Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Oslo maraton, en folkefest

Da jeg ble spurt om jeg ville være med å løpe Oslo maraton 21km i september 2016 lo jeg godt. For 21 kilometer virket som en utrolig lang distanse for meg som da nettopp hadde løpt mitt aller første 10 kilometers løp. Men jeg sa at jeg skulle tenke på det til neste år. For kanskje jeg faktisk kunne trene meg opp til å klare å løpe 21 kilometer til da.

Ideen om å bli i stand til å løpe halvmaraton i 2017 bet seg fast. Jeg så på det som en utfordring, og bestemte meg for å gjøre et forsøk.

Noe av det aller morsomste med løping er at det er lett å bli bedre. I hvert fall i begynnelsen. For da handler det bare om å løpe. Jo mere du løper, jo bedre kondisjon får du og jo raskere blir du. Så enkelt er det. Det spiller ikke så stor rolle om du løper intervaller eller bare løper lange rolige turer. Så lenge du løper blir du bedre. Og flytter du grensene dine litt etter litt ved å løpe litt lengre eller litt fortere på noen av turene dine vil man kunne flytte på sin egen komfort sone. Og de 5 kilometerne du sleit deg igjennom da du startet blir etter hvert det du kaller for «lett oppvarming».

Det tok under 2 måneder før jeg var overbevist om at et halvmaraton var mulig. Og i januar bestemte jeg meg for å løpe et helmaraton i løpet av året også.

Litt bakvendt kanskje, men jeg løp altså mitt første maraton før jeg løp mitt første halvmaraton.

(Og hvis du vil kan du lese om maraton debuten min på Svalbard i juni her).

Du skulle kanskje tro at det ble litt mindre spennende å skulle løpe et halvmaraton etter å ha løpt et maraton. For nå hadde jeg jo bevist for meg selv at jeg var i stand til å løpe dobbelt så langt. Men det fine med løping er at det alltid er mulig å bli litt bedre, og om målet ikke er å løpe lengre så kan man alltid bli litt raskere. Nå var ikke spørsmålet lenger om jeg kunne løpe 21 kilometer, men hvor fort jeg kunne løpe 21 kilometer.

I juli fikk jeg en overaskende beskjed. Jeg hadde blitt plukket ut til å være ambassadør for Oslo maraton. Det å få lov til å fronte et så stort og bra arrangement som Oslo maraton er utrolig morsomt. Å skulle være med å motivere andre til å løpe Oslo maraton gjorde også at jeg selv ble mer motivert. Det som ikke alltid var like enkelt var at jeg hadde flere forskjellige løp å trene mot i august og september. Det var to terrengløp på 13 og 37 kilometer, et 5 kilometers løp og til slutt halvmaraton på asfalt. Så å skulle prøve å følge et bestemt program var ikke mulig. Derfor fortsatte jeg bare å trene som vanlig, mest lange turer i terreng og asfalt bare når jeg måtte. Og ukene gikk utrolig fort.

Med løp både 2 og 9 september kan jeg ikke si at jeg fikk den beste oppkjøringen før Oslo maraton 16 september. Det ble mye hvile før løpene og lite kvalitetstrening. For meg føltes det som om formen ble litt dårligere for hvert løp jeg deltok på. Så den siste uka før Oslo maraton var jeg litt usikker på hvordan det ville gå. Det føltes nesten ut som om kroppen ikke hadde lyst til å løpe enda et løp. Men da jeg dro ned for å hente startnummer og besøke Expo på torsdagen kjente jeg at lysten kom tilbake for fult. Det var så mange blide løpefolk og så mye bra løpe-stæsj samlet på et sted så da jeg forlot Expo med tre fulle poser med masse fint og godt følte jeg meg helt klar for å gi jernet på lørdagen.

Jeg sørget for å være ute i god tid på lørdagen sånn at jeg skulle få tid til å hilse på noen av de andre ambassadørene og falle litt til ro før start. Men som vanlig gikk tiden utrolig fort frem til start, og før jeg visste ordet av det stod jeg på startstreken sammen med alle de andre sprekingene som skulle løpe halvmaraton. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å holde følge med 1:40:00 fartsholderne så jeg passet på å plassere meg så nærme dem som mulig. Når startmusikken begynte og man flyttet seg nærmere startstreken kunne man nesten ta på spenningen blant deltagerne. Og da starten gikk føltes det ut som om jeg hadde overnaturlige krefter og at jeg ville være i stand til å løpe dette løpet i en rekordfart.

Og hadde det ikke vært for at det var fryktelig mange folk foran meg så hadde jeg nok satt av sted i en så høy fart at alt kruttet hadde vært brent av før jeg nådde Frognerparken…

Foto: Eivind Bye

(Foto: Eivind Bye)

En av de tingene jeg hadde gruet meg litt til med dette løpet er at det er veldig mange folk som løper samtidig, og for meg som helst løper ute i skogen for meg selv så er det litt uvant. Jeg løper gjerne sikksakk mellom trær, men å løpe sikksakk mellom folk synes jeg er mer utfordrende. Heldigvis var det mest helt i begynnelsen at det var veldig tett med folk, etter hvert ble det mer spredning sånn at det var mulig å løpe uten å måtte passe på at man ikke tråkket personen foran på hælene. Jeg holdt meg så tett til fartsholderen min som det var mulig, men jeg fulgte også med på pulsklokken min og jeg syntes det virket som om vi holdt en for lav fart så da vi var ute av Frognerparken bestemte jeg meg for å løpe i den farten jeg følte var riktig og løp forbi fartsholderen. Det var rett frem og nedoverbakke så farten var høy og alt føltes lett.

Da jeg passerte den blide heiagjengen ved Sjølyst følte jeg meg helt fantastisk bra.

Og denne følelsen holdt seg helt til jeg nærmet meg Aker brygge hvor det ble litt folksomt igjen. Plutselig føltes ikke alt like lett mer og da fartsholderen jeg tidligere hadde fulgt plutselig løp forbi meg og jeg etter hvert så at gapet mellom oss ble større og større mistet jeg litt motet. Og da jeg kom til kilometer nummer 15 føltes det ut som om jeg møtte en vegg. Energien var borte og jeg så for meg at de neste 6 kilometerne kom til å bli blytunge. Så da helte jeg i meg tredje og siste Maxim gel og gjentok inni meg «jeg kan og jeg vil» helt til jeg hadde overbevist meg selv om at dette skulle jeg klare. Jeg klarte å komme meg opp Ullevålsveien, jeg løp til og med forbi noen folk, og jeg kom meg til toppen av Sankthanshaugen med hjelp av noen oppmuntrende heia rop fra noen barn som stod ved den siste kneika. Og følelsen jeg hadde da jeg kom til toppen var herlig. Det meste i kroppen min gjorde vondt, men nå var det bare nedoverbakke og rett frem som ventet meg. Dette ville jeg klare.

Jeg klarte å øke farten litt igjen og da det bare var 1,5 kilometer igjen klarte jeg å mobilisere det siste jeg hadde av krefter sånn at jeg klarte å gi litt ekstra inn mot mål. Målstreken passerte jeg med et smil rundt munnen til tiden 1:41:28

Og jeg var lykkelig og i endorfin-rus.

For løpet hadde vært fantastisk. Alt vondt var glemt og alt jeg tenke var at løpet hadde vært som en folkefest hele veien igjennom, med blide folk, god underholdning, bra vær og at dette hadde vært en fin løpetur gjennom Oslos gater.

Men sliten var jeg så klart og beina var såre. Og det er akkurat sånn jeg vil det skal føles etter et løp. Da vet jeg at jeg har gjort en skikkelig innsats og at medaljen jeg får er vell fortjent.

Så da gjenstår det bare å si #jegermed neste år!

Er du?

Publicerat: 2017-09-21 22:22 Kommentarer (0)



Trysilrypa 2017

Lørdag 9 september 2017 var jeg i Trysil sammen med 5231 andre spreke jenter og damer for å løpe Trysilrypa. Været var kanskje ikke det mest ideelle med 7 grader, vind og regn, men stemningen var det ikke noe å si på.  

For meg var Trysilrypa 13km et av årets store mål og det er et løp jeg har trent målrettet mot og forberedt meg på siden desember 2016. Så jeg følte meg helt klar da jeg sto på startstreken, godt kledd med vindjakke, lange tights, pannebånd og ullsokker. Så mye klær tror jeg ikke jeg har hatt på meg på en løpetur siden jeg løp Spitsbergen maraton i juni.

Det var ganske lett å se hvilke av løperne som kom til å plassere seg bra i løpet. Stiller du i shorts i slikt vær så har du planer om å komme deg fort i mål.

Jeg var forberedt på at dette ville bli en våt, glatt og gjørmete tur. Noe plankekjøring ville det ikke bli. Og det er akkurat det jeg liker best. Å løpe i utfordrende terreng under utfordrende forhold synes jeg er utrolig morsomt og jeg har ikke noe imot å bli litt møkkete. Jeg forstod at målet mitt, som var å løpe under 1.20:00 kunne bli vanskelig å få til, men å ta sorgene på forskudd er ikke noe vits i et løp. Da må man jo bare gjøre det beste man kan uansett.

Jeg oppdaget fort at jeg hadde varmet opp litt for lite før løpet, for starten av løpet ble fryktelig tung. Da jeg løp opp denne bakken i juli i år spratt jeg oppover så lett som bare det, men denne gangen peste jeg allerede halvveis i bakken. Gjørmete og glatt var det også. Men jeg ga på opp den bakken for alt det var verdt, for jeg visste at det var viktig å få en god plassering før vi kom inn på de smale stiene. For der er det mye vanskeligere å løpe forbi folk.

Jeg havnet likevel bak en dame da vi kom inn på stien. Og tempoet hennes var akkurat rolig nok til at det føltes litt for behagelig og akkurat fort nok til at jeg ikke turte å løpe forbi henne utenfor sti, men etter en liten stund fikk jeg mulighet til å løpe forbi henne og da merket jeg at jeg hadde ligget i et alt for behagelig tempo frem til da. Nå fikk jeg satt opp farten ganske mye. Stien her var ikke så alt for glatt og gjørmete heller så her var det en lett strekning og jeg syntes at alt gikk helt utrolig bra og følte meg helt fantastisk. Inntil jeg plutselig sto på alle fire midt i gjørma. Å løpe på gjørmete sti som skråner kan være litt vrient. Jeg rakk så vidt å tenke at dette kom det til å bli blåmerker av, før jeg kom meg opp på beina igjen og løp videre. Det jeg syntes var verst med å falle var at jeg mistet det gode drivet jeg hadde fått. Også ble jeg litt mer usikker i steget og redd for å skli på nytt. Jeg begynte å forberede meg på steinrøysen som snart ville komme. Der forventet jeg at det ville være skikkelig glatt og at jeg måtte sette ned farten til gangfart for å komme meg over uten å risikere å brekke noe. Men steinrøysen var mye mindre glatt enn jeg hadde fryktet, så jeg klarte å komme meg over uten noe knall og fall.

Etter steinrøysen var det et stykke med mye vann, gjørme og store steiner. En perfekt kombinasjon hvis man har lyst til å tråkke over. Jeg tråkket feil en gang og det kjentes ikke godt ut i det hele tatt, men den herlige kombinasjonen av adrenalin og endorfiner gjør at man tåler litt mer. Så smerten var fort glemt.

Nå begynte jeg å nærme meg den siste bratte bakken opp mot løpets høyeste punkt. Den kneika er virkelig tøff og jeg gikk halve bakken. Akkurat på dette punktet føltes ingen ting lett. Jeg var gjennomvåt, kald, hadde vondt både her og der og følte meg helt tom for energi. Men jeg visste jo at med en gang jeg kom til toppen så ville det være et langt stykke med nedoverbakke og lettløpt sti sånn at jeg ville kunne hente meg litt inn igjen. Så jeg holdt farten ganske greit selv om jeg ikke løp hele bakken.

Jeg hadde ingen forventninger om å få den utsikten jeg fikk fra denne toppen da jeg løp igjennom løypa i sommer. Og jeg regnet med at det ville blåse friskt der oppe. Og frisk blåste det, for da jeg nådde toppen var det nesten ikke mulig å puste og det føltes som å løpe i motbakke da jeg løp nedover på den andre siden. Vinden og regnet gjorde at det var vanskelig å se. Og nå kom også fall nummer to. Denne gangen føltes det litt som å fly og jeg rakk å tenke ganske mange tanker før jeg landet midt i en blanding av lyng og stein. Jeg er glad det var lyng der, for ellers hadde det nok ikke gått så kjempe bra.

Lyngen på fjellet har forresten utrolig fine farger på denne årstiden…

Men jeg ble ikke liggende lenge å se på vegetasjonen altså. Det tok ikke mange sekundene før jeg var på beina igjen og satte avgårde nedover mot et av de våteste partiene i Trysilrypa. Jeg brydde meg ikke så mye om jeg ble våt, for jeg var tross alt gjennomvåt fra før, men nå hadde jeg fått litt mer respekt for gjørme/stein kombinasjonen så nå var jeg litt mer forsiktig. Jeg løp forbi en vannstasjon med mange blide folk som stod klare med vann og kaffe. De heiet og kom med oppmuntrende ord da jeg løp forbi. Og sånt blir jeg så glad av! Så da ga jeg på litt ekstra.

Så kom jeg til steinrøys nummer to. Heller ikke her var det så glatt som jeg hadde fryktet, men over disse steinrøysene går det ikke fort uansett.

Nå var jeg blitt skikkelig kald på hendene og selv om det var litt mindre regn og vinden hadde stilnet litt så var øynene såre og sikten var ikke veldig bra. Men nå var det jo ikke så veldig langt igjen og da jeg løp forbi fotografen ca 3 kilometer før mål smilte jeg faktisk.

Det siste stykket inn mot mål var bare morsomt, for nå var alle de spreke damene som skulle gå Trysilrypa på vei ut fra start og de heiet meg inn de siste kilometerne. Og det gjør noe med deg når hundrevis av damer heier og kommer med oppmuntrende kommentarer. Det varmer virkelig, og man får lyst til å gi litt ekstra så jeg ga alt jeg hadde det siste stykket inn mot mål.

Og følelsen jeg hadde da jeg løp over målstreken var helt magisk. Jeg kom i mål som nummer 7 totalt og nummer 2 i min klasse, og det er jeg veldig fornøyd med.

Nå var det rett inn og vrenge av seg alle de våte klærne og få litt varme i kroppen. Og jeg tuller ikke når jeg sier at jeg hadde gjørme helt opp til rumpa. Under klærne. Dessuten så jeg fort at jeg kom til å få noen skikkelige blåmerker de påfølgende dagene og jeg følte meg en smule mørbanka.

Du vet det har vært et morsomt løp når du til og med har vondt i en skulder. Men det er bare bevis på at jeg ga alt og gjorde en skikkelig innsats. Og jeg kan love deg at jeg følte meg litt ekstra tøff resten av dagen.

Fire dager etter Trysilrypa går jeg fortsatt rundt og lever på minnene fra lørdagens løp. Nå gleder jeg meg allerede til neste år og jeg forstår godt at Trysilrypa er tradisjon for mange damer.

Så bli med til Trysil i september neste år!

Publicerat: 2017-09-13 21:32 Kommentarer (0)



Noen siste tips før Trysilrypa

Nå nærmer Trysilrypa seg med stormskritt og om under en uke drar jeg tilbake til Trysil sammen med mange andre spreke damer for å løpe det løpet som jeg har trent mot og gledet meg til i snart et år. Det er ganske rart at jeg nå går inn i den siste uken med forberedelser, det har hele tiden føltes så langt frem i tid, men nå vet jeg at dagene kommer til å gå fryktelig fort.

Treningsgrunnlaget er lagt, jeg får ikke gjort noe mer til eller fra når det gjelder å forbedre teknikk eller øke utholdenhet. Jeg går inn i en rolig uke med lite løping og jeg skal la kroppen hvile sånn at jeg på lørdag står klar på startstreken med en kropp som bare gleder seg til å ta fatt på de 13 kilometerne med vakkert, krevende og morsomt terreng.

Så hvordan ser de siste 6 dagene før Trysilrypa ut for min del? Det blir en gåtur i skogen i morgen og så blir det en eller to korte og relativt rolige løpeturer når jeg finner tid til det. Men torsdag og fredag blir helt løpefrie.

Tiden jeg ikke bruker på løping vil i stedet gå til de siste små forberedelsene som gjenstår. Alt jeg skal ha med meg til Trysil skal pakkes i god tid sånn at jeg slipper å få noen dårlige overraskelser kvelden før avreise. Klærne jeg planlegger å bruke, skoene jeg skal løpe i, pulsklokka og eventuelt annet stæsj som jeg tenker vil være lurt å ha med skal ses over.

Men sånn bortsett fra det skal jeg ikke gjøre så mye annerledes enn jeg gjør til vanlig. Kostholdet mitt er som det pleier. Jeg er vel over middel interessert i kosthold og spiser sunn og næringsrik mat hver dag og siden dette ikke er et veldig langt løp så trenger jeg ikke å gjøre noen endringer sånn som å fylle på ekstra med karbohydrater sånn som man gjør før ordentlig lange løp. Men et pastamåltid fredag kveld skader jo ikke.

Og til sist skal jeg sørge for å få nok søvn og hvile de siste dagene før Trysilrypa. Det er utrolig hvor mye det å møte uthvilt på startstreken har å si.

Her kommer et lite knippe med tips til selve løpsdagen:

Pass på å ha god tid. Det er ikke morsomt å stresse før et løp. Sørg for at du har tid til å nyte en god, (men ikke for kraftig), frokost. Og frokost er viktig damer! Uansett om du er av den typen som ikke har matlyst på morgenen så trenger man frokost før et slikt løp. Trysilrypa starter allerede kl 09 så jeg kommer til å spise frokost senest klokka 07.00. Å løpe løp på full mage er ikke behagelig.

Fyll på væskelageret, men ikke overdriv. Du har ikke lyst til å løpe tissetrengt 13 kilometer i fjellet. En kopp kaffe eller to er også fint. Koffein kvikker opp og har vist seg å ha positiv effekt på utholdenhet til løpere.

Kle på deg etter været, men husk at du blir varm av å løpe. Det er bedre å fryse litt de første 2 kilometerne enn å være glovarm de siste 11 kilometerne.

Dra til startområdet i god tid. Du skal ha tid til å hente startnummer, feste startnummer, legge fra deg ting, gå på do, drikke litt vann, falle til ro og hilse på folk. Og viktigst av alt; du skal ha tid til å varme opp.

Trysilrypa har felles oppvarming før start. Bli med på den eller varm opp med litt lett jogging og kanskje noen stigningsløp før start. Jeg er sånn at jo kortere løp jeg skal løpe, jo lengere tid bruker jeg på å varme opp. Skal jeg løpe 6 km så varmer jeg opp med 5 kilometer. Jeg kommer nok til å varme opp med 3-4 kilometer med lett jogging før Trysilrypa 13 kilometer. Også tar jeg noen stigningsløp rett før start.

Og knyt skolissene godt. Senest i dag opplevde jeg å løpe et løp hvor den ene skolissen gikk opp halvveis i løpet og det var utrolig demotiverende. Man mister masse tid og fart og man mister den gode flyten man får i et løp. Jeg har pleid å løpe med dobbelt knute, men selv dobbelt knuter kan gå opp. Så i dag lærte jeg meg en ny knute. Det var en som har drevet med orientering før som lærte meg den og hun kalte den bare for O-knuten. Mitt tips er å google litt og teste ut litt knuter for å finne en knute som ikke går opp.

Om du skal løpe med musikk er det lurt å ha spillelisten klar og øreproppene på plass i ørene i god tid før startskuddet går. Jeg pleier å løpe med musikk på det ene øret bare, det er viktig å kunne få med seg hva som skjer i løypa.

Og hvis du først har telefonen fremme, så ta en selfie. Det er utrolig morsomt å ha før og etter bilder fra sånne løp. Knips litt bilder av de du løper sammen med også for dette blir en opplevelse du kommer til å ha lyst til å ha minner i fra.

Ønsk de du står sammen med på startstreken lykke til, fortell deg selv at du skal gjøre ditt beste i dag, pust inn og ut. Og løp!

Forresten så kan jeg nevne at Trysilrypa har pengepremie til de 3 beste i hver klasse.

  1. premie: 2500
  2. premie 1500
  3. premie 1000

Det gir kanskje en liten ekstra motivasjon til å gi det lille ekstra i årets Trysilrypa?

Masse lykke til alle dere spreke damer som skal være med å løpe Trysilrypa! Jeg gleder meg til å løpe sammen med dere!

Publicerat: 2017-09-02 22:21 Kommentarer (0)



Østmarka Trail Challenge Flyktningruta; mitt første terrengløp

Jeg meldte meg på Østmarka Trail Challenge Flykningruta i mars måned i år. Siden da har jeg hatt ganske ambivalente følelser knyttet til den avgjørelsen. Jeg har gledet meg vilt den ene dagen og tenkt at dette er galskap den neste dagen. Og i perioder fortrengte jeg det fullstendig. For dette løpet er ikke for pingler. Dette er et løp som går over stokk og stein på noen av Østmarkas tøffeste stier. Det er 37km med teknisk krevende terreng og nesten 1000 høydemeter og hadde du foreslått at jeg skulle løpe et slikt løp i fjor på denne tiden hadde jeg sett veldig rart på deg.


Men etter mange timer med løping på kryss og tvers av Østmarka, en gjennomløpning av løypa og noen timer med mentale forberedelser og kartstudier så begynte jeg å føle meg klar for løpet.


Jeg våknet klokka 05.30 på løpsdagen til lyden av regn. Ikke litt smådrypping, men skikkelig øse pøse regn. Og da visste jeg at dette kom til å bli en gjørmete affære. Om jeg ble motløs av det? Ikke i det hele tatt. Litt gjørme skader ingen. Så da jeg stod opp en time senere og nøt havregrøten, rødbet-juicen og kaffen min var jeg i strålende humør og gledet meg skikkelig til å komme meg avgårde.


Det verste jeg vet er å stresse, så jeg var ute i god tid for å hente startnummer og GPS brikke. Og da rakk jeg også å hilse på litt folk før jeg gikk på bussen som skulle kjøre oss ut til Skøyen gård i Enebakk der løpet starter.


Da jeg hadde funnet meg en god plass på bussen, hilst på sidemannen og oppdatert diverse sosiale medier lente jeg meg godt tilbake i setet og kjente litt på hvilke forventninger jeg hadde til løpet og til mine egne prestasjoner. Jeg kom frem til at det viktigste for meg var å ha en god løpsopplevelse, men jeg skulle ikke ta det som en rolig langtur. Også ville jeg være i stand til å løpe i mål med stil. Spare litt på kreftene. For det er morsommere å klare å ta igjen folk helt mot slutten av et løp enn det er å ta igjen folk i begynnelsen synes jeg.


Jeg rakk å skravle litt med de som satt rundt meg i løpet av den 45 min lange bussturen ut til Skøyen gård. Det var både folk som hadde løpt løpet før og folk som ikke hadde løpt noe særlig i Østmarka før. Jeg forstod at det var en god blanding av løpere med i dag og det varierte veldig hvilke forventninger folk hadde. Noen skulle ta det som en fin tur, andre skulle gi alt. Og stemningen var herlig avslappet og munter. Det er noe av det jeg elsker med terrengløpere! De er så blide og trivelige bestandig. Bortsett fra når de ikke har løpt på en stund, da er de kanskje ikke like trivelige. Jeg har en teori om at terrengløpere flest er litt mer lykkelige en andre folk. For det gjør noe bra med humøret å løpe rundt i skog og mark.


Vel fremme ved Skøyen gård ble det litt venting før start, men det gjør jo ingen ting når det er så mange trivelige folk å prate med. Vi gikk nedover mot vannet og startstreken og jeg møtte stadig nye hyggelige folk som jeg slo av en prat med. Jeg var så utrolig sosial at jeg faktisk glemte å gjøre noen av de siste viktige tingene før et løp; stramme lisser og feste dem godt og sette på musikk. Du får ikke meg til å løpe så langt uten musikk på øret. No way! Så da startskuddet gikk og vi begynte å løpe oppover løpets aller første bakke og jeg oppdaget at jeg ikke hadde musikk på øret var det bare å få løs floken på øreproppledningen og finne frem spillelisten på telefonen. Ikke verdens beste start på et løp, men jeg stresset ikke så mye med det. Planen var jo uansett å ta det rolig i begynnelsen.


Etter den første litt brutale bakken opp fra vannet var det et lite stykke med grusvei før vi kom over hovedveien og inn i skog og mark. Jeg hadde jo forberedt meg mentalt på at det kom til å bli en våt tur så jeg gjorde ikke noen særlige forsøk på å komme meg tørrskodd over sølepyttene og bekkene som møtte meg og jeg var gjennomvåt på beina allerede etter 2 km. Det er egentlig ganske greit, for når man først har blitt skikkelig våt så er det ikke lenger noe ubehagelig å plumpe. Det er klart jeg prøvde å unngå å plumpe ut i de verste gjørmehullene, for de stjeler jo både mye tid og krefter, men småpyttene løp jeg bare lett igjennom uten å bry meg.


Sa jeg forresten at jeg skulle ta det rolig til å begynne med? Det hadde jeg glemt etter de første 300 meterne så de første 5 kilometerne fløy jeg av sted i et mye raskere tempo enn jeg hadde planlagt. Jeg merket det først da vi for alvor kom inn i skogen og inn på blåmerket sti. Da begynte jeg å forstå at turen opp til Vangen kom til å bli tung.
Etter litt forvirring og feilløping, (jeg diltet bare etter de som lå foran meg), kom vi inn på en sti som jeg husker som en herlig og lettløpt sti fra da jeg løp igjennom løypa tidligere i sommer. Nå var det en våt, gjørmete og glatt sti og det var ikke like lett å holde farten oppe. Da jeg begynte å nærme meg stedet hvor jeg skled og plumpet sist så minnet jeg meg selv på at jeg ikke skulle løpe på de plankene. Så da løp jeg i stedet rett ut i gjørmehullet og stod for første gang denne dagen med gjørme opp til knærne. Det krevde litt innsats å komme opp igjen, og plutselig var mange av de jeg hadde ligget rett bak kommet et godt stykke lenger frem, men jeg tok dem igjen i neste bakke. For i dette løpet må man nesten gå i oppoverbakkene hvis man ikke innehar overjordiske superkrefter.


Men så kom det et stykke med våte og glatte partier igjen også fikk jeg problemer med lissene på den ene skoen og da mistet jeg igjen de jeg løp bak av syne. Det gjorde meg ikke så mye, jeg satset på at jeg ville klare å ta igjen noen senere i løpet.
Da jeg kom til klokkeplassen der hvor jeg nesten ramlet uti bekken sist krabbet jeg veldig uelegant over og da ble jeg overaskende nok tatt igjen av Espen Bago fra Bøler. Jeg ble overasket fordi jeg hadde vært sikker på at han lå langt foran meg og jeg hadde ikke sett at jeg løp forbi ham, men han hadde vist løpt litt feil og fått noen kilometer ekstra på kjøpet. Så da var jeg så heldig å få følge av ham et lite stykke, men det tok ikke lang tid før han forsvant på stien foran meg.


Etter en liten stund kom jeg til et åpent område der det var hugget mye trær. Derifra så jeg grusveien jeg skulle ned til, men jeg fulgte blåmerket sti og karet meg igjennom busker og kratt og sklei nedover bratte gjørmepartier. Da jeg kom meg ned til veien, ble jeg tatt igjen av en som hadde vært litt lurere enn meg og bare løpt tvers over hogstfeltet og ned til veien. Så da fikk jeg hyggelig følge et lite stykke igjen. Det er utrolig hyggelig å løpe sånne løp hvor folk har tid til å hilse og kanskje til og med prate litt under løpet. For selv om dette er et utrolig hardt og krevende løp, så er det ikke så intensivt hele tiden. Man må ta det litt med ro noen steder.


Men da vi kom til den første skikkelig bratte nedoverbakken forsvant han foran meg. Jeg må øve på å bli litt tøffere i nedoverbakker skjønner jeg.


Etter denne nedoverbakken kom jeg til en av de stiene jeg hadde gledet meg til og som jeg husket som en fin flytsti. Denne gangen var det ikke like mye flyt på denne stien på grunn av gjørme og glatte røtter, men fint var det uansett, for her var det utrolig grønt og frodig.


Jeg hadde gruet meg litt til partiet langs Børtevann. Der er stien veldig smal noen steder og man går helt på kanten ut mot vannet. Her risikerer man å sli rett uti vannet om man ikke er forsiktig. Dessuten er det et stykke hvor man må gå på steiner langs vannet og disse forestilte jeg meg kom til å være veldig glatte etter nattens regnskur. Jeg tok det forsiktig dette stykket, men det var mindre glatt en jeg hadde fryktet og jeg var snart inne på fin sti igjen. Når jeg kom til Bøvelstad hytta ble jeg igjen tatt igjen av noen menn. Stien videre mot Vangen er smal og bratt mange steder og jeg liker ikke å ha folk bak meg, så jeg gikk til side og slapp dem forbi. Jeg vil heller ligge bak og bli dratt enn å ligge foran og være redd for å sinke de bak. Sikkert ikke en kjempe positiv egenskap i konkurranser.


Jeg måtte også stoppe en gang til for å ordne med lissene mine igjen. Jeg kommer i hvert fall aldri til å glemme å gjøre en siste sjekk av sko og lisser før et løp igjenn...
Fra Bøvelstad vet jeg at veien til Vangen er kort og det var bra, for nå kjente jeg at jeg var skikkelig sliten. Jeg gledet meg til et glass saft på Vangen og kanskje en bollebit. Omtrent 2 kilometer fra Vangen begynte jeg å kjente at det stakk i siden, og den siste kneika opp til Vangen var ordentlig smertefull. Da var det ikke snakk om å løpe. Men så kom jeg opp til Vangen og der stod det folk og heiet og det gjør utrolig mye for motivasjonen. Og da jeg fikk beskjed om at jeg var nummer 4 av damene droppet jeg bollen, hev i meg et glass saft og løp videre. Plutselig så jeg en mulighet til å få plass på pallen og jeg fikk lyst til å gi litt ekstra.


Nå gikk det lett et stykke igjen. Etter Vangen var det flere steder ganske tørt og lett å løpe. Dessuten går det mye nedover. Jeg møtte også på flere turgåere på veien som heiet på meg da jeg løp forbi. Og sånt blir jeg så glad av! Flere ganger fikk jeg også beskjed om at dame nummer 3 var rett foran meg og det motiverte meg til å holde farten oppe. Jeg ble kanskje litt for fokusert på å ta igjen damen foran meg for plutselig stod jeg med gjørme til langt opp over begge knærne. Og denne gangen måtte jeg grave meg ut av gjørmehullet. Her gikk det mange dyrebare minutter og jeg mistet litt troa på at jeg ville klare å få plass på pallen. Men nå var det godt under 10 km igjen og jeg visste at det ikke var så langt igjen til Rundvann. Og stien fra Rundvann til Skullerud er kjempe morsom å løpe så det gledet jeg meg til. Men først måtte jeg bare komme meg ned Østmarkas bratteste bakke og opp noen nesten like bratte bakker. Nå kjente at jeg begynte å tappes for energi og selv det å tygge Clif bar shots bloksene jeg hadde med som fuel var tungt. Det ble ikke bedre av at jeg plutselig oppdaget at jeg hadde gått helt tom for vann 6 km fra mål. Men det var kanskje også en av de tingene som gjorde at jeg klarte å holde farten oppe. Jeg var så utrolig tørst og jo fortere jeg løp, jo fortere ville jeg komme i mål og få meg noe å drikke. Da jeg kom til siste bakken før Rundvann tok jeg for første gang siden Vangen igjen en løper. Nå følte jeg meg helt klar for å sette opp farten inn til mål og jeg samlet sammen alt jeg hadde igjen av energi og ga alt. Jeg tok igjen et par løpere til på vei nedover mot Sagstua og da jeg så muligheten til å ta igjen enda en løper på de siste 100 meterne før mål la jeg inn en skikkelig sprint og klarte det.

Jeg løp opp den siste lille kneika til mål med stil, akkurat som jeg hadde planlagt. Og så gikk jeg rett opp til drikkestasjonen og drakk masse vann. Det var først etter at jeg hadde fylt opp væskelageret skikkelig at jeg kom på å spørre arrangørene hvilken plass jeg hadde kommet på. Og jeg ble skikkelig overasket da jeg fikk vite at jeg hadde kommet inn som nummer 3 av damene, for jeg hadde ikke fått med meg at jeg hadde løpt forbi noen damer etter Vangen.


Og det er ganske kult å komme på pallen på sitt første terrengløp synes jeg.


Dette løpet var helt utrolig morsomt. Jeg elsker å bli utfordret, og Østmarka Trail Challenge utfordret meg virkelig. Jeg kan leve lenge på denne opplevelsen, i hvert fall frem til 9. september. For da skal jeg løpe Trysilrypa og det gleder jeg meg bare enda mer til nå. Dessuten har jeg nå satt et nytt løp opp på lista over løp som skal løpes i 2017. I november skal jeg løpe Østmarka Trail Challenge –Hodelyktløpet. Må jo nesten prøve meg på å kapre tittelen ¨Dronninga av blåmerka¨ nå...

Publicerat: 2017-08-22 20:32 Kommentarer (0)



Litt om sko, klær og utstyr til Trysilrypa

Da jeg løp igjennom løypene til Trysilrypa gjorde jeg meg noen tanker om hva jeg skulle pakke med meg i baggen når jeg skal tilbake for å løpe Trysilrypa 9 september. Det er noe annet å løpe på fjellet en å løpe i skog og mark. Underlaget er annerledes og været er ofte mye mer skiftende. I september måned kan man oppleve alle årstidene i løpet av noen få timer oppe på fjellet. Da kan det være rim på bakken på morgenen og bikini temperaturer utpå dagen. Det kan være sol og strålende sikt det ene øyeblikket og så regn og tåke i det neste. Så det krever at man er litt forberedt og har med seg riktig klær og utstyr.

I løpet av de løpene jeg har løpt til nå har jeg bommet på klesvalget flere ganger. Og hver gang har jeg kledd på meg for mye klær. Jeg er livredd for å fryse, for det er ikke noe morsomt å løpe hvis man er stivfrossen av kulde etter å ha løpt noen få kilometer. Og når man er ute på treningsturer hvor man ikke presser kroppen til det fulle kan man bli kald ganske fort om temperaturen ligger under 10 plussgrader og det blåser eller er fuktig i luften. Men skal man løpe et løp og har planer om å gi alt kan man ikke sammenligne det med en rolig joggetur. Da blir man fort varm og det vil være plagsomt å ha på seg for mye klær. Heller litt kald de første 3 kilometerne enn glovarm de siste 10.

Når jeg har løpt de lange turene mine ute i skogen i sommer og det har vært litt kaldt og rått på morgenen, men jeg har vist at temperaturen kom til å stige utover dagen har jeg gjerne valgt å løpe med en shorts og en tynn ull t-skjorte. For ull har en så fin egenskap at den holder deg varm når det er kaldt og virker kjølende når det er varm også transporterer ull fuktighet så godt sånn at det ikke gjør noe at man blir svett. Men om det blåser friskt og temperaturen er lav 9 september vil jeg nok satse på å løpe med tights som går litt over kneet, teknisk singlet eller t-skjorte og en lett løpejakke som holder vinden ute samtidig som den slipper ut overskuddsvarmen. Jeg har testet Trysilrypa kolleksjonen i år og jeg vet at dette blir noen av mine favoritt plagg nå som høsten kommer. Lette, freshe løpeklær som jeg føler meg skikkelig bra i og som er behagelige å løpe i. De har også en foret lang tights og den kommer til å bli mye brukt på de rolige turene mine i høst og vinter.

Hvis det er kaldt må du ikke glemme å ha noe på hodet. Jeg løper alltid med buff eller pannebånd når det er litt kjølig ute. De tar ikke så mye plass og det er enkelt å regulere temperaturen med å ta på og av buffen eller pannebåndet i løpet av turen. Et par tynne hansker kan også være lurt å ha med i baggen om du har lett for å fryse på hendene.

Og glem for all del ikke gode sokker! Dropp bomullsokkene og ta på noen gode ull eller tekniske sokker som er beregnet for løping. Jeg sverger til tynne ullsokker når jeg skal løpe i terreng på litt kjøligere dager og spesielt hvis jeg vet at det er stor sannsynlighet for at jeg vil bli våt på beina. Det er helt utrolig hvor bra et par ullsokker holder på varmen selv om både sko og sokker er dryppende våte! Ellers kan jeg anbefale Steigen sokkene. De er både fukttransporterende, kule og de reduserer faren for gnagsår veldig.

For meg var det eneste jeg så at jeg manglet til Trysilrypa et par nye terreng sko. Jeg har løpt mye i skog og mark de siste 9 månedene, men lite på fjell og jeg merket at terrengskoene mine ikke hadde godt nok grep på våt og glatt stein. Og er det noe du risikerer når du skal løpe Trysilrypa lang løype så er det å måtte løpe på våte og glatte steiner. Det kan hende man er super heldig med været og at det har vært sol og tørt i flere dager sånn at løypa er helt tørr. Eller det kan ha regnet de siste 4 dagene sånn at noen partier av løypa er skikkelig glatte. Da har du lyst til å ha på deg sko med godt grep.

Jeg brukte noen dager på å google, lese tester og snakke med folk jeg kjenner som har mye erfaring fra å løpe i terreng. Og jeg syntes bare det ble vanskeligere og vanskeligere for når det gjelder løpe sko er det mange forskjellige meninger. Det jeg ville ha var sko som ga meg god kontakt med underlaget, satt bra på foten, var smidige og som hadde et supert grep selv på våte og glatte steiner.

Med noen tanker om 4-5 modeller jeg skulle se på tok jeg meg en tur til byen for å kjøpe sko. Jeg hadde sørget for å ha god tid, for å finne riktige løpe sko er ikke alltid så enkelt.

I butikken fikk jeg først hjelp av en kjempe søt jente som prøvde seg på å selge meg sko som jeg viste var helt uaktuelle. Ingen av skoene hun nevnte var de jeg hadde fått tips om og som hadde gjort det bra på tester. Dessuten hadde hun ikke personlig erfaring med noen av dem. Og da jeg gjorde noe jeg nesten aldri tør å gjøre; jeg spurte om de hadde en på jobb den dagen som var litt ekstra god på terreng sko. På en hyggelig måte altså. Men det er greit å få hjelp av noen som kan terreng sko når man skal kjøpe terreng sko. Og da fikk jeg en annen til å hjelpe meg og hun plukket raskt ut flere av modellene jeg hadde tenkt på. Også visste hun litt om tester som var gjort.

Skoene jeg prøvde var VJ Irock 2, Salomon S-Lab Sens Ultra, VJ Amas og Inov8 X-talton 212.

Alle disse skal ha et godt grep på våt og glatt stein og skal være gode å bruke når man skal løpe i fjellet så det var bare å finne skoene som satt best på foten min og som ga meg en god følelse. VJ Iroc 2 hadde helt feil fasong for meg og VJ Amas var jeg litt usikker på om satt helt bra. Salomon skoene satt helt perfekt på foten og kjentes ut som sko jeg kunne løpe mange mil i uten å få vondt, men det føltes ikke ut som om kontakten med underlaget var så god som jeg er vant til. Inov8 skoene kjentes mest trygge ut, for de kjentes akkurat ut som de terrengskoene jeg har fra før og de vet jeg jo at føttene mine trives i. De ga meg også god kontakt akkurat som skoene jeg har fra før gjør.

Etter å ha brukt en liten evighet på å prøve å bestemme meg for om jeg skulle ta med meg Salomon eller Inov8 skoene hjem endte jeg opp med å forlate butikken med begge to. Så nå blir det spennende å se hvilke av dem jeg ender opp med å bruke når jeg skal løpe Trysilrypa. For skoene må testes noen ganger i lignende terreng før jeg vet det helt sikkert.

Når det gjelder sko til Trysilrypa kan jeg jo forresten nevne at det ikke er nødvendig å løpe med terreng sko om du skal løpe den korte løypa. Jeg ville valgt terreng sko hvis jeg ønsket å løpe den veldig fort, men om du ikke har terreng sko fra før og ikke har løpt så mye i terreng så trenger man ikke å kjøpe nye sko for å komme seg igjennom løypa. For den korte løypa har mest lettløpt grus og jordvei og stien man løper på slutten er overkommelig også med vanlige løpe sko. Løper du den lange løypa bør du helt klart ha terreng sko med godt grep, for denne løypa har krevende terreng og faren for å skli eller tråkke over blir stor hvis du ikke har gode sko.

 

Denne uken kjører Trysilrypa i gang en konkurranse på Face book hvor du kan vinne super fine klær fra Trysilrypa kolleksjonen. Gå inn på Trysilrypa sin Facebook side og bli med på konkurransen!

Og damer, hvis dere melder dere på Trysilrypa før 20 August og bruker koden RYPEBLOGGER får du en skikkelig god deal!

Publicerat: 2017-08-18 16:03 Kommentarer (0)



Gjennomløping av flykningruta


En gang i våres, det var en dag jeg var syk med feber og jeg husker at jeg syntes skikkelig synd på meg selv, meldte jeg meg på Østmarka Trail Challenge- Flykningruta. Det er et lite løp med litt over 100 deltagere som går fra Øyeren ved Enebakk, gjennom Østmarka på blåmerket sti, til Skullerud i Oslo. Sånn ca 37 kilometer med teknisk krevende terreng, mange bratte bakker og dårlig merking. Hørtes ut som en helt super ide da jeg lå med 38+ i feber og hadde lyst til å gi meg selv noe å glede meg til.


Det tok et par dager, feberen forsvant og jeg begynte å lure på hva som hadde fått meg til å melde meg på dette løpet. Jeg hadde googlet og etter hvert forstått at dette var et løp hvor man helst burde ha litt orienteringsferdigheter for her var det mange muligheter for å løpe feil. Og men mine evner til å finne frem skjønte jeg at faren var stor for at det ville ende med leteaksjon hvis jeg ikke forberedte meg litt på forhånd. Dessuten hadde jeg nok ikke tenkt på hvor langt 37 kilometer er når man skal løpe/klatre veldig mye opp og ned og løpe på steinurer, smale stier og stier som kanskje ikke lenger er så mye sti. Men jeg kom frem til at det var eventyret jeg ønsket meg, og en løpsopplevelse litt utenom det vanlige. Og tiden betydde ikke så mye. Jeg skulle klare å gjennomføre om jeg så måtte gå i mål.


Jeg begynte med å studere kartet over flykningruta og løp ofte i området mellom Skullerudstua og Vangen. Flere ganger prøvde jeg også å løpe deler av flykningruta fra Skullerud, men jeg endte alltid opp på en eller annen liten sti som så fristende ut og da glemte jeg hele planen om å bli kjent med flykningruta.


Men en dag før den 19 august skulle jeg løpe igjennom hele ruta. Det var jeg bare nødt til.


Og den siste helgen i Juli fikk jeg endelig mulighet til å teste løypa.
Tilfeldigheter gjorde at jeg var så heldig å få selskap av Trond Olav fra Bøler IF og Sam som er ultraløper. Trond Olav har løpt dette løpet to ganger før og Sam hadde lagt ruta inn på klokka si så jeg tenkte at dette kom til å gå lekende lett.


Vi tok buss ut til Enebakk også løp vi et lite stykke langs veien før vi kom til skiltet som viste oss hvor flykningruta gikk. Vi løp på fin grusvei i landlige omgivelser og føttene gikk av seg selv mens skravla gikk om løpemat, løpesko, løpestæsj, ja du vet, sånne ting som løpere snakker om.


Været var helt perfekt. Overskyet, men ikke regn, og en temperatur på rundt 20 grader.


Vi løp helt til vi kom til grusveiens ende. Det var et gårdstun og etter å ha surret litt rundt forstod vi at stien gikk gjennom hagen til gårdshuset.
Så kom vi inn på en kjerrevei og løp et stykke mens vi lette etter en sti til venstre og når vi hadde løpt så lenge at vi forstod at vi måtte ha løpt forbi den stien så snudde vi og løp tilbake.


Jeg lot gutta ta jobben med å lese kartet. Jeg hadde funnet et skilt som pekte mot Vangen, men det pekte skrått mot høyre, og Trond Olav mente vi skulle til venstre. Men etter litt om og men fant vi ut at det nok var den blåmerkede stien som gikk skrått mot høyre vi skulle følge også løp vi på den.


Jeg først.


Vi løp forbi mengder av blåbær og kantareller. Stien her var helt herlig å løpe på. En sånn sti som gir deg lyst til å løpe fort. Så jeg løp fort og rett før vi kom ut på en ny grusvei sklei jeg på en planke som var lagt over et gjørmehull og fikk min første plump på denne turen.


Fint for gutta at jeg løp først så slapp de å bli møkkete.
Stien videre var enkel å finne og ting gikk lett, denne gangen løp jeg bakerst helt til vi kom til Klokke-plassen.


Der skal man igjennom et gjerde og over en liten bekk. Før måtte man vist over dette gjerdet og det var også mange som løp feil fordi stien kommer litt brått på, men nå har noen klippet hull i gjerdet så det er bare å krype igjennom. Jeg var ivrig etter å komme videre og tok ledelsen igjen. Tok to forsiktige skritt ut på plankene som var lagt over bekken og sklei rett uti bekken. Eller det vil si, på mirakuløst vis klarte jeg å unngå å havne i bekken ved å klamre meg fast til plankene og kaste meg inn på land.Hvis du har løpt litt på sti så har du kanskje oppdaget hvor glatte sånne planker kan bli. Disse plankene heller også litt så det var helt umulig å stå på dem. De andre prøvde også, men det endte med at de hoppet over og jeg ålte meg over plankene. Det så sikkert 100% uelegant ut, men denne bekken var for dyp til at jeg hadde lyst til å plumpe og for bred til at jeg tok sjansen på å hoppe over.


Da vi hadde kommet over elven tok det ikke lang tid før vi lurte på om vi hadde løpt feil igjen, for det vi nå hadde foran oss så ikke mye ut som en sti, men det var altså en sti. Bare veldig igjengrodd.


Denne strekningen var ganske krevende å løpe på, for det var veldig ujevnt terreng, men på grunn av alt gresset var det vanskelig å se hvor det var steiner og søkk.
Så ble det oppoverbakke, sti og senere en grusvei hvor vi igjen var litt usikre på om vi skulle til venstre eller til høyre. Klokka til Sam viste til høyre, så da satset vi på at det var riktig. Trond Olav husket at det et eller annet sted skulle komme en sti litt brått på som vi skulle ta av på. Heldigvis for meg at jeg hadde med meg to som var litt mer observante en meg, for jeg hadde nok løpt rett forbi dette skiltet her.


Så gikk det oppover igjen før vi kom til en veldig bratt nedoverbakke. ¨Oi sann, her var det bratt¨ sa jeg, ¨bare vent¨ sa Trond Olav, ¨denne er ingen ting i forhold til hva som kommer¨. Dette blir det en bra tur tenkte jeg.


Da vi hadde kommet oss ned sa Trond Olav at det var her han syntes løpet startet for alvor. Nå var det et godt stykke med deilig sti og jeg smilte fra øre til øre da vi spratt av sted bortover.


Så kom vi til Børtevann og da ble stien veldig kronglete og etter hvert måtte vi gå på steinene langs vannet. Her løp vi ikke. Her gikk vi ganske forsiktig.


Men det var bare et veldig kort stykke, og så kom vi inn på fin sti igjen. Herifra tok det ikke lang tid før vi kom inn på tunet til Bøvelstad hytta. Og her ble det et litt lengre stopp, for buskene her var fulle av modne rips og solbær.


Fra Bøvelstad til Vangen syntes jeg det gikk lekende lett, selv om det var en god del stigning på dette stykket. Og før jeg visste ordet av det kjente jeg lukten av nystekte Vangen boller. Det er helt klart de beste bollene i Østmarka! Og man kan ikke løpe forbi Vangen uten å spise bolle. Så da ble det en liten pause her også.


Selv om Trond Olav hadde advart meg om at stykket fra Vangen til Skullerud var det tyngste partiet så var det dette partiet jeg gledet meg mest til. Fra Vangen vet man jo at man har lagt halve turen bak seg men her synes jeg også stiene blir morsommere og for meg føles det alltid ut som om det går mest nedover fra Vangen. Vi løp over Pølseberget, langs fine små vann, over myrer med multer og på terreng som jeg har blitt godt kjent med det siste året og som jeg bare blir mer og mer glad i. Vi kom til det som mange mener er Østmarkas bratteste bakke, denne bakken er virkelig bratt og den er lang. Og jeg skulle ønske vi skulle opp den og ikke ned...


Men så kom det igjen et stykke med lettløpt sti før vi kom til det Tron Olav kalte turens ¨berg og dal bane¨. Her var det noen få korte, men bratte opp og nedoverbakker som kom tett etter hverandre før vi fikk den siste bakken opp forbi Østmarkskapellet.

Og fra Østmarkskapellet til Skullerudstua er det bare moro. Her går det nedover på berg og steinete sti.


Det her ble en utrolig bra tur og jeg gleder meg skikkelig til å løpe denne turen igjen 19 august. Jeg er veldig glad for at jeg har løpt igjennom mesteparten av ruta nå, både fordi jeg nå kanskje klarer å unngå å løpe meg bort og fordi jeg har fått muligheten til å løpe denne turen med flere små stopp sånn at jeg kunne glede meg skikkelig over alle de fine stedene vi passerte. Det blir nok ikke mange slike stopp neste gang jeg skal løpe denne ruta.

Publicerat: 2017-08-08 21:01 Kommentarer (0)



Jeg har testet Trysilrypa lang løype!

Da jeg var i Trysil forrige uke fikk jeg testet både Trysilrypa 6km og Trysilrypa 13km. Det er kanskje ikke rart at det var den lange løypa jeg gledet meg alle mest til å teste ut, for det er jo den løypa jeg skal løpe 9 september, og det er den jeg har forberedt meg til i nesten 9 måneder nå.

På denne tiden i fjor var jeg ikke vant til å løpe i terreng. Jeg løp på skogsvei og jeg hadde ikke noe imot bakker, men å løpe på sti og i terreng som krevde noe mer enn å bare sette den ene foten foran den andre var noe som var helt uvant for meg. I dag er det å løpe i krevende terreng det jeg synes er aller morsomst og det er de turene jeg gleder meg mest til, for de føles ofte mest ut som å være ute på eventyr.

Så denne turen hadde jeg gledet meg til. Og jeg kan love at jeg ikke ble skuffet!

Trysilrypa kort og lang løype starter likt, med en tung og litt kjedelig oppoverbakke på ca 0,8km. Her er det ikke noe spesielt spennende å se på, men jeg tror nok det står noen folk og heier oss oppover 9 september, og heiarop hjelper i hvert fall mye på min motivasjon. Men pass deg så du ikke brenner av alt kruttet i denne bakken, for når du er på toppen av bakken har du enda 12 km igjen til mål.

Når du kommer til toppen av denne bakken er det bare å nyte ett landskap som til tider tok pusten helt fra meg.

Først kommer et parti som er ganske så lettløpt. Det er lite stigning og stien er lett å løpe på. Også er det så utrolig fint her! Nå får du etter hvert veldig fin utsikt ut over et vakkert fjellandskap og denne utsikten blir bare bedre og bedre jo nærmere du kommer løypas høyeste punkt.

Men før du kommer dit skal du passere en stor steinur. Og her må man være forsiktig! Spesielt hvis det har regnet, for da blir steinene nok veldig glatte. Det er merket med blått for å vise hvor det er enklest å trå for å komme seg over til den andre siden. Her måtte jeg benytte meg av sjansen til å leke meg litt med å finne alternative måter å komme forbi steinura, ta litt bilder og nyte utsikten, for jeg vet at når jeg skal tilbake i september så kommer jeg ikke til å kunne ta meg tid til å nyte utsikten akkurat her, for her vil jeg måtte ha fult fokus på hvor jeg plasserer føttene mine.

Etter steinuren er stien litt mer krevende enn den var tidligere. Det er mange steiner her og er det vått må man passe litt på. Men så kommer man til stigningen mot løypas høyeste punkt og da er ikke stien noe vanskelig å løpe på lenger. Men jeg kan garantere deg at du vil merke denne bakken!

Jeg var nesten litt overrasket over hvor tung den føltes, for den så egentlig ikke så ille ut, men de siste 10 meterne opp gikk jeg faktisk.

Vel oppe på toppen må du nesten ta deg tid til å kaste et blikk ut over landskapet du har under deg, for det er det verdt! Og nå, vel vitende om at du er på turens høyeste punkt, er det bare å sette utfor. Nå er det aller mest lettløpt sti som gjenstår og det går for det meste nedover og bortover.

Allerede når du begynner å løpe nedover toppunktet ser du et vakkert lite fjellvann. Sånne små vann er noe av det fineste jeg vet og jeg smilte fra øre til øre hele veien mens jeg løp nedover mot vannet. Nede ved vannet var det litt vått og gjørmete. Men nå mener jo jeg at man helst skal bli litt våt på beina og ha litt gjørme oppover leggene når man har løpt et terrengløp.

Når du har lagt vannet bak deg kan du forberede deg på et nytt parti med steinur. Her er det også markert hvor det er best å trå. Som jeg allerede har nevnt en gang så er det lurt å være litt ekstra forsiktig her.

Når du er forbi dette partiet kommer det igjen litt lett stigning, men det er veldig lite og her er stien nokså lett å løpe på igjen. Du begynner kanskje å kjenne at du er sliten nå, men det siste stykket rundt fjellet er lettløpt sti i vakker natur og det gjør at det kjennes litt mindre tung. Også går det jo mest nedover også nå. Og det er deilig.

Jeg ble nesten litt overasket da jeg plutselig oppdaget at det bare var 1km igjen til mål. For det føltes ikke ut som om jeg hadde løpt 13 km. Og den siste kilometeren inn til mål er en skikkelig deilig strekning med bare nedoverbakke. Du rekker å hente deg litt inn sånn at du kan gi på skikkelig inn til mål. For det er litt kult å kunne sprinte inn til mål. Det ser litt ekstra proft ut også føler man seg skikkelig tøff når man løper over målstreken med lyden av jublende heiarop.

Og når du har kommet deg i mål kan du klappe deg selv på skulderen og være skikkelig fornøyd med deg selv, for da har du gjennomført et 13 km lang terrengløp i til dels veldig krevende terreng. Det står det respekt av uansett hvor lang tid du har brukt.

Så utfordre deg selv litt ekstra og meld deg på Trysilrypa sin lange løype. Det blir en opplevelse du sent vil glemme!

 

Publicerat: 2017-07-31 20:37 Kommentarer (0)



Jeg har teste Trysilrypa kort løype!


På søndag tok jeg turen til Trysil for å teste ut Trysilrypa traseene og for å hilse på arrangørene. Jeg tok bussen fra Oslo og etter en 3 timers behagelig busstur kunne jeg endelig sjekke inn på hotellet. Planen var å spise lunsj med arrangørene Gro og Gedde og fotograf Einar på mandag før jeg løp igjennom begge Trysilrypa traseene. Siden det ville bli en ganske lang løpetur neste dag lot jeg løpeskoene stå og dro i stedet på meg tursko og tok meg en liten gåtur opp skibakken. Det er godt å få beveget litt på kroppen etter å ha sittet stille på en buss noen timer.

På mandag formiddag nøt jeg en lang og god frokost, tittet litt på klær i Sport Lodgen, tok livet med ro og samlet energi til å løpe noen timer på fjellet. For jeg skulle ikke bare løpe igjennom traseene, det skulle også filmes og tas litt bilder.


Det ble en super hyggelig lunsj med arrangørene og fotografen og etter litt planlegging av hvordan dagen skulle legges opp, fikk jeg en pakke med noe av årets rypekolleksjon og gikk tilbake til rommet for å gjøre meg klar for langtur.


Jeg elsker forresten rypekolleksjonen. Freshe og behagelige løpeklær som jeg følte meg vel i. Dette er klær som kommer til å være helt perfekte for temperaturen og været på fjellet i September måned, men i Juli måned var det for varmt å løpe i lange tights og jakke, så det ble shorts og t-skjorte på gjennomløpningen.


Jeg ble kjørt opp til Fageråsen og ble vist hvor løypene gikk. Begge løypene skulle være godt merket så jeg var ikke bekymret for at jeg skulle gå meg bort. Og så satte jeg av sted.


Den korte trysilrypa løypen er på 6 kilometer. Dette er en runde jeg tror de aller fleste klarer å løpe og som jeg anbefaler alle som har lyst til å løpe terrengløp, men som kanskje ikke har løpt så mye i terreng før eller som synes at 5 kilometers løp er overkommelige, mens 10 kilometer kanskje er for langt.

Det første som møter deg når du løper over startstreken er en lang bakke. Dette er helt klart den kjedeligste biten av Trysilrypa. Jeg ser for meg at mange nok har brent seg på at de har startet for hardt. Ikke bare er det en tøff oppoverbakke, det er også ganske kjedelige omgivelser. Men bare hold ut, for etter 800 meter med tung motbakke kommer man opp til der den fine delen av Trysilrypa starter. Og derifra er det bare vakker natur og fantastisk utsikt som venter deg. På trysilrypa kort løype blir det nå et stykke rett frem med jord og grusvei før man kommer til en myr hvor det er laget en sti av klopper sånn at man kan komme seg tørrskodd over. Når jeg kom hit smilte jeg fra øre til øre, for her er det vakkert! Lett å løpe her er det også.


Etter myra får man en svak nedoverbakke på jord og grusvei og her kan man hente seg inn før man kommer til den siste oppoverbakken i den korte løypa.
Og den begynner når man tar av til venstre inn på en fin sti. Dette er ikke en bratt bakke, men den er litt seig for det og her er det også mer steinete og det krever mer konsentrasjon å løpe her.


Og når du har kommet til toppen er det bare å glede seg over utsikten og nedoverbakken som kommer. Nå er du nesten i mål!


Helt nede ved mål er det et kort parti som er ganske vått, spesielt om det nettopp har regnet. Men der ligger det planker og paller som gjør det mulig å komme seg nokså tørrskodd over. Og jenter, dette er et terrengløp, man skal helst ha litt gjørme oppover leggene når man kommer i mål.


Så er det bare å løpe i mål med heiarop fra tilskuerne som koser seg på uteserveringen i målområdet og kjenne på den utrolig gode følelsen som kommer når man har klart å gjennomføre løpet og kanskje til og med har klart å imponere seg selv litt med å ha løpt litt fortere enn man hadde trodd man ville.


Så bli med til Trysil 7-10 september og vær med å løpe ett av årets fineste løp bare for jenter!

Publicerat: 2017-07-28 09:53 Kommentarer (0)



På oppdagelsesferd i Ringerike

Når folk spør meg hva jeg skal gjøre når jeg har fri og jeg svarer at jeg skal løpe rundt i skogen i flere timer blir jeg ofte sett veldig rart på. Det er visst ikke en veldig vanlig hobby å løpe rundt i skogen halve dagen. Hadde jeg sagt jeg skulle gå en lang tur i skog og mark hadde folk kanskje akseptert det mer, men å løpe 20 kilometer eller mer på sti bare for moro er vist litt sært. Men det er noe av det morsomste jeg vet. Og helst vil jeg løpe på nye steder og nye stier.

Jeg har en lang liste over nye steder som skal oppleves og et av de stedene var Mørkonga og Gyrihaugen i Nordmarka. Så når anledningen bød seg med supert vær, jobb og barnefri og tilbud om å få følge av en som er mildt sagt godt kjent i området så var det bare å pakke sekken og dra på seg terrengskoene og kjøre en liten time ut av byen.

Jeg møtte Tommy Støa på parkeringsplassen ved Åsaveien der stien starter. Tommy er en av arrangørene av Nordmarka halvmaraton og kjenner området utrolig godt. Også er han over middels interessert i Ringerikes natur og historie så jeg var trygg på at det ville bli en bra løpetur med mange gode opplevelser da jeg dro på tur med ham.

Turen startet nesten helt nede ved Steinsfjorden i Ringerike og vi fulgte en sti oppover mot Mørkonga. Det gikk i rolig tempo og jeg gledet meg til å komme frem til kløfta som etter en kort stund på sti ble synlig. Jeg var forberedt på at det kom til å være mye oppoverbakke til vi kom opp til toppen og lårene svei og svetten rant lenge før vi nådde frem til kløfta. Heldigvis for meg er det å gå i motbakke noe av det jeg liker aller best så turen opp var skikkelig moro for min del. Når vi nærmet oss Mørkgonga gikk stien over til å bli en steinrøys og der begynte også det bratteste partiet på turen. Jeg var veldig glad for at det var satt opp tau man kunne holde seg fast i når man gikk gjennom Mørkonga. For her føltes det mer ut som om jeg var på klatretur enn på løpetur og å miste balansen og ramle bakover fristet ikke i det hele tatt.

Tommy spratt oppover som en fjellgeit mens jeg krabbet oppover og holdt meg fast i det jeg kunne. Men det bratteste partiet er også det korteste og plutselig var jeg på toppen av Mørkgonga og kunne gå ut på kanten og nyte utsikten. Og utsikten var verdt hver eneste av de 500 høydemetrene jeg nettopp hadde lagt bak meg. Her så man utover Tyrifjorden og flere høyder som ligger i Ringerike. I det fjerne kunne vi skimte Norefjell og Tommy kunne peke ut og fortelle om de forskjellige stedene vi så.

Etter å ha tatt de obligatoriske bildene gikk turen videre til et nydelig lite vann fult av vannliljer. Derifra kunne vi se toppen av Gyrihaugen hvor vi skulle innom i løpet turen.

Men først skulle vi ta en tur til et annet sted som jeg hadde lyst til å oppleve, nemlig Valbekkfossen og Djevelens Punsjbolle.

For å komme dit løp vi først til Damtjern før veien gikk nedover mot Steinsfjorden igjen. På veien tok vi en liten pause ved Kjerraten, en skikkelig ingeniør bragd fra 1800-tallet. Her fikk jeg se et system som gjorde det enklere å frakte tømmeret oppover fjellet. Jeg elsker det å kombinere løping og sightseeing. Det gjør jo løpeturen så utrolig mye mer spennende!

Bare synd bildet jeg tok der ble for dårlig til å poste.

Så gikk det videre nedover før vi begynte på stigningen oppover mot Tiurtoppen. Der måtte vi ta en liten stans bare for å nyte utsikten litt før det gikk videre oppover mot Valbekkfossen.

Når man står på kanten av stupet der så ser man 10 meter rett ned i kulpen som kalles Djevelens-pusjbolle. Etter all oppoverbakkeløpingen fristet det egentlig aller mest å løpe ned til kulpen å ta et bad.

Men det får bli neste gang.

Litt lenger oppe fylte vi vanntankene med frisk vann fra bekken før vi løp tilbake til Damtjern hvor vi tilfeldigvis møtte på Hans Rakeie, en av de andre arrangørene av Nordmarka halvmaraton, som også var ute og løp og som valgte å slå følge med oss opp til Gyrihaugen.

Selv om jeg ikke ville innrømme det begynte beina å bli litt slitne etter å ha løpt i nesten 20 kilometere med til sammen nesten 1000 høydemetre. Og opp til Gyrihaugen var det en stigning på omtrent 250meter fra Damtjern.

Men det fine med å løpe oppover er at det alltid er verdt det når du kommer til toppen. Gyrihaugen var ikke noe unntak.

Pausen her lot beina få slappe av akkurat lenge nok til at de var klare for turen ned igjen. Og det trengtes, for det å løpe nedover synes jeg kan være mye mer krevende enn å løpe i oppoverbakker.

Det synes forresten ikke Tommy og Hans, for de spurtet nedover de bratteste partiene der jeg nesten hadde mest lyst til å snu meg og krabbe ned.

Nedoverbakkeløping er helt klart en ting jeg burde øve mer på.

Selv om jeg måtte konsentrere meg veldig for å klare å holde følge med gutta så fikk jeg mulighet til å nyte litt av den fine utsikten på veien nedover også. Veien ned fra Gyrihaugen føltes veldig kort og før jeg visste ordet av det var vi tilbake på parkeringsplassen.

Garmin klokka mi viste at vi hadde tilbakelagt over 24 kilometer og klatret til sammen 1292 høydemetre på turen.

Man skulle tro at jeg var helt utslitt etter turen, men sannheten er at jeg hadde mer lyst til å fortsette å løpe en å sette meg i bilen å kjøre hjemover.

For turer som dette gir meg en helt ubeskrivelig lykkefølelse.

 

Publicerat: 2017-07-16 22:16 Kommentarer (0)



Når man har bursdag og får gjøre akkurat det man har lyst til

27 juni fylte jeg 30 år. Dagen feiret jeg med å gjøre det jeg hadde aller mest lyst til, nemlig å løpe rundt på nye stier i Østmarka. Jeg hadde tatt imot en utfordring som gikk ut på å bli kjørt ut til Losby også klare å finne veien hjem derifra. Noen mente vist at det ville bli en skikkelig prøvelse for meg siden jeg ikke akkurat er verdensmester i orientering. Challenge accepted!

Jeg ble kjørt ut til Losby og satte avgårde på blå sti mot Mariholtet. Skiltet som pekte mot Mariholtet viste at turen dit, hvis jeg løp riktig, ville være på 8 kilometer. Det gikk ganske bratt oppover til å starte med og noen steder var terrenget utfordrende så i +25 grader og solsteik var jeg glad for å komme inn på en litt lengre strekke med flatere terreng oppe ved Halsjøen.

Veien videre var ikke spesielt utfordrende. Det er klart det var litt bakker innimellom og partier hvor man måtte være litt varsom med hvor man plasserte føttene, men det var mye mindre kupert enn jeg hadde forventet. Turen gikk videre til Skullerudseter og derifra gikk det lett det siste stykke til Elvåga. Det var nesten irriterende bra merket hele veien og jeg tok ikke feil av veien en eneste gang, så strekningen ble tilbakelagt på mye kortere tid enn jeg hadde trodd.

Jeg møtte bare på to personer på turen mellom Losby og Elvåga, og det var utrolig morsomt at den ene av dem var en løpevenn som også var ute på oppdagelsestur i marka. Det ble en kort pause med litt løpeprat før vi løp hver vår vei videre.

Da jeg kom til Mariholtet var jeg nesten litt skuffet. Derifra var veien hjem enkel og godt kjent. Derfor bestemte jeg meg for å legge inn en tur opp til Haukåsen bare for å gjøre løpeturen litt lengre og for å prøve ut en ny sti jeg hadde hatt lyst til å prøve ut en stund.

Jeg løp et stykke på skogsveien før jeg tok av på stien, som jeg oppdaget ganske fort ikke var stien, men et traktorspor som det var helt umulig å løpe på. Jeg kom meg tilbake på skogsveien og fulgte den litt lenger før jeg tok av på blåmerket sti og så gikk det bratt opp hele veien til ¨Kula¨.

Dette er et av mine favoritt steder i Østmarka!

Her oppe tok jeg meg en matbit og nøt utsikten før jeg satte av sted nedover igjen. Jeg valgte en annen blå sti denne gangen og før jeg hadde løpt 20 meter stod jeg godt plantet med begge beina nede i et gjørmehull. Da jeg snudde litt på hodet oppdaget jeg at stien jeg trodde jeg fulgte lå sånn ca 2 meter til venstre for der jeg nå stod med begge beina godt plantet i gjørma.

Da jeg hadde kommet meg ut av gjørma klatret jeg videre nedover stien mot skogsveien litt lengre nede. Jeg skriver klatret, for der var det veldig bratt. Å løpe nedover der hadde ikke vært lurt.

Planen var nå å løpe hjem, men da jeg plutselig oppdaget en ny sti med skilt mot Lutvann bestemte jeg meg for å ta en liten løpetur dit, for Lutvann har jeg hatt lyst til å løpe rundt lenge.

Det gikk bratt nedover til jeg kom til et nytt skilt som pekte ut retningen mot Lutvann for meg. Jeg så vannet med en gang og løp på stien rundt vannet. Det var veldig mye mindre enn jeg hadde trodd og stiene var smale. Da jeg hadde kommet halvveis rundt vannet måtte jeg til og med klatre opp en liten fjellvegg ved hjelp av et tau. At dette var et vann som mange folk løp rundt forstod jeg absolutt ikke, for etter å ha kommet opp med hjelp av tauet oppdaget jeg bare en enda smalere sti og enda mer kupert terreng.

Jeg kom meg opp en stupbratt bakke og surret litt rundt før jeg fant en ny sti, som heller ikke var merket og fulgte den videre rundt vannet. De som er godt kjent i Østmarka har kanskje allerede forstått at det ikke var Lutvann jeg hadde løpt rundt, men et bitte lite tjern som kalles Kroktjern. Det fant jeg ikke ut av før jeg hadde kommet hjem og fikk studert kartet på Strava skikkelig.

Da jeg hadde løpt rundt vannet fulgte jeg en sti som skiltet sa førte mot Sarabråten. Derifra hadde jeg tenkt til å følge veien langs Nøklevann og videre hjem. Jeg løp ikke langt før dette dukket opp:

På grunn av hekkende fugler så var området sperret av.

Sta som jeg er kom det ikke på tale å løpe tilbake samme vei som jeg hadde kommet. Det måtte jo være mulig å komme rundt dette området og så følge stien videre? Så jeg bestemte meg for å løpe utenfor sti langs sperringen. Det gikk ikke så veldig bra. Med buskas og lyng opp til over knærne og et mer og mer kupert og etter hvert umulig terreng å komme frem i, i tillegg til at jeg mistet retningsansen fullstendig, så fikk jeg en lang ufrivillig pause hvor jeg surret frem og tilbake for å finne en trygg måte å komme enten opp fjellveggen jeg hadde på den ene siden eller ned skrenten jeg hadde på den andre siden. Jeg fant til slutt en vei ned og ikke lenge etterpå kom jeg inn på en sti.

Jeg har aldri i hele mitt liv vært så glad for å finne en sti.

Etter å ha løpt et lite stykke kom jeg inn på blåmerket sti igjen og fulgte den oppover og etter en del klatring var jeg plutselig tilbake nesten på toppen av Haukåsen.

Derifra løp jeg hjem over Slettefjell og Skullerud.

Hele turen kom på 24 kilometer, men jeg kunne ha fortsatt å løpe rundt i skogen en time eller to til om det ikke hadde vært for at familien min stod klare med bursdagsmiddag og kake.

Turer som dette er det som skal til for gi meg ekte lykkefølelse og jeg kan ikke se for meg en bedre måte å feire bursdagen min på.

 

Publicerat: 2017-07-07 20:33 Kommentarer (0)



22 träffar Sida: 1 2 3 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Dette er en blogg som promoterer Trysilrypa Terrengløp. Jeg er en aktiv og positiv jente på 30 år. Bor i Oslo, jobber som sykepleier og har to barn. Ble hekta på løping våren 2016 og har bestemt meg for at år 2017 skal bli et skikkelig løpeår. Hovedmålene mine for 2017 er å løpe minst et halvmaraton, et maraton og Trysilrypa (13km). Jeg løper helst i skog og mark og løper aldri på mølle. Får som regel til 4-5 løpeturer i løpet av en uke. Løping gir meg påfyll av energi, overskudd til å takle en hektisk hverdag og masse glede. Motto: Det er i motbakke man blir sterk. Følg meg gjerne på Instagram @abelonely der legger jeg ut bilder fra løpeturene mine.

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Trude HålandMer


Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det ... [Läs mer]

Henrik KnudsenMer


Litt over 800 som hadde meldt seg på Sommernattsløpet 2017. Det var godt over dobbelt så mange som ... [Läs mer]

Angelika SverdrupMer


Sensommeren viste seg å bli alt annet enn planlagt, pga tannen som knakk på ferie i sommer og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser