Abelone Lyng - Fra fjell til fjord og fra fjord til vidde - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Fra fjell til fjord og fra fjord til vidde

Klassisk høyfjellsterreng, frodige dalsider, jungel, fjord og vidde på tre dager. Kan det bli mer variert enn det på en langhelg?

En uke etter at jeg kom hjem fra Jotunheimen (det eventyret kan du lese om her), rettet jeg kompassnålen mot fjellet og dro av sted på et nytt eventyr. Du skulle kanskje tro jeg hadde fått slukket tørsten etter å ha løpt rundt i fjellparadiset Jotunheimen en hel uke, men for meg er det heller sånn at jo mer eventyr jeg får, jo mer eventyr har jeg lyst på. Jeg vil se mer, oppleve flere steder, stå på flere fjelltopper, besøke flere hytter og løpe på flere nye og morsomme stier. Nok for jeg aldri...

Jeg var med andre ord mer en gira på å legge ut på en ny fastpacking tur, men denne gangen hadde jeg bare 3 dager til rådighet (pluss en dag til reising). Så hvordan får man så mye som mulig ut av tre dager? Her skal jeg gi deg oppskriften på en vill, vakker og utrolig variert tredagers ekspedisjon med løpesko på beina.

Fra Finse til Østerbø

(Ca. 37km og 1170 høydemeter)

Turen starter på Finse. 1222 meter over havet. Finse rommer en togstasjon, et hotell, en DNT hytte (med utrolig god mat), et knippe med hytter og hus og en enormt vakker natur.

På den andre siden av Finsevannet ser du brearmer av Hardangerjøkulen, Norges sjette største fastlands isbre. Hardangervidda strekker seg mil etter mil med et stort utvalg av stier og hytter å velge blant. Snur du ryggen til Hardangerjøkulen ser du begynnelsen på Skarvheimen, fjellområdet som ligger midt mellom Jotunheimen og Hardangervidda og som byr på fine fjelltopper med vakker utsikt, dype og frodige daler, vann og fosser i massevis, et rikt plante og dyreliv og kanskje noen av de aller fineste stiene for løping i den Norske fjellheimen.

Og det var på slike fine stier dette eventyret begynte. Det gjorde meg ingen ting at det var en litt kjølig og overskyet morgen med et lett snev av regn i lufta. Shorts-vær var det uansett og kropps-temperaturen steg raskt i takt med den første stigningen. Skarvheimen gir ikke like mange lange og bratte bakker som Jotunheimen, her er det i større grad mulig å faktisk løpe i bakkene, noe som gjør at man fort kan løpe seg tom hvis man ikke passer seg. For har du planer om å løpe langt 3 dager i strekk lønner det seg ikke å starte med sure bein de første 3 kilometerne på dag en. Smilepuls og glade bein er nøkkelord for å kunne nyte fastpacking eventyr til det fulle.

Det startet med oppoverbakker og en og annen elvekryssing, utsikten kan jeg ikke si så mye om bortsett fra at den vist nok skal være ganske bra. For når vi stod oppe ved Klemsbu var det så tåkete at poenget med å ta den planlagte svippturen opp Sankt Pål var formålsløs.

Ikke fant vi stien heller, og selv jeg skjønner at det å legge ut i tåke på umerket sti på et fjell vi ikke en gang så, muligens ikke kommer på listen over «topp 10 smarteste ting å gjøre». Så turen fortsatte på den trygge rød T stien og da vi kom litt lavere i terrenget lettet også tåken. Regnet sluttet og etterlot seg i stedet en vakker regnbue (som var mye finere i virkeligheten enn på dette bildet).

Nå som tåka sakte, men sikkert, forsvant åpebarte det seg et fantastisk vakkert fjellandskap. Dypblåe fjellvann, hvit snø, grå stein og grønne flekker her og der. Alt i en slik harmoni som bare moder natur kan skape.

Jeg forstod godt min Belgiske løpekamerat sin begeistring for landskapet som åpenbarte seg. Åja, det er kanskje på tide å introdusere dere for Simon.

Jeg møtte Simon på toppen av Table Mountain, (ja, nettopp, det store flate fjellet i Capetown), i desember i fjor da vi var ute og sjekket traseen til UTCT (som du kan lese om her). Noe av det jeg elsker med denne sporten er nettopp alle de kule menneskene jeg møter overalt jeg drar for å løpe løp. Jeg kommer alltid hjem med venner og bekjente som digger det samme som meg; å løpe rundt i vill og vakker natur.

Etter flere dager med farting i fjellet på egenhånd var det trivelig å ha følge på turen denne gangen. Det er fint å ha noen å dele alle de overveldende inntrykkene med, le sammen med og ikke minst ha et ekstra sett øyne når det gjelder å holde seg på stien. Selv om det for det meste var veldig godt merket.

Jeg skal ikke lyve og si at det var lett å løpe hele tiden, den var det ikke. For innimellom var det litt steinur og det var mange små bekker man skulle over, men sammenligner man strekningen fra Finse til Geiterygghytta med Jotunheimen så var det rene traktorveien.

Når vi først er inne på dyr så var det aldri mange kilometerne mellom hver sau vi møtte på turen. Sauer er artige dyr og denne flokken med veldig nysgjerrige sauer møtte vi like før vi ankom Geiterygghytta.

Det ble et litt lenger opphold på Geiterygghytta enn planlagt for vi var så tidlig ute at de ikke hadde åpnet kjøkkenet enda. Og jeg var fast bestemt på å ikke forlate stedet før jeg hadde fått i meg en vaffel og et par kopper kaffe. Vi spiste litt av matpakken mens vi ventet og etter en times tid dro vi av sted fra Geitrygghytta, gode og mette.

Vi løp fortsatt i typisk høyfjellsterreng, opp og ned slake bakker i et vidt og åpent fjellandskap, men så skrånet vi ned i et frodig dalføre. Vi passerte Steinbergdalshytta hvor vi slo av en kort prat med noen hyggelige turfolk som var ute på den samme turen som vi var. I hvert fall første halvdel av turen vår. De lurte på om vi drev med sånne der «Killian Jornet greier» og jeg lo litt og sa at det vi drev med nok ikke helt kunne sammenlignes med Killian sine prestasjoner, men at vi var ute og koste oss med løpesko og lett sekk og på den måten kunne forflytte oss langt på få dager og derfor se enda mer. De var uansett veldig imponert. Det er rart dette med hvor distanseblind vi blir etter hvert som man løper lengre og lengre. For noen få år siden ville jeg tenkt på det å løpe nærmere 40 kilometer om dagen 3 dager i stekk som galskap og som det trengtes overjordiske krefter til for å klare. I dag tenker jeg ikke på det som noen big deal. Det er jo bare å ta tiden til hjelp, så kommer man i mål før eller senere. Men for folk flest høres det kanskje litt ekstremt ut.

Da vi løp ut fra hytta endret stien seg fra lettløpt til litt mer teknisk. Her var det kronglete å løpe, mye stein, smal sti, bratt opp og bratt ned. Men det gjorde ingen ting at det gikk litt roligere her, for utsikten var helt utrolig; det var herlig grønt og frodig og det var spennende fjellformasjoner. Og med litt fantasi kunne man se både ansikter og andre rare ting i fjellet.

Vi så DNT hytta på Østerbø lenge før vi kom frem. Det så mye nærmere ut enn det var der vi speidet utover den frodige dalen. Med godt over 30km i beina begynte vi å bli klare for å ankomme hytta, legge beina høyt, nyte en god middag og ta en tidlig natt. Spesielt det siste lille stykket som gikk på grusvei kjentes drøy ut, men så var plutselig bare hytta der og klokka viste nøyaktig 37km da jeg stoppet den utenfor inngangen til DNT hytta på Østerbø.

Kvelden gikk med til å spise god mat og å planlegge neste dag. Vi hadde egentlig planlagt å unngå å måtte kjøre buss fra Vassbygdi ved å ta den høye turen gjennom Aurlandsdalen og så over fjellet direkte til Myrdal, men værmeldingen lovet ikke godt. Regn, tordenbyger og opp mot 9m/s fortalte oss at det var lurt å velge en annen rute.

Gjennom alvenes rike og opp Rallarvegen

(18km, 390 høydemeter + 21km, 950 høydemeter)

Den høye ruten gjennom Aurlandsdalen er kjent for å være helt spektakulær, men veldig bratt og absolutt ikke egnet i regnvær. Steinene blir glatte og faren for jordskred og løse stein er stor. Derfor står det skilt der stien deler seg om nettopp dette og betjeningen på Østerbø var også veldig tydelige på at det ikke var anbefalt. Vi fulgte fjellvettregel nummer 6 og tok et trygt veivalg. Den lave turen gjennom Aurlandsdalen er ikke noe dårlig alternativ, for her får man skikkelig canyon følelse.

Simon sammenlignet det med å løpe i levadaene på Madeira. Man følger elva igjennom en frodig jungel og langs stupbratte skråninger. Fjellveggene er dramatisk steile og man passerer det ene storslåtte fossefallet etter det andre. Jeg på min side sammenlignet det med å løpe rett inn i Rivendell og jeg er nesten bombe sikker på at Tolkien må ha hentet inspirasjonen til alvenes rike nettopp her. Regnet og de lave skyene bidro til gjøre stedet enda mer mystisk og regnskogaktig og landskapet var så fjernt fra det jeg til nå har forbundet med norsk natur.

Jeg må helt klart tilbake hit en gang for å ta den høye turen gjennom Aurlandsdalen, for stedet ga virkelig mersmak. Dessuten fikk jeg en glimrende god ide til et nytt ultraløp da jeg løp neddover mot Vassbygdi; Fra fjord til fjell; Vassbygdi til Finse 1222 moh. Det ville bli det ultimate løpet hvor du får litt av alt! Om noen arrangerer DET løpet stiller jeg garantert på startstreken.

Vi kom frem til Vassbygdi hvor vi klarte å få hike videre til Aurland. Bussen fra Vassbygdi til Flåm gikk først et par timer senere og å stå ute i regnværet i to timer å vente på bussen fristet lite, så da var vi heldige å få sitte på med noen trivelige folk inn til en kafe i Aurdal hvor vi fylte på med ny energi i form av kanelboller og varm kakao før vi hoppet på bussen videre til Flåm.

(Dette er altså ikke kafeen i Aurland, men en av kuriositetene du finner i Aurlandsdalen)

Vi ankom Flåm i regnvær, stelte oss under tak et lite øyeblikk bare for å få alt av klær og utstyr på plass før vi la av sted på dagens andre etappe. Turen skulle nå gå opp det siste, (eller blir det kanskje første?) stykket av Rallarvegen. Ja, nettopp, den strekningen folk flest tar toget opp for så å sykle ned… Det forstår jeg egentlig ganske godt, for dette er en strekning på ca 21km som byr på omtrent 950 høydemetre. Hadde det i det minste gått på sti hadde jeg nok sett mer poeng i å løpe opp denne bakken som gikk på litt kjedelig asfalt og grusvei. Men regnet hadde gitt seg og ga noen ganske magiske øyeblikk innimellom og naturen rundt er av ekte postkort-kvalitet med flotte fosser og majestetiske fjell.

Jeg gledet meg til en god middag og helst en ingefærøl når vi kom til topps, for på kartet stod det merket «betjent hytte» rett ved Myrdal stasjon og det var der vi planla å sove denne natten. Etter å ha surret litt frem og tilbake og fulgt noen skilt mot en fjellstue vi ikke fant gikk vi inn på togstasjonen hvor de fortalte oss at fjellstuen ikke var åpen for turister for tiden, kanskje vi ville høre med hotellet som lå en 15-20 minutters gange unna i stedet? De hadde kanskje plass? En rask telefonsamtale ga oss svaret; her er det stapp fult.

Men det går heldigvis alltid et tog, så vi hoppet på toget på Myrdal i retning Oslo og hoppet av på Finse 1222moh for andre gang denne helgen.

Ting blir ikke alltid som planlagt på sånne turer, men det er noe av det jeg liker med fastpacking. Man må improvisere litt, finne nye ruter, være litt spontan. Og da blir det jo litt mer eventyr enn om alt går helt etter planen.

Nå var vi altså tilbake på Finse og kunne nyte godt av Finsehyttas beryktede gode mat før vi satte oss ned med kartet og planla morgendagens etappe, som også ville bli denne turens siste.

Fra Finse til Haugastøl via Krækkja

(38km, 820 høydemeter)

Mange jeg har snakket med har anbefalt Hardangerviddas stier for løping. Her er det flatere og går ikke så mye bratt opp og ned som det gjerne gjør i fjellet.

Men Hardangervidda byr også på steinurer, bekker og myr så jeg vil ikke akkurat kalle Hardangervidda for «lettløpt», men fint var det der i hvert fall selv om jeg opplevde denne etappen som litt monoton. De andre dagene hadde jo vært så utrolig varierte med nye utsikter hele tiden.

På Hardangervidda var alt litt mer stort og langstrakt og jeg syntes ikke landskapet endret seg nevneverdig. Jeg begynte nok også å kjenne det litt i kroppen nå og det var godt å komme inn på Krækkja etter litt over 24 kilometer vell vitende om at det når bare gjenstod 12 kilometer til Haugastøl som var endestopp for denne fastpacking turen.

Vi spiste matpakken som vi hadde smurt på Finse og drakk en Cola, noe annet spennende hadde ikke Krækkja å by på denne dagen, og så la vi ut med ny energi i retning Haugastøl hvor det ventet middag og husrom.

 

Og denne strekningen var for det meste lettløpt, vi fikk litt fart på beina og det gikk lett helt frem til Garmin fortalte at vi skulle være rett ved Haugastøl. Du vet den følelsen av å forvente å se målstreken rett rundt neste hjørne når du løper et langt løp for så bare å oppdage at det er minst 2 kilometer igjen og da gjerne også på en skikkelig kronglete sti? (Hvis du ikke har kjent på den følelsen så kan du lese om Ice Ultra stage 4 her, der beskriver jeg den følelsen ganske godt). Men selv om motivasjonen fikk et lite knekk der vi stod oppe på fjellet og så ned på Haugastøl som virket uendelig langt borte så kom vi oss ned på et vis. Beina var full av gjørme, håret stod til alle kanter, Simon sa at «this has been the three toughest days of my life so far», og jeg var bare strålende fornøyd med å ha fått inn 115 kilometer (og godt over 3000 høydemetre) med stimagi de siste 3 dagene.

Klær, sko og utstyr:

Jeg får ofte spørsmål om hva jeg har med meg på slike turer og hvordan jeg klarer å få sekken min så lett. Så her kommer utstyrslisten min for denne turen:

  • Inov-8 Roclite 275 G-grip. Hvorfor? Fordi skoen er lett, behagelig, gir god beskyttelse mot spisse steine og har et godt grep i alt slags terreng. På lange turer trenger jeg sko som gir føttene mine plass til å vie seg ut litt, som drenerer vann raskt, ikke gir meg mer vekt enn nødvendig å drasse rundt på og ikke minst så trenger jeg sko som tåler tøft terreng og som har en såle som gir et bra grep selv etter mange mil i fjellet.
  • Inov-8 Race Ultra Pro 2in1. Den er veier veldig lite (345gr), sitter godt og har gode løsninger som gjør det enkelt å pakke sekken fornuftig og med tilgang til det man trenger å ta ut under turen. Dessuten er det fint med en løpevest som man enkelt kan endre fra å være en langtur sekk med plass til alt man trenger for en ukes løping i fjellet til en 5L sekk med plass til det mest nødvendige for kortere turer og løp som ikke har fult så lang krav til medbrakt utstyr.
  • 1 stk lang og kortermet merino baselayer fra Inov-8. (Ull er alltid best på fjellet. Det holder varmen selv om du blir våt og så lenge du henger klærne til tørk hver dag vil du merke at ull holder seg renere og lukter mye bedre enn syntetiske alternativer etter et par dagers bruk. Den langermede ble brukt som camp plagg, men fungerer også som et nødplagg)
  • 1 stk Inov-8 shorts
  • 2 par Inov-8 merino sokker (et par til løping og et par til camp)
  • 1 stk Inov-8 Trailpant vanntett bukse (vanntett bukse må med når man er på fjellet i Norge, men disse fungerer også som bukse til camp og dermed kan man ta med et camp plagg mindre).
  • 1 stk Inov-8 Stormshell jakke (dette er ett av mine favorittplagg, helt uunnværlig!)
  • 1 par Inov-8 All terrain pro mitt (vann og vindtett superlett vott som har reddet meg mange ganger under våte og kalde forhold)
  • 1 par Swix Racex longs (ikke ull, men de veier nesten ingen ting ogbpå denne tiden av året holder de varmen godt nok om det skulle være behov. Disse fungerer også som et camp plagg)
  • 1 Inov-8 Thermoshell (gammel variant, beste isoleringsplagg ever!)
  • To buffer, en i merino en vanlig (fungerer også ypperlig som øyebind på natta når man ligger på sovesal hvor det aldri blir ordentlig mørkt)
  • Ull-bh fra Brynje 
  • Sov i ro ørepropper
  • Lakenpose i silke
  • Elektrisk tannbørstehode og en liten tube tannkrem
  • Mini hodelykt fra Petzel og ekstra sett litium batterier
  • Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  • Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag, space blanket, et sett varmepads, vannsikre fyrstikker og et par tamponger (til bål)
  • Mobiltelefon
  • Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  • Bankkort
  • Liten tube med solfaktor 30
  • Kart over Aurlandsdalen og Rallarvegen
  • GoPro og Garmin-klokke (så klart)
  • 1 stk Inov-8 500ml soft botlle

 

Med alt dette utstyret pluss 4 sjokolader (men uten vann i vannflaska) veide denne sekken nøyaktig 3,0 kg. Innafor å kalle meg for en Pro-pakker nå eller?

                                                                          

Kategorier:
Kom i gang Produkter 
2019-08-26 13:48, visad 3692 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Løpere er verken normale eller unormale folk, vi er bare en egen rase som stammer fra forskjellige ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

Marthe K.M. LienMer


Hei!! Nå er det en stund siden jeg har skrevet her på bloggen. Det har skjedd vanvittig mye det ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser