Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Fra hytte til hytte gjennom Jotunheimen med løpesko på beina

Den første uka i August la jeg ut på et eventyr jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre allerede i Juli i fjor. Da jeg kjørte gjennom Valdresflya på vei hjem fra Hornindal og så det mektige fjellandskapet forstod jeg at dette var et sted jeg måtte tilbake til, og da med løpesko på beina. Når jeg snakket med folk jeg kjenner om ideen var det flere enn en som kommenterte at «Jotunheimen er vel ikke akkurat det best egnede stedet for løping?».

Stein og ur og generelt sett lite løpbare stier var det folk forbandt Jotunheimen med. Vakkert ja, og fint for fotvandring igjennom fantastisk natur, men løping? Nei… Da ble jeg i stedet anbefalt andre steder. Men jeg ville oppleve Jotunheimen og disse «må oppleves» stedene som Besseggen, Galdhøpiggen og Glittertind. Og har jeg først bestemt meg for noe er det lite som kan få meg til å endre retning.

Jeg dro av sted en torsdag etter jobb. Bussturen fra Oslo til Gjendesheim var en behagelig start på ferien. Med lydbok på øret og vakker natur som føk forbi vindusruta var det bare å slappe av og nyte turen. Det lønner seg å kjøre kollektivt når man drar på slike eventyr. Ikke bare av miljøhensyn, men også fordi det gjør at du står friere til å avslutte turen et annet sted enn du starter. Dessuten er det greit å slippe å være sjåfør når du skal hjem etter et langt løpeeventyr, for det er en liten mulighet for at du er sliten i beina da…

Jeg kom altså frem til Gjendesheim i strålende solskinn. Det var meldt knallvær hele helgen og jeg gledet meg til å begynne turen, men først ble det en overnatting på Gjendesheim med en skikkelig god treretters middag. For uten mat og drikke, duger løperen ikke…

Fra Gjendesheim til Glitterheim

(Normalt 22km og ca 1000 høydemeter, med litt surr 24km og litt flere høydemetre)

Så fort frokosten var spist og matpakken var smurt dro jeg av sted i retning Glitterheim. Dette ville bli en av turens korteste etapper på bare 22km, men jeg syntes det var en fin start og dessuten hadde jeg hårete planer for neste dag og tenkte det var greit å la beina få en mild start.

Starten på turen bød på godt med stigning, og selv om jeg hadde startet med både buff og jakke på ut fra Gjendesheim var disse av før jeg hadde løpt en kilometer. Den fine utsikten hadde jeg helt fra første bakke opp fra Gjendesheim. Det var bare å snu seg rundt og nyte det vakre turkisfargede Gjende vannet som er omkranset av majestetiske fjell. Folk flest legger turen over Besseggen når de er på Gjendesheim så jeg hadde stien for meg selv. Det tok ikke lang tid før jeg forstod hva folk mente med at «det er mye stein i Jotunheimen», for jeg måtte ta meg forbi steinrøyser stadig vekk. Likevel var mesteparten av strekningen mellom Gjendesheim og Glitterheim løpbar selv med de mer enn 1000 høydemetrene som strekningen serverer. Her var det lange flate strekninger, løping langs to flotte vann og kryssing av flere elver over fine hengebroer.

Jeg møtte på en og annen fjellvandrer underveis og noen flere sauer, men for det meste løp jeg for meg selv. Jeg nøt utsikten på strekningen langs Russvatnet så mye at jeg plutselig oppdaget at det ikke lenger var noen røde T-er på stien. Jeg løp litt tilbake, men å løpe motsatt vei av dit man skal er så demotiverende, og så jeg ikke en litt mer tydelig sti der fremme? Jo, det var vel bare å fortsette den veien. Jeg surret litt opp og ned, for plutselig var ikke «stien» noen sti mer, men mer det en optimist vil kalle et svakt dyretråkk. Jeg så en bro et stykke nede ved vannet, men stusset litt over at stien gikk så langt ned, for skulle ikke jeg egentlig den andre veien? Et blikk på kartet fortalte meg at jeg ikke skulle over den broen, men fant jeg stien til broen ville jeg kunne følge denne i motsatt retning og komme inn på den riktige stien igjen. Og det var det jeg gjorde. Noen ekstra kilometer her gjorde meg uansett ingen ting.

Den eneste strekningen jeg syntes var litt kronglete denne dagen var da jeg skulle opp igjennom Hestlægerhøe. For nå snakker vi steinete. Her var det bare stein så langt jeg kunne se og det ble ikke stort til løping her, men mer en utøvelse av balansekunst fra sten til sten. Her møtte jeg tre litt eldre, men veldig spreke damer som lo godt da jeg kommenterte at det var litt mye stein her. «Dette er ingenting i forhold til hvordan det er borte ved Spiterstulen» svarte de lattermildt. Jeg hadde altså mye stein å se frem til neste dag…

Men da jeg kom opp på toppen kunne jeg se enden på steinura og Glitterheim i det fjerne og kort tid etterpå satt jeg på en stein utenfor Glitterheim i solsteika og spiste matpakken min.

Siden jeg fremdeles hadde mange timer å slå ihjel før middag tok jeg en liten tur bort til en fin foss som ligger rett ved Glitterheim også brukte jeg resten av dagen på å planlegge neste dag, lese i Norges fjelltopper over 2000m, høre lydbok og spise masse god mat. Og etter en god natts søvn i sovesalen, (jada, det er mulig å sove godt på sovesal når man har med ørepropper og buff), var jeg klar for en av turens lengste og definitivt bratteste etapper.

Opp og ned Norges to høyeste fjell

(30km og 2500 høydemeter)

Lørdag morgen spiste jeg en god frokost og pakket med meg en stor niste, for planen var å bestige både Glittertind (2457moh.) og Galdhøpiggen (2469moh.) på en og samme dag. Værmeldingen viste strålende sol og selv om klokken ikke var mer enn 8 da jeg løp av sted kunne jeg starte turen i bare t-skjorte og shorts. Turen opp til Glittertind gikk lett. Joda, det er litt steinete der og noen steder ble det litt hopping fra stein til stein, men det var godt merket og jeg nådde overaskende fort partiet med snø. Til min overraskelse var jeg ikke alene der oppe denne lørdag morgenen; tre reinsdyr hadde kommet opp før meg…

Jeg hadde fått høre at det var lett å finne veien opp og at snøen var lett å gå i nå sånn at man ikke trengte stegjern og isøks. Så jeg fulgte et tydelig tråkk som gikk omtrent midt på breen. Det gikk greit helt til sporet bare stoppet midt på. Jeg stusset. Forsøkte å ta noen skritt videre, men uten tråkket var det isete og glatt og det fristet lite med en uønsket aketur ned til steinene et godt stykke lengre ned. Jeg begynte å virre litt frem og tilbake. Var det et annet tråkk jeg skulle ha fulgt? Jeg så ingen andre tydelige tråkk, var det meningen at man skulle gå lengre opp mot kanten? Jeg beveget meg litt opp og ned, kjente meg ikke helt komfortabel der jeg vimset rundt oppe på toppen. Jeg bestemte meg til slutt for å fortsette der sporet sluttet, brukte tid på å lage dype nok spor til at jeg ikke ville skli og etter hvert kom jeg opp til et parti uten snø hvor jeg kunne nyte utsikten. Reinsdyrene hadde forsvunnet og jeg var nå helt alene oppe på Norges nest høyeste fjell. Og selv om klokka ikke var 10 en gang så jeg meg fortjent til en sjokolade.

Nå fortsatte turen nedover mot Spiterstulen. Utsikten jeg hadde foran meg var fantastisk og jeg kunne se Galdhøpiggen, som var neste mål for turen i det fjere. Her var det også mye stein, men det gikk brattere nedover enn det hadde gjort oppover og etter hvert ble det mer klyving enn løping. Jeg er ikke så glad i å klatre nedover og det var helt nydelig å nå bunnen hvor jeg ble møtt av en lettløpt flat jordsti hvor bena fikk gå av seg selv. Jeg møtte på en annen løper her, han var bare på en dagstur fra Spiterstulen og hadde ikke med seg noe ekstra stæsj. Jeg slo av en liten prat med ham og han så storøyd på meg da jeg fortalte at jeg skulle videre opp på Galdhøpiggen i dag. «Du får litt stigning på turen i dag da» sa han bare.

Jeg løp videre mot Spiterstulen, fylte vann i flaska i elver og bekker på veien. Det var godt og varmt og jeg var konstant tørst. Det siste stykket ned mot Spiterstulen var en artig nedoverbakke for løping. Løpbar, men ikke enkel. Ved enden av stien ventet en kort strekning på asfalt og jeg ga på litt ekstra for nå var jeg klar for å spise matpakken min på Spiterstulen.

«Hva er forventet tid opp og ned Galdhøpiggen?». Jeg mente jeg hadde lest 7 timer, men ville dobbeltsjekke før jeg la av sted. Klokka nærmet seg 13.00 og jeg ville være sikker på at jeg rakk å være tilbake før middagsserveringen stengte.

«7-8 timer» var svaret, og etter en og en halv dag med løping i Jotunheimen hadde jeg laget en formel for forventet tid pr etappe etter hva DNT regnet som normal tid uten pauser. Det ville for meg ta omtrent halve tiden, også plusset jeg på noen minutter til fotostopp og kanskje en sjokoladepause på en fjelltopp. Så jeg regnet med at jeg burde nå middagen før kjøkkenet stengte klokka 21.

Jeg begynte turen klokka 13 nøyaktig og følt at det gikk i sneglefart opp fra Spiterstulen. Det var en lang og bratt bakke, men lett å gå og jeg så ikke noe til alle disse steinene som damene jeg hadde møtt dagen før hadde advart meg om. Temperaturen var nå på topp og jeg merket at behovet for vann var stort så det ble en del stopp for å fylle vann. Jeg hadde spurt hvordan muligheten for å fylle vann var på veien oppover, og var blitt fortalt at jeg burde fylle vann der jeg mistet Spiterstulen av syne. Etter det var det ikke vann å finne før nærmere toppen av fjellet.

Og så kom steinene. Det var store steiner som man måtte balansere over, men det var ikke så ille som jeg hadde fryktet. Nå skal det sies at det var en varm sommerdag og at steinene var helt tørre, det er ikke sikkert jeg ville ha syntes det var like morsomt om det regnet og var surt og vått og steinene i tillegg blir sleipe og glatte. Problemet er egentlig ikke våt stein, har man sko med godt grep så spiller det ingen rolle, men noen av steinene i Jotunheimen hadde et grønt skjer, en type mose. Da hjelper det lite om skoene har gått grep, for våt mose biter ingen ting på.

Jeg var forberedt på at jeg skulle over to topper før jeg kom til den virkelige toppen. Når man starter turen nede fra Spiterstulen ser man ingen av dem, men så kommer man opp over den første kneika og da ser man Svelnose (2272moh.) Er man ikke forberedt på at dette bare er første av tre topper man skal opp på denne turen kan man fort gå på en liten mental smell når man oppdager at man skal over enda en topp. Først på vei opp Keilhaus topp kunne jeg se hytta på selve Galdhøpiggen. Og den var mye lengre borte enn jeg hadde forventet. Jeg begynte å bli lei av stein. Det hadde vært noen fine partier med lett klyving og vakker utsikt på bandet, det som betegnes som det mest luftige partiet på vei opp til Galhøpiggen, men nå var jeg gira på å nå toppen og drikke en brus. Jeg var tom for vann og her var det ingen muligheter for påfyll fra bekker. Det hadde vært noen partier hvor det var mulig å gå i snø oppover, men snøen var mer kronglete å gå i oppover, litt for glatt. Så jeg klatret heller i steinene det siste stykket opp til topps. Det ilte i magen da jeg så de få personene som valgte å ta veien ned de snødekte partiene og jeg gledet meg til å gjøre det samme når jeg skulle ned igjen.

Kontrasten fra å stå på Glittertind helt alene tidlig på morgenen var enorm til det folkehavet jeg møtte på toppen av Galdhøpiggen. Her var det trangt om plassen, men jeg fikk tatt de obligatoriske bildene, spist en sjokolade, skrevet meg inn i boka og drukket en boks Fanta til 50kr før jeg satte kursen nedover igjen. Og nå styrte jeg meg konsekvent mot de snødekte partiene. Det er få ting som slår opplevelsen av å løpe ned et fjell i snø. Jeg lo som en liten unge der jeg løp og skled om hverandre nedover. Jeg ramlet på baken mer enn en gang, noe som resulterte i brannsår på rumpe og lår og iskalde hender, men det stoppet ikke den barnslige gleden min. Latteren min smittet over på flere av de jeg passerte og flere bestemte seg for å prøve å skli på snøen. Der det ikke var snø var det bare å hoppe fra sten til sten og det siste partiet ned til Spiterstulen fikk jeg selskap av en liten gutt som ikke kan ha vært mer enn 8-9 år, men som var helt rå på å løpe nedover. Han skrenset nedover og ga meg hjerte i halsen inntil jeg forstod at han hadde stålkontroll på det han drev med.

Da jeg ankom Spiterstulen var jeg skrubbsulten, men til min fortvilelse oppdaget jeg at det ikke var mat før om 45 minutter. Så da fikk jeg tid til en iskald dusj før mat og å planlegge neste dag.

Værmeldingen viste at det gode været ville holde seg frem til mandag ettermiddag. Så ville det bli regn og muligheter for torden. Jeg hadde en fleksibel plan hvor jeg hadde mulighet til å gjøre turen lengre og kortere alt etter som hva jeg følte for. For meg var det viktigst å komme meg over Besseggen mens været var bra og jeg bestemte meg for å velge et alternativ der jeg kortet ned ruten og tok en lengre etappe enn planlagt neste dag sånn at jeg kunne komme meg over Besseggen mandag formiddag før de mulige tordenbygene kom.

Jeg rådførte meg med betjeningen på Spiterstulen som advarte mot at det både var en lang og krevende tur jeg planla. Turen over fra Spiterstulen til Gjendebu regnes som en lang dagsmarsj. Terrenget igjennom Uradalen er, som navnet kanskje vitner om, veldig steinete og kronglete. Der ville det bli lite løping. Når jeg i tillegg sa at jeg planla å fortsette over til Memurubu via Bukkelæget ristet de bare på hodet, men sa at jeg så ut som om jeg var sprek nok til å få det til. Jeg var ikke så bekymret. Skulle jeg merke at det ble for langt var det bare å ta en natt på Gjendebu. Dessuten virket ikke 38km på en dag så ille. Jeg tok det jo i et behagelig tempo.

Gjennom steinete Uradalen og opp luftige Bukkelægeret

(Ca 38kmog 1500 høydemetre. Klokka gikk tom for strøm etter 32km og jeg rotet meg bort etter Bukkelæget og navigerte med kart og kompass igjennom lyng og kronglete terreng)

Jeg kastet i meg frokosten og smurte meg en real matpakke før jeg satte av sted i retning Gjendebu. Stien langs elva fra Spiterstulen var våt og jeg måtte krysse flere bekker små. Jeg gjorde mitt beste for å holde beina tørre, hadde en lang dag foran meg og jeg ville helst holde sokkene tørre så lenge som mulig. Så fort jeg begynte stigningen opp mot Uradalen ble stien tørrere før den ganske raskt gikk over til å kun bestå av stein. La meg bare si at turen opp til Galdhøpiggen ikke kan måle seg med turen igjennom Uradalen når det kommer til steinete terreng. Jeg har aldri sett så mye stein før og her var det bare å smøre seg med tålmodighet. Jeg holdt likevel et greit tempo, for i Uradalen fikk jeg selskap av en billion sultne knott. Men jeg meg tid til en liten fotostopp der uansett, for dalen var så vakker med de små blå vannene som speilet fjellene.

Jeg tok igjen en mann som var på dagstur fra Spiterstulen til Gjendebu og som også holdt et bra tempo for å unngå å bli spist opp av Knotten. Dessuten skulle han rekke siste ferga over til Gjendesheim og var avhengig av å holde farten oppe. Det var hyggelig å ha noen å skravle med her hvor terrenget krevde en mye lavere km fart enn ellers, men etter at det mest kronglete partiet var passert sa jeg farvel til følget og fortsatte videre alene.

Etterhvert gikk steinene over til å bli løpbare jord-stier i en frodig dal med store vann, fosser og beitende kuer. Nå snakker vi ekte nasjonalromantikk og Freia melkesjokolade nostalgi. Det siste stykket ned mot Gjendebu ble likevel litt langtrukkent og jeg var veldig glad da jeg kom igjennom porten på Gjendebu og kunne sette meg ned med matpakka, en flaske Cola og en nystekt vaffel på en benk utenfor hytta.

Jeg hadde mer å gå på og var ikke i tvil om at det ville gå greit å ta seg over til Memurubu samme dag. Turen opp Bukkelæget, en bratt og luftig tur med fantastisk utsikt, hadde jeg gledet meg skikkelig til. Jeg viste ikke helt hva som ventet meg for noen beskrev dette som en mye mer luftig opplevelse enn Besseggen, så det ga meg litt sommerfugler i magen da jeg la av sted fra Gjendebu.

Ut fra Gjendebu gikk det først på grusvei, videre inn på sti langs vannet og så begynte stigningen. Det tok ikke lang tid før pulsen føk i været og svetten rant der jeg peste oppover fjellsiden i varmen. Etter hvert kom det partier med enkel klyving og steder hvor stien ikke var bredere enn 20cm, men der var det kjetting og jeg følte meg ikke utrygg på noe som helst tidspunkt. Dette var en utrolig morsom strekning og jeg koste meg skikkelig der jeg kravlet og klatret oppover og utsikten jeg ble belønnet med var helt fantastisk. Man så utover det turkisgrønne Gjende-vannet og jeg var nesten i ekstase da jeg nådde toppen og så en herlig lettløpt sti som fulgte kanten av fjellsiden sånn at jeg kunne fortsette  nyte denne herlige utsikten. Men stien ble etter hvert mindre og mindre tydelig og jeg begynte å lure på hvorfor det ikke var noen røde T-er her. Og når stien ble helt borte forstod jeg at jeg måtte ha gått feil et sted. Det fristet ikke å løpe tilbake, så jeg dro frem kartet og så at det burde være mulig å fortsette videre i samme retning og at jeg da ville komme inn på rød T-stien igjen. Før eller senere…

Jeg hadde glemt hvor tungt det er å traske utenfor sti i fjellet. Lyng og fjellvegetasjon er energityver og dessuten måtte jeg flere ganger klyve litt eller vimse litt hit og dit for å finne en vei videre. Og nå så jeg mørke skyer trekke mot meg, lett buldring kunne høres i det fjerne og jeg begynte å bli litt småpanisk for at jeg skulle gå meg fast her oppe å få uvær med på kjøpet. Garmin hadde sagt takk for seg etter 32 kilometer, jeg hadde glemt å lade den før jeg dro ut fra Spiterstulen, så nå visste jeg ikke hvor langt jeg kunne forvente å ha igjen av turen heller. Men så kom jeg plutselig inn på stien igjen og fortet meg over den siste toppen før nedstigningen til Memurubu. Buldringen kom nærmere og jeg ble ivrig etter å komme meg ned fra fjellet. Det siste partiet ned fra Memurubu er bratt og med mye løs stein og jord. Jeg skled og tok meg for med baken og venstre hånd. Ikke spesielt behagelig, men jeg spratt opp på beina igjen og pilte nedover så fort det lot seg gjøre. Jeg var sliten da jeg nådde Memurubu og spiste en velfortjent is før jeg tok en kattevask i Gjende og tørket på en benk utenfor hytta men jeg kunne høre buldringen fra små lokale tordenbyger rundt om kring mens jeg ventet sultent på middagen.

Besseggen på sitt aller beste

(ca.14 km og 1100 høydemeter)

Jeg hadde ikke noe ønske om å oppleve køgåing over Besseggen, dessuten var det meldt fare for tordenbyger utover dagen og jeg bestemte meg for å starte tidlig og ikke bruke alt for lang tid over fjellet. Så fort frokosten var spist og matpakke var smurt satte jeg av sted oppover bakken fra Memurubu. Klokka var litt over 8 og flere hadde droppet frokosten på Memurubu og lagt av sted tidlig, sikkert av samme årsak som jeg ville nå Besseggen så tidlig som mulig, men jeg passerte dem raskt og hadde stien for meg selv da jeg nådde første skilt hvor beskjeden er «Om du har brukt over 2 timer for å komme hit, snu». Jeg hadde brukt 30 minutter og tenkte at dette skulle gå bra.

Jeg kom over en liten topp og så ned på et blått vann og stusset og tenkte at det jeg så foran meg var Besseggen. Ikke helt som jeg hadde forestilt meg og sånn det så ut på bilder, men jaja, det var vel her jeg skulle begynne å klatre da?...

Det krever et visst talent for å gå seg bort på vei opp Besseggen, men denne jenta er en mester i å miste stien, så da jeg stod på toppen av en knaus etter en liten klatreøkt og stusset over at det verken var noen røde T-er eller fotspor her hvor 40 000 mennesker tar seg over hvert eneste år, så jeg plutselig en løper langt der nede på en veldig tydelig sti. Da var det bare å klatre ned igjen og følge den veldig tydelig merkede T-stien videre over en ny topp og der så jeg Besseggen. Jeg hadde tatt igjen løperen som jeg hadde sett, han fylte vann i en flaske og tok seg en hvil også bestemte vi oss for å fortsette videre sammen. Han var fra Sverige og skulle løpe Stranda Fjord Trail til helgen og tok dette som en liten treningsøkt før løpet. Han fortalte at det var vanskelig å få trent i slikt terreng i Sverige og at fjell som dette ikke var hverdagskost for ham. Ikke for meg heller tenkte jeg da vi kravlet oppover Besseggen som bare ble brattere og vakrere jo høyere vi kom. Da vi var forbi det bratteste partiet var vi nødt til å sette oss ned et øyeblikk og bare nyte utsikten. For et fantastisk sted! Og vi hadde Besseggen helt for oss selv i strålende solskinn! Det er ikke mange forunt.

Etter det fortsatte vi opp til topps, og der venter ett flatt, steinete og ganske kjedelig parti i forhold til det man nettopp har fått oppleve. Det var først da vi begynte nedstigningen mot Gjendesheim at den ordentlig fine utsikten kom tilbake. Det var herlig å la beina gå av seg selv ned fra Veslefjellet. I hvert fall det første stykket. Så kom det noen mer bratte partier med litt klyving og løse steiner, men etter det var det bare å sette beina fri igjen og i løpet av kort tid stod jeg på samme sted som jeg hadde startet 4 dager tidligere.

Det var enda lenge igjen av dagen og etter å ha spist en velfortjent iskrem var jeg klar for en ny tur. Knutshøe fristet, men før jeg rakk å dra av sted begynte det å buldre lett. Jeg er glad jeg valgte å stå over turen til Knutshøe, for det ble skikkelig uvær med både lyn, torden og styrtregn noen få timer senere. Dessuten tror jeg beina hadde godt av å få hvile litt, for selv om jeg var tilbake på Gjendesheim var turen min i Jotunheimen på langt nær ferdig. Jeg hadde enda 3-4 dager med løping i fjellheimen foran meg. Nå måtte jeg bare bestemme meg for hvor eventyret skulle gå videre…

Epilog; Om å løpe alene

Du skulle kanskje tro at det å dra av sted på en slik tur helt alene er ensomt, men på turen møtte jeg mange trivelige folk på hyttene og innimellom også på stiene. To svenske jenter som jeg møtte allerede første kvelden på Gjendesheim og som fulgte deler av samme rute som meg møtte jeg på tre av hyttene og da spiste vi middag og frokost sammen. De gangene jeg ikke spiste med dem hadde jeg alltid trivelig selskap til middag og frokost og hyggelige folk på sovesalene. Stemningen på hyttene er utrolig koselig, og det er lett å prate med folk. Jeg trives godt med å løpe på egenhånd, selv om det er hyggelig å ha selskap også, men jeg følte meg altså aldri ensom (i hvert fall ikke på en negativ måte. Noen ganger er det ganske godt å føle på det å være helt alene på toppen av et fjell)…

Men det finnes organiserte turer for de som ønsker seg en mer sosial variant. Se for eksempel turen Runner’s World og DNT arrangerer i september her.

Og hvis du lurer på hvordan jeg forberedte meg til denne turen og hva jeg pakket med meg kan du lese innlegget mitt om Fastpacking for Dummies her.

 

 

Publicerat: 2019-08-12 21:35 Kommentarer (0)



Er du en sånn en som går under løp? Det er jeg også…

Når folk spør meg hvordan det er mulig å løpe lange løp på nesten 100 kilometer opp og ned fjell etter fjell svarer jeg at jeg løper jo ikke hele tiden. Jeg stopper opp på matstasjonene og fyller på med næring og vann, jeg løper i et behagelig tempo som jeg kan holde i mange kilometer og så går jeg opp bakkene. «Går du under løp? Jammen, da kan det vel ikke kalles løping?». Tja, hvis ikke du heter Kilian Jornet, Ryan Sandes eller noe i den duren så løper du ikke opp stupbratte bakker som føles uendelig lange. Da går folk flest. Forskjellen er bare hvor fort de går.

Etter å ha deltatt på litt forskjellige terrengløp har jeg oppdaget at styrken min ikke ligger i selve løpingen. Jeg er ikke spesielt rask i de løpene der man kan løpe hele strekningen. Tempoet mitt på flata er ikke så mye å skryte av. Derimot har jeg funnet ut at jeg er en særdeles god gåer. Altså, på løp hvor folk flest blir nødt til å gå en god del av tiden fordi det er så bratte bakker eller fordi terrenget ikke egner seg for løping der går jeg forbi folk og jeg kan bare huske å ha blitt forbigått i en oppoverbakke på et ultraløp 2 ganger. Jeg er kanskje litt rar akkurat der, men for meg spiller det ingen rolle om jeg blir forbiløpt på en rett strekning eller i en nedoverbakke. Da smiler jeg bare og sier bra jobba. Men løper noen forbi meg i en oppoverbakke våkner konkurranse instinktet mitt med en gang og jeg kan love deg at det gir meg fart på beina.

Men jeg har sett at det å bli løpt forbi, eller kanskje enda verre, gått forbi i oppoverbakker også påvirker andre løpere. Jeg har sett det i ansiktet til de jeg har passert når jeg har gått forbi dem med henda på ryggen som om jeg er ute på en rolig søndagstur. Jeg har sett hvordan det har tatt gnisten ifra løpere som strever seg oppover en lang bakke et godt stykke ut i løpet etter å ha brent seg ut på de første tøffe bakkene. Det at noen andre går forbi relativt ubesværet gjør kanskje at man kjenner ekstra godt på at man selv er veldig sliten. Bare så det skal være sagt; dette er ikke en teknikk jeg bruker med hensikt for å få konkurrenter til å føle seg slitne, men det er en observasjon jeg har gjort meg og som jeg har tenkt over. For i ultraløping har det mentale utrolig mye å si. Det å gå på en mental smell gir minst like stor fare for en DNF eller at man bruker mye lengre tid enn planlagt som en skade, magetrøbbel eller det at kroppen er fysisk utmattet.

I disse løpene der man skal opp den ene monsterbakken etter den andre er faren stor for at man møter en slik mental smell i en av disse bakkene. For det er tungt, det går tregt og det fortsetter i det som føles ut som en evighet. Den mentale strategien jeg bruker for å unngå disse mentale nedturene når jeg kommer til en oppoverbakke er å tenke at oppoverbakker er bra. For da kan jeg gå. Så selv om pulsen går opp får kroppen fri fra løpingen og muskelbruken endrer seg. Det blir en form for hvile og restitusjon selv om tempoet ikke går for mye ned.

Det er ikke bare i oppoverbakker jeg går. Det hender at kroppen streiker eller at det gjør så vondt at jeg ikke klarer å løpe en periode. Men gå, det kan jeg alltid, og selv om jeg begynner å gå raskt i stedet for å løpe går ikke kilometer tiden min noe nevneverdig ned. Jeg klarer å holde et raskt tempo når jeg går og har sett at jeg kan holde følge med slitne løpere som løper i et rolig tempo mens jeg går. Belastningen på kroppen blir mindre når jeg går og noen ganger er 10-15 minutter med gåing alt som skal til for at jeg skal klare å gjennomføre de siste 20 kilometerne av løpet. Jeg får hentet meg litt inn og som regel bruker jeg tiden mens jeg går til å få i meg mer energi i form av en brødskive, nøtter eller andre ting som krever litt mer tygging enn det som er lurt å spise mens man løper. Og jeg tar meg aldri tid til å bli stående lengre på matstasjonene enn at jeg har fått fylt opp flaskene også tar jeg med meg maten i hånden og går ut fra matstasjonene mens jeg spiser. På den måten får jeg pause, men beveger meg fremover og stivner ikke, også begynner jeg å løpe igjen når jeg har svelget unna maten.

Det er ganske morsomt å se i etterkant av løp hvor jevne kilometertidene mine kan være på sånne lange løp selv om det går mye opp og ned og jeg tror at det er med på å gjøre det lettere og at jeg blir mindre sliten. Både fysisk og mentalt. Og det at jeg ikke opplever det å måtte gå i perioder av løpet som noe negativt hjelper meg å holde motivasjonen oppe selv når det blir tungt. Jeg møter sjelden veggen når jeg er på sånne lange løp, for jeg vet at så lenge jeg beveger meg fremover så kommer jeg nærmere målstreken. Om det er gående eller løpende spiller ikke så stor rolle, så lenge jeg kommer meg over målstreken før eller senere. Men over målstreken løper jeg altså. Da er det ikke snakk om at jeg går… 

Så dagens tips er derfor: bli en god gåer. Tren på å kunne gå raskt, det kan man gjøre i hverdagen utenom løpeøktene. Gå raskt opp trappene, gå raskt til bussen, gå raskt når du er ute på handletur. Og om du er uheldig og har pådratt deg en løpeskade i kneet eller en beinhinnebetennelse eller noe annet kjedelig som gjør at du må ta en pause fra løpingen så bruk muligheten til å gå raske og lang turer i terrenget. Det er god ultratrening.

Publicerat: 2019-06-17 19:37 Kommentarer (0)



Trugeløping for dummies

Prøvd å løpe på truger noen gang? Ikke? Det hadde ikke jeg heller før for litt over en uke siden da jeg la av sted på tur i Østmarka med et par helt nye Atlas racing truger. I Norge hører vi ikke så mye om trugeløping, her sverger vi til ski på vinteren når vi vil ut i det vakre vinterlandskapet som Norge har å by på. Men om man skal legge ut på et 230 kilometer langt løpeeventyr på vinteren i arktiske strøk, er truger ganske essensielt. Og derfor la jeg av sted for å trene på trugeløping i fjellet. For med under 4 uker igjen til Beyond the Ultimate Ice Ultra var det behov for et aldri så lite lynkurs i trugeløping.

Foto: Sylvain Cavatz

«Bare å ta dem på og løpe av sted»

På den første turen med truger forstod jeg at det å få på og av trugene krevde litt øvelse. De første gangene brukte jeg over 15 minutter på denne prosessen og for alle som er vant til å være i aktivitet ute om vinteren, vet at det å stå stille for lenge er den rette oppskriften på å bli iskald. Spesielt om du har vært i litt aktivitet allerede og har rukket å bli svett. På de 15 minuttene rakk jeg å bli så gjennomfrossen at jeg, etter å ha måttet ta av trugene på et parti hvor det ikke var mulig å bruke dem, kviet meg for å ta trugene på igjen. Jeg tok trugene av og på så lite som mulig på den første turen og skrev meg bak øret at det nok hadde vært en god ide å teste dette inne i varmen før man la ut på langtur i kulda.

Heldigvis kom jeg raskt inn i det når jeg først fikk satt meg ned og studert trugebindingen litt. Og etter tre dager meg bare trugeløping i fjellet kan jeg nesten kalle meg en proff på truger. Både når det gjelder å ta dem på, av og å løpe med dem. For det er egentlig ikke så vanskelig.

Foto: Sylvain Cavatz

Bra trening

Å løpe med truger er egentlig ikke noe hokus pokus. Du løper med litt bredere ben og må løfte beina litt høyere, men fortsett fra det er det ikke noe annerledes enn å løpe som vanlig.

Ja, bortsett fra at det føles fire ganger tyngre og at du forbrenner minst dobbelt så mange kalorier.

For selv om dette er superlette racingtruger som veier under én kilo til sammen, så er kombinasjonen 450 gram ekstra på hvert ben og snø noe som gjør at det å løpe 5 kilometer kjennes mer ut som 20 kilometer. Eller mer. Og tempoet går naturligvis drastisk ned. (Hvis du nå har gjort regnestykket 230 kilometer x 4 så forstår du kanskje at jeg plutselig ble litt nervøs da jeg forstod hvor langt 230 kilometer med truger og en syvkilos sekk vil føles ut som).

Trugeløping øker belastningen en del på samtlige av musklene som brukes til løping og om jeg hadde valgt å bruke staver i tillegg hadde jeg fått en fullkroppsøkt. Jeg merket også at spesielt akilles ble utsatt for mer belastning enn til vanlig, ikke vondt, bare uvant. Den økte belastningen på akillessenene kan også komme av at det ble en del trasking i bratte oppoverbakker. For veien til toppen av fjellet går jo som kjent oppover.

Foto: Sylvain Cavatz

Morsom trening

Og når vi først er inne på truger og oppoverbakker så kan jeg trekke frem hvor utrolig mye enklere det er å gå opp et fjell med truger enn med ski. Trugene gir så godt grep at det bare er å spasere rett opp selv der det er nokså bratt. Passer perfekt for sånne som meg som synes det å gå oppover er det morsomste i hele verden. Nesten. For trugeløping ned et fjell tar førsteplassen. I starten føltes det litt skummelt men så gikk det av seg selv. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles å løpe med truger ned en snødekt fjellside, det må rett og slett bare oppleves.

Det jeg nok liker aller best med trugekonseptet er at trugene gir meg mulighet til å løpe fritt i naturen selv om det er mye snø. I fjor ble det mange lange turer med snø opp til over knærne, noe som også er genial trening, men som begrenser løpingen en del. (Det sier seg selv at det ikke går kjempe fort når man er nødt til å grave frem beinet igjen for hvert steg man tar).

For meg er det selve eventyret og oppdagelseslysten som gir motivasjon til å legge ut på de lange turene. Å kunne løpe over vidda, opp et fjell og dypt inn i skogen hvor snøen ligger tungt på trærne gir en frihet og lyst til å komme seg ut på oppdagelsesferd i vinterland.

Foto: Sylvain Cavatz

Tommel opp

Så tommel opp for mer trugeløping i vinter. Og trugeløping vil det bli en hel del av under Beyond the Ultimate Ice Ultra. Selv om jeg helt ærlig må si at jeg krysser alt jeg har av fingre og tær for at årets Ice Ultra blir som i fjor hvor truger bare var nødvendig ca. 30 prosent av tiden. For om 70 kilometer av 230 kilometer i løpet av 5 dager blir på truger vil det være mer enn tungt nok for min del.

Foto: Sylvain Cavatz

Publicerat: 2019-01-22 21:44 Kommentarer (0)



Hvordan (i huleste) forbereder man seg til 230 kilometer?

Beyond the Ultimate Ice Ultra, ca. 230 km i et arktisk vinterland. Hvordan forbereder man seg til noe sånt når man bare har litt under seks uker igjen og du aldri før har gjort noe lignende?

(foto: Mikkel Beisner)

Jeg gjør alltid research før lange løp. Setter meg inn i hvordan traseen er, hva slags terreng jeg kan vente meg, hvilket utstyr jeg må ha med, hvordan sikkerheten er og om det er andre ting som det er lurt å vite om på forhånd. Jeg sjekker løpets hjemmeside, jeg googler, ser på Youtube-filmer og helst snakker jeg med andre som har deltatt på selve løpet eller lignende løp.

Allerede i fjor høst vekslet jeg noen meldinger med Damian Hall, fjorårets vinner av Beyond Ultimate Ice Ultra. Han fortalte at han hadde følt seg trygg hele veien og at det hadde vært en fantastisk opplevelse. Han anbefalte løpet sterkt og ga meg litt tips til utstyr. Problemet med et løp som dette er at det er veldig væravhengig. Det ene året kan du risikere at temperaturen ligger på rundt -5 grader, at det er mye overvann på innsjøene og tung og våt snø. Neste år kan temperaturen være på nærmere -40 grader, men til gjengjeld er snøen fast og du kommer tørrskodd over vannene. Det kan være så kraftig snøstorm en dag at det å ta seg over fjellet ikke er trygt slik at man er nødt til å flytte en etappe – den lange etappen du hadde forventet på dag fire når sekken er halvparten så tung som ved start, må kanskje flyttes til dag to. Været og naturen råder man ikke over, så man må heller forberede seg på alle muligheter. Både når det gjelder utstyr og når det kommer til det mentale.

Dette er etappene

Den 230 kilometer lange traseen til Beyond the Ultimate Ice Ultra er delt opp i fem etapper. Første etappe er Kungsleden. En etappe på 60 kilometer hvor du starter 300 moh. Og på det høyeste vil være 930 moh. En innsjø skal krysses, to bratte stigninger og en værutsatt tundra skal krysses før man avslutter med å løpe nedover gjennom skog inn til kveldens camp: noen jakthytter uten elektrisitet hvor vedovnen må holdes i gang av deltagerne selv.

Andre etappe er Kabla, løpets fjelletappe. Her skal løperne i hovedsak bare løpe opp et fjell og ned igjen på den andre siden. 44 kilometer. Her er løpets lengste stigning og du belønnes med en lang nedoverbakke i tung snø som gjennom en snøkledd eventyrskog. Men når du når kveldens camp vil du få mulighet til å tørke klærne og bruke kjøkkenet på Turisthytten Arrenjarka.

Tredje etappe kalles The Lakes. Den går som du kanskje allerede har gjettet over innsjøer. Etappen er bare på 42 kilometer, men er du uheldig er dette en lang og våt etappe hvor overvann gjør at du løper i dyp slush. Hvis du har prøvd det så vet du at det ikke går fort. Eller du kan oppleve en ekstrem kulde, og frisk vind ute på isen, noe som vil kreve mye av kroppen og hodet når man løper over en innsjø som aldri ser ut til å ta slutt. Hyttene ved Laxholmen hvor kveldens camp er blir nok et fantastisk syn etter denne maraton etappen.

Sami er løpets fjerde og lengste etappe. 64 kilometer skal løpes fra tidlig før solen stiger opp til solen går ned. Flere innsjøer skal krysses og man løper igjennom kupert og vakkert skoglandskap med dyp og tung snø. Forhåpentligvis vil nordlyset danse over himmelen og ta bort fokuset fra de slitne bena det siste stykket inn mot kveldens camp som ligger nøyaktig på polarsirkelen.

Løpets siste etappe er en sprint på bare 12-15 kilometer. Men det tror jeg holder i massevis etter fire dager med nesten 220 kilometer med løping i snø og ekstrem kulde.

Så hvordan kommer man seg igjennom noe slikt? For å være helt ærlig, dette høres ikke ut som et enkelt oppdrag. Men det er ikke mission impossible for det.

Lytt til erfarne fjellfolk, sa folk

Siden jeg ikke har vært borti noe lignende før, har jeg snakket en del med folk som har mye erfaring med de utfordringene jeg kommer til å stå overfor i februar. Noen har løpt løpet tidligere, andre har løpt andre etappeløp, men i varmere strøk. Noen har god erfaring med å være på lange ekspedisjoner i kulda og noen er født og oppvokst i områder med lik natur og tilsvarende klima som det er i innlandet langt nord i Sverige. Jeg har plukket med meg tips om bekledning både for dag og natt, mat, utstyr, hvordan man pakker sekken og ikke minst hvordan det er lurt å legge opp løpet. Dette blir garantert ikke en sprint, nøkkelordet på et sånt løp er nemlig å holde et så jevnt tempo som mulig og unngå stillestående pauser. Jeg har bestemt meg for å tenke på dette som et eventyr, nyte omgivelsene og ta tiden til hjelp. Dette blir et eventyr hvor fokuset er å oppdage og oppleve. (Og å komme seg igjennom med både fingre og tær i behold). Mange (rare) spørsmål melder seg… Jeg leter frem det jeg har av utstyr fra før og skriver lister over alt som må kjøpes inn eller lånes. Jeg putter ekstra vekt i sekken for hver lange løpetur jeg tar, for å venne meg til å løpe med en tung sekk. Jeg leser igjennom tråder på forum, spør om alt som dukker opp av spørsmål: dopapir, må man ha med det? Kan man helle varmt vann i plastposer med zip fra IKEA? Hvor mange par sokker? Hvor stor skostørrelse? Bytter man ikke undertøy i det heletatt i løpet av fem dager? Rekker klærne å tørke i løpet av natten? Hva er Dioralite og Blizzardbag og hvor får man tak i det…

Prosjekt Abelone går beyond the ultimate

Og jo mer research jeg gjør på temaene etappeløping og løping i ekstrem kulde, jo mer går det opp for meg at dette går innunder betegnelsen risikosport og ikke noe folk flest ville utsatt seg for. Men det gjør også at jeg gleder meg mer og mer. I ukene som kommer blir det fullt fokus på å få alt av utstyr klart og å bli vant til å løpe med truger og sekk. Jeg skal bli bedre kjent med oppfinnelsen frysetørket mat, og utstyr jeg skal løpe med skal testes ut. Og jeg vil dele alt dette med dere både her på bloggen og på Instagram og IG-tv. Så det er bare å følge med om du vil få et lite innblikk i prosjekt «Abelone går beyond the ultimate».

Publicerat: 2019-01-10 21:47 Kommentarer (0)



Runner’s Worlds løpeweekend på Norefjell

 

Sist helg var jeg så heldig å få lov til å delta på Runner’s World løpeweekend på Norefjell sammen med en herlig gjeng med glade løpere.

Da Eivind Bye, ansvarlig redaktør i Runner's World spurte om jeg kunne tenke meg å være med på Løpeweeken på Norefjell Ski og Spa mot at jeg tok med meg noen av deltagerne på en langtur i terrenget trengte jeg ikke mye betenkningstid. Endelig fikk jeg en mulighet til å løpe litt i fjellene igjen og jeg synes jo det er kjempe morsomt å ta med meg andre ut på tur og spre litt terrengløpeglede.

Jeg kjørte opp til Norefjell tidlig fredag morgen. Jeg kan ikke skryte på meg å være kjent på Norefjell, så jeg ville ta meg en liten tur på egenhånd for å sjekke forholdene før jeg dro med meg noen andre på tur. Jeg hadde gjort litt Research og hadde en viss plan for hvor jeg skulle løpe, men jeg spurte damen i resepsjonen også om det var bra merket oppover i fjellet. Noe hun lovet at det var.

Været var helt strålende og t-skjorta kom av etter bare noen få minutter med oppoverbakke. Turen startet med en lang og bratt oppoverbakke og det passet meg helt perfekt. Jeg tok det ganske rolig oppover, for jeg visste at jeg hadde 3 dager fullpakket med løping og trening foran meg og da er det greit å spare litt krefter. Da jeg kom til toppen av bakken tok jeg meg tid til å nyte den flotte utsikten før jeg fulgte skiltet mot Høgevarde. Utsikten var fantastisk uansett hvilken retning jeg så og jeg var så opptatt av å se på utsikten at jeg skatt til da jeg plutselig oppdaget at det stod noen reinsdyr på en snøflekk noen få meter fra meg. De tittet nysgjerrig på meg og virket ikke spesielt redd for at jeg skulle gjøre dem noe galt så jeg knipset noen bilder og fortsatte oppover kneika jeg hadde foran meg. Da jeg kom til toppen av kneika åpenbarte det seg et fantastisk vakkert fjellandskap med terreng som er helt perfekt for løping. Her koste jeg meg skikkelig og det føltes som om jeg fløy av sted. Noen steder fant jeg flekker av snø som jeg kunne løpe i og før jeg visste ordet av det stod jeg på toppen av det jeg trodde var Høgevarde. (Litt bedre skilting etter Høgevarde turisthytte hadde ikke gjort noe). Der tok jeg meg en matbit og nøt en fantastisk utsikt, sjekket klokka og så at jeg hadde bra med tid. Rekker å være tilbake til klokka 14.30 tenkte jeg. Også la jeg i vei nedover mot Tempelseter.

Resten av turen ble mye lengre en planlagt og her kommer kortversjonen:

Ved Tempelseter var det ikke bra merket videre, men hei, dette er jo fjellet, ingen skog å gå seg bort i og jeg vet hvilken retning hotellet ligger. Sånn omtrent i hvert fall. Så la oss bare følge denne sti(ish)en som ser ut som om den går i riktig retning. Oi, her var det myr ja. Jaja, er varmt, gjør ingen ting om jeg blir litt våt på beina. En time senere: fortsatt myr ja…. Litt senere: En STI! Haleluja! Og ser jeg ikke det lille vannet som ligger ved hotellet rett der borte? Da rekker jeg heldigvis å være fremme ca 10 minutter før første økt starter. Ellers blir det nok siste gang Eivind tar meg med på noe sånt… 30 minutter senere: Hm, her er det en bilvei og et vann, men ikke noe hotell. Google maps, hvor er jeg? Norefjell Ski og Spa 8,5km… Okai… Nå har jeg et lite problem… Bil! Skru på sjarmen og spør veldig pent om det eldre ekteparet i bilen kan være super snille å svippe bortom hotellet med et stykk løper på villspor. Og det gjorde de. Samtidig ringer Eivind som er litt bekymret for at jeg har løpt meg vill. Nei da, hva får deg til å tro det? Jeg kommer straks!

Løp opp det siste stykket til hotellet og entret løpeweekenden med stil klokken 16.05. Møkkete og opprisset på leggene var jeg klar for å være med på første økta på Runner’s World løpeweekend.

Heldigvis fikk jeg mulighet til å ta følge med og bli litt kjent med de som ønsket en rolig start på løpeweekenden så deler av turen gikk i gå fart. Om du ikke har prøvd å traske i myr før så kan jeg fortelle at det er tungt, så beina mine var ganske gående etter de 24km og 1100 høydemetre med et langt parti i myr og utenfor sti tidligere på dagen.

Etter økta tok jeg meg en dusj og spiste en banan før det var utdeling av sko (alle deltagerne på løpeweekenden fikk et par Columbia terreng sko) og forelesning om ernæring for løpere. Og så var det endelig middag. Nå fikk jeg mulighet til å bli kjent med enda flere herlige løpeglade folk og praten gikk, (gjett om hva), lett helt fra start og helt til vi i Runners World teamet trakk oss tilbake for å gå igjennom litt praktiske ting før vi tok kvelden.

Neste dag startet vi med en kort løpetur før vi hev innpå en deilig frokost ute på terrassen i solskinn. Jeg er ikke vant til å løpe på tom mage, men en kort tur i godt selskap før temperaturen hadde kommet over 17 varmegrader var ikke så verst.

Og så var det en time med løpsteknikk.

Altså, hvis du har lyst på litt god underholdning så er det bare å stille som tilskuer når folk som ikke er vant til å trene løpsteknikk skal prøve seg på slike driller for første gang. For det var veldig mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Og jeg som aldri helt fikk til dette med aerobic og Zumba og derfor syntes løping var en ypperlig form for trening fordi man ikke trengte så fryktelig mye koordinasjons egenskaper… WRONG!

Men moro var det og jeg lærte noen øvelser som jeg skal øve på i smug.

Så var det lunsj ute på terrassen og masse herlig løpesnakk igjen før økt nummer 3 begynte.

Intervaller. Smak på det ordet. For meg er det et ord som får meg til å grøsse skikkelig. Jeg kjører bare intervaller når jeg løper på mølle og det skjer ca. en gang i året. Så dette var ikke økten jeg hadde gledet meg mest til. Men skepsisen min forsvant i løpet av 9 minutter, for etter første sett med 1-2-3 pyramideintervall så oppdaget jeg at jeg hadde det utrolig morsomt. Det var moro å få litt fart i beina og kjenne at jeg ble skikkelig sliten i løpet av korte intense arbeidsperioder. Og best av alt; jeg hadde det beste selskapet du kan tenke deg! Vi løp rundt det lille vannet ved hotellet så man løp hele tiden sammen med noen og små oppmuntrende ord og tilbakemeldinger fra de du løper sammen med gjør utrolig mye for motivasjonen og treningsgleden. Økta avsluttet jeg med å kapre et nytt Strava-segment som gikk rundt vannet. Og det å få en ny krone i samlingen min på Strava er alltid like morsomt.

Etter en økt som dette føles det ikke feil å ta seg en tur i Spa avdelingen, så jeg hev i meg en banan og la meg ut i varmekulpen sammen med flere av de andre løperne. Og der gikk praten selvfølgelig om løping. Hvilke løp skulle folk løpe i år? Når hadde man begynt å løpe? Hvilke mål har man satt seg for fremtiden? Jeg elsker å høre folk fortelle om slikt og det var så moro å høre hvor forskjellige folk er og samtidig så like. For mange hadde de samme målene som jeg hadde for 1-2 år siden og selv om mange syntes mine mål var ganske ekstreme så tenkte jeg for meg selv at det var akkurat det jeg tenkte også for bare et år siden. Dessuten så får man inspirasjon til å delta på mange løp man kanskje ikke har hørt om før når man prater med løpere fra hele landet. For de fleste hadde noen skikkelig fine løpsopplevelser å fortelle om så listen min over løp jeg skal løpe ble mye lengre i løpet av denne helgen.

Før middag holdt Martin Lager, Performance Coach og RWs egen trener, et inspirerende foredrag om hvordan man kan bli en bedre løper. Her var det mye bra og nyttig inspirasjon å hente og jeg gikk ut fra forelesningen med masse ny kunnskap om løping.

Og så var det middag igjen. Like hyggelig som kvelden før, men nå kjente vi hverandre så godt at praten gikk enda lettere en kvelden før. Og gjett hva vi pratet om da… Det ble en litt senere kveld på meg denne dagen, for neste morgen trengte vi ikke å stå opp like tidlig. Jeg hadde overtalt Eivind til å sette av mer tid til langturen i terreng søndag formiddag. Jeg er nemlig helt overbevist om at det blir en bedre tur hvis man setter av god tid til å ta pauser underveis og at man ikke trenger å stresse med å nå tilbake. Derfor startet vi turen tidligere enn planlagt og alle tok med seg matpakke på turen.

Ole Kristian, en lokal løper skulle være med oss på turen som Guide. Eivind stoler tilsynelatende ikke på mine evner til å finne veien… Men det gjør jo ingen ting, for jo flere jo bedre og Ole Kristian er lommekjent i området og har dessuten ansvaret for å merke løypa til Norefjell marsjen, (som forresten har en egen løpsklasse også), så han kunne fortelle om området vi løp i og tipse om flere fine steder å løpe når man er i Norefjell.

Turen ble helt fantastisk. Jeg er ganske sikker på at alle hadde en fin opplevelse også mistet vi bare 3 løpere på veien. Men 10% svinn er innafor synes jeg, så skal ikke klage på det. Og siden vi hadde med oss Team GoPro så fikk vi dokumentert turen og her ser du resultatet:

(Får du ikke opp filmen kan du klikke på denne linken https://youtu.be/hoKI2sbrXrs )

Og om du ble bekymret for de 3 vi mistet på veien så gikk de sammen med Geir løpeinstruktør, og nøt naturen i et litt roligere tempo enn vi andre gjorde, så de kom trygt tilbake til hotellet, bare litt senere enn oss andre.

Vi avsluttet løpe wekeenden med en styrkeøkt ute i sola. Etter en helg med mye løping og en god del høydemetre i beina etter formiddagens langtur var det tungt å få lår og legger med på en real styrkeøkt. Men vi lærte noen øvelser vi kunne ta med oss videre også fokuserte vi på mage og rygg. Etter denne økta var folk helt kjørt. Men fy Søren så imponert jeg ble da Martin spurte om vi var ferdige eller om vi ville ha et sett til før vi dro, for da var alle enige om å ta en runde til.

På vei hjem fra løpeweekenden kjente jeg hvor sliten jeg var i kroppen, men samtidig hvor mye energi denne helgen hadde gitt meg. Mye ny input og mange nye løpevenner gjorde at jeg bare var enda mer motivert for å løpe og trene mer.

Så takk til alle dere som var med på løpe weekend, dere er helt fantastiske alle sammen!

Publicerat: 2018-06-15 22:56 Kommentarer (0)



Jeg er nesten klar, må bare hvile litt først...

For et halvt år siden bestemte jeg meg for å melde meg på et ultraløp. Etter å ha klart å gjennomføre en maraton hadde jeg behov for å finne et nytt mål å strekke meg etter. Jeg kunne selvfølgelig bare ha bestemt meg for å løpe maraton, eller en hvilken som helst annen distanse jeg har løpt før, enda raskere, men ultra-løping tiltrakk meg. Det at folk kunne løpe utrolig lange distanser i krevende terreng og med flere tusen positive høydemetre var fascinerende. Det beviste at kroppen og hodet kan trenes opp til å klare de mest fantastiske ting. Inne i meg begynte en liten stemme å si at «det vil jeg også, jeg vil også være et sånt supermenneske», og jo mer jeg leste om temaet og jo flere ultraløpere jeg snakket med, jo sterke ble den stemmen og etter hvert begynte jeg også å tro på at jeg var i stand til å løpe ultra. Men veien dit ville kreve mye. Det var jeg klar over. For du løper ikke slike distanser uten å ha lagt ned en god del tid i trening og forberedelser. De siste seks månedene har jeg hatt uker hvor jeg har løpt godt over 100 km i løpet av syv dager, gjerne i tung snø. Jeg har valgt de kronglete stiene fremfor de lettløpte og jeg har jaktet på steder å løpe hvor jeg får så mye oppoverbakke som mulig. Og de dagene jeg ikke har løpt så har jeg brukt tiden min på å trene styrke hjemme på stuegulvet. Det har vært lite tid til andre ting, det er mange andre aktiviteter som har blitt prioritert bort. Men det har ikke gjort meg noe, for det er jo dette jeg har hatt lyst til. Det har aldri vært et problem å finne motivasjon til å ta en lang løpetur tidlig en søndag morgen eller en rask tur rett etter en lang dag på jobb, før jeg henter barn i barnehagen.

Men nå er jeg inne i siste fase av forberedelsene til mitt lengste løp noen gang. Det er under to uker til jeg skal løpe Simris Alg Ultra, 60 km i noe av den vakreste naturen Österlen har å by på. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den delen jeg synes er tøffest å håndtere. Nedtellingen til selve løpsdagen. For nå får jeg ikke gjort stort mer. Jeg kan ikke bli sterkere, raskere eller mer utholdende. Grunnlaget må være der nå og alt som gjenstår før selve løpet er å la kroppen hvile, spise, lese seg opp på alt av løpsinformasjon og forberede meg mentalt på det som venter.

Tapering er et ord som gir meg litt gysninger. De siste 2-3 ukene før et langt løp hvor det anbefales at man reduserer treningsmengden, øker litt på matinntaket og samler overskudd. Jeg husker første gang jeg skulle hvile kroppen før et langt løp. Det var før jeg løp Maraton på Svalbard. Det gikk fint de første to dagene uten løping, tredje dagen begynte jeg å bli rastløs og etter det ble det bare verre og verre. Jeg var nok ikke noen særlig hyggelig kollega siste dag på jobb før jeg reiste til Svalbard. For selv om jeg er overbevist om at løpere generelt sett er en ekstra blid og positiv menneskeart, så er de gjerne det stikk motsatte hvis det går for lang tid mellom de gode løpeturene.

Det siste året har jeg forsøkt litt forskjellige varianter av tapering. Fra å ha nesten to hele uker uten løping før selve løpet til å løpe som normalt frem til løpet med bare et par dager med hvile før selve løpsdagen. Jo tøffere og lengre løp, jo lengre hviletid før løpet. Denne gangen prøver jeg en litt annen variant.

Jeg løp min siste langtur 2. påskedag. Jeg presset meg litt ekstra og løp litt raskere enn jeg pleier å løpe på disse langturene. Det ble 31 km i kupert terreng, på snø. Det føltes godt å gi beina en hard økt. Bli skikkelig sliten. Samtidig så kjente jeg at jeg ble litt nervøs. For det slo meg at om under to uker så skulle jeg løpe dobbelt så lang. Nesten 20 kilometer lengre enn jeg har løpt sammenhengende før. Det e er faktisk ganske langt, tenkte jeg da.

De neste dagene er planen å løpe en eller to korte, men helst litt raske, turer når jeg har tid. Også blir det en tur i rolig tempo på maks 15 km til helgen. Denne gangen skal jeg tillate meg selv å ta en kort løpetur tre dager før selve løpet. Jeg tror det er lurt, både for min og omverdenens sin del.

Deretter skal jeg la beina hvile helt frem til jeg står på startstreken. Det lover jeg…

(Foto: Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Publicerat: 2018-04-03 22:39 Kommentarer (0)



Overtrening

Du er inne i en super treningsperiode. Alt går lekende lett og du føler deg som en konge (eller dronning). Du tar nye rekorder på Strava, løper lengre og mer og forventningene dine til løp som ligger i nær fremtid er skyhøye. For med denne formen er du sikret å gjøre ditt beste løp noen sinne. Også skjer det noe rart. For plutselig er alt et ork og selv en kort løpetur i rolig tempo kjennes ut som å løpe et maraton. Og du spør deg selv om hvor i alle dager den toppformen du nylig hadde har blitt av.

Har du opplevd det noen gang? Det har jeg. Og jeg er der igjen nå.

Overtrening er et begrep som mange forbinder med noe negativt. Du har trent for hardt og for mye uten å la kroppen restituere skikkelig. Istedenfor å bygge opp kroppen har du brutt den ned og som om ikke det var ille nok har både psyken og egoet fått en skikkelig knekk også. For det finnes vel lite som er mer demotiverende enn å oppleve at du etter å ha lagt masse tid og energi i å ta løpeformen til nye høyder plutselig har rykket tilbake til start. Du husker kanskje de brettspillene med stiger? Den følelsen du fikk da du hadde 9 felt igjen til mål og så klarte å havne på det feltet med den lengste nedover stigen i spillet. Det er litt sånn det føles. Bare kanskje enda litt verre…

Den fysiske kapasiteten vil alltid variere noe. Det vet alle som trener regelmessig. Formen varierer fra dag til dag og uke til uke. Det kan være forskjell på vinter og sommer, om det er pollen i luften, om du har en ekstra stressende periode på jobben eller mye på privaten som tar både tid og nattesøvn. Det går alltid litt opp og ned og det at man har en dårlig treningsøkt eller to betyr ikke at man er overtrent eller at hele sesongen er ødelagt. Slike små svingninger har jeg blitt så vant til at jeg ikke registrerer dem ordentlig lenger. Jeg tenker kanskje at «i dag var det litt ekstra tungt i bakkene», men det er glemt så fort jeg har kommet inn av døra og fått tatt meg en varm dusj. Jeg tenker at det sannsynligvis vil føles mye lettere neste gang. For jeg har sjeldent mer enn to dårlige økter på rad.

Jeg husker godt sist jeg opplevde en skikkelig tung periode. Det var i mai 2017. Jeg hadde trent jevnt og trutt hele vinteren og økte både lengden på løpeturene mine og antall kilometer per uke. Jeg skulle løpe maraton i juni og trente målrettet mot det. 29 april perset jeg skikkelig på Sentrumsløpet og uken etter løp jeg til sammen 93 kilometer da jeg var på ferie i Hellas. Jeg følte meg 100 % klar for å løpe maraton i juni, men da jeg kom hjem fra ferien opplevde jeg tidenes nedtur. Hver eneste løpetur føltes blytung og jeg begynte gradvis å miste troen på at jeg ville være i stand til å løpe maraton på Svalbard den første helgen i juni. Motivasjonen sank, det samme gjorde humøret. Jeg var ikke lenger i stand til å løpe så langt som før og jeg følte meg som en snegle. Selv om jeg fortsatte å trene så begrenset kroppen mengde og fart helt av seg selv. Det virket som om kroppen tvang meg til å restituere. Men helt løpefri tok jeg først siste uken før maraton.

I løpet av den uken fikk kroppen samlet nok energi og da jeg stilte på startstreken 3 juni gjennomførte jeg maraton distansen med stil.

For saken er at det å trene hardt i perioder kan være veldig effektivt. Man presser kroppen litt ekstra en periode og opplever å bli bedre. Men etter en hard treningsperiode er det også naturlig at kroppen trenger hvile for å bygge seg opp igjen, hente seg litt inn.

Så denne gangen var jeg forberedt på at det ville komme en tung periode. Jeg ventet faktisk på den og er glad for at den kom nå og ikke om to uker. For jeg vet det vil ta litt tid før jeg opplever å være tilbake på topp. Og denne gangen tar det ikke motet fra meg for jeg vet at det bare er for en periode. Og når perioden er over er det en sterkere, raskere og mer utholdende versjon av meg selv som skal løpe Österlen Spring Trail.

(Alle bilder er tatt av Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Publicerat: 2018-03-15 20:13 Kommentarer (0)



Lei av snø og vinter?

Jeg vet at mange begynner å gå lei snø og vinter og at det å motivere seg selv til å komme seg ut på langtur i kulda med snø opp til knærne kan være en utfordring, men i år har vist vinteren bestemt seg for å bli værende litt ekstra lenge. I hvert fall her på Østlandet. For selv om vi er godt inne i Mars måned er det snø nok til å stå Randonee i Maridalsalpene og jeg har ikke de store forhåpningene om å kunne løpe ute i shorts før i midten av april en gang. Men så lenge det er hvit og vakkert ute gjør det meg ingen ting om snøen blir liggende til April. Jeg går faktisk og gruer meg litt til den perioden jeg vet kommer før eller senere hvor all denne snøen skal smelte. Jeg ser for meg at det blir et par uker hvor det å løpe i skogen blir så godt som umulig, selv om du har piggsko av prima klasse. Så jeg fortsetter å glede meg over minusgrader og snø en liten stund til. Også satser jeg på snøfrie stier og bare bein når jeg skal løpe Österlen Spring Trail om litt over 5 uker. Eller kanskje ikke. For når jeg tenker over det, så ville jeg jo ha en skikkelig fordel om det var full vinter og snø til knærne i Österlen 14 april. Det at jeg har løpt ute hele vinteren har gjort meg i stand til å løpe langt, selv i dyp snø. Det har gitt meg sterke ankler, sørget for at jeg har fått aktivisert lår og setemuskler og ikke minst gjort at jeg ikke lar små detaljer som vær og vind påvirke meg mentalt.

Men uansett, det hjelper lite å gå og lengte etter sol og snøfrie stier. Snøen smelter jo ikke noe raskere av den grunn. Jeg ville i hvert fall bare bli fryktelig demotivert og mistet gleden ved å løpe ute i det friske vinterværet fullstendig om jeg begynte å fokusere på hvor deilig det skal bli å kunne løpe i shorts og uten piggsko i et frodig og grønt landskap. Derfor velger jeg i stedet å fokusere på alle de positive tingene med vinterløping i stedet. Og dem er det mange av. Også vet jeg at den dagen snøen er borte vil det føles som om jeg flyr av sted på stiene. Det blir litt som om jeg har løpt rundt med en 3kg tung sekk i flere måneder som jeg plutselig tar av. Og det er en av de tingene som motiverer meg til å løpe ute nå selv om det er litt ekstra tungt.

Og trenger du litt motivasjon for å komme deg ut og løpe i vinter-land så har jeg laget en liten film til dere her fra en av turene mine med Lise i vinter som viser hvor moro det er å løpe i snø…

(Får du ikke opp filmen så klikk her)

Enjoy!

Publicerat: 2018-03-10 21:10 Kommentarer (0)



Tips til vinterløping

Med mitt forrige blogginnlegg har jeg kanskje klart å overbevise deg om at det er lurt å løpe ute på vinteren så nå skal jeg komme med noen gode tips til hva som skal til for å få gode løpeopplevelser ute selv om det er kaldt og mørkt.

Gode klær

Det å være kledd riktig når man løper på vinteren har utrolig mye å si. Både det å kle seg for varmt eller å kle seg for kaldt vil kunne ødelegge en løpetur. Jeg har investert litt i vintertreningsgarderoben min nettopp fordi jeg vet hvor mye klærne har å si. Hva jeg tar på meg er avhengig at hvor kaldt det er, om det er vind eller om det regner. Men hovedregelen er å kle på seg i lag. Lag med litt luft i mellom isolerer godt samtidig som det er lettere å regulere temperaturen om det skulle bli for varmt. Da kan man jo bare ta av seg et lag. På de kaldeste dagene, når gradestokken er under -5, sverger jeg til superundertøy eller ullundertøy under vinterløpetightsen og vinterløpejakken. Er det ekstra kaldt eller om jeg skal være ute i mange timer har jeg på meg en t-skjorte i ull under den langermede trøya. På dager med mye vind har jeg superundertøy med vindstopper. På føttene bruker jeg alltid ull, men tykkelsen på sokkene varierer. Er det veldig kaldt har jeg tykke sokker, men når temperaturen ligger på litt over 0 grader bruker jeg tynne. Det fine med ullsokker er at de holder deg varm på beina selv om du blir våt. Så selv om du må løpe 10 kilometer i slush vil du fortsatt holde føttene varme. På hendene bruker jeg vanter eller votter. Jeg fryser lett på hendene, så favorittløpevottene mine er et par polvotter fra Kari Traa. Men ligger temperaturen på rundt 0 grader har jeg på meg fleece vanter eller litt tykkere løpevanter. På hodet foretrekker jeg å bruke pannebånd. Dette har kanskje mest å gjøre med at det er praktisk fordi jeg har så mye hår. Men jeg bruker også hetten på jakka til å regulere temperaturen. Når det er kaldt har jeg hetten på i tillegg til pannebåndet. Blir det varmt tar jeg av hetten. Veldig enkelt. Dessuten har jeg alltid på buff. Buff er et helt genialt plagg som kan brukes på mange forskjellige måter.

Riktige sko

På vinteren løper jeg nesten alltid med piggsko. Jeg har to par som jeg bytter på å bruke, litt etter hva slags løpetur jeg skal ut på og hvordan føret er. Jeg bruker også piggsko når jeg løper i snø selv om jeg sikkert kunne brukt noen av terrengskoene mine, men jeg opplever jeg at jeg får bedre grep også i snøen når jeg løper med pigg. Jeg har forsøkt å løpe med brodder, tenkte at det var en litt billigere løsning, men det kan virkelig ikke sammenlignes med et par gode piggsko. Og følelsen jeg får inni meg når jeg løper lett og uanstrengt forbi folk som står og prøver å finne fotfeste på glatta er verdt alle penga. Det finnes mange forskjellige piggsko på markedet og en del merker har også piggfrie vintersko. Jeg trives best med Icebug, de har supert grep selv på speilblank is også har de god demping til å være piggsko. Om du ikke er vant til å løpe med pigg så har jeg forresten et lite råd; stol på skoene. På de glatteste partiene gjelder det å tørre å løpe litt ekstra på for da får skoen best feste. Tenk at piggene skal ned i isen og for å få til det må det en del kraft til.

Hodelykt og refleks

Let’s face it; det er mørkt mesteparten av døgnet på vinteren her til lands. Og jobber du fra 8-16 så er faren stor for at det er mørkt ute når du har mulighet til å løpe. En god hodelykt løser det problemet. Hodelykter er ikke billige, men se på det som en investering. En god hodelykt vil du ha glede av i mange år. Og en refleksvest eller løpeklær med masse refleks mønster er et must i mørket om du skal løpe steder det kjører biler.

 

Det finnes en hel haug med vinterløpingstæsj som du kan bruke penger på hvis du vil. Men har du det jeg har listet opp over her så er du godt rustet til både lange og korte turer i vinter. Til slutt kan jeg bare komme med noen praktiske tips:

  • Tapper telefonen seg fort for strøm når du er ute i kulda? Dagens mobiltelefoner liker ikke fukt og kulde… Pakk inn smarttelefonen i plastpose og et varmt plagg. En ullsokk funker supert.
  • Skal du på langtur i kulda? Ta med ekstra ullundertøy og pakk det inn i plastposer. Du har ikke lyst til å finne ut av at du hadde tatt på deg litt for lite klær når du er midt ute i skogen. Dessuten, skulle du være uheldig å skade deg på en langtur sånn at du må redusere tempoet vil du fort bli kald om du ikke har ekstra klær å ta på.
  • Væskebehovet er ikke like stort når du løper i kulda, men det er viktig å huske på å drikke likevel. Og dropp drikkeblære med slange når det er kaldt. Vannet i slanget fryser nemlig til is har jeg funnet ut...

 

Så da gjenstår det bare å ønske alle en god tur ut i vinter! Og om du blir like glad i vinterløping som meg, så ses vi kanskje på WinterRun i Oslo 3 februar…

Publicerat: 2018-01-04 19:23 Kommentarer (0)



Vinterløping


Er du en av dem som trekker inn på treningssentret eller tar løpetreningen inne på Bislet i vinterhalvåret? I så fall går du glipp av alle de fordelene som vinterløping gir. Jeg løper ute året rundt og du ser meg aldri på en tredemølle. Å løpe innendørs på Bislet er også helt uaktuelt. Jeg har prøvd begge deler og det er noe av det kjedeligste jeg vet om. Og bare så det er sagt, jeg tenker ikke vondt om dere som løper innendørs altså, og de som holder ut med å løpe rundt i ring inne på Bislet i 24 timer er supermennesker i mine øyne. Men for meg handler ikke løping bare om trening. Jeg løper for å få frisk luft, se vakker natur, få nye inntrykk og for å oppleve nye steder. Jeg har det rett og slett best når jeg er ute i det fri.

Å løpe utendørs hele året gir flere fordeler:

Det er mer skånsomt for kroppen

Mølleløping og Bisletløping gir ikke noe variasjon av underlaget og faren for belastningskader øker. Når man løper ute vil man kunne variere underlaget og er man ekstra heldig og det ligger snø på bakken så får man en myk og skånsom løpetur. Å løpe i snø kan være tungt og fort går det ikke, men det er helt genial trening og hvis man lar være å tenke på farten og heller fokuserer på å ha en fin løpetur så er snøløping kjempe morsomt. Og når våren kommer og snøen er borte vil du oppleve at det å løpe på bar vei eller sti er utrolig mye lettere.

Du holder motivasjonen oppe

Det er mye morsommere å løpe ute i det fri i et vakkert vinterlandskap med snødekte trær som glitrer i sola. Og alt ser annerledes ut om vinteren. Alle veiene og stiene du har blitt så vant til å løpe på i løpet av sommerhalvåret kan bli nesten ugjenkjennelige og det føles som om du løper nye steder selv om du har løpt der mange ganger før. Da blir ikke løpeturene kjedelige og monotone og det blir lettere å holde motivasjonen oppe.

Du blir mentalt sterk

Ja, for det er jo ikke alltid vakker vinteridyll. Noen dager kan det være skikkelig møkkavær med iskaldt regn, sur vind og speilblanke veier. Den vakre hvite snøen kan ha blitt forvandlet til en kald, grå sørpe som gjør at du er gjennomvåt på beina før du har løpt en kilometer. Men vet du hva? De løpeturene man gjennomfører under slike forhold er gull verdt, for de får alle andre løpeturer til å virke så mye lettere. Dessuten så er det å bli vant til å løpe i dårlig vær noe som vil gi en fordel når man løper løp. Da vil man ikke bli så påvirket av om det blåser litt eller om det regner på løpsdagen.

Du blir gladere

Det å trene ute gir en stor psykisk helseeffekt. Og dette er det forsket på altså. Faren for depresjon minsker, det gjør deg mindre stresset og det reduserer negativ tankevirksomhet. Dessuten gjør dagslys underverker for søvnen og døgnrytmen. For dagslys er med på å påvirke hormonene i kroppen som gjør at vi blir trøtte på kvelden.

Du blir friskere

For du produserer d-vitaminer når du er ute i dagslys og d-vitaminer er viktige for immunforsvaret. Dessuten så minsker faren for å bli smittet av andre når du løper ute. Bakteriene elsker treningssentre. Der er temperaturen perfekt for bakterier, luften er relativt stillestående og det er ofte mange mennesker samlet på samme sted. Du har ikke lyst til å vite hvor mange forskjellige skumle bakterier som finnes på knappene på en tredemølle…

Jeg kunne fortsatt å argumentere for det å løpe ute hele året en god stund til, men jeg tror jeg har fått frem de viktigste fordelene med å løpe ute selv når det er vinter. Og trenger du fortsatt mer motivasjon? Da kan jeg anbefale å melde deg på WinterRun i Oslo, Trondheim eller Bergen i februar 2018. Det er et løp som det virkelig er verdt å få med seg. Det er ikke ofte du får mulighet til å løpe midt i byen på en trase som er lyst opp av lykter, fakler og bål sammen med hundrevis av andre løpere. Noen av løperne er rene lys-show i seg selv, med diverse juletrebelysning snodd rundt hele kroppen. For på dette løpet premieres også den som lyser opp vinternatten mest. Dette løpet gleder jeg meg virkelig til og jeg er sikker på at dette er et løp som passer alle uansett om du løper for å vinne eller om du løper bare for å ha det gøy sammen med venner.

Bli med å løpe 5 eller 10 kilometer i Oslo 3 februar, eller klikk her for å se når du kan løpe i Trondheim eller Bergen. Og du, er du fortsatt ikke overbevist så kan du bli med å teste løypa i Oslo 8 januar. Info finner du her.

Vinterløping er gøy!

Publicerat: 2017-12-26 22:15 Kommentarer (0)



24 träffar Sida: 1 2 3 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Angelika SverdrupMer


Ny opplevelse i helgen; deltakelse i motbakkeløpet Saudehornet Rett Opp, i Ørsta. Det starter ved ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


Del to av Jotunheimeventyret gikk på stier som er mer løpevennlige enn den første. For jovisst ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei kjære løpevenn! Årets lengste løpemål er unnagjort, 17. august sto jeg på startstreken delvis ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser