Viktigheten av riktig innstilling - Runner's World
Annonse

Viktigheten av riktig innstilling

"Dette blir kanskje en negativ sak", sier hun spørrende. Nei, la oss kalle dette for en gladsak om en ikke så glad sak. Kristine Eikrem Engeset har hatt mye motgang de siste årene, men til tross for det er innstillingen hennes beundringsverdig!


Annons

– Løping er jo livsstilen min, jeg vil alltid være en løper, og jeg tror og håper at det kommer til å løsne, sier hun.

Det lå ikke nødvendigvis i kortene at det var løper hun skulle bli. Ikke kom hun fra en typisk idrettsfamilie, og i barndommen var hun først opptatt av ballett og deretter fotball. Hun hadde den desidert beste kondisjonen på laget, hun var rask og teknisk god. Men, Kristine Eikrem Engeset fra Ørsta bommet alltid på mål. Hver gang. Grunnen? Hun er blind på høyre øye.

– Jeg ble så sur på meg selv, og lagvenninnene mine var vel heller ikke så fornøyde. Til slutt foreslo fotballtreneren at jeg burde begynne med friidrett, forteller Kristine. Og slik ble det. 14 år gammel troppet hun opp på et stevne i joggesko og bomullstights – og slo alle sammen.
– Etter det har jeg løpt, forteller 28-åringen.


Mellomdistanseløper Kristine Eikrem Engeset. Foto: Eivind Bye

Sta og selvstendig
Nå har hun nettopp begynt å jogge så smått etter mange måneder ute med skade. Alle løpere vet hvor grusomt det er. Likevel ser Kristine fremover. Men først, la oss se litt bakover: Løpingen falt seg svært naturlig for Kristine. Hun møtte så godt som ingen motstand de første årene, det var utrolig morsomt. Hun var et fysisk talent – allsidig, sterk og utholdende – men utnyttet det aldri, surfet aldri på fordelene. Allerede som 15-åring begynte hun å trene strukturert og målrettet. Alt skjedde i grunn veldig fort fra da hun krysset mållinja som førstemann i sitt aller første stevne, til hun forsto at ja, dette er veien min.

– Jeg flyttet til Ulsteinvik for å gå på idrettslinja der, ville ikke gå allmennfag hjemme i Ørsta, for løping var allerede så viktig for meg. Jeg visste at løping var noe jeg skulle fortsette med, sier Kristine. Men på idrettslinja i Ulsteinvik var det ikke noe løpemiljø på den tiden. Kristine fikk kjent på staheten og ståpåviljen i seg selv. Ikke én gang skulket hun en økt.

– Det har formet meg veldig. Jeg var den eneste som holdt på med løping, så jeg fikk bruk for det at jeg er sta og selvstendig, påpeker hun. Etter et års tid tok hun løpesatsingen til et nytt nivå og flyttet til Nord-Møre. På idrettslinja i Tingvoll kommune var treneren Magne Wullum lærer. En trener som så Kristine og tok henne like seriøst som hun tok løpingen.

Det som skjer, det skjer 
Etter videregående fikk hun tilbud om scholarships fra flere colleges i USA. Men først skulle Kristine, som da kun var 18 år, representere Norge i VM i Osaka. Samarbeidet med treneren Magne hadde med andre ord gitt resultater. Som 19-åring pakket hun Amerika-kofferten. Det skulle bli hele fem år i Dallas. Kristine gikk fra å få tett en-til-en-oppfølging til å være én av mange jenter som fulgte ett og samme program.

– Jeg var veldig god som junior, Magne var en fantastisk trener, men i USA gikk det nedover år etter år. Løpsmessig ga det meg ikke så  mye, men personlig og med tanke på den utviklinga jeg har hatt som person, var det flott. Jeg fikk studere på et annet språk, lærte å tilpasse meg en helt annen kultur, møtte masse spennende folk – det ville jeg ikke vært foruten. Og jeg tenker ofte at det som skjer,
det skjer for en grunn, sier Kristine.

Mistet friheten og gleden i løpingen
I USA er som kjent idretten knyttet opp mot skolene. Hvis du er en av de beste utøverne skolen har, ser de helst at du er med på hvert eneste løp.
– Jeg kunne løpe konkurranser både fredag, lørdag og søndag. Det tenderer til rovdrift på utøverne. Men det er deres tankegang, de ønsker å skaffe poeng til skolen sin, det var derfor jeg var der. Skolen tenker at utøverne er heldige fordi de får utdanning ved siden av, og jeg er kjempetakknemlig for bachelorgraden min i sports management og idrettsfysiologi, men jeg ble en dårligere løper av å være der, det passet ikke meg helt, det ble for lite spesifikt, forteller Kristine. De var ca. 15 jenter og alle fulgte samme program – uten tanke på differensiering og individuelle tilpasninger.

– Skal du bli best mulig, så må du finne ut hvor du står nå og hva må du jobbe med videre. Det ble et veldig fokus på å vinne løp kontra å prestere for å løpe fort. Jeg skal løpe fort, jeg skal løpe raskest mulig, jeg skal bli bedre enn jeg har vært før. Det har alltid vært min tankegang og er også min tankegang nå. I USA følte jeg at jeg mistet noe av friheten og gleden ved å løpe, og det er jo nettopp det som er løping, sier Kristine og understreker at intensjonen hennes ikke er å snakke nedsettende om det amerikanske systemet – for noen passer det ypperlig. Men hun anbefaler alle i samme situasjon å gjøre en god research på skole og trenere i forkant.

En lang vei tilbake
Etter USA-oppholdet har ikke Kristine helt klart å komme seg opp på det nivået hun ønsker.
– Det er grunnen til at jeg fortsetter å holde på, jeg vil nå det nivået. Jeg gidder ikke å legge ned så masse tid og så mye hardt arbeid for ingen ting. Jeg har forventninger om å komme tilbake dit, men det tar sin tid å bygge seg opp til et nivå som er akseptabelt – det er jo et ekstremt høyt nivå i internasjonal løping, sier hun.

Kristine har alltid likt å styre seg selv, har alltid vært selvstendig. Opptreningen hjemme i Norge, etter USA-oppholdet, har vært preget av opp- og nedturer. Hun er lettrent og kommer forholdsvis raskt opp på et plausibelt nivå, men så har skadene kommet og satt en stopper for fremgangen. År etter år. Fjorårets sesong, med både EM og OL, var en stor skuffelse. Kristine var i vanvittig god form, men ble syk med bronkitt og bihulebetennelse i fire uker, og brukte deretter enda en måned på å komme i gang etter det.

– Løping er jo ferskvare, og jeg kom for sent i gang. Nå begynner jeg å bli litt lei av motgangen. Nå har jeg vært skadet siden NM i fjor, med først en skade i akilles og deretter i hofta. Nå er hofta bra igjen, men etter hvert som jeg har begynt å plukke opp løpingen igjen, kjenner jeg det så vidt i akilles. Jeg må ta ekstremt små babysteps i opptreningen. De siste to ukene har jeg løpt bra, men bare jogging. Da jeg var yngre gikk jeg kanskje på en smell på grunn av uflaks og mangel på erfaring, men nå har jeg så mye erfaring og gjør ting riktig, og da er det ekstra kjedelig, sier Kristine.



Sterk mentalt
Det finurlige, eller fascinerende ved dette er at historiene om all skadeproblematikk som har preget de siste årene av Kristines løpekarriere, ikke blir presentert som verken en unnskyldning eller klaging. Det kommer mer som en bisetning langt ute i samtalen med oss i RW. Den mentale innstillingen hennes er beundringsverdig.

– Greia er at jeg elsker utfordringer. Jeg får en faen i meg og tenker at søren heller, dette skal jeg vel klare å komme over. Jeg tror så mange år med motgang har bidratt til at jeg er blitt sterkere. Selvfølgelig har jeg ikke alltid vært så tøff i hodet, og jeg har hatt svake stunder. Men de varer alltid veldig kort. Det dreier seg kanskje om et par dager med depping over en skade eller lignende. Jeg har noe i meg som sier at jeg skal klare det, sier hun. Nå fokuserer Kristine på de små stegene og gleder seg over at hun faktisk er i stand til å løpe igjen – gleder seg over de små gledene. Vinteren har vært preget av mye alternativ trening med svømming, sykling og minimalt med løping.

– Når jeg tenker på hvor mye hardt arbeid som ligger foran meg, så vet jeg at det kommer til å bli slitsomt. Samtidig vet jeg at jo dårligere form du er i, desto brattere er formkurven. Det kommer til å løsne, slår hun fast.

Super-coach
De fem årene i Dallas, som en del av et stort lag, lærte henne viktigheten av et individuelt og tilpasset opplegg. Slik tenker hun også i jobben som performance coach på Magnat Center i Oslo. Her trener hun alt fra bedrifter til privatpersoner. Og hun elsker det.

– Det er gøy å tenke på hvordan en ting fører til noe annet. Jeg tenker ofte på alt det som løpingen har gitt meg – utenom løpingen. Det at jeg jobber som coach for eksempel, hadde det ikke vært for at løpingen førte meg hit, hadde jeg nok drevet med noe helt annet. Folk spør meg ofte om jeg ikke blir lei av trening, men jeg elsker å trene folk, inspirere og motivere – det gir meg veldig mye, og jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag, forteller den sprudlende 28-åringen.

Les også: Tre økter du kan kjøre i lunsjen

Balanse er viktig
Hjemme på Nordstrand forsøker Kristine og samboeren å leve et vanlig liv utenom all treningen. Koble av, reise, lage mat. Hun har aldri hengt seg opp i å telle kalorier, men er nøye med at maten skal være næringsrik.

– Jeg har jo skjønt at å spise sunt er viktig, og det vil jeg si jeg gjør. Jeg har veldig glede av å lage mat, og tenker at alt jeg har i meg skal ha en effekt. Da jeg var yngre tenkte jeg ikke så mye på det, men nå, som coach og kostholdsveileder blir man mer bevisst. Men jeg er også flink til å skeie ut hvis jeg føler for det. Balanse er viktig. Uansett. Nå skal ikke jeg snakke om hva formelen til suksess er, siden jeg er skadet, men jeg tror balanse er viktig, ler hun.

Optimistisk realist
Det er så små ting som skal til før det plutselig løsner, ifølge Kristine. Hun har sett det på trening flere ganger. I fjor perset hun på 5000 meter til tross for en dårlig oppkjøring, og det samme gjaldt for året før da hun perset på 3000.

– Det er noen små lysglimt innimellom som gjør at jeg holder håpet oppe, og så elsker jeg å løpe da, det er en stor del av meg, sier hun. Hun drømmer stort, men er realist.
– Det er så mange jenter som trener riktig, og nivået er skyhøyt. Jeg vet hva som kreves og jeg er langt unna det akkurat nå. Nå må jeg bare bygge meg selv gradvis opp igjen, tilvenne meg løpingen både med tanke på intensitet og mengde – lære meg å løpe igjen. 

Kontinuitet gir resultater
– Det er ikke slik at jeg kommer til å holde på til jeg er 40 år og fortsatt drømme om OL, jeg er realistisk. Men, jeg ser ikke grunnen til å ikke prøve alt man kan. Jeg har det gøy med det jeg driver med, og så lenge jeg gjør mitt beste, skal jeg være fornøyd. Foreløpig er det ting som har skjedd som gjør at jeg ikke har kommet meg dit – ting jeg ikke har rådd over selv. Drømmen min nå er å komme meg opp på et stabilt nivå, uten skadeavbrekk og motgang. Jeg får bare prøve så godt jeg kan, smiler jenta med den utrolige innstillingen. Den har alltid vært der, selv om formen har kommet og gått. En struktur, en målrettethet, en ståpåvilje, en evne til å jobbe hardt selv med de små komponentene i treningen. Kristine er ikke den som varmer opp i fem minutter og går rett på hovedøkta – aldri. Oppvarmingen med jogg, drilløvelser og stigningsløp tar nesten en time i seg selv. Den riktige innstillingen er så absolutt til stede. Det er også talentet. Nå mangler kun en liten dose medvind.

– Jeg vet at jeg har talentet, jeg har bare ikke fått det ut enda, så jeg ser faktisk fremover mot OL i 2020. Ja, faktisk.

Les også intervju med Øystein Sylta: Slik organiserer du treningen din



Kommentere




FlerAvstemning

Hva synes du er mest interessant å lese om vedrørende løping?

 
 
 
 
 
 
 
 

Vis resultat

I bloggen

Abelone LyngMer


Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde ... [Läs mer]

Vegard ØlstadMer


Det har vært en svært spennende terrengsesong. Ny jobb, ny leilighet, og nye treningsmarker har ... [Läs mer]

Anders HeenMer


Jeg har lest boka Born to Run av Christopher McDougall , en inspirerende bok om løping, som ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser