Supermosjonist og superpappa - Runner's World
Annonse

Supermosjonist og superpappa

Det som du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt, skrev Ibsen. Kim Borge Kolstad er enig, enten det gjelder i rollen som løper, spinninginstruktør eller pappa. Kom deg opp og ut – og vær tilstede.


Annons

Han har tenkt over livet et par ganger. Reflektert, reminisert. Han sammenligner oppveksten med en kurve uten særlig store topper eller daler, livet var OK, og det var greit. You get what you measure. Var noe ugreit, løste han det med en løpetur. Bevegelse ble en trygghet.

Han kaller det for å strukturere toppetasjen, legge ferdig puslespillet, konflikthåndtering eller terapi. Kjært barn, og så videre. Men, senere i livet skulle to hendelser flytte perspektivet, få ham til å innse at han måtte søke toppene. Tilføre livet kontraster og dynamikk.


To hendelser i livet fikk Kim til å flytte perspektivet å søke toppene.
Foto: Eivind Bye


Den første hendelsen var et møte med dødens grøftekant som resultat av en påkjørsel. Kim var på to hjul, han andre kom på fire. Fire hjul som kom godt med når han fant det for godt å stikke der ifra, uten å sjekke om det sto til liv.

Det gjorde det heldigvis, men armen var knust, ryggen most og stoltheten nede i knestående. Strukturert opptrening gjorde at formkurven etter hvert pekte riktig vei, det samme med livskurven. Men denne hendelsen var ingenting sammenlignet med den neste som skulle komme. Kim og kona Cecilie ble foreldre til to premature tvillinger. Kun én av dem fikk leve videre. En brutal hendelse, et sår som aldri vil gro, en knekk i kurven som aldri vil kunne rettes ut.

Løpeturene som strukturerer toppetasjen har vært et godt verktøy, men nå gjennomføres de fleste løpeturene fordi han elsker det, fordi han har satt seg mål, og fordi det gjør ham til en bedre pappa. Kontrastene og dynamikken gjenspeiler også treningen hans, i tillegg til livet i seg selv. Toppene skal nås årlig, både metaforisk og bokstavelig.

Struktur med rom for impro
Åtte år i militæret har gjort ham til en kløpper på logistikk og struktur. Hver romjul planlegges (løps)året – hvilke konkurranser skal han være med på og eventuelle tidsmål. OCR-løp og 10-kilometere på våren; maraton og ultraløp på høsten. Andre målsettinger noteres også: Ti løpeturer med sønnen, 30 treningsøkter med kona, 20 løpeturer til jobb, syv netter i telt. Ved gjennomføring noteres det ned en strek, og regnskapet gjøres opp neste romjul. Premien kan for eksempel være en weekendtur, men veien til målet er på mange måter en herlig premie i seg selv. Den stabile kurven justert inn på OK er glemt. Livet planlegges for å kunne kjenne på oppturene – og turene generelt.

Hver søndag planlegges den forestående uka sammen med kona. Agendaen er evaluering av den inneværende uka og planlegging av den forestående. Puslespillbrikkene utgjøres av den aktive familien på fem og alle deres fritidsaktiviteter. Høres det militant ut? Vel, det er nok heller tvert om. Det ukentlige planleggingsmøte skaper grobunn for et godt samarbeid, med åpenhet og ærlighet. Ved hjelp av god kommunikasjon legges ukene til rette for at alle skal kunne dyrke sine lidenskaper, som fritidsaktiviteter og trening. En strukturert rammeplan, med rom for justeringer underveis.

– Jeg er ingen bohem, men jeg tenker litt sånn at regler er til for å brytes. Hvis du har for mye struktur og hver halvtime er satt, så kan det fort bli kjedelig. Vær litt gæren! Det er ikke mye rom for improvisasjon i en fullstappet familietimeplan, men hvis det dukker opp en spontan idé, hvis barna får noen innfall, så grip det og bryt ut av rytmen når du ser muligheten. Ikke møt alt med et nei, sier han.

I tillegg er han bevisst alle sine ulike roller, og forsøker som best han kan å gå inn i de ulike rollene 100 prosent.

"Kom deg ut. Er det kaldt, ta på deg en jakke. I dette stillesittende samfunnet er det viktig å se løsninger fremfor utfordringer." Foto: Eivind Bye

Pappas kvarter
Folk begynte å snakke om å møte veggen, bli utbrent. Kunne det bli for mye for den aktive familiefaren? Kim leste boka Stillhetens råskap av Anders Meland og fant sin metode: Et kvarter som bare skulle brukes på å være. Ikke tenke, ikke gjøre noe, bare puste og slappe av. Etter to år er barna helt innforstått med at pappa skal ha kvarteret sitt.

– Jeg kan føle meg som en dårlig pappa som ikke blir med i leken der og da, men så vet jeg at jeg kan være 100 prosent pappa om bare et lite kvarter, i stedet for en halvveis tilstedeværende pappa som sitter og scroller samtidig som han halvhjerta engasjerer seg i leken, forteller han. Verdensrekorden i å holde fokus er 16 sekunder. Det er ikke lett å bare slappe av, og i dagens samfunn er det ikke noe vi gjør ofte. Alltid skal vi underholdes av et eller annet.

– Jeg har blitt bevisst på når jeg har pauser og pusterom, og så griper jeg disse. Og så tar jeg dette kvarteret hver dag. Kall det gjerne mindfullness. Det gjør at jeg er mer tilstede, og det gjør meg bevisst på rollene: hvile, trene, være pappa. Når jeg er pappa ønsker jeg å være 100 prosent pappa, på samme måte som jeg gir alt på jobb og på trening. Og så hviler jeg når jeg har satt av tid til det. Det kvarteret er hellig.

Periodisering som motivasjon
Løpingen er lidenskapen, den primære aktiviteten. Men Kim klarer ikke å gi slipp på alt det andre som også er gøy.

– Jeg liker dynamikk i treningshverdagen, følelsen av at jeg ikke går i det samme sporet hele veien. Jeg kjører mer styrke på vinteren, som sikkert mange andre gjør. Om sommeren legger jeg til en sykkeløkt og flere løpeøkter. Jeg har alltid en allsidighet i treninga mi. På én side hemmer det meg kanskje som løper, men på en annen side blir jeg aldri satt tilbake med skader, bank i bordet. Den allsidigheten gjør også at jeg blir motivert. Jeg er stadig sulten på løpinga, jeg har ikke brukt det opp, forteller han.

To stikkord han alltid har med seg på trening er "allsidighet og funksjonalitet".
– Denne grunntanken er på mange måter min filosofi når det gjelder min trening. Jeg ser ingen hensikt med å løfte 150 kilo i benkpress dersom man ikke kan gå en god tur i fjellheimen med sekk eller bæremeis på ryggen over tid uten å bli andpusten.


"Det finnes ikke noe finere enn å studere kartet, peke seg ut en topp, og
å forsøke å nå den toppen i fellesskap."  Foto: Eivind Bye

Mål med mening
Målsettingene er en annen motivasjon, og da snakker han ikke bare om de klassiske personlig rekord-målsettingene.

– Det å ha noe i horisonten – enten i nær fremtid eller lenger frem i tid – det er viktig. Jeg drømmer om en fulldistanse Ironman innen to år, etter det ønsker jeg å kunne huke av flere av de "hardcore" ultraløpene. Litt hårete og ulne mål lenger frem i horisonten, det holder meg fokusert og motivert. Det kommer innenfra. Det er noe jeg har definert for meg selv, ingen har gjort det for meg, sier han.

Men man kan ikke bare ha langsiktige mål, det vil virke for abstrakt, for langt frem i tid. Det er viktig med delmål innimellom også, og da kan det være gøy å jakte tider.

– Men på lang sikt er nok ikke tidene det viktigste, men retningen – det du er på vei mot. Da blir det ikke så viktig med den tida, selv om jeg kjenner at det kribler i magen når jeg står på startstreken til kortere, raskere løp.

Ut selv om det regner
Kim trodde han skulle miste treningsiveren etter han fikk barn, men har etter hvert skjønt at det du virkelig brenner for, det tar du med deg videre

– Jeg har heller skrelt vekk andre ting, og dyrket lidenskapen til trening i større grad. Antakelig bevisst også, jeg ønsker jo at barna skal ta med seg en glede av å være i aktivitet ute. Mitt største ønske er at barna skal bli voksne som kan ta vare på seg selv. Jeg kaller det omsorg å stille krav. Er det kaldt, så må man være i stand til å ta på seg en jakke. I dette stillesittende samfunnet er det viktig å se løsninger fremfor utfordringer. Jeg kaller det tøff kjærlighet. Vi går ut selv om det regner.  Jeg er samtidig veldig myk, og flink til å fortelle dem at jeg elsker dem. Men jeg er knallhard på visse ting.


Den inspirerende superpappaen Kim Borge Kolstad kan følges på
Instagram: @kimbokol. Foto: Eivind Bye


Livets fjelltopper
Kim og familien tilbringer minst en uke i fjellet årlig. En tradisjon, en målsetting – å søke seg mot toppene.
– Det finnes ikke noe finere enn å studere kartet, peke seg ut en topp, og å forsøke å nå den toppen i fellesskap, eventuelt finne ut hvorfor vi ikke nådde den, slår han fast.

Under årets fjelltur tiltok vinden opp mot storm i kastene, og familien måtte bryte seg inn i en hytte for å søke ly. Kim forteller udramatisk om det ukriminelle innbruddet, og at han på vei ned til glassmesteren dagen etter for å fikse den knuste ruta, tilfeldig møtte eieren av hytta. Visstnok ikke første gang noen berget livet der inne.

– Fjellvettregler, trygghet og rammer er selvfølgelig et viktig fundament, men jeg liker en måteholden rebelsk tilnærming til etablerte sannheter og regler. Ja, det gir større risiko for å feile, men å feile er tidenes eldste metode for læring. Jeg applauderer feiling! Fortsett med å feile til du ikke feiler, og kjenn den herlige mestringsfølelsen. Jeg tror det gjør noe med barna å få impulser og opplevelser utenfor nabolaget. Og jeg er tilhenger av å yte, så nyte. Det er mye bedre å slappe av med røde kinn og frisk luft i lungene.

Les også: Ekte kjærlighet – til terrenget



Kommentere




FlerAvstemning

Tror du at det er mulig for mennesket å løpe maraton på under to timer?

 
 
 

Vis resultat

I bloggen

Elisabeth BorgersenMer


Synes nesten jeg må begynne med et skikkelig ‘hei!’. Det har gått lenge uten noen oppdatering fra ... [Läs mer]

Askild Vatnbakk LarsenMer

Løping er ikke bra for knærne! Enig? Vi har fått høre denne påstanden mange ganger, og som regel ... [Läs mer]

Eira TorsteinsenMer

Hei alle travle løpere! I en travel hverdag i et travelt liv er det nok flere som må la treningen ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser