Midtlivskrise i et par løpesko - Runner's World
Annonse

Midtlivskrise i et par løpesko

Da jeg havnet i den såkalte midtlivskrisa fant jeg ut at løping ikke bare er forbeholdt de beste, men også oss som kommer et godt stykke bak: Vi som er middelmådige. Det forandret egentlig alt.


Annons



Jeg er Ole Kristian, stolt 41-åring, far til to. Rådgiver i Schjærven Reklamebyrå på dagen, trener på kvelden og blogger på natta – i partallsuker. Når jeg blir stor skal jeg leve som idrettsutøver på heltid, på lavt nivå.

Her er min historie:
Jeg var sist i alt da jeg vokste opp, og til tross for at jeg prøvde meg på stort sett alle idretter, endte jeg sist. Jeg var han håpløse fyren som alle smilte til da han kom i mål, etter alle andre. Jeg smilte alltid tappert tilbake.

"En dag skal det bli min tur. Jeg skal jammen meg vise dem", tenkte jeg.

Men det ble liksom aldri sånn. Etter hvert ga jeg opp trening. Mye på grunn av at jeg trodde trening var forbeholdt de beste. De som kunne oppnå noe med løping. De som sanket medaljer og pokaler. Jeg samlet tydeligvis bare på deltakerdiplomer og hyggelige ord.

Jeg var han som deltok og fikk skryt av de som var glade i meg. Men det var jo ikke rare greiene jeg leverte – bortsett fra at jeg var med.

"Hvem liker egentlig bare å være med? Viktigste er å delta? Glem det", tenkte jeg.

Barndommens og ungdomstidens fokus ble værende. Jeg la aldri ned innsatsen som jeg trengte for å lykkes, fordi jeg følte det var bortkasta. Jeg forble inaktiv. Aldri i livet om jeg skulle bli en sånn rar fyr som løp rundt i løpesko og tettsittende lycra.

Spar meg.

Panikken kom
Årene gikk. Jeg ble eldre. Plutselig en dag sto jeg der med veien foran meg. Jeg hadde et par slitte løpesko på beina. Det var seint. Jeg følte meg tjukk, og tenkte jeg måtte gjøre noe drastisk. Det hadde akkurat vært jul. Jeg husker det som en panisk greie. Det så nok veldig panisk ut også, med altfor mye klær.

Jeg forsto ikke hvordan noen kunne like løping. Monoton tramping på en monoton og kjedelig vei uten å føle at man kom seg en eneste meter framover. Hvorfor skulle jeg gidde dette?

Det gjorde vondt fra første meter, jeg fikk hold, jeg fikk vondt i knærne, jeg ble tørst, og så fikk jeg vondt i viljen. Det ble ikke bedre selv om jeg prøvde alt jeg kunne, og resultatet var at jeg begynte å gå.

Stoltheten sa likevel at jeg måtte løpe når folk så meg, så da bilene kjørte forbi meg løp jeg, og da jeg ikke så dem lenger, gikk jeg. Intervaller på lavt nivå, altså.

Sånn holdt jeg på i flere år.

Jeg snek meg ofte ut etter det hadde blitt mørkt. Jeg ville ikke at folk skulle se meg. Den paniske fyren i løpesko og tights. Han som stappa fettet ned i tightsen og løp med tunge, utrente steg.

Voksende interesse for bevegelse
Men noe hadde begynt å vokse i meg: En interesse for å bevege på meg. En interesse for løping. En interesse for trening.

Da en kompis utfordret meg til å være med på Sentrumsløpet, kastet jeg meg med uten å ha trent særlig mye. Det der måtte jeg jo være med på, det virka jo så lett. 10 kilometer, liksom. Det var selvsagt helt motsatt: helt forferdelig. Men jeg tror jeg aldri har vært stoltere enn da jeg kom i mål og mottok medaljen.

Etter det ble jeg med på halvmaraton i Oslo Maraton også. Dette var jo faktisk veldig gøy, for da fikk jeg trent godt i forkant. Jeg følte meg også ganske trent, en helt ny følelse.

Jeg gjennomførte på tross av en kneskade i etterkant, som holdt meg vekk fra løpinga en god stund. Men jeg var i gang, og entusiasmen for løping og trening var stor.

Ikke minst, gleden ved å være med sammen med andre som delte fascinasjonen for løping og trening, både med og uten startnummer.

Alt var liksom fint bak i feltet, bak de beste. Vi var alle en gjeng som kom inn etter hvert, midt i eller bakerst. Ingen av oss hadde ambisjoner om å vinne, men alle vant likevel – fordi vi gjennomførte.

– Er du i midtlivskrisa, eller?
Samtidig skammet jeg meg litt. Hadde jeg blitt en sånn rar fyr som løp rundt i løpesko og tettsittende lycra?

Noen sa til meg:
"Er du i midtlivskrisa, eller? Så patetisk, en snart 40 år gammel fyr i tights."

Det preget meg, og jeg begynte å si det selv også, både med og uten ironi – helt til legen min sa til meg: "Hvis midtlivskrisa fører til bevegelse, er det ingenting feil med det. Folk i 40-åra må også kunne trene, det er tross alt de som kanskje trenger det mest."

Jeg måtte ut av skapet. Jeg måtte stå fram som løper og treningsentusiast. Jeg måtte begynne å prate om det. Jeg kunne ikke holde det inni meg lenger.

Det var da tankene om en blogg ble født. En blogg om å trene midt i livet, om å la seg inspirere av andre mennesker som ikke løper med blyvest eller vinner medaljer, eller har vært med i VM. En blogg om å skape stolthet for oss som ikke skal vinne noe, men som gjør det fordi vi liker det, fordi kjærligheten til løping og trening er så stor.

Hvordan kunne vi gjøre midtlivskrisa til noe spennende og positivt? Kanskje det fantes andre der ute som delte samme glede som meg, men som lot seg prege av at midtlivskrisa var  opplest og vedtatt som en negativ periode i livet, støttet opp av ekspertene.

Jeg tror nemlig ekspertene tar feil. Havner man i en krise, om det er samlivsbrudd, frykten for å dø eller en midtlivskrise, har man alle muligheter til å gjøre noe med det. Løping og trening er en slik løsning for mange.

Midtlivskrisa trenger ikke være negativ. Løping og trening er ikke bare for noen få utvalgte. Løping og trening er ikke bare for de unge eller de mest talentfulle.

Løping og trening er for alle. Selv de som går når ingen andre er i nærheten.

Jeg fant meg selv i midtlivskrisa, i et par løpesko.



Du kan lese flere beretninger fra Ole Kristian Bakkene på bloggen hans:
Midtlivskrise i lycra

Les tidligere etapper av Runner's World-stafetten her:
Trude Håland: Fartsfest i Firenze
Thomas K Føre: Bygget for å peise flat asfalt

Om Runner's World-stafetten
Alle løpere har sin unike historie. I Runner's World-stafetten vil vi enten høre om én konkret løpsopplevelse som har satt spor, eller historien om hvordan du ble en løper – hvordan startet det hele? Ønsker du å dele din historie, eller vet du om noen som kan inspirere med sin? Send en mail til sara@runnersworld.no og merk emnefeltet med Runner's World-stafetten.

 



Kommentere


Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser