Naturnærvær - Runner's World
Annonse

Naturnærvær

– Vi reiser halve jorda rundt i stedet for å løpe en tur i Romsdalen som bare er en togtur unna. Jeg ser ikke noe poeng i å fly for å oppleve naturen, sier Johannes Rummelhoff.


Annons

“Samme turen ti ganger kan gi deg følelsen av gjentagelse, mens hundre ganger kan gi deg en fornyet følsomhet og glede over hver bitte lille ting på turen. Økt følsomhet gir tingene storhet.”

Dette sitatet av Arne Næss oppsummerer i stor grad Johannes Rummelhoffs budskap.

I ett med naturen
Vi spurte et knippe løpere om hvem vi burde intervjue i forbindelse med denne utgavens grønne tema. Kjente de til en løper som har tatt et standpunkt, har en mening, har et budskap, rett og slett er hakket mer miljøbevisst enn andre? Ett navn gikk igjen: Johannes Rummelhoff.

Hvorfor? Kanskje fordi han av og til løper i bukse og ullskjorte – bare for å vise at det går an, og at du ikke må ha teknisk treningstøy for å kunne løpe? Kanskje fordi løpeskoene hans har store flenger – for hvorfor må du ha nye sko når de gamle fortsatt fungerer? Kanskje fordi han mer eller mindre har slutta å fly til konkurranser og treningssamlinger i utlandet? Eller kanskje fordi han er så innmari glad i stien.

– Jeg løper for å være ute i naturen. Jeg kan ta et par økter på mølla i løpet av vinteren, men det er for å komme i form til å kunne løpe langt på sti. Og det er også derfor jeg løper langt – for å kunne være ute i naturen lenger. Når man løper, kontra det å gå, føler jeg at man kommer nærmere stien og naturen. Du blir mer i ett med naturen, du renser tankene helt. Etter hvert som du blir sliten tenker du kun på rota foran deg eller kneika du skal forsere. Det er rett og slett en måte å komme i kontakt med naturen på, sier han.


Når man løper, kontra det å gå, føler jeg at man kommer nærmere stien og naturen, sier Johannes Rummelhoff. Foto: Eivind Bye

Utforske stiene
For syv år siden fant Johannes ut at han skulle prøve seg på en maraton. Trente litt langs Akerselva og oppover på grusveiene i Oslo-marka, stilte til start på Rådhusplassen i midten av september, pådro seg en skade. Forvekslende lik begynnelsen på mang en løpers løpekarriere. I påvente av å kunne plukke opp løpingen igjen, tuslet han rundt i marka og begynte så smått å utforske stiene utenfor de etter hvert så velkjente grusveiene. Han bestemte seg for at så fort han var løpbar igjen etter skaden, skulle han begynne å løpe på sti. Og slik ble det. I dag er han en av landets beste terrengultraløpere. Han driver nettsiden oslosti.no som blant annet tilbyr detaljerte ruter til ulike destinasjoner i Oslomarka, han er en av initiativtakerne til stiløpecrewet Sky Blazers og det etter hvert så populære tilbudet Stirsdag.

I gode og onde dager
Under Ultra Trail Cape Town i 2017, etter flere år med utenlandsreising i forbindelse med trening og konkurranser, slo det ham på ordentlig: Han hadde flydd i et døgn kun for å løpe, mens lokalbefolkningen ikke en gang hadde tilgang på nok drikkevann.

– Unødvendig ass, oppsummerer Johannes.

– Vi reiser halve jorda rundt i stedet for å stikke en tur til Romsdalen som bare er en togtur unna. Jeg ser ikke noe poeng i å fly for å oppleve naturen.

I fjor vinter var den første vinteren på noen år at han kun oppholdt seg i Norge. Den årlige treningssamlingen på Gran Canaria ble byttet ut med snøløping og skigåing  i Oslo-marka og på fjellet. Denne vinteren har han gjort det samme.

– Jeg tror man kommer nærmere marka ved å være der i gode og onde dager, smiler han.

Og det er kanskje dette som opptar ham mest. En nærhet til naturen, uansett årstid, snømengde og lysforhold. Eller naturnærvær, som han kaller det. Et flott ord. Mer naturnærvær i hverdagen. For, som han sier og ler: 

– I fare for å ryke på en klisje; det er hverdager det er flest av.

Selv bor Johannes midt på Løkka, men det er det som er så fint med Oslo:
– På bare et kvarter kan jeg være i skogen. Løper jeg en times tid, står jeg på Barlindåsen og ser utover. Det er ganske spesielt.

Lengre, brattere
Vi vil strekke oss så langt som å si at hangen til det mer ekstreme har tatt mer og mer av i løpemiljøet de siste årene. Ultraløping er ikke lenger forbeholdt et fåtall gærne mennesker, og fjelløp og skyraces er noe som flere og flere etter hvert har prøvd. På den ene siden er dette bra – for man kan tolke det dithen at den økte deltakelsen på slike løp vitner om en utforskertrang og en higen etter store naturopplevelser, fremfor å hamre asfalt i gateløp. I tillegg er de lange og/eller bratte terrengløpene muligens mer tilrettelagt for bredden, i og med at ikke er et like stort tidsfokus sammenlignet med kontrollmålte, flate løyper.

På den annen side trenger ikke alt å være så ekstremt heller, mener Johannes. Og hvis du innimellom ønsker noen annerledes og mer utfordrende løpsopplevelser, så er det heller ikke dermed sagt at du må til utlandet for å finne dem. La oss utdype:

En dag for lenge siden løp Johannes forbi et skilt ved inngangen til Maridalen nord for Oslo. Jotunheimstien, sto det på skiltet. En blåmerka sti som snor seg fra Oslo sentrum til Galdhøpiggen, eller med Johannes' ord: Fra operataket til Norges tak. I fem år fikk planen ligge å godgjøre seg før den skulle realiseres. Sommeren 2018 startet han turen, med hele Sky Blazers crew i ryggen. 104 timer tok det ham å løpe de drøyt 400 kilometerne. Et ekstremt prosjekt – med hjembyen hans som base.

På kjente stier
I etterkant av prosjekt Jotunheimstien var det befriende å legge igjen klokka, ta med seg hunden Max og bare løpe – løpe på kjente stier. Finne tilbake til det enkle naturnærværet i hverdagen. Og det er her sitatet fra Arne Næss kommer inn. Johannes formulerer det best selv, i en tekst han har publisert på nettsiden hans oslosti.no:

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har løpt fra trikkestoppet på Disen og opp til Grefsenkollen. Men det er nok mer enn 100 ganger. Selv om stiene er de samme blir jeg aldri lei. Ingen tur er lik. Stiene i nærmarka har blitt kjærkomne venner jeg møter hver dag. Jo dypere vårt bekjentskap blir, jo mer forstår jeg mine venners ulike nyanser og små endringer. Årstidene som sakte, men sikkert får vekstene til å spire og gro for så å svinne hen og dø. Hvordan lysets gang gjennom døgnet spiller skyggeteater. Vindens muntre klokkespill med blader. Min egen sinnsstemning og dagsform som påvirker stien og vårt samspill. Ved et skar bryter lyset gjennom trekronene og forgyller skogbunnen og stiens aktører – Max og meg. En annen dag ligger tåken tett og skogen svøpes i en monokrom drakt. Underlaget er i stadig utvikling og den ene dagen er steinene og røttene såpeglatte, på en annen knusktørre. Å løpe på kjente stier gir en økt nærhet til terrenget og naturen rundt deg. Stiens nyanser forsterkes og ulikhetene i terrenget påvirker løpeturen. Hver eneste tur er en unik opplevelse og derfor løper jeg aldri på den samme stien.


– Jeg tror det er viktig å bruke opp skoene sine fullstendig, sier Johannes. Foto: privat

Bruk til det er ubrukelig
– Løping er jo kanskje noe av det beste du kan drive med, i et miljøperspektiv. Det krever ikke så mye utstyr. Men jeg tror mange kompliserer løping. Man ser det på ulike Facebook-grupper – folk er veldig opptatt av utstyr, sier Johannes.

Selv løper han ofte i plagg som kanskje ikke først og fremst forbindes med løping – mest for å vise at det går an. En gammel bomullstrøye fungerer fint om sommeren. En ullcardigan fungerer fint om høsten.

– Det er kanskje mest et statement for å vise andre løpere at det funker. Det har ikke så mye å si, liksom.

Kjøper han nye plagg forsøker han å velge materialer som er mest mulig miljøvennlige. Ull er en gjenganger. Og skoene brukes til de er ubrukelige.

– Mange løpere har ekstremt mange sko. Jeg tror egentlig ikke man trenger mer enn to par sko per sesong. Men på en annen side slites skoene fort når man løper mye, så jeg tror det er viktig å bruke opp skoene sine fullstendig, sier han.

Og apropos utstyr. Under prosjektet fra operataket til Norges tak løp Johannes med to klokker i tillegg til GPS-tracker for å verifisere forsøket og få en offisiell FKT (fastest known time). I etterkant av strabasene har han sluttet å løpe med klokke. Dels for å finne tilbake til riktig løpemodus og dels for å føle på friheten.

– Det er ganske så befriende å slippe å tenke på kilometerantall og tid. Tidligere, hvis jeg glemte klokka eller gikk tom for strøm underveis, så freaka jeg helt ut. Nå bare stikker jeg ut i marka og løper, uten å tenke mer over det. Det høres banalt ut, men det er jo nettopp sånn det burde være. Og jeg tror man opplever naturen annerledes når man løper uten klokke.

Johannes' fire favorittsteder i marka

Langevann i Lillomarka
I en liten dal mellom Linderudkollen og Grefsenkollen ligger det et langstrakt vann. Langs vannet, mellom berg og trær snor det seg en smal og teknisk sti av den ville sorten  En sti jeg aldri blir lei og løper flere ganger i uken. 

Lysakerelva
Stien som går opp på begge sider av elva går fra fjorden til Marka og byr på en usedvanlig flott naturopplevelse midt mellom villaene på vestkant.

Maridalsalpene
Kun en liten busstur eller togtur inn i Maridalen og du kan boltre deg i et lite naturreservat med bratte stigninger, smale stier og ville utsikter. 

Pershusfjell
Helt nord i Nordmarka finner du de høyeste toppene i Marka. Stien over Pershusfjell går gjennom krokete skog, lyng og forbi utsikt på utsikt. En av Markas desidert beste steder å løpe


Les også: Vi kan gjøre en forskjell – Grønt intervju med ultraløper Margrethe Fjetland Løvold



Kommentere


Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser