Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Ultratrening

 

I april skal jeg løpe min hittil lengste distanse noen sinne. Da skal jeg løpe Österlen Springtrail, Simris Alg Ultra. Et 60 kilometer langt terrengløp som går gjennom flere vakre naturreservater på sti, sandstrand, rullesteinstrand, skogsvei, vei, over sletter og gjennom gamle bygninger. Dette løpet gleder jeg meg helt vilt til, for bildene fra områdene jeg skal løpe i viser et utrolig vakkert og spennende landskap. Dessuten sier alle som har deltatt på dette løpet før at det er et utrolig bra arrangement og ultra distansen var utsolgt i løpet av få timer etter at påmeldingen åpnet. Så jeg vet at dette kommer til å bli en opplevelse for livet.

Men 60 kilometer er langt. Det kommer til å kreve noe av meg. Både fysisk og mentalt. Og det krever mye forberedelse. Og jeg er godt i gang.

Så, hvordan gjør man seg klar til å løpe en ultra distanse? Her er det nok mange forskjellige meninger, tanker og teorier. Folk er forskjellige og folk har forskjellige livssituasjoner. Selv er jeg alene med to barn og jobber fulltid som sykepleier. Det sier seg selv at jeg ikke har frihet til å trene når jeg vil og så mye jeg vil.

Men det betyr bare at jeg er nødt til å disponere tiden min bra og følge en plan som er skreddersydd meg og min livssituasjon. Og planen min er enkel: Løpe så mye som mulig. Med andre ord, har jeg tid og barnefri, så løper jeg.

For det handler jo i stor grad om å bli god på å løpe langt, og da må man gjøre nettopp det. Løpe langt og løpe mye, sånn at kroppen venner seg til å tåle den påkjenningen det vil være å skulle løpe en ultra distanse. Og siden det er et terrengløp jeg skal løpe er det en selvfølge at det er i terrenget jeg trener. Å løpe 35 kilometer på mølle eller asfalt gir meg ikke stort. (Bortsett fra vondt i knær, rygg, hofter, legger og kanskje mest av alt i sjela). Kroppen må være vant til å løpe i krevende terreng før man kan legge ut på et slikt eventyr som Österlen Springtrail er.

Så altså, løpe mye, løpe langt, løpe i terreng… Også gjøre litt styrkeøvelser i form av tåhev, knebøy og planken da, kommer jo ikke unna det, men gjør man alt dette så skulle det gå greit å løpe en ultra trail eller? Vel, ikke helt… Dette er sånn ca 10% av treningen.

Det sies at 90% av det å løpe en ultra handler om det mentale. Det er ikke nok å ha en kropp som er fysisk i stand til å løpe langt. Skal du løpe ultra distanser må du også være mentalt i stand til å tåle å løpe i flere timer i strekk, kanskje i surt regn og med gjørme til langt over knærne. Du må være i stand til å fortsette å løpe selv om kroppen trygler om at du bare skal legge deg rett ned på bakken og aldri noen sinne løpe en eneste meter igjen fordi alt gjør vondt, du er sliten og lei og den oppoverbakken du møter etter 35 kilometer ser uendelig lang ut.

Og hvordan trener man på det?

Mentaltrening er et kjempe stort felt og det finnes mange teorier og forskjellige teknikker for hvordan man kan trene på å bli mentalt sterk. Jeg skal ikke sette i gang å skrive om alle teknikkene jeg bruker nå. Da ville dette bli et veldig langt blogginnlegg. Men jeg tror at det å trene på å være ute å løpe i all slags vær, fra tidlig morgen til sent på kvelden, er en viktig del av forberedelsene før et slik løp. Det handler om å flytte komfortsonen sin. Lære seg å ikke la ting som vær og vind eller tid på døgnet påvirke prestasjonsevnen. Man må på en måte gjøre det til en hverdagslig ting.

En annen ting jeg alltid gjør før et løp, uansett hvor kort eller langt, er å bli kjent med traseen. Det å ha lest seg god opp på løpsmanualen i forkant eller, om jeg har mulighet til det, løpt igjennom traseen eller deler av den, gjør meg mentalt forberedt på de utfordringene som venter meg. Jeg synes alltid det er mye tyngre å løpe opp en bakke første gangen. For da vet jeg ikke hvor lang den er og hva som venter meg på toppen. Når jeg vet hva jeg skal igjennom klarer jeg å disponere kreftene bedre.

Også tror jeg det er lurt å snakke med folk som har løpt ultra distanser før. Det er gull verdt å ha noen ultra løpere å spørre om alt fra hva man skal spise til hvilket utstyr som trengs. For mat og utstyr til et slikt løp er en hel vitenskap i seg selv.

(Dette er Sanna, hun har gitt meg mange gode tips!)

Løpsrapporter er også en god måte å forberede seg. Det er mange som har skrevet om opplevelsene sine fra ekstremt lange løp og på den måten kan man få et innblikk i hvordan det påvirker hodet og kroppen å løpe ultra.

Til slutt skal jeg vise et lite klipp fra en av turene mine med løpevenninnen min Lise denne vinteren. For dere som følger meg på Instagram har dere kanskje fått med dere at vi har omtrent like gode orienteringsevner, noe som gjør at vi innimellom havner litt på villspor. Men når man klarer å ikke miste motet og tenker at «det er bare 20 kilometer igjen» selv om du har snø opp til rumpa og bruker omtrent 40 minutter pr kilometer, ja, da tror jeg man er på god vei til å klare å løpe en ultra.

Publicerat: 2018-02-12 21:09 Kommentarer (0)



Oslo Winterrun 2018: 5 kjappe kilometer på glatta i midt i byen

Foto: Eivind Bye

Oslo Winterrun ble årets første løp for min del og etter to måneder uten løp var det deilig å kjenne litt på den følelsen jeg alltid får før løp. Den fine blandingen av forventninger, nervøsitet, spenning og litt sommerfugler i magen. Jeg gledet meg skikkelig selv om jeg ikke hadde spesielt høye forventninger til meg selv denne gangen. Det har blitt lite fartstrening denne vinteren og fokuset har vært på å løpe langt, ultratrening kan man vel kalle det, for jeg forbereder meg til et langt løp i April. Så målet mitt med Oslo Winterrun var å ta det som en kvalitetsøkt samtidig som jeg hadde det moro.

Gradestokken viste -8 grader da jeg gjorde meg klar for å dra inn til byen. Jeg visste at det ville bli en lang dag ute i kulda, så jeg hadde kledd meg godt. Du kunne nok fint ha forvekslet meg med en polfarer på vei til Nordpolen.

Da jeg kom frem til Rådhuskaia var det allerede bra med liv i start og mål området. Funksjonærer rigget til og løpere som hadde kommet tidlig sjekket ut løypa. Jeg kledde av meg et lag og så var jeg klar for å løpe igjennom løypa. Det fine med 5 kilometers løp er at det ikke er noe problem å ta en tur igjennom traseen før løpet. Da vet du hva som venter deg og det er lettere å vite hvordan man skal disponere kreftene sine og hvor man må være ekstra oppmerksom på for eksempel brostein, glatt føre eller krappe svinger. Dessuten så gjør det noe med det mentale. Du orker å gi litt mer i den siste oppoverbakken når du vet at det etter den bare er slak nedoverbakke inn til mål.

Helt i starten av runden møtte jeg på Geir Jarle, Winterrun sjefen selv, med ett lass av kilometer-skilt  i armene. «Skal du ha hjelp med di der kanskje?» spurte jeg. Jeg skulle jo uansett løpe samme runde som ham, så da kunne jeg jo like gjerne ta med meg noen skilt jeg også. Også fikk jeg trivelig selskap i samme slengen. Vinnvinn.

Jeg skjønte fort at dette kom til å bli en glatt opplevelse. «Hei og hå, håper ingen finner på å løpe uten pigger i dag» kommenterte jeg da vi passerte et spesielt glatt parti inne på festningen. Ja, for om du ikke allerede visste det, Oslo Winterrun går rundt omkring i akershusfestning; gjennom porter, opp trapper, forbi kanoner. Og i skumringen, med fakler, bål og lykter som lyser opp hele løypa, blir det en helt spesiell løpsopplevelse.

Da vi hadde kommet igjennom hele runden og satt fra oss kilometer-skiltene på de riktige stedene gjorde jeg de siste forberedelsene, (banan, do, av med overtrekks buksa) før jeg begynte med del to av oppvarmingen. Det var 10 minutter igjen til start og mens mesteparten av løperne sto og hadde aerobic oppvarming i startområdet tok jeg noen stigningsløp frem og tilbake på kaia før jeg smøg meg frem til startstreken. Jeg tok en liten vurdering av de andre løperne som hadde plassert seg fremst og gjorde meg noen tanker om hvem som kom til å havne på pallen. Det er en liten lek jeg har med meg selv, gjette på hvem som kommer til å komme først i mål. Det er som regel muskulaturen, klærne, skoene og den fokuserte holdningen som forteller noe om innsatsen personen kommer til å legge i løpet. Og denne gangen var det lett å plukke ut favoritten blant damene. For Karoline Holsen Kyte stod rett ved siden av meg.

Starten gikk og jeg sprang av sted. Det første partiet langs kaia er litt trangt og der var det mange glatte partier, så jeg visste det var lurt å gi litt ekstra i starten for å unngå å havne i en propp.

Foto: Sylvain Cavatz

Etter de første 100 meterne ble det bra med plass igjen. Jeg hang meg på en av de andre damene jeg hadde sett kom til å løpe raskt og selv om hun hadde litt forsprang tok jeg henne igjen litt etter litt. Jeg hadde regnet meg frem til at jeg lå som dame nummer 3 eller 4 så motivasjonen for å ta igjen damen foran meg var stor. Tempoet var ikke så verst, men det var ikke så lett å få en god flyt for noen partier var det så glatt at selv Icebugsene slet med å få feste. Det var spesielt vanskelig i noen av de krappe og islagte svingene inne på festningen. Likevel tok jeg igjen damen foran meg omtrent halvveis i løpet. Noe som ikke var sånn kjempe bra, for jeg er helt klart en person som foretrekke å bli dratt fremfor å ligge foran og dra. Så da jeg hadde fått en liten luke til hun jeg hadde løpt forbi gikk tempoet mitt litt ned. Motivasjonen til å gi det lille ekstra forsvant for det var ingen foran meg som jeg kunne jakte på. Og samtidig var jeg akkurat der i løpet hvor man begynner å kjenne hvor vondt det faktisk gjør å løpe 5 kilometers løp. For det er noe av det vondeste jeg vet. Tro det eller ei, det kan være like smertefullt og slitsomt som å løpe et maraton. Forskjellen er bare at det går fortere over.

Og da det var litt over 1 kilometer igjen og damen jeg hadde løpt forbi plutselig tok meg igjen måtte jeg virkelig ta meg sammen for å holde følge med henne. Da det var 400 meter igjen til mål forstod jeg at jeg ikke hadde noen sjanse til å ta henne igjen, men heia ropene fra tilskuerne i målområdet ga meg i hvert fall litt påfyll av energi så jeg klarte å få minsket mellomrommet som hadde dannet seg mellom oss.

Foto: Eivind Bye

Og da jeg kom i mål var jeg fullstendig utslitt. Jeg var helt stiv i ansiktet av kulda og innsatsen. Det å prate var vanskelig, hodet var helt tomt og beina var som gele. Jeg knipset den obligatoriske «etter løp selfien» før jeg kledde på meg polfarer outfitet igjen. Og først da fikk jeg beskjed over høyttaleren at jeg var kommet inn som nummer 3.

Plass på pallen er gøy. Spesielt når man får premie. Gavekort på Icebugs og klær fra Craft kommer godt med.

Etter å ha fått premien min tok jeg turen opp til afterrun på Skyggesiden og fikk i meg en matbit før jeg trasket ned igjen til målområdet. På vei ned heiet jeg inn løpere som var på vei inn til mål etter å ha løpt 10 kilometeren. Jeg vet hvor mye slike heiarop betyr når du løper den siste kilometeren inn mot mål. Det gir deg lyst til å gi det lille ekstra selv om du er nesten tom for krefter.

Også stelte jeg meg i medalje teltet og delte ut medaljer. Og folkens; arrangementer som dette hadde ikke vært mulig om man ikke hadde funksjonærer som gjorde slike ting. Det hadde ikke blitt noe Winterrun uten folk til å rigge opp, tenne lykter, løypevakter, folk til å dele ut medaljer og folk som rigger ned og rydder opp etter løpet. Så jeg anbefaler alle dere som setter pris på å delta på disse løpene til å stille opp som funksjonær en gang imellom. Jeg var med på nedriggingen i år, supert å få mulighet til både å delta i løpet og å være funksjonær.

I dagene fremover er det løpere i Trondheim og Bergen som får mulighet til å løpe tidenes vinterløp. Lykke til hvis du er en av dem som skal delta! Det er bare å glede seg til en helt fantastisk løpsopplevelse…

(Og har du ikke meldt deg på enda? her finner du mer informasjon om løpet)

Foto: Sylvain Cavatz

Publicerat: 2018-02-04 22:36 Kommentarer (0)



Blir du med å løpe Runner's World Trysilrypa terrengløp?

For litt over et år siden postet jeg min aller første post på Runner’s World bloggen min. Blogginnlegget handlet om at jeg hadde blitt valgt til ambassadør for terrengløpet Trysilrypa og fortalte kort om planen min for å gjøre meg klar til dette løpet. Mitt første, trodde jeg da, terrengløp noen sinne. Løpets lengde og høydeprofil skremte meg litt og forventningene jeg hadde til meg selv var bare å gjennomføre løpet løpende og med relativt god stil. Også skulle jeg ha det gøy!

Jeg var ganske ny når det kom til terrengløping, og det var faktisk Trysilrypa som fikk meg til å ta det første skumle steget bort fra den vante runden min i lysløypa og ut på ukjente stier. Jeg hadde lest om løpet på Runner’s World sin nettside og bestemte meg for at dette var et løp jeg hadde lyst til å delta på. Det var selve opplevelsen, det å skulle løpe i naturskjønne omgivelser oppe på fjellet i Trysil sammen med mange andre spreke damer som gjorde at dette var et løp som tiltrakk meg. Bilder fra løpet og beskrivelser fra tidligere deltagere fortalte om en jentehelg fylt med god stemning og mye moro. Så da Runner’s World annonserte at de søkte etter ambassadører for løpet var jeg ikke sen om å sende inn en søknad. Lite visste jeg da om hvilke muligheter denne søknaden skulle bringe med seg.

Nå, ett år og 37 blogposter senere, kan jeg igjen annonsere at jeg også i år skal være ambassadør for Trysilrypa. Og jeg er, om mulig, enda mer glad for å få være ambassadør for Trysilrypa i år enn jeg var i fjor. For i løpet av det siste året har jeg fått et skikkelig hjerte for Trysil og Trysilrypa. Fageråsen, området hvor Trysilrypa foregår, er et sted jeg alltid gleder meg til å komme tilbake til, sommer som vinter, for landskapet og utsikten der kan jeg aldri få nok av. Og i september er kanskje Fageråsen på sitt aller vakreste. Da har vegetasjonen fått vakre høstfarger, men samtidig kan du finne blåbær og bringebærbusker fulle av modne bær.

Trysilrypa er et løp jeg gjerne deltar på år etter år. For stemningen der oppe på fjellet i Trysil den første helgen i september kan ikke sammenlignes med noe annet. Det skjer noe når du samler tusenvis av spreke damer i alle aldre oppe på et fjell en hel helg. Alle prater med alle. Damene heier hverandre frem og kommer med oppmuntrende kommentarer og hilsener. For mange er denne helgen en fast jentehelg hvor venninnegjengen drar til fjels for å kose seg. Aktivitet ute i frisk fjelluft kombinert med god mat og drikke blir aldri feil. Legger du til bra underholdning og mulighet for spa og shopping blir det en alle tiders jentehelg.

Noe av det jeg liker best med Trysilrypa er at det er et løp som passer for alle damer uansett om man er vant til å løpe langt og ute i terreng eller ikke. Den lange løypa på 13 kilometer passer nok best for dem som har løpt litt, og planlegger du å løpe denne løypa fort bør du være vant til å løpe i terreng. For Trysilrypa sin 13 kilometer byr på noen tekniske utfordringer. Og noen helt fantastiske utsikter! Den korte løypa, som er på 6 kilometer, kan alle klare. Den går i lettere terreng og har færre høydemetre, men er like vakker og morsom som den lange. Trysilrypa sin 6 kilometer passer også veldig bra for dem som har lyst til å løpe kort og raskt i terreng. Så uansett om du har mye eller lite erfaring med terrengløping så er Trysilrypa et perfekt løp.

I år er Runner’s World stolt tittelsponsor av løpsklassene og tilbyr en løpepakke som inneholder alt en terrengløper jente kan ønske seg. Pakken inneholder startplass til valgfri distanse i Runner’s World Trysilrypa, racebrief med gjennomgang av løypa og tips, pastaparty, tilgang på dusj på Kulpen SPA etter løpet, festfylt premieseremoni og bankettlunsj.

Årets rypehotell er Radisson Blue Mountain Ressort Fageråsen. Hotellet ligger i gangavstand fra startområdet og har tilrettelagt litt ekstra for at løperne skal få det så komfortabelt som mulig. Sånn som mulighet for ekstra tidlig frokost på løpsdagen, løpsvennlig frokost, (les havregrøt og veganske alternativer) og på fredagen kan startnummer og goodiebag hentes på hotellet. Det er også på dette hotellet pastaparty, racebrief, premieseremoni og bankettlunsjen holdes. Men det gjelder å være tidlig ute med reservasjonen, for Rypehotellet blir fort fult.

Og har du mulighet så anbefaler jeg å ta en langhelg fra torsdag til søndag. Ta noen timer i SPA avdelingen, gå en liten tur i Fageråsen og nyte høsten på fjellet.

Runner’s World sin Trysilrypa pakke kan du lese mer om og kjøpe her.

Ses vi i Trysil den første helgen i september? Jeg er sikker på at dette blir en opplevelse du aldri vil glemme!

Publicerat: 2018-01-31 21:31 Kommentarer (0)



Tips til vinterløping

Med mitt forrige blogginnlegg har jeg kanskje klart å overbevise deg om at det er lurt å løpe ute på vinteren så nå skal jeg komme med noen gode tips til hva som skal til for å få gode løpeopplevelser ute selv om det er kaldt og mørkt.

Gode klær

Det å være kledd riktig når man løper på vinteren har utrolig mye å si. Både det å kle seg for varmt eller å kle seg for kaldt vil kunne ødelegge en løpetur. Jeg har investert litt i vintertreningsgarderoben min nettopp fordi jeg vet hvor mye klærne har å si. Hva jeg tar på meg er avhengig at hvor kaldt det er, om det er vind eller om det regner. Men hovedregelen er å kle på seg i lag. Lag med litt luft i mellom isolerer godt samtidig som det er lettere å regulere temperaturen om det skulle bli for varmt. Da kan man jo bare ta av seg et lag. På de kaldeste dagene, når gradestokken er under -5, sverger jeg til superundertøy eller ullundertøy under vinterløpetightsen og vinterløpejakken. Er det ekstra kaldt eller om jeg skal være ute i mange timer har jeg på meg en t-skjorte i ull under den langermede trøya. På dager med mye vind har jeg superundertøy med vindstopper. På føttene bruker jeg alltid ull, men tykkelsen på sokkene varierer. Er det veldig kaldt har jeg tykke sokker, men når temperaturen ligger på litt over 0 grader bruker jeg tynne. Det fine med ullsokker er at de holder deg varm på beina selv om du blir våt. Så selv om du må løpe 10 kilometer i slush vil du fortsatt holde føttene varme. På hendene bruker jeg vanter eller votter. Jeg fryser lett på hendene, så favorittløpevottene mine er et par polvotter fra Kari Traa. Men ligger temperaturen på rundt 0 grader har jeg på meg fleece vanter eller litt tykkere løpevanter. På hodet foretrekker jeg å bruke pannebånd. Dette har kanskje mest å gjøre med at det er praktisk fordi jeg har så mye hår. Men jeg bruker også hetten på jakka til å regulere temperaturen. Når det er kaldt har jeg hetten på i tillegg til pannebåndet. Blir det varmt tar jeg av hetten. Veldig enkelt. Dessuten har jeg alltid på buff. Buff er et helt genialt plagg som kan brukes på mange forskjellige måter.

Riktige sko

På vinteren løper jeg nesten alltid med piggsko. Jeg har to par som jeg bytter på å bruke, litt etter hva slags løpetur jeg skal ut på og hvordan føret er. Jeg bruker også piggsko når jeg løper i snø selv om jeg sikkert kunne brukt noen av terrengskoene mine, men jeg opplever jeg at jeg får bedre grep også i snøen når jeg løper med pigg. Jeg har forsøkt å løpe med brodder, tenkte at det var en litt billigere løsning, men det kan virkelig ikke sammenlignes med et par gode piggsko. Og følelsen jeg får inni meg når jeg løper lett og uanstrengt forbi folk som står og prøver å finne fotfeste på glatta er verdt alle penga. Det finnes mange forskjellige piggsko på markedet og en del merker har også piggfrie vintersko. Jeg trives best med Icebug, de har supert grep selv på speilblank is også har de god demping til å være piggsko. Om du ikke er vant til å løpe med pigg så har jeg forresten et lite råd; stol på skoene. På de glatteste partiene gjelder det å tørre å løpe litt ekstra på for da får skoen best feste. Tenk at piggene skal ned i isen og for å få til det må det en del kraft til.

Hodelykt og refleks

Let’s face it; det er mørkt mesteparten av døgnet på vinteren her til lands. Og jobber du fra 8-16 så er faren stor for at det er mørkt ute når du har mulighet til å løpe. En god hodelykt løser det problemet. Hodelykter er ikke billige, men se på det som en investering. En god hodelykt vil du ha glede av i mange år. Og en refleksvest eller løpeklær med masse refleks mønster er et must i mørket om du skal løpe steder det kjører biler.

 

Det finnes en hel haug med vinterløpingstæsj som du kan bruke penger på hvis du vil. Men har du det jeg har listet opp over her så er du godt rustet til både lange og korte turer i vinter. Til slutt kan jeg bare komme med noen praktiske tips:

  • Tapper telefonen seg fort for strøm når du er ute i kulda? Dagens mobiltelefoner liker ikke fukt og kulde… Pakk inn smarttelefonen i plastpose og et varmt plagg. En ullsokk funker supert.
  • Skal du på langtur i kulda? Ta med ekstra ullundertøy og pakk det inn i plastposer. Du har ikke lyst til å finne ut av at du hadde tatt på deg litt for lite klær når du er midt ute i skogen. Dessuten, skulle du være uheldig å skade deg på en langtur sånn at du må redusere tempoet vil du fort bli kald om du ikke har ekstra klær å ta på.
  • Væskebehovet er ikke like stort når du løper i kulda, men det er viktig å huske på å drikke likevel. Og dropp drikkeblære med slange når det er kaldt. Vannet i slanget fryser nemlig til is har jeg funnet ut...

 

Så da gjenstår det bare å ønske alle en god tur ut i vinter! Og om du blir like glad i vinterløping som meg, så ses vi kanskje på WinterRun i Oslo 3 februar…

Publicerat: 2018-01-04 19:23 Kommentarer (0)



Vinterløping


Er du en av dem som trekker inn på treningssentret eller tar løpetreningen inne på Bislet i vinterhalvåret? I så fall går du glipp av alle de fordelene som vinterløping gir. Jeg løper ute året rundt og du ser meg aldri på en tredemølle. Å løpe innendørs på Bislet er også helt uaktuelt. Jeg har prøvd begge deler og det er noe av det kjedeligste jeg vet om. Og bare så det er sagt, jeg tenker ikke vondt om dere som løper innendørs altså, og de som holder ut med å løpe rundt i ring inne på Bislet i 24 timer er supermennesker i mine øyne. Men for meg handler ikke løping bare om trening. Jeg løper for å få frisk luft, se vakker natur, få nye inntrykk og for å oppleve nye steder. Jeg har det rett og slett best når jeg er ute i det fri.

Å løpe utendørs hele året gir flere fordeler:

Det er mer skånsomt for kroppen

Mølleløping og Bisletløping gir ikke noe variasjon av underlaget og faren for belastningskader øker. Når man løper ute vil man kunne variere underlaget og er man ekstra heldig og det ligger snø på bakken så får man en myk og skånsom løpetur. Å løpe i snø kan være tungt og fort går det ikke, men det er helt genial trening og hvis man lar være å tenke på farten og heller fokuserer på å ha en fin løpetur så er snøløping kjempe morsomt. Og når våren kommer og snøen er borte vil du oppleve at det å løpe på bar vei eller sti er utrolig mye lettere.

Du holder motivasjonen oppe

Det er mye morsommere å løpe ute i det fri i et vakkert vinterlandskap med snødekte trær som glitrer i sola. Og alt ser annerledes ut om vinteren. Alle veiene og stiene du har blitt så vant til å løpe på i løpet av sommerhalvåret kan bli nesten ugjenkjennelige og det føles som om du løper nye steder selv om du har løpt der mange ganger før. Da blir ikke løpeturene kjedelige og monotone og det blir lettere å holde motivasjonen oppe.

Du blir mentalt sterk

Ja, for det er jo ikke alltid vakker vinteridyll. Noen dager kan det være skikkelig møkkavær med iskaldt regn, sur vind og speilblanke veier. Den vakre hvite snøen kan ha blitt forvandlet til en kald, grå sørpe som gjør at du er gjennomvåt på beina før du har løpt en kilometer. Men vet du hva? De løpeturene man gjennomfører under slike forhold er gull verdt, for de får alle andre løpeturer til å virke så mye lettere. Dessuten så er det å bli vant til å løpe i dårlig vær noe som vil gi en fordel når man løper løp. Da vil man ikke bli så påvirket av om det blåser litt eller om det regner på løpsdagen.

Du blir gladere

Det å trene ute gir en stor psykisk helseeffekt. Og dette er det forsket på altså. Faren for depresjon minsker, det gjør deg mindre stresset og det reduserer negativ tankevirksomhet. Dessuten gjør dagslys underverker for søvnen og døgnrytmen. For dagslys er med på å påvirke hormonene i kroppen som gjør at vi blir trøtte på kvelden.

Du blir friskere

For du produserer d-vitaminer når du er ute i dagslys og d-vitaminer er viktige for immunforsvaret. Dessuten så minsker faren for å bli smittet av andre når du løper ute. Bakteriene elsker treningssentre. Der er temperaturen perfekt for bakterier, luften er relativt stillestående og det er ofte mange mennesker samlet på samme sted. Du har ikke lyst til å vite hvor mange forskjellige skumle bakterier som finnes på knappene på en tredemølle…

Jeg kunne fortsatt å argumentere for det å løpe ute hele året en god stund til, men jeg tror jeg har fått frem de viktigste fordelene med å løpe ute selv når det er vinter. Og trenger du fortsatt mer motivasjon? Da kan jeg anbefale å melde deg på WinterRun i Oslo, Trondheim eller Bergen i februar 2018. Det er et løp som det virkelig er verdt å få med seg. Det er ikke ofte du får mulighet til å løpe midt i byen på en trase som er lyst opp av lykter, fakler og bål sammen med hundrevis av andre løpere. Noen av løperne er rene lys-show i seg selv, med diverse juletrebelysning snodd rundt hele kroppen. For på dette løpet premieres også den som lyser opp vinternatten mest. Dette løpet gleder jeg meg virkelig til og jeg er sikker på at dette er et løp som passer alle uansett om du løper for å vinne eller om du løper bare for å ha det gøy sammen med venner.

Bli med å løpe 5 eller 10 kilometer i Oslo 3 februar, eller klikk her for å se når du kan løpe i Trondheim eller Bergen. Og du, er du fortsatt ikke overbevist så kan du bli med å teste løypa i Oslo 8 januar. Info finner du her.

Vinterløping er gøy!

Publicerat: 2017-12-26 22:15 Kommentarer (0)



Parrizal de Beceite og Pas del Romeret

Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde blitt hver eneste dag i Spania, servert en nydelig frokost slik at vi fikk fylt opp energilagrene helt før vi skulle ut på den siste løpeturen for denne gangen.

I dag gikk turen til Parrizal de Beceite og Pas del Romeret, og igjen fikk vi oppleve helt spektakulær natur og fjellformasjoner. Dessverre var det ikke tid til en lang løpetur i dag, for vi hadde et fly å rekke ut på ettermiddagen og for å komme til flyplassen måtte vi først kjøre i 3 timer. Men en kort løpetur er bedre enn ingen løpetur og vi hadde satt vekkeklokken på tidlig så vi skulle få så mye som mulig ut av dagen.

Vi kjørte et litte stykke for å komme til utfartsstedet. Herifra løp vi et kort stykke på grusvei før vi kom inn på sti. Vi fulgte en liten elv og etter hvert løp vi inn i en ravine.

Deler av stien gikk på oppbyggede plankestier og noen ganger løp vi igjennom naturlige tuneller i fjellet.

Vi lekte oss innover i dette enorme landskapet, som egentlig bare var en diger lekeplass for folk som liker å løpe på sti, helt til guiden vår førte oss inn i en kløft og gjorde dagen vår enda litt bedre. For her var det en liten Via Ferrata og veien videre gikk oppover. Vertikalt.

Vi klatret oppover fjellveggen og fikk bedre og bedre utsikt for hvert platå vi kom til. På toppen blåste det også ganske friskt og det ga et ganske bra adrenalin kick å være så høyt oppe, uten sikring og å kjenne vinden rive i håret. Og når vi nådde toppen? Da fikk vi en helt utrolig utsikt over et spektakulært landskap. Her oppe kunne jeg fint blitt værende en stund, men som jeg tidligere har nevnt så hadde vi ett fly å rekke og guiden vår begynte å bli litt små stresset, for selv om det nå ventet så å si bare nedoverbakke, så betyr ikke det at det vil gå fort. For bratt opp betyr veldig ofte også bratt ned…

Og jeg er ingen nedoverbakke løper.

Det var ingen Via Ferrata på veien nedover, men det var veldig bratt og noen steder måtte man snu seg rundt og klatre baklengs ned. Det tok altså litt tid dette her.

Så da vi var nede ved elven igjen så var det bare å løpe så fort man kunne tilbake til bilen.

Turen kom på litt over 9 km og 472 høydemetre. Jeg fikk til og med en ny krone på Strava og da er jeg fornøyd.

Men jeg skulle gjerne hatt litt mer tid her. Eller, jeg skulle helst hatt mye mer tid her. Sånn en ukes tid kanskje. For de sier at man kan løpe rundt her i dagevis uten å måtte løpe samme sti en eneste gang.

Vi ble kjørt tilbake til hotellet og etter å ha tatt det som må ha vært tidenes raskeste dusj og presset all bagasje ned i en sprengfull koffert, satte vi oss i bilen igjen og begynte på hjemreisen. Det var en gjeng med slitne, men lykkelige løpere som satt i bilen og så ut på det vakre fjellandskapet mens vi kjørte mot flyplassen i Barcelona. Mye av tiden var vi stille og jeg tror alle kjente på den følelsen at vi ikke var helt klare for å forlate dette stedet allerede. Og når vi snakket, så var det om planene vi hadde om å komme tilbake. Hvilke løp vi hadde lyst til å delta på og hva vi hadde lyst til å oppleve mer av. Og jeg skal tilbake neste år. Minst to ganger. For jeg har lyst til å bli bedre kjent med Pyreneene også har jeg fått veldig sansen for det spanske ultratrail-miljøet. Så neste år vil jeg delta på et løp eller to i Spania. Jeg vet bare ikke helt hvilke jeg skal velge, for det er så utrolig mange spennende løp å velge mellom!

 

Publicerat: 2017-12-12 20:25 Kommentarer (0)



Langs sjøen i L’Ampolla

På lørdag morgen satte vi oss i bilen og kjørte av sted mot havet. Noe av det som gjorde denne reisen så spesiell var at vi fikk oppleve mange forskjellige steder på kort tid. Det gjorde også at det ble en veldig intensiv reise og det gikk i ett fra klokka 7 om morgenen til klokka 10 på kvelden alle dagene. Og det passet meg perfekt, for jeg er en person som trives med at det skjer noe.

Kontrasten mellom fredagens løpetur i høyfjellsområdet Canfranc og lørdagens løpetur på stier langs kysten av L’Ampolla kunne ikke vært større. Denne dagen var det over 18 varmegrader og bare en mild bris fra havet som gjorde at jeg kunne løpe i korte shorts og sports-bh. Helt nydelig å kunne løpe så lettkledd i slutten av november!

Kyststien vi løp på var som en berg og dalbane med hele 23 oppover og nedover bakker på de 14 kilometerne vi løp. Stien varierte også veldig og vi løp både på vei, lettløpt sti, mindre lettløpt sti, sandstrand, rullesteinstrand og trapper. Noen partier måtte man også klatre litt. Flere steder løp vi på smale stier langs stupbratte klipper hvor det var langt ned til det turkise havet under oss, utrolig vakkert og heftig.

Vi lekte oss av sted og nøt det gode været og den fantastisk vakre naturen da Angelika plutselig bestemmer seg for å ta et skikkelig supermann stup rett foran meg på stien. På ett av de letteste partiene. Etter å ha forsikret meg om at hun var i live og ikke livstruende skadd og fått henne på beina dro jeg frem mobilen og knipset et bilde av henne. Sånt må jo dokumenteres.

Så fikk vi skylt sårene litt og forbundet de som blødde verst med litt papir og en buff, (jeg finner stadig flere gode grunner til å ha med buff på tur), før vi fortsatte videre. Terrengløping er risikosport. Angelika tok det litt roligere etter fallet så jeg løp forbi henne. Denne dagen løp vi ganske spredt. Det var tydelig forskjell på energinivået i gruppen og etter noen netter med litt lite søvn var jeg ikke den som lå i tet. Men det gjør ingen ting at man ikke alltid løper veldig tett sammen i en gruppe, noen ganger er det fint å kunne løpe litt i for seg selv i sin egen lille boble, nyte omgivelsene og så dele gleden med de andre i gruppa når man innimellom stopper opp på de litt ekstra fine stedene for å knipse bilder og få i seg litt energi i form av sjokolade, gels og bananer.

Vi tok mange slike små pauser og koste oss skikkelig, men likevel føltes det som om turen var over så alt for fort for plutselig var vi fremme ved destinasjons stedet. Der ventet en bil som kjørte oss tilbake til start. Nå fikk Angelika renset sårene sine skikkelig. Mens vi ventet på førstehjelpsutstyret måtte jeg og Sanna benytte oss av muligheten til å løpe fra oss på stranden. Barfot. Det var så deilig å ta noen raske drag langs vannkanten i den myke sanden. Strandløping er noe jeg får gjort alt for sjeldent.

Da førstehjelpsutstyret var hentet fikk jeg oppgaven med å stelle sårene til Angelika. I Spania bruker de helt andre produkter enn jeg er vant til å bruke, men prinsippet er jo det samme. Skylle sårene godt med noe som tar knekken på bakterier og så plastre og stripse de sårene som er åpne og der man ser at bakterier lett kan komme til. Skrubbsår som ikke blør har det best uten plaster på. Og jo mer det svir, jo mer effektivt er det sies det. I følge Angelika svidde oxydert vann og jod noe innmari.

Jeg synes selv jeg gjorde en helt tipptopp innsats med sårstellet. Kanskje ikke sånn veldig mye empati å hente fra meg, men altså Angelika; sånn går det når man ikke ser seg for…

Litt moro skal man jo ha.

Etter at dagens gode gjerning var gjennomført tok vi oss litt å drikke på en lokal strandbar og nøt en vakker solnedgang før vi satte oss i bilen og kjørte til hotellet i Beceite som vi skulle sove på den siste natten i Spania. Der ventet det oss litt snacks og god vin før vi ble servert en nydelig 3-retters middag med enda mere god vin. Og så var det rett i seng, for neste morgen måtte vi tidlig opp om vi skulle rekke å løpe før vi begynte på hjemreisen.

Og løpe ville vi!

 

 

 

Publicerat: 2017-12-03 20:17 Kommentarer (0)



Canfranc-Canfranc

Etter en natt i Rodellar gikk turen videre til Canfranc, helt på grensen til Frankrike. Området her var helt annerledes enn Rodellar og Alquézar. Her lignet det mer på alpene og norske fjell. Vi var på 1600 høyde og temperaturen var mye lavere her oppe. Her lå det flekker av snø og fjelltoppene var hvite. Uansett hvilken vei jeg så var utsikten fantastisk. Vi løp litt oppover i høyden langs den Spansk-Franske grensen. Over oss svevde store fugler som den spanske guiden vår prøvde å forklare oss hva het. Jeg tror vi kom frem til at det var Falker.

Flotte var de i hvert fall. Dagens guide, Alex, fortalte oss om ultraløpet som arrangeres her hvert år. Canfranc-Canfranc er et av Spanias tøffeste løp. Den lengste distansen er på 100 kilometer og med 8848 høydemetre. Vi snakker opp Mount Everest faktisk. Og plutselig hadde jeg et nytt langsiktig mål. For her var det så vakkert og det guiden fortalte om løpet gjorde at jeg bestemte meg for at denne utfordringen skulle jeg ta. Men det blir nok ikke neste år, jeg trenger litt mer tid på å bli klar for et slikt løp. Dessuten så er ikke dette et løp hvem som helst kan melde seg på. Her må man faktisk søke om å få være med. Du må legge ved en form for løps CV som viser at du er i stand til å gjennomføre et slikt løp.

Men en dag så skal jeg.

Etter å ha løpt litt på den Fransk-Spanske grensen tok vi bilen til en annen del av løypa til Canfranc-Canfranc. Og nå ble det mye oppoverbakkeløping. Lykke!

Temperaturen hadde nå steget så mye at jeg måtte bytte ut de lange tightsene med korte shorts. Jakka trengte jeg heller ikke lenger. Solen varmen godt selv gjennom skylaget og vi var for det meste i le for vinden. Jo høyere opp jeg kom jo finere ble utsikten. For hver sving stien gjorde ble jeg overasket over at det var enda vakrere enn det hadde vært for et øyeblikk siden. Her kunne jeg ha løpt hele dagen. I mange dager.

Tiden gikk så alt for fort og vi måtte starte på nedturen lenge før jeg følte meg ferdig med løpeturen. For når jeg løper sånne steder har jeg ikke lyst til at løpeturen skal ta slutt.

Så ble det nedoverbakkeløping. Og det er noe jeg forstår at jeg må øve mer på, for om jeg skal løpe lange løp i fjellet så vet jeg hvor jeg kommer til å tape mest tid.

Men vi hadde det gøy og lekte oss nedover stiene, tok litt bilder og lo masse. Denne gjengen her vet virkelig hva løpeglede vil si!

Etter litt energi påfyll, brød med spansk skinke og god ost ble favoritt matpakken og det vi tok med oss på tur hver dag, tok vi turen til jernbanestasjonen i Canfranc. Den er ikke i bruk lenger, men som du kanskje forstår så er dette en av Canfrancs stoltheter.

Så ble det kaffe, øl, Cola, vann og varm kakao på den lokale baren i Canfranc før turen gikk videre til kveldens hotell.

Og selv om det hadde vært shortsvær og fin temperatur midt på dagen så hadde kulda kommet utover ettermiddagen og satt seg i alle sammen, så da vi kom til hotellet løp alle jentene ned i hotellets spa og satte seg i badstuen. Det var helt nydelig. Og da vi satte oss i hotellets restaurant litt senere så var det en veldig blid gjeng som spiste en bedre 3-retters middag med god spansk vin til.

Og om det ikke hadde vært for at vi skulle opp grytidlig neste morgen for å dra videre til neste eventyr så hadde vi sikkert sittet der til langt på natt og hygget oss.

 

 

Publicerat: 2017-11-30 19:26 Kommentarer (0)



På eventyr i Pyreneene

Tidlig en onsdag morgen i slutten av november dro jeg en tung koffert etter meg ned til togstasjonen på Hauketo. Snøen dalte ned og jeg var glad for at jeg hadde valgt å ta et tidlig tog, for jeg så for meg at det snart ville bli det vanlige trafikk-kaoset som det blir hver vinter når den første snøen faller. Det kjentes ut som det helt perfekt tidspunktet å reise av sted på oppdagelsesferd til de spanske Pyreneene.  Kofferten var fullastet med løpeklær beregnet på alle årstider, for selv om jeg hadde googlet og gjort litt research hadde jeg ikke blitt helt klok på hvilke værforhold som ventet meg. Oppe i høyfjellene var det allerede en del snø og temperaturer på rundt 0 grader på morgenen mens temperaturen nede ved sjøen lå på rundt 18 grader. Og jeg skulle løpe begge steder og midt i mellom.

Jeg skulle reise til Spania alene og møte resten av reisefølget mitt der. For selv om jeg ikke har noe imot å løpe alene så er det alltid morsommere å dele slike opplevelser med andre likesinnede og løpeglade folk. Denne gangen skulle jeg være så heldig å få tilbringe noen dager sammen med blant annet Angelika, Sanna og Sofia som alle sammen blogger for RunnersWorld.

Da jeg hadde kommet frem til flyplassen, sjekket inn bagasjen og var på vei igjennom sikkerhetskontrollen fikk jeg inn en gruppe-melding på telefonen fra en av de andre i reisefølget med den ikke fult så trivelige beskjeden om at flyet deres var blitt innstilt og at det flyet de måtte ta i stedet først ville lande i Barcelona nærmere kl 21 på kvelden. Sofia svarte at hun stod fast i trafikk-kaos, Sverige blir vist like overrasket som Norge når det begynner å snø, så hun var usikker på om hun ville rekke flyet sitt. Så jeg forstod at dette ville bli en lang dag. Heldigvis tikket det inn en melding fra Sofia rett før jeg skulle gå om bord på flyet om at hun hadde rukket flyet sitt i siste liten.

Det føltes litt uvirkelig da jeg gikk av flyet i Barcelona og kjente solen varme. Her var det sommer og jeg hadde bare lyst til å få på meg shorts og løpesko og løpe av sted.

Jeg plukket opp bagasjen min og gikk ut i ankomsthallen hvor Angelika stod og ventet på meg med et stort smil rundt munnen. Hun hadde løpt Valencia Marathon noen dager tidligere og hadde tatt toget derifra til Barcelona for å møte oss. Etter en kopp kaffe og litt mat dukket også Sofia opp og tiden går heldigvis mye raskere når man er flere sammen som deler interesser.

En god del kaffe, litt mat, en veskenapping, en tur til politistasjonen og fire turer med transterminal bussen senere, kunne vi endelig ta imot resten av reisefølget og så kunne del to av reisen starte. For nå ventet det noen timer med bilkjøring opp til byen Alquézar.

Det var mørkt hele bilturen og vi kom ikke frem til hotellet før langt på natt så da vekkeklokken ringte neste morgen klokken 07.00 ble jeg helt målløs av den fantastiske utsikten som møtte meg da jeg gikk ut på balkongen.

For et sted å få oppleve en soloppgang!

Dagens program var tett; først frokost og litt informasjon fra guidene våre, så fikk vi en liten omvisning i Alquézar før vi reiste av sted til Rodellar.

På veien til Rodellar ble jeg bare mer og mer gira på å komme meg ut og løpe. For nå som det var dagslys kunne jeg se hvor fint område vi var i.

Vi sjekket inn på hotellet i Rodellar og skulle løpe derifra. Hotellet befant seg på omtrent 750 meters høyde og vi skulle opp på over 1120m. Jeg har aldri løpt så høyt før, så jeg ble litt overasket over hvor mye høyden påvirket meg. Pulsen løp løpsk og det føltes som om jeg fikk alt for lite oksygen. Bakkene oppover var utrolig tunge og det føltes som om jeg var i elendig form. Det at det hadde blitt minimalt med søvn i løpet av natten bidro heller ikke på noen positiv måte.

Heldigvis ble det mange bildestopp og filming så det ble nok pauser på vei oppover. Men da vi nærmet oss den første toppen skjedde det en endring som gjorde at ting føltes mye lettere. Det var lettere å pust og det føltes som om energinivået økte. Etter det gikk løpeturen som en drøm og jeg løp rundt med et stort smil om munnen for uansett hvor jeg snudde hodet så var det noe vakkert å se på. Underlaget varierte mellom fast fjell, løs stein og mer eller mindre myk jord. Solen varmet godt og jeg angret nesten litt på at jeg ikke hadde tatt på meg en kortere shorts.

Det var først da vi skulle begynne å løpe nedover igjen at jeg syntes ting gikk litt trått. Jeg er ikke så veldig glad i å løpe nedover og har ikke noen god teknikk i nedoverbakker. Så da føler jeg meg alltid som en snegle.

Og veien nedover var bratt, gikk langs høye stup og hadde masse løse steiner. Så jeg tok det rolig. Men jeg kjente nedoverbakken godt i lårene så jeg var utrolig glad da det endelig kom en oppoverbakke igjen etter all nedoverbakke løpingen.

I løpet av løpeturen fikk vi mye tid til å bli bedre kjent med hverandre og for hver time som gikk ble jeg mer og mer sikker på at dette ville bli en morsom reise. For samtalene gikk lett og latteren satt løst. Da vi sent på ettermiddagen kom tilbake til hotellet og ble servert tapas var det en gjeng med slitne, men veldig lykkelige løpere som satt rundt bordet og delte bilder og minner fra dagens løpetur.

Og da jeg gikk til sengs den kvelden gledet jeg meg skikkelig til neste dags løpetur.

To be continued…

Publicerat: 2017-11-27 22:14 Kommentarer (0)



Silva NightRun og ØTC-hodelyktløpet

Silva NightRun var det perfekte løpet å avslutte en helt fantastisk løpssesong med. Jeg har vært så heldig å få løpe utrolig mange forskjellige løp i år 2017. Jeg har løpt korte og lange distanser både på asfalt og i terreng, men alle sammen har foregått i dagslys. Da passet det bra å la de to siste løpene være løp som foregikk i stummende mørke med bare månen, stjernene og en hodelykt til å lyse opp veien for meg.

Selv om begge løpene var hodelyktløp, så var det to vidt forskjellige løp. Østmarka Trail Challenge- hodelyktløpet, som ble mitt første hodelyktløp, var et 11+ km langt løp som gikk på noen av mine favorittstier i Østmarka. Ikke en lettløpt runde akkurat, for det er noen stupbratte bakker å løpe både opp og ned og deler av løpet går på det jeg kaller «teknisk sti» og som en venninne av meg som er vant til å løpe i Nordmarka kaller «ufremkommelig terreng».

Helt perfekt for meg altså.

(Foro: Østmarka Trail)

En annen ting jeg elsker med ØTC-hodelyktløpet er at det er et lite arrangement og de som stiller til start er helt klart folk man kan kalle «spesielt interesserte». Og jeg blir så glad når jeg treffer andre som er like glad i stiløping som meg selv!

Jeg hadde ingen planer om å havne på pallen denne gangen, for en rask titt på startlisten viste at det stilte noen orienteringsløpere i dameklassen. Men jeg skulle ha det gøy. Også hadde jeg et håp om å få best plassering sammenlagt når man la sammen plasseringen min i ØTC- flyktningruta og ØTC- hodelyktløpet, for før har det gitt tittelen Kongen og Dronninga av blåmerka.

Kort oppsummert så ble det en helt magisk vakker løpetur i raskt tempo, uten noen knall og fall og uten noe feil løping, men med gjørme opp til knærne, (blir ingen skikkelig løpetur hvis jeg ikke plumper uti et gjørmehull minst en gang). Utrolig nok klarte jeg å løpe opp den bratteste bakken uten å få det med meg. Det er noe av det morsomme med å løpe i mørket, dybdesynet forsvinner litt og man ser ikke hvor bakkene ender.

(Foto: Østmarka Trail)

Jeg endte på en 4. plass i dameklassen, og når man legger det sammen med 3. plassen min på ØTC-flyktningruta blir det beste plassering sammenlagt av damene. Synd for meg at de hadde bestemt å ikke kåre Kongen og Dronninga av blåmerka i år…

En uke senere var jeg igjen klar for å løpe raskt i mørket. Denne gangen var det Silva NightRun og det var nesten litt trist å tenke på at dette var årets siste løp for min del, men humøret var likevel på topp da jeg fant veien inn i folkemengden i startområdet ved Sognsvann. Herlig positiv speaker, bra musikk, bål, blide folk og bra stands. Går ikke an å ikke bli i godt humør av slikt!

Jeg må ærlig innrømme at dette er det løpet jeg hadde forberedt meg minst til i år. Jeg hadde en tanke om at det skulle løpes på grus og sti og sånn omtrent 8 kilometer, men bortsett fra det så hadde jeg ikke undersøkt noe når det gjaldt løypeprofil. Var litt nedtur da jeg hørte at speakeren fortalte at hele løypa gikk på grusvei, men at det var litt huller i veien her og der. Hva? Ikke noe sti?! Da var det kanskje ikke nødvendig å stille til start i terrengsko…

Men med et litt vondt kne var uansett ikke forventningene til meg selv veldig høye og tanken var å ta dette som en rask treningstur i skogen og med fokus på å ha det gøy.

Men så skjer det jo noe med meg da, når jeg står der på startstreken sammen med flere hundre andre løpere og venter på at starten skal gå. Konkurranseinstinktet mitt slår til og uten at jeg helt klarer å styre det så løper jeg på med alt hva jeg har.

Og det gikk ganske så fint til å starte med. Jeg holdt en god fart og følte vel at alt gikk strålende fint. Og det gjorde meg ingen ting at det gikk litt oppover. Og litt til oppover. Og enda mer oppover. Og da en mann passerte meg og pesende spurte «hvor lang er denne bakken egentlig?» kunne jeg ikke svare, men det var nøyaktig det samme spørsmålet jeg stilte meg selv for denne bakken virket endeløs.

Som jeg allerede har nevnt så skjer det noe med dybdesynet og evnen til å se avstander når man løper i mørket. Men i motsetning av det som skjedde da jeg løp ØTC-hodelyktløpet, da jeg kom meg opp en monsterbakke uten å være klar over det, så løp jeg nå en bakke som bare fortsatte i det uendelige. Jeg er glad i bakker altså, men jeg liker å være forberedt på dem. Det er mye lettere å løpe opp en bakke du har løpt før eller i hvert fall vet sånn omtrent hvor lang og bratt er, enn når man bare løper oppover og ikke vet hvor lenge det vil fortsette.

Jeg har sjeldent vært så glad i løpet av et løp som da nedoverbakken endelig kom.

Og nå var det bare nedover. Jeg kjente det litt i kneet når jeg løp nedover, men mengder av morsomme stoffer som endorfiner og adrenalin gjorde at det ikke var noe kjempe problem.

Jeg klarte til og med å ta igjen noen det siste stykket inn mot mål.

Og da jeg kom i mål og fikk refleksmedalje rundt halsen, varm supper i magen og litt Vitamin Well til å slukke tørsten med var jeg like lykkelig som jeg alltid er etter å ha løpt løp.

Stemningen i målområdet var super og det var premieutdeling med fine premier til de tre beste kvinner og menn, klassevinnere og uttrekkspremier. I dette løpet var det mange raske damer og menn som stilte og jeg var veldig fornøyd med en 14.plass i dameklassen.

Nå er det altså ingen flere løp på programmet før neste år. Nå skal det bli mange fine og morsomme løpeturer og mengden kilometere pr uke skal økes. Men først skal kroppen få tid til å hente seg inn litt igjen. Det virker som om kroppen min trenger en uke med litt mindre løping og litt mer styrketrening. Men neste uke begynner jeg for fult igjen.

Og det gleder jeg meg til!

 

 

Publicerat: 2017-11-13 22:48 Kommentarer (0)



40 träffar Sida: 1 2 3 4 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Blid og positiv jente på 30 år som bor i Oslo. Løper så ofte jeg kan og trives best ute i skog og mark. Løper fordi det er gøy og fordi det gjør meg glad. Det morsomste jeg vet er å løpe på nye stier og oppdage nye steder. Gjerne i teknisk krevende terreng med bratte oppoverbakker og helst med gjørme til langt over knærne. Jeg løper ute hele året uansett vær og du ser meg aldri på en tredemølle. Motto: Det er i motbakke det går oppover Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Hurra! Endelig fikk jeg deltatt på mitt første Oslo winterrun. Det var på tide, og det var veldig ... [Läs mer]

Wenche WikstrømMer

Maraton trening krever tid men hver time er en investering. På de lange rolige løpeturene mine ... [Läs mer]

Abelone LyngMer


I april skal jeg løpe min hittil lengste distanse noen sinne. Da skal jeg løpe Österlen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser