Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Tør du å løpe ute i mørket?

Høsten er her og det er den årstiden jeg er aller mest glad i. Fargene ute i naturen er helt fantastiske og temperaturen er perfekt for løping. Men med høsten så følger også kortere dager og det blir tidligere mørkt om kvelden. På denne tiden i fjor gjorde mørket at jeg følte meg litt mer utrygg da jeg var ute og løp. Jeg løp for det meste i lysløypa like ved der jeg bor og selv om det er en lysløype så er det alltid noen partier som er mørklagte. Jeg kan ikke huske å ha løpt en hel runde uten å oppleve at minst en lyspære har gått. Dessuten er det ikke lys på den strekningen hvor jeg løper inn og ut av lysløypa. På disse partiene gikk farten drastisk ned og jeg var redd for å snuble i noe og falle å slå meg. Også må jeg ærlig innrømme at jeg syntes det var litt ekkelt å ikke kunne se litt innover i skogen, jeg er egentlig ikke så lettskremt av meg, men mørket gir fantasien litt ekstra spillerom og skogens naturlige lyder ble til alle mulige farlige ting som lusket rundt der lyset fra lyktestolpene ikke nådde inn.

Jeg møtte innimellom på andre løpere og noen av dem hadde hodelykt på hodet. Og jeg forstod at om jeg skulle fortsette å løpe utendørs utover høsten og kanskje til og med på vinteren, så måtte jeg skaffe meg en hodelykt jeg også.

Jeg gjorde litt Research, leste litt tester og spurte folk jeg kjente som hadde hodelykt, men svarene jeg fikk sprikte veldig. Dessuten var det stor forskjell på prisene på de forskjellige hodelyktene og jeg regnet med at pris og kvalitet hang litt sammen, men å skulle bruke mellom 2000 og 3000 kroner på et produkt jeg ikke var helt sikker på at jeg kom til å like var ikke aktuelt.

Da SILVA sammen med Löplabbet og Runner’s World inviterte til Girls night out, hvor man kunne få gode tips til løping i mørket, bli med på en løpetur og få testet ut SILVA hodelykter fant jeg ut at dette var noe jeg måtte få med meg.

Derfor meldte jeg meg på og tok turen til Löplabbet på Ullevål Stadion en torsdag kveld i oktober. Der fikk jeg med meg et inspirerende foredrag av en av Norges beste orienteringsløpere som ga meg masse tips om både lykt, klær og sko for løping utover høst og vinter. Etter det skulle vi ta t-banen opp til Sognsvann og løpe derifra, men jeg og en venninne bestemte oss for å løpe opp i stedet for å ta t-banen sånn at vi fikk en lengre løpetur.

Med SILVA lykter på hodet stod vi klare og ventet på Sognsvann T-banestasjon da resten av de spreke damen strømmet ut at t-banen med lykter på hodet. Tøff gjeng synes jeg.

Så løp vi på grusvei, sti og gress nedover mot Ullevål stadion hvor det ventet drikke, boller og frukt.

Jeg likte hodelykten jeg hadde prøvd utrolig godt og det ble den modellen jeg gikk til innkjøp av og som ble min uunnværlige følgesvenn på alle mine løpeturer i mørket utover høsten og vinteren. For med hodelykt på hodet (og etter hvert også piggsko på beina) var det ingen ting som stoppet meg fra å løpe ute selv om det var mørkt.

Etter hvert som jeg ble tryggere på å løpe ute i mørket turte jeg å løpe på mørke stier og andre steder hvor det ikke var lys. Hodelykten min lyste opp så bra at jeg ikke trengte andre lyskilder for å kunne løpe trygt også på sti. Og etter hvert ble jeg også utrolig glad i å løpe i mørket. Alt så helt annerledes ut og løpeturene ble litt mer spennende. Også følte jeg meg litt ekstra tøff hver gang jeg gikk ut av huset med hodelykt på hodet. For jeg fikk ofte spørsmål om jeg virkelig turte å løpe rundt i skogen alene når det var mørkt.

Men jeg husker en gang hvor jeg ikke følte meg fult så tøff. Og det var når jeg var ute og løp rundt Semsvannet en kveld i slutten av Januar. Jeg hadde aldri løpt der før og veien var bekmørk. Resepsjonisten jeg spurte om tips til en fin løpetur i området og som anbefalte Semsvannet sa helt tydelig at jeg ikke burde løpe der på kvelden. For det var jo helt mørkt der. Det avfeide jeg med å si at «jeg har en skikkelig god hodelykt skjønner du, så dette går så fint så».

Jeg fant frem til Semsvannet og fulgte veien som gikk rundt vannet. Det snødde ganske tett og da er det ekstra stilig med hodelykt. Snøen reflekterer lyset og det gir en helt spesiell opplevelse, men sikten ble etter hvert ganske dårlig på grunn av at det snødde tett og hvert snøflak var på størrelsen med en femmer. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde hodelykt på hodet for uten den hadde jeg ikke kunnet se noen ting.

Da jeg kom inn på en liten sti sånn omtrent halvveis på turen rundt vannet begynte det å komme noen blink fra hodelykten og plutselig begynte jeg å lure på når jeg hadde ladet opp lykta sist. Jeg kom frem til at det var litt for lenge siden og da fikk jeg fart på beina, for jeg ante ikke hvor langt jeg ville måtte løpe i stummende mørke om lykta gikk tom for batteri. Med sparemodusen på lykta kom jeg meg rundt vannet og ut på opplyst vei før lykta slukket. Men den opplevelsen sørget for at jeg aldri slurvet med å lade batteriet igjen. For å stå ute i skogen en kald vinterkveld helt uten lys anbefaler jeg ingen å utsette seg for.

I år arrangerer SILVA Girls night out igjen. Jeg har bestemt meg for å bli med i år også, for det kan jo hende jeg får plukket opp noen nye gode tips. Dessuten frister det å prøve ut flere SILVA lykter. Også er det jo veldig hyggelig å møte mange andre spreke jenter som er interessert i å løpe ute i mørket. For selv om jeg ikke har noe imot å løpe alene så er det alltid hyggelig å få selskap på løpeturene innimellom og kanskje spesielt når man skal løpe i mørket på nye steder hvor man ikke er så godt kjent. Det føles jo litt tryggere når man er flere.

(Vil du vite mer om arrangementet? Klikk her for å få mer informasjon om tid og sted).

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at jeg også skal delta på et par hodelyktløp før jeg avslutter dette årets konkurransesesong. I november deltar jeg både i Østmarka Trail Challenge –hodelyktsløpet (ca.12km på teknisk krevende sti) og SILVA nightrun (ca.7km på sti og grusvei). Dette er løp jeg gleder meg skikkelig til og de kommer til å utfordre meg på litt forskjellige måter. Da jeg meldte meg på Østmarka Trail Challenge så måtte jeg hake av for at jeg forstod at dette var «på eget ansvar». Jeg er jo litt kjent i det området dette løpet går i og vet at man skal løpe ned stupbratte bakker, (en av dem kalles faktisk for Dødsbakken), over myr og stiene man løper på er alt annet enn lettløpte.

SILVA Nightrun blir årets siste løp for min del, (tror jeg i hvert fall). Dette løpet har jeg gledet meg til lenge. Løpet foregår på sti og grusvei i skogen ved Sognsvann, et område jeg er veldig lite kjent i. Det som er moro med SILVA Nightrun er at det passer for alle, uansett om man deltar for å vinne eller om man bare ønsker en skikkelig tøff løpsopplevelse. Det å løpe i mørket sammen med flere hundre andre løpere med hodelykter som lyser opp refleksene rundt om i løypa er utrolig kult.

I mål møtes man med varm suppe, god stemning og selvfølgelig medalje. Dessuten er det bra premier både til de tre raskeste totalt og klassevinnerne i tillegg til uttrekkspremier.

Og har du ikke hodelykt? SILVA har noen hodelykter til utlån.

Tar du utfordringen og blir med på et av høstens mest spennende løp torsdag 9. november kl 18?

Publicerat: 2017-10-05 22:30 Kommentarer (0)



Gjennomløping av flykningruta


En gang i våres, det var en dag jeg var syk med feber og jeg husker at jeg syntes skikkelig synd på meg selv, meldte jeg meg på Østmarka Trail Challenge- Flykningruta. Det er et lite løp med litt over 100 deltagere som går fra Øyeren ved Enebakk, gjennom Østmarka på blåmerket sti, til Skullerud i Oslo. Sånn ca 37 kilometer med teknisk krevende terreng, mange bratte bakker og dårlig merking. Hørtes ut som en helt super ide da jeg lå med 38+ i feber og hadde lyst til å gi meg selv noe å glede meg til.


Det tok et par dager, feberen forsvant og jeg begynte å lure på hva som hadde fått meg til å melde meg på dette løpet. Jeg hadde googlet og etter hvert forstått at dette var et løp hvor man helst burde ha litt orienteringsferdigheter for her var det mange muligheter for å løpe feil. Og men mine evner til å finne frem skjønte jeg at faren var stor for at det ville ende med leteaksjon hvis jeg ikke forberedte meg litt på forhånd. Dessuten hadde jeg nok ikke tenkt på hvor langt 37 kilometer er når man skal løpe/klatre veldig mye opp og ned og løpe på steinurer, smale stier og stier som kanskje ikke lenger er så mye sti. Men jeg kom frem til at det var eventyret jeg ønsket meg, og en løpsopplevelse litt utenom det vanlige. Og tiden betydde ikke så mye. Jeg skulle klare å gjennomføre om jeg så måtte gå i mål.


Jeg begynte med å studere kartet over flykningruta og løp ofte i området mellom Skullerudstua og Vangen. Flere ganger prøvde jeg også å løpe deler av flykningruta fra Skullerud, men jeg endte alltid opp på en eller annen liten sti som så fristende ut og da glemte jeg hele planen om å bli kjent med flykningruta.


Men en dag før den 19 august skulle jeg løpe igjennom hele ruta. Det var jeg bare nødt til.


Og den siste helgen i Juli fikk jeg endelig mulighet til å teste løypa.
Tilfeldigheter gjorde at jeg var så heldig å få selskap av Trond Olav fra Bøler IF og Sam som er ultraløper. Trond Olav har løpt dette løpet to ganger før og Sam hadde lagt ruta inn på klokka si så jeg tenkte at dette kom til å gå lekende lett.


Vi tok buss ut til Enebakk også løp vi et lite stykke langs veien før vi kom til skiltet som viste oss hvor flykningruta gikk. Vi løp på fin grusvei i landlige omgivelser og føttene gikk av seg selv mens skravla gikk om løpemat, løpesko, løpestæsj, ja du vet, sånne ting som løpere snakker om.


Været var helt perfekt. Overskyet, men ikke regn, og en temperatur på rundt 20 grader.


Vi løp helt til vi kom til grusveiens ende. Det var et gårdstun og etter å ha surret litt rundt forstod vi at stien gikk gjennom hagen til gårdshuset.
Så kom vi inn på en kjerrevei og løp et stykke mens vi lette etter en sti til venstre og når vi hadde løpt så lenge at vi forstod at vi måtte ha løpt forbi den stien så snudde vi og løp tilbake.


Jeg lot gutta ta jobben med å lese kartet. Jeg hadde funnet et skilt som pekte mot Vangen, men det pekte skrått mot høyre, og Trond Olav mente vi skulle til venstre. Men etter litt om og men fant vi ut at det nok var den blåmerkede stien som gikk skrått mot høyre vi skulle følge også løp vi på den.


Jeg først.


Vi løp forbi mengder av blåbær og kantareller. Stien her var helt herlig å løpe på. En sånn sti som gir deg lyst til å løpe fort. Så jeg løp fort og rett før vi kom ut på en ny grusvei sklei jeg på en planke som var lagt over et gjørmehull og fikk min første plump på denne turen.


Fint for gutta at jeg løp først så slapp de å bli møkkete.
Stien videre var enkel å finne og ting gikk lett, denne gangen løp jeg bakerst helt til vi kom til Klokke-plassen.


Der skal man igjennom et gjerde og over en liten bekk. Før måtte man vist over dette gjerdet og det var også mange som løp feil fordi stien kommer litt brått på, men nå har noen klippet hull i gjerdet så det er bare å krype igjennom. Jeg var ivrig etter å komme videre og tok ledelsen igjen. Tok to forsiktige skritt ut på plankene som var lagt over bekken og sklei rett uti bekken. Eller det vil si, på mirakuløst vis klarte jeg å unngå å havne i bekken ved å klamre meg fast til plankene og kaste meg inn på land.Hvis du har løpt litt på sti så har du kanskje oppdaget hvor glatte sånne planker kan bli. Disse plankene heller også litt så det var helt umulig å stå på dem. De andre prøvde også, men det endte med at de hoppet over og jeg ålte meg over plankene. Det så sikkert 100% uelegant ut, men denne bekken var for dyp til at jeg hadde lyst til å plumpe og for bred til at jeg tok sjansen på å hoppe over.


Da vi hadde kommet over elven tok det ikke lang tid før vi lurte på om vi hadde løpt feil igjen, for det vi nå hadde foran oss så ikke mye ut som en sti, men det var altså en sti. Bare veldig igjengrodd.


Denne strekningen var ganske krevende å løpe på, for det var veldig ujevnt terreng, men på grunn av alt gresset var det vanskelig å se hvor det var steiner og søkk.
Så ble det oppoverbakke, sti og senere en grusvei hvor vi igjen var litt usikre på om vi skulle til venstre eller til høyre. Klokka til Sam viste til høyre, så da satset vi på at det var riktig. Trond Olav husket at det et eller annet sted skulle komme en sti litt brått på som vi skulle ta av på. Heldigvis for meg at jeg hadde med meg to som var litt mer observante en meg, for jeg hadde nok løpt rett forbi dette skiltet her.


Så gikk det oppover igjen før vi kom til en veldig bratt nedoverbakke. ¨Oi sann, her var det bratt¨ sa jeg, ¨bare vent¨ sa Trond Olav, ¨denne er ingen ting i forhold til hva som kommer¨. Dette blir det en bra tur tenkte jeg.


Da vi hadde kommet oss ned sa Trond Olav at det var her han syntes løpet startet for alvor. Nå var det et godt stykke med deilig sti og jeg smilte fra øre til øre da vi spratt av sted bortover.


Så kom vi til Børtevann og da ble stien veldig kronglete og etter hvert måtte vi gå på steinene langs vannet. Her løp vi ikke. Her gikk vi ganske forsiktig.


Men det var bare et veldig kort stykke, og så kom vi inn på fin sti igjen. Herifra tok det ikke lang tid før vi kom inn på tunet til Bøvelstad hytta. Og her ble det et litt lengre stopp, for buskene her var fulle av modne rips og solbær.


Fra Bøvelstad til Vangen syntes jeg det gikk lekende lett, selv om det var en god del stigning på dette stykket. Og før jeg visste ordet av det kjente jeg lukten av nystekte Vangen boller. Det er helt klart de beste bollene i Østmarka! Og man kan ikke løpe forbi Vangen uten å spise bolle. Så da ble det en liten pause her også.


Selv om Trond Olav hadde advart meg om at stykket fra Vangen til Skullerud var det tyngste partiet så var det dette partiet jeg gledet meg mest til. Fra Vangen vet man jo at man har lagt halve turen bak seg men her synes jeg også stiene blir morsommere og for meg føles det alltid ut som om det går mest nedover fra Vangen. Vi løp over Pølseberget, langs fine små vann, over myrer med multer og på terreng som jeg har blitt godt kjent med det siste året og som jeg bare blir mer og mer glad i. Vi kom til det som mange mener er Østmarkas bratteste bakke, denne bakken er virkelig bratt og den er lang. Og jeg skulle ønske vi skulle opp den og ikke ned...


Men så kom det igjen et stykke med lettløpt sti før vi kom til det Tron Olav kalte turens ¨berg og dal bane¨. Her var det noen få korte, men bratte opp og nedoverbakker som kom tett etter hverandre før vi fikk den siste bakken opp forbi Østmarkskapellet.

Og fra Østmarkskapellet til Skullerudstua er det bare moro. Her går det nedover på berg og steinete sti.


Det her ble en utrolig bra tur og jeg gleder meg skikkelig til å løpe denne turen igjen 19 august. Jeg er veldig glad for at jeg har løpt igjennom mesteparten av ruta nå, både fordi jeg nå kanskje klarer å unngå å løpe meg bort og fordi jeg har fått muligheten til å løpe denne turen med flere små stopp sånn at jeg kunne glede meg skikkelig over alle de fine stedene vi passerte. Det blir nok ikke mange slike stopp neste gang jeg skal løpe denne ruta.

Publicerat: 2017-08-08 21:01 Kommentarer (0)



Når man har bursdag og får gjøre akkurat det man har lyst til

27 juni fylte jeg 30 år. Dagen feiret jeg med å gjøre det jeg hadde aller mest lyst til, nemlig å løpe rundt på nye stier i Østmarka. Jeg hadde tatt imot en utfordring som gikk ut på å bli kjørt ut til Losby også klare å finne veien hjem derifra. Noen mente vist at det ville bli en skikkelig prøvelse for meg siden jeg ikke akkurat er verdensmester i orientering. Challenge accepted!

Jeg ble kjørt ut til Losby og satte avgårde på blå sti mot Mariholtet. Skiltet som pekte mot Mariholtet viste at turen dit, hvis jeg løp riktig, ville være på 8 kilometer. Det gikk ganske bratt oppover til å starte med og noen steder var terrenget utfordrende så i +25 grader og solsteik var jeg glad for å komme inn på en litt lengre strekke med flatere terreng oppe ved Halsjøen.

Veien videre var ikke spesielt utfordrende. Det er klart det var litt bakker innimellom og partier hvor man måtte være litt varsom med hvor man plasserte føttene, men det var mye mindre kupert enn jeg hadde forventet. Turen gikk videre til Skullerudseter og derifra gikk det lett det siste stykke til Elvåga. Det var nesten irriterende bra merket hele veien og jeg tok ikke feil av veien en eneste gang, så strekningen ble tilbakelagt på mye kortere tid enn jeg hadde trodd.

Jeg møtte bare på to personer på turen mellom Losby og Elvåga, og det var utrolig morsomt at den ene av dem var en løpevenn som også var ute på oppdagelsestur i marka. Det ble en kort pause med litt løpeprat før vi løp hver vår vei videre.

Da jeg kom til Mariholtet var jeg nesten litt skuffet. Derifra var veien hjem enkel og godt kjent. Derfor bestemte jeg meg for å legge inn en tur opp til Haukåsen bare for å gjøre løpeturen litt lengre og for å prøve ut en ny sti jeg hadde hatt lyst til å prøve ut en stund.

Jeg løp et stykke på skogsveien før jeg tok av på stien, som jeg oppdaget ganske fort ikke var stien, men et traktorspor som det var helt umulig å løpe på. Jeg kom meg tilbake på skogsveien og fulgte den litt lenger før jeg tok av på blåmerket sti og så gikk det bratt opp hele veien til ¨Kula¨.

Dette er et av mine favoritt steder i Østmarka!

Her oppe tok jeg meg en matbit og nøt utsikten før jeg satte av sted nedover igjen. Jeg valgte en annen blå sti denne gangen og før jeg hadde løpt 20 meter stod jeg godt plantet med begge beina nede i et gjørmehull. Da jeg snudde litt på hodet oppdaget jeg at stien jeg trodde jeg fulgte lå sånn ca 2 meter til venstre for der jeg nå stod med begge beina godt plantet i gjørma.

Da jeg hadde kommet meg ut av gjørma klatret jeg videre nedover stien mot skogsveien litt lengre nede. Jeg skriver klatret, for der var det veldig bratt. Å løpe nedover der hadde ikke vært lurt.

Planen var nå å løpe hjem, men da jeg plutselig oppdaget en ny sti med skilt mot Lutvann bestemte jeg meg for å ta en liten løpetur dit, for Lutvann har jeg hatt lyst til å løpe rundt lenge.

Det gikk bratt nedover til jeg kom til et nytt skilt som pekte ut retningen mot Lutvann for meg. Jeg så vannet med en gang og løp på stien rundt vannet. Det var veldig mye mindre enn jeg hadde trodd og stiene var smale. Da jeg hadde kommet halvveis rundt vannet måtte jeg til og med klatre opp en liten fjellvegg ved hjelp av et tau. At dette var et vann som mange folk løp rundt forstod jeg absolutt ikke, for etter å ha kommet opp med hjelp av tauet oppdaget jeg bare en enda smalere sti og enda mer kupert terreng.

Jeg kom meg opp en stupbratt bakke og surret litt rundt før jeg fant en ny sti, som heller ikke var merket og fulgte den videre rundt vannet. De som er godt kjent i Østmarka har kanskje allerede forstått at det ikke var Lutvann jeg hadde løpt rundt, men et bitte lite tjern som kalles Kroktjern. Det fant jeg ikke ut av før jeg hadde kommet hjem og fikk studert kartet på Strava skikkelig.

Da jeg hadde løpt rundt vannet fulgte jeg en sti som skiltet sa førte mot Sarabråten. Derifra hadde jeg tenkt til å følge veien langs Nøklevann og videre hjem. Jeg løp ikke langt før dette dukket opp:

På grunn av hekkende fugler så var området sperret av.

Sta som jeg er kom det ikke på tale å løpe tilbake samme vei som jeg hadde kommet. Det måtte jo være mulig å komme rundt dette området og så følge stien videre? Så jeg bestemte meg for å løpe utenfor sti langs sperringen. Det gikk ikke så veldig bra. Med buskas og lyng opp til over knærne og et mer og mer kupert og etter hvert umulig terreng å komme frem i, i tillegg til at jeg mistet retningsansen fullstendig, så fikk jeg en lang ufrivillig pause hvor jeg surret frem og tilbake for å finne en trygg måte å komme enten opp fjellveggen jeg hadde på den ene siden eller ned skrenten jeg hadde på den andre siden. Jeg fant til slutt en vei ned og ikke lenge etterpå kom jeg inn på en sti.

Jeg har aldri i hele mitt liv vært så glad for å finne en sti.

Etter å ha løpt et lite stykke kom jeg inn på blåmerket sti igjen og fulgte den oppover og etter en del klatring var jeg plutselig tilbake nesten på toppen av Haukåsen.

Derifra løp jeg hjem over Slettefjell og Skullerud.

Hele turen kom på 24 kilometer, men jeg kunne ha fortsatt å løpe rundt i skogen en time eller to til om det ikke hadde vært for at familien min stod klare med bursdagsmiddag og kake.

Turer som dette er det som skal til for gi meg ekte lykkefølelse og jeg kan ikke se for meg en bedre måte å feire bursdagen min på.

 

Publicerat: 2017-07-07 20:33 Kommentarer (0)



Ut og bli kjent med nye stier i Østmarka

Etter at terrengskoene mine hadde stått urørt i nesten 4 uker var det helt magisk å komme seg ut på en skikkelig langtur i skog og mark. Jeg hadde gledet meg hele dagen på jobb og klarte nesten ikke å vente på å bytte ut sykepleieruniformen med shorts og løpe sko. Det å måtte være inne når sola skinner og skogen kaller er ikke lett. Så når klokka ble 15.30 og jeg endelig kom meg ut i sommerværet var jeg nærmest euforisk. Kort tid etterpå var jeg klar til å løpe og satte kursen mot Østmarka. Jeg er så utrolig heldig som har Østmarka en kort løpetur fra der jeg bor, for Østmarka er et av de fineste stedene i byen for folk som er glad i å løpe på sti.

Som vanlig hadde jeg en liten ide om hvor jeg skulle løpe. Flykning ruta mellom Skullerud og Øyeren må testes ut mange ganger i sommer for jeg har klart å melde meg på Østmarka Trail Challenge – Flyktningeruta, som er et terrengløp på 37km som går på blåmerket sti. Løypa er ikke sånn alt for godt merket, og tilbakemeldingene jeg har fått fra andre som har løpt ruten er at det krever litt orienteringsferdigheter, noe jeg ikke eier i det hele tatt. Men tanken er at jeg skal gjøre meg litt kjent med ruta på forhånd for da har jeg kanskje en mulighet til å komme meg fra Øyeren til Skullerud uten at det må sendes ut en letepatrulje.

Jeg fulgte først Ljanselva et stykke mot Skullerud og så løp jeg opp til vannverket hvor det er skilt som peker ut flykning ruta. Jeg tror jeg klarte å følge den opp til Rundvann, men så datt jeg nok av for jeg oppdaget at det gikk en sti rundt Rundvann og den måtte jeg neste prøve ut. Etter en runde så jeg en ny sti som så morsom ut og da forsvant planen om å bli kjent med første del, (eller det som vil være siste del når jeg skal løpe Østmarka Trail Challenge), av Flykning ruta.

Det var en smal sti som bare ble smalere og smalere før jeg plutselig oppdaget at det ikke var noen sti hverken foran eller bak meg lenger. Jeg sto midt i skogen med blåbærbusker opp til knærne og fikk en litt bedre forståelse av hvorfor terrengløpere ofte har knelange strømper. Og dyrevenn som jeg er ble jeg en smule engstelig for at jeg kunne komme til å tråkke en huggorm på halen. I tilegg oppdaget jeg at det foran meg gikk veldig bratt nedover og å satse på å løpe utenfor sti var litt vel vågalt. Men det er jo nettopp det at det føles litt som å dra ut på eventyr når jeg løper på nye stier som gjør at jeg har blitt så glad i å løpe i terreng.

Det ble litt leting før jeg oppdaget en ny sti, (som faktisk var en ordentlig sti), og som jeg kunne klare å kravle nedover uten å brekke noen. Da jeg hadde kommet meg helt ned så jeg at den veggen jeg nettopp hadde klart å kravle ned faktisk var en del av flykning ruta. Det skal nok litt mental trening til før jeg kan bli venn med tanken på at etter ca. 30 kilometer med løping på blåmerket sti i til dels veldig krevende terreng, så skal jeg opp en monsterbakke, som man nesten burde hatt brattkort for å ha lov til å ferdes i.

Hvor flykning ruta gikk videre skjønte jeg ikke helt, og siden jeg ikke er en veldig tålmodig person ga jeg opp det prosjektet litt.

Videre gikk turen i stedet på kjent sti innover mot Dølerud, og etter Dølerud prøvde jeg meg igjen på en sti jeg aldri har løpt før og som jeg litt for sent oppdaget var rødmerket og før jeg visste ordet av det var begge beina plantet godt nede i en myr. Har man ikke gjørme opp til knærne har det ikke vært en skikkelig tur…

Men jeg kom meg etter hvert inn på en blå sti som førte meg til Askvann. En av de litt gjemte perlene i marka.

Jeg begynte å tenke at det var på tide å peile seg inn på en sti som kunne føre meg hjemover og tok av på en sti som gikk mot høyre og som var merket som «skogsti». Det hender at skiltene i Østmarka og Sørmarka ikke er så alt for mye til hjelp… Jeg valgte høyre i hvert veiskille videre og etter noen kilometer med løping, kryping, klatring og hinderpasseringer i form av trær og busker som hadde falt over stien var jeg tilbake ved Dølerud og så var det bare kjent sti og skogsvei resten av veien hjem.

Det ble en 20km lang tur, med flere små stopp og veldig rolige partier. Fokuset mitt var å komme meg ut og ha det gøy og farten var ikke så viktig. Med til sammen nesten 500 meter med stigning så var dette en tur som lot lår og rumpe jobbe skikkelig.

Etter slike turer kommer jeg alltid hjem med et stort smil rundt munnen. Jeg elsker å løpe i terreng og jeg gleder meg til hver eneste tur. Nå som jeg har løpt Spitsbergen marathon kan jeg igjen begynne å fokusere på å bli skikkelig flink til å løpe i terreng. Nå er de neste store målene min Østmarka Trail Challenge og Trysilrypa. Det blir to helt forskjellige løp. Jeg gleder meg veldig til å løpe Trysilrypa i høst, for det å løpe i fjellet er noe jeg ikke har mulighet til å gjøre så mye av til vanlig også er løypa litt snillere enn den som venter meg når jeg skal løpe flykning ruta. Også blir det jo et skikkelig jentetreff med mange spreke damer så jeg tror jeg kommer til å få en helt super helg med et vakkert løp, bra underholdning og masse god mat. Det blir litt luksus rett og slett.

Er du med 09.09.17?

Publicerat: 2017-06-15 23:40 Kommentarer (0)



Om å flytte egne grenser og om å ha litt tro på seg selv

Dagens løpe tur ble kort. Bare 6km. Jeg skulle hente minstemann tidlig i barnehagen og hadde ikke tid til mer enn en kort runde i lysløypa mellom jobb og barnehage og økta varte ikke mer enn 30 minutter. Det er omtrent den tiden det tar for kroppen min å bli god og varm og det er først da den beste delen av løpeturen begynner for min del. Men for all del, en kort tur er bedre enn ingen tur tenkte jeg. Og akkurat da slo det meg at på denne tiden i fjor, for ikke mer enn et år siden, så var 5-6km en vanlig løpetur og noe jeg var veldig fornøyd med å ha klart å gjennomføre. En 10km løpetur var noe jeg anså som en langtur og det kunne ikke falle meg inn å skulle løpe halv Marathon noen gang.  Aldri.

Det var faktisk først i august 2016 at jeg begynte å trene spesifikt mot å skulle løpe 10 km. Da vant jeg nemlig startnummer til KK-mila til meg og en venninne. Jeg tenkte at dette tar jeg som en treningsøkt, og gratis boblevann og goodie-bag vil jeg ikke gå glipp av. Og skal jeg først løpe et løp så kan jeg i det minste ta den lengste distansen. Jeg overrasket meg selv på det løpet, og jeg overrasket nok mange andre også og to av venninnene mine som jeg løp sammen med den dagen spurte meg om jeg ikke ville løpe halv Marathon i Oslo den høsten. Jeg bare lo av forslaget.

Men det tente nok en liten flamme i meg, for etter KK-mila ble løpeturene mine lengre og lengre.

Da jeg i desember fortalte en venn av meg at jeg ville ha som mål å løpe et halv Marathon i 2017 spurte han meg bare hvorfor jeg ikke ville løpe et Marathon. Jeg lo bare av det, men tanken på å klare å gjennomføre et Marathon var utrolig fristende.

Nå er det ikke lenger et spørsmål om jeg kan gjennomføre et Marathon. Det er jeg ganske sikker på at jeg kan klare. Og jeg skal løpe mitt første Marathon i juni, på Svalbard. Og uansett hvor fort eller treigt jeg skal løpe mitt første Marathon, så skal jeg i det minste gjøre det med stil, godt humør og med masse tro på meg selv.

Så ha litt tro på at du kan flytte dine egne grenser, og ikke vær redd for å sette litt høye mål. Man klarer ofte mye mer enn man tror.

Publicerat: 2017-04-18 21:35 Kommentarer (0)



Det spiller en rolle hva man har på beina

Jeg trodde ikke terrengløping kunne bli enda morsommere enn det allerede var. Å løpe i skog og mark på grusvei, skogsvei og mer eller mindre merkede stier er det jeg synes er aller morsomst når det gjelder løping. Det gjør meg ingen ting at det krevende terrenget fører til at hastigheten blir betraktelig redusert og at jeg ikke klarer å løpe like langt som jeg kanskje ville kunnet om jeg valgte litt enklere veier. For det er utfordringene terrenget gir, opplevelsen av å løpe steder folk flest ikke løper og det å klare å finne gode stier å løpe selv der det ser umulig ut som er målet mitt med disse løpeturene. Jeg har det utrolig morsomt der jeg spretter opp bratte bakker, følger stier som plutselig ikke lenger er der, hopper over veltede stammer og kryper under grener mens endorfinene strømmer rundt i blodet og gir meg ekte lykkefølelse.

Men det kunne faktisk bli bedre.

Til nå har jeg løpt med en nøytral mengdetrening sko med en god del demping, men med bedre grep en mange andre sko som er beregnet for litt lengre turer. De har egnet seg helt supert til å løpe på grusveier og skogsveier, og jeg har da også kommet meg frem i terrenget med dem. I vinter har jeg løpt med piggsko og da klarte jeg også fint å ta meg frem i krevende terreng selv om det var både is og snø. Men jeg tråkket ofte over og spesielt med mengdetrening skoene mine følte jeg at jeg støtt og stadig hang fast i kvister og at skoene var for store og klumpete for terrenget.

Så i går tok jeg turen til Løplabbet og kjøpte meg et par terreng sko. Det ble Inov8 Mudclaw300 og de var verdt hver eneste krone.

Jeg gledet meg som et barn til å få på meg de nye skoene og løpe en tur i skogen. At det var kjølig, rått og skikkelig vått i skogen var ikke noe hinder. Ut på tur skulle jeg.

Sa jeg at det var vått i skogen forresten? Det var som å løpe i en sump noen steder. Og det gikk i sneglefart. For der det var som våtest var det, om man ikke ville bli gjørmete opp til knærne, ikke mulig å komme seg forbi hvis man ikke tok seg igjennom tette kratt. Og da jeg endelig kom meg oppover i høyden hvor det var mindre vått, men mer fjell og stein oppdaget jeg at fjell kan bli mye glattere en våt vårdag en de kan bli av is på vinteren.  Men løpsopplevelsen på de strekningene det gikk an å løpe var magisk. Jeg opplevde kontakt med underlaget på en helt annen måte enn jeg har gjort tidligere og jeg følte at det var mye lettere å tråkke riktig. Og skoene holdt hva de lovet når det gjaldt grep. Våte røtter og gjørmete stier var ikke noe problem.

Turen kom på nesten 14km og over 10 av dem var på sti og utenfor sti. Gjennomvåt og gjørmete på bein og legger ble jeg, men det er jo en del av moroa. Nå gleder jeg meg bare veldig til å legge ut på tur igjen og jeg er helt sikker på at jeg og de nye terrengskoene mine kommer til å få mange morsomme turer i terrenget i månedene fram mot Trysilrypa 2017.

 

 

Publicerat: 2017-03-31 18:11 Kommentarer (0)



Det gjør ingen ting å bli litt våt på beina...

Noe av det jeg synes er aller morsomst med terrengløping er at jeg får uendelig med muligheter når det gjelder steder å løpe. Jeg kan alltid løpe på en ny sti, oppleve nye steder og få nye utfordringer. De dagene jeg har tid til å løpe langt synes jeg det er utrolig gøy å bare løpe avgårde uten å tenke for mye på hvor jeg ender. I dag hadde jeg fri på dagtid og etter 2 asfaltturer denne uken hadde jeg skikkelig lyst til å løpe en tur i skogen igjen. Grunnen til at jeg har holdt meg til asfalt de siste gangene er at det har vært bart på fortauene og is og slaps i skogen. Men i morges tok jeg med meg piggskoene og kjørte avsted til Grønmo. Jeg hadde litt vanskelig for å bestemme meg for om jeg skulle løpe til Østmarkskapellet eller til Sandbakken, men valgte å løpe mot Sandbakken. Etter et par hundre meter oppdaget jeg en sti jeg ikke hadde løpt før og da fikk jeg lyst til å dra på oppdagelsesferd. Det var ikke skiltet, men stien var godt tråkket opp. Oppover gikk det og det var litt ekstra krevende siden det var en del snø som gjorde det vanskelig å se steiner, røtter og bekker. Bekkene oppdaget jeg først etter å ha tråkket igjennom isen, så allerede etter en liten kilometer var jeg våt opp til anklene. Den godt opptråkkede stien ble etter hvert til en mindre opptråkket sti og noen ganger var jeg ikke lenger sikker på at det var noen sti der.

Det ble også etter hvert brattere og brattere og noen steder føltes det mer som om jeg var på klatretur en på løpetur. Men man kommer jo alltids til toppen en eller annen gang, og plutselig gikk det nedover igjen før jeg havnet på en skogsvei ved et vann. Og etter en liten kilometer var jeg kommet frem til Østmarkskapellet. Hm. Det var jo egentlig Sanbakken jeg hadde bestemt meg for... Ja takk begge deler? Så da fulgte jeg skiltene fra Østmarkskapellet til Sandbakken. Det er jo ikke så lenge siden jeg løp dit så jeg trodde ikke jeg ville ha noe problem med å finne frem i dag, men om det var fordi jeg måtte konsentrere meg litt ekstra om hvor jeg plasserte føttene mine på grunn av det krevende føret eller om det bare er min utrolig dårlige orienteringsevne så var jeg plutselig inne på en ny sti som jeg var helt sikker på at jeg aldri hadde løpt før. Her var det mange trestammer som lå over stien og jeg måtte klatre over dem og noen ganger krype under dem så da gikk det ikke så veldig fort.

Dessuten var det mange våte partier der hvor jeg tråkket igjennom is og jeg ble bare våtere og våtere på beina. Heldigvis førte også denne veien til Sandbakken. Ved Sandbakken styrte jeg inn på stien jeg kjenner og løp tilbake mot Grønmo. Denne veien var ikke mindre våt en den jeg hadde løpt til og noen partier var det bare å gi opp å unngå å løpe i vann.

Det sier seg selv at jeg var gjennomvåt på beina da jeg endelig var fremme ved bilen igjen, og jeg var sliten i beina etter å ha løpt nesten 14 kilometer i tung og våt snø. Men en ting som aldri slutter å overaske meg er evnen et par gode ullsokker har til å holde deg varm selv om de er klissvåte. Selv om jeg har løpt flere turer i løpet av høsten og vinteren som har resultert i gjennomvåte sko og sokker så har jeg enda ikke opplevd at det har ødelagt for turen så lenge jeg har hatt på meg gode løpesokker i ull.

Publicerat: 2017-03-08 13:48 Kommentarer (0)



Tur-retur Vangen

Etter den lille løpeturen min til Sandbakken, hvor jeg klarte å løpe feil ganske mange ganger, tenkte jeg det var en god ide å prøve å løpe turen motsatt vei sånn at jeg kunne finne ut av hvor jeg løp feil sist.

Løper en liten tur. Hjemme om om noen få timer...

Det var tidlig på morgenen, veiene var snødekte og det var tåkete. Denne gangen løp jeg forbi Grønmo og fulgte skiltene mot Sanbakken og her var det supert skiltet så allerede etter 7 km fant jeg ut av hvor jeg hadde løpt feil sist gang. Full av energi og løpelyst så var jeg ikke klar for å løpe hjem igjen etter bare 7km, og da jeg stod i krysset med skilt pekende til mange fine steder i Øst og Sørmarka fristet skiltet mot Vangen mest og jeg bestemte meg for å løpe en tur dit og spise en bolle. For Vangen har verdens beste kanelboller!

Forholdene i marka var nok ikke noe som skientusiaster ville ha jublet over for det var mange isete partier og etter hvert som solen begynte å varme mer så ble det også en del våte partier. Da kommer man seg mye lettere frem med et par gode piggsko enn med ski på beina. Jeg travet avgårde oppover i et jevnt og rolig tempo og nøt hver kilometer med vakker natur. Jeg møtte ikke på så mange andre folk, men noen ivrige syklister tok meg igjen når jeg nærmet meg Skjelbreia.

Da jeg ikke var mer enn 2 kilometer fra Vangen klarte jeg å forville meg inn på en blåmerket sti som sikkert er kjempe fin å løpe om sommeren, men som akkurat den dagen var alt annet en morsom å løpe og det gikk utrolig langsomt noen steder fordi jeg først måtte klatre opp noen skikkelig glatte partier før jeg nesten måtte ake ned noen skråninger igjen. Men da jeg igjen fant frem til grusveien innbilte jeg meg at jeg kunne kjenne lukten av kanelboller og da gikk de siste stigningsmeterne lett som en lek.

Etter 17,8 kilometer med nesten bare oppoverbakke var det skikkelig deilig å helle i seg en liter vann og ta en tur på do. Kanelbollen smakte herlig som alltid. Det ble en kort pause før jeg tok fatt på hjemveien. Samme rute som til, bare uten den litt uheldige avstikkeren jeg hadde tatt på slutten. Nå gikk det jo mest nedover og de 17,8 kilometerne hjemover kjentes absolutt ikke tunge før jeg begynte å nærme meg Grønmo igjen. Først da begynte jeg ha kjenne at beina var slitne og at det skulle bli godt å få av seg løpeskoene. Og at det å løpe over 35 kilometer med piggsko ikke var det beina mine hadde satt aller mest pris på den dagen. Misforstå meg ikke, jeg elsker virkelig piggskoene mine som har gjort det mulig for meg å løpe ute i hele vinter, men de er ikke langdistanse sko og den siste kilometeren gjorde det ganske vondt under føttene.

Men jeg ble ikke skremt av den grunn. Etter en tur på til sammen 35 kilometer var jeg blitt sikker på en ting og det var at jeg kan faktisk løpe et maraton.

Publicerat: 2017-02-28 21:14 Kommentarer (0)



Tur retur Østmarkskapellet på glattisen

Etter å ha tilbrakt et par dager under dyna med feber, snørr og masse Paracet var jeg veldig klar for å komme meg ut og løpe. Hodet var i hvert fall klar for en skikkelig løpe økt, kroppen derimot var nok ikke helt enig. Det tar ikke mange dagene med inaktivitet før det føles som om det er et par måneder siden forrige treningsøkt og med en god del slim i de øvre luftveiene som kroppen fortsatt jobben hardt med å bli kvitt var nok ikke oksygenopptaket helt på topp heller. Motivasjonen var likevel på topp da jeg la i vei på den etterlengtede turen opp til Østmarkskapellet. Turen hadde jeg planlagt siden sist søndag da jeg var ute og trillet minstemann og kom over en sti med skilt som pekte mot Østmarkskapellet og jeg bestemte meg for at neste gang jeg hadde turnusfri og barnefri så skulle jeg følge skiltet, løpe stien og komme meg opp til Østmarkskapellet. Og når jeg har bestemt meg for noe er det få ting som kan stoppe meg fra å gjennomføre.

Turen til Østmarkskapellet fra meg startet med oppoverbakker. Mange oppoverbakker. Etter 1 km gikk pusten tung allerede, etter 2 km begynte jeg å vurdere mulighetene for å korte ned turen en smule, etter 2,5km begynte jeg å innse at dette kanskje ikke var en veldig god ide men så kom det en nedoverbakke og kroppen fikk litt tid til å hente seg inn igjen og da jeg så neste skilt til Østmarkskapellet og at det bare var 3km igjen så jeg ingen god grunn til å snu. For 3km er jo ingen sak tenkte jeg.


Sånn bortsett fra at det var 3 km med oppoverbakke, krevende terreng og is, is og mye mer is.


Så flere steder gikk det i sneglefart, for her var det glatt selv med piggsko.


Da jeg endelig nådde toppen var jeg så sliten at jeg surret litt rundt foran neste skilt som dukket opp fordi det ikke stod Østmarkskapellet på skiltet og da visste jeg jo ikke om jeg skulle ta til høyre eller venstre. Jeg løp først litt til venstre før jeg kom til å huske at Østmarkskapellet jo ligger rett bak det skiltet. Så da løp jeg tilbake og fant veien opp til Kapellet.

Knipset et par bilder og satte kursen hjemover. Denne ganger valgte jeg skogsveien som førte meg ned til Grønmo uten noen større problemer. Men jeg kan skrive under på at beina var ganske tunge de siste 3 km hjem.


1 time og 20 minutter etter start var jeg hjemme igjen. Pakken med lommetørklær som jeg hadde tatt med var nesten brukt opp og kroppen føltes nokså mørbanket ut etter 13,7km med tøffe løpeforhold og nesten 300m stigning. Men den godfølelsen jeg hadde etter å ha klart å gjennomføre selv om forholdene ikke var helt optimale var ubeskrivelig. Det føltes som om jeg kunne få til hva som helst. Som å løpe Trysilrypa 13km på under 1:20 for eksempel. Lykkefølelsen holdt seg hele dagen og utrolig nok virker det som om løpeturen hjalp meg å kvitte meg med siste rest av snørr og gørr for bruken av lommetørklær har gått ned drastisk etter turen.


Turen skal helt klart gjentas, for jeg tror dette er super trening til Trysilrypa. Lengden var perfekt og det er mye stigning selv om det ikke er fult like mye stigning som løypa i Trysilrypa. Og det skal bli spennende å se hvor fort jeg kan løpe denne runden en dag jeg er i bedre form og når det ikke er is på bakken lenger.

Publicerat: 2017-01-20 20:41 Kommentarer (0)



Årets første løpetur og mål for 2017

Årets første løpetur ble gjennomført søndag 1. januar kl 09.00 med start fra Haraløkka og gikk rundt Nøklevann. Nøklevann rundt er min favorittrunde av flere grunner. For det første er det et av de vakreste stedene jeg vet om i Oslo, for det andre så er det en utfordrende runde med mange lange og bratte bakker og for det tredje så er det mange Strava-segmenter på runden. Så har jeg god tid til å løpe er det som regel dit jeg legger turen. Disse turene blir litt som meditasjon for min del. Jeg løper ikke veldig raskt, men jeg løper i et jevnt tempo. Også jeg gir på litt ekstra i alle oppoverbakkene sånn at jeg virkelig kjenner at lår og rumpe får jobbet ordentlig. Jeg blir nesten så sliten at jeg tenker at jeg ikke kommer til å ha nok energi til å komme opp bakken. Mestringsfølelsen jeg får hver gang jeg har kommet på toppen er bare herlig. Også nyter jeg de vakre omgivelsene og løper i min egen lille lykkeboble på alle rettstrekkene og i nedoverbakkene.

 Det varierer litt hvor mange andre spreke folk jeg møter ute i løypa. Det er jo et populært sted for både tur, løping og sykling og jeg har aldri løpt en runde uten å møte på noen. Men akkurat mellom 09.00 og 10.30 på årets første dag var det ikke veldig mange andre jeg møtte på i skogen. Det føltes nesten som om jeg hadde hele skogen for meg selv. Så når jeg da løp i min egen lille boble, med musikk på ørene, og plutselig oppdaget at det stod et rådyr 5 meter foran meg på veien ble jeg litt satt ut. Så da ble det en liten uplanlagt pause, men det gjør jo ikke noe at tiden ble litt dårligere en planlagt for det er ikke akkurat noe jeg opplever hver dag og sånne hendelser er jo virkelig med på å gjøre løpeturen ekstra bra synes jeg. Audiensen var dessverre over før jeg klarte å somle meg til å dra frem telefonen for å knipse et bilde.

Akkurat i dag var også Nøklevann på sitt vakreste, så det ble et par små bildestopp. Egentlig så liker jeg ikke å ødelegge løpeturen med pauser for å ta bilder, men noen ganger klarer jeg ikke å la være. 

Fordi turen var så utrolig fin, og fordi jeg hadde litt ekstra tid til å løpe lot jeg det ikke være med en runde, jeg vurderte faktisk å løpe en runde til rundt Nøklevann, men da jeg kom til Ulsrudvannet fikk jeg mer lyst til å løpe en runde rundt Ulsrudvannet i stedet. Jeg elsker å løpe i terreng og Ulsrudvannet rundt er en kjempe fin runde å løpe da. Terrenget er akkurat passe utfordrende, runden er kort (bare litt under 3 km) og man går seg ikke bort. Jeg har aldri løpt rundt Ulsrudvannet før, bare gått turer, men jeg har lenge hatt lyst til å løpe den runden. Så da var det en fin start på det nye året å gjøre nettopp det. For er det noe jeg har bestemt meg for å gjøre mer av i år 2017 så er det nettopp å gjøre mange nye ting og å utfordre meg selv til å nå nye høyder. 

Siden jeg har løpt veldig få løp før og egentlig er en ganske fersk løpeentusiast så er det ikke vanskelig å finne nye utfordringer innenfor løping. Problemet er kanskje heller å velge blant alle de spennende utfordringene som finnes. For meg er hovedmålene for løpeåret 2017 å delta i minst et halvmaraton med en tid jeg kan være stolt av, gjennomføre et maraton og løpe Trysilrypa så klart.

Jeg gleder meg i alle fall veldig til å blogge om veien min frem mot Trysilrypa 2017 og håper at jeg kan være med på å motivere andre spreke jenter til å sette Trysilrypa på agendaen i år. For jeg er helt sikker på at dette blir en utrolig bra helg og et løp man ikke kommer til å glemme!

Publicerat: 2017-01-16 21:08 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Blid og positiv jente på 30 år som bor i Oslo. Løper så ofte jeg kan og trives best ute i skog og mark. Løper fordi det er gøy og fordi det gjør meg glad. Det morsomste jeg vet er å løpe på nye stier og oppdage nye steder. Gjerne i teknisk krevende terreng med bratte oppoverbakker og helst med gjørme til langt over knærne. Jeg løper ute hele året uansett vær og du ser meg aldri på en tredemølle. Motto: Det er i motbakke det går oppover Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Torunn BrandvoldMer


Kan ikke helt skjønne at det bare er tre dager igjen til årets store mål: TRYSILRYPA!  Når jeg fikk ... [Läs mer]

Hilde BuflodMer


En bit av Kalnesskogen. Denne uka hadde jeg planer om å løpe noen lengre turer, men det gikk ikke ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Sjekk denne gjengen her!  Akkurat nå sitter jeg og blogger mens ungen er på turning. Jeg bruker ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser