– Vi kan gjøre en forskjell - Runner's World
Annonse

– Vi kan gjøre en forskjell

Margrethe Fjetland Løvold ønsket forandring i livet og flyttet fra storbyens støy til Strandas storslåtte natur. Nå ønsker hun mer forandring. En forandring for kloden.


Annons

Margrethe står og ser utover Aleksander Kiellands plass fra kjøkkenvinduet i den nyinnkjøpte leiligheten. Oslo-natta er stille, men aldri helt stille. Man får en egen definisjon av stillhet i storbyen. Stort sett legger man ikke merke til den evige bakgrunnsstøyen, men hvis man tuner inn, hører man den godt.

"Haha, serr, igjen?" lo vennene da Margrethe og samboeren Andreas fortalte at de skulle flytte. En evig jakt etter "hjemme" i Oslo hadde ført til mange leilighetskjøp og mange flyttelass. For to uker siden fikk de nøkkelen til denne perlen sentralt i byen. To uker uten søvn for Margrethe. To uker med netter stående på kjøkkenet akkurat som denne natta. Hun ser rundt seg: Så mange ting. Og ingen av dem gjør henne lykkelig. Hun føler seg malplassert blant støyen og tingene. Det eneste hun ønsker er et sted hvor hun kan få ro.


Margrethe Fjetland Løvold har funnet roen og hjemmet i Stranda.
Foto: Martin Kristoffersen

Jakten på hjemme
Akkurat denne natta ble et vendepunkt for løperparet. Ikke at de pakket sakene dagen etter og flytta til skogs, neida. De fortsatte søken etter "sin plass" i Oslo en stund til. Enda et flyttelass, enda en bekreftelse på at de ikke fant seg til rette.

– Det er som et dårlig forhold. Du skjønner at det ikke fungerer, men det er vondt å gi slipp, sier Margrethe.

Men denne natta, dette vendepunktet, satte i gang en prosess. Margrethe og Andreas begynte å lete etter steder i Norge hvor de kunne tenke seg å bo.

– Vi hadde egentlig bare to kriterium: Det skulle være et mindre sted, og det skulle ha lett tilgang til natur.

I tre år trålet de landet på finn.no før de fant drømmehuset i Stranda, Møre og Romsdal. Da de parkerte bilen utenfor huset den 29. desember i fjor, så de på hverandre og sa: "nå er vi hjemme."


– Jeg følte så inderlig på at jeg ikke trivdes i Oslo, noe måtte forandres, sier Margrethe.
Foto: Martin Kristoffersen


Mer tid, mindre stress
Margrethe forteller om alle gangene hun har løpt opp og ned langs Akerselva i Oslo mens tårene har trillet.

– Jeg følte så inderlig på at jeg ikke trivdes. Noe måtte forandres. Jeg blir veldig påvirka av ytre støy, men også av det at det skal skje noe hele tiden. Du skal være på tjuefire timer i døgnet, sier hun.

Et eksempel som illustrerer dette godt er salg- og kjøpsprosessen de var gjennom da de solgte leiligheten i Oslo samtidig som de kjøpte hus i Stranda. Oslo-megleren var på jobb til alle døgnets tider – de kunne motta epost klokka fire om natta. Fra megleren i Stranda kunne det ta en uke før de fikk svar.

– I starten tenkte vi "herregud, så irriterende, kan ikke ting bare gå litt fortere", men etter kort tid innså vi at dette er noe vi skal være glade for. Det betyr bare at ting tar litt lenger tid og at det rett og slett ikke er så mye stress, sier Margrethe.


Ultraparet Andreas og Margrethe har fantastiske treningsfasiliteter i bakgården. Hjemme i miljøhuset planlegger de nye ruter. Foto: Martin Kristoffersen

Det som gjør en lykkelig
Margrethe har løpt aktivt i fire år. Omtrent siden den dagen hun var på første date med samboeren Andreas, som kunne fortelle at han var ultraløper. Margrethe, som på det tidspunktet kun trente styrke, gikk hjem og googlet "ultraløper". Hvem er det som driver med sånt, var den første tanken som slo henne. Ikke lenge etter stilte hun likevel til start i sitt første løp – 30 kilometer, intet mindre. Siden da har både distansen og antall høydemeter økt, båndet til naturen har blitt tettere, og kjærligheten til både ultraløping og han som introduserte henne for det, har vokst.

– Som løper blir man litt ekstra observant. Man beveger seg mye i naturen, i skogen og i fjellet. Man vil jo gjerne beholde det som gjør en mest lykkelig. Og for meg er det naturen. Jeg tror du blir sammenkoblet med naturen på en helt annen måte når du er en løper. En ting er at det på sikt ikke blir like fint å løpe i naturen, men det er en bagatell sammenlignet med de seriøse utfordringene flere og flere mennesker står overfor på grunn av menneskeskapte klimaendringer. At det er dit vi er på vei, det er veldig skremmende.


Margrethe og samboeren Andreas Claesson forsøker å spise lokalt og lager mye av maten fra bunnen av.
Foto: Martin Kristoffersen


Det grønne skiftet
I takt med at hun har søkt seg geografisk nærmere naturen, har Margrethe også utviklet et større engasjement for å ta vare på den. Begge deler kan kalles en reise. Da hun var liten assosierte hun miljøaktivister med fastlenkede freaks. I dag er det ukult om du ikke bryr deg om miljøet.  Tidligere fikk hun dårlig samvittighet hvis hun kjøpte noe usunt på butikken. I dag får hun dårlig samvittighet hvis hun kjøper noe som er pakket inn i "ørten tusen plastikkbegre", som hun sier. Tidligere lå fokuset på det enkle og synlige, som for eksempel å plukke opp søppel i naturen. Nå går hun langt i å sette seg inn i politikken og de mer komplekse sakene.

– Det er interessant å kjenne på det skiftet, innrømmer hun.
Underveis i samtalen med Runner's World dukker det opp flere gode eksempler på tiltak hun har implementert i hverdagen – nettopp med tanke på miljøet. Det er vi som må gjøre henne oppmerksom på det, Margrethe tenker ikke over det lenger, det er blitt en naturlig del av henne.

Unngå "grønne" trender
Drømmehuset til Andreas og Margrethe er et såkalt miljøhus. Det vil si at det er bygget i massivt tre, hvilket gjør at det holder på varmen på en helt annen måte enn vanlige hus med isolasjon. Det å produsere denne typen hus kontra andre hus er også bedre for miljøet, og paret slipper store strømutgifter. I tillegg forsøker de å spise mest mulig lokalprodusert mat og kun norsk kjøtt de gangene de spiser kjøtt.

– Og naboen vår fisker mye, så han leverer fisk på døra, forteller Margrethe.

Mindre forbruk er en hjertesak for Margrethe, og hun forteller at klesproduksjon er en av de aller verste miljøsynderne. Å sy om i stedet for å kjøpe nytt faller seg derfor naturlig for henne. Hun bruker også mye tid på å gjøre research for å unngå å hive seg med på tilsynelatende grønne trender.

– Visste du for eksempel at mandelmelk er en relativt stor belastning for miljøet? Det kreves fem liter vann for å produsere én mandel, forteller hun.


"Løpere, klatrere, skiløpere – de som generelt er mye ute i naturen – jeg tror at de har lettere for å ta innover seg alvoret vi står overfor. Jeg håper bare at folk ikke forstår det for sent", sier Margrethe.
Foto: Martin Kristoffersen


Vi kan gjøre en forskjell
Men at hele miljøsaken er kompleks, og at det tidvis kan være vanskelig å leve så bærekraftig som mulig, legger hun ikke skjul på.

– Man kan nesten bli litt knepp ved tanken. For ikke å snakke om overveldet. Det er mye å sette seg inn i. Det er ikke bare plastikken eller kjøttproduksjonen. Men jeg tror man kommer langt ved å ha et bevisst forhold til miljøet og de tiltakene vi gjør.

En holdning som hun ofte blir møtt med, er at vi som enkeltindivider ikke kan gjøre noe med det – det må komme fra politikerne.

– Jeg tror mange politikere er for opphengt i økonomi, så da må vi som enkeltpersoner gjøre noe, og det ønsker jeg at flere får øynene opp for. Hver enkelt kan gjøre en forskjell ved å redusere forbruket av mat, klær, elektronikk, strøm – og redusere bilkjøringen og antall flyturer. Jeg sier ikke at man må kutte ut alt helt, men bare dra ned på forbruket. Der kan vi gjøre en forskjell.

 



Kommentere


Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser