Abelone Lyng - Fra hytte til hytte gjennom Jotunheimen med løpesko på beina - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Fra hytte til hytte gjennom Jotunheimen med løpesko på beina

Den første uka i August la jeg ut på et eventyr jeg hadde bestemt meg for å gjennomføre allerede i Juli i fjor. Da jeg kjørte gjennom Valdresflya på vei hjem fra Hornindal og så det mektige fjellandskapet forstod jeg at dette var et sted jeg måtte tilbake til, og da med løpesko på beina. Når jeg snakket med folk jeg kjenner om ideen var det flere enn en som kommenterte at «Jotunheimen er vel ikke akkurat det best egnede stedet for løping?».

Stein og ur og generelt sett lite løpbare stier var det folk forbandt Jotunheimen med. Vakkert ja, og fint for fotvandring igjennom fantastisk natur, men løping? Nei… Da ble jeg i stedet anbefalt andre steder. Men jeg ville oppleve Jotunheimen og disse «må oppleves» stedene som Besseggen, Galdhøpiggen og Glittertind. Og har jeg først bestemt meg for noe er det lite som kan få meg til å endre retning.

Jeg dro av sted en torsdag etter jobb. Bussturen fra Oslo til Gjendesheim var en behagelig start på ferien. Med lydbok på øret og vakker natur som føk forbi vindusruta var det bare å slappe av og nyte turen. Det lønner seg å kjøre kollektivt når man drar på slike eventyr. Ikke bare av miljøhensyn, men også fordi det gjør at du står friere til å avslutte turen et annet sted enn du starter. Dessuten er det greit å slippe å være sjåfør når du skal hjem etter et langt løpeeventyr, for det er en liten mulighet for at du er sliten i beina da…

Jeg kom altså frem til Gjendesheim i strålende solskinn. Det var meldt knallvær hele helgen og jeg gledet meg til å begynne turen, men først ble det en overnatting på Gjendesheim med en skikkelig god treretters middag. For uten mat og drikke, duger løperen ikke…

Fra Gjendesheim til Glitterheim

(Normalt 22km og ca 1000 høydemeter, med litt surr 24km og litt flere høydemetre)

Så fort frokosten var spist og matpakken var smurt dro jeg av sted i retning Glitterheim. Dette ville bli en av turens korteste etapper på bare 22km, men jeg syntes det var en fin start og dessuten hadde jeg hårete planer for neste dag og tenkte det var greit å la beina få en mild start.

Starten på turen bød på godt med stigning, og selv om jeg hadde startet med både buff og jakke på ut fra Gjendesheim var disse av før jeg hadde løpt en kilometer. Den fine utsikten hadde jeg helt fra første bakke opp fra Gjendesheim. Det var bare å snu seg rundt og nyte det vakre turkisfargede Gjende vannet som er omkranset av majestetiske fjell. Folk flest legger turen over Besseggen når de er på Gjendesheim så jeg hadde stien for meg selv. Det tok ikke lang tid før jeg forstod hva folk mente med at «det er mye stein i Jotunheimen», for jeg måtte ta meg forbi steinrøyser stadig vekk. Likevel var mesteparten av strekningen mellom Gjendesheim og Glitterheim løpbar selv med de mer enn 1000 høydemetrene som strekningen serverer. Her var det lange flate strekninger, løping langs to flotte vann og kryssing av flere elver over fine hengebroer.

Jeg møtte på en og annen fjellvandrer underveis og noen flere sauer, men for det meste løp jeg for meg selv. Jeg nøt utsikten på strekningen langs Russvatnet så mye at jeg plutselig oppdaget at det ikke lenger var noen røde T-er på stien. Jeg løp litt tilbake, men å løpe motsatt vei av dit man skal er så demotiverende, og så jeg ikke en litt mer tydelig sti der fremme? Jo, det var vel bare å fortsette den veien. Jeg surret litt opp og ned, for plutselig var ikke «stien» noen sti mer, men mer det en optimist vil kalle et svakt dyretråkk. Jeg så en bro et stykke nede ved vannet, men stusset litt over at stien gikk så langt ned, for skulle ikke jeg egentlig den andre veien? Et blikk på kartet fortalte meg at jeg ikke skulle over den broen, men fant jeg stien til broen ville jeg kunne følge denne i motsatt retning og komme inn på den riktige stien igjen. Og det var det jeg gjorde. Noen ekstra kilometer her gjorde meg uansett ingen ting.

Den eneste strekningen jeg syntes var litt kronglete denne dagen var da jeg skulle opp igjennom Hestlægerhøe. For nå snakker vi steinete. Her var det bare stein så langt jeg kunne se og det ble ikke stort til løping her, men mer en utøvelse av balansekunst fra sten til sten. Her møtte jeg tre litt eldre, men veldig spreke damer som lo godt da jeg kommenterte at det var litt mye stein her. «Dette er ingenting i forhold til hvordan det er borte ved Spiterstulen» svarte de lattermildt. Jeg hadde altså mye stein å se frem til neste dag…

Men da jeg kom opp på toppen kunne jeg se enden på steinura og Glitterheim i det fjerne og kort tid etterpå satt jeg på en stein utenfor Glitterheim i solsteika og spiste matpakken min.

Siden jeg fremdeles hadde mange timer å slå ihjel før middag tok jeg en liten tur bort til en fin foss som ligger rett ved Glitterheim også brukte jeg resten av dagen på å planlegge neste dag, lese i Norges fjelltopper over 2000m, høre lydbok og spise masse god mat. Og etter en god natts søvn i sovesalen, (jada, det er mulig å sove godt på sovesal når man har med ørepropper og buff), var jeg klar for en av turens lengste og definitivt bratteste etapper.

Opp og ned Norges to høyeste fjell

(30km og 2500 høydemeter)

Lørdag morgen spiste jeg en god frokost og pakket med meg en stor niste, for planen var å bestige både Glittertind (2457moh.) og Galdhøpiggen (2469moh.) på en og samme dag. Værmeldingen viste strålende sol og selv om klokken ikke var mer enn 8 da jeg løp av sted kunne jeg starte turen i bare t-skjorte og shorts. Turen opp til Glittertind gikk lett. Joda, det er litt steinete der og noen steder ble det litt hopping fra stein til stein, men det var godt merket og jeg nådde overaskende fort partiet med snø. Til min overraskelse var jeg ikke alene der oppe denne lørdag morgenen; tre reinsdyr hadde kommet opp før meg…

Jeg hadde fått høre at det var lett å finne veien opp og at snøen var lett å gå i nå sånn at man ikke trengte stegjern og isøks. Så jeg fulgte et tydelig tråkk som gikk omtrent midt på breen. Det gikk greit helt til sporet bare stoppet midt på. Jeg stusset. Forsøkte å ta noen skritt videre, men uten tråkket var det isete og glatt og det fristet lite med en uønsket aketur ned til steinene et godt stykke lengre ned. Jeg begynte å virre litt frem og tilbake. Var det et annet tråkk jeg skulle ha fulgt? Jeg så ingen andre tydelige tråkk, var det meningen at man skulle gå lengre opp mot kanten? Jeg beveget meg litt opp og ned, kjente meg ikke helt komfortabel der jeg vimset rundt oppe på toppen. Jeg bestemte meg til slutt for å fortsette der sporet sluttet, brukte tid på å lage dype nok spor til at jeg ikke ville skli og etter hvert kom jeg opp til et parti uten snø hvor jeg kunne nyte utsikten. Reinsdyrene hadde forsvunnet og jeg var nå helt alene oppe på Norges nest høyeste fjell. Og selv om klokka ikke var 10 en gang så jeg meg fortjent til en sjokolade.

Nå fortsatte turen nedover mot Spiterstulen. Utsikten jeg hadde foran meg var fantastisk og jeg kunne se Galdhøpiggen, som var neste mål for turen i det fjere. Her var det også mye stein, men det gikk brattere nedover enn det hadde gjort oppover og etter hvert ble det mer klyving enn løping. Jeg er ikke så glad i å klatre nedover og det var helt nydelig å nå bunnen hvor jeg ble møtt av en lettløpt flat jordsti hvor bena fikk gå av seg selv. Jeg møtte på en annen løper her, han var bare på en dagstur fra Spiterstulen og hadde ikke med seg noe ekstra stæsj. Jeg slo av en liten prat med ham og han så storøyd på meg da jeg fortalte at jeg skulle videre opp på Galdhøpiggen i dag. «Du får litt stigning på turen i dag da» sa han bare.

Jeg løp videre mot Spiterstulen, fylte vann i flaska i elver og bekker på veien. Det var godt og varmt og jeg var konstant tørst. Det siste stykket ned mot Spiterstulen var en artig nedoverbakke for løping. Løpbar, men ikke enkel. Ved enden av stien ventet en kort strekning på asfalt og jeg ga på litt ekstra for nå var jeg klar for å spise matpakken min på Spiterstulen.

«Hva er forventet tid opp og ned Galdhøpiggen?». Jeg mente jeg hadde lest 7 timer, men ville dobbeltsjekke før jeg la av sted. Klokka nærmet seg 13.00 og jeg ville være sikker på at jeg rakk å være tilbake før middagsserveringen stengte.

«7-8 timer» var svaret, og etter en og en halv dag med løping i Jotunheimen hadde jeg laget en formel for forventet tid pr etappe etter hva DNT regnet som normal tid uten pauser. Det ville for meg ta omtrent halve tiden, også plusset jeg på noen minutter til fotostopp og kanskje en sjokoladepause på en fjelltopp. Så jeg regnet med at jeg burde nå middagen før kjøkkenet stengte klokka 21.

Jeg begynte turen klokka 13 nøyaktig og følt at det gikk i sneglefart opp fra Spiterstulen. Det var en lang og bratt bakke, men lett å gå og jeg så ikke noe til alle disse steinene som damene jeg hadde møtt dagen før hadde advart meg om. Temperaturen var nå på topp og jeg merket at behovet for vann var stort så det ble en del stopp for å fylle vann. Jeg hadde spurt hvordan muligheten for å fylle vann var på veien oppover, og var blitt fortalt at jeg burde fylle vann der jeg mistet Spiterstulen av syne. Etter det var det ikke vann å finne før nærmere toppen av fjellet.

Og så kom steinene. Det var store steiner som man måtte balansere over, men det var ikke så ille som jeg hadde fryktet. Nå skal det sies at det var en varm sommerdag og at steinene var helt tørre, det er ikke sikkert jeg ville ha syntes det var like morsomt om det regnet og var surt og vått og steinene i tillegg blir sleipe og glatte. Problemet er egentlig ikke våt stein, har man sko med godt grep så spiller det ingen rolle, men noen av steinene i Jotunheimen hadde et grønt skjer, en type mose. Da hjelper det lite om skoene har gått grep, for våt mose biter ingen ting på.

Jeg var forberedt på at jeg skulle over to topper før jeg kom til den virkelige toppen. Når man starter turen nede fra Spiterstulen ser man ingen av dem, men så kommer man opp over den første kneika og da ser man Svelnose (2272moh.) Er man ikke forberedt på at dette bare er første av tre topper man skal opp på denne turen kan man fort gå på en liten mental smell når man oppdager at man skal over enda en topp. Først på vei opp Keilhaus topp kunne jeg se hytta på selve Galdhøpiggen. Og den var mye lengre borte enn jeg hadde forventet. Jeg begynte å bli lei av stein. Det hadde vært noen fine partier med lett klyving og vakker utsikt på bandet, det som betegnes som det mest luftige partiet på vei opp til Galhøpiggen, men nå var jeg gira på å nå toppen og drikke en brus. Jeg var tom for vann og her var det ingen muligheter for påfyll fra bekker. Det hadde vært noen partier hvor det var mulig å gå i snø oppover, men snøen var mer kronglete å gå i oppover, litt for glatt. Så jeg klatret heller i steinene det siste stykket opp til topps. Det ilte i magen da jeg så de få personene som valgte å ta veien ned de snødekte partiene og jeg gledet meg til å gjøre det samme når jeg skulle ned igjen.

Kontrasten fra å stå på Glittertind helt alene tidlig på morgenen var enorm til det folkehavet jeg møtte på toppen av Galdhøpiggen. Her var det trangt om plassen, men jeg fikk tatt de obligatoriske bildene, spist en sjokolade, skrevet meg inn i boka og drukket en boks Fanta til 50kr før jeg satte kursen nedover igjen. Og nå styrte jeg meg konsekvent mot de snødekte partiene. Det er få ting som slår opplevelsen av å løpe ned et fjell i snø. Jeg lo som en liten unge der jeg løp og skled om hverandre nedover. Jeg ramlet på baken mer enn en gang, noe som resulterte i brannsår på rumpe og lår og iskalde hender, men det stoppet ikke den barnslige gleden min. Latteren min smittet over på flere av de jeg passerte og flere bestemte seg for å prøve å skli på snøen. Der det ikke var snø var det bare å hoppe fra sten til sten og det siste partiet ned til Spiterstulen fikk jeg selskap av en liten gutt som ikke kan ha vært mer enn 8-9 år, men som var helt rå på å løpe nedover. Han skrenset nedover og ga meg hjerte i halsen inntil jeg forstod at han hadde stålkontroll på det han drev med.

Da jeg ankom Spiterstulen var jeg skrubbsulten, men til min fortvilelse oppdaget jeg at det ikke var mat før om 45 minutter. Så da fikk jeg tid til en iskald dusj før mat og å planlegge neste dag.

Værmeldingen viste at det gode været ville holde seg frem til mandag ettermiddag. Så ville det bli regn og muligheter for torden. Jeg hadde en fleksibel plan hvor jeg hadde mulighet til å gjøre turen lengre og kortere alt etter som hva jeg følte for. For meg var det viktigst å komme meg over Besseggen mens været var bra og jeg bestemte meg for å velge et alternativ der jeg kortet ned ruten og tok en lengre etappe enn planlagt neste dag sånn at jeg kunne komme meg over Besseggen mandag formiddag før de mulige tordenbygene kom.

Jeg rådførte meg med betjeningen på Spiterstulen som advarte mot at det både var en lang og krevende tur jeg planla. Turen over fra Spiterstulen til Gjendebu regnes som en lang dagsmarsj. Terrenget igjennom Uradalen er, som navnet kanskje vitner om, veldig steinete og kronglete. Der ville det bli lite løping. Når jeg i tillegg sa at jeg planla å fortsette over til Memurubu via Bukkelæget ristet de bare på hodet, men sa at jeg så ut som om jeg var sprek nok til å få det til. Jeg var ikke så bekymret. Skulle jeg merke at det ble for langt var det bare å ta en natt på Gjendebu. Dessuten virket ikke 38km på en dag så ille. Jeg tok det jo i et behagelig tempo.

Gjennom steinete Uradalen og opp luftige Bukkelægeret

(Ca 38kmog 1500 høydemetre. Klokka gikk tom for strøm etter 32km og jeg rotet meg bort etter Bukkelæget og navigerte med kart og kompass igjennom lyng og kronglete terreng)

Jeg kastet i meg frokosten og smurte meg en real matpakke før jeg satte av sted i retning Gjendebu. Stien langs elva fra Spiterstulen var våt og jeg måtte krysse flere bekker små. Jeg gjorde mitt beste for å holde beina tørre, hadde en lang dag foran meg og jeg ville helst holde sokkene tørre så lenge som mulig. Så fort jeg begynte stigningen opp mot Uradalen ble stien tørrere før den ganske raskt gikk over til å kun bestå av stein. La meg bare si at turen opp til Galdhøpiggen ikke kan måle seg med turen igjennom Uradalen når det kommer til steinete terreng. Jeg har aldri sett så mye stein før og her var det bare å smøre seg med tålmodighet. Jeg holdt likevel et greit tempo, for i Uradalen fikk jeg selskap av en billion sultne knott. Men jeg meg tid til en liten fotostopp der uansett, for dalen var så vakker med de små blå vannene som speilet fjellene.

Jeg tok igjen en mann som var på dagstur fra Spiterstulen til Gjendebu og som også holdt et bra tempo for å unngå å bli spist opp av Knotten. Dessuten skulle han rekke siste ferga over til Gjendesheim og var avhengig av å holde farten oppe. Det var hyggelig å ha noen å skravle med her hvor terrenget krevde en mye lavere km fart enn ellers, men etter at det mest kronglete partiet var passert sa jeg farvel til følget og fortsatte videre alene.

Etterhvert gikk steinene over til å bli løpbare jord-stier i en frodig dal med store vann, fosser og beitende kuer. Nå snakker vi ekte nasjonalromantikk og Freia melkesjokolade nostalgi. Det siste stykket ned mot Gjendebu ble likevel litt langtrukkent og jeg var veldig glad da jeg kom igjennom porten på Gjendebu og kunne sette meg ned med matpakka, en flaske Cola og en nystekt vaffel på en benk utenfor hytta.

Jeg hadde mer å gå på og var ikke i tvil om at det ville gå greit å ta seg over til Memurubu samme dag. Turen opp Bukkelæget, en bratt og luftig tur med fantastisk utsikt, hadde jeg gledet meg skikkelig til. Jeg viste ikke helt hva som ventet meg for noen beskrev dette som en mye mer luftig opplevelse enn Besseggen, så det ga meg litt sommerfugler i magen da jeg la av sted fra Gjendebu.

Ut fra Gjendebu gikk det først på grusvei, videre inn på sti langs vannet og så begynte stigningen. Det tok ikke lang tid før pulsen føk i været og svetten rant der jeg peste oppover fjellsiden i varmen. Etter hvert kom det partier med enkel klyving og steder hvor stien ikke var bredere enn 20cm, men der var det kjetting og jeg følte meg ikke utrygg på noe som helst tidspunkt. Dette var en utrolig morsom strekning og jeg koste meg skikkelig der jeg kravlet og klatret oppover og utsikten jeg ble belønnet med var helt fantastisk. Man så utover det turkisgrønne Gjende-vannet og jeg var nesten i ekstase da jeg nådde toppen og så en herlig lettløpt sti som fulgte kanten av fjellsiden sånn at jeg kunne fortsette  nyte denne herlige utsikten. Men stien ble etter hvert mindre og mindre tydelig og jeg begynte å lure på hvorfor det ikke var noen røde T-er her. Og når stien ble helt borte forstod jeg at jeg måtte ha gått feil et sted. Det fristet ikke å løpe tilbake, så jeg dro frem kartet og så at det burde være mulig å fortsette videre i samme retning og at jeg da ville komme inn på rød T-stien igjen. Før eller senere…

Jeg hadde glemt hvor tungt det er å traske utenfor sti i fjellet. Lyng og fjellvegetasjon er energityver og dessuten måtte jeg flere ganger klyve litt eller vimse litt hit og dit for å finne en vei videre. Og nå så jeg mørke skyer trekke mot meg, lett buldring kunne høres i det fjerne og jeg begynte å bli litt småpanisk for at jeg skulle gå meg fast her oppe å få uvær med på kjøpet. Garmin hadde sagt takk for seg etter 32 kilometer, jeg hadde glemt å lade den før jeg dro ut fra Spiterstulen, så nå visste jeg ikke hvor langt jeg kunne forvente å ha igjen av turen heller. Men så kom jeg plutselig inn på stien igjen og fortet meg over den siste toppen før nedstigningen til Memurubu. Buldringen kom nærmere og jeg ble ivrig etter å komme meg ned fra fjellet. Det siste partiet ned fra Memurubu er bratt og med mye løs stein og jord. Jeg skled og tok meg for med baken og venstre hånd. Ikke spesielt behagelig, men jeg spratt opp på beina igjen og pilte nedover så fort det lot seg gjøre. Jeg var sliten da jeg nådde Memurubu og spiste en velfortjent is før jeg tok en kattevask i Gjende og tørket på en benk utenfor hytta men jeg kunne høre buldringen fra små lokale tordenbyger rundt om kring mens jeg ventet sultent på middagen.

Besseggen på sitt aller beste

(ca.14 km og 1100 høydemeter)

Jeg hadde ikke noe ønske om å oppleve køgåing over Besseggen, dessuten var det meldt fare for tordenbyger utover dagen og jeg bestemte meg for å starte tidlig og ikke bruke alt for lang tid over fjellet. Så fort frokosten var spist og matpakke var smurt satte jeg av sted oppover bakken fra Memurubu. Klokka var litt over 8 og flere hadde droppet frokosten på Memurubu og lagt av sted tidlig, sikkert av samme årsak som jeg ville nå Besseggen så tidlig som mulig, men jeg passerte dem raskt og hadde stien for meg selv da jeg nådde første skilt hvor beskjeden er «Om du har brukt over 2 timer for å komme hit, snu». Jeg hadde brukt 30 minutter og tenkte at dette skulle gå bra.

Jeg kom over en liten topp og så ned på et blått vann og stusset og tenkte at det jeg så foran meg var Besseggen. Ikke helt som jeg hadde forestilt meg og sånn det så ut på bilder, men jaja, det var vel her jeg skulle begynne å klatre da?...

Det krever et visst talent for å gå seg bort på vei opp Besseggen, men denne jenta er en mester i å miste stien, så da jeg stod på toppen av en knaus etter en liten klatreøkt og stusset over at det verken var noen røde T-er eller fotspor her hvor 40 000 mennesker tar seg over hvert eneste år, så jeg plutselig en løper langt der nede på en veldig tydelig sti. Da var det bare å klatre ned igjen og følge den veldig tydelig merkede T-stien videre over en ny topp og der så jeg Besseggen. Jeg hadde tatt igjen løperen som jeg hadde sett, han fylte vann i en flaske og tok seg en hvil også bestemte vi oss for å fortsette videre sammen. Han var fra Sverige og skulle løpe Stranda Fjord Trail til helgen og tok dette som en liten treningsøkt før løpet. Han fortalte at det var vanskelig å få trent i slikt terreng i Sverige og at fjell som dette ikke var hverdagskost for ham. Ikke for meg heller tenkte jeg da vi kravlet oppover Besseggen som bare ble brattere og vakrere jo høyere vi kom. Da vi var forbi det bratteste partiet var vi nødt til å sette oss ned et øyeblikk og bare nyte utsikten. For et fantastisk sted! Og vi hadde Besseggen helt for oss selv i strålende solskinn! Det er ikke mange forunt.

Etter det fortsatte vi opp til topps, og der venter ett flatt, steinete og ganske kjedelig parti i forhold til det man nettopp har fått oppleve. Det var først da vi begynte nedstigningen mot Gjendesheim at den ordentlig fine utsikten kom tilbake. Det var herlig å la beina gå av seg selv ned fra Veslefjellet. I hvert fall det første stykket. Så kom det noen mer bratte partier med litt klyving og løse steiner, men etter det var det bare å sette beina fri igjen og i løpet av kort tid stod jeg på samme sted som jeg hadde startet 4 dager tidligere.

Det var enda lenge igjen av dagen og etter å ha spist en velfortjent iskrem var jeg klar for en ny tur. Knutshøe fristet, men før jeg rakk å dra av sted begynte det å buldre lett. Jeg er glad jeg valgte å stå over turen til Knutshøe, for det ble skikkelig uvær med både lyn, torden og styrtregn noen få timer senere. Dessuten tror jeg beina hadde godt av å få hvile litt, for selv om jeg var tilbake på Gjendesheim var turen min i Jotunheimen på langt nær ferdig. Jeg hadde enda 3-4 dager med løping i fjellheimen foran meg. Nå måtte jeg bare bestemme meg for hvor eventyret skulle gå videre…

Epilog; Om å løpe alene

Du skulle kanskje tro at det å dra av sted på en slik tur helt alene er ensomt, men på turen møtte jeg mange trivelige folk på hyttene og innimellom også på stiene. To svenske jenter som jeg møtte allerede første kvelden på Gjendesheim og som fulgte deler av samme rute som meg møtte jeg på tre av hyttene og da spiste vi middag og frokost sammen. De gangene jeg ikke spiste med dem hadde jeg alltid trivelig selskap til middag og frokost og hyggelige folk på sovesalene. Stemningen på hyttene er utrolig koselig, og det er lett å prate med folk. Jeg trives godt med å løpe på egenhånd, selv om det er hyggelig å ha selskap også, men jeg følte meg altså aldri ensom (i hvert fall ikke på en negativ måte. Noen ganger er det ganske godt å føle på det å være helt alene på toppen av et fjell)…

Men det finnes organiserte turer for de som ønsker seg en mer sosial variant. Se for eksempel turen Runner’s World og DNT arrangerer i september her.

Og hvis du lurer på hvordan jeg forberedte meg til denne turen og hva jeg pakket med meg kan du lese innlegget mitt om Fastpacking for Dummies her.

 

 

Kategorier:
Kom i gang Trening 
2019-08-12 21:35, visad 1899 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Endelig kom helgen jeg hadde gledet meg til i nesten et helt år. I fjor fikk jeg den sprekeste og ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser