Abelone Lyng - Dagen derpå - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Dagen derpå

Mitt første ultra løp var overstått og det føltes ganske uvirkelig da jeg gikk tilbake til Alunbruket lørdag ettermiddag. Kanskje det føltes uvirkelig fordi kroppen min ikke bar preg av å nettopp ha løpt 60 kilometer. Jeg var sliten i kroppen, men ikke så sliten som jeg hadde trodd jeg kom til å bli og jeg hadde ikke pådratt meg noen gnagsår eller blemmer så beina føltes helt fine å gå på. Men jeg tenkte vel at dette var på grunn av endorfiner og andre fine hormoner og forventet at løpeturen ville kjennes veldig virkelig neste morgen når jeg måtte krabbe ned den bratte trappen fra loftsrommet.

Det ble en tidlig kveld på oss denne dagen også. Kanskje ikke så veldig rart etter å ha løpt 60 kilometer. Det som derimot er rart, er at jeg stod opp neste morgen med relativt fine ben og fikk den fantastiske ideen at jeg like gjerne kunne løpe Naturloppet, Österlen Spring Trail sitt 5 kilometer løp, før vi kjørte hjem.

(© @lise.bergmann)

Planen var å ta det som en rolig tur, bare lufte beina litt, få ut litt syre...

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Men selvfølgelig klarte jeg ikke å la være å gi jernet da starten gikk, det er helt utrolig hvordan det å stå på startstreken trigger konkurranseinstinktet mitt.

(© inov-8 / Matt Brown)

Og jeg ble overasket over hvor bra beina fungerte, selv uten å ha varmet opp på forhånd. Jeg sprang ut med en fart på 3:40. Da jeg oppdaget det bremset jeg opp, for noe fortalte meg at det var et tempo jeg bare kunne glemme å holde i 4 kilometer til. Så da løp flere forbi meg.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Det første stykket gikk på skogsvei og det føltes som om luken mellom meg og de som løp foran bare ble større og større. Men så svingte traseen inn på sti og det var da jeg begynte å ta folk igjen. Jeg trives jo best i kupert terreng og helst på litt tekniske stier. Det føltes som om jeg fløy over stokker og stein de siste 2 kilometerne inn til mål og utrolig nok løp jeg inn til en delt 2.plass i dameklassen.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Ganske kult å få stå på pallen to ganger på under 24 timer.

(© Thomas Bengtsson/ Snikkelbecker)

Etter premieutdelingen sa vi farvel til arrangøren og andre vi hadde blitt kjent med i løpet av turen og så begynte vi på den 8 timer lange bilturen hjem til Norge. Jeg skal ikke lyve å si at det var en behagelig tur, for nå kjentes kroppen mørbanka ut. Musklene var ømme og beina hovnet opp og hver gang vi måtte ut av bilen for å fylle på bensin eller kjøpe mat så føltes det ut som om jeg hadde tømmerstokker til bein. Vi fikk en del rare blikk da vi haltet inn på Nordby senteret rett før stengetid.

Det siste stykket fra svenske grensa og hjem kan sammenlignes litt med hvordan det var å løpe de siste 6 kilometerne på Simris Alg Ultra. Det gikk kun på det mentale. Men med Queen – «We Are The Champions» på høyttalerne og sjokolade og lakris i bøtter og spann klarte jeg det også…

(© @lise.bergmann)


2018-04-21 20:19, visad 3925 ggr

Kommentarer (0)

Kommentere


MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K MyhreMer


Mange snakker om det å være et talent og god allerede som ung. Andre beskrives som et ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Tirsdags morgen forrige uke tikket det inn en mail fra magasinets redaktør, Sara. Mailen inneholdt ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser