Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Dørstokkmila over til vinterland

Vinteren har meldt sin ankomst med minus grader, snø og is. Dagene blir stadig kortere og hodelykta har igjen blitt fast følge når jeg skal ut på løpetur, (selv om jeg enda ikke har kommet inn i rutine med å lade batteriet etter bruk). På Facebook og andre sosiale medier dukker det opp flere og flere poster med innendørsløping og mølleøkter. Magasiner og blogger kommer med mange gode tips til mølle-økter, være seg langtur på mølla eller raske intervaller og på forumene blir de klassiske mølle-trådene tatt opp igjen. Og jeg må innrømme, at selv om jeg egentlig er veldig glad i vinterløping, så har det krevd litt ekstra av meg å ta turen ut de siste dagene.


Balaclava og polvotter 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Men iført polvotter, balaclava, og to lag både på over og underkropp har jeg trosset de iskalde morgenene og ettermiddagene og løpt ute. Når du leser dette så lurer du kanskje på om jeg befinner meg på Røros eller i Kautokeino, for her i Oslo har temperaturene jo ikke vært så kalde at balaclava har vært nødvendig riktig enda. Og det har du rett i. Den har kommet av relativt fort, på samme måte som polvottene har blitt tatt av og på og glidlåsen på jakken har blitt dratt ned og opp mange ganger i løpet av turen. For det er jo ikke så ille når jeg først har kommet litt i gang. Da kjennes det egentlig bare behagelig ut. I hvert fall så lenge jeg ikke stopper opp eller senker tempoet veldig.

Den vanskelige overgangen

Det handler vel mest om den beryktede dørstokkmila. Det er den jeg kler meg så godt for å komme meg over. For jeg har vært ute noen skikkelig kalde dager før, og vet både hvordan det kjennes og hvordan jeg skal håndtere det i forhold til klær og aktivitetsnivå selv om det kryper ned mot -40 grader. Og jeg vet at den mentale biten vil bli lettere for hver tur jeg tar fremover.

Jeg må bare bli vant til vinterløping igjen og få noen påminnelser om hvor fantastisk fint det er å løpe ute om vinteren på hvitkledde stier og nyte en sen soloppgang, eller en tidlig solnedgang, hvor himmelen står i brann før mørket senker seg og alt du kan se er det som lyset fra hodelykten treffer så det føles som om du løper i din egen lille lysboble. Snøfnugg i lufta, hvitkledde trær og kritthvit snø som får det til å se ut som tusenvis av bittesmå diamanter ligger spredt utover bakken og som demper all lyd. Ekte vintermagi som får meg til å føle at jeg løper rundt i en eventyrverden hvor jeg når som helst kan møte på en faun eller høre lyden av sledebjeller.

(Foto: Inov-8 Scandi)

For vinteren kan være en helt fantastisk tid å løpe ute på.
Men den kan også være sur og kald, mangle snø samtidig som den byr på speilblank is eller gjørmeblandet sørpe. Sånn er det bare.

Løpeturen er (som regel) best ute

Uansett så vet jeg at jeg ikke vil bytte ut uteløpinga med innendørs økter på Bislet eller intervaller på mølla på treningssenteret, (bortsett fra de siste ukene før TCC Costa Rica, for da må jeg nok vende kroppen til å løpe i varmen igjen). For selv de kalde og grå vinterdagene byr på fine sti-eventyr. Og uansett hvor klisjé det måtte høres ut, så angrer jeg aldri på en løpetur ute.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og jeg kan love deg at det er de sureste vinterdagene dagene som gir mest mentalstyrke poeng i banken...

Men...

Nå skal jeg ikke svartmale mølleløping og økter i kjelleren på bislet helt, for folk er forskjellige og har forskjellige mål med løpingen. Og jeg ville ikke anbefale noen å løpe de hardeste intervalløktene ute på glattisen. Men jeg anbefaler å ikke legge uteløpingen helt død i vinter, nyt heller mulighetene vinteren byr på når det gjelder uteløping (og vil du vite mer om hvorfor du bør løpe ute på vinteren så har jeg skrevet et innlegg med 5 gode grunner til vinterløping).

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og trenger du mer inspo til vinterløpinga så skaff deg årets siste utgave av Runner's World når det kommer ut i midten av November. Det er en utgave som er fullstappet av tips til hvordan du som løper kan overleve den lange nordiske vinteren.

Publicerat: 2019-11-09 09:28 Kommentarer (0)



TCC Costa Rica 2020? Jeg er med!

(Foto: Ian Corless)

Velkommen til Costa Rica. Et frodig paradis som ligger på den tynne armen som forbinder Sør-Amerika med Nord-Amerika og deler Det karibiske hav fra Stillehavet. Landet er kjent for sitt rike dyre og planteliv, for selv om landet er et av de minste i hele verden befinner hele 5% av alle verdens arter seg i dette landet som består av både jungel og regnskog, lange og vakre strender, fantastiske fossefall, ville elver og mange høye fjell og vulkaner. Kombinert med tropiske temperaturer og et folk som lever etter filosofien «Pura vida», (det rene eller det enkle livet), er dette den sanne oppskriften på hva et tropisk ferieparadis er. Eller løpeparadis da. For dette må jo være det perfekte stedet å ta på seg løpeskoene og dra på oppdagelsesferd!

TCC Costa Rica

Forkortelsen står for The Coastal Challenge Costa Rica og er et etappeløp på 236km med hele 10000 høydemeter som går over 6 dager. Det finnes også en kortere variant på 155km hvis man ønsker det. Løpet går i februar måned, nærmere bestemt 9-15 februar, og tar deg med på et løpeeventyr utenom det vanlige langs Costa Ricas vestkyst. I løpet av 6 dager får man oppleve å løpe på vakre strender langs stillehavskysten, gjennom frodig jungel og regnskog, opp i høylandet og på vakre fjellstier. Du vil krysse elver, løpe forbi vakre tropiske vannfall og se eksotiske dyr og planter på din vei.

(Foto: Ian Corless)

TCC Costa Rica regnes som et av de beste terrengløpene i verden og tidligere deltagere beskriver løpet som en komplett løpeferie hvor du løper i en fantastisk natur på dagtid for så å nyte et avslappet og behagelig all inklusive camp liv på kvelden. For i motsetning av mange andre etappeløp er ikke TCC Costa Rica et løp hvor du må drasse med deg alt av klær, mat og utstyr når du er ute og løper. For all del, det er moro med self sufficient løp også, men helt ærlig, det er ganske deilig med et løp hvor du slipper å ha med deg alt fra fem dagsrasjoner med mat til nok medisinsk utstyr for å kunne utføre en aldri så liten tå amputasjon.

(Foto: Ian Corless)

TCC Costa Rica får du servert alle måltider gjennom døgnet på camp og snacks og fuel på drikkestasjonene. De har et team som flytter campen og all bagasjen din til neste camp-område og du kan ha med deg så mange sko og forskjellige sett med klær som du bare vil. Det er både dusj og toalett fasiliteter på camp så du slipper å gå helt «back to basic». Og har du familie som har sett seg lei av at du stikker av gårde på løpe-egotrip flere ganger i året så har TCC Costa Rica løst det problemet med å gjøre det mulig for familie å være med på turen, nyte camp-livet og ikke minst; være med på skreddersydde opplevelsesturer på dagtid mens du er ute og løper.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes i hvert fall at dette høres ut som en drømme løpeferien.

 

(Foto: Ian Corless)

"Queen of the ice" meets the heat

Jeg kaller det «løpe ferie», men når det er sagt så skal det også sies at dette ikke kommer til å bli en enkel match. For selv om distansen virker overkommelig med dagsetapper på mellom 32 og 52km, foregår dette løpet i et tropisk klima hvor temperaturen på dagen når opp mot 35 varmegrader og en luftfuktighet på opp til 75%.

La sykepleier Abelone, (aka Queen of the Ice), gi deg en rask innføring i problemstillingen varme + høy luftfuktighet + høyt aktivitetsnivå:

Svette er en av kroppens viktigste måter å regulere kroppstemperaturen på. Når kroppen blir varm og begynner å svette vil svettelaget som ligger på huden etter hvert fordampe og denne prosessen virker kjølende. Jo høyere luftfuktigheten er, jo lenger tid vil det ta for svetten å fordampe, og jo vanskeligere blir det for kroppen å kjøle seg ned. Siden kroppen ikke oppnår en kjølende effekt øker svetteproduksjonen som igjen øker faren for dehydrering og overopphetning.

(Foto: Ian Corless)

Ved overopphetning stiger kroppstemperaturen opp til 40 grader, (stiger den ytterligere kaller vi det heteslag). Så forestill deg nå at du har høy feber og legger av sted på et aldri så lite maraton… Du skjønner tegninga?

Nå har jeg løpt noen løp i varme omgivelser tidligere og jeg husker både UTCT og UTSS, for ikke å snakke om fjorårets Ecotrail Oslo som i overkant varme løpeturer. Jeg har overlevd dem, kanskje attpåtil håndtert varmen bedre enn mange andre, men likevel er det noe som sier meg at 6 dager med løping i slike temperaturer vil være noe av det tøffeste jeg har gjort. Eller, i hvert fall like tøft som da jeg løp Beyond the Ultimate Ice Ultra i Februar 2019 hvor temperaturen var nede i -38 grader på det kaldeste.

Over 70 grader i temperaturforskjell mellom de to løpene altså.

(Foto: Ian Corless)

Planen videre

Jeg har i underkant av 3 måneder til å forberede meg til TCC Costa Rica. Og siden det ikke krever mye innkjøp og planlegging i forhold til utstyr kan jeg bruke tiden min på å finne ut av hvordan man overlever 236 kilometer i fuktig hete, bli godt kjent med løypeprofilen og finne ut av hvilke sko og klær som egne seg best til dette løpet. Siden jeg bor i Norge vil det by på utfordringer å trene på å løpe i heten nå som temperaturen synker lenger og lenger ned på gradestokken. Jeg har ingen intensjon om å jakte på en plass på pallen. Den jobben kan gjengen med eliteløpere som er påmeldt TCC Costa Rica 2020 få ta seg av. Og det er en sterk gjeng som stiller til start; Brittany Peterson, Kelly Wolf, Katlyn Gerbin, Julien Chorier, Jordi Gamito og Andy Symonds for å nevne noen.

Men for meg handler dette løpet om å oppleve Costa Rica og «Pura Vida», og derfor gleder jeg meg til februar uten for mye bekymringer for distansen, temperaturen og luftfuktigheten. Det skal jeg nok klare å overleve og jeg vet at TCC Costa Rica har et fantastisk team som vil gjøre alt de kan for at jeg fullfører løpet og får en opplevelse for livet.

(Foto: Ian Corless)

 

Publicerat: 2019-11-04 12:00 Kommentarer (0)



5 ting du ikke bør gjøre når du løper en Ultra (og hvordan du unngår å gjøre det)

Jeg får en del spørsmål fra løpere som skal løpe sin første ultra om jeg har noen gode tips og råd. Og det har jeg jo. For jeg har vært igjennom en «prøve og feile» prosess og har gjort meg noen tanker rundt hva som er lurt og hva som ikke er lurt når man skal løpe et ultraløp. Så her kommer mine topp 5 råd om hva du ikke bør gjøre når du skal løpe et ultraløp og hvordan du kan unngå å gjøre det.

1: Løp deg bort

Et par kilometer fra eller til spiller vel ingen rolle når du først skal løpe 100km? Jo, det gjør det. Det å plutselig oppdage at du har løpt en kilometer i feil retning under et løp kan virkelig ta knekken på selv de mest hardbarka ultraløperne. Å løpe tilbake samme vei du nettopp har kommet samtidig som du vet at de foran deg har fått et enda lengre forsprang mens de som var bak deg kanskje har løpt forbi deg er en skikkelig motivasjons killer. Nå skal det sies at slike små sidespor og navigasjonsfeil kan være skikkelig morsomme også, i hvert fall i etterkant. Mange av de morsomste minnene mine fra ultraløp er nettopp når jeg har forvillet meg litt bort fra den originale løpstraseen. Som da jeg bommet på et merke på UTSS 90km og endte opp med å klatre oppover i en elv med små fossefall (den historien kan du lese om her).


Hvordan unngår du det?

For det første, følg med på løypemerkene. Synes du det er lenge siden du så et merke sist, så er det antagelig det. Stopp heller opp litt og se om du ser et merke foran eller bak deg.
Legg inn løypa på klokka di. Dette er den funksjonen på klokka mi, (jeg har en Garmin 935, og den er ikke sponset), som jeg har satt aller mest pris på under ultra løp. For selv om du prøver å følge med på merkingen så godt du kan så hender det at det er litt langt mellom hvert merke, eller at noe har skjedd med merkene (noen har ryddet i skogen, dyr har spist merkene eller merkene har viklet seg inn i buskas og er vanskelig å se). Da hjelper det å ha løypa lagt inn på klokka for da kan du se om du er på rett vei eller ikke.
Bli kjent med løypeprofilen i forkant av løpet. Det gir deg en liten peiling på om du er helt på bærtur (eller klatretur) hvis du plutselig befinner deg et sted som er hakket mer luftig og teknisk enn løypeprofilen har gitt inntrykk av.

2: Still dårlig forberedt til start

Du må gjerne glemme drikkeflaske og gels når du skal løpe 10 for Grete eller halvmaraton i London, og om du ikke har trent sånn kjempe mye før løpet gjør det ikke all verdens. For 21 kilometer kommer de fleste seg igjennom på en eller annen måte og om det skulle gå helt skeis så er det ikke noe verre enn at du hopper av løpet ved første og beste kafe. Men skal du løpe en ultra i terrenget krever det litt forberedelse. Å glemme essensielle ting som hodelykt hvis løpet er så langt at du kanskje blir nødt til å løpe i mørket, eller å ikke ha en vind og vanntett jakke i sekken i tilfelle væromslag oppe på fjellet kan ikke bare gi deg straff i form av ekstra tid eller enda verre, diskvalifisering. Det kan også gi deg skikkelig problemer når det blir så mørkt at du ikke ser stupet som er rett foran deg eller når været plutselig skifter og du står iskald oppe på toppen av et fjell, gjennomvåt av regn og med vind i styrke liten kuling rett i fleisen. Det å «bare hoppe på» et løp uten å ha trent eller sjekket løypeprofilen er også helt greit om det er et løp som foregår midt i bykjernen, men på en ultra vil det ikke være like enkelt å bare droppe ut når du skjønner at det var litt tøffere å løpe de 60 kilometerne enn du hadde trodd og at litt trening i forkant hadde vært lurt. Dessuten er du nesten garantert en eller annen form for skade hvis du like vel går for full distanse.

(Foto: Sylvain Cavatz)


Hvordan unngår du det?


Veldig enkelt: forbered deg til løpet! Les løypeprofilen, les utstyrs listen og pakk sekken god tid i forveien. Snakk med andre som har løpt det aktuelle løpet eller et lignende løp tidligere. Og tren på det du skal gjøre. Melder du deg opp på et 100 kilometer fjell løp i Pyreneene med over 8000 høydemeter, hjelper det ikke å løpe frem og tilbake langs Frognerkilen 3 dager i uka. Løp gjerne igjennom hele eller i hvert fall de mest krevende partiene på forhånd hvis du har mulighet til det. Og det er bedre å undervurdere seg selv enn å være alt for skråsikker. Ikke gjør samme feil som Jim Walmsley. Ta med en liten hodelykt til nødstilfelle, selv om du regner med å være i mål før solnedgang.

3: Dropp å spise og drikke


Uansett hva folk sier eller mener, her er hva en sykepleiers sunne fornuft sier om saken: å løpe mange mil uten påfyll av mat og drikke er en veldig dårlig ide.
Kroppen trenger energi for å kunne løpe i flere timer, så du sparer ikke noe på å droppe å stoppe på matstasjonene for å dytte i deg litt næring eller ved å slanke vekten på sekken ved å minimere mengden løper-fuel. Men nå er det sjeldent jeg hører at grunnen til at folk går på en smell er at de bevisst ikke har villet spise eller drikke under et løp. Som regel skyldes det heller at man glemmer å spise og drikke eller at man etter hvert mister matlysten fullstendig og kanskje til og med bli kvalm og uvel. Det kan også være at den favoritt sjokoladen din smaker høgg når du når toppen av Gulekoppen på Hornindal rundt eller at det eneste du har skikkelig lyst på er buljong, men at akkurat det er noe som ikke serveres på matstasjonen på Ultra Birken.

Hvordan unngår du det?

Tren på å spise når du løper. Ha alltid med deg litt mat på langturer og vend kroppen til å ta til seg mat mens du løper. Det er lurt å trene på å spise den maten du planlegger å ha med deg under løp. Hvis du planlegger å bruke gels under løp så test den typen gels på langturer i forkant av løpet.

Få i deg nok elektrolytter. Ubalanse i elektrolyttnivået vil kunne føre til at du føler deg kvalm og uvel. Derfor kan det hjelpe å få i seg sportsdrikk med elektrolytter eller tilføre elektrolytter på andre måter om du begynner å føle deg kvalm.

Ha med deg litt forskjellige varianter av fuel. Selv om du elsker den Maxime gelen med jordbærsmak er det fare for at du er ganske lei alt som heter Maxime og Jordbær etter å ha inntatt bare dette de siste 8 timene. Ha med litt forskjellig slik at du har noen salte nøtter å tygge på hvis saltsuget gjør seg gjeldende og kanskje noen sure cola smågodt om du plutselig trenger noe syrlig. Og skal du løpe veldig lenge kan det være en ide å ha med seg noe ordentlig mat også. Selv har jeg alltid med et par brødskiver med ost hvis jeg forventer å skulle løpe i mer enn 7-8 timer. Da vet jeg at jeg kommer til å ha behov for noe ordentlig mat i tillegg til gels og bloks.

Bruk klokka! Mange av løpeklokkene på markedet har nå funksjoner hvor du kan få klokka til å minne deg på at du skal spise og drikke. Dette fungerer slik at du får en påminnelse for eksempel hvert 15 minutt som sier DRIKK og hvert 30 minutt som sier SPIS. Jeg kjenner flere som sverger til denne funksjonen (og også nettopp denne tidsintervallen).

4: Tenk negative tanker


Det sies nemlig at det å gjennomføre et ultraløp er 90% mentalt og 10% fysisk og da sier det seg selv at de mentale strategiene du bruker under et løp vil ha mye å si for om du kommer til å lykkes. Om du for eksempel kun fokuserer på det store målet, (å gjennomføre løpet), øker du sannsynligheten for å bli mentalt sliten. Skal du løpe et ultraløp er det langt til mål. Men det hjelper lite å tenke på det. Hvis du fokuserer på mål helt fra starten på løpet er faren stor for at du vil gå på en mental smell. Hjernen forteller kroppen at du har en lang lang vei igjen å løpe og vil naturligvis sende signaler til kroppen om å spare på alt. Det samme gjelder for tanker om at det gjør vondt, at du er sliten og lei eller at alle andre løper fortere enn deg. Negative tanker er energityver og er det noe du ikke har behov for å bruke energien din på i et løp er det slike tanker.

(Foto: Sylvain Cavatz)


Hvordan unngår du det?

Ha noen mentale strategier og verktøy godt innøvd i forkant av løpet. Hvilke strategier som virker varierer fra person til person, men det å sette seg mange kortere delmål er en god strategi på lange løp. I stedet for å tenke 60 kilometer kan du bryte ned løpet til delmål på 10 kilometer eller enda kortere. Jo mer sliten du blir jo kortere bør delmålene være. Da jeg løp 3. etappe av Beyond the Ultimate Ice Ultra løp jeg over en enorm innsjø hvor det føltes ut som om jeg ikke flyttet meg av flekken. Redningen min ble å fokusere på stolpene som var satt opp med omtrent 100 meters mellomrom. Delmålet var en og en pinne hvor jeg vekslet mellom å løpe og gå mellom annenhver pinne.

Jeg er veldig bevisst hvor mye negativ tenkning påvirker prestasjonen og jeg har lært meg å snu tankemønsteret med en gang jeg merker at jeg begynner å tenke negativt. Dette gjør jeg blant annet ved å flytte fokuset over på andre hyggelige ting som for eksempel den vakre naturen. Men jeg bruker også positiv selvsnakk mye. Jeg forteller meg selv at «i dag er jeg sterk, i dag løper jeg bra» om og om igjen. Og tro det eller ei, det er faktisk mulig å lure kroppen til å tro at den egentlig ikke er sånn kjempe sliten like vel.

5: Test ut helt nye sko eller annet nytt utstyr på selve løpsdagen


Kjøp deg gjerne nye sko til et ultraløp, men prøv dem for all del ut i forkant av løpet. For selv om skoen kjennes helt fin ut på foten i butikken, kan det hende at den ikke kjennes like behagelig ut etter noen mils løping når føttene har begynt å hovne opp og friksjonen mot de utsatte stedene virkelig begynner å irritere. Og tro meg, gnagsår er noe av det siste du ønsker deg når du løper ultraløp.
Det samme gjelder klær, sekk og annet stæsj. Unngå at en shorts som til stadighet glir opp eller en vest som har en stropp eller søm som irriterer vettet av deg tar livet av løpsgleden.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hvordan unngår du det:

Test alltid alt utstyr i forkant av løpet. Helst bør du teste det ut på en langtur. Og er det noe som irriterer deg det minste lille gram, så gjør noe med det. FØR løpet.

Har du noen flere?

Så her har du altså min «topp 5 liste» over ting man ikke bør gjøre. Alle punktene er testet nøye ut av meg selv, faktisk opptil flere ganger. Med andre ord; rimelig seriøs forskning.
Det finnes sikkert mange flere ting man ikke bør gjøre under ultraløp, og kommenter gjerne om du har flere tips til hva man ikke bør gjøre før, under eller etter et ultraløp.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-10-30 22:20 Kommentarer (0)



TSS 2019: hvor man får det beste av Sardinia på 42,8 km (og nesten 3000 høydemeter)

Se for deg en dramatisk kystlinje med stupbratte klipper i spennene formasjoner, vakre paradisstrender med krystallklart vann som veksler mellom dyp blått og turkis, frodige skoger med et rikt plante og dyreliv. Klimaet er stabilt med sommertemperaturer til langt ut i oktober. Med andre ord; et paradis for terrengløping.

(Foto: Ian Corless)

Stedet jeg nettopp har beskrevet er Supramonte di Baunei, en av Middelhavets siste ekte villmarker, som ligger på østkysten av den Italienske øya Sardinia.

I midten av oktober fylles dette området opp av mange hundre terrengløpere som skal utfordre seg selv med å løpe en av de fire distansene (20km, 30km, 42km eller 100km) i løpet Ultratrack Supramonte Seaside Baunei. Samtlige av løpene har en bratt profil og byr på til tider krevende terreng. Og nå skal du få høre litt om mine opplevelser fra høstens store terrengløpefest på Sardinia.

Lange løpeturer, god mat, vin og sene kvelder

Etter å ha surret rundt i fjellene i Baunei i 5 dager og brukt tiden på å bli bedre kjent i området hvor løpet UTSS går stod jeg på igjen på startstreken nede ved havet i den lille byen Santa Maria Navaresse på østsiden av Sardinia, den nest største øya i Middelhavet. Et år tidligere hadde jeg stått nøyaktig samme sted, klar for å begi meg av sted ut på UTSS 90km, min til da lengste distanse noen gang. (Den historien kan du lese om her). I år hadde jeg valgt å løpe maraton distansen; 42,8km med hele 2800 høydemeter. Ikke en rask maraton med andre ord.

På startstreken sammen med meg stod det flere gode løpere; Pau Capell (som har UTMB rekorden), Martina Valmassoi, Francesco Rigodanza, Gaelle Decorse og Federica Zuccollo bare for å nevne noen. Selv hadde jeg ikke de helt store forventningene til meg selv. Med til sammen 120km i beina de siste 6 dagene inkludert mye vin og sene kvelder var målet mitt å ha det moro, nyte Sardinia og ikke ta det så seriøst. Distansen skulle jeg komme meg igjennom uansett.

Brutal start

Men så er det nå en gang sånn at det skjer noe med meg når jeg har startnummer på og starten går. Jeg klarer ikke helt å ta det piano. Dessuten visste jeg at den første stigningen ville komme brått på, du får over 400 høydemeter allerede i løpet av de første 3 kilometerne, og i frykt for å måtte gå i kø i lavt tempo opp til første topp ville jeg heller gi på litt ut fra start. Jeg hang meg på Martina, Federica og Gaelle, men da vi kom inn på den smale stien opp mot korset mistet jeg synet av Martina, jeg hadde noen menn mellom meg og Gaelle men vi holdt et bra tempo opp bakken og derfor hadde jeg ikke noe behov for å løpe forbi.

(Foto: Ian Corless)

Jeg kjente at jeg hadde pushet i overkant hardt da jeg kom opp til korset på toppen, og veien ned til havet var ingen hvilepute. Denne første delen av løpet var omgjort fra i fjor. Den nye ruten var brutal i forhold til fjorårets, da man startet med relativt lettløpt kyststi som bølget seg bortover og ga løperne en fin oppvarming før den første lange stigningen.

Jeg hadde løpt igjennom de første kilometerne dagen før og gruet meg litt til det som ventet. Det første stykket ned fra korset er nemlig ikke av det lettløpte slaget og her blir man for første gang under dette løpet kjent med det som Sardinierne kaller «pedra nascendo», som kan oversettes til «sten som gror». Navnet har de fått fordi de ser ut som om de vokser rett opp fra bakken. Disse stenene gjør det krevende å løpe og om man ikke har fullt fokus på hvor man plasserer føttene er faren for overtråkk stor. Veien ned mot havet byr også på mange andre former for stein. Store steiner og små steiner, glatte steiner og skarpe steiner. Og flere steder går det bratt nedover. Jeg hadde et par nesten fall på vei nedover, tok det rolig og ble forbiløpt av et par jenter med staver som hadde god fart i de tekniske nedoverbakkene. Men når man har kommet seg forbi det første steinete partier venter en herlig morsom strekke med bølgende jord og stein sti som veksler mellom å gå igjennom skog og kratt og åpne strekninger hvor du kan hvile blikket på den vakre kystlinjen med krystallblått vann, Pedra Longa og de vakre fjellene i Baunei. Der fikk jeg fart på beina igjen og da jeg kom til første matstasjon ved Pedra Longa så jeg jentene stå og fylle vann på flaskene sine. Selv fortsatte jeg bare videre for jeg hadde både nok vann og mat til CP2, som ville komme ca 5 kilometer og en 600m stigning senere.

Temperaturen stiger og motivasjonen synker

(Foto: Ian Corless)

Temperaturen var allerede langt over det jeg regner som komfortabel løpetemperatur da jeg begynte på den bratte stigningen opp etter Pedra longa. Dette er den lengste og bratteste bakken, men også den mest spektakulære strekningen. Med utsikt ned mot den ikoniske klippen Pedra Longa kravlet vi oppover bakken. Da jeg møtte på Ian etter å ha unnagjort litt over halvparten av stigningen svarte jeg «good, just a litlle bit hot», da han spurte hvordan det gikk. Han fortalte meg at jeg var dame nummer 3, og det overasket meg for jeg kunne ikke huske å ha løpt forbi noen flere jenter enn de som hadde passert meg i nedoverbakken etter korset. Men det ga påfyll til konkuranse instinktet mitt og jeg fortet meg ut fra CP 2 da jeg oppdaget at en av damene hadde tatt meg igjen. Med påfyll av sportsdrikk og vann i flaskene og et stort stykke honningmelon i hendene gikk jeg rapende ut fra matstasjonen etter å ha slukt en liter cola.

(Foto: Ian Corless)

Etter CP2 er det grusvei et lite stykke. Det er en tung strekning, for selv om det er løpbart går det hele tiden svakt oppover, men jeg holdt tempoet oppe for damen som hadde tatt meg igjen lå ikke mer enn 100 meter bak meg. Fra i fjor husket jeg nedoverbakken som ventet meg som herlig lettløpt og et sted jeg bare kunne la beina gå av seg selv uten å bruke noe nevneverdig energi. Men ruten var gjort om slik at løperne ble ført i på den ville kyststien «Selvaggio Blu», som omtales som Sardinias tøffeste. Veien ned var noe av det mest tekniske jeg har vært borte i på et fjelløp. Bratt og steinete og skarpt. Et skilt midt i bakken som informerte om «technical part» fikk meg til å le. Det skiltet kunne de ha satt opp på toppen av bakken, for jeg hadde allerede rukket å snuble et titalls ganger, sparket borti minst 40 steiner og kuttet meg opp i hendene da jeg var nedi med hendene et sted. Bakken så ut til å aldri ta slutt og selv om utsikten var spektakulær klarte jeg ikke å nyte den for jeg måtte holde øynene på bakken hele tiden. Her var det ingen tydelig sti og flere steder slet jeg med å se merkingen. Jeg kavet rundt i busker og kratt, kuttet meg opp skikkelig på låret og bannet minst en gang hver 50m. To damer hadde allerede tatt igjen meg og jeg hadde mistet all motivasjon for å konkurrere. Det slo meg nemlig at om stien fortsatte å være så teknisk ville jeg rissikere å måtte gå mesteparten av løpet. Og jeg var ikke engang halvveis.

(Foto: Ian Corless)

Da jeg endelig kom ned til havet var jeg bare lei og demotivert. Med dette tempoet ville jeg bruke 8-9 timer på løpet og jeg var på nippet til å DNF. I ettertid har jeg kommet frem til at dette nok i stor grad skyltes mine forventninger. Jeg var innstilt på en herlig lettløpt nedoverbakke, men fikk i stedet en super teknisk strekke som krevde utrolig mye av meg. Om jeg hadde forberedt meg bedre og visste hva som ventet meg tror jeg ikke jeg ville ha følt deg på samme måte.

Men så går det oppover igjen

Når jeg hadde kommet til bunnen og begynte på neste store stigning surret jeg litt med å finne veien, det til tross for at jeg hadde vært her noen dager tidligere og tatt bilder. Men da jeg først kom ordentlig i gang med oppoverbakken tok jeg igjen flere løpere. For det meste 100km løpere tror jeg, og jeg husker jeg tenkte at dette var folk som virkelig hadde en lang dag foran seg, for de hadde startet 2 timer tidligere enn meg og hadde fremdeles over ¾ igjen av løpet. Jeg passerte et skilt hvor det stod «Goodbye Selvaggio Blu» og kjente at jeg trakk et lettelsens sukk, terrenget var fortsatt krevende en stund til, men det var merkbart lettere å ta seg frem nå.

(Foto: Ian Corless)

Selv om jeg følte at jeg gikk i sneglefart begynte jeg å få motivasjonen min tilbake og da jeg kom til CP4 på toppen av den tredje store stigningen dyttet jeg i meg chips og ost, drakk en halvliter Cola, fylte flaskene med sportsdrikk, fikk noen oppmuntrende kommentarer (på italiensk vell og merke) av de frivillige og la av sted med nytt mot. Og nå kom den bakken jeg husket fra i fjor. Beina fikk gå fritt, humøret steg og kroppen hadde det fint. Det at «Selvaggio Blu» partiet hadde gått i sneglefart gjorde at jeg ikke følte meg så sliten i beina. Nå som det gikk an å løpe litt igjen fikk jeg opp tempoet og jeg tenkte at jeg i hvert fall skulle gjøre en innsats for å komme innenfor topp 10 og helst på under 7 timer. Det så ut som om det skulle være mulig.

(Foto: Ian Corless)

En 10km (ultra) sprint

På matstasjonen ved den hvite kirken som kunne ha vært tatt rett ut fra en scene i Kill Bill fylte jeg på med mer energi i form av nydelig italiensk ost (nei, ikke den med larver) og Cola før jeg løp ut på en slette hvor kuer, esler, geiter og griser ruslet rundt i det fri. Jeg løp forbi det store steinansiktet og her møtte jeg på Ian igjen som kom med noen oppmuntrende ord i det jeg passerte. Nå var det bare 10 kilometer igjen og det meste av stigning var unnagjort. Klokka viste at jeg hadde vært ute i 6 timer. Kunne jeg klare å komme i mål på under 7 timer? Da måtte jeg i så fall gi gass hele veien inn til mål.

(Foto: Ian Corless)

Jeg husket at det var noen tekniske partier på de siste 5 kilometerne inn mot mål, jeg husket også en litt seig bakke, men så oppdaget jeg at jeg hadde fortrengt et par andre seige oppoverbakker og lengden på de tekniske partiene. Så selv om jeg hadde en god driv og passerte flere løpere det siste stykket inn mot Baunei og fikk til en real spurt ned igjennom Bauneis smale gater, klarte jeg ikke å komme i mål på under 7 timer. Den offisielle tiden min ble 07:01:26. Og overaskende nok hadde jeg løpt inn til en 4 plass blant damene og som nummer 15 totalt. I et så sterkt startfelt var jeg godt fornøyd med det. Jeg var heller ikke mer enn 10 minutter bak dame nummer 2 og 3. Premie og kubjelle vanket også til både nummer 4 og 5, og det var utrolig gøy å få stå på scenen med disse damene.

Pau Capell hadde løpt inn på tiden 04:51:38, og hadde vært i mål i litt over to timer da jeg passerte målstreken. Da jeg pratet med ham etter løpet fortalte han at han syntes det hadde vært en veldig krevende trase. Og som Ian senere kommenterte; hvis Pau bruker nesten 5 timer på et maraton, da er det ikke en lett løype.

Martina hadde kommet i mål som dame nummer 2. Hun hadde fått problemer halvveis ute i løpet med en gammel skade som har plaget henne igjennom sesongen, hun synes også det hadde vært mye krevende terreng, men det er jo hennes sterke side og hadde passet henne bra.

Reisefølget mitt, Karin, hadde løpt inn til klasseseier på 30 kilometeren og var strålende fornøyd med løpet. Men hun hadde slitt med varmen det første stykket og hadde følt seg døden nær da hun møtte på Ian opp stigningen fra Pedra Longa, men hadde fått det mye bedre den siste halvdelen av løpet.

«It was technical, very very technical»

Et par dager senere snakket jeg med Franco Colle og kjæresten hans Giudy Turini som begge vant UTSS 100kmk. Franco har blant annet vunnet Tor des Geants (et 330km løp med ca 24000 høydemeter) og trives godt med å løpe i teknisk terreng. Franco passerte målstreken på UTSS Baunei på den utrolige tiden12:35:11 uten å se sliten ut i det hele tatt. Men selv Franco matte innrømme at «it was technical, very very technical».

Og en droppout rate på 50% på UTSS 100km kan understreke den kommentaren. Skal du løpe UTSS 100km må du være forberedt på en skikkelig krevende tur, den er absolutt gjennomførbar, men den passer nok best for de som er ute etter å utfordre seg selv litt ekstra og som er godt vant med å bevege seg i krevende terreng. For folk flest er nok maraton distansen mer enn krevende nok.

Et helt spesielt løp

For meg forblir UTSS fortsatt på «løp som bør oppleves» -listen. Jeg vet ikke om noen andre løp man kan sammenligne det med, for kombinasjonen hav og fjell, vakkert, men krevende terreng og et rikt plante og dyreliv, for ikke å snakke om den enorme gjestfriheten man blir møtt med, gjør at dette er et løpe jeg gjerne kommer tilbake til igjen og igjen.

(Foto: Ian Corless)

Publicerat: 2019-10-17 23:07 Kommentarer (0)



Tar du vare på løpeklærne dine?

Sponset innlegg

Høsten er her og med den følger det gjerne en god del regn, vind og surt vær. Jeg liker å løpe i regn og når det ikke er for kaldt er regn favoritt løpe-været mitt. Det å bli gjennomvåt av et skikkelig regnskyll, gjerne helt mot slutten av løpeturen er rett og slett helt magisk. Men nå som temperaturene faller og det skikkelige ruskeværet setter inn vil jeg helst holde meg tørr på kroppen mens jeg løper og det finnes heldigvis mange bra produkter på markedet som er laget for å holde løpere tørre selv under de mest ekstreme forholdene. 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Du har kanskje allerede en superlett vind og vanntett jakke med gode pusteegenskaper, (hvis ikke så kan jeg anbefale Inov-8 Stormshell vanntett jakke, det er den jeg har på meg på bildet).

Eller synes du den vanntette jakka di har begynt å føles litt klam? Begynt å lekke litt? Holder ikke vannet ute slik den gjorde da den var ny?

Klær som brukes til løping må gjerne vaskes en gang imellom, og maskinvask og vaskemidler sliter på plaggene. Jeg husker at jeg ble veldig lei meg da jeg oppdaget at favorittjakken min ikke lenger holdt meg ordentlig tørr. Den begynte å føles våt på noen partier og jeg ble kaldt da jeg var ute på lange løpeturer i regnet. Hvorfor skulle det være slik at produkter for løping hadde så kort levetid? Hadde jeg ødelagt produktet gjennom gjentagende vask med uegnede vaskemidler? Dette var et dyrt produkt og både for miljøets og lommebokas skyld hadde jeg ikke lyst til å skaffe meg en ny jakke etter bare et års, (vel å merke mye), bruk.

Så da begynte jeg å undersøke litt. Kunne jeg gjøre noe for å ta bedre vare på løpeklærne mine? Og kunne jeg reparere skaden?

Jeg ble introdusert for produktet Nikwax omtrent på denne tiden i fjor. Nikwax har en rekke produkter for alt fra vedlikehold av sko til vedlikehold av soveposer og telt. For meg som er løper er det produktene Techwash, Basewash og TX.Direct wash-in som har fått fast plass i vaskemiddelhylla hjemme hos meg. Jeg har blitt nøye med å ikke slenge vind og vanntett i samme vask som alle de vanlige treningsklærne mine og jeg unngår å vaske dem for ofte. Men når jeg kjenner at noen av de vind og vanntette klærne mine trenger en skikkelig rengjøring kjører jeg dem i maskinen med en porsjon Techwash før de får en runde med TX.Direct was-in og, (i frykt for å høres ut som en skikkelig husmor); ut av vaskemaskinen kommer plaggene ut nesten som nye. Stoffet er mykt, pustene og vannet preller av akkurat som det gjorde da plaggene var helt nye.

Tenker du at dette hørtes ut som mye styr? Vel, jeg trenger ikke å styre med dette ofte, for virkningen sitter lenge og det er både billigere og veldig mye mer miljøvennlig enn å dra på butikken å kjøpe nytt.

 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Basewash er for alle de vanlige plaggene. T-skorte, shorts, tights… alle de klærne som er i fare for å bli kastet fordi svettelukta har satt seg så godt at selv ikke 4 runder med vanlige vaskemidler for tøy og litervis av deodorant kan dekke over. Basewash tar den lukta og bidrar også til å opprettholde alle de andre funksjonene tekniske treningsklær har (tørker raskt, har kjølende effekt er lette og luftige). Også er det et miljøvennlig produkt, inneholder ikke fluorkarbon og er vannbasert. Trygt valg med andre ord.

Nikwax selges blant annet på XXL og fjellsport.no

PS: Dette innlegget er merket som sponset innlegg. Det er fordi jeg har fått lov til å teste ut produktene deres i en periode uten å betale for det. Men jeg har ingen avtale med dem om å skulle skrive et blogginnlegg eller promotere dem på en spesiell måte. Dette gjelder forresten alle innlegg jeg skriver. Det er min personlige mening om et produkt som kommer frem. Er jeg misfornøyd med et produkt vil jeg heller ikke skrive om det og ser ingen grunn til å bruke det. Så når jeg skriver en produktanmeldelse er det fordi jeg liker produktet og har tro på det, og  altså ikke fordi jeg får betalt for å rose et oppskrytt produkt opp i skyene. Sånn i tilfelle du skulle lure.

Publicerat: 2019-10-06 11:00 Kommentarer (0)



Oslos Bratteste 2019

Hva får over 3000 folk til å frivillig løpe, gå, krabbe og krype fra bunnen av Wyller-løypa og hele veien opp til Tryvannstårnet en kald, våt og særdeles gjørmete lørdag i slutten av september?

Hva er motbakkeløp?

Motbakkeløp. Smak litt på det ordet. Et løp som i all hovedsak går oppover. Gjerne i et bratt og ulendt terreng. Et løp som vil få deg til å hive etter pusten, sende pulsen til himmels og gi deg syre i låra. Rett og slett et ganske brutalt løps konsept. Høres det fristende ut? Enten så nikker du energisk på hodet nå, kanskje med mange «gode» motbakkeløp i minne, eller så setter du opp en grimase og tenker noe i duren «ikke om du hadde gitt meg en million kroner». Eller kanskje du tenker litt som meg, at dette høres ut som en real utfordring, en utfordring som både skremmer og frister på samme tid og som det er vanskelig å si nei til. 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Du skulle kanskje ikke tro at et løp på 2,7km med 407 høydemeter skulle by på noen problemer for en fjellgeit-wannabe som meg som gjerne deltar på lange fjelløp med flere tusen høydemeter. Og det stemmer jo. Jeg har flere ganger tatt turen fra Bogstadvannet og opp til Tryvannstårnet på blåsti, alltid med mange kilometer i beina fra før, og kan ikke si annet enn at jeg koser meg med dette siste bratte partiet. For jeg er jo litt sær når det kommer til dette med bakker. Jeg synes bakker er helt topp. I motbakkene gå tempoet ned og jeg bruker andre deler av kroppen slik at de musklene jeg bruker mest når jeg løper flatt får hvile. Jeg har også en evne til å kunne gi fart i oppoverbakke, for selv om jeg ikke helt skjønner hvordan, så har jeg stukket av med seier i bakkesprinten til løpet Nøklevann Rundt (det løpet er forresten rett rundt hjørnet og anbefales varmt du kan lese om mine opplevelser fra det løpet her). Bakken som går under navnet «Dreperen» og «den onde søstra» kommer helt på slutten av løpet og har knekt mange løpere opp igjennom tidene. Men dette er en kort bakkesprint som kommer på slutten av et 9,8km langt kupert løp og kan på ingen måte sammenlignes med en 2,7km lang oppoverbakke med til sammen 407 høydemeter.

Det er en første gang for alt

Så å gi alt jeg kan fra bunnen av en veldig lang og bratt bakke, det var noe jeg aldri hadde gjort før og helt ærlig ante jeg ikke hva jeg skulle forvente å bruke av tid, hvordan det ville føles eller hvordan jeg skulle angripe denne utfordringen. Så klart, jeg hadde en viss anelse om at dette ville gjøre vondt og jeg skjønte vel at det å gi alt opp den første bratte kneika ikke ville være kjempe lurt og jeg har kommet meg opp fra bunnen av Oslo vinterpark til toppen på under 30 minutter før, så et sted mellom 20 og 30 minutter var reelt. Men siden dette var mitt første motbakkeløp bestemte jeg meg for å ta det som en god trenings og lærings økt. Ikke ha noe spesifikt mål annet enn å komme meg opp bakken så bort som mulig og ta med meg lærdom på veien.

Så, lørdag ettermiddag trasket jeg altså oppover veien fra Voksenkollen T-banestasjon til Tryvannstårnet. Tåka lå tett og det var regn i lufta. Jeg var spent på hvordan traseen så ut etter fredagens heftige regnskurer. Folk som hadde startet i de tidligste puljene kom gående nedover mens jeg gikk oppover. De så svette, slitne, møkkete og fornøyde ut. Godt tegn.

Jeg plukket opp startnummeret mitt, svippet innom sponsor teltene for å sjekke hva de hadde av tilbud før jeg begynte å bevege meg nedover i retning start. Turen ned skulle jeg bruke til å varme opp litt samtidig som jeg skulle gjøre meg kjent med traseen og forholdene. Og heie på løperne så klart.

Jeg var i en av de siste puljene. Oslos Bratteste er organisert med puljestart som er lagt opp delvis slik at de raskeste starter til slutt og delvis etter hvor mange som er i de forskjellige puljene for å forhindre propp på de smale partiene. Lurt.

Derfor kom det stadig vekk en jevn strøm av løpere oppover mens jeg løp nedover. Traseen var våt og gjørmete, men samtidig ikke så ille som jeg hadde vært redd for. Jeg hadde sett for meg partier hvor man måtte krabbe oppover i gjørme, men selv om dette ikke var dagen å løpe opp Wyller i vanlige asfaltsko så tenke jeg at dette ikke skulle by på problemer så lenge man hadde de riktige skoene på seg. Noe jeg visste at jeg hadde.

Jeg vekslet mellom å småjogge og å slippe beina helt på vei nedover bakken samtidig som jeg fikk med meg navnene og utfordringene på de forskjellige partiene og kneikene. Det er tre mellomtider i Oslos Bratteste; Helveteskneika (den bratteste delen av løypa som kommer ganske så brutalt helt i starten av løpet), Platået (midt partiet som består av 500m med flatmark og, utrolig nok, en bitteliten nedoverbakke) og Svingen (som er en lang oppoverbakke som, ja du gjettet riktig, inneholder en stor sving). Så er det bare sjarmøretappen igjen. De siste 200m bratt opp til målstreken der folk står og heier deg inn mens kommentatoren leser opp resultater og nytt fra ute i løypa.

På vei ned til mål så jeg mange slitne folk, noen gikk andre prøvde å småløpe. På de bratteste partiene var det ikke mange som smilte. Ansiktsutrykkene viste at dette krevde en skikkelig innsats. Krokryggede og fokuserte jobbet folk seg oppover Helveteskneika, og da de passerte mellomtiden på toppen av kneika kunne man se lettelsen i blikkene deres. Den følelsen av å ha kommet seg opp den bratteste kneika, nå var det verste gjort på en måte.

Den så heldigvis ikke så lang ut denne «helveteskneika» men jeg tenkte at det ikke ville være spesielt lurt å gi alt opp her. Da ville jeg få svi skikkelig hele resten av løpet. Så jeg skrev meg bak øret at jeg ikke skulle la meg rive med i starten.

Fra bunnen av Wyller til Tryvannstårnet på 24 minutter og 30 sekunder

Nede i startområdet tok jeg et par turer på do før jeg vrengte av meg overtrekks klærne og leverte posen min til bilen som skulle sørge for at tingene mine ville ligge i mål området når jeg nådde Tryvannstårnet om en liten halvtime. Så tok jeg noen korte og raske drag for å få beina i gang og forberede kroppen på max-puls før jeg ble sluset inn til start. Jeg så meg rundt på de andre damene på startstreken. Her var det flere raske damer så det ut som. Stemningen var god, latteren satt løst samtidig som man kunne merke en lett nervøs spenning. Om litt var det vær tur til å pese opp bakken og vi ønsket hverandre lykke til.

Startsignalet gikk og på et blunk var alle tankene om å beherske seg opp den første kneika forduftet. Jeg prøvde å holde følge med de raskeste jentene i puljen min, for det kjentes ikke så ille ut. Så Helveteskneika var unnagjort før jeg visste ordet av det. Men så begynte jeg å slite. Nå som det ble en slakere oppoverbakke klarte jeg ikke å få beina ordentlig i gang og komme opp i et raskere tempo. Beina kjentes allerede fryktelig tunge ut og jeg merket hvor rask pulsen min var og at den neppe kom til å bli roligere før toppen var nådd.

Og det var enda «langt» igjen.

Da jeg passerte drikkestasjonen halvveis i bakken stoppet jeg ikke for påfyll. Nå var det ikke stort mer enn 10-15 minutter til mål tenkte jeg, og i målområdet har jeg mer enn nok tid til å få i meg både vått og tørt. Jeg visste at så fort jeg kom meg over kneika ved drikkestasjonen ventet det en nedoverbakke og et flatt parti. Det ville gi beina litt hvile, men jeg hadde ingen planer om å ta det rolig der, for det er en strekning man kan vinne mye tid på hvis man vil. Så jeg slapp beina i nedoverbakken og prøvde å holde tempoet oppe helt frem til oppoverbakken begynte igjen.  

(Foto: Sylvain Cavatz)

Jeg følte meg knekt da jeg begynte på siste mellomtid. Beina ville ikke mer, og lårene skrek om nåde da jeg så et kjent fjes midt i Svingen. Sylvain gliste bak kameraet. «Smil Abelone! Du elsker jo bakker…»

 

(Foto: Sylvain Cavatz)

Ansiktsuttrykket mitt sier vel mer enn tusen ord. Jeg hadde vondt, jeg var sliten og jeg hadde allerede spurt meg selv minst 100 ganger hva i all verdens land og rike som er galt med meg siden jeg utsetter meg selv for slik pinsel.

Men å møte på Sylvain der var nok det som ga meg vilje til å ta meg sammen og gi på det siste lille stykket inn til mål. «The end is near» sa han og jeg lurte litt på om han snakket om et nærliggende hjerteinfarkt eller noe, for det føltes som om jeg var døden nær akkurat da. Men han fulgte meg et lite stykke, fortalte meg at jeg ville klare det, at det bare var litt mer enn 200 meter igjen til mål.

Og det var det som skulle til. Jeg ignorerte alle signaler fra lår og legger om å gi opp og satte opp farten den siste lille kneika opp og inn over målstreken, med et smil om munnen. Det tok ikke mange minuttene før alt det vonde var glemt. Kroppen hadde det helt fint, lårene var litt slitne, men ikke stive som jeg hadde trodd de kom til å bli. Faktisk så slo det meg at jeg fint kunne tatt turen opp en et par ganger til, ikke i samme hastighet selvfølgelig, men i mitt normale tempo hadde det gått bra. Og det fortalte meg to ting:

1.      Jeg hadde ikke gikk alt, selv om det føltes slik underveis.

2.      Jeg har mye å lære når det kommer til det å ta kroppen helt ut.

 

Vondt og godt på samme tid

Du har kanskje lest innlegget og tenkt at nei, dette høres bare vondt ut, ikke snakk om at jeg skal betale en krone for å utsette meg selv for noe sånt. Men saken er at det å utfordre seg selv på denne måten, virkelig kjente på at man må gjøre en innsats for å nå mål, det er en utrolig god følelse.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Og her kommer greia med motbakkeløp; det er du selv som bestemmer hvor hardt det skal være.

(Foto: Sylvain Cavatz)

For dette er en bakke de fleste kan klare å komme seg opp uten å føle at man er nær et hjerteinfarkt. Folk i alle aldre, fra barn helt ned i barnehagealder til godt voksne damer og menn stabbet seg opp til toppen av Oslo på lørdag. De gjorde det i det tempoet som passet for dem. Noen brukte over en time, andre spurtet opp på 15 minutter. Du velger selv hvor ubehagelig det skal være. Og selv om det gjør vondt, så velger altså folk å gjøre dette om og om igjen. I år var det Oslos Bratteste 10-års jubileum, og flere av deltagerne jeg snakket med hadde løpt Oslos Bratteste flere ganger før. Det er et treningsmål for mange. En test av formen. Og det er et løp som er lett tilgjengelig for folk som bor i og rundt Oslo.

Klarer jeg å komme meg opp bakken litt raskere neste år?

Dette blir nok ikke siste gang jeg løper Oslos Bratteste heller og nå som jeg har en tid å forholde meg til så er det også morsomt å se om jeg kan slå min egen pers neste år. Og det skulle ikke være umulig. Men det krever nok at jeg tar et par økter opp og ned Wyller i forkant. 

 


 

Utstyrsliste:

Jeg så mange som hadde kledd veldig godt på seg opp bakken. Mitt tips på et så kort løp som bare går rett opp er å heller kle litt mindre på seg for du blir fort varm på vei opp Wyller. Her er hva jeg brukte på lørdag, en våt og kjølig dag i oktober. Og jeg frøs ikke et øyeblikk.

Sko: X-talon 210 (ble også brukt av vinner i herreklassen og flere av løperne i topp 10)

Klær: Base elite t-skjorte, racer shorts, buff og race elite pro sokker fra Inov-8

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-10-03 14:23 Kommentarer (0)



Rondane på langs (og litt tvers) på 2 dager i september

«Hei Liss! Har du lyst til å være med på tur til helgen? Det er meldt knallvær i Rondane og dette er siste helgen med betjente hytter denne sommeren».

Liss var ikke vond å be og et par dager senere møttes vi på perrongen der nattoget til Trondheim stod og ventet på oss. Konseptet var enkelt; ta nattoget fredag kveld, gå av toget på Hjerkinn klokken 4 om morgenen for så å løpe i mørket oppover fjellet og forhåpentligvis belønnes med en vakker soloppgang på vei til Grimsdalshytta hvor en bedre frokost ventet oss. Derifra skulle turen gå videre til Øvre Dørålseter DNT-hytte som skulle huse oss for natten før vi tok turen videre til Rondvassbu med et selvfølgelig vaffelstopp for så å avslutte turen på Mysuseter søndag ettermiddag og ta buss som korresponderer med toget til Oslo. Vi ville være tilbake i Oslo søndag klokken 21. Kort sagt et stort eventyr komprimert på litt under 48 timer og uten behov for å ta noe ekstra fri fra jobben.
Reisefølget mitt sov som en stein hele veien til Hjerkinn, selv halvsov jeg med lydbok på øret, men siden jeg hadde halvsovet helt fra jeg kom hjem fra jobb til jeg dro nedover mot sentrum kl 22 hadde kroppen fått hvilt nok og etter en stor kopp kruttsterk VY-kaffe, noen polarbrød og en energibar var jeg mer en klar for en lang dag ute i fjellheimen.

Gjennom nattens mulm og mørke inn i en ny dag

Vi gikk av toget i Hjerkinn godt påkledd med polvotter på hendene og hodelykt på hodet. Himmelen var bekmørk og så fort vi kom bort fra den godt opplyste togstasjonen og ut på stien åpenbarte det seg en himmel full av stjerner med en vakker gul fullmåne som hang lavt. Det var kjølig, rundt 0 grader og det snødde lett, men det tok ikke lang tid fra vi begynte å løpe til vi måtte åpne glidelåsen på jakka og regulere kroppstemperaturen ved å ta av og på votter og buffer.

Det første partiet gikk igjennom skog. Det var spennende, men krevende å løpe på ukjente stier i mørket etter en lang sommer uten hodelykt. Vi skremte opp noen sauer som hadde lagt seg til rette på stien og et par fugler i noen buskas, men bortsett fra det bød ikke de første kilometerne på mye action.

Vi løp litt nedover, krysset en bilvei og en bro før vi så konturene av noen store fjell foran oss. En lang og slak oppoverbakke ventet oss. Det var av den typen bakke som er så slake at man føler at man bør løpe den, men samtidig er den så lang og trekker så mye energi at vi endte opp med å gå raskt oppover. Vi hadde uansett ikke dårlig tid. Himmelen gikk fra å være svart til å få den dype blå fargen som er det første tegnet på at solen nærmer seg horisonten. Det var likevel fortsatt så mørkt at vi mistet stien der vi skulle krysse en masse steiner og neste T var så langt borte at det var vanskelig å få øye på i lyset fra hodelyktene.
Men så gikk himmelen over til å bli lys rosa og i øst åpenbarte de første solstrålene seg og da var det ikke lenger nødvendig med hodelykt. Selv om det blåste friskt og var enda kaldere her oppe enn det hadde vært nede ved togstasjonen dro vi frem mobil og GoPro omtrent hver 100m, for himmelen, lyset og fargene ble bare vakrere og vakrere for hvert minutt som gikk. Men så kom det til et punkt der vi begge var så kalde på hendene at vi bare måtte løpe videre uten å ta bilder. Helt til vi bikket toppen og så ut over et helt magisk høstfarget fjellandskap som lå badet i det gyllende lyset fra solen som akkurat hadde kommet over horisonten. Her måtte vi bare ta et bilde. Og da oppdaget Liss at mobilen var borte. Vi var nå på det kaldeste stedet hittil på turen. Vinden var iskald og det føltes som om fingrene mine frøs til is da jeg forsøkte å ringe mobilen til Liss mens vi løp tilbake samme vei vi hadde kommet på jakt etter den forvunnede mobiltelefonen. Jeg bestemte meg for å stoppe og få på meg mer klær, men oppdaget at jeg hadde rukket å bli så kald på høyrehånden min at fingrene hadde sluttet å virke, men jeg fikk tak i det ekstra paret med ullsokker som lå lett tilgjengelig i sekken og brukte tennene til å dra en sokk over høyre hånden før jeg gjentok taktikken med polvotten. Liss lo godt da hun litt etter kom jublende mot meg med telefonen i hånden og jeg ba henne hjelpe meg med å få buffen ordentlig plassert på hodet for det klarte jeg ikke selv nå som jeg hadde sokk og polvott på hånda.

Nå bar det videre i retning Grimsdalshytta gjennom et landskap som fikk oss begge til å tenke på prærien vi hadde sett på cowboyfilmer som barn. Stien var herlig lettløpt, rene «autostradaen» som Liss sa, og den gikk for det meste slakt nedover.
Det tok heldigvis ikke lang tid før høyrehånden fikk tilbake bevegeligheten sin sånn at sokken kunne komme tilbake i sekken og hånden var i stand til å håndtere både kamera og mobil igjen. For de vakre høstfargene ble bare mer og mer tydelige jo høyere sola kom på himmelen og da Liss og jeg stod og så ned mot Grimsdalen ved 7-tiden på morgenen ga landskapet oss nesten tårer i øynene. Men nå fristet det med frokost, og vi hadde god fart på beina det siste stykket ned mot hytta.


Frokost og nye planer


Dørene inn til frokosten ble åpnet klokken 08.00 og vertskapet var visst ikke vant til at det kom gjester løpende til hytta som ville ha frokost uten å ha overnattet, men DNT-hyttene er aldri vanskelige og vi fikk en helt nydelig frokost servert til den vakre utsikten over Grimsdalen. Mens vi drakk kaffe og spiste sveler slo det oss at dagen enda var lang og at vi ville nå frem til Øvre Dørålseter allerede ved lunsjtider. Da ville ettermiddagen bli veldig lang. Og hvorfor ikke få så mye som mulig ut av dagen nå som vi først var i fjellet? Vertskapet på Grimsdalshytta tipset oss om å legge turen om Haverdal, der kunne vi spise vaffel på turisthytta på Haverdalseter før vi fulgte elva nedover dalen og så videre opp igjennom Dørålglupen, selveste inngangsporten til Rondane nasjonalpark.


Turen over til Haverdal gikk først opp et fjell hvor vi fikk vid utsikt over Grimsdalen igjen, videre igjennom et fjellpass og deretter åpenbarte det seg et spektakulært fjellandskap som fra noen vinkler fikk oss til å tenke på Grand Canyon. Deretter kom vi til et lite fjellvann med noen små seterhytter spredt rundt. Nasjonalromantikk på sitt aller beste.
Fargene i fjellet var duse. «Pastellhøst» var et ord som dukket opp der jeg løp på de lettløpte jord stiene nedover mot Haverdalen, og Liss var enig. Pastellhøst var et veldig beskrivende ord for landskapet vi fløy over på lette ben på jakt etter rømmevafler.
Haverdalseter bød på noen skikkelig gode, (men også utrolig tynne) rømmevafler. Med en stor kladd rømme (produsert på seteren) og jordbærsyltetøy, en solo og noen sjokoladebiter var likevel nok for å fylle opp kalorilageret og energinivået før vi la i vei på dagen siste etappe.

Gjennom Døråglupen med et snev klaustrofobi


Nede i dalen var temperaturen noe helt annet enn den hadde vært oppe på fjellet og jakkene kom fort av. Nå var det en overaskende lang strekning i skog, kun avbrutt av en og annen myr. Det var fint med litt variasjon, men etter noen kilometere begynte vi å bli rastløse og gledet oss til å komme ut i åpent landskap igjen. Vi ville oppe på fjellet, ha utsikt.

Vi kom omsider til broen hvor vi kunne krysse elven før vi begynte på stigningen opp mot Døråglupen. Det var en bratt stigning og vi fikk raskt den utsikten vi hadde ønsket oss. Stien var smal og det gikk bratt ned mot et fossefall til venstre for oss. Litt luftig, men absolutt ikke ubehagelig. Og etter et kort stykke smalnet stien enda mer og til slutt befant vi oss i en steinrøys jeg aldri har sett maken til. Her var det absolutt ikke luftig. Tvert imot var det nesten litt klaustrofobisk da jeg så oppover de bratte fjellsidene på hver side av meg med noen enorme mengder stein. Og det gikk opp for meg at om det gikk et skred her nå, så var det ferdig med meg.


Om du planlegger å ta denne turen så vær litt ekstra oppmerksom akkurat her. For her har DNT merket på litt rare måter. Det var en rød T et lite stykke oppover til høyre i passet som fulgte noe som kunne se ut som en sti, men som vi etter en liten stund forstod ikke var en sti. Steinene her var løse og vi var nok litt småstressa da vi innså at vi måtte kravle oss ned igjen etter at vi oppdaget noen andre røde T-er som viste at stien gikk midt i steinrøysa (dette virket ærlig talt heller ikke kjempe logisk). Kilometertiden deiset ned og etter å ha løpt ca 40 kilometer i fjellet med start klokken 04 om morgenen begynte både bein og hode å bli slitne, men her krevde terrenget fult fokus og at jeg mobiliserte alt jeg hadde av balanse skills. Det føltes til tider som om det aldri ble noen ende på dette steinete partiet, men da Rondane til slutt åpenbarte seg på den andre siden og stiene gikk over til å være løpbare igjen var alt slit gjennom steinrøysa glemt og jeg smilte stort da vi gikk inn døra til Øvre Dørålseter turisthytte akkurat samtidig med at det regnet som var meldt ut på ettermiddagen kom.

Rømmegrøt, spekemat, ørret, karamellpudding og fruktsalat stod på menyen den siste dagen som Øvre Dørålseter var åpen for sommeren. Så vi gikk i hvert fall ikke sultne til sengs. Jeg elsker maten på DNT-hyttene. Kortreist og tradisjonsrik. Og mat smaker nå engang alltid best etter en lang dag ute i aktivitet. Mett og trett sovnet jeg på et blunk etter å ha krøpet ned i lakenposen min og sagt god natt til Liss før klokken var blitt halv ni.


Ny dag, nytt vær, nye planer

At vi klarte å sove til klokken var over 7 nesten morgen sier nok litt om hvor trøtte vi hadde vært dagen før. Men nå var vi klare for en ny lang dag i fjellet. Vi hadde sett litt på kartet og syntes turen over til Mysuseter var litt vel kort. Samtidig hadde vi en tidsramme, for bussen gikk fra Mysusteter klokken 15:45. Vi vurderte å legge turen opp et ekstra fjell på veien over til Rondvassbu, men da vi gikk ut av døra møtte vi på en helt formidabel vind. Yr.no meldte om vind på opp mot 17 m/sek og det hadde snødd i løpet av natten så fjellene var helt hvite. 

Men ved en tilfeldighet kom vi i snakk med en annen løper som fortalte at han hadde bilen sin stående på Høvringen og at han skulle løpe dit og så kjøre hjem til Oslo. Så vi bestemte oss for å gjøre turen ekstra miljøvennlig og trivelig og dermed var vi tre i det glade løpefølget; Eirik, Liss og Abelone.


Og dette er noe av det morsomste med fastpacking, det blir sjeldent helt slik du har planlagt. Man har en plan også justerer man planen underveis etter vær og vind, lyst og energi eller sånn som nå når nye muligheter for transport hjem og dermed også et friere tidsskjema og flere kilometere dukker opp.

Vinden blåste heftig da vi forlot hytta og jeg hadde kledd godt på meg for vinden hadde kjentes så isende kald ut til å starte med, men etter bare en kilometer måtte jeg dra av meg det ekstra laget med klær som jeg hadde pakket meg inn i. Nede i dalen mellom trærne var det mulig å snakke litt, der var vi litt i le for vinden, men så fort vi kom opp og ut i åpent landskap hadde vi nok med å holde oss på beina.

Har du noen gang forsøkt å løpe i motvind på opp mot 17 m/sek? Hvis ikke kan jeg fortelle at det er sabla god trening. Jeg forsøkte meg for moroskyld på en liten sprint der oppe i vinden, men til tross for at jeg ga alt føltes det som om jeg stod bom stille. Artig opplevelse.
Vi var nødt til å leke litt med vinden samtidig som vi beundret det eventyrlig vakre landskapet rundt oss.

Ikke rart at DNT har valgt å kalde turen som går fra Lillehammer til Snøhetta gjennom Rondane og Dovre for SAGA. Nå som fjellene var dekket av snø samtidig som dalsidene var farget vakker av høsten var det som å løpe igjennom et eventyr.


En liten smak av vinter, vafler og sjokoladekake


Vi så stien som gikk oppover mot Rondhalsen på lang avstand. «Det er oppoverbakken sin det» sa jeg til Liss som fremdeles hadde et lite håp om at det skulle være mulig å komme seg over til Rondvassbu nede langs vannet. (Om du skulle lure så er det mulig, men da med båt eller etter at isen har lagt seg over vannet). Det gikk nesten loddrett oppover fjellet og på ett eller annet tidspunkt gikk bakken fra å være bar til å være dekket av nærmere 20cm snø. Jeg frydet meg over å tråkke meg oppover i årets første nysnø samtidig som utsikten bare ble bedre og bedre jo høyere vi kom. Det blåste fremdeles friskt, men ikke like ille som det hadde gjort tidligere på dagen. Da vi kom til topps og så den slake nedoverbakken som ventet oss ned mot Rondvassbu var det bare å slippe beina fritt, men selv om Rondvassbu så ut til å være bare noen få minutters løpetur unna føltes det ut som om det tok en liten evighet å komme seg dit. Vi måtte på en måte ned og så rundt vannet for å komme frem til hytta og vaflene.


Da vi endelig kom frem til hytta var vi så sultne at alle tre gikk for både sjokoladekake og vaffel. Turen over fjellet med motvind hele veien hadde tatt på både fysisk og mentalt, men det var altså ikke mer enn et stykke nybakt sjokoladekake, en vaffel toppet med rømme og en varm kopp kakao som skulle til for å gjøre meg klar for siste del av dette eventyret.


Over fjellet til Peer Gynt og Høvringen


Turen skulle nå gå over til Peer Gynt-hytta og derifra videre til Høvringen. Det hadde begynt å regne lett da vi kom ut av hytta og det kjentes ordentlig friskt ut der vi løp over fjellet med utsikt både mot Mysuseter og Peer Gynt-hytta. Stien her oppe på fjellet vekslet mellom nesten helt steinfrie jord stier til ur hvor man balanserte fra stein til stein og det siste stykket ned mot Pergynt-hytta kom vi også innom noen våte myrpartier. Et av høydepunktene på denne strekningen, (i tillegg til utsikten så klart), var en liten hytte i stein midt oppe på fjellet.
Peer Gynt-hytta var stengt, men vi stoppet likevel og spiste litt av matpakken vår der. Nå var det ikke mer enn 10 kilometer igjen til Høvringen og ingen flere fjell skulle bestiges. Stiene som ventet, var så lettløpte som det er mulig å få dem og de eneste utfordringene var en og annen passering av små bekker. Fargene her var enda tydeligere, som om høsten hadde kommet ett skritt lenger her. Det er utrolig morsomt å se hvor stor forskjell det kan være på vegetasjon og terreng bare du flytter deg noen få kilometer i den ene eller den andre retningen.


Garmin viste 38km da de tre glade løperne nådde frem til bilen som stod parkert på Høvringen. Etter en lang og vindfull dag i fjellet føltes det ekstra godt å krype inn i baksetet på en varm bil og bare kunne lene hodet bakover og slappe av mens alle inntrykkene fra helgen fikk synke inn. Etter hvert tok jeg meg tid til å gå igjennom bildene fra helgen og da slo det meg hvor enormt mye jeg hadde opplevd de siste 40 timene og det føltes mer ut som om jeg hadde vært ute på tur i 3-4 dager. Kanskje ikke så rart, for dette er en tur som folk normalt bruker 4-5 dager på å gå. Med andre ord føltes det virkelig ut som om jeg hadde fått så mye som overhodet mulig ut av denne helgen.

Utstyrsliste for høstens fastpackingseventyr i fjellet:

Jeg har tidligere skrevet en utstyrsliste for fastpacking i fjellet sommerstid. Nå som høsten har kommet for fullt og du kan forvente vintertemperaturer oppe i høyden ser pakkelisten min litt annerledes ut, men sekken er fremdeles like lett (ca 3kg).

  • Inov-8 Roclite 275 G-grip. Skoen er lett, behagelig, gir god beskyttelse mot spisse steine og har et supert grep i alt slags terreng. På lange turer trenger jeg sko som gir føttene mine plass til å vie seg ut litt, som drenerer vann raskt, ikke gir meg mer vekt enn nødvendig å drasse rundt på og ikke minst så trenger jeg sko som tåler tøft terreng og har en uslitelig såle som sørger for like bra grep selv etter mange mil i fjellet.
  •  Inov-8 Race Ultra Pro 2in1. Den er veier veldig lite (345gr), sitter godt og har gode løsninger som gjør det enkelt å pakke sekken fornuftig og med tilgang til det man trenger å ta ut under turen. Kan også enkelt bli fra til en 5L sekk med plass til det mest nødvendige for kortere turer.
  •  1 stk Inov-8 race elite tights. (Sesongens første tur med fullengde tights).
  •  1 stk lang merino baselayer fra Inov-8.
  •  2 par Inov-8 merino sokker
  •  1 stk Inov-8 Winter tights. (Mer bukse enn tights, og fungerer bra med både et og to lag under om det skulle bli nødvendig og har vindstopper foran. Disse var med som nødbukser, om det skulle bli veldig kaldt, men fungerte også som bukse til camp).
  •  1 stk Inov-8 Stormshell jakke (Ett av mine favorittplagg og er like fin å bruke sommer som vinter)
  •  1 par Inov-8 Extreme Thermo Mitt (Just face it, sommeren er forbi og på fjellet er det allerede minusgrader på natten)
  •  1 par Swix Racex longs (Disse fungerer også som et camp plagg)
  •  1 Inov-8 Thermoshell (gammel variant, beste isoleringsplagg ever!)
  •  To buffer, en i merino en vanlig
  •  Ull-bh fra Brynje
  •  Inov8 t-skjorte (base elite, super lett, til bruk på camp)
  •  Sov i ro ørepropper
  •  Lakenpose i silke
  •  Elektrisk tannbørstehode og en liten tube tannkrem
  •  Hodelykt (SILVA scout XT) og ekstra sett litium batterier
  •  Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  •  Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag, space blanket, et sett varmepads, vannsikre fyrstikker og et par tamponger (hvis man må fyre bål)
  •  Mobiltelefon (med appene Norgeskart, Hjelp 113, ut.no og DNT medlem installert)
  •  GoPro og Garmin-klokke (så klart)
  •  Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  •  Bankkort
  •  1 stk Inov-8 500ml soft botlle
  •  2 stk Energy Cake, 1 stk Snickers og 3 stk små konfekt sjokolader

Publicerat: 2019-09-23 19:50 Kommentarer (0)



Icebug Xperience West Coast Trail 2019

I sammarbeid med Visit Sweden og Västsverige

For straks to uker siden hadde jeg en herlig innholdsrik (løpe) lang(t)helg i Bohuslän. Fra fredag til søndag tilbakela jeg 74 kilometer på noen helt magiske stier langs den svenske vestkysten. Jeg løp over svaberg og stein mens Kattegatts salte vind blåste friskt. Jeg løp gjennom idylliske fiskelandsbyer og sommerhus-kolonier, gjennom skog, over lyng, stokk og sten og opp på berg hvor utsikten fikk meg til å juble høyt. Og her kommer race reporten fra dette noe utenom det vanlige løpet.

(Foto: Icebug)

Men først; hva går Icebug Xperience West Coast Trail egentlig ut på?

Icebug Xperience West Coast Trail er et etappeløp som går over 3 dager med en total distanse på 74 kilometer. Du velger selv om du vil løpe, gå og løpe eller bare gå og løpet er delt opp i puljer slik at de som ønsker å gå eller gå og løpe starter tidligere enn de som ønsker å løpe. Derfor er det et løp som passer for alle. Både de som ønsker å presse kroppen max tre dager på rad og konkurrere om en god plassering på startlisten og for de som bare er ute etter å nyte den vakre naturen i Bohusän med godt selskap og i et roligere tempo. I motsetning til de fleste andre løp jeg har løpt er det noen flere kvinner enn menn med på dette løpet. Hvorfor det er sånn er bare gjetning fra min side, men jeg har en teori om at det har mye å gjøre med at dette løpet er tilrettelagt for at hele familien skal kunne være med, med egen kids camp og mulighet for svært familievennlige overnattingssteder. Dessuten så jeg flere venninne-gjenger som gjorde denne helgen til en kombinert spa og løpe-helg. De bodde på Spa hotellet Vann hvor de nøt ettermiddagen i spaet og en bedre middag også løp eller gikk de på dagtid, noe som for meg fremstår som en helt perfekt oppskrift på en vellykket venninnetur. Nå må du ikke misforstå meg og tro at dette er et «dame-løp», for det er det absolutt ikke. Det er nesten like mange menn med på løpet totalt, men i klassen Løp er det flere menn enn damer.  Men også blant herrene er det alt fra de som velger å gå hele distansen til eliteløpere og ski-stjerner som løper alle etappene tilsammen på under 5 ½ time. 

Kids Camp

Som jeg allerede har nevt er en av de tingene som gjør Icebug Xperience så unikt at det er lagt til rette for at hele familien kan være med og ha det gøy. På Ramsvik camping har Icebug et opplegg for barn mellom 6 og 14 år med lek, turer både til lands og til havs, is og mye moro. Helgen avsluttes med et eget løp for barna med målgang på stranden til full jubel og heiarop. Så mor og far trenger ikke å ha dårlig samvittighet når de løper rundt i den flotte naturen som vest Sverige har å by på 3 dager på rad for barna er i god varetekt og har det alle tiders. Da jeg så hvor fornøyde ungene var angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med sønnen min på dette. Han hadde nok stortrivdes og neste gang skal han helt klart få lov til å være med.

Terrenget

(Foto: Icebug)

Bohuslän byr på fantastisk vakker kyst natur og i løpet av de tre dagene for man oppleve litt av alt. For meg er det umulig å si hva jeg likte aller best, for jeg hadde det like morsomt da jeg løp igjennom frodige skoger, over luftige berg og nede langs kysten på svabergene. Det varierer mellom å være lettløpt sti, planker og vei til å være i kategorien teknisk krevende terreng, men som samtidig er løpbart. (Altså ikke behov for å ta med seg tau og hjelm på turen). Fordelt på antall kilometer totalt er det en nokså snill trase med tanke på antall høydemetre som kommer på til sammen 1400m i løpet av de 3 dagene, (les at det er en wanabe fjellgeit som skriver dette). Dette er med andre ord et løp det er mulig å løpe raskt på.

God trening for etappeløp newbes og som oppkjøring til Oslo Maraton

Er du en av dem som synes det høres spennende ut med et av disse lange etappeløpene sånn som Marathon des sables, The coastal challenge Costa-Rica eller et av Beyond the Ultimate  løpene, men som ikke helt vet hvordan kroppen ville takle det? Icebug Xperience kan absolutt ikke sammenlignes med noen av disse ekstrem-løpene, hverken når det gjelder distanse, temperatur eller behovet for å bære med seg utstyr dag etter dag, men det er likevel en god måte å teste ut hvordan kroppen trives med å presse seg selv flere dager på rad. I motsetning til de kjempe lange og ekstreme etappeløpene krever Icebug Xperience svært lite planlegging fra deltagernes side. Så lenge du bor på Ramsvik camping eller Hotell Vann trenger du bare å ha med deg klær og sko å løpe i, de få tingene som står på listen over obligatorisk utstyr og godt humør, så fikser Icebug resten. Også er ikke dette et løp du bruker 6 måneder på å restituere deg etter heller. Line Caliskaner har løpt Icebug Xperience flere år på rad og fortalte meg at hun bruker Icebug Xperience som oppkjøring til Oslo Maraton. Da får hun en skikkelig mengde helg 3 uker før maraton og med tidene hun har fått til på Oslo maraton de siste årene tror jeg på henne når hun sier at dette funker.

(Det obligatoriske utstyret)

Men nok «reklame», her kommer altså løpsrapport fra Icebug Xperience West Coast Trail 2019.


Etappe 1: Over Ramsviks steiner

Klokken var nesten lunsj tid da jeg endelig stod klar på startstreken på Ramsvik camping sammen med godt over 200 andre løpere i klassen «Run». Jeg hadde derfor rukket å dytte i meg både en tidlig og en sen frokost, varmet opp lett og i tillegg fått heiet av gårde deltagerne i «walk» og «walk/run» klassene som hadde startet tidligere på dagen. Temperaturen var så perfekt som den kunne bli med en lett bris som jeg ville glede meg over etter hvert som pulsen steg og kroppstemperaturen økte. Jeg både gledet og gruet meg til turen jeg skulle ut på. Gledet meg fordi jeg visste at naturen jeg skulle få oppleve var i verdensklasse og at dette ville bli en fantastisk opplevelse, men jeg gruet meg litt, for nå skulle det løpes fort.

Etappen var ikke lenger enn 23km, rett over halvmaraton distanse altså, og for dere som har fulgt meg en stund vet dere at det er den distansen jeg synes er aller tøffest. Kort nok til å holde et bra tempo hele veien, men langt nok til at du rekker å lure på hvorfor i all verden du utsetter deg selv for noe sånt (for min del) i godt over 90 minutter. Jeg fikk mange kommentarer i forkant av dette løpet om at dette ville være «peanuts» for meg. Distanser på under 30km hver dag og nesten flat løype i forhold til hva jeg har deltatt på tidligere burde vel ikke by på noen store utfordringer.

For meg var det nettopp det at distansene var relativt korte og at traseen var løpbar som var den store utfordringen. Nå skulle det gå fort. Og det skulle helst gå fort alle tre dagene.

Starten gikk og jeg løp som vanlig for hardt ut. Beina føltes lette, og jeg gjorde et forsøk på å holde følge med noen av jentene lenger fremme. Men det var litt taktikk også, for dagen før hadde vi løpt igjennom de første 3 kilometerne av løpet og da hadde jeg bitt meg merke i noen partier med smal sti hvor det garantert ville bli litt kø hvis man havnet for langt bak, derfor ville jeg holde tempoet oppe og heller roe ned så fort vi kom ut i det åpne landskapet hvor det ventet flere kilometer på stein og svaberg langsmed havet.

Jeg hadde rett i mine antagelser, for selv om jeg hadde gitt litt på ved start ble det lavere tempo når vi kom inn på den smale stien. Lang, lang rekke… Da jeg kom ut fra skogen og ut på svaberget hadde jeg glemt alt om å roe ned tempoet på denne strekningen. Nå tok jeg opp jakten på jentene litt lenger fremme. De hadde god fart og beveget seg lett også der terrenget var ekstra utfordrende. Jeg hadde fremdeles følelsen av at det gikk overaskende lett, på tross av at Garmin fortalte meg at dette gikk alt for fort. Fortsatte jeg sånn ville det bli ny pers på halvmaraton distanse, og dette var ikke lettløpt terreng. Alt av varsellamper burde egentlig begynne å lyse allerede etter 5 kilometer i denne farten, men jeg var for opptatt av jakten, naturen og å fokusere på hvor jeg plasserte føttene mine.

(Foto: Icebug)

Du skulle kanskje tro at et naturreservat som bærer navnet «Klippornas Rike» er et grått og livløst sted, men her hvor den salte vinden stryker over et bølgende landskap fult av sten, for det meste granitt, som ble formet av isen den gangen Sverige var dekket av is, vokser det her og der vakre blomster og busker opp mellom stenene. 

Det var til og med et stort beiteområde hvor store kuer lå og koste seg på det grønne gresset med en laber interesse for flokken med løpere som rushet forbi.

(Foto: Icebug)

Etter 7-8 kilometer kjente jeg at det begynte å bli litt tungt og jeg kom på at det nå kanskje var på tide å få i seg noe næring. Den første drikkestasjonen hadde jeg løpt rett forbi, jeg hadde hverken hatt behov for vått eller tørt, men den dalende energien fortalte meg at jeg ikke burde ha ventet så lenge med å fylle på med karbohydrater. Jeg dyttet i meg en gel og kjente straks at energinivået steg igjen, inntil magen plutselig begynte å krangle. Det var til å begynne med bare en vag murring og da jeg stoppet opp på matstasjon nummer to ved broen som går over Sotekanalen, klarte jeg å dytte i meg litt banan og noen energikuler før jeg hastet videre. Hadde jeg fått med meg at tiden ble stoppet på denne matstasjonen hadde jeg kanskje tatt meg tid til å gå en tur på do her, men det hadde jeg altså ikke.

Murringen økte på og ble etter hvert mer uttalt enn jeg satte pris på, men jeg var nå halvveis i løpet og regnet med at det ikke var stort mer enn en time igjen før jeg var i mål på bryggen i Smögen. Og en time med litt vondt i magen skulle jeg klare. Men tempoet gikk helt klart ned nå, men det skyltes nok like mye at jeg hadde holdt en alt for høy fart den første halvdelen av løpet.

En ting som jeg likte veldig godt med Icebug Xperience West Coast Trail var at jeg hele tiden tok igjen folk på veien fra walk og walk/run klassene. Og hver gang jeg løp forbi noen ga det mulighet for å heie litt på de jeg løp forbi og jeg fikk en minst like god support tilbake. Løpere er fine folk altså!

Løypa gikk nå innover i landet og opp igjennom skog og åpne områder med sten og lyng. Litt gjørme var det også å finne og jeg plumpa godt nedi et par gjørmehull. Herlig morsomt terreng med andre ord. Jeg følte ikke at jeg hadde tid til å stoppe opp, for på tross av magen hadde jeg nå en god flyt igjen. I hvert fall en liten stund. Og nå var det ikke mer enn 5 kilometer igjen til mål.

Så jeg løp altså videre mens magen vekslet mellom å være tålelig ubehagelig og i perioder så vond at jeg vurderte å bare drite i hele løpet. Sånn bokstavelig talt.

Av en eller annen grunn hadde jeg et eller annet sted i løpet av turen begynt å innbille meg at denne etappen var på 22 kilometer, ikke 23. Og for alle som har løpt et løp som var bittelitt lengre enn hva man hadde trodd så er vel følelsen jeg hadde da klokka viste 22km og jeg ikke så snurten til mål veldig gjenkjennelig. «For langt til mål syndromet» kan arte seg på mange måter helt fra en følelse av å være på grensen til et mentalt sammenbrudd (les om opplevelsen jeg hadde på Ice Ultra stage 4 her) til lettere irritasjon og synkende motivasjon. Men jeg hadde en date med toalettet som jeg absolutt ikke ville komme for sent til og derfor klarte jeg å holde både motivasjon og tempo oppe selv da det gikk opp for meg at det var 1 hel kilometer igjen til mål. Kanskje enda mer.

Jeg hadde det så travelt at jeg løp forbi flere i «run» klassen på denne siste strekningen som gikk langs kyststien i Smögen og videre inn på den populære brygga, (og her var jeg virkelig oppe i sprint fart), som er smekkfull av liv og koselige restauranter.

Kan vel ikke si at jeg var veldig mottakelig for små prating og High Fives da jeg passerte målstreken denne dagen, for jeg sa vel bare «do» og ble pekt i riktig retning og stengte meg inne en liten stund. Vondt i magen, kvalm og generelt uvell. Ikke den beste målgangsfølelsen jeg har hatt. Men etter en liten stund tok jeg meg sammen, kom meg ut på brygga og bestemte meg for å dytte i meg lunsjen koste hva det koste ville. Kroppen trenger jo mat for å kunne restituere raskt, men selv om maten så god ut og jeg visste at kroppen trengte påfyll eide jeg ikke matlyst. Og denne jenta eier som regel ikke metthetsfølelse…

(Men et smil til selfien i mål klarer jeg alltid å trylle frem)

Noe var ikke helt som det skulle og etter hvert som tiden gikk ble det bare verre og verre og jeg var nok et stusselig syn der jeg krøket meg sammen, blek som et laken, der vi ventet på bussene tilbake til Ramsvik Camping og Vann hotell. Jeg var booket inn på sistnevnte, for selv om jeg stortrives med å bo i både hytte, telt og campingvogn så fristet det litt ekstra å bo på et hotell med en 1000 kvadratmeter stor spa avdeling og å få servert en bedre 3-retters middag hver kveld. (Jada, I hear you, «Abelone goes full diva»). Men slik som formen var nå fristet det ikke en gang med en tur på spa. Ville jeg i det hele tatt klare å starte på morgendagens etappe? Og hvorfor hadde jeg blitt så dårlig egentlig? Jo visst har jeg vært uggen og kvalm under løp før og at matlysten har vært borte noen timer, for ikke å snakke om dager, etter lange løp har jo hendt. Men dette kunne ikke sammenlignes med noen av de episodene.

Uansett ga det seg heldigvis sakte men sikkert etter noen timer med å bare ligge flatt ut på sengen, og utpå kvelden kom både matlysten, spalysten og løpelysten tilbake.

Etappe 2: Skog, øy, bakker og stein

Lørdag stod løpets lengste etappe for tur. I løpet av dagen skulle det løpes 29 kilometer, noe som er en distanse jeg trives bedre med. Magen føltes grei ut, men jeg tok ingen sjanser og spiste bare loff med smør og en kopp urtete til frokost selv om hotellet bød på en stor og appetittlig frokostbuffet.

(Foto: Icebug)

Dagen var delt opp i to, for man starter dagen med å løpe en runde på den bittelille øya Malmön. Øya har ikke mer enn ca 250 inbyggere og frem til 1977 var eksport av granitt hovedinntektskilden til øyboerne. Det er kanskje unødvendig å si at det er en god del stein på denne øya…

Vi fulgte den omtrent 10 kilometer lange Kuststigen rundt øya, først langs brygga, mellom små koselige hus ved kaien og på lettløpt sti og vei. Jeg hadde hengt meg på en av jentene som hadde pustet meg i nakken nesten helt frem til mål dagen i forveien. Det gikk egentlig i et litt for raskt tempo fra start denne dagen også, men igjen var dette litt taktikk fra min side, for som sagt var denne dagen delt opp i to og når man når fergekaia etter å ha løpt runden ute på Malmön stopper klokka og man får en god pause ved drikkestasjonen før fergen som går hvert 30 minutt frakter løperne tilbake til fastlandet.

(Foto: Icebug)

Så jeg ville ha god tid til å få igjen pusten, fylle på med næring og ny energi. Da vi kom ut på svabergene og etter hvert også stenbruddet gikk tempoet uansett ned. Her krevde det at man holdt fokuset for det var nok av steder å vrikke ankelen eller hva som verre er hvis man ikke fulgte med. Jeg likte denne strekningen godt og selv om jeg løp langsommere tok jeg nå innpå jentene foran meg og etter 10 kilometer løp vi inn i tidsfri sone side om side.

På kaia møtte jeg John Aslak og Kim fra Löplabbet igjen, dissa gutta klarer jeg aldri å holde følge med under løp og jeg ser dem som regel bare på startstreken og etter målgang. Og nettopp det at det her ble en liten oppsamling av løpere var utrolig morsomt. Man fikk tid til å skravle litt, høre hvordan det gikk for de andre og da vi begynte å løpe igjen på fastlandet ble det på en måte som en ny fellesstart.

Da vi gikk av fergen på fastlandet møtte vi på Steffen som løp Icebug Xperience ultra 50 miles (eller litt over 80km på norsk). Steffen lå som nummer 1, ( og obs, spoiler: han vant også løpet), av ultraløperne og var den første av mange blide, slitne, tøffe og trivelige ultraløpere vi skulle møte videre på ferden. For herifra fulgte vi samme trase som ultraløperne, bare motsatt vei. Du skulle kanskje tro at det ville føre til trangt om plassen på stiene? Men nei, det var over hode ikke noe problem. Det har vel noe å gjøre med at det er så stor spredning på sånne lange ultraløp at det var langt mellom hver ultraløper. Og hver gang man møtte på en av ultraløperne som kom i motsatt retning fikk man en fin mulighet til å heie litt og gi en high five. Og du, har du prøvd det noen gang? Å gi high five til andre løpere? Det er få ting som gir så effektiv positiv energi påfyll som løper high fives! Not kidding. Så jeg fikk fylt positiv energi banken min til topps denne dagen.

Jeg var nøye med å fylle på med næring i form av gels, bloks med elektrolytter og vann regelmessig og helt fra start Og jeg kan ikke huske at jeg følte meg ordentlig tom noen gang i løpet av turen. Det har mye å si for opplevelsen at man opplever at kroppen har nk drivstoff på tanken.

(Foto: Icebug)

Denne dagen var nesten mere variert enn dagen før, og det skulle man nesten ikke tro gikk an. Vi løp på herlig morsomme stier i skogen, langs kyststier og på svaberg, over mark og eng og gjennom små tettsteder langs sjøen. Og best av alt var det at det var en god del bakker på denne etappen. Jeg trives jo best når det går litt opp og ned og her gikk det mye opp og ned. Det var aldri ordentlig lange bakker og det var for det meste bakker det var mulig å løpe i, men de kjentes godt i lår og rumpe. Utfra løypeprofilen hadde jeg forstått at det var et par bratte stigninger før dagen ble avsluttet med 2 kilometer slak nedoverbakke ned mot Kungshamn hvor målgang for dagen befant seg. Da jeg trodde jeg var på nest siste stigning holdt jeg litt igjen og dermed hadde jeg krefter nok til å nyte utsikten som møtte meg på toppen av berget jeg nettopp hadde løpt opp. Her var utsikten vid over hav og kyst og på vei ned kunne jeg se Kungshamn. Nå gjenstod det bare en bratt kneik og så en herlig lett avslutning. Den bratte kneika kom aldri, det var litt slak oppoverbakke et lite stykke, men plutselig forstod jeg at jeg var på vei ned de siste 2 kilometerne. Jeg hadde mer å gi og nå satt jeg opp farten og løp forbi flere løpere på vei inn til mål. Det er helt utrolig hvilken effekt lukten av målgang har på meg, for da klarer jeg (nesten) alltid å hente frem ekstra krefter.

I mål var det god stemning. Løpere satt strødd ut over brygga og nøt en nydelig lunsj i solsteiken. Jeg kom plutselig på at jeg hadde glemt å smøre meg med solkrem og et raskt blikk ned på skulderen min fortalte meg at det burde jeg ha gjort. Flere hoppet i sjøen fra brygga, selv droppet jeg det for jeg oppdaget at beina begynte å bli nokså stive da jeg satte meg ned på brygga og en liten stemme fortalte meg at det å komme seg opp på land igjen ville kunne by på problemer. Så jeg tenkte dagens svømmetur fikk vente til jeg var tilbake på hotellet. Jeg hadde tross alt 1000 kvadratmeter med spa å boltre meg på også denne ettermiddagen.

Ut fra startlisten hadde jeg forstått at det var mange nordmenn som deltok på løpet, det er jo tross alt bare en kort kjøretur over fra Oslo og et svært tilgjengelig løp for folk flest på Østlandet. Nå satt jeg og skravlet med flere av de norske løperne på brygga, både folk jeg kjente fra før og folk jeg ikke kjente fra før. Jeg kommer alltid hjem fra slike løp med flere nye venner og bekjente fra løpsmiljøet, og det synes jeg er noe av det triveligste med slike løp, for løpere er så fine folk!

 

(Denne jenta pustet meg i nakken både på dag 1 og 2 og sørget for at jeg holdt tempoet oppe)

Etappe 3: En fantastisk avslutning på herlig våte og gjørmete stier

«Du blir jo bare i bedre og bedre form for hver dag som går du!». Kommentaren kom fra Kim etter at jeg hadde spurt om han ikke skulle varme opp. Beina mine hadde begynt å bli litt stive og det var en kort («bare» 22,2km), og dermed også rask etappe vi hadde foran oss, så for meg hørtes en aldri så liten oppvarming lurt ut. Dessuten hadde jeg sett på løypeprofilen at det ventet en bratt stigning etter bare noen få kilometere og tenkte at sjansen var stor for å gå på en liten smell der om ikke hjertet, beina og resten av kroppen var litt forberedt.

Men det var likevel også noe i det Kim hadde sagt, for det rare var at jeg hadde følt meg bedre og bedre for hver dag som gikk. Man skulle tro jeg ville være mer sliten og at det ville kjennes tyngre på dag 3 i et slikt løp, men for meg føltes det nå ut som om jeg endelig var ordentlig i gang. Og jeg gledet meg til å sette av sted.

Regn og torden hadde preget de tidlige morgentimene, men nå var det bare vannpytter og et lite hint av regn i luften som vitnet om det. Denne dagen ville vi tilbakelegge flere kilometer på fine skogsstier og jeg hadde en følelse av at jeg ikke ville være ren på leggene ved målgang.

Og det passet meg helt perfekt.

Da starten gikk føltes det ut som om jeg ble forbiløpt av alle. For en gangs skyld rushet jeg ikke ut fra mål i et hodeløst tempo. Nå løp jeg kontrollert, for snart skulle jeg opp. Og min styrke ligger i partiene med mye bakker, ikke der det er flatt slik som det var nede ved havna. Da vi forlot Hunnebostrand havn og kom ut på en smal kyststi ble det litt kø, men det gikk fortsatt raskt nok og så fort kyststien var over og jeg så den første stigningen satte jeg opp tempoet og passerte den ene løperen etter den andre. Det var en kort, men bratt stigning og her måtte jeg flere ganger nedi med begge hender for å komme meg videre. Pulsen skjøt i været og lårene brant. Med andre ord en helt herlig følelse.

(Foto: Icebug)

På vei ned fra toppen kom vi inn på noen herlig morsomme stier. Mistanken min om at det ville være litt gjørme på stiene i dag ble nå bekreftet og etter bare noen få minutter hadde jeg gjørme til langt opp over låra. Her koste jeg meg virkelig og jeg tok igjen en av de jentene jeg ikke hadde hatt sjans til å holde følge med første dagen, men nå vekslet vi på å løpe foran hverandre. Hun skjøt fart på de strekningene de gikk rett frem, jeg løp forbi der det gikk oppover eller nedover.

De morsomme stiene ble innimellom avbrutt av korte strekninger på grus og asfalt og til min overraskelse oppdaget en kjent rygg et stykke foran oss og da bestemte meg for å prøve å henge meg på John Aslak som så ut til å ha en tung dag og dermed et tempo som jeg kunne klare å henge med på.

Vi kom opp på en ny høyde og jeg nøt utsikten fra toppen samtidig som jeg skrev meg bak øret at det lønnet seg å holde balansen og ikke skli utfor her for det var bratt og det var et langt stykke ned. Selv om jeg nå hadde løpt fra jenta jeg hadde løpt med tidligere klarte jeg aldri helt å komme frem til John Aslak for hver gang vi kom ut på en lettløpt strekning økte gapet mellom oss, og jeg tok aldri nok innpå på de tekniske partiene selv om det føltes som om jeg hadde en god fart. Det eneste stedet jeg følte jeg måtte bremse ned ordentlig var da vi passerte igjennom en lang og smal sprekk i berget. «For et fantastisk sted å løpe» tenkte jeg, for antageligvis femtiende gang denne dagen. Og så kom vi ut på flata og da forsvant ryggen til John Aslak helt.

Nå stupte både farten og motivasjonen min en kort stund, for på flata kjentes alt så mye tyngre, men noen oppmuntrende kommentarer fra en av løperne som passerte meg var alt jeg trengte for å finne tilbake til løpegleden.

Vi løp over en lang flytebrygge og krysset en liten øy og så ble jeg overasket over å se en bro jeg syntes jeg kjente igjen. Hadde jeg ikke vært her før? Jo, her var broen over Sotekanalen og også løpets aller siste matstasjon. Også her stoppes tiden og man kan ta seg tid til å fylle på vann og få i seg næring. Nå dyttet jeg i meg noen punsjeboller og en banan, magen hadde oppført seg eksemplarisk hele dagen og jeg stresset ikke med å løpe videre. Dessuten kunne jeg ikke løpe videre, for rett etter at jeg kom inn på matstasjonen senket bommene seg og broen åpnet seg for en større seilbåt som skulle passere. Jeg smilte litt av minnene jeg hadde fra da jeg var liten og seilte nedover langs svenskekysten. Turen gjennom den smale Sotekanalen hadde vært et av høydepunktene hver sommer. Nå stod jeg altså på land og så en annen seilbåt passere forbi mens jeg gjorde meg klar for siste innspurt.

Du skulle kanskje tro at man begynner å glede seg til å se målstreken etter 3 dager og nesten 75 kilometer, men det var blandede følelser jeg hadde da jeg igjen løp i terrenget på Ramsvik. Jeg gledet meg jo, for det er alltid godt å passere målstreken med en følelse av at man har presset egne grenser og løpt et bra løp. Samtidig var det litt trist at det snart var over. For det føltes ut som om både hodet og kroppen var klar for et par dager til, (minst), med løping i vakre Bohuslän.

Men siden jeg visste at løpet snart var over ga jeg på skikkelig de siste våte kilometerne inn til mål. For om jeg hadde tenkt på stiene vi hadde løpt tidligere på dagen som våte og gjørmete var det ingenting når man sammenlignet med de siste 3 kilometerne før mål. Jeg frydet meg over hver vannpytt jeg plasket igjennom slik at vannet stod til alle kanter. Benytter samtidig anledningen til å si unnskyld til alle de jeg muligens kan ha kommet til å sprute sølevann på under denne siste ville sprinten inn mot mål.

(Foto: Icebug)

Gjør jeg det igjen?

Kort oppsummert var Icebug Xperience West Coast Trail en helt fantastisk opplevelse. Icebug vet hvordan de skal arrangere bra løp og Bohuslän er som skapt for terrengløping. Vil jeg gjøre det igjen? Helt klart! Jeg forstår veldig godt at flere har dette løpet som et fast innslag på løpsagendaen hvert år...

(Foto: Icebug)

Publicerat: 2019-09-12 22:28 Kommentarer (0)



Fra fjell til fjord og fra fjord til vidde

Klassisk høyfjellsterreng, frodige dalsider, jungel, fjord og vidde på tre dager. Kan det bli mer variert enn det på en langhelg?

En uke etter at jeg kom hjem fra Jotunheimen (det eventyret kan du lese om her), rettet jeg kompassnålen mot fjellet og dro av sted på et nytt eventyr. Du skulle kanskje tro jeg hadde fått slukket tørsten etter å ha løpt rundt i fjellparadiset Jotunheimen en hel uke, men for meg er det heller sånn at jo mer eventyr jeg får, jo mer eventyr har jeg lyst på. Jeg vil se mer, oppleve flere steder, stå på flere fjelltopper, besøke flere hytter og løpe på flere nye og morsomme stier. Nok for jeg aldri...

Jeg var med andre ord mer en gira på å legge ut på en ny fastpacking tur, men denne gangen hadde jeg bare 3 dager til rådighet (pluss en dag til reising). Så hvordan får man så mye som mulig ut av tre dager? Her skal jeg gi deg oppskriften på en vill, vakker og utrolig variert tredagers ekspedisjon med løpesko på beina.

Fra Finse til Østerbø

(Ca. 37km og 1170 høydemeter)

Turen starter på Finse. 1222 meter over havet. Finse rommer en togstasjon, et hotell, en DNT hytte (med utrolig god mat), et knippe med hytter og hus og en enormt vakker natur.

På den andre siden av Finsevannet ser du brearmer av Hardangerjøkulen, Norges sjette største fastlands isbre. Hardangervidda strekker seg mil etter mil med et stort utvalg av stier og hytter å velge blant. Snur du ryggen til Hardangerjøkulen ser du begynnelsen på Skarvheimen, fjellområdet som ligger midt mellom Jotunheimen og Hardangervidda og som byr på fine fjelltopper med vakker utsikt, dype og frodige daler, vann og fosser i massevis, et rikt plante og dyreliv og kanskje noen av de aller fineste stiene for løping i den Norske fjellheimen.

Og det var på slike fine stier dette eventyret begynte. Det gjorde meg ingen ting at det var en litt kjølig og overskyet morgen med et lett snev av regn i lufta. Shorts-vær var det uansett og kropps-temperaturen steg raskt i takt med den første stigningen. Skarvheimen gir ikke like mange lange og bratte bakker som Jotunheimen, her er det i større grad mulig å faktisk løpe i bakkene, noe som gjør at man fort kan løpe seg tom hvis man ikke passer seg. For har du planer om å løpe langt 3 dager i strekk lønner det seg ikke å starte med sure bein de første 3 kilometerne på dag en. Smilepuls og glade bein er nøkkelord for å kunne nyte fastpacking eventyr til det fulle.

Det startet med oppoverbakker og en og annen elvekryssing, utsikten kan jeg ikke si så mye om bortsett fra at den vist nok skal være ganske bra. For når vi stod oppe ved Klemsbu var det så tåkete at poenget med å ta den planlagte svippturen opp Sankt Pål var formålsløs.

Ikke fant vi stien heller, og selv jeg skjønner at det å legge ut i tåke på umerket sti på et fjell vi ikke en gang så, muligens ikke kommer på listen over «topp 10 smarteste ting å gjøre». Så turen fortsatte på den trygge rød T stien og da vi kom litt lavere i terrenget lettet også tåken. Regnet sluttet og etterlot seg i stedet en vakker regnbue (som var mye finere i virkeligheten enn på dette bildet).

Nå som tåka sakte, men sikkert, forsvant åpebarte det seg et fantastisk vakkert fjellandskap. Dypblåe fjellvann, hvit snø, grå stein og grønne flekker her og der. Alt i en slik harmoni som bare moder natur kan skape.

Jeg forstod godt min Belgiske løpekamerat sin begeistring for landskapet som åpenbarte seg. Åja, det er kanskje på tide å introdusere dere for Simon.

Jeg møtte Simon på toppen av Table Mountain, (ja, nettopp, det store flate fjellet i Capetown), i desember i fjor da vi var ute og sjekket traseen til UTCT (som du kan lese om her). Noe av det jeg elsker med denne sporten er nettopp alle de kule menneskene jeg møter overalt jeg drar for å løpe løp. Jeg kommer alltid hjem med venner og bekjente som digger det samme som meg; å løpe rundt i vill og vakker natur.

Etter flere dager med farting i fjellet på egenhånd var det trivelig å ha følge på turen denne gangen. Det er fint å ha noen å dele alle de overveldende inntrykkene med, le sammen med og ikke minst ha et ekstra sett øyne når det gjelder å holde seg på stien. Selv om det for det meste var veldig godt merket.

Jeg skal ikke lyve og si at det var lett å løpe hele tiden, den var det ikke. For innimellom var det litt steinur og det var mange små bekker man skulle over, men sammenligner man strekningen fra Finse til Geiterygghytta med Jotunheimen så var det rene traktorveien.

Når vi først er inne på dyr så var det aldri mange kilometerne mellom hver sau vi møtte på turen. Sauer er artige dyr og denne flokken med veldig nysgjerrige sauer møtte vi like før vi ankom Geiterygghytta.

Det ble et litt lenger opphold på Geiterygghytta enn planlagt for vi var så tidlig ute at de ikke hadde åpnet kjøkkenet enda. Og jeg var fast bestemt på å ikke forlate stedet før jeg hadde fått i meg en vaffel og et par kopper kaffe. Vi spiste litt av matpakken mens vi ventet og etter en times tid dro vi av sted fra Geitrygghytta, gode og mette.

Vi løp fortsatt i typisk høyfjellsterreng, opp og ned slake bakker i et vidt og åpent fjellandskap, men så skrånet vi ned i et frodig dalføre. Vi passerte Steinbergdalshytta hvor vi slo av en kort prat med noen hyggelige turfolk som var ute på den samme turen som vi var. I hvert fall første halvdel av turen vår. De lurte på om vi drev med sånne der «Killian Jornet greier» og jeg lo litt og sa at det vi drev med nok ikke helt kunne sammenlignes med Killian sine prestasjoner, men at vi var ute og koste oss med løpesko og lett sekk og på den måten kunne forflytte oss langt på få dager og derfor se enda mer. De var uansett veldig imponert. Det er rart dette med hvor distanseblind vi blir etter hvert som man løper lengre og lengre. For noen få år siden ville jeg tenkt på det å løpe nærmere 40 kilometer om dagen 3 dager i stekk som galskap og som det trengtes overjordiske krefter til for å klare. I dag tenker jeg ikke på det som noen big deal. Det er jo bare å ta tiden til hjelp, så kommer man i mål før eller senere. Men for folk flest høres det kanskje litt ekstremt ut.

Da vi løp ut fra hytta endret stien seg fra lettløpt til litt mer teknisk. Her var det kronglete å løpe, mye stein, smal sti, bratt opp og bratt ned. Men det gjorde ingen ting at det gikk litt roligere her, for utsikten var helt utrolig; det var herlig grønt og frodig og det var spennende fjellformasjoner. Og med litt fantasi kunne man se både ansikter og andre rare ting i fjellet.

Vi så DNT hytta på Østerbø lenge før vi kom frem. Det så mye nærmere ut enn det var der vi speidet utover den frodige dalen. Med godt over 30km i beina begynte vi å bli klare for å ankomme hytta, legge beina høyt, nyte en god middag og ta en tidlig natt. Spesielt det siste lille stykket som gikk på grusvei kjentes drøy ut, men så var plutselig bare hytta der og klokka viste nøyaktig 37km da jeg stoppet den utenfor inngangen til DNT hytta på Østerbø.

Kvelden gikk med til å spise god mat og å planlegge neste dag. Vi hadde egentlig planlagt å unngå å måtte kjøre buss fra Vassbygdi ved å ta den høye turen gjennom Aurlandsdalen og så over fjellet direkte til Myrdal, men værmeldingen lovet ikke godt. Regn, tordenbyger og opp mot 9m/s fortalte oss at det var lurt å velge en annen rute.

Gjennom alvenes rike og opp Rallarvegen

(18km, 390 høydemeter + 21km, 950 høydemeter)

Den høye ruten gjennom Aurlandsdalen er kjent for å være helt spektakulær, men veldig bratt og absolutt ikke egnet i regnvær. Steinene blir glatte og faren for jordskred og løse stein er stor. Derfor står det skilt der stien deler seg om nettopp dette og betjeningen på Østerbø var også veldig tydelige på at det ikke var anbefalt. Vi fulgte fjellvettregel nummer 6 og tok et trygt veivalg. Den lave turen gjennom Aurlandsdalen er ikke noe dårlig alternativ, for her får man skikkelig canyon følelse.

Simon sammenlignet det med å løpe i levadaene på Madeira. Man følger elva igjennom en frodig jungel og langs stupbratte skråninger. Fjellveggene er dramatisk steile og man passerer det ene storslåtte fossefallet etter det andre. Jeg på min side sammenlignet det med å løpe rett inn i Rivendell og jeg er nesten bombe sikker på at Tolkien må ha hentet inspirasjonen til alvenes rike nettopp her. Regnet og de lave skyene bidro til gjøre stedet enda mer mystisk og regnskogaktig og landskapet var så fjernt fra det jeg til nå har forbundet med norsk natur.

Jeg må helt klart tilbake hit en gang for å ta den høye turen gjennom Aurlandsdalen, for stedet ga virkelig mersmak. Dessuten fikk jeg en glimrende god ide til et nytt ultraløp da jeg løp neddover mot Vassbygdi; Fra fjord til fjell; Vassbygdi til Finse 1222 moh. Det ville bli det ultimate løpet hvor du får litt av alt! Om noen arrangerer DET løpet stiller jeg garantert på startstreken.

Vi kom frem til Vassbygdi hvor vi klarte å få hike videre til Aurland. Bussen fra Vassbygdi til Flåm gikk først et par timer senere og å stå ute i regnværet i to timer å vente på bussen fristet lite, så da var vi heldige å få sitte på med noen trivelige folk inn til en kafe i Aurdal hvor vi fylte på med ny energi i form av kanelboller og varm kakao før vi hoppet på bussen videre til Flåm.

(Dette er altså ikke kafeen i Aurland, men en av kuriositetene du finner i Aurlandsdalen)

Vi ankom Flåm i regnvær, stelte oss under tak et lite øyeblikk bare for å få alt av klær og utstyr på plass før vi la av sted på dagens andre etappe. Turen skulle nå gå opp det siste, (eller blir det kanskje første?) stykket av Rallarvegen. Ja, nettopp, den strekningen folk flest tar toget opp for så å sykle ned… Det forstår jeg egentlig ganske godt, for dette er en strekning på ca 21km som byr på omtrent 950 høydemetre. Hadde det i det minste gått på sti hadde jeg nok sett mer poeng i å løpe opp denne bakken som gikk på litt kjedelig asfalt og grusvei. Men regnet hadde gitt seg og ga noen ganske magiske øyeblikk innimellom og naturen rundt er av ekte postkort-kvalitet med flotte fosser og majestetiske fjell.

Jeg gledet meg til en god middag og helst en ingefærøl når vi kom til topps, for på kartet stod det merket «betjent hytte» rett ved Myrdal stasjon og det var der vi planla å sove denne natten. Etter å ha surret litt frem og tilbake og fulgt noen skilt mot en fjellstue vi ikke fant gikk vi inn på togstasjonen hvor de fortalte oss at fjellstuen ikke var åpen for turister for tiden, kanskje vi ville høre med hotellet som lå en 15-20 minutters gange unna i stedet? De hadde kanskje plass? En rask telefonsamtale ga oss svaret; her er det stapp fult.

Men det går heldigvis alltid et tog, så vi hoppet på toget på Myrdal i retning Oslo og hoppet av på Finse 1222moh for andre gang denne helgen.

Ting blir ikke alltid som planlagt på sånne turer, men det er noe av det jeg liker med fastpacking. Man må improvisere litt, finne nye ruter, være litt spontan. Og da blir det jo litt mer eventyr enn om alt går helt etter planen.

Nå var vi altså tilbake på Finse og kunne nyte godt av Finsehyttas beryktede gode mat før vi satte oss ned med kartet og planla morgendagens etappe, som også ville bli denne turens siste.

Fra Finse til Haugastøl via Krækkja

(38km, 820 høydemeter)

Mange jeg har snakket med har anbefalt Hardangerviddas stier for løping. Her er det flatere og går ikke så mye bratt opp og ned som det gjerne gjør i fjellet.

Men Hardangervidda byr også på steinurer, bekker og myr så jeg vil ikke akkurat kalle Hardangervidda for «lettløpt», men fint var det der i hvert fall selv om jeg opplevde denne etappen som litt monoton. De andre dagene hadde jo vært så utrolig varierte med nye utsikter hele tiden.

På Hardangervidda var alt litt mer stort og langstrakt og jeg syntes ikke landskapet endret seg nevneverdig. Jeg begynte nok også å kjenne det litt i kroppen nå og det var godt å komme inn på Krækkja etter litt over 24 kilometer vell vitende om at det når bare gjenstod 12 kilometer til Haugastøl som var endestopp for denne fastpacking turen.

Vi spiste matpakken som vi hadde smurt på Finse og drakk en Cola, noe annet spennende hadde ikke Krækkja å by på denne dagen, og så la vi ut med ny energi i retning Haugastøl hvor det ventet middag og husrom.

 

Og denne strekningen var for det meste lettløpt, vi fikk litt fart på beina og det gikk lett helt frem til Garmin fortalte at vi skulle være rett ved Haugastøl. Du vet den følelsen av å forvente å se målstreken rett rundt neste hjørne når du løper et langt løp for så bare å oppdage at det er minst 2 kilometer igjen og da gjerne også på en skikkelig kronglete sti? (Hvis du ikke har kjent på den følelsen så kan du lese om Ice Ultra stage 4 her, der beskriver jeg den følelsen ganske godt). Men selv om motivasjonen fikk et lite knekk der vi stod oppe på fjellet og så ned på Haugastøl som virket uendelig langt borte så kom vi oss ned på et vis. Beina var full av gjørme, håret stod til alle kanter, Simon sa at «this has been the three toughest days of my life so far», og jeg var bare strålende fornøyd med å ha fått inn 115 kilometer (og godt over 3000 høydemetre) med stimagi de siste 3 dagene.

Klær, sko og utstyr:

Jeg får ofte spørsmål om hva jeg har med meg på slike turer og hvordan jeg klarer å få sekken min så lett. Så her kommer utstyrslisten min for denne turen:

  • Inov-8 Roclite 275 G-grip. Hvorfor? Fordi skoen er lett, behagelig, gir god beskyttelse mot spisse steine og har et godt grep i alt slags terreng. På lange turer trenger jeg sko som gir føttene mine plass til å vie seg ut litt, som drenerer vann raskt, ikke gir meg mer vekt enn nødvendig å drasse rundt på og ikke minst så trenger jeg sko som tåler tøft terreng og som har en såle som gir et bra grep selv etter mange mil i fjellet.
  • Inov-8 Race Ultra Pro 2in1. Den er veier veldig lite (345gr), sitter godt og har gode løsninger som gjør det enkelt å pakke sekken fornuftig og med tilgang til det man trenger å ta ut under turen. Dessuten er det fint med en løpevest som man enkelt kan endre fra å være en langtur sekk med plass til alt man trenger for en ukes løping i fjellet til en 5L sekk med plass til det mest nødvendige for kortere turer og løp som ikke har fult så lang krav til medbrakt utstyr.
  • 1 stk lang og kortermet merino baselayer fra Inov-8. (Ull er alltid best på fjellet. Det holder varmen selv om du blir våt og så lenge du henger klærne til tørk hver dag vil du merke at ull holder seg renere og lukter mye bedre enn syntetiske alternativer etter et par dagers bruk. Den langermede ble brukt som camp plagg, men fungerer også som et nødplagg)
  • 1 stk Inov-8 shorts
  • 2 par Inov-8 merino sokker (et par til løping og et par til camp)
  • 1 stk Inov-8 Trailpant vanntett bukse (vanntett bukse må med når man er på fjellet i Norge, men disse fungerer også som bukse til camp og dermed kan man ta med et camp plagg mindre).
  • 1 stk Inov-8 Stormshell jakke (dette er ett av mine favorittplagg, helt uunnværlig!)
  • 1 par Inov-8 All terrain pro mitt (vann og vindtett superlett vott som har reddet meg mange ganger under våte og kalde forhold)
  • 1 par Swix Racex longs (ikke ull, men de veier nesten ingen ting ogbpå denne tiden av året holder de varmen godt nok om det skulle være behov. Disse fungerer også som et camp plagg)
  • 1 Inov-8 Thermoshell (gammel variant, beste isoleringsplagg ever!)
  • To buffer, en i merino en vanlig (fungerer også ypperlig som øyebind på natta når man ligger på sovesal hvor det aldri blir ordentlig mørkt)
  • Ull-bh fra Brynje 
  • Sov i ro ørepropper
  • Lakenpose i silke
  • Elektrisk tannbørstehode og en liten tube tannkrem
  • Mini hodelykt fra Petzel og ekstra sett litium batterier
  • Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  • Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag, space blanket, et sett varmepads, vannsikre fyrstikker og et par tamponger (til bål)
  • Mobiltelefon
  • Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  • Bankkort
  • Liten tube med solfaktor 30
  • Kart over Aurlandsdalen og Rallarvegen
  • GoPro og Garmin-klokke (så klart)
  • 1 stk Inov-8 500ml soft botlle

 

Med alt dette utstyret pluss 4 sjokolader (men uten vann i vannflaska) veide denne sekken nøyaktig 3,0 kg. Innafor å kalle meg for en Pro-pakker nå eller?

                                                                          

Publicerat: 2019-08-26 13:48 Kommentarer (0)



På (for det meste) løpbare stier i Jotunheimen

Del to av Jotunheimeventyret gikk på stier som er mer løpevennlige enn den første. For jovisst består Jotunheimen av mest stein, men den som leter vil finne noen fantastiske stier for løping også midt i hjertet av Jotunheimen.

 

Etter 4 lange og fine dager i Jotunheimen var jeg på langt nær ferdig med eventyret. Jeg var sulten på mer og hadde fri og alt annet jeg trengte for å fortsette ferden. Så jeg satte meg ned med kartet og rådførte meg med vertskapet på Gjendesheim og så ble runde nummer to i Jotunheimen planlagt.

Området jeg nå skulle utforske var en litt mer løpbar del av Jotunheimen. Mindre stigning, mindre ur, lengre strekninger med lettløpt sti. Nå har ikke jeg noe imot litt bakker, så jeg plottet inn et par små fjell som skulle bestiges på turen og startet tirsdag morgen med å ta bussen til Bygdin, løpe opp Bitihorn, (på toppen av Bitihorn så jeg ikke stort, for da jeg var der oppe var fjellet midt inne i en stor sky),

og løpe ned igjen til Bygdin hotell hvor jeg nøt en Cappuccino og en nystekt kanelbolle. (Utrolig nok turens første og eneste kanelbolle).

Så satte jeg av sted langs den vakre innsjøen Bygdin, først på vei og senere på herlig lettløpt sti hvor både beina og tankene fikk løpe fritt.

Noen steder løp jeg helt nede ved vannkanten og over små strender, andre steder litt lenger opp i terrenget. Jeg koste meg skikkelig og den første etappen som gikk fra Bygdin til Torfinnsbu var over før jeg viste ordet av det. På Torfinnsbu, som er en ubemannet DNT hytte, spiste jeg matpakken min helt alene ute på tunet og så satte jeg av sted videre. Jeg var klar over at dagens etappe ville bli en av de lengste mellom 35 og 40km, men terrenget var lett å bevege seg i og det var enda lenge til kvelden.

Og beina hadde det fint. Det eneste jeg bekymret meg for var noen uværsskyer på værmeldingen. Opp på flere topper skulle jeg i hvert fall ikke i dag.

Fra Torfinnsbu gikk det bratt oppover inn i Svartdalen. Jeg kan forstå hvorfor dalen har fått det navnet, for noen av fjellene der ser helt svarte ut, men dalen var vakker med fjellvann og elver. Og stein da, så klart. Du kommer deg vel ikke igjennom en dal i Jotunheimen uten å måtte krysse noen steinrøyser. Men selv om det var noen steinete partier her og der var det mulig å holde farten oppe. Jeg løp forbi en gruppe med turfolk som heiet meg av sted med noen kommentarer om at de syntes det var godt gjort å løpe her. De skulle bare ha sett de stedene jeg hadde løpt noen dager tidligere, for her føltes det som rene jordveien i forhold til Uradalen og Galdhøpiggen …

Det var så lett å løpe at det tok litt tid før det gikk opp for meg at jeg ikke hadde sett noen røde T-er på en stund. Foran meg så det ut som om bakken bare forsvant ut i ingenting et lite stykke lenger fremme. «Er det virkelig mulig å gå seg bort i en dal?!» tenkte jeg for meg selv der jeg vimset hit og dit på leting etter noe som så ut som en sti eller en rød T. Men så så jeg et par som beveget seg et godt stykke lengre fremme, på den andre siden av elva og da skjønte jeg at jeg måtte ha gått glipp av der stien gikk over til den andre siden. Elva der jeg stod var ikke mulig å krysse. Den var bred, og strømmen var sterk og noe sa meg at det var en foss ikke alt for langt unna. Så jeg flyttet meg bakover langs elva for å finne et trygt sted å krysse elva. Jeg måtte et godt stykke tilbake før jeg fant et sted hvor jeg tok sjansen på å krysse elva, men da jeg var over på den andre siden kom jeg rett ut på en fin og lettløpt sti igjen. I hvert fall en liten stund. For så forsvant stien ut i løse luften. Bokstavelig talt. Der nede lå Gjendebu, dagens mål. Og her oppe stod jeg.

Jeg hadde løpt nærmere 36km så lårene mine begynte å bli slitne, magen var sulten og hodet var klar for å ta kvelden. Mentalt var jeg forberedt på en lettløpt nedstigning til Gjendebu, kanskje bare 10-15 minutter unna. Så da jeg tittet ned over kanten og så nedoverbakken fra helvete åpenbare seg fikk jeg mest lyst å gråte. Skal jeg ned der?! Det der kan vel ikke kalles en sti!?! Men joda, der var det røde T-er. Og jeg begynte den langsomme ferden nedover, noen ganger ikke fult så langsom når de løse steinene fikk meg til å skli nedover de bratteste partiene. Da bakken endelig gikk over til å bli litt mindre skummel satte jeg farten opp og fløy forbi paret jeg hadde sett da jeg surret rundt på feil side av elva litt tidligere. Og det siste stykket ned til Gjendebu gikk igjennom litt skog og lett vegetasjon, over et par elver og forbi noen kyr og vips så var jeg innenfor porten til Gjendebu, den eldste turisthytta til DNT og som ligger helt i bunnen av den vakre fjellsjøen Gjende.

Det var godt å komme i hus og enda bedre å få servert en smakfull treretters middag mens regnet pøste ned utenfor vinduet før det åpenbarte seg en fantastisk regnbue der ute.

 

Først opp og ned Gjendetunga og så over til Olavsbu

Etter frokost gjorde jeg meg klar for turen over til Olavsbu. Jeg syntes etappen var litt i korteste laget, 15-16km bare og hadde derfor bestemt meg for å ta en liten tur opp til toppen av Gjendetunga før jeg fortsatte turen videre.

Gjendetunga er ikke så høy, 1516moh er en liten topp i Jotunheimen, 2000 meter toppenes rike. Men en topp trenger ikke alltid å være veldig høy for at utsikten skal være spektakulær og utsikten fra Gjendetunga er virkelig verdt turen.

Bortsett fra et par partier med litt lett klyving bød ikke Gjendetunga på de store utfordringene, sånn annet en at det til tider var vanskelig å komme seg videre fordi det var så fint og jeg «bare måtte ta et bilde til» veldig mange ganger både på veien opp og på veien ned. Det at skyene lå lavt og fikk det til å føles ut som om jeg løp i en forhekset eventyrverden var også med på å gjøre denne toppturen til en av de mest minneverdige øyeblikkene mine fra Jotunheimen.

Etter at jeg hadde klart å rive meg løs fra fotobobla gikk turen ned mot Gjendebu igjen og så videre i retning Rauddalen og Olavsbu. Det gikk for det meste an å løpe denne dagen også. Litt lett stigning i starten, men for det meste lettløpt terreng. Joa, en steinrøys her og der i ekte Jotunheimen-stil kommer man ikke unna, men for det meste helt perfekt for løping.

Likevel klarte jeg å snuble i en av steinrøysene, men rakk å ta meg for før det gikk galt. Smerten i den ene hånden skjøt gjennom armen og et øyeblikk ble jeg redd for at jeg hadde skadet meg skikkelig. Heldigvis går det som regel bra, og etter en liten stund var håndleddet bare litt ømt og plaget meg ikke nevneverdig. Jeg kom over en liten knaus og der åpenbarte Olavsbu seg for meg. For et sted å bygge hytte! Hyttene så knøttsmå ut der de lå midt i dalen med de høye 2000m toppene på alle kanter. Mjølkedalstiden, Raudalseggi, Snøhøltinden, Raudalstinden…. Høye og majestetiske fjell som fikk meg til å føle meg så liten der jeg stod.

Sola skinte og det var mye igjen av dagen, så etter å ha spist matpakken min la jeg meg på en benk utenfor hytta og solte meg mens jeg hørte på lydbok og beundret de massive fjellene rundt meg.

Selv om Olavsbu er en selvbetjent hytte, så er det hytteverter der i høysesong. De passer på at folk har det bra og informerer om hvordan ting fungerer på hytta. Jeg hadde blitt bortskjemt etter de siste 5 dagene på betjente hytter hvor jeg hadde fått middag og frokost servert og for å slippe så mye oppvask som mulig tok jeg til noen veldig enkle løsninger når det kom til næring på Olavsbu.

Selv den gladeste vandrer kan gå lei av stein

At jeg ikke fikk i meg den mengden kalorier som jeg burde ha fått i meg den kvelden og påfølgende morgen fikk jeg kjenne på neste formiddag da jeg møtte veggen allerede 10 minutter etter at jeg la av sted fra Olavsbu. Jeg hadde planer om å ta en liten svipptur opp Mjølkedalstinden, men da jeg nærmet meg stedet hvor jeg skulle begynne på oppoverbakken på den gigantiske steinhaugen oppdaget jeg at jeg manglet alt av motivasjon, lyst og vilje til å i det hele tatt starte på turen oppover. Der og da kjente jeg bare at jeg var lei av stein. Så jeg snudde og løp tilbake til hytta og et lite stykke tilbake den veien jeg hadde kommet dagen før frem til stiskillet hvor jeg tok av i retning Fondsbu.

Og kjære DNT, strekningen Olavsbu-Fondsbu trenger sårt besøk av et dugnadslag med rød maling. For her var det ikke lett å navigere seg gjennom et av de mest steinete områdene jeg fikk oppleve i Jotunheimen. Det er mulig det hadde med at jeg var i energiunderskudd der jeg hoppet, krabbet, snublet og sukket igjennom en strekning som føltes uendelig lang at jeg bestemte meg for å gjøre meg ferdig med Jotunheimen i dag. Men det at jeg brukte minst like mye energi på å finne ut av hvor stien gikk som å faktisk forflytte meg fremover hadde også litt å si. Det var overskyet, og noen ganger drev det tåke igjennom dalen og så begynte det å regne. Jeg har vanligvis ikke noe imot regn, men akkurat da syntes jeg litt synd på meg selv.

Men jeg fant veien til Fondsbu, selv om mange av de røde T-ene hadde blitt nesten visket bort av snø, vind og vær og da jeg møtte på et par menn som var på vei oppover når jeg endelig var kommet ut på en løpbar sti igjen og så Eidsbugarden og Fondsbu nede i dalen, ja da gjorde kommentaren «ja her kommer du løpende i full fart over fra Olavsbu» godt, for var det noe jeg ikke hadde følt de siste timene så var det at jeg hadde «løpt i full fart».

På Fondsbu har de gode kanelboller. Sies det. Klokken var ikke 11 en gang da jeg kom frem og de hadde ikke åpnet kjøkkenet enda og kanelbollene var ikke klare for heving. Men kaffe og vaffel hadde de, så da ble det det. Og da klokken ble litt over 11 fikk jeg servert en stor hamburger som jeg glupsk kastet i meg. Med påfyll av næring ble alt fort mye bedre og jeg la av sted på turens aller siste etappe over tilbake til Gjendebu med nytt pågangsmot. Jeg ville rekke den siste fergen som gikk fra Gjendebu til Gjendesheim og derifra ta bussen tilbake til Oslo. Strekningen er ikke så lang, 15 km omtrent og den er lettløpt og med veldig lite stigning.

Regnet kom etter at jeg hadde kommet opp den eneste bakken på turen over, men regnet gjorde meg ingen ting nå og jeg løp uten regnjakke og nøt følelsen av moder naturs søte sommerregn på kroppen. Det var først det siste stykket ned mot Gjendebu at jeg kjente behov for å ta på meg jakken, da ble det nemlig i overkant kjølig på hender og armer.

Da jeg nådde Gjendebu oppdaget jeg til min store ergrelse at Garmin viste at jeg hadde løpt 197km de siste 7 dagene. Vanligvis bryr jeg meg ikke om antall kilometere og jeg er ikke en person som pleier å løpe en ekstra runde rundt huset for å runde opp til nærmeste hele tall, men 197km? Noe måtte gjøres. Så da løp jeg først et stykke i retning Memurubu før jeg snudde og løp et stykke i retning Spiterstulen til jeg nådde 200km sammenlagt siste 7 dagene. Og da var jeg fornøyd.

Jeg dusjet og kledde på meg alt jeg hadde av varme klær før jeg satte meg godt til rette i en av sofaene på Gjendebu med en kopp varm kakao med masse krem på. Følelsen av å være ferdig med dette eventyret var både god og trist på samme tid. God fordi jeg hadde fått oppleve så utrolig mye fint de siste 7 dagene, trist fordi det var over. Selv om jeg var bittelitt lei av stein der og da og tenkte at det ville bli deilig å ta en tur på fine skogstier i Østmarka når jeg kom tilbake til Oslo var jeg helt sikker på at jeg skulle tilbake til Jotunheimen så fort jeg hadde mulighet til det. For det er mange flere steder i Jotunheimen jeg vil se, flere fjell jeg vil bestige og flere hytter jeg vil sove over på. Jeg la allerede nye planer der jeg satt i bussen på vei hjem mot Oslo.

Nå kan jeg også endelig fortelle at skoene jeg løp med var Inov8 Trailroc 280, en helt ny Inov8 sko, (herremodellen lanseres i dag 15.08.19 faktisk, så løp og prøv den ut på nærmeste Løplabbet), som jeg har fått testet ut et par måneder nå. Grunnen til at jeg valgte disse til denne turen var nettopp det at jeg hadde blitt tipset om at Jotunheimen består av mye stein. Der trengs det sko som har en såle som tåler røff behandling og som har et godt grep på glatt og våt stein. Vanligvis trenger jeg ikke så mye demping på terrengsko, men jeg er veldig glad for at jeg hadde sko med ekstra demping på denne turen, for selv etter 200km på 7 dager opp og ned fjell og igjennom den ene steinrøysen etter den andre kjentes både føtter, tær og knær helt fine ut etter turen. Ingen vondter i det hele tatt, bare en god og sliten kropp. Så jeg har altså fått en ny favoritt sko til steinete fjelløping.

Jeg håper innleggene mine fra Jotunheimen har gitt inspirasjon til fastpacking eventyr. Jeg har prøvd ut 2 runder i Jotunheimen som passer godt for turer på 3-4 dager, men Jotunheimen byr på et bra utviklet stinett og det er bare å sette seg ned med kart eller Ut.no og planlegge ditt helt eget eventyr. Og benytt sjansen til å bestige en 2000 meter topp eller to. Det vil du ikke angre på.

Du kan lese om del en av eventyret i Jotunheimen her og om generelle tips til fastpacking og hvordan jeg pakker for et slikt eventyr her.

Publicerat: 2019-08-15 06:00 Kommentarer (0)



92 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

September er her og høstens mange herlige løpe nærmer seg. Før den tid vil jeg imidlertid ta dere ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser