Seig sunnmøring - Runner's World
Annonse

Seig sunnmøring

Ultraløper Therese Falk er ydmyk, trassig og tilhenger av lapskaustrening. I slutten av mai løper hun EM i 24-timersløp.


Annons


Hun var en typisk bygdeungdom, begynte å røyke ganske ung, festet, gikk på ten sing. Og korps, selvfølgelig. I dag er ultraløper Therese Falk fortsatt i tvil om hvorvidt hun kan kalle seg en løper, til tross for at hun innehar de tre beste tidene på 24-timersløp for kvinner i Norge gjennom tidene.

Therese Falk kommer løpende rett fra jobb. Blid, med en smoothie i hånda. Hun utstråler noe varmt, livlig og bestemt. Når folk går i veien under fotograferingen skyfler hun dem vennlig bort. Hun er lærer, løper, lapskausentusiast og crazy cat lady. For bare seks år siden løp hun sin første maraton. I dag er hun en av verdens seigeste i "verdensidretten ultraløp som folk bryr seg så mye om", som hun ironisk kaller det.



Tidlig konkurranseinstinkt
Man tenker kanskje at ei som uten problem kan løpe distansen Oslo–Beitostølen på et døgn, har trent for nettopp dette hele livet, men slik er det altså ikke i Thereses tilfelle. Men et visst konkurranseinstinkt har nok ligget der en god stund, i hvert fall siden videregående-tida, da Hareid- og Hødd-elevene ble samlet på én skole.
– Hareid er harry og Hødd er mer sossete. Hødd-jentene spilte fotball, gikk i pastellfarger og hadde langt hår. Vi Hareid-jentene hadde svart hår, piercing i nesa og tunga, tatoveringer – skulle til Oslo og bli Blitzere. Det å slå Hødd-jentene på Cooper-testen var en fin følelse. Selv om jeg røyka og festa, så var det bare ei som var bedre enn meg av jentene, mimrer Therese. Til tross for gode Cooper-resultater uten treningsbakgrunn, har hun aldri ansett seg selv som et sportstalent. Det var storesøsteren, en dyktig sprinter, som fikk den tittelen i familien. I tillegg var Therese livredd for og elendig med ball.
– Så da sulla jeg rundt med ten-sing, korps og festing i stedet.

Røykeslutt og vektøkning
Etter videregående flyttet Therese til Oslo for å studere på lærerhøyskolen. Bortsett fra et semester i Barcelona har hun blitt værende i Oslo siden. Gjennom studiene var det fortsatt ikke noe løping.
– Jeg var småkraftig, og det er for så vidt helt greit, men så slutta jeg å røyke da jeg var 28, og la på meg 15 kilo i løpet av to år. Da var det på tide å begynne å trene, og det føltes helt fint å trene da. Jeg hadde hatt støttemedlemsskap på SATS i noen år før det, var kanskje innom to ganger i måneden i snitt, men som 28-åring begynte jeg altså å trene mer.

Stian med stepkassen
En SATS-ansatt ved navn Stian skulle vise seg å revolusjonere Thereses form. Han var instruktør for step-styrketimene, og Therese var fast inventar i salen, flere ganger i uka.
– Det var helt fantastisk, seriøst. Stian fikk selv aerobic-nazistene til å svette – du vet de som står fremst på hver bidige time, og som knapt beveger seg. Jeg fant ut at jeg i grunn likte å ta meg helt ut, det var kjempemorsomt.

I tillegg til step-timene med Stian pleide hun å løpe på tredemølla et par ganger i uka, på den magiske farten 9,6 kilometer i timen. Aldri saktere, aldri fortere. Alt over 9,6 var skummelt. En dag sier søsteren "Det der er jo ubehagelig sakte. Du må i hvert fall løpe på 11 kilometer i timen for at det skal være noe vits". Therese tenkte: "Hvis hun klarer det, hun som har fått to unger og attpåtil er eldre enn meg, så skal vel jeg også klare det."



Kan du, kan jeg
Den tankegangen har fulgt henne hele livet. Therese konkurrerer mot usynlige konkurrenter. Hun trenger ikke rope det ut når hun har satt seg et mål. Hun tenker bare "klarer du, så klarer jeg", og så går hun hen og gjør det.

En tidligere kollega av Therese hadde løpt sin første halvmaraton 2,10. Therese tenkte "hvis hun klarer det, så skal jeg klare under to timer." Det tok ikke lang tid før hun var påmeldt sin første halvmaraton, hvor hun endte opp med å løpe sub 1.50.
– Jeg var strålende fornøyd, forteller Therese.

Se for deg en tidslinje, med utrent wannabe-blitzer i den ene enden av linja, en flerårig stepepoke med Stian sånn omtrent på midten – og en svært habil ultraløper i andre enden av linja. Så melder spørsmålet seg: Hva skjedde i mellomtiden? Når kom hun til det punktet hvor hun definerte seg selv som en løper?
Det blir stille, lenge.

– Jeg vet ikke om jeg føler meg som en ordentlig løper ennå, jeg tenker egentlig at jeg driver og lurer folk litt, for jeg trener egentlig ikke så mye, hvisker hun.

Til tross for at hun som nevnt er elendig med og livredd for ball, så er vel i grunn svaret at det balla på seg. Dels drevet av en stahet, dels drevet av trass. I alle andres øyne er hun i dag en løper.



Må motbevise
Det er ikke mange år siden Therese løp sin første maraton. Nordmarka Skogsmaraton i 2012. Hun løp på tre timer og 50 minutt, eller noe sånt.
– Jeg hadde kommet meg under fire timer, var superfornøyd, kom på andreplass i min klasse og vant et trefat. Da tenkte jeg dette er mestring, dette er dritkult, jeg vant noe, jeg er god på noe! Jeg tror ikke det var mer enn fire stykker med i min aldersklasse, men det trefatet var stort å få. Og så hadde jeg negativ splitt i tillegg. Ja, det går riktignok nedover på siste halvdel av Nordmarka Skogsmaraton, men det var en god negativ splitt, så jeg var kjempefornøyd, forteller hun.

Ikke lenge etter løp hun sin andre maraton, en med flatere løypeprofil. Forbedringen var drastisk:
– 3.26 – åh, jeg var så stolt!

Therese innså at dette, det var noe hun likte. Og videre vanskelig var det heller ikke. Dessuten gikk det riktig så fint å løpe maraton den ene helgen, og være med på 30 kilometer langtur med "gratiskilometer-gjengen" helgen etter. Men så mye mengde, så ofte – det er da vel ikke sånn vi gjør det i løpemiljøet? "Du vet vel at det ikke er så lurt?" "Du vet vel at du bør ta det rolig i et par uker etter et maratonløp?"
– Da tenkte jeg at "jau, det går fint. Har du prøvd, kanskje?" Det kan hende jeg er litt sta og sær, men når folk forteller meg at noe ikke går, så må jeg motbevise det.

I 2013, det andre året i Thereses løpekarriere løp hun tre maraton på fem helger. Det gikk fint, det var ikke så vanskelig.
– Jeg liker å vise at det går greit, at det ikke nødvendigvis finnes et fasitsvar. Hvis det går greit for meg, så er det bra. Lapskaustrening er helt fint, du skal ikke undervurdere det. En treningsplan kan fort blir for stor, voldsom og bunden. Da er det bedre å bare komme seg ut og tenke at du skal løpe 5-kilometersrunda di. Når du først har kommet deg ut er det lettere å ta et par ekstra runder, og plutselig har du gjennomført en god økt. Men hvis du tenker at nå MÅ jeg ut og løpe intervaller eller tre mil, fordi det står på planen min, da forsvinner gleden, lysten, og egentlig hele poenget, forteller hun engasjert.

Veien fra maraton til ultra
Stikkordet er så enkelt som "gradvis".
– Jeg var med på et 50-kilometersløp i 2013. Det er jo ikke så mye lenger enn en maraton. Samme år løp jeg Halden Ultraintervall, 8 x 10 kilometer. Jeg vant det løpet og var ekstremt stolt, for dette var liksom det første ordentlige ultraløpet mitt. Det var der jeg møtte folk fra Romerike Ultraløperklubb – inkluderende, åpne, sosiale og hyggelige folk. En stund etterpå var jeg innom Bislett for å heie på de som skulle løpe 50 kilometer i februar 2014, og da var det en gjøk som sa "du skal bare vite at det ikke er det samme å løpe 80 kilometer sammenhengende som 8 x 10 altså", imiterer Therese med påtatt riksmål.

– Jeg tenkte, nei, men da får jeg vel bevise det da, at jeg klarer begge deler.
Bare noen uker etterpå løp hun 50 miles i Arvika, altså 81 km. (noe som for øvrig gikk veldig bra. Therese vant med den solide tiden 8 timer og fem minutt).

Veien fra 80 til 100 kilometer var ikke så lang, det er jo bare 20 kilometer. Therese meldte seg på 100 kilometer i Bergen i april 2014. Det var NM og hun tok tredjeplassen.
– Det var ikke så mange med der heller, men det spiller ingen rolle, hvisker hun igjen.
Gradvis ble ultraløperen til – drevet av en slags obsternasighet: Jeg skal vise deg!
– Det er nok veldig mye trass i det jeg driver med, innrømmer hun.



Avslappet forhold til treningen
En av flere fascinerende ting ved Therese, er at hun, til tross for ekstreme prestasjoner, trener relativt lite mengde. I 2017 var snittet hennes 80 kilometer i uka, hvor første halvår utgjorde et snitt på 60 og andre halvår 100 kilometer.
– Det går med andre ord litt i perioder, og har sammenheng med alt annet jeg gjør i livet, forteller hun.

På den annen side løper hun drøyt 20 konkurranser i året, de aller fleste fra maratondistanse og oppover. Helst uten lange restitusjonsperioder mellom konkurransene, men det kommer vi tilbake til.

Til daglig bruker hun løping som transport til jobben, en godt innarbeidet vane, og alt annet enn påtvunget stress. Lange, rolige turer på mølla er utelukket, da skrur hun heller opp tempoet.
– I romjula hadde jeg tydeligvis spist såpass bra, og løp halvmaraton på 1.26 på mølla. Seks minutter bedre enn hva jeg har i konkurranse, forteller hun.

Og grunnen til dette? Vel, det er trassigheten da.
– Jeg må bare følge det tempoet mølla går i. Det er mølla mot meg, og den skal i hvert fall ikke vinne.

236,8 km
Therese har måttet bryte to løp i løpet av karrieren, og det gjør henne fortsatt forbanna å tenke på det. Den verste smellen kom i VM i 24-timersløp i fjor. Hun var fryktelig dårlig i magen, men mest av alt hadde hun vondt i viljen.

– Etter en hektisk og tøff vår gikk jeg inn i mesterskapet med holdningen "nå skal jeg bevise at jeg i hvert fall er god til noe". Det jeg liker med løpinga er at prestasjonen kun kommer an på meg, så jeg la alt på VM – skulle bort og løpe 240 km i løpet av 24 timer. Men jeg hadde ikke hodet med meg, så jeg satte meg ned etter 170 kilometer og syntes synd på meg selv, forteller hun motvillig.

Dagen etter meldte hun seg på et nytt 24-timersløp, to måneder senere i London. Ikke noe press, skuldrene var lavere. Ikke var det mesterskap, ikke hadde hun et stort støtteapparat. Kun Therese, med følge av samboeren som support. Den velkjente kjerringa skulle reises.
– Det var et veldig fint løp, en lettelse.

Rundt og rundt på en 400-metersbane i 24 timer. Resultatet ble fantastiske 236,8 kilometer! Therese forteller om det som en hvilken som helst treningsøkt, men at det kostet, legger hun likevel ikke skjul på:
– Jeg gikk og gjemte meg på do en liten stund mot slutten. Jeg var helt tom.

Det hører også til historien at Therese, én (!) uke etter bragden i London, løp på 3.09 på maraton i Berlin. Samme oppskrift fulgte hun rett før jul. Seks dager etter seieren i NM 24-timers på Bislett dro hun til Bergen og perset på maraton: 3.07. Det er nok ikke mange løpere som kan måle seg med så gode resultater, så hyppig.
– Jeg tenker at det er fordi folk ikke prøver. Man bli advart mot å gjøre det, man får beskjed om at det skal ikke gå. 

Over/under
Tidlig i løpskarrieren var Therese på familieferie i Australia. Motivasjonen hennes akkurat da var t-skjortene man får på løp, så hun tok flyet fra Sydney til Brisbane for å løpe Gold Coast halvmaraton, og kom inn på 1.41.
– Jeg tror det var min andre halvmaraton, og syntes tiden var fabelaktig. Så sier far min: "Synd med det éne minuttet, da."
– Jeg har forstått at det i gateløp alltid gjelder å komme seg under en viss tid, men på 24-timersløp handler alt om å komme seg over en viss distanse.

Trassvisa hennes Therese
Vårens mål er å komme seg over 240 kilometer i EM i 24-timersløp. Mesterskapet går av stabelen i Romania i slutten av mai, og Hareid-jenta har gode sjanser til medalje av ypperste valør, selv om slikt snakker man ikke om i 24-timersmiljøet. Alt kan skje underveis.

Den beste oppskriften på å få henne til å nå målet, er antakelig at noen tar på seg rollen som gjøk og påstår at det IKKE vil gå.

Som et siste spørsmål lurer vi på om hun har utført mange fysiologiske tester – hun må jo ha en uvanlig muskulatur, som tåler så hard juling så ofte?
Therese lener seg over bordet og hvisker:
– Jeg har aldri tatt en eneste test. Jeg er redd for å bli avslørt – at man finner ut at jeg egentlig ikke har de fysiske egenskapene som kreves for å bli en god ultraløper, men at jeg kun løper på trass.

Therese oppsummert
Fra: Hareid, Møre og Romsdal
Bosted: Oslo
Klubb: Romerrike Ultraløperklubb
Alder: 42
Meritter:

  • Nummer tre i verden på 100 miles i 2017, nummer ni i verden på 24-timers i 2017.
  • Har løpt de tre lengste 24-timersløpene av en norsk dame noensinne. 
  • 4. plass i EM 24-timer 2016. 
  • 1. plass Thames Path 100 miles (mai 2018)
  • Norsk mester 2018 på 100 km
  • Kåret til Årets Ultraløper andre året på rad, blant annet grunnet disse prestasjonene:
  • 1. plass og norsk rekord i 24-timersløp i London. 236,803 km
  • 1. plass Bislett 24-timers. 227,400 km
  • 1. plass Ringerike 6-timers og årsbeste kvinner med 73,021 km
  • 1. plass Bergen Ultra, ny pers på 100 km med 8:33:41
  • 1. plass Al Andalus Ultimate Trail, femdagers etappeløp 230 km

Mål: 240 kilometer i EM 24-timers i mai.



Kommentere


Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser