Abelone Lyng - Er du en sånn en som går under løp? Det er jeg også… - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Er du en sånn en som går under løp? Det er jeg også…

Når folk spør meg hvordan det er mulig å løpe lange løp på nesten 100 kilometer opp og ned fjell etter fjell svarer jeg at jeg løper jo ikke hele tiden. Jeg stopper opp på matstasjonene og fyller på med næring og vann, jeg løper i et behagelig tempo som jeg kan holde i mange kilometer og så går jeg opp bakkene. «Går du under løp? Jammen, da kan det vel ikke kalles løping?». Tja, hvis ikke du heter Kilian Jornet, Ryan Sandes eller noe i den duren så løper du ikke opp stupbratte bakker som føles uendelig lange. Da går folk flest. Forskjellen er bare hvor fort de går.

Etter å ha deltatt på litt forskjellige terrengløp har jeg oppdaget at styrken min ikke ligger i selve løpingen. Jeg er ikke spesielt rask i de løpene der man kan løpe hele strekningen. Tempoet mitt på flata er ikke så mye å skryte av. Derimot har jeg funnet ut at jeg er en særdeles god gåer. Altså, på løp hvor folk flest blir nødt til å gå en god del av tiden fordi det er så bratte bakker eller fordi terrenget ikke egner seg for løping der går jeg forbi folk og jeg kan bare huske å ha blitt forbigått i en oppoverbakke på et ultraløp 2 ganger. Jeg er kanskje litt rar akkurat der, men for meg spiller det ingen rolle om jeg blir forbiløpt på en rett strekning eller i en nedoverbakke. Da smiler jeg bare og sier bra jobba. Men løper noen forbi meg i en oppoverbakke våkner konkurranse instinktet mitt med en gang og jeg kan love deg at det gir meg fart på beina.

Men jeg har sett at det å bli løpt forbi, eller kanskje enda verre, gått forbi i oppoverbakker også påvirker andre løpere. Jeg har sett det i ansiktet til de jeg har passert når jeg har gått forbi dem med henda på ryggen som om jeg er ute på en rolig søndagstur. Jeg har sett hvordan det har tatt gnisten ifra løpere som strever seg oppover en lang bakke et godt stykke ut i løpet etter å ha brent seg ut på de første tøffe bakkene. Det at noen andre går forbi relativt ubesværet gjør kanskje at man kjenner ekstra godt på at man selv er veldig sliten. Bare så det skal være sagt; dette er ikke en teknikk jeg bruker med hensikt for å få konkurrenter til å føle seg slitne, men det er en observasjon jeg har gjort meg og som jeg har tenkt over. For i ultraløping har det mentale utrolig mye å si. Det å gå på en mental smell gir minst like stor fare for en DNF eller at man bruker mye lengre tid enn planlagt som en skade, magetrøbbel eller det at kroppen er fysisk utmattet.

I disse løpene der man skal opp den ene monsterbakken etter den andre er faren stor for at man møter en slik mental smell i en av disse bakkene. For det er tungt, det går tregt og det fortsetter i det som føles ut som en evighet. Den mentale strategien jeg bruker for å unngå disse mentale nedturene når jeg kommer til en oppoverbakke er å tenke at oppoverbakker er bra. For da kan jeg gå. Så selv om pulsen går opp får kroppen fri fra løpingen og muskelbruken endrer seg. Det blir en form for hvile og restitusjon selv om tempoet ikke går for mye ned.

Det er ikke bare i oppoverbakker jeg går. Det hender at kroppen streiker eller at det gjør så vondt at jeg ikke klarer å løpe en periode. Men gå, det kan jeg alltid, og selv om jeg begynner å gå raskt i stedet for å løpe går ikke kilometer tiden min noe nevneverdig ned. Jeg klarer å holde et raskt tempo når jeg går og har sett at jeg kan holde følge med slitne løpere som løper i et rolig tempo mens jeg går. Belastningen på kroppen blir mindre når jeg går og noen ganger er 10-15 minutter med gåing alt som skal til for at jeg skal klare å gjennomføre de siste 20 kilometerne av løpet. Jeg får hentet meg litt inn og som regel bruker jeg tiden mens jeg går til å få i meg mer energi i form av en brødskive, nøtter eller andre ting som krever litt mer tygging enn det som er lurt å spise mens man løper. Og jeg tar meg aldri tid til å bli stående lengre på matstasjonene enn at jeg har fått fylt opp flaskene også tar jeg med meg maten i hånden og går ut fra matstasjonene mens jeg spiser. På den måten får jeg pause, men beveger meg fremover og stivner ikke, også begynner jeg å løpe igjen når jeg har svelget unna maten.

Det er ganske morsomt å se i etterkant av løp hvor jevne kilometertidene mine kan være på sånne lange løp selv om det går mye opp og ned og jeg tror at det er med på å gjøre det lettere og at jeg blir mindre sliten. Både fysisk og mentalt. Og det at jeg ikke opplever det å måtte gå i perioder av løpet som noe negativt hjelper meg å holde motivasjonen oppe selv når det blir tungt. Jeg møter sjelden veggen når jeg er på sånne lange løp, for jeg vet at så lenge jeg beveger meg fremover så kommer jeg nærmere målstreken. Om det er gående eller løpende spiller ikke så stor rolle, så lenge jeg kommer meg over målstreken før eller senere. Men over målstreken løper jeg altså. Da er det ikke snakk om at jeg går… 

Så dagens tips er derfor: bli en god gåer. Tren på å kunne gå raskt, det kan man gjøre i hverdagen utenom løpeøktene. Gå raskt opp trappene, gå raskt til bussen, gå raskt når du er ute på handletur. Og om du er uheldig og har pådratt deg en løpeskade i kneet eller en beinhinnebetennelse eller noe annet kjedelig som gjør at du må ta en pause fra løpingen så bruk muligheten til å gå raske og lang turer i terrenget. Det er god ultratrening.

Kategorier:
Trening 
2019-06-17 19:37, visad 3839 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Anders Storhaug HeenMer


Under løping er musculus gluteus medius helt sentral for å opprettholde stabiliteten i hoften og ... [Läs mer]

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser