Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Runner’s Worlds løpeweekend på Norefjell

 

Sist helg var jeg så heldig å få lov til å delta på Runner’s World løpeweekend på Norefjell sammen med en herlig gjeng med glade løpere.

Da Eivind Bye, ansvarlig redaktør i Runner's World spurte om jeg kunne tenke meg å være med på Løpeweeken på Norefjell Ski og Spa mot at jeg tok med meg noen av deltagerne på en langtur i terrenget trengte jeg ikke mye betenkningstid. Endelig fikk jeg en mulighet til å løpe litt i fjellene igjen og jeg synes jo det er kjempe morsomt å ta med meg andre ut på tur og spre litt terrengløpeglede.

Jeg kjørte opp til Norefjell tidlig fredag morgen. Jeg kan ikke skryte på meg å være kjent på Norefjell, så jeg ville ta meg en liten tur på egenhånd for å sjekke forholdene før jeg dro med meg noen andre på tur. Jeg hadde gjort litt Research og hadde en viss plan for hvor jeg skulle løpe, men jeg spurte damen i resepsjonen også om det var bra merket oppover i fjellet. Noe hun lovet at det var.

Været var helt strålende og t-skjorta kom av etter bare noen få minutter med oppoverbakke. Turen startet med en lang og bratt oppoverbakke og det passet meg helt perfekt. Jeg tok det ganske rolig oppover, for jeg visste at jeg hadde 3 dager fullpakket med løping og trening foran meg og da er det greit å spare litt krefter. Da jeg kom til toppen av bakken tok jeg meg tid til å nyte den flotte utsikten før jeg fulgte skiltet mot Høgevarde. Utsikten var fantastisk uansett hvilken retning jeg så og jeg var så opptatt av å se på utsikten at jeg skatt til da jeg plutselig oppdaget at det stod noen reinsdyr på en snøflekk noen få meter fra meg. De tittet nysgjerrig på meg og virket ikke spesielt redd for at jeg skulle gjøre dem noe galt så jeg knipset noen bilder og fortsatte oppover kneika jeg hadde foran meg. Da jeg kom til toppen av kneika åpenbarte det seg et fantastisk vakkert fjellandskap med terreng som er helt perfekt for løping. Her koste jeg meg skikkelig og det føltes som om jeg fløy av sted. Noen steder fant jeg flekker av snø som jeg kunne løpe i og før jeg visste ordet av det stod jeg på toppen av det jeg trodde var Høgevarde. (Litt bedre skilting etter Høgevarde turisthytte hadde ikke gjort noe). Der tok jeg meg en matbit og nøt en fantastisk utsikt, sjekket klokka og så at jeg hadde bra med tid. Rekker å være tilbake til klokka 14.30 tenkte jeg. Også la jeg i vei nedover mot Tempelseter.

Resten av turen ble mye lengre en planlagt og her kommer kortversjonen:

Ved Tempelseter var det ikke bra merket videre, men hei, dette er jo fjellet, ingen skog å gå seg bort i og jeg vet hvilken retning hotellet ligger. Sånn omtrent i hvert fall. Så la oss bare følge denne sti(ish)en som ser ut som om den går i riktig retning. Oi, her var det myr ja. Jaja, er varmt, gjør ingen ting om jeg blir litt våt på beina. En time senere: fortsatt myr ja…. Litt senere: En STI! Haleluja! Og ser jeg ikke det lille vannet som ligger ved hotellet rett der borte? Da rekker jeg heldigvis å være fremme ca 10 minutter før første økt starter. Ellers blir det nok siste gang Eivind tar meg med på noe sånt… 30 minutter senere: Hm, her er det en bilvei og et vann, men ikke noe hotell. Google maps, hvor er jeg? Norefjell Ski og Spa 8,5km… Okai… Nå har jeg et lite problem… Bil! Skru på sjarmen og spør veldig pent om det eldre ekteparet i bilen kan være super snille å svippe bortom hotellet med et stykk løper på villspor. Og det gjorde de. Samtidig ringer Eivind som er litt bekymret for at jeg har løpt meg vill. Nei da, hva får deg til å tro det? Jeg kommer straks!

Løp opp det siste stykket til hotellet og entret løpeweekenden med stil klokken 16.05. Møkkete og opprisset på leggene var jeg klar for å være med på første økta på Runner’s World løpeweekend.

Heldigvis fikk jeg mulighet til å ta følge med og bli litt kjent med de som ønsket en rolig start på løpeweekenden så deler av turen gikk i gå fart. Om du ikke har prøvd å traske i myr før så kan jeg fortelle at det er tungt, så beina mine var ganske gående etter de 24km og 1100 høydemetre med et langt parti i myr og utenfor sti tidligere på dagen.

Etter økta tok jeg meg en dusj og spiste en banan før det var utdeling av sko (alle deltagerne på løpeweekenden fikk et par Columbia terreng sko) og forelesning om ernæring for løpere. Og så var det endelig middag. Nå fikk jeg mulighet til å bli kjent med enda flere herlige løpeglade folk og praten gikk, (gjett om hva), lett helt fra start og helt til vi i Runners World teamet trakk oss tilbake for å gå igjennom litt praktiske ting før vi tok kvelden.

Neste dag startet vi med en kort løpetur før vi hev innpå en deilig frokost ute på terrassen i solskinn. Jeg er ikke vant til å løpe på tom mage, men en kort tur i godt selskap før temperaturen hadde kommet over 17 varmegrader var ikke så verst.

Og så var det en time med løpsteknikk.

Altså, hvis du har lyst på litt god underholdning så er det bare å stille som tilskuer når folk som ikke er vant til å trene løpsteknikk skal prøve seg på slike driller for første gang. For det var veldig mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Og jeg som aldri helt fikk til dette med aerobic og Zumba og derfor syntes løping var en ypperlig form for trening fordi man ikke trengte så fryktelig mye koordinasjons egenskaper… WRONG!

Men moro var det og jeg lærte noen øvelser som jeg skal øve på i smug.

Så var det lunsj ute på terrassen og masse herlig løpesnakk igjen før økt nummer 3 begynte.

Intervaller. Smak på det ordet. For meg er det et ord som får meg til å grøsse skikkelig. Jeg kjører bare intervaller når jeg løper på mølle og det skjer ca. en gang i året. Så dette var ikke økten jeg hadde gledet meg mest til. Men skepsisen min forsvant i løpet av 9 minutter, for etter første sett med 1-2-3 pyramideintervall så oppdaget jeg at jeg hadde det utrolig morsomt. Det var moro å få litt fart i beina og kjenne at jeg ble skikkelig sliten i løpet av korte intense arbeidsperioder. Og best av alt; jeg hadde det beste selskapet du kan tenke deg! Vi løp rundt det lille vannet ved hotellet så man løp hele tiden sammen med noen og små oppmuntrende ord og tilbakemeldinger fra de du løper sammen med gjør utrolig mye for motivasjonen og treningsgleden. Økta avsluttet jeg med å kapre et nytt Strava-segment som gikk rundt vannet. Og det å få en ny krone i samlingen min på Strava er alltid like morsomt.

Etter en økt som dette føles det ikke feil å ta seg en tur i Spa avdelingen, så jeg hev i meg en banan og la meg ut i varmekulpen sammen med flere av de andre løperne. Og der gikk praten selvfølgelig om løping. Hvilke løp skulle folk løpe i år? Når hadde man begynt å løpe? Hvilke mål har man satt seg for fremtiden? Jeg elsker å høre folk fortelle om slikt og det var så moro å høre hvor forskjellige folk er og samtidig så like. For mange hadde de samme målene som jeg hadde for 1-2 år siden og selv om mange syntes mine mål var ganske ekstreme så tenkte jeg for meg selv at det var akkurat det jeg tenkte også for bare et år siden. Dessuten så får man inspirasjon til å delta på mange løp man kanskje ikke har hørt om før når man prater med løpere fra hele landet. For de fleste hadde noen skikkelig fine løpsopplevelser å fortelle om så listen min over løp jeg skal løpe ble mye lengre i løpet av denne helgen.

Før middag holdt Martin Lager, Performance Coach og RWs egen trener, et inspirerende foredrag om hvordan man kan bli en bedre løper. Her var det mye bra og nyttig inspirasjon å hente og jeg gikk ut fra forelesningen med masse ny kunnskap om løping.

Og så var det middag igjen. Like hyggelig som kvelden før, men nå kjente vi hverandre så godt at praten gikk enda lettere en kvelden før. Og gjett hva vi pratet om da… Det ble en litt senere kveld på meg denne dagen, for neste morgen trengte vi ikke å stå opp like tidlig. Jeg hadde overtalt Eivind til å sette av mer tid til langturen i terreng søndag formiddag. Jeg er nemlig helt overbevist om at det blir en bedre tur hvis man setter av god tid til å ta pauser underveis og at man ikke trenger å stresse med å nå tilbake. Derfor startet vi turen tidligere enn planlagt og alle tok med seg matpakke på turen.

Ole Kristian, en lokal løper skulle være med oss på turen som Guide. Eivind stoler tilsynelatende ikke på mine evner til å finne veien… Men det gjør jo ingen ting, for jo flere jo bedre og Ole Kristian er lommekjent i området og har dessuten ansvaret for å merke løypa til Norefjell marsjen, (som forresten har en egen løpsklasse også), så han kunne fortelle om området vi løp i og tipse om flere fine steder å løpe når man er i Norefjell.

Turen ble helt fantastisk. Jeg er ganske sikker på at alle hadde en fin opplevelse også mistet vi bare 3 løpere på veien. Men 10% svinn er innafor synes jeg, så skal ikke klage på det. Og siden vi hadde med oss Team GoPro så fikk vi dokumentert turen og her ser du resultatet:

(Får du ikke opp filmen kan du klikke på denne linken https://youtu.be/hoKI2sbrXrs )

Og om du ble bekymret for de 3 vi mistet på veien så gikk de sammen med Geir løpeinstruktør, og nøt naturen i et litt roligere tempo enn vi andre gjorde, så de kom trygt tilbake til hotellet, bare litt senere enn oss andre.

Vi avsluttet løpe wekeenden med en styrkeøkt ute i sola. Etter en helg med mye løping og en god del høydemetre i beina etter formiddagens langtur var det tungt å få lår og legger med på en real styrkeøkt. Men vi lærte noen øvelser vi kunne ta med oss videre også fokuserte vi på mage og rygg. Etter denne økta var folk helt kjørt. Men fy Søren så imponert jeg ble da Martin spurte om vi var ferdige eller om vi ville ha et sett til før vi dro, for da var alle enige om å ta en runde til.

På vei hjem fra løpeweekenden kjente jeg hvor sliten jeg var i kroppen, men samtidig hvor mye energi denne helgen hadde gitt meg. Mye ny input og mange nye løpevenner gjorde at jeg bare var enda mer motivert for å løpe og trene mer.

Så takk til alle dere som var med på løpe weekend, dere er helt fantastiske alle sammen!

Publicerat: 2018-06-15 22:56 Kommentarer (0)



Jeg er nesten klar, må bare hvile litt først...

For et halvt år siden bestemte jeg meg for å melde meg på et ultraløp. Etter å ha klart å gjennomføre en maraton hadde jeg behov for å finne et nytt mål å strekke meg etter. Jeg kunne selvfølgelig bare ha bestemt meg for å løpe maraton, eller en hvilken som helst annen distanse jeg har løpt før, enda raskere, men ultra-løping tiltrakk meg. Det at folk kunne løpe utrolig lange distanser i krevende terreng og med flere tusen positive høydemetre var fascinerende. Det beviste at kroppen og hodet kan trenes opp til å klare de mest fantastiske ting. Inne i meg begynte en liten stemme å si at «det vil jeg også, jeg vil også være et sånt supermenneske», og jo mer jeg leste om temaet og jo flere ultraløpere jeg snakket med, jo sterke ble den stemmen og etter hvert begynte jeg også å tro på at jeg var i stand til å løpe ultra. Men veien dit ville kreve mye. Det var jeg klar over. For du løper ikke slike distanser uten å ha lagt ned en god del tid i trening og forberedelser. De siste seks månedene har jeg hatt uker hvor jeg har løpt godt over 100 km i løpet av syv dager, gjerne i tung snø. Jeg har valgt de kronglete stiene fremfor de lettløpte og jeg har jaktet på steder å løpe hvor jeg får så mye oppoverbakke som mulig. Og de dagene jeg ikke har løpt så har jeg brukt tiden min på å trene styrke hjemme på stuegulvet. Det har vært lite tid til andre ting, det er mange andre aktiviteter som har blitt prioritert bort. Men det har ikke gjort meg noe, for det er jo dette jeg har hatt lyst til. Det har aldri vært et problem å finne motivasjon til å ta en lang løpetur tidlig en søndag morgen eller en rask tur rett etter en lang dag på jobb, før jeg henter barn i barnehagen.

Men nå er jeg inne i siste fase av forberedelsene til mitt lengste løp noen gang. Det er under to uker til jeg skal løpe Simris Alg Ultra, 60 km i noe av den vakreste naturen Österlen har å by på. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den delen jeg synes er tøffest å håndtere. Nedtellingen til selve løpsdagen. For nå får jeg ikke gjort stort mer. Jeg kan ikke bli sterkere, raskere eller mer utholdende. Grunnlaget må være der nå og alt som gjenstår før selve løpet er å la kroppen hvile, spise, lese seg opp på alt av løpsinformasjon og forberede meg mentalt på det som venter.

Tapering er et ord som gir meg litt gysninger. De siste 2-3 ukene før et langt løp hvor det anbefales at man reduserer treningsmengden, øker litt på matinntaket og samler overskudd. Jeg husker første gang jeg skulle hvile kroppen før et langt løp. Det var før jeg løp Maraton på Svalbard. Det gikk fint de første to dagene uten løping, tredje dagen begynte jeg å bli rastløs og etter det ble det bare verre og verre. Jeg var nok ikke noen særlig hyggelig kollega siste dag på jobb før jeg reiste til Svalbard. For selv om jeg er overbevist om at løpere generelt sett er en ekstra blid og positiv menneskeart, så er de gjerne det stikk motsatte hvis det går for lang tid mellom de gode løpeturene.

Det siste året har jeg forsøkt litt forskjellige varianter av tapering. Fra å ha nesten to hele uker uten løping før selve løpet til å løpe som normalt frem til løpet med bare et par dager med hvile før selve løpsdagen. Jo tøffere og lengre løp, jo lengre hviletid før løpet. Denne gangen prøver jeg en litt annen variant.

Jeg løp min siste langtur 2. påskedag. Jeg presset meg litt ekstra og løp litt raskere enn jeg pleier å løpe på disse langturene. Det ble 31 km i kupert terreng, på snø. Det føltes godt å gi beina en hard økt. Bli skikkelig sliten. Samtidig så kjente jeg at jeg ble litt nervøs. For det slo meg at om under to uker så skulle jeg løpe dobbelt så lang. Nesten 20 kilometer lengre enn jeg har løpt sammenhengende før. Det e er faktisk ganske langt, tenkte jeg da.

De neste dagene er planen å løpe en eller to korte, men helst litt raske, turer når jeg har tid. Også blir det en tur i rolig tempo på maks 15 km til helgen. Denne gangen skal jeg tillate meg selv å ta en kort løpetur tre dager før selve løpet. Jeg tror det er lurt, både for min og omverdenens sin del.

Deretter skal jeg la beina hvile helt frem til jeg står på startstreken. Det lover jeg…

(Foto: Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Publicerat: 2018-04-03 22:39 Kommentarer (0)



Overtrening

Du er inne i en super treningsperiode. Alt går lekende lett og du føler deg som en konge (eller dronning). Du tar nye rekorder på Strava, løper lengre og mer og forventningene dine til løp som ligger i nær fremtid er skyhøye. For med denne formen er du sikret å gjøre ditt beste løp noen sinne. Også skjer det noe rart. For plutselig er alt et ork og selv en kort løpetur i rolig tempo kjennes ut som å løpe et maraton. Og du spør deg selv om hvor i alle dager den toppformen du nylig hadde har blitt av.

Har du opplevd det noen gang? Det har jeg. Og jeg er der igjen nå.

Overtrening er et begrep som mange forbinder med noe negativt. Du har trent for hardt og for mye uten å la kroppen restituere skikkelig. Istedenfor å bygge opp kroppen har du brutt den ned og som om ikke det var ille nok har både psyken og egoet fått en skikkelig knekk også. For det finnes vel lite som er mer demotiverende enn å oppleve at du etter å ha lagt masse tid og energi i å ta løpeformen til nye høyder plutselig har rykket tilbake til start. Du husker kanskje de brettspillene med stiger? Den følelsen du fikk da du hadde 9 felt igjen til mål og så klarte å havne på det feltet med den lengste nedover stigen i spillet. Det er litt sånn det føles. Bare kanskje enda litt verre…

Den fysiske kapasiteten vil alltid variere noe. Det vet alle som trener regelmessig. Formen varierer fra dag til dag og uke til uke. Det kan være forskjell på vinter og sommer, om det er pollen i luften, om du har en ekstra stressende periode på jobben eller mye på privaten som tar både tid og nattesøvn. Det går alltid litt opp og ned og det at man har en dårlig treningsøkt eller to betyr ikke at man er overtrent eller at hele sesongen er ødelagt. Slike små svingninger har jeg blitt så vant til at jeg ikke registrerer dem ordentlig lenger. Jeg tenker kanskje at «i dag var det litt ekstra tungt i bakkene», men det er glemt så fort jeg har kommet inn av døra og fått tatt meg en varm dusj. Jeg tenker at det sannsynligvis vil føles mye lettere neste gang. For jeg har sjeldent mer enn to dårlige økter på rad.

Jeg husker godt sist jeg opplevde en skikkelig tung periode. Det var i mai 2017. Jeg hadde trent jevnt og trutt hele vinteren og økte både lengden på løpeturene mine og antall kilometer per uke. Jeg skulle løpe maraton i juni og trente målrettet mot det. 29 april perset jeg skikkelig på Sentrumsløpet og uken etter løp jeg til sammen 93 kilometer da jeg var på ferie i Hellas. Jeg følte meg 100 % klar for å løpe maraton i juni, men da jeg kom hjem fra ferien opplevde jeg tidenes nedtur. Hver eneste løpetur føltes blytung og jeg begynte gradvis å miste troen på at jeg ville være i stand til å løpe maraton på Svalbard den første helgen i juni. Motivasjonen sank, det samme gjorde humøret. Jeg var ikke lenger i stand til å løpe så langt som før og jeg følte meg som en snegle. Selv om jeg fortsatte å trene så begrenset kroppen mengde og fart helt av seg selv. Det virket som om kroppen tvang meg til å restituere. Men helt løpefri tok jeg først siste uken før maraton.

I løpet av den uken fikk kroppen samlet nok energi og da jeg stilte på startstreken 3 juni gjennomførte jeg maraton distansen med stil.

For saken er at det å trene hardt i perioder kan være veldig effektivt. Man presser kroppen litt ekstra en periode og opplever å bli bedre. Men etter en hard treningsperiode er det også naturlig at kroppen trenger hvile for å bygge seg opp igjen, hente seg litt inn.

Så denne gangen var jeg forberedt på at det ville komme en tung periode. Jeg ventet faktisk på den og er glad for at den kom nå og ikke om to uker. For jeg vet det vil ta litt tid før jeg opplever å være tilbake på topp. Og denne gangen tar det ikke motet fra meg for jeg vet at det bare er for en periode. Og når perioden er over er det en sterkere, raskere og mer utholdende versjon av meg selv som skal løpe Österlen Spring Trail.

(Alle bilder er tatt av Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Publicerat: 2018-03-15 20:13 Kommentarer (0)



Lei av snø og vinter?

Jeg vet at mange begynner å gå lei snø og vinter og at det å motivere seg selv til å komme seg ut på langtur i kulda med snø opp til knærne kan være en utfordring, men i år har vist vinteren bestemt seg for å bli værende litt ekstra lenge. I hvert fall her på Østlandet. For selv om vi er godt inne i Mars måned er det snø nok til å stå Randonee i Maridalsalpene og jeg har ikke de store forhåpningene om å kunne løpe ute i shorts før i midten av april en gang. Men så lenge det er hvit og vakkert ute gjør det meg ingen ting om snøen blir liggende til April. Jeg går faktisk og gruer meg litt til den perioden jeg vet kommer før eller senere hvor all denne snøen skal smelte. Jeg ser for meg at det blir et par uker hvor det å løpe i skogen blir så godt som umulig, selv om du har piggsko av prima klasse. Så jeg fortsetter å glede meg over minusgrader og snø en liten stund til. Også satser jeg på snøfrie stier og bare bein når jeg skal løpe Österlen Spring Trail om litt over 5 uker. Eller kanskje ikke. For når jeg tenker over det, så ville jeg jo ha en skikkelig fordel om det var full vinter og snø til knærne i Österlen 14 april. Det at jeg har løpt ute hele vinteren har gjort meg i stand til å løpe langt, selv i dyp snø. Det har gitt meg sterke ankler, sørget for at jeg har fått aktivisert lår og setemuskler og ikke minst gjort at jeg ikke lar små detaljer som vær og vind påvirke meg mentalt.

Men uansett, det hjelper lite å gå og lengte etter sol og snøfrie stier. Snøen smelter jo ikke noe raskere av den grunn. Jeg ville i hvert fall bare bli fryktelig demotivert og mistet gleden ved å løpe ute i det friske vinterværet fullstendig om jeg begynte å fokusere på hvor deilig det skal bli å kunne løpe i shorts og uten piggsko i et frodig og grønt landskap. Derfor velger jeg i stedet å fokusere på alle de positive tingene med vinterløping i stedet. Og dem er det mange av. Også vet jeg at den dagen snøen er borte vil det føles som om jeg flyr av sted på stiene. Det blir litt som om jeg har løpt rundt med en 3kg tung sekk i flere måneder som jeg plutselig tar av. Og det er en av de tingene som motiverer meg til å løpe ute nå selv om det er litt ekstra tungt.

Og trenger du litt motivasjon for å komme deg ut og løpe i vinter-land så har jeg laget en liten film til dere her fra en av turene mine med Lise i vinter som viser hvor moro det er å løpe i snø…

(Får du ikke opp filmen så klikk her)

Enjoy!

Publicerat: 2018-03-10 21:10 Kommentarer (0)



Tips til vinterløping

Med mitt forrige blogginnlegg har jeg kanskje klart å overbevise deg om at det er lurt å løpe ute på vinteren så nå skal jeg komme med noen gode tips til hva som skal til for å få gode løpeopplevelser ute selv om det er kaldt og mørkt.

Gode klær

Det å være kledd riktig når man løper på vinteren har utrolig mye å si. Både det å kle seg for varmt eller å kle seg for kaldt vil kunne ødelegge en løpetur. Jeg har investert litt i vintertreningsgarderoben min nettopp fordi jeg vet hvor mye klærne har å si. Hva jeg tar på meg er avhengig at hvor kaldt det er, om det er vind eller om det regner. Men hovedregelen er å kle på seg i lag. Lag med litt luft i mellom isolerer godt samtidig som det er lettere å regulere temperaturen om det skulle bli for varmt. Da kan man jo bare ta av seg et lag. På de kaldeste dagene, når gradestokken er under -5, sverger jeg til superundertøy eller ullundertøy under vinterløpetightsen og vinterløpejakken. Er det ekstra kaldt eller om jeg skal være ute i mange timer har jeg på meg en t-skjorte i ull under den langermede trøya. På dager med mye vind har jeg superundertøy med vindstopper. På føttene bruker jeg alltid ull, men tykkelsen på sokkene varierer. Er det veldig kaldt har jeg tykke sokker, men når temperaturen ligger på litt over 0 grader bruker jeg tynne. Det fine med ullsokker er at de holder deg varm på beina selv om du blir våt. Så selv om du må løpe 10 kilometer i slush vil du fortsatt holde føttene varme. På hendene bruker jeg vanter eller votter. Jeg fryser lett på hendene, så favorittløpevottene mine er et par polvotter fra Kari Traa. Men ligger temperaturen på rundt 0 grader har jeg på meg fleece vanter eller litt tykkere løpevanter. På hodet foretrekker jeg å bruke pannebånd. Dette har kanskje mest å gjøre med at det er praktisk fordi jeg har så mye hår. Men jeg bruker også hetten på jakka til å regulere temperaturen. Når det er kaldt har jeg hetten på i tillegg til pannebåndet. Blir det varmt tar jeg av hetten. Veldig enkelt. Dessuten har jeg alltid på buff. Buff er et helt genialt plagg som kan brukes på mange forskjellige måter.

Riktige sko

På vinteren løper jeg nesten alltid med piggsko. Jeg har to par som jeg bytter på å bruke, litt etter hva slags løpetur jeg skal ut på og hvordan føret er. Jeg bruker også piggsko når jeg løper i snø selv om jeg sikkert kunne brukt noen av terrengskoene mine, men jeg opplever jeg at jeg får bedre grep også i snøen når jeg løper med pigg. Jeg har forsøkt å løpe med brodder, tenkte at det var en litt billigere løsning, men det kan virkelig ikke sammenlignes med et par gode piggsko. Og følelsen jeg får inni meg når jeg løper lett og uanstrengt forbi folk som står og prøver å finne fotfeste på glatta er verdt alle penga. Det finnes mange forskjellige piggsko på markedet og en del merker har også piggfrie vintersko. Jeg trives best med Icebug, de har supert grep selv på speilblank is også har de god demping til å være piggsko. Om du ikke er vant til å løpe med pigg så har jeg forresten et lite råd; stol på skoene. På de glatteste partiene gjelder det å tørre å løpe litt ekstra på for da får skoen best feste. Tenk at piggene skal ned i isen og for å få til det må det en del kraft til.

Hodelykt og refleks

Let’s face it; det er mørkt mesteparten av døgnet på vinteren her til lands. Og jobber du fra 8-16 så er faren stor for at det er mørkt ute når du har mulighet til å løpe. En god hodelykt løser det problemet. Hodelykter er ikke billige, men se på det som en investering. En god hodelykt vil du ha glede av i mange år. Og en refleksvest eller løpeklær med masse refleks mønster er et must i mørket om du skal løpe steder det kjører biler.

 

Det finnes en hel haug med vinterløpingstæsj som du kan bruke penger på hvis du vil. Men har du det jeg har listet opp over her så er du godt rustet til både lange og korte turer i vinter. Til slutt kan jeg bare komme med noen praktiske tips:

  • Tapper telefonen seg fort for strøm når du er ute i kulda? Dagens mobiltelefoner liker ikke fukt og kulde… Pakk inn smarttelefonen i plastpose og et varmt plagg. En ullsokk funker supert.
  • Skal du på langtur i kulda? Ta med ekstra ullundertøy og pakk det inn i plastposer. Du har ikke lyst til å finne ut av at du hadde tatt på deg litt for lite klær når du er midt ute i skogen. Dessuten, skulle du være uheldig å skade deg på en langtur sånn at du må redusere tempoet vil du fort bli kald om du ikke har ekstra klær å ta på.
  • Væskebehovet er ikke like stort når du løper i kulda, men det er viktig å huske på å drikke likevel. Og dropp drikkeblære med slange når det er kaldt. Vannet i slanget fryser nemlig til is har jeg funnet ut...

 

Så da gjenstår det bare å ønske alle en god tur ut i vinter! Og om du blir like glad i vinterløping som meg, så ses vi kanskje på WinterRun i Oslo 3 februar…

Publicerat: 2018-01-04 19:23 Kommentarer (0)



Vinterløping


Er du en av dem som trekker inn på treningssentret eller tar løpetreningen inne på Bislet i vinterhalvåret? I så fall går du glipp av alle de fordelene som vinterløping gir. Jeg løper ute året rundt og du ser meg aldri på en tredemølle. Å løpe innendørs på Bislet er også helt uaktuelt. Jeg har prøvd begge deler og det er noe av det kjedeligste jeg vet om. Og bare så det er sagt, jeg tenker ikke vondt om dere som løper innendørs altså, og de som holder ut med å løpe rundt i ring inne på Bislet i 24 timer er supermennesker i mine øyne. Men for meg handler ikke løping bare om trening. Jeg løper for å få frisk luft, se vakker natur, få nye inntrykk og for å oppleve nye steder. Jeg har det rett og slett best når jeg er ute i det fri.

Å løpe utendørs hele året gir flere fordeler:

Det er mer skånsomt for kroppen

Mølleløping og Bisletløping gir ikke noe variasjon av underlaget og faren for belastningskader øker. Når man løper ute vil man kunne variere underlaget og er man ekstra heldig og det ligger snø på bakken så får man en myk og skånsom løpetur. Å løpe i snø kan være tungt og fort går det ikke, men det er helt genial trening og hvis man lar være å tenke på farten og heller fokuserer på å ha en fin løpetur så er snøløping kjempe morsomt. Og når våren kommer og snøen er borte vil du oppleve at det å løpe på bar vei eller sti er utrolig mye lettere.

Du holder motivasjonen oppe

Det er mye morsommere å løpe ute i det fri i et vakkert vinterlandskap med snødekte trær som glitrer i sola. Og alt ser annerledes ut om vinteren. Alle veiene og stiene du har blitt så vant til å løpe på i løpet av sommerhalvåret kan bli nesten ugjenkjennelige og det føles som om du løper nye steder selv om du har løpt der mange ganger før. Da blir ikke løpeturene kjedelige og monotone og det blir lettere å holde motivasjonen oppe.

Du blir mentalt sterk

Ja, for det er jo ikke alltid vakker vinteridyll. Noen dager kan det være skikkelig møkkavær med iskaldt regn, sur vind og speilblanke veier. Den vakre hvite snøen kan ha blitt forvandlet til en kald, grå sørpe som gjør at du er gjennomvåt på beina før du har løpt en kilometer. Men vet du hva? De løpeturene man gjennomfører under slike forhold er gull verdt, for de får alle andre løpeturer til å virke så mye lettere. Dessuten så er det å bli vant til å løpe i dårlig vær noe som vil gi en fordel når man løper løp. Da vil man ikke bli så påvirket av om det blåser litt eller om det regner på løpsdagen.

Du blir gladere

Det å trene ute gir en stor psykisk helseeffekt. Og dette er det forsket på altså. Faren for depresjon minsker, det gjør deg mindre stresset og det reduserer negativ tankevirksomhet. Dessuten gjør dagslys underverker for søvnen og døgnrytmen. For dagslys er med på å påvirke hormonene i kroppen som gjør at vi blir trøtte på kvelden.

Du blir friskere

For du produserer d-vitaminer når du er ute i dagslys og d-vitaminer er viktige for immunforsvaret. Dessuten så minsker faren for å bli smittet av andre når du løper ute. Bakteriene elsker treningssentre. Der er temperaturen perfekt for bakterier, luften er relativt stillestående og det er ofte mange mennesker samlet på samme sted. Du har ikke lyst til å vite hvor mange forskjellige skumle bakterier som finnes på knappene på en tredemølle…

Jeg kunne fortsatt å argumentere for det å løpe ute hele året en god stund til, men jeg tror jeg har fått frem de viktigste fordelene med å løpe ute selv når det er vinter. Og trenger du fortsatt mer motivasjon? Da kan jeg anbefale å melde deg på WinterRun i Oslo, Trondheim eller Bergen i februar 2018. Det er et løp som det virkelig er verdt å få med seg. Det er ikke ofte du får mulighet til å løpe midt i byen på en trase som er lyst opp av lykter, fakler og bål sammen med hundrevis av andre løpere. Noen av løperne er rene lys-show i seg selv, med diverse juletrebelysning snodd rundt hele kroppen. For på dette løpet premieres også den som lyser opp vinternatten mest. Dette løpet gleder jeg meg virkelig til og jeg er sikker på at dette er et løp som passer alle uansett om du løper for å vinne eller om du løper bare for å ha det gøy sammen med venner.

Bli med å løpe 5 eller 10 kilometer i Oslo 3 februar, eller klikk her for å se når du kan løpe i Trondheim eller Bergen. Og du, er du fortsatt ikke overbevist så kan du bli med å teste løypa i Oslo 8 januar. Info finner du her.

Vinterløping er gøy!

Publicerat: 2017-12-26 22:15 Kommentarer (0)



Parrizal de Beceite og Pas del Romeret

Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde blitt hver eneste dag i Spania, servert en nydelig frokost slik at vi fikk fylt opp energilagrene helt før vi skulle ut på den siste løpeturen for denne gangen.

I dag gikk turen til Parrizal de Beceite og Pas del Romeret, og igjen fikk vi oppleve helt spektakulær natur og fjellformasjoner. Dessverre var det ikke tid til en lang løpetur i dag, for vi hadde et fly å rekke ut på ettermiddagen og for å komme til flyplassen måtte vi først kjøre i 3 timer. Men en kort løpetur er bedre enn ingen løpetur og vi hadde satt vekkeklokken på tidlig så vi skulle få så mye som mulig ut av dagen.

Vi kjørte et litte stykke for å komme til utfartsstedet. Herifra løp vi et kort stykke på grusvei før vi kom inn på sti. Vi fulgte en liten elv og etter hvert løp vi inn i en ravine.

Deler av stien gikk på oppbyggede plankestier og noen ganger løp vi igjennom naturlige tuneller i fjellet.

Vi lekte oss innover i dette enorme landskapet, som egentlig bare var en diger lekeplass for folk som liker å løpe på sti, helt til guiden vår førte oss inn i en kløft og gjorde dagen vår enda litt bedre. For her var det en liten Via Ferrata og veien videre gikk oppover. Vertikalt.

Vi klatret oppover fjellveggen og fikk bedre og bedre utsikt for hvert platå vi kom til. På toppen blåste det også ganske friskt og det ga et ganske bra adrenalin kick å være så høyt oppe, uten sikring og å kjenne vinden rive i håret. Og når vi nådde toppen? Da fikk vi en helt utrolig utsikt over et spektakulært landskap. Her oppe kunne jeg fint blitt værende en stund, men som jeg tidligere har nevnt så hadde vi ett fly å rekke og guiden vår begynte å bli litt små stresset, for selv om det nå ventet så å si bare nedoverbakke, så betyr ikke det at det vil gå fort. For bratt opp betyr veldig ofte også bratt ned…

Og jeg er ingen nedoverbakke løper.

Det var ingen Via Ferrata på veien nedover, men det var veldig bratt og noen steder måtte man snu seg rundt og klatre baklengs ned. Det tok altså litt tid dette her.

Så da vi var nede ved elven igjen så var det bare å løpe så fort man kunne tilbake til bilen.

Turen kom på litt over 9 km og 472 høydemetre. Jeg fikk til og med en ny krone på Strava og da er jeg fornøyd.

Men jeg skulle gjerne hatt litt mer tid her. Eller, jeg skulle helst hatt mye mer tid her. Sånn en ukes tid kanskje. For de sier at man kan løpe rundt her i dagevis uten å måtte løpe samme sti en eneste gang.

Vi ble kjørt tilbake til hotellet og etter å ha tatt det som må ha vært tidenes raskeste dusj og presset all bagasje ned i en sprengfull koffert, satte vi oss i bilen igjen og begynte på hjemreisen. Det var en gjeng med slitne, men lykkelige løpere som satt i bilen og så ut på det vakre fjellandskapet mens vi kjørte mot flyplassen i Barcelona. Mye av tiden var vi stille og jeg tror alle kjente på den følelsen at vi ikke var helt klare for å forlate dette stedet allerede. Og når vi snakket, så var det om planene vi hadde om å komme tilbake. Hvilke løp vi hadde lyst til å delta på og hva vi hadde lyst til å oppleve mer av. Og jeg skal tilbake neste år. Minst to ganger. For jeg har lyst til å bli bedre kjent med Pyreneene også har jeg fått veldig sansen for det spanske ultratrail-miljøet. Så neste år vil jeg delta på et løp eller to i Spania. Jeg vet bare ikke helt hvilke jeg skal velge, for det er så utrolig mange spennende løp å velge mellom!

 

Publicerat: 2017-12-12 20:25 Kommentarer (0)



Langs sjøen i L’Ampolla

På lørdag morgen satte vi oss i bilen og kjørte av sted mot havet. Noe av det som gjorde denne reisen så spesiell var at vi fikk oppleve mange forskjellige steder på kort tid. Det gjorde også at det ble en veldig intensiv reise og det gikk i ett fra klokka 7 om morgenen til klokka 10 på kvelden alle dagene. Og det passet meg perfekt, for jeg er en person som trives med at det skjer noe.

Kontrasten mellom fredagens løpetur i høyfjellsområdet Canfranc og lørdagens løpetur på stier langs kysten av L’Ampolla kunne ikke vært større. Denne dagen var det over 18 varmegrader og bare en mild bris fra havet som gjorde at jeg kunne løpe i korte shorts og sports-bh. Helt nydelig å kunne løpe så lettkledd i slutten av november!

Kyststien vi løp på var som en berg og dalbane med hele 23 oppover og nedover bakker på de 14 kilometerne vi løp. Stien varierte også veldig og vi løp både på vei, lettløpt sti, mindre lettløpt sti, sandstrand, rullesteinstrand og trapper. Noen partier måtte man også klatre litt. Flere steder løp vi på smale stier langs stupbratte klipper hvor det var langt ned til det turkise havet under oss, utrolig vakkert og heftig.

Vi lekte oss av sted og nøt det gode været og den fantastisk vakre naturen da Angelika plutselig bestemmer seg for å ta et skikkelig supermann stup rett foran meg på stien. På ett av de letteste partiene. Etter å ha forsikret meg om at hun var i live og ikke livstruende skadd og fått henne på beina dro jeg frem mobilen og knipset et bilde av henne. Sånt må jo dokumenteres.

Så fikk vi skylt sårene litt og forbundet de som blødde verst med litt papir og en buff, (jeg finner stadig flere gode grunner til å ha med buff på tur), før vi fortsatte videre. Terrengløping er risikosport. Angelika tok det litt roligere etter fallet så jeg løp forbi henne. Denne dagen løp vi ganske spredt. Det var tydelig forskjell på energinivået i gruppen og etter noen netter med litt lite søvn var jeg ikke den som lå i tet. Men det gjør ingen ting at man ikke alltid løper veldig tett sammen i en gruppe, noen ganger er det fint å kunne løpe litt i for seg selv i sin egen lille boble, nyte omgivelsene og så dele gleden med de andre i gruppa når man innimellom stopper opp på de litt ekstra fine stedene for å knipse bilder og få i seg litt energi i form av sjokolade, gels og bananer.

Vi tok mange slike små pauser og koste oss skikkelig, men likevel føltes det som om turen var over så alt for fort for plutselig var vi fremme ved destinasjons stedet. Der ventet en bil som kjørte oss tilbake til start. Nå fikk Angelika renset sårene sine skikkelig. Mens vi ventet på førstehjelpsutstyret måtte jeg og Sanna benytte oss av muligheten til å løpe fra oss på stranden. Barfot. Det var så deilig å ta noen raske drag langs vannkanten i den myke sanden. Strandløping er noe jeg får gjort alt for sjeldent.

Da førstehjelpsutstyret var hentet fikk jeg oppgaven med å stelle sårene til Angelika. I Spania bruker de helt andre produkter enn jeg er vant til å bruke, men prinsippet er jo det samme. Skylle sårene godt med noe som tar knekken på bakterier og så plastre og stripse de sårene som er åpne og der man ser at bakterier lett kan komme til. Skrubbsår som ikke blør har det best uten plaster på. Og jo mer det svir, jo mer effektivt er det sies det. I følge Angelika svidde oxydert vann og jod noe innmari.

Jeg synes selv jeg gjorde en helt tipptopp innsats med sårstellet. Kanskje ikke sånn veldig mye empati å hente fra meg, men altså Angelika; sånn går det når man ikke ser seg for…

Litt moro skal man jo ha.

Etter at dagens gode gjerning var gjennomført tok vi oss litt å drikke på en lokal strandbar og nøt en vakker solnedgang før vi satte oss i bilen og kjørte til hotellet i Beceite som vi skulle sove på den siste natten i Spania. Der ventet det oss litt snacks og god vin før vi ble servert en nydelig 3-retters middag med enda mere god vin. Og så var det rett i seng, for neste morgen måtte vi tidlig opp om vi skulle rekke å løpe før vi begynte på hjemreisen.

Og løpe ville vi!

 

 

 

Publicerat: 2017-12-03 20:17 Kommentarer (0)



Canfranc-Canfranc

Etter en natt i Rodellar gikk turen videre til Canfranc, helt på grensen til Frankrike. Området her var helt annerledes enn Rodellar og Alquézar. Her lignet det mer på alpene og norske fjell. Vi var på 1600 høyde og temperaturen var mye lavere her oppe. Her lå det flekker av snø og fjelltoppene var hvite. Uansett hvilken vei jeg så var utsikten fantastisk. Vi løp litt oppover i høyden langs den Spansk-Franske grensen. Over oss svevde store fugler som den spanske guiden vår prøvde å forklare oss hva het. Jeg tror vi kom frem til at det var Falker.

Flotte var de i hvert fall. Dagens guide, Alex, fortalte oss om ultraløpet som arrangeres her hvert år. Canfranc-Canfranc er et av Spanias tøffeste løp. Den lengste distansen er på 100 kilometer og med 8848 høydemetre. Vi snakker opp Mount Everest faktisk. Og plutselig hadde jeg et nytt langsiktig mål. For her var det så vakkert og det guiden fortalte om løpet gjorde at jeg bestemte meg for at denne utfordringen skulle jeg ta. Men det blir nok ikke neste år, jeg trenger litt mer tid på å bli klar for et slikt løp. Dessuten så er ikke dette et løp hvem som helst kan melde seg på. Her må man faktisk søke om å få være med. Du må legge ved en form for løps CV som viser at du er i stand til å gjennomføre et slikt løp.

Men en dag så skal jeg.

Etter å ha løpt litt på den Fransk-Spanske grensen tok vi bilen til en annen del av løypa til Canfranc-Canfranc. Og nå ble det mye oppoverbakkeløping. Lykke!

Temperaturen hadde nå steget så mye at jeg måtte bytte ut de lange tightsene med korte shorts. Jakka trengte jeg heller ikke lenger. Solen varmen godt selv gjennom skylaget og vi var for det meste i le for vinden. Jo høyere opp jeg kom jo finere ble utsikten. For hver sving stien gjorde ble jeg overasket over at det var enda vakrere enn det hadde vært for et øyeblikk siden. Her kunne jeg ha løpt hele dagen. I mange dager.

Tiden gikk så alt for fort og vi måtte starte på nedturen lenge før jeg følte meg ferdig med løpeturen. For når jeg løper sånne steder har jeg ikke lyst til at løpeturen skal ta slutt.

Så ble det nedoverbakkeløping. Og det er noe jeg forstår at jeg må øve mer på, for om jeg skal løpe lange løp i fjellet så vet jeg hvor jeg kommer til å tape mest tid.

Men vi hadde det gøy og lekte oss nedover stiene, tok litt bilder og lo masse. Denne gjengen her vet virkelig hva løpeglede vil si!

Etter litt energi påfyll, brød med spansk skinke og god ost ble favoritt matpakken og det vi tok med oss på tur hver dag, tok vi turen til jernbanestasjonen i Canfranc. Den er ikke i bruk lenger, men som du kanskje forstår så er dette en av Canfrancs stoltheter.

Så ble det kaffe, øl, Cola, vann og varm kakao på den lokale baren i Canfranc før turen gikk videre til kveldens hotell.

Og selv om det hadde vært shortsvær og fin temperatur midt på dagen så hadde kulda kommet utover ettermiddagen og satt seg i alle sammen, så da vi kom til hotellet løp alle jentene ned i hotellets spa og satte seg i badstuen. Det var helt nydelig. Og da vi satte oss i hotellets restaurant litt senere så var det en veldig blid gjeng som spiste en bedre 3-retters middag med god spansk vin til.

Og om det ikke hadde vært for at vi skulle opp grytidlig neste morgen for å dra videre til neste eventyr så hadde vi sikkert sittet der til langt på natt og hygget oss.

 

 

Publicerat: 2017-11-30 19:26 Kommentarer (0)



På eventyr i Pyreneene

Tidlig en onsdag morgen i slutten av november dro jeg en tung koffert etter meg ned til togstasjonen på Hauketo. Snøen dalte ned og jeg var glad for at jeg hadde valgt å ta et tidlig tog, for jeg så for meg at det snart ville bli det vanlige trafikk-kaoset som det blir hver vinter når den første snøen faller. Det kjentes ut som det helt perfekt tidspunktet å reise av sted på oppdagelsesferd til de spanske Pyreneene.  Kofferten var fullastet med løpeklær beregnet på alle årstider, for selv om jeg hadde googlet og gjort litt research hadde jeg ikke blitt helt klok på hvilke værforhold som ventet meg. Oppe i høyfjellene var det allerede en del snø og temperaturer på rundt 0 grader på morgenen mens temperaturen nede ved sjøen lå på rundt 18 grader. Og jeg skulle løpe begge steder og midt i mellom.

Jeg skulle reise til Spania alene og møte resten av reisefølget mitt der. For selv om jeg ikke har noe imot å løpe alene så er det alltid morsommere å dele slike opplevelser med andre likesinnede og løpeglade folk. Denne gangen skulle jeg være så heldig å få tilbringe noen dager sammen med blant annet Angelika, Sanna og Sofia som alle sammen blogger for RunnersWorld.

Da jeg hadde kommet frem til flyplassen, sjekket inn bagasjen og var på vei igjennom sikkerhetskontrollen fikk jeg inn en gruppe-melding på telefonen fra en av de andre i reisefølget med den ikke fult så trivelige beskjeden om at flyet deres var blitt innstilt og at det flyet de måtte ta i stedet først ville lande i Barcelona nærmere kl 21 på kvelden. Sofia svarte at hun stod fast i trafikk-kaos, Sverige blir vist like overrasket som Norge når det begynner å snø, så hun var usikker på om hun ville rekke flyet sitt. Så jeg forstod at dette ville bli en lang dag. Heldigvis tikket det inn en melding fra Sofia rett før jeg skulle gå om bord på flyet om at hun hadde rukket flyet sitt i siste liten.

Det føltes litt uvirkelig da jeg gikk av flyet i Barcelona og kjente solen varme. Her var det sommer og jeg hadde bare lyst til å få på meg shorts og løpesko og løpe av sted.

Jeg plukket opp bagasjen min og gikk ut i ankomsthallen hvor Angelika stod og ventet på meg med et stort smil rundt munnen. Hun hadde løpt Valencia Marathon noen dager tidligere og hadde tatt toget derifra til Barcelona for å møte oss. Etter en kopp kaffe og litt mat dukket også Sofia opp og tiden går heldigvis mye raskere når man er flere sammen som deler interesser.

En god del kaffe, litt mat, en veskenapping, en tur til politistasjonen og fire turer med transterminal bussen senere, kunne vi endelig ta imot resten av reisefølget og så kunne del to av reisen starte. For nå ventet det noen timer med bilkjøring opp til byen Alquézar.

Det var mørkt hele bilturen og vi kom ikke frem til hotellet før langt på natt så da vekkeklokken ringte neste morgen klokken 07.00 ble jeg helt målløs av den fantastiske utsikten som møtte meg da jeg gikk ut på balkongen.

For et sted å få oppleve en soloppgang!

Dagens program var tett; først frokost og litt informasjon fra guidene våre, så fikk vi en liten omvisning i Alquézar før vi reiste av sted til Rodellar.

På veien til Rodellar ble jeg bare mer og mer gira på å komme meg ut og løpe. For nå som det var dagslys kunne jeg se hvor fint område vi var i.

Vi sjekket inn på hotellet i Rodellar og skulle løpe derifra. Hotellet befant seg på omtrent 750 meters høyde og vi skulle opp på over 1120m. Jeg har aldri løpt så høyt før, så jeg ble litt overasket over hvor mye høyden påvirket meg. Pulsen løp løpsk og det føltes som om jeg fikk alt for lite oksygen. Bakkene oppover var utrolig tunge og det føltes som om jeg var i elendig form. Det at det hadde blitt minimalt med søvn i løpet av natten bidro heller ikke på noen positiv måte.

Heldigvis ble det mange bildestopp og filming så det ble nok pauser på vei oppover. Men da vi nærmet oss den første toppen skjedde det en endring som gjorde at ting føltes mye lettere. Det var lettere å pust og det føltes som om energinivået økte. Etter det gikk løpeturen som en drøm og jeg løp rundt med et stort smil om munnen for uansett hvor jeg snudde hodet så var det noe vakkert å se på. Underlaget varierte mellom fast fjell, løs stein og mer eller mindre myk jord. Solen varmet godt og jeg angret nesten litt på at jeg ikke hadde tatt på meg en kortere shorts.

Det var først da vi skulle begynne å løpe nedover igjen at jeg syntes ting gikk litt trått. Jeg er ikke så veldig glad i å løpe nedover og har ikke noen god teknikk i nedoverbakker. Så da føler jeg meg alltid som en snegle.

Og veien nedover var bratt, gikk langs høye stup og hadde masse løse steiner. Så jeg tok det rolig. Men jeg kjente nedoverbakken godt i lårene så jeg var utrolig glad da det endelig kom en oppoverbakke igjen etter all nedoverbakke løpingen.

I løpet av løpeturen fikk vi mye tid til å bli bedre kjent med hverandre og for hver time som gikk ble jeg mer og mer sikker på at dette ville bli en morsom reise. For samtalene gikk lett og latteren satt løst. Da vi sent på ettermiddagen kom tilbake til hotellet og ble servert tapas var det en gjeng med slitne, men veldig lykkelige løpere som satt rundt bordet og delte bilder og minner fra dagens løpetur.

Og da jeg gikk til sengs den kvelden gledet jeg meg skikkelig til neste dags løpetur.

To be continued…

Publicerat: 2017-11-27 22:14 Kommentarer (0)



20 träffar Sida: 1 2 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løpeglad sykepleier på 30 år som bor i Oslo. Løper så ofte jeg kan og trives best ute i skog og mark. Løper fordi det er gøy og fordi det gjør meg glad. Det morsomste jeg vet er å løpe på nye stier og oppdage nye steder. Gjerne i teknisk krevende terreng med bratte oppoverbakker og helst med gjørme til langt over knærne. Jeg løper ute hele året uansett vær og du ser meg aldri på en tredemølle. Motto: Det er i motbakke det går oppover Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Eira TorsteinsenMer

Vinteren er en årstid hvor de fleste tikker inn minst én forkjølelse eller én sykdomsperiode. ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei :-D Etter 2 uker med feber, vond hals og dårlig form er jeg endelig tilbake med løpeskoene på ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Vinn eller forsvinn? Nei, det handler ikke om å vinne men å overvinne meg selv!   Jeg startet å ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser