Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Hornindal rundt

(Foto: Oda Hveem)

Litt sent i vår bestemte jeg meg for å melde meg på Hornindal rundt. Jeg kjente flere som skulle delta og siden dette var et løp jeg hadde hørt så mye fint om bestemte jeg meg for å bli med jeg også. Jeg tok en del runder med meg selv på om jeg skulle melde meg på hel eller halv distanse og kom til slutt frem til at jeg ville prøve meg på full distanse. 75km og 5600 høydemetre. Det var et mål som ga meg skikkelig gåsehud, for det er en grunn til at det kalles «Norges tøffeste fjell-løp» og noe lignende hadde jeg aldri prøvd meg på.

Jeg kjøpte staver og annet utstyr jeg trodde jeg ville trenge til dette eventyret og gjorde en del forarbeid for å gjøre meg mentalt klar for det som skulle bli min hittil største utfordring. Samtidig hadde jeg ikke låst meg helt fast til distansen og bestemte meg for å la Sans Senja være en prøvesmak når det gjaldt høydemetre og løping i tøft fjellterreng.

Om du har lest innlegget mitt om Sans Senja vet du at det ble en løpsopplevelse som virkelig ga meg respekt for fjellet, og etter det løpet bestemte jeg meg for å endre til halv distanse på Hornindal Rundt. Jeg forstod at jeg ikke var fjellvant nok til å klare 75km i tøft fjellterreng om det skulle bli litt dårlig vær. Dessuten viste jeg ikke hvordan kroppen ville reagere på så mange høydemetre, for selv om det er mange fine og bratte bakker i Østmarka er det sjelden jeg klarer å samle mer enn 1500 høydemetre, og det er på de lengste turene mine på mellom 35 og 40 kilometer. Og for meg var det viktig å oppleve at jeg klarte å gjennomføre dette løpet, for etter min første DNF på Senja var ikke selvtilliten helt på topp. Fokuset mitt var nå bare å få en bra løpsopplevelse og å kose meg med en løpetur i flott natur sammen med mange andre spreke løpere.

Dessuten er ikke 38 kilometere og 2800 høydemetre noe å spøke med heller. Det ville uansett bli høydemeter rekord for min del.

Jeg reiste oppover fredag ettermiddag, foran meg hadde jeg en lang biltur på over 8 timer, men når man kjører igjennom vakkert landskap og har bra selskap i bilen gjør ikke det noe.

Vi var ikke fremme før nærmere midnatt, så løpsmøtet gikk jeg glipp av, men med meg i bilen hadde jeg Sindre som har deltatt på Hornindal rundt 3 ganger, og han dro meg igjennom løypa og ga meg mange gode tips og råd.

Da vi endelig kom frem var det bare å hilse raskt på gjengen fra Skyblazers før soveposen ble rullet ut og jeg gjorde et forsøk på å sove noen få timer. Om du har lest noen av de tidligere løpsrapportene mine vet du kanskje allerede at jeg aldri sover bra før et løp, og det gjorde jeg heller ikke denne gangen. Men det fine er at jeg nå har lært at det ikke gjør så mye om jeg har sovet litt dårlig, jeg kommer meg igjennom løpet og klarer som regel å prestere greit like vel. Og det er utrolig hva et par kopper kaffe kan gjøre…

Så da jeg stod på startstreken litt før klokken 8 om morgenen følte jeg meg klar for å ta fatt på en 38 kilometer lang tur i fjellet. Og målet mitt var som alltid å ha det gøy, noe tidsskjema hadde jeg ikke. For hvordan skulle jeg kunne vite hvor fort jeg skulle kunne klare å løpe et slikt løp når jeg aldri før hadde løpt noe det var mulig å sammenligne med?

På startstreken ønsket jeg de rundt meg lykke til og da starten gikk løp jeg av sted i et rolig tempo, vel vitende om at jeg hadde mange timer med løping i heftig fjellterreng foran meg og at å løpe seg tom for krefter i starten var lite fornuftig. Så jeg lot folk løpe forbi på flata, så fikk jeg heller ta igjen folk når oppoverbakkene begynte. Og det gjorde jeg også, og jeg ble overasket da jeg kom til første post for det føltes som om den kom etter bare 5 minutter av løpet. Og veien opp dit hadde vært litt for lett. Men kort tid etter skjønte jeg at det var først etter denne posten at den virkelige stigningen begynte.

(Foto: Oda Hveem)

Nå gikk det opp, opp, opp og jeg kjente at det svei godt i låra. Samtidig hadde jeg ikke noe problem med å holde følge med han som gikk foran meg og etter hvert løp både han og jeg forbi flere personer i denne klatreetappen. Jeg trives best med å ligge bak noen som drar i riktig tempo, det hjelper å bare fokusere på å holde følge. Men da vi nærmet oss toppen slapp han som hadde dratt meg oppover meg forbi og ikke lenge etter var det jeg som tok jobben med å dra. Og da la jeg også merke til den fantastiske utsikten. «WOW! Her var det fint!» er en setning som ble gjentatt mange ganger denne dagen. Her oppe fra så man utover Hornindalsvatnet og alle fjellene som omkranser Europas dypeste innsjø og jeg skjønner at mange av løperne hadde behov for å stoppe opp litt her og nyte utsikten og knipse noen bilder.

Vi kom til neste post og nå skulle jeg i gang med den første nedoverbakken, som Sindre (som hadde gitt meg en privat pre race briefing i bilen på vei opp til Hornindal) hadde advart meg mot. Her var det fare for å sette fast beina mellom sprekker og steiner. Dessuten var dette en strekning hvor det gikk bratt ned ved siden av stien, så å snuble her hadde jeg ikke lyst til. Og jeg snublet ikke der, men et lite stykke lenger borte fikk jeg til en elegant snublings i et skikkelig bratt parti. Jeg rakk nesten ikke å merke at det gjorde vondt en gang før jeg var på beina igjen, men jeg ble uansett minnet på at dette med nedoverbakkeløping ikke er min sterkeste side og at det var lurt å ta det med ro.

Vel nede var det et parti med nesten «rett frem» løping. Her skulle vi ut til en post og løp på grusvei et lite stykke. Det fine var at man løp frem og tilbake samme strekning og dermed møtte jeg på mange av de som lå foran meg på denne strekningen. Og de man møtte ga man oppmuntrende smil og kommentarer til. Her kom jeg også i snakk med en som skulle løpe 75 kilometeren, og vi slo av en liten prat før jeg følte at det var tid for å øke tempoet litt. Her stod det mange som heiet og beina føltes bra så jeg gledet meg til å begynne på stigningen opp mot Gulekoppen.

Jeg viste den ville bli lang og bratt og jeg hadde lest og hørt mange beskrivelser om at dette var en tung strekning både fysisk og mentalt fordi det var en lang og bratt stigning hvor tempoet naturligvis ble veldig redusert og det derfor føltes som om man bare gikk og gikk i evigheter. Så jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av det og nyte turen opp. Nå var jeg også så heldig å få selskap av noen trivelige menn som hang på hele veien opp til toppen. Vi hadde det så hyggelig og skravlet sånn at jeg helt glemte å fylle på med næring. Det var først da vi nærmet oss toppen at jeg skjønte at jeg lå langt etter skjemaet når det gjaldt energipåfyll. Og da var skaden allerede skjedd. For meg er det viktig å fylle på jevnt helt fra start, for ellers blir jeg kvalm og får problemer med å skulle få i meg noe som helst annet en vann. Jeg dyttet i meg en bloks og bestemte meg for å spise en Snickers når jeg kom til toppen, for nå begynte det siste klatrepartiet opp mot toppen og her var det alt for bratt til at jeg ville klare å spise samtidig som jeg klatret. Og ja, det var klatring! I år var det lite snø på Gulekoppen og med gode sko gikk dette partiet med snø lett. Men det var en del steinur hvor det bare var å bruke alt man hadde av klatreegenskaper for å komme seg opp. Og gutta bak meg kommenterte flere ganger at det var «ganske greit å ha en fjellgeit å henge på», så det var vel det jeg så mest ut som akkurat da…

Men før jeg visste ordet av det var jeg kommet til toppen. Nå fortjente jeg virkelig en sjokolade, så jeg åpnet Snickersen jeg hadde med og tok en bit. Men det verken smakte eller føltes godt, og det var så vidt jeg klarte å svelge den lille biten jeg hadde tatt. Så jeg pakket bort sjokoladen og håpet på at jeg ville få tilbake appetitten når jeg var kommet meg trygt ned fra Gulekoppen. For nå gikk det nedover. Det enkleste partiet var der det var snø, her var det bratt, men det var jevnt og føltes trygt. Men i år var det lite snø og når det var slutt på snøen var det bare masse stein og der gikk det i sneglefart. Gutta som jeg hadde dratt opp til toppen løp nå fra meg og jeg følte meg plutselig veldig alene. Turen ned kjentes nesten like krevende som turen opp, ikke fordi beina var slitne, men fordi jeg synes nedoverbakker krever så mye mer fokus også er jeg rett og slett redd for å falle og skade meg. Noe som gjør at det går langsomt og det sliter litt på motivasjonen. Dessuten var jeg tørst og drikkeblæren var tom. Heldigvis kom jeg til en bekk med friskt og klart vann da jeg hadde kommet meg ned fra Gulekoppen og der stanset jeg og fylte på vann. Og, note to selfe; å fylle på drikkeblære i bekker under løp er ikke kjempe praktisk. For nå måtte jo hele posen ut av sekken, fylles for så å dyttes ned igjen i en nokså full sekk.

(her er et bilde av hva jeg hadde med meg i sekken... Jada, det er votter og ekstra sokker der)

Dette tok litt tid, men det var verdt det. Vannet smakte helt nydelig. Og etter å ha fått i meg litt friskt vann klarte jeg også å få i meg en til bloks. Jeg kjente at jeg var i underskudd av energi og at det begynte å bli tungt, men så møtte jeg på Lise og Sindre i løypa og det var ikke mer enn en god klem og noen oppmuntrende ord fra dem som skulle til for at jeg fikk litt overskudd.

Dessuten sa Lise at hun trodde jeg lå som nummer 3 eller 4 av damene og plutselig så jeg en mulighet til å få en god plassering. Så da fikk jeg opp farten igjen og ikke lenge etterpå tok jeg igjen en dame. Nå gikk det som en lek for jeg kom inn i et terreng som lignet mer på det jeg er vant til fra Oslo marka. Nå forberedte jeg meg mentalt på den siste bakken, den som folk har beskrevet som en skikkelig "killerhill", stupbratt og tilsynelatende endeløs. Dette er en bakke som de sier har knekt motivasjonen til mange 75 kilometer startere og som har skylden for mesteparten av de tilfellene dere folk velger å bryte etter 38 kilometer. Så jeg var forberedt på det verste, her er det bare å klatre, ikke se ned, ikke se opp og for guds skyld ikke stoppe.

Og bakken var bratt. Jeg tror jeg krabbet på alle fire 70 % av turen opp. Og jeg fokuserte så mye på å klatre oppover at jeg ikke la merke til hvor stien egentlig gikk før jeg kastet et blikk til siden og så at det gikk en mann på stien et par meter til siden fra der jeg drev på og klatret på noen store steiner.

Det var helt klart den tyngste bakken i dette løpet og det svei godt i både lår og rumpe, men likevel var den over mye raskere enn jeg hadde forventet. Nå var det bare 6 kilometer og nesten bare nedoverbakke igjen til Horndøla bru med målgang for de som løp 38 kilometeren. Etter å ha kommet meg ned det bratteste partiet gikk resten av turen inn til mål bra. Et lite stykke var det myr og litt mer skogsterreng som jeg følte meg hjemme i, der gikk det lekende lett. Så kom jeg inn på grusvei og senere asfalt. Det stod folk med jevne mellomrom som heiet på løperne og det gjorde det siste stykket inn mot mål mye lettere.

Jeg løp inn over målstreken og ble utrolig overasket over å ha løpt inn til en 4.plass og som klassevinner.

Jeg hadde nesten ikke fått i meg næring på turen så nå smakte det godt med en porsjon Sodd, litt banan og etter hvert også Snickers sjokoladen som jeg ikke hadde klart å få ned i løpet av turen. Og etter bare noen få minutter følte jeg meg helt fin igjen. Enda bedre ble det da Lise kom og holdt meg med selskap før vi flyttet oss bort til Skyblazers campen. Der satt vi og heiet flere løpere inn mot Horndøla bru en liten stund før vi pakket sammen sakene og dro. Jeg fikk meg en deilig dusj i Honndalshallen før Sindre og jeg startet på den 8 timer lange turen tilbake til Oslo.

På vei tilbake sjekket vi stadig vekk resultatlisten for å se hvordan det gikk med de vi kjente som løp full distanse. Det var utrolig kult å se at Askil Vatnbakk fra Bøler vant hele løpet og at Erika Wollner fra Skyblazers kom på 3. plass i dameklassen.

(Premieutdelingen var først på søndagen, så den fikk jeg dessverre ikke vært med på. Men klarte heldigvis å komme med på bildet med de andre klassevinnerne…)

På vei hjem fra Hornindal gikk jeg igjennom løpet i hodet mitt. Kunne jeg ha fortsatt? Var det noe jeg ville gjort annerledes? Hadde jeg klart å løpe full distanse? Hadde jeg pakket sekken riktig? Vil jeg delta igjen?

Jeg skal helt klart delta på dette løpet igjen og da skal jeg løpe full distanse. Men jeg må bli bedre på nedoverbakkeløping og jeg må trene mer i fjellterreng. For det er noe ganske annet å løpe i fjellet på Vestlandet enn det er å løpe rundt i Oslo marka.

Takk til arrangørene og alle funksjonærene (og ikke minst til værgudene) som gjorde årets Hornindal rundt til en helt fantastisk opplevelse.

Jeg kommer tilbake!

 

(foto:Karol Barwicki)

 

Publicerat: 2018-07-12 23:12 Kommentarer (0)



Sans Senja, mitt første møte med skyracing

Tidlig fredag morgen før Sankthansaften dro jeg av sted mot Gardermoen med en koffert fullpakket av løpeutstyr. Denne gangen gikk turen nordover til Senja, en øy jeg hadde hatt lyst til å oppleve lenge på grunn av den vakre naturen; stupbratte klipper som strekker seg flere hundre meter rett opp i været, høye fjelltopper med spektakulær utsikt, sandstrender med kritthvit sand og glassklart vann. En ekte eventyrøy. Og da jeg fant ut at det gikk et løp Skyrace på Senja tok det ikke lang tid før jeg meldte meg på.

Skyracing hadde jeg lest en del om. Løp som gikk i fjellet med utrolig mange lange og bratte partier, hvor løpingen i perioder bestod av å klatre litt på fjell og stein og hvor man måtte regne med en del luftige partier. Sans Senja Skyrace var ikke lengre en 25 kilometer, men med 2800 høydemetre. Det var ikke et av de lengste løpene og jeg tenkte at dette skulle jeg klare lett, bare jeg tok tiden til hjelp og så på det som en fin løpetur i vakkert terreng.

Jeg hadde virkelig ingen anelse om hva jeg bega meg ut på…

Jeg møtte på Sara, redaktør i Runner’s World, på Gardermoen. «Klar for en skikkelig kul løps opplevelse?» Spurte jeg. Sara, som var litt mindre sikker på at dette løpet var gjennomførbart for de fleste var litt mer skeptisk. Og jeg skjønner at 2800 høydemetre kan virke skremmende, spesielt for folk som trives best på flatmark. Dessuten hadde Sara sjekket værmeldingen for Senja, sånn omtrent en gang i timen de siste dagen. «Har du sett værmeldingen eller?» var Saras svar.

Og det hadde jeg; 7 grader og regn på løpsdagen. «Det går så bra Sara, for vi har vanntette klær og litt regn skader ingen. Så lenge det går an å se noe er jeg fornøyd». Det blir liksom litt kjedelig å løpe opp mange bratte bakker og vite at du er på topper hvor utsikten er helt magisk også ser du ikke lengre enn to meter fremfor deg…

Det var oppholdsvær da vi landet på Bardufoss og turen fra Bardufoss til Finnsnes ga litt forsmak på den flotte naturen som ventet oss på Senja. Vakre snødekte fjell og grønne daler.

Vi troppet opp på Brageklinikken hvor startnummerutdelingen foregikk. Så tok vi en liten tur ut i den lokale slalåmbakken og testet ut noen Inov8 sko før vi dro tilbake til Brageklinikken for å delta på pastaparty. Og så kjørte vi til Mefjordvær brygge hvor vi skulle bo denne helgen. Vi var begge interessert i å komme tidlig i seng sånn at vi var uthvilte til neste dags utfordring oppe i fjellene.

Vi stod tidlig opp neste morgen, spiste frokost og dro av sted mot Husøy der målområdet var. Derifra skulle vi fraktes over med sjarktaxi til Fjordgård hvor starten gikk. Sans Senja hadde fire klasser; Mosjon uten tid, Mosjon med tid, Rekrutt klasse og Aktiv klasse. Sara skulle løpe i mosjon med tid som startet klokken 10.00, jeg var meldt opp i Aktiv klassen med start klokken 11.30. Så jeg vinket Sara av sted da hun dro av sted i sjarktaxien.

Været var ikke så verst. Det var opphold og man så faktisk noen av fjelltoppene. Så et sted inni meg var det et lite håp om at yr.no tok feil og at det ville bli mulig å se litt på turen.

Men regnet kom, og da jeg satt i sjarktaxien en time senere var det blitt nokså surt og kaldt og skydekket hadde tettet seg ganske godt til. Og da forstod jeg at jeg hadde gjort et dårlig valg når det kom til sokker…

Heldigvis ble jeg reddet av Matt i Inov8 som hadde et par ullsokker liggende i bilen og noen gode tips til hvordan jeg skulle komme meg igjennom løpet som jeg nå begynte å forstå kom til å bli alt annet enn en hyggelig løpetur i fjellet. For nå ble det annonsert at det snødde og blåste liten kuling på Grytetippen.

Men litt snø skal vel gå bra. Jeg er jo ikke helt ukjent for å løpe i snø og vintervær, selv om jeg da alltid har hatt mye mer klær på meg. Men nå skulle jeg jo holde et høyt aktivitetsnivå hele veien, jeg planla ikke akkurat noen rastepauser oppe på fjelltoppene for å nyte utsikten…

Og virkelig, hvor ille kunne det egentlig bli i slutten av juni måned?

Men jeg merket at jeg ble mer og mer nervøs, for det ble også meldt om skikkelig dårlig sikt, men samtidig lovet arrangøren at det var bra merket hele veien og så lenge man fulgte merkene skulle det gå bra.

Jeg hadde kanskje mest vondt av Sara, for hun hadde begitt seg ut på dette eventyret helt uvitende om at hun skulle igjennom en snøstorm.

Men så gikk startsignalet og fokuset flyttet seg over til oppgaven som lå foran meg. Jeg hadde delt opp løpet i delmål, hver topp var et delmål og første topp som skulle bestiges var Segla, 640 moh. Å holde seg tørr på beina var det bare å glemme, så jeg brydde meg ikke stort om å løpe rundt vanndammene og gjørmepyttene.

Det gikk oppover helt fra start, men det var sånn at man kunne holde et greit tempo og jeg ble fort varm.

Stien opp var gjørmete og glatt og bar preg av at noen hundre løpere og turgåere allerede hadde passert. Men det var ikke noe problem. Enda. Det var først da vi begynte på det virkelig bratte partiet opp mot toppen av Segla at det begynte å gå opp for meg at dette kom til å bli skikkelig hardt. Det brant i baken, lårene fikk virkelig jobbe, men det gjorde egentlig ingen ting, det som derimot etter hvert gjorde at jeg hadde mest lyst til å begynne å gråte var at det gikk opp for meg at jeg var nødt til å løpe ned igjen samme vei. Og det var bratt, og det var glatt og det var store steiner som løsnet. Nordlendingene var godt rutinert og ropte ut «stein» da de ble vare på steinene som fløy nedover bakken. Frykten min for nedover turen ble ytterligere forsterket da de første gutta løp nedover og mange av dem falt flere ganger. Det så ikke behagelig ut og selv en del av de tøffeste gutta tok det med ro noen av partiene. Jeg kom til toppen og begynte på nedstigningen. Jeg hadde bestemt meg for å ta det pent og rolig ned, klatre baklengs om jeg måtte. For om du ikke har vært på Segla før så kan jeg fortelle deg at om du skulle være så uheldig å skli utfor så har du sånn ca 600 meter rett ned i havet foran deg.

Men jeg kom meg faktisk ned. Og jeg tenkte at verre enn dette kan det vel ikke bli så jeg la i vei med friskt mot i retning Barden, neste delmål. Og nå var det faktisk løpbart et lite stykke og innimellom var det små åpninger i skydekket som gjorde at jeg kunne se rett ned på sjøen noen hundre meter nedenfor.

Og så begynte klatringen mot neste topp. Og da mener jeg klatring. Jeg husker et parti hvor jeg slet litt med å komme meg opp, det eneste stedet jeg kunne plassere foten min var gjørmete og glatt og det samme var det eneste stedet jeg fant som kunne gripe om med fingrene mine. Og da jeg så bakover forstod jeg at dette var et sted jeg ikke hadde lyst til å miste grepet. Men jeg kom meg opp. Og ikke lenge etter var jeg på sjekkpunkt nummer to; Barden. Jeg hadde begynt å bli kald på vei oppover og kjente at jeg trengte å ta på meg de vind og vanntette buksene mine før jeg fortsatte videre. Her oppe var det skikkelig tåkete og dårlig sikt. Her var det bare å lete etter merker. Som jeg ikke fant… Jeg surret rundt i sirkel i noen minutter inntil en annen løper tok meg igjen og så gikk vi sammen i sirkel litt til vi plutselig oppdaget neste merke. Her var det gjørmete, men ikke så glatt, så det gikk at å løpe litt igjen. Inntil det begynte å bli steinete og bratt igjen. Jeg husker at jeg skled og slo kneet i en stein og at det gjorde vondt, men ikke verre enn at jeg kunne fortsette å løpe og etter en liten stund var smerten helt glemt.

Og så så jeg første matstasjon som var plassert før stigningen opp til Grytetippen. Det stod noen folk der, men jeg var ganske bestemt på å ikke stoppe opp her. Jeg hadde vann og gels nok og ville ikke risikere å bli kald. Men da jeg nærmet meg matstasjonen ble jeg stoppet av en funksjonær som bad meg vente sammen med de andre borte ved matstasjonen. De var nemlig ikke sikre på at de ville sende flere løpere over fjellet på grunn av det dårlige været. Så det var bare å vente til han hadde funnet ut av det. Og da stod jeg der sammen med noen damer som hadde gått mosjonsklassen med tid og startet samtidig med Sara. Og da jeg tenkte på Sara fikk jeg litt vondt inni meg, for hun var antageligvis midt oppe i snøstormen som jeg akkurat nå ble nektet å løpe inn i fordi de mente det var for farlig.

Mens jeg stod og ventet kom det flere løpere fra aktivklassen. Noen av dem valgte å trosse vakten og løp videre, de hadde løpt løpet før og nektet å bli stående å fryse. Det var kanskje lurt av dem.

Jeg derimot dro frem telefonen for å ta noen bilder. Men for å få det til tok jeg av meg vottene og vantene på den ene hånden også knipset jeg et par bilder. Det tok ikke lang tid før jeg kjente at jeg var blitt kald og jeg begynte å skjelve og jeg begynte å bli utålmodig etter å få svar på om vi kunne fortsette videre. Vakten hadde imidlertid vanskelig for å få kontakt med de han prøvde å få kontakt med. Etter noe som føltes som en evighet fikk jeg og den lille gjengen med løpere som hadde kommet etter meg lov til å fortsette videre. «På eget ansvar».

Nå var jeg rukket å bli både kald og demotivert så jeg gledet meg ikke spesielt til turen oppover mot Grytetippen hvor det snødde og blåste liten kuling. Men jeg la i vei sammen med de andre og løp igjennom et veldig vått myrparti samtidig som jeg forsøkte å få på meg vanter og votter på noen nå veldig kalde og våte hender. Noe jeg etter en kort stund forstod at jeg kunne gi opp. For jeg hadde ingen bevegelse i fingrene mine lengre og selv om jeg prøvde å bruke tennene til å dra på meg vottene så forstod jeg at det å løpe opp på et fjell, hvor jeg visste at det både snødde, blåste og var dårlig sikt og jeg allerede nå var så kald at jeg ikke klarte å få på meg vottene mine var en skikkelig dårlig ide.

Og jeg bestemte meg for å la dette bli min aller første DNF. Heller bryte nå enn å måtte bli hentet ned av luftambulanse. Så jeg snudde og løp tilbake til matstasjonen og fikk pekt ut veien ned fra fjellet som i praksis var en myr hvor jeg hadde vann opp til midt på leggen mesteparten av tiden. På vei ned møtte jeg på flere andre som hadde valgt å bryte og jeg kjente at det var litt godt å vite at jeg ikke var alene om å ikke fullføre.

Jeg kom ned til veien og der stod det flere kalde løpere. Dekning var det ikke, og uansett så var jeg så kald på fingrene at jeg ikke klarte å dra telefonen ut av lommen på løpevesten en gang. Redningen ble Truls og Ilka, de fylte opp minibussen sin med kalde og våte løpere og kjørte oss til Husøy, selv om de egentlig skulle i motsatt retning. (Jeg lovet dem at de skulle nevnes og aldri glemmes).

I Husøy ble vi tatt godt imot. Vi fikk varm fiskesuppe og jeg ble pakket inn i det de hadde av duker, (jeg tror jeg så litt bleik og pjusk ut da jeg kom inn), også fikk jeg meg en varm dusj. Og etter den dusjen føltes alt veldig mye bedre. Nå var det bare å vente på Sara.

Jeg fulgte Sara på RaceONE appen, men noen steder var det ikke dekning og da så det ut som om hun ikke flyttet på seg. Noe som ga meg katastrofetanker som; Hun har falt ned fra en klippe, hun ligger og fryser i hjel et eller annet sted oppå en fjelltopp, hun har brukket beinet, hun har gått seg vill…

Men så beveget prikket hennes på seg igjen og nå gikk det plutselig veldig fort og vips så var hun i målområdet.

Det var en kald og våt Sara jeg løp ned for å møte. Hun vekslet mellom å gråte og le og rundt halsen hennes var det en medalje som viste at hun hadde gjennomført (nesten) hele Sanssenja. Arrangøren avbrøt løpet, det var rett og slett blitt for glatt og farlig ned den siste bakken.

Så da stilte mesteparten av Senjas befolkning opp for å kjøre kalde løpere det siste stykke inn til mål.

Dagen derpå tok Sara det rolig. Det forstår jeg godt etter å ha gjennomført et slikt løp. Jeg derimot hadde alt for mye energi i kroppen og så ingen grunn til å sitte inne selv om det regnet litt. Nå var sikten bra så jeg fikk mulighet til å se litt av Senja før turen gikk videre mot Finnsnes.

På vei mot Finnsnes fikk jeg en strålende ide om å ta meg en liten tur opp til Segla for å se hvordan Segla så ut. Sara syntes ikke det var en kjempe god ide og valgte å stå over.

Og Segla var virkelig verdt en tur. Men at jeg kom meg ned Segla på lørdagen når alt bare var stein, gjørme og tåke er et skikkelig mysterium for meg…

Denne Sankthans helgen ble en skikkelig heftig opplevelse og det skal gjentas neste år. Men da prøver jeg meg kanskje heller på ultra distansen deres. Så får jeg mulighet til å se enda mer av Senja. 

Publicerat: 2018-06-28 20:11 Kommentarer (0)



Runner’s Worlds løpeweekend på Norefjell

 

Sist helg var jeg så heldig å få lov til å delta på Runner’s World løpeweekend på Norefjell sammen med en herlig gjeng med glade løpere.

Da Eivind Bye, ansvarlig redaktør i Runner's World spurte om jeg kunne tenke meg å være med på Løpeweeken på Norefjell Ski og Spa mot at jeg tok med meg noen av deltagerne på en langtur i terrenget trengte jeg ikke mye betenkningstid. Endelig fikk jeg en mulighet til å løpe litt i fjellene igjen og jeg synes jo det er kjempe morsomt å ta med meg andre ut på tur og spre litt terrengløpeglede.

Jeg kjørte opp til Norefjell tidlig fredag morgen. Jeg kan ikke skryte på meg å være kjent på Norefjell, så jeg ville ta meg en liten tur på egenhånd for å sjekke forholdene før jeg dro med meg noen andre på tur. Jeg hadde gjort litt Research og hadde en viss plan for hvor jeg skulle løpe, men jeg spurte damen i resepsjonen også om det var bra merket oppover i fjellet. Noe hun lovet at det var.

Været var helt strålende og t-skjorta kom av etter bare noen få minutter med oppoverbakke. Turen startet med en lang og bratt oppoverbakke og det passet meg helt perfekt. Jeg tok det ganske rolig oppover, for jeg visste at jeg hadde 3 dager fullpakket med løping og trening foran meg og da er det greit å spare litt krefter. Da jeg kom til toppen av bakken tok jeg meg tid til å nyte den flotte utsikten før jeg fulgte skiltet mot Høgevarde. Utsikten var fantastisk uansett hvilken retning jeg så og jeg var så opptatt av å se på utsikten at jeg skatt til da jeg plutselig oppdaget at det stod noen reinsdyr på en snøflekk noen få meter fra meg. De tittet nysgjerrig på meg og virket ikke spesielt redd for at jeg skulle gjøre dem noe galt så jeg knipset noen bilder og fortsatte oppover kneika jeg hadde foran meg. Da jeg kom til toppen av kneika åpenbarte det seg et fantastisk vakkert fjellandskap med terreng som er helt perfekt for løping. Her koste jeg meg skikkelig og det føltes som om jeg fløy av sted. Noen steder fant jeg flekker av snø som jeg kunne løpe i og før jeg visste ordet av det stod jeg på toppen av det jeg trodde var Høgevarde. (Litt bedre skilting etter Høgevarde turisthytte hadde ikke gjort noe). Der tok jeg meg en matbit og nøt en fantastisk utsikt, sjekket klokka og så at jeg hadde bra med tid. Rekker å være tilbake til klokka 14.30 tenkte jeg. Også la jeg i vei nedover mot Tempelseter.

Resten av turen ble mye lengre en planlagt og her kommer kortversjonen:

Ved Tempelseter var det ikke bra merket videre, men hei, dette er jo fjellet, ingen skog å gå seg bort i og jeg vet hvilken retning hotellet ligger. Sånn omtrent i hvert fall. Så la oss bare følge denne sti(ish)en som ser ut som om den går i riktig retning. Oi, her var det myr ja. Jaja, er varmt, gjør ingen ting om jeg blir litt våt på beina. En time senere: fortsatt myr ja…. Litt senere: En STI! Haleluja! Og ser jeg ikke det lille vannet som ligger ved hotellet rett der borte? Da rekker jeg heldigvis å være fremme ca 10 minutter før første økt starter. Ellers blir det nok siste gang Eivind tar meg med på noe sånt… 30 minutter senere: Hm, her er det en bilvei og et vann, men ikke noe hotell. Google maps, hvor er jeg? Norefjell Ski og Spa 8,5km… Okai… Nå har jeg et lite problem… Bil! Skru på sjarmen og spør veldig pent om det eldre ekteparet i bilen kan være super snille å svippe bortom hotellet med et stykk løper på villspor. Og det gjorde de. Samtidig ringer Eivind som er litt bekymret for at jeg har løpt meg vill. Nei da, hva får deg til å tro det? Jeg kommer straks!

Løp opp det siste stykket til hotellet og entret løpeweekenden med stil klokken 16.05. Møkkete og opprisset på leggene var jeg klar for å være med på første økta på Runner’s World løpeweekend.

Heldigvis fikk jeg mulighet til å ta følge med og bli litt kjent med de som ønsket en rolig start på løpeweekenden så deler av turen gikk i gå fart. Om du ikke har prøvd å traske i myr før så kan jeg fortelle at det er tungt, så beina mine var ganske gående etter de 24km og 1100 høydemetre med et langt parti i myr og utenfor sti tidligere på dagen.

Etter økta tok jeg meg en dusj og spiste en banan før det var utdeling av sko (alle deltagerne på løpeweekenden fikk et par Columbia terreng sko) og forelesning om ernæring for løpere. Og så var det endelig middag. Nå fikk jeg mulighet til å bli kjent med enda flere herlige løpeglade folk og praten gikk, (gjett om hva), lett helt fra start og helt til vi i Runners World teamet trakk oss tilbake for å gå igjennom litt praktiske ting før vi tok kvelden.

Neste dag startet vi med en kort løpetur før vi hev innpå en deilig frokost ute på terrassen i solskinn. Jeg er ikke vant til å løpe på tom mage, men en kort tur i godt selskap før temperaturen hadde kommet over 17 varmegrader var ikke så verst.

Og så var det en time med løpsteknikk.

Altså, hvis du har lyst på litt god underholdning så er det bare å stille som tilskuer når folk som ikke er vant til å trene løpsteknikk skal prøve seg på slike driller for første gang. For det var veldig mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Og jeg som aldri helt fikk til dette med aerobic og Zumba og derfor syntes løping var en ypperlig form for trening fordi man ikke trengte så fryktelig mye koordinasjons egenskaper… WRONG!

Men moro var det og jeg lærte noen øvelser som jeg skal øve på i smug.

Så var det lunsj ute på terrassen og masse herlig løpesnakk igjen før økt nummer 3 begynte.

Intervaller. Smak på det ordet. For meg er det et ord som får meg til å grøsse skikkelig. Jeg kjører bare intervaller når jeg løper på mølle og det skjer ca. en gang i året. Så dette var ikke økten jeg hadde gledet meg mest til. Men skepsisen min forsvant i løpet av 9 minutter, for etter første sett med 1-2-3 pyramideintervall så oppdaget jeg at jeg hadde det utrolig morsomt. Det var moro å få litt fart i beina og kjenne at jeg ble skikkelig sliten i løpet av korte intense arbeidsperioder. Og best av alt; jeg hadde det beste selskapet du kan tenke deg! Vi løp rundt det lille vannet ved hotellet så man løp hele tiden sammen med noen og små oppmuntrende ord og tilbakemeldinger fra de du løper sammen med gjør utrolig mye for motivasjonen og treningsgleden. Økta avsluttet jeg med å kapre et nytt Strava-segment som gikk rundt vannet. Og det å få en ny krone i samlingen min på Strava er alltid like morsomt.

Etter en økt som dette føles det ikke feil å ta seg en tur i Spa avdelingen, så jeg hev i meg en banan og la meg ut i varmekulpen sammen med flere av de andre løperne. Og der gikk praten selvfølgelig om løping. Hvilke løp skulle folk løpe i år? Når hadde man begynt å løpe? Hvilke mål har man satt seg for fremtiden? Jeg elsker å høre folk fortelle om slikt og det var så moro å høre hvor forskjellige folk er og samtidig så like. For mange hadde de samme målene som jeg hadde for 1-2 år siden og selv om mange syntes mine mål var ganske ekstreme så tenkte jeg for meg selv at det var akkurat det jeg tenkte også for bare et år siden. Dessuten så får man inspirasjon til å delta på mange løp man kanskje ikke har hørt om før når man prater med løpere fra hele landet. For de fleste hadde noen skikkelig fine løpsopplevelser å fortelle om så listen min over løp jeg skal løpe ble mye lengre i løpet av denne helgen.

Før middag holdt Martin Lager, Performance Coach og RWs egen trener, et inspirerende foredrag om hvordan man kan bli en bedre løper. Her var det mye bra og nyttig inspirasjon å hente og jeg gikk ut fra forelesningen med masse ny kunnskap om løping.

Og så var det middag igjen. Like hyggelig som kvelden før, men nå kjente vi hverandre så godt at praten gikk enda lettere en kvelden før. Og gjett hva vi pratet om da… Det ble en litt senere kveld på meg denne dagen, for neste morgen trengte vi ikke å stå opp like tidlig. Jeg hadde overtalt Eivind til å sette av mer tid til langturen i terreng søndag formiddag. Jeg er nemlig helt overbevist om at det blir en bedre tur hvis man setter av god tid til å ta pauser underveis og at man ikke trenger å stresse med å nå tilbake. Derfor startet vi turen tidligere enn planlagt og alle tok med seg matpakke på turen.

Ole Kristian, en lokal løper skulle være med oss på turen som Guide. Eivind stoler tilsynelatende ikke på mine evner til å finne veien… Men det gjør jo ingen ting, for jo flere jo bedre og Ole Kristian er lommekjent i området og har dessuten ansvaret for å merke løypa til Norefjell marsjen, (som forresten har en egen løpsklasse også), så han kunne fortelle om området vi løp i og tipse om flere fine steder å løpe når man er i Norefjell.

Turen ble helt fantastisk. Jeg er ganske sikker på at alle hadde en fin opplevelse også mistet vi bare 3 løpere på veien. Men 10% svinn er innafor synes jeg, så skal ikke klage på det. Og siden vi hadde med oss Team GoPro så fikk vi dokumentert turen og her ser du resultatet:

(Får du ikke opp filmen kan du klikke på denne linken https://youtu.be/hoKI2sbrXrs )

Og om du ble bekymret for de 3 vi mistet på veien så gikk de sammen med Geir løpeinstruktør, og nøt naturen i et litt roligere tempo enn vi andre gjorde, så de kom trygt tilbake til hotellet, bare litt senere enn oss andre.

Vi avsluttet løpe wekeenden med en styrkeøkt ute i sola. Etter en helg med mye løping og en god del høydemetre i beina etter formiddagens langtur var det tungt å få lår og legger med på en real styrkeøkt. Men vi lærte noen øvelser vi kunne ta med oss videre også fokuserte vi på mage og rygg. Etter denne økta var folk helt kjørt. Men fy Søren så imponert jeg ble da Martin spurte om vi var ferdige eller om vi ville ha et sett til før vi dro, for da var alle enige om å ta en runde til.

På vei hjem fra løpeweekenden kjente jeg hvor sliten jeg var i kroppen, men samtidig hvor mye energi denne helgen hadde gitt meg. Mye ny input og mange nye løpevenner gjorde at jeg bare var enda mer motivert for å løpe og trene mer.

Så takk til alle dere som var med på løpe weekend, dere er helt fantastiske alle sammen!

Publicerat: 2018-06-15 22:56 Kommentarer (0)



Kort om mai, Ecotrail og neste utfordring som venter

(Foto: Sylvain Cavatz)

Mai måned gikk unna med mange fine lange turer i skog og mark, for det meste i Østmarka. Det har vært helt fantastisk å oppdage alle de fine stedene i Østmarka på nytt, for etter en lang og snøfylt vinter hadde jeg helt glemt hvordan det så ut uten snø. Jeg har rukket å krysse Østmarka både på langs og på tvers og jeg har til og med oppdaget noen nye perler av noen steder og flere nye stier.  

(Her er fra en fin tur sammen med Lise hvor vi krysset Østmarka fra Krokhol til Lillestrøm)

En flott mai måned ble avsluttet med Ecotrail 31km som jeg tok litt sånn på sparket etter at jeg fikk ordnet det slik at jeg fikk komme litt senere på kveldsvakt. Ja, for er det et løp jeg gjerne vil delta på så er det selvfølgelig når jeg har arbeidshelg, og det er ikke bare bare å bytte på disse vaktene. Men altså, kort oppsummert så stilte jeg til start på Ecotrail 31km etter en uke med vanlig treningsmengde og litt lite søvn. Planen var å ta det som en rask sosial langtur, for beina måtte være i stand til å gå noen timer på jobb rett etter løpet og påfølgende dag.

(Møtte på verdens fineste Angelika, og da blir dagen bare helt perfekt!)

Det ble en fin tur med supre folk og jeg løp på stier og veier jeg aldri før har løpt før. Det var kanskje litt i varmeste laget for min del for gradestokken viste hele 30 grader allerede før start, men ved vannstasjonene var det lagt ut vannspredere og etter en liten dusj i disse gikk alt mye lettere. Ecotrail var et veldig fint løp, men kjære arrangør, legg gjerne traseen til flere stier. De morsomste partiene (les Lysakerelva og noen småstier sånn ca 5-6 km etter start) var så alt for korte.

Jeg løp i mål som nummer 9 av damene, også løp jeg av sted for å ta bussen hjem, hoppet i dusjen og løp opp til jobben.

(Klubbvenninne Sigrid Oftebro kom på 2.plass i dameklassen)

Som sagt så trives jeg best på sti og aller best stier som utfordrer meg litt. Og helst skal det være en del oppoverbakker. Men selv om jeg løper i et område med mye kupert terreng er jeg ikke vant til de store mengdene med høydemetre. På langturene mine kommer jeg kanskje opp i 1000 høydemetre. Derfor har jeg lyst til å prøve meg på et løp som utfordrer meg på en annen måte enn noe løp har utfordret meg før. Et løp som gir meg de skikkelig bratte oppoverbakkene og nedoverbakkene og som gir meg en luftig og spektakulær opplevelse. Sanssenja Skyrace er et 25 km langt løp med hele 2800 høydemetre som går over 7 fjell i et ganske så unikt landskap. Senja er en øy som står høyt på lista over steder jeg har lyst til å oppleve og da passet det jo bra at det finnes et løp som tar meg over mange av de flotteste stedene på Senja.

Jeg er utrolig spent på hvordan jeg takler et løp med så mange høydemetre. Det skremmer meg egentlig ikke at det er 2800 høydemetre oppover, verre er det kanskje at jeg da må ned igjen like mange høydemetre. Det blir nok en real utfordring, og fort kommer det nok ikke til å gå. For jeg er virkelig en snegle i nedoverbakker. Men det spiller ikke så stor rolle hvilken tid jeg kommer i mål på og hvordan jeg gjør det i forhold til alle andre. For meg er det eventyret og det å se hvordan jeg håndterer et slikt terreng som er viktig. Og jeg skal selvfølgelig ha det gøy. Det er alltid det viktigste for meg når jeg løper løp.

Publicerat: 2018-06-03 23:37 Kommentarer (0)



Litt forsinket reisebrev fra Gran Canaria

Den siste uken i april, når snøsmeltingen stod på for fult i Oslomarka, pakket jeg løpeskoene mine og reiste av sted til sol, sommer og tørre stier på Gran Canaria.

Kanariøyene har lenge stått på listen over steder jeg har lyst til å løpe. Grunnen til det er det spennende og varierte vulkanske landskapet med høye fjell og klipper. Så planen for ferieuken min var ikke å ligge på stranda i Playa del Ingles å grille, men å oppleve så mye som mulig av det Gran Canaria hadde å by på av vakker natur og fine løpestier.

Det ble hele 125km med løping i løpet av den uken jeg tilbrakte på Gran Canaria, og skulle jeg ha blogget detaljert om alle turene mine måtte det ha blitt minst 7 blogginnlegg, så i dette innlegget får dere bare høydepunktene fra de beste turene.

«La Ruta Noruega»

Den første turen min på Gran Canaria måtte nesten bli det som omtales som nordmennenes favoritt på Gran Canaria. Lett å komme seg dit var det også. Måtte bare vente 30 minutter på bussen til Puerto Rico først, (bussene på Gran Canaria går når de føler for det og ikke når rutetabellen sier de skal gå), og så spørre 10-12 personer om veien videre til Motor Grande. Og så løp jeg litt rundt og opp og ned i Motor Grande før jeg til slutt oppdaget en sti med hvite T’er på og forstod at jeg hadde funnet rett sti å følge. Og så begynte jeg på klatreturen. Og bare for at det skal være sagt, det er veldig mye tyngre å løpe opp en bakke når det er 23 grader enn når det er -10 grader, så da jeg hadde kommet meg opp på 500 meters høyde begynte jeg å revurdere planene mine om å løpe et 100 kilometersløp med over 8000 høydemetre i Spania et av de nærmeste årene. Men det ble fort glemt da jeg fikk første skikkelige utsikt over det fantastiske fjellandskapet, de dype dalene og havet i syd.

Turen gikk fra topp til topp og på hver topp var det en bok å skrive i.

Jeg møtte ikke mange på turen, bortsett fra noen geiter og en gjeng hyggelige folk fra Ringerike som var godt kjent i området og som ga meg tips om beste stivalg tilbake til sivilisasjonen.

Jeg klarte selvfølgelig å rote meg litt bort likevel, så deler av turen ble mer en kamp mot kaktus og buskas og klatring i steinrøysa. Men moro var det.

Roque Nublo

Dagen etter var jeg klar for å komme meg lengre opp i høyden, så jeg leide meg en bil og kjørte inn til midten av øya. Bare kjøreturen i seg selv var en flott opplevelse og da jeg parkerte bilen ved utfartsstedet ved Roque Nublo tenkte jeg at jeg hadde sett så mye fin utsikt på turen opp dit at det ikke var mulig å toppe det. Men det var det. For da jeg kom opp til den kjente vulkanske klippen så ble jeg helt satt ut av den fantastiske utsikten.

Vinden rev i håret og det føltes som om jeg var på toppen av verden der jeg stod, over skyene, og så ut over et mektig fjellandskap.

Videre gikk turen litt rundt omkring i området, rotet meg selvfølgelig litt bort igjen og det ble ikke den turen jeg hadde planlagt. Men det gjør jo ingen ting når man løper i landskap som dette.

Maspalomas

Jeg kunne ikke komme hjem fra Gran Canaria og risikere at folk spurte meg om hvordan stranda var også ville jeg svare «hvilken strand?», så den tredje dagen utforsket jeg stranda og sanddynene på Maspalomas. Og bare så det er helt klart; du kommer neppe til å se meg løpe Marathon des sables. Jeg som trodde at det å løpe i ørken ville være lett som bare det etter en lang vinter med mye snøløping fikk en real oppvåkning på det området. For det var tungt, det var varmt og det var veldig mye sand i skoene.

Men god trening var det og om du vil øve på å løpe nedover kan jeg absolutt anbefale å finne deg en høy og bratt sanddyne og løpe opp og ned 20 ganger.

Soloppgang

Soloppgangen fra stranda ville jeg få med meg, så på hviledagen min tok jeg meg en rask 10 kilometer før frokost. Helt klart verdt det.

På jakt etter Transgrancanaria traseen

Jeg hadde pratet litt med noen syklister som tipset meg om en fin runde som ble mye brukt av de som driver med mountain biking. Kart over ruten fikk jeg også. Det som fristet med denne turen var at jeg ville komme forbi siste del av løypa til Transgrancanaria, så planen var å løpe halve sykkelruta også løpe ned Transgrancanaria traseen tilbake til Maspalomas. Jeg hadde blitt lovet at det var kjempe lett å finne frem, bare mulig å gå feil ett sted, men når man allerede før man forlater byen klarer å rote seg bort lover det kanskje ikke så veldig bra.

Kort fortalt så løp jeg feil det eneste stedet jeg kunne løpe feil og oppdaget det ikke før jeg hadde løpt 6 kilometer i feil retning. Møtte noen Tyskere som heller ikke visste hvor de var, så de kunne ikke hjelpe. Så møtte jeg et lokalt eldre ektepar i en bil som lo godt og fortalte meg at jeg var helt på bærtur, men at de skulle samme vei som meg så jeg kunne sitte på dit jeg hadde løpt feil. Jeg pleier ikke å sette meg inn i bilen til fremmede folk altså, men etter en rask risikovurdering kom jeg frem til at det var mer sannsynlig at jeg løp meg mer bort enn at disse folkene ville gjøre meg noe galt. Så da fikk jeg en jeep safari tur (de kjørte over steinrøys og helt på kanten av bratte stup) tilbake til der jeg hadde løpt feil. Jeg vinket farvel til det hyggelige paret og de smilte, ristet litt på hodet og informerte meg om at jeg var «loco». Jeg fortsatte oppover og innover i fjellene på jakt etter Transgrancanaria traseen, men fant den ikke. Til slutt, etter å ha løpt i til sammen nesten 30 kilometer, så jeg noe som kunne være stien jeg lette etter, men da oppdaget jeg noe som var litt urovekkende. Jeg hadde nesten ikke mer vann igjen. Og det var varmt. Og nå slo faktisk fornuften inn og fortalte meg at å løpe inn på ukjent sti hvor det var lite sannsynlig at jeg ville møte andre folk med nesten ikke noe vann igjen ville være en dårlig ide.

Så jeg snudde og løp tilbake samme vei jeg hadde kommet. Jeg møtte heldigvis på noen trivelige spanjoler som tilbød meg vann (etter å ha fortalt meg at jeg var «loco»). Denne 47kilometer lange turen kommer jeg neppe til å glemme med det første. Men moro var det.

Bahia Feliz

Den siste dagen på Gran Canaria hadde jeg tenkt meg til Montaña de Tauro, men så oppdaget jeg at det var søndag og at det å komme seg til Mogan med kollektivtransport ville by på problemer. I stedet anbefalte resepsjonisten meg å ta en tur nærområdet i Bahia Feliz. Igjen ble jeg lovet at det var lett å finne frem. Og selvfølgelig rotet jeg meg bort igjen. Jeg tror kanskje jeg har en tendens til å tro at alt er sti så lenge man kan løpe, krabbe eller klatre der. Og denne gangen ble det bare klatring og lite løping. Jeg ga opp til slutt, for det kom til et punkt da jeg forstod at dette nok ikke var den stien resepsjonisten hadde snakket om, men bare en samling av store steiner.

Stien så jeg forresten veldig godt da jeg satt i bussen dagen etter på vei tilbake til flyplassen. Og at jeg klarte å blingse på den forstår jeg ikke i det hele tatt.

Ultraløpene Transgrancanaria, Haría Extreme Lanzarote og Transvulcania er alle løp som står på «To do» listen min så jeg skal tilbake til Kanarieøyene og løpe mer i fremtiden. Garantert. Og jeg gleder meg allerede! Nå skal jeg bare bruke sommeren på å bli litt mer vant til å løpe i varmen og i høyden…

Publicerat: 2018-05-09 22:53 Kommentarer (0)



Dagen derpå

Mitt første ultra løp var overstått og det føltes ganske uvirkelig da jeg gikk tilbake til Alunbruket lørdag ettermiddag. Kanskje det føltes uvirkelig fordi kroppen min ikke bar preg av å nettopp ha løpt 60 kilometer. Jeg var sliten i kroppen, men ikke så sliten som jeg hadde trodd jeg kom til å bli og jeg hadde ikke pådratt meg noen gnagsår eller blemmer så beina føltes helt fine å gå på. Men jeg tenkte vel at dette var på grunn av endorfiner og andre fine hormoner og forventet at løpeturen ville kjennes veldig virkelig neste morgen når jeg måtte krabbe ned den bratte trappen fra loftsrommet.

Det ble en tidlig kveld på oss denne dagen også. Kanskje ikke så veldig rart etter å ha løpt 60 kilometer. Det som derimot er rart, er at jeg stod opp neste morgen med relativt fine ben og fikk den fantastiske ideen at jeg like gjerne kunne løpe Naturloppet, Österlen Spring Trail sitt 5 kilometer løp, før vi kjørte hjem.

(© @lise.bergmann)

Planen var å ta det som en rolig tur, bare lufte beina litt, få ut litt syre...

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Men selvfølgelig klarte jeg ikke å la være å gi jernet da starten gikk, det er helt utrolig hvordan det å stå på startstreken trigger konkurranseinstinktet mitt.

(© inov-8 / Matt Brown)

Og jeg ble overasket over hvor bra beina fungerte, selv uten å ha varmet opp på forhånd. Jeg sprang ut med en fart på 3:40. Da jeg oppdaget det bremset jeg opp, for noe fortalte meg at det var et tempo jeg bare kunne glemme å holde i 4 kilometer til. Så da løp flere forbi meg.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Det første stykket gikk på skogsvei og det føltes som om luken mellom meg og de som løp foran bare ble større og større. Men så svingte traseen inn på sti og det var da jeg begynte å ta folk igjen. Jeg trives jo best i kupert terreng og helst på litt tekniske stier. Det føltes som om jeg fløy over stokker og stein de siste 2 kilometerne inn til mål og utrolig nok løp jeg inn til en delt 2.plass i dameklassen.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Ganske kult å få stå på pallen to ganger på under 24 timer.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Etter premieutdelingen sa vi farvel til arrangøren og andre vi hadde blitt kjent med i løpet av turen og så begynte vi på den 8 timer lange bilturen hjem til Norge. Jeg skal ikke lyve å si at det var en behagelig tur, for nå kjentes kroppen mørbanka ut. Musklene var ømme og beina hovnet opp og hver gang vi måtte ut av bilen for å fylle på bensin eller kjøpe mat så føltes det ut som om jeg hadde tømmerstokker til bein. Vi fikk en del rare blikk da vi haltet inn på Nordby senteret rett før stengetid.

Det siste stykket fra svenske grensa og hjem kan sammenlignes litt med hvordan det var å løpe de siste 6 kilometerne på Simris Alg Ultra. Det gikk kun på det mentale. Men med Queen – «We Are The Champions» på høyttalerne og sjokolade og lakris i bøtter og spann klarte jeg det også…

(© @lise.bergmann)

Publicerat: 2018-04-21 20:19 Kommentarer (0)



Ultradebut i Österlen

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Lørdag 14.04.18 gjennomførte jeg mitt første ultra-løp. Da løp jeg Simris Alg Ultra, 60 fantastiske kilometere igjennom noen av de vakreste landskapene i Sverige. Dette er et eventyr jeg sent kommer til å glemme og nå skal jeg prøve å gi et lite innblikk i hvordan det var å løpe mitt første Ultra-løp.

Jeg og Lise, en god løpevenninne, reiste fra Oslo torsdag ettermiddag. Etter 8 timer i bil med Beatles og Bob Dylan på høyttalerne og mange morsomme samtaleevner, (om løping så klart), ankom vi Alunbruket i Österlen der vi skulle sove de neste tre nettene. Det var nærmere midnatt da vi kom frem så vi i stupte i seng så fort vi kom innenfor døra. Da vi våknet neste morgen oppdaget vi at våren var i full gang i Österlen, med hvitveis og blåklokker og tørre, snøfrie stier. En skikkelig kontrast til Oslo hvor vinteren hadde klamret seg fast litt ekstra lenge i år. Etter å ha spist frokost tok vi turen bort til Christinehoff slott, der målområdet skulle være, for å hente startnumrene våre. Der var de i full gang med å gjøre klart til helgens løp. Hele 1400 var påmeldt til helgens fire løp, og det var mye som skulle ordnes, men arrangøren tok seg likevel tid til en liten prat. Resten av dagen brukte vi på å hvile og spise og så tok vi en tidlig kveld. En god natts søvn er nemlig å anbefale før man legger ut på en 60 kilometer lang løpetur.

Det ble en god natt for Lise, som må ha det beste sovehjertet som finnes, jeg derimot fikk omtrent 3 timer med søvn. Jeg sover vist alltid dårlig før løp. Men det er helt utrolig hva en god frokost og en stor kopp kaffe kan gjøre for formen, så jeg følte meg ikke så verst da jeg løp den lille kilometeren fra stedet vi bodde til målområdet hvor bussene som skulle kjøre oss, og de andre 150 løperne som skulle løpe ultra distansen, til Simrishamn der startstreken var. Været var helt perfekt; en lett bris, sol og litt disig. Jeg var litt redd for at jeg hadde tatt på meg for mye klær og hele bussturen gikk med til å prøve å bestemme meg for om jeg skulle bytte til en kort shorts eller ikke. Lise brukte bussturen til å sove litt mer…

Da vi kom frem var jeg glad for at jeg ikke hadde skiftet til shorts, for nede ved sjøen var det mer vind og en god del kjøligere. Etter å ha levert fra oss drop-baggen og gått på do, stelte vi oss opp ved startstreken. Vi regnet ikke med å være blant de raskeste så vi stelte oss langt bak i mengden, men vi skjønte fort at vi ble nødt til å løpe forbi en del folk, for tempoet gikk for langsomt for oss begge.  Derfor ble det en del sikksakk løping til å begynne med.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Etter å ha løpt et kort stykke på asfalt kom vi ned til den fine sandstranden i Simrishamn. Jeg fikk en intens lykkefølelse av å løpe i sanden. Å løpe på sandstrand var det mange måneder siden jeg hadde gjort sist. Samtidig merket også hvor mye tyngre det var å løpe i den myke og tørre sanden, så jeg spurte meg selv hvorfor ingen løp ned til vannkanten hvor sanden måtte være hardere. Den tanken var det flere som hadde og da jeg så noen som løp ned mot vannkanten gjorde jeg det samme.

Grunnen til at folk ikke løp ned til vannkanten på nede stranden forstod jeg med en gang jeg kom ned til vannet, for der var sanden bare enda mykere og tyngre å løpe i. Så vi snudde og løp opp igjen til den tørre sanden. Vi valgte å følge etter løpere som så ut til å ha løpt denne strekningen før, de løp der det var minst energikrevende å løpe. Vi vekslet på å løpe på stranden og på små stier mellom trærne som grenset til stranden.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Nå hadde gruppen med løpere spredt seg sånn at det ikke lenger var trengsel om stiene. Vi kom inn i et boligområde og siden ut på strand igjen og nå var det en helt annen type sand. Denne sanden ble hardpakket og hard nede ved vannkanten og gjorde det mindre energikrevende å løpe på. Innimellom var det partier med rullesteinstrand også, og om du trodde det var tungt å løpe på sandstrand, så kan jeg love deg at rullesteiner er mye mer krevende. Nå fikk jeg god nytte av alle turene mine på tekniske stier! Her var det også mange trær som hadde falt over ende og som sperret veien slik at man måtte krype under eller klatre over. Noen steder var man også nødt til å klatre litt på steiner og opp skrenter. Dette partiet var kjempe morsomt! Det føltes litt som et hinderløp og man fikk bruke hele kroppen.

Etter hvert gikk løypa innover i landet, igjennom et vakkert og grønt skogsområde hvor bakken stedvis var dekket av hvitveis. Her var det første sjekkpunktet og det feiret jeg med en marsipan bit. Nå kom det en lengre strekning med asfalt og stigning. Løperne vi så foran oss gikk, så da gikk vi også. Det passet uansett bra med en liten hvil og litt mat etter ca 20 kilometer.

Så fort det flatet ut begynte vi å løpe vi igjen og nå løp vi langs veien igjennom det svenske bondelandet helt til vi kom ned til sjøen igjen ved Kivik. Der var den første matstasjonen og jeg tok med meg en lakserull i hånden, men stoppet ikke opp. Det var under 10 kilometer igjen til neste mat og drikkestasjon og der ventet også dropp-baggen min. Vann hadde jeg mer enn nok av kjente jeg, noe som også minnet meg på at jeg måtte drikke litt mer. Så jeg fortsatte. Nå gikk det oppover og nedover, Lise hadde løpt litt foran meg, men nå tok jeg igjen Lise og vi løp sammen et lite stykke før jeg løp forbi henne. Jeg tenkte hun ville ta meg igjen ved neste vannstasjon, for der hadde jeg bestemt meg for å ta en pause, spise noe fra drop-baggen, fylle vann og gå på do.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Jeg begynte å glede meg til å komme frem til Bengtemölla, da ville jeg være halvveis i løpet. Kroppen begynte å bli sliten, og jeg kjente at jeg snart trengte å hvile litt. Det siste stykket frem til matstasjonen gikk opp og ned av åskammer og over grønne beitemarker, men plutselig stod det et tok og sperret veien for meg. Og det gikk opp for meg at jeg hadde kommet til det arrangøren kalte en «liten överaskning», for her måtte man klatre opp igjennom et gammelt lokomotiv og så ned igjen på den andre siden. Herlig! Jeg gliste stort da jeg klatret ned stigen på den andre siden og løp det siste lille stykket til Bengtemölla, der drop-baggen og masse god mat og drikke ventet.

Jeg fylte på vann, spiste en banan og litt marsipan og så kom Lise inn. Jeg sa hei og prøvde å signalisere at jeg skulle gå på do, også løp jeg til doen på baksiden for å tømme blæra. Da jeg kom tilbake hadde Lise allerede løpt. Så jeg tok med meg en brødskive fra drop-baggen og gikk av sted. «Ingen vits i å sitte stille, kan like gjerne gå mens jeg spiser», tenkte jeg.

Og så løp jeg igjen og før jeg visste ordet av det tok jeg igjen Lise som ble overrasket over at jeg var bak henne. Hun hadde ikke fått med seg at jeg hadde gått på do og trodde jeg lå langt foran henne. Nå løp vi på flat skogsvei og både Lise og jeg ønsket oss sti og bakker igjen. Det kan høres litt rart ut, men jeg synes det er mer slitsomt å løpe på flata enn å løpe i kupert terreng.

Det tok ikke lang tid før jeg merket at jeg måtte ta turen videre uten Lise, for jeg hadde en god flyt og beina ville holde et høyere tempo. Nå begynte løpet for alvor for min del. Jeg løp forbi andre løpere i oppoverbakkene der folk flest tok det rolig. Hver gang jeg tok igjen en løper smilte jeg pent og hilste og tilbake kom det alltid en hyggelig kommentar som «Grymt jobbat» eller «Snygt». Og dette er noe av det jeg elsker med ultra løpere, de har godt humør, har ikke noe problem med at andre løper forbi dem og slår gjerne av en liten prat på turen også.

Jeg passerte den magiske maraton grensen, min til da lengste løpte distanse, og jeg feiret det med et lite seiers-sprang til jublende heia rop fra to funksjonærer. Kroppen føltes overaskende bra, jeg hadde ikke vondt noen steder og selv om jeg var sliten så føltes det helt overkommelig. Og nå kom det også et parti med fine stier i lett kupert terreng. Stiene var lettløpte og jeg gledet meg over hver oppoverbakke som kom. Jeg løp stadig vekk forbi andre løpere. En av løperne jeg møtte på veien snudde seg rundt og gikk baklengs ned en bakke, han så skikkelig sliten ut og jeg ga ham et oppmuntrende smil. Kommentaren hans var «du ser uforskammet fresh ut», og med disse ordene i hodet løp jeg inn i de siste 15 kilometerne.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Når du løper en ultra har du utrolig mye tid til å tenke. Bare synd jeg ikke husker stort av hva jeg tenkte, for jeg er sikker på at jeg løste noen verdensproblemer der ute på markene mens jeg løp mot siste mat og drikkestasjon. Jeg hadde både vann og mat nok i vesten min så jeg hadde egentlig ikke behov for å fylle på med noe som helst, men jeg hadde planlagt å ta en liten hvilepause når jeg kom frem dit. Da jeg kom frem stoppet jeg så vidt opp, puttet et potetgull i munnen og spurte hvor langt det var igjen til mål. «8-10 kilometer» var svaret, under en time til jeg er i mål altså. Da trengte jeg ingen pause. Så jeg vinket «morna!» og løp av sted til oppmuntrende heiarop fra andre løpere som hadde satt seg ned for å hvile.

(© inov-8 / Matt Brown)

De siste 6 kilometerne var de tøffeste. Nå hadde det begynt å verke i hofter og rygg og beina var lei. Fra nå var det kun det mentale som drev meg fremover. Det var nå jeg satte på «survivor» spillelisten min, og det hjalp. Med musikk som The Beatles- Here comes the sun og Destinys Child- Survivor på øret løp jeg kilometer for kilometer og før jeg visste ordet av det så jeg Christinehoff slott hvor målgangen var. Tårene trillet nedover kinnet da jeg skjønte at jeg hadde klart å gjennomføre løpet. Jeg følte meg super sterk og klarte å legge inn en sprint, (eller, det føltes i hvert fall sånn), det siste lille stykket inn til mål.

Jubel, medalje, bilde og beskjed om at jeg hadde kommet på 3.plass.

(© inov-8 / Matt Brown)

Seriøst? Pallen?! Det måtte de gjenta mange ganger før jeg trodde på.

Etter premieutdelingen spiste jeg litt mat og ventet på at Lise skulle komme i mål. Da jeg så Lise løpe over slottsplassen løp jeg bort for å ta henne imot. Hun var sliten, hadde vondt her og der, men var lykkelig.

Vi gikk tilbake til Alunbruket langs løypa og high-fivet alle løperne som var på vei inn mot mål. Jeg vet hvor mye det har å si når man løper løp at man har folk ute langs banen som heier på deg. Felleskapet etter å ha gjennomført et slikt løp sammen er ganske spesielt, det føles nesten litt som om man har vært på en lang reise sammen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger Lise og jeg sa setningen «Vi er ganske rå» til hverandre den kvelden. Vi følte oss som super helter som kunne klare hva som helst. 100km med 8000høydemetre? Null stress…

(© Jenny Karlsson)

Runners-high på sitt beste.

Jeg er utrolig glad for at jeg valgte Simris Alg Ultra som mitt første ultra løp. Det ble et helt fantastisk eventyr og en opplevelse jeg sent kommer til å glemme. Og flere ultra løp blir det helt klart. Nå som jeg til og med har fått mine 3 første UTMB og ITRA poeng føles det som om det har åpnet seg en hel verden av løps muligheter...

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Publicerat: 2018-04-19 20:58 Kommentarer (0)



Jeg er nesten klar, må bare hvile litt først...

For et halvt år siden bestemte jeg meg for å melde meg på et ultraløp. Etter å ha klart å gjennomføre en maraton hadde jeg behov for å finne et nytt mål å strekke meg etter. Jeg kunne selvfølgelig bare ha bestemt meg for å løpe maraton, eller en hvilken som helst annen distanse jeg har løpt før, enda raskere, men ultra-løping tiltrakk meg. Det at folk kunne løpe utrolig lange distanser i krevende terreng og med flere tusen positive høydemetre var fascinerende. Det beviste at kroppen og hodet kan trenes opp til å klare de mest fantastiske ting. Inne i meg begynte en liten stemme å si at «det vil jeg også, jeg vil også være et sånt supermenneske», og jo mer jeg leste om temaet og jo flere ultraløpere jeg snakket med, jo sterke ble den stemmen og etter hvert begynte jeg også å tro på at jeg var i stand til å løpe ultra. Men veien dit ville kreve mye. Det var jeg klar over. For du løper ikke slike distanser uten å ha lagt ned en god del tid i trening og forberedelser. De siste seks månedene har jeg hatt uker hvor jeg har løpt godt over 100 km i løpet av syv dager, gjerne i tung snø. Jeg har valgt de kronglete stiene fremfor de lettløpte og jeg har jaktet på steder å løpe hvor jeg får så mye oppoverbakke som mulig. Og de dagene jeg ikke har løpt så har jeg brukt tiden min på å trene styrke hjemme på stuegulvet. Det har vært lite tid til andre ting, det er mange andre aktiviteter som har blitt prioritert bort. Men det har ikke gjort meg noe, for det er jo dette jeg har hatt lyst til. Det har aldri vært et problem å finne motivasjon til å ta en lang løpetur tidlig en søndag morgen eller en rask tur rett etter en lang dag på jobb, før jeg henter barn i barnehagen.

Men nå er jeg inne i siste fase av forberedelsene til mitt lengste løp noen gang. Det er under to uker til jeg skal løpe Simris Alg Ultra, 60 km i noe av den vakreste naturen Österlen har å by på. Og jeg kan med hånden på hjertet si at dette er den delen jeg synes er tøffest å håndtere. Nedtellingen til selve løpsdagen. For nå får jeg ikke gjort stort mer. Jeg kan ikke bli sterkere, raskere eller mer utholdende. Grunnlaget må være der nå og alt som gjenstår før selve løpet er å la kroppen hvile, spise, lese seg opp på alt av løpsinformasjon og forberede meg mentalt på det som venter.

Tapering er et ord som gir meg litt gysninger. De siste 2-3 ukene før et langt løp hvor det anbefales at man reduserer treningsmengden, øker litt på matinntaket og samler overskudd. Jeg husker første gang jeg skulle hvile kroppen før et langt løp. Det var før jeg løp Maraton på Svalbard. Det gikk fint de første to dagene uten løping, tredje dagen begynte jeg å bli rastløs og etter det ble det bare verre og verre. Jeg var nok ikke noen særlig hyggelig kollega siste dag på jobb før jeg reiste til Svalbard. For selv om jeg er overbevist om at løpere generelt sett er en ekstra blid og positiv menneskeart, så er de gjerne det stikk motsatte hvis det går for lang tid mellom de gode løpeturene.

Det siste året har jeg forsøkt litt forskjellige varianter av tapering. Fra å ha nesten to hele uker uten løping før selve løpet til å løpe som normalt frem til løpet med bare et par dager med hvile før selve løpsdagen. Jo tøffere og lengre løp, jo lengre hviletid før løpet. Denne gangen prøver jeg en litt annen variant.

Jeg løp min siste langtur 2. påskedag. Jeg presset meg litt ekstra og løp litt raskere enn jeg pleier å løpe på disse langturene. Det ble 31 km i kupert terreng, på snø. Det føltes godt å gi beina en hard økt. Bli skikkelig sliten. Samtidig så kjente jeg at jeg ble litt nervøs. For det slo meg at om under to uker så skulle jeg løpe dobbelt så lang. Nesten 20 kilometer lengre enn jeg har løpt sammenhengende før. Det e er faktisk ganske langt, tenkte jeg da.

De neste dagene er planen å løpe en eller to korte, men helst litt raske, turer når jeg har tid. Også blir det en tur i rolig tempo på maks 15 km til helgen. Denne gangen skal jeg tillate meg selv å ta en kort løpetur tre dager før selve løpet. Jeg tror det er lurt, både for min og omverdenens sin del.

Deretter skal jeg la beina hvile helt frem til jeg står på startstreken. Det lover jeg…

(Foto: Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Publicerat: 2018-04-03 22:39 Kommentarer (0)



Få med deg en venninne og løp Trysilrypa i år!

Trysilrypa er et løp hvor det er ekstra trivelig å delta sammen med en venninne. Det er mange venninnegjenger som har det som tradisjon å dra til Trysil den første helgen i September for å delta på Trysilrypa. De tar det som en aktiv langhelg fylt med løping, god mat, spa og gjerne litt festing på kvelden. Det er jo ikke feil å feire seg selv og venninnene sine etter at man har løpt et skikkelig tøft løp og tatt seg helt ut. Jeg forstår godt hvorfor Trysilrypa er et så populært arrangement for venninnegjenger, for det er et terrengløp som passer alle damer, uansett form. Det at det er mulig å velge mellom lang og kort løype gjør at løpet også passer for de som er ganske ferske når det kommer til løping og for de som har løpt mye i terreng og vil ha en skikkelig tøff utfordring.

Så i dette innlegget vil jeg skrive litt om tankene mine om det å dele løpsopplevelser sammen med andre og om hvorfor det er fint å ha et felles mål. Og kanskje kan jeg inspirere noen spreke jenter til å ta med seg en venninne, søster, mor eller gode kollegaer til Trysil den første helgen i september for å løpe Runner's World Trysilrypa Terrengløp.

De aller fleste turene mine løper jeg solo. Det er bare meg, naturen og tankene mine. Ofte har jeg musikk på det ene øret og lar bare beina gå av seg selv, styrer tempoet etter dagsformen og bestemmer tid, lengde og hvilke stier jeg skal løpe selv. Dette er fine turer og jeg trives godt i eget selskap, for noen ganger er det skikkelig digg å få tid helt for seg selv. Men de aller morsomste turene mine er turer jeg løper sammen med andre. Det er alltid gøy å ha noen å dele de beste øyeblikkene med. Det å kunne glede seg sammen over en skikkelig fin utsikt eller spurte ned en morsom nedoverbakke og le sammen med når man plumper uti et skikkelig gjørmehull gjør løpingen til noe mye mer enn bare trening.

(Foto: Lise Bergmann IG:@lise.bergmann )

En jeg har løpt mye med i vinter er Lise. Jeg og lise er en helt super løpeduo for vi er omtrent på samme nivå når det gjelder løping. Dessuten har vi lik humor, er like eventyrlystne og sånn ca like dårlige på orientering. Noe som fører til at turene våre alltid er fylt av mye latter, morsomme eventyr og «alternative stivalg». Turene med Lise kan jeg gå og glede meg til i flere dager og vi kan le i lang tid av forskjellige morsomme situasjoner vi har havnet i når vi har vært på tur. Så jeg føler meg utrolig heldig som har en «trailsister» som Lise boende i nærheten og som ofte kan bli med ut på tur.

En annen dame som jeg er heldig å få løpe med innimellom er Angelika. Sånn bortsett fra at Angelika bor i Ålesund så er Angelika også en helt perfekt løpepartner for meg. Det blir ikke så mange turer vi får løpt sammen i året, men det fine med å løpe sånne lange rolige turer i terrenget sammen er at man har masse tid til å skravle og etter en dag sammen ute i det fri er vi sånn omtrent 100% oppdatert på hva som har skjedd i livet til den andre personen siden sist vi løp sammen.

Det å ha noen å dele løpeinteressen med er fint. Det er med på å holde motivasjonen oppe. Og enda bedre er det om man har et felles mål som man jobber mot. Jeg har et felles mål med Lise, for om 3 uker skal vi løpe et 60 kilometer langt terrengløp sammen. Det blir ultradebuten til både meg og Lise og jeg er utrolig glad for at jeg ikke skal stå alene på startstreken den 14. april, men at jeg har en som kommer til å fortelle meg at dette kommer vi til å fikse. Og at jeg har en som jeg kan skravle med på kvelden etter at løpet er ferdig og dele opplevelsene mine fra løpet med og som forstår meg, fordi hun nettopp har gått igjennom akkurat det samme som meg.

Vi kommer nok ikke til å løpe alle de 60 kilometerne sammen for det blir noe annet når man løper løp. Vi har begge lyst til å gjøre det så bra som mulig og da gjelder det å få til en god flyt og å løpe i det tempoet som passer deg best. Jeg og Lise har litt forskjellige måter å løpe på. Jeg holder et ganske jevnt tempo uansett om jeg løper oppover eller nedover. Lise er helt rå på nedoverbakkeløping, og tar det heller litt med ro i oppoverbakker. Så det blir nok til at jeg løper forbi Lise i oppoverbakkene også løper hun forbi meg i nedoverbakkene også kommer vi i mål ganske likt. Men det viktigste under et slikt løp er å ha noen der før og etter. Noen å dele nervene med på startstreken og noen å feire med ved målgang.

Angelika og jeg deler to løpsmål i år; Oslo Maraton i september og Trailcamp i de spanske Pyreneene i oktober. Begge deler ligger et godt stykke frem i tid, men når man er to som deler et mål så føles det litt nærmere likevel. I hvert fall når man er flinke til å minne hverandre på hva det er dere jobber mot. Det at man er to om et mål gjør også at man blir litt mer forpliktet. Og forpliktelse er bra når det kommer til det å skulle nå mål, for det vil alltid komme perioder hvor man ikke er like motivert for å bytte sofa kos med en løpetur i regnværet, og da kan det at man føler at man er forpliktet ovenfor en annen person være det som skal til for at du gjennomfører treningen også de dagene det butter litt imot.

Så det er mange gode grunner for hvorfor du skal få deg en løpe partner, eller flere, som du kan nå målene dine sammen med.

Nå synes jeg det passer å nevne at Runner's World kjører en konkurranse hvor du kan vinne en overnatting på Rypehotellet og startplass til Runner's World Trysilrypa Terrengløp for deg og en venninne. Alt du må gjøre for å være med i trekningen er å melde deg på Trysilrypa Terrengløp før 25. mai for da trekker Runner's World en heldig vinner blant alle de som er påmeldt.

Også kan jeg røpe at det blir et Terrengløp-event i Oslo-området sammen med Runner's World 24. mai. Så det er bare å holde av datoen hvis du har lyst til å lære mer om terrengløping og har lyst til å bli kjent med andre jenter som liker å løpe i terreng eller som har lyst til å begynne å løpe i terreng.

Så, hvem har du lyst til å løpe Trysilrypa sammen med?

Publicerat: 2018-03-26 18:23 Kommentarer (0)



Overtrening

Du er inne i en super treningsperiode. Alt går lekende lett og du føler deg som en konge (eller dronning). Du tar nye rekorder på Strava, løper lengre og mer og forventningene dine til løp som ligger i nær fremtid er skyhøye. For med denne formen er du sikret å gjøre ditt beste løp noen sinne. Også skjer det noe rart. For plutselig er alt et ork og selv en kort løpetur i rolig tempo kjennes ut som å løpe et maraton. Og du spør deg selv om hvor i alle dager den toppformen du nylig hadde har blitt av.

Har du opplevd det noen gang? Det har jeg. Og jeg er der igjen nå.

Overtrening er et begrep som mange forbinder med noe negativt. Du har trent for hardt og for mye uten å la kroppen restituere skikkelig. Istedenfor å bygge opp kroppen har du brutt den ned og som om ikke det var ille nok har både psyken og egoet fått en skikkelig knekk også. For det finnes vel lite som er mer demotiverende enn å oppleve at du etter å ha lagt masse tid og energi i å ta løpeformen til nye høyder plutselig har rykket tilbake til start. Du husker kanskje de brettspillene med stiger? Den følelsen du fikk da du hadde 9 felt igjen til mål og så klarte å havne på det feltet med den lengste nedover stigen i spillet. Det er litt sånn det føles. Bare kanskje enda litt verre…

Den fysiske kapasiteten vil alltid variere noe. Det vet alle som trener regelmessig. Formen varierer fra dag til dag og uke til uke. Det kan være forskjell på vinter og sommer, om det er pollen i luften, om du har en ekstra stressende periode på jobben eller mye på privaten som tar både tid og nattesøvn. Det går alltid litt opp og ned og det at man har en dårlig treningsøkt eller to betyr ikke at man er overtrent eller at hele sesongen er ødelagt. Slike små svingninger har jeg blitt så vant til at jeg ikke registrerer dem ordentlig lenger. Jeg tenker kanskje at «i dag var det litt ekstra tungt i bakkene», men det er glemt så fort jeg har kommet inn av døra og fått tatt meg en varm dusj. Jeg tenker at det sannsynligvis vil føles mye lettere neste gang. For jeg har sjeldent mer enn to dårlige økter på rad.

Jeg husker godt sist jeg opplevde en skikkelig tung periode. Det var i mai 2017. Jeg hadde trent jevnt og trutt hele vinteren og økte både lengden på løpeturene mine og antall kilometer per uke. Jeg skulle løpe maraton i juni og trente målrettet mot det. 29 april perset jeg skikkelig på Sentrumsløpet og uken etter løp jeg til sammen 93 kilometer da jeg var på ferie i Hellas. Jeg følte meg 100 % klar for å løpe maraton i juni, men da jeg kom hjem fra ferien opplevde jeg tidenes nedtur. Hver eneste løpetur føltes blytung og jeg begynte gradvis å miste troen på at jeg ville være i stand til å løpe maraton på Svalbard den første helgen i juni. Motivasjonen sank, det samme gjorde humøret. Jeg var ikke lenger i stand til å løpe så langt som før og jeg følte meg som en snegle. Selv om jeg fortsatte å trene så begrenset kroppen mengde og fart helt av seg selv. Det virket som om kroppen tvang meg til å restituere. Men helt løpefri tok jeg først siste uken før maraton.

I løpet av den uken fikk kroppen samlet nok energi og da jeg stilte på startstreken 3 juni gjennomførte jeg maraton distansen med stil.

For saken er at det å trene hardt i perioder kan være veldig effektivt. Man presser kroppen litt ekstra en periode og opplever å bli bedre. Men etter en hard treningsperiode er det også naturlig at kroppen trenger hvile for å bygge seg opp igjen, hente seg litt inn.

Så denne gangen var jeg forberedt på at det ville komme en tung periode. Jeg ventet faktisk på den og er glad for at den kom nå og ikke om to uker. For jeg vet det vil ta litt tid før jeg opplever å være tilbake på topp. Og denne gangen tar det ikke motet fra meg for jeg vet at det bare er for en periode. Og når perioden er over er det en sterkere, raskere og mer utholdende versjon av meg selv som skal løpe Österlen Spring Trail.

(Alle bilder er tatt av Lise Bergmann IG: @lise.bergmann )

Publicerat: 2018-03-15 20:13 Kommentarer (0)



51 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løpeglad sykepleier på 30 år som bor i Oslo. Løper så ofte jeg kan og trives best ute i skog og mark. Løper fordi det er gøy og fordi det gjør meg glad. Det morsomste jeg vet er å løpe på nye stier og oppdage nye steder. Gjerne i teknisk krevende terreng med bratte oppoverbakker og helst med gjørme til langt over knærne. Jeg løper ute hele året uansett vær og du ser meg aldri på en tredemølle. Motto: Det er i motbakke det går oppover Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Wenche WikstrømMer

Det har gått seks uker siden Praha Maraton og det har vært seks veldig annerledes uker i mitt liv. ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Våren gjør det så fristende å løpe mye! Mange øker løpsbelastningen voldsomt i løpet av noen få ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei :-D Etter 2 uker med feber, vond hals og dårlig form er jeg endelig tilbake med løpeskoene på ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser