Abelone Lyng - Etappe 4 (65km): På grensen til et mentalt sammenbrudd - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Etappe 4 (65km): På grensen til et mentalt sammenbrudd


«Knock Knock, it's 5 o'clock». Tid for å stå opp, kle på seg, spise mat, gå på do, stille seg opp på startstreken og så løpe den lengste etappen i dette løpet. Klarte jeg denne etappen var jeg så godt som i mål. Den siste etappen var ikke lengre enn 15 kilometer. Men ville jeg klare å løpe 65 kilometer i dag? Hele natten hadde jeg bare ligget og vridd meg. Kroppen gjorde så vondt og hver gang hælene kom borti noe gjorde det forferdelig vondt. Jeg fylte vann på posen med havregrøt som jeg skulle spise til frokost. Appetitten var helt fraværende og jeg ble kvalm bare av tanken på at jeg skulle spise alle de 800 kcal jeg visste at jeg trengte så sårt. Jeg skalv. «Dette klarer jeg ikke. Hvordan skal jeg klare å løpe 65 kilometer når jeg ikke klarer å spise frokosten min en gang?». Simon oppfattet det jeg ikke selv var i stand til å forstå; «Salt!» sa han, «du må få i deg salt og elektrolytter». Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, puttet en NUUN i vannflasken og drakk og gjorde så klar en til NUUN tablett til første sjekkpunkt. Jeg hadde tårer i øynene da jeg lot føttene gli ned i skoene, knyttet skolissene og gikk ned til startstreken. Dette kom til å bli en lang dag.


På startstreken kom Kris med dagens gladmelding. På grunn av overvann hadde de vært nødt til å gjøre etappen 3 kilometer kortere. Det ville derfor bare bli 62 kilometer i dag. Det var nok ingen av løperne som ble spesielt lei seg for den beskjeden.


Sola hadde ikke stått opp enda og det var så mørkt at det var nødvendig å bruke hodelykt. Jeg og Wim løp up først, jeg mistet ham fort, brydde meg ikke om å gjøre et forsøk en gang på å holde følge med ham. Jeg skulle bare komme meg igjennom.


Da soloppgangen kom glemte jeg de vonde beina fullstendig. Dette var helt klart en av de vakreste soloppgangene jeg noen gang har opplevd. Det er ingen ting som kan sammenlignes med det å være midt ute på en stor islagt innsjø, langt vekk fra elektrisk lys og lyden av by og mennesker og så oppleve det magiske lyset og fargene som bare er å se i arktiske strøk på vinterstid.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg tok igjen noen av løperne som hadde startet ekstra tidlig. Fordi etappen var så lang var de avhengig av å unngå for mye spredning av løperne for å kunne sørge for sikkerheten. Derfor startet de tregeste løperne klokken 05.00, flesteparten av løperne klokken 06.00 og de to raskeste (Simon og Andre) klokken 07.00. Da jeg løp forbi folk ga jeg dem et klapp på skulderen og en tommel opp. Jeg visste at dette var folk som kom til å bruke mye lengre tid ute enn meg og at de hadde hatt færre timer med søvn og mulighet til å hente seg inn igjen fordi de ikke hadde kommet i mål før langt på kveld dagen før. Dette var de virkelige utholdenhetsheltene.


Jeg trodde jeg holdt et godt tempo, for jeg hadde ikke sette noen av løperne som hadde startet klokken 06.00 bak meg på en stund, men da jeg gikk inn i teltet på sjekkpunkt 1 ble jeg overasket over at en av Dave'sene (som Dave og Dave ble kalt) entret teltet rett etter meg. Jeg jobbet med å få i meg mer NUUN og fleskesvor. Kvalmen hadde gitt seg litt og appetitten var begynt å komme tilbake. Simon hadde hatt rett. Jeg trengte salt.
Dave forlot teltet før meg, han hadde hastverk. Jeg fikk beina i gang, jeg vet at jeg fungerer bedre når jeg har noen å henge meg på. Vi løp sammen en god stund, noen ganger var jeg foran, andre ganger løp han foran. Dave stoppet for å ta på truger, jeg klarte å løpe uten å synke ned for dypt. Dessuten skulle det mye til for at jeg i det heletatt skulle vurdere å ta på meg truger igjen. En av gangene Dave tok meg igjen ba han meg om hjelp til å bytte om vannflaskene for ham og så løp vi videre, men nå som Dave hadde fått på seg trugene fikk han fart på beina og det var tydelig at han hadde planer om å få unna dagens etappe så fort som mulig. Jeg klarte ikke å presse mer, jeg skulle bare i mål, så fikk det heller være det samme om jeg ble nummer 4 eller 5 i dag.


Det var mye varmere denne dagen. På morgenen hadde det vært nede i -26 grader, men etter hvert som solen begynte å varme kunne jeg merke at temperaturen steg betraktelig. Jeg kom til et nytt sjekkpunkt. Varm solbærtoddy, nøtter, sjokolade, kjeks, paracet, ut.

Fire sjekkpunkter igjen. Dette skulle jeg klare.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Ut på en ny innsjø. Denne etappen hadde til nå bestått av innsjøer og skog. Foran meg ventet et stykke på innsjø og jeg begynte å merke at jeg måtte tisse. Flott. Her er det jo ikke så lett å gjemme seg akkurat. Men jeg kunne ikke se Dave foran meg og heller ingen løpere bak meg så da dro jeg buksa ned og satte meg på huk så langt til siden på skutersporet som jeg klarte.


Har du noen gang prøvd å sette deg på huk på bein som har løpt nesten 200 kilometer de siste 3-4 dagene? Og så skulle holde balansen? Prøv selv før du ler for høyt nå, for før jeg visste ordet av det lå jeg på ryggen med beina i været og rumpa bar. Først sjekke om noen hadde sett det, nei, ingen mennesker i sikte og så fikk jeg skikkelig latterkrampe, noe som ikke gjorde det spesielt enkelt å komme opp igjen. Jeg kom meg til slutt på beina og ble nødt til å støtte meg på hendene for å få til å tisse sittende på huk før jeg dro buksa over rumpa som nå var kald og våt.
Jeg løp videre. Flirte litt for meg selv, det var fint å ha noe å le av. Jeg savnet å ha musikk på øret. Ett eller annet som kunne ta tankene mine bort ifra at jeg var sliten, hadde vondt og at jeg enda hadde langt igjen til mål. Her ute på innsjøene var det flere områder hvor man måtte gå varsomt på grunn av overvann og i skogen og ute på det jeg tror må ha vært myr var det i perioder så løs og tung snø at jeg sank ned til midt på leggen. Det var tungt. Jeg skled rundt i snøen. Skjønte at jeg burde bruke truger, men drøyde og drøyde. Ville ikke. Men til slutt ga jeg etter, bannet litt fordi det var så vanskelig å få dem på, men klarte det etter noen forsøk. Bare for å oppdage etter 5 skritt at trugene gjorde det så smertefult å gå at det bare var å få dem av igjen.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg vil heller kave igjennom dyp snø og bruke litt lengre tid enn å ta på trugene igjen tenkte jeg og så var den saken avgjort.


Sjekkpunkt tre var en seier. Nå hadde jeg kommet halvveis. Nesten. Jeg kjente at jeg var sliten og det sa jeg også til sykepleieren på sjekkpunktet. Det hadde bekymret meg litt at jeg ikke hadde sett snøscootere side jeg hadde forlatt sjekkpunkt 2, hva om jeg kollapset mellom sjekkpunktene? Ville noen finne meg? Katastrofetankene begynte å spøke for alvor. Jeg fikk i meg varm kakao og kjeks og det var først nå jeg merket at jeg hadde spist for lite i løpet av dagen. Og med ny energi inn forsvant katastrofetankene ut. Kjør på. Tre sjekkpunkt igjen bare.


Det gikk tregt i snøen og jeg begynte å merke at det murret i knærne, men jeg klarte fortsatt å løpe. Så begynte jeg å merke det i hoftene også. Og leggene. Tretthetsbrudd? Hei katastrofetanker, der var dere igjen. Jeg vekslet mellom å løpe og gå og pratet høyt med meg selv for å få tankene over på noe annet. Sang litt for meg selv. Løste et og annet verdensproblem.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Skog, åpent landskap, hus? Lyden av en bil? Asfalt! Inn i skog igjen og så; sjekkpunkt nummer 4. Der inne luktet det helt nydelig for de laget reisndyrgryte til crewet. Jeg fikk vann i munnen. Hva hadde jeg ikke gjort for litt ordentlig mat nå? Etter fire døgn med ikke noe annet enn frysetørket mat, sjokolade, kjeks, nøtter og fleskesvor hørtes reinsdyrkjøtt himmelsk ut. Jeg ble tilbudt en sitteplass, men takket nei for jeg visste at jeg aldri ville klare å komme meg videre om jeg satte meg ned nå.


Jeg kom meg videre. Skog igjen, men nå var vi på en løype som tydeligvis ble brukt en del, for det var mer tettpakket snø og man sank ikke så mye ned. Jeg var trøtt og bestemte meg for å bruke posen med power gum, godteri med koffein, nå. Dette var første gang under dette løpet at jeg brukte koffein, og det holdt meg gående. Ja, gående. For nå klarte jeg ikke lenger å løpe. Det var som om begge beina hadde gitt opp. Men gå, det kunne jeg fremdeles. Jeg gikk og gikk, hadde ikke noe hastverk før jeg plutselig enset en person bak meg. Nå dukket konkurranseinnstinktet mitt opp igjen. Jeg giret opp, gikk så raskt jeg kunne. Ut på innsjø med overvann, trippet forbi og klarte å holde meg tørr. Og oppdaget skikkelsen til Dave et stykke utpå isen. Han merket nok at jeg tok innpå, for nå økte han farten. Jeg gjorde noen forsøk på å løpe, ville så gjerne ta igjen Dave og ville ikke bli tatt igjen av personen bak meg. Men det gikk ikke å løpe. Jeg hadde bare to sjekkpunkt igjen nå og disse sjekkpunktene hadde kunn 6-7 kilometer mellom seg. Og fra siste sjekkpunkt var det ikke mer enn 6 kilometer til mål.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Da jeg så sjekkpunkt 5 hadde jeg så dårlig tid at jeg bare ropte på dem og ba dem kom ut for å registrere nummeret, jeg hadde ikke tid til å stoppe. Nå så jeg at solen var på vei ned også og selv om solnedgangen var omtrent like vakker som soloppgangen hadde vært, var jeg ikke glad for å se solnedgangen. For jeg hadde fremdeles litt over 10 kilometer igjen, og det fristet ikke å løpe for lenge i mørket.
Jeg holdt tempoet oppe, men var ikke rask nok, for etter en lang oppoverbakke tok løperen bak meg igjen. Det var den andre Dave. Vi hilste og ønsket hverandre lykke til og så forsvant Dave av sted foran meg.


Nå var det flere små innsjøer som ble krysset, snøen her var løs og vanskelig å gå i. Dessuten var det mye overvann og det føltes som å trå på et minefelt. Jeg tråkket over flere ganger, skled i sporene til de som hadde gått der før meg, klarte så vidt å holde meg på beina. Solen hadde gått ned og det var begynt å bli grått. Jeg så endelig det siste sjekkpunktet, ropte på dem, hadde ikke tid til å stoppe. Ville bare i mål. De kom ut, tok nummeret mitt og bekreftet at distansen herifra var på 6-7 kilometer. Omtrent. Så gikk jeg videre. Nå ble det mørkt og hodelykte kom på igjen. Hodelykten, som ikke akkurat var av det kraftigste slaget, lyste kun opp noen få meter fremover. Det var vanskelig å gå i mørket over innsjøene med overvann og jeg følte meg helt alene, men klokka viste heldigvis at jeg snart var i mål. To kilometer igjen. Det klarer du Abelone! En kilometer igjen, nå ser du snart mål! Jeg tråkket stadig oftere over og det gjorde mer og mer vondt i anklene. Men nå ville jeg se mål, bare jeg kom rundt den svingen der, 100 meter igjen, jeg ser mål straks, må bare runde svingen og... Der var det en ny innsjø. Jeg hadde lyst til å begynne å gråte. Hvor var mål? Klokka mi viste at jeg hadde løpt over 62 kilometer! Og her var det bare enda en innsjø og ingen tegn til mål. Ta deg sammen Abelone! Det hjelper ikke å få et mentalt sammenbrudd nå. Innsjøen er ikke så stor og mål er sikkert rett borti der. Du ser det bare ikke på grunn av trærne.


Jeg tråkket over, fortalte meg selv at jeg straks var i mål og at dette klarte jeg bra. Kom meg over innsjøen og inn i den mørke skogen. Jeg ventet hele tiden å se lys og to vimpler, men skogen virket uendelig. Men så hørte jeg lyden av en bil! Det kan ikke være langt unna nå tenkte jeg. Klokka viste 64 kilometer. Jeg ante en ende på skogen. "Der er mål Abelone, der er mål! Bare et lite stykke til!" Jeg kom ut og der... Der var det enda en innsjø! Men jeg kunne se et svakt lys langt der borte. Mål. Men det så uendelig langt borte ut. Og nå kom tårene. Jeg har aldri grått før under et løp, men nå gråt jeg. Jeg har aldri vært så langt nede under et løp, men nå vurderte jeg å legge meg ned for å dø. De 500-600 meterne virket uoverkommelige og føret her var forferdelig. Jeg tråkket over på annet hvert steg. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg hadde en alvorlig samtale med djevelen den siste halve kilometeren inn mot mål og for første gang på dette løpet klarte ikke Mikkel og Ryan, som kjørte jublende forbi meg, å få frem et smil på fjeset mitt.

(Foto: Will Roberts)


Men jeg klarte det. Jeg kom i mål. Og ble tatt imot av Will, Ryan og Mikkel. Da Will spurte meg hvordan jeg hadde det var svaret mitt «I'm on the edge of a mental breakdown. And that was not 62k! It was 65k!!! BIG difference!»
Og da jeg oppdaget at jeg måtte gå ytterligere 100 meter for å komme inn I hytta begynte jeg nesten å gråte igjen. Ryan fikk meg opp på snøscooteren og kjørte meg det siste stykket, hjalp meg av og inn i varmen. Kall meg gjerne en diva, men ikke snakk om at jeg skulle gå en meter mer enn nødvendig nå.


Etter å ha fått av meg de våte klærne og hengt dem til tørk fikk jeg i meg litt mat. Beina gjorde utrolig vondt. Jeg oppdaget at anklene var hovne og at den høyre leggen min hadde hovnet opp helt til kneet. Nå ble jeg redd. Hadde jeg brukket noe? Hvordan skulle jeg klare å komme meg i mål neste dag da? Jeg kunne ikke gi meg nå, etter alt dette, etter over 200 kilometer. Skulle jeg ha skadet meg sånn at jeg ikke ville klare de siste 15 kilometerne til Jokkmokk?


Medicsene hadde kjørt seg fast med snøscooteren, så jeg måtte vente en stund før jeg ble undersøkt. Og selv om beina lå høyt og med is på fortsatte de å øke i omfavn. Jeg var glad da jeg ble undersøkt og fikk beskjed om at det var lite sannsynlig at jeg hadde brukket noe, samtidig følte jeg meg ikke helt trygg på det, for det å komme seg opp trappen til hemsen der vi skulle sove var så vondt at jeg nesten krabbet opp.


Og om noen skulle finne på å arrangere et etappeløp en gang i fremtiden, her kommer et tips:


Ikke la 40 løpere som har løpt over 200 kilometer de siste fire dagene sove på en hems med doen nede... Det er bare slemt...


Og for de som har lyst til å se hvordan det så ut da jeg gikk den kvelden så har jeg lagt ut et lite klipp på Youtube her. Enjoy!


2019-03-25 22:15, visad 1024 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Bjørg Astrid JohannesenMer

Etter mitt forrige innlegg om kjærligheten for de lange løpene og baktroppen har jeg fått mange ... [Läs mer]

Thea Foss BækkevoldMer

Oppkjøringen mot London Marathon gikk knirkefritt ganske lenge. Økte ukes totalen jevnt og trutt, ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser