Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Litt forsinket reisebrev fra Gran Canaria

Den siste uken i april, når snøsmeltingen stod på for fult i Oslomarka, pakket jeg løpeskoene mine og reiste av sted til sol, sommer og tørre stier på Gran Canaria.

Kanariøyene har lenge stått på listen over steder jeg har lyst til å løpe. Grunnen til det er det spennende og varierte vulkanske landskapet med høye fjell og klipper. Så planen for ferieuken min var ikke å ligge på stranda i Playa del Ingles å grille, men å oppleve så mye som mulig av det Gran Canaria hadde å by på av vakker natur og fine løpestier.

Det ble hele 125km med løping i løpet av den uken jeg tilbrakte på Gran Canaria, og skulle jeg ha blogget detaljert om alle turene mine måtte det ha blitt minst 7 blogginnlegg, så i dette innlegget får dere bare høydepunktene fra de beste turene.

«La Ruta Noruega»

Den første turen min på Gran Canaria måtte nesten bli det som omtales som nordmennenes favoritt på Gran Canaria. Lett å komme seg dit var det også. Måtte bare vente 30 minutter på bussen til Puerto Rico først, (bussene på Gran Canaria går når de føler for det og ikke når rutetabellen sier de skal gå), og så spørre 10-12 personer om veien videre til Motor Grande. Og så løp jeg litt rundt og opp og ned i Motor Grande før jeg til slutt oppdaget en sti med hvite T’er på og forstod at jeg hadde funnet rett sti å følge. Og så begynte jeg på klatreturen. Og bare for at det skal være sagt, det er veldig mye tyngre å løpe opp en bakke når det er 23 grader enn når det er -10 grader, så da jeg hadde kommet meg opp på 500 meters høyde begynte jeg å revurdere planene mine om å løpe et 100 kilometersløp med over 8000 høydemetre i Spania et av de nærmeste årene. Men det ble fort glemt da jeg fikk første skikkelige utsikt over det fantastiske fjellandskapet, de dype dalene og havet i syd.

Turen gikk fra topp til topp og på hver topp var det en bok å skrive i.

Jeg møtte ikke mange på turen, bortsett fra noen geiter og en gjeng hyggelige folk fra Ringerike som var godt kjent i området og som ga meg tips om beste stivalg tilbake til sivilisasjonen.

Jeg klarte selvfølgelig å rote meg litt bort likevel, så deler av turen ble mer en kamp mot kaktus og buskas og klatring i steinrøysa. Men moro var det.

Roque Nublo

Dagen etter var jeg klar for å komme meg lengre opp i høyden, så jeg leide meg en bil og kjørte inn til midten av øya. Bare kjøreturen i seg selv var en flott opplevelse og da jeg parkerte bilen ved utfartsstedet ved Roque Nublo tenkte jeg at jeg hadde sett så mye fin utsikt på turen opp dit at det ikke var mulig å toppe det. Men det var det. For da jeg kom opp til den kjente vulkanske klippen så ble jeg helt satt ut av den fantastiske utsikten.

Vinden rev i håret og det føltes som om jeg var på toppen av verden der jeg stod, over skyene, og så ut over et mektig fjellandskap.

Videre gikk turen litt rundt omkring i området, rotet meg selvfølgelig litt bort igjen og det ble ikke den turen jeg hadde planlagt. Men det gjør jo ingen ting når man løper i landskap som dette.

Maspalomas

Jeg kunne ikke komme hjem fra Gran Canaria og risikere at folk spurte meg om hvordan stranda var også ville jeg svare «hvilken strand?», så den tredje dagen utforsket jeg stranda og sanddynene på Maspalomas. Og bare så det er helt klart; du kommer neppe til å se meg løpe Marathon des sables. Jeg som trodde at det å løpe i ørken ville være lett som bare det etter en lang vinter med mye snøløping fikk en real oppvåkning på det området. For det var tungt, det var varmt og det var veldig mye sand i skoene.

Men god trening var det og om du vil øve på å løpe nedover kan jeg absolutt anbefale å finne deg en høy og bratt sanddyne og løpe opp og ned 20 ganger.

Soloppgang

Soloppgangen fra stranda ville jeg få med meg, så på hviledagen min tok jeg meg en rask 10 kilometer før frokost. Helt klart verdt det.

På jakt etter Transgrancanaria traseen

Jeg hadde pratet litt med noen syklister som tipset meg om en fin runde som ble mye brukt av de som driver med mountain biking. Kart over ruten fikk jeg også. Det som fristet med denne turen var at jeg ville komme forbi siste del av løypa til Transgrancanaria, så planen var å løpe halve sykkelruta også løpe ned Transgrancanaria traseen tilbake til Maspalomas. Jeg hadde blitt lovet at det var kjempe lett å finne frem, bare mulig å gå feil ett sted, men når man allerede før man forlater byen klarer å rote seg bort lover det kanskje ikke så veldig bra.

Kort fortalt så løp jeg feil det eneste stedet jeg kunne løpe feil og oppdaget det ikke før jeg hadde løpt 6 kilometer i feil retning. Møtte noen Tyskere som heller ikke visste hvor de var, så de kunne ikke hjelpe. Så møtte jeg et lokalt eldre ektepar i en bil som lo godt og fortalte meg at jeg var helt på bærtur, men at de skulle samme vei som meg så jeg kunne sitte på dit jeg hadde løpt feil. Jeg pleier ikke å sette meg inn i bilen til fremmede folk altså, men etter en rask risikovurdering kom jeg frem til at det var mer sannsynlig at jeg løp meg mer bort enn at disse folkene ville gjøre meg noe galt. Så da fikk jeg en jeep safari tur (de kjørte over steinrøys og helt på kanten av bratte stup) tilbake til der jeg hadde løpt feil. Jeg vinket farvel til det hyggelige paret og de smilte, ristet litt på hodet og informerte meg om at jeg var «loco». Jeg fortsatte oppover og innover i fjellene på jakt etter Transgrancanaria traseen, men fant den ikke. Til slutt, etter å ha løpt i til sammen nesten 30 kilometer, så jeg noe som kunne være stien jeg lette etter, men da oppdaget jeg noe som var litt urovekkende. Jeg hadde nesten ikke mer vann igjen. Og det var varmt. Og nå slo faktisk fornuften inn og fortalte meg at å løpe inn på ukjent sti hvor det var lite sannsynlig at jeg ville møte andre folk med nesten ikke noe vann igjen ville være en dårlig ide.

Så jeg snudde og løp tilbake samme vei jeg hadde kommet. Jeg møtte heldigvis på noen trivelige spanjoler som tilbød meg vann (etter å ha fortalt meg at jeg var «loco»). Denne 47kilometer lange turen kommer jeg neppe til å glemme med det første. Men moro var det.

Bahia Feliz

Den siste dagen på Gran Canaria hadde jeg tenkt meg til Montaña de Tauro, men så oppdaget jeg at det var søndag og at det å komme seg til Mogan med kollektivtransport ville by på problemer. I stedet anbefalte resepsjonisten meg å ta en tur nærområdet i Bahia Feliz. Igjen ble jeg lovet at det var lett å finne frem. Og selvfølgelig rotet jeg meg bort igjen. Jeg tror kanskje jeg har en tendens til å tro at alt er sti så lenge man kan løpe, krabbe eller klatre der. Og denne gangen ble det bare klatring og lite løping. Jeg ga opp til slutt, for det kom til et punkt da jeg forstod at dette nok ikke var den stien resepsjonisten hadde snakket om, men bare en samling av store steiner.

Stien så jeg forresten veldig godt da jeg satt i bussen dagen etter på vei tilbake til flyplassen. Og at jeg klarte å blingse på den forstår jeg ikke i det hele tatt.

Ultraløpene Transgrancanaria, Haría Extreme Lanzarote og Transvulcania er alle løp som står på «To do» listen min så jeg skal tilbake til Kanarieøyene og løpe mer i fremtiden. Garantert. Og jeg gleder meg allerede! Nå skal jeg bare bruke sommeren på å bli litt mer vant til å løpe i varmen og i høyden…

Publicerat: 2018-05-09 22:53 Kommentarer (0)



Dagen derpå

Mitt første ultra løp var overstått og det føltes ganske uvirkelig da jeg gikk tilbake til Alunbruket lørdag ettermiddag. Kanskje det føltes uvirkelig fordi kroppen min ikke bar preg av å nettopp ha løpt 60 kilometer. Jeg var sliten i kroppen, men ikke så sliten som jeg hadde trodd jeg kom til å bli og jeg hadde ikke pådratt meg noen gnagsår eller blemmer så beina føltes helt fine å gå på. Men jeg tenkte vel at dette var på grunn av endorfiner og andre fine hormoner og forventet at løpeturen ville kjennes veldig virkelig neste morgen når jeg måtte krabbe ned den bratte trappen fra loftsrommet.

Det ble en tidlig kveld på oss denne dagen også. Kanskje ikke så veldig rart etter å ha løpt 60 kilometer. Det som derimot er rart, er at jeg stod opp neste morgen med relativt fine ben og fikk den fantastiske ideen at jeg like gjerne kunne løpe Naturloppet, Österlen Spring Trail sitt 5 kilometer løp, før vi kjørte hjem.

(© @lise.bergmann)

Planen var å ta det som en rolig tur, bare lufte beina litt, få ut litt syre...

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Men selvfølgelig klarte jeg ikke å la være å gi jernet da starten gikk, det er helt utrolig hvordan det å stå på startstreken trigger konkurranseinstinktet mitt.

(© inov-8 / Matt Brown)

Og jeg ble overasket over hvor bra beina fungerte, selv uten å ha varmet opp på forhånd. Jeg sprang ut med en fart på 3:40. Da jeg oppdaget det bremset jeg opp, for noe fortalte meg at det var et tempo jeg bare kunne glemme å holde i 4 kilometer til. Så da løp flere forbi meg.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Det første stykket gikk på skogsvei og det føltes som om luken mellom meg og de som løp foran bare ble større og større. Men så svingte traseen inn på sti og det var da jeg begynte å ta folk igjen. Jeg trives jo best i kupert terreng og helst på litt tekniske stier. Det føltes som om jeg fløy over stokker og stein de siste 2 kilometerne inn til mål og utrolig nok løp jeg inn til en delt 2.plass i dameklassen.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Ganske kult å få stå på pallen to ganger på under 24 timer.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Etter premieutdelingen sa vi farvel til arrangøren og andre vi hadde blitt kjent med i løpet av turen og så begynte vi på den 8 timer lange bilturen hjem til Norge. Jeg skal ikke lyve å si at det var en behagelig tur, for nå kjentes kroppen mørbanka ut. Musklene var ømme og beina hovnet opp og hver gang vi måtte ut av bilen for å fylle på bensin eller kjøpe mat så føltes det ut som om jeg hadde tømmerstokker til bein. Vi fikk en del rare blikk da vi haltet inn på Nordby senteret rett før stengetid.

Det siste stykket fra svenske grensa og hjem kan sammenlignes litt med hvordan det var å løpe de siste 6 kilometerne på Simris Alg Ultra. Det gikk kun på det mentale. Men med Queen – «We Are The Champions» på høyttalerne og sjokolade og lakris i bøtter og spann klarte jeg det også…

(© @lise.bergmann)

Publicerat: 2018-04-21 20:19 Kommentarer (0)



Ultradebut i Österlen

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Lørdag 14.04.18 gjennomførte jeg mitt første ultra-løp. Da løp jeg Simris Alg Ultra, 60 fantastiske kilometere igjennom noen av de vakreste landskapene i Sverige. Dette er et eventyr jeg sent kommer til å glemme og nå skal jeg prøve å gi et lite innblikk i hvordan det var å løpe mitt første Ultra-løp.

Jeg og Lise, en god løpevenninne, reiste fra Oslo torsdag ettermiddag. Etter 8 timer i bil med Beatles og Bob Dylan på høyttalerne og mange morsomme samtaleevner, (om løping så klart), ankom vi Alunbruket i Österlen der vi skulle sove de neste tre nettene. Det var nærmere midnatt da vi kom frem så vi i stupte i seng så fort vi kom innenfor døra. Da vi våknet neste morgen oppdaget vi at våren var i full gang i Österlen, med hvitveis og blåklokker og tørre, snøfrie stier. En skikkelig kontrast til Oslo hvor vinteren hadde klamret seg fast litt ekstra lenge i år. Etter å ha spist frokost tok vi turen bort til Christinehoff slott, der målområdet skulle være, for å hente startnumrene våre. Der var de i full gang med å gjøre klart til helgens løp. Hele 1400 var påmeldt til helgens fire løp, og det var mye som skulle ordnes, men arrangøren tok seg likevel tid til en liten prat. Resten av dagen brukte vi på å hvile og spise og så tok vi en tidlig kveld. En god natts søvn er nemlig å anbefale før man legger ut på en 60 kilometer lang løpetur.

Det ble en god natt for Lise, som må ha det beste sovehjertet som finnes, jeg derimot fikk omtrent 3 timer med søvn. Jeg sover vist alltid dårlig før løp. Men det er helt utrolig hva en god frokost og en stor kopp kaffe kan gjøre for formen, så jeg følte meg ikke så verst da jeg løp den lille kilometeren fra stedet vi bodde til målområdet hvor bussene som skulle kjøre oss, og de andre 150 løperne som skulle løpe ultra distansen, til Simrishamn der startstreken var. Været var helt perfekt; en lett bris, sol og litt disig. Jeg var litt redd for at jeg hadde tatt på meg for mye klær og hele bussturen gikk med til å prøve å bestemme meg for om jeg skulle bytte til en kort shorts eller ikke. Lise brukte bussturen til å sove litt mer…

Da vi kom frem var jeg glad for at jeg ikke hadde skiftet til shorts, for nede ved sjøen var det mer vind og en god del kjøligere. Etter å ha levert fra oss drop-baggen og gått på do, stelte vi oss opp ved startstreken. Vi regnet ikke med å være blant de raskeste så vi stelte oss langt bak i mengden, men vi skjønte fort at vi ble nødt til å løpe forbi en del folk, for tempoet gikk for langsomt for oss begge.  Derfor ble det en del sikksakk løping til å begynne med.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Etter å ha løpt et kort stykke på asfalt kom vi ned til den fine sandstranden i Simrishamn. Jeg fikk en intens lykkefølelse av å løpe i sanden. Å løpe på sandstrand var det mange måneder siden jeg hadde gjort sist. Samtidig merket også hvor mye tyngre det var å løpe i den myke og tørre sanden, så jeg spurte meg selv hvorfor ingen løp ned til vannkanten hvor sanden måtte være hardere. Den tanken var det flere som hadde og da jeg så noen som løp ned mot vannkanten gjorde jeg det samme.

Grunnen til at folk ikke løp ned til vannkanten på nede stranden forstod jeg med en gang jeg kom ned til vannet, for der var sanden bare enda mykere og tyngre å løpe i. Så vi snudde og løp opp igjen til den tørre sanden. Vi valgte å følge etter løpere som så ut til å ha løpt denne strekningen før, de løp der det var minst energikrevende å løpe. Vi vekslet på å løpe på stranden og på små stier mellom trærne som grenset til stranden.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Nå hadde gruppen med løpere spredt seg sånn at det ikke lenger var trengsel om stiene. Vi kom inn i et boligområde og siden ut på strand igjen og nå var det en helt annen type sand. Denne sanden ble hardpakket og hard nede ved vannkanten og gjorde det mindre energikrevende å løpe på. Innimellom var det partier med rullesteinstrand også, og om du trodde det var tungt å løpe på sandstrand, så kan jeg love deg at rullesteiner er mye mer krevende. Nå fikk jeg god nytte av alle turene mine på tekniske stier! Her var det også mange trær som hadde falt over ende og som sperret veien slik at man måtte krype under eller klatre over. Noen steder var man også nødt til å klatre litt på steiner og opp skrenter. Dette partiet var kjempe morsomt! Det føltes litt som et hinderløp og man fikk bruke hele kroppen.

Etter hvert gikk løypa innover i landet, igjennom et vakkert og grønt skogsområde hvor bakken stedvis var dekket av hvitveis. Her var det første sjekkpunktet og det feiret jeg med en marsipan bit. Nå kom det en lengre strekning med asfalt og stigning. Løperne vi så foran oss gikk, så da gikk vi også. Det passet uansett bra med en liten hvil og litt mat etter ca 20 kilometer.

Så fort det flatet ut begynte vi å løpe vi igjen og nå løp vi langs veien igjennom det svenske bondelandet helt til vi kom ned til sjøen igjen ved Kivik. Der var den første matstasjonen og jeg tok med meg en lakserull i hånden, men stoppet ikke opp. Det var under 10 kilometer igjen til neste mat og drikkestasjon og der ventet også dropp-baggen min. Vann hadde jeg mer enn nok av kjente jeg, noe som også minnet meg på at jeg måtte drikke litt mer. Så jeg fortsatte. Nå gikk det oppover og nedover, Lise hadde løpt litt foran meg, men nå tok jeg igjen Lise og vi løp sammen et lite stykke før jeg løp forbi henne. Jeg tenkte hun ville ta meg igjen ved neste vannstasjon, for der hadde jeg bestemt meg for å ta en pause, spise noe fra drop-baggen, fylle vann og gå på do.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Jeg begynte å glede meg til å komme frem til Bengtemölla, da ville jeg være halvveis i løpet. Kroppen begynte å bli sliten, og jeg kjente at jeg snart trengte å hvile litt. Det siste stykket frem til matstasjonen gikk opp og ned av åskammer og over grønne beitemarker, men plutselig stod det et tok og sperret veien for meg. Og det gikk opp for meg at jeg hadde kommet til det arrangøren kalte en «liten överaskning», for her måtte man klatre opp igjennom et gammelt lokomotiv og så ned igjen på den andre siden. Herlig! Jeg gliste stort da jeg klatret ned stigen på den andre siden og løp det siste lille stykket til Bengtemölla, der drop-baggen og masse god mat og drikke ventet.

Jeg fylte på vann, spiste en banan og litt marsipan og så kom Lise inn. Jeg sa hei og prøvde å signalisere at jeg skulle gå på do, også løp jeg til doen på baksiden for å tømme blæra. Da jeg kom tilbake hadde Lise allerede løpt. Så jeg tok med meg en brødskive fra drop-baggen og gikk av sted. «Ingen vits i å sitte stille, kan like gjerne gå mens jeg spiser», tenkte jeg.

Og så løp jeg igjen og før jeg visste ordet av det tok jeg igjen Lise som ble overrasket over at jeg var bak henne. Hun hadde ikke fått med seg at jeg hadde gått på do og trodde jeg lå langt foran henne. Nå løp vi på flat skogsvei og både Lise og jeg ønsket oss sti og bakker igjen. Det kan høres litt rart ut, men jeg synes det er mer slitsomt å løpe på flata enn å løpe i kupert terreng.

Det tok ikke lang tid før jeg merket at jeg måtte ta turen videre uten Lise, for jeg hadde en god flyt og beina ville holde et høyere tempo. Nå begynte løpet for alvor for min del. Jeg løp forbi andre løpere i oppoverbakkene der folk flest tok det rolig. Hver gang jeg tok igjen en løper smilte jeg pent og hilste og tilbake kom det alltid en hyggelig kommentar som «Grymt jobbat» eller «Snygt». Og dette er noe av det jeg elsker med ultra løpere, de har godt humør, har ikke noe problem med at andre løper forbi dem og slår gjerne av en liten prat på turen også.

Jeg passerte den magiske maraton grensen, min til da lengste løpte distanse, og jeg feiret det med et lite seiers-sprang til jublende heia rop fra to funksjonærer. Kroppen føltes overaskende bra, jeg hadde ikke vondt noen steder og selv om jeg var sliten så føltes det helt overkommelig. Og nå kom det også et parti med fine stier i lett kupert terreng. Stiene var lettløpte og jeg gledet meg over hver oppoverbakke som kom. Jeg løp stadig vekk forbi andre løpere. En av løperne jeg møtte på veien snudde seg rundt og gikk baklengs ned en bakke, han så skikkelig sliten ut og jeg ga ham et oppmuntrende smil. Kommentaren hans var «du ser uforskammet fresh ut», og med disse ordene i hodet løp jeg inn i de siste 15 kilometerne.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Når du løper en ultra har du utrolig mye tid til å tenke. Bare synd jeg ikke husker stort av hva jeg tenkte, for jeg er sikker på at jeg løste noen verdensproblemer der ute på markene mens jeg løp mot siste mat og drikkestasjon. Jeg hadde både vann og mat nok i vesten min så jeg hadde egentlig ikke behov for å fylle på med noe som helst, men jeg hadde planlagt å ta en liten hvilepause når jeg kom frem dit. Da jeg kom frem stoppet jeg så vidt opp, puttet et potetgull i munnen og spurte hvor langt det var igjen til mål. «8-10 kilometer» var svaret, under en time til jeg er i mål altså. Da trengte jeg ingen pause. Så jeg vinket «morna!» og løp av sted til oppmuntrende heiarop fra andre løpere som hadde satt seg ned for å hvile.

(© inov-8 / Matt Brown)

De siste 6 kilometerne var de tøffeste. Nå hadde det begynt å verke i hofter og rygg og beina var lei. Fra nå var det kun det mentale som drev meg fremover. Det var nå jeg satte på «survivor» spillelisten min, og det hjalp. Med musikk som The Beatles- Here comes the sun og Destinys Child- Survivor på øret løp jeg kilometer for kilometer og før jeg visste ordet av det så jeg Christinehoff slott hvor målgangen var. Tårene trillet nedover kinnet da jeg skjønte at jeg hadde klart å gjennomføre løpet. Jeg følte meg super sterk og klarte å legge inn en sprint, (eller, det føltes i hvert fall sånn), det siste lille stykket inn til mål.

Jubel, medalje, bilde og beskjed om at jeg hadde kommet på 3.plass.

(© inov-8 / Matt Brown)

Seriøst? Pallen?! Det måtte de gjenta mange ganger før jeg trodde på.

Etter premieutdelingen spiste jeg litt mat og ventet på at Lise skulle komme i mål. Da jeg så Lise løpe over slottsplassen løp jeg bort for å ta henne imot. Hun var sliten, hadde vondt her og der, men var lykkelig.

Vi gikk tilbake til Alunbruket langs løypa og high-fivet alle løperne som var på vei inn mot mål. Jeg vet hvor mye det har å si når man løper løp at man har folk ute langs banen som heier på deg. Felleskapet etter å ha gjennomført et slikt løp sammen er ganske spesielt, det føles nesten litt som om man har vært på en lang reise sammen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger Lise og jeg sa setningen «Vi er ganske rå» til hverandre den kvelden. Vi følte oss som super helter som kunne klare hva som helst. 100km med 8000høydemetre? Null stress…

(© Jenny Karlsson)

Runners-high på sitt beste.

Jeg er utrolig glad for at jeg valgte Simris Alg Ultra som mitt første ultra løp. Det ble et helt fantastisk eventyr og en opplevelse jeg sent kommer til å glemme. Og flere ultra løp blir det helt klart. Nå som jeg til og med har fått mine 3 første UTMB og ITRA poeng føles det som om det har åpnet seg en hel verden av løps muligheter...

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Publicerat: 2018-04-19 20:58 Kommentarer (0)



Jeg er nesten klar, må bare hvile litt først...

For et halvt år siden bestemte jeg meg for å melde meg på et ultraløp. Etter å ha klart å gjennomføre en maraton hadde jeg behov for å finne et nytt mål å strekke meg etter. Jeg kunne selvfølgelig bare ha bestemt meg for å løpe maraton, eller en hvilken som helst annen distanse jeg har løpt før, enda raskere, men ultra-løping tiltrakk meg. Det at folk kunne løpe utrolig lange distanser i krevende terreng og med flere tusen positive høydemetre var fascinerende. Det beviste at kroppen og hodet kan trenes opp til å klare de mest fantastiske ting. Inne i meg begynte en liten stemme å si at «det vil jeg også, jeg vil også være et sånt supermenneske», og jo mer jeg leste om temaet og jo flere ultraløpere jeg snakket med, jo sterke ble den stemmen og etter hvert begynte jeg også å tro på at jeg var i stand til å løpe ultra. Men veien dit ville kreve mye. Det var jeg klar over. For du løper ikke slike distanser uten å ha lagt ned en god del tid i trening og forberedelser. De siste seks månedene har jeg hatt uker hvor jeg har løpt godt over 100 km i løpet av syv dager, gjerne i tung snø. Jeg har valgt de kronglete stiene fremfor de lettløpte og jeg har jaktet på steder å løpe hvor jeg får så mye oppoverbakke som mulig. Og de dagene jeg ikke har løpt så har jeg brukt tiden min på å trene styrke hjemme på stuegulvet. Det har vært lite tid til andre ting, det er mange andre aktiviteter som har blitt prioritert bort. Men det har ikke gjort meg noe, for det er jo dette jeg har hatt lyst til. Det har aldri vært et problem å finne motivasjon til å ta en lang løpetur tidlig en søndag morgen eller en rask tur rett etter en lang dag på jobb, før jeg henter barn i barnehagen.

Men nå er jeg inne i siste fase av forberedelsene til mitt lengste løp noen gang. Det er under to uker til jeg skal løpe Simris Alg Ultra, 60 km i noe av den vakreste naturen Österlen har å by på. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den delen jeg synes er tøffest å håndtere. Nedtellingen til selve løpsdagen. For nå får jeg ikke gjort stort mer. Jeg kan ikke bli sterkere, raskere eller mer utholdende. Grunnlaget må være der nå og alt som gjenstår før selve løpet er å la kroppen hvile, spise, lese seg opp på alt av løpsinformasjon og forberede meg mentalt på det som venter.

Tapering er et ord som gir meg litt gysninger. De siste 2-3 ukene før et langt løp hvor det anbefales at man reduserer treningsmengden, øker litt på matinntaket og samler overskudd. Jeg husker første gang jeg skulle hvile kroppen før et langt løp. Det var før jeg løp Maraton på Svalbard. Det gikk fint de første to dagene uten løping, tredje dagen begynte jeg å bli rastløs og etter det ble det bare verre og verre. Jeg var nok ikke noen særlig hyggelig kollega siste dag på jobb før jeg reiste til Svalbard. For selv om jeg er overbevist om at løpere generelt sett er en ekstra blid og positiv menneskeart, så er de gjerne det stikk motsatte hvis det går for lang tid mellom de gode løpeturene.

Det siste året har jeg forsøkt litt forskjellige varianter av tapering. Fra å ha nesten to hele uker uten løping før selve løpet til å løpe som normalt frem til løpet med bare et par dager med hvile før selve løpsdagen. Jo tøffere og lengre løp, jo lengre hviletid før løpet. Denne gangen prøver jeg en litt annen variant.

Jeg løp min siste langtur 2. påskedag. Jeg presset meg litt ekstra og løp litt raskere enn jeg pleier å løpe på disse langturene. Det ble 31 km i kupert terreng, på snø. Det føltes godt å gi beina en hard økt. Bli skikkelig sliten. Samtidig så kjente jeg at jeg ble litt nervøs. For det slo meg at om under to uker så skulle jeg løpe dobbelt så lang. Nesten 20 kilometer lengre enn jeg har løpt sammenhengende før. Det e er faktisk ganske langt, tenkte jeg da.

De neste dagene er planen å løpe en eller to korte, men helst litt raske, turer når jeg har tid. Også blir det en tur i rolig tempo på maks 15 km til helgen. Denne gangen skal jeg tillate meg selv å ta en kort løpetur tre dager før selve løpet. Jeg tror det er lurt, både for min og omverdenens sin del.

Deretter skal jeg la beina hvile helt frem til jeg står på startstreken. Det lover jeg…

(Foto: Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Publicerat: 2018-04-03 22:39 Kommentarer (0)



Få med deg en venninne og løp Trysilrypa i år!

Trysilrypa er et løp hvor det er ekstra trivelig å delta sammen med en venninne. Det er mange venninnegjenger som har det som tradisjon å dra til Trysil den første helgen i September for å delta på Trysilrypa. De tar det som en aktiv langhelg fylt med løping, god mat, spa og gjerne litt festing på kvelden. Det er jo ikke feil å feire seg selv og venninnene sine etter at man har løpt et skikkelig tøft løp og tatt seg helt ut. Jeg forstår godt hvorfor Trysilrypa er et så populært arrangement for venninnegjenger, for det er et terrengløp som passer alle damer, uansett form. Det at det er mulig å velge mellom lang og kort løype gjør at løpet også passer for de som er ganske ferske når det kommer til løping og for de som har løpt mye i terreng og vil ha en skikkelig tøff utfordring.

Så i dette innlegget vil jeg skrive litt om tankene mine om det å dele løpsopplevelser sammen med andre og om hvorfor det er fint å ha et felles mål. Og kanskje kan jeg inspirere noen spreke jenter til å ta med seg en venninne, søster, mor eller gode kollegaer til Trysil den første helgen i september for å løpe Runner's World Trysilrypa Terrengløp.

De aller fleste turene mine løper jeg solo. Det er bare meg, naturen og tankene mine. Ofte har jeg musikk på det ene øret og lar bare beina gå av seg selv, styrer tempoet etter dagsformen og bestemmer tid, lengde og hvilke stier jeg skal løpe selv. Dette er fine turer og jeg trives godt i eget selskap, for noen ganger er det skikkelig digg å få tid helt for seg selv. Men de aller morsomste turene mine er turer jeg løper sammen med andre. Det er alltid gøy å ha noen å dele de beste øyeblikkene med. Det å kunne glede seg sammen over en skikkelig fin utsikt eller spurte ned en morsom nedoverbakke og le sammen med når man plumper uti et skikkelig gjørmehull gjør løpingen til noe mye mer enn bare trening.

(Foto: Lise Bergmann IG:@lise.bergmann )

En jeg har løpt mye med i vinter er Lise. Jeg og lise er en helt super løpeduo for vi er omtrent på samme nivå når det gjelder løping. Dessuten har vi lik humor, er like eventyrlystne og sånn ca like dårlige på orientering. Noe som fører til at turene våre alltid er fylt av mye latter, morsomme eventyr og «alternative stivalg». Turene med Lise kan jeg gå og glede meg til i flere dager og vi kan le i lang tid av forskjellige morsomme situasjoner vi har havnet i når vi har vært på tur. Så jeg føler meg utrolig heldig som har en «trailsister» som Lise boende i nærheten og som ofte kan bli med ut på tur.

En annen dame som jeg er heldig å få løpe med innimellom er Angelika. Sånn bortsett fra at Angelika bor i Ålesund så er Angelika også en helt perfekt løpepartner for meg. Det blir ikke så mange turer vi får løpt sammen i året, men det fine med å løpe sånne lange rolige turer i terrenget sammen er at man har masse tid til å skravle og etter en dag sammen ute i det fri er vi sånn omtrent 100% oppdatert på hva som har skjedd i livet til den andre personen siden sist vi løp sammen.

Det å ha noen å dele løpeinteressen med er fint. Det er med på å holde motivasjonen oppe. Og enda bedre er det om man har et felles mål som man jobber mot. Jeg har et felles mål med Lise, for om 3 uker skal vi løpe et 60 kilometer langt terrengløp sammen. Det blir ultradebuten til både meg og Lise og jeg er utrolig glad for at jeg ikke skal stå alene på startstreken den 14. april, men at jeg har en som kommer til å fortelle meg at dette kommer vi til å fikse. Og at jeg har en som jeg kan skravle med på kvelden etter at løpet er ferdig og dele opplevelsene mine fra løpet med og som forstår meg, fordi hun nettopp har gått igjennom akkurat det samme som meg.

Vi kommer nok ikke til å løpe alle de 60 kilometerne sammen for det blir noe annet når man løper løp. Vi har begge lyst til å gjøre det så bra som mulig og da gjelder det å få til en god flyt og å løpe i det tempoet som passer deg best. Jeg og Lise har litt forskjellige måter å løpe på. Jeg holder et ganske jevnt tempo uansett om jeg løper oppover eller nedover. Lise er helt rå på nedoverbakkeløping, og tar det heller litt med ro i oppoverbakker. Så det blir nok til at jeg løper forbi Lise i oppoverbakkene også løper hun forbi meg i nedoverbakkene også kommer vi i mål ganske likt. Men det viktigste under et slikt løp er å ha noen der før og etter. Noen å dele nervene med på startstreken og noen å feire med ved målgang.

Angelika og jeg deler to løpsmål i år; Oslo Maraton i september og Trailcamp i de spanske Pyreneene i oktober. Begge deler ligger et godt stykke frem i tid, men når man er to som deler et mål så føles det litt nærmere likevel. I hvert fall når man er flinke til å minne hverandre på hva det er dere jobber mot. Det at man er to om et mål gjør også at man blir litt mer forpliktet. Og forpliktelse er bra når det kommer til det å skulle nå mål, for det vil alltid komme perioder hvor man ikke er like motivert for å bytte sofa kos med en løpetur i regnværet, og da kan det at man føler at man er forpliktet ovenfor en annen person være det som skal til for at du gjennomfører treningen også de dagene det butter litt imot.

Så det er mange gode grunner for hvorfor du skal få deg en løpe partner, eller flere, som du kan nå målene dine sammen med.

Nå synes jeg det passer å nevne at Runner's World kjører en konkurranse hvor du kan vinne en overnatting på Rypehotellet og startplass til Runner's World Trysilrypa Terrengløp for deg og en venninne. Alt du må gjøre for å være med i trekningen er å melde deg på Trysilrypa Terrengløp før 25. mai for da trekker Runner's World en heldig vinner blant alle de som er påmeldt.

Også kan jeg røpe at det blir et Terrengløp-event i Oslo-området sammen med Runner's World 24. mai. Så det er bare å holde av datoen hvis du har lyst til å lære mer om terrengløping og har lyst til å bli kjent med andre jenter som liker å løpe i terreng eller som har lyst til å begynne å løpe i terreng.

Så, hvem har du lyst til å løpe Trysilrypa sammen med?

Publicerat: 2018-03-26 18:23 Kommentarer (0)



Overtrening

Du er inne i en super treningsperiode. Alt går lekende lett og du føler deg som en konge (eller dronning). Du tar nye rekorder på Strava, løper lengre og mer og forventningene dine til løp som ligger i nær fremtid er skyhøye. For med denne formen er du sikret å gjøre ditt beste løp noen sinne. Også skjer det noe rart. For plutselig er alt et ork og selv en kort løpetur i rolig tempo kjennes ut som å løpe et maraton. Og du spør deg selv om hvor i alle dager den toppformen du nylig hadde har blitt av.

Har du opplevd det noen gang? Det har jeg. Og jeg er der igjen nå.

Overtrening er et begrep som mange forbinder med noe negativt. Du har trent for hardt og for mye uten å la kroppen restituere skikkelig. Istedenfor å bygge opp kroppen har du brutt den ned og som om ikke det var ille nok har både psyken og egoet fått en skikkelig knekk også. For det finnes vel lite som er mer demotiverende enn å oppleve at du etter å ha lagt masse tid og energi i å ta løpeformen til nye høyder plutselig har rykket tilbake til start. Du husker kanskje de brettspillene med stiger? Den følelsen du fikk da du hadde 9 felt igjen til mål og så klarte å havne på det feltet med den lengste nedover stigen i spillet. Det er litt sånn det føles. Bare kanskje enda litt verre…

Den fysiske kapasiteten vil alltid variere noe. Det vet alle som trener regelmessig. Formen varierer fra dag til dag og uke til uke. Det kan være forskjell på vinter og sommer, om det er pollen i luften, om du har en ekstra stressende periode på jobben eller mye på privaten som tar både tid og nattesøvn. Det går alltid litt opp og ned og det at man har en dårlig treningsøkt eller to betyr ikke at man er overtrent eller at hele sesongen er ødelagt. Slike små svingninger har jeg blitt så vant til at jeg ikke registrerer dem ordentlig lenger. Jeg tenker kanskje at «i dag var det litt ekstra tungt i bakkene», men det er glemt så fort jeg har kommet inn av døra og fått tatt meg en varm dusj. Jeg tenker at det sannsynligvis vil føles mye lettere neste gang. For jeg har sjeldent mer enn to dårlige økter på rad.

Jeg husker godt sist jeg opplevde en skikkelig tung periode. Det var i mai 2017. Jeg hadde trent jevnt og trutt hele vinteren og økte både lengden på løpeturene mine og antall kilometer per uke. Jeg skulle løpe maraton i juni og trente målrettet mot det. 29 april perset jeg skikkelig på Sentrumsløpet og uken etter løp jeg til sammen 93 kilometer da jeg var på ferie i Hellas. Jeg følte meg 100 % klar for å løpe maraton i juni, men da jeg kom hjem fra ferien opplevde jeg tidenes nedtur. Hver eneste løpetur føltes blytung og jeg begynte gradvis å miste troen på at jeg ville være i stand til å løpe maraton på Svalbard den første helgen i juni. Motivasjonen sank, det samme gjorde humøret. Jeg var ikke lenger i stand til å løpe så langt som før og jeg følte meg som en snegle. Selv om jeg fortsatte å trene så begrenset kroppen mengde og fart helt av seg selv. Det virket som om kroppen tvang meg til å restituere. Men helt løpefri tok jeg først siste uken før maraton.

I løpet av den uken fikk kroppen samlet nok energi og da jeg stilte på startstreken 3 juni gjennomførte jeg maraton distansen med stil.

For saken er at det å trene hardt i perioder kan være veldig effektivt. Man presser kroppen litt ekstra en periode og opplever å bli bedre. Men etter en hard treningsperiode er det også naturlig at kroppen trenger hvile for å bygge seg opp igjen, hente seg litt inn.

Så denne gangen var jeg forberedt på at det ville komme en tung periode. Jeg ventet faktisk på den og er glad for at den kom nå og ikke om to uker. For jeg vet det vil ta litt tid før jeg opplever å være tilbake på topp. Og denne gangen tar det ikke motet fra meg for jeg vet at det bare er for en periode. Og når perioden er over er det en sterkere, raskere og mer utholdende versjon av meg selv som skal løpe Österlen Spring Trail.

(Alle bilder er tatt av Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Publicerat: 2018-03-15 20:13 Kommentarer (0)



Lei av snø og vinter?

Jeg vet at mange begynner å gå lei snø og vinter og at det å motivere seg selv til å komme seg ut på langtur i kulda med snø opp til knærne kan være en utfordring, men i år har vist vinteren bestemt seg for å bli værende litt ekstra lenge. I hvert fall her på Østlandet. For selv om vi er godt inne i Mars måned er det snø nok til å stå Randonee i Maridalsalpene og jeg har ikke de store forhåpningene om å kunne løpe ute i shorts før i midten av april en gang. Men så lenge det er hvit og vakkert ute gjør det meg ingen ting om snøen blir liggende til April. Jeg går faktisk og gruer meg litt til den perioden jeg vet kommer før eller senere hvor all denne snøen skal smelte. Jeg ser for meg at det blir et par uker hvor det å løpe i skogen blir så godt som umulig, selv om du har piggsko av prima klasse. Så jeg fortsetter å glede meg over minusgrader og snø en liten stund til. Også satser jeg på snøfrie stier og bare bein når jeg skal løpe Österlen Spring Trail om litt over 5 uker. Eller kanskje ikke. For når jeg tenker over det, så ville jeg jo ha en skikkelig fordel om det var full vinter og snø til knærne i Österlen 14 april. Det at jeg har løpt ute hele vinteren har gjort meg i stand til å løpe langt, selv i dyp snø. Det har gitt meg sterke ankler, sørget for at jeg har fått aktivisert lår og setemuskler og ikke minst gjort at jeg ikke lar små detaljer som vær og vind påvirke meg mentalt.

Men uansett, det hjelper lite å gå og lengte etter sol og snøfrie stier. Snøen smelter jo ikke noe raskere av den grunn. Jeg ville i hvert fall bare bli fryktelig demotivert og mistet gleden ved å løpe ute i det friske vinterværet fullstendig om jeg begynte å fokusere på hvor deilig det skal bli å kunne løpe i shorts og uten piggsko i et frodig og grønt landskap. Derfor velger jeg i stedet å fokusere på alle de positive tingene med vinterløping i stedet. Og dem er det mange av. Også vet jeg at den dagen snøen er borte vil det føles som om jeg flyr av sted på stiene. Det blir litt som om jeg har løpt rundt med en 3kg tung sekk i flere måneder som jeg plutselig tar av. Og det er en av de tingene som motiverer meg til å løpe ute nå selv om det er litt ekstra tungt.

Og trenger du litt motivasjon for å komme deg ut og løpe i vinter-land så har jeg laget en liten film til dere her fra en av turene mine med Lise i vinter som viser hvor moro det er å løpe i snø…

(Får du ikke opp filmen så klikk her)

Enjoy!

Publicerat: 2018-03-10 21:10 Kommentarer (0)



Ultratrening

 

I april skal jeg løpe min hittil lengste distanse noen sinne. Da skal jeg løpe Österlen Springtrail, Simris Alg Ultra. Et 60 kilometer langt terrengløp som går gjennom flere vakre naturreservater på sti, sandstrand, rullesteinstrand, skogsvei, vei, over sletter og gjennom gamle bygninger. Dette løpet gleder jeg meg helt vilt til, for bildene fra områdene jeg skal løpe i viser et utrolig vakkert og spennende landskap. Dessuten sier alle som har deltatt på dette løpet før at det er et utrolig bra arrangement og ultra distansen var utsolgt i løpet av få timer etter at påmeldingen åpnet. Så jeg vet at dette kommer til å bli en opplevelse for livet.

Men 60 kilometer er langt. Det kommer til å kreve noe av meg. Både fysisk og mentalt. Og det krever mye forberedelse. Og jeg er godt i gang.

Så, hvordan gjør man seg klar til å løpe en ultra distanse? Her er det nok mange forskjellige meninger, tanker og teorier. Folk er forskjellige og folk har forskjellige livssituasjoner. Selv er jeg alene med to barn og jobber fulltid som sykepleier. Det sier seg selv at jeg ikke har frihet til å trene når jeg vil og så mye jeg vil.

Men det betyr bare at jeg er nødt til å disponere tiden min bra og følge en plan som er skreddersydd meg og min livssituasjon. Og planen min er enkel: Løpe så mye som mulig. Med andre ord, har jeg tid og barnefri, så løper jeg.

For det handler jo i stor grad om å bli god på å løpe langt, og da må man gjøre nettopp det. Løpe langt og løpe mye, sånn at kroppen venner seg til å tåle den påkjenningen det vil være å skulle løpe en ultra distanse. Og siden det er et terrengløp jeg skal løpe er det en selvfølge at det er i terrenget jeg trener. Å løpe 35 kilometer på mølle eller asfalt gir meg ikke stort. (Bortsett fra vondt i knær, rygg, hofter, legger og kanskje mest av alt i sjela). Kroppen må være vant til å løpe i krevende terreng før man kan legge ut på et slikt eventyr som Österlen Springtrail er.

Så altså, løpe mye, løpe langt, løpe i terreng… Også gjøre litt styrkeøvelser i form av tåhev, knebøy og planken da, kommer jo ikke unna det, men gjør man alt dette så skulle det gå greit å løpe en ultra trail eller? Vel, ikke helt… Dette er sånn ca 10% av treningen.

Det sies at 90% av det å løpe en ultra handler om det mentale. Det er ikke nok å ha en kropp som er fysisk i stand til å løpe langt. Skal du løpe ultra distanser må du også være mentalt i stand til å tåle å løpe i flere timer i strekk, kanskje i surt regn og med gjørme til langt over knærne. Du må være i stand til å fortsette å løpe selv om kroppen trygler om at du bare skal legge deg rett ned på bakken og aldri noen sinne løpe en eneste meter igjen fordi alt gjør vondt, du er sliten og lei og den oppoverbakken du møter etter 35 kilometer ser uendelig lang ut.

Og hvordan trener man på det?

Mentaltrening er et kjempe stort felt og det finnes mange teorier og forskjellige teknikker for hvordan man kan trene på å bli mentalt sterk. Jeg skal ikke sette i gang å skrive om alle teknikkene jeg bruker nå. Da ville dette bli et veldig langt blogginnlegg. Men jeg tror at det å trene på å være ute å løpe i all slags vær, fra tidlig morgen til sent på kvelden, er en viktig del av forberedelsene før et slik løp. Det handler om å flytte komfortsonen sin. Lære seg å ikke la ting som vær og vind eller tid på døgnet påvirke prestasjonsevnen. Man må på en måte gjøre det til en hverdagslig ting.

En annen ting jeg alltid gjør før et løp, uansett hvor kort eller langt, er å bli kjent med traseen. Det å ha lest seg god opp på løpsmanualen i forkant eller, om jeg har mulighet til det, løpt igjennom traseen eller deler av den, gjør meg mentalt forberedt på de utfordringene som venter meg. Jeg synes alltid det er mye tyngre å løpe opp en bakke første gangen. For da vet jeg ikke hvor lang den er og hva som venter meg på toppen. Når jeg vet hva jeg skal igjennom klarer jeg å disponere kreftene bedre.

Også tror jeg det er lurt å snakke med folk som har løpt ultra distanser før. Det er gull verdt å ha noen ultra løpere å spørre om alt fra hva man skal spise til hvilket utstyr som trengs. For mat og utstyr til et slikt løp er en hel vitenskap i seg selv.

(Dette er Sanna, hun har gitt meg mange gode tips!)

Løpsrapporter er også en god måte å forberede seg. Det er mange som har skrevet om opplevelsene sine fra ekstremt lange løp og på den måten kan man få et innblikk i hvordan det påvirker hodet og kroppen å løpe ultra.

Til slutt skal jeg vise et lite klipp fra en av turene mine med løpevenninnen min Lise denne vinteren. For dere som følger meg på Instagram har dere kanskje fått med dere at vi har omtrent like gode orienteringsevner, noe som gjør at vi innimellom havner litt på villspor. Men når man klarer å ikke miste motet og tenker at «det er bare 20 kilometer igjen» selv om du har snø opp til rumpa og bruker omtrent 40 minutter pr kilometer, ja, da tror jeg man er på god vei til å klare å løpe en ultra.

Publicerat: 2018-02-12 21:09 Kommentarer (0)



Oslo Winterrun 2018: 5 kjappe kilometer på glatta i midt i byen

Foto: Eivind Bye

Oslo Winterrun ble årets første løp for min del og etter to måneder uten løp var det deilig å kjenne litt på den følelsen jeg alltid får før løp. Den fine blandingen av forventninger, nervøsitet, spenning og litt sommerfugler i magen. Jeg gledet meg skikkelig selv om jeg ikke hadde spesielt høye forventninger til meg selv denne gangen. Det har blitt lite fartstrening denne vinteren og fokuset har vært på å løpe langt, ultratrening kan man vel kalle det, for jeg forbereder meg til et langt løp i April. Så målet mitt med Oslo Winterrun var å ta det som en kvalitetsøkt samtidig som jeg hadde det moro.

Gradestokken viste -8 grader da jeg gjorde meg klar for å dra inn til byen. Jeg visste at det ville bli en lang dag ute i kulda, så jeg hadde kledd meg godt. Du kunne nok fint ha forvekslet meg med en polfarer på vei til Nordpolen.

Da jeg kom frem til Rådhuskaia var det allerede bra med liv i start og mål området. Funksjonærer rigget til og løpere som hadde kommet tidlig sjekket ut løypa. Jeg kledde av meg et lag og så var jeg klar for å løpe igjennom løypa. Det fine med 5 kilometers løp er at det ikke er noe problem å ta en tur igjennom traseen før løpet. Da vet du hva som venter deg og det er lettere å vite hvordan man skal disponere kreftene sine og hvor man må være ekstra oppmerksom på for eksempel brostein, glatt føre eller krappe svinger. Dessuten så gjør det noe med det mentale. Du orker å gi litt mer i den siste oppoverbakken når du vet at det etter den bare er slak nedoverbakke inn til mål.

Helt i starten av runden møtte jeg på Geir Jarle, Winterrun sjefen selv, med ett lass av kilometer-skilt  i armene. «Skal du ha hjelp med di der kanskje?» spurte jeg. Jeg skulle jo uansett løpe samme runde som ham, så da kunne jeg jo like gjerne ta med meg noen skilt jeg også. Også fikk jeg trivelig selskap i samme slengen. Vinnvinn.

Jeg skjønte fort at dette kom til å bli en glatt opplevelse. «Hei og hå, håper ingen finner på å løpe uten pigger i dag» kommenterte jeg da vi passerte et spesielt glatt parti inne på festningen. Ja, for om du ikke allerede visste det, Oslo Winterrun går rundt omkring i akershusfestning; gjennom porter, opp trapper, forbi kanoner. Og i skumringen, med fakler, bål og lykter som lyser opp hele løypa, blir det en helt spesiell løpsopplevelse.

Da vi hadde kommet igjennom hele runden og satt fra oss kilometer-skiltene på de riktige stedene gjorde jeg de siste forberedelsene, (banan, do, av med overtrekks buksa) før jeg begynte med del to av oppvarmingen. Det var 10 minutter igjen til start og mens mesteparten av løperne sto og hadde aerobic oppvarming i startområdet tok jeg noen stigningsløp frem og tilbake på kaia før jeg smøg meg frem til startstreken. Jeg tok en liten vurdering av de andre løperne som hadde plassert seg fremst og gjorde meg noen tanker om hvem som kom til å havne på pallen. Det er en liten lek jeg har med meg selv, gjette på hvem som kommer til å komme først i mål. Det er som regel muskulaturen, klærne, skoene og den fokuserte holdningen som forteller noe om innsatsen personen kommer til å legge i løpet. Og denne gangen var det lett å plukke ut favoritten blant damene. For Karoline Holsen Kyte stod rett ved siden av meg.

Starten gikk og jeg sprang av sted. Det første partiet langs kaia er litt trangt og der var det mange glatte partier, så jeg visste det var lurt å gi litt ekstra i starten for å unngå å havne i en propp.

Foto: Sylvain Cavatz

Etter de første 100 meterne ble det bra med plass igjen. Jeg hang meg på en av de andre damene jeg hadde sett kom til å løpe raskt og selv om hun hadde litt forsprang tok jeg henne igjen litt etter litt. Jeg hadde regnet meg frem til at jeg lå som dame nummer 3 eller 4 så motivasjonen for å ta igjen damen foran meg var stor. Tempoet var ikke så verst, men det var ikke så lett å få en god flyt for noen partier var det så glatt at selv Icebugsene slet med å få feste. Det var spesielt vanskelig i noen av de krappe og islagte svingene inne på festningen. Likevel tok jeg igjen damen foran meg omtrent halvveis i løpet. Noe som ikke var sånn kjempe bra, for jeg er helt klart en person som foretrekke å bli dratt fremfor å ligge foran og dra. Så da jeg hadde fått en liten luke til hun jeg hadde løpt forbi gikk tempoet mitt litt ned. Motivasjonen til å gi det lille ekstra forsvant for det var ingen foran meg som jeg kunne jakte på. Og samtidig var jeg akkurat der i løpet hvor man begynner å kjenne hvor vondt det faktisk gjør å løpe 5 kilometers løp. For det er noe av det vondeste jeg vet. Tro det eller ei, det kan være like smertefullt og slitsomt som å løpe et maraton. Forskjellen er bare at det går fortere over.

Og da det var litt over 1 kilometer igjen og damen jeg hadde løpt forbi plutselig tok meg igjen måtte jeg virkelig ta meg sammen for å holde følge med henne. Da det var 400 meter igjen til mål forstod jeg at jeg ikke hadde noen sjanse til å ta henne igjen, men heia ropene fra tilskuerne i målområdet ga meg i hvert fall litt påfyll av energi så jeg klarte å få minsket mellomrommet som hadde dannet seg mellom oss.

Foto: Eivind Bye

Og da jeg kom i mål var jeg fullstendig utslitt. Jeg var helt stiv i ansiktet av kulda og innsatsen. Det å prate var vanskelig, hodet var helt tomt og beina var som gele. Jeg knipset den obligatoriske «etter løp selfien» før jeg kledde på meg polfarer outfitet igjen. Og først da fikk jeg beskjed over høyttaleren at jeg var kommet inn som nummer 3.

Plass på pallen er gøy. Spesielt når man får premie. Gavekort på Icebugs og klær fra Craft kommer godt med.

Etter å ha fått premien min tok jeg turen opp til afterrun på Skyggesiden og fikk i meg en matbit før jeg trasket ned igjen til målområdet. På vei ned heiet jeg inn løpere som var på vei inn til mål etter å ha løpt 10 kilometeren. Jeg vet hvor mye slike heiarop betyr når du løper den siste kilometeren inn mot mål. Det gir deg lyst til å gi det lille ekstra selv om du er nesten tom for krefter.

Også stelte jeg meg i medalje teltet og delte ut medaljer. Og folkens; arrangementer som dette hadde ikke vært mulig om man ikke hadde funksjonærer som gjorde slike ting. Det hadde ikke blitt noe Winterrun uten folk til å rigge opp, tenne lykter, løypevakter, folk til å dele ut medaljer og folk som rigger ned og rydder opp etter løpet. Så jeg anbefaler alle dere som setter pris på å delta på disse løpene til å stille opp som funksjonær en gang imellom. Jeg var med på nedriggingen i år, supert å få mulighet til både å delta i løpet og å være funksjonær.

I dagene fremover er det løpere i Trondheim og Bergen som får mulighet til å løpe tidenes vinterløp. Lykke til hvis du er en av dem som skal delta! Det er bare å glede seg til en helt fantastisk løpsopplevelse…

(Og har du ikke meldt deg på enda? her finner du mer informasjon om løpet)

Foto: Sylvain Cavatz

Publicerat: 2018-02-04 22:36 Kommentarer (0)



Blir du med å løpe Runner's World Trysilrypa terrengløp?

For litt over et år siden postet jeg min aller første post på Runner’s World bloggen min. Blogginnlegget handlet om at jeg hadde blitt valgt til ambassadør for terrengløpet Trysilrypa og fortalte kort om planen min for å gjøre meg klar til dette løpet. Mitt første, trodde jeg da, terrengløp noen sinne. Løpets lengde og høydeprofil skremte meg litt og forventningene jeg hadde til meg selv var bare å gjennomføre løpet løpende og med relativt god stil. Også skulle jeg ha det gøy!

Jeg var ganske ny når det kom til terrengløping, og det var faktisk Trysilrypa som fikk meg til å ta det første skumle steget bort fra den vante runden min i lysløypa og ut på ukjente stier. Jeg hadde lest om løpet på Runner’s World sin nettside og bestemte meg for at dette var et løp jeg hadde lyst til å delta på. Det var selve opplevelsen, det å skulle løpe i naturskjønne omgivelser oppe på fjellet i Trysil sammen med mange andre spreke damer som gjorde at dette var et løp som tiltrakk meg. Bilder fra løpet og beskrivelser fra tidligere deltagere fortalte om en jentehelg fylt med god stemning og mye moro. Så da Runner’s World annonserte at de søkte etter ambassadører for løpet var jeg ikke sen om å sende inn en søknad. Lite visste jeg da om hvilke muligheter denne søknaden skulle bringe med seg.

Nå, ett år og 37 blogposter senere, kan jeg igjen annonsere at jeg også i år skal være ambassadør for Trysilrypa. Og jeg er, om mulig, enda mer glad for å få være ambassadør for Trysilrypa i år enn jeg var i fjor. For i løpet av det siste året har jeg fått et skikkelig hjerte for Trysil og Trysilrypa. Fageråsen, området hvor Trysilrypa foregår, er et sted jeg alltid gleder meg til å komme tilbake til, sommer som vinter, for landskapet og utsikten der kan jeg aldri få nok av. Og i september er kanskje Fageråsen på sitt aller vakreste. Da har vegetasjonen fått vakre høstfarger, men samtidig kan du finne blåbær og bringebærbusker fulle av modne bær.

Trysilrypa er et løp jeg gjerne deltar på år etter år. For stemningen der oppe på fjellet i Trysil den første helgen i september kan ikke sammenlignes med noe annet. Det skjer noe når du samler tusenvis av spreke damer i alle aldre oppe på et fjell en hel helg. Alle prater med alle. Damene heier hverandre frem og kommer med oppmuntrende kommentarer og hilsener. For mange er denne helgen en fast jentehelg hvor venninnegjengen drar til fjels for å kose seg. Aktivitet ute i frisk fjelluft kombinert med god mat og drikke blir aldri feil. Legger du til bra underholdning og mulighet for spa og shopping blir det en alle tiders jentehelg.

Noe av det jeg liker best med Trysilrypa er at det er et løp som passer for alle damer uansett om man er vant til å løpe langt og ute i terreng eller ikke. Den lange løypa på 13 kilometer passer nok best for dem som har løpt litt, og planlegger du å løpe denne løypa fort bør du være vant til å løpe i terreng. For Trysilrypa sin 13 kilometer byr på noen tekniske utfordringer. Og noen helt fantastiske utsikter! Den korte løypa, som er på 6 kilometer, kan alle klare. Den går i lettere terreng og har færre høydemetre, men er like vakker og morsom som den lange. Trysilrypa sin 6 kilometer passer også veldig bra for dem som har lyst til å løpe kort og raskt i terreng. Så uansett om du har mye eller lite erfaring med terrengløping så er Trysilrypa et perfekt løp.

I år er Runner’s World stolt tittelsponsor av løpsklassene og tilbyr en løpepakke som inneholder alt en terrengløper jente kan ønske seg. Pakken inneholder startplass til valgfri distanse i Runner’s World Trysilrypa, racebrief med gjennomgang av løypa og tips, pastaparty, tilgang på dusj på Kulpen SPA etter løpet, festfylt premieseremoni og bankettlunsj.

Årets rypehotell er Radisson Blue Mountain Ressort Fageråsen. Hotellet ligger i gangavstand fra startområdet og har tilrettelagt litt ekstra for at løperne skal få det så komfortabelt som mulig. Sånn som mulighet for ekstra tidlig frokost på løpsdagen, løpsvennlig frokost, (les havregrøt og veganske alternativer) og på fredagen kan startnummer og goodiebag hentes på hotellet. Det er også på dette hotellet pastaparty, racebrief, premieseremoni og bankettlunsjen holdes. Men det gjelder å være tidlig ute med reservasjonen, for Rypehotellet blir fort fult.

Og har du mulighet så anbefaler jeg å ta en langhelg fra torsdag til søndag. Ta noen timer i SPA avdelingen, gå en liten tur i Fageråsen og nyte høsten på fjellet.

Runner’s World sin Trysilrypa pakke kan du lese mer om og kjøpe her.

Ses vi i Trysil den første helgen i september? Jeg er sikker på at dette blir en opplevelse du aldri vil glemme!

Publicerat: 2018-01-31 21:31 Kommentarer (0)



47 träffar Sida: 1 2 3 4 5 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løpeglad sykepleier på 30 år som bor i Oslo. Løper så ofte jeg kan og trives best ute i skog og mark. Løper fordi det er gøy og fordi det gjør meg glad. Det morsomste jeg vet er å løpe på nye stier og oppdage nye steder. Gjerne i teknisk krevende terreng med bratte oppoverbakker og helst med gjørme til langt over knærne. Jeg løper ute hele året uansett vær og du ser meg aldri på en tredemølle. Motto: Det er i motbakke det går oppover Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K MyhreMer


En stor utfordring er å balansere hvile, restitusjon og et evigvarende ønske om å trene og å bli ... [Läs mer]

Elisabeth BorgersenMer


For en og en halv uke siden så skjedde det noe. Jeg hadde min lengste løpetur etter skaden samtidig ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Våren gjør det så fristende å løpe mye! Mange øker løpsbelastningen voldsomt i løpet av noen få ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser