16 så er faren stor for at det er mørkt ute når du har mulighet til å løpe. En god hodelykt løser det problemet. Hodelykter er ikke billige, men se på det som en investering. En god hodelykt vil du ha glede av i mange år. Og en refleksvest eller løpeklær med masse refleks mønster er et must i mørket om du skal løpe steder det kjører biler.

 

Det finnes en hel haug med vinterløpingstæsj som du kan bruke penger på hvis du vil. Men har du det jeg har listet opp over her så er du godt rustet til både lange og korte turer i vinter. Til slutt kan jeg bare komme med noen praktiske tips:

  • Tapper telefonen seg fort for strøm når du er ute i kulda? Dagens mobiltelefoner liker ikke fukt og kulde… Pakk inn smarttelefonen i plastpose og et varmt plagg. En ullsokk funker supert.
  • Skal du på langtur i kulda? Ta med ekstra ullundertøy og pakk det inn i plastposer. Du har ikke lyst til å finne ut av at du hadde tatt på deg litt for lite klær når du er midt ute i skogen. Dessuten, skulle du være uheldig å skade deg på en langtur sånn at du må redusere tempoet vil du fort bli kald om du ikke har ekstra klær å ta på.
  • Væskebehovet er ikke like stort når du løper i kulda, men det er viktig å huske på å drikke likevel. Og dropp drikkeblære med slange når det er kaldt. Vannet i slanget fryser nemlig til is har jeg funnet ut...

 

Så da gjenstår det bare å ønske alle en god tur ut i vinter! Og om du blir like glad i vinterløping som meg, så ses vi kanskje på WinterRun i Oslo 3 februar…

Publicerat: 2018-01-04 19:23 Kommentarer (0)



Vinterløping


Er du en av dem som trekker inn på treningssentret eller tar løpetreningen inne på Bislet i vinterhalvåret? I så fall går du glipp av alle de fordelene som vinterløping gir. Jeg løper ute året rundt og du ser meg aldri på en tredemølle. Å løpe innendørs på Bislet er også helt uaktuelt. Jeg har prøvd begge deler og det er noe av det kjedeligste jeg vet om. Og bare så det er sagt, jeg tenker ikke vondt om dere som løper innendørs altså, og de som holder ut med å løpe rundt i ring inne på Bislet i 24 timer er supermennesker i mine øyne. Men for meg handler ikke løping bare om trening. Jeg løper for å få frisk luft, se vakker natur, få nye inntrykk og for å oppleve nye steder. Jeg har det rett og slett best når jeg er ute i det fri.

Å løpe utendørs hele året gir flere fordeler:

Det er mer skånsomt for kroppen

Mølleløping og Bisletløping gir ikke noe variasjon av underlaget og faren for belastningskader øker. Når man løper ute vil man kunne variere underlaget og er man ekstra heldig og det ligger snø på bakken så får man en myk og skånsom løpetur. Å løpe i snø kan være tungt og fort går det ikke, men det er helt genial trening og hvis man lar være å tenke på farten og heller fokuserer på å ha en fin løpetur så er snøløping kjempe morsomt. Og når våren kommer og snøen er borte vil du oppleve at det å løpe på bar vei eller sti er utrolig mye lettere.

Du holder motivasjonen oppe

Det er mye morsommere å løpe ute i det fri i et vakkert vinterlandskap med snødekte trær som glitrer i sola. Og alt ser annerledes ut om vinteren. Alle veiene og stiene du har blitt så vant til å løpe på i løpet av sommerhalvåret kan bli nesten ugjenkjennelige og det føles som om du løper nye steder selv om du har løpt der mange ganger før. Da blir ikke løpeturene kjedelige og monotone og det blir lettere å holde motivasjonen oppe.

Du blir mentalt sterk

Ja, for det er jo ikke alltid vakker vinteridyll. Noen dager kan det være skikkelig møkkavær med iskaldt regn, sur vind og speilblanke veier. Den vakre hvite snøen kan ha blitt forvandlet til en kald, grå sørpe som gjør at du er gjennomvåt på beina før du har løpt en kilometer. Men vet du hva? De løpeturene man gjennomfører under slike forhold er gull verdt, for de får alle andre løpeturer til å virke så mye lettere. Dessuten så er det å bli vant til å løpe i dårlig vær noe som vil gi en fordel når man løper løp. Da vil man ikke bli så påvirket av om det blåser litt eller om det regner på løpsdagen.

Du blir gladere

Det å trene ute gir en stor psykisk helseeffekt. Og dette er det forsket på altså. Faren for depresjon minsker, det gjør deg mindre stresset og det reduserer negativ tankevirksomhet. Dessuten gjør dagslys underverker for søvnen og døgnrytmen. For dagslys er med på å påvirke hormonene i kroppen som gjør at vi blir trøtte på kvelden.

Du blir friskere

For du produserer d-vitaminer når du er ute i dagslys og d-vitaminer er viktige for immunforsvaret. Dessuten så minsker faren for å bli smittet av andre når du løper ute. Bakteriene elsker treningssentre. Der er temperaturen perfekt for bakterier, luften er relativt stillestående og det er ofte mange mennesker samlet på samme sted. Du har ikke lyst til å vite hvor mange forskjellige skumle bakterier som finnes på knappene på en tredemølle…

Jeg kunne fortsatt å argumentere for det å løpe ute hele året en god stund til, men jeg tror jeg har fått frem de viktigste fordelene med å løpe ute selv når det er vinter. Og trenger du fortsatt mer motivasjon? Da kan jeg anbefale å melde deg på WinterRun i Oslo, Trondheim eller Bergen i februar 2018. Det er et løp som det virkelig er verdt å få med seg. Det er ikke ofte du får mulighet til å løpe midt i byen på en trase som er lyst opp av lykter, fakler og bål sammen med hundrevis av andre løpere. Noen av løperne er rene lys-show i seg selv, med diverse juletrebelysning snodd rundt hele kroppen. For på dette løpet premieres også den som lyser opp vinternatten mest. Dette løpet gleder jeg meg virkelig til og jeg er sikker på at dette er et løp som passer alle uansett om du løper for å vinne eller om du løper bare for å ha det gøy sammen med venner.

Bli med å løpe 5 eller 10 kilometer i Oslo 3 februar, eller klikk her for å se når du kan løpe i Trondheim eller Bergen. Og du, er du fortsatt ikke overbevist så kan du bli med å teste løypa i Oslo 8 januar. Info finner du her.

Vinterløping er gøy!

Publicerat: 2017-12-26 22:15 Kommentarer (0)



Det handler om å ha det gøy

For meg har løping blitt en livsstil. Jeg ser ikke lenger på det som trening, noe jeg gjør for å være i god form og for å holde vekta. Det er noe jeg gjør fordi det gjør meg glad og det beriker livet mitt med så utrolig mange gode opplevelser. Selvfølgelig er det et pluss at all løpingen gjør at jeg har en sunn og frisk kropp som tåler en aktiv hverdag, men det er ikke det som får meg til å snøre på meg løpeskoene og løpe av sted ut i det fri så fort jeg har en mulighet.

Det som driver meg er at jeg føler meg så bra når jeg løper. Fri på en måte. Også har jeg det så gøy! Det varierer jo litt fra løpetur til løpetur, alle løpeturer er jo ikke like morsomme, men de aller fleste turene mine kan jeg definere som moro-turer. Turer som kan få meg til å smile når jeg tenker på dem i flere uker etter på.

Og hva er det som gjør disse turene så morsomme? Det er blant annet alle de rare situasjonene jeg havner i, løpefølget jeg innimellom har og tankene og logikken jeg får når jeg løper.

For eksempel har jeg løpt meg mye vill i skogen det siste året. Altså, ikke sånn kjempe vill, men sånn at jeg har fått en del ekstra kilometere på turen. Men det er når jeg løper meg bort jeg ofte oppdager de fineste stiene og de mest spennende stedene. Det blir som å være ute på oppdagelsesferd. Og takket være min supre orienteringsevne skal det ikke mye til for at jeg surrer meg litt bort. Som forrige helg da jeg skulle løpe igjennom traseen til Østmarka Trail Challenge- Hodelyktløpet sammen med en venninne. Det skulle testes ut i mørket selvfølgelig og selv om dette er det området i Østmarka jeg er aller mest kjent i så tok det meg lang tid å forstå at vannet jeg nesten hadde løpt ut i var Rundvann oppe ved Østmarkskapellet. Det ble enda en nesten svømmetur på meg den kvelden for vi løp selvfølgelig feil i et kryss og fulgte feil rødmerka. En løype som tydeligvis går tvers over et tjern. Så jeg var bare noen få skritt fra å plumpe uti Svartkulp. Heldigvis lå det en kano der som fikk meg til å stoppe opp for jeg forstod jo ikke helt hva en kano gjorde der sånn midt ute i skogen.

Venninnen min Marte er en herlig positiv sjel som ser det morsomme selv i de mørkeste situasjoner så hun var like blid og glad da vi kom tilbake til bilen, gjennomvåte etter å ha surret rundt i myr og gjørme i 3 timer. Sånne turer er kanskje ikke så veldig effektive hvis du tenker treningsutbytte, men herlighet så mye vi lo på den turen!

Noen ganger er det den ikke alltid like logiske tankegangen min som kan føre meg til steder og inn i gøyale situasjoner. For det skjer noe med hodet når man løper. Det er når jeg løper at jeg er på mitt mest kreative, men det er også da jeg er mest impulsiv. Da jeg var ute og løp i dag for eksempel hadde jeg ingen planer da jeg løp ut av døren. Jeg hadde utrustet meg selv med vann og mat så jeg ville være i stand til å være på farten i noen timer, men jeg så for meg å løpe rundt i nærområdet. Beina var ikke helt med, hadde de fått bestemme så hadde de ligget på sofaen hele dagen, så det gikk ganske så trått, men da jeg kom til Elvåga og krysset hvor det står skiltet mot Losby tenkte jeg at det måtte være en perfekt dag å besøke Ramstadslottet. Sikten var god så i dag ville jeg sikkert se langt. Derfor bestemte jeg meg for å svippe bortom dit en tur. Om du ikke er kjent i området så ligger altså Ramstadslottet i Rælingen kommune, nesten ved Lillestrøm. Og jeg hadde startet turen min på Mortensrud. Noe som egentlig ikke gikk ordentlig opp for meg før jeg stod på toppen etter å ha løpt 25 kilometer. Heldigvis var det ikke så langt til Lillestrøm, så da løp jeg dit og tok toget hjem. Du kan tro jeg satt og flirte godt av min manglende evne til å tenke rasjonelt når det gjelder avstander på turen hjem. Det er sånne turer det blir bra historier ut av.

Som du kanskje forstår mangler jeg aldri motivasjon for å komme meg ut på løpetur. For jeg gleder meg alltid til å kunne dra ut på nye eventyr.

Et av mine favoritt mottoer er at «man kommer langt med litt humor». Og det mener jeg helt bokstavelig når det gjelder løping.

Publicerat: 2017-11-04 22:55 Kommentarer (0)



Tør du å løpe ute i mørket?

Høsten er her og det er den årstiden jeg er aller mest glad i. Fargene ute i naturen er helt fantastiske og temperaturen er perfekt for løping. Men med høsten så følger også kortere dager og det blir tidligere mørkt om kvelden. På denne tiden i fjor gjorde mørket at jeg følte meg litt mer utrygg da jeg var ute og løp. Jeg løp for det meste i lysløypa like ved der jeg bor og selv om det er en lysløype så er det alltid noen partier som er mørklagte. Jeg kan ikke huske å ha løpt en hel runde uten å oppleve at minst en lyspære har gått. Dessuten er det ikke lys på den strekningen hvor jeg løper inn og ut av lysløypa. På disse partiene gikk farten drastisk ned og jeg var redd for å snuble i noe og falle å slå meg. Også må jeg ærlig innrømme at jeg syntes det var litt ekkelt å ikke kunne se litt innover i skogen, jeg er egentlig ikke så lettskremt av meg, men mørket gir fantasien litt ekstra spillerom og skogens naturlige lyder ble til alle mulige farlige ting som lusket rundt der lyset fra lyktestolpene ikke nådde inn.

Jeg møtte innimellom på andre løpere og noen av dem hadde hodelykt på hodet. Og jeg forstod at om jeg skulle fortsette å løpe utendørs utover høsten og kanskje til og med på vinteren, så måtte jeg skaffe meg en hodelykt jeg også.

Jeg gjorde litt Research, leste litt tester og spurte folk jeg kjente som hadde hodelykt, men svarene jeg fikk sprikte veldig. Dessuten var det stor forskjell på prisene på de forskjellige hodelyktene og jeg regnet med at pris og kvalitet hang litt sammen, men å skulle bruke mellom 2000 og 3000 kroner på et produkt jeg ikke var helt sikker på at jeg kom til å like var ikke aktuelt.

Da SILVA sammen med Löplabbet og Runner’s World inviterte til Girls night out, hvor man kunne få gode tips til løping i mørket, bli med på en løpetur og få testet ut SILVA hodelykter fant jeg ut at dette var noe jeg måtte få med meg.

Derfor meldte jeg meg på og tok turen til Löplabbet på Ullevål Stadion en torsdag kveld i oktober. Der fikk jeg med meg et inspirerende foredrag av en av Norges beste orienteringsløpere som ga meg masse tips om både lykt, klær og sko for løping utover høst og vinter. Etter det skulle vi ta t-banen opp til Sognsvann og løpe derifra, men jeg og en venninne bestemte oss for å løpe opp i stedet for å ta t-banen sånn at vi fikk en lengre løpetur.

Med SILVA lykter på hodet stod vi klare og ventet på Sognsvann T-banestasjon da resten av de spreke damen strømmet ut at t-banen med lykter på hodet. Tøff gjeng synes jeg.

Så løp vi på grusvei, sti og gress nedover mot Ullevål stadion hvor det ventet drikke, boller og frukt.

Jeg likte hodelykten jeg hadde prøvd utrolig godt og det ble den modellen jeg gikk til innkjøp av og som ble min uunnværlige følgesvenn på alle mine løpeturer i mørket utover høsten og vinteren. For med hodelykt på hodet (og etter hvert også piggsko på beina) var det ingen ting som stoppet meg fra å løpe ute selv om det var mørkt.

Etter hvert som jeg ble tryggere på å løpe ute i mørket turte jeg å løpe på mørke stier og andre steder hvor det ikke var lys. Hodelykten min lyste opp så bra at jeg ikke trengte andre lyskilder for å kunne løpe trygt også på sti. Og etter hvert ble jeg også utrolig glad i å løpe i mørket. Alt så helt annerledes ut og løpeturene ble litt mer spennende. Også følte jeg meg litt ekstra tøff hver gang jeg gikk ut av huset med hodelykt på hodet. For jeg fikk ofte spørsmål om jeg virkelig turte å løpe rundt i skogen alene når det var mørkt.

Men jeg husker en gang hvor jeg ikke følte meg fult så tøff. Og det var når jeg var ute og løp rundt Semsvannet en kveld i slutten av Januar. Jeg hadde aldri løpt der før og veien var bekmørk. Resepsjonisten jeg spurte om tips til en fin løpetur i området og som anbefalte Semsvannet sa helt tydelig at jeg ikke burde løpe der på kvelden. For det var jo helt mørkt der. Det avfeide jeg med å si at «jeg har en skikkelig god hodelykt skjønner du, så dette går så fint så».

Jeg fant frem til Semsvannet og fulgte veien som gikk rundt vannet. Det snødde ganske tett og da er det ekstra stilig med hodelykt. Snøen reflekterer lyset og det gir en helt spesiell opplevelse, men sikten ble etter hvert ganske dårlig på grunn av at det snødde tett og hvert snøflak var på størrelsen med en femmer. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde hodelykt på hodet for uten den hadde jeg ikke kunnet se noen ting.

Da jeg kom inn på en liten sti sånn omtrent halvveis på turen rundt vannet begynte det å komme noen blink fra hodelykten og plutselig begynte jeg å lure på når jeg hadde ladet opp lykta sist. Jeg kom frem til at det var litt for lenge siden og da fikk jeg fart på beina, for jeg ante ikke hvor langt jeg ville måtte løpe i stummende mørke om lykta gikk tom for batteri. Med sparemodusen på lykta kom jeg meg rundt vannet og ut på opplyst vei før lykta slukket. Men den opplevelsen sørget for at jeg aldri slurvet med å lade batteriet igjen. For å stå ute i skogen en kald vinterkveld helt uten lys anbefaler jeg ingen å utsette seg for.

I år arrangerer SILVA Girls night out igjen. Jeg har bestemt meg for å bli med i år også, for det kan jo hende jeg får plukket opp noen nye gode tips. Dessuten frister det å prøve ut flere SILVA lykter. Også er det jo veldig hyggelig å møte mange andre spreke jenter som er interessert i å løpe ute i mørket. For selv om jeg ikke har noe imot å løpe alene så er det alltid hyggelig å få selskap på løpeturene innimellom og kanskje spesielt når man skal løpe i mørket på nye steder hvor man ikke er så godt kjent. Det føles jo litt tryggere når man er flere.

(Vil du vite mer om arrangementet? Klikk her for å få mer informasjon om tid og sted).

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at jeg også skal delta på et par hodelyktløp før jeg avslutter dette årets konkurransesesong. I november deltar jeg både i Østmarka Trail Challenge –hodelyktsløpet (ca.12km på teknisk krevende sti) og SILVA nightrun (ca.7km på sti og grusvei). Dette er løp jeg gleder meg skikkelig til og de kommer til å utfordre meg på litt forskjellige måter. Da jeg meldte meg på Østmarka Trail Challenge så måtte jeg hake av for at jeg forstod at dette var «på eget ansvar». Jeg er jo litt kjent i det området dette løpet går i og vet at man skal løpe ned stupbratte bakker, (en av dem kalles faktisk for Dødsbakken), over myr og stiene man løper på er alt annet enn lettløpte.

SILVA Nightrun blir årets siste løp for min del, (tror jeg i hvert fall). Dette løpet har jeg gledet meg til lenge. Løpet foregår på sti og grusvei i skogen ved Sognsvann, et område jeg er veldig lite kjent i. Det som er moro med SILVA Nightrun er at det passer for alle, uansett om man deltar for å vinne eller om man bare ønsker en skikkelig tøff løpsopplevelse. Det å løpe i mørket sammen med flere hundre andre løpere med hodelykter som lyser opp refleksene rundt om i løypa er utrolig kult.

I mål møtes man med varm suppe, god stemning og selvfølgelig medalje. Dessuten er det bra premier både til de tre raskeste totalt og klassevinnerne i tillegg til uttrekkspremier.

Og har du ikke hodelykt? SILVA har noen hodelykter til utlån.

Tar du utfordringen og blir med på et av høstens mest spennende løp torsdag 9. november kl 18?

Publicerat: 2017-10-05 22:30 Kommentarer (0)



Oslo maraton, en folkefest

Da jeg ble spurt om jeg ville være med å løpe Oslo maraton 21km i september 2016 lo jeg godt. For 21 kilometer virket som en utrolig lang distanse for meg som da nettopp hadde løpt mitt aller første 10 kilometers løp. Men jeg sa at jeg skulle tenke på det til neste år. For kanskje jeg faktisk kunne trene meg opp til å klare å løpe 21 kilometer til da.

Ideen om å bli i stand til å løpe halvmaraton i 2017 bet seg fast. Jeg så på det som en utfordring, og bestemte meg for å gjøre et forsøk.

Noe av det aller morsomste med løping er at det er lett å bli bedre. I hvert fall i begynnelsen. For da handler det bare om å løpe. Jo mere du løper, jo bedre kondisjon får du og jo raskere blir du. Så enkelt er det. Det spiller ikke så stor rolle om du løper intervaller eller bare løper lange rolige turer. Så lenge du løper blir du bedre. Og flytter du grensene dine litt etter litt ved å løpe litt lengre eller litt fortere på noen av turene dine vil man kunne flytte på sin egen komfort sone. Og de 5 kilometerne du sleit deg igjennom da du startet blir etter hvert det du kaller for «lett oppvarming».

Det tok under 2 måneder før jeg var overbevist om at et halvmaraton var mulig. Og i januar bestemte jeg meg for å løpe et helmaraton i løpet av året også.

Litt bakvendt kanskje, men jeg løp altså mitt første maraton før jeg løp mitt første halvmaraton.

(Og hvis du vil kan du lese om maraton debuten min på Svalbard i juni her).

Du skulle kanskje tro at det ble litt mindre spennende å skulle løpe et halvmaraton etter å ha løpt et maraton. For nå hadde jeg jo bevist for meg selv at jeg var i stand til å løpe dobbelt så langt. Men det fine med løping er at det alltid er mulig å bli litt bedre, og om målet ikke er å løpe lengre så kan man alltid bli litt raskere. Nå var ikke spørsmålet lenger om jeg kunne løpe 21 kilometer, men hvor fort jeg kunne løpe 21 kilometer.

I juli fikk jeg en overaskende beskjed. Jeg hadde blitt plukket ut til å være ambassadør for Oslo maraton. Det å få lov til å fronte et så stort og bra arrangement som Oslo maraton er utrolig morsomt. Å skulle være med å motivere andre til å løpe Oslo maraton gjorde også at jeg selv ble mer motivert. Det som ikke alltid var like enkelt var at jeg hadde flere forskjellige løp å trene mot i august og september. Det var to terrengløp på 13 og 37 kilometer, et 5 kilometers løp og til slutt halvmaraton på asfalt. Så å skulle prøve å følge et bestemt program var ikke mulig. Derfor fortsatte jeg bare å trene som vanlig, mest lange turer i terreng og asfalt bare når jeg måtte. Og ukene gikk utrolig fort.

Med løp både 2 og 9 september kan jeg ikke si at jeg fikk den beste oppkjøringen før Oslo maraton 16 september. Det ble mye hvile før løpene og lite kvalitetstrening. For meg føltes det som om formen ble litt dårligere for hvert løp jeg deltok på. Så den siste uka før Oslo maraton var jeg litt usikker på hvordan det ville gå. Det føltes nesten ut som om kroppen ikke hadde lyst til å løpe enda et løp. Men da jeg dro ned for å hente startnummer og besøke Expo på torsdagen kjente jeg at lysten kom tilbake for fult. Det var så mange blide løpefolk og så mye bra løpe-stæsj samlet på et sted så da jeg forlot Expo med tre fulle poser med masse fint og godt følte jeg meg helt klar for å gi jernet på lørdagen.

Jeg sørget for å være ute i god tid på lørdagen sånn at jeg skulle få tid til å hilse på noen av de andre ambassadørene og falle litt til ro før start. Men som vanlig gikk tiden utrolig fort frem til start, og før jeg visste ordet av det stod jeg på startstreken sammen med alle de andre sprekingene som skulle løpe halvmaraton. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å holde følge med 1:40:00 fartsholderne så jeg passet på å plassere meg så nærme dem som mulig. Når startmusikken begynte og man flyttet seg nærmere startstreken kunne man nesten ta på spenningen blant deltagerne. Og da starten gikk føltes det ut som om jeg hadde overnaturlige krefter og at jeg ville være i stand til å løpe dette løpet i en rekordfart.

Og hadde det ikke vært for at det var fryktelig mange folk foran meg så hadde jeg nok satt av sted i en så høy fart at alt kruttet hadde vært brent av før jeg nådde Frognerparken…

Foto: Eivind Bye

(Foto: Eivind Bye)

En av de tingene jeg hadde gruet meg litt til med dette løpet er at det er veldig mange folk som løper samtidig, og for meg som helst løper ute i skogen for meg selv så er det litt uvant. Jeg løper gjerne sikksakk mellom trær, men å løpe sikksakk mellom folk synes jeg er mer utfordrende. Heldigvis var det mest helt i begynnelsen at det var veldig tett med folk, etter hvert ble det mer spredning sånn at det var mulig å løpe uten å måtte passe på at man ikke tråkket personen foran på hælene. Jeg holdt meg så tett til fartsholderen min som det var mulig, men jeg fulgte også med på pulsklokken min og jeg syntes det virket som om vi holdt en for lav fart så da vi var ute av Frognerparken bestemte jeg meg for å løpe i den farten jeg følte var riktig og løp forbi fartsholderen. Det var rett frem og nedoverbakke så farten var høy og alt føltes lett.

Da jeg passerte denne blide heiagjengen ved Sjølyst følte jeg meg helt fantastisk bra.

Og denne følelsen holdt seg helt til jeg nærmet meg Aker brygge hvor det ble litt folksomt igjen. Plutselig føltes ikke alt like lett mer og da fartsholderen jeg tidligere hadde fulgt plutselig løp forbi meg og jeg etter hvert så at gapet mellom oss ble større og større mistet jeg litt motet. Og da jeg kom til kilometer nummer 15 føltes det ut som om jeg møtte en vegg. Energien var borte og jeg så for meg at de neste 6 kilometerne kom til å bli blytunge. Så da helte jeg i meg tredje og siste Maxim gel og gjentok inni meg «jeg kan og jeg vil» helt til jeg hadde overbevist meg selv om at dette skulle jeg klare. Jeg klarte å komme meg opp Ullevålsveien, jeg løp til og med forbi noen folk, og jeg kom meg til toppen av Sankthanshaugen med hjelp av noen oppmuntrende heia rop fra noen barn som stod ved den siste kneika. Og følelsen jeg hadde da jeg kom til toppen var herlig. Det meste i kroppen min gjorde vondt, men nå var det bare nedoverbakke og rett frem som ventet meg. Dette ville jeg klare.

Jeg klarte å øke farten litt igjen og da det bare var 1,5 kilometer igjen klarte jeg å mobilisere det siste jeg hadde av krefter sånn at jeg klarte å gi litt ekstra inn mot mål. Målstreken passerte jeg med et smil rundt munnen til tiden 1:41:28

Og jeg var lykkelig og i endorfin-rus.

For løpet hadde vært fantastisk. Alt vondt var glemt og alt jeg tenke var at løpet hadde vært som en folkefest hele veien igjennom, med blide folk, god underholdning, bra vær og at dette hadde vært en fin løpetur gjennom Oslos gater.

Men sliten var jeg så klart og beina var såre. Og det er akkurat sånn jeg vil det skal føles etter et løp. Da vet jeg at jeg har gjort en skikkelig innsats og at medaljen jeg får er vell fortjent.

Så da gjenstår det bare å si #jegermed neste år!

Er du?

Publicerat: 2017-09-21 22:22 Kommentarer (0)



Gjennomløping av flykningruta


En gang i våres, det var en dag jeg var syk med feber og jeg husker at jeg syntes skikkelig synd på meg selv, meldte jeg meg på Østmarka Trail Challenge- Flykningruta. Det er et lite løp med litt over 100 deltagere som går fra Øyeren ved Enebakk, gjennom Østmarka på blåmerket sti, til Skullerud i Oslo. Sånn ca 37 kilometer med teknisk krevende terreng, mange bratte bakker og dårlig merking. Hørtes ut som en helt super ide da jeg lå med 38+ i feber og hadde lyst til å gi meg selv noe å glede meg til.


Det tok et par dager, feberen forsvant og jeg begynte å lure på hva som hadde fått meg til å melde meg på dette løpet. Jeg hadde googlet og etter hvert forstått at dette var et løp hvor man helst burde ha litt orienteringsferdigheter for her var det mange muligheter for å løpe feil. Og men mine evner til å finne frem skjønte jeg at faren var stor for at det ville ende med leteaksjon hvis jeg ikke forberedte meg litt på forhånd. Dessuten hadde jeg nok ikke tenkt på hvor langt 37 kilometer er når man skal løpe/klatre veldig mye opp og ned og løpe på steinurer, smale stier og stier som kanskje ikke lenger er så mye sti. Men jeg kom frem til at det var eventyret jeg ønsket meg, og en løpsopplevelse litt utenom det vanlige. Og tiden betydde ikke så mye. Jeg skulle klare å gjennomføre om jeg så måtte gå i mål.


Jeg begynte med å studere kartet over flykningruta og løp ofte i området mellom Skullerudstua og Vangen. Flere ganger prøvde jeg også å løpe deler av flykningruta fra Skullerud, men jeg endte alltid opp på en eller annen liten sti som så fristende ut og da glemte jeg hele planen om å bli kjent med flykningruta.


Men en dag før den 19 august skulle jeg løpe igjennom hele ruta. Det var jeg bare nødt til.


Og den siste helgen i Juli fikk jeg endelig mulighet til å teste løypa.
Tilfeldigheter gjorde at jeg var så heldig å få selskap av Trond Olav fra Bøler IF og Sam som er ultraløper. Trond Olav har løpt dette løpet to ganger før og Sam hadde lagt ruta inn på klokka si så jeg tenkte at dette kom til å gå lekende lett.


Vi tok buss ut til Enebakk også løp vi et lite stykke langs veien før vi kom til skiltet som viste oss hvor flykningruta gikk. Vi løp på fin grusvei i landlige omgivelser og føttene gikk av seg selv mens skravla gikk om løpemat, løpesko, løpestæsj, ja du vet, sånne ting som løpere snakker om.


Været var helt perfekt. Overskyet, men ikke regn, og en temperatur på rundt 20 grader.


Vi løp helt til vi kom til grusveiens ende. Det var et gårdstun og etter å ha surret litt rundt forstod vi at stien gikk gjennom hagen til gårdshuset.
Så kom vi inn på en kjerrevei og løp et stykke mens vi lette etter en sti til venstre og når vi hadde løpt så lenge at vi forstod at vi måtte ha løpt forbi den stien så snudde vi og løp tilbake.


Jeg lot gutta ta jobben med å lese kartet. Jeg hadde funnet et skilt som pekte mot Vangen, men det pekte skrått mot høyre, og Trond Olav mente vi skulle til venstre. Men etter litt om og men fant vi ut at det nok var den blåmerkede stien som gikk skrått mot høyre vi skulle følge også løp vi på den.


Jeg først.


Vi løp forbi mengder av blåbær og kantareller. Stien her var helt herlig å løpe på. En sånn sti som gir deg lyst til å løpe fort. Så jeg løp fort og rett før vi kom ut på en ny grusvei sklei jeg på en planke som var lagt over et gjørmehull og fikk min første plump på denne turen.


Fint for gutta at jeg løp først så slapp de å bli møkkete.
Stien videre var enkel å finne og ting gikk lett, denne gangen løp jeg bakerst helt til vi kom til Klokke-plassen.


Der skal man igjennom et gjerde og over en liten bekk. Før måtte man vist over dette gjerdet og det var også mange som løp feil fordi stien kommer litt brått på, men nå har noen klippet hull i gjerdet så det er bare å krype igjennom. Jeg var ivrig etter å komme videre og tok ledelsen igjen. Tok to forsiktige skritt ut på plankene som var lagt over bekken og sklei rett uti bekken. Eller det vil si, på mirakuløst vis klarte jeg å unngå å havne i bekken ved å klamre meg fast til plankene og kaste meg inn på land.Hvis du har løpt litt på sti så har du kanskje oppdaget hvor glatte sånne planker kan bli. Disse plankene heller også litt så det var helt umulig å stå på dem. De andre prøvde også, men det endte med at de hoppet over og jeg ålte meg over plankene. Det så sikkert 100% uelegant ut, men denne bekken var for dyp til at jeg hadde lyst til å plumpe og for bred til at jeg tok sjansen på å hoppe over.


Da vi hadde kommet over elven tok det ikke lang tid før vi lurte på om vi hadde løpt feil igjen, for det vi nå hadde foran oss så ikke mye ut som en sti, men det var altså en sti. Bare veldig igjengrodd.


Denne strekningen var ganske krevende å løpe på, for det var veldig ujevnt terreng, men på grunn av alt gresset var det vanskelig å se hvor det var steiner og søkk.
Så ble det oppoverbakke, sti og senere en grusvei hvor vi igjen var litt usikre på om vi skulle til venstre eller til høyre. Klokka til Sam viste til høyre, så da satset vi på at det var riktig. Trond Olav husket at det et eller annet sted skulle komme en sti litt brått på som vi skulle ta av på. Heldigvis for meg at jeg hadde med meg to som var litt mer observante en meg, for jeg hadde nok løpt rett forbi dette skiltet her.


Så gikk det oppover igjen før vi kom til en veldig bratt nedoverbakke. ¨Oi sann, her var det bratt¨ sa jeg, ¨bare vent¨ sa Trond Olav, ¨denne er ingen ting i forhold til hva som kommer¨. Dette blir det en bra tur tenkte jeg.


Da vi hadde kommet oss ned sa Trond Olav at det var her han syntes løpet startet for alvor. Nå var det et godt stykke med deilig sti og jeg smilte fra øre til øre da vi spratt av sted bortover.


Så kom vi til Børtevann og da ble stien veldig kronglete og etter hvert måtte vi gå på steinene langs vannet. Her løp vi ikke. Her gikk vi ganske forsiktig.


Men det var bare et veldig kort stykke, og så kom vi inn på fin sti igjen. Herifra tok det ikke lang tid før vi kom inn på tunet til Bøvelstad hytta. Og her ble det et litt lengre stopp, for buskene her var fulle av modne rips og solbær.


Fra Bøvelstad til Vangen syntes jeg det gikk lekende lett, selv om det var en god del stigning på dette stykket. Og før jeg visste ordet av det kjente jeg lukten av nystekte Vangen boller. Det er helt klart de beste bollene i Østmarka! Og man kan ikke løpe forbi Vangen uten å spise bolle. Så da ble det en liten pause her også.


Selv om Trond Olav hadde advart meg om at stykket fra Vangen til Skullerud var det tyngste partiet så var det dette partiet jeg gledet meg mest til. Fra Vangen vet man jo at man har lagt halve turen bak seg men her synes jeg også stiene blir morsommere og for meg føles det alltid ut som om det går mest nedover fra Vangen. Vi løp over Pølseberget, langs fine små vann, over myrer med multer og på terreng som jeg har blitt godt kjent med det siste året og som jeg bare blir mer og mer glad i. Vi kom til det som mange mener er Østmarkas bratteste bakke, denne bakken er virkelig bratt og den er lang. Og jeg skulle ønske vi skulle opp den og ikke ned...


Men så kom det igjen et stykke med lettløpt sti før vi kom til det Tron Olav kalte turens ¨berg og dal bane¨. Her var det noen få korte, men bratte opp og nedoverbakker som kom tett etter hverandre før vi fikk den siste bakken opp forbi Østmarkskapellet.

Og fra Østmarkskapellet til Skullerudstua er det bare moro. Her går det nedover på berg og steinete sti.


Det her ble en utrolig bra tur og jeg gleder meg skikkelig til å løpe denne turen igjen 19 august. Jeg er veldig glad for at jeg har løpt igjennom mesteparten av ruta nå, både fordi jeg nå kanskje klarer å unngå å løpe meg bort og fordi jeg har fått muligheten til å løpe denne turen med flere små stopp sånn at jeg kunne glede meg skikkelig over alle de fine stedene vi passerte. Det blir nok ikke mange slike stopp neste gang jeg skal løpe denne ruta.

Publicerat: 2017-08-08 21:01 Kommentarer (0)



På oppdagelsesferd i Ringerike

Når folk spør meg hva jeg skal gjøre når jeg har fri og jeg svarer at jeg skal løpe rundt i skogen i flere timer blir jeg ofte sett veldig rart på. Det er visst ikke en veldig vanlig hobby å løpe rundt i skogen halve dagen. Hadde jeg sagt jeg skulle gå en lang tur i skog og mark hadde folk kanskje akseptert det mer, men å løpe 20 kilometer eller mer på sti bare for moro er vist litt sært. Men det er noe av det morsomste jeg vet. Og helst vil jeg løpe på nye steder og nye stier.

Jeg har en lang liste over nye steder som skal oppleves og et av de stedene var Mørkonga og Gyrihaugen i Nordmarka. Så når anledningen bød seg med supert vær, jobb og barnefri og tilbud om å få følge av en som er mildt sagt godt kjent i området så var det bare å pakke sekken og dra på seg terrengskoene og kjøre en liten time ut av byen.

Jeg møtte Tommy Støa på parkeringsplassen ved Åsaveien der stien starter. Tommy er en av arrangørene av Nordmarka halvmaraton og kjenner området utrolig godt. Også er han over middels interessert i Ringerikes natur og historie så jeg var trygg på at det ville bli en bra løpetur med mange gode opplevelser da jeg dro på tur med ham.

Turen startet nesten helt nede ved Steinsfjorden i Ringerike og vi fulgte en sti oppover mot Mørkonga. Det gikk i rolig tempo og jeg gledet meg til å komme frem til kløfta som etter en kort stund på sti ble synlig. Jeg var forberedt på at det kom til å være mye oppoverbakke til vi kom opp til toppen og lårene svei og svetten rant lenge før vi nådde frem til kløfta. Heldigvis for meg er det å gå i motbakke noe av det jeg liker aller best så turen opp var skikkelig moro for min del. Når vi nærmet oss Mørkgonga gikk stien over til å bli en steinrøys og der begynte også det bratteste partiet på turen. Jeg var veldig glad for at det var satt opp tau man kunne holde seg fast i når man gikk gjennom Mørkonga. For her føltes det mer ut som om jeg var på klatretur enn på løpetur og å miste balansen og ramle bakover fristet ikke i det hele tatt.

Tommy spratt oppover som en fjellgeit mens jeg krabbet oppover og holdt meg fast i det jeg kunne. Men det bratteste partiet er også det korteste og plutselig var jeg på toppen av Mørkgonga og kunne gå ut på kanten og nyte utsikten. Og utsikten var verdt hver eneste av de 500 høydemetrene jeg nettopp hadde lagt bak meg. Her så man utover Tyrifjorden og flere høyder som ligger i Ringerike. I det fjerne kunne vi skimte Norefjell og Tommy kunne peke ut og fortelle om de forskjellige stedene vi så.

Etter å ha tatt de obligatoriske bildene gikk turen videre til et nydelig lite vann fult av vannliljer. Derifra kunne vi se toppen av Gyrihaugen hvor vi skulle innom i løpet turen.

Men først skulle vi ta en tur til et annet sted som jeg hadde lyst til å oppleve, nemlig Valbekkfossen og Djevelens Punsjbolle.

For å komme dit løp vi først til Damtjern før veien gikk nedover mot Steinsfjorden igjen. På veien tok vi en liten pause ved Kjerraten, en skikkelig ingeniør bragd fra 1800-tallet. Her fikk jeg se et system som gjorde det enklere å frakte tømmeret oppover fjellet. Jeg elsker det å kombinere løping og sightseeing. Det gjør jo løpeturen så utrolig mye mer spennende!

Bare synd bildet jeg tok der ble for dårlig til å poste.

Så gikk det videre nedover før vi begynte på stigningen oppover mot Tiurtoppen. Der måtte vi ta en liten stans bare for å nyte utsikten litt før det gikk videre oppover mot Valbekkfossen.

Når man står på kanten av stupet der så ser man 10 meter rett ned i kulpen som kalles Djevelens-pusjbolle. Etter all oppoverbakkeløpingen fristet det egentlig aller mest å løpe ned til kulpen å ta et bad.

Men det får bli neste gang.

Litt lenger oppe fylte vi vanntankene med frisk vann fra bekken før vi løp tilbake til Damtjern hvor vi tilfeldigvis møtte på Hans Rakeie, en av de andre arrangørene av Nordmarka halvmaraton, som også var ute og løp og som valgte å slå følge med oss opp til Gyrihaugen.

Selv om jeg ikke ville innrømme det begynte beina å bli litt slitne etter å ha løpt i nesten 20 kilometere med til sammen nesten 1000 høydemetre. Og opp til Gyrihaugen var det en stigning på omtrent 250meter fra Damtjern.

Men det fine med å løpe oppover er at det alltid er verdt det når du kommer til toppen. Gyrihaugen var ikke noe unntak.

Pausen her lot beina få slappe av akkurat lenge nok til at de var klare for turen ned igjen. Og det trengtes, for det å løpe nedover synes jeg kan være mye mer krevende enn å løpe i oppoverbakker.

Det synes forresten ikke Tommy og Hans, for de spurtet nedover de bratteste partiene der jeg nesten hadde mest lyst til å snu meg og krabbe ned.

Nedoverbakkeløping er helt klart en ting jeg burde øve mer på.

Selv om jeg måtte konsentrere meg veldig for å klare å holde følge med gutta så fikk jeg mulighet til å nyte litt av den fine utsikten på veien nedover også. Veien ned fra Gyrihaugen føltes veldig kort og før jeg visste ordet av det var vi tilbake på parkeringsplassen.

Garmin klokka mi viste at vi hadde tilbakelagt over 24 kilometer og klatret til sammen 1292 høydemetre på turen.

Man skulle tro at jeg var helt utslitt etter turen, men sannheten er at jeg hadde mer lyst til å fortsette å løpe en å sette meg i bilen å kjøre hjemover.

For turer som dette gir meg en helt ubeskrivelig lykkefølelse.

 

Publicerat: 2017-07-16 22:16 Kommentarer (0)



Når man har bursdag og får gjøre akkurat det man har lyst til

27 juni fylte jeg 30 år. Dagen feiret jeg med å gjøre det jeg hadde aller mest lyst til, nemlig å løpe rundt på nye stier i Østmarka. Jeg hadde tatt imot en utfordring som gikk ut på å bli kjørt ut til Losby også klare å finne veien hjem derifra. Noen mente vist at det ville bli en skikkelig prøvelse for meg siden jeg ikke akkurat er verdensmester i orientering. Challenge accepted!

Jeg ble kjørt ut til Losby og satte avgårde på blå sti mot Mariholtet. Skiltet som pekte mot Mariholtet viste at turen dit, hvis jeg løp riktig, ville være på 8 kilometer. Det gikk ganske bratt oppover til å starte med og noen steder var terrenget utfordrende så i +25 grader og solsteik var jeg glad for å komme inn på en litt lengre strekke med flatere terreng oppe ved Halsjøen.

Veien videre var ikke spesielt utfordrende. Det er klart det var litt bakker innimellom og partier hvor man måtte være litt varsom med hvor man plasserte føttene, men det var mye mindre kupert enn jeg hadde forventet. Turen gikk videre til Skullerudseter og derifra gikk det lett det siste stykke til Elvåga. Det var nesten irriterende bra merket hele veien og jeg tok ikke feil av veien en eneste gang, så strekningen ble tilbakelagt på mye kortere tid enn jeg hadde trodd.

Jeg møtte bare på to personer på turen mellom Losby og Elvåga, og det var utrolig morsomt at den ene av dem var en løpevenn som også var ute på oppdagelsestur i marka. Det ble en kort pause med litt løpeprat før vi løp hver vår vei videre.

Da jeg kom til Mariholtet var jeg nesten litt skuffet. Derifra var veien hjem enkel og godt kjent. Derfor bestemte jeg meg for å legge inn en tur opp til Haukåsen bare for å gjøre løpeturen litt lengre og for å prøve ut en ny sti jeg hadde hatt lyst til å prøve ut en stund.

Jeg løp et stykke på skogsveien før jeg tok av på stien, som jeg oppdaget ganske fort ikke var stien, men et traktorspor som det var helt umulig å løpe på. Jeg kom meg tilbake på skogsveien og fulgte den litt lenger før jeg tok av på blåmerket sti og så gikk det bratt opp hele veien til ¨Kula¨.

Dette er et av mine favoritt steder i Østmarka!

Her oppe tok jeg meg en matbit og nøt utsikten før jeg satte av sted nedover igjen. Jeg valgte en annen blå sti denne gangen og før jeg hadde løpt 20 meter stod jeg godt plantet med begge beina nede i et gjørmehull. Da jeg snudde litt på hodet oppdaget jeg at stien jeg trodde jeg fulgte lå sånn ca 2 meter til venstre for der jeg nå stod med begge beina godt plantet i gjørma.

Da jeg hadde kommet meg ut av gjørma klatret jeg videre nedover stien mot skogsveien litt lengre nede. Jeg skriver klatret, for der var det veldig bratt. Å løpe nedover der hadde ikke vært lurt.

Planen var nå å løpe hjem, men da jeg plutselig oppdaget en ny sti med skilt mot Lutvann bestemte jeg meg for å ta en liten løpetur dit, for Lutvann har jeg hatt lyst til å løpe rundt lenge.

Det gikk bratt nedover til jeg kom til et nytt skilt som pekte ut retningen mot Lutvann for meg. Jeg så vannet med en gang og løp på stien rundt vannet. Det var veldig mye mindre enn jeg hadde trodd og stiene var smale. Da jeg hadde kommet halvveis rundt vannet måtte jeg til og med klatre opp en liten fjellvegg ved hjelp av et tau. At dette var et vann som mange folk løp rundt forstod jeg absolutt ikke, for etter å ha kommet opp med hjelp av tauet oppdaget jeg bare en enda smalere sti og enda mer kupert terreng.

Jeg kom meg opp en stupbratt bakke og surret litt rundt før jeg fant en ny sti, som heller ikke var merket og fulgte den videre rundt vannet. De som er godt kjent i Østmarka har kanskje allerede forstått at det ikke var Lutvann jeg hadde løpt rundt, men et bitte lite tjern som kalles Kroktjern. Det fant jeg ikke ut av før jeg hadde kommet hjem og fikk studert kartet på Strava skikkelig.

Da jeg hadde løpt rundt vannet fulgte jeg en sti som skiltet sa førte mot Sarabråten. Derifra hadde jeg tenkt til å følge veien langs Nøklevann og videre hjem. Jeg løp ikke langt før dette dukket opp:

På grunn av hekkende fugler så var området sperret av.

Sta som jeg er kom det ikke på tale å løpe tilbake samme vei som jeg hadde kommet. Det måtte jo være mulig å komme rundt dette området og så følge stien videre? Så jeg bestemte meg for å løpe utenfor sti langs sperringen. Det gikk ikke så veldig bra. Med buskas og lyng opp til over knærne og et mer og mer kupert og etter hvert umulig terreng å komme frem i, i tillegg til at jeg mistet retningsansen fullstendig, så fikk jeg en lang ufrivillig pause hvor jeg surret frem og tilbake for å finne en trygg måte å komme enten opp fjellveggen jeg hadde på den ene siden eller ned skrenten jeg hadde på den andre siden. Jeg fant til slutt en vei ned og ikke lenge etterpå kom jeg inn på en sti.

Jeg har aldri i hele mitt liv vært så glad for å finne en sti.

Etter å ha løpt et lite stykke kom jeg inn på blåmerket sti igjen og fulgte den oppover og etter en del klatring var jeg plutselig tilbake nesten på toppen av Haukåsen.

Derifra løp jeg hjem over Slettefjell og Skullerud.

Hele turen kom på 24 kilometer, men jeg kunne ha fortsatt å løpe rundt i skogen en time eller to til om det ikke hadde vært for at familien min stod klare med bursdagsmiddag og kake.

Turer som dette er det som skal til for gi meg ekte lykkefølelse og jeg kan ikke se for meg en bedre måte å feire bursdagen min på.

 

Publicerat: 2017-07-07 20:33 Kommentarer (0)



15 träffar Sida: 1 2 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


Når jeg ser tilbake på løpeåret 2018 var det store høydepunktet definitivt deltagelsen i TDS under ... [Läs mer]

Team RW RåskinnetMer

Med kun noen få dager kvar til startskuddet går av på Råskinnet er det mye følelser som er i sving ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser