Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Silva NightRun og ØTC-hodelyktløpet

Silva NightRun var det perfekte løpet å avslutte en helt fantastisk løpssesong med. Jeg har vært så heldig å få løpe utrolig mange forskjellige løp i år 2017. Jeg har løpt korte og lange distanser både på asfalt og i terreng, men alle sammen har foregått i dagslys. Da passet det bra å la de to siste løpene være løp som foregikk i stummende mørke med bare månen, stjernene og en hodelykt til å lyse opp veien for meg.

Selv om begge løpene var hodelyktløp, så var det to vidt forskjellige løp. Østmarka Trail Challenge- hodelyktløpet, som ble mitt første hodelyktløp, var et 11+ km langt løp som gikk på noen av mine favorittstier i Østmarka. Ikke en lettløpt runde akkurat, for det er noen stupbratte bakker å løpe både opp og ned og deler av løpet går på det jeg kaller «teknisk sti» og som en venninne av meg som er vant til å løpe i Nordmarka kaller «ufremkommelig terreng».

Helt perfekt for meg altså.

(Foro: Østmarka Trail)

En annen ting jeg elsker med ØTC-hodelyktløpet er at det er et lite arrangement og de som stiller til start er helt klart folk man kan kalle «spesielt interesserte». Og jeg blir så glad når jeg treffer andre som er like glad i stiløping som meg selv!

Jeg hadde ingen planer om å havne på pallen denne gangen, for en rask titt på startlisten viste at det stilte noen orienteringsløpere i dameklassen. Men jeg skulle ha det gøy. Også hadde jeg et håp om å få best plassering sammenlagt når man la sammen plasseringen min i ØTC- flyktningruta og ØTC- hodelyktløpet, for før har det gitt tittelen Kongen og Dronninga av blåmerka.

Kort oppsummert så ble det en helt magisk vakker løpetur i raskt tempo, uten noen knall og fall og uten noe feil løping, men med gjørme opp til knærne, (blir ingen skikkelig løpetur hvis jeg ikke plumper uti et gjørmehull minst en gang). Utrolig nok klarte jeg å løpe opp den bratteste bakken uten å få det med meg. Det er noe av det morsomme med å løpe i mørket, dybdesynet forsvinner litt og man ser ikke hvor bakkene ender.

(Foto: Østmarka Trail)

Jeg endte på en 4. plass i dameklassen, og når man legger det sammen med 3. plassen min på ØTC-flyktningruta blir det beste plassering sammenlagt av damene. Synd for meg at de hadde bestemt å ikke kåre Kongen og Dronninga av blåmerka i år…

En uke senere var jeg igjen klar for å løpe raskt i mørket. Denne gangen var det Silva NightRun og det var nesten litt trist å tenke på at dette var årets siste løp for min del, men humøret var likevel på topp da jeg fant veien inn i folkemengden i startområdet ved Sognsvann. Herlig positiv speaker, bra musikk, bål, blide folk og bra stands. Går ikke an å ikke bli i godt humør av slikt!

Jeg må ærlig innrømme at dette er det løpet jeg hadde forberedt meg minst til i år. Jeg hadde en tanke om at det skulle løpes på grus og sti og sånn omtrent 8 kilometer, men bortsett fra det så hadde jeg ikke undersøkt noe når det gjaldt løypeprofil. Var litt nedtur da jeg hørte at speakeren fortalte at hele løypa gikk på grusvei, men at det var litt huller i veien her og der. Hva? Ikke noe sti?! Da var det kanskje ikke nødvendig å stille til start i terrengsko…

Men med et litt vondt kne var uansett ikke forventningene til meg selv veldig høye og tanken var å ta dette som en rask treningstur i skogen og med fokus på å ha det gøy.

Men så skjer det jo noe med meg da, når jeg står der på startstreken sammen med flere hundre andre løpere og venter på at starten skal gå. Konkurranseinstinktet mitt slår til og uten at jeg helt klarer å styre det så løper jeg på med alt hva jeg har.

Og det gikk ganske så fint til å starte med. Jeg holdt en god fart og følte vel at alt gikk strålende fint. Og det gjorde meg ingen ting at det gikk litt oppover. Og litt til oppover. Og enda mer oppover. Og da en mann passerte meg og pesende spurte «hvor lang er denne bakken egentlig?» kunne jeg ikke svare, men det var nøyaktig det samme spørsmålet jeg stilte meg selv for denne bakken virket endeløs.

Som jeg allerede har nevnt så skjer det noe med dybdesynet og evnen til å se avstander når man løper i mørket. Men i motsetning av det som skjedde da jeg løp ØTC-hodelyktløpet, da jeg kom meg opp en monsterbakke uten å være klar over det, så løp jeg nå en bakke som bare fortsatte i det uendelige. Jeg er glad i bakker altså, men jeg liker å være forberedt på dem. Det er mye lettere å løpe opp en bakke du har løpt før eller i hvert fall vet sånn omtrent hvor lang og bratt er, enn når man bare løper oppover og ikke vet hvor lenge det vil fortsette.

Jeg har sjeldent vært så glad i løpet av et løp som da nedoverbakken endelig kom.

Og nå var det bare nedover. Jeg kjente det litt i kneet når jeg løp nedover, men mengder av morsomme stoffer som endorfiner og adrenalin gjorde at det ikke var noe kjempe problem.

Jeg klarte til og med å ta igjen noen det siste stykket inn mot mål.

Og da jeg kom i mål og fikk refleksmedalje rundt halsen, varm supper i magen og litt Vitamin Well til å slukke tørsten med var jeg like lykkelig som jeg alltid er etter å ha løpt løp.

Stemningen i målområdet var super og det var premieutdeling med fine premier til de tre beste kvinner og menn, klassevinnere og uttrekkspremier. I dette løpet var det mange raske damer og menn som stilte og jeg var veldig fornøyd med en 14.plass i dameklassen.

Nå er det altså ingen flere løp på programmet før neste år. Nå skal det bli mange fine og morsomme løpeturer og mengden kilometere pr uke skal økes. Men først skal kroppen få tid til å hente seg inn litt igjen. Det virker som om kroppen min trenger en uke med litt mindre løping og litt mer styrketrening. Men neste uke begynner jeg for fult igjen.

Og det gleder jeg meg til!

 

 

Publicerat: 2017-11-13 22:48 Kommentarer (0)



Det handler om å ha det gøy

For meg har løping blitt en livsstil. Jeg ser ikke lenger på det som trening, noe jeg gjør for å være i god form og for å holde vekta. Det er noe jeg gjør fordi det gjør meg glad og det beriker livet mitt med så utrolig mange gode opplevelser. Selvfølgelig er det et pluss at all løpingen gjør at jeg har en sunn og frisk kropp som tåler en aktiv hverdag, men det er ikke det som får meg til å snøre på meg løpeskoene og løpe av sted ut i det fri så fort jeg har en mulighet.

Det som driver meg er at jeg føler meg så bra når jeg løper. Fri på en måte. Også har jeg det så gøy! Det varierer jo litt fra løpetur til løpetur, alle løpeturer er jo ikke like morsomme, men de aller fleste turene mine kan jeg definere som moro-turer. Turer som kan få meg til å smile når jeg tenker på dem i flere uker etter på.

Og hva er det som gjør disse turene så morsomme? Det er blant annet alle de rare situasjonene jeg havner i, løpefølget jeg innimellom har og tankene og logikken jeg får når jeg løper.

For eksempel har jeg løpt meg mye vill i skogen det siste året. Altså, ikke sånn kjempe vill, men sånn at jeg har fått en del ekstra kilometere på turen. Men det er når jeg løper meg bort jeg ofte oppdager de fineste stiene og de mest spennende stedene. Det blir som å være ute på oppdagelsesferd. Og takket være min supre orienteringsevne skal det ikke mye til for at jeg surrer meg litt bort. Som forrige helg da jeg skulle løpe igjennom traseen til Østmarka Trail Challenge- Hodelyktløpet sammen med en venninne. Det skulle testes ut i mørket selvfølgelig og selv om dette er det området i Østmarka jeg er aller mest kjent i så tok det meg lang tid å forstå at vannet jeg nesten hadde løpt ut i var Rundvann oppe ved Østmarkskapellet. Det ble enda en nesten svømmetur på meg den kvelden for vi løp selvfølgelig feil i et kryss og fulgte feil rødmerka. En løype som tydeligvis går tvers over et tjern. Så jeg var bare noen få skritt fra å plumpe uti Svartkulp. Heldigvis lå det en kano der som fikk meg til å stoppe opp for jeg forstod jo ikke helt hva en kano gjorde der sånn midt ute i skogen.

Venninnen min Marte er en herlig positiv sjel som ser det morsomme selv i de mørkeste situasjoner så hun var like blid og glad da vi kom tilbake til bilen, gjennomvåte etter å ha surret rundt i myr og gjørme i 3 timer. Sånne turer er kanskje ikke så veldig effektive hvis du tenker treningsutbytte, men herlighet så mye vi lo på den turen!

Noen ganger er det den ikke alltid like logiske tankegangen min som kan føre meg til steder og inn i gøyale situasjoner. For det skjer noe med hodet når man løper. Det er når jeg løper at jeg er på mitt mest kreative, men det er også da jeg er mest impulsiv. Da jeg var ute og løp i dag for eksempel hadde jeg ingen planer da jeg løp ut av døren. Jeg hadde utrustet meg selv med vann og mat så jeg ville være i stand til å være på farten i noen timer, men jeg så for meg å løpe rundt i nærområdet. Beina var ikke helt med, hadde de fått bestemme så hadde de ligget på sofaen hele dagen, så det gikk ganske så trått, men da jeg kom til Elvåga og krysset hvor det står skiltet mot Losby tenkte jeg at det måtte være en perfekt dag å besøke Ramstadslottet. Sikten var god så i dag ville jeg sikkert se langt. Derfor bestemte jeg meg for å svippe bortom dit en tur. Om du ikke er kjent i området så ligger altså Ramstadslottet i Rælingen kommune, nesten ved Lillestrøm. Og jeg hadde startet turen min på Mortensrud. Noe som egentlig ikke gikk ordentlig opp for meg før jeg stod på toppen etter å ha løpt 25 kilometer. Heldigvis var det ikke så langt til Lillestrøm, så da løp jeg dit og tok toget hjem. Du kan tro jeg satt og flirte godt av min manglende evne til å tenke rasjonelt når det gjelder avstander på turen hjem. Det er sånne turer det blir bra historier ut av.

Som du kanskje forstår mangler jeg aldri motivasjon for å komme meg ut på løpetur. For jeg gleder meg alltid til å kunne dra ut på nye eventyr.

Et av mine favoritt mottoer er at «man kommer langt med litt humor». Og det mener jeg helt bokstavelig når det gjelder løping.

Publicerat: 2017-11-04 22:55 Kommentarer (0)



Nye mål? Det må vel nesten bli…

Selv om det fortsatt gjenstår et par måneder av år 2017 så er konkurranseåret 2017 straks over. Det gjenstår enda et par hodelyktløp som jeg gleder meg veldig til, men etter det blir det noen rolige måneder med tid til å bygge grunnlaget for neste års sesong. Jeg har tenkt mye på hvilke mål jeg skal ha for neste år og hvilke løp jeg skal delta i. Og det er utrolig mye jeg har lyst til å gjøre. For det er så mange spennende løp rundt omkring i verden! Alt fra raske 5 kilometers gateløp på brygga i Oslo til 7 dagers løp med hårreisende mange kilometer og høydemetre på tvers av Alpene frister. Så neste år blir nok også et år med mange forskjellige løp, for jeg trives godt med variasjon.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Men hvilke nye mål skal jeg sette for neste år? Selvfølgelig har jeg lyst til å bli raskere i de distansene jeg allerede har løpt. Det er jo veldig morsomt å se en positiv utvikling fra år til år. Så det å sette ny pers på alle de distansene jeg har løpt i løpet av år 2017 er et av målene jeg har.

Men sånn ellers da? Jeg vil gjøre noe nytt…

Jo mer jeg løper, jo mer kjenner jeg at jeg har en liten ultra-løper inni meg. For har jeg muligheten til å løpe rundt i skogen eller på fjellet hele dagen lang, så er det nettopp det jeg gjør. Jeg vil oppleve vakker natur med løpesko på beina og jeg vil løpe langt. Flytte grenser. Imponere meg selv med å løpe lengre enn det jeg trodde jeg var i stand til. Nå nye høyder i teknisk krevende terreng.

Så neste år står det minst ett ultraløp på planen.

Det er så mange ultraløp rundt om i verden som jeg har lyst til å delta i, men da noen fortalte meg om Österlen Spring Trail forstod jeg at dette var et løp som passet meg perfekt. Løpet har fire distanser (5km, 13km, 21km og 60km) og går igjennom flere naturreservater helt syd i Sverige. Dessuten er det et lite løp. De har bare plass til 150 deltakere på ultradistansen fordi det skal løpes igjennom vernede områder. Og da føler man seg litt eksklusiv. Det er litt ekstra tøft å vite at man er en av de få. Også blir det litt mer personlig. Min erfaring er at jo mindre løpene er, jo mer sosiale er de som deltar og man kommer lett i prat med folk. Likevel er det mange deltagere på løpet totalt, for jo kortere distansene er jo flere deltagere har de tillatelse til å la starte. Så man får litt i pose og sekk kan man si.

Jo mer jeg ser på bilder fra området løpet går i, jo mer gleder jeg meg til å løpe dette løpet. For det er så mange flotte steder og vakre stier! Løpet går på sti og strand, gjennom gamle vernede bygninger, litt på skogsvei og grusvei og innimellom på litt asfalt også. Noen steder løper man igjennom små landsbyer også. God blanding altså. Og med 1290 høydemetre tror jeg dette blir en helt fantastisk fin tur.

En annen ting som jeg liker med dette løpet er at start og mål er to forskjellige steder. Jeg elsker det å løpe mot et sted, ha en destinasjon jeg skal komme frem til. Det gir meg på en måte litt mer mening.

Jeg har, som du kanskje allerede har gjettet, meldt meg på 60 kilometeren. For et år siden hadde jeg tenkt at det å løpe 60 kilometer ville være umulig. Galskap rett og slett. I dag virker ikke den distansen skremmende lenger. Jeg vet jeg kan, men hvor fort jeg kan er en annen sak. Men det gleder jeg meg til å finne ut av i april 2018!

 

 

Publicerat: 2017-10-30 22:03 Kommentarer (0)



Pers på Europas raskeste 10km

Planen var egentlig at jeg bare skulle løpe to løp i oktober. September hadde vært proppfull av løp, jobb og litt av hvert på hjemmefronten. Så jeg følte meg veldig klar for en litt roligere måned med bare en konkurranse helg og mye mer tid til løping i skog og mark. I stedet ble det tre løp på to helger. For da jeg fikk tilbud om å være med å løpe Hytteplanmila kunne jeg bare ikke la sjansen gå fra meg.

Hytteplanmila er kjent for sin raske trase. Det er et skikkelig perse løp og det tiltrekker både eliten og den vanlige mosjonisten fra både fjernt og nært. Mange deltar på dette løpet fordi de ønsker å avslutte sesongen sin med en ny 10 kilometers pers. Dessuten er løpet kjent for å være veldig bra organisert og for at det alltid er super stemning. Så løpet var fulltegnet med over 2800 allerede i september.

Jeg gledet meg skikkelig da jeg kjørte oppover mot Røyse sammen med Øyvind, Tony og Per-Inge fra Bøler. Jeg fikk, som jeg alltid får før løp, spørsmål om hva målet mitt var. Og jeg svarte, som jeg alltid svarer, at målet var å ha det gøy. Også la jeg til at det jo hadde vært moro med en ny pers og at jeg skulle prøve å komme i mål på under 43 minutter.

Turen oppover gikk fint helt til vi kom til Sollihøgda, 100 meter foran oss hadde noen vært uheldige å kjørt i autovernet så da ble det en god del forsinkelse. Jeg tipper det var mange småstressa løpere i bilkøen som dannet seg bakover. Heldigvis hadde arrangøren fått beskjed så da utsatte de løpet med en halvtime sånn at folk skulle rekke å komme frem i tide.

Foto: Hans Edgard Rakeie

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Vi kom frem i god tid og fikk hentet startnummer, lagt fra oss ting og hilst på litt folk før vi startet å varme opp. Oppvarmingen gikk unna med godt humør og mange hilsninger underveis for vi møtte på kjentfolk over alt. Også fikk man hele tiden noen glimt av forskjellige elite løpere sånn som Karoline Bjerkeli Grøvdal, Meraf Bahta og Awet Kibrab.

Etter oppvarmingen var det bare å stelle seg i do kø for å tømme blæren og vrenge av seg overtrekks buksen før jeg måtte finne riktig plass i startområdet. Her var det ingen puljer, man måtte stelle seg der man følte at man hørte hjemme. Startfeltene gikk fra 35min og oppover og det var godt synlige fartsholdere fra 40min og helt opp til 80min, så derfor var det ikke vanskelig å finne ut av hvor man skulle stå så lenge man visste sånn omtrent hvor fort man ville løpe. Siden jeg hadde tenkt til å prøve å løpe på under 43min valgte jeg å stelle meg bak 42:30 fartsholderne. Jeg elsker konseptet med fartsholdere. Det er helt utrolig hvor mye hjelp det kan være i å følge en som holder et jevnt tempo som du vet vil løpe inn til den tiden du ønsker deg.

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Startskuddet gikk og løpet var i gang. Jeg fløy avgårde og alt føltes lett. Kanskje ikke så rart siden løpet starter med nedoverbakke. Etter den første kilometeren, når det begynte å flate litt av føltes det fortsatt veldig lett og jeg klarte å nyte landskapet rundt meg. Bondeland på sitt beste; åker, skog og åser i det fjerne.

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Etter en bitte liten oppoverbakke og så litt nedoverbakke var vi ute på Steinsletta. Her går det slakt nedover i 1,4 kilometer. Løpets letteste kilometer sier de. For meg begynte den tøffe delen av løpet her. Nå måtte jeg jobbe for å holde farten oppe og det begynte å gjøre vondt bak i leggene. Og da jeg svingte inn på Selteveien er jeg ikke sikker på at jeg smilte så veldig uanstrengt lenger. Nå ble luken mellom meg og fartsholderen jeg fulgte større og større og jeg så at 42:30 toget hadde gått. Men under 43 min skulle jeg klare uansett. Inne i hodet mitt gikk setningen «i dag løper du fort, dette blir pers» på repeat, og da jeg passert 8 kilometer hadde jeg klart å hente frem smilet igjen. Den nest siste kilometeren begynte jeg å fortelle meg selv at nå var det bare 9 minutter igjen med vondt, 7 minutter, 5 minutter, snart 4 minutter…

Hytteplanmila har gjort noe helt genialt, de har merket hver 100 meter den siste kilometeren inn til mål. Det hjelper veldig på motivasjonen. Jeg telte meg nedover og gledet meg til å se 2-tallet. Og da jeg passerte tidtakingsmatten til bakkesprinten tok jeg ut det siste jeg hadde av krefter. Bakkesprint er så gøy!

(Foto: Per-Inge Østmoen)

Jeg kom i mål på tiden 42:45 og havnet på topp 100 listen og det er jeg fornøyd med.

Så var det bare å få fin medalje rundt halsen, fylle på med vann, banan og bolle og nyte lykkefølelsen som kommer etter at man har klart å perse. For den følelsen er skikkelig god!

Dette var årets siste gateløp for min del. Det har blitt mange flere løp denne høsten enn jeg hadde planlagt og det har gått litt på bekostning av løping i skog og mark. Men jeg er utrolig glad for at jeg valgte å bli med på Hytteplanmila, for selv om det er terreng løping jeg trives best med så er det moro å få testet ut hvor fort jeg egentlig er i stand til å løpe innimellom. Og da er Hytteplanmila perfekt, for det er faktisk Europas raskeste 10 kilometer.

Det blir helt klart Hytteplanmila på meg neste år også og jeg gleder meg allerede til å sette ny pers!

 

Publicerat: 2017-10-24 20:50 Kommentarer (0)



Rosa sløyfe-løpet, et løp med mening

Dagen etter Nøklevann Rund var jeg klar for Rosa sløyfe-løpet i Oslo. Eller, sånn kjempe klar følte jeg meg vel egentlig ikke, for det hadde ikke blitt mange timer meg søvn den natten og for å være helt ærlig var jeg ikke veldig lysten på å skulle gjøre noe som helst den dagen. Heldigvis finnes det kaffe. Og etter noen kruttsterke kopper med denne vidunderdrikken og en del støttende og oppmuntrende ord til meg selv var jeg klar for å løpe årets viktigste løp.

(foto: Runners World)

Jeg surret litt rundt i startområdet før jeg varmet opp med å løpe litt rundt på Grønland-torg. Ikke mye til oppvarming, men litt er bedre enn ingen ting og jeg følte meg i hvert fall litt mer klar da jeg stilte meg opp på startstreken sammen med over 2000 andre sprekinger. En herlig blanding av rosakledde damer, menn, barn og hunder. Stemningen var super og det var umulig å ikke smile da vi stod og telte ned til start.

Jeg hadde egentlig tenkt til å ta det rolig. Ta det som en restitusjonstur. Man kjenner det litt i beina etter å ha løpt Nøklevann Rundt nemlig. Men så skjer det som gjerne skjer når jeg står på startstreken; jeg får skikkelig lyst til å løpe fort. Så da gjorde jeg det.

(Foto: Kondis.no)

Jeg løp oppover langs Akerselva i følge med noen spreke damer, men etter noen av de bratteste partiene var jeg plutselig ganske alene i løypa. Flere steder stod det folk og heiet, og sånt gjør meg skikkelig glad så da smilte jeg litt ekstra. Løpets 5,3 kilometere gikk utrolig raskt og før jeg visste ordet av det var målområdet i sikte. Jeg løp i mål med et smil rundt munnen og ble møtt av god stemning, fin medalje, skyr og bananer.

Stemningen i målområdet ble bare bedre og bedre etter hvert som flere og flere løpere kom i mål. Med mange hyggelige folk, bra stands, uttrekkspremier og selfievegg glemte jeg helt å tenke på hva resultatet hadde blitt. Men på vei hjem sjekket jeg for moro skyldt og ble overasket over at jeg hadde blitt nummer 4 av damene og vunnet min klasse. Jaja, sånn kan det altså gå, selv på en dårlig dag.

Men for meg var det ikke viktig å få en god plassering eller bli best på noen måte i akkurat dette løpet. Det viktigste var å delta på et løp til støtte for Rosa sløyfe-aksjonen og alle som er rammet av brystkreft.

 

Publicerat: 2017-10-21 22:05 Kommentarer (0)



Nøklevann Rundt 2017

Da startskuddet gikk for Nøklevann Rundt 2017 gledet jeg meg til å løpe en av favoritt rundene mine sammen med mange andre blide og spreke folk. Målet mitt var å være raskere enn i fjor. Både rundt vannet og i bakkesprinten. Men noen kjempe pers forventet jeg ikke og hovedfokuset mitt var å ha det gøy.

Sola skinte og det var varmt nok til å løpe i shorts og t-skjorte. At folk orket å løpe i lange tights og jakke den dagen er et mysterium for meg.

Foto: Sylvain Cavatz

(foto: Sylvain Cavatz)

Jeg løp bakke opp og bakke ned i godt selskap og syntes drikkestasjonen etter 5 kilometer kom overaskende fort. Beina føltes fortsatt bra og jeg hadde det fortsatt gøy. Det er klart det gjorde litt vondt, man skal jo kjenne at man har brukt musklene etter 5-6 kilometer, men jeg hadde enda en del krefter igjen da jeg løp opp den nest siste skikkelige bakken.

Da jeg nådde toppen av den begynte jeg å fokusere på det jeg gledet meg mest til; bakkesprinten opp fra Rustasaga. Jeg gledet meg fordi det er en bakke jeg synes er utrolig morsom å løpe opp og jeg vet at jeg klarer å mobilisere litt ekstra krefter når jeg løper løp så jeg var spent på om jeg ville klare å løpe den raskere enn i fjor. Jeg så for meg bakken og lot beina løpe lett, presset ikke på, men lot dem heller hente seg inn litt før den siste bakken kom. Og da jeg løp over tidtakingsmatten ved bakkestart følte jeg meg full av energi og klar til å gi det jeg hadde opp den bakken. I hodet mitt var det bare en tanke: JEG KAN!

Bakkesprinten

(Foto: kondis.no)

Problemet var bare at det var fryktelig mange andre folk som også var på vei opp bakken, så jeg måtte løpe litt i sikksakk oppover. Men jeg kom meg jo frem på et vis og da jeg nådde toppen av bakken var det fri flyt av endorfiner og adrenalin i blodbanen. Runners high på sitt beste.

Jeg skal ikke si at jeg spurtet inn den siste kilometeren til mål. For det gjorde jeg ikke i det hele tatt. Det tok litt tid før beina føltes i stand til å yte skikkelig igjen, men de siste 300 meterne fikk jeg inn en liten spurt og jeg passerte målstreken med stil på tiden 46:48. Omtrent et halvt minutt raskere enn i fjor. Bakkesprinten hadde jeg løpt 8 sekunder raskere enn i fjor og det holdt til en 1. plass blant damene i år også. Stolt? Gjett om!

(Foto: Per Inge Østmoen)

Da jeg dro hjem fra Haraløkka etter at alt var rigget ned etter løpet gledet jeg meg allerede til neste års Nøklevann Rundt, for dette er et av de fineste og morsomste løpene jeg vet om. Dessuten har jeg fått skikkelig hjerte for Bøler If friidrett, klubben som arrangerer løpet. Det er skikkelige ildsjeler som virkelig står på for å gjøre dette arrangementet så bra som det er.

 

 (Foto: Per Inge Østmoen)

 

 

Publicerat: 2017-10-18 21:57 Kommentarer (0)



Tør du å løpe ute i mørket?

Høsten er her og det er den årstiden jeg er aller mest glad i. Fargene ute i naturen er helt fantastiske og temperaturen er perfekt for løping. Men med høsten så følger også kortere dager og det blir tidligere mørkt om kvelden. På denne tiden i fjor gjorde mørket at jeg følte meg litt mer utrygg da jeg var ute og løp. Jeg løp for det meste i lysløypa like ved der jeg bor og selv om det er en lysløype så er det alltid noen partier som er mørklagte. Jeg kan ikke huske å ha løpt en hel runde uten å oppleve at minst en lyspære har gått. Dessuten er det ikke lys på den strekningen hvor jeg løper inn og ut av lysløypa. På disse partiene gikk farten drastisk ned og jeg var redd for å snuble i noe og falle å slå meg. Også må jeg ærlig innrømme at jeg syntes det var litt ekkelt å ikke kunne se litt innover i skogen, jeg er egentlig ikke så lettskremt av meg, men mørket gir fantasien litt ekstra spillerom og skogens naturlige lyder ble til alle mulige farlige ting som lusket rundt der lyset fra lyktestolpene ikke nådde inn.

Jeg møtte innimellom på andre løpere og noen av dem hadde hodelykt på hodet. Og jeg forstod at om jeg skulle fortsette å løpe utendørs utover høsten og kanskje til og med på vinteren, så måtte jeg skaffe meg en hodelykt jeg også.

Jeg gjorde litt Research, leste litt tester og spurte folk jeg kjente som hadde hodelykt, men svarene jeg fikk sprikte veldig. Dessuten var det stor forskjell på prisene på de forskjellige hodelyktene og jeg regnet med at pris og kvalitet hang litt sammen, men å skulle bruke mellom 2000 og 3000 kroner på et produkt jeg ikke var helt sikker på at jeg kom til å like var ikke aktuelt.

Da SILVA sammen med Löplabbet og Runner’s World inviterte til Girls night out, hvor man kunne få gode tips til løping i mørket, bli med på en løpetur og få testet ut SILVA hodelykter fant jeg ut at dette var noe jeg måtte få med meg.

Derfor meldte jeg meg på og tok turen til Löplabbet på Ullevål Stadion en torsdag kveld i oktober. Der fikk jeg med meg et inspirerende foredrag av en av Norges beste orienteringsløpere som ga meg masse tips om både lykt, klær og sko for løping utover høst og vinter. Etter det skulle vi ta t-banen opp til Sognsvann og løpe derifra, men jeg og en venninne bestemte oss for å løpe opp i stedet for å ta t-banen sånn at vi fikk en lengre løpetur.

Med SILVA lykter på hodet stod vi klare og ventet på Sognsvann T-banestasjon da resten av de spreke damen strømmet ut at t-banen med lykter på hodet. Tøff gjeng synes jeg.

Så løp vi på grusvei, sti og gress nedover mot Ullevål stadion hvor det ventet drikke, boller og frukt.

Jeg likte hodelykten jeg hadde prøvd utrolig godt og det ble den modellen jeg gikk til innkjøp av og som ble min uunnværlige følgesvenn på alle mine løpeturer i mørket utover høsten og vinteren. For med hodelykt på hodet (og etter hvert også piggsko på beina) var det ingen ting som stoppet meg fra å løpe ute selv om det var mørkt.

Etter hvert som jeg ble tryggere på å løpe ute i mørket turte jeg å løpe på mørke stier og andre steder hvor det ikke var lys. Hodelykten min lyste opp så bra at jeg ikke trengte andre lyskilder for å kunne løpe trygt også på sti. Og etter hvert ble jeg også utrolig glad i å løpe i mørket. Alt så helt annerledes ut og løpeturene ble litt mer spennende. Også følte jeg meg litt ekstra tøff hver gang jeg gikk ut av huset med hodelykt på hodet. For jeg fikk ofte spørsmål om jeg virkelig turte å løpe rundt i skogen alene når det var mørkt.

Men jeg husker en gang hvor jeg ikke følte meg fult så tøff. Og det var når jeg var ute og løp rundt Semsvannet en kveld i slutten av Januar. Jeg hadde aldri løpt der før og veien var bekmørk. Resepsjonisten jeg spurte om tips til en fin løpetur i området og som anbefalte Semsvannet sa helt tydelig at jeg ikke burde løpe der på kvelden. For det var jo helt mørkt der. Det avfeide jeg med å si at «jeg har en skikkelig god hodelykt skjønner du, så dette går så fint så».

Jeg fant frem til Semsvannet og fulgte veien som gikk rundt vannet. Det snødde ganske tett og da er det ekstra stilig med hodelykt. Snøen reflekterer lyset og det gir en helt spesiell opplevelse, men sikten ble etter hvert ganske dårlig på grunn av at det snødde tett og hvert snøflak var på størrelsen med en femmer. Jeg var utrolig glad for at jeg hadde hodelykt på hodet for uten den hadde jeg ikke kunnet se noen ting.

Da jeg kom inn på en liten sti sånn omtrent halvveis på turen rundt vannet begynte det å komme noen blink fra hodelykten og plutselig begynte jeg å lure på når jeg hadde ladet opp lykta sist. Jeg kom frem til at det var litt for lenge siden og da fikk jeg fart på beina, for jeg ante ikke hvor langt jeg ville måtte løpe i stummende mørke om lykta gikk tom for batteri. Med sparemodusen på lykta kom jeg meg rundt vannet og ut på opplyst vei før lykta slukket. Men den opplevelsen sørget for at jeg aldri slurvet med å lade batteriet igjen. For å stå ute i skogen en kald vinterkveld helt uten lys anbefaler jeg ingen å utsette seg for.

I år arrangerer SILVA Girls night out igjen. Jeg har bestemt meg for å bli med i år også, for det kan jo hende jeg får plukket opp noen nye gode tips. Dessuten frister det å prøve ut flere SILVA lykter. Også er det jo veldig hyggelig å møte mange andre spreke jenter som er interessert i å løpe ute i mørket. For selv om jeg ikke har noe imot å løpe alene så er det alltid hyggelig å få selskap på løpeturene innimellom og kanskje spesielt når man skal løpe i mørket på nye steder hvor man ikke er så godt kjent. Det føles jo litt tryggere når man er flere.

(Vil du vite mer om arrangementet? Klikk her for å få mer informasjon om tid og sted).

Det kommer kanskje ikke som noen bombe at jeg også skal delta på et par hodelyktløp før jeg avslutter dette årets konkurransesesong. I november deltar jeg både i Østmarka Trail Challenge –hodelyktsløpet (ca.12km på teknisk krevende sti) og SILVA nightrun (ca.7km på sti og grusvei). Dette er løp jeg gleder meg skikkelig til og de kommer til å utfordre meg på litt forskjellige måter. Da jeg meldte meg på Østmarka Trail Challenge så måtte jeg hake av for at jeg forstod at dette var «på eget ansvar». Jeg er jo litt kjent i det området dette løpet går i og vet at man skal løpe ned stupbratte bakker, (en av dem kalles faktisk for Dødsbakken), over myr og stiene man løper på er alt annet enn lettløpte.

SILVA Nightrun blir årets siste løp for min del, (tror jeg i hvert fall). Dette løpet har jeg gledet meg til lenge. Løpet foregår på sti og grusvei i skogen ved Sognsvann, et område jeg er veldig lite kjent i. Det som er moro med SILVA Nightrun er at det passer for alle, uansett om man deltar for å vinne eller om man bare ønsker en skikkelig tøff løpsopplevelse. Det å løpe i mørket sammen med flere hundre andre løpere med hodelykter som lyser opp refleksene rundt om i løypa er utrolig kult.

I mål møtes man med varm suppe, god stemning og selvfølgelig medalje. Dessuten er det bra premier både til de tre raskeste totalt og klassevinnerne i tillegg til uttrekkspremier.

Og har du ikke hodelykt? SILVA har noen hodelykter til utlån.

Tar du utfordringen og blir med på et av høstens mest spennende løp torsdag 9. november kl 18?

Publicerat: 2017-10-05 22:30 Kommentarer (0)



Det er oktober; Let’s Go Pink!

Etter en utrolig innholdsrik september måned med tre løp, (KK-mila 5km, Trysilrypa 13km og Oslo maraton 21km), og mange morsomme turer i skog og mark så føltes det litt godt å si farvel til september og hallo til oktober. Denne måneden skal jeg nyte høsten i skog og mark og sørge for å hente meg inn igjen etter forrige måneds heftige program. For meg kjennes det ut som om formen har blitt litt dårligere for hvert løp jeg har deltatt i denne høsten. Jeg rakk ikke å bli helt restituert mellom hvert løp og det har blitt mye hvile og alt for lite av de viktige treningsøktene jeg vanligvis fyller ukene mine med. Så oktober har jeg bestemt meg for skal bli en måned med fokus på de gode øktene. Men det blir et par løp denne måneden også. For noen løp er det ekstra viktige å delta på.

Søndag 15 oktober skal jeg løpe Rosa sløyfe-løpet. Det er dagen etter Nøklevann Rundt, og jeg satser ikke på noen pers akkurat når jeg skal løpe de 7ish kilometerne oppover langs Akerselva. Det blir nok en svært rolig tur i pratetempo for min del og med noen ben som sikkert føles ut som tømmerstokker etter Nøklevann Rundt. Men det spiller ingen rolle, for noen løp deltar man ikke på for å perse eller vinne. Noen løp deltar man på for å støtte en god sak. Og Rosa sløyfe-løpet er et slikt løp hvor det viktigste er å delta for å vise solidaritet med brystkreftrammede, spre informasjon og øke kunnskapen om brystkreft. Altså et skikkelig «feel-good» løp hvor du deltar for en god sak. Det kommer selvfølgelig til å være noen som vil løpe veldig fort og som vil kjempe om en plass på pallen. Det er bra, for det skaper litt spenning. Men det vil også være folk som går igjennom hele løypa og folk som tar det som en rask treningsøkt eller, som for min del, en rolig restitusjonstur etter å ha løpt løp på lørdagen.

Løpet er for både damer og menn, med eller uten barn og hund. Og bor du ikke i Oslo så arrangeres løpet også i Tromsø 7/10, Haugesund 18/10, Bergen 19/10 og Kristiansand 26/10 (se https://www.rosasloyfelopet.no/ for mer informasjon). Så her er det ingen unnskyldning for ikke å delta.

Og du, selv om startkontigenten er på 400kr, hvor 200 av dem går til Rosa sløyfe-aksjonen så er det lov å donere mer hvis man ønsker. Alt som doneres ekstra går selvfølgelig til Rosa sløyfe-aksjonen.

Bli med da vel!

(Og du, jeg gir bort et startkontigent fredag 6/10-17. Gå inn på instagram kontoen min @abelonely og se)

 

Publicerat: 2017-10-01 22:20 Kommentarer (0)



Jeg er snart klar for Nøklevann Rundt igjen

I begynnelsen av september i fjor begynte jeg å trene mot mitt andre løp. Jeg hørte litt rundt med folk som liker å løpe og googlet litt og det løpet som virket mest fristende var Nøklevann rundt. Jeg hadde hørt så mye fint om løpet, men også at det var et tøft og utfordrende løp, og siden det var nærmere 20 år siden jeg hadde gått rundt Nøklevann sist så bestemte jeg meg for å ta meg en gåtur rundt vannet for å se hvor tøff denne runden egentlig var før jeg bestemte meg for om jeg skulle tørre å melde meg på.

Det tok ikke lang tid før jeg forstod at det måtte litt bakketrening til før jeg ville være klar for å løpe Nøklevann rundt, for rundt Nøklevann er det kupert. Det er så mange lange og bratte bakker at jeg har hørt flere omtale det som et av de tøffeste 10 kilometers løpene på Østlandet. Og det, sammen med den utrolig fine naturen var grunnen til at jeg falt for nettopp dette løpet.

Jeg begynte å løpe rundt Nøklevann så ofte jeg hadde mulighet til det, og for hver gang jeg løp rundt vannet ble jeg litt mer forelsket i området, for hver gang jeg løp runden oppdaget jeg nye vakre steder og fine utsiktspunkter. Til og med bakkene ble jeg glad i. De var skikkelig utfordrende og det ga meg mestringsfølelse hver gang jeg kom til toppen av dem.

Da jeg leste at Bøler IF friidrett skulle ha gjennomløp av traseen til Nøklevann rundt bestemte jeg meg med en gang for å bli med på det. Jeg tenkte jeg kanskje kunne få litt gode tips og at jeg kunne få svar på noen spørsmål jeg hadde.

Gjennomløpet ble en skikkelig god opplevelse, de fra Bøler IF var utrolig trivelige og hadde mange gode råd å komme med og da jeg dro hjem etter den runden var jeg motivert og følte jeg meg helt klar for å melde meg på løpet.

Den 15 Oktober 2016 gjorde jeg meg klar for mitt andre løp noen sinne. Jeg hadde sommerfugler i magen og jeg både gledet og gruet meg. Jeg husker at jeg syntes det var vanskelig å bestemme seg for hva jeg skulle ha på meg, for det var litt kjølig og rått i luften. Dessuten hadde jeg ikke mye erfaring med å løpe løp så jeg hadde ikke lært meg det at man ikke bør ha på seg like mye klær når man løper løp som når man løper en rolig tur i skogen. Jeg endte opp med lange tights, langermet trening skjorte, jakke og buff både i halsen og på hodet. Jeg kjørte til Haraløkka i god tid så jeg skulle være sikker på å finne parkeringsplass og for å få tid til å hente startnummer.

Da jeg kom til klubbhuset husker jeg at jeg tenkte at her var det utrolig mange spreke folk. For her var det mange som så ut til å ha drevet med løping lenge. Mange gikk i klubbklær og jeg tenkte et lite øyeblikk at jeg ikke hørte hjemme på et løp der det føltes som om hele Østlandets løpeelite var samlet. Den følelsen gikk fort over, for jo mer jeg så meg rundt, jo mer så jeg at her var det en god blanding av alt. Både damer og menn, unge og gamle, folk med mye løpeerfaring og den vanlige mosjonisten. Også var alle så utrolig blide og hyggelige og det var en herlig avslappet atmosfære. Først surret jeg litt rundt, hentet startnummer og tok meg en kopp kaffe. Så møtte jeg på noen av de som hadde vært med på gjennomløp av traseen uken før og så ble jeg med dem og varmet opp litt før jeg stelte meg i pulje 3 ved start og gjorde mine siste viktige forberedelser: satte på musikk og gjorde klar Strava.

Starten gikk og jeg løp av sted sammen med puljen min. Det var litt trangt til å starte med, men det var bare noen få hundre meter hvor det føltes som å løpe i en stim, resten av løpet var det godt med plass og man trengte ikke å løpe sikksakk mellom folk.

Som jeg har nevnt tidligere så er Nøklevann rundt sin 9,7km trase kupert. Og første bakken kommer nesten med en gang du løper ut fra Haraløkka. Den bakken som møter deg her er peanøtter i forhold til de som kommer senere, så jeg passet på å ta det litt rolig her. Jeg ville jo ikke bruke opp alt kruttet før jeg hadde løpt en kilometer.

Det første vannet som møter deg er Ulsrudvannet. Ulsrudvannet er så vakkert og her tok jeg meg tid til å kaste et lite blikk utover det blikkstille vannet som var omkranset av høstfarger. Sånne små vann er noe av det fineste jeg vet.

Opp mot parkeringsplassen ved Østmarksetra er det en bitte liten bakke, men den er skikkelig bratt. Og jeg elsker den! Jeg synes rett og slett den er kjempe morsom.  Og etter den blir det et godt stykke med nesten bare nedover og bortover løping. Ok da, det er en liten slakk oppoverbakke her også, men den er overkommelig for etter den så går det nedover mot Nøklevann. Først behagelig slakt nedover sånn at jeg fikk skikkelig fart på beina og så går det veldig bratt nedover sånn at jeg nesten måtte bremse opp litt. Og så var jeg nede ved Nøklevann.

Her er det en fin og flat strekning og dette er et av favorittstedene mine. Her er det så utrolig fint!

Og så kom jeg til den første skikkelig tøffe bakken i løpet. Bakken opp til Sarabråten starter ganske slakt, men så blir den bare brattere og brattere opp mot toppen. Og jeg liker det. Jeg husker at en fra Bøler tipset meg om at det var lurt å ta det litt med ro i oppoverbakkene og så heller gi på i nedoverbakkene og der det var flatt. Men når jeg ser denne bakken får jeg alltid lyst til å gi på litt ekstra. Og jeg ga på oppover og tok igjen noen folk. Jeg har aldri nådd toppen av denne bakken uten å måtte hive etter pusten. Men det gjør ikke noe, for når du når toppen av denne bakken er det flatt en liten stund før det går nedover igjen. Og så er det flatt igjen. Så da jeg løp forbi drikkestasjonen ved 5 km begynte jeg å bli mentalt klar for den neste skikkelige bakken jeg viste ventet meg. Den bakken som kommer når du har løpt ca 6 kilometer ser nesten ut som en vegg. Og jeg elsker den. Den får lårene mine til å svi, lungene til å skrike etter mere luft og når jeg når toppen så smiler jeg alltid. I hvert fall inni meg. Kall meg gjerne rar, men jeg blir skikkelig glad når jeg møter på sånne bakker i et løp. For da løper jeg forbi folk. Det spiller ingen rolle at noen av dem jeg hadde løpt forbi på vei opp løp forbi meg i nedoverbakken etter toppen.

Hele bakken ned og så hele den slakke bakken oppover mot Rustasaga brukte jeg på å samle meg før løpets siste og heftigste bakke som kalles Dreper’n. Navnet sier vel egentlig nok. I følge Strava har bakken en stigning på 9,5% og om du kommer deg opp denne uten å få åndenød så blir jeg imponert. Det er egen tidtaking i denne bakken og de tre beste i bakkesprinten premieres. Så i denne bakken sparte jeg ikke på kreftene i det hele tatt. Jeg gjorde som jeg pleier, fant en god og jevn rytme og tråkket meg oppover mens jeg fortalte meg selv at «jeg kan og jeg vil» om og om igjen. Og da jeg nådde toppen var jeg lykkelig. Det var bare å gi på det siste jeg hadde inn til mål. Jeg klarte til og med og legge inn en sprint de siste 100 meterne.

Det ble seier i dameklassen på bakkesprinten og det var mitt første møte med pallen. Jeg hadde ikke peiling på hva man gjorde oppe på en pall og følte meg mildt sagt veldig utilpass oppå der. Følelsen av at det måtte ha vært noe galt med tidtakingen eller datasystemet hang over meg og har vel kanskje ikke sluppet taket helt enda.

Den 14. oktober er det igjen klart for Nøklevann Rundt. Denne gangen stiller jeg i Bølers klubbklær og blir en av dem jeg selv syntes så ut som proffe løpere for et år siden. Men proff er jeg ikke og denne gangen kommer jeg nok til å stille med enda flere sommerfugler i magen en i fjor. For jeg forventer mer av meg selv denne gangen, og når man har gjort noe veldig bra første gang så har man satt lista høyt.

Og om du lurer på hva jeg har satt meg for mål for årets Nøklevann Rundt så må jeg være ærlig og si at jeg ikke vet det enda. For nå er det en stund siden jeg løp runden sist. Jeg får kanskje en ide om hva jeg kan forvente når jeg er med på gjennomløp av traseen onsdag 27. september. (Gjennomløpet er forresten åpent for alle, så det er bare å møte opp foran klubbhuset til Bøler på Haraløkka kl. 18 og bli med).

 

 

Publicerat: 2017-09-25 20:24 Kommentarer (0)



Oslo maraton, en folkefest

Da jeg ble spurt om jeg ville være med å løpe Oslo maraton 21km i september 2016 lo jeg godt. For 21 kilometer virket som en utrolig lang distanse for meg som da nettopp hadde løpt mitt aller første 10 kilometers løp. Men jeg sa at jeg skulle tenke på det til neste år. For kanskje jeg faktisk kunne trene meg opp til å klare å løpe 21 kilometer til da.

Ideen om å bli i stand til å løpe halvmaraton i 2017 bet seg fast. Jeg så på det som en utfordring, og bestemte meg for å gjøre et forsøk.

Noe av det aller morsomste med løping er at det er lett å bli bedre. I hvert fall i begynnelsen. For da handler det bare om å løpe. Jo mere du løper, jo bedre kondisjon får du og jo raskere blir du. Så enkelt er det. Det spiller ikke så stor rolle om du løper intervaller eller bare løper lange rolige turer. Så lenge du løper blir du bedre. Og flytter du grensene dine litt etter litt ved å løpe litt lengre eller litt fortere på noen av turene dine vil man kunne flytte på sin egen komfort sone. Og de 5 kilometerne du sleit deg igjennom da du startet blir etter hvert det du kaller for «lett oppvarming».

Det tok under 2 måneder før jeg var overbevist om at et halvmaraton var mulig. Og i januar bestemte jeg meg for å løpe et helmaraton i løpet av året også.

Litt bakvendt kanskje, men jeg løp altså mitt første maraton før jeg løp mitt første halvmaraton.

(Og hvis du vil kan du lese om maraton debuten min på Svalbard i juni her).

Du skulle kanskje tro at det ble litt mindre spennende å skulle løpe et halvmaraton etter å ha løpt et maraton. For nå hadde jeg jo bevist for meg selv at jeg var i stand til å løpe dobbelt så langt. Men det fine med løping er at det alltid er mulig å bli litt bedre, og om målet ikke er å løpe lengre så kan man alltid bli litt raskere. Nå var ikke spørsmålet lenger om jeg kunne løpe 21 kilometer, men hvor fort jeg kunne løpe 21 kilometer.

I juli fikk jeg en overaskende beskjed. Jeg hadde blitt plukket ut til å være ambassadør for Oslo maraton. Det å få lov til å fronte et så stort og bra arrangement som Oslo maraton er utrolig morsomt. Å skulle være med å motivere andre til å løpe Oslo maraton gjorde også at jeg selv ble mer motivert. Det som ikke alltid var like enkelt var at jeg hadde flere forskjellige løp å trene mot i august og september. Det var to terrengløp på 13 og 37 kilometer, et 5 kilometers løp og til slutt halvmaraton på asfalt. Så å skulle prøve å følge et bestemt program var ikke mulig. Derfor fortsatte jeg bare å trene som vanlig, mest lange turer i terreng og asfalt bare når jeg måtte. Og ukene gikk utrolig fort.

Med løp både 2 og 9 september kan jeg ikke si at jeg fikk den beste oppkjøringen før Oslo maraton 16 september. Det ble mye hvile før løpene og lite kvalitetstrening. For meg føltes det som om formen ble litt dårligere for hvert løp jeg deltok på. Så den siste uka før Oslo maraton var jeg litt usikker på hvordan det ville gå. Det føltes nesten ut som om kroppen ikke hadde lyst til å løpe enda et løp. Men da jeg dro ned for å hente startnummer og besøke Expo på torsdagen kjente jeg at lysten kom tilbake for fult. Det var så mange blide løpefolk og så mye bra løpe-stæsj samlet på et sted så da jeg forlot Expo med tre fulle poser med masse fint og godt følte jeg meg helt klar for å gi jernet på lørdagen.

Jeg sørget for å være ute i god tid på lørdagen sånn at jeg skulle få tid til å hilse på noen av de andre ambassadørene og falle litt til ro før start. Men som vanlig gikk tiden utrolig fort frem til start, og før jeg visste ordet av det stod jeg på startstreken sammen med alle de andre sprekingene som skulle løpe halvmaraton. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å holde følge med 1:40:00 fartsholderne så jeg passet på å plassere meg så nærme dem som mulig. Når startmusikken begynte og man flyttet seg nærmere startstreken kunne man nesten ta på spenningen blant deltagerne. Og da starten gikk føltes det ut som om jeg hadde overnaturlige krefter og at jeg ville være i stand til å løpe dette løpet i en rekordfart.

Og hadde det ikke vært for at det var fryktelig mange folk foran meg så hadde jeg nok satt av sted i en så høy fart at alt kruttet hadde vært brent av før jeg nådde Frognerparken…

Foto: Eivind Bye

(Foto: Eivind Bye)

En av de tingene jeg hadde gruet meg litt til med dette løpet er at det er veldig mange folk som løper samtidig, og for meg som helst løper ute i skogen for meg selv så er det litt uvant. Jeg løper gjerne sikksakk mellom trær, men å løpe sikksakk mellom folk synes jeg er mer utfordrende. Heldigvis var det mest helt i begynnelsen at det var veldig tett med folk, etter hvert ble det mer spredning sånn at det var mulig å løpe uten å måtte passe på at man ikke tråkket personen foran på hælene. Jeg holdt meg så tett til fartsholderen min som det var mulig, men jeg fulgte også med på pulsklokken min og jeg syntes det virket som om vi holdt en for lav fart så da vi var ute av Frognerparken bestemte jeg meg for å løpe i den farten jeg følte var riktig og løp forbi fartsholderen. Det var rett frem og nedoverbakke så farten var høy og alt føltes lett.

Da jeg passerte denne blide heiagjengen ved Sjølyst følte jeg meg helt fantastisk bra.

Og denne følelsen holdt seg helt til jeg nærmet meg Aker brygge hvor det ble litt folksomt igjen. Plutselig føltes ikke alt like lett mer og da fartsholderen jeg tidligere hadde fulgt plutselig løp forbi meg og jeg etter hvert så at gapet mellom oss ble større og større mistet jeg litt motet. Og da jeg kom til kilometer nummer 15 føltes det ut som om jeg møtte en vegg. Energien var borte og jeg så for meg at de neste 6 kilometerne kom til å bli blytunge. Så da helte jeg i meg tredje og siste Maxim gel og gjentok inni meg «jeg kan og jeg vil» helt til jeg hadde overbevist meg selv om at dette skulle jeg klare. Jeg klarte å komme meg opp Ullevålsveien, jeg løp til og med forbi noen folk, og jeg kom meg til toppen av Sankthanshaugen med hjelp av noen oppmuntrende heia rop fra noen barn som stod ved den siste kneika. Og følelsen jeg hadde da jeg kom til toppen var herlig. Det meste i kroppen min gjorde vondt, men nå var det bare nedoverbakke og rett frem som ventet meg. Dette ville jeg klare.

Jeg klarte å øke farten litt igjen og da det bare var 1,5 kilometer igjen klarte jeg å mobilisere det siste jeg hadde av krefter sånn at jeg klarte å gi litt ekstra inn mot mål. Målstreken passerte jeg med et smil rundt munnen til tiden 1:41:28

Og jeg var lykkelig og i endorfin-rus.

For løpet hadde vært fantastisk. Alt vondt var glemt og alt jeg tenke var at løpet hadde vært som en folkefest hele veien igjennom, med blide folk, god underholdning, bra vær og at dette hadde vært en fin løpetur gjennom Oslos gater.

Men sliten var jeg så klart og beina var såre. Og det er akkurat sånn jeg vil det skal føles etter et løp. Da vet jeg at jeg har gjort en skikkelig innsats og at medaljen jeg får er vell fortjent.

Så da gjenstår det bare å si #jegermed neste år!

Er du?

Publicerat: 2017-09-21 22:22 Kommentarer (0)



31 träffar Sida: 1 2 3 4 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Blid og positiv jente på 30 år som bor i Oslo. Løper så ofte jeg kan og trives best ute i skog og mark. Løper fordi det er gøy og fordi det gjør meg glad. Det morsomste jeg vet er å løpe på nye stier og oppdage nye steder. Gjerne i teknisk krevende terreng med bratte oppoverbakker og helst med gjørme til langt over knærne. Jeg løper ute hele året uansett vær og du ser meg aldri på en tredemølle. Motto: Det er i motbakke det går oppover Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

MaratonmammaMer


Det startet med en utfordring i oktober: Løp minst 1,6 km hver dag. Så kom november og de fire ... [Läs mer]

Janicke BråtheMer


I en facebook-gruppe for løpere stilte nylig en løpsarrangør spørsmål om nødvendigheten av ... [Läs mer]

Trude HålandMer


Da Vienna Marathon 2016 så ut til å bli vårt livs løp, startet marerittet. Jeg vet nå hvordan det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser