Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Fra fjell til fjord og fra fjord til vidde

Klassisk høyfjellsterreng, frodige dalsider, jungel, fjord og vidde på tre dager. Kan det bli mer variert enn det på en langhelg?

En uke etter at jeg kom hjem fra Jotunheimen (det eventyret kan du lese om her), rettet jeg kompassnålen mot fjellet og dro av sted på et nytt eventyr. Du skulle kanskje tro jeg hadde fått slukket tørsten etter å ha løpt rundt i fjellparadiset Jotunheimen en hel uke, men for meg er det heller sånn at jo mer eventyr jeg får, jo mer eventyr har jeg lyst på. Jeg vil se mer, oppleve flere steder, stå på flere fjelltopper, besøke flere hytter og løpe på flere nye og morsomme stier. Nok for jeg aldri...

Jeg var med andre ord mer en gira på å legge ut på en ny fastpacking tur, men denne gangen hadde jeg bare 3 dager til rådighet (pluss en dag til reising). Så hvordan får man så mye som mulig ut av tre dager? Her skal jeg gi deg oppskriften på en vill, vakker og utrolig variert tredagers ekspedisjon med løpesko på beina.

Fra Finse til Østerbø

(Ca. 37km og 1170 høydemeter)

Turen starter på Finse. 1222 meter over havet. Finse rommer en togstasjon, et hotell, en DNT hytte (med utrolig god mat), et knippe med hytter og hus og en enormt vakker natur.

På den andre siden av Finsevannet ser du brearmer av Hardangerjøkulen, Norges sjette største fastlands isbre. Hardangervidda strekker seg mil etter mil med et stort utvalg av stier og hytter å velge blant. Snur du ryggen til Hardangerjøkulen ser du begynnelsen på Skarvheimen, fjellområdet som ligger midt mellom Jotunheimen og Hardangervidda og som byr på fine fjelltopper med vakker utsikt, dype og frodige daler, vann og fosser i massevis, et rikt plante og dyreliv og kanskje noen av de aller fineste stiene for løping i den Norske fjellheimen.

Og det var på slike fine stier dette eventyret begynte. Det gjorde meg ingen ting at det var en litt kjølig og overskyet morgen med et lett snev av regn i lufta. Shorts-vær var det uansett og kropps-temperaturen steg raskt i takt med den første stigningen. Skarvheimen gir ikke like mange lange og bratte bakker som Jotunheimen, her er det i større grad mulig å faktisk løpe i bakkene, noe som gjør at man fort kan løpe seg tom hvis man ikke passer seg. For har du planer om å løpe langt 3 dager i strekk lønner det seg ikke å starte med sure bein de første 3 kilometerne på dag en. Smilepuls og glade bein er nøkkelord for å kunne nyte fastpacking eventyr til det fulle.

Det startet med oppoverbakker og en og annen elvekryssing, utsikten kan jeg ikke si så mye om bortsett fra at den vist nok skal være ganske bra. For når vi stod oppe ved Klemsbu var det så tåkete at poenget med å ta den planlagte svippturen opp Sankt Pål var formålsløs.

Ikke fant vi stien heller, og selv jeg skjønner at det å legge ut i tåke på umerket sti på et fjell vi ikke en gang så, muligens ikke kommer på listen over «topp 10 smarteste ting å gjøre». Så turen fortsatte på den trygge rød T stien og da vi kom litt lavere i terrenget lettet også tåken. Regnet sluttet og etterlot seg i stedet en vakker regnbue (som var mye finere i virkeligheten enn på dette bildet).

Nå som tåka sakte, men sikkert, forsvant åpebarte det seg et fantastisk vakkert fjellandskap. Dypblåe fjellvann, hvit snø, grå stein og grønne flekker her og der. Alt i en slik harmoni som bare moder natur kan skape.

Jeg forstod godt min Belgiske løpekamerat sin begeistring for landskapet som åpenbarte seg. Åja, det er kanskje på tide å introdusere dere for Simon.

Jeg møtte Simon på toppen av Table Mountain, (ja, nettopp, det store flate fjellet i Capetown), i desember i fjor da vi var ute og sjekket traseen til UTCT (som du kan lese om her). Noe av det jeg elsker med denne sporten er nettopp alle de kule menneskene jeg møter overalt jeg drar for å løpe løp. Jeg kommer alltid hjem med venner og bekjente som digger det samme som meg; å løpe rundt i vill og vakker natur.

Etter flere dager med farting i fjellet på egenhånd var det trivelig å ha følge på turen denne gangen. Det er fint å ha noen å dele alle de overveldende inntrykkene med, le sammen med og ikke minst ha et ekstra sett øyne når det gjelder å holde seg på stien. Selv om det for det meste var veldig godt merket.

Jeg skal ikke lyve og si at det var lett å løpe hele tiden, den var det ikke. For innimellom var det litt steinur og det var mange små bekker man skulle over, men sammenligner man strekningen fra Finse til Geiterygghytta med Jotunheimen så var det rene traktorveien.

Når vi først er inne på dyr så var det aldri mange kilometerne mellom hver sau vi møtte på turen. Sauer er artige dyr og denne flokken med veldig nysgjerrige sauer møtte vi like før vi ankom Geiterygghytta.

Det ble et litt lenger opphold på Geiterygghytta enn planlagt for vi var så tidlig ute at de ikke hadde åpnet kjøkkenet enda. Og jeg var fast bestemt på å ikke forlate stedet før jeg hadde fått i meg en vaffel og et par kopper kaffe. Vi spiste litt av matpakken mens vi ventet og etter en times tid dro vi av sted fra Geitrygghytta, gode og mette.

Vi løp fortsatt i typisk høyfjellsterreng, opp og ned slake bakker i et vidt og åpent fjellandskap, men så skrånet vi ned i et frodig dalføre. Vi passerte Steinbergdalshytta hvor vi slo av en kort prat med noen hyggelige turfolk som var ute på den samme turen som vi var. I hvert fall første halvdel av turen vår. De lurte på om vi drev med sånne der «Killian Jornet greier» og jeg lo litt og sa at det vi drev med nok ikke helt kunne sammenlignes med Killian sine prestasjoner, men at vi var ute og koste oss med løpesko og lett sekk og på den måten kunne forflytte oss langt på få dager og derfor se enda mer. De var uansett veldig imponert. Det er rart dette med hvor distanseblind vi blir etter hvert som man løper lengre og lengre. For noen få år siden ville jeg tenkt på det å løpe nærmere 40 kilometer om dagen 3 dager i stekk som galskap og som det trengtes overjordiske krefter til for å klare. I dag tenker jeg ikke på det som noen big deal. Det er jo bare å ta tiden til hjelp, så kommer man i mål før eller senere. Men for folk flest høres det kanskje litt ekstremt ut.

Da vi løp ut fra hytta endret stien seg fra lettløpt til litt mer teknisk. Her var det kronglete å løpe, mye stein, smal sti, bratt opp og bratt ned. Men det gjorde ingen ting at det gikk litt roligere her, for utsikten var helt utrolig; det var herlig grønt og frodig og det var spennende fjellformasjoner. Og med litt fantasi kunne man se både ansikter og andre rare ting i fjellet.

Vi så DNT hytta på Østerbø lenge før vi kom frem. Det så mye nærmere ut enn det var der vi speidet utover den frodige dalen. Med godt over 30km i beina begynte vi å bli klare for å ankomme hytta, legge beina høyt, nyte en god middag og ta en tidlig natt. Spesielt det siste lille stykket som gikk på grusvei kjentes drøy ut, men så var plutselig bare hytta der og klokka viste nøyaktig 37km da jeg stoppet den utenfor inngangen til DNT hytta på Østerbø.

Kvelden gikk med til å spise god mat og å planlegge neste dag. Vi hadde egentlig planlagt å unngå å måtte kjøre buss fra Vassbygdi ved å ta den høye turen gjennom Aurlandsdalen og så over fjellet direkte til Myrdal, men værmeldingen lovet ikke godt. Regn, tordenbyger og opp mot 9m/s fortalte oss at det var lurt å velge en annen rute.

Gjennom alvenes rike og opp Rallarvegen

(18km, 390 høydemeter + 21km, 950 høydemeter)

Den høye ruten gjennom Aurlandsdalen er kjent for å være helt spektakulær, men veldig bratt og absolutt ikke egnet i regnvær. Steinene blir glatte og faren for jordskred og løse stein er stor. Derfor står det skilt der stien deler seg om nettopp dette og betjeningen på Østerbø var også veldig tydelige på at det ikke var anbefalt. Vi fulgte fjellvettregel nummer 6 og tok et trygt veivalg. Den lave turen gjennom Aurlandsdalen er ikke noe dårlig alternativ, for her får man skikkelig canyon følelse.

Simon sammenlignet det med å løpe i levadaene på Madeira. Man følger elva igjennom en frodig jungel og langs stupbratte skråninger. Fjellveggene er dramatisk steile og man passerer det ene storslåtte fossefallet etter det andre. Jeg på min side sammenlignet det med å løpe rett inn i Rivendell og jeg er nesten bombe sikker på at Tolkien må ha hentet inspirasjonen til alvenes rike nettopp her. Regnet og de lave skyene bidro til gjøre stedet enda mer mystisk og regnskogaktig og landskapet var så fjernt fra det jeg til nå har forbundet med norsk natur.

Jeg må helt klart tilbake hit en gang for å ta den høye turen gjennom Aurlandsdalen, for stedet ga virkelig mersmak. Dessuten fikk jeg en glimrende god ide til et nytt ultraløp da jeg løp neddover mot Vassbygdi; Fra fjord til fjell; Vassbygdi til Finse 1222 moh. Det ville bli det ultimate løpet hvor du får litt av alt! Om noen arrangerer DET løpet stiller jeg garantert på startstreken.

Vi kom frem til Vassbygdi hvor vi klarte å få hike videre til Aurland. Bussen fra Vassbygdi til Flåm gikk først et par timer senere og å stå ute i regnværet i to timer å vente på bussen fristet lite, så da var vi heldige å få sitte på med noen trivelige folk inn til en kafe i Aurdal hvor vi fylte på med ny energi i form av kanelboller og varm kakao før vi hoppet på bussen videre til Flåm.

(Dette er altså ikke kafeen i Aurland, men en av kuriositetene du finner i Aurlandsdalen)

Vi ankom Flåm i regnvær, stelte oss under tak et lite øyeblikk bare for å få alt av klær og utstyr på plass før vi la av sted på dagens andre etappe. Turen skulle nå gå opp det siste, (eller blir det kanskje første?) stykket av Rallarvegen. Ja, nettopp, den strekningen folk flest tar toget opp for så å sykle ned… Det forstår jeg egentlig ganske godt, for dette er en strekning på ca 21km som byr på omtrent 950 høydemetre. Hadde det i det minste gått på sti hadde jeg nok sett mer poeng i å løpe opp denne bakken som gikk på litt kjedelig asfalt og grusvei. Men regnet hadde gitt seg og ga noen ganske magiske øyeblikk innimellom og naturen rundt er av ekte postkort-kvalitet med flotte fosser og majestetiske fjell.

Jeg gledet meg til en god middag og helst en ingefærøl når vi kom til topps, for på kartet stod det merket «betjent hytte» rett ved Myrdal stasjon og det var der vi planla å sove denne natten. Etter å ha surret litt frem og tilbake og fulgt noen skilt mot en fjellstue vi ikke fant gikk vi inn på togstasjonen hvor de fortalte oss at fjellstuen ikke var åpen for turister for tiden, kanskje vi ville høre med hotellet som lå en 15-20 minutters gange unna i stedet? De hadde kanskje plass? En rask telefonsamtale ga oss svaret; her er det stapp fult.

Men det går heldigvis alltid et tog, så vi hoppet på toget på Myrdal i retning Oslo og hoppet av på Finse 1222moh for andre gang denne helgen.

Ting blir ikke alltid som planlagt på sånne turer, men det er noe av det jeg liker med fastpacking. Man må improvisere litt, finne nye ruter, være litt spontan. Og da blir det jo litt mer eventyr enn om alt går helt etter planen.

Nå var vi altså tilbake på Finse og kunne nyte godt av Finsehyttas beryktede gode mat før vi satte oss ned med kartet og planla morgendagens etappe, som også ville bli denne turens siste.

Fra Finse til Haugastøl via Krækkja

(38km, 820 høydemeter)

Mange jeg har snakket med har anbefalt Hardangerviddas stier for løping. Her er det flatere og går ikke så mye bratt opp og ned som det gjerne gjør i fjellet.

Men Hardangervidda byr også på steinurer, bekker og myr så jeg vil ikke akkurat kalle Hardangervidda for «lettløpt», men fint var det der i hvert fall selv om jeg opplevde denne etappen som litt monoton. De andre dagene hadde jo vært så utrolig varierte med nye utsikter hele tiden.

På Hardangervidda var alt litt mer stort og langstrakt og jeg syntes ikke landskapet endret seg nevneverdig. Jeg begynte nok også å kjenne det litt i kroppen nå og det var godt å komme inn på Krækkja etter litt over 24 kilometer vell vitende om at det når bare gjenstod 12 kilometer til Haugastøl som var endestopp for denne fastpacking turen.

Vi spiste matpakken som vi hadde smurt på Finse og drakk en Cola, noe annet spennende hadde ikke Krækkja å by på denne dagen, og så la vi ut med ny energi i retning Haugastøl hvor det ventet middag og husrom.

 

Og denne strekningen var for det meste lettløpt, vi fikk litt fart på beina og det gikk lett helt frem til Garmin fortalte at vi skulle være rett ved Haugastøl. Du vet den følelsen av å forvente å se målstreken rett rundt neste hjørne når du løper et langt løp for så bare å oppdage at det er minst 2 kilometer igjen og da gjerne også på en skikkelig kronglete sti? (Hvis du ikke har kjent på den følelsen så kan du lese om Ice Ultra stage 4 her, der beskriver jeg den følelsen ganske godt). Men selv om motivasjonen fikk et lite knekk der vi stod oppe på fjellet og så ned på Haugastøl som virket uendelig langt borte så kom vi oss ned på et vis. Beina var full av gjørme, håret stod til alle kanter, Simon sa at «this has been the three toughest days of my life so far», og jeg var bare strålende fornøyd med å ha fått inn 115 kilometer (og godt over 3000 høydemetre) med stimagi de siste 3 dagene.

Klær, sko og utstyr:

Jeg får ofte spørsmål om hva jeg har med meg på slike turer og hvordan jeg klarer å få sekken min så lett. Så her kommer utstyrslisten min for denne turen:

  • Inov-8 Roclite 275 G-grip. Hvorfor? Fordi skoen er lett, behagelig, gir god beskyttelse mot spisse steine og har et godt grep i alt slags terreng. På lange turer trenger jeg sko som gir føttene mine plass til å vie seg ut litt, som drenerer vann raskt, ikke gir meg mer vekt enn nødvendig å drasse rundt på og ikke minst så trenger jeg sko som tåler tøft terreng og som har en såle som gir et bra grep selv etter mange mil i fjellet.
  • Inov-8 Race Ultra Pro 2in1. Den er veier veldig lite (345gr), sitter godt og har gode løsninger som gjør det enkelt å pakke sekken fornuftig og med tilgang til det man trenger å ta ut under turen. Dessuten er det fint med en løpevest som man enkelt kan endre fra å være en langtur sekk med plass til alt man trenger for en ukes løping i fjellet til en 5L sekk med plass til det mest nødvendige for kortere turer og løp som ikke har fult så lang krav til medbrakt utstyr.
  • 1 stk lang og kortermet merino baselayer fra Inov-8. (Ull er alltid best på fjellet. Det holder varmen selv om du blir våt og så lenge du henger klærne til tørk hver dag vil du merke at ull holder seg renere og lukter mye bedre enn syntetiske alternativer etter et par dagers bruk. Den langermede ble brukt som camp plagg, men fungerer også som et nødplagg)
  • 1 stk Inov-8 shorts
  • 2 par Inov-8 merino sokker (et par til løping og et par til camp)
  • 1 stk Inov-8 Trailpant vanntett bukse (vanntett bukse må med når man er på fjellet i Norge, men disse fungerer også som bukse til camp og dermed kan man ta med et camp plagg mindre).
  • 1 stk Inov-8 Stormshell jakke (dette er ett av mine favorittplagg, helt uunnværlig!)
  • 1 par Inov-8 All terrain pro mitt (vann og vindtett superlett vott som har reddet meg mange ganger under våte og kalde forhold)
  • 1 par Swix Racex longs (ikke ull, men de veier nesten ingen ting ogbpå denne tiden av året holder de varmen godt nok om det skulle være behov. Disse fungerer også som et camp plagg)
  • 1 Inov-8 Thermoshell (gammel variant, beste isoleringsplagg ever!)
  • To buffer, en i merino en vanlig (fungerer også ypperlig som øyebind på natta når man ligger på sovesal hvor det aldri blir ordentlig mørkt)
  • Ull-bh fra Brynje 
  • Sov i ro ørepropper
  • Lakenpose i silke
  • Elektrisk tannbørstehode og en liten tube tannkrem
  • Mini hodelykt fra Petzel og ekstra sett litium batterier
  • Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  • Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag, space blanket, et sett varmepads, vannsikre fyrstikker og et par tamponger (til bål)
  • Mobiltelefon
  • Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  • Bankkort
  • Liten tube med solfaktor 30
  • Kart over Aurlandsdalen og Rallarvegen
  • GoPro og Garmin-klokke (så klart)
  • 1 stk Inov-8 500ml soft botlle

 

Med alt dette utstyret pluss 4 sjokolader (men uten vann i vannflaska) veide denne sekken nøyaktig 3,0 kg. Innafor å kalle meg for en Pro-pakker nå eller?

                                                                          

Publicerat: 2019-08-26 13:48 Kommentarer (0)



På (for det meste) løpbare stier i Jotunheimen

Del to av Jotunheimeventyret gikk på stier som er mer løpevennlige enn den første. For jovisst består Jotunheimen av mest stein, men den som leter vil finne noen fantastiske stier for løping også midt i hjertet av Jotunheimen.

 

Etter 4 lange og fine dager i Jotunheimen var jeg på langt nær ferdig med eventyret. Jeg var sulten på mer og hadde fri og alt annet jeg trengte for å fortsette ferden. Så jeg satte meg ned med kartet og rådførte meg med vertskapet på Gjendesheim og så ble runde nummer to i Jotunheimen planlagt.

Området jeg nå skulle utforske var en litt mer løpbar del av Jotunheimen. Mindre stigning, mindre ur, lengre strekninger med lettløpt sti. Nå har ikke jeg noe imot litt bakker, så jeg plottet inn et par små fjell som skulle bestiges på turen og startet tirsdag morgen med å ta bussen til Bygdin, løpe opp Bitihorn, (på toppen av Bitihorn så jeg ikke stort, for da jeg var der oppe var fjellet midt inne i en stor sky),

og løpe ned igjen til Bygdin hotell hvor jeg nøt en Cappuccino og en nystekt kanelbolle. (Utrolig nok turens første og eneste kanelbolle).

Så satte jeg av sted langs den vakre innsjøen Bygdin, først på vei og senere på herlig lettløpt sti hvor både beina og tankene fikk løpe fritt.

Noen steder løp jeg helt nede ved vannkanten og over små strender, andre steder litt lenger opp i terrenget. Jeg koste meg skikkelig og den første etappen som gikk fra Bygdin til Torfinnsbu var over før jeg viste ordet av det. På Torfinnsbu, som er en ubemannet DNT hytte, spiste jeg matpakken min helt alene ute på tunet og så satte jeg av sted videre. Jeg var klar over at dagens etappe ville bli en av de lengste mellom 35 og 40km, men terrenget var lett å bevege seg i og det var enda lenge til kvelden.

Og beina hadde det fint. Det eneste jeg bekymret meg for var noen uværsskyer på værmeldingen. Opp på flere topper skulle jeg i hvert fall ikke i dag.

Fra Torfinnsbu gikk det bratt oppover inn i Svartdalen. Jeg kan forstå hvorfor dalen har fått det navnet, for noen av fjellene der ser helt svarte ut, men dalen var vakker med fjellvann og elver. Og stein da, så klart. Du kommer deg vel ikke igjennom en dal i Jotunheimen uten å måtte krysse noen steinrøyser. Men selv om det var noen steinete partier her og der var det mulig å holde farten oppe. Jeg løp forbi en gruppe med turfolk som heiet meg av sted med noen kommentarer om at de syntes det var godt gjort å løpe her. De skulle bare ha sett de stedene jeg hadde løpt noen dager tidligere, for her føltes det som rene jordveien i forhold til Uradalen og Galdhøpiggen …

Det var så lett å løpe at det tok litt tid før det gikk opp for meg at jeg ikke hadde sett noen røde T-er på en stund. Foran meg så det ut som om bakken bare forsvant ut i ingenting et lite stykke lenger fremme. «Er det virkelig mulig å gå seg bort i en dal?!» tenkte jeg for meg selv der jeg vimset hit og dit på leting etter noe som så ut som en sti eller en rød T. Men så så jeg et par som beveget seg et godt stykke lengre fremme, på den andre siden av elva og da skjønte jeg at jeg måtte ha gått glipp av der stien gikk over til den andre siden. Elva der jeg stod var ikke mulig å krysse. Den var bred, og strømmen var sterk og noe sa meg at det var en foss ikke alt for langt unna. Så jeg flyttet meg bakover langs elva for å finne et trygt sted å krysse elva. Jeg måtte et godt stykke tilbake før jeg fant et sted hvor jeg tok sjansen på å krysse elva, men da jeg var over på den andre siden kom jeg rett ut på en fin og lettløpt sti igjen. I hvert fall en liten stund. For så forsvant stien ut i løse luften. Bokstavelig talt. Der nede lå Gjendebu, dagens mål. Og her oppe stod jeg.

Jeg hadde løpt nærmere 36km så lårene mine begynte å bli slitne, magen var sulten og hodet var klar for å ta kvelden. Mentalt var jeg forberedt på en lettløpt nedstigning til Gjendebu, kanskje bare 10-15 minutter unna. Så da jeg tittet ned over kanten og så nedoverbakken fra helvete åpenbare seg fikk jeg mest lyst å gråte. Skal jeg ned der?! Det der kan vel ikke kalles en sti!?! Men joda, der var det røde T-er. Og jeg begynte den langsomme ferden nedover, noen ganger ikke fult så langsom når de løse steinene fikk meg til å skli nedover de bratteste partiene. Da bakken endelig gikk over til å bli litt mindre skummel satte jeg farten opp og fløy forbi paret jeg hadde sett da jeg surret rundt på feil side av elva litt tidligere. Og det siste stykket ned til Gjendebu gikk igjennom litt skog og lett vegetasjon, over et par elver og forbi noen kyr og vips så var jeg innenfor porten til Gjendebu, den eldste turisthytta til DNT og som ligger helt i bunnen av den vakre fjellsjøen Gjende.

Det var godt å komme i hus og enda bedre å få servert en smakfull treretters middag mens regnet pøste ned utenfor vinduet før det åpenbarte seg en fantastisk regnbue der ute.

 

Først opp og ned Gjendetunga og så over til Olavsbu

Etter frokost gjorde jeg meg klar for turen over til Olavsbu. Jeg syntes etappen var litt i korteste laget, 15-16km bare og hadde derfor bestemt meg for å ta en liten tur opp til toppen av Gjendetunga før jeg fortsatte turen videre.

Gjendetunga er ikke så høy, 1516moh er en liten topp i Jotunheimen, 2000 meter toppenes rike. Men en topp trenger ikke alltid å være veldig høy for at utsikten skal være spektakulær og utsikten fra Gjendetunga er virkelig verdt turen.

Bortsett fra et par partier med litt lett klyving bød ikke Gjendetunga på de store utfordringene, sånn annet en at det til tider var vanskelig å komme seg videre fordi det var så fint og jeg «bare måtte ta et bilde til» veldig mange ganger både på veien opp og på veien ned. Det at skyene lå lavt og fikk det til å føles ut som om jeg løp i en forhekset eventyrverden var også med på å gjøre denne toppturen til en av de mest minneverdige øyeblikkene mine fra Jotunheimen.

Etter at jeg hadde klart å rive meg løs fra fotobobla gikk turen ned mot Gjendebu igjen og så videre i retning Rauddalen og Olavsbu. Det gikk for det meste an å løpe denne dagen også. Litt lett stigning i starten, men for det meste lettløpt terreng. Joa, en steinrøys her og der i ekte Jotunheimen-stil kommer man ikke unna, men for det meste helt perfekt for løping.

Likevel klarte jeg å snuble i en av steinrøysene, men rakk å ta meg for før det gikk galt. Smerten i den ene hånden skjøt gjennom armen og et øyeblikk ble jeg redd for at jeg hadde skadet meg skikkelig. Heldigvis går det som regel bra, og etter en liten stund var håndleddet bare litt ømt og plaget meg ikke nevneverdig. Jeg kom over en liten knaus og der åpenbarte Olavsbu seg for meg. For et sted å bygge hytte! Hyttene så knøttsmå ut der de lå midt i dalen med de høye 2000m toppene på alle kanter. Mjølkedalstiden, Raudalseggi, Snøhøltinden, Raudalstinden…. Høye og majestetiske fjell som fikk meg til å føle meg så liten der jeg stod.

Sola skinte og det var mye igjen av dagen, så etter å ha spist matpakken min la jeg meg på en benk utenfor hytta og solte meg mens jeg hørte på lydbok og beundret de massive fjellene rundt meg.

Selv om Olavsbu er en selvbetjent hytte, så er det hytteverter der i høysesong. De passer på at folk har det bra og informerer om hvordan ting fungerer på hytta. Jeg hadde blitt bortskjemt etter de siste 5 dagene på betjente hytter hvor jeg hadde fått middag og frokost servert og for å slippe så mye oppvask som mulig tok jeg til noen veldig enkle løsninger når det kom til næring på Olavsbu.

Selv den gladeste vandrer kan gå lei av stein

At jeg ikke fikk i meg den mengden kalorier som jeg burde ha fått i meg den kvelden og påfølgende morgen fikk jeg kjenne på neste formiddag da jeg møtte veggen allerede 10 minutter etter at jeg la av sted fra Olavsbu. Jeg hadde planer om å ta en liten svipptur opp Mjølkedalstinden, men da jeg nærmet meg stedet hvor jeg skulle begynne på oppoverbakken på den gigantiske steinhaugen oppdaget jeg at jeg manglet alt av motivasjon, lyst og vilje til å i det hele tatt starte på turen oppover. Der og da kjente jeg bare at jeg var lei av stein. Så jeg snudde og løp tilbake til hytta og et lite stykke tilbake den veien jeg hadde kommet dagen før frem til stiskillet hvor jeg tok av i retning Fondsbu.

Og kjære DNT, strekningen Olavsbu-Fondsbu trenger sårt besøk av et dugnadslag med rød maling. For her var det ikke lett å navigere seg gjennom et av de mest steinete områdene jeg fikk oppleve i Jotunheimen. Det er mulig det hadde med at jeg var i energiunderskudd der jeg hoppet, krabbet, snublet og sukket igjennom en strekning som føltes uendelig lang at jeg bestemte meg for å gjøre meg ferdig med Jotunheimen i dag. Men det at jeg brukte minst like mye energi på å finne ut av hvor stien gikk som å faktisk forflytte meg fremover hadde også litt å si. Det var overskyet, og noen ganger drev det tåke igjennom dalen og så begynte det å regne. Jeg har vanligvis ikke noe imot regn, men akkurat da syntes jeg litt synd på meg selv.

Men jeg fant veien til Fondsbu, selv om mange av de røde T-ene hadde blitt nesten visket bort av snø, vind og vær og da jeg møtte på et par menn som var på vei oppover når jeg endelig var kommet ut på en løpbar sti igjen og så Eidsbugarden og Fondsbu nede i dalen, ja da gjorde kommentaren «ja her kommer du løpende i full fart over fra Olavsbu» godt, for var det noe jeg ikke hadde følt de siste timene så var det at jeg hadde «løpt i full fart».

På Fondsbu har de gode kanelboller. Sies det. Klokken var ikke 11 en gang da jeg kom frem og de hadde ikke åpnet kjøkkenet enda og kanelbollene var ikke klare for heving. Men kaffe og vaffel hadde de, så da ble det det. Og da klokken ble litt over 11 fikk jeg servert en stor hamburger som jeg glupsk kastet i meg. Med påfyll av næring ble alt fort mye bedre og jeg la av sted på turens aller siste etappe over tilbake til Gjendebu med nytt pågangsmot. Jeg ville rekke den siste fergen som gikk fra Gjendebu til Gjendesheim og derifra ta bussen tilbake til Oslo. Strekningen er ikke så lang, 15 km omtrent og den er lettløpt og med veldig lite stigning.

Regnet kom etter at jeg hadde kommet opp den eneste bakken på turen over, men regnet gjorde meg ingen ting nå og jeg løp uten regnjakke og nøt følelsen av moder naturs søte sommerregn på kroppen. Det var først det siste stykket ned mot Gjendebu at jeg kjente behov for å ta på meg jakken, da ble det nemlig i overkant kjølig på hender og armer.

Da jeg nådde Gjendebu oppdaget jeg til min store ergrelse at Garmin viste at jeg hadde løpt 197km de siste 7 dagene. Vanligvis bryr jeg meg ikke om antall kilometere og jeg er ikke en person som pleier å løpe en ekstra runde rundt huset for å runde opp til nærmeste hele tall, men 197km? Noe måtte gjøres. Så da løp jeg først et stykke i retning Memurubu før jeg snudde og løp et stykke i retning Spiterstulen til jeg nådde 200km sammenlagt siste 7 dagene. Og da var jeg fornøyd.

Jeg dusjet og kledde på meg alt jeg hadde av varme klær før jeg satte meg godt til rette i en av sofaene på Gjendebu med en kopp varm kakao med masse krem på. Følelsen av å være ferdig med dette eventyret var både god og trist på samme tid. God fordi jeg hadde fått oppleve så utrolig mye fint de siste 7 dagene, trist fordi det var over. Selv om jeg var bittelitt lei av stein der og da og tenkte at det ville bli deilig å ta en tur på fine skogstier i Østmarka når jeg kom tilbake til Oslo var jeg helt sikker på at jeg skulle tilbake til Jotunheimen så fort jeg hadde mulighet til det. For det er mange flere steder i Jotunheimen jeg vil se, flere fjell jeg vil bestige og flere hytter jeg vil sove over på. Jeg la allerede nye planer der jeg satt i bussen på vei hjem mot Oslo.

Nå kan jeg også endelig fortelle at skoene jeg løp med var Inov8 Trailroc 280, en helt ny Inov8 sko, (herremodellen lanseres i dag 15.08.19 faktisk, så løp og prøv den ut på nærmeste Løplabbet), som jeg har fått testet ut et par måneder nå. Grunnen til at jeg valgte disse til denne turen var nettopp det at jeg hadde blitt tipset om at Jotunheimen består av mye stein. Der trengs det sko som har en såle som tåler røff behandling og som har et godt grep på glatt og våt stein. Vanligvis trenger jeg ikke så mye demping på terrengsko, men jeg er veldig glad for at jeg hadde sko med ekstra demping på denne turen, for selv etter 200km på 7 dager opp og ned fjell og igjennom den ene steinrøysen etter den andre kjentes både føtter, tær og knær helt fine ut etter turen. Ingen vondter i det hele tatt, bare en god og sliten kropp. Så jeg har altså fått en ny favoritt sko til steinete fjelløping.

Jeg håper innleggene mine fra Jotunheimen har gitt inspirasjon til fastpacking eventyr. Jeg har prøvd ut 2 runder i Jotunheimen som passer godt for turer på 3-4 dager, men Jotunheimen byr på et bra utviklet stinett og det er bare å sette seg ned med kart eller Ut.no og planlegge ditt helt eget eventyr. Og benytt sjansen til å bestige en 2000 meter topp eller to. Det vil du ikke angre på.

Du kan lese om del en av eventyret i Jotunheimen her og om generelle tips til fastpacking og hvordan jeg pakker for et slikt eventyr her.

Publicerat: 2019-08-15 06:00 Kommentarer (0)



Fastpacking for dummies

Kunsten å forflytte seg lett og raskt på sti og i terreng over flere dager.


 

Etter 7 dager, 200 kilometer, godt over 9000 høydemeter og utrolig mange «WOW!»-øyeblikk når Jotunheimen har vist seg fra sin aller vakreste side og utsiktene har vært helt magiske, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har blitt bitt av fastpacking basillen.

Men hva er egentlig fastpacking? Kort fortalt er fastpacking en blanding av løping og gåing med lett oppakning over flere dager. Ved å ha en lett sekk som inneholder alt man trenger for å kunne være på farten i flere dager åpner man opp for muligheten til å forflytte seg langt raskt og på denne måten kan man oppleve mer enn om man må tilbake til samme base hver kveld.

Jeg har jo gjort lignende ting før, den litt mer ekstreme varianten Beyond the Ultimate Ice Ultra som jeg gjennomførte i Februar i år hvor temperaturen var nede i -38 kuldegrader på det kaldeste (det eventyret kan du lese om her) og en 2 ½ dags tur rundt Lysefjorden i begynnelsen av Mai (og det kan du lese om her).

Men 7 dager på egenhånd fra hytte til hytte i den Norske fjellheimen sommerstid kan ikke sammenlignes helt med noe av det jeg har gjort før. Dette var en ren oppdagelsesferd med fokus på opplevelsen. Jeg ville se så mye som mulig på de 7 dagene jeg hadde til rådighet, samtidig løp jeg ikke løp og kunne derfor ta meg tid til å nyte omgivelsene, stoppe opp der jeg hadde lyst til å ta bilder, slå av en prat med folk og fe jeg møtte på stien. Jeg kunne styre etappene litt etter som hvordan kroppen føltes og ta avstikkere hvis jeg fikk lyst til å bestige ett ekstra fjell eller to på veien.

Den norske fjellheimen har et veldig godt utviklet stinett med mange overnattingsmuligheter takket være DNT. Det er mulig å drive med fastpacking uten å sove på hytter, men selv med ultralett telt og sovepose vil sekken bli betydelig tyngre, spesielt hvis du i tillegg skal ha med alt du trenger av mat. På denne turen la jeg opp til å ha så lett som mulig pakning ved at jeg sov på hytter hvor det enten var servering av mat eller hvor det var matlager sånn at jeg ikke trengte å bære med meg mer mat enn jeg trengte for hver etappe. For er det noe Ice Ultra lærte meg så er det at det er maten som veier mest. Da jeg løp det 5 dager lange selvforsynte løpet veide maten halvparten av den totale vekten av sekken. Nå bar jeg bare med meg en 3-4 skivers matpakke og en god del sjokolade mellom hyttene. Ofte var jeg innom en betjent hytte i løpet av etappen og nøt en vaffel overlastet med rømme og syltetøy og en Cola før jeg fortsatte videre. For det å få i seg nok næring når man er på farten flere dager i strekk er alfa omega.

«Du har jo ikke med deg noen ting!»

Jeg husker en episode den første dagen jeg løp i Jotunheimen. I et fjellpass med veldig mye stein møtte jeg på tre spreke damer godt oppe i årene. Jeg hilste og sa at «ja, her var det mye stein» og da lo de godt og sa at «dette er ingenting i forhold til hva det er borte ved Spiterstulen», før den ene damen sa forferdet at «men jenta mi! Du har jo ikke med deg noen ting!». Det var en varm dag og jeg hadde bare på meg shorts og t-skjorte og jeg kan forstå at de ble bekymret, for den bittelille 10L løpevesten min vitnet ikke om at jeg hadde med meg rare greiene på tur. Sannheten var at denne lille sekken, (som veide mellom 4 og 5kg gjennom turen ettersom hvor mye vann og hvor stor matpakke jeg hadde), inneholdt alt jeg trengte for et 7 dagers (eller enda lengre) hytte til hytte eventyr i fjellet selv om været skulle snu om og det ble vintertemperaturer eller om uhellet skulle være ute slik at jeg ville måtte plastre meg selv eller noen andre sammen.

4-5kg altså. Ja, det er helt sant.

Så hva hadde jeg med meg i sekken?

Når man fastpacker har hvert minste gram noe å si. Du tenker kanskje at 100gr fra eller til ikke spiller så stor rolle, men det er summen av alle disse 10, 20 50 grammene som gir utslag. For å kunne få til en så lett oppakning må man ha utstyr som veier så lite som mulig. Vesten min veier kun 345g. Og nesten alle klærne jeg hadde med meg var super lettvekts klær. Og jeg har bare med en av hver ting, bortsett fra sokker, da har jeg med et ekstra sett. Jeg bruker ull, ikke bare fordi det regulerer temperaturen best og er det helt klart tryggeste alternativet i fjellet hvor man kan bli overasket av snøstorm midt i juli måned, men også fordi ull holder seg rent og ikke lukter så ille selv om du bruker plaggene flere dager på rad. Løpeshortsen er ikke ull, men den var det bare å skylle opp ved behov. Den tørket jo raskt inne på DNT hyttene hvor det ofte er egne tørkerom.

 

Pakkeliste:

  • Inov-8 Race Ultra Pro 2in1 vest
  • Inov-8 softflaske a 500ml (1 stk)
  • Inov-8 Stormshell jakke (Vind, vanntett og superlett)
  • Inov-8 Merino langermet og kortermet (Jeg brukte den kortermede hver dag, den langermede brukte jeg bare på kveldene i hyttene)
  • Ull sports BH fra Brynje
  • Inov-8 Race elite shorts (denne ble brukt hver dag)
  • Inov-8 All terrain pro mitt (superlette vind og vanntette votter)
  • To buffer, en i merino en vanlig (Den vanlige brukte jeg for det meste som bind for øynene for å stenge lyset ute om natten)
  • Inov-8 Winter tights (jeg kunne godt ha byttet denne ut med Inov-8 watherproof race pants og spart noen ekstra gram, men denne buksa var fin og behagelig å bruke på hyttene om kvelden og ville ha holdt meg varm selv i en snøstorm)
  • Den gamle varianten av Inov-8 thermoshell som veier nada og likevel har en fantastisk isoleringsevne (sorry folkens, denne får man ikke tak i på markedet lenger, men med denne under Stormshell jakka i kombinasjon med langermet merinoull holder man fint varmen i temperaturer ned mot -20 kuldegrader. Jeg har prøvd.)
  • Inov-8 merino sokker (et par light, to par vanlig, brukte light når jeg løp og byttet til vanlig når jeg kom i hus)
  • Swix superundertøy bukse (just in case, denne ble ikke brukt en eneste gang)
  • Inov-8 Base elite t-skjorte (til camp, super lett)
  • Ull underbukse fra Lindex (til camp)
  • Lakenpose i silke (lakenpose må man ha med når man sover på DNT hytter)
  • Elektrisk tannbørstehode (veier enda mindre enn en halv tannbørste) og en liten tube tannkrem (selvfølgelig ikke full, trenger ikke bære mer tannkrem enn nødvendig)
  • Sov i ro ørepropper (Et ord: Sovesal, you get the point)
  • Mini hodelykt fra Petzel og ekstra sett batterier (litium batterier så klart. Og dette var kun til nødstilfelle om det skulle bli tåke eller om jeg trengte å kunne gi lyssignal i en nødsituasjon, altså ikke en hodelykt som gir flombelysning midt på vinteren og som sitter som støpt på hodet)
  • Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  • Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag (vindpose, engangs fordi det veier minst), space blanket, et sett varmepads (life saving hvis man blir overasket av kaldt vær eller blir skadet og ikke kan holde tempoet oppe), vannsikre fyrstikker og et par tamponger (om man må fyre opp bål).
  • Mobiltelefon (med appene Hjelp123, Norgeskart, DNT medlem og DNT hyttebetaling installert)
  • Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  • Bankkort
  • Liten tube med solfaktor 30
  • Kart over Jotunheimen (jeg fikk utrolig nok bruk for det et par ganger, hvem skulle ha trodd det liksom…?)
  • Ørepropper så jeg kunne høre på musikk og lydbok (gammeldags type med ledning, øretelefoner som må lades er ikke så praktisk på slike turer)
  • GoPro og selfiestick (ja, på en sånn tur tar jeg med meg team GoPro, selv om det fører til litt ekstra vekt)
  • Sjokolade (6stk, jeg handlet inn på tilbud før avreise og valgte å ha alle med meg i sekken fra start som nødproviant og ekstra motivasjon)
  • Matpakke som jeg smurte på hyttene hver morgen.

Ja, alt dette fikk jeg altså stappet ned i min 10L løpesekk med en vekt på 4-5kg (den ble lettere etter hvert som sjokoladen ble spist opp).

I tillegg hadde jeg en sekk stående på Gjendesheim med litt ekstra stæsj. Et ultralett turhåndkle, sjampo og et sett med klær til å reise i. Denne sekken kunne jeg klart meg uten, men det var samtidig deilig å kunne reise i andre klær til og fra Jotunheimen. Dessuten fikk jeg tatt en dusj da jeg var ferdig med runde nummer en og det var utrolig deilig. Men om jeg skulle gjort dette igjen hadde jeg droppet denne sekken fordi jeg da hadde stått friere til å avslutte på et annet sted enn Gjendesheim.

Det eneste jeg i ettertid har tenkt at jeg burde hatt med som jeg ikke hadde med var en dry-bag til å pakke klærne i. Det var ikke noe problem denne gangen siden regnet ikke kom før siste dagen, men om det hadde regnet hver dag hadde det vært tungvint å måtte tørke alle klær i sekken ved ankomst hver kveld. Og det å legge seg i en fuktig lakenpose om kvelden frister ikke veldig.

Bli en pro-pakker

Man blir ikke født med pakkeskills. Det er noe man lærer seg. For meg ble det en bratt læringskurve da jeg forberedte meg til Beyond the Ultimate Ice Ultra. For om det var noe jeg visste at jeg ikke var spesielt god til så var det nettopp det å pakke. Jeg hadde alltid med meg for mye av alt mulig og glemte viktige ting. Dessuten ble det bare stappet tilfeldig ned i sekken eller kofferten og om jeg skulle finne frem noe jeg trengte endte det gjerne med at jeg måtte ha alt ut av sekken i et virvar på gulvet for å finne det jeg lette etter.

En av de tingene jeg lærte av Ice Ultra var å ha kontroll på utstyret. Det å vite hva du har med og hvor du har det og det å pakke ting på en måte som sparer plass gjør alt mye enklere. Derfor har jeg to gjennomsiktige vanntett plast poser med zipp-lås med førstehjelpsutstyr og sikkerhetsutstyr liggende nederst i sekken. Det er lite sannsynlig at jeg får bruk for det, men skulle jeg trenge det vil det gå fort å dra det frem fra sekken selv om jeg har litt klær og mat liggende over. I en nødsituasjon vil jeg uansett begynne å kle på meg raskt for å unngå å bli kald, så det er logisk at klærne ligger over.

Over disse to posene har jeg lakenpose (tannbørste og ørepropper har jeg i mini plast poser inni lakenposebagen) og klær til camp. Og en gjennomsiktig pose med ladere. Dette er ting jeg ikke vil få bruk for når jeg løper. Over har jeg de klærne det er minst sannsynlig at jeg vil måtte ha på meg underveis og øverst ligger vind/vanntett jakke og dagens matpakke. Votter og buff har jeg i utvendige side-lommer på vesten. Det samme med vannflaske, kart, hodelykt og sjokolade. GoPro har jeg festet elegant i strikkene utenpå sekken. Jeg merker ikke at den er der, men den er likevel lett å ta frem og å feste på plass igjen når jeg kommer forbi et sted som bare skriker etter å bli fotografert.

Mitt tips er å alltid skrive liste over hva som må være med og hake av etter hvert som dette er lagt i sekken. Jeg synes også det hjelper å ta et bilde av alt som skal være med på turen, da ser jeg ofte lettere om det er noe som mangler eller noe som er unødvendig.

 

(Som du ser er det staver på dette bildet. De bestemte jeg meg for å droppe å ta med like vel og jeg savnet dem ikke et eneste øyeblikk).

Planlegging og fleksibilitet

Det lønner seg å ha en ide om hvor man skal løpe når man skal fastpacke. Det man i hvert fall er nødt til er å vite hvor man skal sove fra dag til dag og hvordan man kommer seg dit. Man kan godt dra på tur og ta ting litt på sparket, planlegge neste etappe fra dag til dag, men at man har bestemt seg før man drar ut om morgenen hva første delmål blir er lurt. Spesielt når man løper alene er det å si ifra hvor man har tenkt seg viktig. Om noe skulle skje underveis vil det gjøre det enklere hvis folk må ut å lete etter deg. Så si ifra hvor du skal og gjerne også om det er dekning eller ikke stedet du skal (om du vet det, eller spør de på DNT hyttene, de vet).

Under mitt 7 dager lange eventyr i Jotunheimen hadde jeg lagt opp flere alternativer som jeg kunne sjonglere mellom etter hvordan værmeldingen så ut. Jeg valgte å korte ned den første runden og å ta noen lengre etapper enn planlagt de første dagene for å komme over Besseggen på en finværs dag. Derfor fikk jeg tid til en runde nummer to i Jotunheimen og denne tok jeg litt mer på sparket med planlegging av neste dag først da jeg kom frem til hytten jeg skulle sove på den natten. Da satt jeg med kart og rådførte meg med vertskapet på hyttene og værmeldinga. Begge variantene var morsomme, men uansett hva man går for så er det lurt å ha gjort seg litt kjent med området på forhånd. Hva slags terreng venter? Er det betjente eller ubetjente hytter på ruten? Hvilke distanser er det snakk om? Har man noen alternativer om været plutselig skulle snu om eller man går på en smell og ikke er klar for den planlagte 30km etappen akkurat den dagen? Finnes det noen kule steder man bør stikke innom på veien? En fjelltopp man har lyst til å bestige? Om du skal opp på noen av fjelltoppene på veien anbefaler jeg at man har sjekket litt ut hvordan det er å bestige det aktuelle fjellet før du setter i gang. Det kan nemlig se mye lettere ut enn det er og før du vet ordet av det kan du ha gått deg fast.  På hyttene i Jotunheimen er det en bok som heter Norges Fjelltopper over 2000 meter, i denne finner du beskrivelse av hvordan de forskjellige fjellene nås og vanskelighetsgrad. Les i den før du begir deg av sted opp en høy topp.

 

Fjellvettregel 3 og 4

Været i fjellet skal man ha respekt for. På kort tid kan en blå sommerhimmel med temperaturer opp mot 25 varmegrader skifte til uvær. Snø og slutt midt på sommeren forekommer også og tåke kan gjøre en ellers enkel strekning til et mareritt. Så sjekk værmeldingen før du legger av sted og sjekk gjerne flere ganger om dagen hvis du har dekning. Jeg er opplært til at hvis man har to forskjellige værmeldinger så skal man alltid ta utgangspunkt i den dårligste. Men lytt til kjentfolk på hyttene. Vertskapet på DNT hyttene har mye erfaring fra området og de var klare på at de kun fulgte yr.no og ikke storm.no sin værmelding rett og slett fordi de etter flere års erfaring hadde sett at det var yr.no som var best på å spå været i dette aktuelle området. Men selv om værmeldingen virker lovende så er været i fjellet ofte veldig lokalt og du kan bli overasket av en regnbyge eller tordenvær selv om det ikke har stått noe om det på yr.no. Så bruk øynene og se på skyene. Ser det ut som om det er skumle skyer på vei og du skal over en fjelltopp akkurat da er det kanskje en ide å følge litt ekstra godt med.

 

Sko deg for eventyr

Hvilke sko man bør velge henger sammen med hva man selv foretrekker og hvilket terreng man skal igjennom. Et tips er likevel å sørge for at skoene har litt ekstra plass for føttene hovner gjerne litt opp etter hvert på en slik tur. At skoene er behagelige er viktig og du bør ikke gå for sko som tidligere har gitt deg gnagsår. Jeg løp med noen sko jeg har testet som lanseres i Norge 15.august. Jeg kan røpe at disse var helt perfekte for å løpe mange dager i strekk i det terrenget Jotunheimen har å by på og selv etter 200 kilometer på steinete stier og steinur hadde føttene det helt bra. Ingen gnagsår, ingen ømme tær eller knær. Men uansett hva du går for så bør det være sko du er komfortabel med og som du vet at du kan løpe med over lengre perioder uten å gi deg vondter. Løp ikke av sted i helt nye og ukjente sko på en tur som dette.

Og sjekk føttene hver kveld. Skyll føttene i dusjen eller ta et iskaldt fotbad i nærmeste bekk eller fjellvann og se etter tegn på begynnende gnagsår. Det er lettere å forebygge enn å behandle.

Hva venter du på…?

Norge er fult av eventyrlige fastpacking destinasjoner. UT.no har mange spennende turforslag og ofte kan man slå sammen to eller tre etapper når man fastpacker. Om du ikke føler deg trygg på å legge ut på egenhånd, eller om du ønsker deg en mer sosial variant så ha DNT og Runner’s World Norge organiserte fastpackingturer hvor alt er tilrettelagt for en løpetur utenom det vanlige i fantastisk norsk natur. Dette er kanskje det tryggeste hvis du er newbie fastpacker for da har man med folk som er godt kjent i området og man vil nok kunne samle mye erfaring fra en slik tur. Du kan lese mer om disse turene her.

Jeg for min del er sulten på flere slike turer og har allerede begynt å planlegge mitt neste fastpacking eventyr som jeg legger ut på ganske snart.

Og folkens, dette var et generelt innlegg om fastpacking så det vil komme to til innlegg om turen min i Jotunheimen. Da vil jeg beskrive ruten og dele noen av opplevelsene mine. Så stay tuned.

 

 

 

 

Publicerat: 2019-08-11 10:07 Kommentarer (0)



Hvordan unngå å fryse til is under Ice Ultra

(Sponset innlegg: Inov-8)

For tiden er det tettstedet Jokkmokk langt oppe i det svenske Lappland som ligger øverst på Yr.no-listen min. Langtidsvarselet har svingt fra å tyde på rekordlave temperaturer ned mot under 40 blå til nå å ligge et sted mellom 5 og 10 kuldegrader. Jeg vet hva jeg foretrekker av de to alternativene. Å løpe i -40 håper jeg at jeg slipper.

På det lukkede forumet for deltagerne på Beyond the Ultimate Ice Ultra spøkes det nå om at det nærmer seg shorts- og flippflopp-temperaturer og om det er flere som kommer til å ta med seg badetøy på turen. Men det er også de som kommer med mer seriøse kommentarer om at de vurderer å droppe ett av de ekstra lagene med klær de hadde planlagt å ta med. Lurt? Kanskje ikke. Værmeldingen kan endre seg drastisk fra den ene dagen til den andre og selv om været i Jokkmokk er -10 grader kan været over de vindutsatte viddene og fjelltoppene og over de store innsjøene være mye kaldere og med til tider kraftig vind som kan gjøre at de effektive kuldegradene er -20.

Så hva skal man ha på seg når man skal løpe 230 kilometer på 5 dager i temperaturer på mellom -5 og -40 kuldegrader?

(Foto: Sylvain Cavatz)

Varm det ene sekundet, iskald det neste

Vi som lever i Norge kjenner til "lag på lag-prinsippet". Dette å kle på seg i flere lag gir flere fordeler, men de to viktigste er at det å ha litt luft mellom lagene virker isolerende og at det gir mulighet for å kle av og på seg ettersom man blir varm eller kald. Når vi løper produserer kroppen varme. Blir vi for varme vil kroppen begynne å svette og da blir klærne våte. Og våte klær blir kalde. Faktisk så blir de iskalde. Jeg har testet ut thermovotter og tynne ullvanter når jeg har vært ute på tur i kulda, og de holder godt på varmen. Jeg går kanskje opp et fjell og har høyt tempo og så blir hendene mine svette. På toppen tar jeg av thermovotten et øyeblikk for å finne frem en sjokolade eller for å ta et bilde og når jeg tar på meg votten igjen har den fryst til is og jeg får ikke varme igjen i hendene mine på lang tid. Derfor er det å kunne regulere varmen så viktig sånn at man ikke blir svett og så iskald med en gang man stopper opp en liten stund for å finne frem mat og drikke eller gå på do.

Utstyr til å stole på

Det høres kanskje rart ut, siden jeg er en person som er over middels glad i vinteren og gjerne bruker mange timer på å traske rundt i dyp snø, men jeg har lett for å fryse. Polvottene er på så fort gradestokken bikker over mot det blå og favorittplagget mitt på vinterstid er en kembo dun-parka som sikkert hadde dugd om man skulle krysse Antarktis. Og likevel skal jeg legge ut på en 230 kilometer lang løpetur hvor det kan bli kaldere enn jeg noen gang har opplevd før. Det sier seg selv at jeg ikke hadde kunne gjøre det om jeg ikke hadde følt meg trygg på klærne og utstyret mitt.

(Foto: Sylvain Cavatz)

På overkroppen

Jeg bruker alltid merinoull innerst mot kroppen på de kaldeste dagene. Både truse og sports-bh er i ull. Ull transporterer fuktighet bort fra huden og holder godt på varmen selv når den er våt. På overkroppen har jeg så på meg en langermet tynn merino base layer og utenpå der har jeg et av favorittplaggene mine fra Inov8; Merino mid layer med hette og ermer som kan gjøres om til votter om man skulle trenge det. Deretter har jeg ett eller to isolerende lag avhengig hvor kaldt det er. Jeg er så heldig å eie den gamle versjonen av Inov8 thermoshell som er så tynn, men samtidig veldig varm, at den kan brukes under den nye Inov8 thermoshell pro jakken om det skulle være veldig kaldt. Hvis temperaturen er på -5 grader og det ikke er veldig mye vind, vil det være nok med disse tre lagene. Er det -20 grader, eller jeg blir nødt til å senke tempoet en periode, vil jeg trenge Thermoshell pro som et fjerde lag.

Er det mye vind eller snø trenger jeg et vind- og vanntett lag på toppen. Selv om Inov-8 Stormshell er en veldig lett jakke som hverken tar opp plass eller vekt så gir den utrolig bra beskyttelse mot snø og vind (og regn om du skulle lure).

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

På beina

På beina har jeg ikke like mange lag siden de gjør mesteparten av jobben holder de seg også varmere. Et lag med ull-longs og Inov8 winter-tights over. Navnet er egentlig litt misvisende, for dette er ikke noen tights, det er mer som en bukse og den gir rom for at man kan ha et lag eller to under. Det jeg liker med disse buksene er at de er laget av softshell-materiale og at de er vindtette foran. De gir meg full bevegelsesfrihet samtidig som de beskytter godt mot vær og vind. Men om det skulle bli veldig mye vind eller veldig kaldt vil jeg trenge et ekstra beskyttende lag øverst og da bruker jeg en vind og vanntette buksen fra Inov-8.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hender og føtter

Hender og føtter er det som for meg er vanskeligst å holde varme. Jeg blir veldig fort kald på tærne. Ned mot -10 grader holder det som regel med et par merinoullsokker på føttene så lenge jeg ikke stopper opp for mye og jeg ikke er ute i mange timer. Til Ice Ultra holder ikke det. På føttene har jeg da et par tynne ullsokker og så et par Sealskinz (dette er en vann og vindtett sokk som produseres i England). Jeg kommer til å løpe med Articclaw 300 thermo. Det er en ekstra varm piggsko med primaloft. Det kommer jeg til å trenge. I tillegg til den vanlige sålen har jeg en isolerende ullsåle. Altså, et tynt lag ull, en veldig tykk vind og vanntett sokk og ekstra innersåle. Og ja, skoen er en hel størrelse større enn det jeg til vanlig bruker.

På hendene bruker jeg tynne merino liners og Inov-8 extreme thermomitt utenpå. Som jeg allerede har sagt opplever jeg at hender og føtter er det jeg har vanskeligst for å holde varme og har de først blitt kalde får jeg dem ikke riktig varme igjen før jeg kommer innendørs. Jeg har kommet frem til at det viktigste er å unngå å bli våt på hendene og at det er verdt å bære på 200 gram ekstra for å ha varmepads til hendene om det skulle bli ille. I tillegg har jeg med et par «krise» votter. Dette er en stor vott som jeg kan dra over termovotten om det blir for kaldt.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

På toppen

På hodet har jeg først en ansiktsmaske i neopren om det er veldig kaldt eller blåser mye. Videre har jeg en tynn merino balaklava, en thermo lue fra Inov-8, pannebånd over den igjen og eventuelt hetten fra merino mid layer, Thermoshell pro og Stormshell jakken hvis det trengs. Og selvfølgelig har jeg også på meg en merino buff som også kan dras opp over hodet. Som kronen på verket har jeg på meg et par superkule alpin-briller som dekker de siste delene av huden min som ikke er dekket av klær.

Om jeg får litt rare blikk når jeg er ute og tester klær og utstyr i Østmarka for tiden? Gjett om. Men det fine er at det ikke er noen som tør å spøke med hvorfor jeg ikke har ski på beina...

(Foto: Sylvain Cavatz)

NB! Jeg er ambassadør for utstyrsleverandøren inov8. Selv om jeg uavhengig av det antakelig ville valgt de samme plaggene, må dette innlegget merkes som reklame.

Publicerat: 2019-02-11 20:43 Kommentarer (0)



Trugeløping for dummies

Prøvd å løpe på truger noen gang? Ikke? Det hadde ikke jeg heller før for litt over en uke siden da jeg la av sted på tur i Østmarka med et par helt nye Atlas racing truger. I Norge hører vi ikke så mye om trugeløping, her sverger vi til ski på vinteren når vi vil ut i det vakre vinterlandskapet som Norge har å by på. Men om man skal legge ut på et 230 kilometer langt løpeeventyr på vinteren i arktiske strøk, er truger ganske essensielt. Og derfor la jeg av sted for å trene på trugeløping i fjellet. For med under 4 uker igjen til Beyond the Ultimate Ice Ultra var det behov for et aldri så lite lynkurs i trugeløping.

Foto: Sylvain Cavatz

«Bare å ta dem på og løpe av sted»

På den første turen med truger forstod jeg at det å få på og av trugene krevde litt øvelse. De første gangene brukte jeg over 15 minutter på denne prosessen og for alle som er vant til å være i aktivitet ute om vinteren, vet at det å stå stille for lenge er den rette oppskriften på å bli iskald. Spesielt om du har vært i litt aktivitet allerede og har rukket å bli svett. På de 15 minuttene rakk jeg å bli så gjennomfrossen at jeg, etter å ha måttet ta av trugene på et parti hvor det ikke var mulig å bruke dem, kviet meg for å ta trugene på igjen. Jeg tok trugene av og på så lite som mulig på den første turen og skrev meg bak øret at det nok hadde vært en god ide å teste dette inne i varmen før man la ut på langtur i kulda.

Heldigvis kom jeg raskt inn i det når jeg først fikk satt meg ned og studert trugebindingen litt. Og etter tre dager meg bare trugeløping i fjellet kan jeg nesten kalle meg en proff på truger. Både når det gjelder å ta dem på, av og å løpe med dem. For det er egentlig ikke så vanskelig.

Foto: Sylvain Cavatz

Bra trening

Å løpe med truger er egentlig ikke noe hokus pokus. Du løper med litt bredere ben og må løfte beina litt høyere, men fortsett fra det er det ikke noe annerledes enn å løpe som vanlig.

Ja, bortsett fra at det føles fire ganger tyngre og at du forbrenner minst dobbelt så mange kalorier.

For selv om dette er superlette racingtruger som veier under én kilo til sammen, så er kombinasjonen 450 gram ekstra på hvert ben og snø noe som gjør at det å løpe 5 kilometer kjennes mer ut som 20 kilometer. Eller mer. Og tempoet går naturligvis drastisk ned. (Hvis du nå har gjort regnestykket 230 kilometer x 4 så forstår du kanskje at jeg plutselig ble litt nervøs da jeg forstod hvor langt 230 kilometer med truger og en syvkilos sekk vil føles ut som).

Trugeløping øker belastningen en del på samtlige av musklene som brukes til løping og om jeg hadde valgt å bruke staver i tillegg hadde jeg fått en fullkroppsøkt. Jeg merket også at spesielt akilles ble utsatt for mer belastning enn til vanlig, ikke vondt, bare uvant. Den økte belastningen på akillessenene kan også komme av at det ble en del trasking i bratte oppoverbakker. For veien til toppen av fjellet går jo som kjent oppover.

Foto: Sylvain Cavatz

Morsom trening

Og når vi først er inne på truger og oppoverbakker så kan jeg trekke frem hvor utrolig mye enklere det er å gå opp et fjell med truger enn med ski. Trugene gir så godt grep at det bare er å spasere rett opp selv der det er nokså bratt. Passer perfekt for sånne som meg som synes det å gå oppover er det morsomste i hele verden. Nesten. For trugeløping ned et fjell tar førsteplassen. I starten føltes det litt skummelt men så gikk det av seg selv. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles å løpe med truger ned en snødekt fjellside, det må rett og slett bare oppleves.

Det jeg nok liker aller best med trugekonseptet er at trugene gir meg mulighet til å løpe fritt i naturen selv om det er mye snø. I fjor ble det mange lange turer med snø opp til over knærne, noe som også er genial trening, men som begrenser løpingen en del. (Det sier seg selv at det ikke går kjempe fort når man er nødt til å grave frem beinet igjen for hvert steg man tar).

For meg er det selve eventyret og oppdagelseslysten som gir motivasjon til å legge ut på de lange turene. Å kunne løpe over vidda, opp et fjell og dypt inn i skogen hvor snøen ligger tungt på trærne gir en frihet og lyst til å komme seg ut på oppdagelsesferd i vinterland.

Foto: Sylvain Cavatz

Tommel opp

Så tommel opp for mer trugeløping i vinter. Og trugeløping vil det bli en hel del av under Beyond the Ultimate Ice Ultra. Selv om jeg helt ærlig må si at jeg krysser alt jeg har av fingre og tær for at årets Ice Ultra blir som i fjor hvor truger bare var nødvendig ca. 30 prosent av tiden. For om 70 kilometer av 230 kilometer i løpet av 5 dager blir på truger vil det være mer enn tungt nok for min del.

Foto: Sylvain Cavatz

Publicerat: 2019-01-22 21:44 Kommentarer (0)



Utstyrsguide til høstens terrengløp

Høsten nærmer seg og Runner’s World Trysilrypa terrengløp er rett rundt hjørnet. Og for meg gjennstår det bare noen få treningsturer og å pakke baggen med alt jeg trenger for en helg oppe i det vakre høstfargede Trysilfjellet. Jeg gleder meg skikkelig, for dette kommer til å bli en helg fylt med masse løping, god mat, spa og mye annet moro.

Så hva trenger man egentlig for å løpe et terrengløp på høsten? Dette vil variere veldig ut ifra vær, type terreng og løpets lengde. I dette innlegget vil jeg fokusere på hva man trenger av utstyr for å løpe kortere terrengløp i fjellet, slik som Trysilrypa. (Utstyr og pakking til ultra distanser i terrenget er en liten vitenskap i seg selv som jeg skal ta meg tid til å skrive litt om senere i høst). Noen vil kanskje si at man ikke trenger noe annet for å løpe et terrengløp enn om man skal løpe et vanlig gateløp, men forskjellen på å løpe i terreng og å løpe på asfalt er mange. For det første at underlaget kan være krevende. Ofte er det ujevnt underlag med gjørme, steiner og røtter som kan bli skikkelig glatte på våte dager. I terrengløp, og spesielt de som foregår på fjellet, kan også været være en utfordring. Vær og temperatur kan endre seg raskt på fjellet og kan gå fra strålende solskinn og sommertemperatur til sterk vind og iskaldt regn på kort tid. Selv har jeg erfart å måtte bryte et løp fordi jeg rett og slett ble for kald. Den opplevelsen lærte meg virkelig å ha respekt for været i fjellet.

Her kommer noen tips til klær og utstyr til Runner's World Trysilrypa terrengløp og andre terrengløp som går på høsten, (eller tidlig på våren), hvor man forventer å bruke under 2 timer på løpet.

Sko:

Terrengsko finnes etter hvert i utrolig mange varianter. Man får alt fra de mest minimalistiske barfot skoene til de mest maksimalistiske skoene med veldig tykk såle og masse demping. I de beste løpebutikkene finner du sko for tørre stier, sko for våte stier, sko for myke stier og sko for harde stier. Og selvfølgelig sko for kombinerte stier. Du kan lese mange forskjellige sko tester i magasiner og på internett og spør du rundt om hva som er den perfekte terrengskoen vil du også oppleve å få mange forskjellige svar. Selv har jeg en klar favoritt når det kommer til terrengløp i fjellet hvor jeg kan komme utfor våt og glatt stein, myr og gjørme. Inov8 X-talon230 gir meg god kontakt med underlaget, har et supert grep og beskytter foten min mot spisse steiner og andre ting jeg kan tenkes å tråkke på eller sparke borti.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Det som gjør det litt ekstra vanskelig med terrengsko er at du ikke får testet selve grepet når du er i butikken, så selv om skoen sitter bra på foten og føles grei ut å løpe med er det lurt å spørre de som jobber i butikken om de kan fortelle litt om grepet. Og dropp for all del sko med Goretex. Plumper du uti en vannpytt er det bedre å ha en sko som slipper vannet ut enn å løpe resten av løpet til lyden av skvulping fra skoene dine.

Uansett hvilken sko du velger er del lurt å teste ut skoen på forhånd. Kjøp skoen i god tid før løpet og sørg for å ha fått løpt med dem på en regnværsdag i terreng som ligner på det du skal løpe i når du løper løp. Så slipper du å få en uheldig overraskelse på selve løpsdagen.

Sokker:

Det er mange forskjellige løpesokker på markedet og man får etter hvert noen favoritter. Jeg bruker tekniske sokker eller ull, alt ettersom hvilken temperatur jeg skal løpe i. Bomull sokker anbefaler jeg ikke til løping og spesielt ikke til løping i terreng hvor du risikerer å bli bløt på føttene. Sokkene bør sitte godt på foten og ikke ha sømmer som irriterer på noen måte.

Klær:

Når det gjelder klær er det lurt å være forberedt på det meste. På kortere løp trenger man jo ikke å ha med seg ekstra klær mens man løper, men jeg anbefaler at man har med en bag med tørre klær til å skifte rett etter løpet og gjerne noen overtrekks klær som du kan ha på før løpet som gjør at du holder deg varm og tørr selv om det skulle regne og blåse kaldt.

Det viktigste er å holde seg varm og tørr på overkroppen, har man investert i en god vind og vanntett jakke gjør det ikke så mye om du blir litt kald på beina. Beina er jo de som gjør mest arbeid når man løper og de blir ikke like fort kalde som overkroppen. Selv løper jeg gjerne i shorts til det er en 7-8 grader ute. Jeg begynner å bruke jakke, buff og vanter lenge før shortsen legges bort for vinteren. Men det er lurt å ha et alternativ hvis det skulle bli skikkelig kaldt. For noen dager er det rett og slett for kaldt å bruke shorts, og da er det lurt å ha en god løpetights. Og ja, det finnes gode vann og vindtette løpebukser også, om du virkelig ikke har lyst til å bli våt.

Det er ikke noe morsomt å fryse, men man må samtidig huske på at man blir varm av å løpe, så det er lurt å tenke at det er greit å være litt kald de første 2-3 kilometerne, for det er heller ikke noe godt å være alt for varm når man skal løpe et løp. 

Skal man ha seg en god vind og vanntett jakke til terreng løping så bør man se etter en jakke som er lett og ledig og som puster godt. Du må kunne bevege overkropp og armer fritt når du løper i terrenget og om det er en jakke som puster for dårlig vil du oppleve å bli klam, noe som igjen kan føre til at du blir kald. De dagene det bare blåser holder det med en tynn vindjakke, disse er ofte lettere og puster bedre enn de vanntette jakkene.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Under jakken har jeg en lang eller kortermet t-skjorte i teknisk materiale eller ull. Aldri bomull. (Hvis det er en skikkelig fin og varm høstdag uten vinn og regn trenger man selvfølgelig ikke å løpe med jakke).

Buff er etter min mening et av de mest geniale løpeplaggene som finnes. På de kaldeste dagene har jeg gjerne to buffer, en rundt halsen og en på hodet. Det fine med en buff er at det er lett å ta en buff av og på for å regulere temperaturen. Det skal ofte ikke mer til enn å ta buffen man har i halsen av og feste den på håndleddet for å oppnå en mer behagelig temperatur. Og blir det kjølig igjen på neste fjelltopp er det lett å dra buffen over hodet igjen.

(Foto: Arrangør Österlen Spring Trail)

Det er veldig individuelt hvor kald man blir på hender og føtter. Selv er jeg av typen som løper rundt med polvotter så fort gradestokken bikker over på minussiden. Er det mellom 0 og 7 grader og jeg forventer å bruke mer enn en time på løpet trenger jeg vanter. Og om det i tillegg regner tar jeg i bruk de vanntette løpevottene mine.

(Foto: arrangør Hornindal Rundt)

På løp der man regner med å bruke under to timer på å komme i mål trenger man ikke å ha med seg sekk med mat og drikke. Spesielt ikke på løp hvor det er mat og drikkestasjoner underveis. Det blir bare ekstra vekt å dra med seg. Det samme gjelder for mobiltelefon, den er ikke nødvendig å ha med så lenge ikke det er pålagt fra arrangøren. Og sitter du nå og tenker at «jeg må jo ha med meg mobiltelefon, for ellers får jeg ikke hørt på musikk», så er rådet mitt å droppe musikk på øret. Man får med seg så mye mer av selve løpet, naturen, heiing og oppmuntring fra tilskuere og andre løpere når man løper uten musikk på øret.

Så nå gjenstår det bare å ønske lykke til med høstens terrengløp. Også håper jeg å se så mange spreke damer som mulig i startområdet i Fageråsen lørdag 8 september!

Er du med?

Publicerat: 2018-08-30 22:28 Kommentarer (0)



Tips til vinterløping

Med mitt forrige blogginnlegg har jeg kanskje klart å overbevise deg om at det er lurt å løpe ute på vinteren så nå skal jeg komme med noen gode tips til hva som skal til for å få gode løpeopplevelser ute selv om det er kaldt og mørkt.

Gode klær

Det å være kledd riktig når man løper på vinteren har utrolig mye å si. Både det å kle seg for varmt eller å kle seg for kaldt vil kunne ødelegge en løpetur. Jeg har investert litt i vintertreningsgarderoben min nettopp fordi jeg vet hvor mye klærne har å si. Hva jeg tar på meg er avhengig at hvor kaldt det er, om det er vind eller om det regner. Men hovedregelen er å kle på seg i lag. Lag med litt luft i mellom isolerer godt samtidig som det er lettere å regulere temperaturen om det skulle bli for varmt. Da kan man jo bare ta av seg et lag. På de kaldeste dagene, når gradestokken er under -5, sverger jeg til superundertøy eller ullundertøy under vinterløpetightsen og vinterløpejakken. Er det ekstra kaldt eller om jeg skal være ute i mange timer har jeg på meg en t-skjorte i ull under den langermede trøya. På dager med mye vind har jeg superundertøy med vindstopper. På føttene bruker jeg alltid ull, men tykkelsen på sokkene varierer. Er det veldig kaldt har jeg tykke sokker, men når temperaturen ligger på litt over 0 grader bruker jeg tynne. Det fine med ullsokker er at de holder deg varm på beina selv om du blir våt. Så selv om du må løpe 10 kilometer i slush vil du fortsatt holde føttene varme. På hendene bruker jeg vanter eller votter. Jeg fryser lett på hendene, så favorittløpevottene mine er et par polvotter fra Kari Traa. Men ligger temperaturen på rundt 0 grader har jeg på meg fleece vanter eller litt tykkere løpevanter. På hodet foretrekker jeg å bruke pannebånd. Dette har kanskje mest å gjøre med at det er praktisk fordi jeg har så mye hår. Men jeg bruker også hetten på jakka til å regulere temperaturen. Når det er kaldt har jeg hetten på i tillegg til pannebåndet. Blir det varmt tar jeg av hetten. Veldig enkelt. Dessuten har jeg alltid på buff. Buff er et helt genialt plagg som kan brukes på mange forskjellige måter.

Riktige sko

På vinteren løper jeg nesten alltid med piggsko. Jeg har to par som jeg bytter på å bruke, litt etter hva slags løpetur jeg skal ut på og hvordan føret er. Jeg bruker også piggsko når jeg løper i snø selv om jeg sikkert kunne brukt noen av terrengskoene mine, men jeg opplever jeg at jeg får bedre grep også i snøen når jeg løper med pigg. Jeg har forsøkt å løpe med brodder, tenkte at det var en litt billigere løsning, men det kan virkelig ikke sammenlignes med et par gode piggsko. Og følelsen jeg får inni meg når jeg løper lett og uanstrengt forbi folk som står og prøver å finne fotfeste på glatta er verdt alle penga. Det finnes mange forskjellige piggsko på markedet og en del merker har også piggfrie vintersko. Jeg trives best med Icebug, de har supert grep selv på speilblank is også har de god demping til å være piggsko. Om du ikke er vant til å løpe med pigg så har jeg forresten et lite råd; stol på skoene. På de glatteste partiene gjelder det å tørre å løpe litt ekstra på for da får skoen best feste. Tenk at piggene skal ned i isen og for å få til det må det en del kraft til.

Hodelykt og refleks

Let’s face it; det er mørkt mesteparten av døgnet på vinteren her til lands. Og jobber du fra 8-16 så er faren stor for at det er mørkt ute når du har mulighet til å løpe. En god hodelykt løser det problemet. Hodelykter er ikke billige, men se på det som en investering. En god hodelykt vil du ha glede av i mange år. Og en refleksvest eller løpeklær med masse refleks mønster er et must i mørket om du skal løpe steder det kjører biler.

 

Det finnes en hel haug med vinterløpingstæsj som du kan bruke penger på hvis du vil. Men har du det jeg har listet opp over her så er du godt rustet til både lange og korte turer i vinter. Til slutt kan jeg bare komme med noen praktiske tips:

  • Tapper telefonen seg fort for strøm når du er ute i kulda? Dagens mobiltelefoner liker ikke fukt og kulde… Pakk inn smarttelefonen i plastpose og et varmt plagg. En ullsokk funker supert.
  • Skal du på langtur i kulda? Ta med ekstra ullundertøy og pakk det inn i plastposer. Du har ikke lyst til å finne ut av at du hadde tatt på deg litt for lite klær når du er midt ute i skogen. Dessuten, skulle du være uheldig å skade deg på en langtur sånn at du må redusere tempoet vil du fort bli kald om du ikke har ekstra klær å ta på.
  • Væskebehovet er ikke like stort når du løper i kulda, men det er viktig å huske på å drikke likevel. Og dropp drikkeblære med slange når det er kaldt. Vannet i slanget fryser nemlig til is har jeg funnet ut...

 

Så da gjenstår det bare å ønske alle en god tur ut i vinter! Og om du blir like glad i vinterløping som meg, så ses vi kanskje på WinterRun i Oslo 3 februar…

Publicerat: 2018-01-04 19:23 Kommentarer (0)



Tør du å løpe ute i mørket?

Høsten er her og det er den årstiden jeg er aller mest glad i. Fargene ute i naturen er helt fantastiske og temperaturen er perfekt for løping. Men med høsten så følger også kortere dager og det blir tidligere mørkt om kvelden. På denne tiden i fjor gjorde mørket at jeg følte meg litt mer utrygg da jeg var ute og løp. Jeg løp for det meste i lysløypa like ved der jeg bor og selv om det er en lysløype så er det alltid noen partier som er mørklagte. Jeg kan ikke huske å ha løpt en hel runde uten å oppleve at minst en lyspære har gått. Dessuten er det ikke lys på den strekningen hvor jeg løper inn og ut av lysløypa. På disse partiene gikk farten drastisk ned og jeg var redd for å snuble i noe og falle å slå meg. Også må jeg ærlig innrømme at jeg syntes det var litt ekkelt å ikke kunne se litt innover i skogen, jeg er egentlig ikke så lettskremt av meg, men mørket gir fantasien litt ekstra spillerom og skogens naturlige lyder ble til alle mulige farlige ting som lusket rundt der lyset fra lyktestolpene ikke nådde inn.

Jeg møtte innimellom på andre løpere og noen av dem hadde hodelykt på hodet. Og jeg forstod at om jeg skulle fortsette å løpe utendørs utover høsten og kanskje til og med på vinteren, så måtte jeg skaffe meg en hodelykt jeg også.

Jeg gjorde litt Research, leste litt tester og spurte folk jeg kjente som hadde hodelykt, men svarene jeg fikk sprikte veldig. Dessuten var det stor forskjell på prisene på de forskjellige hodelyktene og jeg regnet med at pris og kvalitet hang litt sammen, men å skulle bruke mellom 2000 og 3000 kroner på et produkt jeg ikke var helt sikker på at jeg kom til å like var ikke aktuelt.

Da SILVA sammen med Löplabbet og Runner’s World inviterte til Girls night out, hvor man kunne få gode tips til løping i mørket, bli med på en løpetur og få testet ut SILVA hodelykter fant jeg ut at dette var noe jeg måtte få med meg.

Derfor meldte jeg meg på og tok turen til Löplabbet på Ullevål Stadion en torsdag kveld i oktober. Der fikk jeg med meg et inspirerende foredrag av en av Norges beste orienteringsløpere som ga meg masse tips om både lykt, klær og sko for løping utover høst og vinter. Etter det skulle vi ta t-banen opp til Sognsvann og løpe derifra, men jeg og en venninne bestemte oss for å løpe opp i stedet for å ta t-banen sånn at vi fikk en lengre løpetur.

Med SILVA lykter på hodet stod vi klare og ventet på Sognsvann T-banestasjon da resten av de spreke damen strømmet ut at t-banen med lykter på hodet. Tøff gjeng synes jeg.

Så løp vi på grusvei, sti og gress nedover mot Ullevål stadion hvor det ventet drikke, boller og frukt.

Jeg likte hodelykten jeg hadde prøvd utrolig godt og det ble den modellen jeg gikk til innkjøp av og som ble min uunnværlige følgesvenn på alle mine løpeturer i mørket utover høsten og vinteren. For med hodelykt på hodet (og etter hvert også piggsko på beina) var det ingen ting som stoppet meg fra å løpe ute selv om det var mørkt.

Etter hvert som jeg ble tryggere på å løpe ute i mørket turte jeg å løpe på mørke stier og andre steder hvor det ikke var lys. Hodelykten min lyste opp så bra at jeg ikke trengte andre lyskilder for å kunne løpe trygt også på sti. Og etter hvert ble jeg også utrolig glad i å løpe i mørket. Alt så helt annerledes ut og løpeturene ble litt mer spennende. Også følte jeg meg litt ekstra tøff hver gang jeg gikk ut av huset med hodelykt på hodet. For jeg fikk ofte spørsmål om jeg virkelig turte å løpe rundt i skogen alene når det var mørkt.

Men jeg husker en gang hvor jeg ikke følte meg fult så tøff. Og det var når jeg var ute og løp rundt Semsvannet en kveld i slutten av Januar. Jeg hadde aldri løpt der før og veien var bekmørk. Resepsjonisten jeg spurte om tips til en fin løpetur i området og som anbefalte Semsvannet sa helt tydelig at jeg ikke burde løpe der på kvelden. For det var jo helt mørkt der. Det avfeide jeg med å si at «jeg har en skikkelig god hodelykt skjønner du, så dette går så fint så».

Jeg fant frem til Semsvannet og fulgte veien som gikk rundt vannet. Det snødde ganske tett og da er det ekstra stilig med hodelykt. Snøen reflekterer lyset og det gir en helt spesiell opplevelse, men sikten ble etter hvert ganske dårlig på grunn av at det snødde tett og hvert snøflak var på størrelsen med en femmer. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde hodelykt på hodet for uten den hadde jeg ikke kunnet se noen ting.

Da jeg kom inn på en liten sti sånn omtrent halvveis på turen rundt vannet begynte det å komme noen blink fra hodelykten og plutselig begynte jeg å lure på når jeg hadde ladet opp lykta sist. Jeg kom frem til at det var litt for lenge siden og da fikk jeg fart på beina, for jeg ante ikke hvor langt jeg ville måtte løpe i stummende mørke om lykta gikk tom for batteri. Med sparemodusen på lykta kom jeg meg rundt vannet og ut på opplyst vei før lykta slukket. Men den opplevelsen sørget for at jeg aldri slurvet med å lade batteriet igjen. For å stå ute i skogen en kald vinterkveld helt uten lys anbefaler jeg ingen å utsette seg for.

I år arrangerer SILVA Girls night out igjen. Jeg har bestemt meg for å bli med i år også, for det kan jo hende jeg får plukket opp noen nye gode tips. Dessuten frister det å prøve ut flere SILVA lykter. Også er det jo veldig hyggelig å møte mange andre spreke jenter som er interessert i å løpe ute i mørket. For selv om jeg ikke har noe imot å løpe alene så er det alltid hyggelig å få selskap på løpeturene innimellom og kanskje spesielt når man skal løpe i mørket på nye steder hvor man ikke er så godt kjent. Det føles jo litt tryggere når man er flere.

(Vil du vite mer om arrangementet? Klikk her for å få mer informasjon om tid og sted).

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at jeg også skal delta på et par hodelyktløp før jeg avslutter dette årets konkurransesesong. I november deltar jeg både i Østmarka Trail Challenge –hodelyktsløpet (ca.12km på teknisk krevende sti) og SILVA nightrun (ca.7km på sti og grusvei). Dette er løp jeg gleder meg skikkelig til og de kommer til å utfordre meg på litt forskjellige måter. Da jeg meldte meg på Østmarka Trail Challenge så måtte jeg hake av for at jeg forstod at dette var «på eget ansvar». Jeg er jo litt kjent i det området dette løpet går i og vet at man skal løpe ned stupbratte bakker, (en av dem kalles faktisk for Dødsbakken), over myr og stiene man løper på er alt annet enn lettløpte.

SILVA Nightrun blir årets siste løp for min del, (tror jeg i hvert fall). Dette løpet har jeg gledet meg til lenge. Løpet foregår på sti og grusvei i skogen ved Sognsvann, et område jeg er veldig lite kjent i. Det som er moro med SILVA Nightrun er at det passer for alle, uansett om man deltar for å vinne eller om man bare ønsker en skikkelig tøff løpsopplevelse. Det å løpe i mørket sammen med flere hundre andre løpere med hodelykter som lyser opp refleksene rundt om i løypa er utrolig kult.

I mål møtes man med varm suppe, god stemning og selvfølgelig medalje. Dessuten er det bra premier både til de tre raskeste totalt og klassevinnerne i tillegg til uttrekkspremier.

Og har du ikke hodelykt? SILVA har noen hodelykter til utlån.

Tar du utfordringen og blir med på et av høstens mest spennende løp torsdag 9. november kl 18?

Publicerat: 2017-10-05 22:30 Kommentarer (0)



Litt om sko, klær og utstyr til Trysilrypa

Da jeg løp igjennom løypene til Trysilrypa gjorde jeg meg noen tanker om hva jeg skulle pakke med meg i baggen når jeg skal tilbake for å løpe Trysilrypa 9 september. Det er noe annet å løpe på fjellet en å løpe i skog og mark. Underlaget er annerledes og været er ofte mye mer skiftende. I september måned kan man oppleve alle årstidene i løpet av noen få timer oppe på fjellet. Da kan det være rim på bakken på morgenen og bikini temperaturer utpå dagen. Det kan være sol og strålende sikt det ene øyeblikket og så regn og tåke i det neste. Så det krever at man er litt forberedt og har med seg riktig klær og utstyr.

I løpet av de løpene jeg har løpt til nå har jeg bommet på klesvalget flere ganger. Og hver gang har jeg kledd på meg for mye klær. Jeg er livredd for å fryse, for det er ikke noe morsomt å løpe hvis man er stivfrossen av kulde etter å ha løpt noen få kilometer. Og når man er ute på treningsturer hvor man ikke presser kroppen til det fulle kan man bli kald ganske fort om temperaturen ligger under 10 plussgrader og det blåser eller er fuktig i luften. Men skal man løpe et løp og har planer om å gi alt kan man ikke sammenligne det med en rolig joggetur. Da blir man fort varm og det vil være plagsomt å ha på seg for mye klær. Heller litt kald de første 3 kilometerne enn glovarm de siste 10.

Når jeg har løpt de lange turene mine ute i skogen i sommer og det har vært litt kaldt og rått på morgenen, men jeg har vist at temperaturen kom til å stige utover dagen har jeg gjerne valgt å løpe med en shorts og en tynn ull t-skjorte. For ull har en så fin egenskap at den holder deg varm når det er kaldt og virker kjølende når det er varm også transporterer ull fuktighet så godt sånn at det ikke gjør noe at man blir svett. Men om det blåser friskt og temperaturen er lav 9 september vil jeg nok satse på å løpe med tights som går litt over kneet, teknisk singlet eller t-skjorte og en lett løpejakke som holder vinden ute samtidig som den slipper ut overskuddsvarmen. Jeg har testet Trysilrypa kolleksjonen i år og jeg vet at dette blir noen av mine favoritt plagg nå som høsten kommer. Lette, freshe løpeklær som jeg føler meg skikkelig bra i og som er behagelige å løpe i. De har også en foret lang tights og den kommer til å bli mye brukt på de rolige turene mine i høst og vinter.

Hvis det er kaldt må du ikke glemme å ha noe på hodet. Jeg løper alltid med buff eller pannebånd når det er litt kjølig ute. De tar ikke så mye plass og det er enkelt å regulere temperaturen med å ta på og av buffen eller pannebåndet i løpet av turen. Et par tynne hansker kan også være lurt å ha med i baggen om du har lett for å fryse på hendene.

Og glem for all del ikke gode sokker! Dropp bomullsokkene og ta på noen gode ull eller tekniske sokker som er beregnet for løping. Jeg sverger til tynne ullsokker når jeg skal løpe i terreng på litt kjøligere dager og spesielt hvis jeg vet at det er stor sannsynlighet for at jeg vil bli våt på beina. Det er helt utrolig hvor bra et par ullsokker holder på varmen selv om både sko og sokker er dryppende våte! Ellers kan jeg anbefale Steigen sokkene. De er både fukttransporterende, kule og de reduserer faren for gnagsår veldig.

For meg var det eneste jeg så at jeg manglet til Trysilrypa et par nye terreng sko. Jeg har løpt mye i skog og mark de siste 9 månedene, men lite på fjell og jeg merket at terrengskoene mine ikke hadde godt nok grep på våt og glatt stein. Og er det noe du risikerer når du skal løpe Trysilrypa lang løype så er det å måtte løpe på våte og glatte steiner. Det kan hende man er super heldig med været og at det har vært sol og tørt i flere dager sånn at løypa er helt tørr. Eller det kan ha regnet de siste 4 dagene sånn at noen partier av løypa er skikkelig glatte. Da har du lyst til å ha på deg sko med godt grep.

Jeg brukte noen dager på å google, lese tester og snakke med folk jeg kjenner som har mye erfaring fra å løpe i terreng. Og jeg syntes bare det ble vanskeligere og vanskeligere for når det gjelder løpe sko er det mange forskjellige meninger. Det jeg ville ha var sko som ga meg god kontakt med underlaget, satt bra på foten, var smidige og som hadde et supert grep selv på våte og glatte steiner.

Med noen tanker om 4-5 modeller jeg skulle se på tok jeg meg en tur til byen for å kjøpe sko. Jeg hadde sørget for å ha god tid, for å finne riktige løpe sko er ikke alltid så enkelt.

I butikken fikk jeg først hjelp av en kjempe søt jente som prøvde seg på å selge meg sko som jeg viste var helt uaktuelle. Ingen av skoene hun nevnte var de jeg hadde fått tips om og som hadde gjort det bra på tester. Dessuten hadde hun ikke personlig erfaring med noen av dem. Og da jeg gjorde noe jeg nesten aldri tør å gjøre; jeg spurte om de hadde en på jobb den dagen som var litt ekstra god på terreng sko. På en hyggelig måte altså. Men det er greit å få hjelp av noen som kan terreng sko når man skal kjøpe terreng sko. Og da fikk jeg en annen til å hjelpe meg og hun plukket raskt ut flere av modellene jeg hadde tenkt på. Også visste hun litt om tester som var gjort.

Skoene jeg prøvde var VJ Irock 2, Salomon S-Lab Sens Ultra, VJ Amas og Inov8 X-talton 212.

Alle disse skal ha et godt grep på våt og glatt stein og skal være gode å bruke når man skal løpe i fjellet så det var bare å finne skoene som satt best på foten min og som ga meg en god følelse. VJ Iroc 2 hadde helt feil fasong for meg og VJ Amas var jeg litt usikker på om satt helt bra. Salomon skoene satt helt perfekt på foten og kjentes ut som sko jeg kunne løpe mange mil i uten å få vondt, men det føltes ikke ut som om kontakten med underlaget var så god som jeg er vant til. Inov8 skoene kjentes mest trygge ut, for de kjentes akkurat ut som de terrengskoene jeg har fra før og de vet jeg jo at føttene mine trives i. De ga meg også god kontakt akkurat som skoene jeg har fra før gjør.

Etter å ha brukt en liten evighet på å prøve å bestemme meg for om jeg skulle ta med meg Salomon eller Inov8 skoene hjem endte jeg opp med å forlate butikken med begge to. Så nå blir det spennende å se hvilke av dem jeg ender opp med å bruke når jeg skal løpe Trysilrypa. For skoene må testes noen ganger i lignende terreng før jeg vet det helt sikkert.

Når det gjelder sko til Trysilrypa kan jeg jo forresten nevne at det ikke er nødvendig å løpe med terreng sko om du skal løpe den korte løypa. Jeg ville valgt terreng sko hvis jeg ønsket å løpe den veldig fort, men om du ikke har terreng sko fra før og ikke har løpt så mye i terreng så trenger man ikke å kjøpe nye sko for å komme seg igjennom løypa. For den korte løypa har mest lettløpt grus og jordvei og stien man løper på slutten er overkommelig også med vanlige løpe sko. Løper du den lange løypa bør du helt klart ha terreng sko med godt grep, for denne løypa har krevende terreng og faren for å skli eller tråkke over blir stor hvis du ikke har gode sko.

 

Denne uken kjører Trysilrypa i gang en konkurranse på Face book hvor du kan vinne super fine klær fra Trysilrypa kolleksjonen. Gå inn på Trysilrypa sin Facebook side og bli med på konkurransen!

Og damer, hvis dere melder dere på Trysilrypa før 20 August og bruker koden RYPEBLOGGER får du en skikkelig god deal!

Publicerat: 2017-08-18 16:03 Kommentarer (0)



Det spiller en rolle hva man har på beina

Jeg trodde ikke terrengløping kunne bli enda morsommere enn det allerede var. Å løpe i skog og mark på grusvei, skogsvei og mer eller mindre merkede stier er det jeg synes er aller morsomst når det gjelder løping. Det gjør meg ingen ting at det krevende terrenget fører til at hastigheten blir betraktelig redusert og at jeg ikke klarer å løpe like langt som jeg kanskje ville kunnet om jeg valgte litt enklere veier. For det er utfordringene terrenget gir, opplevelsen av å løpe steder folk flest ikke løper og det å klare å finne gode stier å løpe selv der det ser umulig ut som er målet mitt med disse løpeturene. Jeg har det utrolig morsomt der jeg spretter opp bratte bakker, følger stier som plutselig ikke lenger er der, hopper over veltede stammer og kryper under grener mens endorfinene strømmer rundt i blodet og gir meg ekte lykkefølelse.

Men det kunne faktisk bli bedre.

Til nå har jeg løpt med en nøytral mengdetrening sko med en god del demping, men med bedre grep en mange andre sko som er beregnet for litt lengre turer. De har egnet seg helt supert til å løpe på grusveier og skogsveier, og jeg har da også kommet meg frem i terrenget med dem. I vinter har jeg løpt med piggsko og da klarte jeg også fint å ta meg frem i krevende terreng selv om det var både is og snø. Men jeg tråkket ofte over og spesielt med mengdetrening skoene mine følte jeg at jeg støtt og stadig hang fast i kvister og at skoene var for store og klumpete for terrenget.

Så i går tok jeg turen til Løplabbet og kjøpte meg et par terreng sko. Det ble Inov8 Mudclaw300 og de var verdt hver eneste krone.

Jeg gledet meg som et barn til å få på meg de nye skoene og løpe en tur i skogen. At det var kjølig, rått og skikkelig vått i skogen var ikke noe hinder. Ut på tur skulle jeg.

Sa jeg at det var vått i skogen forresten? Det var som å løpe i en sump noen steder. Og det gikk i sneglefart. For der det var som våtest var det, om man ikke ville bli gjørmete opp til knærne, ikke mulig å komme seg forbi hvis man ikke tok seg igjennom tette kratt. Og da jeg endelig kom meg oppover i høyden hvor det var mindre vått, men mer fjell og stein oppdaget jeg at fjell kan bli mye glattere en våt vårdag en de kan bli av is på vinteren.  Men løpsopplevelsen på de strekningene det gikk an å løpe var magisk. Jeg opplevde kontakt med underlaget på en helt annen måte enn jeg har gjort tidligere og jeg følte at det var mye lettere å tråkke riktig. Og skoene holdt hva de lovet når det gjaldt grep. Våte røtter og gjørmete stier var ikke noe problem.

Turen kom på nesten 14km og over 10 av dem var på sti og utenfor sti. Gjennomvåt og gjørmete på bein og legger ble jeg, men det er jo en del av moroa. Nå gleder jeg meg bare veldig til å legge ut på tur igjen og jeg er helt sikker på at jeg og de nye terrengskoene mine kommer til å få mange morsomme turer i terrenget i månedene fram mot Trysilrypa 2017.

 

 

Publicerat: 2017-03-31 18:11 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Hva skal til for å være en løper egentlig? Er det noen «minstekrav» for å innlemmes i definisjonen ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


På plass på Madeira og klar til å legge inn en siste innsats i treningen før årets første store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser