Mer mangfold! - Runner's World
Annonse

Mer mangfold!

Jevi Tariq har startet en løpegruppe for minoritetskvinner.
– Vi trenger mer farger. Løping er for alle, sier hun og etterlyser et større mangfold i løpeverdenen.


Annons

Hun trengte avstand fra en svært krevende jobb, og begynte å løpe. Et eget pusterom som fikk hodet på riktig plass igjen. Etter å ha blitt en del av et løpemiljø selv, innså hun hvor lite mangfoldig det var. Nå har hun ett budskap: #DiversityInRunning, please.

Livet tar overhånd
Jevi er født og oppvokst på Romsås i Oslo, men er kun på besøk i hjembyen når vi møter henne. For 16 år siden giftet hun seg og flyttet til England.

– Jeg er veldig glad i Oslo. Hele familien min, som opprinnelig er fra Pakistan, bor her. Jeg er den eneste som har flyttet utenlands, så jeg reiser mye frem og tilbake, forteller hun. Hun startet sitt eget liv i England med familie, barn, jobb. En periode i livet hadde hun svært lite tid for seg selv.

– Livet tar overhånd, for å si det sånn. Jeg har forsøkt å holde meg aktiv, men det har vært vanskelig.

Jevi jobber i en veldedighetsorganisasjon som hjelper kvinner som er blitt utsatt for misbruk. En svært krevende jobb hvor møtene med grusomme skjebner er mange.

– Det jeg trenger etter en arbeidsdag er avstand fra det jeg jobber med, for det er utrolig tøft. Ofte tenker jeg: "kan jeg ikke bare jobbe med noe annet", men disse kvinnene trenger jo hjelp.

Jevi er en jente som ikke bare anerkjenner problemene og går videre. Hun gjør noe med det. Hun ønsker å forandre.


Jevi Tariq (36) etterlyser et mer mangfoldig løpesamfunn. Foto: Eivind Bye

The running bug
I en periode ble det rett og slett for mye for 36-åringen.
– Jeg var veldig stresset, kostholdet var dårlig, jeg brydde meg ikke så mye om meg selv. På en nyttårsaften-fest hos en venninne fikk jeg en vekker. Jeg tok meg selv i å spise kake med hendene mine på kjøkkenet hennes. Dagen etter begynte jeg å jogge, forteller Jevi lattermildt. Det var 1. januar 2017.

– Det fine med løping er at du ikke trenger noe medlemskap. Du bare tar på deg skoene og kommer deg ut. Jeg løp en runde på tre kilometer, med flere pauser. Det var tungt, men jeg tenkte også at dette er noe jeg kan like, og jeg supplerte med andre treningsformer jeg likte godt, som pilates og zumba. Når vi nå møter henne et drøyt år etter den første joggeturen, er det kun løping det går i. Bitten by the running bug, som hun sier. 16 år i England gjør fort at man glemmer de norske idiomene, selv om uttrykkene er svært like: Bitt av løpebasillen.

Hun mimrer tilbake til sin første løpskonkurranse. Et veldedighetsløp på 10 kilometer som hun ble påmeldt gjennom jobben. Det føltes som en maraton. Starten gikk bare noen måneder etter hun begynte å løpe.

– Det var utrolig tøft, jeg frøs og det regnet. Jeg løp med vannflaske i hånda hele veien. Når jeg ser tilbake på det nå, tenker jeg: "hva var det jeg drev med?" Det er jo tullete å løpe med vannflaske hele veien. Men jeg fullførte på litt over en time, og var veldig stolt av meg selv.


Jevi er med i løpesamfunnet ASICS FrontRunners UK. Foto: instagram @jevisjourney

Løp London i vår
Etter å ha løpt sin første halvmaraton, i september i fjor, fikk hun tilbud om å løpe legendariske London Maraton i 2018. På én betingelse: At hun samlet inn 2000 pund til veldedighet. Formålet var psykisk helse, noe som traff Jevi. Hun takket ja til utfordringen.

– Det er mye penger, det tilsvarer 20 000 norske kroner, og alle rundt meg var skeptiske til at jeg ville klare å gjennomføre både innsamlingen og løpingen, forteller hun.

Og dette er ikke de eneste reaksjonene hun har fått. Helt siden hun startet å løpe har hun måttet forsvare sitt valg overfor mann og svigerfamilie, som ikke helt forstår hvorfor hun prioriterer å bruke tid på trening.

– Jeg blir hele tiden utfordret, og da ønsker jeg å vise at jeg får det til. Det er ikke så veldig normalt for kvinner med min bakgrunn. Så jeg ønsker å inspirere andre kvinner med samme bakgrunn, jeg løper for dem som trenger et forbilde. Det er ikke mange pakistanske damer som løper maraton. De er heller nervøse og bekymret på mine vegne. Jeg skal vise at det er mulig.


Hun klarte det selvfølgelig. Jevi med medaljen etter sin første maraton, London Marathon.

Inspirasjonskilde for andre
Det Jevi ikke har fått med seg før i etterkant, er at når hun har lagt ut bilder på sosiale medier av at hun har vært på løpetur, så har venner og bekjente blitt inspirert av det.

– De negative reaksjonene bryr jeg meg ikke så mye om, men om jeg kan inspirere andre, betyr det veldig mye.

Derfor meldte hun seg på et kurs tidligere i år, midt i egen maratontrening. Kurset gjorde henne til sertifisert løpeleder.
– Da jeg fortalte mannen min om dette, spurte han: "Hvorfor skal du gjøre dette?" Jeg svarte: Fordi jeg vil.

– Når du har barn, en krevende jobb, folk som kanskje ikke støtter deg 100 prosent, så er det viktig å gjøre noe for deg selv. Det tror jeg er en gjenganger hos mange ikke-vestlige kvinner, at de ikke gjør noe som kun er for dem selv. De har en rekke andre prioriteringer som går foran dem selv, og det er derfor jeg vil at de skal ta seg den tiden. Og det er det som er så bra med løping. Det koster deg lite penger og lite tid.

Løpegruppe for minoritetskvinner
Så i januar i år, midt i opptreningen til London Marathon, startet Jevi en løpegruppe for kvinner.

– Fokuset er mangfold. Det er mange minoritetskvinner som kanskje trenger å komme seg ut, trenger litt støtte, trenger å løpe fordi det forbedrer det mentale, sier hun. Og løpegruppen har gitt resultater. Jevi fryktet at ingen kom til å dukke opp, men tolv, tretten kvinner har hver mandag løpt, gått, jogget en liten runde.

– De vet at jeg prøver å få dem til å tro på seg selv. Vi jobber ikke nødvendigvis mot et spesifikt tids- eller distansemål, deltakerne i løpegruppa er ikke der, de vil bare komme seg ut og løpe, komme seg litt vekk.


Jevi og noen av medlemmene i løpegruppa for minoritetskvinner. Foto: Instagram @jevisjourney

Starte i det små
Hver mandag klokka 19 drar Jevi ut for å løpe med den nyoppstartede løpegruppa. Hun innrømmer at det gir henne et snev av skyldfølelse, hun vet at tiden hun bruker på trening går utover familietiden, men kanskje gjør likevel løpingen at hun kan være mer tilstedeværende som mor, nettopp fordi løpingen gjør at hun har det bedre med seg selv.

– Som minoritetskvinne får du ikke så mye positive tilbakemeldinger om du velger å bruke tid på idrett. Her er det stor forskjell på vestlige kvinner og minoritetskvinnene, sier hun.

Jevi ønsker å snu dette. Hun løper bak løpegruppen sin hver mandag og roper ut oppmuntrende ord. "Dette er deres tid alene, nyt den, dette gjør dere for dere selv. Dette klarer dere!"

– Noen må fortelle dem at de er gode nok, og at det er en god ting at de er ute og driver med fysisk aktivitet, men det er ikke lett. Vi må bryte de barrierene. De trenger noen å se opp til, slik at de kan tenke "hvis hun klarer det, så kan jeg også." Løpegruppene rundt om trenger mer mangfold. Løpemagasinene trenger mer mangfold, slik at alle kan kjenne seg igjen i "en typisk løper". Minoritetene må bli oppmuntret til å ta del i løping.

Det er lett å si at de må ta det initiativet selv, men vi må åpne opp for at de kan ta en del, sier hun engasjert, og legger til at mange av minoritetskvinnene har diabetes eller står i fare for å få hjerte- og karsykdommer. Særlig de eldre kvinnene.

– De hadde hatt så godt av å løpe litt. Det er en holdning til aktivitet som er vanskelig å endre. Jeg kommer aldri til å få se moren min løpe seg en tur, men kanskje hun kan ta seg en gåtur, bare komme seg ut litt? Det er det budskapet vi må fronte. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan vi skal få det til, men man må vel bare starte i det små.

Løping er for alle
Hver gang Jevi er hjemme i Norge på besøk, tenker hun at hun har lyst til å starte en tilsvarende løpegruppe her. Hun innser at det blir vanskelig, siden hun nå er bosatt i England, men hun pleier å ta med søstrene sine ut på løpetur, og har vekket en motivasjon der.

– Nå får jeg stolte oppdateringer fra dem hver gang de har tatt seg en økt på tredemølla, og det gjør meg også stolt. Jeg vet at vi alle trenger noen vi kan identifisere oss med og kjenne oss igjen i. Når jeg ser folk løpe i Norge, så får jeg inntrykk av at alle er superspreke. De har alt det riktige utstyret og de bryr seg ikke om de løper i kuldegrader eller regn. Alle er ikke slik. Mitt budskap er: Du trenger bare joggesko. Vi må inkludere også de løperne som ikke er de typisk norske løperne, sier Jevi og kommer med en oppfordring til sportsmerker og løp som årlig velger ut en håndfull ambassadører til å nå ut til sine venner og bekjente: Velg noen som også kan nå ut til mindre grupper i samfunnet, som kan reflektere minoritetene i Norge, slik at alle har noen å kjenne seg igjen i.

– Vi trenger mer farger. Løping skal være for alle.

Les også: En varm anbefaling, Marathon des Sables

 



Kommentere




FlerAvstemning

Hvilken distanse gjorde du det best på denne sesongen?

 
 
 
 
 
 
 

Vis resultat

I bloggen

Anders Storhaug HeenMer


Våren gjør det så fristende å løpe mye! Mange øker løpsbelastningen voldsomt i løpet av noen få ... [Läs mer]

Team RW RåskinnetMer

Med kun noen få dager kvar til startskuddet går av på Råskinnet er det mye følelser som er i sving ... [Läs mer]

Maria SørbøMer

Eller det er absolutt ikke sant for jeg var jo med på Ecotrail 80 km 😊 men det var noe helt ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser